Offentlige myndigheters plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten innebærer både en plikt til å gi opplysninger av eget tiltak, ofte omtalt som meldeplikt, og en plikt til å gi opplysninger ved pålegg om dette fra barneverntjenesten. Plikten til å gi opplysninger etter pålegg fra barneverntjenesten omtales i punkt 5.4. Vi viser også til Barne- og likestillingsdepartementets rundskriv om taushetsplikt og opplysningsplikt.
Opplysningsplikten gjelder for alle instanser og tjenester, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Alle offentlige ansatte har etter barnevernloven § 6-4 første ledd en selvstendig plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten i følgende tilfeller:
- Når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.
- Når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til unders√∏kelse eller behandling, eller at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.
- Når et barn viser alvorlige atferdsvansker.
- Når det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel.
Flere grupper yrkesuøvere har en tilsvarende opplysningsplikt, som psykologer, sykepleiere, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, ansatte ved familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapssaker. Bestemmelser om opplysningsplikt er inntatt i følgende lover:
- Lov om helsepersonell m.v. av 2. juli 1999 nr. 64 (helsepersonelloven)
- Lov om familievernkontorer av 19.06.1997 nr. 62 (familievernkontorloven)
- Lov om frittståande skolar av 4. juli 2003 nr. 84 (friskolelova)
Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfeller, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker. Plikten gjelder også i situasjoner hvor barneverntjenesten allerede har kontakt med familien. Opplysningsplikten er knyttet til kriteriene i barnevernloven §§ 4-10, 4-11 og 4-12, § 4-24 og § 4-29 om menneskehandel.
Opplysningsplikten er personlig og er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige. Det kan etableres rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barneverntjenesten, men den enkelte fritas likevel ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring internt til egen ledelse.
Opplysningsplikten gjelder informasjon ansatte blir kjent med i egenskap av å være ansatt. Opplysningsplikt går foran hensynet til personvern og tillitsforholdet til den aktuelle tjenesten, og plikten gjelder uavhengig av om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler. Opplysninger som den enkelte blir kjent med utenfor arbeidsforholdet utløser ikke den lovpålagte opplysningsplikten. I slike tilfeller vil det imidlertid ikke gjelde noen taushetsplikt, og den blir kjent med bekymringsfulle opplysninger kan ta kontakt med barneverntjenesten som enhver annen privatperson.
Også ansatte og andre som utfører oppgaver etter barnevernloven er omfattet av meldeplikten, herunder ansatte blant annet hos fylkesmannen, i Bufetat og i departementet. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke mellom de ulike tjenestene, det vil si mellom ulike barneverntjenester og mellom de ulike nivåer i barnevernet. Dette innebærer at vilkårene for meldeplikt ikke trenger å være oppfylt for at eksempelvis barneverntjenesten i én kommune melder fra om bekymring for et barn til barneverntjenesten i en annen kommune. Også ved lavere grad av bekymring en n det vilkårene i barnevernloven § 6-4 første ledd henviser til har de ulike barnevernmyndigheter anledning til å utveksle informasjon.
Plikten til å gi opplysninger til barneverntjenesten er relativt omfattende og gjelder bekymring for mishandling eller andre former for alvorlig omsorgssvikt, ved vedvarende og alvorlige atferdsvansker, samt ved fare for at barnet kan bli utsatt for menneskehandel. Opplysningsplikten er begrenset til de mer alvorlige tilfeller, og det at et barn ikke lever under optimale forhold vil ikke være nok til å utløse opplysningsplikten. Andre offentlige myndigheter skal ikke vurdere om situasjonen kvalifiserer for tiltak fra barneverntjenestens side, men er forpliktet til å melde fra til barneverntjenesten dersom en ansatt blir kjent med opplysninger som gir grunn til alvorlig bekymring for barnets omsorgssituasjon.
Opplysningsplikt vil for eksempel oppstå dersom man er vitne til eller får opplysninger om hendelser som indikerer at barnets omsorgspersoner er ute av stand til å ivareta barnets behov for omsorg og trygghet. Videre inntrer opplysningsplikten dersom en ansatt blir kjent med manglende ivaretakelse av helsemessige forhold eller dersom det foreligger indikasjoner på at barnet utsettes for psykiske, fysiske eller seksuelle overgrep. Opplysningsplikten inntrer også hvis den ansatte blir kjent med at barnet har vedvarende alvorlige atferdsvansker, eksempelvis ved bruk av rusmidler.
Bekymringen kan være forankret i konkrete tegn eller signaler hos barnet eller pårørende som indikerer at barnet kan være utsatt for eller lever i en alvorlig situasjon. Opplysningsplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernloven § 6-4 første ledd. Det kreves ikke faktisk viten om at det foreligger en alvorlig situasjon for barnet, men det må være noe mer enn en vag mistanke.
Om det foreligger opplysningsplikt vil alltid avhenge av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen tilfeller vil det være klart at opplysningsplikten foreligger, mens i andre tilfeller vil utfallet avhenge av vanskelige vurderinger. Det er den enkelte fagpersons vurdering av hvordan barnets situasjon antas å være som er grunnlaget for å avgjøre om meldeplikten er utløst. Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barneverntjenesten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner eller barneverntjenesten.
Opplysningsplikten skal bidra til at barneverntjenesten får opplysninger om barn som er i en vanskelig livssituasjon slik at de, sammen med annen informasjon, kan gjøre en vurdering av behov for tiltak i familien.
Privatpersoner har ikke et juridisk ansvar for å melde bekymring slik offentlig ansatte har. Men i motsetning til offentlig ansatte er ikke privatpersoner omfattet av en taushetsplikt, og de vil alltid ha anledning til å ta kontakt med barneverntjenesten. Privatpersoner kan også melde anonymt.
Alle har en plikt etter lov om straff av 20. mai 2005 nr. 28 (straffeloven) § 196 til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger. Avvergingsplikten gjelder uten hensyn til taushetsplikt og rettslig grunnlag, og innebærer at alle har en plikt til å gripe inn for å avverge alvorlige straffbare handlinger. Å melde bekymring til barneverntjenesten kan, sammen med å kontakte politiet, være en måte å avverge at barn utsettes for alvorlige straffbare handlinger. Unnlatelse av å gripe inn er straffbart med inntil et år i fengsel.
Forbrytelsene som er omfattet er blant annet voldtekt, seksuell omgang med barn, seksuelt misbruk av fosterbarn eller stebarn eller noen under 18 år som står under hans omsorg, myndighet eller oppsikt, samt voldtekt, grov legemsbeskadigelse og drap av barn eller voksne.
Denne avvergeplikten gjelder bare ved pålitelig kunnskap om at en slik forbrytelse er i ferd med, eller ventes å finne sted. Er forbrytelsen allerede gjennomført har man bare plikt til å anmelde forholdet til politiet dersom anmeldelsen kan forebygge nye alvorlige forbrytelser.
Barneverntjenesten har den samme plikten som alle andre til å anmelde eller på annen måte avverge alvorlige forbrytelser etter strl. § 196. Barneverntjenestens primære oppgave er imidlertid nettopp å beskytte barn mot mishandling og overgrep. Plikten til å anmelde til politiet vil derfor først inntre dersom barneverntjenesten ikke på annen måte, ved å igangsette egne tiltak, kan avverge alvorlige forbrytelser mot barnet.