I følge barnevernloven § 7-24 kan fylkesnemndas vedtak overprøves av tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36. Vedtaket kan bringes inn for tingretten av privat part eller av kommunen. Søksmålsfristen er en måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om vedtaket.

Dersom søksmålsfristen oversittes, er det adgang til å gi oppfriskning på visse vilkår etter reglene i tvisteloven § 16-12. Oppfriskning innebærer at saken tas til behandling på tross av at søksmålsfristen er utløpt. Det er domstolen som avgjør om begjæringen om oppfriskning skal tas til følge, jf. tvistloven § 16-14.

Det følger av barnevernloven § 7-24 at fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for tingretten av partene i fylkesnemndsaken.

Søksmål fra privat part skal rettes mot kommunen, jf. tvisteloven § 36-3 (3). Søksmål reises ved at det fremmes krav om rettslig prøving overfor fylkesnemnda som har truffet vedtaket, jf. tvisteloven § 36-2 (1). Fylkesnemnda skal straks sende kravet om rettslig overprøving og sakens dokumenter til domstolen. Dersom det er kommunen som reiser søksmål, må dette rettes mot de private parter i vedtaket. Det er kommunestyret som har søksmåls- og ankekompetanse på vegne av kommunen, og ordføreren er kommunens rettslige representant. Søksmål og ankekompetanse kan delegeres til barnevernsadministrasjonens leder. (Norsk Rettstiende 2008: 849).

Et barn som har partsrettigheter kan reise søksmål, jf. barnevernloven § 7-24 første ledd. Barn over 15 år har partsrettigheter og søksmålskompetanse, mens barn under 15 år kan bare reise sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse, jf. tvisteloven § 36-3 (2). Barn som er plassert grunnet alvorlige atferdsvansker og barn som kan være utsatt for menneskehandel skal alltid regnes som part, og kan selv kreve rettslig overprøving. Det er fylkesnemndsvedtaket som kan overprøves. Dette gjelder også fylkesnemndas vedtak i klagesaker over ulike akuttvedtak.

Fosterforeldre har ikke partsrettigheter, og kan ikke reise søksmål. I adopsjonssaker ivaretas fosterforeldrenes interesser av barnevernstjenesten, som kan bringe saken inn for domstolen for prøving. Forutsetningen er at barnevernstjenesten fortsatt mener at adopsjon vil være til barnets beste og at fosterforeldrene opprettholder søknaden. Det vil være opp til domstolen å vurdere om fylkesnemndas vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken.

Fylkesnemndleders beslutning etter barnevernloven § 4-13 om å forlenge kommunens frist for å iverksette et vedtak om omsorgsovertakelse, kan ikke overprøves av tingretten. Avgjørelser som fylkesnemnda treffer som ledd i saksbehandlingen, som for eksempel bevisavskjæring, kan heller ikke overprøves særskilt. Fylkesnemndas beslutning om å avvise en sak kan allikevel bringes inn for tingretten. (Norsk Retstidende 1996: 1597).

Det er en forutsetning for rettslig overprøving at fylkesnemnda har tatt stilling til spørsmålet som partene ønsker at domstolene skal overprøve. Ved en omsorgsovertakelse kan domstolene kun prøve spørsmålet om plassering i et konkret fosterhjem dersom det er fremmet krav om dette fra partene i fylkesnemnda. Det må framgå av slutningen i vedtaket om kravet er tatt til følge eller ikke. En avgjørelse om plassering i nær familie kan domstolene kun overprøve dersom fylkesnemnda har tatt stilling til et slikt krav. (Norsk Retstidende 2011: 377).

Utsatt iverksettelse innebærer at et vedtak ikke kan gjennomføres før en fremsatt klage eller en begjæring om rettslig overprøving har blitt behandlet.

Fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig, jf. barnevernloven § 4-13. På samme måte som for andre forvaltningsvedtak har fylkesnemndas vedtak umiddelbar rettskraft. Hensynet til barnets beste tilsier at dette må være hovedregelen i barnevernssaker. Barneverntjenesten kan derfor umiddelbart iverksette fylkesnemndas vedtak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder selv om privat part krever rettslig overprøving, og samtidig anmoder fylkesnemnda eller domstolen om utsatt iverksettelse av vedtaket. Barneverntjenesten må imidlertid alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når det tas stilling til når og hvordan fylkesnemndas vedtak skal iverksettes.

Etter at barnet er plassert, vil ikke privat part ha rettslig interesse i sak om utsatt iverksettelse, og domstolene skal avvise en slik begjæring. (Norsk Retstidende 2009: 261). Det er imidlertid en adgang til å kreve at et gjennomført tvangsvedtak ikke opprettholdes. (Norsk Retstidende 2009: 494)

Dersom privat part får medhold i fylkesnemnda i en klage på et akuttvedtak eller på et krav om tilbakeføring, skal barnet flyttes hjem til sine foreldre. Fastsetter fylkesnemnda et utvidet samvær, skal dette som en hovedregel umiddelbart praktiseres av barneverntjenesten. Barneverntjenesten kan be om utsatt iverksettelse av fylkesnemndas vedtak eller tingrettens dom, jf. forvaltningsloven § 42 og tvisteloven § 36-2 tredje ledd. På tilsvarende måte kan barneverntjenesten kreve at fylkesnemnda eller domstolene tar stilling til spørsmålet om utsatt iverksettelse dersom barneverntjenesten ikke får medhold i sak om omsorgsovertakelse, og barnet på dette tidspunkt er plassert med hjemmel i barnevernloven § 4-6 annet ledd. (Norsk Retstidende 2011: 431).

Dersom en dom i tingretten går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks, jf. tvistelovens § 36-9 første ledd. Retten har anledning til å fravike dette dersom det foreligger tungtveiende grunner. En slik avgjørelse kan bare ankes på grunnlag av at retten har lagt til grunn en uriktig generell lovforståelse, eller fordi avgjørelsen var åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvistelovens § 29 3 tredje ledd.

Rettslig overprøving skal skje ved tingretten i den rettskrets der den private part er i følge vedtaket.

Dersom et vedtak er falt bort, kan ikke søksmål reises etter reglene i tvistelovens kapittel 36. Har vedtaket falt bort etter at det er krevd rettslig prøving vil saken bli hevet av domstolen.

Hovedforhandling i en barnevernssak skal berammes straks og prioriteres i domstolen, jf. tvisteloven § 36-5. Det framgår av tvisteloven § 36-5 (3) at retten kan prøve alle sider av saken innenfor den lov tvangsvedtaket er hjemlet. Retten er ubundet av partenes påstander. Domstolen skal gjøre en nå-vurdering ut fra de faktiske forhold når saken står for tingretten.

Tingretten skal settes med to meddommere, hvorav en fagkyndig og en lekdommer. I særlige tilfeller kan retten sette med fem dommere, hvorav to fagdommere og tre lekdommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige, jf. tvisteloven § 36-4 (1).

Rettsmøtet holdes for lukkede dører. Rettsmøtet kan derimot holdes for åpne dører dersom den private part krever det og retten finner det ubetenkelig å etterkomme begjæringen.

En hovedforhandling i tingretten tilsvarer i all hovedsak et forhandlingsmøte i fylkesnemnda, både i gjennomføring og omfang. Det eneste unntaket er fylkesnemndas behandling av klager på akuttvedtak som i fylkesnemnda er undergitt en forenklet behandling. Tilsvarende regler er ikke gitt for tingrettens behandling av en slik sak. En rettslig overprøving av et slikt vedtak vil derfor kunne bli mer omfattende enn fylkesnemndsbehandlingen.

De fleste barnevernssaker som bringes videre fra fylkesnemnda behandles av tingretten som siste instans, men lagmannsretten kan samtykke til anke over tingrettens dom, jf. tvisteloven § 36-10 (3).

Lagmannsretten skal foreta en skjønnsmessig siling av saker. Samtykke til behandling kan bare gis når minst ett av forholdene som nevnt i tvisteloven § 36-10 (3) bokstav a-d foreligger. For det første kan anken slippes fram når saken reiser overordnede prinsipielle spørsmål eller rettstilstanden er uavklart. For det andre når det har framkommet nye opplysninger som kan ha betydning for avgjørelsen. For det tredje vil en anke kunne behandles dersom det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling. For det fjerde kan en anke slippes gjennom dersom dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av fylkesnemnda. Dette siste alternativet er aktuelt dersom tingretten har fattet vedtak om tvang som ikke er besluttet av fylkesnemnda.

Ved anke over avslag på samtykke til lagmannsrettbehandling kan Høyesterett bare prøve saksbehandlingen. Dette innebærer en full overprøving av om vilkårene i tvistemålsloven § 36-10 tredje ledd er til stede. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

Ved anke over rettskraftig dom i lagmannsretten er Høyesterett ankeinstans, jf. tvisteloven § 30-1. Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke av ankeutvalget i Høyesterett, og samtykke kan bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven 30-4. Samtykket kan begrenses til enkelte krav og enkelte ankegrunner, herunder konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.

Enkeltpersoner kan reise sak for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mot staten der de bor dersom de mener at staten har brutt rettighetene som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette omfatter også barnevernssaker som er behandlet i det norske rettssystemet. For å få en klage behandlet i EMD, er det imidlertid en forutsetning at den private parten har benyttet seg av alle nasjonale klage- og ankemuligheter. Klagen til EMD må sendes innen seks måneder etter endelig avgjørelse.

EMD ble opprettet i 1959 og er en del av Europarådet. Domstolen behandler tvister om forståelsen og bruken av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 4. november 1950. Finner domstolen at det er handlet i strid med konvensjonen skal den konstatere at brudd har skjedd, videre har EMD kompetanse til å tilkjenne den krenkede en rimelig økonomisk kompensasjon, eller erstatning. Siden etableringen i 1959 har domstolen per 1. januar 2017 avsagt i alt 42 dommer i saker mot Norge. I 28 av disse ble det konstatert brudd på EMK. Norge er med dette av de medlemslandene i Europarådet som har hatt færrest dommer mot seg.