Den «avgjørelsen retter seg mot eller som saken direkte gjelder» har etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e partsrettigheter. Hvorvidt en person har partsrettigheter eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering. Den sentrale vurderingen vil være hvorvidt vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. Vurderingene vil være forskjellige ut fra om barneverntjenesten befinner seg i en undersøkelse eller i tiltaksfase, og hva slags tiltak barneverntjenesten vurderer som nødvendig. I en barnevernssak er det først og fremst barnets foreldre og barnet selv som har partsrettigheter.

Partsrettigheter i en barnevernssak utløser viktige rettigheter. Parter har blant annet rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å klage på vedtak, prosessuelle rettigheter i en tvangssak for fylkesnemnda og en rett til kontradiksjon, altså en rett til å redegjøre for sitt syn.

I saker hvor barneverntjenesten har myndighet til å fatte vedtak, skal barneverntjenesten selv ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Barneverntjenestens vurdering kan påklages til fylkesmannen, jf. barnevernloven § 6-5. I de saker hvor fylkesnemnda kan fatte vedtak om tvang, har barneverntjenesten et ansvar for å forberede saken, herunder spørsmålet om hvem som har partsrettigheter. Disse vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsene. Fylkesnemnda har et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker som hører under nemndas ansvarsområde.

Hvem av foreldrene som er part i saken, må vurderes konkret i den enkelte sak, og vil kunne endres avhengig av hvordan saken utvikler seg. I barnevernssaker inntrer partsoffentlighet vanligvis allerede fra det tidspunktet barneverntjenesten har åpnet undersøkelsessak.

Retten til dokumentinnsyn for en part følger av forvaltningsloven. Etter forvaltningsloven § 18 har en part rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter med de begrensninger som følger av forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b, 18 c, 18 d og § 19. Barne- og likestillingsdepartementet har beskrevet retten til partsinnsyn og de aktuelle unntaksbestemmelsene i forvaltningsloven i rundskrivet Barnevernet og taushetsplikten, opplysningsretten og opplysningsplikten.

En forutsetning for partsinnsyn er at det foreligger et dokument i lovens forstand. Hva som er et dokument er definert i forvaltningsloven § 2 første avsnitt bokstav f som en «logisk avgrenset informasjonsmengde som er lagret på et medium for senere lesing, lytting, framføring, overføring eller lignende». Også lyd- eller videoopptak, e-post, tekstmeldinger og datafiler er et dokument. Et utkast som verken er arkivert eller videreformidlet til andre, vil neppe kunne anses som et «dokument» i denne forstand. En grunnleggende forutsetning bak reglene om partsinnsyn er at alle relevante opplysninger skal finnes i sakens dokumenter.

Retten til innsyn gjelder under hele saksforberedelsen. Før partene kan kreve innsyn i dokumenter og opplysninger, må det være en viss mulighet for at det foreligger en sak som skal avgjøres av barneverntjenesten eller fylkesnemnda. Dersom barneverntjenesten har satt i gang en undersøkelse etter barnevernloven § 4-3, vil undersøkelsen resultere i et vedtak. Partenes rett til innsyn foreligger alltid i en slik situasjon. Partene må få rimelig tid til å sette seg inn i saken og få tid til å planlegge hvordan han eller hun best skal ivareta sine interesser.

Det er ingen tidsgrense for hvor lenge etter at saken er avsluttet parten kan be om innsyn. Parten trenger heller ikke begrunne hvorfor han eller hun vil ha innsyn. Det er parten selv eller partens fullmektig som må be om innsyn. Dersom barnet saken omhandler er over 15 år, eller er gitt partsrettigheter etter barnevernloven § 6-3 annet ledd, gjelder reglene om partsinnsyn også for den mindreårige.

Etter forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd har barneverntjenesten plikt til å forelegge parten enkelte opplysninger uten at parten har bedt om dette. Plikten for barneverntjenesten til på eget tiltak å legge nye opplysninger frem for parten, vil særlig være aktuell der det er tale om nye opplysninger som enten direkte står i strid med det parten selv har anført eller taler til partens disfavør.

Det er den som er part som er gitt en rett til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter. Det er ikke tilstrekkelig for å kunne kreve innsyn etter forvaltningsloven at en person mener at barneverntjenesten har fått opplysninger om ham eller henne eller om hans eller hennes familie, og ønsker å sette seg inn i hvilke opplysninger som foreligger.

Personopplysningsloven § 18 annet ledd gir en rett til innsyn i hvilke opplysninger om den registrerte som finnes hos barneverntjenesten. Retten gjelder også for de som ikke har partsstatus. Den det gjelder har imidlertid ikke krav på å gjøre seg kjent med opplysninger som gjelder andre enn seg selv. Dersom innsyn i opplysninger etter personopplysningsloven innebærer at man vil få taushetsbelagte opplysninger om en annen person, må innsynsretten vike, jf. personopplysningsloven § 23 bokstav d. Hvis en person ber om opplysninger i en barnevernssak og dette innebærer å avsløre et klientforhold, må innsynsretten etter personopplysningsloven vike. Han eller hun kan heller ikke kreve å gjøre seg kjent med opplysninger i interne dokumenter eller opplysninger det på grunn av egen helse eller forholdet til personer som står en nær, er utilrådelig at vedkommende får innsyn i, jf. personopplysningsloven § 23 bokstav c og e.

De begrensningene i retten til partsinnsyn som omtales i det følgende gir barneverntjenesten en mulighet til å unnlate å gi parten dokumenter og opplysninger. Barneverntjenesten kan likevel velge å la parten gjøre seg kjent med dem. Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Innsyn i dokumenter og opplysninger setter parten i stand til å kunne ivareta sine interesser i saken. Dersom en part får kjennskap til at det foreligger dokumenter og opplysninger som det ikke gis innsyn i, kan usikkerhet om hva slags opplysninger dette er gjøre større skade enn om parten ble gjort kjent med opplysningene. I de fleste tilfeller vil åpenhet danne grunnlag for trygghet og tillit til barneverntjenesten, og gi mulighet for et gjensidig samarbeid mellom barneverntjenesten og parten. Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i opplysninger som kan unntas.

Forvaltningslovens habilitetsregler regulerer i hvilke tilfeller en offentlig tjenestemann ikke kan være med i behandlingen eller avgjørelsen av en barnevernssak, jf. forvaltningsloven §§ 6-10. Reglene om habilitet gjelder for alle ansatte i barneverntjenesten, men også for andre som handler på vegne av barneverntjenesten. Eksempler på dette kan være innleide konsulenter eller sakkyndige som er engasjert av barneverntjenesten. Sakkyndige som engasjeres av barneverntjenesten skal levere en skriftlig egenerklæring for å sikre uavhengighet og åpenhet rundt habilitetsvurderingene. Habilitetsreglene gjelder for alle vedtak og beslutninger etter barnevernloven, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd.

Etter forvaltningsloven § 6 første ledd er en tjenestemann inhabil når han er part i saken eller når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken, eller når vedkommende er eller har vært gift med eller forlovet med, eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part. En tjenestemann er også inhabil dersom han er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte.

Det følger av forvaltningsloven § 6 annet ledd at en tjenestemann også vil være inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende sin upartiskhet. Det er ikke uvanlig at en kontaktperson i barneverntjenesten kan bli møtt med en slik påstand, og det må gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Særegne forhold kan være nært vennskap eller fiendskap mellom tjenestemannen og parten. Uoverensstemmelser mellom en part og en kontaktperson fører ikke i seg selv til inhabilitet, men det skal i vurderingen legges vekt på om det er parten som har reist habilitetsinnsigelsen. Er det tvil om en kontaktperson er inhabil, anbefales det at vedkommende ikke har noen rolle i behandlingen av saken dersom dette er mulig. Det er viktig for barneverntjenestens mulighet til å få til et konstruktivt samarbeid at familiens tillit til barneverntjenesten opprettholdes.

Dersom en leder i barneverntjenesten er inhabil, kan ansatte som er underordnet denne lederen forberede en sak, men ikke treffe avgjørelse i saken.

Etter forvaltningsloven § 7 kan en tjenestemann som er inhabil behandle eller treffe foreløpig avgjørelse i en sak dersom en utsettelse vil føre til vesentlig ulempe eller skadevirkning. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i akuttsituasjoner hvor det er nødvendig å fatte vedtak umiddelbart. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8). Adgangen bør benyttes med forsiktighet for ikke å svekke tillitten til barneverntjenesten.

Etter forvaltningsloven § 8 første ledd avgjør tjenestemannen selv om han eller hun er inhabil. Tjenestemannen skal gjøre denne vurderingen av eget tiltak. Dersom en part har reist spørsmål om habilitet, bør dette tas opp med nærmeste leder. Dette skal gjøres dersom en part krever det og det kan gjøres uten at det oppstår vesentlig forsinkelser.

Når en tjenestemann er inhabil, skal det om nødvendig oppnevnes stedfortreder for vedkommende, jf. forvaltningsloven § 9 første ledd. Slik oppnevning er ikke nødvendig dersom saken ordinært kan behandles av andre.

Dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder, kan fylkesmannen for det enkelte tilfelle beslutte at en sak skal overføres til en annen kommune, jf. forvaltningsloven § 9 annet ledd. I barnevernssaker kan dette være aktuelt dersom barnevernleder er inhabil. Det kan også være aktuelt dersom en ansatt i en tjeneste med få ansatte er inhabil. Fullmakten til å overføre en sak fra en kommune til en annen er delegert fra departementet til Fylkesmannen. En overføring forutsetter at kommunen har vurdert om det ville vært tilstrekkelig at det oppnevnes en stedfortreder i saken. Det er likevel ikke nok at kommunen selv mener seg inhabil. Fylkesmannen må gjøre en selvstendig vurdering av dette. Overføring av ansvar fra en kommune til en annen på grunn av inhabilitet skal ikke skje uten at fylkesmannen har besluttet dette, og det er en forutsetning at overføring av saker fra en kommune til en annen bare skal skje i særlige tilfeller.

Privat part kan ikke henvende seg direkte til fylkesmannen og be om en overføring av saken til en annen kommune på grunn av inhabilitet. Ved mistanke om inhabilitet må parten anmode om at barneverntjenesten vurderer dette. Privat part kan eventuelt klage til fylkesmannen på barneverntjenestens saksbehandling, herunder spørsmålet om inhabilitet, jf. barnevernloven § 6-6 første ledd.

Etter forvaltningsloven § 11 har barneverntjenesten en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område. Veiledningsplikten gjelder overfor private parter i saker som er under behandling, og ellers overfor andre personer som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold. Under behandlingen av en sak skal barneverntjenesten av eget tiltak vurdere partens behov for veiledning. Veiledningen skal omfatte gjeldende lover, forskrifter og barneverntjenestens praksis.

I barnevernssaker er det viktig å sikre at partene forstår barneverntjenestens rolle og saksgangen, samt å gi veiledning om adgangen til å møte med advokat og adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 12. Barneverntjenesten skal sørge for at både foreldre og barn forstår hva som blir formidlet til dem. Om nødvendig skal det benyttes tolk. Videre er det viktig å gjøre oppmerksom på partens rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18. Kontaktpersonen skal snakke med og sikre at barnet forstår hva som skjer, og sørge for at barnets rettigheter blir ivaretatt.

Etter forvaltningsloven § 16 første ledd skal en part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg, varsles og gis anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist før vedtak treffes. Parten må få tid på å områ seg og eventuelt finne en advokat eller fullmektig som kan bistå. Dersom et barn har fylt 15 år og er part, jf. barnevernloven § 6-3, skal barnet selv varsles og gis anledning til å uttale seg. Denne retten er presisert i forvaltningsloven § 16 første ledd andre punktum, og ble inntatt i forvaltningsloven i forbindelse med inkorporeringen av barnekonvensjonen. I barnevernssaker er foreldrene parter selv om barnet har selvstendige partsrettigheter.

Etter forvaltningsloven § 16 annet ledd skal forhåndsvarslet redegjøre for hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser. Det er ikke et krav at partene automatisk skal få kopi av relevante dokumenter som foreligger i saken og som parten vil kunne gjøre seg kjent med etter reglene om innsyn i forvaltningsloven § 18. Det er imidlertid i noen tilfeller rimelig og hensiktsmessig at parten får kopi av relevante dokumenter sammen med forhåndsvarslet.

Hovedregelen er at forhåndsvarslet skal gis skriftlig. Når det vil være særlig byrdefullt eller når saken haster, kan varslet gis muntlig. Eksempelvis kan det være aktuelt når det er nødvendig å fatte midlertidig vedtak i akuttsituasjoner. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-25, 4-29, 4-9, jf. 4-8).

Forvaltningsloven inneholder ingen nærmere angivelse av på hvilket trinn i saksbehandlingen forhåndsvarsel skal gis, og hvor lang fristen for parten å uttale seg bør være. Partene må imidlertid gis en reell mulighet til å bidra til sakens opplysning. Kravet om forhåndsvarsel følger også av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper samt av kravet til forsvarlig saksbehandling i barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 1-4.

I forvaltningsloven § 16 tredje ledd er det gjort enkelte unntak fra plikten til å gi forhåndsvarsel. Blant annet kan forhåndsvarsel unnlates når varsling ikke er praktisk mulig. Dette vil kunne være tilfellet i akuttsituasjoner når vedtak må fattes umiddelbart. Det er videre gjort unntak fra varslingsplikten når forhåndsvarsel vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Dersom det er fare for at barnet vil bli holdt skjult eller kidnappet for å hindre iverksettelsen av et ve,dtak, skal ikke partene varsles. Dersom parten ikke har kjent adresse, og man etter en avveining finner at ettersporing vil kreve mer tid og arbeid enn rimelig sett i forhold til partens interesser, og til betydningen av varslet, kan forhåndsvarsel unnlates. Forhåndsvarsel kan også unnlates når parten på annen måte har fått kunnskap om at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig. Dette kan være aktuelt når det fattes et vedtak som er i samsvar med partens ønsker.

Forvaltningsloven § 16 inneholder ikke noe pålegg til barneverntjenesten om at partene skal holdes løpende orientert om saksgangen og nye opplysninger som kommer inn. En slik plikt er imidlertid regulert i forvaltningsloven § 17 om forvaltningens utrednings- og informasjonsplikt. Dette kan også følge av veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, som er nærmere omtalt ovenfor.

Barneverntjenesten har ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 17. Utredningsplikten har en nær sammenheng med barneverntjenestens plikt til å veilede og orientere partene om saken, samt å forhåndsvarsle om mulig vedtak. Barneverntjenesten må sørge for at faktum blir klargjort så langt det er mulig, og at de opplysninger som fremkommer kontrolleres. Omfang av barneverntjenestenes undersøkelser vil avhenge av forholdene i den enkelte sak. Sakens viktighet og konsekvensene av et uriktig vedtak må tas i betraktning.

Høyesterett og EMD har pekt på et behov for innskjerping av kravene som stilles til utredning både før tiltak besluttes, og for de begrunnelser som gis når beslutningen treffes (brev av 10. juni 2020 fra Barne- og familiedepartementet). Styrkingen av bevissthet omkring saksbehandlingen gjelder særlig for vurderinger knyttet til tiltak etter barnevernloven kapittel 4, inkludert beslutninger om samvær. Et generelt utgangspunkt kan være at jo mer inngripende tiltak der er snakk om, desto større krav stilles det til et forsvarlig beslutningsgrunnlag og en grundig begrunnelse. Det stilles for eksempel større krav til utredning og begrunnelse når det vurderes nullsamvær eller å samtykke til adopsjon enn når det besluttes akuttvedtak eller midlertidig og kortvarig omsorgsovertakelse. Det stilles særlig sterke krav til dokumentasjon og begrunnelse når tiltaket det er snakk om sterkt reduserer eller umuliggjør muligheten for en tilbakeføring.

Tiltak som besluttes etter barnevernloven kapittel 4 må være basert på en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet og hvordan barnets interesser er vurdert opp mot foreldrenes rett til familieliv med sine barn. Høyesterett understreker betydningen av at «forutsetningen om hensyn til familiebånd – både for foreldre og barnet – er godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet, fylkesnemndene og domstolene». Det må komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en «reell avveining» av kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Barnets beste har «overordnet betydning», og vil etter forholdene kunne bety at foreldrenes rett til familieliv med barnet må vike. Familiebåndene kan likevel bare brytes unntaksvis. På den annen side kan ikke foreldrene kreve gjennomført tiltak som vil skade barnets helse og utvikling. Det er viktig at tiltakene som vurderes og besluttes har grundige drøftelser av avveiningen av de til dels motstridende interessene som vil være til stede i nær sagt alle tilfeller hvor det er snakk om å gjøre bruk av særlige tiltak etter barnevernloven kapittel 4. Begrunnelsen for de valg som tas, må reflektere disse grundige avveiningene, og det må sørges for god dokumentasjon som underbygger de valgene som tas.

Oppsummert må avgjørelser om tiltak etter barnevernloven bygge på et tilstrekkelig «forsvarlig faktisk beslutningsgrunnlag» og de må begrunnes på en måte som viser at det er «foretatt en grundig vurdering», hvor «alle tungtveiende momenter er trukket frem» og hvor motstridende argumenter er veid mot hverandre «på en balansert måte».

Når forvaltningsorganet mottar opplysninger i en undersøkelse, bør disse legges frem for partene slik at de får anledning til å imøtegå dem, jf. forvaltningsloven § 17. Barneverntjenesten skal påse at barn som har partsrettigheter får muligheten til å utrykke sitt syn på linje med andre parter. Barn som ikke har partsrettigheter skal også få gi utrykk for sin mening. Barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barnets rett til medvirkning følger også av barnevernloven, barneloven, adopsjonsloven og barnekonvensjonen.

Forvaltningsloven § 17 annet ledd gjelder opplysninger som forvaltningen mottar om en part. Slike opplysninger skal forelegges parten til uttalelse, med mindre det foreligger omstendigheter som nevnt i annet ledd bokstav a-c. Barneverntjenesten skal forelegge slike opplysninger for parten selv om parten ikke ber om dette.

Unntak fra informasjonsplikten gjelder blant annet dersom opplysningene er bekreftet av en fremstilling parten selv har gitt, dersom rask avgjørelse er påkrevet av hensyn til andre parter eller offentlige interesser eller dersom opplysningene ikke har avgjørende betydning for utfallet av vedtaket. Unntaket kan være aktuelt når det er påkrevet av hensynet til barnet å treffe en avgjørelse raskt i akuttsituasjoner. Det er også gjort unntak dersom underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv. Dette kan for eksempel være dersom avgjørelsen er i samsvar med partens ønsker.

Etter forvaltningsloven § 17 tredje ledd bør partene for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter lovens § 18 har rett til å gjøre seg kjent med. Forvaltningsloven § 17 tredje ledd omfatter opplysninger som ikke dekkes av annet ledd, og gjelder først og fremst opplysninger om andre parter og konsekvenser av vedtaket. Ved avveiningen skal det legges vekt på om det er viktig med en rask avgjørelse og om hensynet til parten er tilstrekkelig ivaretatt på annen måte, for eksempel ved at vedkommende er gjort kjent med retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter.

Både forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd begrenses ved de unntak fra dokumentinnsyn som er fastsatt i lovens §§ 18 og 19.

Det følger av forvaltningsloven § 17 fjerde ledd at dersom et barn på 15 år eller mer er part i saken, skal opplysninger som nevnt i annet og tredje ledd også forelegges barnet. Dette gjelder med mindre barnet har erklært at det ikke er nødvendig.

Etter forvaltningsloven § 11 a skal en sak forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Dersom det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse til barneverntjenesten kan besvares, skal avsender snarest mulig underrettes om dette i et foreløpig svar. Hva som kan regnes som "uforholdsmessig lang" behandlingstid, må vurderes i lys av sakens kompleksitet og de alminnelige forventninger barn og foreldre har til barneverntjenestens saksbehandlingstid. I saker som gjelder enkeltvedtak, som for eksempel søknader om hjelpetiltak, skal det gis foreløpig svar dersom søknaden ikke kan behandles i løpet av en måned etter at den er mottatt. Foreløpig svar kan gis skriftlig eller muntlig. Det er ikke et absolutt krav om å angi når svar kan ventes ved utsendelse av foreløpig svar. Lovens ordlyd og god forvaltningsskikk tilsier imidlertid at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid. Dersom det senere viser seg at saksbehandlingstiden blir lengre, for eksempel fordi man må foreta uforutsette undersøkelser, må det orienteres om dette ved en forsinkelsesmelding. (Sivilombudsmannen 2012: 2632)

Barneverntjenesten må ofte samarbeide tett med andre tjenester. Det er barnets og familiens behov for hjelp som danner grunnlaget for et slikt samarbeid. Et velfungerende samarbeid handler om å utnytte hverandres tilgjengelige ressurser, virkemidler og kompetanse.

Det følger av barnevernloven § 3-2 at barneverntjenesten skal medvirke til at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer, og at barneverntjenesten skal samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer. Barneverntjenesten skal samarbeide både på generelt og individnivå. Det er presisert i forarbeidende til barnevernloven § 3-2 at medvirknings- og samarbeidsplikten innebærer at barneverntjenesten skal forsøke å få vedkommende sektor til å gjøre det som er nødvendig, men barneverntjenesten skal ikke overta ansvar som ligger til andre sektorer. (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) punkt 3.2)

Etter barnevernloven § 3-2 a plikter barneverntjenestens å utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, dersom det anses nødvendig for å gi barnet et helhetlig tilbud. Det sentrale formålet med en individuell plan er å sikre koordinering av tiltak med de instanser barnet mottar tiltak fra. Barneverntjenesten må samarbeide om utarbeidelse av planen med de andre instansene.

En forutsetning for samarbeid mellom tjenester er muligheten for å utveksle informasjon og opplysninger. Det vil derfor være viktig å avklare hvordan samarbeidet generelt og i enkeltsaker kan innrettes, og hvilke muligheter tjenestene har til å utveksle opplysninger, innenfor rammene av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Selv om barnevernloven har en streng taushetsplikt åpner loven for tverretatlig samarbeid og informasjonsutveksling, også i de tilfeller hvor det ikke gis samtykke fra den det gjelder. Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barneverntjenesten og andre tjenester i oppfølgingen av det enkelte barn. (Prop. 106 L (2012-2013) punkt 5.1.1)

Det følger av barnevernloven § 6-7 første ledd at barnevetjenesten har taushetsplikt i henhold til forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. I tillegg inneholder barnevernloven § 6-7 annet, tredje og fjerde ledd egne regler om barneverntjenestens taushetsplikt. Disse reglene er strengere enn reglene i forvaltningsloven. Taushetsplikten gjelder enhver som utfører tjeneste eller arbeid for barneverntjenesten. Dette kan eksempelvis være sakkyndige, tilsynsførere, støttekontakter og talspersoner. Brudd på taushetsplikten er straffbart. (Straffeloven § 209)

Taushetsplikten omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted, jf. barnevernloven § 6-7 annet ledd og forvaltningsloven § 13 annet ledd. Opplysninger om at barneverntjenesten har vært i kontakt med en familie vil eksempelvis være undergitt taushetsplikt.

For at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, kreves det at de er mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet. Taushetsplikten er ikke avhengig av hvor barneverntjenesten mottar opplysningene. Opplysningene er undergitt taushetsplikt enten de mottas på kontoret, på hjemmebesøk eller hjemme hos en selv. Det er heller ikke avgjørende på hvilken måte en mottar opplysningene. Dette kan være ved meddelelse fra foreldrene eller barnet selv, fra andre privatpersoner, fra andre offentlige organer eller egne observasjoner.

Taushetsplikten er ikke absolutt. Både i forvaltningsloven og barnevernloven er det gjort unntak fra taushetsplikten. Taushetsplikten kan ikke gjøres gjeldende overfor parten selv. En part har i utgangspunktet rett til innsyn i alle opplysninger i saken. I andre tilfeller kan opplysninger bare formidles videre der dette er hjemlet i forvaltningsloven, barnevernloven, annen lov, eller dersom de som har krav på taushet samtykker til dette.

Barneverntjenestens adgang til å gi opplysninger til andre er regulert i forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b, 13 d og i barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd kan opplysninger bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barn eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse. Opplysninger kan ikke gis utelukkende for å fremme mottakerorganets oppgaver og ansvar.

Barneverntjenesten kan anmelde vold og overgrep mot barn uten hinder av taushetsplikten. Informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld er ikke underlagt taushetsplikt når barneverntjenesten har valgt å anmelde forholdet. (Norsk Retstidende 2013: 323). Ved mistanke om at barnet er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd og dermed fremme barneverntjenestens arbeid. Barneverntjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når det vurderes om opplysninger skal deles.

Etter barnevernloven § 6-7 tredje ledd tredje punktum har barneverntjenesten plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når barneverntjenesten har grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. helse og omsorgstjenesteloven § 10-3. Barneverntjenesten plikter å gi slike opplysninger av eget tiltak og etter pålegg fra de organer i kommunen som er ansvarlig for å undersøke denne type saker.

Taushetsplikten gjelder generelt, og ikke bare under saksforberedelsen. Taushetsplikten gjelder også etter at vedtak er fattet, og etter at en sak er avsluttet fra barneverntjenesten. En ansatt har taushetsplikt om forhold en har blitt kjent med i arbeidet også etter arbeidsforholdets slutt.

Barnevernloven gir hjemmel til å treffe inngripende tvangsvedtak. Hensynet til forsvarlig saksbehandling og partenes rettssikkerhet står derfor sterkt. I barneverntjenestens arbeid med den enkelte familie er det avgjørende at alle parter forstår hva som blir formidlet. Bruk av tolk vil i enkelte tilfeller være en nødvendig forutsetning for en forsvarlig saksbehandling. Forvaltningsloven oppstiller ingen generell plikt til å bruke tolk eller oversetter i kontakt med personer som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper, men barneverntjenesten har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt saksområde, jf. forvaltningsloven § 11. Dersom tolk ikke benyttes eller dokumenter av vesentlig betydning for barnevernssaken ikke oversettes, kan dette i noen tilfeller både påvirke barneverntjenestens muligheter for samarbeid og den enkeltes rettsikkerhet i møte med barneverntjenesten. Det følger også av forvaltningsloven § 17 at barneverntjenesten skal påse at en sak er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes.

Det er barneverntjenesten som skal bestille tolk og foreta en vurdering av om tolk er nødvendig. Vurderingen må foretas i samråd med den/de som barneverntjenesten skal samtale med. Barneverntjenesten skal ivareta rettssikkerheten til barn og foreldrene gjennom bruk av offentlig godkjent tolk. Bruk av kvalifisert tolk vil bidra til likeverdige tjenester til barn, unge og familier, uavhengig av etnisk eller språklig bakgrunn. Venner, ektefeller, slektninger, naboer eller kollegaer bør ikke brukes som tolk. I forvaltningsloven § 11 e er det nedfelt et generelt forbud mot at barn brukes som tolk, med mindre dette er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er også gitt adgang til å bruke barn som tolk i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene for øvrig må anses som forsvarlig. Det er her tenkt på at barn skal kunne videreformidle beskjeder til sine foreldre i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen. Eksempler på slike beskjeder kan være «neste uke har skolen skidag, og barna må ha med passende klær og utstyr» eller «mor og far vil bli invitert til en foreldresamtale i nær framtid, og tolk vil bli bestilt». Dersom informasjonen er kompleks og setter krav til evnen til videreformidling, eller situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Dette vil normalt være tilfelle i situasjoner der barneverntjenesten har behov for tolk.