Det er tilstrekkelig for å starte en undersøkelse at barneverntjenesten har rimelig grunn til å anta at barnet, på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner, har behov for hjelpetiltak. Av hensyn til barnet er terskelen for å åpne undersøkelsessak lav.

En undersøkelse skal gjennomføres snarest og senest innen tre måneder, jf. barnevernloven § 6-9. Barneverntjenestens beslutning om å opprette en undersøkelse kan ikke påklages eller bringes inn for retten. (Norsk Retstidende 2003: 301).

Når det er besluttet å starte en undersøkelse skal familien informeres om bakgrunnen for dette. Barneverntjenesten bør utarbeide en plan for undersøkelsen som gjennomgås med familien. Planen skal sikre fremdrift i forhold til frister og kommunikasjon med familien og barnet, samt barneverntjenestens plan for innhenting av informasjon. Planen for undersøkelsen kan endre seg underveis. Familien skal i så fall informeres om dette.

Dersom barneverntjenesten vurderer at det ikke er grunnlag for å starte en undersøkelse, skal barneverntjenesten dokumentere sine vurderinger. Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barneverntjenestens vurdering fremgår av sakens dokumenter. En beslutning om å gjennomføre en undersøkelse er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang. Heller ikke tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsen, som beslutninger om å innhente informasjon, er enkeltvedtak. (Rt. 2003 s. 301)

Barneverntjenesten har en frist på inntil tre måneder til å gjennomføre en undersøkelse, jf. barnevernloven § 6-9. Fristen begynner å løpe fra det øyeblikket meldingen er gjennomgått og det er besluttet å gjennomføre en undersøkelse. I særlige tilfeller kan fristen utvides til seks måneder. Kommunen må begrunne hvorfor det foreligger "særlige tilfeller" som innebærer at undersøkelsesfristen i § 6-9 første ledd skal være seks måneder. Dette vil være aktuelt dersom saken er spesielt vanskelig, og det av denne grunn er behov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser for eksempel ved sakkyndige utredninger som ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder. Særlig aktuelt vil dette være dersom familien unndrar seg kontakt med barneverntjenesten. Dersom en familie tar et lengre ferie-/utenlandsopphold i undersøkelsesfasen vil også dette etter en konkret vurdering kunne medføre at undersøkelsestiden kan utvides. Forhold knyttet til barneverntjenesten, som for eksempel stor saksmengde, ferieavvikling, sykdom med videre vil ikke kunne begrunne utvidet frist.

Det er kommunen selv som må ta stilling til hvorvidt det foreligger særlige tilfelle som gjør det berettiget å benytte inntil seks måneder på undersøkelsen. Det er således ikke adgang til å kreve "forhåndsgodkjenning" fra fylkesmannen. Barneverntjenestens konkrete vurdering må dokumenteres i tilstrekkelig grad overfor fylkesmannen. Det må gis tilstrekkelig med opplysninger til at fylkesmannen kan vurdere om fristutvidelsen er innenfor rammen av barnevernloven § 6-9 eller ikke. Barn og foreldre skal informeres om en eventuell utvidelse av fristen og årsaken til utvidelsen.

For å føre kontroll med at fristene overholdes skal barneverntjenesten for hver enkelt sak registrere dato for mottak av melding og datoer for videre oppfølging av saken. Fristskjema utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet skal benyttes. Barneverntjenesten skal sende kvartalsvise rapporter til fylkesmannen, jf. forskrift om fylkesmannens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernloven § 6-9. Fylkesmannen i Oslo og Akershus har utarbeidet et veiledningsskriv om utfylling av kontrollskjemaer.

Ved gjentatte fristoverskridelser eller alvorlig fristoversittelse av en enkelt frist, kan fylkesmannen ilegge kommunen mulkt.

Når barneverntjenesten skal gjennomføre en undersøkelse, skal det tas utgangspunkt i de opplysninger som framkommer i bekymringsmeldingen. Undersøkelsen skal gjennomføres slik at den oppleves minst mulig belastende, og den skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. barnevernloven § 4-3 annet ledd. Samtidig skal undersøkelsen være effektiv og omfatte barnets totale omsorgssituasjon. Det er viktig at alternative forklaringer og hypoteser undersøkes når det er grunn til dette. I møte med barn og unge med avvikende utvikling bør alle mulige årsaker til barnets væremåte vurderes og eventuelt utredes. Et vesentlig spørsmål er om barnets atferd kan være knyttet til funksjonsvansker hos barnet, og/eller om de er reaksjoner på omsorgssvikt eller overgrep.

Dersom det er nødvendig skal det innhentes opplysninger fra de instanser man antar kan bidra til å belyse innholdet i meldingen. Slike opplysninger skal, hvis mulig, innhentes med samtykke fra de foresatte og eventuelt barnet selv. Dersom det ikke gis samtykke kan barneverntjenesten allikevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd er oppfylt. Undersøkelsen skal så fremt det er mulig utføres i samarbeid med familien. Dersom det i løpet av undersøkelsen oppstår behov for å kontakte andre instanser enn det var planlagt, skal familien normalt ha informasjon om dette før man tar slik kontakt.

Enkelte barneverntjenester knytter undersøkelser til bestemte lovbestemmelser som angir mulige tiltak eller resultat av den undersøkelsen som skal gjennomføres, eksempelvis hjelpetiltak (§ 4-4) eller omsorgsovertagelse (§ 4-12). En slik praksis er ikke i overenstemmelse med loven, og kan føre til at barneverntjenesten tidlig i undersøkelsen har fokus på en bestemt konklusjon. En undersøkelse skal tilpasses sakens alvorlighetsgrad, og det skal gjøres en løpende vurdering av undersøkelsens omfang. Først etter at undersøkelsen er gjennomført skal det konkluderes med nødvendige tiltak. Dette utelukker ikke at det kan iverksettes tiltak i undersøkelsesperioden.

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at en undersøkelse blir gjennomført ved besøk i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-3 tredje ledd. Ved hjemmebesøk, har parten i utgangspunktet rett til å ha et vitne til stede. Parten skal gjøres oppmerksom på denne retten med mindre det er åpenbart hensiktsløst, jf. forvaltningsloven§ 15 annet ledd.

Barneverntjenesten skal, med mindre hensynet til barnets beste tilsier noe annet, alltid snakke med barnet meldingen omhandler. Barneverntjenesten skal ut i fra bekymringens karakter samt barnets modenhet og alder vurdere hvordan en slik samtale bør gjennomføres. Barn som er syv år eller eldre skal alltid informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelse i sak som berører ham eller henne, og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernloven § 6-3.

Det kan være belastende for et barn å avsløre hjemmeforhold som kan ha betydning for barneverntjenestens vurdering av tiltak. Barn vil ofte vise en lojalitet overfor sine foreldre. Barnets kontaktperson må sørge for at samtaler finner sted under trygge rammer, herunder legge til rette for samtaler uten at foreldre eller foresatte er til stede dersom det er nødvendig. Behovet for en slik samtale må vurderes ut fra hensynet til barnets beste. Barnet har anledning til å ha med en støtteperson eller en tillitsperson i en slik samtale.

I særlige tilfeller kan barneverntjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller til annet sted for medisinsk undersøkelse, jf. barnevernloven § 4-3 siste ledd. Slikt pålegg er et inngripende tiltak, og bør benyttes med varsomhet. Bare når det foreligger mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet, jf. barnevernloven § 4-12 første ledd bokstav c, kan slik pålegg gis. Pålegg om medisinsk undersøkelse kan bare gis for kortvarig undersøkelse, det vil si undersøkelse som ikke forutsetter innleggelse.

Barneverntjenesten kan, dersom det er nødvendig og til barnets beste, kreve bistand av politi til gjennomføring av undersøkelser etter barnevernloven § 4-3, jf. barnevernloven § 6-8. Det er viktig at barneverntjenesten gjør nødvendige vurderinger før denne muligheten benyttes. En forsvarlig saksbehandling forutsetter at alle sentrale vurderinger som gjøres i en barnevernssak må dokumenteres. En beslutning om å kreve bistand fra politiet vil være en avgjørelse som stiller krav til dokumentasjon av barneverntjenestens vurderinger.

Ved mistanke om vold eller seksuelle overgrep skal barneverntjenesten på et tidligst mulig tidspunkt etablere kontakt og samarbeid med politiet. Dersom tilrettelagt avhør skal foretas av barnet, bør dette gjennomføres ved Statens barnehus. Det er en forutsetning at det etableres et godt samarbeid mellom politi og barneverntjeneste i forbindelse med planlegging og gjennomføring av tilrettelagt avhør. I tilfeller hvor barneverntjenesten er usikker på om et barn er utsatt for vold eller overgrep, kan barnehusene kontaktes for råd og veiledning.

Straffeprosessloven § 239d annet ledd bokstav b slår fast at en representant fra barneverntjenesten kan følge det tilrettelagete avhøret i saker der det straffbare forholdet gir grunn til bekymring for barnets omsorgssituasjon. Kun dersom avhørsleder vurderer at hensynet til barnet eller etterforskningen taler mot dette skal barneverntjenesten ikke gis anledning til å være til stede under avhøret. En slik situasjon kan for eksempel oppstå dersom barnet ikke vil forklare seg dersom barneverntjenesten følger avhøret, eller kontaktperson i barneverntjenesten har en sentral rolle som vitne i straffesaken. (Prop. 112 L (2014–2015)).  Dersom kontaktpersonens rolle som vitne i en eventuell straffesak problematiseres, bør barneverntjenesten anmode om at en annen representant fra barneverntjenesten er til stede under det tilrettelagte avhøret.

Et tilrettelagt avhør kan utløse ulike følelsesmessige reaksjoner både for barn og foreldre, og det kan komme frem opplysninger som gjør at barneverntjenesten raskt må vurdere barnets omsorgssituasjon. Tilstedeværelse fra barneverntjenesten ved tilrettelagte avhør vil normalt være en forutsetning for å vurdere barnets situasjon og for å gi riktig oppfølging til barn og foreldre i etterkant. Barnehusene ble blant annet opprettet for å sikre at barnet skal slippe å gjenta den samme historien mange ganger.

Bruk av sakkyndige i undersøkelsen er omtalt i punkt 5.5.

En viktig del av undersøkelsen til barneverntjenesten kan være innhenting av opplysninger fra offentlige instanser som kjenner barnet og familien. Dersom det ikke gis samtykke, kan barneverntjenesten likevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd er oppfylt. Som et utgangspunkt kan barneverntjenesten innhente opplysninger som gjelder barnet, barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner. Dersom andre i vesentlig grad deltar i utøvelsen av omsorgen for barnet, kan barneverntjenesten også innhente opplysninger om disse.

Offentlige myndigheter og organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har på visse vilkår plikt til å gi ellers taushetsbelagte opplysninger til barneverntjenesten. Plikten til å avgi opplysninger kan utløses både dersom ansatte eller yrkesutøvere i forbindelse med sitt arbeid blir kjent med opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring, og etter pålegg fra barneverntjenesten. Når det gjelder plikten til å gi opplysninger av eget tiltak, vises det til punkt 4.1. Det vises videre til Barne- og likestillingsdepartementets veileder om taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, jf. barnevernloven § 6-4 femte ledd. Sakens parter skal informeres om at det innhentes opplysninger ved pålegg til andre instanser og hva dette innebærer, med mindre dette kan hindre eller vanskeligjøre at barnet får tilstrekkelig hjelp. Foreldrene bør som en hovedregel bli spurt om de samtykker til at det innhentes opplysninger, og normalt skal de ha informasjon om hvilke tjenester og instanser barneverntjenesten vil kontakte. De skal også, så langt som mulig, vite hvilken informasjon barneverntjenesten kommer til å be om. Foreldrene skal normalt ha informasjon om og gis innsyn i de opplysninger barneverntjenesten mottar fra andre instanser. I enkelte tilfeller vil det imidlertid ikke være mulig. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet ved innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i mer alvorlige saker, for eksempel der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller alvorlige overgrep i hjemmet. I slike saker kan det være behov for å innhente opplysninger om barnet og foreldrene uten at foreldrene gjøres kjent med det.

Barneverntjenesten kan etter barnevernloven § 6-4 annet ledd gi offentlige myndigheter pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering av eller forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-9, 4-10, 4-11, 4-12, 4-19, 4-20, 4-21, 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4 tredje ledd. Også andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven kan gi slike pålegg. Barneverntjenestens mulighet til å gi pålegg i en undersøkelse inntrer når det vurderes at saken er så alvorlig at det fremstår som en mulighet at en sak vil bli fremmet for fylkesnemnda.

Pålegg om å gi opplysninger kan gis på ulike stadier i en barnevernssak. Det kan være aktuelt i en undersøkelsessak der barneverntjenesten vurderer om det kan være behov for å fatte akuttvedtak, eller for å reise sak for fylkesnemnda med forslag om tvangsvedtak som nevnt i bestemmelsen og i forbindelse med forberedelse og behandling av saken. Opplysningsplikten ved pålegg omfatter videre opplysninger i forbindelse med fylkesnemndas behandling av endringssaker etter barnevernloven §§ 4- 19, 4-20 og 4-21. Dette innebærer at barneverntjenesten og fylkesnemnda kan gi pålegg i forbindelse med behandling av saker om endringer i fastsatt samvær, og i saker om tilbakeføring av omsorg eller foreldreansvar til foreldrene. Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12. Pålegg kan bli gitt både i forbindelse med barneverntjenestens forberedelse av saken, og av barneverntjenesten eller av fylkesnemnda under fylkesnemndas behandling av saken.

Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Barneverntjenesten skal i sitt pålegg så langt det er mulig konkretisere hvilke opplysninger de har behov for å motta. Hjemmelen for pålegget skal angis. Den som pålegges å utlevere opplysninger har rett til å klage over pålegget dersom vedkommende mener at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf. forvaltningsloven § 14. Dersom barneverntjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan vedkommende pålegges å gi opplysningene før klagen er behandlet ferdig.

Også «andre organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven» kan gi pålegg om å utlevere opplysninger. Fylkesnemnda er et slikt «annet organ», og nemnda kan kreve å få opplysninger i forbindelse med saker etter barnevernloven §§ 4-19, 4-20 og 4-21 (samvær, fratakelse av foreldreansvar/adopsjon, tilbakeføring).

Barneverntjenesten kan, i tillegg til å hente inn opplysninger fra offentlige myndigheter, ha behov for å hente inn opplysninger fra privatpersoner. Disse vil da få kjennskap til at barneverntjenesten undersøker barnets omsorgssituasjon. Barneverntjenesten skal i en slik situasjon først forsøke å innhente samtykke fra foreldrene til å innhente informasjon fra privatpersoner. Dersom foreldrene ikke samtykker til dette, kan barneverntjenesten gi opplysninger til privatpersoner som et ledd i arbeidet med undersøkelsen hvis dette er nødvendig, jf. forvaltningsloven § 13 b, nr. 2. Barneverntjenesten skal ikke gi mer informasjon enn strengt nødvendig i en slik situasjon.

For å sikre et godt og barnefaglig kvalifisert underlag for de beslutninger som skal tas, engasjeres ofte sakkyndige til å foreta en utredning og skrive en rapport. En sakkyndig utredning skal gi en barnefaglig vurdering av hva som på kort og lang sikt vil gi barnet en forsvarlig omsorg, eller faglig vurdering av andre spesifiserte tema. Den sakkyndige skal gi oppdragsgiver og parter et faglig perspektiv og dermed bidra til at saken blir tilstrekkelig opplyst i forbindelse med de vurderinger og beslutninger som skal fattes vedrørende barnet.

Sakkyndige benyttes på flere stadier i en barnevernssak. De kan engasjeres av barneverntjenesten i undersøkelsen, eller de kan oppnevnes av fylkesnemnda. Også de private parter kan engasjere en sakkyndig, men må da som hovedregel dekke kostandene selv. Det er uansett viktig at den sakkyndige har en uavhengig rolle, slik at sakens parter kan ha tillit til at det gjøres en objektiv vurdering. Sakkyndige som påtar seg oppdrag i barnevernssaker er underlagt regler om habilitet og har en selvstendig plikt til å vurdere denne. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt retningslinjer om bruk av egenerklæringer fra sakkyndige i barnevernsaker. Formålet er å legge til rette for større åpenhet om den sakkyndiges forhold til oppdragstakere og beslutningsorganer, samt å bidra til en økt bevisstgjøring om habilitetsproblematikk. Departementet har også gitt retningslinjer for sakkyndig arbeid i barnevernssaker.

Sakkyndigrapporter og hvilken vekt de kan tillegges har vært et tema i flere saker som har blitt behandlet av EMD. Høyesterett har på bakgrunn av dette gitt uttalelser som har betydning for bruken av sakkyndige i barnevernssaker (HR-220-663-S). Høyesterett har slått fast at det ikke kan oppstilles noen hovedregel om at det må innhentes uavhengige sakkyndigerklæringer i alle saker om omsorgsovertakelse etter § 4-12 bokstav a og d. Om sakkyndig bør oppnevnes, beror på en konkret vurdering der det avgjørende er om saken kan avgjøres på et forsvarlig grunnlag uten slik oppnevning. Ved denne vurderingen må det blant annet legges vekt på om det tidligere er innhentet sakkyndig erklæring, tiden som deretter er gått, og om det har skjedd endringer i foreldrenes livssituasjon og omsorgsevne. Det har også betydning om det i saken fremkommer fagkyndige vurderinger på annen måte enn ved oppnevning av sakkyndig.

Norsk psykologforening administrerer i samarbeid med Legeforeningen et toårig utdanningsprogram for psykologer og leger som har interesse for arbeid som sakkyndige i saker etter barnevernloven og barneloven. De som har gjennomført programmet, føres inn i et register over sakkyndige i barne- og familiesaker, også kalt sakkyndiglisten.

I enhver barnevernsak skal det tilstrebes at den sakkyndige som engasjeres er en som foreldrene og barnevernet kan enes om. Det er viktig at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker for den kommunale barneverntjenesten oppleves som uavhengige og nøytrale av den private part. Departementet har derfor anmodet fylkesmannen om å bistå med å utpeke sakkyndig når barneverntjenesten og foreldrene i barnevernssaker er uenige om hvilken sakkyndig som skal utrede saken. Fylkesmannen bør som hovedregel utpeke en sakkyndig fra registeret over sakkyndige i barne- og familiesaker, men det kan tenkes tilfeller der det er behov for særlig kompetanse om en tematikk som ikke finnes blant de som står oppført i registeret.

En viktig ramme for det sakkyndige arbeid er mandatet som gis av oppdragsgiver. Mandatet legger blant annet premisser for den sakkyndiges arbeidsprosess, vurderinger og råd. Mandatet vil i de fleste tilfeller ta utgangspunkt i de vurderingsspørsmål som er reist om barnet og barnets situasjon. Dersom barneverntjenesten ønsker spesielle forhold undersøkt, for eksempel om vold og overgrep eller sykdom som kan være relevant for utøvelsen av daglig omsorg, bør dette spesifiseres i mandatet. Hele arbeidsprosessen bør skisseres for personene som skal utredes så langt det er mulig og så tidlig som mulig. Både barneverntjenesten og den sakkyndige må være lydhør for foreldrenes og barns ønsker om hvor og når møter skal holdes, reaksjoner på metoder og lignende. Den som undersøkes bør orienteres om hvor den sakkyndige finner det nødvendig å hente informasjon fra og hvem man vil henvende seg til.

Barneverntjenesten og den sakkyndig som barneverntjenesten har engasjert, kan kreve å få snakke med barnet i enerom, jf. barnevernloven § 4-3 femte ledd. Barneverntjenesten må vurdere barnets behov og ønske opp mot nødvendigheten av en samtale med barnet alene. Det kan være nødvendig å snakke med barnet flere ganger slik at barnet får tillitt til kontaktpersonen og den sakkyndige.

Den sakkyndiges rapport skal før den legges til grunn være vurdert av barnesakkyndig kommisjon, jf. barnevernloven § 2-5 og forskrift om Barnesakkyndig kommisjon. Kommisjonen skal kvalitetssikre alle sakkyndige rapporter. Uttalelsen fra Barnesakkyndig kommisjon bør ligge som vedlegg til begjæringen om tiltak når kommunen fremlegger sakkyndige utredninger, jf. barnevernloven § 7-17.

Barneverntjenesten blir ofte kontaktet av personer som ønsker å gi opplysninger om enkeltpersoner eller familier som trenger hjelp fra barneverntjenesten. Det hender at de som vil gi slike opplysninger ønsker å være anonyme. Dersom opplysningene er gitt i anonym form, og barneverntjenesten faktisk ikke vet hvem som har formidlet opplysningene, vil vedkommende forbli anonym. Dersom barneverntjenesten faktisk vet hvem som har gitt opplysningen, kan anonymitet aldri garanteres.

Offentlige ansatte og flere yrkesgrupper har en personlig lovpålagt meldeplikt, jf. barnevernloven § 6-4. Det er uforenlig med en slik meldeplikt å melde anonymt. En del offentlige instanser har imidlertid etablert rutiner som medfører at det er leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barnevernstjenesten. I et slikt tilfelle kan det tenkes at navnet på den offentlig ansatte, som har funnet grunnlag for meldeplikt, ikke fremkommer av bekymringsmeldingen. Innholdet i bekymringsmeldingen vil nok likevel, i de fleste tilfeller, kunne identifisere hvem som har observert og/eller har fått opplysninger som medfører at det er vurdert å være grunnlag for opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Opplysninger om melders identitet, inkludert offentlig ansatte og yrkesutøvere med opplysningsplikt, kan unntas partsoffentlighet i medhold av forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b når det er særlige grunner til at opplysningene ikke bør meddeles videre. Et eksempel på en slik situasjon kan være at det er grunn til å frykte at en melder vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det er et vilkår at det ikke er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med hvem som har meldt bekymring. I vurderingen må det foretas en avveining mellom behovet for hemmeligholdelse og partens behov for innsyn. Dersom det er grunn til å tro at opplysningene er fremsatt i sjikanehensikt eller er svært løst fundert, vil det være mindre grunn å beskytte melder. Det kan være grunn til å beskytte melder selv om det viser seg at opplysningene ikke medførte riktighet, dersom vedkommende hadde saklig grunn til å gi opplysningene videre til barneverntjenesten.

Dersom det blir nødvendig for barneverntjenesten å fremme en sak for fylkesnemnda, vil melders identitet ikke kunne unntas partsinnsyn jf. barnevernloven § 7-4 annet ledd.

En undersøkelse kan få tre utfall; henleggelse, vedtak om hjelpetiltak eller forslag om tiltak til fylkesnemnda. Hensikten med undersøkelsen er å kartlegge barnets omsorgssituasjon med utgangspunkt i bekymringsmeldingen, samt avklare om det er grunnlag for å iverksette tiltak i henhold til barnevernloven. Dersom innholdet i bekymringsmeldingen er ubegrunnet eller ikke så alvorlig som først antatt, og det ikke framkommer andre opplysninger som tilsier et behov for tiltak etter barnevernloven, skal undersøkelsen henlegges uten forslag til tiltak. Undersøkelsen skal også henlegges dersom foreldrene ikke samtykker til hjelpetiltak og det ikke er grunnlag for å fremme en sak for fylkesnemnda. I slike tilfeller kan barneverntjenesten, dersom det er fremmet forslag om konkrete tiltak som foreldrene har takket nei til, ta saken opp igjen etter seks måneder. Se mer om dette i punkt 5.9.

Barneverntjenestens arbeid med undersøkelsen, herunder barneverntjenestens vurderinger og konklusjon, skal dokumenteres i et enkeltvedtak. Dette gjelder uavhengig av undersøkelsens konklusjon; både i de tilfeller der det iverksettes tiltak, der saken henlegges fordi barnevernstjenesten mener det ikke er behov for barneverntiltak, og der den henlegges på bakgrunn av manglende samtykke.

Beslutning om å fremme sak for fylkesnemnda er ikke et enkeltvedtak. I slike tilfeller overlates det til fylkesnemnda å fatte det endelige vedtaket.

Dersom foreldrene ønsker andre tiltak enn barneverntjenesten tilbyr, er dette å anse som et vedtak om avslag på søknad om tiltak. Foreldrene kan klage over vedtaket til fylkesmannen. Klagen skal sendes til barneverntjenesten, som må behandle den etter reglene om klager i forvaltningsloven kapittel VI.

Dersom det er åpnet en undersøkelse, skal barneverntjenesten innen tre uker etter at denne er gjennomført gi informasjon om dette til offentlig melder og øvrige meldere som omfattes av barnevernloven § 6-4 annet og tredje ledd, jf. barnevernloven § 6-7a. Det skal videre gis opplysninger om hvorvidt saken er henlagt eller om den følges opp videre.

I tilbakemeldingen skal det ikke gis opplysninger om hvilke tiltak som er, eller kan bli iverksatt med hjemmel i barnevernloven. Tilbakemelding om tiltakene kan likevel gis når barneverntjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som det er nødvendig at offentlig melder får kjennskap til av hensyn til sin videre oppfølging av barnet, jf. barnevernloven § 6-7a fjerde ledd. Informasjon om barneverntjenestens tiltak kan være viktig for å sørge for at for eksempel skole eller barnehage kan gi barnet og familien en god og helhetlig oppfølgning. Det er barneverntjenesten som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysningene i det enkelte tilfelle.

Barnevernloven § 6-7a gir ikke barneverntjenesten en plikt til å informere offentlig melder om hvorfor en undersøkelse er henlagt. Barneverntjenesten kan ha et ønske om å gi slik informasjon når foreldrene ikke samtykker til foreslåtte hjelpetiltak. Barneverntjenesten kan med hjemmel i barnevernloven § 6-7 tredje ledd formidle slike opplysninger når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver ovenfor det enkelte barn. Informasjon kan gi melder et initiativ til å følge med på barnet, og melde fra til barneverntjenesten dersom det oppstår ytterligere bekymring.

Barneverntjenesten kan gjennomføre flere undersøkelser i en familie. Dersom det kommer inn en ny melding til barneverntjenesten må barneverntjenesten åpne en ny undersøkelse når vilkårene for dette er til stede.

Dersom barneverntjenesten henlegger en undersøkelse fordi foreldrene ikke samtykker til anbefalte hjelpetiltak, kan barneverntjenesten henlegge saken med bekymring. Det samme vil gjelde dersom familien trekker sitt samtykke til videre tiltak. I slike situasjoner trenger ikke barneverntjenesten å vente på en ny bekymringsmelding, men kan på eget initiativ gjenoppta saken etter seks måneder etter at den forrige undersøkelsen ble henlagt. Ved den nye behandlingen må barneverntjenesten vurdere om vilkårene i § 4-3 er oppfylt. Vurderer barneverntjenesten at det er "rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak", skal den iverksette ny undersøkelse.

Før barneverntjenesten kan henlegge en undersøkelse med bekymring må foreldrene informeres nøye om vurderinger av hjelpebehovet. Det må videre arbeides for å få foreldrene i dialog om hva som er årsaken til at de ikke ønsker å samtykke til foreslåtte tiltak, eventuelt ønsker å avslutte tiltak som de i utgangspunktet har samtykket til. Barneverntjenesten må vurdere om det er andre tiltak som kan avhjelpe barnets særlige behov for hjelp, og eventuelt forsøke å innhente samtykke til iverksettelse av dette/disse. Det kan bety mye for barnets omsorgssituasjon at barneverntjenesten er inne i saken, selv om det ikke er med det tiltaket/de tiltakene som i utgangspunktet vurderes som best egnet til å avhjelpe barnets situasjon.

Hvis foreldrene motsetter seg alle foreslåtte tiltak må barneverntjenesten vurdere om vilkårene for å pålegge hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse er til stede. Hvis det ikke anses å være grunnlag for tvangstiltak må saken henlegges. Hvis saken henlegges med bekymring må foreldrene før henleggelsen opplyses om at saken vil bli gjenopptatt etter seks måneder.

Hvis barneverntjenesten får inn nye bekymringsmeldinger/nye opplysninger før det har gått seks måneder må det vurderes om vilkårene for å åpne en ny undersøkelse er til stede på det aktuelle tidspunktet, jf. barnevernloven § 4-3.