Fri rettshjelp er advokatbistand som helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter både fritt rettsråd og fri sakførsel. Fritt rettsråd er veiledning og hjelp i juridiske spørsmål utenfor domstolen. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som behandles for eksempel i fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Barneverntjenesten har et ansvar for å gi veiledning til de private parter om hvordan han eller hun kan skaffe seg juridisk bistand og om adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 11. Etter rettshjelploven § 2 har advokater og andre som kan yte fri rettshjelp også plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri rettshjelp.

Barneverntjenesten skal ikke behandle søknader om fri rettshjelp fra den private part. Slike søknader rettes enten til fylkesmannen eller fylkesnemnda, avhengig av saken. I saker som ikke hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde kan den private part søke fylkesmannen om fri rettshjelp etter behovsprøving. I saker som hører inn under fylkesnemndas myndighetsområde har den private part rett til å få oppnevnt advokat, og det er fylkesnemnda som har ansvar for dette, jf. barnevernloven § 7-8 og rettshjelploven § 17 annet ledd nr. 2. De private parter har krav på å få dekket utgifter til fri sakførsel fra det tidspunkt barneverntjenesten har meddelt parten at saken skal bringes inn for nemnda.

Dette gjelder også i de tilfeller saken blir trukket, avvist eller hevet etter at saken er oversendt fylkesnemnda til behandling. Den private part har uansett krav på fri sakførsel uten behovsprøving.

Søknad om fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 nr. 2 kan innvilges uten behovsprøving for part i en sak hvor barneverntjenesten har fattet vedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd og tredje ledd, § 4-9 første og annet ledd, § 4-25 annet ledd annet punktum og hvor vedtaket ikke blir etterfulgt av en begjæring om tiltak, jf. barnevernloven § 7-11. Tilsvarende gjelder dersom barneverntjenesten har startet forberedelse til sak som skal behandles av fylkesnemnda etter barnevernloven kapittel 7, men hvor saken likevel ikke blir oversendt til fylkesnemnda.