Etter barnevernloven § 3-1 har kommunene et ansvar for å følge nøye med i de forhold barn lever under, og et ansvar for å finne tiltak som kan forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. Kommunene har ansvar for at de ulike tjenestene for barnefamiliene er godt koordinert. Forebyggende arbeid er viktig, og forutsetter samarbeid på tvers av ulike fagområder og forvaltningsnivåer. Flere departementer har i fellesskap gitt et rundskriv som tydeliggjør de aktuelle tjenestenes ansvar, og som skal øke forståelsen for at samarbeid lønner seg både for den enkelte og samfunnet.

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester fremgår av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011 nr. 30 (helse- og omsorgstjenesteloven) kapittel 3. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen har ansvar for å yte de helse- og omsorgstjenester som er nødvendig. Helse- og omsorgstjenesten skal ha en spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, som barn med tiltak fra barneverntjenesten. Samarbeid mellom barneverntjenesten og helse- og omsorgstjenesten er viktig for at disse barna skal få et helhetlig tjenestetilbud. For å ivareta barn og unge som har behov for barnevernstiltak i tillegg til kommunale helse- og omsorgstjenester og/eller spesialisthelsetjenester er det avgjørende at tjenestene samarbeider. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv som skal bidra til et godt samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for.

For barn med funksjonsnedsettelse gjelder vilkårene for å iverksette tiltak etter barnevernloven på samme måte som overfor funksjonsfriske barn. Funksjonsnedsettelsen i seg selv gir ikke grunnlag for å iverksette tiltak. At barnet på grunn av funksjonsnedsettelsen har større omsorgsbehov enn foreldre med alminnelig god omsorgsevne er i stand til å ivareta, er ikke tilstrekkelig til plassering utenfor hjemmet etter barnevernlovens regler. Barnevernlovens atferdsbestemmelser er heller ikke ment å omfatte problemer som skyldes psykose, autisme eller andre psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst ivaretas av andre tjenester enn barneverntjenesten.

Dersom foreldrene ikke sørger for at et barn med funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring, har barneverntjenesten et ansvar for å ta dette opp med foreldrene og for å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Hvis foreldrene ikke er i stand til å se barnets behov eller ikke ønsker å samarbeide med hjelpeapparatet slik at barnet kan få den nødvendige hjelp, kan fylkesnemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 4-11. Slikt vedtak kan treffes uten at foreldrene samtykker og uten at hjelpetiltak er prøvd først.

Hva som er henholdsvis kommunens og statens ansvar for barn med funksjonsnedsettelse og tiltak etter barnevernloven, er nærmere beskrevet i punkt 2.5 i rundskriv om oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter.

Noen barn og familier trenger hjelp fra både barneverntjenesten og Nav. Både barnevernloven og sosialtjenesteloven har bestemmelser om plikt til å samarbeide for å sikre at de som skal bruke tjenestene får et godt tilbud. Tjenestene har plikt til å samarbeide både på system- og individnivå.

Barnevernloven § 3-2 pålegger barneverntjenesten å medvirke til at barns interesser ivaretas av andre offentlige organer, og å samarbeide med andre sektorer og forvaltningsnivåer når dette kan bidra til å løse oppgaver som barneverntjenesten er pålagt etter loven. Sosialtjenesteloven § 13 pålegger Nav å medvirke til at sosiale hensyn blir ivaretatt også av andre deler av forvaltningen, og til å samarbeide med andre kommunale, fylkeskommunale og statlige organer.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet har utarbeidet retningslinjer for samarbeid og ansvarsdeling mellom barneverntjenesten og Nav.

Dersom barnet har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, og det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, skal barneverntjenesten utarbeide en individuell plan, jf. barnevernloven § 3-2a. Se mer om dette i punkt 10.3.

Sist faglig oppdatert 17. desember 2019