Norge har tilsluttet seg til flere konvensjoner som har direkte eller indirekte betydning på barnevernfeltet. I tillegg til FNs barnekonvensjon og EMK har Norge også tilsluttet seg Haagkonvensjonen 1996.

FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonen) er den sentrale konvensjonen til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen er en helt sentral rettskilde for alle som jobber med barn, ettersom den tydeliggjør barnets stilling som eget rettssubjekt og barnets rettigheter.

Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Hvis det er motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning, skal barnekonvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3. Norge er forpliktet etter konvensjonen til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge. Beskyttelsen skal utøves på en ikke-diskriminerende måte.

Noen av de mest sentrale artiklene i barnekonvensjonen er artikkel 3 om barnets beste, artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt, forbud mot diskriminering i artikkel 2 og retten til liv, overlevelser og utvikling i artikkel 6.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har som formål å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. EMK er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Ved motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lov, har konvensjonen forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

En av de sentrale bestemmelsene i konvensjonen i forbindelse med barnevernssaker er artikkel 8 om retten til familieliv. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har betydning for norsk barnevernspraksis. Norge har blitt dømt for brudd på artikkel 8 i flere saker, og domstolen har blant annet rettet kritikk mot norsk praksis i forbindelse med samvær etter omsorgsovertakelser. Du kan lese mer om samvær i kapittel 31, og om retten til familieliv under punkt 2.4.7.

I barnevernssaker kan retten til familieliv etter EMK komme i konflikt med barnekonvensjonens prinsipp om barnet som selvstendig individ med egne rettigheter. Det må da gjøres en balansert avveiing, hvor både hensynet til barnets beste og barnets og foreldrenes rett til familieliv må inngå. Du kan lese mer om dette i punkt 2.4.11 om hvilke konsekvenser EMDs avgjørelser har for barnevernstjenestens saksbehandling.

Barns rettigheter er vernet i Grunnloven § 104. Bestemmelsen slår fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og vern om sin personlige integritet. Grunnloven § 104 omtaler barns rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og myndighetenes plikt til å legge vekt på barnets mening i overenstemmelse med barnets alder og utvikling. Bestemmelsen slår også fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn.

Etter Grunnloven § 102 har alle rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for hjemmet sin og kommunikasjonen sin. Grunnloven § 108 angir statens forpliktelse til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Samiske barn har, som urfolk, rettigheter som er gitt dem også gjennom nasjonal lov. Sameloven gir blant annet en utvidet rett til bruk av samisk språk i rettsvesenet og i helse- og sosialsektoren i forvaltningsområdet for samisk språk.

Barnevernsloven er, ved siden av forvaltningsloven, den sentrale loven for barnevernstjenestens saksbehandling. Loven har regler om barnevernstjenestens ansvar og organisering, og den inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernsloven stiller blant annet krav til saksbehandlingstid og kvaliteten på barnevernstjenestens arbeid. Loven har også egne regler om gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barnevernstjenestens plikt og mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater. I det følgende omtales noen sentrale bestemmelser.

2.1.1 Barnevernslovens formål

Barnevernsloven § 1-1 slår fast hva som er lovens formål. Dette er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Videre fremgår det at formålet med loven er å bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Dette er viktige elementer i god omsorg, og bestemmelsen uttrykker en forventning om hvordan barnevernsarbeidere skal møte barn. Loven skal også bidra til at barn og unge får trygge og gode oppvekstsvilkår.

Formålsbestemmelsen er viktig for barnevernstjenestens saksbehandling fordi den gir retning for barnevernstjenestens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte bestemmelser (Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 4 og Prop. 133 L (2020-2021))

2.1.2 Barnevernslovens stedlige virkeområde

Barnevernsloven gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge og oppholder seg her. Loven gjelder også for barn som oppholder seg i Norge når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette. Loven gjelder i tillegg for barn som oppholder seg i Norge og er flyktninger eller internasjonalt fordrevne. Dette følger av barnevernsloven § 1-2 andre ledd. Enslige mindreårige asylsøkere er følgelig omfattet av barnevernsloven.

Det er barnets, ikke foreldrenes, faktiske tilknytning til Norge som er avgjørende for hvor barnet kan sies å ha «vanlig bosted».

For barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat, har barnevernstjenesten plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger og vurdere om undersøkelse skal åpnes, se Prop 133 L (2020-2021) pkt. 7.7.4.1. Det kan også fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 og opphold på barnevernsinstitusjon etter § 6-2. Det følger av barnevernsloven § 1-2 tredje ledd. Dette får betydning i saker der begjæring om slike tiltak er sendt til barneverns- og helsenemnda, men hvor barnet og familien forlater Norge før nemnda har fattet vedtak i saken.

Det kan også fattes vedtak om hjelpetiltak etter § 3-1 og pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4 for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat. Det fremgår av barnevernsloven § 1-2 tredje ledd. Bestemmelsen er ny i forbindelse med ny barnevernslov i 2023, og utvider lovens virkeområde slik at barnevernstjenesten får en plikt til å tilby foreldre i Norge hjelpetiltak selv om barnet oppholder seg i en annen stat, når vilkårene for hjelpetiltak etter § 3-1 er oppfylt. Formålet er å gi bedre beskyttelse og hjelp til barn som midlertidig oppholder seg i en annen stat. Bestemmelsen er aktuell når et barn utsettes for ufrivillige og skadelige utenlandsopphold, æresmotivert vold, eller negativ sosial kontroll, men er ikke begrenset til disse tilfellene.

I de tilfellene der et barn har vanlig bosted i et annet land enn Norge, men oppholder seg i Norge, har norsk barnevernstjeneste plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger og vurdere om undersøkelse skal åpnes. Barnevernstjenesten har også myndighet til å fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven kapittel 3, vedtak om akuttiltak etter kapittel 4 og vedtak om frivillig opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-1, samt vedtak om opphold på institusjon etter § 6-6 når det er fare for menneskehandel. Dette følger av barnevernsloven § 1-2 fjerde ledd.

Barnevernsloven gjelder også i utgangspunktet på Svalbard, med de særreglene som følger av Forskrift om barnevern på Svalbard.

2.1.3 Hvem barnevernsloven gjelder for

Loven gjelder barn under 18 år, jf. barnevernsloven § 1-2 første ledd. Ordlyden «barn under 18 år» indikerer en avgrensning mot ufødte barn. (Ot. Prop. Nr. 44 (1991-92) s. 30). Tiltak som er iverksatt før ungdommen fyller 18 år, kan videreføres eller erstattes av andre tiltak når ungdommen samtykker og har behov for hjelp og støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet, jf. barnevernsloven § 3-6. Slike tiltak kan iverksettes frem til ungdommen fyller 25 år. Les mer om bekymringsmeldinger om ufødte barn i punkt 19.11 og om ettervern i kapittel 28.

Forvaltningsloven har saksbehandlingsregler som gjelder for alle forvaltningsorganer, også for barnevernstjenesten. Loven stiller krav til barnevernstjenestens behandling av saker både i utrednings-, vedtaks- og klagebehandlingsfasen. For eksempel stiller loven krav til habilitet, til barnevernstjenestens veiledning av barn og foreldre, forhåndsvarsel ved enkeltvedtak og partenes rett til innsyn i sakens dokumenter. En annen sentral bestemmelse er kravet til at en sak skal være så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf. forvaltningsloven § 17.

Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen er begrunnet i viktige hensyn som rettssikkerhet, tillit til forvaltningen og at en sak blir behandlet på en upartisk og rettferdig måte. Flere av bestemmelsene i forvaltningsloven er helt sentrale for barnevernstjenestens saksbehandling og er omtalt flere steder i rundskrivet.

Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter ovenfor barn, barns rettigheter ovenfor foreldrene og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Familievernet har et særlig ansvar i en slik situasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for beskyttet tilsyn ved samvær, jf. barneloven § 43a. Dette omtales særlig under punkt 12.12.

Det kan oppstå situasjoner hvor en av foreldrene i en foreldretvist henvender seg til barnevernstjenesten for å be om hjelp. Barnevernstjenestens myndighet er begrenset i en slik situasjon, men barnevernstjenesten kan ikke la være å undersøke barnets omsorgssituasjon under henvisning til at samværskonflikter faller utenfor barnevernstjenestens myndighetsområde. Barnevernstjenestens ansvar for barn og unge omfatter også tilfeller der foreldrene ikke bor sammen og har en konflikt som går utover omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten har imidlertid ikke myndighet til å flytte barnet mellom foreldrene, eller fastsette eller stoppe samværsordninger, selv om de mener dette ville være til barnets beste. Skjæringspunktet mellom barnevernsloven og barneloven omtales nærmere i Barne- og likestillingsdepartementets veileder om forholdet mellom barnevernsloven og barneloven.

2.3.1 Rett til opplysninger om barnet etter barneloven § 47

2.3.1.1 Hvem har rett på opplysninger om barnet?

Foreldre har rett på opplysninger om barnet sitt. Dette gjelder uavhengig om forelderen har foreldreansvar eller ikke. Hvilke opplysninger forelderen har rett på avhenger av om forelderen har foreldreansvar eller ikke.

Retten til opplysninger er ikke betinget av at forelderen har rett til samvær med barnet. Det er tilstrekkelig at han eller hun er far eller mor til barnet. Retten til opplysninger om barnet gjelder ikke i tilfeller hvor foreldreansvaret er fratatt foreldrene etter barnevernsloven § 5-8.

Retten til opplysninger inntrer først på anmodning. Den innebærer ingen rett til å bli holdt løpende orientert om barnets forhold. Forelderens rett til opplysninger opphører når barnet fyller 18 år.

2.3.1.2 Hvilke opplysninger har forelderen rett på?

En forelder med foreldreansvar har rett til opplysninger om barnet både fra den andre forelderen og fra myndigheter og private som har med barnet å gjøre, inkludert fra barnevernstjenesten. Dette følger av barneloven § 47 første ledd første punkt og av foreldreansvaret.

En forelder uten foreldreansvar har ikke en slik generell rett til opplysninger, men har rett til opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen (eks barnevernstjenesten) og politi, med unntak av der det er taushetsplikt overfor foreldrene, jf. barneloven § 47 tredje punkt.

Opplysningsretten er begrenset til opplysninger om barnet, enten retten følger av foreldreansvaret eller av § 47. Det kan ikke kreves opplysninger som primært gjelder den andre forelderen, med mindre disse har direkte relevans for barnets situasjon. Slike opplysninger kan imidlertid fortelle mye om barnets levekår. Nøyaktig hvor grensen går for hvilke opplysninger § 47 gir rett til å få, vil derfor bero på skjønn.

Bestemmelsen gir ikke rett til dokumentinnsyn eller krav på å få utlevert dokumenter.

2.3.1.3 Innsyn kan nektes dersom det kan være til skade for barnet

Barnevernstjenesten kan nekte å gi ut opplysninger til en forelder uten foreldreansvar dersom det vurderes å kunne være til skade for barnet. Når barnevernstjenesten mottar krav om opplysninger, må de på selvstendig grunnlag vurdere om det er behov for å holde tilbake opplysninger av hensyn til barnet.

Et avslag på anmodning om opplysninger fra barnevernstjenesten er et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren etter § 47 andre ledd.

For klagebehandlingen gjelder bestemmelsene om klage i forvaltningsloven, selv om nektelsen er gjort av private.

2.3.1.4 Tap av rett til opplysninger i særlige tilfeller

I særlige tilfeller kan statsforvalteren avgjøre at en forelder uten del i foreldreansvaret skal tape retten til opplysninger etter § 47 på permanent basis. Vilkåret er at det er et særlig tilfelle, og med dette siktes til at retten blir misbrukt. Ekstreme konflikter i familien kan også etter en konkret vurdering oppfylle vilkåret om særlig tilfelle. Tapet av retten kan begrenses til bestemte typer opplysninger, kilder eller institusjoner, eller gjelde generelt.

Avgjørelse om tap av retten treffes av statsforvalteren og kan påklages til departementet.

Barnevernstjenesten i Norge har historisk sett hatt tre overordnede prinsipper som grunnlag for de vurderinger som skal gjøres og de beslutninger som skal fattes. Disse er omtalt som barnets beste, det biologiske prinsipp og prinsippet om mildeste effektive inngrep. I tillegg har barns rett til medvirkning og innflytelse blitt et stadig viktigere hensyn de senere årene. Det er av avgjørende betydning å høre barnets stemme, for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.

De sentrale prinsippene er forankret i internasjonale konvensjoner, Grunnloven, barnevernsloven, barneloven, og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold. I tillegg til å gi overordnede føringer for barnevernstjenestens vurderinger og arbeid, skal prinsipper tillegges vekt ved tolkningen av regelverket. I juridisk teori synes det å være enighet om at prinsipper har en retningslinjekarakter. Noen viktige prinsipper har også blitt nedfelt i loven, som barnevernstjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og plikten til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet. Forholdet mellom prinsipper, lovpålagte plikter og prosessuelle garantier (garantier for å oppfylle rettsikkerhet) er omtalt av FNs barnekomité i Generell kommentar nr. 14 (2013).

I disse retningslinjene omtales de fleste av prinsippene som sentrale hensyn. Hensynene vil ha betydning for barnevernstjenestens saksbehandling.

2.4.1 Barnets beste

Hensynet til barnets beste er et av de grunnleggende prinsippene i norsk barnevernrett. FNs barnekomité har presisert at «barnets beste», eller «the best interest of the child», både er et overordnet prinsipp, en saksbehandlingsregel og en selvstendig rett for barnet. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Dette står blant annet i Grunnloven § 104, artikkel 3 i barnekonvensjonen og i barnevernsloven § 1-3.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer (barnekonvensjonen artikkel 3). Forskning og systematisert erfaringskunnskap er sentralt for barnevernstjenestens faglige vurderinger og den skjønnsmessige vurderingen av hva som er barnets beste.

Etter avgjørelser fra EMD og Høyesterett er det tydeliggjort at barnets beste er delt i to komponenter. Barnet har på den ene siden et selvstendig krav på vern om sin helse og utvikling, uavhengig av foreldrenes interesser og behov. Samtidig er det som utgangspunkt til det beste for barnet å høre til i sin biologiske familie og bevare familiebåndene. Begge aspekter er viktige, og det er ikke på generelt grunnlag mulig å si hvilket av dem som veier tyngst.

Barnets beste har «overordnet betydning», og vil etter forholdene kunne bety at foreldrenes rett til familieliv med barnet må vike. Det er viktig at tiltakene som vurderes og besluttes har grundige drøftelser av avveiningen av de til dels motstridende interessene som vil være til stede i nær sagt alle tilfeller hvor det er snakk om å gjøre bruk av særlige tiltak etter barnevernsloven. Begrunnelsen for de valg som tas, må reflektere disse grundige avveiningene, og det må sørges for god dokumentasjon som underbygger de valgene som tas. Du kan lese mer om dette i informasjonsskriv om behandlingen av barnevernssaker – nye avgjørelser fra Høyesterett.

FNs barnekomité har utgitt en generell kommentar om innholdet i prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 (FNs barnekomités Generell kommentar nr. 14 (2013). Barnekomiteen viser til at for å finne frem til hvilken avgjørelse som er til barnets beste, må det foretas en konkret og helhetlig vurdering av alle relevante forhold i saken. Komiteen har listet opp flere momenter som kan inngå i en barnets beste-vurdering. Komitéen understreker at momentlisten ikke er uttømmende eller hierarkisk. Følgende momenter er trukket frem:

• barnets synspunkter
• barnets identitet
• barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde relasjoner
• barnets behov for omsorg, beskyttelse og trygghet
• om barnet er i en sårbar situasjon
• barns rett til helse og skolegang

Noen momenter kan stå mot hverandre i en konkret sak, for eksempel barns behov for beskyttelse mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og relasjoner. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av mulige positive og negative konsekvenser for barnet, for å finne frem til hva som er til det beste for barnet i den enkelte sak.

Du kan lese mer om forholdet mellom barnets beste i FNs barnekonvensjon og barnet og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8 i punkt 2.4.7 og om konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMD-avgjørelser i punkt 2.4.11.

2.4.2 Barns rett til medvirkning

Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Medvirkning skal styrke barnets rettssikkerhet og bidra til riktige avgjørelser til barnets beste.

Barns rett til å bli hørt i spørsmål som berører dem følger blant annet av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1. Barnevernstjenestens plikt til å sørge for barns medvirkning følger også av barnevernsloven § 1-4 og er utdypet i Forskrift om barns medvirkning i barnevernet. I høringsnotatet til forskriften beskrives innholdet i bestemmelsene nærmere.

Medvirkningsforskriften skal bidra til at barnevernet tilrettelegger for en god medvirkningsprosess og får frem barnets perspektiv gjennom hele sakens forløp.

Medvirkning forplikter enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven. Dette medfører at blant annet barnevernstjenestens ansatte, institusjonsansatte og de som utøver tilsyn vil være omfattet av denne plikten. Retten til medvirkning gjelder innenfor virkeområdet til barnevernsloven, jf. lovens § 1-2. Dette betyr at den gjelder for barn under 18 år, men også for unge som mottar tiltak om ettervern etter barnevernsloven.

Alle barn som er i stand til å danne seg egne meninger har rett til å medvirke, og medvirkningsretten gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Dette følger av barnevernsloven § 1-4 første ledd og medvirkningsforskriften §§ 1 og 3 første ledd. Hva som vedrører barnet må vurderes konkret, men generelt sett vil dette bety beslutninger som har betydning for det endelige resultatet i barnevernssaken, forhold som vil påvirke barnets livssituasjon eller som vil ha betydning for hvordan saken håndteres overfor barnet. Eksempler vil være beslutning om hva slags hjelpetiltak som skal settes inn mot familien, om omsorgsovertakelse er nødvendig, om barnet skal bo i fosterhjem eller i institusjon ved omsorgsovertakelse, ved valget av fosterhjem eller valg mellom ulike institusjoner, ved vurdering av samvær, ved utarbeidelse av tiltaksplaner og ved bruk av tvang på institusjon. (Se merknad til § 1-6 i Prop. 169 L (2016-2017) og side 25 i Høringsnotat om forskrift om barns medvirkning i barnevernet.

Ved medvirkning skal barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn hensyntas. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas. Se barnevernsloven § 1-8 og punkt 2.4.5 (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 1-4).

Barnet har en selvstendig og ubetinget rett, men ikke en plikt til å medvirke. Barnet velger selv om og hvordan det ønsker å medvirke, jf. medvirkningsforskriften § 3 tredje ledd Samtaler kan bare gjennomføres hvis barnet selv ønsker det, og det skal gjøres uten press, manipulering eller utilbørlig påvirkning.

Barnet har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd, jf. medvirkningsforskriften § 3 tredje ledd.

Barnets rett til å medvirke innebærer at barnevernstjenesten ikke uten videre kan legge til grunn at barnet ikke ønsker å snakke med barnevernstjenesten, hvis dette er informasjon som kommer fra foreldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller be om å få kontakte barnet direkte for å spørre om barnet ønsker samtale. Det nærmere innholdet i barnets medvirkningsrett utdypes i medvirkningsforskriftens §§ 3 til 5. Medvirkningsforskriften § 3 angir, med henvisning til barnevernsloven § 1-4, de generelle utgangspunktene om barns rett til medvirkning.

Barnets rett til å medvirke innebærer en rett til å få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, til å bli hørt og til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet har rett til å formidle sine meninger gjennom verbal og ikke-verbal kommunikasjon, barnet skal bli lyttet til og barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

For at barnet skal være i stand til å utøve sin rett til å medvirke er det en grunnleggende forutsetning at barnet forstår hva som skjer i saken, og den informasjonen som blir gitt. Se høringsnotatet side 30.

Medvirkningsforskriften § 4 konkretiserer barnevernets plikt til å gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon. For å sette et barn i stand til å gi uttrykk for sine meninger, skal barnevernet gi barnet tilstrekkelig informasjon om forholdene i saken som vedrører barnet og retten til å medvirke. Informasjonen og formidlingen av denne, skal være tilpasset barnets alder, modenhet, individuelle forutsetninger og den konkrete situasjonen. Barnevernet må utøve skjønn for hvor mye informasjon det er tid til å gi, hvordan det skal gis, og om barnets sinnstilstand er slik at han eller hun er i stand til å ta imot informasjon. Omfanget av informasjonen som skal gis må vurderes i lys av om det eksempelvis er en akuttsituasjon, eller som ledd i innledningen i en undersøkelsesprosess hvor man har bedre tid. Se høringsnotatet side 31.

Barnevernet skal forsikre seg om at barnet forstår innholdet av informasjonen som gis.

Barnevernet skal fortløpende gi barnet informasjon om sakens utvikling, herunder om beslutninger og vedtak som har betydning for barnet, og hvordan barnets meninger er vurdert opp mot øvrige hensyn i saken.

I § 4 tredje ledd er det inntatt en punktliste som lister opp sentral informasjon barnevernet bør gi for at barnet skal forstå sin egen sak og sine rettigheter.

Barnevernet skal gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon om blant annet

• bakgrunnen for og formålet med de aktuelle samtalene,
• hva medvirkning er, barnets rett til å bli hørt, hvorfor medvirkning er viktig, at medvirkning er frivillig og
• betydningen av at barnet får uttale seg i de aktuelle spørsmålene.

Bestemmelsen er ikke uttømmende, og listen er ment som et veiledende rammeverk for samtaler der barn skal uttale seg.

Dersom det skal benyttes tolk i samtaler med barnet, skal barnevernet påse at barnet forstår tolkens rolle og funksjon.

Medvirkningsforskriften § 5 konkretiserer det nærmere innholdet i barnevernets plikt til å høre barnet og tilrettelegge for at barnet kan uttrykke seg fritt. Bestemmelsen må ses i sammenheng med medvirkningsforskriften § 4 om rett til informasjon, som også til dels er overlappende med § 5. De to bestemmelsene i sammenheng beskriver de viktige forberedelsene av barnet, som del av barnets rett til å bli hørt.

Barnevernet skal involvere barnet aktivt i egen sak og tilrettelegge for at barnet kan stille spørsmål og uttrykke sine meninger i alle forhold som vedrører barnet.

En samtale mellom barn og voksen vil alltid innebære en ubalanse i makt og kontroll. Samtalen skjer ikke på like vilkår, ettersom barnet ikke fullt ut har samme oversikt over situasjonen som den voksne, og barnet kan ha vanskelig for å forutse konsekvensene av hva de forteller. Barn i barnevernet kan i tillegg være i spesielt sårbare livssituasjoner, noe som kan ytterligere forsterke ubalansen. Dette kan være til hinder for at barn tør å uttale seg fritt. Det kreves derfor høy bevissthet fra barnevernets side slik at barnevernet i samtalen tilstreber å utjevne ubalansen så mye som mulig, gjennom eksempelvis å legge opp til mest mulig dialog, og være bevisst på å etablere kontakt og tillit med barnet. Se høringsnotatet side 33.

Høring av barnet før det treffes beslutninger og vedtak, skal gjennomføres på en ivaretakende og barnevennlig måte i tråd med faglige anbefalinger for samtaler med barn. I medvirkningsforskriften § 5 er det inntatt en liste med deskriptive krav til fremgangsmåte i samtaler med barn. Listen er ikke uttømmende, men inneholder de mest sentrale prinsippene for samtale med barn. Barnevernet skal blant annet tilrettelegge for

• at samtaler foregår med utgangspunkt i barnets perspektiv, med vekt på å bygge tillit mellom barnet og barnevernet,
• at barnet kan fortelle fritt og med egne ord, uten at andre påvirker barnets mening, og
• at barnet skal få oppsummert samtalene i etterkant, få anledning til å stille spørsmål, rette opp eventuelle misforståelser, uttrykke endret oppfatning og legge til informasjon

For at barn skal kunne føle seg trygge og gjøres i stand til å uttale seg fritt, må de bli fortalt hva som skjer med den informasjonen de gir fra seg, og hvem som får kunnskap om den informasjonen.

Barnevernet skal informere barnet om hva opplysninger fra barnet kan brukes til, og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene, jf. barnevernsloven § 1-4 andre ledd. Informasjonen skal fortrinnsvis gis i forkant av at barnet uttaler seg. Barnet har rett til å uttale seg før barnevernet beslutter om opplysningene barnet har gitt skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barnet kan ikke nekte barnevernet å dele informasjon, men barnevernet skal vurdere om vilkårene for å unnta innsyn etter barnevernsloven § 12-6 er oppfylt. Dersom barnet motsetter seg at andre parter, for eksempel foreldrene, skal få innsyn i opplysningene, vil det være et hensyn i vurderingen av om vilkårene for unntak fra partsinnsyn foreligger. Det skal en del til før partsinnsyn kan nektes, da dette griper inn i grunnleggende prosessuelle rettigheter. Se punkt 15.4.

I barnevernsloven § 14-13 er barns rett til medvirkning i saker som behandles av barneverns- og helsenemnda regulert, se punkt 44.3 om høring av barn i saker for nemnda.

Barnevernet skal dokumentere hvordan barnets medvirkning er ivaretatt i saksbehandlingen og vedtak. Dokumentasjonskravet er utdypet i medvirkningsforskriftens § 6. Her står det at barnevernet blant annet skal dokumentere

• hvilken informasjon barnet har fått,
• hva barnet har blitt hørt om,
• hva barnet har sagt eller uttrykt på andre måter,
• om barnet har sagt seg enig i gjengivelsen av barnets mening og
• hvilken vekt barnets mening er tillagt opp mot øvrige hensyn.

Dersom barnet unntaksvis ikke har fått anledning til å medvirke, skal dette begrunnes og dokumenteres. Dersom barnet ikke har ønsket å medvirke, skal dette, og barnets eventuelle begrunnelse, dokumenteres.

Dokumentasjonskravet må ses i sammenheng med øvrige dokumentasjonskrav i barnevernsloven. Det følger av barnevernsloven § 12-4 at barnevernet skal føre en journal for hvert enkelt barn. Dokumentasjonen omtalt i medvirkningsforskriften § 6 er typisk informasjon som fortløpende skal registreres i barnets journal etter hvert som barnevernssaken utvikler seg. Videre følger det også av barnevernsloven § 12-5 at det skal fremgå av vedtaket «hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt».

2.4.2.1 Barnets rett til tillitsperson

Barnet kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Det følger av barnevernsloven § 1-4 tredje ledd, og er utdypet i forskrift om barns medvirkning i barnevernet.

Formålet med en tillitsperson er å styrke barnets medvirkning og å gi barnet en trygghet slik at han eller hun lettere kan gi uttrykk for sine synspunkter i egen barnevernssak. (Prop. 106 L (2012-2013), merknader til barnevernlov av 1992 § 4-1 andre ledd, kapittel 31).

Barnevernstjenesten skal så tidlig som mulig informere barnet om muligheten til å ha en tillitsperson. Barnevernstjenesten skal dokumentere om barnet er informert om muligheten til å ha en tillitsperson, og om barnet ønsker å ha en tillitsperson, se medvirkningsforskriften § 7.

I forskriftens kapittel 3 utdypes

• barnets adgang til å ha en tillitsperson i § 7,
• valg av tillitsperson i § 8,
• tillitspersonens rolle i § 9 og
• barnevernets adgang til å gi opplysninger og tillitspersonens taushetsplikt i i § 10

2.4.3 Minste inngreps prinsipp

Barnevernsloven bygger på et utgangspunkt om at det ikke skal foretas større inngrep i familielivet enn det som er nødvendig. Barnevernstjenestens saksbehandling og tiltak må derfor stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås. Dette prinsippet omtales derfor ofte som forholdsmessighetsprinsippet. Prinsippet er lovfestet i barnevernsloven § 1-5 andre ledd, hvor det fremgår at barnevernstjenestens tiltak ikke skal være mer inngripende enn nødvendig.

Det skal alltid vurderes om mindre inngripende tiltak vil være tilstrekkelig til å oppnå formålet med tiltaket. For eksempel skal barnevernstjenesten alltid vurdere om hjelpetiltak kan bidra til en forsvarlig omsorgssituasjon før det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse. En undersøkelse skal heller ikke være mer omfattende enn formålet tilsier, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Samtidig skal tiltak og undersøkelser være effektive og ta hensyn til barnets totale omsorgssituasjon, slik at barnet får riktig hjelp til rett tid. Prinsippet forhindrer ikke at barnevernstjenesten setter i verk inngripende tiltak når det anses nødvendig.

2.4.4 Plikt til å samarbeide med barn, foreldre og nettverk

Barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide med barn og foreldre, og involvere familiens nettverk. Det kommer frem av barnevernsloven § 1-9.

2.4.4.1 Samarbeid med barn og foreldre

Første ledd i bestemmelsen slår fast at barnevernsmyndighetene skal så langt som mulig samarbeide med både barnet og foreldrene og skal behandle dem med respekt. Bestemmelsen gjelder på alle stadier av en barnevernssak og gjelder både kommunalt og statlig barnevern, og for private som utfører arbeid eller tjenester for det offentlige etter barnevernsloven. Plikten er imidlertid ikke absolutt. Det vil ikke alltid være mulig å oppnå samarbeid. Barnevernet må likevel tilstrebe samarbeid i alle saker på en måte som er til barnets beste.

Foreldre skal behandles på en respektfull måte ved at de møtes med verdighet, og ved at barnevernet opptrer hensynsfullt og profesjonelt. Foreldre må bli lyttet til og tatt på alvor. Barnevernet må ikke være enig, men skal anerkjenne og vise respekt for foreldrenes synspunkter og behov. Videre skal barnevernet ta hensyn til familiens etniske, språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, og benytte kvalifiserte tolker når det kan oppstå språkproblemer. God kommunikasjon er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om barnevernstiltak.

2.4.4.2 Involvering av barnets nettverk

Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres, jf. barnevernsloven § 1-9 andre ledd. Familie og nettverk vil i mange tilfeller kunne representere viktige ressurser for barnet og foreldrene, og formålet med bestemmelsen er å bidra til at disse ressursene blir brukt til barnets beste. Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å involvere familie og nettverk. Formuleringen «skal legge til rette for», må forstås fleksibelt ut fra omstendighetene i den enkelte sak. I noen saker vil dette handle om en enkel kartlegging av hva slags nettverk barnet og foreldrene har, og deres holdning til at nettverket involveres. Ofte vil det være nødvendig med en viss prosess for å undersøke forutsetningene for videre involvering. Barnets beste vil være et grunnleggende hensyn i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, jf. § 1-3, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd. Partenes samtykke er en forutsetning dersom slike prosesser igangsettes.

Bestemmelsen gjelder i alle faser av en barnevernssak. Behovet for nettverksinvolvering kan endres ut fra hvilken fase saken er i. Det bør derfor foretas vurderinger av spørsmålet i ulike deler av saken.

Barnets familie inkluderer også barnets slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Hvem som omfattes av barnets familie og nettverk må vurderes konkret i den enkelte sak. Storfamilie og utvidet slektskap står sterkt blant annet i de samiske samfunn. I samiske samfunn og i samiske språk har man en utvidet forståelse av nær familie og slektskap. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv.

(Prop. 133L (2020-2021) merknad til § 1-9.)

2.4.5 Hensyn til barns etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas. Dette følger av barnevernsloven § 1-8. Bestemmelsen ble innført med ny barnevernslov i 2023, og tydeliggjør barnevernets ansvar for å innhente informasjon om barnets bakgrunn og vurdere konkret hvordan barnets bakgrunn skal vektlegges og tas hensyn til på ulike stadier i en barnevernssak.

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Det understrekes i barnevernsloven § 1-8 første punktum. Formålet med bestemmelsen er å bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Kunnskap og kompetanse om barnet og familiens bakgrunn er en forutsetning for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker i Norge som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Bestemmelsen gir ikke nærmere føringer for hvordan barnets bakgrunn skal hensyntas eller hvilke tiltak som skal settes inn. Dette må vurderes konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Departementet understreker at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstsvilkår. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 7.4)

Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, og i alle faser av en barnevernssak.

Bestemmelsens annet punktum fremhever samiske barns språklige og kulturelle rettigheter som urfolk. Barnevernet må samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg. Samiske barn har særskilte rettigheter til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 30. Rettigheten må likevel tolkes i lys av andre bestemmelser i barnekonvensjonen, slik som hensynet til barnets beste.

Barnekonvensjonen har også flere bestemmelser som skal bidra til å ivareta barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Et barn som tilhører en minoritet eller en urbefolkning skal ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk. Dette kommer frem også av barnekonvensjonen artikkel 30. Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnekonvensjonen artikkel 8 om respekt for barnets identitet, og er en rettighet for barnet. Rettigheten må likevel harmonisere med de øvrige rettighetene barnet har etter konvensjonen, blant annet prinsippet om barnets beste i artikkel 3.

Etter barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3 skal det, når mulige løsninger overveies ved opphold utenfor hjemmet, tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Hensynet til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn er et viktig hensyn når barn bor utenfor hjemmet etter barnevernsloven og gjelder alle barn, blant annet urfolk, nasjonale minoriteter og andre etniske minoriteter, jf. § 5-3 tredje ledd.

Samvær og kontakt av en viss hyppighet med familie og nettverk er én måte å ivareta kontinuitet i barnets oppdragelse og ta hensyn til barnets religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Barnets familie inkluderer også barnets slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering i den enkelt sak om hvem som regnes som barnets familie og nære nettverk. (Prop.169 L (2016-2017)

Det er presisert i forarbeidene at for barn som tilhører en etnisk minoritet bør det komme frem av vedtaket hvordan det tas hensyn til barnets språk og kultur. Det er gitt en særskilt omtale av samiske barn og presisert at dersom et samisk barn skal i fosterhjem, bør det fremgå hvordan barnet kan opprettholde samisk språk og kultur i fosterhjemmet.

2.4.6 Forsvarlighet

Tiltak og tjenester etter barnevernsloven skal være forsvarlige, jf. barnevernsloven § 1-7. Kravet til forsvarlighet er en rettslig standard som gjelder for hele barnevernets virksomhet, inkludert barnevernstjenestens saksbehandling. Kravet gjelder for kommunalt og statlig barnevern, og private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Tiltak og tjenester må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig omfang.

Kjernen i forsvarlighetskravet er vurderinger av hva som kan betegnes som god praksis. Hva som er god praksis, vil være forankret i anerkjent fagkunnskap og faglige anbefalinger. Innholdet vil kunne endre seg i takt med fagutviklingen og med endringer i verdioppfatninger i samfunnet. Departementet har laget kvalitetsmål som skal gi retning for å videreutvikle tjenester og tiltak i barnevernet. (De nasjonale kvalitetsmålene er presisert i Prop.106 L (2012-2013)pkt. 6.3). Kvalitetsmålene innebærer at barn og familier skal få hjelp som virker, at de møter trygge og sikre tjenester og at de blir involvert og har innflytelse. Videre skal barn og familier møte tjenester som er samordnet og preget av kontinuitet, og de skal oppleve at ressurser utnyttes godt og at barnevernet sørger for likeverdige tjenester. Disse kvalitetsmålene vil være relevante for vurderingene av hva som er forsvarlig.

Når grensen mot det uforsvarlige og ulovlige skal fastlegges, vil spørsmålet være hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres. Barnevernstjenestens virksomhet vil være lovlig når den ligger innenfor spennet mellom beste praksis og forsvarlighetskravets nedre grense. For å unngå at tiltak og tjenester får et uforsvarlig og ulovlig innhold, bør barnevernstjenesten innrette sin virksomhet mot det som kan betegnes som god praksis. Samspillet mellom anbefalinger av hva som er god praksis og kravet til forsvarlighet vil kunne bidra til en faglig utvikling. Barnevernsloven § 1-7 innebærer at tilsynsmyndigheten kan konstatere avvik med hjemmel i forsvarlighetskravet, enten alene eller i kombinasjon med andre bestemmelser i barnevernsloven.

2.4.7 Retten til familieliv

Barnets og foreldrenes rett til et familieliv følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1. Barnekonvensjonen artikkel 9 slår fast at et barn ikke skal skilles fra sine foreldre med mindre kompetente myndigheter har besluttet at det er nødvendig av hensyn til barnets beste. At barn har rett til omsorg og beskyttelse, og at det fortrinnsvis skal skje i egen familie, følger nå av barnevernsloven § 1-5 første ledd.

Bestemmelsen gir uttrykk for både barns rett til omsorg og beskyttelse og retten til familieliv. Bestemmelsen innebærer en synliggjøring av bestemmelser som allerede følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, og vil derfor ikke ha et selvstendig rettslig innhold. Bestemmelsen er imidlertid overordnet og kan være en rettesnor for barnevernet i deres saksbehandling og vurdering av tiltak.

Utgangspunktet er at barn skal vokse opp i egen familie, og hjelp skal primært gis i hjemmet. I noen saker vil det likevel være behov for større inngrep i familielivet. Barnevernets arbeid skal bygge både på retten til familieliv og barns rett til omsorg og beskyttelse, og barnevernets tiltak skal være til barnets beste.

Barnet har også en rett til familieliv etter barnekonvensjonen artikkel 16.

Retten til familieliv etter artikkel 8 i EMK er ikke absolutt. Barnevernstjenesten kan gjøre inngrep i familielivet dersom vilkårene i konvensjonens artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være

• i samsvar med lov
• nødvendig i et demokratisk samfunn og
• være forankret i nærmere angitte hensyn.

Hensynet til barnets beste skal alltid inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Å overta omsorgen for et barn mot foreldrenes vilje er et stort inngrep i familielivet, men kan være nødvendig og forholdsmessig sett hen til barnets beste.

Barnets rett til vern mot ulovlige eller vilkårlige inngrep i sitt familieliv omfatter ikke utelukkende forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre. EMD har tolket EMK artikkel 8 slik at den også omfatter adoptivbarns forhold til adoptivforeldre, barns forhold til en «sosial» forelder og barnets forhold til andre slektninger enn foreldrene, som søsken, besteforelder, tanter og onkler. Det avgjørende er hvor nær personlig tilknytning det er mellom barnet og den som hevder å ha rett til familieliv med barnet.

Det er det faktiske, og ikke det biologiske, familieforholdet som skal vektlegges i vurderingen, og det er den reelle tilknytningen mellom barnet og den «sosiale» forelderen som er avgjørende. «Sosial» forelder kan være både steforeldre og fosterforeldre.

EMDs praksis viser at EMK artikkel 8 må tolkes i takt med endringer i barnets familiestruktur. Flere av barnekonvensjonens artikler bør ses i lys av denne praksisen.

2.4.8 Barnets rett til utvikling

Det følger av Grunnloven § 104 at statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling. FNs barnekonvensjon artikkel 6 gir barn rett til liv, overlevelse og utvikling. Artikkel 6 er av barnekomiteen utpekt som et av fire generelle prinsipper, som er viktige for tolkningen også av de øvrige rettighetene i konvensjonen.

Artikkel 6 nr. 2 bestemmer at staten så langt det er mulig, skal sikre barnets utvikling. Barnekomiteen legger til grunn en vid forståelse av begrepet utvikling. I sin generelle kommentar nr. 5 om generelle gjennomføringstiltak til konvensjonen uttaler komiteen at begrepet «development» skal tolkes i videste betydning som et holistisk begrep, som omfatter barnets fysiske, psykiske, åndelige, moralske, psykologiske og sosiale utvikling, og videre at gjennomføringstiltakene skal ha som siktemål å skape en optimal utvikling for alle barn, se CRC/C/GC/5 avsnitt 12.

Forpliktelsen gjelder for det enkelte barns mulighet til utvikling, og er et viktig hensyn i vurderingen av barnets beste. Barnets rett til utvikling skal vurderes i enkeltvedtak og beslutninger som berører barnets situasjon. Rettigheten og prinsippet får betydning ved vurderingen av om, og hvilke, tiltak som skal iverksettes, samt barnevernstjenestens plikt til å følge opp barnet med tilstrekkelige tiltak etter vedtak om opphold. Barnets rett til utvikling vil eksempelvis være et sentralt moment ved fastsettelse av samværsomfang.

2.4.9 Barnevernstjenestens utredningsplikt

Barnevernstjenesten har et selvstendig ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig, og at de kjenner til de nødvendige faktiske forholdene i saken før vedtak treffes. Dette følger av forvaltningsloven § 17 første ledd.

Selv om § 17 bare gjelder direkte for enkeltvedtak, er bestemmelsen et uttrykk for et generelt prinsipp som gjelder alle barnevernstjenestens avgjørelser. Hvor store krav som skal stilles til å utrede saken, vil avhenge av forholdene i den enkelte sak. Sakens viktighet og konsekvensene av et uriktig vedtak må tas i betraktning. Det vil blant annet ha betydning hvor alvorlige forhold det er snakk om, kompleksiteten i problemene som avdekkes, og hvor store inngrep i privatlivet avgjørelsen vil kunne innebære. Grundigheten må avveies mot behovet for rask saksbehandling, og mot hensynet til at en undersøkelse ikke skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier (minste inngreps prinsipp). Les mer om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

Hva som skal utredes, vil være bestemt av det saken gjelder, og de relevante rettsreglene. Opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte at saksforholdet omfattes av den aktuelle rettsregelen, samt hva som er relevante opplysninger for skjønnsutøvingen, vil være styrende for hva som må utredes.

Les mer om utredning i undersøkelsesfasen i punkt 20.3.

2.4.9.1 Hva skal utredes?

Utredningsplikten omfatter først og fremst forhold som knytter seg til vilkårene for å treffe vedtaket. Det omfatter også de hensynene som barnevernstjenesten har plikt til å ta stilling til ved skjønnsutøvelsen. Se punkt 2.4 om hvilke grunnleggende prinsipper og hensyn barnevernstjenesten må ta med i sine vurderinger.

Når barnevernstjenesten utreder saken, må de opptre upartisk. Det vil si at utredningsplikten omfatter både forhold som taler for, og forhold som taler mot en bestemt løsning av saken.

2.4.9.2 Hvor grundig skal saken utredes?

Barnevernstjenesten plikter å undersøke og utrede saken i den utstrekning det er nødvendig i det enkelte tilfellet for å sikre en forsvarlig og riktig avgjørelse. Hvor omfattende undersøkelser som kreves etter § 17 første ledd avhenger også av sakens art. Fordi barnevernssaker ofte innebærer betydelige inngrep i de berørtes privatliv, stilles det strenge krav til klarlegging av de faktiske forholdene. Undersøkelsen må likevel ikke gjøres mer inngripende enn nødvendig.

Gjelder det særskilte beviskrav, det vil si krav til hvor sannsynlig eller sikkert noe må være, kan også det påvirke hvor omfattende og grundig saksutredningen må være. For eksempel kreves det særlig grundig utredning/beslutningsgrunnlag for at barneverns- og helsenemnda skal kunne vedta omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernsloven § 5-1 bokstav d. I denne bestemmelsen er det et krav om at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse og utvikling kan bli skadd i fremtiden, dersom barnet får bli i hjemmet. Les mer om omsorgsovertakelser i kapittel 23.

2.4.9.3 Hvilken plikt har barnevernstjenesten til å gjennomgå og kontrollere opplysninger fra parter og andre?

Når det gjelder kravet til grundighet i saksutredningen, er det et spørsmål om i hvilken grad barnevernstjenesten må kontrollere opplysninger som kommer fra parten eller andre.

Barnevernstjenesten må kontrollere opplysninger som blir lagt frem fra andre i den grad det er grunn til det. Plikten til å kontrollere opplysninger øker jo større behovet er for å sikre en riktig avgjørelse, som der vedtaket er særlig inngripende eller irreversibelt (adopsjonsvedtak). En slik kontroll av opplysninger ligger i begrepet utredning.

Hvor troverdig kilden er vil ha betydning for hvor grundig kontrollen må være. Hvis informasjonen kan gi et skjevt eller usant bilde av virkeligheten, kan det ha betydning.

2.4.10 Kontradiksjon

Kontradiksjon er en sentral rettssikkerhetsgaranti som innebærer at partene har rett til å uttale seg og si sin mening i saken, og til å gjøre seg kjent med det forvaltningsorganet har anført, før en beslutning tas. Den saken retter seg mot har ofte de beste forutsetninger for å opplyse saken. Hensynet til å få saken best mulig opplyst tilsier derfor at partene får anledning til å påpeke eventuelle feil eller uoverensstemmelser i faktagrunnlaget.

En forutsetning for kontradiksjon er at den det gjelder får varsel om og innsyn i sakens dokumenter.

Hovedhensynene bak retten til å bli hørt og de kontradiksjonsmulighetene denne retten gir, er langt på vei ivaretatt gjennom forvaltningslovens regler, særlig bestemmelsene om forhåndsvarsling (forvaltningsloven § 16) (les mer om dette i kapittel 4.2.1 og informasjonsplikt og partens uttalerett (forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd).

Ivaretakelse av partens rett til kontradiksjon vil øke tilliten til barnevernstjenestens beslutninger eller uttalelser.

2.4.10.1 Informasjonsplikt om opplysninger om parten selv

Parten har etter forvaltningsloven §§ 18 til 19 rett til å gjøre seg kjent med alle opplysningene i saken. Når barnevernstjenesten under saksforberedelsen mottar opplysninger om sakens parter, skal barnevernstjenesten legge opplysningene frem for parten slik at han eller hun kan uttale seg om innholdet. Barnevernstjenesten skal legge frem slike opplysninger for parten selv om parten ikke ber om dette. Det betyr ikke nødvendigvis at alle opplysninger som kommer inn i saken løpende må legges frem for partene. Dette kan også gjøres i møter, hvor parten får mulighet til å kommentere aktuelle, nye opplysninger. Dette gjelder likevel ikke i alle tilfeller.

Unntak fra informasjonsplikten gjelder blant annet i følgende typetilfeller

• opplysninger bekreftes av fremstilling parten selv har gitt eller kontrollert i annen anledning
• rask avgjørelse er nødvendig av hensyn til andre parter eller offentlige interesser
• opplysningene ikke har avgjørende betydning for utfallet av vedtaket
• eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv. Dette kan for eksempel være dersom avgjørelsen er i samsvar med partens ønsker.

Parten har størst behov for å få fremlagt opplysninger om seg selv. Før en sak blir avgjort, kan parten ha behov for å kommentere og eventuelt klargjøre opplysninger som barnevernstjenesten har innhentet. Dette er kjernen i informasjonsplikten og er viktig for at parten skal kunne korrigere eventuelle feil, for eksempel i et møtereferat. Når det gjelder opplysninger om forhold som parten selv er nærmest til å kjenne, bidrar informasjonsplikten til å sikre at de aktuelle opplysningene er oppdaterte, korrekte og relevante for saken.

2.4.10.2 Informasjonsplikt om andre opplysninger enn om parten

Også andre opplysninger som barnevernstjenesten mottar, som ikke gjelder parten, bør parten gjøres kjent med. Dette er særlig andre opplysninger av vesentlig betydning som barnevernstjenesten forutsetter at parten har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Det følger av forvaltningsloven § 17 tredje ledd. Ved avveiningen skal det legges vekt på om det er viktig med en rask avgjørelse og om hensynet til parten er tilstrekkelig ivaretatt på annen måte, for eksempel ved at vedkommende er gjort kjent med retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. I enkelte tilfeller vil barnevernstjenesten ha plikt til å legge frem for parten opplysninger som går inn under «bør»-regelen. Utredningsplikten kan etter omstendighetene trekke i den retning.

2.4.10.3 Informasjonsplikt når barn er part i saken

Hvis barnet er part i saken, skal opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd også legges frem for barnet. Dette følger direkte av bestemmelsens fjerde ledd. Dette gjelder med mindre barnet har oppgitt at det ikke er nødvendig.

Barnevernstjenesten skal sørge for at barn som har partsrettigheter får muligheten til å utrykke sitt syn på linje med andre parter. Barn som ikke har partsrettigheter, skal også få gi utrykk for sin mening. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

Det er ikke regulert uttrykkelig hvordan eller når opplysninger skal legges frem for partene. Dette må barnevernstjenesten selv ta stilling til. Det er viktig at det ikke skjer så sent at partens tilbakemelding ikke kan påvirke avgjørelsen. For å sikre fremdrift i saksbehandlingen kan det virke naturlig å legge frem opplysningene for parten ganske snart etter at de er mottatt

2.4.11 Konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMD-avgjørelser

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere dommer fastsatt at norske myndigheter har brutt artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen (EMK) om retten til familieliv. På bakgrunn av fellelsene i EMD har Høyesterett tatt flere barnevernssaker til behandling. Tre sentrale dommer ble avsagt av Høyesterett i storkammer 27. mars 2020 (HR-2020-661-S, HR-2020-662-S, HR-2020-663-S). I dommene gjør Høyesterett, og særlig i HR-2020-661-S, omfattende rede for krav som følger av EMK artikkel 8, tidligere barnevernlov og norske prosessregler. Dette gir viktige retningslinjer for hvordan retten til familielivet, slik EMD og Høyesterett forstår denne menneskerettigheten, skal og bør komme til uttrykk i virksomheten til barnevernsmyndighetene. Det gjelder særlige tiltak i tidligere barnevernloven kapittel 4.

I praksis er det snakk om krav som settes til saksbehandlingen. Noen av prinsippene retter seg spesielt mot barneverns- og helsenemndene og domstolene når de vurderer tiltak, men de fleste har direkte betydning også for saksbehandlingen hos barnevernstjenesten. Høyesterett mener selv at det er snakk om en justering av praksis, altså er det behov for å endre saksbehandlingen i barnevernssaker. Føringene fra Høyesterett er rettslig bindende og skal følges opp i barnevernstjenestens virksomhet.

Vurdering av barnets beste sett opp mot foreldrenes interesser

I avgjørelsene vurderer Høyesterett blant annet om avgjørelsene fra EMD har betydning for hvilken vekt som skal legges på hensynet til barnets beste. Høyesterett viser til at EMD anerkjenner at det er bred enighet, også i folkeretten, om at barnets beste er av overordnet betydning («of paramount importance») i alle avgjørelser som gjelder barn (HR-2020-661-S). Samtidig er hensynet til familiens enhet og familiegjenforening i tilfelle av adskillelse en del av retten til familieliv. Både hensynet til barnets beste og til gjenforening av familien skal inngå i den balanserte avveiningen som skal foretas etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Praksis fra EMD gir ikke grunnlag for å hevde at hensynet til barnets beste har blitt svekket. De gir imidlertid anvisning om at barnets beste ikke kan vurderes uavhengig av foreldrenes interesser. Selv om barnets beste skal være et overordnet hensyn, må også foreldrenes interesse i å opprettholde familielivet tas med i vurderingen av om tiltak skal iverksettes, og hvilke tiltak. Det må for det første vurderes hva som er barnets beste i det konkrete tilfellet man står overfor. Deretter må det vurderes hvilken vekt dette skal ha, sett opp mot foreldrenes interesse. Høyesterett understreker at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre (det biologiske prinsipp). Dette gjelder imidlertid ikke alltid. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene foreta en avveining mellom de kryssende interesser. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.

Høyesterett kom til at det ikke foreligger noen motstrid mellom praksis fra EMD og de generelle materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon, omsorgsovertakelse og samvær etter tidligere barnevernloven kapittel 4. Dermed var det ikke grunnlag for å sette til side reglene i tidligere barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende.

Skjerpende krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon

Høyesterett har understreket i flere avgjørelser betydningen av at forutsetningen om hensyn til familiebånd, både for foreldre og barnet, er godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet, barneverns- og helsenemndene og domstolene (HR 2020-662-S og HR 2020-661-S). Det må komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en reell avveining av kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Gjenforeningsmålsetting

De norske lovbestemmelsene må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis. Høyesterett fremhevet at den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse, både etter norsk rett og EMK, er å oppnå gjenforening av barn og foreldre. Staten har en plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Gjenforeningsmålsettingen kan likevel oppgis hvis

• de biologiske foreldrene er særlig uegnet,
• foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling.
• hvis det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

De viktigste krav til barnevernstjenestens saksbehandling finnes i barnevernsloven og i forvaltningsloven. Forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler gjelder for barnevernstjenestens saksbehandling, jf. barnevernsloven § 12-1 første ledd. I tillegg inneholder barnevernsloven særregler om saksbehandlingen som delvis avviker fra forvaltningslovens regler både for barnevernstjenesten og for barneverns- og helsenemnda.

2.5.1 Adopsjonsloven

Adopsjonsloven regulerer vilkårene som må være oppfylt før barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om adopsjon etter barnevernsloven § 5-10. Loven slår blant annet fast at barn som har fylt 12 år selv må samtykke til å bli adoptert, jf. § 9 andre ledd. Loven slår også fast at fosterforeldre som er samboere, gift eller separert, må adoptere sammen, jf. § 6. Adopsjonsloven regulerer videre rettsvirkningene av en adopsjon, og den adopterte og deres etterkommere sin rett til opplysninger om identiteten til biologiske foreldre.

2.5.2 Offentlighetsloven

Offentlighetsloven regulerer allmennhetens rett til innsyn i saksbehandlingen i offentlig forvaltning. Journalister eller andre interesserte kan be om innsyn i alle saksdokumenter etter offentlighetsloven. Retten til innsyn gjelder i utgangspunktet også overfor barnevernstjenesten, og er begrunnet i hensynet til en åpen og gjennomsiktig saksbehandling. I barnevernssaker vil imidlertid opplysninger om foreldre og barn være underlagt taushetsplikt. Også opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet er taushetsbelagt, og barnevernet kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak.

Bufdir har også utarbeidet en veileder for mediekontakt som kan gi gode råd om hvordan forholde seg til innsynskrav.

2.5.2.1 Innsyn etter offentlighetsloven

2.5.2.1.1 Hovedregler om innsyn etter offentlighetsloven

Utgangspunktet er at forvaltningens saksdokumenter og journaler er offentlige så langt ikke noe annet er bestemt i lov eller forskrift. Dette følger av offentlighetsloven § 3. Retten til innsyn gjelder i alle barnevernstjenestens dokumenter, slik som i barnevernssaker, men også i barnevernstjenesten andre saker som for eksempel ansettelser, prosedyrer, rutiner og retningslinjer osv.

Alle kan kreve innsyn hos det organet som har dokumentene eller journalene, og kravet kan skje både muntlig og skriftlig, jf. offentlighetsloven § 28 første ledd.

Det er ikke nødvendig å identifisere seg for å be om innsyn, men man må identifisere den enkelte sak for å kreve innsyn. Dette gjelder ikke når det blir krevd innsyn i journaler, jf. offentlighetsloven § 28 andre ledd. Journaler og registre vil allmennheten som alminnelig regel kunne kreve innsyn i sin helhet.

Innsynskrav kan rettes til alle organ som har dokumentene eller journalene som det kreves innsyn i, og ikke bare hos det organet som er avsender eller mottaker av originalen.

Offentlighetslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) og Justis- og beredskapsdepartementets Rettleiar til offentleglova, gir god veiledning til tolkning av loven. Denne veilederen tar sikte på å være et supplement til, og ikke en gjentakelse av, det som følger av disse dokumentene.

Sivilombudets innsynsguide kan også være nyttig å bruke.

Bufdir har også utarbeidet en veileder for mediekontakt som kan gi gode råd om hvordan forholde seg til innsynskrav.

2.5.2.1.2 Unntak fra innsyn

Unntak fra innsynsretten krever hjemmel i lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Om det foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten må vurderes konkret for hvert enkelt dokument, jf. offentlighetsloven § 29.

2.5.2.1.2.1 Opplysninger som er undergitt taushetsplikt

Det skal gjøres unntak fra innsyn for opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, offentlighetsloven § 13 første ledd. Det innebærer at opplysninger som er taushetsbelagte etter barnevernsloven eller andre lover er unntatt fra offentlighet. Taushetspliktbestemmelsene går foran bestemmelsene om offentlighet i offentlighetsloven. Unntaket fra offentligheten gjelder imidlertid bare for de opplysninger i dokumenter som er undergitt taushetsplikt. Øvrige deler av dokumentene er som en hovedregel offentlige. Hele dokumentet er unntatt offentlighet dersom de resterende opplysningene enten gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet, eller de unntatte opplysningene utgjør den vesentlige del av dokumentets innhold, jf. offentlighetsloven § 12.

Også opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet er taushetsbelagt. Barnevernstjenesten kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak.

2.5.2.1.2.2 Rett til innsyn ved samtykke

Offentlighetsloven kan gi rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger hvis alle som har krav på taushet samtykker til det, jf. offentlighetsloven § 13. Når opplysningene gjelder et barn, kreves som hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Når barnet har fylt 15 år og har selvstendige partsrettigheter etter barnevernsloven § 12-3, kreves det i tillegg eget samtykke fra barnet.

2.5.2.1.3 Plikten til å vurdere merinnsyn

Når det foreligger et dokument som det etter lovens unntaksregler er adgang til helt eller delvis å nekte innsyn i, skal organet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Organet bør gi innsyn dersom hensynet til offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak.

Det kan ikke gis merinnsyn for opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter offentlighetsloven § 13. Se punkt 16.2.2.1.

2.5.2.1.4 Frist for behandling av innsynskrav

Offentlighetsloven oppstiller ingen absolutt frist for når et innsynskrav skal behandles. Det følger likevel av offentlighetsloven § 29 første ledd at et innsynskrav skal behandles «utan ugrunna opphald». Dette har vært forstått som 1-3 arbeidsdager (Ot.prp. nr. 102 (2004-2005)s 151). Fristen regnes fra den dag kravet kom inn til forvaltningsorganet, selv om dette er etter arbeidstid. Se uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet, og nærmere omtale i Brandt m.fl., Offentleglova lovkommentar, s. 428.

Det regnes som et avslag hvis den som har krevd innsyn, ikke har fått svar innen fem dager, og vedkommende kan da bringe saken inn for klageinstansen ved klage på vanlig måte, jf. offentlighetsloven § 32 andre ledd.

2.5.2.1.5 Utforming av innsynsavslag og klageadgang

Hvis forvaltningen kommer til at det foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten, skal det utformes et innsynsavslag. Reglene om avslag og begrunnelse er gitt i offentlighetsloven § 31. Avslaget skal inneholde henvisning til den konkrete bestemmelsen (inkludert ledd, punktum, bokstav eller nummer) som gir hjemmel for unntak, jf. offentlighetsloven § 31 første ledd.

Det må i tillegg opplyses om at avslaget kan påklages, og at klagefristen er tre uker etter mottak av avslaget, jf. offentlighetsloven § 32 første ledd siste punktum. Helt eller delvis avslag etter offentlighetsloven skal påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har gjort vedtaket. Hvis barnevernstjenesten fatter vedtaket, er det Statsforvalteren som er klageinstans.

Avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages, jf. offentlighetsloven § 32. Det at en ikke kan klage på at barnevernstjenesten gir innsyn, innebærer blant annet at tredjeparter som blir berørt av at noen andre får innsyn, ikke har klagerett. Slike tredjeparter kan likevel klage til Sivilombudet dersom de mener det er begått urett ved at det er gitt innsyn, for eksempel fordi de mener at innsynet innebærer brudd på taushetsplikten.

2.5.3 Tvisteloven

Tvisteloven regulerer domstolenes behandling av barnevernssaker. Kapittel 36 har særregler for behandling av tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Det følger av barnevernsloven § 14-18 at tvistelovens regler om bevisføring gjelder for barneverns- og helsenemndas saksbehandling så langt de passer.

2.5.4 Kommuneloven

Kommuneloven handler om kommunal organisering, saksbehandling, økonomisk forvaltning og planlegging i kommunene.

Kommuneloven har også regler om interkommunalt samarbeid. Du kan lese mer om dette i punkt 12.5.

2.5.5 Rettshjelploven

Barneverns- og helsenemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter når barnevernstjenesten fremmer en begjæring om tiltak for nemnda. Det kommer frem av barnevernsloven § 14-7. De private partene har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving, jf. rettshjelpsloven § 17. Det betyr at foreldrene får dekket utgifter til advokat av det offentlige i forbindelse med barneverns- og helsenemndsbehandling av begjæringen, uavhengig av inntekt. Også advokatens forberedende arbeid i forbindelse med saken dekkes. Forberedelse til sak for barneverns- og helsenemnda anses som å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barnevernstjenesten har bestemt seg for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda.

Foreldrene har også rett til å la seg bistå av advokat i andre barnevernssaker enn de som behandles av barneverns- og helsenemnda, jf. forvaltningsloven § 12. Som hovedregel må foreldrene i slike tilfeller dekke utgiftene selv. Se mer om fri rettshjelp i kapittel 46.

2.5.6 Personopplysningsloven/personvernforordningen (GDPR)

Personvern handler om retten til å få ha sitt privatliv i fred, som er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger. Personopplysningsloven (Lov om behandling av personopplysninger av 15. juni 2018 nr. 38) består av nasjonale regler og EUs personvernforordning (GDPR- General Data Protection Regulation). Forordningen ble tatt inn i personopplysningsloven i 2018, og er et sett regler som gjelder for alle EU/EØS-land. Personopplysningsloven og personvernforordningen inneholder en rekke bestemmelser som blant annet stiller krav til behandling av og oppbevaring av personopplysninger.

Ny personopplysningslov trådte i kraft 20. juli 2018. Samtidig ble EUs personvernforordning (GDPR) gjort til norsk rett, jf. personopplysningsloven § 1. Forordningen oppstiller et omfattende generelt personopplysningsregelverk om blant annet grunnleggende prinsipper for behandling av personopplysninger og om vilkårene for å behandle personopplysninger, rettigheter for enkeltpersoner og plikter for behandlingsansvarlige og databehandlere.

Loven og forordningen supplerer bestemmelsene om innsyn i opplysninger med hjemmel i forvaltningsloven og offentlighetsloven, og gir bestemmelser om hvordan man skal rette eller slette/sperre uriktige eller ufullstendige personopplysninger.

Loven og forordningen inneholder også bestemmelser som presiserer adgangen til å gjennomføre enkelte behandlinger av personopplysninger. Bestemmelsene gjelder særlig adgangen til å behandle særlige kategorier av personopplysninger for forskning, arkivformål eller statistiske formål. Videre er det gitt en bestemmelse som fastsetter den norske aldersgrensen for barns samtykke til behandling av personopplysninger ved bruk av informasjonssamfunnstjenester, og en bestemmelse som tillater behandling av fødselsnummer og andre entydige identifikasjonsmidler på nærmere fastsatte vilkår.

2.5.6.1 Innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR)

I dette kapittelet omtales retten til innsyn i personopplysninger etter personopplysningloven og personvernforordningen (GDPR). Dette regelsettet stiller krav til hvordan barnevernstjenesten kan og skal behandle opplysninger om enkeltpersoner. Det gir også enkeltpersoner rettigheter direkte overfor barnevernstjenesten, når det gjelder opplysninger som er samlet inn om dem.

Personopplysninger er alle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til noen som enkeltperson. Typiske personopplysninger er navn, adresse, telefonnummer, e-post og fødselsnummer. Et bilde regnes som en personopplysning dersom personer kan gjenkjennes, og lydopptak kan være personopplysninger selv om ingen navn blir nevnt i innspillingen. Biometri, slik som for eksempel fingeravtrykk, er også personopplysninger.

Videre er en IP-adresse i gitte tilfeller også definert som personopplysning.

2.5.6.2 Den registrertes rett til innsyn

Retten til innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen gjelder i tillegg til innsyn etter forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Innsynsretten innebærer at en registrert kan spørre barnevernstjenesten om hvordan opplysningene om seg behandles og at han eller hun kan be om å få vite hvilke opplysninger virksomheten har lagret om seg. Dette følger av artikkel 15 i personvernforordningen.

Det er flere unntak fra denne innsynsretten Det fremgår av personopplysningsloven § 16. Det er blant annet når det gjelder opplysninger som

• det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølgning av straffbare handlinger
• det må anses utilrådelig at den registrerte får kjennskap til av hensyn til vedkommendes helse eller forholdet til personer som står vedkommende nær
• i lov eller med hjemmel i lov er underlagt taushetsplikt
• utelukkende finnes i tekst som er utarbeidet for intern saksforberedelse, og som heller ikke er utlevert til andre, så langt det er nødvendig å nekte innsyn for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser
• det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om.

Retten til innsyn gjelder uavhengig av om personen er part i en sak etter barnevernsloven eller ikke. Det er likevel slik at taushetspliktbestemmelser i særlovgivningen går foran retten til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15, hvis det er motstrid mellom dem. Det er derfor viktig å huske på at opplysninger om en persons tilknytning til en barnevernssak er taushetsbelagt, og barnevernet kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak. Hvis innsyn vil røpe at det er en barnevernssak, kan det ikke gis innsyn. Det kan være andre enn partene som er kjent med at det er en barnevernssak, for eksempel slektninger og nettverk som har vært med i et familieråd, fosterforeldre, støttekontakter, besøkshjem osv. I slike tilfeller skal innsynskravet behandles.

2.5.6.3 Rett til innsyn i opplysninger, ikke innsyn i dokumenter

Personopplysningsloven og personvernforordningen gir ikke hjemmel for å kreve innsyn i saksdokumenter. Det er forvaltningsloven og offentlighetsloven som gir rett til dokumentinnsyn. Etter personopplysningsloven kan man bare få informasjon om hvilke opplysninger som er registrert om en selv, og det er ikke det samme som at man får innsyn i selve dokumentet.

2.5.6.4 Behandling av innsynskrav

Hvis barnevernstjenesten nekter å gi innsyn, skal vedkommende ha en skriftlig begrunnelse uten ugrunnet opphold og normalt senest innen en måned. Barnevernstjenesten må også gi en presis henvisning til hvilken unntakshjemmel som er begrunnelsen, altså hvorfor vedkommende ikke får innsyn.

Barnevernstjenesten avgjørelse om å ikke gi innsyn er ikke et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren. Hvis en privatperson har opplevd noe en mener er et brudd på personvernreglene, kan vedkommende klage ved å sende en skriftlig henvendelse til Datatilsynet. Les mer om henvendelse til Datatilsynet på Datatilsynets sider.

Personopplysningsloven og personvernforordningen inneholder også en rekke andre rettigheter for enkeltpersoner, som rett til informasjon, retting, sletting, begrensning av behandling og retten til å protestere m.m.

2.5.7 Arkivloven

Kravene til arkivering av saksdokumenter følger av arkivlova og dens forskrifter. Formålet med arkivlova er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller viktig forvaltningsmessig informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelige for ettertiden. Loven gjelder for barnevernstjenesten.

Barnevernstjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til denne. Barnevernstjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester. Alle relevante opplysninger i en barnevernssak bør av hensyn til barnet bevares for fremtiden.

Arkivloven § 6 pålegger barnevernet «å ha arkiv». Arkivlova § 2 bokstav b definerer arkiv som «dokument» som blir til som et ledd i organets virksomhet. Av denne definisjonen følger det at terskelen for arkivplikt er lav; det kreves ikke at saken er avsluttet eller at den er dokumentert i et saksarkivsystem.

Barnevernstjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.

Se mer om barnevernets arkivplikt i punkt 5.2.

Barnevernet tar en rekke beslutninger (vedtak og andre avgjørelser) som griper inn i privatlivet til barn og familier. Beslutningene kan ha store konsekvenser for dem som blir berørt.

Beslutningenes inngripende karakter gjør at det er svært viktig at hele rekken av handlinger som fører frem til en beslutning (beslutningsprosessen) er korrekt. Barnevernstjenestens saksbehandling må med andre ord følge forvaltningslovens regelverk, forvaltningsrettslige grunnprinsipper og ellers være forsvarlig, jf. barnevernsloven § 1-7.

Riktige avgjørelser forutsetter at barnevernstjenesten har skaffet seg et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag. Et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag forutsetter at saken blir tilstrekkelig utredet. Les mer om utredningsplikten i punkt 2.4.8.

Til beslutningsgrunnlaget hører sakens faktum, det rettslige grunnlaget, analyser og vurderinger.

Hvis beslutningsgrunnlaget ikke er riktig eller tilstrekkelig, er det risiko for at tjenesten treffer uriktige avgjørelser og avgjørelser som ikke er til barnets beste. Jo mer inngripende tiltak det er snakk om, dess større krav stilles det til beslutningsgrunnlaget. Beslutningsgrunnlaget må foreligge før barnevernstjenesten treffer avgjørelse i saken.

Bufdir har utarbeidet et e-læringskurs om barnevernstjenestens arbeid med bekymringsmeldinger. Kurset skal styrke barnevernstjenestens evne til å jobbe systematisk, og bidra til riktige og forsvarlige beslutninger i alle deler av saksbehandlingen.

3.1.1 Sakens faktum

Barnevernstjenesten må klargjøre faktum i saken, det vil si klargjøre de faktiske forholdene som kan ha betydning for avgjørelsen og hvilke faktiske opplysninger det tas utgangspunkt i.

Beslutningsgrunnlaget må bygge på de faktiske forholdene i saken. Hvis opplysninger står i motstrid til hverandre, må tjenesten ut fra sakens opplysninger ta en beslutning om hva som er det mest sannsynlige faktiske grunnlaget. Tjenesten må i den sammenheng redegjøre for hvorfor noe er viktig eller mindre viktig for barnevernstjenestens vurderinger.

3.1.2 Det rettslige grunnlaget

Barnevernstjenesten må være tydelig på hva som er det rettslige grunnlaget for sine beslutninger, og det må klargjøres hvilke vilkår som må være oppfylt for at rettsregelen kommer til anvendelse.

Sakens faktum er grunnlaget for å kunne ta stilling til om lovens vilkår er oppfylt.

3.1.3 Analyser og vurderinger

Barnevernstjenesten må vise hvilke analyser og vurderinger de har foretatt. Analyser og barnevernfaglige vurderinger vil stå sentralt i vurderingen av om skjønnsmessige vilkår er oppfylt eller ikke.

3.1.3.1 Analyse

Det er viktig at barnevernstjenesten analyserer faktaopplysningene de mottar.

En analyse er en prosess der barnevernstjenesten setter sammen den informasjonen de har om barnet og barnets situasjon med relevant barnevernsfaglig kunnskap. Analysen skal ta utgangspunkt i funnene fra barnevernstjenestens utredning og de problemstillingene eller hypotesene som formuleres underveis.

Barnevernstjenesten må gjennomgå funnene fra utredningen, og betydningen av funnene må vurderes og analyseres. Både risiko- og beskyttende faktorer bør komme frem, og hvilken virkning og risiko dette har for barnet og familien. Ulike innfallsvinkler og perspektiver må drøftes, og funnene veies opp mot hverandre.

Analysen skal gi svar på utredningens problemstillinger og hypoteser, som for eksempel å beskrive et barns behov og hvordan familien kan støttes slik at de får bedre forutsetninger til å ivareta barnets behov. Gjennom analysen er det også sentralt at barnevernstjenesten klarer å identifisere mulige årsaker og forklaringer til problemene. Ved å lansere flere tolkninger av informasjonen vil barnevernstjenesten få et bredere grunnlag for å vurdere hva som er til barnets beste.

3.1.3.2 Barnevernsfaglige vurderinger

Analysen skal munne ut i en balansert vurdering som både viser hva som taler for og mot en konklusjon. Den barnevernsfaglige vurderingen handler om å veie for og imot de mulige tolkninger som kom fram i analysen. Det dreier seg om å drøfte om barnet har behov for tiltak fra barnevernet.

Barnevernstjenesten må dokumentere/synliggjøre de barnevernsfaglige avveiningene og hvilke bestemmelser i barnevernsloven som beslutningene bygger på.

Tiltak som besluttes etter barnevernsloven kapittel 3 til 7 må være basert på en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet. Det må komme tydelig frem at relevante hensyn er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen. (Les i kapittel 2 om sentrale hensyn.) Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en «reell avveining» av kryssende hensyn. Alle tungtveiende momenter må være trukket frem og begrunnet. Motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert måte.

Argumentene og momentene må være vurdert i forhold til det konkrete barnet. Det er ikke tilstrekkelig med generelle betraktninger som overordnet kan være eksempler på skadelige forhold i barns oppvekst eller forhold som generelt er elementer som gir gode omsorgsbetingelser for barn.

I den grad avgjørelser bygger på sakkyndiguttalelser, bør det komme frem på hvilken måte barnevernstjenesten har forstått og vektlagt disse.

Basert på beslutningsgrunnlaget må barnevernstjenesten konkludere og fatte beslutninger. Forvaltningslovens kapittel 5 stiller krav til beslutningenes form og innhold, blant annet om skriftlighet. Les mer om dette i kapittel 4.

Barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å dokumentere/skrive ned faktiske opplysninger den blir kjent med (via egne undersøkelser eller mottar fra andre) og som kan ha betydning for avgjørelsen. Barnevernstjenesten skal videre dokumentere det rettslige grunnlaget som beslutningene bygger på, de sentrale barnevernsfaglige vurderingene og avveiningene som ligger til grunn for valg som gjøres. Les mer om dokumentasjonsplikt i kapittel 5.

Barnevernstjenesten kan fatte vedtak om tiltak av svært inngripende karakter. For å ivareta foreldre og barns rettssikkerhet er det derfor spesielt viktig at barnevernstjenesten følger barnevernslovens og forvaltningslovens krav til saksbehandling og utforming av vedtaket.

Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Forvaltningsloven kapittel 5 gir regler om vedtakets form og innhold, blant annet regler om skriftlighet (§ 23), begrunnelse (§§ 24 og 25) og underretning om vedtaket (§ 27).

4.1.1 Hvilke av barnevernstjenestens avgjørelser er enkeltvedtak?

De fleste avgjørelser i barnevernstjenesten er enkeltvedtak, og blir som regel bare kalt for vedtak. Det gjelder blant annet

• vedtak om at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse, jf. barnevernsloven § 2-2 femte ledd
• henleggelse av undersøkelse, jf. barnevernsloven § 2-5 andre ledd
• avgjørelse om å iverksette hjelpetiltak, jf. barnevernsloven § 3-1
• fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak § 3-2
• avslutning av hjelpetiltak, jf. barnevernsloven § 3-1
• frivillig opphold i barnevernsinstitusjon, jf. § 6-1
• avslutning av opphold på barnevernsinstitusjon, jf. § 6-2
• hjelpetiltak om ettervern, jf. § 3-6.
• flytting av barn som er under omsorg av barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 5-5.
• midlertidige vedtak i akuttsituasjoner (barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5,).
• alle beslutning om adressesperre, inkl. nedgradering, opphevelse m.m., jf. folkeregisterloven § 10-4 andre ledd, jf. beskyttelsesinstruksen § 4
• en avgjørelse om avvisning av en sak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Det er for eksempel avvisning av en forespørsel om å bli ansett som part i en sak, eller avvisning av en klagesak.

4.1.2 Avgjørelser som ikke er enkeltvedtak

En beslutning om å henlegge en melding etter barnevernsloven § 2-1 andre ledd, eller en beslutning om å iverksette undersøkelser etter barnevernsloven § 2-2 er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det samme gjelder når det som ledd i saksbehandlingen fattes såkalt prosessledende avgjørelser. Disse er heller ikke enkeltvedtak. Dette er for eksempel tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsen, for eksempel avgjørelse om

• å innhente informasjon
• hvorvidt det skal oppnevnes sakkyndige og hvilken sakkyndig
• en person er å anse som part
• en part skal gis dokumentinnsyn
• beslutning om bruk av politibistand for å få gjennomført en undersøkelse eller et vedtak etter barnevernsloven § 12-10. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen her.

4.1.3 Enkeltvedtak som treffes av barneverns- og helsenemnda i førsteinstans

Alle andre vedtak om tvang enn akuttvedtak, fattes av barneverns- og helsenemnda. Det gjelder blant annet vedtak om

• medisinsk undersøkelse og behandling, jf. barnevernsloven § 3-7
• behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov, jf. barnevernsloven § 3-8
• omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-1
• vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke, jf. barnevernsloven § 6-2
• samvær, jf. barnevernsloven § 7-2
• forbud mot flytting av barn, jf. barnevernsloven § 4-3
• fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, jf. barnevernsloven §§ 5-8 og 5-10.

Forvaltningslovens kapittel 4 stiller krav til saksforberedelsen ved enkeltvedtak, blant annet stilles det krav til forhåndsvarsel og plikt til å utrede saken, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17. Les mer om barnevernstjenestens saksforberedelse og om krav til forhåndsvarsel i punkt 4.2.1 og utredningsplikten i kapittel 2.4.8.

Forvaltningslovens kapittel 5 stiller krav til selve vedtaket, slik som regler om skriftlighet, begrunnelse og underretning. Kapittelet gjelder bare avgjørelser som er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd. Reglene må imidlertid også følges ved de fleste andre beslutninger som barnevernstjenesten tar ut fra alminnelige forvaltningsrettslige krav til forsvarlig saksbehandling. Dette betyr at barnevernstjenesten ofte vil ha en plikt til å gi parten en viss begrunnelse også for avgjørelser som ikke er å anse som enkeltvedtak, særlig hvis de etter sitt innhold og betydning for parten ligger nær opp til enkeltvedtak.

4.2.1 Forhåndsvarsel

En part som ikke allerede ved en søknad eller på annen måte har fått uttalt seg i saken, skal varsles og få anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 16 første ledd. Hensynet med forhåndsvarsel er at parten skal få kjennskap til saken og skal ha mulighet til å uttale seg slik at parten kan ivareta sine interesser i saken.

Forhåndsvarslet skal beskrive hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser.

I barnevernssaker er forhåndsvarsel ofte ikke nødvendig, fordi parten skal ha fått uttalt seg i saken i forbindelse med undersøkelsen eller parten har samtykket før det ble fattet vedtak om hjelpetiltak.

Hvis det er nødvendig å gi forhåndsvarsel, må forhåndsvarselet gis i god nok tid før vedtaket fattes. Det må gis i så god tid at parten får tid til å tenke seg om og eventuelt rådføre seg.

Hvis et barn har fylt 15 år eller på annen måte er part i saken, jf. barnevernsloven § 12-3, skal også barnet varsles og få anledning til å uttale seg. Les mer om partsstatus og partsrettigheter i kapittel 6.

Det finnes enkelte unntak fra plikten til å gi forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Forhåndsvarsel kan blant annet unnlates når

• varsling ikke er praktisk mulig. Dette vil kunne være tilfellet i akuttsituasjoner når vedtak må fattes umiddelbart.
• forhåndsvarsel vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Dette vil kunne være tilfelle hvis det er fare for at barnet vil bli holdt skjult eller kidnappet for å hindre iverksettelsen av et vedtak.
• parten ikke har kjent adresse, og barnevernstjenesten etter en avveining mener at ettersporing vil kreve mer tid og arbeid enn rimelig sett i forhold til partens interesser.
• parten på annen måte har fått kunnskap om at vedtak skal treffes og har hatt rimelig tid og anledning til å uttale seg. Det kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med sak i barneverns- og helsenemnda, hvor parten på forhånd er varslet om at saken er sendt til nemnda.
• varsel vurderes av andre grunner som åpenbart unødvendig. Det kan være aktuelt når det fattes et vedtak som er i samsvar med partens ønsker.

4.2.1.1 Skriftlig forhåndsvarsel

Hovedregelen er at barnevernstjenesten skal gi forhåndsvarsl skriftlig. Når det vil være særlig byrdefullt eller når saken haster, kan varslet gis muntlig. For eksempel kan det være aktuelt når det er nødvendig å fatte midlertidig vedtak i akuttsituasjoner.

Les mer om akuttvedtak i kapittel 22.

4.2.2 Vedtakets utforming

Enkeltvedtak skal være skriftlig jf. forvaltningsloven § 23. Hvis et vedtak må fattes umiddelbart, kan det unntaksvis være muntlig. Det kan for eksempel være nødvendig for barnevernstjenesten i en akutt situasjon hvor det ikke er tid til å utforme et skriftlig vedtak. Kravene til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25 gjelder også i en slik situasjon, og må formidles muntlig til partene. Barnevernstjenesten skal umiddelbart etter at barnet er ivaretatt utforme et skriftlig vedtak.

Skriftlighetskravet er begrunnet med at vedtakets innhold skal bli så klart og entydig som mulig. En muntlig uttalelse kan lettere misforstås.

Hvis barnet er part, skal barnevernstjenesten ved utformingen av vedtaket ta hensyn til barnets alder og mulighet til å forstå vedtaket.

4.3.1 Vedtakets konklusjon

Vedtaket må inneholde en klar og tydelig konklusjon. Konklusjonen bør være så konkret som mulig, for eksempel hvor mange timer med støttekontakt/avlastning som fattes. Hvis det fattes vedtak om råd og veiledning bør det for eksempel også fremgå av vedtaket hvordan veiledningen skal innrettes.

Bakgrunnen for dette er at parten trenger å vite hva den skal samtykke til, eventuelt klage på.

4.3.2 Begrunnelse

Barnevernstjenestens vedtak skal begrunnes. Dette følger av forvaltningsloven § 24 første ledd, jf. barnevernsloven § 12-5. Bakgrunnen for dette er blant annet at parten skal kunne forstå hvorfor et vedtak får det utfallet det gjør. En begrunnelse innebærer at parten får en redegjørelse for hva vedtaket bygger på av faktiske og rettslige forutsetninger, og en forklaring som setter parten i stand til å forstå hvorfor barnevernstjenesten har kommet til det aktuelle utfallet. Begrunnelsen kan føre til større grundighet og nøyaktighet i saksbehandlingen, forståelse fra partens side for at avgjørelsen er riktig og bedre forutsetninger for parten til å vurdere klage.

Et annet hovedhensyn er at det skal være mulig å kontrollere og etterprøve vedtaket.

Forvaltningsloven § 25 første ledd gir nærmere regler om hva begrunnelsen skal inneholde. Barnevernstjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som ligger til grunn for vedtaket. Forvaltningsloven § 25 gir minimumskravene som gjelder i alle typer saker. I det ligger at barnevernstjenesten ikke bare vil stå fritt til å gi mer utførlige begrunnelser enn det har plikt til, men at det også kan følge av sakens art og viktighet at vedtaket må begrunnes mer utførlig og nøyaktig enn det som følger av § 25. Barnevernstjenestens vedtak vil ofte falle inn i denne kategorien, og i barnevernsloven § 12-5 tydeliggjøres det hvilke krav som stilles til begrunnelse av barnevernets vedtak. Bestemmelsen gjelder for både det kommunale og statlige barnevernet.

Begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket treffes.

Kravene til begrunnelse gjelder også når barnevernstjenesten endrer sitt vedtak etter klage, jf. forvaltningslovens § 33.

4.3.2.1 Rettslig grunnlag

Begrunnelsen skal vise til de rettsregler vedtaket bygger på, jf. forvaltningsloven § 25 første ledd. Innholdet i reglene skal gjengis i den grad det er nødvendig for at parten skal forstå vedtaket. Barnevernstjenesten kan ikke la være å gjengi regelhenvisninger med den begrunnelse at det antas at partene er kjent med reglene gjennom egen advokat.

4.3.2.2 Faktiske forhold

Det skal komme frem av barnevernets vedtak hvilke faktiske opplysninger som er lagt til grunn for avgjørelsen, jf. barnevernsloven § 12-5 og forvaltningsloven § 25 andre ledd. Begrunnelsen må fremheve de avgjørende og kritisk viktige opplysningene for vedtakets utfall. Vedtaket må skille beskrivelser av faktum, hva som har skjedd, observasjoner og faktiske opplysninger, fra vurderinger av hvilken betydning dette har. Det skal komme frem av vedtaket hva som er barnets mening. Les mer om dette i punkt 4.3.2.7.

Det må komme tydelig frem av vedtaket at lovens vilkår er beskrevet og vurdert opp mot de konkrete forholdene i saken, og at vilkårene er vurdert oppfylt/ikke oppfylt. Med det menes for eksempel at vilkåret om «særlig behov» for hjelpetiltak må vurderes og tolkes, slik at det går frem av vedtaket at familien har et behov som er større enn for familier i alminnelighet.

4.3.2.3 Barnevernsfaglige vurderinger og avgjørende hensyn

Det skal komme frem av barnevernets vedtak hvilke barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen, herunder hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også komme frem av vedtaket. Dette følger av barnevernsloven § 12-5.

De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøvelse av barnevernstjenestens skjønn, bør nevnes, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Alle tungtveiende momenter må være trukket frem og vurdert, og motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert måte. Dette kan også utledes av forsvarlighetskravet, jf. barnevernsloven § 1-7. Saksbehandler må bevisstgjøre seg de vurderingene som gjøres, slik at tiltakene som iverksettes gir barnet riktig hjelp.

4.3.2.4 Skjerpet krav til begrunnelse ved inngripende vedtak

Forvaltningsrettslige prinsipper gjør at kravene til begrunnelse i et vedtak, skjerpes jo mer inngripende vedtaket er. (Prop. 169 L (2016-2017 punkt 10.4.4) Jo mer inngripende tiltak det er snakk om, desto større krav stilles det til en grundig begrunnelse.

Vedtak om omsorgsovertakelser, fattes av barneverns- og helsenemnda. Barnevernstjenesten må likevel forberede saken og sikre at den er forsvarlig utredet og at beslutningsprosessen har vært god. I ansvaret for å forberede saken for nemnda og i kravet til forsvarlig utredning ligger at barnevernstjenesten i sitt saksfremlegg må vise til sine barnevernfaglige vurderinger og begrunnelser. Kravet til skjerpet begrunnelse vil derfor primært få betydning for barnevernstjenesten når barnevernstjenesten utarbeider sin begjæring til nemnda. Det må komme frem av saksfremlegget om mindre inngripende tiltak er blitt vurdert, og hvorfor de ikke ble ansett som tilstrekkelige Det er for eksempel nødvendig å beskrive hvorfor det ikke er nok med hjelpetiltak i stedet for vedtak om omsorgsovertakelse.

Skjerpet krav til begrunnelse vil også ha betydning når barnevernstjenesten fatter akuttvedtak. En del hjelpetiltak er også inngripende for familiene de retter seg mot, da de i større eller mindre grad kan oppleves som «frivillig tvang», og det derfor kan stilles spørsmål ved hvor reelt samtykket i realiteten er. Det er også i disse vedtakene nødvendig at det er et skjerpet krav til begrunnelsen.

4.3.2.5 Særlig om barnets sårbarhet

Hvis barnet er særlig sårbart, og det er avgjørende i vurderingen av vedtakets konklusjon, bør barnevernstjenesten så langt det er mulig gi en konkret begrunnelse av barnets sårbarhet. Barnevernstjenesten bør vise til de faktiske forhold som gjør barnet særlig sårbart, årsaken til sårbarheten, hva den består i, om den kan avhjelpes med hjelpetiltak, og hvilken betydning sårbarheten har for barnets omsorgssituasjon. Det bør også forklares hva den konkrete sårbarheten betyr for de kravene som stilles til den som skal ha omsorgen for barnet. Bakgrunnen er at det kan være vanskelig for utenforstående å ta stilling til om et tiltak har vært nødvendig når det forklares, uten nærmere utdyping. Det kan derfor være grunn for å skrive på en forståelig måte hvorfor det er nødvendig å treffe et vedtak. Det er ikke tilstrekkelig å begrunne tiltaket for eksempel i «barnets sårbarhet».

4.3.2.6 Særlig om mangler ved foreldrenes omsorgsevne

Hvis det er mangler ved foreldrenes omsorgsevne som er begrunnelse for barnevernstiltaket, bør det beskrives hva den manglende omsorgsevnen består i. Det er ikke tilstrekkelig å bare vise til at foreldrene «mangler omsorgskompetanse» eller lignende, uten nærmere forklaring.

4.3.2.7 Barnets mening må komme frem av vedtaket

Barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet, jf. barnevernsloven § 1-4. Barnets mening vil være en viktig del av beslutningsgrunnlaget. For et barn kan det være vanskelig å forstå og akseptere hvorfor avgjørelser blir tatt, når barnets synspunkter ikke er synliggjort som en del av vurderingen.

Hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt skal komme frem av vedtaket fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 12-5. Hvis vedtaket avviker fra hva som har vært barnets syn i saken, skal dette begrunnes. Dokumentasjonskravet skal sikre at barnevernstjenesten aktivt sørger for at barnets synspunkter blir innhentet i saken. (Prop. 169 L (2016-2017) punkt 10.4.4.) Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i barnevernsloven § 1-4. Les mer om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

4.3.2.8 Vurdering av barnets beste og hensynet til familiebånd

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnevernets tiltak skal være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Det skal komme frem av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Det følger av barnevernsloven § 12-5 siste punktum.

Hensynet til familiebånd omfatter både barnets og foreldrenes familiebånd. I barnevernets vedtak må det komme frem at det er foretatt en reell avveining av de motstridende interesser, og hvilken vekt hensynet til familiebånd, for både barn og foreldre, er tillagt i vurderingene. Dersom tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste, jf. Prop. 133L kapittel 25.

4.3.3 Andre opplysninger vedtaket må inneholde

Vedtaket skal også opplyse om

• muligheten til å klage
• klagefrist
• klageinstans
• om fremgangsmåten ved klage
• retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. Det følger av forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Når forholdene gir grunn til det, skal vedtaket også opplyse om

• adgangen til å søke fritt rettsråd
• forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11
• adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter forvaltningsloven § 36

Les mer om adgangen til å søke fritt rettsråd og adgang til å få tilkjent saksomkostninger i punkt 4.5.7 og barnevernstjenestens veiledningsplikt i kapittel 9.

Barnevernstjenesten skal gi skriftlig melding om vedtak til sakens parter, jf. forvaltningsloven § 27. Hvis en part er representert ved fullmektig, skal melding om vedtak vanligvis sendes fullmektigen, jf. forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Hvis det er hensiktsmessig, kan parten også få melding direkte fra barnevernstjenesten. Kopi av meldingen bør i så fall sendes til fullmektigen. Parten kan selv kreve å bli informert ved siden av eller i stedet for fullmektigen.

Et barn over 15 år som er part i saken skal også informeres om vedtaket, i tillegg til at barnevernstjenesten må informere foreldrene, eventuelt verge eller andre med foreldreansvar. Det følger av forvaltningsloven § 27 første ledd annet punktum. Les mer om barn som er part i saken i kapittel 6.3.

Barnevernstjenesten har også en plikt til å gi barn som ikke er part i saken tilbakemelding om utfall av et vedtak. Dette følger av barnevernstjenestens plikt til å gi informasjon i forbindelse med barnets rett til medvirkning, jf. barnevernsloven § 1-4.

Barnevernstjenestens taushetsplikt er i utgangspunktet til hinder for at melding om vedtaket gis til andre enn sakens parter. Det gjelder for eksempel en samværsforelder som ikke er part i saken. Men barnevernstjenesten bør som regel informere samværsforelder om vedtaket.

Barnevernsloven åpner også for å gi denne type informasjon til offentlige organer når vilkårene i barnevernsloven §§ 13-1 og 13-3 åpner for det. Les mer om barnevernstjenestens taushetsplikt og adgang til å dele informasjon med andre i kap. 14–17 og om barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding til melder i kapittel 20.14.

4.5.1 Klageadgang eller annen rettslig klageinteresse

Et enkeltvedtak kan klages på av den som er part eller annen med rettslig klageinteresse, til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet barnevernstjenesten, jf. forvaltningslovens §28. Hvem som er part, følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Dette kan du lese mer om i kapittel 6.

Klagen skal rettes til det organet som har fattet vedtaket, altså barnevernstjenesten, jf. forvaltningsloven § 32. Dette for at barnevernstjenesten selv skal ta stilling til om klagen gir grunnlag for å omgjøre vedtaket. Les mer om dette i punkt 4.5.6. Unntaket er barnevernstjenestens midlertidige vedtak om tvang i akuttsituasjoner, hvor klagen etter barnevernsloven § 14-23 skal fremmes direkte til barneverns- og helsenemnda. Les mer om det i kapittel 22.5.3-22.5.5. Andre enn parten kan også klage på et vedtak hvis vedkommende har «rettslig klageinteresse», jf. forvaltningsloven § 28. Ved rettslig klageinteresse stilles det normalt krav om konkret, praktisk og aktuell interesse i en rettslig avklaring på vedtaket. Om noen har rettslig klageinteresse må avgjøres konkret i den aktuelle saken. Det kreves ikke like sterk tilknytning til saken for å oppnå klagerett som det kreves for å oppnå partsrettigheter, jf. forvaltningsloven § 28.

I en barnevernssak vil sjelden andre enn sakens parter ha rettslig klageinteresse.

I særlige tilfeller kan fosterforeldre ha klagerett uten at de er å anse som parter i saken. Dette vil kunne være vedtak som berører fosterforeldrene i stor grad. Fosterforeldre har for eksempel klagerett ved vedtak om flytting fra fosterhjemmet etter barnevernsloven § 5-5, jf. barnevernsloven § 9-8 andre ledd.

Samværsforeldre uten partsstatus har normalt ikke rettslig klageinteresse når det gjelder hjelpetiltak hos bostedsforelder. Se også tolkningsuttalelse fra Bufdir.

4.5.2 Klagefrist

Fristen for å klage er tre uker regnet fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til parten, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd.

Selv om klagefristen er oversittet, kan likevel klagen i visse tilfeller tas under behandling, jf. forvaltningsloven § 31. Klagen kan for det første tas under behandling hvis parten eller hans/hennes fullmektig ikke har skyld i fristoversittelsen. Et eksempel på dette er at parten eller hans/hennes fullmektig har vært syk eller har vært bortreist. Klagen kan også tas under behandling hvis det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd. I barnevernssaker vil slike særlige grunner ofte foreligge, da vedtaket gjerne gjelder spørsmål som har stor betydning for barnet og familien. I vurderingen av om klagen skal tas opp til behandling eller ikke, skal det legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

Klagen kan ikke tas til behandling som klagesak hvis det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet. Det følger av forvaltningsloven § 31 siste ledd.

Et vedtak kan av og til omgjøres uten at det er klaget på vedtaket. Les mer om vilkår og frister for dette i punkt 4.5.8.

4.5.3 Krav til klagen

En klage skal normalt være skriftlig og undertegnet av klageren eller hans fullmektig, jf. forvaltningsloven § 32. Klagen skal nevne det vedtak det klages over, og den endring som klageren ønsker. Klagen bør i tillegg opplyse om hvilke endringer som ønskes i vedtaket og nevne de grunner klagen støtter seg til.

4.5.4 Veiledning til å klage på enkeltvedtak

Barnevernstjenesten har en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Les om dette i kapittel 9. Det gjelder også når parten har behov for veiledning i forbindelse med en klage på barnevernstjenestens vedtak. Barnevernstjenesten skal om nødvendig hjelpe den som ønsker å klage med å sette opp klagen skriftlig. Klager har krav på å få vite hvem som er klagens adressat og om hvilke krav som stilles til klagens form og innhold, jf. forvaltningsloven § 32, og klager må eventuelt få hjelp til å rette opp feil og mangler når det er nødvendig. Videre skal barnevernstjenesten informere partene om retten til advokat og muligheten for at en advokat bistår med å fremme klagen. Dette innebærer imidlertid ikke at parten har krav på at barnevernstjenesten dekker utgiftene.

4.5.5 Klageinstans på barnevernstjenestens vedtak

Statsforvalteren er klageinstans for enkeltvedtak truffet av barnevernstjenesten. Det følger av barnevernsloven § 12-9 første ledd. Klageadgangen gjelder ikke saker som hører under barneverns- og helsenemndas myndighetsområde, jf. § 12-9 tredje ledd.

Barneverns- og helsenemnda er klageinstans for akuttvedtak som fattes av barnevernstjenesten. (Barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5). I tillegg er nemnda klageinstans på flyttevedtak etter barnevernsloven § 5-5.

4.5.6 Barnevernstjenesten behandling av klage over enkeltvedtak

Ved barnevernstjenestens behandling av en klagesak gjelder forvaltningsloven kapittel 4 og 5 hvis ikke annet følger av forvaltningsloven § 33. Barnevernstjenesten skal gjøre de undersøkelser som klagen gir grunn til, og kan oppheve eller endre sitt vedtak hvis de finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 andre ledd. Barnevernstjenesten skal avvise klagen når vilkårene for å behandle den ikke foreligger, for eksempel fordi vedkommende ikke har klagerett. Hvis vedkommende ikke har partsrettigheter, vil han/hun også normalt mangle klagerett. Et unntak fra dette er at fosterforeldre har klagerett på vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5. Dette følger av barnevernsloven § 9-8 andre ledd. Avvisning av en klage er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd og kan påklages.

Hvis barnevernstjenesten opprettholder vedtaket, det vil si ikke finner grunnlag for å endre eller oppheve sitt vedtak, skal klagen oversendes til Statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 12-9. Sammen med klagen må barnevernstjenesten sende over en redegjørelse av saken faktum, klagens anførsler og begrunnelse for opprettholdelse av vedtaket. Redegjørelsen sendes med kopi av sakens dokumenter og klagen til Statsforvalteren for videre klagebehandling snarest mulig. Det bør sendes et foreløpig svar hvis det tar uforholdsmessig lang tid å behandle klagen, jf. forvaltningsloven § 11 a. Kopi av redegjørelsen bør sendes til den som har påklaget vedtaket, med mindre det kommer frem opplysninger som vedkommende ikke har rett til å se.

Klage over flyttevedtak etter barnevernsloven § 5-5 skal behandles av barneverns- og helsenemnda. Klagesakene skal forberedes av barnevernstjenesten etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd. Det følger av barnevernsloven § 14-8.

Barnevernstjenesten skal ved en klage varsle andre parter om at det er inngitt klage over vedtaket. Dette kan for eksempel være foreldre når fosterforeldrene påklager barnevernstjenestens vedtak om flytting av barn etter § 5-5. Disse skal motta kopi av klagen og gis en frist til å uttale seg, jf. forvaltningsloven § 33 tredje ledd.

4.5.7 Saksomkostninger

Forvaltningsloven inneholder regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med klager i barnevernssaker. En part får dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret et vedtak til sin fordel (forvaltningsloven § 36 første ledd). Dette vil i hovedsak være utgifter til advokat. Hva som er nødvendig må avgjøres ut ifra en konkret vurdering. Sentrale momenter i denne vurderingen vil være sakens karakter og kompleksitet, og barnevernstjenestens vilje og holdning til å respondere på partenes henvendelser. Hvis endringen av vedtaket skyldes partens egne forhold eller forhold utenfor partens og barnevernstjenestens kontroll, eller dersom andre særlige forhold taler mot det, har ikke parten rett til dekning av saksomkostningene.

Hvis endringen av vedtaket skyldes at det har kommet frem nye opplysninger i saken, vil retten til dekning av saksomkostninger som hovedregel være avskåret. Unntaket fra dette er hvis vedtaksorganet (barnevernstjenesten) ikke hadde opplyst saken godt nok før det ble fattet vedtak, og som følge av dette ble det fattet vedtak på feil faktagrunnlag.

Spørsmål om sakskostnader i forbindelse med klage, skal avgjøres av samme instans som avgjør spørsmålet om endring av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Det vil si enten barnevernstjenesten hvis den endrer sitt eget vedtak, eller statsforvalteren (klageinstansen). Kravet må settes frem senest tre uker etter at melding om det nye vedtaket er kommet frem til parten. Både underinstansen og klageinstansen kan forlenge fristen, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Avslag på krav om dekning av saksomkostninger kan påklages etter reglene om klage i forvaltningsloven.

Parten har krav på informasjon om retten til å kreve saksomkostninger når et vedtak endres. Slik informasjon kan unnlates når det er usannsynlig at parten har vesentlige saksomkostninger eller det kan antas at vedkommende eller hans/hennes fullmektig kjenner denne retten. Hvis det i andre tilfelle vil være rimelig at spørsmålet om saksomkostninger blir vurdert, bør veiledning gis til parten om dette, jf. forvaltningsloven § 36 fjerde ledd.

4.5.8 Omgjøring av vedtak uten klage

Et vedtak vil i en del tilfeller kunne omgjøres uten at det er påklaget. Det fremgår av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a)-c). Selv om vedtaket ikke er påklaget, kan barnevernstjenesten omgjøre eget vedtak hvis

a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, eller

b) underretningen om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, eller

c) vedtaket må anses ugyldig.

Etter det første alternativet er det fri adgang til å omgjøre til gunst for partene i saken. Det er tilstrekkelig at omgjøring vil virke nøytralt overfor parten. Slik bestemmelsen er formulert, kan omgjøring skje selv om det er til skade for en part hvis dette er en part som vedtaket ikke retter seg mot eller direkte tilgodese.

Etter det andre alternativet kan barnevernstjenesten omgjøre sitt vedtak både der underretning ennå ikke er sendt til parten, og der underretningen ennå ikke er kommet frem. Det er ikke adgang til å omgjøre vedtaket bare fordi parten ennå ikke har gjort seg kjent med det.

Etter det tredje alternativet kan omgjøring skje hvis vedtaket anses «ugyldig». Rekkevidden av dette alternativet beror på reglene om når et vedtak er ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41 og ulovfestede ugyldighetsregler.

Er noen av vilkårene som nevnt over oppfylt, kan også klageinstansen, Statsforvalteren, omgjøre vedtaket, jf. forvaltningsloven § 35 andre ledd.

Statsforvalteren kan i noen tilfeller omgjøre barnevernstjenestens vedtak til skade for en part selv om vedtaket ikke er påklaget. En slik omgjøring kan skje selv om vilkårene i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b og c ikke er til stede hvis hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier dette. Det følger av § 35 tredje ledd. Denne omgjøringsadgangen er imidlertid tidsbegrenset. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må sendes parten innen tre uker etter at melding om barnevernstjenestens vedtak ble sendt parten. Innen tre måneder etter samme tidspunkt må melding om at vedtaket er omgjort være sendt parten.

4.5.9 Statsforvalterens behandling av klage

4.5.9.1 Statsforvalterens behandling av klage på enkeltvedtak

Statsforvalteren skal behandle klager på barnevernstjenestens vedtak i samsvar med barnevernsloven § 12-9. Statsforvalteren skal avvise saken hvis vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, jf. forvaltningsloven § 34 første ledd. Statsforvalteren er ikke bundet av at barnevernstjenesten har funnet at vilkårene for å behandle klagen foreligger. Forvaltningsloven § 31 har imidlertid regler for oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Statsforvalteren har ansvaret for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Statsforvalteren kan dermed pålegge barnevernstjenesten å undersøke saken nærmere. I en slik situasjon bør partene motta en orientering om dette fra Statsforvalteren.

Statsforvalteren kan prøve alle sider av vedtaket, så vel de rettslige som de skjønnsmessige. Videre kan nye omstendigheter vurderes. Det følger av forvaltningsloven §34 andre ledd og barnevernsloven § 12-9 andre ledd. Statsforvalteren kan stadfeste vedtaket, oppheve det eller henvise saken til helt eller delvis ny behandling hos barnevernstjenesten.

Statsforvalteren kan ikke endre vedtaket til skade for den som har klaget, med mindre klagerens interesser må vike for hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser, jf. forvaltningsloven § 34 tredje ledd. Hensynet til barnet vil kunne være en slik interesse. Melding om en slik endring må være sendt klageren innen tre måneder etter at barnevernstjenesten mottok klagen.

Hvis Statsforvalteren i forbindelse med klagebehandlingen finner at det bør settes i verk tiltak som hører under barneverns- og helsenemndas myndighetsområde, kan de fremsette slikt forslag overfor nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8 fjerde ledd. I så fall gjelder saksbehandlingsreglene i barnevernsloven kapittel 14. Statsforvalterens adgang til å fremme sak er forutsatt benyttet kun i unntakstilfeller hvis det foreligger kvalifisert faglig uenighet.

Hvis Statsforvalteren gir klager medhold, og vedtaket ikke kan settes i verk straks, kan de bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behovet, jf. barnevernsloven § 12-9 andre ledd. Det kan for eksempel tenkes at Statsforvalteren gir klageren medhold i at det er behov for opphold utenfor hjemmet etter barnevernsloven § 3-2. Statsforvalteren kan da bestemme at det skal iverksettes midlertidig tiltak i hjemmet, for eksempel ulike avlastningstiltak, inntil egnet fosterhjem eller institusjon kan fremskaffes.

Statsforvalterens vedtak skal begrunnes i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 24 første ledd og forvaltningslovens § 25. Statsforvalteren må i begrunnelsen oppgi hvilke lovbestemmelser vedtaket bygger på. Begrunnelsen kan bare unnlates i den utstrekning dette følger av forvaltningsloven § 24 tredje ledd.

Partene skal underrettes om Statsforvalterens vedtak i samsvar med forvaltningsloven § 27. Underretningen bør alltid gis skriftlig. Hvis underretningen unntaksvis blir gitt muntlig, skal den bekreftes skriftlig.

Statsforvalterens avgjørelse i klagesak etter barnevernsloven kan ikke påklages videre til departementet. Der Statsforvalteren omgjør et vedtak uten klage jf. forvaltningsloven § 35, vil imidlertid vedtaket kunne påklages til departementet.

Barnevernstjenestens saksbehandling må bygge på skriftlighet og nødvendig dokumentasjon. Dokumentasjon er et viktig arbeidsverktøy for de ansatte i barnevernstjenesten. Det er nødvendig for å sikre kontinuitet, etterprøvbarhet av grunnlag for beslutninger, barns mulighet til senere å få avklart viktige sider ved sin egen historie, og ikke minst for å sikre at kommunens barnevernledelse kan kontrollere og avdekke svikt. Barnevernstjenesten må derfor ha rutiner for hvordan dokumentasjonen journalføres, saksbehandles og arkiveres/bevares.

Kravet til skriftlighet og nødvendig dokumentasjon betyr at det i hver enkelt barnevernssak skal opprettes en «barnevernsmappe» hvor sakens dokumenter og opplysninger fortløpende legges inn, inkludert faktiske opplysninger og faglige vurderinger som er relevante for saken.

Også arkivloven, personopplysningsloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven har betydning for barnevernstjenestens behandling og dokumentasjon av saks- og personopplysninger, herunder oppbevaring, lagring, retting, sletting og innsyn i opplysninger.

Dokumentasjonsplikt betyr at barnevernstjenesten må synliggjøre sitt arbeid i saken, altså at de må synliggjøre hva tjenesten har gjort og hvorfor de har gjort det. Å synliggjøre betyr i praksis å skrive ned de opplysninger man mottar og vurderinger som blir gjort, og at disse nedtegnelsene sammen med dokumenter som henholdsvis sendes ut og kommer inn blir lagt inn i barnevernsmappen. Dette må skje på alle stadier i en barnevernssak; i melde- og undersøkelsesfasen, når kommunen enten henlegger saken uten å iverksette tiltak eller selv fatter vedtak om tiltak eller fremmer en sak for nemnda, samt ved valg av tiltak, herunder Bufetats valg av institusjon. Dokumentasjon av opplysninger og faglige vurderinger er også sentralt ved oppfølging og evaluering av igangsatte tiltak og når saken avsluttes.

Skriftlighet er nødvendig for å sikre at opplysninger som er nødvendige og relevante for en forsvarlig saksbehandling kan finnes igjen.

5.1.1 God og forsvarlig dokumentasjon er en viktig rettssikkerhetsgaranti

Rettssikkerheten for foreldre og barn blir svekket når saksmappen ikke inneholder en skriftlig dokumentasjon av hva som er gjort, hvilken informasjon som henholdsvis er innhentet og sendt ut og hvilke vurderinger som er gjort.

Nedtegning av barnevernets handlinger, skjønnsmessige vurderinger og faglige analyser underveis i saken er avgjørende for de muligheter barn og foreldre har til å ivareta sine interesser og synspunkter. Informasjonen er også viktig for at barnet i ettertid skal kunne forstå sin egen historie, og hvordan og hvorfor barnevernet handlet som de gjorde.

For barnevernstjenesten har dokumentasjonen avgjørende betydning for dens egen saksbehandling, for eksempel som grunnlag når det skal foretas vurderinger av hvilke tiltak som er riktige å sette inn i en familie.

En god dokumentasjonspraksis er også viktig for det tilfellet at saksbehandlere i barnevernstjenesten byttes ut, og for de tilfellene hvor barnet flytter mellom kommuner. Dokumentasjon er med andre ord viktig for å sikre kontinuitet i en barnevernssak. Ved mangelfull dokumentasjon kan ny saksbehandler, eller ny barnevernstjeneste hvis barnet flytter til ny kommune, gå glipp av viktig informasjon som de ellers ville kunne bygge videre på som grunnlag for å gi treffsikker hjelp.

Videre er dokumentasjonen som ligger i barnets saksmappe helt avgjørende for at andre myndigheter og organer skal kunne etterprøve, føre kontroll og tilsyn med barnevernstjenestens vurderinger og beslutninger.

Dokumentasjon er også et helt nødvendig premiss for god internkontroll. Les om internkontroll i kapittel 12.9.

5.1.2 Rettslig grunnlag for dokumentasjonsplikt

Barnevernstjenesten har plikt til å føre en journal for hvert enkelt barn. Det følger av barnevernsloven § 12-4.

Journalplikten gjelder i alle ledd av barnevernets saksbehandling, og gjelder for både barnevernstjenesten og Bufetat. Dette inkluderer også private, statlige og kommunale institusjoner (Prop. 133 L (2022-2021) kapittel 25.

I barnevernsloven § 2-1 andre ledd er det eksplisitt presisert lovfestet at dersom barnevernstjenesten henlegger en bekymringsmelding uten undersøkelse, skal den begrunne henleggelsen skriftlig. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger.

Det følger også av forvaltningsloven § 11 d at muntlige opplysninger som har betydning for saken skal skrives ned hvis det er mulig, og forvaltningsloven §§ 17 og 18 forutsetter også skriftlighet for at henholdsvis utredningsplikten og partenes innsynsrett skal kunne anses oppfylt.

5.1.3 Hvilke opplysninger skal nedtegnes?

Utgangspunktet er at journalen skal inneholde alle vesentlige og faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som barnevernet bygger sin saksbehandling på og som kan ha betydning for de beslutninger og vedtak som treffes. Dette følger av barnevernsloven § 12-4 første ledd andre setning.

I Prop 133L (2020-2021) kap. 25 er journalpliktens innhold nærmere beskrevet. Journalen skal inneholde:

• alle vesentlige faktiske opplysninger, herunder nødvendig informasjon om barnet og barnets omsorgssituasjon, hvordan barnevernstjenesten har handlet i saken, møtereferater, hvordan barnet har fått medvirke, hva som er barnets mening, vedtak som er fattet
• beskrivelser av de barnevernsfaglige vurderinger og avveininger som er gjort. Dette omfatter saksrelevante drøftinger og faglige analyser, evaluering av tiltak, hvilken vekt barnets mening og hensynet til familiebånd er tillagt i vurderingene, og lignende.
• vurderinger som gjøres selv om det ikke blir gjort endringer for barnet eller familien.

Ved for eksempel vurderinger av samværet for et barn under omsorg, er det av stor betydning at det dokumenteres at vurderingen er gjort selv om det ikke medfører endring. Barnevernstjenesten må da skrive ned sine barnevernsfaglige vurderinger av hvorfor samværet ikke utvides eller innskrenkes, og hvilke avveininger som ble gjort. Hvis det mangler slik dokumentasjon, kan det fremstå som at barnevernstjenesten ikke har fulgt opp barnet og familien, selv om det faktisk er gjort. Dokumentasjon av denne type vurderinger kan ha stor betydning for etterfølgende behandling av saken i nemnd og domstol, samt i ettertid dersom barnet og familien ønsker å gjennomgå saken.

Hvilke dokumenter og opplysninger barnevernsmappen skal inneholde må avgjøres etter en konkret vurdering av det enkelte dokument. Hvorvidt noe er et dokument som skal dokumenteres i barnevernsmappen, må vurderes ut fra innholdet i dokumentet. Det er ikke teknologien eller formatet som avgjør om noe er et dokument. Det kan for eksempel være en e-post, en video, en SMS, et tradisjonelt brev på papir, eller en PDF-fil. Et dokument har verdi som dokumentasjon når det kan brukes som bekreftelse eller bevis i etterkant, for eksempel i en sak for barneverns- og helsenemnda eller ved behandling av en klage. Hvis et dokument kan være med på å avgjøre utfallet av saksbehandlingen eller som tilleggsinformasjon i saken på et senere tidspunkt, har det verdi som dokumentasjon. I tillegg er det de dokumenter som har blitt sendt, mottatt eller lagt frem av barnevernstjenesten som skal journalføres.

Departementet kan gi forskrift om nærmere krav til journalplikten og innholdet i journalen, jf. barnevernsloven § 12-4 andre ledd. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt.

Barnevernstjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til denne. Formålet med arkivloven er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller viktige forvaltningsmessig informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelig for ettertiden. Arkivloven pålegger alle offentlige virksomheter å ha arkiv. Arkivering handler om lagring av dokumenter for ettertiden. Offentlige organer har plikt til å arkivere alle dokumenter som blir til som ledd i organets virksomhet, enten det er et dokument som kommer inn til organet, eller et dokument som organet selv produserer. Det er en generell plikt for forvaltningen til å oppbevare dokumenter og annet materiale som inneholder taushetsbelagte opplysninger på en forsvarlig måte. Det følger av forvaltningsloven § 13 c. Færrest mulig ansatte i det organ som behandler saken, og ingen uvedkommende, skal gis adgang til opplysningene. Hvis bestemmelsen ikke overholdes, kan dette være et brudd på taushetsplikten, jf. forvaltningsloven §§ 13 flg. og barnevernsloven § 13-1.

Det er ut fra hensynet til taushetsplikten en forutsetning at barnevernstjenesten har et eget arkiv (for de enkelte barnevernssakene) atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.

I vurderingen av hva som skal arkiveres, så skal alt som har verdi som dokumentasjon arkiveres, og det som har blitt saksbehandlet.

Barnevernet har en omfattende bevaringsplikt, det vil si at i utgangspunktet skal alt arkiveres. Les mer om dette i riksarkivarens forskrift § 7-28 (9), tiltak og oppfølging av tiltak.

Les mer om arkiveringsplikten i veileder for arkivering og journalføring i departementene og statlige virksomheter.

Arkivloven har i utgangspunktet et evighetsperspektiv. Dette innebærer at arkivloven som utgangspunktet ikke legger opp til sletting (kassasjon) med mindre særlige slettebestemmelser stadfester at dokumentene skal slettes.

Det har stor betydning for barnevernstjenestens saksforberedelse å få avklart hvem som er parter i en barnevernssak. Når man er part i saken får man partsstatus, som utløser viktige rettigheter (partsrettigheter).

Det fremgår direkte av barnevernsloven § 12-2 første ledd at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om foreldrene er part i saken og at det er forvaltningsloven § 2 bokstav e som regulerer dette. Det presiseres at dette også gjelder når foreldrene ikke bor sammen.

Hvem som er part i en barnevernssak er ikke direkte regulert i barnevernsloven, men må altså vurderes etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Bestemmelsen fastslår at den som avgjørelsen retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder er å anse som part i saken. Om en person har partsstatus eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering, hvor det sentrale er om vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. I en barnevernssak er det først og fremst barnets foreldre og eventuelt barnet selv som er part og har partsrettigheter.

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av en undersøkelse vurdere hvem som er parter i saken. Videre må barnevernstjenesten vurdere om partskonstellasjonene endres på senere stadier av en sak for eksempel ved tilbud om hjelpetiltak til en eller begge av foreldrene eller ved begjæring om tiltak for nemnda. Partsstatus kan altså endre seg ut fra om saken befinner seg på undersøkelsesstadiet eller i tiltaksfase, og ut fra hvilket tiltak som iverksettes. Barnevernstjenesten må derfor løpende ta stilling til hvem som er parter i saken.

I saker hvor barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om tvang, for eksempel et vedtak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Disse vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsen.

Barneverns- og helsenemnda har samtidig et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker den har ansvar for, og skal foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet.

Når man er part i barnevernssaken, får man partsstatus. Partsstatus utløser rettigheter etter forvaltningsloven, som

• rett til dokumentinnsyn (§ 18)
• rett til å redegjøre for sitt syn på saken (§ 17)
• krav på begrunnelse for et vedtak (§ 24)
• rett til å klage på et vedtak (§ 28)

Disse bestemmelsene er aktuelle både i en undersøkelsesfase og når barnevernstjenesten fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet også for barnevernstjenestens akuttvedtak, men det er særregler ved godkjenning av akuttvedtak, klage til barneverns- og helsenemnda og rettslig overprøving av akuttvedtak, jf. barnevernsloven §§ 14-22, 14-23 og 14-24.

Utover rettighetene for parten, er det også av betydning for barnevernstjenesten å vite hvem som er part i saken, når det gjelder spørsmålet om

• Inhabilitet, hvem som kan tilrettelegge for eller treffe avgjørelsen. Les mer om det i kapittel 7.
• Taushetsplikt. Taushetsplikt er ikke til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for sakens parter. Les mer om taushetsplikt og deling av opplysninger i kapittel 14–17.

I barnevernsloven er det gitt egne regler om når et barn kan opptre som part i en barnevernssak. Et barn er part i saken og kan gjøre partsrettigheter gjeldene når det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Dette følger av barnevernsloven § 12-3 første ledd.

Barneverns- og helsenemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det, jf. § 12-3 andre ledd. Bestemmelsen gjelder også ved rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak i domstolen, jf. tvisteloven § 36-3 andre ledd. Vilkåret for å innvilge partsrettigheter er at hensynet til barnet tilsier det. Dette vil bero på en konkret vurdering. Barnets ønske er et sentralt moment i vurderingen. Videre må nemnda mene at partsrettigheter vil være i barnets interesse og ikke medføre en urimelig belastning for barnet. (Prop 133L (2020-2021 kap. 25).

Hvis barnevernstjenesten mener at barnet bør opptre som part, skal dette komme frem av begjæringen til barneverns- og helsenemnda. Hvis barnet ønsker å være part, men barnevernstjenesten mener at partsrettigheter ikke bør innvilges, bør det sies noe om begrunnelsen for dette.

Barnet skal alltid regnes som part, uansett alder, i en sak som gjelder tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare (i bestemmelsen står det ved en inkurie, fortsatt barn med alvorlige atferdsvansker), eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, jf. § 12-3 første ledd. I forarbeidene til barnevernloven av 1992 er det vist til at det å gi barn partsrettigheter i disse sakene er begrunnet i at vedtaket retter seg direkte mot barnet, og at bestemmelsen er tenkt benyttet for større barn.

Når barnet kan opptre som part, har barnevernstjenesten et ansvar for å informere barnet og skape en forståelse for hva det innebærer å ha partsrettigheter.

Barn som ikke har partsstatus, har likevel en rett til å bli hørt. Barns rett til medvirkning, herunder å uttale seg før det tas rettslige og administrative avgjørelser, følger av barnevernsloven § 1-4. Les om barns medvirkning i kapittel 2.4.2.

Barnets selvstendige partsrettigheter påvirker ikke foreldrenes rettigheter.

6.3.1 Konsekvenser av at barn har partsstatus

6.3.1.1 Frivillig tiltak som retter seg mot barnet

Når barnet har partsstatus kreves det samtykke fra barnet for å iverksette frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1, forutsatt at tiltaket retter seg mot barnet. Eksempler på dette er vedtak om støttekontakt, besøkshjem, opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon.

Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, for eksempel ved å vedta opphold utenfor hjemmet, jf. barnevernsloven § 4-1. Tiltaket kan ikke opprettholdes dersom barnet er part (over 15 år) og motsetter seg tiltaket.

Fordi barnet alltid kan opptre som part i en sak som gjelder der barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare , må barnet alltid samtykke til frivillig opphold på barnevernsinstitusjon. Dette følger av barnevernsloven § 6-1. Er barnet over 15 år er det tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernsloven § 6-1 første ledd. Barn vil også alltid være part og kunne utøve partsrettigheter når det iverksettes tiltak som for eksempel MST- tiltak (behandlingstilbudet Multisystemisk terapi). MST-behandling kan derfor bare gjennomføres hvis barnet samtykker til tiltaket, med mindre barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttene tiltak.

6.3.1.2 Saker som behandles av barneverns- og helsenemnda

Hvis barnet er part i en sak som skal behandles av barneverns- og helsenemnda, for eksempel en omsorgsovertakelse, vil dette gi barnet rettigheter på lik linje med andre parter, herunder rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å delta i forhandlingsmøte, rett til å avgi forklaring og til å føre vitner, jf. barnevernsloven §§ 14-6, 14-5 og 14-10. Barnet som er part i saken skal få oppnevnt advokat, jf. § 14-7, og har krav på fri sakførsel i sak for barneverns- og helsenemnda og ved overprøving av nemndas vedtak, jf. rettshjelpsloven §§ 16 første ledd nr. 2 og 17 tredje ledd nr. 2. Det er barnets eget ønske, ikke foreldrenes preferanse som skal være bestemmende for hvilken advokat som skal bistå barnet. Det er slått fast i rettspraksis, se kjennelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2014 side 530. Barnet vil også ha adgang til å klage over barnevernstjenestens akuttvedtak etter § 14-23 og kreve rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak etter § 14-25.

I barnevernssaker inntrer partsstatus fra det tidspunktet barnevernstjenesten har åpnet undersøkelsessak. Foreldrenes partsstatus i barnevernssaker er ikke direkte regulert i barnevernsloven, men det følger av barnevernsloven § 12-2 at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om foreldrene er part i saken, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen. Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Når det gjelder foreldre som ikke bor fast sammen med barnet, må det vurderes konkret i den enkelte sak om forelderen er part i saken. Forelderens partsstatus vil kunne endre seg avhengig av hvordan saken utvikler seg. Dette betyr at forelderens partsstatus skal avgjøres etter en konkret vurdering av forelderens tilknytning til barnet, hvilken fase saken er i og hva saken gjelder. Barnevernet må alltid forholde seg til hva som er bestemt med hjemmel i barneloven når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær.

6.4.1 Generelt om foreldreansvar og partsstatus

Foreldreansvar er den rett og plikt foreldre har til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Når barnet blir eldre, skal foreldrene legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet Dette følger av reglene i barneloven §§ 30, 31 og 33.

Både mor og far har som hovedregel foreldreansvar for felles barn. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene er gift, er samboere eller ikke bor sammen. Reglene om foreldreansvar følger av barneloven §§ 34 og 35.

Foreldreansvar alene er ikke uten videre tilstrekkelig for å få partsstatus i alle typer saker. Det "overordnede" ansvaret som ligger i å ha foreldreansvar for et barn tilsier at foreldre med foreldreansvar vil ha partsrettigheter i de mest inngripende sakene, selv hvor kontakten med barnet er begrenset. Det finnes imidlertid saker hvor det vil være unaturlig å inkludere en forelder med forelderansvar. Dette kan eksempelvis være i saker hvor en forelder er utilgjengelig eller hvor det er ingen kontakt mellom forelder og barn.

Det kan ikke uten videre legges til grunn at en påstand om å ha del i foreldreansvaret er riktig. Hvem som har foreldreansvar for et barn, fremgår av folkeregisteret. Det er kun den som er registrert med foreldreansvar som har den juridiske posisjonen dette innebærer, og barnevernstjenesten må alltid ta utgangspunkt i folkeregisterets opplysninger om dette. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret vil likevel kunne ha en viktig rolle i barnets liv, og det må alltid gjøres en konkret vurdering av om vedkommende skal ha status som part i saken.

Uavhengig av om en forelder er part eller ikke, skal barnevernstjenesten informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes, jf. barnevernsloven § 12-2 andre ledd. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir slik informasjon. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig.

6.4.2 Bostedforelder

Foreldre kan avtale at barnet skal ha fast bosted hos en av dem eller hos begge (delt fast bosted), jf. barneloven § 36. Den forelder barnet har fast bosted hos kan ta større avgjørelser i dagliglivet til barnet, jf. barneloven § 37. Ved delt fast bosted har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet og må samarbeide om de daglige spørsmål som berører barnet.

Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Dette gjelder også i tilfeller der vedtaket og tiltaket ikke retter seg mot denne forelderen.

Partsstatus for bostedsforelderen er viktig for at denne skal få den informasjonen den trenger for å ivareta barnet. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 18.3.4.2).

6.4.3 Samværsforelder med del i foreldreansvar

Et vedtak fra barnevernstjenesten vil ofte "rette seg mot" eller "direkte gjelde" en forelder med foreldreansvar som ikke har barnet boende fast hos seg.

En samværsforelder kan ha en omfattende samværsordning med barnet og ha en tilknytning til barnet som innebærer at vedkommende må anses som part. For eksempel kan barnet bo like mye hos samværsforelderen som det bor hos bostedsforelderen. Dersom barnevernstjenesten ønsker å sette inn hjelpetiltak hos bostedsforelderen, vil samværsforelderen være part dersom tiltaket berører ham eller henne direkte. Et eksempel på dette vil være at tiltaket påvirker forelderens samværsrett med barnet.

Selv om en samværsforelder ikke anses som part, skal barnevernstjenesten informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig, jf. barnevernsloven § 12-2 andre ledd.

6.4.4 Foreldre uten del i foreldreansvar

Foreldre som ikke har foreldreansvar vil som utgangspunkt ikke være part i barnevernssaker, men det kan ikke utelukkes hvis de har kontakt og samvær. Her vil den faktiske tilknytningen mellom barnet og foreldrene være avgjørende.

6.4.5 Partsstatus på ulike stadier i en barnevernssak

I punktene under omtales hvem som har partsstatus på forskjellige stadier av en barnevernssak, og i forskjellige sakstyper.

6.4.5.1 Partsstatus i en undersøkelsessak

Dagens familiemønstre innebærer at mange barn har tilhørighet i to hjem. Hvis foreldrene bor hver for seg, må barnevernstjenesten normalt ta kontakt med begge foreldre i en undersøkelse. Barnets totale omsorgssituasjon må vurderes. Hvis begge foreldre er en del av barnets omsorgssituasjon, vil normalt begge ha partsrettigheter i undersøkelsessaken. Dette gjelder uavhengig av hva som er avtalt eller fastsatt av samvær og hvor barnet har fast bosted. Dette utgangspunktet gjelder også uavhengig av om en forelder har del i foreldreansvaret eller ikke. I en undersøkelsessak må barnevernstjenesten gjøre en konkret vurdering av om undersøkelsen eller resultatet av denne vil kunne påvirke begge foreldre på en slik måte at de skal gis partsrettigheter.

I enkelte tilfeller er det et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra foreldrene i en begrenset periode. For eksempel vil det ved mistanke om vold eller overgrep ofte være av vesentlig betydning at barnevernstjenesten ikke gir informasjon før barnet eller andre ofre er gitt tilstrekkelig beskyttelse, eventuelt til nødvendig dokumentasjon er blitt sikret.

6.4.5.1.1 Informasjon til en forelder som ikke har partsstatus i undersøkelsesfasen

Uavhengig av om foreldrene er part i saken eller ikke, må barnevernstjenesten informere begge foreldrene om at det er opprettet en undersøkelsessak. Barnevernstjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for at begge foreldrene informeres om at det er opprettet en undersøkelsessak.

Barnevernstjenestens plikt til å informere og involvere en forelder uten partsstatus om at det er åpnet en undersøkelse er imidlertid ikke ubetinget. Hvis barnet for eksempel bor på sperret adresse, kan dette tilsi at den andre forelderen ikke bør informeres. Som nevnt i siste avsnitt under punkt 6.4.3.1 vil det også i enkelte tilfeller være et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra foreldrene i en begrenset periode.

Det er også en snever adgang til å ikke informere en forelder uten foreldreansvar om at det er opprettet en undersøkelse, dersom vedkommende verken bor sammen med barnet eller har samvær. Hensynet til barnets beste må være et grunnleggende i denne vurderingen, og barnevernstjenesten må gjøre en grundig vurdering av eventuelle negative konsekvenser manglende informasjon og involvering vil kunne få på kort og lang sikt. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen Informasjon til foreldre om opprettelse av undersøkelse.

6.4.5.2 Partsstatus når det fattes vedtak om hjelpetiltak

Frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 kan iverksettes overfor den forelderen som barnet bor fast hos og hos en samværsforelder.

En forelder med foreldreansvar og fast bosted vil alltid bli berørt av et vedtak knyttet til hjelpetiltak for barnet, selv om dette primært er rettet mot samværsforelderen. Bostedsforelderen vil derfor alltid være part i saken. Partsstatus for bostedsforelderen er viktig for at denne skal få den informasjonen den trenger for å ivareta barnet. I tilfelle forholdene hos samværsforelderen tilsier at samværsordningen bør endres, vil bostedsforelderen få innsikt til å kunne vurdere dette. Bostedsforelderen er også uansett allerede involvert i saken da barnevernstjenesten skal involvere begge foreldrene fra åpning av saken.

Dersom samværsforelderen ikke vil samtykke til hjelpetiltak for å unngå at bostedsforelderen får innsyn i sensitiv informasjon, har barnevernstjenesten hjemmel til å unnta visse opplysninger fra innsyn fra bostedsforelder etter forvaltningsloven § 19. I forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d fremgår at en part ikke har krav på innsyn i opplysninger som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til andre personer som står ham nær, anses utilrådelig at han får kjennskap til. Etter forvaltningsloven § 19 andre ledd har parten heller ikke krav på innsyn i et dokument som gjelder en annen persons helseforhold eller andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, med mindre det er av vesentlig betydning for en part å få innsyn i dokumentet. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 18.3.4.2) Les om partsinnsyn og unntak fra dette i punkt 15.4.

Hvis hjelpetiltaket retter seg mot bostedsforelderen, må det gjøres en konkret vurdering av om samværsforelderen blir berørt i en slik grad at vedtaket også retter seg mot samværsforelder.

Hvis hjelpetiltaket berører begge foreldre direkte, vil begge være parter i saken.

6.4.5.3 Partsstatus ved akuttvedtak

Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan fatte et akuttvedtak dersom det er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke gjennomføres straks.», jf. barnevernsloven § 4-2. Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan også fatte akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon dersom barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig fare som nevnt i § 6-2, jf. barnevernsloven § 4-4 første ledd, eller når det er sannsynlig at et barn utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel, jf. § 4-5. Les mer om dette i kapittel 22 om akuttvedtak.

Foreldre som barnet har fast bosted hos vil alltid ha partsstatus. Foreldre som har del i forelderansvaret, vil også alltid ha partsstatus uavhengig av hvem barnet har fast bosted hos. En forelder som har en fast samværsordning med barnet vil normalt berøres direkte av et akuttvedtak, og har partsrettigheter uavhengig av om vedkommende har del i forelderansvaret.

Barnevernstjenesten må straks vedtaket fattes vurdere hvem som har partsstatus, og sørge for at partene får ivaretatt sine rettigheter. Hvis det er mulig, bør det stå skrevet i akuttvedtaket hvem barnevernstjenesten har gitt partsstatus, slik at dette er tydeliggjort for barneverns- og helsenemnda før en eventuell klagebehandling.

6.4.5.4 Generelt om partsstatus i tvangssaker for barneverns- og helsenemnda

Barnevernstjenesten må i sin saksforberedelse ta stilling til hvem som har partsstatus i en tvangssak som skal fremmes for barneverns- og helsenemnda. Det følger av barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav b og d. De må beskrive forelderens formelle posisjon og faktiske tilknytning til barnet.

Barneverns- og helsenemnda skal likevel gjøre en selvstendig vurdering, og er ansvarlig for vurderingen av hvem som har partsstatus i den enkelte sak.

6.4.5.4.1 Partsstatus i sak om omsorgsovertakelse

Foreldre som har del i foreldreansvaret, vil alltid være part i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder uavhengig av hvem av foreldrene barnet bor sammen med, og uavhengig av foreldrenes samvær og kontakt med barnet.

For foreldre uten del i foreldreansvaret må det gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om et vedtak om omsorgsovertagelse vil påvirke vedkommende på en måte som tilsier at det bør gis partsrettigheter. Hvis en forelder uten del i forelderansvaret over tid har tatt del i omsorgen eller hatt regelmessig samvær med barnet skal denne forelderen alltid gis partsrettigheter. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av om en forelder som har hatt en mer begrenset kontakt med barnet, og som ikke har del i forelderansvaret, skal gis partsrettigheter. Et vedtak om omsorgsovertakelse vil endre rammene og muligheten for kontakt mellom barnet og begge foreldrene i fremtiden. Det bør derfor vises varsomhet med å nekte foreldre som har hatt kontakt med barnet partsrettigheter i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder selv om den aktuelle forelder ikke har del i forelderansvaret.

6.4.5.4.2 Partsstatus i samværssaker

Hvis det er nødvendig med en omsorgsovertakelse, skal barneverns- og helsenemnda alltid ta stilling til omfanget av samvær mellom barn og foreldre jf. barnevernsloven § 7-2. En forelder som har hatt hyppig samvær med barnet vil normalt få redusert sin mulighet til kontakt med barnet.

Foreldre vil alltid være part i sak om fastsettelse av eget samvær med barnet etter barnevernsloven § 7-2. Dette gjelder selv om vedkommende forelder verken har foreldreansvar, har tatt del i omsorgen for barnet eller har hatt en fast samværsordning. Det er en meget høy terskel for å nekte foreldre partsstatus ved fastsettelse av samvær. Kun dersom tilknytningen til barnet er så fjern at det åpenbart ikke er rettslig adgang til å gi en rett til samvær, kan partsrettigheter nektes. (Norsk Retstidende 2001:835)

6.4.5.4.3 Partsstatus ved sak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

Et vedtak om omsorgsovertakelse rettes først og fremst mot foreldre som barnet bor fast hos etter barneloven. Disse foreldrene er dermed i rettslig posisjon til å kreve tilbakeføring og vil kunne reise sak for barneverns- og helsenemnda om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7. En forelder med foreldreansvar vil også normalt ha partsstatus under behandlingen av saken, selv om barnet ikke bodde fast hos vedkommende før omsorgsovertakelsen.

Foreldre uten foreldreansvar har normalt ikke partsstatus i sak om tilbakeføring, men det må, som i saker om omsorgsovertakelse, gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om vedkommende forelder har en så sterk faktisk tilknytning til barnet at barneverns- og helsenemndas vedtak kan sies å «rette seg mot» eller «direkte gjelde» vedkommende.

6.4.5.4.4 Partsstatus når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om opphold og tilbakehold i barnevernsinstitusjon uten eget samtykke

Når barn utsetter sin utvikling for alvorlig fare, og nemnda treffer vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke, jf. barnevernsloven § 6-2, vil foreldre som barnet har fast bosted hos alltid være part.

Tilsvarende gjelder normalt for foreldre som har del i forelderansvaret, selv om barnet ikke har fast bosted hos vedkommende. En forelder som har en samværsordning med barnet, vil normalt berøres direkte av et slikt vedtak. Vedkommende vil derfor ha partsrettigheter uavhengig av forelderansvar.

6.4.5.4.5 Partsstatus i saker om fratakelse av foreldreansvar, oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar og vedtak om adopsjon

Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i en sak om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernsloven § 5-8, også selv om de ikke bor fast sammen med barnet. Ved sak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernsloven § 5-9 har foreldre som tidligere var uten foreldreansvar normalt ikke partsstatus. Det må likevel gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om vedkommende forelder har en så sterk faktisk tilknytning til barnet at barneverns- og helsenemndas vedtak kan sies å «rette seg mot» eller «direkte gjelde» vedkommende.

Adopsjon av barn berører barnets rettsforhold til begge foreldre. Barnets foreldre regnes derfor alltid som parter i sak om adopsjon i barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven § 5-10, uavhengig av om de har foreldreansvar for barnet eller ikke. Les mer om adopsjon i kapittel 26.

Fosterforeldre er i utgangspunktet ikke part i barnevernssaker. Hvis fosterforeldrene blir ansett som parter i en sak etter barnevernsloven, innebærer dette at fosterforeldrene kan utøve partsrettigheter på lik linje med andre parter i den saken som er til behandling. Fosterforeldrene vil i så tilfellet ha rett til dokumentinnsyn, rett til å påklage vedtak og rett til å la seg bistå av advokat i den aktuelle saken som skal avgjøres.

Det må skilles mellom å ha partsstatus som sådan på alle stadier av en sak, og det å ha partsstatus i enkeltspørsmål som skal behandles.

Fosterforeldrene har ikke partsrettigheter ved behandling av saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. HR-2022-729-A. Fosterforeldre vil heller ikke ha partsrettigheter ved behandlingen av spørsmålet om samvær mellom barnet og foreldre. Bare helt unntaksvis kan det forekomme at fosterforeldrene bør ses på som parter etter en konkret vurdering. Dette kan for eksempel være tilfelle der det tas sikte på en samværsordning som er svært omfattende, og som i stor grad berører fosterfamiliens praktiske gjennomføring av dagliglivet.

Selv om fosterforeldre i utgangspunktet ikke regnes som part i barnevernssaken, er de likevel gitt noen særskilte prosessuelle rettigheter. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldre gis rett til å uttale seg, jf. barnevernsloven § 9-8. Fosterforeldrenes uttalelse bør innhentes som ledd i saksforberedelsen for barneverns- og helsenemnda.

Fosterforeldre har også rett til å uttalelse seg før det treffes vedtak om flytting av fosterbarnet, jf. barnevernsloven § 9-8 første ledd. Fosterforeldre har rett til å klage på vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5, jf. barnevernsloven § 9-8 andre ledd. Les mer i punkt 42.11.

Når det gjelder samvær med barnet etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet, kan fosterforeldre etter en konkret vurdering ha rett til å fremme krav om samværsrett for barneverns- og helsenemnda. Dette er fastsatt i en høyesterettsdom fra 2011. (Rt. 2011 s. 1601) Her kom Høyesterett til at fostermoren etter tidligere barnevernlov hadde krav på at barneverns- og helsenemnda tok stilling til om hun skulle ha rett til samvær med barna. Bestemmelsen gir på visse vilkår «barnets slektninger eller andre som barnet har nær tilknytning til», rett til å kreve at nemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet.

Som en hovedregel har ikke steforeldre, samboere, ny ektefelle, søsken og andre familiemedlemmer partsstatus. Barnevernstjenesten må likevel gjøre en konkret vurdering av om avgjørelsen retter seg mot eller om saken ellers direkte berører vedkommende jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Det sentrale spørsmålet er om vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet.

Barn har en selvstendig rett til å klage på barnevernstjenestens vedtak om opphold utenfor hjemmet etter barnevernsloven § 3-2, vedtak om opphold i utlandet § 3-3 og på barnevernstjenestens vedtak om flytting etter § 5-5. Dette følger av barnevernsloven § 12-3a. Klageretten etter denne bestemmelsen gir ikke barnet partsstatus eller andre prosessuelle rettigheter.

Barn har en selvstendig klagerett på barnevernstjenestens vedtak om at barnet skal flytte i fosterhjem eller institusjon som et hjelpetiltak etter § 3-2. Barn har også klagerett ved vedtak om opphold i omsorgssenter Dette følger av barnevernsloven § 12-3 a første punktum.

Klageretten innebærer en rett for barnet til å kreve at statsforvalteren foretar en full overprøving av vedtaket etter barnevernsloven § 12-9. Barnet har den samme overprøvingsretten som sakens parter. Statsforvalter kan prøve alle sider av vedtaket. I klagebehandlingen skal statsforvalteren legge vekt på hensynet til det kommunale selvstyret ved prøving av det frie skjønnet, jf. § 12-9 andre ledd.

Barnevernstjenesten har en generell veilednings- og informasjonsplikt overfor barnet, og plikt til å ivareta barnets rett til medvirkning. Barnevernstjenesten har med dette også et ansvar for å opplyse barnet om klagerettighetene og hvordan barnet kan gå fram for å klage.

Det gjelder ingen formkrav til barnets klage, klager kan framsettes skriftlig eller muntlig for barnevernstjenesten. Klager følger ellers reglene i forvaltningsloven kapittel VI, så langt det passer. Klagefristen er på tre uker fra barnet ble gjort kjent med vedtaket, jf. forvaltningsloven § 29. Ved en klage gjelder forvaltningsloven § 33 og barnevernstjenesten skal foreta en fornyet vurdering av vedtaket.

Barnevernstjenesten må snakke med barnet og få klarhet i hvorfor barnet klager/hva barnet er uenig i. Barnevernstjenesten må gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon om vedtaket og begrunnelsen, herunder om hvordan barnets mening er gjengitt og vektlagt, slik at barnet kan utdype klagen. Hvis barnevernstjenesten opprettholder vedtaket skal saken sendes til statsforvalteren, jf. forvaltningsloven § 33 fjerde ledd. Barnevernstjenesten må forsikre seg om at gjengivelsen av barnets klage er i overensstemmelse med barnets syn. Det må framgå av dokumentene at barnet har sagt seg enig i gjengivelsen, jf. medvirkningsforskriften § 6.

Det ikke er tilstrekkelig at barnet motsetter seg flytting for at det skal anses som en klage. Barnet må kunne danne seg egne meninger om flyttespørsmålet og ønske om en ny vurdering, for å kunne klage. Har barnet uttrykt et ønske om å klage, men det er tvil om barnet i tilstrekkelig grad forstår rekkevidden av klageretten, mener departementet at klagen skal følges opp. Det vil være opp til statsforvalteren å avgjøre om klagen skal behandles som en rettighetsklage.

En klagerett gir ikke barnet partsstatus eller andre prosessuelle rettigheter, som for eksempel advokatbistand eller rett til innsyn i sakens dokumenter. Se Prop 83 L (2024-2025) punkt 10.1.4.2

Hovedregelen etter forvaltningsloven er at vedtaket kan iverksettes selv om barnet klager, men barnevernstjenesten må alltid vurdere om det er grunnlag for utsatt iverksetting av vedtaket når barnet klager. Barnevernstjenesten og klageinstansen kan vedta utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42 etter en konkret vurdering i den enkelte saken, ut fra hensynet til barnets beste. Barnets medvirkning er et sentralt moment i vurdering av barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Se Prop 83 L (2024-2025) punkt 10.1.4.5

Barn har etter barnevernsloven § 12-3 a en selvstendig klagerett på barnevernstjenestens vedtak om å flytte et barn til et nytt tiltak etter et vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-5. Dette følger av barnevernsloven § 12-3 a andre punktum.

Barnet vil selv kunne kreve en fornyet vurdering av barnevernstjenestens vedtak og eventuell full overprøving av nemnda.

Barnet har klagerett i de tilfellene barnevernstjenesten flytter barnet fra et fosterhjem eller en institusjon etter barnevernsloven § 5-5, når det er «nødvendig på grunn av endrede forhold eller dersom det er til barnets beste». Bestemmelsen gjelder ikke hvis flytting er uunngåelig, jf. Prop. 133 L (2020–2021) s. 197 og nærmere avklaringer i HR-2024-430-A avsnitt 47-49. Situasjoner der barnet må flytte fordi fosterfamilien sier opp avtalen eller fordi institusjonen skal legges ned, brenner ned, eller andre uunngåelige forhold, faller for eksempel utenfor § 5-5. Barnet har ikke klagerett på slike flyttinger.

Barnevernstjenesten har et særskilt ansvar for å informere barnet om retten til å påklage flyttevedtak og bistå barn som trenger det med å klage.

Det gjelder ingen formkrav til barnets klage, klager kan framsettes skriftlig eller muntlig for barnevernstjenesten. Klager følger ellers reglene i forvaltningsloven kapittel VI, så langt det passer. Klagefristen er på tre uker fra barnet ble gjort kjent med vedtaket, jf. forvaltningsloven § 29. Ved en klage gjelder forvaltningsloven § 33 og barnevernstjenesten skal foreta en fornyet vurdering av vedtaket. Barnevernstjenesten må snakke med barnet og få klarhet i hvorfor barnet klager/hva barnet er uenig i. Barnevernstjenesten må gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon om vedtaket og begrunnelsen, herunder om hvordan barnets mening er gjengitt og vektlagt, slik at barnet kan utdype klagen. Hvis vedtaket ikke endres eller omgjøres, skal saken forberedes og sendes nemnda for klagebehandling, jf. forvaltningsloven § 33. Det må framgå av dokumentene at barnet har sagt seg enig i gjengivelsen av barnets meninger, jf. medvirkningsforskriften § 6. Nemnda vil i en klagebehandling gjøre en full overprøving av vedtaket.

Klageretten gjelder for alle barn, uten en nedre aldersgrense. Barnet må kunne danne seg egne meninger om flyttespørsmålet og ønsket om en ny vurdering, for å kunne klage. Det at barnet motsetter seg flytting, ikke være tilstrekkelig til å anses som en klage fra barnet. Barnet må kunne danne seg egne meninger om flyttespørsmålet og ønsket om en ny vurdering, for å kunne klage. Har barnet uttrykt et ønske om å klage, men det er tvil om barnet i tilstrekkelig grad forstår rekkevidden av klageretten, mener departementet at klagen skal følges opp. Det vil være opp til nemnda å vurdere om barnet anses for å ha tilstrekkelig forståelse til at klagen skal behandles. For barn i fosterhjem har også fosterforeldre klagerett på flyttevedtak etter § 5-5, se punkt 42.11.

Klagerett innebærer ikke at barnet blir part i saken eller får flere prosessuelle rettigheter, for eksempel rett til dokumentinnsyn, advokatbistand, adgang til å føre bevis mv. Barnet vil ha rett til å bli hørt i nemndsbehandlingen, jf. barnevernsloven § 14-13 og medvirkningsforskriften kapittel 4. Barn kan bli hørt ved at barnet uttaler seg direkte til nemnda, ved hjelp av en talsperson eller ved hjelp av en sakkyndig, jf. barnevernsloven § 14-13. Se punkt 44.3. Barnets mening om høringsform skal tillegges stor vekt, jf. medvirkningsforskriften § 12. I en klagesak for nemnda, kan nemnda innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det, jf. barnevernsloven § 12-3 andre ledd. Se Prop 83 L (2024-2025) punkt 10.1.4.3

Hovedregelen etter forvaltningsloven er at vedtaket kan iverksettes selv om barnet klager, men barnevernstjenesten må alltid vurdere om det er grunnlag for utsatt iverksetting av vedtaket når barnet klager. Barnevernstjenesten og klageinstansen kan vedta utsatt iverksetting etter forvaltningsloven § 42 etter en konkret vurdering i den enkelte saken, ut fra hensynet til barnets beste. Barnets medvirkning er et sentralt moment i vurdering av barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Se Prop 83 L (2024-2025) punkt 10.1.4.5

Barnevernstjenesten avgjørelser skal baseres på om vilkårene i barnevernsloven er oppfylt, og ikke avhenge av sympatier, antipatier eller andre lignede forhold hos den som fatter avgjørelsen. De som har kontakt med barnevernstjenesten, skal kunne stole på at det ikke tas utenforliggende hensyn.

Inhabilitet innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til en persons upartiskhet. Sagt med andre ord at en person står for nær en sak eller sakens parter til å kunne behandle og/eller avgjøre saken. Forvaltningsloven bruker ordet ugildhet.

Dersom en saksbehandler er inhabil, anses vedkommende som uskikket til å behandle saken. Omvendt betyr habilitet at en person ikke er i en slik situasjon.

Å være habil eller inhabil har ikke noe med ferdighet, dyktighet eller redelighet å gjøre.

Formålet med inhabilitetsregler er først og fremst å hindre at forvaltningens avgjørelser blir uriktige fordi saksbehandlere tar usaklige hensyn ved forberedelsen eller avgjørelsen av saken.

Det er svært viktig at partene selv og utenforstående har tillit til barnevernstjenestens avgjørelser. Habilitetsreglene kan også beskytte tjenestemenn ved at de har rett og plikt til å trekke seg fra behandlingen av en sak der for eksempel egeninteresser er involvert.

Forvaltningslovens habilitetsregler, som vi finner i lovens §§ 6-10, regulerer når en offentlig tjenestemann ikke kan være med i behandlingen eller avgjørelsen av en sak. Reglene om habilitet gjelder for alle ansatte i barnevernstjenesten, og også for andre som handler på vegne av barnevernstjenesten. Eksempler på dette kan være innleide konsulenter eller sakkyndige som er engasjert av barnevernstjenesten. Sakkyndige som engasjeres av barnevernstjenesten skal levere en skriftlig egenerklæring for å sikre uavhengighet og åpenhet rundt habilitetsvurderingene.

Habilitetsreglene gjelder for alle vedtak og beslutninger etter barnevernsloven, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd.

Det er reglene i forvaltningslovens kap. 2 som trekker opp grensene for når man er inhabil. Her beskrives også nærmere hvordan en sak skal behandles dersom det oppstår inhabilitet.

En tjenestemann er inhabil i følgende situasjoner, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd:

• når han er part i saken
• når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken
• når vedkommende er eller har vært gift med eller forlovet med, eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part
• dersom han er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte

Les mer om hvem som er part i saken i kap. 6.

En tjenestemann vil også være inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til at vedkommende er upartisk, jf. forvaltningsloven § 6 andre ledd. Det er ikke uvanlig at en kontaktperson i barnevernstjenesten kan bli møtt med en slik påstand, og det må gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Særegne forhold kan være nært vennskap eller fiendskap mellom tjenestemannen og parten. Uoverensstemmelser mellom en part og en kontaktperson fører ikke i seg selv til inhabilitet, men det skal i vurderingen legges vekt på om det er parten som har reist habilitetsinnsigelsen. Er det tvil om en kontaktperson er inhabil, anbefales det at vedkommende ikke har noen rolle i behandlingen av saken dersom dette er mulig. Det er viktig for barnevernstjenestens mulighet til å få til et konstruktivt samarbeid at familiens tillit til barnevernstjenesten opprettholdes.

Dersom en leder i barnevernstjenesten er inhabil, vil avgjørelse i saken heller ikke kunne fattes av lederens direkte underordnede, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Dette blir gjerne omtalt som avledet inhabilitet. Den underordnedes inhabilitet gjelder imidlertid bare adgangen til å avgjøre saken. Som utgangspunkt kan derfor en underordnet forberede en sak der en direkte overordnet i samme forvaltningsorgan er inhabil. En underordnet tjenestemanns inhabilitet fører ikke til at hans overordnede blir inhabile. Men dersom det foreligger et særlig nært forhold mellom sjefen og hans underordnede, kan han bli inhabil etter § 6 andre ledd.

Etter forvaltningsloven § 7 kan den inhabile selv både fatte foreløpig avgjørelse i saken og forberede slik avgjørelse dersom en utsettelse vil føre til vesentlig ulempe eller skadevirkning. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i akuttsituasjoner hvor det er nødvendig å fatte vedtak umiddelbart. (Barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5). Adgangen bør benyttes med forsiktighet for ikke å svekke tilliten til barnevernstjenesten.

Før barnevernstjenestens ansatte fatter beslutninger og vedtak i enkeltsaker etter barnevernsloven må de alltid ta stilling til om de er habile til å behandle eller avgjøre saken.

Etter forvaltningsloven § 8 første ledd avgjør tjenestemannen selv om han eller hun er inhabil. Tjenestemannen skal gjøre denne vurderingen av eget tiltak. Det er likevel ingen formelle hindringer for at vedkommende kan forelegge spørsmålet for sine overordnede, noe som ofte vil være en hensiktsmessig og riktig fremgangsmåte, jf. første ledd andre punktum i § 8. Hvis en part har reist spørsmål om habilitet, bør dette tas opp med nærmeste leder. Dette skal gjøres dersom en part krever det og det kan gjøres uten at det oppstår vesentlig forsinkelser.

7.8.1 Oppnevning av stedfortreder

Når en tjenestemann er inhabil, skal det om nødvendig oppnevnes stedfortreder for vedkommende, jf. forvaltningsloven § 9 første ledd. Slik oppnevning er ikke nødvendig dersom saken ordinært kan behandles av andre; av en annen saksbehandler eller av en overordnet. Hvis vedtaksmyndigheten er lagt til en tjenestemann personlig, vil det i utgangspunktet være nødvendig å oppnevne en stedfortreder. I barnevernsloven er myndigheten til å fatte midlertidige vedtak (akuttvedtak) lagt til barnevernleder. Hvis barnevernstjenesten har utpekt en stedfortreder for barnevernleder, kan vedkommende fatte vedtak når barnevernleder er inhabil. Også barnevernleder kan som nevnt over fatte vedtak i slike situasjoner, fordi forvaltningsloven § 7 åpner for at en som er inhabil kan fatte foreløpig avgjørelse i en sak dersom en utsettelse ikke kan skje uten vesentlig ulempe eller skadevirkning.

Utenfor disse akutte tilfellene, vil det være nødvendig å utpeke en stedfortreder dersom barnevernleder, som den øverste leder i organet, er inhabil. I en slik situasjon vil alle direkte underordnede også være inhabile til å fatte avgjørelse i saken, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Men en slik avledet inhabilitet omfatter som nevnt ikke det å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen.

7.8.2 Overføring av saken til sideordnet eller overordnet organ

Forvaltningsloven § 9 andre ledd åpner for muligheten til å overføre en sak til et sideordnet eller overordnet organ dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder. Statsforvalteren kan i slike tilfeller, etter kommunens anmodning, og for det enkelte tilfelle, beslutte at en sak skal overføres til en annen kommune. I barnevernssaker kan dette være aktuelt dersom barnevernleder er inhabil. Det kan også være aktuelt dersom en ansatt i en tjeneste med få ansatte er inhabil. En overføring forutsetter imidlertid at kommunen har kommet til at det ikke er mulig å oppnevne en stedfortreder i saken.

Fullmakten til å overføre en sak fra en kommune til en annen er delegert fra departementet til Statsforvalteren. Det er forutsatt at muligheten til å overføre en sak etter § 9 andre ledd skal brukes med «stor forsiktighet», og vedtak om å overføre saken kan bare fattes i unntakstilfeller. Begrunnelsen er at man ved bruk av bestemmelsen risikerer å legge avgjørelsesmyndigheten til et organ som ikke har den samme kompetanse til å fatte vedtak som det organ som den inhabile er tilknyttet. I barneversaker gjør likevel ikke dette hensynet seg gjeldende, fordi man må kunne forutsette at barnevernstjenesten i nabokommuner har samme/tilstrekkelig kompetanse.

Se avgjørelse fra Sivilombudet fra 2019.

7.8.3 Statsforvalterens fullmakt og behandling av anmodning om å overføre sak fra en kommune til en annen

Overføring av ansvar fra en kommune til en annen på grunn av inhabilitet skal ikke skje uten at statsforvalteren har besluttet dette, og det er en forutsetning at overføring av saker fra en kommune til en annen bare skal skje i særlige tilfeller.

Statsforvalteren skal i sin behandling av saken foreta en selvstendig vurdering av habilitetsspørsmålet.

Statsforvalterens vurdering av habilitetsspørsmålet er imidlertid ikke bindende for kommunens tjenestemenn, som selv tar stilling til habiliteten etter § 8. Statsforvalterens vurdering av kommunens habilitet er utelukkende for å avgjøre om vilkårene for overføring etter forvaltningsloven § 9 andre ledd, jf. første ledd.

Kommunen kan derfor fortsatt mene at det foreligger inhabilitet. Det vil være opp til kommunen å vurdere hvordan inhabiliteten skal håndteres, herunder om avgjørelsen i saken skal løftes til rådmannen eller om det skal oppnevnes en stedfortreder i samsvar med forvaltningsloven § 9 første ledd. Les mer om overføring av barnevernssak til en annen kommune på grunn av inhabilitet, herunder om kommunenes nye habilitetsvurdering i tolkningsuttalelse fra Barne- og familiedepartementet.

Privatpersoner kan ikke henvende seg til statsforvalteren og be om en overføring av saken til en annen kommune på grunn av inhabilitet. Ved mistanke om inhabilitet må dette tas opp med barnevernstjenesten, som må vurdere innsigelsen. Det kan deretter eventuelt rettes en klage til statsforvalteren på barnevernstjenestens saksbehandling, herunder spørsmålet om inhabilitet, jf. barnevernsloven § 16-7.

Viser det seg at det har foreligget inhabilitet, kan avgjørelsen bli ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.

Etter forvaltningsloven § 11 a skal en sak forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Hvis det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse til barnevernstjenesten kan besvares, skal avsender snarest mulig underrettes om dette i et foreløpig svar. Hva som kan regnes som "uforholdsmessig lang" behandlingstid, må vurderes i lys av sakens kompleksitet og de alminnelige forventninger barn og foreldre har til barnevernstjenestens saksbehandlingstid.

I saker som gjelder enkeltvedtak, som for eksempel søknader om hjelpetiltak, skal det gis foreløpig svar dersom søknaden ikke kan behandles i løpet av en måned etter at den er mottatt. Foreløpig svar kan gis skriftlig eller muntlig. Det er ikke et absolutt krav om å angi når svar kan ventes ved utsendelse av foreløpig svar. Lovens ordlyd og god forvaltningsskikk tilsier imidlertid at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid. Dersom det senere viser seg at saksbehandlingstiden blir lengre, for eksempel fordi man må foreta uforutsette undersøkelser, må det orienteres om dette ved en forsinkelsesmelding. (Sivilombudsmannen 2012: 2632)

Barnevernstjenesten har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område, jf. forvaltningsloven § 11. Veiledningsplikten gjelder overfor private parter i saker som er under behandling, og ellers overfor andre personer som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold. Under behandlingen av en sak skal barnevernstjenesten av eget tiltak vurdere partens behov for veiledning. Veiledningen skal omfatte gjeldende lover, forskrifter og barnevernstjenestens praksis.

I barnevernssaker er det viktig å sikre at partene forstår barnevernstjenestens rolle og saksgangen, samt å gi veiledning om adgangen til å møte med advokat og adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 12 og rettshjelpsloven § 17. Barnevernstjenesten skal sørge for at både foreldre og barn forstår hva som blir formidlet til dem. Om nødvendig skal det benyttes tolk. Les mer om bruk av tolk i kapittel 10.

Det er også viktig at barnevernstjenesten er oppmerksom på partens rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18.

Saksbehandler skal snakke med og sikre at barnet forstår hva som skjer, og sørge for at barnets rettigheter blir ivaretatt.

Bruk av tolk vil i enkelte tilfeller være en forutsetning for en forsvarlig saksbehandling. Hvis tolk ikke benyttes i saker hvor det er behov for det, eller dokumenter av vesentlig betydning ikke oversettes, kan dette påvirke barnevernstjenestens muligheter for samarbeid, og foreldre og barns rettsikkerhet vil bli svekket.

Barnevernstjenesten skal bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. tolkeloven § 6. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk og på sakens alvorlighet og karakter. Det vil som regel ikke være plikt om å bruke tolk hvis partene kan kommunisere forsvarlig på norsk eller et annet språk, for eksempel engelsk. Vurderingen må foretas i samråd med den eller de som barnevernstjenesten skal samtale med.

Selv om det ikke foreligger en plikt til å bruke tolk av hensyn til rettsikkerhet og plikten til å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, bør barnevernstjenesten vurdere behovet for tolk når de er i kontakt med personer som ikke kan kommunisere godt på norsk eller engelsk.

Hvis det foreligger en plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister. Bruk av kvalifisert tolk vil bidra til likeverdige tjenester til barn, unge og familier, uavhengig av etnisk eller språklig bakgrunn.

Kravet om å bruke kvalifisert tolk kan fravikes når det ikke er forsvarlig å vente til en slik tolk er tilgjengelig, når det er nødvendig i nødssituasjoner eller når andre sterke grunner tilsier det. Dette kan være aktuelt ved akuttvedtak om opphold utenfor hjemmet.

Det er forbudt å bruke barn som tolk, jf. tolkelovens § 4. Forbudet gjelder både ved tolking til og fra minoritetsspråk og ved tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Det er imidlertid adgang til å benytte barn som tolk når dette er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er også gitt adgang til å bruke barn som tolk i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene ellers må anses som forsvarlig. Det er her tenkt på at barn skal kunne videreformidle beskjeder til sine foreldre i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen. Dersom informasjonen er kompleks og setter krav til evnen til videreformidling, eller situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Dette vil ofte være tilfelle i situasjoner der barnevernstjenesten har behov for tolk.

Venner, ektefeller, slektninger, naboer eller kollegaer bør heller ikke brukes som tolk.

Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er at forvaltningsspråket i Norge er norsk, og at kommunikasjon med norsk forvaltning skal foregå på norsk.

Barnevernstjenesten plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf. forvaltningsloven § 17. Bestemmelsen kan likevel ikke anses for på generelt grunnlag å oppstille noen plikt for barnevernstjenesten til å oversette dokumenter.

I visse saker vil forvaltningsloven § 17, i tillegg til det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling, kunne medføre at det foreligger en plikt for forvaltningen til å sørge for oversettelse. Dette kan være tilfeller hvis ikke barnevernstjenesten på annen måte kan kommunisere forsvarlig med parten, for eksempel saker der barnevernstjenesten selv igangsetter en prosess som leder fram til et vedtak av inngripende karakter. Det må vurderes konkret i det enkelte tilfellet om et dokument skal oversettes. Det må være en lav terskel for å få dokumenter oversatt dersom parten ønsker det.

Les mer om dette i Justis- og beredskapsdepartementet (JD) sin tolkningsuttalelse om veilednings- og informasjonsplikt i kommunikasjon med personer som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper fra 2021.

Når barn med særlig beskyttelsesbehov skal flytte til ny omsorgsbase kan barnevernstjenesten vurdere vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten kan treffe vedtak om dette i forbindelse med at det treffes akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter lovens § 4-2, jf. andre ledd. Barneverns- og helsenemnda kan treffe vedtak om skjult adresse når de fatter vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1, jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd andre punktum.

Et vedtak om skjult adresse innebærer at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er. Rettslig sett gir vedtaket imidlertid kun en begrensning i foreldrenes innsynsrett i barnets saksdokumenter i barnevernssaken.

Også ved midlertidig vedtak om opphold i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel, kan det treffes beskyttelsestiltak som fastsetter begrensninger i hvem som kan få vite hvor barnet er, jf. barnevernsloven § 4-5, jf. § 6-6 andre ledd.

Se veileder for barnevernstjenestens tiltak og oppfølging av barn med særlig beskyttelsesbehov, hvor skjult adresse etter barnevernsloven blir omtalt nærmere.

Informasjon om adresser er i utgangspunktet ikke underlagt taushetsplikt, jf. folkeregisterloven § 9-1. Selv om det er fattet vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, vil barnets adresseopplysninger ligge offentlig tilgjengelig i folkeregisteret. Dersom det er behov for å beskytte barnet ytterligere, bør barnevernstjenesten vurdere også fatte vedtak om adressesperre etter folkeregisterloven, se punkt 11.2.

Barnevernstjenesten må gjennomføre en risikovurdering der både risikofaktorer knyttet til trusselutøver og barnets helhetlige behov for beskyttelse og omsorg må vurderes. Vurderingen målede frem til et en vurdering av beskyttelsesbehov som synliggjør nødvendige beskyttelsestiltak, slik at disse kan settes inn på et tidlig tidspunkt. Nærmere oversikt hvilke beskyttelsestiltak som bør vurderes, se veileder for barnevernstjenestens tiltak og oppfølging av barn med særlig beskyttelsesbehov.

Vedtak som barnevernstjenestene fatter om skjult adresse etter barnevernsloven kapittel 4 kan påklages til Barneverns- og helsenemnda, jf. § 14-22. Når nemnda fatter vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven kapittel 7 kan det rettslig prøves for tingretten, jf. barnevernsloven § 14-25. Les mer om dette i kapittel 22.5.3 og 45.

Når det fattes et vedtak om skjult adresse etter reglene i barnevernsloven, bør barnevernstjenesten også gjøres en konkret vurdering av om det er behov for å sperre barnets adresseopplysninger i folkeregisteret.

Adressesperre er et tiltak som kan iverksettes for å beskytte barn med særlige beskyttelsesbehov. Et vedtak om adressesperre innebærer at opplysninger om barnets adresse, postnummer og bostedskommune i folkeregisteret skjermes mot innsyn. Formålet er at barnet ikke skal kunne spores opp ved hjelp av opplysninger registrert i folkeregisteret. Barn har et særlig beskyttelsesbehov hvis det er fare for at foreldre, nettverk eller andre lokaliserer barnet og barnet kan bli utsatt for:

• drap
• alvorlig mishandling
• trusler som vurderes som reelle og kan føre til alvorlig psykisk og/eller fysisk skade
• bortføring eller andre former for alvorlig tvang eller frihetsberøvelse, inkludert skadelige utenlandsopphold
• utnyttelse til menneskehandel, for eksempel ved utnytting til alvorlig kriminalitet
• andre former for utnyttelse, som barneekteskap

Se veileder for barnevernstjenestens tiltak og oppfølging av barn med særlig beskyttelsesbehov.

Barnevernstjenesten er graderingsmyndighet etter folkeregisterloven § 10-andre ledd, jf. Beskyttelsesinstruksen § 4 og kan fatte beslutninger om gradering og nedgradering av opplysninger i folkeregisteret (fortrolig og strengt fortrolig, tidligere kalt adressesperre kode 6 og kode 7).

Det er barnevernstjenesten som må fatte vedtak om gradering av barnets adresseopplysninger i folkeregisteret etter folkeregisterloven og beskyttelsesinstruksen, uavhengig av om det er barneverns- og helsenemnda som har truffet vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven § 7-2 tredje ledd, eller om det er barnevernstjenesten selv som har truffet akuttvedtak om skjult adresse etter barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. § 7-2 tredje ledd. En beslutning om adressesperre etter folkeregisterloven er et beskyttelsestiltak, og beslutningen skal ikke legges frem til “godkjenning” av nemnda. En beslutning om adressesperre er imidlertid å anse som et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det samme gjelder beslutninger om nedgradering av adressesperre. Barnevernstjenesten må ved behandling av saker om adressesperre følge bestemmelsene for enkeltvedtak. Dette betyr at bestemmelser om blant annet utrednings- og informasjonsplikt, partsinnsyn, begrunnelse, og klagerett kommer til anvendelse. Vedtak som barnevernstjenestene fatter om adressesperre, kan påklages til Statsforvalter. Les mer om saksbehandlingskrav ved enkeltvedtak og reglene for klage i kapittel 4.

11.2.1 Adressesperre strengt fortrolig eller fortrolig

Det finnes to beskyttelsesgrader for adresser i folkeregisteret, jf. beskyttelsesinstruksen § 2. Barnevernstjenesten skal vurdere om adressesperren skal graderes «strengt fortrolig» (tidligere kode 6) eller «fortrolig» (tidligere kode 7).
Vilkåret for adressesperre «strengt fortrolig», er at det vil kunne forårsake betydelig skade for barnet at adressen blir kjent for uvedkommende. Dette fremgår av beskyttelsesinstruksen § 4 andre ledd. For barn som er utsatt for trusler som medfører alvorlig fare for liv og helse, eller fare for bortføring, vil det i praksis være behov for å iverksette de mest omfattende sikkerhetstiltakene, og gradere adressesperren som strengt fortrolig.

Vilkåret for adressesperre «fortrolig”, er at det vil kunne skade barnet at adressen blir kjent for uvedkommende, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 tredje ledd.

Både ved gradering «fortrolig» og «strengt fortrolig» vil barnets bostedsadresse sperres i folkeregisteret for private personer og private virksomhet. Ved «strengt fortrolig» vil adressen også sperres for offentlige myndigheter. Det understrekes i beskyttelsesinstruksen § 4 femte ledd at det ikke skal benyttes høyere beskyttelsesgrad enn nødvendig.

11.2.3 Prosedyre ved vedtak om sperret adresse – melding om flytting til folkeregisteret

Når barnevernstjenesten har fattet vedtak om sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4, jf. Beskyttelsesinstruksen, skal barnevernstjenestens leder eller leders stedfortreder sende melding til Skattedirektoratet. For å sikre at den sperrede adressen ikke eksponeres for uvedkommende er det svært viktig at meldingen sendes til Skattedirektoratet på den måten som er beskrevet her:

• Digitale løsninger skal ikke benyttes ved melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse til Skattedirektoratet
• Barnevernstjenestens leder fyller ut skjema RF1404 versjon 2019. «Melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse». Skjemaet er tilgjengelig i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem eller i systemleverandørens kundeportal.
• Skjemaet sendes i dobbel konvolutt. Den innerste konvolutten skal være merket strengt fortrolig der det er besluttet kode 6. Der det er besluttet kode 7 skal den innerste konvolutten merkes «fortrolig». Den innerste konvolutten skal forsegles.

Skjemaet skal sendes uten vedlegg. Skattedirektoratet foretar ingen prøving eller kontroll av barnevernstjenestens beslutning om sperret adresse. Skattedirektoratet skal derfor ikke ha saksdokumenter, vedtak eller liknende. Skjemaet skal sendes rekommandert til adressen som står på skjemaet.

I barnevernssaker er det ikke krav om fornyelse av adressesperren. Den består frem til barnevernstjenesten sender melding til Skattedirektoratet om avgradering. Dette fremgår av folkeregisterloven § 10-4 andre ledd, tredje punktum. Det er viktig at barnevernstjenesten faktisk opphever adressesperren når det ikke lenger er behov for den. Adressesperre er et svært belastende beskyttelsestiltak å leve med for den trusselutsatte. Det er ment å være et midlertidig tiltak. Barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å vurdere nødvendigheten og forholdsmessigheten av å opprettholde tiltaket.

Skjema RF 1404 versjon 2019, skal også benyttes dersom barn som bor på sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4 skal flytte, og adressesperren skal videreføres.

Opplysninger som er gradert strengt fortrolig kan bare utleveres etter søknad som avgjøres av barnevernstjenesten, jf. folkeregisterloven § 10-4 tredje ledd.

Etter barnevernsloven § 13- 5 5 tredje ledd skal barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt gi informasjon til politiet så snart som mulig når det vurderes, treffes, endres eller oppheves vedtak om skjult adresse i samsvar med denne loven eller adressesperre (gradering av opplysninger), jf. folkeregisterloven § 10-4.)

Når politiet er informert om disse vedtakene kan de bistå dersom det skulle oppstå situasjoner som truer barnets sikkerhet.

Politiet kan anmodes om bistand til å vurdere trusselbildet for barnet, og nødvendig politifaglige vurderinger. Politiet har spesialkompetanse på trusselvurderinger, og de kan blant annet ha tilgang til opplysninger om trusselutøver, som ikke er tilgjengelig for barnevernstjenesten.

Politiet kan ikke overprøve barnevernstjenestens vurderinger om beskyttelsestiltak, men kan samarbeide og gi råd, samt bidra med å iverksette ytterligere beskyttelsesstiltak. Et samarbeid i slike saker vil være avgjørende for kvaliteten på beskyttelsen barnet får. Alle politidistrikt skal ha en egen politikontakt som barnevernstjenesten kan kontakte i disse sakene. Hvis barnet flytter, er det avgjørende at barnevernstjenesten varsler nytt lokalt politidistrikt.

Samhandling med politiet om barn med særlig beskyttelsesbehov er nærmere omtalt i veileder for barnevernstjenestens tiltak og oppfølging av barn med særlig beskyttelsesbehov, punkt 5.3.

Kommunen har ansvar for å utføre de oppgaver etter barnevernsloven som ikke er lagt til et statlig organ. Dette følger av barnevernsloven § 15-2 første ledd. Bestemmelsen innebærer at oppgavene som ikke er uttrykkelig lagt til et statlig organ er kommunens ansvar.

Dette gjelder imidlertid ikke for Oslo kommune. Oslo kommune har ansvaret for en rekke oppgaver som i landet ellers er tillagt statlige myndigheter. Dette følger av barnevernsloven § 16-6, som gir særskilte bestemmelser for Oslo kommune.

Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller når et barn utsetter sin utvikling for fare. Ansvaret omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller forhold som setter barnets utvikling i fare. Dette følger av barnevernsloven § 15-3.

Kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare. Kommunen skal også sørge for å samordne sitt tjenestetilbud til barn og familier, jf. barnevernsloven § 15-1.

Det er kommunen som sådan som har ansvaret for det forebyggende arbeidet. Det betyr at kommunen selv må bestemme hvilket ansvar de ulike tjenestene i kommunen skal ha. Kommunen må for eksempel selv vurdere om og hvordan barnevernstjenesten skal benyttes i det forebyggende arbeidet, og om og hvordan andre velferdstjenester i kommunen skal benyttes. Kommunen kan for eksempel beslutte at barnevernstjenesten sammen med andre tjenester skal gi veiledning for å støtte opp under skoler og barnehagers arbeid med å utvikle et godt oppvekst- og læringsmiljø for alle barn.

Kommunene har et bredt spekter av virkemidler i det forebyggende arbeidet gjennom sine tiltak og tjenester. Det kommunale ansvaret for forebygging av omsorgssvikt og at barn og unge utsetter sin utvikling for fare omfatter generelle forebyggende tiltak, tiltak rettet mot alle barn (universell forebygging) og tiltak som er rettet mot bestemte grupper med forhøyet risiko (selektiv forebygging). Et godt forebyggende arbeid handler om å identifisere behov i befolkningen, sørge for at det finnes relevante tilbud fra ulike instanser og legge til rette for at de ulike tjenestene i kommunen samarbeider. Tilbudene skal forebygge problemutvikling som senere kan føre til behov for omfattende og inngripende tiltak fra det offentlige, for eksempel tiltak fra barnevernet.

Der det er etablert interkommunale samarbeid på barnevernsområdet, vil ansvaret for det forebyggende arbeidet fremdeles ligge i den enkelte kommune.

Ikke alle typer forebygging som kommunen har ansvar for, er regulert av barnevernsloven. Blant annet stiller folkehelseloven krav til det forebyggende arbeidet i kommunen. Forebyggende tiltak kan imidlertid dekke flere formål samtidig, for eksempel kan et tiltak for å fremme psykisk helse både forebygge omsorgssvikt og ivareta folkehelsen. Et slikt tiltak vil bidra til å oppfylle kommunens plikt både etter barnevernsloven og etter folkehelseloven.

12.1.1 Plan for det forebyggende arbeidet

Kommunestyret skal vedta en plan for kommunens arbeid med å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare, jf. barnevernsloven § 15-1 andre ledd. Målet med planen er å bidra til overordnet forankring av det forebyggende tilbudet og av fordelingen av kommunens ressurser til dette arbeidet. (Prop. 133 L 2020-2021 kap. 25)

At kommunestyret selv skal vedta planen innebærer at ansvaret ikke kan delegeres.

Planen for det forebyggende arbeidet skal inneholde en beskrivelse av overordnende mål og strategier for det helhetlige tjenestetilbudet, hvordan ansvaret skal fordeles mellom etatene, hvordan oppgaveløsingen skal organiseres og hvordan ulike etater skal samarbeide.

Ordlyden i bestemmelsen er at kommunen skal vedta en plan. Det kan ikke ut fra ordlyden oppstilles et krav om at det må vedtas en separat plan for det forebyggende arbeidet. Kommunen kan selv velge om det skal vedtas en separat plan eller om planen skal inngå som en del av andre vedtatte planer i kommunen. Hvis planen for det forebyggende arbeidet skal være en del av andre planer i kommunen, må denne delen være en tydelig definert del av planen og oppfylle kravet om å ha en plan for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare, jf. § 15-1.

Planen for kommunens arbeid rettet mot barn og unges oppvekstsvilkår, skal kunne inngå i de ordinære planprosessene etter plan- og bygningsloven.

Oppfølging i form av tiltak til en bestemt familie med et identifisert behov etter barnevernsloven, er ikke omfattet av planen.

12.2.1 Kommuneledelsens styring og ledelse av barnevernstjenesten

At det er «kommunen» som er ansvarlig for å utføre oppgavene som etter loven ikke er lagt til et statlig organ betyr at det er kommunens politiske og administrative ledelse som har det overordnede ansvaret for at kommunen oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter barnevernsloven.

Når det er kommuneledelsen som har ansvar for den overordnede styringen av barnevernstjenesten, innebærer det at kommunens politiske og administrative ledelse, innenfor visse rammer, har anledning til å instruere og overprøve barnevernstjenestens leder og fastsette retningslinjer som begrenser barnevernslederens faglige ansvar og kompetanse. Kommuneledelsens handlingsrom er imidlertid begrenset av kravene som følger av barnevernsloven med forskrifter, herunder kravet om forsvarlige tjenester og hensynet til barnets beste ved valg av tiltak. Tiltak som iverksettes til det enkelte barnet må alltid være egnet til å ivareta det enkelte barnets individuelle behov på en forsvarlig måte. Kommuneledelsen kan ikke overprøve barnevernstjenesten eller gi føringer for barnevernstjenestens behandling av enkeltsaker i strid med det generelle forsvarlighetskravet, hensynet til barnets beste eller øvrige lovmessige rammer.

Taushetsplikten er ikke er til hinder for at kommunens politiske og administrative ledelse får tilgang til nødvendige taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med kontroll av barnevernstjenestens utøvelse av kommunens oppgaver etter barnevernsloven, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4.

Kommuneledelsens adgang til å instruere og overprøve barnevernstjenesten må benyttes med stor grad av varsomhet. Vurderingen av hva som er til barnets beste i den enkelte saken forutsetter utøvelse av et konkret barnevernsfaglig skjønn som forutsetter kompetanse og faglighet som den overordnede kommuneledelsen normalt ikke selv besitter.

Kommuneledelsen kan heller ikke instruere eller overprøve barnevernstjenestens leder i tilfeller der loven har lagt beslutningsmyndighet direkte til barnevernstjenestens leder. Dette omfatter myndigheten til å fatte akuttvedtak og til å kreve politibistand. Les mer om akuttvedtak i kapittel 22 og om politibistand i kapittel 29.5.

12.2.2 Kompetansekrav og kommunenes plikt til opplæring og veiledning

Kommunen har ansvar for at barnevernstjenesten har den bemanningen og de faglige kvalifikasjonene og kompetansen som er nødvendig for å kunne oppfylle sine lovpålagte oppgaver på en forsvarlig måte, jf. forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7. Barnevernsloven stiller ingen spesifikke krav til utdanning og kompetanse for personell i det kommunale barnevernet. Dette er begrunnet i at det er kommunen selv som har best forutsetninger for å vurdere hvilken kompetanse barnevernstjenesten trenger for å løse sine oppgaver og hvordan personalgruppen bør settes sammen, jf. Prop. 83 L (2024-2025) pkt. 19.1.4.2.

For barnevernstjenesten leder og lederens stedfortreder er det oppstilt lovpålagte krav til kompetanse i barnevernsloven § 15-6. At ledelsen har solid faglig kompetanse er et viktig virkemiddel for å sikre at kommunen leverer forsvarlige tjenester og tiltak til barnets beste, at saksbehandlingen er forsvarlig, og at rettsikkerheten til barn og familier i barnevernet ivaretas (Prop. 83 L (2024-2025) pkt 19.1.4.1).

Fra 1. januar 2031 må barnevernstjenestens leder og stedfortredende leder ha barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå. I en overgangsperiode fram til 1. januar 2031 kan kompetansekravet også oppfylles gjennom relevant bachelorutdanning, dersom det innen 1. januar 2031 kan dokumenteres enten minst fire års arbeidserfaring fra statlig eller kommunalt barnevern eller minst to års arbeidserfaring fra statlig eller kommunalt barnevern hvis det er gjennomført en barnevernsfaglig eller annen relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng. Kommunen kan på visse vilkår gi midlertidig dispensasjon og varig unntak fra kompetansekravet, jf. barnevernsloven § 15-6 andre og tredje ledd.

Kommunen skal sørge for nødvendig opplæring og veiledning av barnevernstjenestens personell, jf. barnevernsloven § 15-2 andre ledd første punktum. Ansvaret innebærer at ansatte må følges opp og få nødvendig støtte i arbeidet. Dette gjelder særlig nyutdannede. Videre må kommunen legge til rette for at de ansatte er oppdatert på regelverket, ny forskning og annen viktig kunnskap om hva som er god praksis. Kommunen må ut fra lokale forhold og behov selv vurdere innholdet i og omfanget av opplæringen og veiledningen. (Prop. 133 L 2020-2021, kapittel 25)

Personellet har plikt til å delta i den opplæringen og veiledningen som blir bestemt, jf. barnevernsloven § 15-2 andre ledd andre punktum.

Kommunen skal tilby veiledet praksis i barnevernstjenesten når en utdanningsinstitusjon ber om det, og kommunen skal samarbeide med utdanningsinstitusjonen om gjennomføring av veiledet praksis, jf. barnevernsloven § 15 tredje ledd.

Kommunen har plikt til å ha en internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov, jf. § 15-2 fjerde ledd som henviser til bestemmelsen om internkontroll i kommuneloven § 25-1. Les mer om internkontroll i punkt 12.9.

12.2.3 Tilstandsrapportering

For at kommuneledelsen skal kunne ivareta sitt overordnede ansvar etter barnevernsloven på en god måte, er den avhengig av kunnskap om og innsikt i hvordan barnevernstjenesten følger opp ansvaret på kommunens vegne, og hvilke utfordringer som finnes. Av denne grunn er barnevernstjenesten pålagt å gi kommunestyret en redegjørelse om tilstanden i barnevernstjenesten minst én gang i året, jf. § 15-3 femte ledd.

Formålet med tilstandsrapporten er å gi kommunestyret innsikt i barnevernstjenestens arbeid, slik at kommunens øverste ledelse har best mulige forutsetninger for å kunne utøve sitt overordnede ansvar på en god og forsvarlig måte.

Rapporten bør blant annet omfatte forhold som kapasitet og kompetanse i barnevernstjenesten, ressursbruk og samarbeid med andre velferdstjenester, samt informasjon om hvordan barnevernstjenesten arbeider for å ivareta barn og familiers medvirkning og familienes erfaringer i møte med barnevernstjenesten.

Rapporten skal utarbeides med utgangspunkt i informasjonen som er tilgjengelig gjennom eksisterende digitale løsninger og statistikk på kommune- og tjenestenivå. Rapporten skal behandles av kommunestyret selv.

En omtale av hva som bør omtales i en slik tilstandsrapport og mal for rapporten er tilgjengelig på Bufdirs nettsider.

Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller når barnet utsetter sin utvikling for fare. Ansvaret omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller forhold som setter barnets utvikling i fare, jf. barnevernsloven § 15-3 andre ledd. Bestemmelsen beskriver rammen for barnevernstjenestens ansvarsområde opp mot andre tjenester.

At barnets hjelpebehov følger av omsorgssvikt eller barnet utsetter sin utvikling for fare er ikke alltid en tilstrekkelig forutsetning for at barnevernstjenestens ansvar trer inn. I bestemmelsen er det tydeliggjort at barnevernstjenestens ansvar omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller rette mot at barnets utvikling i fare. Dette betyr at barnets behov for hjelp må ha sin årsak i barnets omsorgssituasjon eller når barnet utsetter sin utvikling for fare. For eksempel gir ikke nedsatt funksjonsevne hos et barn i seg selv grunnlag for å iverksette hjelpetiltak. Et annet eksempel er økonomisk hjelp. Barnevernstjenesten skal ikke iverksette hjelpetiltak som er ment å bøte på levekårsutfordringer.

Det kan imidlertid være vanskelig å vurdere hva som er årsaken til hjelpebehovet, og i praksis vil årsaken ofte være sammensatt. I noen tilfeller vil det være andre tjenester som har kompetanse og riktig tiltak for barnet, og dermed også ansvaret for å iverksette tiltak. For eksempel kan spiseforstyrrelser i enkelte tilfeller være et symptom på omsorgssvikt. Selv om barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp som er nødvendig på grunn av omsorgssituasjonen, er det andre tjenester som må sørge for behandling av vansker som selvskading og spiseforstyrrelser. Denne type utfordringer er det helsetjenesten som har nødvendig og riktig kompetanse til å håndtere. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 21.2.4)

Den kommunale barnevernstjenesten skal blant annet;

• gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger
• gjennomføring av undersøkelser av barnets omsorgssituasjon
• treffe vedtak om hjelpetiltak
• forberede saker for behandling i barneverns- og helsenemnda
• iverksette og følge opp tiltak.

Dette følger av barnevernsloven § 15-3 tredje ledd.

12.3.1 Tidlig innsats

Barnevernstjenesten skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge alvorlig omsorgssvikt og at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, jf. barnevernsloven § 1-10.

Prinsippet om tidlig innsats må ses i sammenheng med lovens formålsbestemmelse og følger også av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste.

Plikten til tidlig innsats gir uttrykk for at det er avgjørende for barnet at tiltak er tilpasset det enkelte barns behov, og iverksettes så tidlig som mulig når omsorgssvikt og der barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare oppstår. Barnevernstjenestens plikt til tidlig innsats understreker også betydningen av å iverksette undersøkelser som er tilstrekkelige til å avdekke omsorgssvikt på et tidlig stadium av saken. Dette gjelder ikke minst for de yngste barna. Videre understreker prinsippet viktigheten av at tiltak som iverksettes skal være egnet til å ivareta barnets behov. Dette kan i noen tilfeller innebære at det er nødvendig å iverksette inngripende tiltak på et tidlig tidspunkt.

Tidlig innsats innebærer også å legge til rette for et godt samarbeid med både andre instanser, barnet og foreldrene så tidlig som mulig i saken. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25).

Et tverrfaglig tilbud vil i mange tilfeller være en forutsetning for at barnet skal få riktig og god hjelp til rett tid. Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra andre tjenester, har barnevernstjenesten et ansvar for å bistå familien med å ta kontakt med andre instanser. Barnevernstjenesten har en veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Barnevernstjenesten har også en plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8. Les mer om veiledningsplikten i kapittel 9 og samarbeidsplikten i kapittel 47.

Barnevernsloven stiller krav om at det i hver kommune skal være en barnevernstjeneste som utfører oppgaver etter barnevernsloven, og om at barnevernstjenesten skal ha en leder, jf. barnevernsloven §15-3 første ledd.

Barnevernsloven er ikke til hinder for at kommunen deles inn i distrikter (geografiske enheter) med en leder for hvert distrikt. For eksempel er barnevernstjenesten i landets største byer delt inn på bydelsnivå.

12.4.1 Organisering av akuttberedskap

Barnevernstjenesten skal sikre at «barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid», jf. barnevernsloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid, jf. barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd. Dette betyr i praksis at barnevernstjenesten har dette ansvaret hele døgnet, året rundt.

En av barnevernstjenestens mest grunnleggende oppgaver, er å ivareta barn som er i en alvorlig krise på grunn av forhold ved barnets omsorgssituasjon eller forhold som setter barnets utvikling i fare. Alle barn, uavhengig av hvor de bor eller oppholder seg, har krav på bistand i akutte krisesituasjoner.

Barnevernsloven § 1-7 stiller krav om at tjenestene etter barnevernsloven skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder også for barnevernstjenestens organisering av akuttberedskap utenfor ordinær kontortid. Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernsloven § 1-7 tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid.

Barnevernstjenestens plikt til å ha en forsvarlig akuttberedskap innebærer at barnevernstjenesten også utenfor ordinær kontortid må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig. Kravet om forsvarlig akuttberedskap kan for eksempel være oppfylt gjennom en bakvaktsordning. Dette forutsetter at bakvaktsordningen er formalisert slik at noen faktisk har ansvar for å bidra med barnevernstjenestens kompetanse, og å samarbeide med andre hjelpeinstanser dersom det oppstår en alvorlig situasjon utenfor kontortid. En ordning som baserer seg på at barnevernsledere eller andre ansatte i tjenesten i varierende grad kan kontaktes på private telefonnummer i krisesituasjoner er derfor ikke i samsvar med kravet om forsvarlig akuttberedskap.

Barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd innebærer at alle kommuner til enhver tid må ha tilgang til barnevernsfaglig kompetanse for å ivareta ta sitt ansvar når et barn i kommunen har behov for umiddelbar hjelp. Hvordan beredskapen skal organiseres vil avhenge av lokale forhold i den enkelte kommune. Kommunens beredskap må imidlertid være formalisert og etterprøvbar slik at det er klart for tilsynsmyndighetene og andre hvem som til enhver tid har ansvar. Under forutsetning av at kommunens beredskap er forsvarlig og oppfyller øvrige krav i lov- og regelverk, har kommunene organisasjonsfrihet til å finne løsninger for akuttberedskap alene eller i samarbeid med andre kommuner. Den enkelte kommune kan for eksempel velge å inngå i en ordning med felles barnevernsvakt sammen med andre kommuner, opprette en bakvaktsordning, eller velge andre løsninger tilpasset de lokale forholdene og kommunens egenart. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Akuttiltak reguleres av barnevernsloven kapittel 4. Kompetansen til å fatte akuttvedtak er lagt til barnevernsleder, lederens stedfortreder eller til påtalemyndigheten. Unntak gjelder for akuttvedtak etter barnevernsloven § 4-3 (vedtak om midlertidig flytteforbud), hvor vedtakskompetansen bare er lagt til barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder.

Akuttberedskapen vil ikke være forsvarlig organisert hvis henvendelser utenfor kontortid må gjøres via politiet. Les mer om dette i Bufdirs tolkningsuttalelse om organisering av akuttberedskap.

12.5.1 Hjemmel for samarbeid mellom kommuner på barnevernfeltet

Kommuner kan utføre felles oppgaver gjennom et interkommunalt samarbeid, jf. kommuneloven § 17-1.

Det er vertskommunesamarbeid som er det aktuelle rettslige grunnlaget for samarbeid mellom kommuner på barnevernsfeltet, jf. kommuneloven § 20-1. Vertskommunesamarbeid er et avtalebasert samarbeid hvor de overordnede rammene vedtas av kommunestyret. Vertskommunemodellen er utformet med tanke på samarbeid mellom to eller flere kommuner om løsning av oppgaver som er lovpålagte, eksempelvis innen barnevern. Vertskommunesamarbeid innebærer at det overlates beslutningsmyndighet til en annen kommune (vertskommunen).

Det er administrativt vertskommunesamarbeid etter kommuneloven § 20-2 som er aktuelt for samarbeid om oppgaver etter barnevernsloven.

Kommuneloven opererer med tre begreper; vertskommune, samarbeidskommune og deltakerkommune. Vertskommunen er den kommunen som har fått delegert myndighet fra samarbeidskommunen(e) til å utføre oppgaver eller fatte avgjørelser på denne/disses vegne. Deltakerkommunene er alle de kommunene som utgjør vertskommunesamarbeidet.

Det må foreligge en skriftlig samarbeidsavtale for vertskommunesamarbeidet, jf. kommuneloven § 20-4. Samarbeidsavtalen må blant annet inneholde hvilke oppgaver og hvilken avgjørelsesmyndighet som legges til vertskommunen. Det er ikke angitt nærmere hvordan dette skal gjøres. Men avtalen bør være så presis at det klart går frem hvilke oppgaver og hvilken myndighet som er lagt til vertskommunen.

Tjenesten eller oppgaven det blir samarbeidet om, legges til administrasjonen i en annen kommune (vertskommunen). Samarbeidet bygger på den skriftlige avtalen og har ingen interkommunal organisatorisk overbygning. Det vil si at det her ikke er snakk om en selvstendig organisatorisk enhet, men om et forvaltnings- og tjenesteapparat som ligger inn under styringsstrukturen i vertskommunen, men som i siste instans er underlagt politisk styring fra samarbeidskommunen.

Ansvaret for oppgaven og myndighetsutøvelsen ligger fortsatt hos kommunen som har delegert myndigheten, selv om myndighet og utførelse av lovpålagte oppgaver gjennomføres av vertskommunen. Hvilke oppgaver dette er, avhenger av samarbeidsavtalen som inngås.

12.5.2 Ansettelsesforhold ved vertskommunesamarbeid

I et vertskommunesamarbeid vil en eller flere kommuner, samarbeidskommunen(e), gi en annen kommune, vertskommunen, i oppgave å utføre oppgaver og fatte avgjørelser på det feltet samarbeidsavtalen gjelder. Samarbeidskommunen(e) delegerer til vertskommunens administrasjon å utføre de oppgaver og fatte avgjørelse i de typer saker som inngår i samarbeidsavtalen.

Det er ikke noe i veien for at det opprettes flere avdelinger innenfor et vertskommunesamarbeid. Begrepet vertskommune har ikke nødvendigvis sammenheng med hvor virksomheten eller institusjonen fysisk er plassert. Vertskommune etter kommuneloven kapittel 20 innebærer at beslutningsmyndigheten og gjennomføringen av oppgaver er lagt til en annen kommune, men virksomheten kan være lokalisert i en annen kommune enn vertskommunen, eller ha avdelingskontorer i ulike kommuner. Se Introduksjonshefte – formelt interkommunalt samarbeid (KS) punkt 3.

Reglene om vertskommunesamarbeid sier ikke noe om hvordan tjenesten skal bemannes eller organiseres. Dette vil være opp til vertskommunen, innenfor de rammene som er oppstilt i samarbeidsavtalen og barnevernslovens krav til forsvarlige tjenester. Det er i kommuneloven ikke noe krav at alle som utfører tjenester for vertskommunen er ansatt i denne kommunen. En samarbeidsavtale kan gå ut på at samarbeidskommunen skal avgi ressurser i form av arbeidskraft til vertskommunen, for eksempel i form av en stillingsbrøk. Det følger imidlertid av barnevernsloven at det er forutsetning at barnevernsleder både formelt og reelt har styringsrett over de ansatte i tjenesten. Det må derfor sikres at den som er leder i et vertskommunesamarbeid har slik styringsrett over alle ansatte.

Hvis kommuner ønsker å benytte personale fra en barnevernstjeneste i annen kommune til oppgaver som innebærer offentlig myndighetsutøvelse, vil det det være nødvendig å etablere et administrativt vertskommunesamarbeid etter kommuneloven kapittel 20. Les mer om dette i Bufdirs tolkningsuttalelse – Bruk av ansatte på tvers av barnevernstjenester.

12.5.3 Vertskommunesamarbeid og leder for barnevernstjenesten

I et vertskommunesamarbeid kan det utpekes en barnevernleder som kan utøve myndighet på vegne av flere kommuner. Kommunestyret i samarbeidskommunene må da instruere egen administrasjonssjef til å delegere sin kompetanse til å utpeke barnevernleder til administrasjonssjefen i vertskommunen. Felles barnevernleder for alle deltakerkommunene utpekes av administrasjonssjefen i vertskommunen. Se Vertskommunemodellen i kommuneloven § 28 a flg punkt 4.3.

12.6.1 Oppholdskommunens ansvar

Den kommunen der et barn oppholder seg, har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 15-4 første ledd. Det gjelder avhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. En oppholdskommune har ikke adgang til å vise et hjelpetrengende barn til bostedskommunen. Bestemmelsen slår fast prinsippet om at det er den kommunen der barnet til enhver tid oppholder seg, som i utgangspunktet har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak som omfattes av loven. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, for eksempel i forbindelse med ferieopphold.

Når en kommune har fattet akuttvedtak, har de ansvar for følg opp vedtaket, selv om barnet har en aktiv barnevernssak i en annen kommune (bostedskommune). Les mer om dette i tolkningsuttalelsen om oppholdskommunens ansvar for å følge opp et akuttvedtak når barnet har en aktiv barnevernssak i bostedskommunen.

Formålet med ansvarsregelen er å hindre at barn som har behov for hjelp, blir «kasteball» mellom kommuner. Bestemmelsen er derfor ment å sikre at barnet får hjelp der han eller hun oppholder seg til enhver tid.

Hvis barnet oppholder seg midlertidig i en kommune, og ikke har noen tilknytning til denne kommunen, vil det som regel være naturlig og til barnets beste at kommunene avtaler at det er bostedskommunen som er ansvarlig for den videre oppfølgingen av saken. I slike tilfeller kan og bør det inngås avtale om at barnevernstjenesten i bostedskommunen følger opp saken videre. Les mer i tolkningsuttalelse om oppholdskommunens ansvar.

Kommunen kan inngå avtale om å overføre ansvaret for barnevernssaken til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-4 tredje ledd. Formuleringen «som barnet har tilknytning til» omfatter også en kommune hvor et barn skal bo i fosterhjem. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Frem til en avtale er inngått er det den kommune der barnet oppholder seg som har ansvaret for at nødvendige tiltak settes i verk. Hvis kommunene ikke blir enig om en avtale, vil oppholdskommunen ha ansvaret. Statsforvalteren har ikke myndighet til å avgjøre en slik tvist.

12.6.1.1 Barnet har fast bosted i to forskjellige kommuner

Har barnet fast bosted hos foreldre som bor i to forskjellige kommuner, er det viktig at kommunene raskt avklarer ansvaret for oppfølgningen av barnet.

12.6.1.2 Statsforvalter kan avgjøre tvist om oppholdskommune

Dersom det oppstår tvist mellom kommuner om hvilken kommune som har ansvaret for saken, kan kommunene kreve at statsforvalteren avgjør tvisten, jf. barnevernsloven § 15-4 fjerde ledd.

Tvisten må gjelde hva som i et enkelt tilfelle er å anse som oppholdskommunen. Statsforvalterens adgang til å behandle tvister omfatter også eventuell uenighet etter andre ledd, det vil si tvist om hvilken kommune barnet sist var registrert bosatt. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Dersom det oppstår en slik situasjon, vil det være viktig for barnet med en hurtig avklaring.

Departementet kan gi forskrift om hvordan tvisten skal behandles. Det er foreløpig ikke fastsatt en slik forskrift.

12.6.2 Oppholdskommunen har ansvar for å reise sak for barneverns- og helsenemnda

Barnevernsloven § 15-5 første ledd regulerer ansvar for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda. Det er kommunen der barnet oppholder seg som har ansvaret for å reise sak for nemnda etter §§ 3-7, 3-8, 5-1, 6-2 og 6-6. Når det er truffet vedtak etter kapittel 4 om akuttiltak, er det kommunen der akuttsituasjonen oppsto som har ansvaret for å reise en eventuell etterfølgende sak for nemnda. Dette gjelder selv om barnet ikke lenger oppholder seg i kommunen, og er dermed et unntak fra oppholdskommuneprinsippet. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25) En sak er reist når begjæring om tiltak er sendt til nemnda. Dette følger av barnevernsloven § 15-5 første ledd.

Den kommunen som har sendt begjæring om tiltak til nemnda, har ansvaret for saken selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg i tidsrommet fra begjæringen om tiltak er sendt nemnda, og til vedtaket er truffet. Ansvaret for saken bortfaller dersom den kommunen som har reist saken, ikke får medhold i saken, jf. barnevernsloven § 15-5 andre ledd.

12.6.2.1 Avtale om overføring av ansvar for å reise sak

I enkelte tilfeller vil det være lite praktisk å følge prinsippet om oppholdskommunens ansvar fullt ut. Når barnets tilknytning til oppholdskommunen er liten, vil det ofte være hensiktsmessig å avtale at ansvaret for å reise sak for barneverns- og helsenemnda overføres til en kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd. En slik avtale vil være naturlig i de tilfeller hvor familien har flyttet og ny oppholdskommune har lite kjennskap til barnet og barnets situasjon, mens barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen har fulgt opp familien over tid.

Det vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle hva en slik tilknytning kan bestå i. Departementet har presisert i forarbeidene at formuleringen «som barnet har tilknytning til» skal forstås slik at den også omfatter en kommune hvor et barn skal bo i fosterhjem. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Dersom en kommune har reist sak for nemnda, men ikke får medhold, er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å gi nødvendig hjelp.

12.6.3 Oppfølgingsansvar etter barneverns- og helsenemndsvedtak

Den kommunen som har reist saken, har ansvaret for gjennomføring og oppfølging av vedtaket. Kommunen har ansvaret for saken selv om barnets tilknytning til kommunen skulle endre seg. Dette gjelder også når det er truffet vedtak etter §§ 3-2 og 6-1, jf. barnevernsloven § 15-5 fjerde ledd.

Kommunen beholder oppfølgingsansvaret selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er fattet, som når barnet blir flyttet til fosterhjem eller institusjon i en annen kommune, eller der barnet, uten tillatelse, oppholder seg i en annen kommune. Denne regelen er et unntak fra lovens hovedregel om at det er oppholdskommunen som har ansvaret.

Den kommunen som reiste saken beholder ansvaret for barnet, og skal fatte vedtak eller foreslå nye tiltak for barneverns- og helsenemnda dersom det blir nødvendig. Den kommune som reiste saken har også ansvaret for å fremme eventuelt forslag for nemnda om ny regulering av samvær eller opphevelse av vedtaket som var grunnlaget for oppholdet.

Kommunen kan avtale med en annen kommune som barnet har tilknytning til, at ansvaret for å følge opp vedtaket overføres til denne kommunen, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd. Det er presisert i forarbeidene at formuleringen «som barnet har tilknytning til» skal forstås slik at den også omfatter en kommune hvor et barn skal bo i fosterhjem. (Prop. 133 L (2020-2021) kap. 25)

12.6.4 Oppfølgingsansvar etter vedtak om opphold som frivillig hjelpetiltak

Den kommune som har fattet vedtaket om opphold som frivillig hjelpetiltak etter §§ 3-2 og 6-1, har også ansvaret for gjennomføring og oppfølging av vedtaket, selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er fattet. Dette følger av § 15-5 fjerde ledd. Ansvaret vedvarer bare så lenge tiltaket opprettholdes. Avsluttes tiltaket vil det være barnets nye oppholdskommune som eventuelt har ansvaret for ytterligere tiltak. Rt. 2011 s. 1373

Også etter vedtak om opphold i fosterhjem, kommunale botiltak med døgnbemanning eller barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak etter §§ 3-2 og 6-1 kan oppfølgingsansvaret overføres til en annen kommune, eksempelvis tilflyttingskommunen, ved avtale mellom de berørte kommuner, jf. barnevernsloven § 15-11 femte ledd.

Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak som den har ansvaret for etter denne loven.

Den kommunen som er ansvarlig for å yte tjenester eller sette i verk tiltak etter § 15-4 eller § 15-5, dekker utgiftene til tjenestene og tiltakene. Når kommunen benytter seg av barne-, ungdoms- og familieetatens tjenester og tiltak, betaler kommunen egenandel etter § 16-5 tredje ledd. Dette følger av barnevernsloven § 15-11 første og andre ledd. Kommunen har fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem.

Kommunen dekker sine egne utgifter til saker i barneverns- og helsenemnda. Kommunen dekker i tillegg utgifter til private parters vitner som er nødvendige for å få opplyst saker i nemnda, jf. § 15-11 tredje ledd. Dette innebærer at kommunen ikke skal dekke godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av nemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte. Disse utgiftene skal dekkes av nemnda.

Kommunen dekker også sine egne utgifter med saken ved rettslig overprøving av nemndas vedtak etter § 14-25.

(Prop. 133 L (2020-2021), kapittel 25)

Det økonomiske ansvaret for en sak følger det faktiske ansvaret for saken. Hvis ansvaret for saken ved avtale overføres til en annen kommune, innebærer dette at også det økonomiske ansvaret overføres. Det er likevel ingenting i veien for at to kommuner inngår avtale om en annen ansvarsfordeling enn den som følger av § 15-11 andre ledd. For eksempel kan en kommune påta seg det faktiske ansvaret for en sak mens en annen påtar seg det økonomiske. Norsk Retstidende 1999:593. I slike tilfeller er det viktig at avtalen er klar og tydelig med hensyn til ansvarsfordeling, slik at det ikke oppstår uenighet om avtalens rekkevidde på et senere tidspunkt.

Hvis en kommunes ansvar for en sak overføres til en annen kommune (settekommune) på grunn av inhabilitet med hjemmel i forvaltningsloven § 9 andre ledd, vil den opprinnelige ansvarlige kommunen ha det økonomiske ansvaret for saken. Det kan inngås avtale om at settekommunen skal overta dette ansvaret. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Brev av 06.04.2013). Se mer om inhabilitet i kapittel 7.

Den økonomiske ansvarsfordelingen mellom kommune og Bufetat reguleres av betalingsrundskrivet.

12.8.1 Kommunens mulighet til å kreve oppfostringsbidrag fra foreldrene

Kommunen kan kreve at det fastsettes oppfostringsbidrag fra foreldrene når et barn bor utenfor hjemmet etter et vedtak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 15-12. Oppfostringsbidrag vil si at foreldrene må betale for forsørgelse av barnet selv om barnet ikke bor hjemme. Oppfostringsbidrag kan fastsettes fra måneden etter oppholdet ble iverksatt. Les mer om oppfostringsbidrag på NAV sine sider.

12.8.2 Bortfall av barnebidrag

Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn, og barnet bor utenfor hjemmet, skal foreldrene normalt ikke betale barnebidrag til hverandre. Barnebidrag fastsatt etter barneloven faller bort fra det tidspunkt oppfostringsbidrag kan fastsettes etter barnevernsloven § 15-12. Dette følger av barneloven § 69.

Det er ikke et vilkår for opphør av barnebidrag at kommunen faktisk setter frem krav om oppfostringsbidrag, eller at et slikt krav blir innvilget. Det avgjørende er at barnevernet har truffet vedtak om opphold utenfor hjemmet. Dette gjelder både ved tvungne og frivillige opphold, og uavhengig av om oppholdet er midlertidig eller varig.

Når det er fattet vedtak om opphold utenfor hjemmet, må kommunen snarest sende melding til NAV, slik at NAV kan opphøre løpende barnebidrag til foreldrene etter barneloven. Meldingen må inneholde følgende opplysninger:

• barnets navn og fødselsnummer
• bekreftelse på at barnet bor utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernsloven og at kommunen kan kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag
• dato for iverksettelse av vedtak

12.8.3 Bortfall av bidragsforskudd

Bidragsforskudd er en ytelse fra NAV som kan utbetales på visse vilkår når barnebidraget ikke betales i tide eller når bidraget er lavere enn det bidragsmottaker vil ha rett på i bidragsforskudd. Bidragsforskudd skal sikre at barn får et beløp hver måned.

Hvis barnet bor utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernsloven, vil barnet ha rett til fullt underhold fra det offentlige. Retten til bidragsforskudd faller da bort. Dette følger av forskotteringsloven § 4 første ledd bokstav c). Bestemmelsen gjelder ikke for underhold etter sosialtjenesteloven. Også i saker der barnet bor hjemme, men barnevernstjenesten likevel dekker utgiftene til forsørgelse av barnet, vil dette kunne ha betydning for retten til bidragsforskudd. Det avgjørende er i hvor stor utstrekning utgiftene til underhold av barnet dekkes. Hvis barnet i det vesentlige får dekket alle utgifter, anses barnet som fullt underholdt av det offentlige.

Er det fattet vedtak om opphold utenfor hjemmet, eller barnevernet dekker utgifter til forsørgelse av barnet slik at barnet er å anse som fullt underhold av det offentlige, må barnevernstjenesten snarest sendes melding til NAV. Meldingen må inneholde følgende opplysninger:

• barnets navn og fødselsnummer
• bekreftelse på at barnet er bor utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernsloven og dato iverksettelse av vedtak, eller
• bekreftelse på at barnevernet i det vesentlige dekker alle utgifter til barnets underhold. Hvis deler av utgiftsdekningen gis etter sosialtjenesteloven, må det presiseres hvor stor andel av den samlede utgiftsdekningen dette gjelder.

Les om opphør av barnebidrag ved opphold utenfor hjemmet etter barnevernsloven, i uttalelse fra Sivilombudet.

12.8.4 Bortfall av barnetrygd

Et inngangsvilkår for at en forelder kan motta barnetrygd er at barnet bor fast hos den som skal motta ytelsen etter barnetrygdloven § 2. Barnetrygd utbetales normalt til forelder. Hvis barnet bor sammen med annen omsorgsperson, eller på barnevernsinstitusjon, kan disse få utbetalt barnetrygden. Dette er hjemlet i barnetrygdloven § 2 andre ledd. Det er ikke avgjørende om barnet bor utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak eller etter et tvangsvedtak fra barneverns- og helsenemnda.

Informasjon om at barnet har flyttet må formidles til NAV så raskt som mulig.

Når det sendes informasjon til NAV angående barn som bor utenfor hjemmet/ flytting innenfor barnevernets omsorg, skal det gis informasjon om antatt varigheten for oppholdet.

Kommunen plikter å ha internkontroll på barnevernsområdet etter reglene i kommuneloven § 25-1. Dette følger av barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd. Formålet med internkontroll er å sikre at lovens krav overholdes. Se Bufdirs veileder om internkontroll for kommunenes barnevernstjeneste og Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder om internkontroll i kommunesektoren.

Internkontroll er et sentralt virkemiddel for kommunens styring av barnevernområdet. Internkontroll skal forebygge svikt og uheldige hendelser og bidra til at kommunen lærer av de feil som skjer slik at de ikke gjentas. God internkontroll kjennetegnes av systematiske tiltak som skal sikre at barnevernstjenestens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov. En god internkontroll er av stor betydning for kvaliteten på tjenestetilbudet.

Etter kommuneloven § 25-1 andre ledd skal internkontrollen være systematisk og tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Dette innebærer at både innholdet i og omfanget av internkontrollen må tilpasses risikoen på barnevernsområdet.

Kommuneledelsen må gjøre konkrete vurderinger for internkontrollen. Rapporten om tilstanden i barnevernstjenesten som kommunestyret skal motta minst én gang i året, jf. barnevernsloven § 15-3 femte ledd, er et viktig grunnlag når kommuneledelsen skal vurdere hvordan internkontrollen skal innrettes.

Barnevernsloven inneholder regler som både dreier seg om innhold i tjenesten og krav til styring og ledelse. Dette må sees i sammenheng med kravene til internkontroll. Blant annet skal det være kjent hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt, herunder hvem som er barnevernstjenestens leder og dennes stedfortreder.

Kommunen er ansvarlig for private aktører som benyttes for å utføre oppgaver på barnevernsområdet. Private aktører som kommunen benytter seg av for å utføre oppgaver på barnevernsområdet, omfattes ikke av internkontrollplikten i henhold til barnevernsloven § 15-2, Kommunen må imidlertid sikre at de gjennom avtaler og på annen måte har nødvendig kontroll med at virksomheten drives i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll.

Internkontrollsystemet skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig.

Kommunen kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til å utføre oppgaver og tjenester etter barnevernsloven som innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Dette står i barnevernsloven § 15-7. Offentlig myndighetsutøvelse kan omfatte både avgjørelser og handlinger. Se Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25.

12.10.1 Kan la seg bistå av private aktører

Kommunene kan som et utgangspunkt la seg bistå av private tjenesteytere til utførelse av oppgaver og tjenester etter barnevernsloven. Bistand kjennetegnes av å være hjelp og støtte til oppgaver barnevernstjenesten har ansvaret for.

Kommunene har anledning til å benytte private til å bistå kommunen i utførelse av visse oppgaver både av faglig og administrativ karakter. Dette gjelder også i tilfeller der oppgavene innebærer offentlig myndighetsutøvelse.

Å "la seg bistå" innebærer noe annet enn å delegere myndighet. Det er ikke adgang til å delegere, altså å overlate ansvaret for en oppgave til en privat tjenesteyter dersom det ikke er særskilt hjemmel for det i lov. Dette gjelder generelt i forvaltningsretten, og er ikke spesielt for barnevernsområdet.

12.10.1.1 Forutsetninger for at bistanden skal være lovlig

Bistand fra private tjenesteytere kan ikke innebære at den private tildeles myndighet eller gis et selvstendig ansvar for en oppgave som innebærer offentlig myndighetsutøvelse.

Det er en klar forutsetning for å kunne la seg bistå av private tjenesteytere, at kommunen har nødvendig kontroll med at oppdraget utføres i samsvar med lov- og forskrift. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenestens leder må utøve aktiv styring og ledelse, slik at kommunen ivaretar sitt ansvar etter barnevernsloven fullt ut, og at rettsikkerheten til barn og familier blir ivaretatt. Hvordan styringen utøves i praksis må vurderes konkret blant annet med utgangspunkt i hvilken oppgave det dreier seg om og hvilken rolle den private aktøren er tiltenkt. Det er også en grunnleggende forutsetning at all bistand fra private skjer innenfor faglig forsvarlige rammer, jf. barnevernsloven § 1-7. Dette innebærer blant annet at private tjenesteytere som bistår kommunen må ha den faglige kompetansen og de faglige kvalifikasjonene som er nødvendig for at kommunen kan ivareta sine lovpålagte oppgaver på en forsvarlig måte.

Kommunen må sørge for at avtalen de inngår med den private tjenesteyteren er utformet slik at den ivaretar kommunens behov for styring og kontroll med bistanden fra den private.

Kommunen plikter å ha internkontroll for å sikre at barnevernstjenestens oppgaver utføres i samsvar med de krav som følger av regelverket, jf. barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd, jf. kommuneloven § 25-1. Private tjenesteytere er ikke direkte omfattet av bestemmelsen, men kommunen er likevel forpliktet til å sikre at den har nødvendig og tilstrekkelig kontroll med at oppgaver private utfører for barnevernstjenesten er i samsvar med lov og forskrift. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll. Les mer om internkontroll i punkt 12.9.

12.10.1.2 Forbud mot bistand fra private tjenesteytere til visse oppgaver

Barnevernstjenesten kan ikke la seg bistå av private tjenesteytere til utførelsen av følgende oppgaver:

• fungere som leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten
• treffe avgjørelser og vedtak
• representere barnevernstjenesten i barneverns- og helsenemnda
• velge og godkjenne fosterhjem
• utarbeide og evaluere planer etter lovens kapittel 7 og 8.

Dette følger av barnevernsloven § 15-7 andre ledd.

12.10.1.3 Muligheten til midlertidig ansettelse

Et forbud mot bistand til utførelsen av visse oppgaver er ikke til hinder for at kommunen midlertidig ansetter private tjenesteytere, gjennom engasjement eller vikariat, til utførelsen av disse oppgavene. Forbudet omfatter heller ikke kommunens adgang til å innhente bistand fra andre offentlige tjenesteytere, som for eksempel helsetjenesten, familievernkontorene eller statlig andrelinje i barnevernet (Bufetat). Forbudet innebærer at kommunen ikke kan inngå oppdragsavtaler med private tjenesteytere til utførelsen av utvalgte oppgaver.

12.10.2 Kjøp av fosterhjem fra private tjenesteytere – forbud som gjelder fra 1. juli 2023

Barnevernstjenesten kan ikke gi barn opphold i et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Dette gjelder ikke fosterhjem barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr etter § 16-3 andre ledd bokstav a og c. Bestemmelsen står i barnevernsloven § 15-7 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder imidlertid først fra 1. juli 2023.

Hovedregelen etter denne bestemmelsen er at det ikke er anledning til å kjøpe fosterhjem fra en privat aktør dersom fosterhjemmet har sin oppdragsavtale med den private aktøren. Unntak gjelder for beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem som Bufetat tilbyr. Dette betyr at barnevernstjenesten ikke kan kjøpe fosterhjem fra en privat aktør. Bufetat kan kjøpe beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem fra private aktører. Et spesialisert fosterhjem er et statlig tiltak hvor det er Bufetat som blant annet har ansvaret for oppfølgingen av hjemmet. Spesialiserte fosterhjem skal i utgangspunktet tilbys som alternativ til institusjon. Les mer om spesialiserte fosterhjem i kapittel 42.1.2.

Kommunen vil fortsatt ha adgang til å kjøpe enkelttjenester som hjelpetiltak, avlastningstiltak og veiledning i fosterhjem fra private aktører. Dette kommer frem av barnevernsloven § 15-7 første ledd. Det vil også være adgang for både kommunen og Bufetat til å inngå avtale med en privat aktør om å rekruttere og lære opp fosterhjem.

12.10.3 Tilsyn

Statsforvalterens plikt til å føre tilsyn og adgang til å gi pålegg omfatter private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 17-3 tredje ledd og § 17-5 første ledd.

12.10.4 Private aktørers rettsgrunnlag for å behandle sensitive personopplysninger

Personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR) inneholder ikke selvstendig rettsgrunnlag som gir private tjenesteytere adgang til å behandle personopplysninger, herunder særlige kategorier av personopplysninger og opplysninger om lovovertredelser og straffedommer, i forbindelse med barnevernssaker. All behandling av personopplysninger skjer på kommunens vegne, og kommunen er ansvarlig for at all behandling av personopplysninger skjer i samsvar med personopplysningsregelverket. Dette innebærer blant annet at det er kommunens ansvar å påse at personopplysningsloven og personvernforordningens bestemmelser om behandling av personopplysninger, informasjonssikkerhet, internkontroll, retting, sletting, og lagring av personopplysninger blir ivaretatt. Kommunen som behandlingsansvarlig må inngå en skriftlig avtale (databehandleravtale) med den private aktøren som databehandler, jf. personvernforordningen artikkel 28 nr. 3. For øvrig er det også kommunen som har ansvaret for at dokumenter og annet materiale som inneholder opplysninger undergitt taushetsplikt oppbevares på betryggende måte, jf. forvaltningsloven § 13 c andre ledd.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom lovsamarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I tillegg til å følge opp enkelte barn, skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteyterne slik at barnevernstjenesten og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Barnevernstjenestens plikter til å samarbeide både på individ- og systemnivå følger av barnevernsloven § 15-8. Les mer om samarbeid og samordning i kapittel 47 og i veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

12.11.1 Barn som har behov for hjelp fra både barnevernstjenesten og helsetjenesten

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester fremgår av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011 nr. 30 (helse- og omsorgstjenesteloven) kapittel 3. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen har ansvar for å yte de helse- og omsorgstjenester som er nødvendig. Helse- og omsorgstjenesten skal ha en spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, som barn med tiltak fra barnevernstjenesten. Samarbeid mellom barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten er viktig for at disse barna skal få et helhetlig tjenestetilbud. For å ivareta barn og unge som har behov for barnevernstiltak i tillegg til kommunale helse- og omsorgstjenester og/eller spesialisthelsetjenester er det avgjørende at tjenestene samarbeider. Bufdir og Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv som skal bidra til et godt samarbeid mellom barnevernet og helse- og omsorgstjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for.

12.11.1.1 Særlig om barn med nedsatt funksjonsevne

For barn med funksjonsnedsettelse gjelder vilkårene for å iverksette tiltak etter barnevernsloven på samme måte som overfor funksjonsfriske barn. Funksjonsnedsettelsen i seg selv gir ikke grunnlag for å iverksette tiltak. At barnet på grunn av funksjonsnedsettelsen har større omsorgsbehov enn foreldre med alminnelig god omsorgsevne er i stand til å ivareta, er ikke tilstrekkelig til å treffe vedtak om opphold utenfor hjemmet etter barnevernslovens regler. Barnevernslovens bestemmelser om barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare er heller ikke ment å omfatte problemer som skyldes psykose, autisme eller andre psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst ivaretas av andre tjenester enn barnevernstjenesten.

Hvis foreldrene ikke sørger for at et barn med funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring, har barnevernstjenesten et ansvar for å ta dette opp med foreldrene og for å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Hvis foreldrene ikke er i stand til å se barnets behov eller ikke ønsker å samarbeide med hjelpeapparatet slik at barnet kan få den nødvendige hjelp, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-8. Slikt vedtak kan treffes uten at foreldrene samtykker og uten at hjelpetiltak er prøvd først.

Hva som er henholdsvis kommunens og statens ansvar for barn med funksjonsnedsettelse og tiltak etter barnevernsloven, er nærmere beskrevet i punkt 2.5 i rundskriv om oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter.

12.11.2 Barnevernstjenestens ansvar for barn under kriminalomsorgen

12.11.2.1 Fengslingsmøter

Barnevernstjenesten har et særlig ansvar overfor barn som fengsles og gjennomfører straff. Det følger av barnevernsloven § 15-10. Barnevernstjenesten kan også ha et ansvar for å samarbeide med kriminalomsorgen når barnets foreldre fengsles eller gjennomfører straff. Les mer om samarbeid med justissektoren i kapittel 50.

Bufdir og Kriminalomsorgsdirektoratet har gitt et rundskriv om informasjonsutveksling og samarbeid mellom barnevernstjenesten og kriminalomsorgen.

Barnevernstjenesten skal delta i møter om fengsling av barn, med mindre retten finner det åpenbart unødvendig. Videre skal barnevernstjenesten uttale seg om behovet for tiltak og gi informasjon om arbeid med å iverksette tiltak, jf. barnevernsloven § 15-10 første ledd. Barnevernstjenesten vil gjennom sin tilstedeværelse kunne bistå dommeren med faglige vurderinger og råd, og møteplikten skal sikre at barnevernstjenestens ansvar etter barnevernsloven utøves selv om barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. Bestemmelsen er ikke ment å begrense barnevernstjenestens taushetsplikt, men departementet har lagt til grunn at generelle opplysninger om mulige fremtidige tiltak ikke vil være taushetsbelagt informasjon. Utover dette reguleres forholdet til barnevernstjenestens taushetsplikt i tredje punktum, hvor det slås det fast at reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende. Dette innebærer at samtykke til fritak fra taushetsplikten gis av Statsforvalteren. (Prop. 135 L (2010-2011) punkt 14.5).

Påtalemyndigheten er forpliktet til å varsle barnevernstjenesten om fengslingen, jf. lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25 (Straffeprosessloven) § 183 tredje ledd. Bestemmelsen skal bidra til å styrke forberedelsen til løslatelse av barn, samt legge til rette for at det lokale hjelpeapparatet kommer raskt i gang med etableringen av nødvendige tiltak. Kriminalomsorgen skal utarbeide en koordinert løslatelsesplan for ungdommen som forplikter de ulike aktører til oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet.

12.11.2.2 Barn som sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff

Når barn under 18 år sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff, skal barnevernstjenesten holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og barnet. Barnevernstjenesten skal delta i planleggingen og tilretteleggelsen av tiltak etter endt varetekt eller straffegjennomføring. Barnevernstjenestens oppfølging av et barn under opphold i fengsel skal regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, jf. barnevernsloven § 15-10 andre ledd.

Barn under 18 år som sitter i varetekt eller som gjennomfører fengselsstraff skal derfor kunne motta tiltak etter barnevernsloven ved løslatelse. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har mottatt tiltak fra barnevernstjenesten før påbegynt soning, eller om ungdommen fyller 18 år før løslatelsen. Ungdom som fyller 18 år før løslatelsen skal tilbys etterverntiltak, uavhengig av om de har hatt tiltak fra barnevernet tidligere.

Bufdir har utarbeidet en retningslinje for barnevernstjenestens ansvar for barn som begår lovbrudd. Les mer om dette ansvaret der: Retningslinje for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd.

Ved foreldretvister kan retten, i særlige tilfeller og dersom hensynet til barnets behov tilsier det, pålegge samvær med tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Dette følger av barneloven § 43a.

Samvær med tilsyn kan fastsettes i form av beskyttet eller støttet tilsyn. Støttet tilsyn skal benyttes hvis barnet, foreldrene eller familien har behov for støtte og veiledning under samværet. Det kan for eksempel være tilfellet hvis det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene eller det er behov for kontaktetablering mellom barnet og samværsforelderen. Beskyttet tilsyn skal benyttes hvis det er nødvendig å overvåke hele samværet. Det kan være saker der det har vært problematikk knyttet til vold, rus og psykiske lidelser som kan påvirke omsorgsevnen, men der det likevel vil være til barnets beste med et begrenset samvær.

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova gir nærmere regler for beskyttet tilsyn. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt en veileder for samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a (Q-1220 B).

Domstolen fastsetter tilsynsformen og bestemmer hvor lenge samværsordningen skal vare og antallet timer. Det er den kommunale barnevernstjenesten som har ansvaret for gjennomføring av beskyttet tilsyn, mens Bufetat har ansvaret for gjennomføringen av støttet tilsyn.

12.12.1 Omfanget av tilsynssamværet

Omfanget og varigheten av tilsynssamværet blir fastsatt av retten ut ifra barnets behov og begrunnelsen for tilsynet.

Beskyttet tilsyn kan fastsettes med inntil 16 timer i året. Dette følger av forskriftens § 4 andre ledd. 16 timer er det maksimale antall timer som kan fastsettes for et tilsynssår i en sak. Tilsynsåret beregnes fra dato for første gjennomførte tilsynssamvær og ett år frem i tid, og følger altså ikke kalenderåret. Det er selve samværstiden som skal regnes til de 16 timene. Tid til administrativt arbeid som rapportskriving vil gå utenom tidsrammen. Det samme gjelder eventuell tid til å bringe barnet til og fra samværet der samværsforelderen ikke selv deltar, samt tilsynspersonens tidsbruk til reise mv.

Samvær med tilsyn er i utgangspunktet ment å være midlertidig og kortvarig, primært ikke utover ett år (Prop. 85 L (2012-2013) pkt. 10.3.4.2).

12.12.2 Barnevernstjenestens ansvar ved beskyttet tilsyn

Samvær med beskyttet tilsynet er ikke hjemlet i barnevernsloven, men i barneloven § 43a. Barnevernstjenesten i den kommunen der barnet bor fast, har ansvaret for å oppnevne tilsynsperson, jf. forskrift med samvær etter barneloven § 5. Hvis barnet ikke bor fast i Norge, men skal ha samvær her, er det kommunen hvor samværsforelderen er bosatt som har ansvar for tilsynet.

Bostedskommunen vil også ha det økonomiske ansvaret for tilsynet. Barnevernstjenesten i den kommunen barnet bor fast kan inngå avtale med en annen kommune barnet har tilknytning til om at ansvaret for tilsynet overføres til denne kommunen. Les mer om oppholdskommunen ansvar i punkt 12.6.

Tilsynspersonen kan være en ansatt i barnevernstjenesten eller en som barnevernstjenesten inngår avtale med.

Gjennom ansvaret for tilsynet vil barnevernstjenesten i kommunen der barnet bor få kunnskap om barnets situasjon. Når domstolene pålegger barnevernstjenesten å føre tilsyn etter barneloven § 43a, skal pålegget registreres som en melding, jf. barnevernsloven § 2-1. Barnevernstjenesten må i en slik situasjon vurdere om det er grunnlag for å åpne en undersøkelse, jf. barnevernsloven §§ 2-1, jf. 2-2. I forarbeidene (Prop. 85 L (2012-2013) understrekes det at oppgaven med beskyttet tilsyn etter pålegg fra domstolen ikke i seg selv innebærer at det skal opprettes en undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2.

Saker om samvær med beskyttet tilsyn etter barneloven § 43 a skal registreres som separate saker, og arkiveres i barnevernstjenestens ordinære arkiv. Les mer om meldinger til barnevernstjenesten i kapittel 18, og om barnevernstjenestens undersøkelser i kapittel 19.

Statlige barnevernsmyndighetene omfatter departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og statsforvalterne. De statlige barnevernsmyndighetene ledes av departementet. Dette følger av barnevernsloven § 16-1 første ledd.

Barne-, ungdoms- og familieetaten er inndelt i sentralt, regionalt og lokalt nivå, jf. § 16-1 andre ledd.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) er sentralt nivå i Bufetat og leder Bufetats virksomhet, jf. § 16-1 andre ledd andre setning og Prop 133L (2020-2021) punkt 22.1.6.1. I tillegg er Bufdir fagdirektorat for både statlig og kommunalt barnevern. Bufdirs oppgave som fagdirektorat fremgår ikke av loven, men er delegert fra departementet.

Bufetats regionale nivå er de fem regionene Bufetat Region Øst, Bufetat Region Sør, Bufetat Region Vest, Bufetat Region Midt-Norge og Bufetat Region Nord.

Barnevernsinstitusjonene er statlig barnevernsmyndighet på lokalt nivå. Dette følger av barnevernsloven § 16-1 tredje ledd. Bestemmelsen om at barnevernsinstitusjonene er statlig barnevernsmyndighet på lokalt nivå, gjelder alle barnevernsinstitusjoner, uavhengig av om de er statlige eller private. (Merknad til § 16-1 Prop 133L (2020-2021)

13.1.1 Departementets ansvar og oppgaver

Departementets oppgaver finner vi i barnevernsloven § 16-2 første ledd. Departementet skal

• følge med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester og tiltak etter loven blir anvendt riktig og på en måte som tjener lovens formål (bokstav a)
• sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket (bokstav b)
• gi nødvendige retningslinjer og tilrettelegge for god saksbehandling (bokstav c)
• sette i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven (bokstav d)
• sørge for å utvikle statistikk og analyser om barnevernet (bokstav e)
• sørge for at det finnes et forsvarligtilbud for utdanning av personell, og for at de som skal anvende loven får forsvarlig veiledning (bokstav f)

Flere av oppgavene som fremgår av bestemmelsen ivaretas av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som følge av at direktoratet 1. januar 2014 ble tildelt oppgaver som fagdirektorat også for kommunalt barnevern. Bestemmelsen gir uttrykk for oppgaver som til sammen utgjør kjernen i departementets overordnede ansvar for sektoren. (Merknad til § 16-2 i Prop. 133 L (2020-2021))

Departementet kan kreve at organer som hører inn under loven, uten hinder av taushetsplikt gir opplysninger som er nødvendige for at departementet skal kunne utføre sine oppgaver etter første ledd. Dette følger av barnevernsloven § 16-2 siste ledd.

13.1.2 Bufdirs ansvar og oppgaver

Bufdir er fagdirektorat for kommunalt og statlig barnevern. De fleste av direktoratets oppgaver som fagdirektoratet fremgår ikke av loven, men er delegert fra departementet.

I rollen som fagdirektorat har Bufdir ansvar for:

• Lovtolkninger
• Bestilling og formidling av forskning og kunnskapsoppsummeringer
• Utarbeidelse av faglige veiledere og retningslinjer
• Klageinstans i saker om godkjenning av private og kommunale institusjoner.

13.1.3 Bufetats ansvar og oppgaver

Bufetats ansvar og oppgaver fremgår av ulike bestemmelser i barnevernloven.

Barnevernsloven § 16-3 gir oversikt over sentrale oppgaver som er tillagt Bufetat, men listen er ikke uttømmende. Første ledd begrenser Bufetats ansvar til å gjelde tjenester og tiltak til barn og unge som oppholder seg i Norge.

Annet ledd regulerer Bufetats bistandsplikt. Bistandsplikten innebærer at Bufetat etter anmodning fra kommunen skal

• bistå barnevernstjenesten med å gi barn opphold utenfor hjemmet når det treffes akuttvedtak etter §§ 4-1, 4-2, 4-4 eller 4-5
• bistå barnevernstjenesten med å gi barn opphold i fosterhjem
• bistå barnevernstjenesten med gi barn opphold i barnevernsinstitusjon. Etaten kan i særlige tilfeller tilby opphold i spesialisert fosterhjem.

Les mer om Bufetats bistandsplikt i punkt 13.2.

Det følger av § 16-3 tredje ledd at Bufetat skal

• rekruttere og gi grunnleggende opplæring til fosterhjem
• etablere og drifte barnevernsinstitusjoner etter barnevernsloven, som også kan ha tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av barn
• godkjenne barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere
• tilby veiledet praksis i institusjon når en utdanningsinstitusjon ber om det, og samarbeide med utdanningsinstitusjonen om gjennomføring av veiledet praksis.

Det følger videre av barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd at Bufetat kan, men ikke har plikt til å tilby barnevernstjenesten:

• utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0–6 år dersom det er stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt.
• hjelpetiltak i etterkant av slik utredning når dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre tiltak utenfor hjemmet.
• spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet der dette kan forhindre tiltak utenfor hjemmet
• tverrfaglig helsekartlegging dersom barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for barneverns- og helsenemnda eller nemnda har truffet vedtak om opphold utenfor hjemmet etter §§ 5-1 eller 6-2, eller ved vedtak om frivillig opphold etter §§ 3-2 eller 6-1.

Les mer om spesialisert tilbud fra staten uten bistandsplikt i punkt 13.8.

13.1.4 Statsforvalterens ansvar og oppgaver

Statsforvalteren er statlig barnevernsmyndighet på fylkesnivå, og deres ansvar og oppgaver er regulert i barnevernsloven § 16-7 og kapittel 17.

Statsforvalteren skal

• Føre tilsyn etter kapittel 17. Det fremgår av § 17-3 at Statsforvalteren
  • skal føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter kapittel 1 til 15 i barnevernsloven og plikter etter kommuneloven § 25-1. Reglene i kommuneloven kapittel 30 gjelder for denne tilsynsvirksomheten.
  • skal føre tilsyn med at barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere drives i samsvar med denne loven og forskrifter til loven. Tilsynsansvaret gjelder også familiebaserte botilbud etter § 11-1 femte ledd. Les mer om Statsforvalters tilsyn med barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre i rundskrivets punkt 13.5 og med sentre for foreldre og barn i punkt 13.6.4.
  • skal føre tilsyn med lovligheten av andre statlige tjenester og tiltak etter denne loven. Ansvaret omfatter også tilsyn med private som utfører oppgaver etter denne loven
• Gi kommunene råd og veiledning. Statsforvalterens plikt til å gi kommunene råd og veiledning omfatter både råd og veiledning i enkeltsaker og mer generell opplæring. (Prop. 133 l (2020-2021) merknad til § 16-7)
• Behandle klager på barnevernstjenestens og barne-, ungdoms- og familieetatens vedtak i samsvar med § 12-9, klager på og barnevernsinstitusjoners enkeltvedtak og brudd på §§ 10-1 til 10-14 i samsvar med § 10-16. Les mer om statsforvalterens behandling av klage på barnevernsinstitusjoners enkeltvedtak og brudd på §§ 10-1 til 10-14 i rundskrivets punkt 13.5.3.2.
• Behandle muntlige og skriftlige henvendelser fra barn, foreldre og andre om forhold i en barnevernssak. Det er i barnevernsloven § 16-7 bokstav d) særlig presisert at statsforvalteren skal behandle muntlige og skriftlige henvendelser fra barn og foreldre om forhold i en barnevernssak. Barn og foreldre kan henvende seg til statsforvalteren hvis de er uenige i barnevernets håndtering og mener barnevernet ikke utfører sine lovpålagte oppgaver. Det kan omfatte forhold i barnevernstjenestens saksbehandling, og også om tiltak i og utenfor hjemmet. Bestemmelsen gir ingen plikt for statsforvalteren til å åpne et tilsyn. Les mer om statsforvalters oppfølging av slike henvendelser i punkt 13.5.3.2.

13.1.4.1 Særlig om statsforvalterens behandling av henvendelser fra barn, foreldre og andre om forhold i en barnevernssak

Hvis barnevernstjenesten mottar en slik henvendelse, plikter de å oversende henvendelsen til statsforvalteren, se Prop 83 L (2024-2025) punkt 10.2.1.

Det gjelder ingen formkrav til henvendelsene, og barn og foreldre kan henvende seg til statsforvalter uavhengig av om de har partsrettigheter eller ikke, se Prop 83 L (2024-2025), merknad til § 16-7.

En henvendelse kan for eksempel omhandle;

• forhold ved barnevernstjenestens saksbehandling,
• at det er satt inn feil hjelp, eller hjelp som ikke er tilstrekkelig eller som ikke har nytteverdi,
• manglende medvirkning i valg av hjelpetiltak,
• andre forhold ved barnevernssaken, inkludert opphold på institusjon, opphold på omsorgssenter, opphold på senter for foreldre og barn, jf. også § 10-16 tredje ledd
• at barnet ikke har det bra i fosterhjemmet,
• at barnevernstjenestens oppfølging ikke er god nok.

Barnevernstjenesten har, som ledd i den generelle veiledningsplikten etter forvaltningsloven § 11, plikt til å informere barn og foreldre om adgangen til å kontakte statsforvalter. Veiledningsplikten vil kunne omfatte informasjon om hva kontakt med statsforvalter innebærer, når det kan være nyttig å kontakte statsforvalter, hva statsforvalteren kan gjøre og om barnas barnevernsklage.

Når statsforvalteren mottar informasjon som kan tyde på at tjenester eller tiltak ytes i strid med barnevernsloven eller forvaltningsloven med tilhørende forskrifter, skal de vurdere om det er grunnlag for videre undersøkelse, og eventuelt på hvilken måte en slik undersøkelse skal gjennomføres, jf. barnevernsloven § 16-7 bokstav a og kapittel 17, og kommuneloven § 30. Avgjørende faktorer i denne vurderingen vil kunne være sakens alvorlighetsgrad, sannsynligheten for at det er begått eller begås lovbrudd og hvorvidt forholdene fortsatt er aktuelle.

Statsforvalteren har ulike virkemidler for å følge opp potensielt kritikkverdige forhold. På bakgrunn av henvendelser, og annen informasjon, skal embetet vurdere om det er grunnlag for å opprette tilsynssak, jf. barnevernsloven kapittel 17 og kommuneloven kapittel 30. Det foreligger ingen plikt til å åpne tilsyn, og beslutningen om å gjøre det er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Statsforvalteren kan også vurdere om henvendelsen gir grunnlag for å gi kommunen råd og veiledning, jf. barnevernsloven § 16-7 bokstav b. I tillegg har Statsforvalteren en begrenset adgang til å omgjøre kommunale enkeltvedtak utenom ordinær klagebehandling etter forvaltningsloven § 35. Se mer om dette i Prop. 83 L (2024-2025) merknad til § 16-7.

Bufetat skal etablere og drifte barnevernsinstitusjoner etter barnevernsloven. Institusjonene kan også ha tilknyttede spesialisttjenester for omsorg og behandling av barn. Dette følger av barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav b.

Ansvaret innebærer at Bufetat skal sørge for at det er et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert institusjonstilbud over hele landet til enhver tid, jf. barnevernsloven § 16-3 femte ledd. Institusjonstilbudet skal ha tilstrekkelig bredde til å dekke de formål som er nevnt i loven, blant annet omsorg, beskyttelse og behandling jf. § 10-1. Tiltakene skal være geografisk spredt med sikte på god tilgjengelighet i alle deler av landet. Bufetat må sørge for at det nødvendige tilbudet finnes, enten ved å etablere og drive egne institusjoner og/eller ved å inngå avtale om bruk av private og kommunale institusjoner, jf. Ot. prop 9 (2002-2003), punkt 10.1, merknader til § 5-1.

Bufetat har ansvar for at institusjonstilbudet holder faglig forsvarlig kvalitet. Dette er en plikt som både gjelder den enkelte institusjon, og tilbudet som helhet, jf. høringsnotat til kvalitets- og godkjenningsforskriften punkt 3.1 s. 6. At den enkelte institusjon holder faglig forsvarlig kvalitet, sikres blant annet ved at alle institusjoner, både statlige, private og kommunale, må være godkjent før de kan ta inn barn. Godkjenning av institusjoner er omtalt i punkt 13.4.1.

Barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav b innebærer ingen plikt til å ha en kapasitet av et bestemt omfang. Bestemmelsen er heller ikke ment å inneholde nærmere regler om hva som på faglig grunnlag anses som et forsvarlig tiltak i den enkelte sak. Hvorvidt Bufetat kan anses å ha et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat vil ha sammenheng med i hvilken grad Bufetat anses å oppfylle bistandsplikten i den enkelte saken, jf. barnevernsloven § 16-3 annet ledd og femte ledd. Se også Prop. 133 L (2020-2021) punkt 22.1.6.2, og punkt 25.1 med merknader til § 16-3. Bufetats bistandsplikt er omtalt i punkt 13.2.

13.4.1 Godkjenning av institusjoner

Alle statlige, private og kommunale institusjoner må være godkjent før det kan oppholde seg barn der, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriften § 3 første ledd. Det gjelder alle barnevernsinstitusjoner, omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere og institusjoner med hjem, jf. barnevernsloven § 10-17 første ledd, § 11-5 og § 10-24.

Det er gitt regler om godkjenning, og om hvilke krav institusjonene må oppfylle for å bli godkjent, i barnevernsloven § 10-17, § 10-18 og § 10-19 og i forskrift om krav til kvalitet- og godkjenning av barnevernsinstitusjoner (kvalitets- og godkjenningsforskriften). Kvalitets- og godkjenningsforskriften gjelder «så langt den passer» for institusjoner med hjem etter barnevernsloven § 10-24, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 2.

Reglene skal bidra til at institusjonene oppfyller lov- og forskriftskrav, til at kvaliteten i institusjonene styrkes, og til at institusjonene gir det enkelte barn forsvarlig omsorg og behandling og ivaretar deres personlige integritet og rettsikkerhet, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 1.

Barneverns- og helsenemnda kan bestemme at barn med vedtak etter barnevernsloven skal bo i kommunal barnebolig etter helse- og omsorgstjenesteloven, jf. barnevernsloven § 5-3 første ledd annen setning. Slike boliger som reguleres etter annet lovverk faller utenfor godkjenningsordningen. Se mer om dette i denne tolkningsuttalelsen av 11.4.2020.

13.4.1.1 Vedtaks- og beslutningskompetanse i godkjenningssaker

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) regionalt nivå treffer vedtak om godkjenning, vedtak om bortfall av godkjenning og beslutning om frist for retting av mangler for private og kommunale institusjoner, jf. barnevernsloven § 10-19 første ledd og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 4 første ledd, første punktum.

Avgjørelser om godkjenning av statlige institusjoner regnes ikke som enkeltvedtak, fordi det ikke er bestemmende for rettigheter eller plikter til private personer/rettssubjekter, jf. forvaltningsloven § 2 a. Avgjørelser om godkjenning, bortfall av godkjenning og frist for retting av mangler for statlige institusjoner treffes derfor i form av beslutninger av Bufetat regionalt nivå. Bufetat må dokumentere de faktiske opplysningene og vurderingene som er lagt til grunn for beslutningen, jf. høringsnotat til kvalitets- og godkjenningsforskriftens punkt 4.3.4, s. 18.

I forarbeidene er det vist til at den nærmere organiseringen av godkjenningsfunksjonen på regionalt nivå er overlatt til Bufdirs styring, jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.3.4, s. 352. Myndigheten til å fatte vedtak og beslutning om godkjenning av private, kommunale og statlige institusjoner er organisert og lagt til Bufetats enhet for godkjenning av barnevernsinstitusjoner (BEG).

I Oslo kommune ivaretas Bufetats oppgaver av kommunen, jf. barnevernsloven § 16-6 og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 4 annet ledd. Det er Barne- og familieetaten i Oslo kommune (BFE) som fatter vedtak om godkjenning, vedtak om bortfall av godkjenning og fastsetter frist for retting av mangler for kommunale og private institusjoner som geografisk ligger i Oslo kommune.

Sentralt nivå i Bufetat (Bufdir) er klageinstans for vedtak om godkjenning av private og kommunale institusjoner, jr. barnevernsloven § 10-19 femte ledd og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 4 tredje ledd. Bufdir er klageinstans også for vedtak som er fattet av Oslo kommune, jf. barnevernsloven § 16-6 første ledd tredje setning.

Dette kapittelet i rundskrivet omhandler statlig barneverns ansvar og oppgaver. Godkjenningsmyndigheten omtales derfor som Bufetat i det følgende, selv om også Oslo kommune har tilsvarende oppgaver og ansvar for de institusjonene som ligger i Oslo kommune.

13.4.1.2 Søknad om godkjenning og ulike typer av godkjenning

Kvalitets- og godkjenningsforskriften § 5 regulerer hvordan institusjonene skal gå frem ved søknad om godkjenning. Søknad om godkjenning skal fremmes for Bufetat regionalt nivå v/ BEG, og søker skal bruke søknadsskjemaet som er utarbeidet av Bufetat. Søknadsskjemaet kan lastes ned her.

Søknaden skal inneholde alle opplysninger som er nødvendige for å vurdere hvorvidt institusjonen oppfyller kravene til godkjenning.

13.4.1.2.1 Søknad om godkjenning før institusjonen er ferdig etablert

Dersom søknaden sendes før institusjonen er ferdig etablert, må søknaden inneholde en fullstendig beskrivelse av hvordan institusjonen skal oppfylle kravene for godkjenning. Endelig godkjenning forutsetter dokumentasjon fra søkerens side og en kontroll fra Bufetat v/ BEG om at kravene for godkjenning er oppfylt. Institusjonen kan ikke ta imot barn før endeling godkjenning er gitt.

Både avgjørelse om godkjenning av private og kommunale institusjoner før de er ferdig etablert, og avgjørelser om endelig godkjenning, er enkeltvedtak som kan påklages. Les mer om dette i denne tolkningsuttalelsen av 22.9.2015.

13.4.1.2.2. Søknad om godkjenning av institusjoner med selvstendige avdelinger

Barnevernsinstitusjoner kan bestå av flere institusjonsavdelinger. Dersom en institusjonsavdeling utfører selvstendige faglige og administrative oppgaver, må den ha egen godkjenning, jf. barnevernsloven § 10-19 tredje ledd og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 3 femte ledd. Det betyr at den må oppfylle alle vilkårene for godkjenning, inkludert krav til egen institusjonsplan, se punkt 13.4.2.2.

13.4.1.2.3 Midlertidig godkjenning

Hvis særlige hensyn tilsier det kan institusjoner som ikke oppfyller alle krav om godkjenning, gis midlertidig godkjenning én gang for en periode inntil seks måneder, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 3 fjerde ledd. Midlertidig godkjenning kan bare gis hvis det er forsvarlig ut fra hensynet til barna og institusjonen ellers kan drives på forsvarlig måte.

Det er åpnet for å gi midlertidig godkjenning for en periode inntil tolv måneder for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere, hvis det er nødvendig for å ivareta ansvaret ved et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina, jf. forskriftens § 3 fjerde ledd annen setning.

Unntaksbestemmelsen om midlertidig godkjenning er særlig ment for tilfeller der en institusjon i det alt vesentligste oppfyller vilkårene for godkjenning, og hvor institusjonen kan dokumentere at kravene i sin helhet vil være oppfylt innen den tid som er fastsatt for den midlertidige godkjenningen.

Det kan for eksempel være der en institusjon i en tidsbegrenset periode ikke kan oppfylle alle formelle krav til kompetanse og bemanning, jf. høringsnotatet til kvalitets- og godkjenningsforskriften punkt 4.3.2 s. 16.

13.4.1.2.4 Søknad om ny godkjenning ved vesentlige endringer

Ny godkjenning kreves ved omlegging og utvidelse av institusjonens virksomhet og ved flytting av institusjonen, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 3 sjette ledd. Det må fremmes ny søknad om godkjenning før det foretas vesentlige endringer av virksomheten, jf. forskriftens § 5 fjerde ledd.

13.4.1.3 Opplysningsplikt og etterfølgende kontroll

Godkjente institusjoner skal av eget initiativ, og uten ugrunnet opphold, informere Bufetat regionalt nivå om forhold som kan ha betydning for godkjenningen, jf. forskriftens § 6 første ledd. Forhold som kan ha betydning for godkjenningen er for eksempel endring av målgruppe, målsetting, metodikk, ledelse, og større utskiftninger av personal.

Bufetat regionalt nivå kan når som helst, og på den måten som vurderes hensiktsmessig, føre kontroll med at vilkårene for godkjenning fremdeles er til stede. Bufetat kan undersøke alle sider av virksomheten og innhente alle relevante opplysninger uten hinder av taushetsplikten, jf. forskriftens § 6 annet ledd.

Bufetat kan ha rettslig handlingsrom til å innhente opplysninger fra politiet og bruke opplysningene ved godkjenning og etterfølgende kontroll, hvis det foreligger informasjon som gir grunn til å tro at eier, leder eller ansatt ved institusjonen har utført straffbart forhold.

Det rettslige handlingsrommet er presisert i denne tolkningsuttalelsen av 12.10.2021.

I Bufetat er ansvaret organisert slik at der er BEG som fører etterfølgende kontroll med alle private og kommunale institusjoner som geografisk ligger inn under Bufetats regioner, jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.3.4, s. 352.

Siden de statlige institusjonene eies av Bufetat og er underlagt Bufetats instruksjonsmyndighet, kan kontrollen med disse institusjonene gjennomføres som en del av Bufetats løpende internkontroll etter barnevernsloven § 16-3 sjette ledd, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 6 tredje ledd. Internkontrollen med institusjonene utøves av den enkelte region som institusjonen geografisk hører til.

13.4.1.4 Bortfall av godkjenning

Dersom institusjonen ikke lenger oppfyller kravene til godkjenning, skal Bufetat regionalt nivå treffe vedtak eller beslutning om bortfall av godkjenning, jf. barnevernsloven § 10-19 fjerde ledd og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 7. Hvis det er forsvarlig ut fra hensynet til barna kan Bufetat regionalt nivå i stedet fastsette en frist for retting av manglene som fører til at kravene til godkjenning ikke er oppfylt, jf. forskriften § 7 annet ledd.

I Bufetat er det BEG som fatter vedtak om bortfall av godkjenning, eller beslutter frist for retting av mangler, for de private og kommunale institusjonene. De statlige institusjonene følges opp som en del av Bufetat internkontroll. Hver enkelt region tar stilling til grunnlaget for videre drift for statlige institusjoner som hører til regionen, og kan ved brudd på kravene enten beslutte bortfall av godkjenning eller iverksette virkemidler som kan sikre at institusjonen oppfyller kravene.

Bufetat regionalt nivå skal gi melding om vedtak eller beslutning om bortfall av godkjenning, og fastsatt frist for retting av mangler, til statsforvalter og barnevernstjenestene som har oppfølgingsansvar for barna på institusjonen, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 7 annet ledd.

13.4.1.5 Klageadgang

Private og kommunale institusjoner kan påklage vedtak om godkjenning og vedtak om bortfall av godkjenning til Bufdir som sentralt nivå i barne-, ungdoms- og familieetaten, jf. barnevernsloven § 10-19 femte ledd. Det gjelder også vedtak truffet av Oslo kommune, jf. barnevernsloven § 16-6 første ledd tredje punktum.

Klagefristen er tre uker fra det tidspunktet underretting om vedtaket er kommet frem, jf. forvaltningslovens § 29.

Det gjelder ingen formell klageadgang ved beslutninger som omhandler statlige institusjoner. Avgjørelsen regnes ikke som enkeltvedtak, og en klageadgang ville innebære at Bufetat både ville ha vært klager og vedtaksmyndighet. Ved intern uenighet er det likevel mulig å løfte spørsmålet til Bufdir som overordnet organ, uten at saksbehandlingsreglene for forvaltningsklage legges til grunn, jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.3.4 s. 352.

13.4.2 Hvilke krav må institusjonene oppfylle for å bli godkjent?

Institusjoner (barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere) kan bare godkjennes dersom de oppfyller krav i barnevernsloven og i forskriftene til barnevernsloven, og ellers drives på forsvarlig måte. Dette følger av barnevernsloven § 10-19 andre ledd første punktum og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 3 annet ledd bokstav a og d, jf. også § 11-5.

Det er krav om at institusjonen må gi barn som oppholder seg der forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. barnevernsloven § 10-1 og kvalitets- og godkjenningsforskriften § 3 andre ledd bokstav b. Tett geografisk konsentrasjon av institusjoner kan inngå som moment i vurderingen av om institusjonen kan gi barn forsvarlig omsorg og behandling, se mer om dette i punkt 13.4.2.1.

Institusjonen må også tilfredsstille vilkår stilt i eller med hjemmel i annen lovgivning, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 3 annet ledd bokstav c.

13.4.2.1 Nærmere om krav til forsvarlig omsorg og behandling

Tett geografisk konsentrasjon av institusjoner kan inngå som et moment i vurderingen av om institusjonen kan gi barn forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 3 tredje ledd.

Forarbeidene påpeker at i enkelte særlige tilfeller vil en for tett geografisk konsentrasjon av institusjoner kunne gå på bekostning av kvaliteten på tilbudet. Barn i barnevernsinstitusjoner skal leve så normalt som mulig med positive nettverk og gode tilbud fra andre tjenester. En tett geografisk konsentrasjon av institusjoner kan skape et nærmiljø som gir risiko for negativ læring, og vanskeliggjøre forutsetningene for gode nettverk. Dette kan være et moment som kan inngå i vurderingen av om institusjonen kan gi barna forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling.

Forarbeidene er tydelige på at godkjenningsordningen ikke kan brukes til å regulere den geografiske fordelingen av institusjoner, eller etablere generell etableringsstopp i et bestemt område. Lokalisering er ikke et selvstendig hensyn ved godkjenning i den forstand. Vedtak om godkjenning er enkeltvedtak overfor private institusjoner, og Bufetat har plikt til å godkjenne institusjoner som oppfyller vilkårene. Godkjenningsordningen er dermed en ren kvalitetssikringsfunksjon. Dersom Bufetat skal innvirke på konsentrasjonen av institusjoner i et område, må det skje gjennom styring og kontrakt, jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.3.4 s. 352.

Høringsnotatet til kvalitets- og godkjenningsforskriften punkt 4.3.2 s. 14 og 15 utdyper at det er forholdene ved den enkelte institusjonen som er avgjørende for om institusjonen skal godkjennes. I enkelte særlige tilfeller vil en for tett geografisk konsentrasjon av institusjoner kunne påvirke innholdet i institusjonstilbudet på en slik måte, at det kan svekke mulighetene for å kunne oppfylle kravene til godkjenning.

Forståelsen av tett geografisk konsentrasjon av institusjoner som moment i forsvarlighetsvurderingen er nærmere presisert i denne tolkningsuttalelsen av 30.6.2023. Her er det også presisert at bestemmelsen er begrunnet i hensynet til å redusere eller unngå fare for negativ læring, og at lokal økonomi og kapasitet ikke er relevante hensyn.

13.4.2.2 Krav til institusjonsplan

Institusjonen skal ha en skriftlig plan for sin virksomhet, jf. barnevernsloven § 10-17 tredje ledd første punktum. Dette er et overordnet krav som skal bidra til å sikre at institusjonen redegjør for hvordan institusjonen oppfyller krav til kvalitet, jf. Prop. 133 L (2021-2021) punkt 16.2.6 s. 342.

13.4.2.3 Krav til målgruppe, målsetting og metodikk

Godkjenningen skal gjelde for bestemte målgrupper, jf. barnevernsloven § 10-19 annet ledd annet punktum. Barnevernsloven § 10-17 annet ledd stiller krav om at institusjonen skal ha en definert målgruppe og et formulert mål for sin faglige virksomhet.

Forarbeidene påpeker at differensiering mellom ulike målgrupper skal bidra til å sikre samsvar mellom barnas behov og den faglige innrettingen av tiltaket. Hva som utgjør en forsvarlig og hensiktsmessig målgruppe for et institusjonstilbud, er en faglig vurdering som vil kunne vurderes i lys av ny kunnskap og erfaring. Forarbeidene understreker at bestemmelsen (§ 10-17 annet ledd) ikke tar sikte på å definere hva som utgjør en målgruppe eller i hvilken grad tilbudet skal differensieres.

Forarbeidene påpeker imidlertid at enkelte målgrupper ikke bør blandes. Blant annet er det støtte i forskning for at barn med alvorlige rusproblemer ikke bør blandes med barn som ikke har rusproblemer. Barna kan påvirke hverandre negativt, noe som vil få betydning for barnets videre utvikling. Se mer om dette i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6, s. 342.

Det er ikke rettslige hindringer for at barn med ulike oppholdsgrunnlag kan inngå i samme målgruppe og oppholde seg samtidig på én og samme institusjonsavdeling, dersom de ut fra en faglig vurdering anses å ha behov for den samme faglige innretningen på tiltaket og målgruppen vurderes å være forsvarlig. Dersom institusjonens målgruppe skal omfatte barn med ulike oppholdsgrunnlag, for eksempel både § 5-1 og § 6-2, må de formulerte målene kunne romme at institusjonen både skal gi tilbud til barna på omsorg og til barna som er til behandling som følge av at de utsetter sin utvikling for alvorlige fare. Se mer om dette i denne tolkningsuttalelsen av 5.12.2024.

Barnevernsloven § 10-17 annet ledd annet punktum stiller også krav om at institusjonen skal anvende metoder som er faglig og etisk forsvarlige og tilpasset institusjonens målgrupper og målene for institusjonens virksomhet.

Departementet har ikke funnet det hensiktsmessig å innta en nærmere regulering av hvilke metoder som er faglig og etisk forsvarlige i barnevernsloven. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at metoder som medfører at barnets psykiske eller fysiske helse blir utsatt for skade eller fare, aldri kan anses som forsvarlige, jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6, s. 342.

13.4.2.4 Lokalisering og materielle krav

Kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 8 første ledd stiller krav om at institusjonen må være fysisk utformet og materielt utstyrt slik at den kan gi barn innenfor institusjonens målgruppe forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling og nå målene for sin virksomhet. Det følger av § 8 tredje ledd bokstav a-f at institusjonen skal ha:

• tilstrekkelige og oversiktlige fellesarealer,
• lokaler som er egnet til fritidsaktiviteter,
• lokaler som er egnet til samvær med familie,
• egnede utearealer,
• tilstrekkelig fritidsmateriell, og
• tilfredsstillende vedlikehold og hygienisk standard.

Alle barn skal gis tilbud om enkeltrom med mindre institusjonens målgruppe er små barn. Hvis det er behov for opplæring i institusjonens lokaler, skal institusjonen ha lokaler som er egnet til dette formålet, jf. opplæringsloven § 13-2 annet ledd. Dette følger av forskriftens § 8 fjerde og femte ledd.

Kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 8 annet ledd stiller krav som også har betydning for lokaliseringen av institusjonen. Institusjonen må kunne følge opp barnas behov for skole-, helse- og omsorgstjenester, andre velferdstilbud, samt fritidsmuligheter og offentlig kommunikasjon. Forutsetning for godkjenning er at institusjonen kan følge opp de barna som bor i institusjonen, og ved anvendelsen av kravet må det blant annet ses hen til hvilken målgruppe institusjonen er beregnet for, jf. høringsnotat til kvalitets- og godkjenningsforskriften punkt 4.4.1 s. 21.

Når institusjonen består av flere institusjonsavdelinger med egen godkjenning, skal avdelingene være lokalisert på en måte som hindrer negativ læring mellom målgrupper, jf. forskriftens § 8 annet ledd.

Det er ikke noe absolutt forbud mot å godkjenne en barnevernsinstitusjon som er samlokalisert i samme bygg med institusjoner etter annet lovverk, som for eksempel institusjoner etter helse- og omsorgstjenesteloven eller lov om psykisk helsevern. Se mer om dette i denne tolkningsuttalelsen av 10.9.2025.

13.4.2.5 Krav til bemanning og kompetanse

Barnevernsloven § 10-18 og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 9 regulerer krav til bemanning og kompetanse i institusjoner. I Anbefalinger om kompetanse og utdanning for barnevernsinstitusjoner er det gitt veiledning om forståelsen og anvendelsen av kravene som gjelder kompetanse i institusjon.

13.4.2.5.1 Det generelle kravet om forsvarlig bemanning og kompetanse

Institusjonen skal til enhver tid ha forsvarlig bemanning og kompetanse. Det står i barnevernsloven § 10-18 første ledd, første setning.

Det generelle kravet om forsvarlig bemanning og kompetanse, innebærer at det må foretas konkrete vurderinger av kompetansebehovet ved den enkelte institusjon. Det kan være behov for personell med høyere kompetanse, utover minimumskravet om bachelorutdanning, for at institusjoner skal kunne godkjennes og kvalitetssikres for arbeid med en bestemt målgruppe. Det kan også være behov for at enkelte institusjoner har ansatt personell med helsefaglig, rusfaglig eller annen spesifikk fagkompetanse. Ulike målgrupper vil kunne kreve ulike former for kompetanse. Departementet har ikke ansett det hensiktsmessig å detaljregulere hvilken spesifikk kompetanse som skal være tilgjengelig ved institusjoner for ulike målgrupper. Se mer om dette i Prop. 133 L (2020-2021), punkt 16.2.6.2, s. 343.

13.4.2.5.2 Stillingsplan som sikrer faglig forsvarlig drift

Institusjonen skal ha en stillingsplan som sikrer en faglig forsvarlig drift, jf. barnevernsloven § 10-18 første ledd, annen setning. Det er utarbeidet flere tolkningsuttalelser som omhandler dette kravet, og som må kunne legges til grunn også etter gjeldende barnevernslov.

Hvis institusjonen gjør større endringer i bemanningen som følge av at det er færre antall barn ved institusjonen enn den er godkjent for, skal godkjenningsmyndigheten varsles for å kunne gjøre en konkret vurdering av om stillingsplanen er forsvarlig. Dette er presisert i tolkningsuttalelse av 13.11.2017.

Det kan gjennom styring og kontrakt være fastsatt særlige krav til bemanning om natt. I tolkningsuttalelse av 9.9.2015 er det presisert at institusjonen, med utgangspunkt i det enkelte barns og gruppens samlede behov, må foreta jevnlige risikovurderinger av hva som er forsvarlig bemanningstetthet på natt for å tilfredsstille kravet om stillingsplan som sikrer forsvarlig drift.

En tolkningsuttalelse av 24.4.2015 gjelder spørsmål om, og eventuelt i hvilket omfang, en institusjon kan leie inn personell fra et bemanningsbyrå til deler av turnusen. Tolkningsuttalelsen presiserer at det ikke kan utledes noe absolutt forbud mot bruk av underleverandør, men at det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak av om bruken av underleverandører innebærer forsvarlig drift. Relevante momenter i den skjønnsmessige vurderingen kan for eksempel være hvor stor andel av bemanningen som er innleid, hvor lang periode institusjonen benytter seg av innleide, om det er de samme innleide som benyttes (om de innleide er kjent for barna), og om de innleide deltar på opplæring og veiledning ved institusjonen.

Det er ikke et absolutt krav i regelverket om at det alltid skal være minst to personer på vakt ved hver avdeling. Det er heller ikke et generelt krav om at om at det skal være faglært personale til stede i alle avdelinger og på alle vakter. En forsvarlighetsvurdering, ut fra målgruppe, målsetting, metoder og beboersammensetning, vil likevel ofte tilsi at det er behov både for flere personell og faglærte på hver vakt. Se mer om dette i tolkningsuttalelsen av 28.4.2017.

13.4.2.5.3 Ansatte med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen

Institusjonen skal ha ansatte med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen ut fra institusjonens målgruppe og målsetting. Det kommer frem av barnevernsloven § 10-18 første ledd, tredje setning.

13.4.2.5.4 Arbeidstidsordning som sikrer kontinuitet og stabilitet

Institusjonen skal ha en arbeidstidsordning som sikrer kontinuitet og stabilitet for barna, jf. barnevernsloven § 10-18 annet ledd, første setning.

13.4.2.5.5 Faglig personell som ansettes skal ha relevant bachelor

Faglig personell som ansettes i en institusjon skal ha relevant bachelorutdanning. Dette fremgår av barnevernsloven § 10-18 annet ledd, annen setning. Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i særlige tilfeller gi unntak fra dette kravet, se punkt 13.4.2.5.6.

I Prop. 83 L (2024-2025) punkt 18.4.1 s. 225 er det påpekt at behovet for spesialisert omsorg og utviklingsstøtte i institusjon, kompleksiteten i arbeidsoppgavene, adgangen til inngrep og konsekvensene ved svikt, tilsier at det faglige personellet i barnevernsinstitusjonene i hovedsak bør bestå av ansatte med relevant utdanning på bachelorgradsnivå. I tillegg er det åpnet for at institusjonen kan ansette faglig personell som kan dokumentere minst tre års arbeidserfaring fra barnevernsinstitusjon, andre barnevernstiltak med døgnbemanning eller tilsvarende omsorgstiltak, jf. § 10-18 tredje ledd, og studenter under relevant bachelorutdanning med vilkår om at utdanningen fullføres, jf. § 10-18 fjerde ledd. Slikt personell kan ansettes uten at kravet om relevant bachelor er oppfylt, og uten at det må søkes unntak fra kravet. Les mer om dette i punkt 13.4.2.5.7 og 13.4.2.5.8.

Faglig personell

Med «faglig personell» menes personell som har til oppgave å gi barna som oppholder seg på institusjonen forsvarlig omsorg og behandling. Ansatte som har andre funksjoner og oppgaver enn å gi barna omsorg og utviklingsstøtte, og som dermed ikke inngår i det ordinære faglige og miljøterapeutiske arbeidet i institusjonen, omfattes ikke av kravet om relevant bachelor. Kravet er dermed ikke til hinder for å ansette personell som skal ha til oppgave å aktivisere og motivere barn og unge i forbindelse med fritidsaktiviteter og praktisk bistand. I forarbeidene er merkantilt personell, vaktmester og kokk nevnt som eksempler på personell som ikke anses som «faglig personell», jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6.2, s. 345.

Krav til relevant bachelor gjelder for alt faglig personell som er ansatt etter 1. januar 2022, og omfatter fast ansatte, midlertidig ansatte, deltidsansatte, nattevakter, vikarer m.v. Når institusjoner benytter personell fra bemanningsbyråer og underleverandører, vil også de omfattes av kompetansekravet. Dette er presisert i anbefalinger om kompetanse og utdanning for barnevernsinstitusjon s. 6.

Relevant bachelor

I forarbeidene er det lagt til grunn at det er barnevernspedagogutdanningen, vernepleierutdanningen og sosialt arbeid/sosionomutdanningen som gir den mest relevante kompetansen for arbeid i barnevernsinstitusjon. Samtidig følger det av forarbeidene at det også innen andre utdanninger enn de sosialfaglige, vil være kompetanse som kan være relevant og supplerende i arbeidet med barn og unge i barnevernsinstitusjon. Det fremgår av prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6.2 s. 345 at departementet ikke har ønsket å stille spesifikke krav til hvilke utdanninger som skal regnes som relevante.

I Prop. 83 L (2024-2025) punkt 18.4.1 s. 225 er det listet opp andre bachelorutdanninger, som i tillegg til de sosialfaglige utdanningene, kan være relevante ved ansettelse av faglig personell i institusjon;

• sykepleie (for eksempel psykiatrisk sykepleie, helsesykepleie),
• pedagogikk (for eksempel lærer/barnehagelærer/musikkpedagog/spesialpedagog/ pedagogisk-psykologisk rådgiver),
• ergoterapi,
• flerkulturell-/mangfoldskompetanse (for eksempel ervervet gjennom samfunns- eller kulturvitenskapelig utdanning) og
• psykologi
• politi

Dette er utdanninger som vil være egnet til å ivareta behovet for tverrfaglighet i institusjon.

13.4.2.5.6 Unntak for kravet om relevant bachelor

Bufetat kan i særlige tilfeller gi unntak fra kravet om at faglig personell som ansettes skal ha relevant bachelor, jf. barnevernsloven § 10-18 annet ledd, tredje setning.

Den enkelte institusjon eller institusjonseier kan i enkelttilfeller søke Bufetat regionalt nivå om unntak fra kravet om relevant bachelor. Søknaden må være begrunnet slik at Bufetat kan vurdere om vilkårene for unntak er oppfylt. Institusjonen eller institusjonseier må derfor begrunne hvorfor søknaden bør innvilges, herunder redegjøre for at institusjonen likevel vil oppfylle de generelle kravene til forsvarlig bemanning og øvrige krav i lov og forskrift. Det forutsettes også at institusjonen redegjør for hvilken kompetanse som i tilfelle vil erstatte relevant bachelorutdanning.

Bufetat kan bare innvilge søknaden dersom institusjonen oppfyller de generelle kravene til faglig forsvarlig bemanning og kompetanse etter § 10-18 første ledd, første setning og øvrige krav i lov og forskrift, herunder krav om å gi det enkelte barnet forsvarlig omsorg og behandling. Ved behandling av en søknad om dispensasjon fra kompetansekravet må Bufetat dokumentere sine faglige vurderinger og hva vurderingene bygger på, jf. barnevernsloven § 12-4. Beslutning om hvorvidt det skal gis unntak for kravet om relevant bachelor er ikke å regne som et enkeltvedtak som kan påklages. Dette fremgår av Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6.2, s. 346.

Søknad om unntak fra kompetansekravet fra kommunale og private institusjoner behandles av BEG, mens søknader fra statlige institusjoner behandles av den regionen i Bufetat som institusjonen hører til, jf. anbefalinger om kompetanse og utdanning for barnevernsinstitusjoner s. 7.

I forarbeidene er unntak fra kompetansekravet begrunnet med at det i enkelte tilfeller kan være ønskelig at faglært personale suppleres med personell med annen bakgrunn eller kompetanse, for eksempel for å ivareta behov for fleksibilitet i sammensetningen av personell, jf. Prop .133 L (2020-2021) punkt 16.2.6.2, s. 346.

13.4.2.5.7 Ansettelse av faglig personell med relevant arbeidserfaring

Institusjonen kan også ansette faglig personell som kan dokumentere minst tre års arbeidserfaring fra barnevernsinstitusjon, andre barnevernstiltak med døgnbemanning, eller andre tilsvarende omsorgstiltak etter annet lov- og regelverk. Dette fremgår av barnevernsloven § 10-18, tredje ledd.

Det innebærer at vedkommende som ansettes ikke trenger å ha relevant bachelor, og at institusjonen som ansetter i slike tilfeller ikke trenger å søke Bufetat eller Barne- og familieetaten om unntak fra kompetansekravet, se punkt 13.4.2.5.6. Det er tilstrekkelig at personen institusjonen ønsker å ansette kan dokumentere at vedkommende oppfyller kravet om relevant arbeidserfaring.

«Andre tilsvarende omsorgstiltak etter annet lov- og regelverk» omfatter tiltak med døgnbemanning som utøver omsorg for barn eller voksne, for eksempel omsorgsbolig, barnebolig eller annen omsorgsinstitusjon. Det betyr at visse typer av arbeidserfaring fra andre velferdstjenester i andre sektorer, er sidestilt med arbeidserfaring fra barnevernsinstitusjon.

Ansettelser av faglig personell med relevant arbeidserfaring er nærmere omtalt i Prop. 83 L (2024-2025) punkt 18.4.2 s. 226-227.

13.4.2.5.8 Ansettelse av studenter under relevant utdanning

Institusjonen kan også ansette studenter under relevant bachelorutdanning, med vilkår om at utdanningen fullføres. Dette fremgår av barnevernsloven § 10-18 fjerde ledd.

Bestemmelsen innebærer at institusjonene kan ansette studenter som er i ferd med å gjennomføre et relevant utdanningsløp, uten å måtte søke Bufetat eller Barne- og familieetaten om unntak fra kompetansekravet, se punkt 13.4.2.5.6.

Ansettelse av studenter under relevant utdanning er nærmere omtalt i Prop. 83 L (2024-2025) punkt 18.4.3 s. 227-228.

Institusjonsledelsen har ansvar for å sørge for at studentene gis nødvendig veiledning og oppfølgning. Arbeidsoppgavene studentene skal utføre må tilpasses deres faglige forutsetninger. Hva dette innebærer avhenger blant annet av hvor langt studenten har kommet i studiet, tidligere relevant praksis og arbeidserfaring, og den enkelte studentens personlige egnethet og modenhet.

Institusjonen og studenten avtaler lengde på ansettelsen ut fra omfanget av stillingen og hvor langt studenten har kommet i utdanningsløpet, jf. § 10-18 fjerde ledd, annen setning. Det er dermed ikke stilt nærmere krav i loven om tidsperspektivet for å fullføre og bestå den relevante utdanningen.

Dersom utdanningen ikke fullføres innen avtalt tid, gjelder reglene om avslutning av midlertidig stilling i arbeidsmiljøloven § 14-9 femte ledd, jf. § 10-18 fjerde ledd, tredje setning. Det betyr at den ansatte (studenten) har krav på skriftlig varsel om tidspunktet for fratredelse senest én måned før fratredelsestidspunktet.

Bestemmelsen om fast ansettelse etter arbeidsmiljøloven § 14-9 sjuende ledd gjelder ikke ved ansettelse av studenter under relevant utdanning i institusjon. Arbeidsforholdet mellom institusjonen og studenten skal avsluttes ved utløpet av det avtalte tidsrommet, og studenten vil ikke regnes som fast ansatt selv om vedkommende har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn tre år.

13.4.2.5.9 Krav til leder og stedfortreder for leder

Institusjonen skal ha en leder og en stedfortreder for lederen. Dette kommer frem i barnevernsloven § 10-18 femte ledd og kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 9. Leder og stedfortreder er de institusjonen har oppgitt i institusjonsplanen, og som er godkjent som leder og stedfortreder for institusjonen, jf. anbefalinger til kompetanse og utdanning for barnevernsinstitusjoner s. 10.

I dag er det krav om at leder eller stedfortreder minst skal ha treårig høyskoleutdanning i sosialfag eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, samt tilleggsutdanning i administrasjon og ledelse. Dette følger av forskriftens § 9 annet ledd annen setning.

Fra 1. januar 2031 må både leder og stedfortreder ha barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, jf. barnevernsloven § 10-18, femte ledd, annen setning.

Kompetansekravet er oppfylt også for ledere og stedfortredende ledere som har relevant bachelorutdanning, og som innen 1. januar 2031 har gjennomført relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng. Dette følger av barnevernsloven § 10-18, femte ledd, tredje setning. Ledere og stedfortredere som oppfyller kompetansekravet gjennom en kombinasjon av relevant bachelorgrad og relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng innen 2031, vil ha oppfylt kompetansekravet også i tilfeller der de senere skifter arbeidssted, jf. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6.2 s. 347.

Ikrafttredelsestidspunktet er satt frem i tid for at institusjonene og lederne selv skal ha tilstrekkelig tid til å tilpasse seg det nye kompetansekravet. Det nye kompetansekravet er begrunnet i det brede ansvaret som ledere har. Institusjonsledelsen har et særlig ansvar for at barn som har opphold i en barnevernsinstitusjon får forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, og et tilbud som er tilpasset det enkelte barns behov. Ledelsen ved den enkelte institusjon har et overordnet ansvar for å implementere faglige standarder og sikre at medarbeidere etterlever krav og føringer. Dette innebærer ansvar for fagutvikling og løpende forbedringstiltak i institusjonen, herunder å sikre jevnlige risikovurderinger og god internkontroll. Leders oppgaver spenner dermed over områder som styring, administrasjon og drift, og fag- og kvalitetsutvikling av institusjonsarbeidet. God ledelse er en forutsetning for et forsvarlig tilbud. Se mer om dette i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.2.6.2 s. 344 og 346.

Anbefalinger til kompetanse og utdanninger for barnevernsinstitusjoner punkt 3.2.1 s. 9-10 presiserer hva som skal forstås som «barnevernfaglig mastergrad», «annen relevant utdanning på tilsvarende nivå» og «relevant bachelor» for leder og stedfortreder.

13.4.2.5.10 Krav til nødvendig faglig veiledning og opplæring

Institusjonen skal sørge for at de ansatte får nødvendig faglig veiledning og opplæring. Dette fremgår av barnevernsloven § 10-18 sjette ledd. Institusjonen har ansvar for opplæring og veiledning av sine ansatte slik at deres kompetanse møter barnas behov.

13.4.2.6 Krav til rutiner

Kvalitets- og godkjenningsforskriften § 10 a-e stiller krav om at institusjonen skal ha rutiner som sikrer barna forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Institusjonen skal blant annet ha rutiner som:

• sikrer barnas rett til deltakelse og innflytelse i saker som gjelder institusjonens daglige rutiner og gjøremål, felles fritidsaktiviteter og lignende
• ivaretar barnas behov for oppbevaring av private eiendeler, penger mv. på en forsvarlig måte
• legger til rette for at barnas rett til medisinsk tilsyn og behandling ivaretas
• legger til rette for at barna får opplæring etter opplæringsloven
• ivaretar krav til oppbevaring og behandling av personopplysninger

13.4.2.7 Krav til regnskap og revisjon

Private institusjoner har plikt til å føre regnskap etter regnskapsloven. Årsregnskapet skal revideres av statsautorisert eller registrert revisor. Kommunale institusjoner skal føre årsregnskap i henhold til kommuneloven og forskrifter til denne. Barne-, ungdoms- og familieetaten og statsforvalteren har rett til innsyn i regnskapene til private og kommunale institusjoner. Dette fremgår av kvalitet- og godkjenningsforskriften § 11.

13.4.2.8 Krav til internkontroll

Institusjonen skal føre internkontroll for å sikre at den utfører sine oppgaver etter barnevernsloven og forskrifter til denne, og for å sikre forsvarlig drift. Med internkontroll menes systematiske tiltak som skal sikre at institusjonens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov. Denne plikten institusjonen har til å føre internkontroll er regulert i barnevernsloven 10-17 tredje ledd, annen setning og kvalitets- og godkjenningsforskriften § 12. Forarbeidene understreker at internkontroll er et helt sentralt virkemiddel for å sikre kvalitet og rettsikkerhet i institusjonen, jf. Prop 133 L (2020-2021) punkt16.2.6 s. 342.

Kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 13 første ledd har regler om hvordan institusjonene skal innrette internkontrollen og hvilket omfang internkontrollen skal ha. Internkontrollen skal tilpasses institusjonens størrelse, målgruppe, målene for institusjonens virksomhet og risikoforhold og ha det omfang som er nødvendig for å oppfylle krav i barnevernsloven og forskrifter til loven.

Kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 13 annet ledd bokstav a-h har regler om hvordan institusjonen skal føre internkontroll (internkontrollens innhold). Som et ledd i internkontrollen skal institusjonen blant annet beskrive hvordan institusjonen:

• er organisert, samt institusjonens hovedoppgaver og mål, herunder mål for forbedringsarbeidet,
• utvikler, iverksetter, kontrollerer, evaluerer og forbedrer nødvendige prosedyrer, instrukser, rutiner eller andre tiltak for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelse av barnevernslovgivningen,
• skaffer oversikt over områder i institusjonen hvor det er fare for svikt eller mangel på oppfyllelse av myndighetskrav,
• foretar systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt og bidrar til kontinuerlig forbedring i institusjonen,
• sørger for at arbeidstakerne har tilgang til og kunnskap om aktuelle lover og forskrifter som gjelder for institusjonen,
• sørger for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskap og ferdigheter innenfor fagområdet, samt om institusjonens internkontroll,
• sørger for at arbeidstakerne, oppdragstakerne og samarbeidspartnerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes,
• gjør bruk av erfaringer fra barn og foreldre til forbedring av institusjonen, samt gjøre bruk av erfaringer fra barnevernstjenestene,

Kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 14 stiller krav til dokumentasjon av internkontrollen. Internkontrollen må kunne dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig på bakgrunn av institusjonens størrelse, målgruppe, målene for institusjonens virksomhet og risikoforhold. Dokumentasjonen skal til enhver tid være oppdatert og tilgjengelig.

13.4.2.9 Unntak fra kravene i ekstraordinære situasjoner

Barne-, ungdoms- og familieetaten og Oslo kommune, kan i ekstraordinære situasjoner søke departementet om dispensasjon fra enkelte av kravene som institusjonen må oppfylle etter forskriften. Dette er regulert i kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 15.

Departementet har delegert behandlingen av dispensasjonssøknader til Bufdir, jf. forskrift av 22.12.2022 nr. 2497.

At det kan søkes om dispensasjon fra kravene i forskriften, innebærer at det ikke kan søkes unntak fra de lovfestede kravene om bemanning og kompetanse i barnevernsloven § 10-18 og kravene til målgruppe, målsetting metodikk i barnevernsloven § 10-17.

Det følger av kvalitets- og godkjenningsforskriftens § 15 at det heller ikke kan søkes dispensasjon fra forskriftskravene som krever at institusjonen skal;

• gi barn forsvarlig omsorg og behandling, jf. forskriftens § 3 annet ledd bokstav b.
• bli drevet på forsvarlig måte, jf. forskriftens § 3 annet ledd bokstav d.
• ha tilfredsstillende vedlikehold og hygienisk standard, jf. forskriftens § 8 bokstav f.
• ha rutiner som blant annet tilrettelegger for brukermedvirkning, rett til medisinsk tilsyn og behandling, opplæring, og ivaretakelse av oppbevaring og behandling av personopplysninger, jf. forskriftens § 10
• utøve internkontroll, jf. forskriftens kapittel 4.

Dispensasjon forutsetter at tiltaket er forsvarlig sett hen til den situasjon som foreligger.

Det skal fremgå av søknaden hvilke krav i forskriften det søkes unntak fra. Det må videre gis en begrunnelse for hva som gjør situasjonen ekstraordinær, og hvorfor det ikke lar seg gjøre å oppfylle kravene i forskriften. Det kan gis dispensasjon i inntil tolv måneder. Det kan søkes om dispensasjon på nytt. Avgjørelser om dispensasjon etter forskriftens § 15 kan ikke påklages.

Statsforvalters tilsyn med barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere er regulert i barnevernsloven §§ 17-3 annet ledd, 17-4 og 17-5, og i forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn i barnevernsinstitusjoner m.m (tilsynsforskriften). Tilsynsforskriften gjelder også så langt den passer for fosterhjem med særlige forutsetninger etter barnevernsloven § 6-3 første ledd.

13.5.1 Tilsynets formål

Tilsynets formål er å føre kontroll med at institusjoner følger barnevernsloven og forskrifter til loven, og bidra til å styrke kvaliteten i institusjonene slik at de gir det enkelte barn forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling. Videre skal tilsynet bidra til at det enkelte barn behandles hensynsfullt og med respekt for sin personlige integritet, og at barnets rettssikkerhet blir ivaretatt. Tilsynet skal også bidra til at hensynet til barnets beste og barns rett til å medvirke blir ivaretatt. Dette følger av § 1 i tilsynsforskriften.

13.5.2 Ansvar for tilsynet

Statsforvalterne er underlagt Statens helsetilsyn, som har det overordnede faglige tilsynet med institusjonene, jf. barnevernsloven § 17-2. Statens helsetilsyn gir veiledning og føringer for hvordan statsforvalterne skal gjennomføre tilsynet med institusjonene, og for hvordan statsforvalterne skal prioritere sine tilsynsressurser, se høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 5.2.1 s. 12.

Det er statsforvalteren i det fylket institusjonen eller avdelingen ligger, som har ansvar for å føre tilsyn med institusjonen eller avdelingen. Hvis en institusjon består av flere avdelinger som ligger i ulike fylker, kan de berørte statsforvalterne avtale hvordan tilsynet skal organiseres på en hensiktsmessig måte. Det fremgår av tilsynsforskriftens § 3 annet ledd.

13.5.3 Tilsynsmyndighetenes oppgaver

13.5.3.1 Tilsyn

Statsforvalter skal føre tilsyn med at institusjonen følger barnevernsloven og forskrifter til loven, jf. barnevernsloven § 17-3 annet ledd og tilsynsforskriftens § 3 annet ledd.

Tilsynet omfatter også å føre kontroll med at institusjonen gir det enkelte barn forsvarlig omsorg og behandling. Statsforvalter skal ved utøvelse av tilsynet ha sin oppmerksomhet rettet mot alle forhold som har betydning for barnas utvikling, trivsel, velferd og rettssikkerhet. Som del av tilsynet skal statsforvalter kontrollere at:

• det foreligger gyldig vedtak for oppholdet
• institusjonen ivaretar forutsetninger i barnevernstjenestens eller nemndas vedtak
• det foreligger planer for det enkelte barn i samsvar med barnevernsloven kapittel 8 og oppfølgingsforskriftens kapittel § 6
• institusjonen ivaretar det enkelte barns rettigheter etter barnevernsloven § 10-1 til § 10-13 og forskrifter til disse bestemmelsene
• institusjonen ivaretar det enkelte barns etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn ut fra formålet med oppholdet og institusjonens målsetting og rammer
• institusjonen følger opp samiske barns særlige rett til å ivareta språklig og kulturell bakgrunn på en hensiktsmessig måte ut fra formålet med oppholdet og institusjonens målsetting og rammer

Dette fremgår av tilsynsforskriftens § 3 tredje ledd.

Institusjonen skal sende alle enkeltvedtak om bruk av inngrep etter barnevernsloven §§ 10-8 til 10-12, og alle protokoller etter §§ 10-7, 10-13 og 10-14 annet ledd til statsforvalter. Det fremgår av barnevernsloven § 10-16 første ledd. Som en del av tilsynet skal statsforvalter kontrollere alle vedtak og protokoller som sendes inn, og fortløpende følge med på utviklingen. Det er fastsatt i tilsynsforskriftens § 3 fjerde ledd.

13.5.3.2 Behandling av klager

Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalter på enkeltvedtak om inngrep under opphold i institusjon og brudd på bestemmelser i barnevernsloven kapittel 10.

Klager behandles etter reglene i forvaltningsloven og statsforvalteren kan prøve alle sider av saken, jf. barnevernsloven § 10-16 annet ledd.

Statsforvalteren skal også behandle andre muntlige og skriftlige henvendelser fra barnet og foreldrene om andre forhold som gjelder oppholdet på institusjonen, jf. § 10-16 tredje ledd.

Når statsforvalteren mottar klage på enkeltvedtak eller andre henvendelser fra barn og foreldre om forhold som gjelder oppholdet på institusjonen, skal statsforvalteren vurdere om klagen eller henvendelsen skal følges opp med tilsyn. Dette fremgår av tilsynsforskriften § 3 femte ledd.

Se maler for vedtak og protokoll, som inkluderer klagemal. Se nærmere omtale av statsforvalters behandling av henvendelser fra foreldre, barn og andre i punkt 13.5.3.2 inkludert omtale av barnas barnevernsklage.

13.5.4 Planlegging og gjennomføring av tilsyn

13.5.4.1 Tilsyn basert på risikovurdering

Statsforvalter kan undersøke alle sider av virksomheten som har betydning for at institusjonen yter tjenester og tiltak som er forsvarlige og til det enkelte barnets beste, jf. tilsynsforskriftens § 4 annet ledd.

Statsforvalter skal kontinuerlig vurdere behovet for tilsyn med den enkelte institusjon på grunnlag av risikovurderinger, jf. tilsynsforskriftens § 4 første ledd. Risikovurderingene vil både omfatte prioriteringer av behovet for å føre tilsyn med den enkelte institusjon, og hvilke temaer og forhold det er grunn til å prioritere ved tilsynet. Se høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 6.2.1 s. 19.

I høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 6.2.1 s. 19 er det beskrevet at institusjonstilsynet bør innrettes på en slik måte at statsforvalteren både skal ha mulighet til å kunne prioritere tilsynsressursene ut fra en vurdering av hvor risikoen for svikt er størst og der tilsynet kan gjøre mest nytte, men som samtidig ivaretar rettssikkerheten til barn i institusjon gjennom regelmessig kontroll av det enkelte barnets situasjon. Tilsynet må ses på som en kontinuerlig prosess hvor informasjon ses i sammenheng, og hvor statsforvalterne fortløpende forbereder, planlegger, utfører, evaluerer og ikke minst følger opp tilsynsaktiviteten. Statsforvalterne må videre bruke ressursene sine til å følge opp avgjørelser for å påse at endring faktisk skjer, og at risikoen for gjentakelse av svikt ved institusjonen reduseres.

13.5.4.2 Forhold som alltid skal følges opp

Statsforvalteren skal alltid snarest mulig følge opp kunnskap om eller kjennskap til:

• hendelser som innebærer fare for liv eller helse,
• forhold som tilsier at barn ikke gis forsvarlig omsorg og behandling

Dette fremgår av tilsynsforskriftens § 4 tredje ledd.

Hvordan statsforvalteren skal følge opp avhenger av hva saken gjelder, og hvilke opplysninger statsforvalteren er blitt kjent med. Ofte vil det være naturlig å følge opp ved å åpne en tilsynssak mot institusjonen. Dersom statsforvalterne får kjennskap til mulige straffbare forhold, må den også vurdere om det foreligger avvergingsplikt etter straffeloven § 196 eller om det av andre grunner er behov for å kontakte politiet. Det kan også være statsforvalter har blitt kjent med forhold som utløser meldeplikten til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2. Se mer om dette i høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 6.2.2 s. 20.

13.5.4.3 Innhenting av informasjon

Statsforvalteren kan innhente alle opplysninger som er nødvendig for å gjennomføre tilsynet. Statsforvalter kan kreve at barnevernsinstitusjonen og omsorgssenteret uten hinder av taushetsplikten gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at statsforvalter kan utøve sitt tilsyn, og kan også kreve adgang til institusjonen. Dette fremgår av barnevernsloven § 17-4 og tilsynsforskriftens § 4 annet ledd. Det er stasforvalteren som vurderer hvilke opplysninger som er nødvendig å innhente i det enkelte tilfellet. Les mer om dette i høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 6.2.3 s. 20.

13.5.4.4 Stedlig tilsyn

Som del av tilsynet skal statsforvalteren føre stedlig tilsyn på institusjoner så ofte som nødvendig, men minst to gang hvert år. Det skal føres stedlig tilsyn med barnevernsinstitusjoner som tar imot barn med vedtak etter barnevernsloven § 4-4, § 6-1, § 6-2 og § 6-6 minst fire ganger hvert år. Dette følger av tilsynsforskriftens § 5 første ledd.

Det er gjort unntak fra minstekravet om antall besøk i omsorgssenter eller familiebasert tilbud, dersom det som følge av et høyt antall fordrevne personer fra Ukraina er nødvendig av hensyn til statsforvalters prioritering av tilsynsoppgaver, jf. tilsynsforskriftens § 5 siste ledd. Se nærmere omtale av omsorgssenter i rundskrivets punkt 13.9. og senter for foreldre og barn i punkt 13.6.

Selv om forskriften har krav om faste tilsyn, er fremdeles hovedregelen at det skal føres stedlig tilsyn så ofte som nødvendig. Innenfor fastsatte rammer skal statsforvalteren prioritere tilsynsressursene ut fra en faglig vurdering av hvor det er størst risiko for svikt. Ved enkelte institusjoner kan det i perioder være behov for et tett tilsyn der det må gjennomføres flere stedlige tilsyn, for eksempel hvis det er stor risiko for svikt. Se i høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 7.2.1 s. 24. Hendelser som innebærer fare for liv eller helse, og forhold som tilsier at barn ikke gis forsvarlig omsorg og behandling, skal alltid følges opp av statsforvalteren. Se i høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 7.2.2 s. 26.

Tilsynet skal legges til et tidspunkt der det kan forventes at barna er til stede på institusjonen. Statsforvalteren skal sørge for at det enkelte barn gis tilstrekkelig og tilpasset informasjon om tilsynet, og informere om at barnet kan ta kontakt med statsforvalteren også utenom det regelmessige stedlige tilsynet. Dette følger av tilsynsforskriftens § 5 andre og tredje ledd.

13.5.4.5 Tilsynssamtaler med barn

Barnet har en selvstendig og ubetinget rett, men ikke en plikt, til å medvirke, jf. barnevernsloven § 1-4. Barnet skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene, jf. § 1-4 annet ledd.

For å synliggjøre barnas selvstendige og sentrale rolle i tilsynet, er det gitt en egen bestemmelse om tilsynssamtaler med barn i tilsynsforskriftens § 6. Det fremgår av bestemmelsen at statsforvalteren ved stedlig tilsyn skal kontakte det enkelte barn og gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon om tilsynet. Dette gjelder også barn som ikke var til stede ved tilsynet. Barnet skal informeres om retten til å snakke med statsforvalteren alene dersom barnet ønsker det.

Statsforvalteren skal ved stedlig tilsyn legge til rette for at barnet fritt kan uttale seg om alle sider ved institusjonsoppholdet. Samtalen skal gjennomføres på en måte som er tilpasset barnets alder og modenhet. Barnet skal også gis informasjon om retten til å klage til statsforvalteren etter barnevernsloven § 10-16, om videre oppfølgning og om hvordan opplysninger fra barnet kan bli benyttet.

Informasjon fra samtaler med barn kan gi viktig informasjon om institusjonens faglige ivaretakelse av barnets behov, og om institusjonen styres slik at den gir forsvarlig omsorg og behandling til alle barn som oppholder seg i institusjonen. Les mer om dette i høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 8.2.1 s. 27. Den informasjon som barna gir, må på lik linje med all annen informasjon som statsforvalteren mottar, inngå og vektes i vurderingen av om institusjonen drives i henhold til regelverket. Se høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 5.2.3 s. 13-14.

Ved tilsyn med samiske barn skal tilsynsmyndigheten ha samisk språklig eller kulturell kompetanse, jf. tilsynsforskriftens § 6 annet ledd.

13.5.5 Pålegg om å rette forholdet eller nedlegge driften

Kjernen i tilsyn er å føre kontroll med at myndighetskrav etterleves, påpeke lovbrudd, og gi reaksjoner på lovbrudd, se høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 5.2.3 s. 13.

Barnevernsloven § 17-5 har bestemmelser om pålegg om retting eller nedlegging av driften.

Dersom det avdekkes uforsvarlig drift ved en institusjon eller et senter, kan statsforvalteren gi institusjonens eller senterets leder eller eier pålegg om å rette forholdet eller å nedlegge driften.

Den som får varsel om pålegg, skal få en rimelig frist til å rette forhold før statsforvalteren gir pålegg. Statsforvalterens vedtak om pålegg kan påklages til Statens helsetilsyn. Dette fremgår av barnevernsloven § 17-5 annet og tredje ledd.

13.5.6 Tilsynsrapporter og årsrapport

Etter hvert tilsyn skal statsforvalteren utarbeide en skriftlig rapport som sendes til institusjonen og til regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten. Statsforvalteren skal sende en kopi av rapporten til barnevernstjenestene i de kommunene som har oppfølgnings- eller omsorgsansvar for barn på institusjonen. Statsforvalteren skal ta ut direkte identifiserbare opplysninger om barn som følges opp av andre kommuner. Dette fremgår av tilsynsforskriftens § 4 fjerde og femte ledd.

Statsforvalterens rapport etter et tilsyn er et viktig virkemiddel i statsforvalters kommunikasjon med institusjonen, Bufetat og andre relevante aktører innen barnevernsfeltet. Rapporten skal gi opplysninger om hva som er formålet med tilsynet, hva statsforvalteren har undersøkt og hva som er funnet under tilsynet som ikke er i samsvar med loven. Institusjonen må forstå hvorfor statsforvalteren har vurdert et forhold som lovlig eller ulovlig. Dersom statsforvalteren konkluderer med lovbrudd, må dette komme klart frem i rapporten, og det må vises til hvilke rettsregler som er brutt. Se høringsnotat - forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn og unge i barnevernsinstitusjon punkt 6.2.5 s. 20-21.

Ved utgangen av året skal statsforvalteren utarbeide en årsrapport om tilsynsvirksomheten etter denne forskriften. Rapporten skal sendes til Statens helsetilsyn og til Barne-, ungdoms- og familieetaten. Dette fremgår av tilsynsforskriften § 7.

Rapporten skal blant annet inneholde;

• en oversikt over antall utførte stedlige tilsyn
• en oversikt over påpekte lovbrudd
• en oversikt over protokoller etter barnevernsloven § 10-16
• en oversikt over tilsynssamtaler med barn
• en generell vurdering av tilstanden på tilsynsområdet

Årsrapporten kan også inneholde forslag til tiltak av mer generell karakter.

13.6.1 Godkjenning av sentre for foreldre og barn

Alle statlige, kommunale og private sentre for foreldre og barn som tilbyr heldøgnstjenester, skal være kvalitetssikret og godkjent av barne- ungdoms- og familieetaten etter barnevernsloven §§ 10-17 og 10-19. Dette følger av barnevernsloven § 10-23 første ledd.

Det er gitt utfyllende bestemmelser om godkjenning og hvilke krav sentrene må oppfylle i barnevernsloven § 10-23 andre til fjerde ledd, og i forskrift om sentre for foreldre og barn.

Forskriften skal bidra til at sentrene ivaretar sine oppgaver overfor familiene, slik at de får et faglig forsvarlig og likeverdig tilbud, uavhengig av hvilket senter de har opphold ved, jf. forskriftens § 1.

Forskriften gjelder kun for den delen av sentrenes virksomhet som omfatter heldøgns tjenester, jf. forskriftens § 2. Det betyr at den bare gjelder ved opphold ved sentrene, og ikke dersom familier mottar hjemmebaserte tilbud.

Forskriftens §§ 4 til 7 inneholder bestemmelser om;

• hvem som er godkjenningsmyndighet og klageinstans
• søknad om godkjenning,
• opplysningsplikt og etterfølgende kontroll, og
• bortfall av godkjenning

Disse bestemmelsene har samme utforming og innhold som §§ 4 -7 i forskrift om krav til kvalitet og godkjenning av barnevernsinstitusjoner. Det vises til den nærmere omtalen i rundskrivets punkt 13.4.1, som gjelder tilsvarende for sentre for foreldre og barn.

13.6.2 Hvilke krav må sentrene oppfylle for å bli godkjent?

Et senter for foreldre og barn kan bare godkjennes dersom det vil oppfylle krav i barnevernsloven og forskrifter til loven, tilfredsstille vilkår stilt i eller med hjemmel i annen lovgivning og ellers vil bli drevet på forsvarlig måte, jf. barnevernsloven § 10-19 annet ledd og forskrift om sentre for foreldre og barn § 3, jf. barnevernsloven § 10-23.

Dersom særlige hensyn tilsier det kan sentre som ikke oppfyller alle krav gis midlertidig godkjenning én gang, for inntil seks måneder, dersom det er forsvarlig av hensyn til familiene og senteret ellers kan drives på forsvarlig måte, jf. forskriftens § 3 annet ledd. Unntaksbestemmelsen er særlig ment for tilfeller der senteret i det alt vesentligste oppfyller vilkårene for godkjenning, og hvor det kan dokumenteres at kravene i sin helhet vil være oppfylt innen den tid som er fastsatt for den midlertidige godkjenningen.

13.6.2.1 Krav til skriftlig plan, krav til internkontroll, og krav til regnskap og revisjon

Sentre for foreldre og barn skal ha en skriftlig plan for sin virksomhet, hvor de skal redegjøre for hvordan de oppfyller kravene i regelverket. Videre skal senteret føre internkontroll for å sikre forsvarlig drift. Dette fremgår av barnevernsloven §§ 10-17, jf. 10-23. Kravet til internkontroll er nærmere utdypet i forskrift om sentre for foreldre og barn §§ 11 til 13. Omtalen i rundskrivets punkt 13.4.2.2 om krav til institusjonsplan, og punkt 13.4.2.8 om krav til internkontroll gjelder tilsvarende for sentre for foreldre og barn.

Private sentre har plikt til å føre regnskap etter regnskapsloven, mens kommunale sentre har plikt til å føre årsregnskap etter kommuneloven, jf. forskriftens § 10. Se nærmere omtale om dette under punkt 13.4.2.7.

13.6.2.2 Materielle krav

De materielle kravene er regulert i forskrift om sentre for foreldre og barn § 8 første og annet ledd. Sentrene må være fysisk utformet og materielt utstyrt slik at det kan ivareta sine oppgaver overfor senterets målgruppe og i samsvar med senterets målsetting. Senteret skal ha egnede inne- og uteområder og lokaler godt tilrettelagt for leke- og fritidsmuligheter. Senteret må kunne ivareta behovet for skole- og barnehagetilbud og offentlig kommunikasjon. Det innebærer ikke et krav om at det skal være et eget opplæringstilbud på senteret, men handler om at senteret må ha en gunstig beliggenhet slik at barn og familier kan benytte seg av slike tilbud i lokalmiljøet.

Senteret må ha tilfredsstillende vedlikehold og hygienisk standard, jf. forskriftens § 8 tredje ledd.

13.6.2.3 Krav til bemanning og kompetanse

Kravene til bemanning og kompetanse er regulert i barnevernsloven § 10-23 annet til fjerde ledd, og i forskrift om sentre for foreldre og barn § 9.

Senteret skal til enhver tid ha forsvarlig bemanning og kompetanse. Senteret skal ha en stillingsplan som sikrer en faglig forsvarlig drift. Senteret skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig kompetanse ut fra senterets målgruppe og målsetting. Dette følger av § 10-23 annet ledd.

Personell i senteret som skal bistå barnevernstjenesten med utredning av barnets omsorgssituasjon skal oppfylle kravene til kompetanse i barnevernsloven § 15-6, jf. § 10-23 fjerde ledd. Det betyr at personellet fra 1. januar 2031 må oppfylle ett av følgende vilkår;

• barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå
• relevant bachelorutdanning dersom det innen 1. januar 2031 kan dokumenteres minst fire års arbeidserfaring fra barnevernet
• relevant bachelorutdanning dersom det innen 1. januar 2031 kan dokumenteres minst to års arbeidserfaring fra barnevernet, i tillegg til at det er gjennomført en barnevernsfaglig eller annen relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng

Barnevernsloven § 10-23 tredje ledd regulerer krav til senterets leder og stedfortredende leder. Senteret skal ha en leder og en stedfortreder for lederen. Leder eller stedfortreder skal minst ha treårig høyskoleutdanning i sosialfag eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, samt tilleggsutdanning i administrasjon og ledelse. Det er tilstrekkelig at leder og stedfortreder til sammen ivaretar kravene om høyskoleutdanning og tilleggsutdanning i administrasjon og ledelse.

Senteret skal sørge for at de ansatte får nødvendig faglig veiledning og opplæring, jf. forskriftens § 9 annet ledd. Det er viktig for at personalgruppen skal være faglige oppdaterte og ha en felles forståelse av utfordringer og arbeidsmåte.

13.6.3 Rettigheter og plikter under opphold i senter for foreldre og barn

Foreldre og barns rettigheter og plikter under opphold i sentre er regulert i barnevernsloven § 10-22. Det er gitt utfyllende bestemmelser om rettighetene og pliktene i forskrift om sentre for foreldre og barn kapittel 4.

13.6.3.1 Rett til vern om privatliv og familieliv

Sentre for foreldre og barn som tilbyr heldøgnstjenester, skal sørge for at familiene får et faglig forsvarlig tilbud, jf. barnevernsloven § 10-22 første ledd.

Senteret skal behandle familiene hensynsfullt og slik at den enkeltes integritet blir ivaretatt.

Foreldre og barns rett til privatliv og familieliv, og foreldrenes rett til å ta beslutninger for barnet, skal respekteres under oppholdet så langt det er forenlig med formålet med oppholdet og senterets ansvar for trygghet og trivsel for alle på senteret. Senteret skal også ta hensyn til familienes etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Dette fremgår av barnevernsloven § 10-22 første og annet ledd og forskrift om sentre for foreldre og barn § 14.

Foreldrenes rett til å ta beslutninger for barnet er begrunnet i at de har foreldreansvar og den daglige omsorgen for barnet også under opphold i senter for foreldre og barn, jf. barneloven § 34, § 35 og § 37.

Forholdene skal legges til rette for at familien får delta i utformingen av senterets daglige liv og andre forhold som berører den enkelte, jf. forskrift om sentre for foreldre og barn § 15. Retten til medbestemmelse kan bidra til å tilrettelegge for at familiene får et forsvarlig tilbud og at deres integritet blir ivaretatt.

13.6.3.2 Plikt til å etterleve husordensregler og rutiner

Det er gitt utfyllende regler om senterets ansvar for trygghet og trivsel for alle på senteret i forskriftens § 16. Senteret kan ut fra sitt ansvar for driften, herunder ansvar for familienes trygghet og trivsel, fastsette husordensregler, rutiner og lignende. Eksempler på husordensregler og rutiner kan være at det skal være ro på senteret etter et visst klokkeslett og at det ikke er tillatt med alkoholbruk i senteret. Foreldrene plikter å etterleve senterets husordensregler, rutiner mv. og skal ellers opptre hensynsfullt og bidra til fellesskapet, jf. forskrift om sentre for foreldre og barn § 17.

13.6.3.3 Ansattes opplysningsplikt

Ansatte på senteret har opplysningsplikt etter barnevernsloven § 13-2 bokstav a, og plikter å melde fra til barnevernstjenesten dersom det under oppholdet kommer frem opplysninger som gir grunn til å tro at barnet blir mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Opplysningsplikten vil gi grunnlag for inngrep i familiens rett til privatliv og familieliv. Opplysningsplikten for ansatte i senter for foreldre og barn er nærmere omtalt i prop 73 L (2016-2017 punkt 14.5.5 s. 134.

13.6.4 Statsforvalters tilsyn med sentre for foreldre og barn

Det er gitt bestemmelser om statsforvalterens tilsyn med sentre for foreldre og barn i barnevernsloven §§ 17-3 til 17-5, og i forskrift om sentre for foreldre og barn kapittel 5.

Barnevernsloven §§ 17-3 til 17-5 gjelder også for tilsyn med institusjoner og omsorgssentre. Det vises til omtalen av disse bestemmelsene under punkt 13.5, som vil gjelde tilsvarende for tilsyn med sentre for foreldre og barn.

I dette punkt omtales de særlige bestemmelsene om tilsyn med sentrene som er gitt i forskrift om sentre for foreldre og barn kapittel 5.

13.6.4.1 Formål med tilsynet

Statsforvalteren skal føre tilsyn med at sentre for foreldre og barn følger barnevernsloven og forskriftene til loven, og tilsynet skal bidra til å styrke kvaliteten i sentrene slik at familiene får et forsvarlig tilbud, jf. barnevernsloven § 17-3 annet ledd og forskrift om sentre for foreldre og barn § 1.

13.6.4.2 Innhenting av informasjon og gjennomføring av tilsynet

Statsforvalteren skal føre tilsyn med hvert senter så ofte som forholdene tilsier det og minimum hvert annet år.

Statsforvalteren kan uten hinder av taushetsplikt innhente alle relevante opplysninger, og kan også kreve adgang til sentrene.

Dette følger av barnevernsloven § 17-4 og forskrift om sentre for foreldre og barn § 19 annet ledd.

Statsforvalteren skal gi familiene informasjon om tilsynsmyndighetenes oppgaver, og om hvordan de kan komme i kontakt med statsforvalteren, jf. forskrift om sentre for foreldre og barn § 20.

Etter hvert tilsyn skal statsforvalteren utarbeide en skriftlig rapport som sendes til senteret for foreldre og barn, og til regionalt nivå i Barne-, ungdoms- og familieetaten, jf. § forskrift om sentre for foreldre og barn § 19 tredje ledd.

13.6.4.3 Behandling av klager og andre henvendelser

Forskrift om sentre for foreldre og barn § 21 har bestemmelse om klagebehandling.

Bestemmelsen fastslår at statsforvalteren skal behandle alle muntlige og skriftlige henvendelser. Statsforvalteren må sørge for at saken blir best mulig belyst og eventuelt sørge for tiltak etter barnevernsloven § 17-5, se punkt 13.5.3.2.

Det er ingen frist for slike henvendelser. Det skal føres særskilt protokoll over henvendelsene. Statsforvalteren skal underrette den som har henvendt seg om utfallet.

13.6.4.4 Pålegg om retting eller nedlegging av driften

Barnevernsloven § 17-5 har bestemmelser om pålegg om retting eller nedlegging av driften.

Dersom det avdekkes uforsvarlig drift ved et senter, kan statsforvalteren gi senterets leder eller eier pålegg om å rette forholdet eller å nedlegge driften.

Den som får varsel om pålegg, skal få en rimelig frist til å rette forhold før statsforvalteren gir pålegg. Statsforvalterens vedtak om pålegg kan påklages til Statens helsetilsyn.

13.6.4.5 Årsrapport

Ved utgangen av hvert år, skal statsforvalteren utarbeide en årsrapport om tilsynsvirksomheten, som skal sendes til Statens helsetilsyn og til Barne- og familieetaten. Dette fremgår av forskrift om sentre for foreldre og barn § 22.

Rapporten skal blant annet inneholde:

• en oversikt over utførte tilsyn og påpekte lovbrudd
• en generell vurdering av tilstanden på tilsynsområdet
• forslag til tiltak av mer generell karakter

13.7.1 Bufetats betalingsansvar

13.7.1.1 Overordnet om Bufetats betalingsansvar

Bufetats økonomiske ansvar for barnevernstiltak er regulert i barnevernsloven § 16-5. Ansvaret korresponderer med ansvaret for å tilby tiltak, men slik at det kan kreves egenandel fra kommunene.

I henhold til § 16-5 første ledd gjelder Bufetats betalingsansvar for barnevernsinstitusjoner, statlige beredskapshjem, spesialiserte fosterhjem, utredninger av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0-6 år og hjelpetiltak i etterkant av slike utredninger og spesialiserte hjelpetiltak. Kommunen har fullt betalingsansvar for ordinære fosterhjem. 

§ 16-5 tredje ledd gir hjemmel for Bufetat til å kreve egenandel av kommunen når kommunen benytter seg av tjenester og tiltak som omfattes av første ledd. Satsene fastsettes av departementet i samsvar med årlige budsjettvedtak. Se nærmere omtale i pkt. 13.7.3.

Bufetat skal dekke den delen av utgiftene til tjenester og tiltak som omfattes av første ledd som overstiger den andelen av utgiftene som kommunen plikter å betale etter tredje ledd.

13.7.1.2 Bufetats betalingsansvar for spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem

Det følger av barnevernsloven § 16-5 at Bufetat har betalingsansvar for fosterhjem Bufetat tilbyr i samsvar med § 16-3 annet ledd bokstav a og c.

Bokstav c gjelder spesialiserte fosterhjem. I forarbeidene (Prop. 73 L kap. 10.5.7) presiseres at Bufetats betalingsansvar for spesialiserte fosterhjem forutsetter at Bufetat har besluttet å tilby et tilgjengelig spesialisert hjem til barn i samsvar med kriteriene for målgruppen.

Når det gjelder beredskapshjem, jf. bokstav a, gjelder dette beredskapshjem som kommunen mottar når det er truffet akuttvedtak etter barnevernsloven §§ 4-1, 4-2, 4-4 eller 4-5. Det fremgår tydelig av forarbeidene at Bufetats betalingsansvar ikke gjelder fosterhjem som Bufetat tilbyr i akutte situasjoner der det treffes vedtak om frivillig hjelpetiltak utenfor hjemmet.

Etter § 16-5 første ledd siste punktum kan departementet avgrense varigheten av etatens betalingsansvar for akuttiltak etter § 16-3 annet ledd bokstav a. Dette har departementet benyttet seg av, jf. departementets brev Satser for kommunal egenbetaling for statlige barnevernstiltak (2022-2025). Det fremkommer her at statens medfinansieringsansvar ved bruk av beredskapshjem er begrenset til 12 måneder fra barnet flytter inn. Dette innebærer at kommunen må dekke hele kostnaden knyttet til beredskapshjemmet fra det tidspunktet barnet har bodd i beredskapshjemmet i 12 måneder.

13.7.1.3 Bufetats betalingsansvar for utredning i senter for foreldre og barn

Kommunen betaler en egenandel hvis Bufetat tilbyr utredning av sped- og småbarnsfamilier, og ved etterfølgende hjelpetiltak jf. barnevernsloven § 16-5 første ledd. Dersom kommunen benytter utredning av omsorgsansvaret i senter for foreldre og barn som hjelpetiltak uten forutgående utredning, har kommunen hele betalingsansvaret. Bufetat har rett til å kreve egenandel av kommunen. Dette følger av barnevernsloven § 16-5 første og tredje ledd.

Satsene for kommunens egenandel fastsettes av departementet og reguleres i forbindelse med behandling av statsbudsjettet.

Det følger av § 4 tredje ledd i forskrift om barne-, ungdoms- og familieetatens rett til å kreve egenbetaling fra kommunen for opphold på institusjon at kommunen skal betale èn sats når opphold i senter for foreldre og barn er for en foresatt og et barn. Ved opphold for to foresatte og et barn betaler kommunen én og en halv sats. For hvert øvrige barn betaler kommunen ytterligere halv sats.

Les mer om utredning og hjelpetiltak for barn 0-6 år i punkt 13.8.1 og 20.8.7

13.7.2 Rammer for Bufetats betalingsansvar

13.7.2.1 Tiltak og tjenester som Bufetat tilbyr

Det følger av barnevernsloven § 16-5 første ledd at Bufetats betalingsansvar gjelder for tiltak og tjenester som Bufetat tilbyr i det enkelte tilfellet, enten ved å tilby en bestemt institusjon til kommunen før saken fremmes for barneverns- og helsenemnda eller ved etterfølgende forespørsler, dersom nemnda ikke har godtatt den først fremlagte institusjonen. (Prop. 133 L (2020-2021), side 528). Den samme avgrensningen gjelder ved frivillige tiltak.

Dette innebærer at Bufetats betalingsansvar ikke gjelder dersom en kommune velger å gå utenom Bufetats utvalg og tilbud av institusjonstiltak, og i stedet kjøper tiltaket direkte fra en privat aktør. Kommunen er selv ansvarlig for å dekke kostnadene knyttet til tiltaket, hvis ikke annet avtales.

13.7.2.2 Tiltak til ungdom under 20 år

Det følger av barnevernsloven § 16-5 annet ledd at Bufetats økonomiske ansvar gjelder for personer under 20 år. Avgrensningen innebærer at dersom ungdom over 20 år har behov for tiltak som omfattes av første ledd, vil kommunen ha det økonomiske ansvaret fullt ut. Bufetats bistandsplikt er imidlertid ikke avgrenset til ungdom under 20 år.

13.7.2.3 Bruk av institusjonstiltak som følger av annet lovverk

I tilfeller hvor vilkårene for alvorlig omsorgssvikt etter barnevernsloven § 5-1 er oppfylt, samtidig som barnet har en funksjonsnedsettelse eller sykdom som først og fremst skal ivaretas av andre tjenester enn barnevernstjenesten (for eksempel psykisk utviklingshemming, autismespekterforstyrrelser og psykisk eller fysisk sykdom) åpner barnevernsloven for å velge institusjonstiltak etter annet lovverk. Det følger av barnevernsloven § 5-3 første ledd andre setning at «Nemnda kan bestemme at barnet skal bo i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har en funksjonsnedsettelse». Det kan for eksempel være opphold i boliger med heldøgns omsorgstjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven. Dersom barnets funksjonsnedsettelse innebærer at barnets behov ikke kan ivaretas i en barnevernsinstitusjon skal opphold på institusjon etter annet lovverk hjemles i barnevernsloven § 5-3 første ledd. Institusjonsoppholdet reguleres ikke da av barnevernsloven, men av den loven institusjonstiltaket er hjemlet i. Dette gjelder også finansieringen av oppholdet. Statlig barnevernsmyndighet har ikke ansvar for å dekke utgifter til opphold i slike tiltak. Bufetats økonomiske ansvar etter barnevernsloven gjelder barnevernstiltak som loven legger til Bufetat, jf. § 16-5 første ledd. Bufetat har ikke plikt til å dekke utgifter til tiltak når tiltaket er hjemlet i et annet lovverk.

Les mer om barnevernstjenestens ansvarsområde i § 15-3 og i punkt 12.3.

13.7.2.4 Forsterkningstiltak og særskilt tilrettelegging

Barn som bor i fosterhjem eller på barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven kan også ha behov som stat eller kommune har plikt til å dekke etter andre lovverk enn barnevernsloven, dette kan for eksempel være behov for statlige spesialisthelsetjenester eller kommunalhelse- og omsorgstjenester. Behov for tiltak eller tjenester etter andre lovverk enn barnevernsloven skal som hovedregel iverksettes, ivaretas og betales av den tjenesten som har ansvar for å gi slike tiltak eller tjenester. Dette kan for eksempel gjelde barn med fysisk eller psykisk sykdom eller funksjonsnedsettelse. Ansvaret for å iverksette tiltak og dekke utgiftene til tiltak som følger av annet lovverk gjelder selv om det er fattet vedtaket med hjemmel i barnevernsloven, jf. Betalingsrundskrivet (Q-6/2007) del III punkt 5).

Dersom funksjonshemmede barn får opphold i statlige eller private barneverninstitusjoner, og funksjonshemmingen innebærer at det må settes inn særskilte tiltak eller særlig tilrettelegging skal kommunen dekke den del av utgiftene ved institusjonsoppholdet som knytter seg til barnets funksjonshemming, i tillegg til ordinær andel av oppholdsutgiftene. I en del tilfeller kan det være vanskelig å foreta en grensedragning mellom hvilke tiltak ved institusjonsoppholdet som knytter seg til barnets funksjonshemming. Det må i så fall foretas en konkret vurdering av det enkelte barn. Det vil i den sammenheng være nyttig å se på hvilke behov barn i samme alder med tilsvarende omsorg har. På samme måte kan det være nyttig å se hvilke behov hjemmeboende barn i samme alder og med tilsvarende funksjonshemming har. En kostnadsdeling som beskrevet ovenfor skal imidlertid ikke skje dersom omsorgssvikten er den dominerende årsak til barnets funksjonshemming. Det vil da være den ordinære betalingsordningen innenfor barnevernet som skal legges til grunn. (Dette følger av Betalingsrundskrivet (Q-6/2007) del III punkt 5)

Betalingsrundskrivet angir også hvilke ekstrautgifter kommunen skal betale for barn som bor på institusjon. Det fremgår blant annet at kommunen skal dekke utgifter til ekstra bemanning eller særlige tiltak forbundet med eventuell funksjonshemming.

Dersom barn med eksempelvis fysisk eller psykisk funksjonsnedsettelse får opphold i barnevernsinstitusjon, spesialisert fosterhjem eller beredskapshjem, og funksjonsnedsettelsen innebærer at det må settes inn forsterkningstiltak eller særskilt tilrettelegging i fosterhjems- eller institusjonstilbudet, skal ikke statlig barnevern dekke den del av utgiftene ved oppholdet som knytter seg til barnets funksjonsnedsettelse. Det følger imidlertid av betalingsrundskrivet at dersom omsorgssvikten er den dominerende årsak til barnets funksjonsnedsettelse skal den ordinære betalingsordningen innenfor barnevernet legges til grunn. Det kan imidlertid være vanskelig å vurdere hva som er årsaken til barnets funksjonsnedsettelse, og grensedragning mellom hva knytter seg til barnets fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelse og hva som knytter seg til omsorgsbehovet er derfor krevende. I mange tilfeller vil årsaken være sammensatt. Dette innebærer at det må gjøres en konkret vurdering i hvert enkelte tilfelle. Videre kan det være hensiktsmessig å se på hvilke behov barn i samme alder med tilsvarende omsorgssvikt har, samt hvilke behov hjemmeboende barn i samme alder og med tilsvarende funksjonsnedsettelse har. Se Rundskriv Q-06/2007 kapittel 5 Oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter – herunder om betalingsordninger i barnevernet.

13.7.2.4.1 Barnevernets tvisteløsningsorgan – BTN

BTN gir rådgivende uttalelser ved uenighet om betalingsansvaret mellom statlig barnevern og kommunen. For å benytte seg av BTN må uenigheten dreie seg om Bufetats ansvar etter barnevernsloven og kommunens ansvar etter annet lovverk. Bruk av BTN krever samtykke fra partene.

13.7.3 Bufetats rett til å kreve egenandel fra kommunen

Bufetats rett til å kreve egenandel av kommunen ved bruk av tiltak som Bufetat tilbyr, følger av barnevernsloven § 16-5 fjerde ledd.

Bestemmelsen gir Bufetat hjemmel til å kreve egenandel fra kommunen når kommunen benytter tjenester og tiltak «som omfattes av første ledd». I første ledd omtales tiltakene Bufetat kan eller skal tilby til kommunen og som Bufetat har det økonomiske ansvaret for. Dette gjelder spesialiserte fosterhjem eller beredskapshjem, institusjon, utredning i senter for foreldre og barn samt spesialiserte hjelpetiltak.

I tillegg fremgår av bestemmelsen at det er departementet som fastsetter satser for egenbetalingen. Det er den kommunen som har søkt om tiltaket som skal betale egenandelen.

Fram til 1. januar 2022 omhandlet barnevernloven § 9-5 kun kommunens økonomiske ansvar ved bruk av institusjon og senter for foreldre og barn. Dagens forskrift om refusjon for opphold i institusjon trådte i kraft 1. januar 2004 og omhandler derfor kun egenbetaling fra kommunen for opphold i institusjon, jf. forskriftens § 1.

I forskriftens § 3 fremgår det at egenbetalingen delvis skal dekke oppholdsutgiftene, og at disse omfatter kost, losji, klær, lommepenger, feriekostander, ferieturer, hjemreiser og liknende.

13.7.4 Kommunens engangsutgifter

Løpende utgifter til innkjøp av klær og utstyr ved alminnelig slitasje og vekst hos barnet omfattes av institusjonens oppholdsutgifter, som kommunen refunderer deler av gjennom egenandelen, jf. barnevernsloven § 16-5 første og tredje ledd og forskriftens § 3. Dersom barnet har mangler i garderobe eller utstyr på tidspunktet for innflytting på institusjonen, skal utgifter til dette dekkes av kommunen som en engangsutgift, jf. betalingsrundskrivets punkt 6.1.1. Engangsutgiftene inngår i kommunens omsorgs- og oppfølgingsansvar, og har i denne sammenheng til hensikt å kompensere for mangler i barnets garderobe og utstyr ved innflytningstidspunktet, basert på alminnelige standarder for barn på samme alder og for alle årstider. Den samme ansvarsdelingen vil gjelde der barnet har opphold i beredskapshjem eller spesialisert fosterhjem.

13.7.5 Kommunens ekstrautgifter

I tillegg til kommunens plikt til å betale egenandel, skal kommunen dekke ekstrautgifter som gjelder det enkelte barn når utgiftene ikke knytter seg til tiltak som er en del av institusjonstilbudet, jf. betalingsrundskrivet punkt. 6.1.3.

Barnevernstjenesten har ansvar for å tegne mobilabonnement og dekke utgiftene til dette, for barn som har opphold på institusjon på grunnlag av vedtak om omsorgsovertakelse. Slike utgifter anses som ekstrautgifter som kommunen har ansvar for i henhold til betalingsrundskrivets punkt 6.1.3, og inngår ikke i institusjonens oppholdsutgifter. Det er blant annet begrunnet med at håndtering og administrasjon av mobilabonnement ofte er en varig oppgave som kan strekke seg utover det enkelte institusjonsopphold, for eksempel hvis barnet flytter til nytt tiltak, se mer om dette i Høringsnotat: Forslag til forskrift om Bufetats saksbehandling ved tilbud om barnevernstiltak til kommunen punkt 4.4.6 s. 39-40.

13.7.5.1 Nærmere om egenbetalingens størrelse

Departementet fastsetter satser for egenbetalingen. jf. barnevernsloven § 16-5 tredje ledd. Egenbetalingens størrelse er nærmere beskrevet i forskrift om egenbetaling § 4, hvor det fremgår at satsene for egenbetalingen fastsettes og reguleres i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet. Videre fremgår det at kommunen betaler én sats for hvert barn som har opphold i institusjon.

Det kan fastsettes særlige satser for enslige mindreårige og flyktninger, jf. forskrift om refusjon for opphold i institusjon § 4 femte ledd.

Egenbetalingsplikten løper fra innskrivningsdato til utskrivningsdato, med kvartalsvise terminer som innbetales etterskuddsvis, jf. forskriftens § 4 sjette ledd.

13.7.5.2 Særlig om egenbetaling i sentre for foreldre og barn

Bufetat har rett til å kreve egenandel av kommunen, når barnevernstjenesten benytter seg av tilbud om utredning av omsorgssituasjonen for barn mellom 0-6 år, jf. barnevernsloven § 16-5 første og tredje ledd.

For opphold til én foresatt og ett barn i institusjon betaler kommunen én sats. For opphold til to foresatte og ett barn betaler kommunen én og en halv sats. For hvert av øvrige barn betaler kommunen halv sats. Dette følger av forskriftens § 4 tredje ledd. Bufdir har uttalt at en naturlig forståelse av bestemmelsen er at kommunen må betale ½ sats for hvert medfølgende søsken. Se tolkningsuttalelse av 23.3.2023.

Hvis klienten fører egen husholdning i institusjonen eller er under tilbakeføring til kommunen, kan det fastsettes særlige satser, jf. forskriftens § 4 fjerde ledd.

I Bufdirs tolkningsuttalelse av 18.4.2024 er det presisert at utgifter til hjemreise ved permisjon fra sentre for foreldre og barn inngår i oppholdsutgiftene som Bufetat dekker, og som Bufetat får refundert deler av gjennom kommunens egenandel, jf. barnevernsloven § 16-5 første og tredje ledd og forskrift om egenbetaling § 3.

13.8.1 Bufetats tilbud om utredning utført av sentre for foreldre og barn

Bufetat kan tilby barnevernstjenesten utredning av omsorgssituasjonen til barn mellom 0-6 år, utført av sentre for foreldre og barn, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Vilkåret for at Bufetat kan tilby utredning er at «det er stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt».

Vilkåret innebærer at det kun er i de mest alvorlige tilfellene Bufetat kan tilby utredning; der det er spørsmål om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Det betyr at Bufetat ikke kan tilby utredning hvis uklarheten for eksempel er knyttet til om det er behov for hjelpetiltak, eller hvilket tiltak det eventuelt er behov for. Det fremgår av forarbeidene at det bør være høy terskel for at Bufetat tilbyr barnevernstjenesten utredning, se Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.1 s.129.

13.8.1.1 Barn mellom 0-6 år

At Bufetat kan tilby utredning av omsorgssituasjonen til barn «mellom 0-6 år», innebærer at utredningen og anbefalingene om videre tiltak ikke kan rette seg mot omsorgssituasjonen til eldre søsken i familien. Barnevernstjenesten må selv ivareta sitt ansvar for utredning av eldre søsken. Eldre søsken vil imidlertid kunne påvirke foreldrenes evne til å ivareta omsorgen for de yngre barna, og eldre søsken kan derfor omfattes i utredningen som Bufetat tilbyr, i den grad det er nødvendig for å undersøke den helhetlige omsorgssituasjonen og behovene til familiens barn som er i aldersspennet 0-6 år. Se mer om dette i Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.2 s. 130, i uttalelse fra Barne- og familiedepartementet av 9. januar 2024 og tolkningsuttalelse fra Bufdir av 29. mars 2023.

13.8.1.2 Døgnbasert, poliklinisk eller hjemmebasert utredning

Utredningen Bufetat tilbyr kan foregå som døgnutredning på et senter for foreldre og barn, eller ved at senteret utfører utredningen poliklinisk eller hjemmebasert. Forarbeidene peker på at det er grunn til å tro at de fleste utredninger bør foregå døgnbasert, men at hjemmebaserte utredninger kan være hensiktsmessig for noen barn og familier, jf. Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.3 s. 132.

13.8.1.3 Bufetat avgjør om utredning tilbys

Bufetat har ikke plikt til å tilby utredning. Bufetat må innenfor lovens vilkår avgjøre om utredning skal tilbys ut fra en skjønnsmessig vurdering, hvor både faglige vurderinger og vurderinger av tilgjengelighet og kapasitet inngår. Det er også Bufetat som avgjør hvorvidt utredningen skal tilbys under døgnopphold, poliklinisk eller hjemmebasert, se Prop. 73 (2016-2017) punkt 14.5.3 s. 130-131.

Bufetats avgjørelse skal dokumenteres skriftlig og begrunnes uavhengig av om utredning tilbys eller ikke, jf. barnevernsloven § 12-4. Bufetats avgjørelse er ikke et enkeltvedtak, og kan ikke påklages.

Hvis Bufetat avslår å gi tilbud om utredning, må barnevernstjenesten selv ivareta behovet for utredning. Det er en følge av at barnevernstjenesten har det fulle ansvaret for å utrede barnets omsorgssituasjon, ta avgjørelser basert på undersøkelser, og iverksette nødvendige tiltak, jf. Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.5 s. 133 og rundskrivets punkt 2.4.9.

I saker om pålegg om utredning etter § 2-3 annet ledd, er det krav om at tilbud fra Bufetat må foreligge i tilstrekkelig tid før barneverns- og helsenemnda treffer vedtaket, til at de private partene får ivaretatt sin rett til kontradiksjon. Se mer om dette i denne tolkningsuttalelsen av 11. april 2024 og i punkt 20.8.7.1.2.

13.8.1.4 Gjennomføring av utredning

Barnevernstjenesten vil kunne be om utredningsbistand fra Bufetat i ulike faser av en barnevernssak, for eksempel i tilfeller der barn og familier har mottatt hjelpetiltak uten at dette har ført til ønskede endringer. Utredningsopphold kan også være aktuelt som alternativ til akuttvedtak om opphold i institusjon. I mange tilfeller vil barnevernstjenesten be om utredningsbistand fra Bufetat i forbindelse med en undersøkelsessak, jf. barnevernsloven § 2-2. Se Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.5 s. 133 og uttalelse fra Barne- og familiedepartementet av 9. januar 2024.

Når Bufetat bistår barnevernstjenesten med utredning i en undersøkelsessak, får Bufetat ved senteret for foreldre og barn en rolle inn i barnevernstjenestens undersøkelser og er bundet av reglene i barnevernsloven § 2-2. Det innebærer at:

• utredningen må gjennomføres innenfor barnevernstjenestens frist på tre måneder, med mindre særlige grunner tilsier at fristen kan utvides til seks måneder.
• Bufetat er bundet av minste inngreps prinsipp og undersøkelsen skal derfor gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke være mer omfattende enn formålet tilsier. Se mer om minste inngreps prinsipp i rundskrivets punkt 2.4.3.
• foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at undersøkelse gjennomføres ved hjemmebesøk, eller at de som utreder snakker med barnet alene.

13.8.1.5 Bufetats utredningsrapport

Bufetats utredning vil kun være et element i barnevernstjenestens samlede utredning av barnet. Barnevernstjenesten må på selvstendig grunnlag vurdere og avgjøre hvordan Bufetats utredning skal brukes, jf. Prop. 73 (2016-2017) punkt 14.5.3 s. 131 og rundskrivets punkt 20.

Regelen i barnevernsloven §§ 12-7 og 12-8, om at sakkyndig rapport skal være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, gjelder ikke for rapporten som Bufetat utarbeider ved utredning av barnets omsorgssituasjon etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a, se Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.5 s. 134. I forarbeidene er dette begrunnet med at sentrene for foreldre og barn er underlagt andre kontroll- og tilsynsordninger. Bufetat regionalt nivå godkjenner og fører etterfølgende kontroll med sentrene, jf. barnevernsloven § 10-23. Se mer om dette i rundskrivets punkt 13.6. I tillegg fører statsforvalter tilsyn med sentrene etter § 17-3. Se mer om dette i punkt 13.8.

Barnevernstjenestens adgang til å benytte seg av tilbud om utredning fra Bufetat er regulert i § 2-2 fjerde ledd og omtalt i rundskrivets punkt 20.8.7. Barnevernstjenestens og barneverns- og helsenemndas adgang til å fatte vedtak om døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn, med og uten samtykke, er særskilt regulert i § 2-3 og omtalt i rundskrivets punkt 28.8.7.1 og 20.8.7.2.

Se også kunnskapsbasert retningslinje for utredning av omsorgssituasjonen for barn mellom 0-6 år og veileder for standardisert forløp - utredning ved senter for foreldre og barn, med nærmere beskrivelse av kravene som gjelder ved utredning av omsorgssituasjonen til barn mellom 0-6 år, og hvordan kravene bør følges i praksis.

13.8.2 Bufetats tilbud om hjelpetiltak utført av sentre for foreldre og barn

Bufetat kan også tilby barnevernstjenesten hjelpetiltak utført av sentre for foreldre og barn, «når det er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp», jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav b.

Bufetat har ingen plikt til å tilby slike hjelpetiltak. Tilbud fra Bufetat om hjelpetiltak kan være aktuelt i tilfeller der det kreves kompetanse og tiltak som det ikke kan forventes at kommunene har, og der statlig bistand vurderes som en forutsetning for at barnet skal få forsvarlig hjelp. I Bufetats vurdering av om det er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, skal det legges vekt på om utredningen har avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at barnet og familien, i en periode etter utredningen, vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjelpetiltak enn kommunen vanligvis kan tilby. Dette fremgår av Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.4 s.132. Hvis barnet kan få hjelp annet sted, for eksempel ved at barnevernstjenesten kan tilby hjelpetiltak, er det ikke nødvendig at Bufetat tilbyr hjelpetiltak.

I § 16-3 fjerde ledd bokstav b fremgår det videre at Bufetat kan tilby hjelpetiltak, «i etterkant av utredning etter bokstav a». Det innebærer at bestemmelsen, og dermed Bufetats betalingsansvar etter § 16-5 første ledd, kun omfatter de tilfeller der Bufetat har utredet barnets omsorgssituasjon i forkant av hjelpetiltaket.

Forarbeidene presiserer at Bufetat også kan tilby hjelpetiltak selv om Bufetat ikke har bistått med utredning i forkant, men i slike tilfeller må kommunen selv fullfinansiere hjelpetiltaket, se Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.7 s. 135.

13.8.2.1 I utgangspunktet hjemmebaserte hjelpetiltak

Det er Bufetat som vurderer om tilbudet skal gis hjemmebasert, eller under døgnopphold i senter for foreldre og barn. Forarbeidene gir imidlertid føringer om at Bufetats tilbud om hjelpetiltak normalt skal gjennomføres i barnets hjem. Det er begrunnet med at behovet for å sikre barnet som regel vil være mindre, når utredningen har konkludert med at foreldre kan ivareta omsorgen for barnet og barnets behov kan ivaretas gjennom hjelpetiltak. Forarbeidene åpner for at hjelpetiltak unntaksvis kan skje i sentre for foreldre og barn, for eksempel i tilfeller der geografiske avstander gjør det svært krevende for Bufetat å tilby bistand på annen måte, jf. Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.4 s. 132, og merknader til § 2-3 tredje ledd bokstav b.

13.8.2.2 Hjelpetiltak med og uten samtykke

Når Bufetat gir barnevernstjenesten tilbud om hjelpetiltak, forutsetter gjennomføringen at foreldrene samtykker. Tar barnevernstjenesten imot tilbud fra Bufetat og foreldrene samtykker til hjelpetiltaket, skal barnevernstjenesten fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 og utarbeide en plan for hjelpetiltaket etter barnevernsloven § 8-1, jf. Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.4 s. 132 og merknader til § 2-3 tredje ledd bokstav b.

Dersom foreldrene ikke samtykker, kan barnevernstjenesten sende begjæring til barneverns- helsenemnda om at nemnda skal fatte vedtak om pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn, jf. barnevernsloven § 3-4 annet ledd og fjerde ledd. Bestemmelsen gir nemnda hjemmel til, dersom de strenge vilkårene er oppfylt, å fatte vedtak om døgnbasert hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i inntil 3 måneder.

Barneverns- og helsenemndas vedtak vil ikke utløse bistandsplikt fra Bufetat. Det betyr at barnevernstjenesten må ha dialog med Bufetat før behandlingen i nemnda, for å undersøke om det finnes aktuelle og tilgjengelige plasser i et senter for foreldre og barn. Det er ikke krav om at tilbudet fra Bufetat må foreligge før barnevernstjenesten sender begjæringen til barneverns- og helsenemnda, men tilbudet må foreligge i tilstrekkelig tid før nemnda treffer vedtaket til at de private partene får ivaretatt retten til kontradiksjon. Dette er omtalt nærmere i tolkningsuttalelse av 11. april 2024. Barneverns- og helsenemndas adgang til å vedta pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn er nærmere omtalt i rundskrivets punkt 21.3.4

Se også kunnskapsbasert retningslinje for omsorgsendrende hjelpetiltak for familier med barn 0-6 år og i veileder - standardisert forløp for omsorgsendrende hjelpetiltak ved sentre for foreldre og barn med nærmere beskrivelse av kravene ved omsorgsendrende hjelpetiltak og hvordan de bør følges i praksis.

13.8.3 Bufetats tilbud om spesialiserte hjelpetiltak

Bufetat kan tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet der dette kan forhindre opphold utenfor hjemmet, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav c.

Bufetat har ikke plikt til å tilby denne type tiltak, og det er derfor Bufetat som avgjør om tilbud skal gis. Det at loven stiller krav om at Bufetat skal tilby spesialiserte hjelpetiltak innebærer at Bufetat har en plikt til å ha et tilbud om spesialiserte hjelpetiltak. Omfanget av tilbudet som Bufetat skal ha, er ikke nærmere avklart.

Spesialiserte hjelpetiltak kan tilbys når barnet eller ungdommen har en problembelastning som kan gi grunnlag for opphold i fosterhjem eller institusjon. Bufetats tilbud skal gjelde tiltak som kommunene i liten grad vil kunne tilby for denne målgruppen fordi tiltakene krever store opptaksområder, mengdetrening og fagmiljøer med spesialisert kompetanse. (Prop. 73 L (2016-2017) punkt 13.5.1.) Tiltak kan tilbys i forbindelse med at kommunen ber om bistand med å gi barn opphold utenfor hjemmet for eksempel som alternativ til opphold i institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2.

Tiltaket kan også tilbys dersom kommunen, uten å be om bistand med å gi barn opphold utenfor hjemmet, ber om slikt tiltak for å forhindre en alvorlig problemutvikling som vil kunne føre til opphold utenfor hjemmet. Den videre faglige vurderingen av om tiltak kan tilbys, vil følge av de faglige kriteriene for bruk av tiltaket, jf. Prop 73 L (2016-2017) punkt 13.5.2. Tiltakets inklusjonskriterier vil bidra til at tilbudet blir forutsigbart for kommunene, jf. Prop. 73 L (2016-2017) punkt 13.2.2.

Det statlige tilbudet innskrenker ikke barnevernstjenestens ansvar for å iverksette nødvendige tiltak når barnet har behov for dette. Dersom Bufetat avslår en søknad, har kommunen ansvar for å finne et annet egnet tiltak.

Formålet med de spesialiserte hjelpetiltakene er behandling eller intensivt endringsarbeid, som krever sertifiserte terapeuter. Tiltakene kjennetegnes av at de er kunnskaps- eller forskningsbaserte. Det betyr at de har dokumentert effekt, forutsatt at de benyttes i tråd med forutsetningene.

Det statlige tilbudet består i dag hovedsakelig av behandlingstiltakene Multisystemisk terapi (MST), Funksjonell familieterapi (FFT) og Parent Management Training – Oregon (PMTO), som alle er forskningsbaserte tiltak rettet mot barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare . Det statlige tilbudet vil for øvrig avhenge av fagutviklingen på feltet, slik at tiltaksporteføljen kan endre seg over tid.

Sett hen til at det er Bufetat som avgjør om det skal gis tilbud om slike tiltak, bør det ha vært en dialog mellom barnevernstjenesten og Bufetat i forkant av at barnevernstjenesten fatter vedtak om slike hjelpetiltak med hjemmel i barnevernsloven § 3-1.

13.8.4 Tverrfaglig helsekartlegging

Hvis barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for barneverns- og helsenemnda eller nemnda har truffet vedtak om opphold utenfor hjemmet etter barnevernsloven §§ 5-1 og 6-2, eller ved vedtak om fosterhjem og institusjon som frivillig tiltak etter § 3-1 og § 6-1, kan Bufetat tilby barnevernstjenesten tverrfaglig helsekartlegging. Dette følger av barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav d. Se punkt 30.3.

Se mer om tverrfaglig helsekartlegging på Bufdir.no.

Barn som har kommet til Norge og søker om beskyttelse etter utlendingsloven, og som ikke er i følge med foreldre eller andre med foreldreansvar, skal få tilbud fra Bufetat om opphold på et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere, jf. barnevernsloven § 11-1.

Omsorgssentertilbudet gis til følgende barnegrupper;

• Enslige mindreårige asylsøkere som er under 15 år
• Medfølgende søsken under 18 år
• Barn under 15 år som har flytningsstatus
• Barn under 15 år som er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse
• Barn som har vedtak om opphold etter barnevernsloven § 3-2 og § 5-1 jf. §5-3

Ansvaret for botilbudet og omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere mellom 15 og 18 år, og enslige mindreårige asylsøkere uavhengig av alder med følgeperson, er lagt til Utlendingsdirektoratet (UDI). Dette følger av utlendingsloven med tilhørende forskrifter og instrukser.

Barnet er asylsøker fra barnet har meldt seg for politiet i Norge og søkt om beskyttelse (asyl), og frem til UDI eller Utlendingsnemnda (UNE) har behandlet søknaden og fattet et endelig vedtak. Hvis barnet får positivt svar på søknaden, får de oppholdstillatelse som flyktning eller på humanitært grunnlag.1 Barn boende på omsorgssenter og som har fått oppholdstillatelse skal bosettes i en kommune.

Barn som får avslag på asylsøknaden returneres i hovedsak til hjemlandet. Disse barna blir boende på omsorgssenteret frem til de forlater Norge.

13.9.1 Menneskerettslige forpliktelser for barn med opphold i omsorgssentre

Barnekonvensjonen artikkel 20, 22 og 25 gir enslige mindreårige asylsøkere et særskilt vern.

Det følger av barnekonvensjonen artikkel 22 at partene skal treffe egnede tiltak for å sikre at et barn som søker flyktningstatus får behørig beskyttelse og humanitær hjelp. Dersom det ikke er mulig å finne foreldre eller andre familiemedlemmer til barn som søker flyktningstatus, skal barnet gis samme beskyttelse i henhold til konvensjonen som ethvert annet barn som av en aller annen grunn permanent eller midlertidig er berøvet sitt familiemiljø.

Videre slår barnekonvensjonen artikkel 20 fast at et barn som midlertidig eller permanent er fratatt sitt familiemiljø, skal ha rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten. I samsvar med nasjonal lovgivning skal statene sikre alternativ omsorg. Slik omsorg kan om nødvendig være opphold i institusjon egnet for omsorg for barn. Når mulige løsninger overveies, skal det tas tilbørlig hensyn til behov for kontinuitet og til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Etter barnekonvensjonen artikkel 25 skal staten anerkjenne at et barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller behandling, har rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får, og av alle andre forhold som har betydning for barnets oppholdssted.

13.9.2 Kort om asylsprosessen før tilbud om å bo i et omsorgssenter

Politiets utledningsenhet (PU) har det nasjonale ansvaret for registrering av asylsøkere i ankomstfasen. PU sitt samfunnsoppdrag i ankomstfasen er å avklare utlendingens identitet, ivareta samfunnssikkerheten, forebygge og bekjempe kriminalitet, samt å forberede vedtaksmyndighetene i utlendingssaken. Ankomstregistreringen og registreringssamtaler gjennomføres i dag på Gardermoen registreringssenter (GRS) eller på Nasjonal ankomstsenter (NAS). PU avklarer også om den enslige mindreårige skal bo privat eller innlosjeres på mottak eller omsorgssenter. Du finner mer om PU sitt arbeid i barnefaglig veileder for politiet i asylsaker.

Det er utlendingsmyndigheten som vurderer asylsøkerens alder.

Alle enslige mindreårige får oppnevnt en representant i forkant av ankomstregistrering, ved at PU tilkaller en representant via en vaktliste. Du finner mer informasjon om representantordningen på sivilrett.no. Les mer om dette i punkt 13.9.4.1.

13.9.3 Opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere

Bestemmelsen i barnevernsloven § 11-1 første ledd slår fast at Bufetat har en plikt til å gi barn som har kommet til Norge, og som søker beskyttelse etter utlendingsloven, og som ikke er i følge med foreldre eller andre med foreldreansvar, tilbud om opphold på et omsorgssenter.

Opphold i omsorgssenter er et frivillig tilbud, og ikke alle enslige mindreårige barn benytter seg av dette tilbudet. Bufetat kan ikke pålegge barn å bo i omsorgssenter.

Tilbud om opphold på omsorgssenter skal gjelde fra barnet blir overført fra utlendingsmyndighetene til Bufetat, og frem til barnet blir bosatt i en kommune eller forlater Norge, jf. barnevernsloven § 11-1 andre ledd. Botiden avhenger dermed av utlendingsdirektoratets behandling av asylsøknaden. Videre avhenger botiden i omsorgssenteret av kompleksiteten i barnets sak, og tiden det tar å få plass i et bosettingstilbud i en kommune eller tiden det å få avklart eller gjennomført retur eller flytting til et ordinært asylmottak.

Tilbudet gjelder kun for barn som er under 15 år når de søker om beskyttelse, med unntak for det som er beskrevet nedenfor om søsken. Tilbudet gjelder også for barn under 15 år som har flyktningstatus eller som er innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse, jf. barnevernsloven § 11-1 fjerde ledd.

Omsorgssentertilbudet følger de samme krav til kvalitet i tilbudet som ordinære barnevernsinstitusjoner. Se mer om dette i punkt 13.4.

13.9.3.1 Særlig om søsken

Når enslige mindreårige asylsøkere ankommer sammen med søsken, og der enkelte barn er over 15 år, legges det til grunn at det vil være best for søsken å få bo sammen i den første fasen etter ankomst til Norge. Dette er ikke lovregulert, men det følger av forarbeidene at det bør utvises fleksibilitet med hensyn til å tilby opphold til søsken over 15 år på omsorgssenter, der dette må anses å være det beste for søsknene samlet sett, jf. Ot. Prp. 28 (2007-2008) punkt 3.8.2.

13.9.4 Omsorgsansvaret for barnet

Omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere er gitt til Bufetat, som har omsorgsansvaret i tiden barnet oppholder seg på omsorgssenteret. Dette er regulert i barnevernsloven § 11-2.

Bufetats omsorgsansvar innebærer at Bufetat er ansvarlig for at omsorgen på omsorgssenteret er av god kvalitet, og at den tilsvarer den omsorgen barn på ordinære barnevernsinstitusjoner får, jf. barnevernsloven § 11-5. Omsorgsansvaret omfatter også ansvaret for å lete etter et barn som forsvinner fra senteret, og et ansvar for å gi kommunen beskjed dersom barnet flytter fra senteret (Prop. 133 L (2020-2021) side 362). Du kan lese mer omsorgsansvar og utøvelse av omsorg i omsorgssenter etter barnevernsloven kapittel 10 i punkt 13.9.4

Bufetats omsorgsansvar avgrenses mot representantens ansvar etter utlendingsloven kap. 11A. Se nærmere om representantens ansvar i punkt 13.9.4.1.

Omsorgssenteret skal utøve omsorgen på vegne av Bufetat, jf. barnevernsloven § 11-2 første ledd. Omsorgssenteret skal gi barnet forsvarlig omsorg og bidra til at barnet får nødvendig oppfølging og behandling, jf. barnevernsloven § 11-2 andre ledd.

Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år har særlig kompetanse på behovene til denne gruppen barn, jf. barnevernsloven § 11-5, jf. barnevernsloven § 10-16. Omsorgssentertilbudet er et spesialisert tilbud som skal tilpasses til enslige mindreårige asylsøkere og deres utfordringer, uten særskilt bistand fra kommunal barnevernstjeneste. Barn i omsorgssentre har ofte savn og traumer, og behov for spesiell oppfølging, som Bufetats tilbud skal dekke. (Prop. 133 L (2020-2021) side 362).

13.9.4.1 Om representantens mandat og oppgaver

I asylsøkerfasen får alle enslige mindreårige oppnevnt en representant i forkant av ankomstregistrering, jf. utlendingsloven § 98 b. Det er statsforvalteren i det fylket barnet bor som skal bestemme hvem som skal være representant for barnet. Hvis barnet er i transittmottak, er det Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus som utnevner representant, uavhengig hvor i landet barnet er.

Representantens oppgaver er å ivareta den enslige mindreårige sine interesser i asylsaken og ellers utføre de oppgaver som tilkommen en verge i henhold til annen lovgivning, jf. utlendingsloven § 98 d første ledd. Representanten skal også påse at den mindreåriges omsorgsbehov blir ivaretatt på en tilfredsstillende måte, jf. utlendingsloven § 98 d tredje ledd. Representanten har derimot ikke ansvar for den mindreåriges forsørgelse og daglige omsorg. Representanten er en stedfortreder for foreldrene når det gjelder de juridiske sider av foreldreansvaret, og den har ansvaret for å følge opp saker av mer personlig karakter dersom omsorgssenteret ikke følger dem opp, Representantordningen.

Med vedtak om opphold, skifter den mindreårige status fra asylsøker til flyktning. I denne fasen opphører representantoppdraget, og barnet får oppnevnt en verge etter vergemålsloven, jf. utlendingsloven § 98 g.

13.9.5 Utredning og oppfølging av barnet

Det følger av bestemmelsen i barnevernsloven § 11-3 første ledd første setning at omsorgssenteret har en plikt til å utrede barnets situasjon og behov, og utarbeide et forslag til oppfølging av barnets mens det oppholder seg på senteret.

Barnet har rett til å medvirke i utarbeidelse av utredningen, jf. barnevernsloven § 1-4. Det betyr at også barnets representant, skal trekkes inn.

Omsorgssenterets forslag til oppfølging av barnet skal oversendes Bufetat senest tre uker etter at barnet har ankommet senteret, jf. barnevernsloven § 11-3 første ledd andre setning.

Senest seks uker etter at barnet har kommet til omsorgssenteret, skal Bufetat treffe et vedtak om hvordan barnet skal følges opp i senteret, jf. barnevernsloven § 11-3 første ledd tredje setning. Formålet med vedtaket er å bidra til å sikre en reell utredning av det enkelte barns situasjon og behov, og at omsorgssenterets individuelle oppfølgingsplikt i forhold til hvert enkelte barn skal bli konkretisert og tydeliggjort. Dette er presisert i forarbeidene Ot.prp. 28 (2007-2008) kapittel 15.1, merknad til barnevernloven (1992) § 5A-4, som er videreført i barnevernsloven § 11-3. Videre fremheves at vedtaket skal ta utgangspunkt i det enkelte barns individuelle behov og konkretisere hva det enkelte barn har et særlig behov for. Vedtaket kan ikke pålegge andre instanser enn omsorgssenteret plikter. Vedtaket vil være et enkeltvedtak i forvaltningslovens forstand, jf. forvaltningsloven § 2, jf. barnevernloven § 6-1. Det innebærer at de alminnelige reglene for enkeltvedtak gjelder.

Bufetats vedtak om oppfølging etter § 11-3 kan påklages til statsforvalteren, jf. Barnevernsloven § 12-9 første ledd. Se mer om statsforvalters klagebehandling i punkt 13.5.3.2.

Omsorgssenteret og Bufetat skal følge barnets utvikling nøye, jf. barnevernsloven § 11-3 andre ledd første setning. Dersom barnets behov for oppfølging endrer seg vesentlig, skal det om nødvendig treffes nytt oppfølgingsvedtak, jf. barnevernsloven § 11-3 andre ledd.

Når det som følge av et høyt antall ankomster til Norge av personer fordrevet fra Ukraina er nødvendig for at Bufetat eller omsorgssenteret skal kunne gjennomføre og prioritere sine oppgaver på en formålstjenlig og forsvarlig måte, kan fristene etter første ledd forlenges. Dette følger av barnevernsloven § 11-3 tredje ledd. Fristen for omsorgssenteret til å sende forslag til oppfølgingsvedtak kan utvides til fem uker etter barnets ankomst til senteret. Fristen for Bufetat til å treffe vedtak kan utvides til ti uker etter barnets ankomst til senteret. Bufetat skal orientere statsforvalteren dersom unntaksadgangen tas i bruk. Beslutningen skal begrunnes og dokumenteres.

Ansatte i Bufetat og/eller omsorgssenteret skal i visse situasjoner sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten i den kommunen der omsorgssenteret ligger, jf. barnevernsloven § 13-2. Se mer om meldeplikten til barnevernstjenesten til ansatte i Bufetat og/eller omsorgssenteret i punkt 13.9.10 og i kapittel 18.

13.9.6 Kartlegging som grunnlag for bosetting

Omsorgssenteret skal kartlegge barnets situasjon og behov. Kartleggingen skal danne grunnlag for etterfølgende bosetting i en kommune, jf. barnevernsloven § 11-4.

Formålet med kartleggingen er å tilrettelegge for en best mulig bosetting, jf. Prop 133 L (2020-2021) kapittel 17.1.2.

Kartleggingen skal utarbeides i samarbeid med barnet, jf. barnevernsloven § 1-9, og barnets rett til medvirkning i barnevernsloven § 1-4. Barnets medvirkning innebærer at også representanten skal trekkes inn. Barnet bør få god informasjon om hvorfor det skal foretas en kartlegging, og hva opplysningene skal brukes til, jf. Prop. 133 L (2020-2021) side 362.

Etter barnevernsloven § 11-4 første ledd tredje setning kan kartleggingen oversendes til aktuelle myndigheter uten barnets samtykke, Bestemmelsen harmonerer med reglene for bosetting av flyktninger som følger av integreringsloven. Med aktuelle myndigheter menes offentlige organer som har ansvaret for å bosette barnet, eller som utfører ulike oppgaver i tilknytning til bosetting, jf. Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 11 side 581.

For å kunne gi barnet som bosettes et best mulig tilbud, vil det være viktig for kommunen å ha tilstrekkelig og god informasjon. Omsorgssenteret har taushetsplikt etter bestemmelsen i barnevernsloven § 13-1. Det følger av integreringsloven § 42 andre ledd, jf. § 41 første ledd at personopplysninger kan utveksles mellom offentlige organer uten hinder av lovbestemt taushetsplikt. Dette gjelder blant annet opplysninger som er nødvendige for bosetting av enslige mindreårige asylsøkere. Det er ikke et krav om samtykke for å innhente eller dele slike opplysninger.

Kartleggingen vil ligge til grunn for bosettingen. Dette følger av bestemmelsen i barnevernsloven § 11-8, som sier at kommunen skal vurdere den enkeltes behov, og på denne bakgrunn tilby egnet bolig. Se mer om dette i punkt 13.9.6.

13.9.6.1 Nærmere om bosetting

Bufetat har ansvar for å bosette barn under 15 år, som har fått vedtak om opphold i en kommune, og rekruttere fosterhjem etter søknad fra kommunene. Dette ansvaret følger av «Samarbeidsavtale om mottak og bosetting av flyktninger». Nasjonalt utvalg for bosetting har som formål blant annet å legge til rette for en samordnet og helhetlig gjennomføring av denne samarbeidsavtalen. Medlemmer i Nasjonalt utvalg oppnevnes av Arbeids- og inkluderingsdepartementet, og oppnevningsperioden er fire år. Direktør for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet skal lede utvalget i saker som gjelder bosetting av flyktninger, direktør for Utlendingsdirektoratet leder saker som gjelder etablering og nedlegging av mottak, mens direktør i Bufdir leder saker om omsorgssentre.

Samarbeidsavtalen pålegger det nasjonale ansvaret for bosetting til Bufetat region øst. Bufetat skal sørge for at kommunene bosetter enslige mindreårige flyktninger som etaten har omsorgsansvaret for, og enslige mindreårige under 15 år som bor privat i asylsøkerperioden.

Bufetats overordnede mål for arbeidet med bosetting, er at enslige mindreårige som bor på omsorgssenter og som har fått innvilget opphold i landet, skal bli bosatt i rett kommune, med rett tiltak og innen tre måneder etter vedtak om opphold. Med rett kommune og rett tiltak mener man en kommune som etter Bufetats vurdering er i stand til å vareta omsorgs- og hjelpebehovet til barnet på en god måte. For enslige mindreårige vil tilknytning til kommune, nettverk og at kommunen har egne botiltak/andre tiltak det enkelte barnet treng, ha noe å si for valg av bosettingskommune.

Enslige mindreårige som bor på omsorgssenter eller på et asylmottak vil automatisk få tildelt en bosettingskommune etter at de har fått innvilget en oppholdstillatelse og har gjennomført en kartlegging.

13.9.7 Rettigheter for barnet og krav til omsorgssenteret

Etter barnevernsloven § 11-5 gjelder §§ 10-1 til 10-8, §§ 10-10 til 10-12 og § 10-14 tilsvarende for omsorgssentre. Henvisningen innebærer at sentrene er underlagt samme rettighets- og forsvarlighetskrav som barnevernsinstitusjoner. Dette omfatter blant annet:

• krav til forsvarlig omsorg og behandling,
• Vilkår for og omfanget av grensesetting og inngrep
• barns rettigheter under oppholdet,
• regler om fysisk makt, kontroll og inngrep,
• saksbehandlingsregler etter rettighetsforskriften.

Barn på omsorgssentre får derfor tilsvarende rettsvern og trygghet som barn opphold i barnevernsinstitusjoner hvor det er fattet vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter §§ 3-2, 4-4 og 5-1, jf. Prop. 133 L (2020–2021) kapittel 11. Les mer om dette i barnevernsrundskrivet punkt 3.

13.9.8 Ansvar for etablering, drift og oppholdsutgifter

Bestemmelsen i barnevernsloven § 11-6 andre ledd, jf. barnevernsloven § 11-5 fastsetter statens ansvar for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere når det gjelder etablering, drift og oppholdsutgifter. Ansvaret ligger hos Bufetat, som både skal etablere, drive og finansiere omsorgssentrene.

13.9.9 Vedtak om opphold i omsorgssenter

Det skal ikke fattes vedtak om opphold på omsorgssenter. Dette er presisert i forarbeidene Ot. prp. Nr. 28 (2007-2008) kapittel 15.1.

I de tilfeller der barnevernstjenesten har fattet vedtak om opphold i et omsorgssenter med hjemmel i §§ 3-2, 4-2 eller 5-1, jf. barnevernsloven § 11-7, skal utgiftsfordelingen være tilsvarende som ved opphold i institusjon.

13.9.10 Bolig ved bosetting for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere

Ved bosetting av enslige mindreårige som har søkt om beskyttelse, eller som har fått opphold i landet på grunnlag av slik søknad, skal kommunen vurdere den enkeltes behov og på denne bakgrunn tilby egnet bolig. Dette følger av barnevernsloven § 11-8.

Det er opp til den enkelte kommune hvordan den vil organisere arbeidet med bosetting. Bosettingsarbeidet kan legges til kommunens barnevernstjeneste eller til en annen etat i kommunen. Les mer om bosettingsarbeidet på imdi.no, og i Håndboken “Arbeid med enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger.

13.9.10 Ansatte i Bufetats meldeplikt til barnevernstjenesten

Ansatt i Bufetat og omsorgssenteret kan bare melde en bekymring til barnevernstjenesten for barn de har omsorgen for, når barnet har rusproblemer eller barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, der det er mistanke om menneskehandel eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder. Dette vil i hovedsak være barn som er helt små og har et omsorgsbehov som ikke kan tilstrekkelig ivaretas på omsorgssenteret. Dette følger av Prop. 133 L (2020-2021) side 363.

Bruk av tiltak fra barnevernet skal for øvrig være begrunnet i at barnet trenger et tilbud utover ren omsorg, og skal være motivert ut fra hensynet til barnets beste. Barnevernstjenestens ansvar vil i så fall være det samme som for andre barn med tilsvarende problemer. Det vises også til at andre sektormyndigheter, som helsesektoren, også vil ha et ansvar for å ivareta behovene til denne gruppen barn (Prop. 133 L (2020-2021) side 363).

13.9.11 Om enslige mindreårige asylsøkere som bor privat

Noen barn velger å bo privat i asylsøkerperioden. Dette kan for eksempel være barn som har familie eller nettverk i Norge som barnet vil bo sammen med. Andre enslige mindreårige asylsøkere kan ha bodd en tid i et omsorgssenter eller i et mottak for så å bestemme seg for å flytte til slekt eller andre, før de er blitt formelt bosatt i en kommune i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), eller Bufetat og kommunen.

Omsorgsansvaret til Bufetat og UDI gjelder fra barnet blir overført til utlendingsmyndighetene og frem til barnet blir bosatt i en kommune eller forlater Norge, men kun så lenge barnet oppholder seg på omsorgssenteret/mottaket, jf. barnevernsloven § 11-2 og utlendingsloven § 95.Her er det likevel en forskjell i ansvarsområde, da Bufetat har ansvaret for å lete etter et barn som forsvinner fra senteret, og forsøke å bringe barnet tilbake frivillig, og et ansvar for å gi kommunen beskjed dersom barnet flytter fra omsorgssenteret, jf. barnevernsloven § 10-12.(Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 17.4.4). UDI har derimot ikke en tilsvarende plikt til å lete etter et barn som forsvinner fra et asylmottak i sitt regelverk. Asylmottaket skal forebygge at den enslige mindreårige forlater asylmottaket uten å oppgi nytt oppholdssted, jf. omsorgsforskriften § 2 tredje ledd bokstav f. (Forskrift om omsorgen for enslige mindreårige som bor i asylmottak). Dersom den enslige mindreårige forlater asylmottaket uten å oppgi ny adresse, skal mottaksansatte melde vedkommende savnet til lokalt politi og barneverntjeneste. (Rutinebeskrivelse for asylmottak med plasser for enslige mindreårige).

Ingen har et regulert omsorgsansvar for barn som er privatboende, og omsorgen utøves dermed av de voksne som barna bor sammen med. For enslige mindreårige med følgeperson eller som er privatboende, er mangelen på regulert omsorgsansvar særlig utfordrende. Dette handler om temaer som beslutningsmyndighet om barnet, juridisk ansvar for barnet og informasjonsdeling med aktuelle velferdstjenester som barnet kan motta i kommunen.

Ansatte i kommunens sektorer som barnet kommer i kontakt med, plikter å melde bekymring på vanlig måte etter barnevernsloven § 13-2 til barnevernstjenesten, jf. kapittel 18.

Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte, både ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger. Som uvedkommende regnes i utgangspunktet alle andre enn den opplysningene gjelder.

Forvaltningsloven gjelder i barnevernssaker med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 12-1 første ledd første punktum. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 13-1 første ledd. I tillegg inneholder § 13-1 andre og tredje ledd egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Disse reglene er noe strengere enn reglene i forvaltningsloven.

Barnevernets primære oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne utføre denne oppgaven på en best mulig måte er barnevernet på den ene siden avhengig av å kunne innhente, motta og videreformidle opplysninger. På den andre siden er opplysninger i barnevernssaker ofte av personlig og sensitiv karakter. Det er derfor viktig å sikre at slike opplysninger ikke videreformidles i større grad enn nødvendig, og at de håndteres på en slik måte at hensynet til personlig integritet, personvern og tillit til barnevernet ivaretas. Bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt som gjelder for barnevernet bidrar til å sikre at disse til dels motstridende hensynene blir avveid og ivaretatt.

Barnevernets arbeid må skje innenfor rammene av regelverket. Det er derfor viktig at den enkelte barnevernsarbeider har tilstrekkelig kunnskap om muligheter og begrensninger med hensyn til adgangen til å motta, innhente og videreformidle opplysninger. Det er også viktig med slik kunnskap for å etablere samarbeid mellom barnevernet og andre i konkrete saker.

Taushetsplikten er i hovedsak begrunnet i hensynet til personlig integritet og personvern, og hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige.

Hensynet til personlig integritet og personvern tilsier at den enkelte bør være beskyttet mot unødig spredning av personlige opplysninger. For at ulike hjelpetjenester, slik som barnevernstjenesten, skal kunne utføre sine oppgaver overfor den enkelte, er det dessuten viktig at det eksisterer et tillitsforhold mellom den enkelte og tjenesten. Et slikt tillitsforhold er en forutsetning for åpenhet, dialog og samarbeid.

Tillitsforholdet avhenger blant annet av at den enkelte kan stole på at det barnevernstjenesten sitter med av personlige opplysninger, ikke blir videreformidlet til andre. Hvis dette tillitsforholdet blir skadet, kan det føre til at den enkelte holder tilbake viktige opplysninger for barnevernstjenesten, eller i verste fall unnlater å ta nødvendig kontakt av frykt for at opplysninger vil kunne bli videreformidlet til andre.

På den andre siden kan en viss videreformidling av personopplysninger være nødvendig for at ulike hjelpetjenester skal få tilgang til opplysninger som er nødvendige for å utføre sine oppgaver, og for å kunne samarbeide for å sikre effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Dette gjelder ikke minst for barnevernet. De hensyn som tilsier en streng taushetsplikt og de hensyn som taler for at opplysninger bør kunne videreformidles er avveid mot hverandre i bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt som gjelder for barnevernet. Bestemmelsene skal hindre unødvendig spredning av personlige opplysninger i barnevernssaker, samtidig som de skal ivareta barnevernets behov for å motta og videreformidle opplysninger for å sikre det enkelte barn en best mulig oppfølging.

Åpenhet og innsyn i barnevernets virksomhet er dessuten et mål i seg selv, idet det bidrar til økt forståelse for det arbeidet barnevernet utfører på vegne av samfunnet. For å kunne utføre sine oppgaver på en best mulig måte er barnevernet avhengig av legitimitet og tillit i befolkningen. Åpenhet og innsyn i barnevernets arbeid kan bidra til å styrke legitimiteten og tilliten. Taushetsplikten skal beskytte den enkelte mot unødig spredning av personopplysninger. Den skal imidlertid ikke misbrukes til å beskytte barnevernet selv på bekostning av åpenhet og innsyn.

Den forvaltningsmessige taushetsplikten er en generell taushetsplikt som i prinsippet gjelder for alle som utfører tjeneste eller arbeid for offentlige forvaltningsorganer, inkludert for barnevernstjenesten, jf. forvaltningsloven § 13. At taushetsplikten etter forvaltningsloven gjelder for de som utfører tjenester eller arbeid innenfor barnevernet, er også eksplisitt hjemlet i barnevernsloven § 13-1 første ledd.

Det er flere unntak i den forvaltningsmessige taushetsplikten som åpner for kommunikasjon og samarbeid, jf. forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Barnevernets taushetsplikt er imidlertid strengere ved at enkelte unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven ikke gjelder fullt ut, jf. barnevernsloven § 13-1 andre og tredje ledd. Les mer om dette i punkt 14.4 sjette avsnitt.

Den profesjonsbestemte taushetsplikten, også kalt den yrkesmessige taushetsplikten, er en spesiell taushetsplikt for enkelte type yrker (profesjoner). Denne taushetsplikten, som følger av bestemmelser i ulike profesjonslover, åpner i mindre grad for kommunikasjon og samarbeid enn den forvaltningsmessige taushetsplikten. Flere grupper yrkesutøvere som ofte kommer i kontakt med barn og familier er bundet av profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette gjelder blant annet helsepersonell (leger, tannleger, psykologer og sykepleiere), advokater og prester.

Yrkesutøvere som har profesjonsbestemt taushetsplikt kan også ha forvaltningsmessig taushetsplikt dersom de utøver sitt yrke innenfor det offentlige. De vil da ha profesjonsbestemt taushetsplikt når de utøver profesjonsoppgaver, mens de vil ha forvaltningsmessig taushetsplikt når de utøver andre forvaltningsoppgaver. For eksempel vil en lege ha profesjonsbestemt taushetsplikt når hun behandler pasienter, men forvaltningsmessig taushetsplikt når hun utøver administrative forvaltningsoppgaver.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven har taushetsplikt, jf. barnevernsloven § 13-1 første ledd.

Taushetsplikten omfatter blant annet:

• Alle som arbeider med saker etter barnevernsloven og som er ansatt i kommunene, i det statlige barnevernet (lokalt, regionalt og sentralt), hos statsforvalter, i departementet og i Helsetilsynet
• Alle som arbeider med saker etter barnevernsloven i Barneverns- og helsenemnda, herunder; ledere, sekretariat, medlemmer i de alminnelige og sakkyndige utvalg samt barnets talsperson
• Alle som utfører tjeneste eller arbeid for statlige eller private institusjoner etter barnevernsloven
• Advokater, sakkyndige og andre private personer som tar oppdrag for barnevernet, herunder blant annet fosterforeldre, tilsynsførere og støttekontakter

Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger.

Det er i denne sammenhengen uvesentlig om tilgangen skjer ved muntlig videreføring, ved fremvisning av dokumenter, ved at dokumenter ligger fremme, eller på andre måter.

Taushetsplikten innebærer også at personer som kommer i kontakt med barnevernstjenesten skal kunne gi barnevernstjenesten personlige opplysninger uten at uvedkommende er til stede og kan overhøre eller på annen måte få tilgang til de opplysningene som blir gitt. Familier som er i kontakt med barnevernstjenesten skal derfor ikke behøve å gi ut personlige opplysninger på et venteværelse eller på et annet sted hvor det er uvedkommende til stede. Klienter kan heller ikke pålegges å delta i gruppesamtaler eller liknende hvor de forventes å gi personlige opplysninger eller drøfte personlige problemer med uvedkommende.

Taushetsplikten gjelder både i arbeidstiden og i fritiden. Taushetsplikten gjelder også etter at en person har avsluttet tjenesten eller arbeidet. De taushetsbelagte opplysningene kan heller ikke brukes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, jf. forvaltningsloven § 13 tredje ledd.

Brudd på taushetsplikten er straffbart, jf. straffeloven § 209.

Taushetsplikten etter barnevernsloven omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Dette følger av barnevernsloven § 13-1 andre ledd. Opplysninger om at barnevernstjenesten har vært i kontakt med en familie vil dermed være undergitt taushetsplikt overfor privatpersoner.

Taushetsplikten gjelder generelt, og ikke bare under saksforberedelsen. Den gjelder etter at vedtak er fattet, og etter at en sak er avsluttet fra barnevernstjenesten. En ansatt har taushetsplikt om forhold vedkommende har blitt kjent med i arbeidet også etter arbeidsforholdets slutt.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1, se punkt 15.1.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre som de direkte gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1, se punkt 15.2.

Sakens parter har videre rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18 første ledd. Dette kalles partsoffentlighet eller partsinnsyn. Se punkt 15.4.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten en adgang, men ikke en plikt til å gjøre opplysninger i en sak kjent for sakens parter eller deres representanter. Adgangen gjelder uansett hvilke typer saker det gjelder. Les mer om partsstatus i kapittel 6.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem opplysningene direkte gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten en adgang, men ikke en plikt til å gjøre opplysninger kjent for dem opplysningene direkte gjelder ellers deres representanter.

Bestemmelsen gir barnevernstjenesten adgang til å gi opplysninger til personer opplysningene gjelder uavhengig av om opplysningene inngår i en konkret barnevernssak eller ikke, og dersom de inngår i en barnevernssak, uavhengig av om den som opplysningene gjelder er part i saken eller ikke. Barnevernstjenesten vil for eksempel kunne gi fosterforeldrene opplysninger barnevernstjenesten har om dem i en sak der fosterforeldrene ikke er parter. Bestemmelsen gir imidlertid ikke, i motsetning til hva som gjelder overfor parter, adgang til opplysninger om andre enn dem opplysningene direkte gjelder.

Dersom en og samme opplysning angår flere, kan opplysningen gis til en person uten at det er nødvendig å innhente samtykke fra de andre. Dette innebærer at opplysninger om forholdet mellom to personer for eksempel kan gis til den ene selv om det nødvendigvis også vil røpe tilsvarende personlige forhold hos den andre. Ved vurderingen av om slike opplysninger skal gis ut bør det imidlertid legges vekt på at det også gis ut opplysninger om andres personlige forhold.

Barnevernstjenesten skal informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes. Dette følger av barnevernsloven § 12-2 andre ledd første punktum. Vedkommende forelder vil ikke ha rett til innsyn i vedtak og begrunnelser for vedtak, med mindre vedkommende er part i saken. Forelderen skal imidlertid få informasjon om hva slags type vedtak som er truffet og når vedtak ble truffet. En slik rett til informasjon skal sette foreldre som ikke er part i saken, men som har del i barnets liv, bedre i stand til å ivareta barnet. Videre kan en slik informasjonsplikt for barnevernet fungere som en sikkerhetsventil dersom foreldre ikke tidligere har vært involvert i barnevernssaken og ønsker å få spørsmål om samvær, bosted eller foreldreansvar vurdert etter barneloven. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir slik informasjon. Dette følger av andre ledd annet punktum. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 12-2)

Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade, dersom informasjon om vedtak gis. Eksempelvis kan det gjøres unntak i saker der en forelder med foreldreansvar har utsatt barnet og/eller den andre forelderen for grov vold eller overgrep, og hvor det anses sannsynlig at kunnskap om et barnevernsvedtak kan medføre risiko for ytterligere vold eller grove trusler mot barnet eller forelderen. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 12-2)

Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig. Dette følger av barnevernsloven § 12-2 andre ledd. Det forutsettes at barnevernstjenesten tidlig i saken forsøker å avdekke hvor vedkommende befinner seg. Det skal gjøres forsøk på å komme i kontakt med vedkommende. I noen tilfeller har ikke forelder med foreldreansvar vært kjent for barnet og har ikke hatt noen rolle i barnets liv. Barnevernstjenesten skal forsøke å komme i kontakt med også disse foreldrene. Innsatsen må likevel stå i forhold til de ressurser det krever å lokalisere forelderen med foreldreansvar. I saker der forelderen eksempelvis er utenlands uten kjent oppholdssted, bør barnevernstjenesten be om bistand for å komme i kontakt med vedkommende. Dersom forelderen befinner seg i utlandet, kan barnevernstjenesten henvende seg til Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Bufdir, som vil bistå med veiledning både der forelderen befinner seg i et land som er tilsluttet konvensjonen, og der forelderen befinner seg i et land utenfor konvensjonssamarbeidet. Hvis ikke det er mulig å oppnå kontakt med vedkommende, kan det gjøres unntak fra informasjonsplikten. Begge unntaksregler skal anvendes strengt. Bestemmelsen påvirker ikke retten til innsyn som foreldre med foreldreansvar har etter barnelova. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 12-2)

Partene i en barnevernssak har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, og har rett til å bli forelagt opplysninger. Dette følger av forvaltningsloven §§ 17 til 19, og barnevernsloven § 12-6.

En parts rett til innsyn innebærer at parten har krav på å gjøre seg kjent med dokumentene i saken, og at barnevernstjenesten har en tilsvarende plikt til å utlevere dem. Hensynet bak reglene om partsinnsyn er partenes behov for å kunne ivareta sine interesser i saken. Les mer om kontradiksjon i punkt 2.4.9.

Partsinnsyn gjelder både under forberedelsen av en sak og etter at det er truffet vedtak i saken.

Det kan gjøres unntak fra innsynsretten. Dette følger av forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b, 18 c, 18 d og § 19. I tillegg tydeliggjøres det i barnevernsloven § 12-6 andre og tredje ledd når det kan gjøres unntak fra partsinnsyn i barnevernssaker. Unntakene gjelder for saksbehandlingen i barnevernet, men ikke når saken står for barneverns- og helsenemnda. Ved behandling av saker i barneverns- og helsenemnda har partene rett til innsyn i alle dokumenter som legges frem for nemnda. Dette følger av barnevernsloven § 14-6.

15.4.1 Hva er et dokument?

En forutsetning for partsinnsyn er at det foreligger et dokument i lovens forstand. Forvaltningslovens definisjon av «dokument» er vid, jf. § 2 første ledd bokstav f. Både lyd- og videoopptak, e-poster, tekstmeldinger og datafiler er dokumenter. Et utkast som verken er arkivert eller videreformidlet til andre, vil neppe kunne anses som et «dokument» etter loven. En grunnleggende forutsetning bak reglene om partsinnsyn er at alle relevante opplysninger skal finnes i sakens dokumenter. Les mer om dokumentasjon i kapittel 5.

15.4.2 Når foreligger det en «sak»?

Før partene kan kreve innsyn i dokumenter og opplysninger, må det være en viss mulighet for at det vil bli fattet vedtak i saken, det vil si en viss mulighet for at det foreligger en sak som barnevernstjenesten eller barneverns- og helsenemnda skal avgjøre. Når barnevernstjenesten har satt i gang en undersøkelse vil undersøkelsen resultere i et vedtak. Partene har derfor alltid rett til innsyn fra tidspunktet barnevernstjenesten har igangsatt en undersøkelse.

15.4.3 Hvem kan be om partsinnsyn?

Det er parten selv eller partens fullmektig som må be om innsyn. Hvem som er part i en barnevernssak, kan du lese mer om i kapittel 6.

Det er ikke nødvendig å begrunne hvorfor han eller hun vil ha innsyn.

Hvis barnet er part, gjelder reglene om partsinnsyn også for den mindreårige. Les om når et barn er part i punkt 6.3.

Etter at barnet har fylt 18 år, faller foreldreansvaret bort. Etablerte partsrettigheter og rett til partsinnsyn i opplysninger som barnevernstjenesten har innhentet før barnet har fylt 18 år, vil i det vesentlige bestå, slik at foreldrene også etter at barnet er blitt myndig kan be om partsinnsyn. Det finnes imidlertid unntaksregler og de kan vurderes forskjellig på ulike tidspunkt. Les mer om dette i tolkingsuttalelsen om foreldres rett til innsyn etter at barnet har fylt 18 år.

Den som ikke er part, kan ikke be om partsinnsyn etter forvaltningsloven. Det kan være aktuelt med innsyn etter annet lovverk, les mer om innsyn etter offentlighetsloven, personopplysningsloven og barneloven i punktene 2.5.2.1, 2.5.6.1 og 2.3.1.

15.4.4 Dokumenter og opplysninger som kan unntas partsinnsyn

Det er noen begrensninger i partens rett til innsyn i alle sakens dokumenter.

Begrensningene i partsinnsynsretten gir barnevernstjenestene en adgang til å unnlate å gi parten dokumenter og opplysninger. Barnevernstjenesten kan likevel velge å la parten gjøre seg kjent med opplysningene. Når det er adgang til å gjøre unntak fra innsyn, skal forvaltningsorganet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Innsyn bør gis dersom hensynet til parten veier tyngre enn behovet for unntak, jf. forvaltningsloven § 18 andre ledd. Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Innsyn i dokumenter og opplysninger setter parten i stand til å kunne ivareta sine interesser i saken. Hvis en part får kjennskap til at det foreligger dokumenter og opplysninger som han ikke får anledning til å se, kan usikkerhet med hensyn til hva slags opplysninger det gjelder gjøre større skade enn om parten ble gjort kjent med opplysningene. I de fleste tilfeller vil åpenhet danne grunnlag for trygghet og tillit til barnevernstjenesten, og gi mulighet for et gjensidig samarbeid mellom barnevernstjenesten og parten.

Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i opplysninger som kan unntas.

Bestemmelsene om begrensninger i retten til partsinnsyn kan deles inn i to kategorier. Det kan for det første gjøres unntak for interne dokumenter, og for det andre kan det gjøres unntak for opplysninger med et særskilt innhold.

15.4.5 Interne dokumenter

Dokumenter som er utarbeidet for den interne saksforberedelsen kan unntas fra partsinnsyn, jf. forvaltningsloven § 18 a. Dette kan for eksempel være et foreløpig notat, et forslag, en betenkning eller et utkast.

Dokumenter som er sendt ut fra barnevernstjenesten er ikke interne. Det er imidlertid ikke noe vilkår at dokumentet i sin form eller sitt innhold fremtrer som et foreløpig notat, utkast eller lignende. Notater som er skrevet ned etter opplysninger gitt muntlig av den private part vil heller ikke kunne betraktes som interne dokumenter. Opplysninger og anførsler mottatt utenfra i form av brev eller i annen skriftlig form, vil heller ikke kunne unntas som interne.

15.4.6 Dokumenter innhentet utenfra for den interne saksforberedelse

Hvis det er nødvendig å innhente uttalelser fra et underordnet organ for å sikre forsvarlige avgjørelsesprosesser, kan forvaltningsorganet unnta dokumentet fra innsyn, jf. forvaltningsloven § 18 b første ledd. For barnevernstjenesten vil dette unntaket være lite aktuelt, siden de som regel ikke har underordnede organer. Unntaket kan imidlertid være aktuelt for dokumenter som statsforvalteren innhenter fra barnevernstjenesten i forbindelse med en klage på barnevernstjenestens saksbehandling.

Dokumenter som inneholder råd og vurderinger om hvordan barnevernstjenesten bør opptre i en sak, og som barnevernstjenesten har innhentet utenfra til bruk for sin interne saksforberedelse, kan unntas fra innsyn etter forvaltningsloven § 18 b andre ledd. Det kan for eksempel være aktuelt hvis det innhentes vurderinger fra barnevernstjenestens advokat i forbindelse med en barneverns- og helsenemndsak eller rettssak.

15.4.7 Dokumenter som sendes barneverns- og helsenemnda eller domstolen

Sakens parter har rett på innsyn i begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter fra begjæringen er mottatt i barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-6. Før begjæringen er mottatt er dokumentet et internt dokument som parten i utgangspunktet ikke kan kreve innsyn i. Selv om den private part ikke har krav på innsyn i interne dokumenter, bør det gis innsyn så tidlig som mulig slik at parten kan ivareta sine rettigheter.

Hvis det er fremmet krav om at barn skal bo på skjult adresse, har ikke parten rett til innsyn i opplysninger om identitet til anonyme vitner eller andre opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets adresse, jf. barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

15.4.8 Adgangen til å unnta opplysninger i undersøkelsesfasen for å beskytte barnet

Sakens dokumenter kan også unntas innsyn så lenge undersøkelser pågår hvis det er fare for at innsyn vil kunne vanskeliggjøre eller hindre videre undersøkelse av saken, jf. barnevernsloven § 12-6 tredje ledd. Innsyn kan dermed unntas dersom innsyn kan hindre at barnevernstjenesten får undersøkt barnets helhetlige omsorgssituasjon og behovet for å iverksette tiltak. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 20 første ledd annet punktum, men ordlyden er særlig tilpasset barnevernssaker. Det stilles ikke krav om sikker viten, det er tilstrekkelig at det er en reell mulighet for at innsyn kan hindre eller vanskeliggjøre undersøkelsen, for eksempel at partens forklaring kan endres eller at parten vil forsøke å unndra seg et barnevernsvedtak ved å flytte. Bestemmelsen kan komme til anvendelse dersom barnet ikke vil formidle informasjon hvis foreldrene får kjennskap til hva barnet har sagt. Bestemmelsen kan også brukes hvis det er fare for at partens forklaring kan endres hvis vedkommende får innsyn i visse opplysninger, eller at innsyn kan medføre at parten vil forsøke å unndra seg et barnevernsvedtak ved å flytte.

En avgjørelse om å nekte innsyn på undersøkelsesstadiet er en avgjørelse om utsatt innsyn og ikke et endelig avslag på krav om partsinnsyn. Parten har som hovedregel rett til innsyn når undersøkelsessaken avsluttes. Det er derfor viktig at barnet gis god informasjon om hvordan barnevernet vil behandle opplysningene, herunder hva som skal til for at foreldrene kan få innsyn på et senere stadium av en sak. Hvis informasjon er blitt holdt tilbake fra foreldrene, er det viktig at barnet blir orientert om når foreldrene vil få tilgang til opplysningene. Ved behov må barnevernstjenesten følge opp barnet før og etter at foreldrene får tilgang på informasjonen.

En avgjørelse om utsatt innsyn kan påklages av partene etter forvaltningsloven § 21. (Prop. 133L (2020-2021) merknad til § 12-6)

For å kunne gi best mulig hjelp og bistand til barn og familier, må barnevernstjenesten forsøke å oppnå en samarbeidsrelasjon med foreldrene. Tillit er viktig i den sammenheng, og hovedregelen er derfor at foreldrene skal få innsyn i de opplysningene barnevernstjenesten har. Samtidig vil det i mange saker være av avgjørende betydning at barnet snakker åpent og fritt med barnevernstjenesten. Disse hensynene må veies opp mot hverandre, og det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak av om det bør gis utsatt innsyn i undersøkelsesfasen.

15.4.9 Opplysninger med et særskilt innhold

15.4.9.1 Opplysninger som kan skade parten selv eller forholdet til nærstående personer

Partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom innsyn kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Dette kan utledes av forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d, men tydeliggjøres i barnevernsloven § 12-6 andre ledd første punktum for å understreke når opplysninger kan unntas fra sakens parter for å beskytte barnet.

Risikoen for skade eller fare må være reell. Reell risiko for skade innebærer at innsyn faktisk kan påføre barnet psykisk eller fysisk skade, for eksempel ved trusler, vold eller overgrep. Reell risiko for fare innebærer typisk at barnet vil bli utsatt for en farefull situasjon eller negativ atferd fra foreldre, som for eksempel avvisning eller unndragelse av barnevernsvedtak ved å flytte. I begge tilfeller må det foretas en konkret vurdering av opplysningenes innhold og forholdene i den enkelte sak. Informasjon fra barnet vil ofte være en viktig kilde i barnevernets vurdering. Andre momenter i vurderingen er blant annet opplysningens karakter, foreldrenes tidligere og antatte atferd, opplysninger fra andre personer eller instanser, herunder sakkyndige. (Prop 133 L (2020-2021) merknad til § 12-6)

Det samme gjelder hvis det er en fare for at parten vil kunne skade andre personer.

Vedtak om unntak fra partsinnsyn kan påklages til Statsforvalteren. Dersom opplysningene oversendes nemnda, vil parten ha innsyn i sakens dokumenter etter barnevernsloven § 14-6.

Opplysninger som er holdt tilbake, skal på anmodning gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det. Dette følger av § 12-6 andre ledd annet punktum, jf. forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d.

Slike særlige grunner vil kunne foreligge hvis parten har valgt en upålitelig representant som det er grunn til å frykte vil bringe opplysningene videre til parten. Normalt skal partens advokat få de nødvendige opplysningene. På denne måten sikres at partens interesser kan ivaretas, selv om det ikke gis adgang til opplysningene. Det kan stilles som vilkår for innsyn at partens representant ikke skal bringe opplysningene videre til parten.

15.4.9.2 Opplysninger om en annens helseforhold

Med mindre det er av vesentlig betydning, har parten heller ikke krav på å gjøre seg kjent med opplysninger i et dokument som gjelder en annen persons helseforhold, jf. forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav a. Det må etter bestemmelsen foretas en konkret interesseavveining av partens behov for innsyn, vurdert opp mot de grunner som taler mot å ikke gi opplysningene.

Dette er en bestemmelse som kan komme til anvendelse hvis den ene av foreldrene motsetter seg at helseopplysninger skal bli tilgjengelig for den andre forelderen. Det er likevel ikke nok i seg selv at den ene av foreldrene ikke ønsker at det gis innsyn. Hvis helseopplysningene sier noe om forelderens omsorgsevner, kan dette tilsi at det er av vesentlig betydning å få innsyn. Dette kan for eksempel være opplysninger om rusmisbruk og psykiske problemer. Bestemmelsen kan også være aktuell når et barn ber om innsyn i egen sak etter fylte 15 år eller som voksen. I slike tilfeller må det legges til grunn at barnets behov for å få innsyn vil veie forholdsvis tungt.

15.4.9.3 Andre forhold som det av særlige grunner ikke bør gis innsyn i

En part kan heller ikke kreve å få innsyn i opplysninger om andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, jf. forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b.

Denne bestemmelsen kan i unntakstilfeller for eksempel gi adgang til å tilbakeholde opplysning om hvem som er kilden til en opplysning, for eksempel en bekymringsmelding. Det må imidlertid foreligge konkrete grunner til å ikke gi denne informasjonen. Det er ikke nok at den som har gitt opplysningene ikke ønsker at dette skal komme frem. Men hvis det er holdepunkter for at innsyn kan utsette den som har gitt opplysningene for fare, kan det være aktuelt å unnta opplysninger for innsyn etter denne bestemmelsen. I enkelte tilfeller kan det være grunn til å imøtekomme et ønske fra en kilde/melder om anonymitet. Les mer om mulighetene for dette i punkt 19.3.

Forvaltningsloven § 19 andre ledd kan også gi unntak fra innsynsretten i tilfeller der barnet selv ikke ønsker at foreldrene skal få innsyn, og for å begrense foreldrenes innsynsrett i enkelte opplysninger i særlige tilfeller. Les mer om dette i henholdsvis punkt 15.4.9.4.

15.4.9.4 Begrensninger i foreldres innsynsrett i særlige situasjoner

15.4.9.4.1 Ved mistanke om overgrep

Hvis det er slik at en forelder kan ha begått overgrep mot barnet, vil det ikke være i barnets interesse at denne forelderen skal ha et ubetinget krav på innsyn i opplysninger om forholdet. Derfor vil innsynsrett basert på foreldreansvaret ikke alltid gjelde når mistanken om overgrep retter seg mot forelderen. Skal innsynsrett avskjæres på dette grunnlaget, kreves det imidlertid at mistanken mot forelderen er av en viss styrke. Hjemmelen for å unnta opplysninger fra partsinnsyn i slike tilfeller er barnevernsloven § 12-6 andre ledd og forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d.

15.4.9.4.2 Ved politietterforskning

Hvis det er reell fare for at innsyn kan gjøre det vanskelig å forfølge et mulig straffbart forhold og iverksette tiltak for å ivareta barnets interesser, kan det være adgang til unntak etter forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b. I den bestemmelsen står det at en part ikke har krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, med mindre det er av vesentlig betydning for parten. Spørsmålet om unntak eller innsyn vil imidlertid måtte avgjøres etter en konkret avveining. Den mistenkte forelderen kan ha sterke berettigede interesser i innsyn.

Hvis politiet har iverksatt en etterforskning, kan påtalemyndigheten pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen er nødvendig å holde hemmelig. Politiets pålegg om taushetsplikt skal meddeles skriftlig. Politiet skal alltid vurdere om informasjon som gis til barnevernstjenesten er av en slik karakter at den ikke må gis videre til foreldrene.

Er det gjennomført tilrettelagt avhør, kan avhørsleder pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om opplysninger som kommer frem under det tilrettelagte avhøret. Politiet vil også vurdere om informasjonen de gir til barnevernstjenesten må holdes tilbake fra foreldrene.

Hvis det finnes opplysninger som politiet må holde tilbake, skal politiet varsle barnevernstjenesten om at opplysningene er underlagt med taushetsplikt.

Les mer om dette i nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

15.4.9.4.3 Når barnet ikke vil at foreldrene skal få innsyn

Selv om foreldre med partsstatus i utgangspunktet har rett til innsyn, kan denne innsynsretten i noen tilfeller begrenses hvis barnet motsetter seg at foreldrene skal få innsyn. Det er flere forhold som kan ha betydning for hvilken vekt som kan legges på barnets mening, og disse vil bli omtalt i det følgende.

15.4.9.4.4 Lovhjemmelen for å unnta opplysninger når barnet ønsker det

Hvis barnevernstjenesten mener at hensynet til barnet gjør at foreldrenes innsynsrett bør begrenses, må barnevernstjenesten fatte et vedtak om det. Vedtaket må være hjemlet i barnevernsloven § 12-6 andre ledd eller forvaltningsloven § 19, og både første ledd bokstav d og de to alternativene i annet kan være aktuelle. Du kan lese mer om dette i punkt 15.4.9.4.

Foreldrene kan klage over vedtaket etter de alminnelige klagereglene i forvaltningsloven kapittel VI. Se mer om dette i punkt 15.4.13.

15.4.9.4.5 Hensyn til foreldreansvaret og barnets alder

Et sentralt spørsmål er om de opplysningene det er snakk om berører foreldreansvaret, slik dette er omtalt i barneloven § 30. Foreldreansvaret innebærer blant annet at foreldrene kan ta beslutninger på vegne av barnet i personlige forhold. Dette gjelder uavkortet i saker hvor det er iverksatt hjelpetiltak, mens bestemmelsesretten er begrenset hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet.

Hvis et barn på eget initiativ oppsøker barnevernstjenesten for råd og veiledning, og barnevernstjenesten ikke åpner undersøkelse eller iverksetter tiltak, kan barnevernstjenesten, hvis barnet ønsker det, la være å informere foreldrene. Dette gjelder likevel ikke hvis det er grunn til å tro at barnet er deprimert eller har andre alvorlige helseproblemer. Dette er forhold som foreldrene må få vite om for å kunne ivareta foreldreansvaret. Har barnet rømt fra hjemmet, kan barnevernstjenesten heller ikke tilbakeholde opplysninger om hvor det befinner seg.

Etter hvert som barnet blir eldre, får barnet gradvis større bestemmelsesrett. Dette følger av barneloven § 33. Dette har betydning i vurderingen av om foreldre har krav på å få innsyn i opplysninger som barnet ikke ønsker at de skal bli kjent med. Bestemmelsen i barnevernsloven om at barn får selvstendig partsstatus fra fylte 15 år, barnevernsloven § 12-3, er også et moment i denne vurderingen.

15.4.9.4.6 Hvis foreldrene har mistet omsorgen

Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, vil dette kunne ha betydning for spørsmålet om foreldres rett til innsyn i opplysninger som barnet ikke ønsker at de skal få innsyn i. Foreldrene vil i de fleste tilfeller fortsatt ha foreldreansvaret og ha rett til innsyn i barnevernstjenestens saksdokumenter. Terskelen for å begrense innsynsretten av hensyn til barnet vil likevel kunne ligge noe lavere når foreldrene har mistet omsorgen. Dette gjelder særlig opplysninger som først og fremst gjelder barnet, som referater fra samtaler med saksbehandler og tilsynspersoner, og som barnet ikke ønsker at foreldrene skal bli kjent med. Også i slike tilfeller vil barnets alder ha stor betydning for vurderingen. Det vil også kunne legges vekt på om foreldrene tidligere har brukt slike opplysninger på en måte som skaper problemer for barnet.

15.4.10 Faktiske opplysninger kan ikke unntas

Selv om hele eller deler av et dokument kan unntas innsyn etter forvaltningsloven § 18 a og § 18 b, har partene likevel rett til å gjøre seg kjent med de deler av dokumentet som inneholder faktiske opplysninger, sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, jf. forvaltningsloven § 18 c. Det må derfor skilles mellom de delene av dokumentet som omhandler fakta, og de som gir uttrykk for vurderinger. Dette kan være opplysninger om arbeids- og inntektsforhold og faktiske forhold i hjemmet, helseopplysninger, rusmiddelbruk m.m. Bestemmelsen skal sikre at avgjørelsen ikke treffes på et faktisk grunnlag parten ikke har fått mulighet til å kunne korrigere.

Retten til innsyn gjelder opplysninger om faktiske forhold om familien og barnet. Innsynsretten gjelder også vurderinger av de faktiske forhold som er foretatt av barnevernstjenesten. Mer skjønnsmessige vurderinger eller avveininger mellom forskjellige momenter omfattes ikke. Retten til innsyn gjelder med mindre disse opplysningene er uten betydning for avgjørelsen eller opplysningene finnes i et annet dokument som parten har adgang til.

Dersom faktiske opplysninger unntas innsyn etter § 19, kan ikke parten gjøre krav på å få innsyn i opplysningene etter med forvaltningsloven § 18 c.

Vurderinger av rettslige spørsmål faller utenfor innsynsretten. (Norsk Retstidende 1977:1333l).

Opplysninger om selve saksbehandlingen og prosessen vil som utgangspunkt også falle utenfor innsynsretten etter forvaltningsloven § 18 c. Opplysninger om selve saksbehandlingen omfattes av barnevernstjenestens veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11.

15.4.11 Praktisk gjennomføring av innsynsretten

Det er barnevernstjenesten som bestemmer hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelige for partene ut fra hensynet til en forsvarlig saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 20. Hvis parten ønsker det, skal det gis papirkopi eller elektronisk kopi av dokumentene. Advokater som opptrer som fullmektig har rett til å få låne dokumentene når ikke særlige grunner taler mot det. I praksis løses dette normalt ved at partens advokat mottar kopier av sakens dokumenter. Hvis parten bytter advokat etter at barnevernstjenesten har oversendt dokumentene, bør ny advokat henvende seg til tidligere advokat for å få dem oversendt.

Sivilombudet har uttalt at innsyn etter forvaltningsloven i utgangspunktet bør avgjøres samme dag, og i alle fall innen en til tre dager, med mindre det gjør seg gjeldende særlige forhold som tilsier at et noe lengre tidsforløp kan aksepteres. (Sivilombudsmannen 2010: 1911).

Barnevernstjenesten må ved en begjæring om innsyn gis en mulighet til å gå gjennom saken og vurdere hvilke dokumenter som er partsoffentlige, og om enkelte opplysninger bør unntas fra innsyn. I saker hvor barnevernstjenesten fatter inngripende vedtak, for eksempel akuttvedtak, tilsier en forsvarlig saksbehandling at barnevernstjenesten umiddelbart går gjennom og stiller sakens dokumenter til disposisjon for partene. Tar det uforholdsmessig lang tid før en begjæring om innsyn kan besvares, skal barnevernstjenesten snarest mulig gi et foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a.

15.4.12 Vedtak ved avslag på innsyn

Begrensninger i retten til partsinnsyn skal alltid gjøres i form av et vedtak. Det skal vises til hvilken hjemmel i forvaltningsloven som gir adgang til å innskrenke innsynsretten, og det skal gis en begrunnelse hvor det kommer frem hvorfor dette anses nødvendig. Det skal opplyses om at vedtaket kan påklages til statsforvalteren, men at klagen skal rettes til barnevernstjenesten.

15.4.13 Klage på avslag om innsyn

Avslag på krav om dokumentinnsyn skal være skriftlig, jf. forvaltningsloven § 21.

Det er kun den som har bedt om innsyn som kan påklage avgjørelsen.

15.4.14 Partens taushetsplikt i forhold til taushetsbelagte opplysninger om andre

Når en part eller dens representant får taushetsbelagte opplysninger om andre personer, kan opplysningene bare brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken, jf. forvaltningsloven § 13 b andre ledd. I disse tilfellene er parten og dens representant pålagt en taushetsplikt som gjelder for all videreformidling av opplysningene utover det som er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken. Barnevernstjenesten må gjøre vedkommende oppmerksom på dette.

Barnevernssaker kan inneholde svært personsensitive opplysninger. Barnevernstjenesten bør derfor ha klare rutiner som sikrer at den som får utlevert taushetsbelagte opplysninger om andre personer får en skriftlig orientering om at taushetsbelagte opplysninger om andre personer bare kan benyttes i saken, og at brudd på dette kan medføre straffeansvar etter straffeloven § 209. Straffeansvaret kan imidlertid bare gjøres gjeldende hvis barnevernet har gjort den som mottar opplysningene uttrykkelig oppmerksom på det.

Barnevernet kan og skal på visse vilkår videreformidle taushetsbelagte opplysninger til andre. Det kan i noen tilfeller dreie seg om en plikt til å dele slike opplysninger, og andre tilfeller en rett til å dele slike opplysninger.

Hvis barnevernstjenesten har opplysningsrett har den adgang til å videreformidle opplysninger som i utgangspunktet er omfattet av taushetsplikt. Barnevernstjenesten kan i slike tilfeller velge mellom å gi opplysningene videre eller la være.

Taushetspliktregelverket er utformet med tanke på at det ikke skal være til hinder for et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre offentlige myndigheter. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Barnevernets ansvar innebærer at barnevernet i mange tilfeller må bidra til at det enkelte barn i barnevernet får den oppfølgingen det trenger også fra andre tjenester. Barnevernet er derfor i en rekke sammenhenger avhengig av å motta og formidle opplysninger og å samarbeide med andre velferdstjenester for å sikre barnet og familien effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og fordi barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte. Regelverket gir derfor barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter adgang til å samarbeide med og formidle opplysninger til andre offentlige tjenester som skole, barnehage, helsetjenestene og politiet, hvis vilkårene for dette er oppfylt, se punktene under.

Forvaltningsloven gjelder i barnevernssaker med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 12-1. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 13-1 første ledd. I tillegg inneholder § 13-1 andre og tredje ledd egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Disse reglene er noe strengere enn reglene i forvaltningsloven. Les mer om dette i kapittel 14. Bestemmelsene i forvaltningsloven gir barnevernet på gitte vilkår adgang til å formidle ellers taushetsbelagte opplysninger. Barnevernstjenesten må gjøre gode faglige vurderinger og være ryddige på hva som er det rettslige grunnlaget når de beslutter å dele (og innhente) opplysninger.

16.1.1 Samtykke

Taushetsbelagte opplysninger kan gjøres kjent for andre hvis de som har krav på taushet samtykker, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Samtykke er nødvendig dersom det ikke foreligger annen lovhjemmel som gir adgang til å dele opplysningene.

For at et samtykke skal være et gyldig rettslig grunnlag, må samtykket være frivillig. I situasjoner hvor barnevernstjenesten vurderer at det ikke er faglig forsvarlig å respektere et nei, er det andre rettslige grunnlag for unntak fra taushetsplikt som er riktig å benytte. En forutsetning for å kunne benytte annet rettslig grunnlag er selvsagt at vilkårene for å benytte dette rettsgrunnlaget er oppfylt. Se øvrige punkter i kapittel 16.

Når samtykke skal innhentes, må dette gjøres på en måte som sikrer at det skjer frivillig og slik at personen har oversikt over konsekvensene av at samtykke gis. Barnevernstjenesten må opplyse om hva samtykket innebærer, herunder hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til. Et samtykke kan trekkes tilbake når som helst og uten nærmere begrunnelse. Barnevernstjenesten må også opplyse om adgangen til å trekke tilbake samtykket.

Et viktig poeng i barnevernssaker, hvor det som regel vil være sensitiv informasjon om flere personer, er at det bare kan gis samtykke til videreformidling av egne personopplysninger. Hvis opplysningene for eksempel gjelder begge foreldrene, må begge samtykke. Motsatt vil et samtykke fra den ene av foreldrene ikke gi adgang til å dele opplysninger om den andre.

16.1.1.1 Samtykke fra barn

Alle barnevernssaker inneholder taushetsbelagte opplysninger om det barnet saken gjelder. Hovedregelen er at det er barnets verger som kan samtykke til at slike opplysninger blir delt. I de aller fleste tilfeller vil det være foreldrene med del i foreldreansvaret som har vergeansvaret for barnet. På barnevernsområdet er det lagt til grunn at barn selv kan samtykke fra de har fylt 15 år. Hvis opplysningene bare gjelder barnet, vil det i utgangspunktet være tilstrekkelig med barnets samtykke. Selv om opplysningene i utgangspunktet bare omfatter barnet, kan opplysningene likevel være av en slik art at det blir et spørsmål om også barnets foreldre har krav på taushet og dermed må samtykke til opphevelse av taushetsplikten. Se også tolkningsuttalelse om innsyn etter offentleglova og om barnets samtykke er tilstrekkelig.

16.1.2 Anonymiserte opplysninger

Hvis ellers taushetsbelagte opplysninger kan anonymiseres slik at det ikke er mulig å finne ut hvem de gjelder, kan opplysningene videreformidles, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Statistiske opplysninger er et eksempel på dette, som hvor mange bekymringsmeldinger barnevernstjenesten mottar eller hvor mange familier som får hjelpetiltak. Men også opplysninger i konkrete saker kan videreformidles, forutsatt at det ikke gis ut noe som kan føre til at det er mulig å identifisere hvem saken gjelder. En sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individualiserende kjennetegn tas bort og eventuelt erstattes med bokstaver eller lignende. Det kan også gis et sammendrag av saken. På den måten kan saken drøftes med andre fagpersoner eller i tverrfaglige team.

I noen tilfeller, for eksempel i små kommuner, vil opplysninger likevel lett kunne føres tilbake til en bestemt person selv om individualiserende kjennetegn er utelatt. Da kan anonymisering ikke benyttes som grunnlag for å videreformidle opplysninger. Det må utvises varsomhet for å sikre at saken er anonymisert på en slik måte at opplysningene ikke kan tilbakeføres til den personen som har krav på taushet.

Anonymisering som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger forutsetter at den eller de opplysningene gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert. Det skal ikke være noen reell mulighet for å knytte opplysningene til bestemte personer, verken direkte eller indirekte gjennom krysskopling av opplysninger.

Les om muligheten til anonymiserte drøftinger av saker i konsultasjonsteam og lignende fora i punkt 16.3.10.

16.1.3 Ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger videreformidles når ingen berettiget interesse tilsier at de skal hemmeligholdes, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Denne bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i tilfeller hvor opplysningene er allment kjent eller tilgjengelig andre steder. Dette er et snevert unntak som i barnevernssaker bør benyttes med stor varsomhet. Det er også viktig å tenke på barnets personvern. I tillegg må barnevernet være nøye med å ikke gi tilleggsopplysninger som ikke allerede er kjent. Ellers vil det lett kunne bli et brudd på taushetsplikten. Opplysninger vil kunne vurderes som allment kjent eller tilgjengelig andre steder når de er offentliggjort i aviser eller andre medier, eller når de finnes i offentlig tilgjengelige dommer.

En situasjon som er blitt mer aktuell de siste årene er at en sak omtales i media etter foreldrenes initiativ. Spørsmålet blir da om dette medfører at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger videreformidles, samt i hvilken grad videreformidling da skal skje. Se punkt 16.2.9.

16.1.4 Opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Opplysningene kan blant annet brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelser, oppfølging og kontroll Det gjelder uavhengig av om parten har gitt opplysningene selv, eller de er mottatt eller innhentet på annen måte.

Det prinsipielle utgangspunkt er at det som ledd i behandlingen av en sak må være fri adgang til kommunikasjon mellom tjenestemennene innenfor samme forvaltningsorgan. Dette betyr at bestemmelsen åpner for at ellers taushetsbelagte opplysninger i en barnevernssak kan formidles mellom personer innenfor barnevernsmyndighetene som i kraft av sin stilling behandler saken.

Det er viktig å merke seg at man ikke kan dele taushetsbelagt informasjon bare fordi mottakeren er ansatt i samme forvaltningsorgan. Dette gjelder selv om vedkommende er underlagt den samme taushetsplikten som den som gir opplysningene. Det må være et konkret behov for å dele opplysningene for at det skal være tillatt etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2.

Opplysninger kan formidles på alle trinn i behandlingen av saken, men bare ved behandlingen av den aktuelle saken. Dette innebærer at opplysninger fra en barnevernssak ikke kan videreformidles for bruk i en annen barnevernssak på dette grunnlaget.

Bestemmelsen åpner for eksempel for at opplysningene kan formidles til ansatte i Barne-, ungdoms- og familieetaten når de kommer inn for å bistå barnevernstjenesten med å gi barn opphold i fosterhjem eller på institusjon.

Barnevernstjenesten vil også kunne gi en oppnevnt sakkyndig de nødvendige opplysninger for at den sakkyndige skal kunne foreta sin vurdering. Videre vil det i forbindelse med oppfølgingen av en barnevernssak for eksempel kunne være nødvendig å gi noe informasjon til fosterforeldrene, tilsynsføreren eller støttekontakten for at disse skal kunne følge opp barnet på en god måte.

Bestemmelsen innebærer også at ansatte i barnevernstjenesten, ansatte ved barnevernsinstitusjoner, fosterforeldre, sakkyndige og andre i barnevernet alltid, uten hinder av taushetsplikten, kan forklare seg til barneverns- og helsenemnda eller domstoler ved behandlingen av en barnevernssak.

16.1.5 Arbeidsmessige forhold innenfor samme etat/organ

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3. Forutsetningen er at spredningen av opplysninger ikke går lengre enn det som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning.

Sentralt blir hva som regnes som ett «organ» eller en «etat». Begrepene «organ» og «etat» har ikke noe entydig innhold, og ofte kan det være tvil om hva som er ett organ og hva som er en etat, og hvor organ- og etatsgrensene går.

Alle administrative nivå innenfor barnevernmyndighetene tilhører imidlertid samme etat. Dette medfører at både den kommunale barnevernstjenesten, statsforvalteren, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Barne- og familiedepartementet og barneverns- og helsenemnda tilhører samme etat. (Ifølge Lovavdelingen i Justisdepartementets uttalelse i brev av 22. januar 2004). Lovavdelingen konkluderer med at statsforvalteren og nemnda i barnevernssaker er å anse som å høre til samme «etat» i forhold til forvaltningsloven § 13 b første ledd.

Det samme gjør barnevernstjenestene i forskjellige distrikt eller kommuner. Taushetsplikten er derfor ikke til hinder for at en barnevernstjeneste mottar aktuelle opplysninger om barn og foreldre fra barnevernstjenesten i en annen kommune hvor barnet og/eller foreldrene tidligere har oppholdt seg. Se mer om dette under punkt 16.2.6.

Barnevernstjenesten kan være organisert sammen med andre kommunale tjenester, for eksempel sosialtjenesten, eller inngå som en del av en felles oppvekstetat. Barnevernstjenesten må, uavhengig av administrasjonsordning, være klart definert og ha sitt eget arkiv. Barnevernstjenesten må dessuten alltid sikre at dens opplysninger bare er tilgjengelig for tjenestemenn innen organet eller etaten så langt det er nødvendig for en hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning. En hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning omfatter arbeid knyttet til journalføring, registrering, arkivering, saksbehandling, skriving, veiledning og intern opplæring. Barnevernstjenestens opplysninger skal derfor bare være tilgjengelig for tjenestemenn innen samme organ eller etat når det har sammenheng med vedkommendes arbeidsoppgaver. Barnevernstjenesten må sørge for at det eksisterer et slikt system at taushetsbelagte opplysninger ikke gis større spredning enn det som er nødvendig.

16.1.6 Kontroll og revisjon

Taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten deler opplysninger i forbindelse med revisjon eller annen kontroll med forvaltningen, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4. Dette betyr at revisjonsorganer som Riksrevisjonen og kommunerevisjonen kan kreve fremlagt enhver opplysning, redegjørelse eller ethvert dokument og foreta de undersøkelser som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver, jf. riksrevisjonsloven § 12 og kommuneloven § 24-2. Også tilsynsmyndigheten og kommuneledelsen vil kunne kreve fremlagt dokumenter etter denne bestemmelsen. De som utfører revisjonen eller kontrollen, har taushetsplikt om det de får kjennskap til gjennom sitt oppdrag.

Kommuneledelsen har behov for informasjon om tilstanden i kommunens barnevernstjeneste for å kunne oppfylle sitt ansvar for å sørge for at barnevernstjenesten har nødvendig og tilstrekkelig bemanning og de bevillinger som er nødvendige for at kommunen kan yte tjenester og sette i verk de tiltakene kommunen har ansvar for. Taushetsplikten er ikke til hinder for at kommunens politiske og administrative ledelse får tilgang til taushetsbelagte opplysninger dersom dette er nødvendig i forbindelse med kontroll av barnevernstjenestens utøvelse av kommunens oppgaver etter barnevernsloven (Prop.133 L (2020-2021) punkt 21.1.1.1).

I den grad det er mulig, bør revisjonen eller kontrollen gjennomføres uten at det utleveres taushetsbelagte opplysninger. Hvis dette ikke er mulig, bør opplysningene begrenses til det som er strengt nødvendig. Der det er mulig å gi ut opplysninger i anonymisert form, bør dette gjøres.

Hvis det er gitt innsyn i taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med en granskning, og slike opplysninger er gjengitt i granskningsrapporten, må det utvises stor forsiktighet hvis rapporten skal offentliggjøres. Du kan lese mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.

16.1.7 Statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver

Taushetsbelagte opplysninger kan brukes til statistisk bearbeiding, i utredning og andre planleggingsoppgaver, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4. Bestemmelsen retter seg mot bruken av opplysningene, og hvem som skal benytte opplysningene er ikke avgjørende.

Bestemmelsen gir adgang til å overlate ellers taushetsbelagte opplysninger til andre enten disse er ansatt i barnevernet eller ikke, for at de skal bearbeide statistikk eller foreta utrednings- og planleggingsoppgaver for barnevernet. Bestemmelsen gir også adgang til å la private konsulenter og andre utenforstående utføre arbeidet, så lenge det utføres til bruk for barnevernet.

I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig å gi ut opplysninger i anonymisert form. Hvis det er nødvendig å utlevere taushetsbelagte opplysninger, bør dette begrenses til det som er strengt nødvendig.

De som utfører arbeidet vil ha taushetsplikt om de opplysningene de får kjennskap til, jf. barnevernsloven § 13-1. Barnevernet bør gjøre de som skal utføre arbeidet uttrykkelig oppmerksom på dette og som en hovedregel innhente taushetserklæring fra dem.

16.1.8 Adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer og yrkesutøvere etter helsepersonelloven

Taushetsplikt er ikke en begrensning for at barnevernet kan dele opplysninger med andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse med barnevernet og om avgjørelser som de har truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme barnevernets oppgaver. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, som fra 1. juni 2022 gjelder for barnevernstjenesten uten de begrensninger som tidligere kom frem av barnevernsloven.

Barnevernet har adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer om

• en persons forbindelse til barnevernet (klientforholdet)
• de vedtakene barnevernet har truffet i saken (konklusjonen)

Bakgrunnen for at det er anledning til å gi andre forvaltningsorganer informasjon om en persons forbindelse med organet og avgjørelser som er truffet, er at dette generelt ikke regnes som særlig sensitivt når mottakeren også har taushetsplikt.

Barnevernstjenesten kan også gi andre forvaltningsorganer opplysninger som er sensitive, hvis det er nødvendig for å ivareta barnevernets egne oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan også yrkesutøvere etter helsepersonelloven gis opplysninger når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven.

Bestemmelsene medfører ikke at det er en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorgan. Den gir kun adgang til å dele opplysninger som omfattes av bestemmelsene. Det er for eksempel ikke adgang til å dele vedtakets begrunnelse, eller nærmere opplysninger om klientforholdet, barnet eller familien, med mindre det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven.

Det er barnevernet som må vurdere og avgjøre om formidling av opplysninger er nødvendig. Det er ikke opp til mottakerorganet å vurdere dette.

Adgangen til å formidle opplysninger til andre velferdstjenester etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og barnevernsloven § 13-1 tredje ledd er relativt vid og må ses i lys av barnevernets oppgaver og ansvar. Barnevernet er i en rekke sammenhenger avhengig av å gi opplysninger til og å samarbeide med andre tjenester og instanser. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Dette innebærer at barnevernstjenesten ofte må bidra til at det enkelte barn i barnevernet også får den oppfølgingen det trenger fra andre tjenester. Barnevernets ansvar innebærer dermed at barnevernet i mange tilfeller også må formidle opplysninger som gjør at andre velferdstjenester får best mulig forutsetninger til å følge opp barnet og familien på en god måte. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og at barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte.

At barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer i tilfeller der det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven innebærer at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter kan gi de opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige tjenester som for eksempel barnehage, skole, og helsestasjon skal kunne gi barnet et «best mulig og helhetlig tjenestetilbud». (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 19.1.4.3)

Bestemmelsen omfatter også formidling av opplysninger mellom barnevernstjenester i ulike kommuner. (Prop. 64 L (2022-2023) punkt 3).

Barnevernet har ingen plikt til å gi opplysninger til andre myndigheter etter disse bestemmelsen. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. I vurderingen av om opplysninger skal gis, og i hvilket omfang, må det derfor gjøres en vurdering av hensynet til barnets beste. Departementet legger i Prop. 222 L (2020-2021) til grunn at det å gi opplysninger om barnevernets vedtak og om en families tilknytning til barnevernet til andre velferdstjenester, i de fleste tilfeller vil ivareta hensynet til barnets beste. I tillegg følger det av det generelle forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 at opplysninger bare kan gis dersom dette er forsvarlig.

I forbindelse med innhenting av opplysninger under saksforberedelse vil det for eksempel i mange tilfeller være nødvendig å gi noe informasjon om saken til den eller de en uttalelse innhentes fra. Så langt det er nødvendig for å få opplysninger i barnevernssaken, kan det for eksempel gis opplysninger til barnehagelærer eller lærer for å få opplysninger om hvordan barnet fungerer i barnehagen eller på skolen. Det vil også kunne være nødvendig å gi noe informasjon til for eksempel helsesykepleier for at helsestasjonen på best mulig måte skal kunne følge opp et mindre barn med særlige behov.

16.1.8.1 Meldingsfasen

I meldingsfasen vil barnevernstjenesten ofte ha behov for å kontakte den som har sendt bekymringsmeldingen for å avklare det nærmere innholdet i meldingen. Dette gjelder både offentlige meldere, yrkesutøvere med profesjonsbestemt meldeplikt og privatpersoner. I den forbindelse kan barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt gi de opplysninger som er nødvendige for å avklare innholdet i meldingen. For å kunne gi opplysninger til privatpersoner er det forvaltningsloven § 13 b nr. 2 som kommer til anvendelse. Les om unntak fra taushetsplikt etter denne bestemmelsen i punkt 16.1.4.

16.1.8.2 Undersøkelsesfasen

I undersøkelsesfasen vil det ofte være behov for å gi opplysninger for å avklare barnets omsorgs- og livssituasjon, og for å koordinere barnevernstjenestens og andre myndigheters oppgaver og ansvar. Barnevernstjenesten har rett og plikt til å åpne en undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Gjennom sin kontakt og kjennskap til barnet og foreldrene vil andre tjenester ofte sitte med kunnskap og opplysninger som barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Dette gjelder uavhengig av om meldingen har kommet fra den aktuelle tjenesten eller fra andre.

Barnevernstjenesten kan etter nærmere bestemte vilkår innhente opplysninger ved pålegg, jf. barnevernsloven § 13-4. I den forbindelse vil barnevernstjenesten ofte måtte formidle enkelte opplysninger slik at den aktuelle tjenesten skal kunne vite hvilke opplysninger barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Videre vil det i mange tilfeller være relevant å vurdere barnets behov for hjelp og støtte fra andre tjenester som en del av undersøkelsen. Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir andre tjenester de opplysninger som er nødvendig for at undersøkelsen kan gjennomføres på en god måte. Les mer om innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i punkt 20.8.5.

16.1.8.3 Tiltaks- og oppfølgingsfasen

I tiltaks- og oppfølgingsfasen vil behovet for å formidle opplysninger til andre offentlige tjenester i stor grad avhenge av forholdene i den enkelte saken og av hvilke tiltak som er iverksatt. Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten formidler opplysninger til fosterforeldrene, institusjonen, tilsynsføreren eller støttekontakten, slik at de kan ivareta og følge opp barnet på en god måte, på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene.

16.1.9 Anmeldelse eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller vedkommende kontrollmyndighet

Barnevernet kan anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller andre kontrollorgan når dette er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven. Dette følger av barnevernsloven § 13-1 siste ledd.

Du kan lese mer om varsling (anmeldelse) til politiet i samhandlingsrutinene mellom politi og barnevern.

16.1.10 Når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse

Barnevernstjenesten kan dele taushetsbelagte opplysninger med andre hvis det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7. Bestemmelsen lovfester en adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger som også følger av nødretten. Etter bestemmelsen skal opplysningene kunne deles med «andre». Delingsadgangen er dermed ikke knyttet til bestemte mottakere. Det vil kunne være aktuelt å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse unngås. Det er et vilkår om at delingen er «nødvendig». Det medfører at opplysningene ikke kan deles i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med. Dette alternativet kommer til anvendelse uavhengig av hvem det er som er utsatt for fare eller skade. En fare for liv eller helse kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, som for eksempel straffbare handlinger, naturkatastrofer og andre ulykker. Bestemmelsen er ment som en nokså snever unntaksregel, som bare skal åpne for deling i nødrettslignende tilfeller, jf. Prop. 166 L (2020-2021) punkt 5.

Bestemmelsen pålegger ingen opplysningsplikt. Det kan derimot følge en opplysnings- eller handleplikt på andre grunnlag, for eksempel avvergingsplikten i straffeloven § 196.

Barnevernstjenesten har uten hinder av taushetsplikten en plikt til i visse tilfelle å sende melding til barnevernstjenesten i en annen kommune, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. (Bestemmelsen trådte i kraft 1.1.24. (Prop. 64 L (2022-2023) punkt 3). Bakgrunnen for bestemmelsen er å sikre at informasjon om utsatte barn blir overført mellom kommuner.

Det følger av bestemmelsen at barnevernstjenesten i barnets tidligere oppholdskommune skal sende melding til barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune dersom barnevernstjenesten antar at det er behov for videre undersøkelser etter § 2-2 eller oppfølging utover frivillige hjelpetiltak etter § 3-1.

Varslingsplikten er begrenset til de tilfeller der barnevernstjenesten vurderer at det er behov for videre undersøkelser av om det er behov for mer inngripende tiltak enn frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Det er viktig å legge til rette for at familier selv kan ta kontakt med barnevernstjenesten og be om hjelp. I tilfeller der en familie som mottar frivillige hjelpetiltak fra barnevernstjenesten flytter, er utgangspunktet at det er opp til familien selv om de ønsker å henvende seg til barnevernstjenesten i den kommunen de har flyttet til.

Bestemmelsen vil særlig være aktuell i de tilfellene der en familie flytter fra en kommune til en annen mens det pågår en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon etter barnevernsloven § 2-2. Bestemmelsen kan i enkelte tilfeller også være aktuell i meldingsfasen og i tiltaks- og oppfølgingsfasen. For eksempel dersom barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding, men ikke rukket å vurdere om meldingen skal følges opp med videre undersøkelser etter barnevernsloven § 2-1 før familien flytter til en ny kommune. Et annet eksempel kan være i tilfeller når barnevernstjenesten har henlagt saken fordi foreldrene ikke har samtykket til anbefalte hjelpetiltak, men det er fastsatt i vedtaket at det skal gjennomføres en ny undersøkelse inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, jf. barnevernsloven § 2-5 tredje ledd.

Barnevernstjenesten kan uten hinder av taushetsplikten gi opplysninger til andre forvaltningsorganer og til helsepersonell når det er nødvendig for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte sak. Dette følger av barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Bestemmelsen omfatter også formidling av opplysninger mellom barnevernstjenester i ulike kommuner. Se punkt 16.1.8.

16.2.1 Oppfølging av meldingen

Dersom en barnevernstjeneste mottar en melding fra en annen barnevernstjeneste etter § 13-5 første ledd, skal meldingen følges opp på samme måte som andre bekymringsmeldinger, jf. barnevernsloven § 2-1. Reglen om tilbakemelding til melder, jf. barnevernsloven § 13-3 gjelder også i disse tilfellene.

Barnevernstjenesten må vurdere behovet for å innhente opplysninger, jf. blant annet bestemmelsen i § 13-4 om adgang til å innhente opplysninger ved pålegg.

16.2.2 Forholdet mellom varslingsplikt, meldeplikt og adgang til å gi opplysninger

Barnevernstjenestenes plikt til å varsle andre barnevernstjenester er ikke ment å erstatte den generelle meldeplikten i mer alvorlige tilfeller som følger av barnevernsloven § 13-2. Varslingsplikten vil supplere den generelle meldeplikten. Dersom barnevernstjenesten vurderer tilfellet som så alvorlig at vilkårene for meldeplikt i barnevernsloven § 13-2 andre ledd er oppfylt, er det derfor den bestemmelsen som skal anvendes.

Varslingsbestemmelsen vil gjelde i de tilfellene der barnevernstjenesten vurderer at det bør undersøkes om barnet har behov for mer inngripende tiltak enn frivillige hjelpetiltak, men at saken ikke vurderes som så alvorlig at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. Les mer om meldeplikten i kapittel 18.

Barnevernstjenesten har i noen tilfeller en lovpålagt plikt til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, uten hinder av taushetsplikt. I andre tilfeller har de en adgang (ikke plikt) til å dele opplysninger. Det følger av barnevernsloven § 13-5 femte ledd at barnevernet skal gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette følger av annen lov eller forskrift.

16.3.1 Helse- og omsorgstjenesten når en gravid misbruker rusmidler

Barnevernstjenesten har en plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når det er grunn til å tro at en gravid misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Barnevernstjenesten plikter å gi slike opplysninger både av eget tiltak og etter pålegg fra de organer i kommunen som er ansvarlig for å undersøke denne type saker.

16.3.2 Påtalemyndigheten

Selv om en antatt gjerningsperson er under den straffbare lavalder, har politiet en plikt til å etterforske saken. Hvis noen som er mellom 12 og 15 år har begått en ellers straffbar handling, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten skal da underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke (straffeprosessloven § 71 b). Dette følger også av barnevernsloven § 13-5 tredje ledd.

16.3.2.1 Avvergingsplikt

Den generelle avvergingsplikten er regulert i straffeloven § 196. Det følger av bestemmelsen at enhver har en generell plikt til å søke å hindre visse former for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde forholdet til politiet eller på annen måte avverge forholdet. Avvergingsplikten omfatter enhver, herunder ansatte i barnevernet. Den generelle avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt.

De straffbare handlingene som er omfattet av avvergingsplikten, er blant annet voldtekt, seksuelt misbruk av barn eller grov menneskehandel. For barnevernstjenesten er nok likevel bestemmelsen som omhandler mishandling i nære relasjoner (straffeloven § 282) den mest aktuelle.

Barnevernstjenestens avvergingsplikt utløses når tjenesten får kunnskap om at en konkret straffbar handling vil skje, eller anser det som sannsynlig at handlingen vil skje. Barnevernstjenestens plikt til å varsle politiet inntrer dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. Det er viktig å være klar over at avvergingsplikten er en personlig plikt. Det er ikke nok å «ha meldt fra» til for eksempel overordnede eller annen instans dersom disse ikke gjør tilstrekkelig for å avverge den straffbare handlingen.

Er den straffbare handlingen allerede gjennomført, har man plikt til å anmelde forholdet til politiet hvis anmeldelsen er nødvendig for å forebygge nye alvorlige forbrytelser.

I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten de har etter barnevernsloven (straffeloven § 196 annet punkt). Det følger også av barnevernsloven § 13-5 sjette ledd, som pålegger barnevernstjenesten en plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når det følger av annen lov eller forskrift.

Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten, må de likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført. En varsling til politiet må i disse tilfellene hjemles i barnevernsloven § 13-1 tredje ledd.

Unnlatelse av å oppfylle avvergingsplikten kan straffes med bøter eller inntil ett års fengsel.

16.3.2.2 Anmeldelse av barn med opphold på barnevernsinstitusjon

Barnevernet har ikke adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet om lovbrudd etter forvaltningslovens § 13 b nr. 6 selv om når det finnes ønskelig av allmenne hensyn, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd siste setning. Barnevernet kan kun anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning.

Dette innebærer at barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre bare har adgang til å gi opplysninger eller anmelde et lovbrudd begått av barn med opphold på institusjon/omsorgssenter hvis det er nødvendig for å ivareta institusjonens/omsorgssenterets oppgaver etter barnevernsloven. Institusjonens/omsorgssentrets oppgaver etter barnevernsloven er å gi det enkelte barn forsvarlig omsorg, og eventuelt behandling, jf. barnevernsloven § 10-1.

Hvis lovbruddet retter seg mot institusjonen/omsorgssenteret eller de ansatte, må det anses å ha en naturlig sammenheng med institusjonen/omsorgssenterets oppgaver å anmelde lovbruddet. Den ansatte som utsettes for lovbruddet har også selv adgang til å anmelde forholdet. For eksempel kan en ansatt som er utsatt for vold i tjenesten anmelde forholdet. Se Prop. 222 L. (2020 – 2021) pkt. 12.1 og retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd punkt 5.

Hvorvidt det er nødvendig å anmelde lovbruddet for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, og om og i hvilket omfang opplysninger skal gis, beror på en konkret og individuelle vurdering. Institusjonene har derfor ikke anledning til å etablere generelle rutiner, praksis, ordensregler, eller lignende som innebærer at mistanke om straffbare forhold hos barna, for eksempel oppbevaring/omsetting av rusmidler eller vold/trusler om vold, blir anmeldt til politiet.

Selv om unntaket fra taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning er oppfylt, foreligger det ingen plikt til å anmelde. Institusjonen/omsorgssenteret vil uansett ikke kunne formidle mer informasjon enn det som er nødvendig for å gi politiet og påtalemyndigheten grunnlag for å behandle saken. Du kan lese mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.

Barnevernet (institusjonen og omsorgssenteret) kan også anmelde eller dele opplysninger til politiet hvis det er vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 7. Hvorvidt det foreligger vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, vil bero på en konkret og individuell vurdering. Du kan lese mer om det i punkt 16.1.10.

16.3.2.3 Fengslingsmøter av barn under 18 år

Når et barn under 18 år fengsles, skal påtalemyndigheten varsle barnevernstjenesten, jf. straffeprosessloven § 183 tredje ledd. Barnevernstjenesten har i utgangspunktet plikt til å møte i fengslingsmøtene, jf. barnevernsloven § 15-10 første ledd. I fengslingsmøtene skal barnevernstjenesten blant annet

• uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernsloven kapitler 3, 5 og 6
• gi informasjon om arbeidet med å iverksette tiltak

I tillegg kan barnevernstjenesten gi retten en vurdering av om tiltak i barnevernet er aktuelt som alternativ til varetektsfengsling (varetektssurrogat).

Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten uttaler seg i fengslingsmøtene. Les mer om dette i punkt 12.11.2.1.

Les mer om barnevernstjenestens ansvar og rolle i forbindelse med fengslingsmøter i retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd kapittel 6.3.

16.3.2.4 Plikt til å gi informasjon til politiet om vedtak om skjult adresse

Hvis det er fattet et vedtak om skjult adresse i samsvar med barnevernsloven, har barnevernstjenesten en plikt til å gi informasjon om dette til politiet så snart som mulig. Barnevernstjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for at de kan dele denne informasjonen med politiet. Dette følger av barnevernsloven § 13-5 andre ledd.

16.3.3 Kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen kan kreve å få nærmere bestemte opplysninger fra barnevernstjenesten om innsatte som soner straff eller sitter i varetekt, eller er underlagt andre strafferettslige reaksjoner som samfunnsstraff og forvaring. Det kan kreves opplysninger om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 7a.

Barnevernstjenesten har også plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter, slik som kriminalomsorgen, når dette følger av annen lov eller forskrift, jf. barnevernsloven § 13-5 femte ledd.

Barnevernstjenesten har også en viss adgang til å gi opplysninger til kriminalomsorgen på eget initiativ. Dette kan være aktuelt når barnevernstjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som det er nødvendig at kriminalomsorgen får kjennskap til. Dette kan for eksempel dreie seg om begrensninger i retten til samvær og kontakt for en innsatt, eller spesielle hensyn som må ivaretas under gjennomføringen av samvær. Slike hensyn og begrensninger i forbindelse med samvær og kontakt vil kunne være avgjørende for beslutninger som tas av kriminalomsorgen.

Det er gitt et rundskriv om rutiner og regler for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og barnevernstjenesten (KDI 10/25).

For informasjon om øvrig samarbeid med kriminalomsorgen og plikten til å delta i fengslingsmøter vises det til kapittel 46.

16.3.4 Folkeregisteret

Når barn er under barnevernets omsorg, skal barnevernstjenesten gi melding om dette til folkeregisteret. Les mer om dette i kapittel 11.

16.3.5 Utlendingsmyndighetene

Et organ som behandler en sak etter utlendingsloven, kan kreve opplysninger fra barnevernstjenesten om utlendinger, eller andre utlendingsloven gjelder for, dersom det anses nødvendig. Det følger av utlendingsloven § 84, jf. barnevernsloven 13-5 femte ledd. Det er det organet som behandler den aktuelle saken som skal vurdere om opplysningene er nødvendige. Barnevernstjenesten skal med andre ord ikke foreta en selvstendig vurdering for å avgjøre konkret hvilke opplysninger som skal utleveres i den enkelte saken.

Politiet kan kreve opplysninger fra barnevernstjenesten om utlendingers navn og adresse i forbindelse med iverksetting av vedtak om bortvisning eller utvisning fra riket. Videre kan politiet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda kreve å få utlevert «nødvendige opplysninger» i forbindelse med behandlingen av en rekke nærmere angitte saker. Det kan kreves opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær som berører søkeren, søkerens familiemedlemmer eller andre personer i søkerens husstand i sak om blant annet visum, oppholdstillatelse på grunn sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, familieinnvandring og utvisning, jf. utlendingsforskriften § 17-7d.

16.3.6 Tilbakemelding til melder

Barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding til den som har sendt melding til barnevernstjenesten er regulert i barnevernsloven § 13-3. Les mer om dette i punkt 19.15 og punkt 20.14.

16.3.7 Andre lands myndigheter

Hvis et barn er bortført fra barnevernet og til en annen stat, skal barnevernstjenesten gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat, hvis det er forsvarlig og til barnets beste. Det følger av barnevernsloven § 13-5 fjerde ledd.

Hvilke regler som gjelder for om barnevernstjenesten formidle opplysninger til andre lands myndigheter i andre saker, avhenger av hvorvidt det andre landet er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1996 eller ikke. Dette er omtalt i kapittel 54.

16.3.8 Media

På samme måte som andre offentlige og private instanser, kan barnevernstjenesten ha behov for å imøtegå uberettiget kritikk og feilaktig omtale av sitt arbeid i mediene. Barnevernstjenesten er også avhengig av legitimitet og tillit fra familier som har behov for bistand fra barnevernstjenesten og befolkningen ellers. Fordi barnevernssaker ikke bare omhandler følsomme personopplysninger om foreldrene, men også om en tredjepart, nemlig barnet, må barnevernstjenesten utvise stor grad av tilbakeholdenhet når det gjelder utlevering av slike opplysninger til media. At opplysningene kommer ut vil ikke bare kunne skade barnet på kort sikt, men også på lengre sikt. Les tolkningsuttalelse om innsyn i barnevernsdokumenter etter offentlighetsloven.

16.3.8.1 Samtykke fra sakens parter til frigivelse av opplysninger

Foreldrene, kan samtykke til frigivelse av barnevernstjenestens opplysninger til media. Les tolkningsuttalelse om innsyn i barnevernsdokumenter etter offentlighetsloven.

16.3.8.2 Taushetsplikten gjelder selv om saken allerede er omtalt

Selv om en sak er omtalt i media, har barnevernstjenesten taushetsplikt. Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, for eksempel når de er allment kjent eller allment tilgjengelig andre steder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3, se punkt 16.1.3. Denne bestemmelsen åpner for at barnevernstjenesten i visse tilfeller kan ha adgang til å kommentere enkeltsaker som er omtalt i media.

Hvilke opplysninger barnevernstjenesten i så fall kan gå ut med, må vurderes i det enkelte tilfellet. Barnets situasjon og hvilke opplysninger som allerede er offentlig kjent må inngå i denne vurderingen. Barnevernstjenesten vil vanligvis kunne korrigere rene feil ved faktiske opplysninger som er offentliggjort. Det understrekes imidlertid at det må utvises forsiktighet med å gå ut i media med nye konkrete opplysninger. Dette bør bare gjøres i de tilfellene der det er helt klart at ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes.

16.3.8.3 Generelle kommentarer i konkret sak

Hvis barnevernstjenesten kommer til at en sak ikke skal kommenteres i media, kan det likevel gis uttrykk for at det er sider ved saken som ikke er kommet frem. Det er i slike tilfeller også viktig at barnevernstjenesten gir generelle opplysninger om regelverket og barnevernstjenestens saksbehandling, om vilkårene for det aktuelle tiltaket og om de skjønnsmessige vurderingene loven forutsetter. Ved å møte konkrete forespørsler om en sak med generell informasjon, kan barnevernstjenesten få ut viktig informasjon om barnevernstjenestens arbeid for i å ivareta barns beste, både i den konkrete saken og mer generelt.

Vi viser ellers til veilederen Gode råd om mediekontakt.

16.3.9 Fosterforeldre, institusjoner, tilsynspersoner, støttekontakter og lignende

Fosterforeldre eller institusjonen skal utøve omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten. Dette innebærer at det er en nokså vid adgang til å formidle opplysninger til fosterforeldre, slik at den daglige omsorgen for barnet kan ivaretas på en god måte. Hjemmelen for dette er forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, som sier at opplysningene kan brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Dette åpner for at barnevernstjenesten kan gi de opplysninger som er nødvendige til fosterforeldrene eller institusjonen for at de skal kunne ivareta omsorg for barnet på en god måte.

Hva slags informasjon fosterforeldrene bør få er omtalt i fosterhjemsforskriften. Les mer om dette i punkt 42.7.4.3.

Hvilke opplysninger tilsynspersoner bør få er omtalt i veilederen Tilsyn med barn i fosterhjem. Barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen har ansvar for at tilsynspersoner har tilstrekkelig med informasjon om barnet for å kunne utføre sitt oppdrag. De skal jevnlig gi tilsynspersonen informasjon om barnet under hele oppdraget og om endringer som har innvirkning på barnets situasjon på kort eller lang sikt. Det kan for eksempel være endring av samværsavtalen, endring av tiltaks- eller omsorgsplan, eller endring i vedtak fra barneverns- og helsenemnd eller domstol.

Barnevernstjenesten skal også gi de opplysninger som er nødvendige til støttekontakter for at de skal kunne utføre sitt oppdrag på best mulig måte og kunne ivareta barnets interesser.

Det er ikke adgang til å formidle opplysninger ut over det som er nødvendig og forsvarlig for arbeidet med den aktuelle saken. De som får kjennskap til opplysningene, må gjøres oppmerksom på taushetsplikten. Både ansatte i institusjoner, fosterforeldre, tilsynspersoner og støttekontakter er selv pålagt barnevernets strenge taushetsplikt, jf. barnevernsloven § 13-1 første ledd.

16.3.10 Ansvarsgruppemøter og lignende fora

Ansvarsgruppemøte eller tverrfaglige koordineringsmøter er en samarbeidsform hvor aktuelle aktører møtes for å samordne tjenester og tiltak for personer med sammensatte behov. I dette punktet omtales samarbeidsformer som opprettes i konkrete saker, hvor det ikke er mulig å dele anonymiserte opplysninger.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at det etableres slike grupper, men som hovedregel bør utveksling av taushetsbelagt informasjon i møtene bygge på samtykke fra den eller de som opplysningene gjelder. Dette bidrar til et mest mulig åpent og tillitsfullt samarbeid med barnet og foreldrene, og til en hensiktsmessig utveksling av informasjon og samarbeid innad i gruppen. Et samtykke må omfatte alle opplysninger det kan være aktuelt å diskutere i teamet, for alle de tilstedeværende.

Hvis det ikke foreligger samtykke fra dem opplysningene gjelder, må barnevernstjenesten i hver enkelt sak vurdere hvilke opplysninger som kan formidles til hvem og på grunnlag av hvilken hjemmel. Det kan innebære at det ikke er adgang til å diskutere hele saken med alle medlemmene av gruppen, men at enkelte deler av saken bare kan diskuteres med enkelte medlemmer.

I enkelte kommuner er det etablert konsultasjonsteam eller lignende fora, som anonymt drøfter saker hvor det er bekymring for om barn og unge kan være, eller står i fare for å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Slike team finnes også tilknyttet Statens Barnehus. Teamene tar imot henvendelser fra alle som i sin yrkesutøvelse kommer i kontakt med barn og unge. Dette omfatter ansatte i offentlige tjenester som politi, barnevern, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, institusjoner, skolehelsetjeneste, skoler og barnehager med mer. I slike fora hvor saker drøftes anonymt, oppstår ingen utfordringer med hensyn til taushetsplikt. Les om anonymiserte opplysninger i punkt 16.1.2.

Barnevernstjenesten har adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Å anmelde eller gi opplysninger til politiet i en sak der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet, vil i slike alvorlige saker i de fleste tilfeller være nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. Hvis barnevernstjenesten etter en konkret vurdering finner at anmeldelse er nødvendig for å hjelpe barnet, skal barnevernstjenesten derfor anmelde forholdet.

Hvis barnevernstjenesten er bekymret for at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, enten fordi de har mottatt en melding eller selv får en mistanke om dette, skal barnevernstjenesten alltid gjøre en vurdering av om de skal varsle politiet. Hvis barnevernstjenesten mistenker at barnet er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd og dermed ivareta barnevernstjenestens oppgaver etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når de vurderer om de skal dele opplysningene.

Det kan også være aktuelt å varsle politiet hvis det er vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. I slike situasjoner vil det kunne inntre en avvergingsplikt, som etter straffeloven § 196 gjelder enhver. Et varsel til politiet vil oppfylle avvergingsplikten. Les mer om avvergingsplikten i kapittel 16.2.2.1.

Hvis barnevernstjenesten har varslet politiet, vil informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld ikke være underlagt taushetsplikt (Norsk Retstidende 2013: 323).

Vi viser for øvrig til nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

16.4.1 Mistanke om at en barnevernsansatt kan ha begått overgrep mot barn

Ved mistanke om at en ansatt eller oppdragstaker i barnevernet kan ha begått overgrep mot barn, er det viktig å være klar over at taushetsplikten ikke er til hinder for adgangen til å formidle opplysninger mellom ulike barnevernsmyndigheter på kommunalt og statlig nivå. Alle administrative nivå innenfor barnevernmyndighetene tilhører samme etat. Les mer om dette i punkt 16.1.5.

Formidling av opplysninger til andre barnevernsmyndigheter vil kunne være nødvendig for å forhindre at den mistenkte begår flere overgrep mot det aktuelle barnet eller andre barn.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal snarest mulig informere statsforvalteren om dødsfall, livstruende hendelser og seksuelle overgrep som involverer barn som har barnevernstiltak utenfor hjemmet. Informasjonsplikten gjelder også for barnevernsinstitusjoner, omsorgssentrene og senter for foreldre og barn når barnet har opphold der. Barne-, ungdoms- og familieetaten plikter å informere statsforvalteren når barnet har opphold i omsorgssenter. Dette følger av barnevernsloven § 13-5 a.

Informasjonsplikten er lagt til statsforvalter ettersom informasjonen som fremkommer kan indikere om det også kan være behov for mer omfattende tilsyn med virksomheten.

Du kan lese mer om statlig tilsyn i barnevernsloven kapittel 17, og om statsforvalters oppgaver i barnevernsrundskrivet punkt 13.1.3.

Informasjonsplikten gjelder når barn har barnevernstiltak utenfor hjemmet.

Informasjonsplikten omfatter blant annet barn som bor i fosterhjem eller institusjon på grunnlag av vedtak om frivillig hjelpetiltak etter § 3-2, akuttvedtak etter §§ 4-4 og 4-5, vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1 og vedtak etter barnevernsloven kapittel 6. Informasjonsplikten gjelder uavhengig av om fosterhjemmet eller institusjonen er statlig, kommunal eller privat.

Informasjonsplikten gjelder også døgnopphold i senter for foreldre og barn, jf. § 2-3 ,§ 3-1 og § 3-4, selv om slike opphold vanligvis ikke regnes som et tiltak utenfor hjemmet fordi barn og foreldre bor sammen i slike tiltak. Selv om informasjonsplikten er avgrenset til døgnopphold, er det ikke til hinder for at det tas kontakt med tilsynsmyndigheten ved tilsvarende hendelser når tiltaket er organisert som hjemmebasert utredning og/eller som poliklinisk utredning gjennom dagtilbud på senteret.

Informasjonsplikten gjelder også for omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere etter barnevernsloven kapittel 11, jf. barnevernsloven § 13-5a tredje punktum.

Informasjonsplikten gjelder dødsfall, livstruende hendelser og seksuelle overgrep som involverer barn som har barnevernstiltak utenfor hjemmet.

Informasjonsplikten gjelder uavhengig av om dødsfallet, den livstruende hendelsen eller det seksuelle overgrepet skjer i tiltaket eller når barnet oppholder seg utenfor tiltaket. Som eksempel nevnes at barnet er på skole, fritidsaktiviteter eller annen fritid, eller når barnet har unndratt seg fra tiltaket. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.3)

Bestemmelsen i barnevernsloven § 13-5 a er ikke til hinder for at virksomheter tar kontakt med tilsynsmyndigheten ved hendelser som i utgangspunktet faller utenfor plikten, men er av en så alvorlig karakter at tilsynsmyndigheten likevel bør informeres. Dette kan for eksempel være hendelser der barnet ble alvorlig skadet eller nesten-hendelser, som alene eller i lys av andre hendelser kan indikere at tilsynsmyndigheten bør gis en særlig oppfordring til å vurdere behov for tilsynsmessig oppfølging. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.3)

16A.2.1 Dødsfall

Informasjonsplikten gjelder dødsfall hos barn med barnevernstiltak utenfor hjemmet. Plikten gjelder uavhengig av om det antas at dødsfallet kan skyldes svikt eller naturlige årsaker.

Informasjonsplikten gjelder også for dødsfall hos andre enn barnet når dødsfallet antas å være forårsaket av barnets handlinger. Eksempelvis der et barn tar livet av noen eller har forårsaket en brann med dødelig utfall. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.3)

16A.2.2 Livstruende hendelser

Informasjonspliktens vilkår om livstruende hendelser er ment å omfatte situasjoner der barnet setter sitt eget liv i fare, og handlinger fra andre som setter barnets liv i fare. Plikten omfatter også hendelser der barnet utfører handlinger som setter andres liv i fare, for eksempel andre barn, ansatte eller tilfeldige personer. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.3).

Informasjonsplikten omfatter også fravær av handlinger som medfører en livstruende skade eller sykdom hos barnet. Forarbeidene nevner som eksempel at barnet ikke får nødvendig medisinsk behandling i tide. Dette kan skje som følge av mangelfulle rutiner eller brudd på rutiner i virksomheten, blant annet knyttet til medisinering eller tilsyn. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.3)

Kjernen i vurderingen av om det har vært en livstruende hendelse, er om barnets eller andres liv var i umiddelbar fare. Med umiddelbar fare menes at et dødsfall ble avverget gjennom inngripen eller ved en tilfeldighet. Vurderingen knytter seg dermed nært til utfallet av hendelsen. Det å fremsette trusler er i seg selv ikke tilstrekkelig for å utløse informasjonsplikten. Det må foretas en konkret vurdering av om den enkelte hendelsen er å anse som en livstruende hendelse, jf. barnevernsloven § 13-5a.

Forarbeidene nevner noen eksempler som illustrerer alvorlighetsgraden som utgjør terskelen for informasjonsplikten. (eksemplene er ikke uttømmende);

• selvmordsforsøk
• livstruende overdose
• voldsutøvelse som resulterer i livstruende skader
• bruk av våpen eller gjenstand som resulterer i livstruende skader
• fravær av handling som resulterer i livstruende skader eller sykdom
• brann med et stort skadepotensial for livstruende skader på barn, ansatte eller andre personer

16A.2.3 Seksuelle overgrep

Informasjonsplikten omfatter seksuelle overgrep mot barnet og seksuelle overgrep utført av barnet. Dette gjelder uavhengig av relasjon, og omfatter eksempelvis seksuelle overgrep fra ansatte eller trenere, mellom barn, i forbindelse med samvær eller hendelser med tilfeldige personer. Informasjonsplikten omfatter også digitale seksuelle overgrep.

For seksuelle overgrep vil det i noen tilfeller være klart at informasjonsplikten foreligger, mens andre tilfeller kan utløse vanskelige vurderinger. Barnevernstjenesten og tiltaket barnet oppholder seg i, anses å ha særskilt kompetanse og kunnskap om og kjennskap til det enkelte barnet. Utgangspunktet for vurderingen av om det foreligger et seksuelt overgrep er barnevernstjenestens/tiltakets vurdering av barnets situasjon, basert på faglige vurderinger, observasjon og kjennskap til barnet. Fagpersonen må vurdere om informasjonen man har om barnet og situasjonen gir holdepunkter for at det har skjedd et seksuelt overgrep. Slike holdepunkter kan både være det barnet selv forteller eller andre indikasjoner som eksempel fra andre eller digitale funn. Det kreves ikke sikker viten om at barnet har vært utsatt for en slik hendelse, men enhver påstand eller vag mistanke vil ikke være tilstrekkelig til å utløse informasjonsplikten. (Prop. 83 L 82024-2025) kapittel 21.4.3)

Informasjonsplikten er lagt til den eller de som har ansvaret for barnevernstiltaket om opphold utenfor hjemmet, og den som har ansvaret for gjennomføringen av tiltaket og/eller har tilstrekkelig nærhet til hendelsen barnet er involvert i. Dette følger av bestemmelsen i barnevernsloven § 13-5 a.

Informasjonsplikten gjelder barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har ansvaret for barnevernstiltaket og oppfølgingen av barnet, jf. barnevernsloven § 13-5a første punktum. Plikten inntrer når omsorgskommunen/barnevernstjenesten blir kjent med hendelsen, eksempelvis vis fosterhjemmet, institusjonen eller på annen måte. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.5).

For barn som oppholder seg i fosterhjem, er det omsorgskommunen som har informasjonsplikten. Fosterforeldre er ikke omfattet av informasjonsplikten til statsforvalter etter barnevernsloven § 13-5 a. Fosterforeldrene har et ansvar for å informere barnevernstjenesten om forhold ved barnet i samsvar med forskrift om fosterhjem § 14, jf. barnevernsloven § 9-11.

Når barnet oppholder seg i barnevernsinstitusjon, påligger plikten både omsorgskommunen og institusjonen, jf. barnevernsloven § 13-5a første og andre punktum. Tilsvarende gjelder plikten både for omsorgskommunen og det kommunale botiltaket med døgnbemanning, dersom barnet bor i et slikt tiltak. Ved døgnopphold i senter for foreldre og barn vil plikten gjelde senteret og omsorgskommunen.

I omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere er det omsorgssenteret og Bufetat som har informasjonsplikten, jf. barnevernsloven § 13-5a andre og tredje ledd.

16A.4.1 Frister

Informasjonsplikten i barnevernsloven § 13-5a inntrer snarest mulig etter dødsfallet, den livstruende hendelsen eller det seksuelle overgrepet er oppdaget. Dette innebærer at informasjonen skal gis til tilsynsmyndigheten ved statsforvalter så snart tjenestene har fått tilstrekkelig oversikt til å gi en overordnet beskrivelse av hendelsen. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 21.4.4) . Se nærmere om hvilken statsforvalter som skal informeres i punkt 17.4.3.

16A.4.2 Informasjonspliktens innhold

Statsforvalter skal gis informasjon om barnets identitet, en foreløpig beskrivelse av hendelsesforløpet knyttet til dødsfallet/hendelsen/overgrepet, planlagte og/eller iverksatte internkontrollrutiner og kontaktperson hos virksomheten. Dersom barnet har skadet en annen person bør det også gis informasjon om relasjonen mellom barnet og vedkommende, eksempelvis om vedkommende er ansatt, et annet barn ved institusjonen, et familiemedlem eller en annen tilfeldig person.

Statsforvalter vil som tilsynsmyndighet kunne innhente ytterligere informasjon om hendelsen med hjemmel i barnevernsloven § 17-4. Det følger av denne bestemmelsen at Statens helsetilsyn og statsforvalteren kan kreve at kommunale organer som hører inn under loven, barne-, ungdoms- og familieetaten, barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utøve sine tilsynsoppgaver. Taushetsplikten er ikke til hinder for at slike opplysninger gis til myndighetene. I tillegg til å kreve opplysninger kan myndighetene kreve adgang til stedene.

16A.4.3. Hvilken statsforvalter skal ha informasjonen

Informasjonspliktens sammenheng med tilsynsmyndighetens innretning medfører at omsorgskommunen skal gi informasjonen til statsforvalter i det fylket omsorgskommunen er lokalisert. Virksomheten for tiltaket utenfor hjemmet skal gi informasjon til statsforvalter i det fylke der virksomheten er lokalisert. Når det gjelder hendelser på omsorgssenter, skal Bufetat gi informasjon til statsforvalter som har tilsynsansvaret for omsorgssenteret. (Prop. L (2024-2025) kapittel 21.4.5)

Statsforvalteren skal selv vurdere behovet for videre tilsynsmessig oppfølging etter å ha mottatt informasjon med hjemmel i barnevernsloven § 13-5a. Statsforvalter vurderer selv hvordan en tilsynsmessig oppfølging skal skje, og gjennomføringen av et eventuelt tilsyn.

Informasjonspliktens utforming i barnevernsloven § 13-5a vil i enkelte tilfeller kunne innebære at flere statsforvaltere informeres om den samme hendelsen. En hendelse vil også kunne gjøre det aktuelt med tilsyn av flere virksomheter. Forarbeidene presiserer at en slik innretning er i tråd med gjeldende regelverk og strukturer i tilsynsapparatet. Forarbeidene forutsetter at statsforvalterne avklarer videre oppfølging og samarbeid seg imellom.

Når det gjelder informasjonsplikten knyttet til dødsfall, så presiserer forarbeidene at tilsynsmyndigheten bør ha en særlig bevissthet knyttet til om et tilsynelatende naturlige dødsfall, og at dette kan skyldes fravær av eller mangelfull oppfølging av barnets behov. For dødsfall som skyldes naturlige årsaker vil tilsynsmyndigheten raskt kunne konkludere med at det ikke er behov for videre tilsynsmessig oppfølging. Et eksempel kan være dødsfall på grunn av kjent somatisk sykdom. 

Om informasjonsplikten og forholdet til andre lignende reguleringer og ordninger, fremhever forarbeidene at Statens helsetilsyn gjennom varselsordningen i helse- og omsorgstjenesten kan få informasjon om den samme hendelsen som omfattes av informasjonsplikten i barnevernsloven § 13-5a. Som eksempel nevnes selvmord samtidig som barnet er i et behandlingsforløp i helse- og omsorgssektoren grunnet gjentagende suicidalitet. Forarbeidene presiserer det som positivt at informasjonsplikten på barnevernsområdet kan bidra til en bedre samordning og tverrsektorielt tilsyn når barn har eller hadde hjelpebehov fra flere sektorer.

Barnevernstjenesten kan etter § 13-4 pålegge offentlige myndigheter og organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering av eller forberedelse og behandling av nærmere spesifiserte saker i barnevernsloven. De aktuelle sakene er oppramset i bestemmelsens første ledd bokstav a-n og andre ledd. Barnevernstjenestens mulighet til å gi pålegg etter barnevernsloven § 13-4 inntrer når det vurderes at saken er så alvorlig at det fremstår som en mulighet at en sak vil bli fremmet for barneverns- og helsenemnda.

Adgangen til å gi pålegg omfatter «de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernsloven». Dette innebærer at også statlige barnevernmyndigheter som statsforvalter og barneverns- og helsenemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Videre er det presisert i tredje ledd at adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger også gjelder ved rettslig prøving av nemndas vedtak. Dette innebærer at også domstolene både kan pålegge andre myndigheter å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for nemnda eller ikke.

Nødvendighetskravet i § 13-4 første ledd omfatter både hvilke tilfeller opplysninger kan innhentes ved pålegg, og hvilke opplysninger pålegget omfatter.

Før barnevernstjenesten innhenter opplysninger ved pålegg, må den ta stilling til hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. Dette betyr ikke at barnevernstjenesten må konkludere med at vilkårene for å anvende den enkelte bestemmelse er oppfylt. Det er dette innhentingen av opplysninger skal bidra til å avdekke.

Det skal opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Som et utgangspunkt kan barnevernstjenesten bare innhente opplysninger som gjelder barnet, barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner. Men hvis andre i vesentlig grad deltar i utøvelsen av omsorgen for barnet, kan barnevernstjenesten også innhente opplysninger om disse. Les mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.

Ved innhenting av opplysninger er det barnevernstjenesten som vurderer om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt. Videre er det barnevernstjenesten som definerer hvilke opplysninger det er nødvendig og relevant å innhente. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av hva som er relevant i det aktuelle tilfellet, og i tråd med dette formulere spørsmål som barnevernstjenesten ønsker ytterligere opplysninger om. I denne vurderingen må det tas utgangspunkt i de opplysningene barnevernstjenesten allerede har, og den bekymringen som foreligger. Det er ikke tilstrekkelig å bruke en rekke standardspørsmål uten nærmere vurdering.

Den som blir pålagt å gi opplysninger må selv ta stilling til hvilke opplysninger som oppfyller pålegget. Barnevernstjenesten kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal. Det er fordi de ikke på forhånd kan vite om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både barnevernstjenesten og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger den som skal gi opplysninger allerede har. Den som pålegges å gi opplysninger kan derfor ikke pålegges å innhente nye opplysninger på vegne av det påleggende organet i barnevernet.

Den som pålegges å utlevere opplysninger har rett til å klage over pålegget til statsforvalteren hvis vedkommende mener at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf. forvaltningsloven § 14. Hvis barnevernstjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan vedkommende pålegges å gi opplysningene før klagen er behandlet ferdig.

Så langt det er mulig, skal opplysninger innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende får kjennskap til at opplysningene innhentes. Sakens parter skal få informasjon om pålegget og hva det innebærer, hvis ikke slik informasjon kan hindre eller vanskeliggjøre at barnevernstjenesten får gitt barnet tilstrekkelig hjelp, jf. barnevernsloven § 13-4 siste ledd. Unntak fra dette er hvis det kan hindre eller vanskeligjøre at barnet får tilstrekkelig hjelp. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Hvis det i løpet av undersøkelsen oppstår behov for å kontakte andre instanser enn det var planlagt, skal familien også i slike tilfeller som utgangspunkt ha informasjon om dette før man tar slik kontakt.

(Prop. 169 L (2016-2017) merknad til § 6-4)

For å kunne ivareta sine oppgaver, er barnevernstjenesten helt avhengig av at andre som kjenner barnet og som er bekymret for barnet melder fra til den kommunale barnevernstjenesten.

Manglende meldinger til barnevernstjenesten kan få svært alvorlige konsekvenser for det enkelte barnet. Det er antakelig de mest utsatte og sårbare barna med størst behov for samfunnets beskyttelse som også er mest avhengig av at noen melder fra om sin bekymring til barnevernstjenesten.

Meldeplikten skal bidra til at barnevernstjenesten får opplysninger om barn som er i en vanskelig livssituasjon, slik at den kan vurdere om det er behov for tiltak i familien.

Offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har plikt til å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Dette kapittelet handler om hvem som har meldeplikt og når plikten inntrer.

Meldeplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a, b, c og e, og når et barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget skadelige handlinger jf. bokstav d. Se mer om dette i punktene 18.3 og 18.4.

Med samtykke kan offentlige myndigheter og yrkesutøvere kontakte barnevernstjenesten, hvis de får samtykke, når de er bekymret for et barns omsorgssituasjon eller fordi et barn utsetter sin utvikling for fare. Dette gjelder selv om vilkårene for meldeplikt ikke er oppfylt.

Som privatperson har man ikke meldeplikt, men en privatperson kan alltid kontakte barnevernstjenesten hvis vedkommende er bekymret for et barns omsorgssituasjon eller fordi et barn utsetter sin utvikling for fare. Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding, skal den gi tilbakemelding til melder om at den har mottatt meldingen innen tre uker etter at meldingen er mottatt, jf. barnevernsloven § 13-3 første ledd. Hvilken informasjon barnevernstjenesten kan dele med melder utover dette, avhenger av om det er en privat eller offentlig melder. Les mer om dette i kapittel 19 om mottak av meldinger.

Privatpersoner kan melde anonymt. Se kapittel 19.14 om beskyttelse av kilder.

Barnevernstjenesten har plikt til å vurdere alle opplysninger den mottar, uavhengig av om de omtales som en bekymringsmelding eller ikke. Det har ingen betydning hvordan barnevernstjenesten blir kjent med opplysningene, eller om de er skriftlige eller muntlige.

Her er lenke til nasjonal portal for bekymringsmeldinger

Meldeplikten gjelder for alle som utfører tjenester eller arbeid for et forvaltningsorgan, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd. Dette omfatter ansatte i offentlige instanser og tjenester, i tillegg til organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Dessuten har en rekke yrkesgrupper med profesjonsbestemt taushetsplikt, meldeplikt til barnevernstjenesten, jf. § 13-2 andre ledd. Det gjelder blant annet leger, psykologer og helsesykepleiere, som har meldeplikt etter helsepersonelloven § 33. Fagpersonell ved familievernkontor jf. 9 andre ledd og ansatte i private skoler jf. privatskoleloven § 7-4 andre ledd. Advokater, dommere og prester er ikke omfattet av meldeplikten i barnevernsloven § 13-2. (Kjennelse av 23. juni 2009 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg og Prop. 169 L (2016-2017) punkt 14.2.3)

Ansatte og andre som utfører oppgaver etter barnevernsloven er omfattet av meldeplikten. Dette gjelder blant annet ansatte hos statsforvalteren, i Bufetat og i departementet. Barnevernstjenesten har også meldeplikt for et barn som er bosatt i en annen kommune. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke mellom de ulike tjenestene, det vil si mellom ulike barnevernstjenester og mellom de ulike nivåene i barnevernet. Se punkt 16.1.5. Dette innebærer at vilkårene for meldeplikt ikke trenger å være oppfylt for at for eksempel barnevernstjenesten i én kommune melder fra om bekymring for et barn til barnevernstjenesten i en annen kommune. Barnevernsmyndighetene har dermed mulighet til å utveksle informasjon ved lavere grad av bekymring enn det vilkårene i barnevernsloven § 13-2 viser til. For eksempel bør barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen melde fra til tilflyttingskommunen hvis de vurderer at barnet fortsatt har et klart behov for oppfølging. Se tolkningsuttalelse fra Bufdir om oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker. Barnevernstjenesten har også i visse tilfeller en plikt til å sende melding til barnevernstjenesten i en annen kommune, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Les om varslingsplikten i kapittel 16.2.

Meldeplikten følger av barnevernsloven § 13-2, og det er også egne bestemmelser om meldeplikt i de særlovene som gjelder for de ulike offentlige tjenestene og yrkesutøverne. Meldeplikten følger av barnehageloven § 46, opplæringsloven § 24-3, privatskoleloven § 7-4, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, integreringsloven § 49, helsepersonelloven § 33, familievernkontorloven § 10, ekteskapsloven § 26 a og av krisesenterloven § 6.

Særlovene inneholder i tillegg en lovfestet plikt til å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenestens side. Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller plikt til å formidle opplysninger til barnevernstjenesten. Men ved å være oppmerksom, kan tjenestene oppdage forhold som utløser meldeplikten.

Meldeplikten er en personlig og selvstendig plikt som er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige. Vurderingen av om melding skal sendes til barnevernstjenesten, kan verken overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten. At plikten påligger den enkelte, er likevel ikke til hinder for at det kan etableres rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal ta bekymringen videre til barnevernstjenesten. Slike rutiner må ikke føre til forsinkelser og kan ikke gi adgang til å overprøve om vilkårene for meldeplikt foreligger. Den enkelte fritas likevel ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring til ledelsen internt. Dette innebærer at den enkelte uavhengig av slike praktiske rutiner har et selvstendig ansvar for at opplysningene blir formidlet til barnevernstjenesten når vedkommende etter sin egen faglige vurdering har kommet til at vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Meldeplikten gjelder informasjon som ansatte blir kjent med som ansatt. Meldeplikten går foran hensynet til personvern og tillitsforholdet til den aktuelle tjenesten, og plikten gjelder uavhengig av om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler.

Opplysninger som den enkelte blir kjent med utenfor arbeidsforholdet, utløser ikke den lovpålagte opplysningsplikten. I slike tilfeller vil det imidlertid ikke gjelde noen taushetsplikt, og den som blir kjent med opplysninger som gir grunn til bekymring, kan ta kontakt med barnevernstjenesten som enhver annen privatperson.

Meldeplikten kan likevel i noen tilfeller utløses også når man mottar opplysninger utenfor arbeidstiden. Hvis opplysningene gis nettopp fordi man har det ansettelsesforholdet man har, fordi man for eksempel er lærer, barnehageansatt eller jobber i helsevesenet, kan dette innebære at man har meldeplikt.

Meldeplikten er begrenset til de alvorlige tilfellene. At et barn ikke lever under optimale forhold, vil ikke være nok til å utløse meldeplikten. Offentlig ansatte og yrkesutøvere med profesjonsbestemt meldeplikt skal ikke vurdere om situasjonen kvalifiserer for tiltak fra barnevernstjenestens side, men er forpliktet til å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Meldeplikten gjelder også i situasjoner der barnevernstjenesten allerede har kontakt med familien.

Bestemmelsen om meldeplikt i barnevernsloven § 13-2 er ikke avgrenset til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, herunder fra fosterforeldre. (Prop. 169 L (2016-2017, merknad til § 6-4),

Meldeplikten er knyttet til fem forskjellige situasjoner eller forhold;

a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt,

b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling,

c) når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

d) når et barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget skadelige handlinger

e) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

18.3.1 Alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, mishandling og annen alvorlig omsorgssvikt

Det er ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som omfattes av begrepet «alvorlig omsorgssvikt». Vurderingen vil alltid avhenge av konkrete faglige vurderinger av forholdene rundt det enkelte barnet, melders egen faglige vurdering og det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Alvorlighetsgraden må vurderes blant annet med utgangspunkt i hva manglene ved barnets omsorg er og om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.

Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse. Det omfatter blant annet seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.

Begrepet «mishandling» omfatter alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid. Alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling, omfattes også av alternativene i bokstav a. Negativ sosial kontroll, høyt skolefravær og skolevegring kan være former for, eller resultater av alvorlig omsorgssvikt, men det må i alle tilfelle gjøres en konkret vurdering ut fra opplysningene i saken.

Skolefravær vil alene ikke være tilstrekkelig som grunnlag for å utløse meldeplikten. Heller ikke uteblivelse fra rutinekontroll i helsetjenesten, for eksempel på helsestasjonen eller hos tannlegen. Det er et grunnleggende premiss for meldeplikt også i disse tilfellene at det er grunn til å tro at barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt.

Den enkelte skole eller helsetjeneste kan for eksempel ikke ha standardiserte rutiner for å melde bekymring, for eksempel i tilfeller hvor skolefravær overstiger en viss grense.

Det kan være vanskelig å vurdere om vilkårene for meldeplikt er oppfylt når det oppstår en bekymring knyttet til barn med ulike diagnoser, kognitive skader etc. Også i slike tilfeller er det et grunnleggende premiss at bekymringen for barnet på en eller annen måte gjelder foreldrenes oppfølgning eller manglende oppfølgning av barnet.

Meldeplikten omfatter også tilfeller der et barn for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Et eksempel er ved mistanke om et barn kan bli utsatt for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse.

18.3.2 Når et barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare

Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten på bakgrunn av at barnet eller ungdommen har utsatt sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget skadelige handlinger er knyttet til de formene for vansker som kan gi grunnlag for opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-2. Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten etter barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav d er begrenset til barn og ungdom som har utsatt sin utvikling for alvorlig fare ved å ha vist visse utpregede skadelig handlinger. Meldeplikten omfatter ikke mer introverte handlinger som selvskading og spiseforstyrrelser.. Som et utgangspunkt vil barn med denne type utfordringer forventes å bli fulgt opp av det øvrige hjelpeapparatet i samarbeid og dialog med foreldrene.

Barn i barnehagen som utsetter sin utvikling for alvorlig fare ved å utvise utpregede skadelige handlinger vil heller ikke omfattes av denne delen av bestemmelsen. Dette gjelder uavhengig av om barnet utviser handlinger som fremstår som svært alvorlig, og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. At barnet utsetter sin utvikling for alvorlig skade ved å utvise utpregede skadelig handlinger, kan imidlertid være en indikasjon på at barnet er utsatt for ulike former for omsorgssvikt. Hvis det er grunn til å tro at barnets uttrykk eller handlinger har sammenheng med alvorlig omsorgssvikt, skal det meldes fra til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a. Dette innebærer at barnets uttrykk eller handlinger i slike tilfeller må vurderes med utgangspunkt i om den gir grunn til å tro at barnet kan være utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

I bokstav d vises det til tre ulike former for når et barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare:

• ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Kriteriet «alvorlig [...] lovbrudd» er i første rekke ment å omfatte volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk.
• ved problematisk bruk av rusmidler. Kriteriet «problematisk bruk av rusmidler» omfatter ikke enhver form for rusmiddelbruk. Det er forutsatt at misbruket har vært relativt omfattende. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både misbruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Melderen vil ikke alltid ha forutsetninger for å kunne vurdere om misbruket av rusmidler har vært omfattende, hverken i omfang eller vært vedvarende. Dette er noe barnevernstjenesten må vurdere i sin oppfølgning av meldingen. (Prop. 133 L (2020-2021).
• ved å ha vist annen form for utpreget skadelige handlinger. Kriteriet omfatter blant annet prostitusjon, men også mer sammensatte livsutfordringer som kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær og ungdom i drift og utenfor voksenkontroll kan omfattes.

18.3.3 Manglende oppfølging av behov for undersøkelse, behandling eller opplæring

Meldeplikten etter bokstav b utløses når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling. Dette alternativet vil blant annet kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling. Meldeplikt etter bokstav c utløses når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

18.3.4 Menneskehandel

Meldeplikten kan også utløses når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav e). Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av bokstav a. Det er likevel enkelte særtrekk ved menneskehandel som gir grunn til eksplisitt å nevne at mistanke om at et barn blir eller kan bli utnyttet til menneskehandel utløser meldeplikt. Enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge uten eller med følgeperson kan særlig være utsatt for menneskehandel. Barnevernstjenesten må være særlig oppmerksomme på denne gruppen barn ved mottak av opplysninger og meldinger, og i forbindelse med oppfølging i tiltak.

Meldeplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernsloven § 13 første ledd bokstavene a-e.

Kravet om «grunn til å tro» i bokstav a, b, c og e innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller at melder er sikker på at situasjonen er så alvorlig som antatt, men det kreves noe mer enn en vag mistanke. Meldeplikten inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring om barnets situasjon. Bekymringen kan være forankret i konkrete tegn eller signaler hos barnet, foreldrene eller andre som har den daglige omsorgen. Opplysningene må gi grunn til å tro at barnet er utsatt for eller lever i en alvorlig situasjon.

Når det gjelder meldeplikt i forbindelse med vilkåret om at et barn har utsatt sin utvikling for alvorlige fare i bokstav d, inntrer plikten når den som melder mener barnet «har vist» slike forhold som beskrevet i bestemmelsen. Det betyr ikke at melder må være sikker, men at vedkommende finner det sannsynlig at barnet/ungdommen har utsatt sin utvikling for alvorlig fare i en eller flere av de tre formene som beskrevet. Ordet «har vist» innebærer at det er en høyere terskel enn «grunn til å tro».

Om det foreligger meldeplikt, er avhengig av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen tilfeller vil det være klart at meldeplikten foreligger, mens det i andre tilfeller ikke er åpenbart. Det er den enkelte fagpersons vurdering av hvordan barnets situasjon antas å være som er grunnlaget for å avgjøre om meldeplikten er utløst. Utgangspunktet for vurderingen er en kombinasjon av vedkommende sine egne faglige vurderinger og observasjoner, samt det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon. Hvis det er tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser meldeplikten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner eller barnevernstjenesten.

Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barnevernstjenesten, har ikke brutt taushetsplikten selv om det viser seg at situasjonen ikke var så alvorlig som antatt.

Det er viktig å være klar over at offentlig melder kan sende en melding til barnevernstjenesten i samarbeid med foreldrene. Hvis det foreligger et samtykke fra foreldrene, kan den offentlige instansen kontakte barnevernstjenesten, også i tilfeller som ikke utløser vilkårene for meldeplikt Dette følger av forvaltningsloven 13 a nr. 1.

Når noen som har meldeplikt vurderer at et barn er i en situasjon som utløser plikten, skal vedkommende varsle den kommunale barnevernstjenesten der barnet har bostedsadresse. Det gjelder selv om barnet bor i fosterhjem eller i en barnevernsinstitusjon. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer som kan erstatte melding, og meldeplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold» jf. § 13-2 første ledd. Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barnevernstjenesten straks etter at bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Dette innebærer at det ikke er meningen at vedkommende skal å foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Det kan likevel tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende meldingen straks bekymringen oppstår. Her siktes det særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Det kan være aktuelt å høre med barnet om dette. Departementet understreker i forarbeidene til bestemmelsen at vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt, og at den praktiske hovedregelen fremdeles skal være at meldingen skal sendes til barnevernstjenesten umiddelbart. Bestemmelsen åpner bare for mer kortvarige utsettelser.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barnevernstjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding anonymt. Meldingen må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at barnevernstjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan meldingen er utformet. Muntlige bekymringsmeldinger bør likevel dokumenteres og sendes til barnevernstjenesten skriftlig i etterkant.

Mange instanser eller tjenester legger stor vekt på samarbeid med barn og familier. De skal imidlertid ikke på dette stadiet foreta en nærmere vurdering av om det ut fra hensynet til barnet og familien er best å gi opplysningene videre til barnevernstjenesten eller ikke. Når meldeplikten først foreligger, kan vedkommende melder med andre ord ikke velge om opplysningene skal gis eller ikke. Melding skal sendes til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er til stede.

Som et generelt utgangspunkt bør både barn og foreldre med del i foreldreansvaret orienteres om at barnevernstjenesten vil bli kontaktet, og bakgrunnen for dette. Når det gjelder helse- og omsorgstjenester, følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd at hvis helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om at opplysningene er gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om.

Uavhengig av hva barnet eller foreldrene mener om en slik deling av informasjon, må instansen melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er til stede. Da skal meldingen sendes straks bekymringen oppstår. Som nevnt i punkt 18.5 kan det likevel i særlige tilfeller, av hensyn til barnet, være aktuelt å planlegge meldetidspunktet, og da kan det være aktuelt å høre med barnet om dette. Bestemmelsen åpner imidlertid kun for mer kortvarig utsettelser.

I enkelte tilfeller kan det være et selvstendig og vesentlig poeng at den som har sendt meldingen overlater til barnevernstjenesten og eventuelt politiet å vurdere når og på hvilken måte foreldrene og barnet skal informeres. Bakgrunnen for dette er dels at det å informere foreldrene i visse tilfeller kan hindre barnevernstjenesten i å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse, dels at tidlig informasjon kan svekke sentrale bevis i saken. Eksempler på særlig aktuelle tilfeller er ved mistanke om at et barn er utsatt for seksuelle overgrep, at et barn eller noen som står barnet nær er utsatt for alvorlig vold eller overgrep, samt tilfeller der det å gi en orientering på det aktuelle tidspunktet vurderes å kunne medføre fare for noens liv eller helse.

Enslige mindreårige er barn og unge under 18 år som søker om beskyttelse (asyl) og som befinner seg i landet uten foreldre eller andre som har foreldreansvaret. Denne gruppen barn og unge er sammensatt, og ansvarsforhold og behov vil påvirkes av ulike faktorer som f.eks alder, situasjon rundt den enkelte og oppholdssted før bosetting, samt hvor i asyl- og bosettingsprosessen den enkelte befinner seg.

Enslige mindreårige barn kan deles inn i flere undergrupper. Noen kommer med en følgeperson til Norge og bosetter seg med den personen direkte i en kommune. Noen barn bosetter seg direkte i en kommune hos slekt eller nettverk. Andre barn bor på asylmottak eller omsorgssenter, avhengig av alder og om de har søsken. Underveis i asyl- og bosettingsprosessen kan situasjonen endre seg for den enslige mindreårige, noe som kan påvirke mulighetene for og innholdet i omsorg og beskyttelse.

18.7.1 Når barnet ankommer landet

Dersom det fremkommer opplysninger i forbindelse med registrering hos Politiets utlendingsenhet (PU) som gir grunn til bekymring for barnet eller barnets omsorgssituasjon, skal tjenestepersonen i PU vurdere om det foreligger en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2, jf. politiregisterforskriften § 10-16. PU skal i så fall sende bekymringsmelding til kommunal barnevernstjeneste. Vurderes det å foreligge en akutt fare, kontaktes aktuelt politidistriktet og kommunal barneverntjeneste.

Barn som ikke melder seg for PU, men drar direkte til en kommune, kan det bli meldt bekymring om fra andre tjenester.

18.7.2 Når barnet bor i omsorgssenter eller mottak (er i asylsøkerfasen)

Ansatte i Bufetat og omsorgssenteret kan bare melde en bekymring til barnevernstjenesten for barn de har omsorgen for, når barnet har rusproblemer eller barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare, der det er mistanke om menneskehandel eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder. Dette vil i hovedsak være barn som er helt små og har et omsorgsbehov som ikke kan tilstrekkelig ivaretas på omsorgssenteret. Dette følger av (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 17.4.4.

Bruk av tiltak fra barnevernet skal for øvrig være begrunnet i at barnet trenger et tilbud utover ren omsorg, og skal være motivert ut fra hensynet til barnets beste. Barnevernstjenestens ansvar vil i så fall være det samme som for andre barn med tilsvarende problemer. Det vises også til at andre sektormyndigheter, som helsesektoren, også vil ha et ansvar for å ivareta behovene til denne gruppen barn (Prop. 133 L (2020-2021) side 363).

Der Bufetat og UDI har omsorgsansvaret for enslige mindreårige asylsøkere, er barnets omsorgsituasjon ivaretatt i omsorgssenteret eller mottaket. Det betyr at dersom det er bekymringer for barnets omsorg, skal omsorgssenteret eller mottaket i utgangspunktet ivareta dette. Det skal dermed meldes bekymring til kommunal barnevernstjeneste, og eventuelt iverksettes tiltak, dersom det foreligger forhold ved/hos barnet, som i utgangspunktet ikke gjelder omsorgen direkte, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd d) og e).

18.7.3 Barn som flytter privat i asylsøkerfasen

Barnevernstjenesten kan motta informasjon eller bekymringsmelding om enslige mindreårige asylsøkere som flytter privat til en kommunen.

Noen barn velger å bo privat i asylsøkerperioden. Dette kan for eksempel være barn som har familie eller nettverk i Norge som barnet vil bo sammen med. Andre enslige mindreårige asylsøkere kan ha bodd en tid i et omsorgssenter eller i et mottak for så å bestemme seg for å flytte til slekt eller andre, før de er blitt formelt bosatt i en kommune i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), eller Bufetat og kommunen.

Ingen har et regulert omsorgsansvar for barn som er privatboende, og omsorgen utøves dermed av de voksne som barna bor sammen med. For enslige mindreårige barn med følgeperson eller som er privatboende, er mangelen på regulert omsorgsansvar særlig utfordrende. Dette handler om temaer som beslutningsmyndighet om barnet, juridisk ansvar for barnet og informasjonsdeling med aktuelle velferdstjenester som barnet kan motta i kommunen. Omsorgsansvaret til Bufetat og UDI gjelder fra barnet blir overført til utlendings-myndighetene og frem til barnet blir bosatt i en kommune eller forlater Norge, men kun så lenge barnet oppholder seg på omsorgssenteret/mottaket. Her er det likevel en forskjell i ansvarsområde, da Bufetat har ansvaret for å lete etter et barn som forsvinner fra senteret, og forsøke å bringe barnet tilbake frivillig, og et ansvar for å gi kommunen beskjed dersom barnet flytter fra omsorgssenteret. UDI har derimot ikke en tilsvarende plikt til å lete etter et barn som forsvinner fra et asylmottak i sitt regelverk. Asylmottaket skal forebygge at den enslige mindreårige forlater asylmottaket uten å oppgi nytt oppholdssted. Dersom den enslige mindreårige forlater asylmottaket uten å oppgi ny adresse, skal mottaksansatte melde vedkommende savnet til lokalt politi og barneverntjeneste.

Ansatte i kommunens sektorer som barnet kommer i kontakt med, plikter å melde bekymring på vanlig måte etter barnevernsloven § 13-2 til barnevernstjenesten, jf. kapittel 18.

Barnevernstjenesten som mottar en melding om at en barn har flyttet privat i asylsøkerfasen har fått opphold, skal behandle meldingen på vanlig måte etter barnevernsloven.

Se nærmere om barnevernstjenestens ansvar i Bufdir sitt brev av 19.10.2023 Enslige mindreårige asylsøkere som flytter privat før formell bosetting særlig om barnevernstjenestens ansvar | Bufdir.

Se også brev fra 2024 om barneverntjenestens ansvar for barn som oppholder seg i kommunen, herunder enslige mindreårige asylsøkere

18.7.4 Barn som bor i kommunen og er flyktninger (etter asylsøknaden er behandlet og fått opphold)

Ansatte i kommunens sektorer som barnet kommer i kontakt med, plikter å melde bekymring på vanlig måte etter barnevernsloven § 13-2 til barnevernstjenesten, jf. kapittel 18.

Som nevnt tidligere i rundskrivet er det ingen har et regulert omsorgsansvar for barn som er privatboende, og omsorgen utøves dermed av de voksne som barna bor sammen med. For enslige mindreårige med følgeperson eller som er privatboende, er mangelen på regulert omsorgsansvar særlig utfordrende. Dette handler om temaer som beslutningsmyndighet om barnet, juridisk ansvar for barnet og informasjonsdeling med aktuelle velferdstjenester som barnet kan motta i kommunen. Denne kunnskapen er viktig informasjon når barnevernstjenesten foretar sine vurderinger av meldinger, jf. barnevernsloven § 2-1.

Det er viktig for barn og familier at meldinger håndteres forsvarlig og etter grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Barnevernstjenesten skal gjennomgå innkomne bekymringsmeldinger snarest, og senest innen en uke etter at de er mottatt. Dette følger av barnevernsloven § 2-1 første ledd. Barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding skal følges opp med en undersøkelse etter § 2-2. Barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging.

Barnevernsloven § 2-1 skal hindre at meldinger blir liggende ubehandlet. Ordet «snarest» viser til at barnevernstjenesten har plikt til å vurdere meldinger fortløpende.

Det er ikke definert i loven hva som er å anse som en melding. Enhver henvendelse til barnevernstjenesten som gjelder bekymring for et barn skal regnes som en «bekymringsmelding» i barnevernslovens forstand. Alle opplysninger barnevernstjenesten mottar kan etter omstendighetene anses som en melding, uavhengig av om henvendelsen omtales som en bekymringsmelding eller ikke. Det har heller ingen betydning hvordan barnevernstjenesten blir kjent med opplysningene.

Barnevernsloven § 2-1 gjelder uavhengig av om meldingen er fremsatt skriftlig eller muntlig, og uansett hvem meldingen kommer fra og om meldingen er fremsatt anonymt. Bestemmelsen gjelder også for henvendelser fra barn og foreldre dersom opplysningenes karakter gir grunnlag for bekymring for et barn. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 8.1.1.2). Det er avgjørende at barnevernstjenesten har et system som sikrer at meldinger behandles innen fristen, og at tjenesten har en plan for hvem som skal vurdere innkomne meldinger.

Fristen for å avklare en melding gjelder uavhengig av om meldingen er skriftlig eller muntlig, og uavhengig av om den som melder er offentlig ansatt, yrkesutøvere med profesjonsbestemt meldeplikt eller privatperson.

Barnevernstjenesten skal for hver melding de mottar, registrere dato for når den er mottatt og når den er gjennomgått på fristskjema som er utarbeidet av Barne- og familiedepartementet.

Bufdir har utarbeidet et e-læringskurs om barnevernstjenestens arbeid med bekymringsmeldinger. Kurset skal styrke barnevernstjenestens evne til å jobbe systematisk, og bidra til riktige og forsvarlige beslutninger i alle deler av saksbehandlingen.

Det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende når barn og foreldre selv tar kontakt med barnevernstjenesten. Henvendelser fra barn og foreldre må alltid tas på alvor. Når barnevernstjenesten mottar en henvendelse fra barn og foreldre med ønske om bistand, og det ikke allerede er en pågående undersøkelse eller en aktiv tiltakssak, skal henvendelsen registreres som en melding, og barnevernstjenesten skal undersøke forholdet og vurdere om det er grunnlag for å fatte vedtak om tiltak, jf. barnevernsloven kapittel 3 til 6. En henvendelse kan være formulert som en søknad eller et ønske om bistand og/eller tiltak. Henvendelsen kan være både skriftlig og muntlig.

Hvis søknaden eller henvendelsen antas å ikke kunne bli besvar innen én måned etter at den er mottatt, skal det snarest sendes et foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a andre ledd.

Anonyme meldinger skal vurderes på lik linje med andre meldinger. Barnevernstjenesten må imidlertid vurdere om den anonyme meldingen kan være fremsatt for å sjikanere eller krenke noen. Se punkt 19.14 om beskyttelse av kilder.

Når barnevernstjenesten mottar en melding, må de sjekke om de allerede har informasjon om barnet.

Barnevernstjenesten må se nye meldinger i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger om barnet og familien. Barnevernstjenesten må dokumentere vurderingene. Les mer om barnevernstjenesten sin dokumentasjonsplikt i punkt 3.3.

Barnevernstjenesten har ansvaret for å «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid, jf. barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd. Dette betyr i praksis at barnevernstjenesten må ivareta dette ansvaret hele døgnet, året rundt.

Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernsloven § 1-7 tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid. Barnevernslovens regler gjelder uavhengig av om kommunen har organisert tjenesten med en bakvaktsordning eller som en kommunal eller interkommunal barnevernsvakt. Barnevernsvakten/bakvakten er en del av kommunens ordinære barnevernstjeneste, og kan ikke anses som en egen enhet. Meldinger som kommer til barnevernsvakt/bakvakt er derfor å anse som at de er mottatt av ordinær barnevernstjeneste. Les mer om barnevernstjenesten sitt akuttarbeid her og om organiseringen av akuttberedskapen i kommunen i punkt 12.4.1.

Det er ikke særskilte regler for barnevernstjenestens arbeid utenfor ordinær arbeidstid. Det betyr at barnevernstjenesten også utenfor ordinær arbeidstid må håndtere meldinger etter reglene i barnevernsloven kapittel 2 og de øvrige punktene i rundskrivets kapittel 19. Når barnevernsvakten/bakvakten mottar en melding, er fristen for meldingsgjennomgang én uke fra det tidspunktet vakten mottar meldingen, jf. barnevernsloven § 2-1. Vakten må vurdere innholdet i meldingen, herunder vurdere om det er en akuttsak som må følges opp med det samme, eller om det er en melding som kan følges opp av barnevernstjenestens ordinære drift.

For å sikre en forsvarlig meldingsgjennomgang må meldingen kunne vurderes opp mot eventuelle tidligere registrerte opplysninger om barnet og familien. Se punkt 19.4.

Dersom barnevernsvakten/bakvakten vurderer at det er behov for å ta kontakt med familien, for eksempel ved hjemmebesøk, anses det å være en inngripende handling som krever hjemmel i lov, (selv om dette gjøres kun for å avklare saken). Hvis barnevernsvakten/bakvakten tar kontakt med familien, er dette derfor å anse som at undersøkelse er åpnet, jf. barnevernsloven § 2-2 og rundskrivets punkt 19.6. Den videre håndtering av saken følger av barnevernslovens ordinære regler. Les om undersøkelser i kapittel 20.

Barnevernstjenesten har et særlig ansvar for å beskytte barn mot alle former for omsorgssvikt og overgrep, jf. barnekonvensjonens artikkel 3 og 19. Derfor er det viktig at innholdet i meldingen undersøkes grundig.

På meldingsstadiet kan barnevernstjenesten kontakte melder for å avklare innholdet i meldingen. Barnevernstjenesten kan ikke kontakte andre for å avklare om meldingen gir grunnlag for å åpne undersøkelse. Hvis barnevernstjenesten vurderer at det er nødvendig å kontakte andre, for ytterligere informasjon, er de over i undersøkelsesfasen. Dette gjelder også kontakt med foreldrene.

Av hensyn til rettsikkerheten og en forsvarlig saksbehandling, defineres slike aktiviteter som en del av undersøkelsen.

19.6.1 Hvordan håndterer barnevernstjenesten en melding/underretning fra politiet?

Politiet har som andre offentlige instanser meldeplikt til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd.
Politiet har i tillegg egne bestemmelser som pålegger dem å varsle barnevernstjenesten.

Politiet skal straks underrette kommunens barnevernstjeneste når politiet setter i gang etterforsking mot en person under 18 år og saken ikke er av bagatellmessig art. Hvis barnet er i institusjon, skal institusjonen også underrettes. Dette følger av straffeprosessloven § 232 a og politiregisterforskriften § 10-2 første ledd.

Politiet skal også underrette barnevernstjenesten straks, når de får kjennskap til eller mistanke om at et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, jf. politiregisterforskriften § 10-3.

Alle meldinger barnevernstjenesten mottar fra politiet, skal registreres som meldinger og følges opp etter reglene i barnevernsloven § 2-1. Dette gjelder uavhengig av om politiet kaller dette for en melding eller en underretning.

19.6.2 Hvilke meldinger skal følges opp med undersøkelse?

Barnevernstjenesten skal snarest undersøke meldingen nærmere hvis den inneholder opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernsloven jf. barnevernsloven § 2-2 første ledd. Det er altså tilstrekkelig at barnevernstjenesten har rimelig grunn til å anta at forholdene i hjemmet eller andre grunner, gjør at det er behov for tiltak. Av hensynet til barnet er terskelen for å åpne undersøkelse lav. Dersom det kommer en melding fra en offentlig instans, har denne instansen allerede vurdert at terskelen for meldeplikt oppfylt. Det bør derfor som et klart utgangspunkt åpnes undersøkelse i disse sakene. Det må likevel alltid gjøres en konkret vurdering. Det er viktig at barnevernstjenesten dokumenterer skriftlig hvordan de har vurdert informasjonen de har fått.

Hvis barnevernstjenesten velger å iverksette en undersøkelse, kan ikke foreldrene/barnet klage på dette. Beslutningen er ikke et enkeltvedtak og derfor er det ikke mulig å klage på beslutningen, eller bringe inn for retten. (Norsk Rettstidende 2003:301)

Les mer om barnevernstjenestens undersøkelse i kapittel 20.

Hvis barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding, men ikke rekker å vurdere om meldingen skal følges opp med videre undersøkelser etter barnevernsloven § 2-1 før familien flytter til en ny kommune, må barnevernstjenesten vurderer om plikten til å varsle ny kommune er oppfylt, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Les mer om varslingsplikten i punkt 16.2.

Hvis barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak, jf. barnevernsloven § 2-1 andre ledd. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger.

Avgjørelsen om å henlegge en melding er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.

19.7.1 Åpenbart grunnløse meldinger

Barnevernstjenestene behandler en rekke sensitive personopplysninger. Av hensyn til de personene opplysningene gjelder, er det et grunnleggende prinsipp at det ikke registreres flere slike opplysninger enn strengt nødvendig, og at de ikke oppbevares lenger enn strengt nødvendig.

Henleggelse av åpenbart grunnløse meldinger skal ikke begrunnes, jf. barnevernsloven § 2-1 andre ledd siste setning. Dette skal være en snever unntaksregel. Ifølge forarbeidene vil bestemmelsen for eksempel gjelde for meldinger som er klart ubegrunnet, for eksempel fremsatt i sjikanehensikt, og meldinger som klart angår forhold som faller utenfor barnevernslovens anvendelsesområde.
Hvilke meldinger som er å anse som åpenbart grunnløse er en konkret vurdering som må gjøres i hvert enkelt tilfelle. Det må fremstå som helt klart for barnevernstjenesten at meldingen er åpenbart grunnløs dersom den skal kunne henlegges uten begrunnelse. Dersom barnevernstjenesten er i tvil om en melding er å anse som åpenbart grunnløs skal henleggelsen begrunnes skriftlig. (Prop. 133L punkt 8.1.4.4)

Når barnevernstjenesten mottar meldinger som faller utenfor barnevernsloven, følger det av god forvaltningsskikk at det tas kontakt med den eller de meldingen gjelder, for å høre om det er ønskelig at informasjonen videreformidles til rette instans.

Når barnevernstjenesten skal vurdere om en melding skal henlegges eller følges opp med en undersøkelse, skal det gjøres ut fra barnevernsfaglige vurderinger. Vurderingene skal dokumenteres skriftlig, av hensyn til en forsvarlig saksbehandling.

Dokumentasjon har stor betydning i saksforløpet, særlig for foreldrene og barnet. Det er viktig for deres rett til kontradiksjon.

Hvis det ikke foreligger skriftlige vurderinger i saken, er det heller ikke mulig for barneverns- og helsenemnda eller barnevernstjenesten selv å få kunnskap om hvordan tjenesten vurderte innholdet i meldingen og hvorfor beslutningen ble som den ble. Dette kan utfordre både kravet til forsvarlig saksbehandling og rettsikkerheten til barn og familier som er i kontrakt med barnevernet.

Om foreldrene skal informeres om innkomne meldinger som blir henlagt, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En praksis med åpenhet i alle ledd av barnevernstjenestens saksbehandling vil kunne bidra til økt tillit. På den andre siden vil informasjon om denne type meldinger også kunne bidra til økt konfliktnivå og uro i enkelte familier. Kravene til god forvaltningsskikk og barnevernslovens krav til forsvarlig saksbehandling innebærer ikke at foreldrene alltid skal informeres. Hva som antas å være til barnets beste, må være et sentralt moment i vurderingen av om foreldrene skal få informasjon om henlagte meldinger.

Meldinger som henlegges uten at det er satt i gang en undersøkelsessak, skal oppbevares i fem år i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem og deretter overføres til langtidslagring. Dette forutsetter at det ikke har kommet inn nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse. Les mer om arkivplikt i punkt 5.2.

Åpenbart grunnløse meldinger skal ikke oppbevares, se punkt 19.7.1.

Barnevernsloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født, jf. barnevernsloven § 1-2 første ledd. Se punkt 2.1.3.

Hvis barnevernstjenesten mottar meldinger og henvendelser om gravide og ufødte barn er det imidlertid lagt til grunn at barnevernstjenesten, eventuelt sammen med andre deler av hjelpeapparatet, kan samarbeide med foreldrene også før barnet er født. Det er også lagt til grunn at det ikke er noe i veien for at barnevernstjenesten setter inn ulike former for hjelpetiltak etter samtykke fra den gravide kvinnen. I Prop. 64 L (2022-2023) punkt 4.4 understreker departementet betydningen av samarbeid med de mest sårbare mødrene for å forebygge at omsorgssvikt oppstår etter fødselen, og at det i mange tilfeller vil være nyttig om barnevernstjenesten kommer tidlig inn og etablerer et samarbeid med den gravide kvinnen.

Det fremgår eksplisitt av barnevernsloven § 2-4 at barnevernstjenesten i visse tilfeller kan åpne en barnevernssak uten den gravides samtykke. Bestemmelsen viser til tilfeller der kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke er tatt inn og holdes tilbake på en statlig helseinstitusjon, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd. Les mer om dette i punkt 19.11.1. Det er også presisert at barnevernstjenesten kan tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødselen.

Utover denne bestemmelsen er det ikke hjemlet noe ansvar for det ufødte liv i barnevernsloven, og barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger knyttet til ufødt liv er ikke særskilt regulert i bestemmelsen om barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger.

Dette betyr at når barnevernstjenesten får en bekymringsmelding om et ufødt barn, kan det ikke åpnes undersøkelsessak eller iverksettes barnevernstiltak uten den gravides samtykke.

Hvis den gravide samtykker, kan imidlertid barnevernstjenesten iverksette ulike former for veiledning og frivillige hjelpetiltak.

Når barnevernstjenesten mottar meldinger og henvendelser om gravide og ufødte barn skal meldingen registreres, og det må vurderes om meldingen gir grunnlag for bekymring for det ufødte barn. Barnevernstjenesten må i så fall kontakte den gravide for å undersøke muligheten for å tilby hjelp. Barnevernsloven § 13-6 første ledd gir barnevernstjenesten (og andre organer som utfører oppgaver etter loven) en adgang til å behandle personopplysninger i saker som gjelder ufødte barn

19.11.1 Særlig om melding om gravid rusmiddelavhengig som tilbakeholdes i institusjon

Hvis barnevernstjenesten mottar melding fra kommunen om at en gravid rusmiddelavhengig tilbakeholdes i institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernssak uten den gravides samtykke, jf. barnevernsloven § 2-4.

Barnevernstjenesten kan etter denne bestemmelsen åpne barnevernssak. Bestemmelsen gir imidlertid ikke rettslig grunnlag for å gjennomføre en undersøkelsessak, eller for at barnevernstjenesten kan pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opplysninger uten den gravide kvinnens samtykke. På bakgrunn av den mottatte informasjonen må en resterende kontakt og dialog mellom barnevernstjenesten og den gravide baseres på frivillighet og et reelt og informert samtykke fra kvinnens side.

Barnevernstjenesten kan gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel selv om den gravide ikke samtykker til at det settes i gang en undersøkelse.

Selv om den gravide samtykker, har ikke barnevernstjenesten plikt til å iverksette tiltak. Ordlyden sier at barnevernstjenesten «kan» gi råd og veiledning, «tilby» frivillige hjelpetiltak og «vurdere» behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Det er viktig at barnevernstjenesten informerer den gravide om hvordan barnevernstjenesten kan jobbe med saken etter at barnet er født. Barnevernstjenesten bør formidle at et samarbeid i forkant gir større muligheter for å finne løsninger til barnet og foreldrenes beste.

Hvis barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding på et barn som omfattes av en pågående undersøkelse, skal henvendelsen registreres som en melding, jf. barnevernsloven § 2-1. Det er kun hvis meldingen inneholder opplysninger av en annen karakter enn det barnevernstjenesten allerede har informasjon om, at er det grunnlag for å utvide undersøkelsestemaet/ undersøkelsen. Undersøkelsen skal gjennomføres innen fristene i loven. Dersom barnevernstjenesten på grunn av de nye opplysningene ikke kan gjennomføre undersøkelsen på en forsvarlig måte innen fristen på tre måneder, må barnevernstjenesten vurdere om undersøkelsestiden skal utvides med hjemmel i barnevernsloven § 2-2 andre ledd.

Hvis det er foreldrene eller barnet som i løpet av undersøkelsen fremsetter ønske/søker om tiltak, er det ikke naturlig å registrere ønsket/søknaden som en innkommet bekymringsmelding. Barnevernstjenesten må imidlertid som del av undersøkelsen utrede om barnet har et særlig behov for det/de tiltak det søkes om. Avgjørelsen er å regne som et enkeltvedtak som kan påklages.

Hvis barnevernstjenesten mottar bekymringsmelding i en tiltakssak, vil dette som hovedregel kunne anses som opplysninger i en pågående sak, men meldingen skal likevel registreres som melding, og det må vurderes om innholdet i meldingen gir grunnlag for å åpne en ny undersøkelse. Det er viktig at alle meldinger som barnevernstjenesten mottar blir registrert. Barnevernstjenesten må sende tilbakemelding til melder også i disse tilfellene. Les mer om tilbakemelding til melder i punkt 19.15.

I tillegg gir det også et riktig statistisk bilde av innkomne meldinger.

Søknader/ønsker om tiltak fra foreldre og barn, der barnet allerede har en aktiv tiltakssak, skal ikke registreres som melding. Om det skal åpnes en undersøkelse må vurderes konkret i hver enkelt sak.

Barnevernstjenesten blir ofte kontaktet av personer som ønsker å gi opplysninger om enkeltpersoner eller familier som trenger hjelp fra barnevernstjenesten. Det hender at de som vil gi slike opplysninger ønsker å være anonyme. Dersom opplysningene er gitt i anonym form, og barnevernstjenesten faktisk ikke vet hvem som har formidlet opplysningene, vil vedkommende forbli anonym.

Hvis barnevernstjenesten vet hvem som har gitt opplysningene, må barnevernstjenesten alltid opplyse kilden om at anonymitet ikke kan garanteres. Partene i en barnevernssak har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, med mindre et av unntakene kommer til anvendelse. Dette følger av forvaltningsloven §§18-19, og barnevernsloven § 12-6.

Muligheten til å begrense partenes innsyn i dokumenter gir barnevernstjenesten en adgang til å unnlate å gi parten dokumenter og opplysninger. Barnevernstjenesten kan likevel velge å la parten gjøre seg kjent med dem og skal vurdere om parten skal gis adgang til også å gjøre seg kjent med dokumenter og opplysninger som kan unntas. Innsyn bør gis dersom hensynet til parten veier tyngre enn behovet for unntak, jf. forvaltningsloven § 18 andre ledd. Hvilke muligheter man har for å unnta opplysninger kan du lese mer om i punkt 15.4.4 og 15.4.9.3.

Hvis det blir nødvendig for barnevernstjenesten å fremme en sak for barneverns- og helsenemnda, vil melders identitet ikke kunne unntas partsinnsyn jf. barnevernsloven § 14-6. Et unntak fra dette er der barnet bor på skjult adresse, eller det er fremmet krav om at barnet bor på skjult adresse. Om opplysninger om identiteten til anonyme vitner, kan bidra til å avsløre barnets adresse, kan identiteten unntas partsinnsyn jf. barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

Offentlige ansatte og flere yrkesgrupper har en personlig lovpålagt meldeplikt, jf. barnevernsloven § 13-2. Det er uforenlig med en slik meldeplikt å melde anonymt. En del offentlige instanser har imidlertid etablert rutiner som medfører at det er leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barnevernstjenesten. I et slikt tilfelle kan det tenkes at navnet på melder ikke står i bekymringsmeldingen. Innholdet i bekymringsmeldingen vil nok likevel, i de fleste tilfeller, kunne identifisere hvem som har observert og/eller har fått opplysninger som medfører at det er vurdert å være grunnlag for opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Opplysninger om melders identitet, inkludert offentlig ansatte og yrkesutøvere med meldeplikt, kan unntas partsoffentlighet etter forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b når det er særlige grunner til at opplysningene ikke bør meddeles videre. Et eksempel på en slik situasjon kan være at det er grunn til å frykte at en melder vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det er et vilkår at det ikke er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med hvem som har meldt bekymring. I vurderingen må det foretas en avveining mellom behovet for hemmeligholdelse og partens behov for innsyn.

Hvis det er grunn til å tro at opplysningene er fremsatt i sjikanehensikt eller er svært løst fundert, vil det være mindre grunn å beskytte melder. Det kan likevel være grunn til å beskytte melder selv om det viser seg at opplysningene ikke er riktige, dersom vedkommende hadde saklig grunn til å gi opplysningene videre til barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor de som melder bekymring for et barn. Likevel skal barnevernstjenesten gi tilbakemelding om at meldingen er mottatt, jf. barnevernsloven § 13-3. Dette skal skje innen tre uker etter at meldingen er mottatt. Både privatpersoner og til offentlige myndigheter skal få tilbakemelding. Hvis meldingen kommer fra en offentlig myndighet som har opplysningsplikt, skal det opplyses om det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2.

I de tilfellene der barnevernstjenesten vurderer meldingen som ny informasjon i en pågående undersøkelse, skal det også gis tilbakemelding til melder etter reglene i barnevernsloven § 13-3.

Barnevernstjenesten trenger ikke å gi tilbakemelding i de tilfellene der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. Dette kan være ved sjikanøse meldinger eller meldinger som faller utenfor barnevernstjenestens ansvarsområde. Unntakene gir barnevernstjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn selv å avgjøre om tilbakemelding skal gis, eller om en slik tilbakemelding vil kunne være til skade for barnet og familien.

19.16.1 Når barnet bor privat i kommunen

Barnevernstjenesten har plikt til å vurdere på vanlig måte om en melding skal følges opp med en undersøkelse, herunder om meldingen krever umiddelbar oppfølging. Barnevernstjenesten skal starte en undersøkelse dersom den får informasjon som gir rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven. Barnevernstjenesten har derfor ikke en generell plikt til å åpne undersøkelsessak og vurdere barnets omsorgssituasjon dersom et barn bor privat hos andre enn barnets foreldre (Se omtale i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 8.4.4.)

Enslige mindreårige som flytter privat før de blir formelt bosatt i en kommune, kan imidlertid være utsatt for utnytting eller annen form for omsorgssvikt. Det kan derfor være grunnlag for å åpne undersøkelsessak når barnevernstjenesten får melding om at en enslig mindreårig bor privat før formell bosetting i en kommune. Dette må imidlertid alltid vurderes konkret ut fra opplysningene i den enkelte sak.

19.16.2 Når barnet bor på mottak eller omsorgssenter

Utgangspunktet er at staten ved Bufetat eller UDI har ansvar har omsorgsansvaret og plikt til å ivareta omsorgen for enslige mindreårige når de bor henholdsvis på et omsorgssenter eller mottak, frem til bosetting eller retur.

At barnevernstjenesten også skal yte tjenester og tiltak til enslige mindreårige asylsøkere som bor i omsorgssenter fremgår også tydelig at forarbeidene til barnevernsloven. I Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven kap. 17.4.4. fremgår følgende:

«Bufetat kan imidlertid kontakte den kommunale barnevernstjenesten der et barn har rusproblemer eller andre alvorlige atferdsproblemer, der det er mistanke om menneskehandel eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder. Dette vil i hovedsak være barn som er helt små og har et omsorgsbehov som ikke kan tilstrekkelig ivaretas på omsorgssenteret. Bruk av tiltak fra barnevernet skal for øvrig være begrunnet i at barnet trenger et tilbud utover ren omsorg, og skal være motivert ut fra hensynet til barnets beste. Barnevernstjenestens ansvar vil i så fall være det samme som for andre barn med tilsvarende problemer. Det vises også til at andre sektormyndigheter, som helsesektoren, også vil ha et ansvar for å ivareta behovene til denne gruppen barn».

Tilsvarende gjelder når det er et barn mellom 15-18 som bor i et mottak. Dersom det oppstår uenighet om hvilken kommunal barnevernstjeneste som er ansvarlig, viser vi til de øvrige bestemmelsene i barnevernsloven § 15-4.

Barnevernstjenesten skal primært bidra med barnevernstiltak hvis et barn har rusproblemer eller på andre måter utsetter sin utvikling for alvorlige fare, der det er mistanke om menneskehandel eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder, jf. Prop. 133 L (2021-2022) punkt 17.4.4.

Hvis et barn har flyttet privat og barnevernstjenesten vurderer at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven, bør barnevernstjenesten forsøke å motivere barnet til å flytte tilbake til omsorgssenteret eller mottaket. Hvis barnet ikke vil, må barnevernstjenesten vurdere behovet for å iverksette barnevernstiltak. Det vises til at barnevernstjenesten også kan tilby opphold i et omsorgssenter som et frivillig tiltak etter barnevernsloven §§ 3- 1 og 3-2. I særskilte tilfeller kan et barn også får opphold i et omsorgssenter etter et akuttvedtak etter § 4-2 eller vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-3. jf. § 5-3 første ledd.

19.16.3 Når barn bor i kommunen og er flyktninger (etter asylsøknaden er behandlet og fått opphold)

Det er den kommunen der et barn oppholder seg som har ansvaret for å yte tjenester og verksette tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 15-4 første ledd. Bufdir har i flere tolkningsuttalelser presisert dette, sist i tolkningsuttalelse 30.03.2023, hvor det fremgår at det følger både direkte av loven og av forarbeidene til loven, at oppholdskommuneprinsippet gjelder i alle tilfeller, også i saker hvor barnet har en aktiv sak i en annen kommune. Hvis en kommune fatter akuttvedtak, kan imidlertid oppholdskommunen avtale med barnets bostedskommune at saken overføres dit, slik at bostedskommunen blir ansvarlig for å reise sak for barneverns- og helsenemnda. En forutsetning for å inngå en slik avtale er at barnet har tilknytning til kommunen, jf. barnevernsloven § 15-4 tredje ledd og § 15-5 femte ledd. Vilkåret om at barnet må ha tilknytning til kommunen, vil som regel være oppfylt for barnets bostedskommune.

Det vises også til tolkingsuttalelsen datert 12. april 2017 om oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker, og 7. april 2017 om bruk av akuttvedtak og omsorgsovertakelse overfor enslige mindreårige asylsøker som bor på asylmottak.

Hvis vilkåret for å sette i gang undersøkelse er oppfylt, har barnevernstjenesten rett og plikt til å undersøke. Det vil si at verken foreldre eller barn kan motsette seg at undersøkelse gjennomføres. Se vilkår for å åpne undersøkelse i kapittel 19.6.2.

Formålet med en undersøkelse er å undersøke om barnet lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Gjennom undersøkelsen kan barnevernstjenesten skaffe seg grunnlag til å vurdere om barnet og familien har behov for barnevernstiltak etter kapittel 3 til 6, jf. barnevernsloven §§ 2-2 og 1-1. Barnevernstjenesten er tillagt et særskilt ansvar for å beskytte barn mot alle former for omsorgssvikt og overgrep, jf. FNs barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og 19. Derfor er det viktig at forholdene undersøkes med tilstrekkelig grundighet.

Det å åpne undersøkelse er et inngrep i både barn og foreldres rett til vern om sitt privat- og familieliv, jf. blant annet EMK artikkel 8. Barnevernstjenesten har imidlertid et vidt skjønnsmessig spillerom til å åpne undersøkelse dersom vilkårene for dette er oppfylt. Fordi en undersøkelse innebærer inngripende myndighetsutøvelse stilles strenge krav til saksbehandlingen og forståelse av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelser er svært viktig fordi det er i denne fasen grunnlaget for barnevernets videre hjelp til utsatte barn og familier legges. Gode vurderinger av barns behov i undersøkelsesfasen er en forutsetning for at barnevernet skal kunne gi barnet nødvendig hjelp til rett tid.

Vedtak etter barnevernsloven må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha tilfredsstillende begrunnelse. Se HR-2020-661-S, avsnitt 171. Hvordan undersøkelsen gjennomføres og dokumenteres får betydning for om en sak kan sies å bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag.

En avgjørelse om å gjennomføre en undersøkelse er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang. Les om vedtak i kapittel 4.

20.1.1. Forsvarlighetskravet og minste inngreps prinsipp

Det følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste at undersøkelsen skal omfatte alle relevante forhold i den enkelte sak og være grundig nok til at barnevernstjenesten kan vurdere hva som er barnets behov for tiltak.

En undersøkelse er et inngrep i retten til privatliv, og mange barn og foreldre vil oppleve den som belastende. Av den grunn skal undersøkelsen være mer omfattende enn formålet tilsier. Dette følger av minste inngreps prinsipp, som er tatt inn i barnevernsloven § 2-2 tredje ledd, for å tydeliggjøre at prinsippet også gjelder i undersøkelsesfasen. Hvis bekymringstemaet anses som mindre alvorlig, kan undersøkelsen være tilsvarende mindre omfattende. Barnevernstjenesten har plikt til å avslutte en undersøkelse så snart det er grunnlag for det. En undersøkelse skal derfor avsluttes etter kort tid hvis det tidlig kan konkluderes med at det ikke er grunn til å tro at barnet har behov for tiltak etter barnevernsloven.

Siden en undersøkelse er et inngrep i retten til privatliv, og mange barn og foreldre vil oppleve den som belastende, skal den også gjennomføres så skånsomt som mulig. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Ordlyden «så skånsomt som mulig» innebærer at undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen den berører, at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier og at kunnskap om undersøkelsen ikke spres unødig. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2).

20.1.2 Barnevernets plikt til å samarbeide med barn og foreldre

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av undersøkelsen tilstrebe å samarbeide med barn og foreldre og behandle dem med respekt. Dette følger av barnevernsloven § 1-9.

Et godt samarbeid med barn og foreldre kan både bidra til bedre innsikt i barnets og familiens behov, og legge til rette for at foreldre og barn med behov for hjelp ønsker å motta tiltak. Det er viktig at det tilrettelegges for at barnet og foreldrene får god anledning til å opplyse saken. Les om kontradiksjon i punkt 2.4.9. Et godt samarbeid vil ofte være en avgjørende forutsetning for at barnevernstjenesten får iverksatt virkningsfulle tiltak. Også i de tilfeller der konklusjonen blir å henlegge saken, er det vesentlig at barn og foreldre har hatt et mest mulig positivt møte med barnevernet gjennom undersøkelsen. Dette er viktig for å skape tillit til barnevernet generelt, men ikke minst at det for mange vil kunne oppstå nye vansker og nye meldinger til barnevernet med påfølgende undersøkelser. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med barn og foreldre i punkt 2.4.4.

20.1.3 Medvirkning og hensynet til barnets beste

Det er viktig at barnevernstjenesten sørger for at barnet og foreldrene får mulighet til å medvirke i hele undersøkelsesprosessen, jf. barnevernsloven §§ 1-4 og 1-9. Les om barnets rett til å medvirke i punkt 2.4.2 og foreldrenes rett til medvirkning i punkt 2.4.4.

Hensynet til hva som anses å være barnets beste skal være førende for alle beslutninger som tas, inkludert ligge til grunn for hvilke undersøkelsesaktiviteter som barnevernstjenesten beslutter å gjennomføre. Dette følger av barnevernsloven § 1-3.

Formålet med barnets medvirkning er å få frem barnets synspunkter om egen situasjon. I tillegg er medvirkning viktig for å bidra til at de avgjørelser barnevernet fatter i en undersøkelsesfase er til barnets beste.

20.1.4 Dokumentasjonsplikt

Barnevernstjenesten har plikt til å føre en journal for hvert enkelt barn. Det følger av barnevernsloven § 12-4.

Journalplikten gjelder i alle ledd av barnevernets saksbehandling, inkludert for undersøkelsesfasen.

Journalen skal inneholde alle vesentlige faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som barnevernet bygger sin saksbehandling på og som kan ha betydning for de beslutninger og vedtak som treffes.

Les mer om dokumentasjonsplikt i kapittel 5.

20.1.5 Begrensninger i partsinnsyn i undersøkelsesfasen

Partene i en barnevernssak har i utgangspunktet rett til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter etter reglene i forvaltningsloven §§ 18 til 19, og de har rett til å bli forelagt opplysninger, jf. forvaltningsloven § 17. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 12-6 første ledd. Partsinnsyn gjelder både under forberedelsen av en sak og etter at det er truffet vedtak i saken. Retten til partsinnsyn inntrer fra barnevernstjenesten har igangsatt en undersøkelse. Det er imidlertid bestemmelser i forvaltningsloven som gir mulighet til å unnta opplysninger fra partsinnsyn.

Partene kan videre nektes innsyn i sakens dokumenter hvis innsyn kan hindre at barnevernstjenesten kan få gjennomført en undersøkelse etter § 2-2. Begrensningene i innsyn gjelder bare så lenge undersøkelsen pågår. Dette følger av barnevernsloven § 12-6 tredje ledd. Les mer om partsinnsyn i punkt 15.4.

20.2.1 Hvem er sakens parter?

Det er viktig at barnevernet innledningsvis i undersøkelsen tar stilling til hvem som er part i saken og informerer om partsrettigheter. Les mer om dette i kapittel 6.

20.2.2 Undersøkelsen må settes raskt i gang

Barnevernsloven § 2-2 andre ledd forutsetter at undersøkelsen skal gjennomføres snarest og innenfor rammen av lovens frist på tre eller seks måneder. Les mer om dette i punkt 20.12.1. Kravet om at undersøkelsen skal gjennomføres snarest, innebærer at undersøkelsesarbeidet starter opp tidlig, i tillegg til at det regelmessig må vurderes om undersøkelsen kan henlegges eller om det er behov for videre undersøkelser. Videre følger det av loven at undersøkelsens omfang må vurderes konkret ut fra behovet i den enkelte saken.

Innholdet i bekymringen vil være avgjørende for hvor raskt undersøkelsen må settes i gang.

Snarest mulig etter at barnevernstjenesten har besluttet å igangsette en undersøkelse, må barn og foreldre få informasjon om at undersøkelsen er i gang og årsaken til dette.

20.2.3 Plan for undersøkelsen

Undersøkelsen må gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Det følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd andre punktum.

For at undersøkelsen skal bli systematisk og tilstrekkelig grundig, må den planlegges. Det følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd at barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen. En undersøkelsesplan sikrer at arbeidet med undersøkelsen er systematisk, og kan bidra til at alle relevante forhold undersøkes og aktuelle personer og offentlige instanser involveres. Planen skal sikre fremdrift i forhold til frister og kommunikasjon med familien og barnet, samt plan for innhenting av informasjon.

Utarbeiding av undersøkelsesplan bør skje i samarbeid med barn og foreldre.

Planen bør evalueres underveis for å sikre at undersøkelsen blir treffsikker. Hvis det er nødvendig å endre planen, bør familien informeres om det.

En skriftlig undersøkelsesplan synliggjør barnevernstjenestens arbeid og gir dermed mulighet for innsyn, diskusjon og justeringer. En undersøkelsesplan kan være et viktig utgangspunkt for åpenhet, involvering og samarbeid. En slik praksis legger i neste omgang grunnlag for større tillit og fører til økt legitimitet for barnevernet i befolkningen. Innenfor en tjeneste der mange er ambivalent til å motta hjelp, er denne åpenheten og tydeligheten særlig viktig.

Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Undersøkelsen skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven § 1-7. Utover dette er det ikke nærmere regulert i loven hvor omfattende en undersøkelse skal være.

En undersøkelse av barnets helhetlige omsorgssituasjon vil vanligvis omfatte flere aspekter i barnets liv, blant annet momenter som barnets hjemmeforhold, emosjonelle behov, helse og utvikling, forhold i barnehage eller skole, fritidsaktiviteter og andre forhold av betydning. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2.) Hvilke forhold som bør inngå i den enkelte undersøkelse, vil måtte bero på en konkret vurdering av den enkelte sak.

Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter barnevernsloven. Samtidig skal den gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke være mer omfattende enn formålet tilsier. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd, og innebærer at omfanget av undersøkelsen skal stå i forhold til de faktiske forhold og bekymringstemaets innhold, omfang, alvor og kompleksitet.

At undersøkelsen ikke skal være mer omfattende enn formålet tilsier, innebærer en plikt for barnevernstjenesten til å avslutte undersøkelsen så snart det er grunnlag for det. Omfanget

Barnevernstjenesten må gjøre en avveiing mellom utredningsplikt, forsvarlighetskravet og minste inngreps prinsipp. Hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen.

En undersøkelse skal omfatte alle relevante forhold i den enkelte sak og være grundig nok til at barnevernstjenesten kan vurdere barnets behov for tiltak.

20.3.1 Nærmere om tema for undersøkelsen

Hvilke tema en undersøkelse skal omfatte, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle med utgangspunkt i de opplysninger som kommer frem i bekymringsmeldingen, sammenholdt med eventuell tidligere kjennskap til familien og foreløpige vurderinger av situasjonen. Barnevernstjenesten må i hver enkelt sak gjøre seg opp en mening om hva undersøkelsen skal inneholde og hvilket omfang den skal ha. Undersøkelsen skal klargjøre barnets behov og helhetlige omsorgssituasjon. Undersøkelsen skal kartlegge relevante faktiske forhold, men ikke være mer omfattende enn nødvendig.

Temaene i bekymringsmeldingen er ikke en begrensning i hva undersøkelsen skal omfatte. Det kan komme frem opplysninger gjennom undersøkelsen som vil kunne påvirke undersøkelsens innhold og omfang. Dette innebærer at barnevernstjenesten helt fram til undersøkelsen avsluttes, må vurdere hvilke undersøkelsesaktiviteter som er nødvendige i den enkelte saken. Det er viktig at barnevernstjenesten ikke for tidlig i undersøkelsen fokuserer på en bestemt konklusjon.

Først etter at undersøkelsen er gjennomført skal barnevernstjenesten konkludere. Dette utelukker ikke at barnevernstjenesten kan iverksette tiltak i undersøkelsesperioden hvis det anses nødvendig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon, se punkt 20.6.

Barnets situasjon og behov må være det sentrale utgangspunktet for undersøkelsen. Foreldrenes behov og vansker må ikke ta fokuset bort fra barnet, og hva som er barnets behov. Undersøkelsesaktivitetene skal avklare barnets omsorgssituasjon og behov og foreldrenes omsorgsevner.

20.3.2 Opplysninger fra tidligere barnevernssak

Meldingen som skal undersøkes, må sees i sammenheng med eventuell annen informasjon barnevernstjenesten har om barnet og familien fra før. Opplysninger fra tidligere meldinger eller undersøkelser om barnet må vurderes og vektlegges i planleggingen av den aktuelle undersøkelsen.

20.3.3 Barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov

Det er viktig at barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov for barnevernstiltak vurderes nøye i undersøkelsesfasen.

En undersøkelse skal, med barnets behov i sentrum, vurdere barnets situasjon når det gjelder barnets utvikling, foreldrenes omsorg, familie og miljø. Kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum» oppstiller under hver av disse tre hovedkategoriene flere temaer som kan være relevante for å fatte forsvarlige beslutninger i undersøkelsens sluttfase, herunder bidra til at det blir gitt rett hjelp til rett tid. Les mer om Kunnskapsmodellens inspirasjonskilder ved svenske og danske modeller.

Relevante områder å undersøkelse vil først og fremst være; barnets hjemmeforhold, emosjonelle behov, helse og utvikling.

I tillegg må barnevernstjenesten undersøke hvordan barnet fungerer på de andre arenaene hvor det oppholder seg; i barnehagen, på skolen, på fritidsaktiviteter og på andre aktuelle arenaer. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2.)

Barnets «helhetlige omsorgssituasjon» omfatter begge foreldrenes hjem i tilfeller der barna har foreldre som ikke bor sammen, se nærmere omtale i punkt 20.4.

I undersøkelsesfasen kan involvering av barnets familie og nettverk både bidra til å opplyse saken på en god måte, og bidra til å finne gode løsninger for det enkelte barn. Allerede i undersøkelsesfasen skal barnevernstjenesten ta hensyn til barnets kulturelle, etniske, språklige og religiøse bakgrunn. En kultursensitiv tilnærming kan i mange saker bidra til bedre forståelse av hva som er barnets og familiens behov i den enkelte sak. Les mer om involvering av barnets familie og nettverk i punkt 2.4.4.2 og hensynet til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i punkt 2.4.5.

I mange tilfeller vil det være behov for informasjon fra andre tjenester, som for eksempel skole, barnehage, helsetjenester og NAV. Opplysninger om barnets levekår (familiens boforhold og økonomiske situasjon) kan være viktig for å forstå familiens utfordringer og barnets behov.

Det vil ofte også være viktig å innhente opplysninger om barnets helse. Se nærmere omtale av dette i punkt 20.3.4.

20.3.4 Oppmerksomhet på barnets helse i undersøkelsen

Det er viktig at barnevernstjenesten i en undersøkelse også er opptatt av barnets helse. Det kan være viktig å få klargjort om barnets uttrykk og utvikling er en reaksjon på omsorgssvikt eller overgrep, og/eller er knyttet til helseutfordringer hos barnet. Å være oppmerksom på barnets helse er også viktig for å bidra til at barn som har behov for det, får nødvendig helsehjelp i rett tid.

Hvis barnevernstjenesten i undersøkelsesfasen finner grunn til å tro at barnet har behov for helsehjelp, og barnet/familien samtykker, skal barnevernstjenesten kontakte helse- og omsorgstjenesten. Det er helsetjenesten som skal utføre kartleggingen som Nasjonalt forløp – Barnevern – kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus legger opp til. Innen 12 uker etter at barnevernstjenesten har besluttet undersøkelse skal de skriftlig dokumentere hvorfor/hvorfor ikke forløpet er startet. Les om barnevernstjenestens ansvar for å sikre helsehjelp i kapittel 30. Les også om innhenting av opplysninger i undersøkelsen i punkt 20.8.5.

20.4.1 Foreldre

Når barnevernstjenesten åpner en undersøkelse, skal barnets helhetlige omsorgssituasjon undersøkes på en forsvarlig måte, jf. barnevernsloven §§ 1-7, jf. 2-2.

En undersøkelse skal rette seg mot barnets helhetlige omsorgssituasjon, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Bor foreldre sammen, blir begge foreldrene del av undersøkelsen. Hvis barnet har to hjem (fast bosted to steder), må barnevernstjenesten undersøke forholdene i begge hjemmene for at barnets helhetlige omsorgssituasjon blir undersøkt. Bor barnet fast hos en av foreldrene og har samvær med den andre, vil en undersøkelse av barnets helhetlige omsorgssituasjon som regel omfatte både hjemmet der barnet bor fast og samværshjemmet.

Hvor omfattende undersøkelser som gjennomføres i samværshjemmet, må blant annet ses i sammenheng med omfanget av samværet, hva bekymringen gjelder og annen informasjon som kommer frem i forbindelse med undersøkelsen. Undersøkelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Dette vil også gjelde for vurderingen av i hvilket omfang det skal undersøkes i samværshjemmet, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2.)

Hvis barnevernstjenesten vurderer at undersøkelsen unntaksvis kun skal rette seg mot hjemmet der barnet bor fast, må de likevel som den klare hovedregel informere samværsforelder om at det er åpnet undersøkelse og hva som er bakgrunnen for dette. Barnevernstjenesten må som regel også innhente opplysninger fra samværsforelder for å sikre at saken blir tilstrekkelig og forsvarlig utredet. Dette handler også om å finne frem til ressursene rundt barnet.

Det kan tenkes tilfeller der barnevernstjenesten ikke bør informere den andre forelderen om at det er åpnet undersøkelse. Dette vil for eksempel være aktuelt dersom barnet bor på sperret adresse, og ellers helt unntaksvis der en slik løsning vurderes som nødvendig ut fra hensynet til barnets beste. Les mer i tolkningsuttalelse om informasjon om opprettelse av undersøkelse og tolkningsuttalelse om barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldrene er informert. Unntak må begrunnes konkret i den enkelte sak. Begrunnelsen må synliggjøre hvorfor det antas å være til skade om opplysningene gis ut.

20.4.2 Andre omsorgspersoner

Barnets helhetlige omsorgssituasjon kan også omfatte andre enn foreldre, hvis barnet har andre primære omsorgspersoner enn foreldrene. Hvis for eksempel barnet bor sammen med steforeldre eller helt eller delvis bor hos besteforeldre, må disse involveres i undersøkelsen. (Prop 133L (2020-2021) punkt 8.2.5.4.)

Når det gjelder enslige mindreårige barn, som bor privat med følgeperson eller andre voksne, så er det ingen som har et regulert omsorgsansvar for barnet. Omsorgen utøves dermed av de voksne som barna bor sammen med. For enslige mindreårige med følgeperson eller som er privatboende, er mangelen på regulert omsorgsansvar særlig utfordrende. Dette handler om temaer som beslutningsmyndighet om barnet, juridisk ansvar for barnet og informasjonsdeling med aktuelle velferdstjenester som barnet kan motta i kommunen. En undersøkelse i slike situasjoner vil må dermed rette seg mot hvorvidt disse voksne gir barnet forsvarlig omsorg, jf. barnevernsloven § 2-2.

20.4.3 Søsken

Når barnevernstjenesten mottar bekymring for ett barn, er det nødvendig å vurdere om andre barn i familien skal omfattes av undersøkelsen.

Selv om andre instanser har kontakt med familien, kan ikke barnevernstjenesten unnlate å undersøke forholdene med begrunnelse i at andre instanser, som f.eks. familievernet, BUP eller politi, har kontakt med familien.

Som hovedregel skal det først etter at undersøkelsen er gjennomført konkluderes med om det er behov for å sette inn tiltak. Barnevernstjenesten må imidlertid alltid vurdere om det er nødvendig å iverksette tiltak før undersøkelsen er avsluttet. Barnets situasjon og behov er utgangspunktet for denne vurderingen. Å iverksette tiltak før undersøkelsen er avsluttet forutsetter samtykke og bør bare skje unntaksvis. Hvis barnevernstjenesten iverksetter tiltak på dette stadiet, må de likevel følge de vanlige reglene til enkeltvedtak. Se nærmere om dette i kapittel 4.

Hvis undersøkelsen rettes mot begge foreldres hjem, og foreldrene bor i hver sin kommune, kan det oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal undersøke. I samsvar med oppholdskommuneprinsippet i barnevernsloven § 15-4, vil begge kommunene kunne ha ansvar alt etter hvor barnet oppholder seg når saken oppstår. Les mer om oppholdsprinsippet i punkt 12.6.

Som regel vil det være barnets bostedskommune som har best forutsetninger for å vurdere om det er grunnlag for å åpne undersøkelsessak og gjennomføre en undersøkelse. Hvis barnet har fast bosted hos begge foreldrene vil det være naturlig at de to kommunene samarbeider om å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon. Et samarbeid vil i mange tilfeller også være naturlig mellom barnets bostedskommune og samværskommune.

Det er ikke regulert i loven hva en undersøkelse konkret skal inneholde. Det viktigste er at undersøkelsen er grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter barnevernsloven, og hvilke tiltak det eventuelt er behov for. Barnevernstjenesten må i hver enkelt sak vurdere hvilke undersøkelsesskritt og vurderinger som må foretas for at undersøkelsen skal bli «grundig nok». Fristene setter tidsrammer for undersøkelsen, men det må være faglige vurderinger som ligger til grunn for hvor omfattende den skal være.

Undersøkelsesaktivitetene må være av en slik art og et slikt omfang at de samlet sett er egnet til å gi best mulig innsikt i barnets situasjon og behov. Om bekymringen kan undersøkes ved alternative aktiviteter, må barnevernstjenesten velge de minst inngripende. Det er viktig at alternative forklaringer og hypoteser undersøkes når det er grunn til dette.

Kravet om at undersøkelsen ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig begrenser hva barnevernstjenesten kan gjøre uten foreldrenes samtykke. Det er imidlertid viktig at hensynet til privatlivets fred ikke fører til at saken ikke blir tilstrekkelig undersøkt og dermed hindrer at barn får nødvendig hjelp fra barnevernstjenesten.

I møte med barn og unge med bør alle mulige årsaker til barnets væremåte vurderes og eventuelt utredes. Et vesentlig spørsmål er om barnets uttrykk eller utvikling kan være knyttet til funksjonsvansker hos barnet, og/eller om de er reaksjoner på omsorgssvikt, overgrep, vold osv.

Selv om loven ikke stiller krav til innholdet i undersøkelsen, gir barnevernsloven § 2-2 hjemmel for mulige undersøkelsesaktiviteter som griper særlig inn i retten til privatliv, jf. EMK art 8 og barnekonvensjonen art 16. Les mer om dette i kapittel 1. Dette gjelder blant annet at barnevernstjenesten kan dra på hjemmebesøk, kan kreve å samtale med barnet alene og kan engasjere sakkyndig. I tillegg er det hjemmel for at barnevernstjenestens leder kan vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.

Barnevernet må alltid vurdere nøye om det er behov for å bruke tolk når de i undersøkelsen skal ha samtale med foreldre og barn. Les mer om bruk av tolk i kap. 10.

Beslutninger om å iverksette undersøkelsesaktiviteter som ledd i undersøkelsessaken, for eksempel beslutninger om å innhente informasjon, er ikke enkeltvedtak som gir klagerett. (Høyesteretts kjennelse Rt. 2003 s. 301)

20.8.1 Samtaler med foreldre

En undersøkelse bør som regel starte med at foreldrene innkalles til en samtale for å gjennomgå meldingen/den bekymringen som ligger til grunn for saken. For å etablere et godt samarbeid og for å sikre medvirknings- og kontradiksjonsretten er det viktig å ha samtaler med foreldrene tidlig i saken, og under hele undersøkelsen. I noen tilfeller bør barnevernstjenesten snakke med barnet som første undersøkelsesaktivitet. Se mer om dette i punkt 20.8.2. Foreldrene er, sammen med barnet, i utgangspunktet de viktigste informantene i undersøkelsen, og de vil i de fleste tilfeller bidra til innsikt i barnets og familiens situasjon og behov. Barnevernstjenesten har en plikt til å samarbeide med foreldrene, jf. barnevernsloven § 1-7. Les mer om foreldres rett til medvirkning i punkt 2.4.4 og kontradiksjon i punkt 2.4.9.

Forelder som anses som part i undersøkelsessaken har partsrettigheter. Det er viktig at barnevernstjenesten informerer om disse rettighetene i løpet av den første samtalen. Les mer om partsstatus og partsrettigheter i kapittel 6.

20.8.2 Samtaler med barnet

20.8.2.1 Barnet som informant og barnets medvirkningsrett

Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 andre ledd.

En sentral kilde til opplysninger er barnet selv, og det er viktig at det etableres et best mulig samarbeid med barnet. En god relasjon til barnet vil bidra til at barnet oppfatter barnevernstjenestens bistand som en hjelp og støtte. Innsikt i barnets egen opplevelse av situasjonen er nødvendig for å kunne vurdere hva som er det beste for barnet. Grunnlaget for dette samarbeidet legges i undersøkelsesfasen. Ofte vil det være hensiktsmessig å snakke med barnet tidlig i prosessen, men dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. (Prop. 113 L (2020-2021) [Prop. 133 L (2020-2021)] pkt. 8.2.5.3)

Samtaler med barnet i undersøkelsesfasen vil på den ene siden ha som formål å kartlegge faktum og barnets opplevelser av sin livssituasjon. I tillegg skal samtalene bidra til å oppfylle barnets medvirkningsrett, jf. barnevernsloven § 1-4. Dette innebærer at barnevernstjenesten gjennom samtaler med barnet skal få kjennskap til barnets synspunkter på de forhold undersøkelsen retter seg mot. Barnets synspunkter er viktige som del av beslutningsgrunnlaget som skal ligge til grunn for barnevernets konklusjon på undersøkelsen.

I mange tilfeller er det viktig at barnevernstjenesten snakker med barnet uten at foreldrene er til stede, og noen ganger er det også nødvendig at samtalene gjennomføres uten at foreldrene er informert om samtalen i forkant. Dette må alltid vurderes konkret. Les mer om dette i punkt 20.8.2.4.

20.8.2.2 Hvor langt strekker barnevernets plikt til å snakke med barnet?

Dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal barnevernstjenesten, med mindre hensynet til barnets beste tilsier noe annet, alltid snakke med det barnet meldingen handler om.

Barnet har imidlertid ikke en plikt til å snakke med barnevernstjenesten. Slike samtaler kan bare gjennomføres hvis barnet selv ønsker dette. FNs barnekomité understreker at barnet "fritt" skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter, og at det innebærer at det skal gjøres uten press, manipulering eller utilbørlig påvirkning, og at barnet selv velger om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt. (FNs barnekomité, Generell kommentar nr. 12 (2009), Barnets rett til å bli hørt)

Barnets rett til å medvirke innebærer at barnevernstjenesten ikke uten videre kan legge til grunn at barnet ikke ønsker å snakke med dem i tilfeller der denne informasjonen kommer via foreldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller be om å få kontakte barnet direkte for å spørre om barnet ønsker samtale.

20.8.2.3 Planlegging og gjennomføring av samtalen

Barnevernstjenesten må ut fra bekymringens karakter, og barnets modenhet og alder vurdere hvordan en samtale bør gjennomføres. Samtalene med barna skal ikke bare dreie seg om å innhente informasjon. Det er viktig at samtalen legges opp slik at barnet, så langt det er mulig, får gitt uttrykk for sine synspunkter og sine behov.

For å trygge barnet og for å gi det grunnlag for å uttale seg, må barnevernstjenesten gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon om saken, herunder informere om hva som skal skje.

Hvis barnets alder og modenhet tilsier det, bør barnet få informasjon om innholdet i meldingen.

Det er viktig at samtalen legges opp slik at barnet, så langt det er mulig, får gitt uttrykk for sine synspunkter og sine behov.

For mange barn er det vanskelig å snakke åpent med barnevernstjenesten. Den viktigste faktoren for å få barnet til å snakke fritt, er at det har tillit til den eller de som skal gjennomføre samtalene. Dette kan barnevernstjenesten best oppnå ved at saksbehandler har god kompetanse til å snakke med barn, og er bevisst på viktigheten av å skape en god relasjon til barnet.

I mange saker vil det være nødvendig å snakke med barna flere ganger i løpet av undersøkelsen.

Barnevernstjenesten må legge til rette for at samtaler finner sted under trygge rammer. I den forbindelse er det viktig å ta stilling til om retten til partsinnsyn i undersøkelsessaken kan og bør begrenses, jf. barnevernsloven § 12-6 andre og tredje ledd. Foreldre vil etter denne bestemmelsen kunne nektes innsyn i sakens dokumenter hvis innsyn kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade, eller det er fare for at innsyn vil kunne vanskeliggjøre eller hindre videre undersøkelse av saken. Et eksempel på når denne bestemmelsen kan brukes, er hvis det er grunn til å tro at et barn ikke vil være åpen i samtaler med barnevernstjenesten hvis foreldrene etterpå får innsyn i hva barnet har sagt.

Begrensningene i innsyn gjelder så lenge undersøkelsen pågår. For å skjerme barna og bidra til at saken blir godt opplyst er terskelen lav. (Se Prop. 133L (2020-2021) punkt 18.4.4.2) Barnevernstjenesten må informere barna om muligheten for å nekte foreldrene innsyn, og så langt som mulig forklare hva informasjonen skal brukes til og hvem som kan få vite hva som blir sagt, se barnevernsloven § 1-4 andre ledd.

Barnevernstjenesten må trygge barnet på at det som fortelles ikke nødvendigvis umiddelbart videreformidles til foreldrene, og at de vil gjøre det de kan for at barnet blir beskyttet for eventuelle negative reaksjoner fra foreldrenes side.

Les mer om begrensninger i partenes rett til dokumentinnsyn i punkt 15.4.

20.8.2.4 Samtaler uten foreldre til stede

Barnevernstjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan overfor foreldrene kreve å få snakke med barnet uten at foreldrene til stede, jf. barnevernsloven § 2-2 femte ledd. I mange saker vil det være viktig. Bestemmelsen må imidlertid brukes med forsiktighet, og behovet for samtaler med barnet alene må alltid vurderes konkret. I vurderingen skal det blant annet legges vekt på om barnet ønsker dette og om foreldrene samtykker. At foreldrene setter seg imot, kan i noen tilfeller gjøre barnevernstjenesten mer bekymret, og kan tale for å gjennomføre samtale. Det må legges vekt på hvilken virkning det antas å ville ha for barnet å gjennomføre samtalen hvis foreldrene motsetter seg dette. (Prop 133 L (2020-2021) punkt 8.2.5.3)

Barnevernstjenesten må legge til rette for enesamtaler dersom det anses nødvendig for å få saken godt nok opplyst. Det er viktig at barnevernstjenesten nøye vurderer hvor slike enesamtaler skal gjennomføres. Forskning viser at mange barn opplever det utrygt og stigmatiserende at barnevernstjenesten kommer på skolen for å gjennomføre samtaler. (se «Barnevernets undersøkelsesarbeid – fra bekymring til beslutning»)

Foreldrene skal som hovedregel informeres dersom barnevernstjenesten vil snakke med barnet. Å snakke med barnet alene mot foreldrenes vilje, vil være et inngrep i retten til familie- og privatliv. Hovedregelen er at foreldrene informeres om slike samtaler og gis mulighet til å samtykke. Det følger forutsetningsvis av § 2-2 femte ledd.

En undersøkelse vil også være mer inngripende dersom barnevernstjenesten samtaler med barna uten at foreldrene er kjent med dette. At barnevernstjenesten som hovedregel snakker med foreldrene i forkant av en samtale med barnet, vil videre være viktig for å etablere tillit og samarbeid med foreldrene. Foreldre kan ofte gi verdifull informasjon om hvordan barnet vil reagere på en samtale med barnevernstjenesten og hvordan samtalen best kan tilrettelegges.

Barnevernstjenesten kan i enkelte særlige tilfeller unnlate å informere foreldrene før slike samtaler. Det vil først og fremst være i alvorlige saker der det er mistanke om vold eller overgrep mot barn. Bestemmelsen må i en slik situasjon tolkes i lys av Norges forpliktelser i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 (om at barn har rett til «omsorg og beskyttelse») og formålsbestemmelsen i barnevernsloven § 1-1. I slike tilfeller vil det å snakke med barnet uten foreldrenes viten kunne være nødvendig og avgjørende for å beskytte barnet for ytterligere vold og overgrep. (Prop 133L (2020-2021) punkt 8.2.5.3).

Uavhengig av hvordan barnevernstjenesten vurderer situasjonen, har barn alltid, hvis de selv ønsker det, rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres på forhånd. Dette følger av barnevernsloven § 1-4 første ledd. Se mer om denne bestemmelsen i punkt 2.4.2.

Les mer om hvilke avveininger som må gjøres for å følge en slik fremgangsmåte i tolkningsuttalelse om barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre er informert.

20.8.2.5 Adgang for barnet til å ha med seg en tillitsperson

Det kan være utrygt for barn å snakke med barnevernstjenesten alene. Det kan derfor noen ganger være viktig at barnet har med seg en person som barnet er trygg på. Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillitt til i alle faser av en barnevernssak, jf. barnevernsloven § 1-4 tredje ledd. Tillitspersonen skal være en støtte for barnet og bidra til at barnets perspektiv og opplevelse av situasjonen kommer tydelig frem. Les mer om tillitsperson i punkt 2.4.1.1.

20.8.3 Hjemmebesøk og observasjon

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen, jf. barnevernsloven § 2-2 femte ledd. Selv om foreldrene motarbeider undersøkelsen, har barnevernstjenesten dermed en mulighet til å skaffe seg kunnskap om hjemmeforholdene ved å oppsøke hjemmet.

Barnevernstjenesten må vurdere om det er nødvendig å dra på hjemmebesøk, ut fra undersøkelsens tema og alvorlighetsgrad. Barnevernstjenesten må også vurdere om besøket skal varsles på forhånd eller ikke. Les om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

Målet med hjemmebesøk er som regel at barnevernstjenesten skal kunne observere samspillet i familien i naturlige omgivelser og/eller å observere barnets boforhold. Hjemmebesøk, i den grad familien ønsker det, kan også brukes som arena for samtaler.

Ett eller flere hjemmebesøk vil ofte være nødvendig for å få undersøkt saken tilstrekkelig.

Hvis foreldrene ønsker å ha en støtteperson til stede under besøket, kan barnevernstjenesten ikke motsette seg dette, jf. forvaltningsloven § 15. Dette gjelder bare når dette ikke medfører en vesentlig ulempe eller hindrer formålet med besøket, noe som kan være aktuelt ved uanmeldte hjemmebesøk.

Barnevernstjenesten kan kreve bistand av politi til gjennomføring av undersøkelser, hvis det er nødvendig og til barnets beste, jf. barnevernsloven §§ 12-10, jf. 1-3. Les mer om hvilke vurderinger som må gjøres i punkt 20.11.

20.8.4.Pålegg om å bringe barnet til medisinsk undersøkelse

Barnevernstjenestens leder kan vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse i saker der det er mistanke om at barnet er mishandlet eller utsatt for andre alvorlige inngrep i hjemmet. Det innebærer at barnevernstjenesten selv kan bringe barnet til undersøkelsen. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 femte ledd. Vedtaket kan påklages til statsforvalteren, etter den ordinære bestemmelsen om klage på enkeltvedtak i § 12-9. Vedtaket kan likevel gjennomføres før saken er påklaget eller behandlet av statsforvalteren. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2).

Kortvarig undersøkelse, vil si en undersøkelse som ikke forutsetter innleggelse. Hvis en slik kortvarig undersøkelse gir grunnlag for mer inngående undersøkelser, eventuelt mer langvarig behandling, må dette hjemles i andre bestemmelser i loven, for eksempel i barnevernsloven § 3-7 om vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling.

Barnevernstjenesten har mulighet til å kreve bistand av politiet i situasjoner der det er nødvendig, jf. barnevernsloven § 12-10. Gjennomføringen må likevel aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket etter barnevernsloven. Les mer om hvilke vurderinger som må gjøres i punkt 20.11.

20.8.5 Innhenting av opplysninger

En viktig del av undersøkelsen vil som regel være å innhente opplysninger fra instanser og private som kjenner barnet og familien.

Innhenting av opplysninger forutsetter at barnevernstjenesten videreformidler opplysninger om parter i barnevernssaken, som ellers er taushetsbelagte. Å videreformidle opplysninger som er taushetsbelagte krever lovhjemmel. Les mer om dette i kapitlene 16 og 17.

Opplysninger som barnevernstjenesten ønsker å innhente fra ulike instanser vil også kunne være taushetsbelagte. Taushetsplikten innebærer at informasjonsutveksling er avhengig av samtykke, eller av at det finnes annen hjemmel i lovgivningen for dette.

20.8.5.1 Særlig om innhenting av opplysninger om enslige mindreårige asylsøkere

Enslige mindreårige asylsøkere har en pågående utlendingssak, og barnevernstjenesten skal i disse sakene innhente informasjon fra utlendingsmyndigheten. Utlendingsmyndigheten har informasjon om status i utlendingssaken, og kan ha informasjon om familiens situasjon eller forholdende i hjemlandet.

Enslige mindreårige asylsøkere kan oppholde seg i Norge sammen med personer som ikke har noe formelt ansvar for barnet. I noen slike tilfeller har det vært avdekket mistanke om at barnet har blitt tatt med i Norge som ledd i menneskehandel. For å avdekke slike tilfeller, er det viktig at barnevernstjenesten tidlig undersøker hvem som har formelt ansvar for barna de kommer i kontakt med, og får bekreftet identiteten til de som opptrer som barnets omsorgspersoner. Å få bekreftet identitet er videre viktig der et barn som midlertidig har blitt ivaretatt av barnevernstjenesten, skal tilbakeføres til en påstått omsorgsperson.

Dersom barnevernstjenesten ønsker opplysninger fra myndighetene i barnets hjemland, må barnevernstjenesten først ta kontakt med utlendingsmyndigheten i Norge. Det at en person søker asyl, er sensitiv informasjon, og det kan derfor være i strid med behovet for beskyttelse å kontakte utenlandske myndigheter. Utlendingsmyndigheten er nærmest til å vurdere om det er forsvarlig at barnevernstjenesten tar kontakt med utenlandske myndigheter i slike saker.

20.8.5.1.1 Opplysninger fra Folkeregisteret

For innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret har barnevernstjenesten, uten hinder av taushetsplikten, en egen hjemmel for dette, jf. barnevernsloven § 13-4 sjette ledd. Barnevernet har etter denne bestemmelsen adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter barnevernsloven. I forbindelse med oppfølging av meldinger og i undersøkelser kan barnevernet for eksempel ha behov for grunnleggende opplysninger om hvem som har foreldreansvar for barnet, om foreldrene har flere barn og om adopsjon. Behovet for opplysninger kan også oppstå i saker hvor det er aktuelt å igangsette frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. (Prop. 78 L (2018-2019) punkt 4.2)

20.8.5.1.1.1 Særlig om enslige mindreårige asylsøkere

Norsk lov regulerer ikke registrering av foreldreansvar etter utenlandsk lov, og heller ikke registrering av utenlandske avtaler eller avgjørelser om foreldreansvar fastsatt av utenlandske myndigheter. I praksis registreres oftest foreldreansvar som ukjent i Folkeregisteret. Utlendingsmyndigheten kan ha informasjon om hvem som har foreldreansvar for barnet. Merk forholdet knyttet til beskyttelsesbehovet omtalt i kapittel 20.8.5.1.

20.8.5.1.2 Opplysninger innhentes basert på samtykke

Et samtykke til å innhente opplysninger fra den opplysningene gjelder, opphever taushetsplikten både etter forvaltningsloven og etter de lover som nevnes i barnevernsloven § 13-2 andre ledd. Et samtykke er dermed et lovlig grunnlag for å innhente opplysninger. Taushetsplikten oppheves imidlertid kun så langt samtykket rekker.

Barnevernstjenesten bør så langt som mulig søke å oppnå samarbeid og dialog med partene om hva som er nødvendige ledd i saksbehandlingen, herunder om behovet for å trekke inn, og videreformidle opplysninger til, andre instanser og tjenester. Barnevernstjenesten kan imidlertid ikke la et eventuelt manglende samtykke være avgjørende for spørsmålet om innhenting og videreformidling av opplysninger. Selv om hensynet til foreldrene kan tilsi at opplysningene ikke videreformidles, skal det legges avgjørende vekt på hva som er nødvendig av hensyn til barnet. Les mer om barnevernstjenestens mulighet til å pålegge offentlige myndigheter om å gi taushetsbelagte opplysninger i kapittel 17.

Der samtykke skal innhentes, må dette foretas under omstendigheter som sikrer at det skjer frivillig og slik at personen har oversikt over konsekvensene. Personen må opplyses om hva samtykket innebærer, herunder; hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til.

Samtykket bør være skriftlig der det er praktisk mulig. Skriftlighet vil bidra til å sikre at både personen opplysningene gjelder og barnevernstjenesten tenker nøye gjennom spørsmålet om formidling av opplysningene. Skriftlighet sikrer dessuten barnevernstjenesten dokumentasjon for at samtykke faktisk er gitt.

Et samtykke kan når som helst, helt eller delvis, trekkes tilbake.

Hovedregelen er at det er den opplysningene gjelder som kan samtykke i at opplysningene gis ut. Dersom opplysningene gjelder flere personer, for eksempel i en familie, må alle personene samtykke.

Når opplysningene gjelder et barn kreves som hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet. Det er ikke regulert i lovgivningen når det også skal innhentes samtykke fra barnet. Etter barnevernsloven § 12-3 har imidlertid barn egne partsrettigheter fra de har fylt 15 år. Etter barnevernsloven vil derfor både barnets og foreldrenes samtykke være nødvendig når barnet har fylt 15 år. Dersom de aktuelle opplysningene bare gjelder barnet, vil i utgangspunktet barnets samtykke være tilstrekkelig.

20.8.5.1.3 Opplysninger etter pålegg

Hvis partene ikke samtykker, kan barnevernstjenesten likevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernsloven § 13-4 er oppfylt. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenestens og andre barnevernsmyndigheter, hvis nærmere bestemte vilkår er oppfylt, adgang til å pålegge offentlige myndigheter, yrkesutøvere og private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige å gi opplysninger til barnevernet. Skole, barnehage, pedagogisk-psykologisk tjeneste, helsetjenester, NAV og politi er eksempler på instanser som i mange tilfeller vil kunne bidra til å opplyse saken.

Opplysninger skal primært innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernsloven § 13-4 fjerde ledd.

Les mer barnevernstjenestens adgang til å innhente opplysning etter pålegg i kapittel 17.

20.8.5.1.4 Innhenting av opplysninger fra tidligere barnevernssak i annen kommune

Barnevernstjenesten bør alltid undersøke om det har vært barnevernssak i andre kommuner der familien har bodd, og hvis det er tilfelle vurdere om de skal innhente opplysninger fra barnevernstjenesten(e) i den/de aktuelle kommunen(e).

20.8.6 Bruk av sakkyndige

For å utrede saken, kan barnevernstjenesten benytte seg av sakkyndig i undersøkelsesarbeidet, jf. barnevernsloven §§ 2-2 fjerde ledd og 12-7. En sakkyndig er en fagkyndig person som tar oppdrag med å utrede et saksforhold eller et begrenset tema etter et gitt mandat.

Sakkyndige benyttes på flere stadier i en barnevernssak. De kan engasjeres av barnevernstjenesten i undersøkelsen, eller de kan oppnevnes av barneverns- og helsenemnda eller domstolen. Også private parter kan engasjere en sakkyndig, men må da som hovedregel dekke kostandene selv.

Les mer om bruk av sakkyndige i Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i saker etter barnevernloven (Veilederen er foreløpig ikke oppdatert etter ny barnevernslov).

20.8.6.1 Sakkyndiges uavhengighet og nøytralitet

Det er viktig at den sakkyndige har en uavhengig rolle, slik at sakens parter kan ha tillit til at det gjøres en objektiv vurdering. For å sikre uavhengighet til parter og andre som kan ha interesser i barnevernssaken, og for å styrke åpenheten ved det sakkyndige arbeidet, bør den sakkyndige levere en skriftlig egenerklæring til oppdragsgiver. Barne- og familiedepartementet har gitt retningslinjer om bruk av egenerklæringer fra sakkyndige i barnevernssaker.

Det er viktig at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker for den kommunale barnevernstjenesten oppleves som uavhengige og nøytrale av den private part. Det skal derfor tilstrebes at den sakkyndige som engasjeres er en som foreldrene og barnevernstjenesten kan være enige om. Hvis barnevernstjenesten og foreldrene i en barnevernssak er uenige om hvilken sakkyndig som skal utrede saken, har departementet bedt statsforvalteren om å bistå med å utpeke sakkyndig. Statsforvalteren bør som hovedregel utpeke en sakkyndig fra registeret over sakkyndige i barne- og familiesaker, men det kan tenkes tilfeller der det er behov for særlig kompetanse om en tematikk som ikke finnes blant de som står oppført i registeret.

20.8.6.2 Mandat

Mandatet er oppdragsgivers bestilling til den sakkyndige. Mandatet legger rammene for det sakkyndige arbeidet, blant annet hva den sakkyndige skal vurdere, hvem den sakkyndige kan kontakte, og hvilke metoder som skal benyttes.

Det er barnevernstjenesten som har ansvar for å utforme mandatet, men partene og den sakkyndige bør gis anledning til å gi innspill.

Mandatet vil i de fleste tilfeller ta utgangspunkt i de spørsmålene som beskriver hva den sakkyndige skal utrede. Den sakkyndige skal ikke ta stilling til juridiske vurderingstemaer i saken, for eksempel om kommunen skal overta omsorgen for barnet etter barnevernsloven § 5-1. Derimot skal den sakkyndige gi en barnefaglig vurdering av hvilke konsekvenser ulike tiltak vil ha for barnet. Den sakkyndige må blant annet identifisere og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Et eksempel på dette kan være en avveining mellom konsekvensene ved et brudd med biologisk familie opp mot behovet for en ny trygg omsorgsbase.

Barnevernstjenesten kan ikke be den sakkyndige om å utrede foreldrenes eller barnets psykiske helse ved å stille diagnoser. Derimot kan de be den sakkyndige om å vurdere foreldres og/eller barns fungering, og hvordan dette påvirker forelderens evne til å ivareta barnets omsorgsbehov. Disse vurderingene må basere seg på den sakkyndiges observasjoner og øvrige opplysninger i saken.

20.8.6.3 Bruk av informanter (komparentopplysninger)

Det er barnevernstjenesten som har ansvar for at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Derfor er det barnevernstjenesten som beslutter hvilke andre informanter enn barnet og barnets omsorgspersoner (informanter) den sakkyndig kan ta kontakt med i utredningsarbeidet

Skulle det vise seg at det er et større behov for kontakt med komparenter underveis i arbeidet enn hva som fremgår av mandatet, må den sakkyndige avklare dette med barnevernstjenesten. Eventuelle ytterligere komparenter bør oppgis skriftlig i et tillegg til mandatet.

20.8.6.4 Kvalitetssikring av rapporten (Barnesakkyndige kommisjon)

Den sakkyndiges rapport skal være forelagt og vurdert (kvalitetssikret) av barnesakkyndig kommisjon før den legges til grunn for en beslutning, jf. barnevernsloven § 12-8 og forskrift om Barnesakkyndig kommisjon. Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av barneverns- og helsenemnda om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. barnevernsloven § 14-18. Uttalelsen fra Barnesakkyndig kommisjon bør ligge som vedlegg til begjæringen om tiltak når kommunen legger frem sakkyndige utredninger for nemnda.

Bufdir har også gitt Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i saker etter barnevernloven (Veilederen er foreløpig ikke oppdatert etter ny barnevernslov).

20.8.7 Særlig om undersøkelse av barn i alder 0-6 år

Barnevernstjenesten kan på visse vilkår be om utredning av omsorgssituasjonen til barn mellom 0-6 år fra Bufetat. Det fremgår av barnevernsloven § 2-2 fjerde ledd annet punkt. Bufetat kan tilby både døgnbasert utredning på senter for foreldre og barn, men også hjemmebaserte eller polikliniske utredninger utført av senteret.

Vilkåret for å kunne be Bufetat om bistand er at det er stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav a.

Det er i de alvorligste tilfellene barnevernstjenesten kan be Bufetat om å utrede omsorgssituasjonen. Formålet skal være å avklare barnets omsorgssituasjon. Utredninger som Bufetat tilbyr er ikke ment å omfatte utredninger av om det er behov for hjelpetiltak, eller eventuelt hvilket hjelpetiltak familien har behov for.

Det er i tillegg et krav for slik utredning at barna som skal utredes er i alderen 0-6 år. Det betyr at utredningen senteret utfører og anbefalingene om videre tiltak, ikke kan rette seg mot omsorgssituasjonen til eldre søsken i familien. Barnevernstjenesten må selv ivareta sitt ansvar for undersøkelsen av eldre søsken, selv om familien oppholder seg i et senter for foreldre og barn. Eldre søsken kan bare omfattes i utredningen som senteret utfører, i den grad det er nødvendig for å undersøke den helhetlige omsorgssituasjonen og behovene til familiens barn som er i aldersspennet 0-6 år. Se mer om dette i Prop. 73 L (2016-2017) pkt. 14.5.2, uttalelse fra Barne- og familiedepartementet av 9. januar 2024 og tolkningsuttalelse fra Bufdir av 29. mars 2023.

Avgrensningen mot eldre søsken gjelder uavhengig av om barnevernstjenesten benytter seg av tilbud om døgnbasert, hjemmebasert eller poliklinisk utredning fra Bufetat. For Oslo kommune gjelder det ved døgnbasert utredning. Oslo kommune har imidlertid større frihet til å organisere et hjemmebasert eller poliklinisk tilbud for eldre søsken. Dette skillet er nærmere presisert i uttalelsen fra Barne- og familiedepartementet av 9. januar 2024.

For at barnevernstjenesten skal kunne vedta døgnbasert utredningsopphold kreves det samtykke fra foreldrene, jf. § 2-3 første ledd.

Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldrene ved hjemmebasert utredning, jf. § 2-2 fjerde ledd annet punktum.

Når utredning tilbys som del av barnevernstjenestens undersøkelse, jf. § 2-2, skal utredningen gjennomføres innenfor barnevernstjenestens frist på tre måneder med mindre særlige grunner tilsier at fristen kan utvides til seks måneder, jf. § 2-2 andre ledd. Les mer om dette i (Prop. 73 L (2016-2017) merknad til § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a.

Foreldrene eller den barnet bor hos kan verken motsette seg at undersøkelse gjennomføres ved hjemmebesøk, eller ved at utreder snakker med barnet alene. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 sjette ledd hvor det står at § 2-2 femte ledd første og andre punktum også gjelder for utredning etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Sjette ledd vil bare ha praktisk betydning for hjemmebaserte og polikliniske utredninger. Adgangen til å foreta undersøkelse ved besøk i hjemmet er forbeholdt offentlige myndigheter som barnevernstjenesten eller Bufetat. Ved bruk av sakkyndige må besøket i hjemmet foretas sammen med barnevernstjenesten, dersom foreldrene motsetter seg besøket. Se mer om dette i Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25 merknad til § 2-2.

Det er en forutsetning for gjennomføringen av vedtaket at Bufetat tilbyr slik utredning. Barnevernstjenesten kan derfor ikke fatte vedtak før det er avklart om Bufetat i det konkrete tilfellet tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn.

Barnevernstjenesten har det fulle ansvaret for å utrede barnets omsorgssituasjon, ta avgjørelser basert på undersøkelser, og iverksette nødvendige tiltak. Det betyr at hvis Bufetat avslår å gi tilbud om utredning, må barnevernstjenesten selv ivareta behovet for utredning, jf. Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.5 og rundskrivets punkt 2.4.9. Det betyr også at i de tilfeller Bufetat tilbyr utredning, vil Bufetats utredning kun være et element i barnevernstjenestens samlede utredning av barnet. Barnevernstjenesten må på selvstendig grunnlag vurdere og avgjøre hvordan Bufetats utredning skal brukes, jf. prop 73 (2016-2017) pkt. 14.5.3

Les mer om Bufetats tilbud om å utrede denne barnegruppen i punkt 13.8.1. Les mer om døgnutredning i punkt 20.8.7.1. Les mer om hvilke krav som stilles når barnevernstjenesten skal avklare omsorgssituasjonen til et barn i alderen 0-6 år i Kunnskapsbasert retningslinje for utredning av omsorgssituasjonen for barn 0-6 år.

20.8.7.1 Døgnutredning på senter for foreldre og barn

20.8.7.1.1 Døgnbasert utredning basert på samtykke

Når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt, og samtykke foreligger, kan barnevernstjenesten vedta utredning av barnets omsorgssituasjon i senter for foreldre og barn. Dette følger av barnevernsloven § 2-3 første ledd.

Nødvendighetskravet viser her til minste inngreps prinsipp, og innebærer at barnevernstjenesten ikke kan be om døgnutredning i senter for foreldre og barn hvis omsorgssituasjonen kan avklares på annen måte.

I tillegg er det altså et krav om at foreldre som skal utredes samtykker til utredningen i senter for foreldre og barn. Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldre som ikke omfattes av utredningen, det kommer frem av Prop. 73 L (2016-2017 merknader til § 2-3.

Hvis vilkårene for døgnutredning er oppfylt, Bufetat har gitt tilbud og foreldre har samtykket, må barnevernstjenesten fatte vedtak om at døgnbasert utredning kan foregå i senter for foreldre og barn. Dette skiller seg dermed fra andre undersøkelsesaktiviteter, hvor det er tilstrekkelig med prosessledende beslutning. Siden det er en forutsetning for gjennomføring av utredningsoppholdet at Bufetat tilbyr utredning, bør ikke barnevernstjenesten fatte vedtaket før det er avklart at Bufetat tilbyr døgnbasert utredning i det konkrete tilfellet.

20.8.7.1.2 Døgnbasert utredning uten samtykke

Barneverns- og helsenemnda kan vedta døgnbasert utredning uten at partene har samtykket til det. Slikt pålegg kan vedtas for inntil tre måneder. Dette følger av barnevernsloven § 2-3 andre ledd. Å pålegge foreldre en døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn mot deres vilje, er mer inngripende enn hvis foreldrene samtykker. Dette må vektlegges i nødvendighetsvurderingen.

Forholdsmessighetskravet innebærer at det bare kan settes i verk tiltak dersom slik utredning anses som et rimelig og hensiktsmessig tiltak i den enkelte sak, og det ikke kan benyttes mindre inn gripende tiltak. Det må derfor foretas en grundig vurdering av om pålagt utredning i senter for foreldre og barn er egnet i det enkelte tilfellet. Se Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-3.

Det er en forutsetning for gjennomføringen av vedtak at Bufetat tilbyr slik utredning. Barnevernstjenesten bør derfor ha avklart om Bufetat tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn til familien før nemnda avgjør saken. Se Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-3.

Det er ikke krav om at Bufetats tilbud må foreligge før barnevernstjenesten sender begjæringen til nemnda om å vedta pålegg om utredning i senter for foreldre og barn. Tilbud fra Bufetat, som inkluderer informasjon om hvilket senter tilbudet skal gis ved, må imidlertid foreligge i tilstrekkelig tid før nemnda treffer vedtaket til at de private partene får ivaretatt retten til kontradiksjon. Se mer om dette i denne tolkningsuttalelsen av 11.4.2024.

20.8.8. Frivillig rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner

Barnevernsloven § 2-2 femte ledd angir enkelte undersøkelsesaktiviteter som foreldrene ikke kan motsette seg. Rusmiddeltesting er ikke nevnt i denne sammenheng, og det foreligger ikke andre hjemmelsgrunnlag for å pålegge rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner i en undersøkelsessak. Det er dermed klart at barnevernstjenesten i undersøkelsessaken ikke har adgang til å kreve at barnets omsorgspersoner gjennomfører rusmiddeltesting.

Barnevernstjenesten kan iverksette frivillig rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner i en undersøkelsessak. Frivillig rusmiddeltesting forutsetter at det foreligger samtykke. Samtykket må være skriftlig, og det er viktig at samtykke er reelt og at barnets omsorgspersoner ikke føler seg presset. For å kunne samtykke, må barnets omsorgspersoner ha fått grundig informasjon om formålet med testingen, hvordan testingen foregår og hva som kan skje når prøvesvar foreligger. Samtykke til rusmiddeltesting kan når som helst trekkes tilbake. Det er tilstrekkelig at samtykke trekkes muntlig.

Kravet til forholdsmessighet begrenser handlingsrommet barnevernstjenesten har, og det er i forarbeidene til barnevernsloven lagt til grunn at undersøkelsesaktiviteten må være egnet til å avdekke den konkrete bekymringen/mistanken, samt at barnevernstjenesten skal søke å velge de minst inngripende midler i sin undersøkelse. Se pkt 20.8. Frivillig rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner kan dermed bare foretas dersom det foreligger konkret mistanke om rusmiddelbruk som går utover barnets omsorgssituasjon, og at slik mistanke ikke kan undersøkes ved mindre inngripende tiltak enn frivillig rusmiddeltesting. Tidsperioden og hyppighet for rusmiddeltesting må også være forholdsmessig. Dette innebærer at tidsperioden og hyppighet må være egnet til å avdekke mistanke om rusmiddelbruk, samtidig som verken varighet eller hyppighet er mer omfattende enn nødvendig. Det vises i denne sammenheng til frist for å gjennomføre undersøkelser. Se pkt. 20.12.1.

Barnevernstjenesten har ikke i undersøkelsessaken adgang til å kreve at barnets omsorgspersoner gjennomfører rusmiddeltesting.

Se tolkningsuttalelse om Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak.

Hvis foreldrene og/eller barnet ikke vil samarbeide med barnevernstjenesten i en undersøkelsessak, vil det være utfordrende, og noen ganger umulig, å få undersøkt barnets omsorgssituasjon tilstrekkelig. Hvis foreldrene for eksempel ikke møter opp til samtaler de er innkalt til, eller ikke åpner opp eller tillater barnevernstjenesten å komme på hjemmebesøk, vil det være vanskelig å få opplyst saken tilstrekkelig. Barnevernstjenesten må da bruke de andre mulighetene de har for å få undersøkt bekymringen nærmere. Barnevernstjenesten vil i slike tilfeller alltid ha hjemmel til å innhente opplysninger fra andre instanser, jf. barnevernsloven § 13-4, og det må vurderes om det er nødvendig og mulig å få snakket med barnet alene. Barnevernstjenesten må ut fra de konkrete opplysningene i saken vurdere om det er nødvendig å benytte seg av politibistand for å få gjennomført hjemmebesøk. Se mer om dette i punkt 20.11.

Det er viktig at barnevernstjenesten, når foreldrene ikke vil samarbeide, likevel gjennomfører en forsvarlig undersøkelse. Det er i slike tilfeller viktig at det dokumenteres hva som er forsøkt og hvorfor relevante undersøkelsesaktiviteter ikke er gjennomført.

Dersom barnevernstjenesten etter ordinær prosedyre ikke lykkes å komme i kontakt med familien, bør de vurdere hva som er nødvendig og hensiktsmessig fremgangsmåte i den enkelte sak. Barnevernsloven oppstiller strenge krav til at en barnevernssak rent faktisk blir undersøkt. Det vil i enkelte tilfelle være helt nødvendig med skriftlige innkallinger og varsler om møter og hjemmebesøk, men det kan ikke anses for tilstrekkelig i saker der bekymringsmelding indikerer en alvorlig barnevernssak. Det vil i slike saker som regel være nødvendig med ett eller flere uanmeldte hjemmebesøk, og det bør vurderes om det skal gjennomføres uanmeldte besøk på ettermiddag/kveldstid. Dersom barnevernstjenesten heller ikke nå lykkes, vil de måtte vurdere å etablere samarbeid med andre instanser (eksempelvis skole, barnehage, folkeregister og NAV) for på den måten om mulig komme i kontakt med familien. Barnevernstjenesten vil i slike tilfeller ha adgang til å gi de øvrige instansene visse opplysninger om saken uten hinder av taushetsplikten, jf. barnevernsloven § 13-1, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Les mer om taushetsplikt i kapittel 14 og om barnevernstjenestens adgang til å dele opplysninger med andre forvaltningsorgan i punkt 16.1.8.

Hvis barnevernstjenesten har åpnet undersøkelsessak og familien flytter til en annen kommune i løpet av undersøkelsen, skal barnevernstjenesten sende melding til barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune hvis barnevernstjenesten antar at det er behov for videre undersøkelser etter § 2-2. Dette følger av barnevernsloven § 13-5 første ledd. Les mer om varslingsplikten i punkt 16.2.

Den nye oppholdskommunen må vurdere om det er grunnlag for å åpne ny undersøkelse. En eventuell undersøkelse i den nye bostedskommunen vil ha en ordinær undersøkelsesfrist på tre måneder, eventuelt seks måneder i særlige tilfeller, jf. barnevernsloven § 2-2 andre ledd. For å unngå de uheldige konsekvensene det kan ha at den samlede undersøkelsestiden blir lang, er det viktig at de involverte kommunene bidrar til, blant annet gjennom samarbeid, at saksbehandlingstiden ikke blir lengre enn nødvendig. (brev av 14. januar 2005 fra Barne- og familiedepartementet)

Hvis familien flytter til ukjent adresse, har barnevernstjenesten et ansvar for å gjøre det de kan for å spore opp familien, inkludert følge med på om familien blir registrert på ny bostedsadresse i folkeregisteret.

I noen tilfeller oppholder barnet og/eller foreldrene seg over lengre tid i utlandet. Les mer om barnevernstjenestens ansvar i slike tilfeller i kapittel 54.

20.11.1 Vilkår for bruk av politibistand

Når det er nødvendig, kan barnevernstjenestens leder kreve at politiet bistår ved gjennomføring av en undersøkelse, jf. barnevernsloven § 12-10. Det er en ren barnevernfaglig beslutning som skal legges til grunn, og politiet har ikke anledning til å overprøve beslutningen. Politiet bestemmer imidlertid selv på hvilken måte bistanden skal ytes.

Bruk av politi for å gjennomføre undersøkelser er et dramatisk virkemiddel som bare bør benyttes i unntakstilfeller, og det er derfor viktig at barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger før muligheten benyttes (Ot.prop. nr 71 (1993-94) punkt 3.2). Om politibistand er nødvendig og forholdsmessig og hva som er til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den enkelte sak. Har barnevernstjenesten kunnskap som tilsier at barnet er spesielt sårbart vil det være et moment som står sentralt i denne vurderingen.

20.11.2 Gjennomføringen av politibistand

Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføring av undersøkelsen. Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

20.11.3 Samarbeid med politiet

Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet. Barnevernstjenesten kan kontakte Statens barnehus for anonym drøfting av en sak med tanke på barnefaglige problemstillinger når disse sammenfaller med barnehusets sakstyper. Hva gjelder vurderinger om hvorvidt en sak skal anmeldes til politiet eller ikke, er dette en vurdering som innebærer politifaglige vurderinger og skal dermed tas direkte med politiet.

En beslutning om å ikke varsle politiet ved slik bekymring, skal begrunnes og dokumenteres.

Politiet avgjør om det skal gjennomføres et tilrettelagt avhør av barnet. Avhøret gjennomføres ved Statens barnehus. Det er en forutsetning at det etableres et godt samarbeid mellom politi og barnevernstjeneste i forbindelse med planlegging og gjennomføring av avhør. Se mer om dette i kapittel 50 om samarbeid med politiet, i retningslinje for samarbeid mellom politi og barnevern og i felles retningslinjer om Statens barnehus.

20.11.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand

En beslutning om å kreve bistand fra politiet vil være en avgjørelse som stiller strenge krav til at barnevernstjenesten dokumenterer sine vurderinger. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å dokumentere i kapittel 5.

Ved avslutning av en undersøkelse må det gjøres en faglig oppsummerende vurdering av om undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om undersøkelsen skal henlegges. Alle relevante opplysninger fra undersøkelsen må inngå i vurderingsgrunnlaget.

Vurderingen og analysen i denne fasen er avgjørende for at barnet og familien skal gis riktig hjelp.

Barnevernstjenesten må dokumentere sin oppsummerende vurdering. Dette følger av barnevernsloven § 12-4 om journalplikt. Les mer om dokumentasjonsplikt i punkt 5.1.

Barnevernsloven § 2-5 inneholder i første ledd en presisering av når en undersøkelse er å anse som avsluttet: Barnevernstjenestens undersøkelse er avsluttet når den har foretatt en samlet vurdering av saken og gjort ett av følgende:

• vedtatt å henlegge saken
• vedtatt å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse etter tredje ledd
• vedtatt å iverksette tiltak
• sendt begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.

Hvis barnevernstjenesten konkluderer undersøkelsen med at barnet ikke har et særlig behov for tiltak fra barnevernet, skal undersøkelsen henlegges.

Hvis undersøkelsen avdekker at barnet har særlig behov for hjelpetiltak, og foreldrene, og eventuelt barnet samtykker, skal aktuelle hjelpetiltak vedtas og iverksettes. Les mer om hjelpetiltak i kapittel 21 og i Tjenestekatalogen for hjelpetiltak.

Hvis undersøkelsen avdekker at barnet har særlig behov for hjelpetiltak, men foreldrene og eventuelt barnet ikke samtykker til anbefalte tiltak, har barnevernstjenesten følgende alternative muligheter:

• Saken henlegges fordi vilkårene for å pålegge hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse ikke er til stede.
• Det er bekymring for barnets omsorgssituasjon, men ikke i så alvorlig grad at grunnlaget for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda om tvangstiltak vurderes oppfylt. I slike tilfeller kan barnevernstjenesten fastsette i vedtaket at ny undersøkelse gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Foreldrene skal informeres om vedtaket, og skal informeres dersom ny undersøkelse igangsettes. Dette følger av § 2-5 tredje ledd. Se mer om dette i punkt 20.13.
• Barnets omsorgssituasjon eller barnet utsetter eller er i ferd med å utsette sin utvikling for alvorlig fare gjør det nødvendig å fremme sak for barneverns- og helsenemnda om pålegg av hjelpetiltak. Les mer om pålegg om hjelpetiltak i kapittel 21.2.
• Barnets omsorgssituasjon har alvorlige mangler, eller barnet utsetter eller er i ferd med å utsette sin utvikling for alvorlig fare på en slik måte at det er nødvendig å fremme sak for barneverns- og helsenemnda med forslag om omsorgsovertakelse eller opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter § 6-2.

Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelsen, inkludert barnevernstjenestens vurderinger og konklusjon, skal dokumenteres i et enkeltvedtak, eventuelt i en begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.

Barnevernstjenestens plikt til å dokumentere sine vurderinger og konklusjoner i et enkeltvedtak gjelder uavhengig av undersøkelsens konklusjon, jf. forvaltningsloven § 2 e og barnevernsloven § 2-5 andre ledd. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om krav til begrunnelse og klageadgang kommer til anvendelse. Det skal i begrunnelsen vises til de regler vedtaket bygger på, de faktiske forhold som vedtaket bygger på og de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn. Dette følger av forvaltningsloven § 25. Det vises til nærmere omtale av krav til dokumentasjon i kapittel 5 og begrunnelse av enkeltvedtak i punkt 4.3.2.

20.12.1 Frist for å gjennomføre undersøkelser

En undersøkelse skal gjennomføres snarest, og skal avsluttes senest innen tre måneder etter at fristen på en uke i § 2-1 første ledd er utløpt. I særlige tilfeller kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsestiden til inntil seks måneder totalt. (se punkt 20.12.1). Dette følger av barnevernsloven § 2-2 andre ledd. Tremåneders-, eventuelt seksmånedersfristen, regnes fra dato til dato.

Undersøkelsesfristen skal ivareta barnets behov, men er også begrunnet i hensynet til forutsigbarhet for familien og fordi det kan oppleves som en påkjenning å være i barnevernets søkelys over lengre tid.

Selv om barnevernstjenesten har en frist på tre, eventuelt seks måneder, skal undersøkelsen gjennomføres snarest. Det betyr at undersøkelsen skal avsluttes så snart den er forsvarlig utredet, selv om ikke fristene er utløpt. Hvor lang tid som kan brukes må vurderes opp mot å få saken tilstrekkelig opplyst slik at beslutningsgrunnlaget er forsvarlig.

20.12.1.1 Når kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsesfristen

I særlige tilfeller kan fristen utvides utover tre måneder. Fristen kan maksimalt utvides til seks måneder, jf. § 2-2 andre ledd. Barnevernstjenesten skal likevel ikke bruke mer tid enn det som er nødvendig.

Barnevernstjenesten må begrunne hvorfor det foreligger "særlige tilfeller" som gjør at undersøkelsesfristen må utvides. For at barnevernstjenesten skal kunne utvide fristen, må det være behov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser som ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder.

Dette kan for eksempel være aktuelt hvis en sakkyndig utredning ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder, eller hvis familien unndrar seg kontakt med barnevernstjenesten eller tar et lengre ferie-/utenlandsopphold. Hvis det viser seg at utenlandsoppholdet blir langvarig, vil et alternativ være å avslutte undersøkelsen med begrunnelse i at familien har reist ut av landet. Det kan også vurderes om det grunnlag for å henlegge undersøkelsen med bekymring, jf. barnevernsloven § 2-5 tredje ledd. Les mer om dette i punkt 20.13.

Forhold knyttet til barnevernstjenesten, som for eksempel stor saksmengde, ferieavvikling, sykdom med videre vil ikke være en gyldig begrunnelse for en utvidet frist. Kapasitetsproblemer (i barnevernstjenesten eller hos samarbeidsparter), at barnevernstjenesten har kommet sent i gang med undersøkelsen, manglende dokumentasjon, ikke mottatt opplysninger fra andre instanser og lignende, er heller ikke holdbare begrunnelser for å utvide undersøkelsen. Uholdbare begrunnelser vil Statsforvalteren endre til fristoversittelse.

Det er heller ikke en holdbar begrunnelse for utvidelse at barnevernstjenesten har anmeldt saken, og avventer politiets arbeid. Barnevernstjenesten kan ikke vente på politiet, men må gjøre de aktiviteter som er mulig å få til, og beskrive dette i beslutningen. Se retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

Det er barnevernstjenesten selv som må ta stilling til om det foreligger særlige tilfeller som gjør det berettiget å benytte inntil seks måneder. Barnevernstjenestens konkrete vurdering skal være skriftlig og dokumentert i saken. Barn og foreldre skal informeres om utvidelsen av fristen og årsaken til dette.

Beslutning om utvidet undersøkelse anbefales tatt i undersøkelsens første halvdel, gjerne i midtveisvurderingen. Dersom en oppdager sent ut i undersøkelsen at det er nødvendig med mer tid, må beslutningen gjøres da. Dersom vurderingen ikke er tatt før fristen er utløpt, blir det en fristoversittelse.

For å føre kontroll med at fristene overholdes skal barnevernstjenesten for hver enkelt sak registrere dato for mottak av melding og datoer for videre oppfølging av saken. Dette er regulert i Forskrift om statsforvalterens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernsloven § 17-6.

Fristskjema utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet skal benyttes.

Barnevernstjenesten skal sende rapporter til Statsforvalteren hvert kvartal. Barnevernstjenesten må gi tilstrekkelige opplysninger slik at Statsforvalteren kan vurdere om fristutvidelsen er innenfor rammen av barnevernsloven § 2-2 andre ledd eller ikke. Selv om barnevernstjenesten ber om fristutsettelse, har ikke statsforvalteren anledning til å gi forhåndsgodkjenning. Ved gjentatte fristoverskridelser eller alvorlig fristoversittelse av en enkelt frist, og hvis råd og veiledning ikke har ført frem, kan statsforvalteren ilegge kommunen mulkt.

Barnevernstjenesten kan gjennomføre flere undersøkelser i en familie. Hvis det kommer inn en ny melding til barnevernstjenesten etter at en undersøkelse er avsluttet, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å åpne en ny undersøkelse er oppfylt. Det følger forutsetningsvis av kravet om å avslutte en undersøkelse, at barnevernstjenesten som hovedregel ikke kan åpne ny undersøkelsessak på grunnlag av de samme omstendighetene som i den første undersøkelsen.

Dette innebærer likevel ikke at det aldri vil være aktuelt å åpne ny undersøkelse i familien. I enkelte saker kan det skje noe etter at saken er henlagt som setter saken i et nytt lys. Det kan for eksempel være at det oppdages feil i undersøkelsen, eller at en gjennomgang av saker i forbindelse med tilsyn eller internkontroll viser behov for grundigere undersøkelse. En undersøkelse kan åpnes dersom det er "rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven".

Det er ikke noe krav til når vilkårene skal foreligge, eller hvilke opplysninger eller omstendigheter som tilsier at vilkårene er oppfylt. Det er heller ikke noe krav om at det må foreligge en bekymringsmelding fra andre aktører eller personer. Det følger klart av forarbeidene at de opplysninger som foranlediger en undersøkelse kan barnevernstjenesten ha skaffet seg ved egne observasjoner, eller ved informasjon/meldinger fra skole, helsevesen, politi, privatpersoner mv. Det kan derfor heller ikke utledes noe krav om at det etter at en undersøkelse er henlagt må komme inn en ny bekymringsmelding eller nye opplysninger i saken utenfra, for at barnevernstjenesten skal kunne undersøke barnets situasjon på nytt. Hvis barnevernstjenesten mener at opplysningene i saken, slik de fremstår ved den nye vurderingen, gir rimelig grunn til å anta at det vil kunne være behov for barnevernstiltak, har de rett og plikt til å undersøke forholdene.

Det er videre en viss adgang til å planlegge å gjenåpne en undersøkelsessak etter en henleggelse selv om det ikke foreligger nye opplysninger; såkalt henleggelse med bekymring. Se barnevernsloven § 2-5 tredje ledd.

En planlagt gjenåpning innebærer i praksis at undersøkelsen ikke avsluttes fullt ut ved henleggelsen.

Før barnevernstjenesten kan henlegge en undersøkelse med bekymring, må foreldrene informeres nøye om vurderinger av hjelpebehovet.

Adgangen til å planlegge en ny undersøkelse ved henleggelsen forutsetter videre at foreldrene ikke har samtykket til anbefalte hjelpetiltak, og at barnevernet har forsøkt å oppnå dialog med foreldrene om hvilke tiltak det er aktuelt å samtykke til. Det kan bety mye for barnets omsorgssituasjon at barnevernstjenesten er inne i saken, selv om barnevernstjenesten ikke får gitt det tiltaket/de tiltakene som i utgangspunktet vurderes som best egnet til å avhjelpe barnets situasjon. Adgangen til å starte en ny undersøkelse omfatter også situasjoner der foreldrene umiddelbart trekker samtykket eller ikke bidrar til å gjennomføre tiltaket.

Barnevernstjenestens bekymring må være knyttet til situasjonen når undersøkelsen avsluttes. Dette kan være hvis barnevernstjenesten fortsatt har en bekymring for barnet, men der bekymringen ikke er så alvorlig at det er grunnlag for å fremme sak om omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda. Det er også vilkår at barnevernstjenesten har gitt tilbud om et hjelpetiltak det anses å være behov for, men at foreldrene har avslått dette. Det kan også være situasjoner der barnevernstjenesten ikke får medhold i barneverns- og helsenemnda om å pålegge hjelpetiltak.

Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering om en sak skal henlegges med bekymring eller ikke. Adgangen skal ikke benyttes i alle tilfeller der foreldre ikke samtykker til hjelpetiltak. Barnevernstjenesten skal informere foreldrene om at undersøkelsen kan gjenåpnes og at de skal varsles dersom det skjer. Dette innebærer at det bør fremgå av henleggelsesvedtaket at det gis mulighet for gjenåpning innen seks måneder.

Den etterfølgende undersøkelsen må gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt. Dette følger av barnevernsloven § 2-5. Barnevernstjenesten kan åpne den planlagte undersøkelsen inntil seks måneder etter at undersøkelsessaken ble henlagt. Den ytre fristen er satt av hensyn til forutberegnelighet for familien. Foreldrene skal informeres om at barnevernstjenesten har fastsatt i henleggelsesvedtaket at ny undersøkelse vil bli vurdert innen seks måneder etter henleggelsen. Foreldrene skal informeres dersom ny undersøkelse åpnes. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Seks måneder kan være lang tid for et barn, og barnevernstjenesten må ta hensyn til dette når de vurderer hvor lenge de skal vente med å eventuelt undersøke saken på nytt.

Barnevernstjenesten bør bare gjenoppta en undersøkelsessak etter en henleggelse én gang. Hvis foreldrene avslår tilbud om hjelpetiltak i etterkant av to undersøkelser, bør barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om å pålegge hjelpetiltak. I motsatt fall bør saken henlegges på vanlig måte, av hensyn til familiens behov for forutsigbarhet og fordi det kan oppleves som en påkjenning å være i barnevernets søkelys over lengre tid. Dersom det fremkommer nye opplysninger i saken, kan det åpnes ny undersøkelse. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 8.2.5.7)

Hvis barnevernstjenesten mottar, eller selv blir kjent med, nye opplysninger i saken, kan barnevernstjenesten imidlertid åpne ny undersøkelse.

Hvis det åpnes en ny undersøkelse, vil de ordinære fristene for gjennomføring av en undersøkelse gjelde. Fristen starter på nytt i det den nye undersøkelsen starter. Undersøkelsen er videre underlagt den samme regulering som følger av barnevernsloven § 2-2.

Hvis bekymringsmeldingen som utløste undersøkelsen kom fra offentlig meldere eller yrkesutøvere etter § 13-2, skal barnevernstjenesten, innen tre uker etter at undersøkelsen er avsluttet, gi tilbakemelding om hvorvidt den følger opp barnet og familien videre. Barnevernstjenesten skal også gi tilbakemelding om hvordan barnet og familien følges opp, dersom det er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølging av barnet. Dette følger av barnevernsloven § 13-3 andre ledd.

Informasjon om barnevernstjenestens tiltak kan være viktig for å sørge for at for eksempel skole eller barnehage kan gi barnet og familien en god og helhetlig oppfølgning. Det er barnevernstjenesten som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysningene i det enkelte tilfelle.

Barnevernsloven § 13-3 gir ikke barnevernstjenesten en plikt til å informere offentlig melder om hvorfor en undersøkelse er henlagt. Tilbakemeldingen bør imidlertid inneholde en oppfordring om å ta kontakt igjen hvis bekymringen vedvarer, eller det kommer fram nye opplysninger i saken. Melder kan for øvrig ikke gi opplysninger til barnevernstjenesten uten at det er et rettslig grunnlag for å fravike taushetsplikten; det vil si

• et samtykke til at skolen gir opplysninger til barnevernstjenesten eller
• at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. Se punkt 18.3.

Se for øvrig punkt 19.15 om tilbakemelding til melder etter mottatt melding.

Barnevernstjenesten har en plikt til å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I utgangspunktet skal barn få hjelp i sin egen familie. Dette følger både av Norges menneskerettslige forpliktelser og av Grunnloven. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.1.1. Hjelpetiltak skal bidra til at barn og familier får den støtten de trenger før utfordringer i hverdagen vokser til alvorlige problemer, og skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien. Et godt samarbeid med barn og foreldre er viktig for at foreldrene skal ønske å få hjelp fra barnevernstjenesten. Les mer om dette i punkt 2.4.4.

Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 ut et omfattende rundskriv om hjelpetiltak.

21.1.1 Vilkår for frivillige hjelpetiltak

Barnevernstjenesten skal tilby og iverksette hjelpetiltak for barnet og foreldrene når barnet har et særlig behov for hjelp på grunn av sin omsorgssituasjon eller fordi barnet utsetter sin utvikling for fare, jf. barnevernsloven § 3-1. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og familiens behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.

Et sentralt mål med hjelpetiltak er å gi barnet og familien støtte og bistand før utfordringene blir så store at det er nødvendig med mer inngripende tiltak. For at barnevernstjenesten skal ha plikt til å iverksette hjelpetiltak, stilles det likevel krav om at hjelpebehovet må ha et visst omfang. Kravet om «særlig behov» innebærer at hjelpebehovet må være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.1.4.1). Hvis dette vilkåret er oppfylt, har barnet rett til nødvendige tiltak. Vilkårene er skjønnsmessige, og hva som er et særlig behov forutsetter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Mange foreldre vil kunne ha behov for hjelp og støtte uten at vilkårene for hjelpetiltak etter barnevernsloven er oppfylt. Lavterskeltiltak som kan støtte opp om familier som opplever utfordringer i hverdagen, hører med i kommunens helhetlige forebyggende ansvar, jf. barnevernsloven § 15-1. Slike tilbud kan gis uten at det fattes vedtak om barnevernstiltak. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.1.4.1)

21.1.2 Hvilken type hjelpetiltak skal settes inn

Hjelpetiltak skal være egnet til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd annet punktum. Hjelpetiltaket må være til barnets beste. Videre skal barnets rett til medvirkning ivaretas når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak. Barnets synspunkter vil være et viktig moment når barnevernstjenesten skal vurdere om hjelpetiltaket er til barnets beste. Hjelpetiltaket som velges må dessuten være forsvarlig.

Hvilken type hjelpetiltak som skal settes inn, og omfanget av hjelpetiltak, vil ha sammenheng med barnets og familiens behov. Det er derfor et krav om at hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Noen hjelpetiltak kan være direkte knyttet til barnet, mens andre vil rette seg mot foreldrene. Ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe barnet og familien på best mulig måte. Hjelpetiltak kan settes inn for kortere og lengre perioder, alt etter hva som er hensiktsmessig for den enkelte familie.

Det vil først og fremst være aktuelt å iverksette hjelpetiltak i hjemmet. Barnevernstjenesten kan også tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak når vilkårene i § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte, jf. barnevernsloven § 3-2. Les mer om dette i punkt 21.1.

Barnevernstjenesten har hjemmel til å iverksette frivillig rusmiddeltesting som hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Se tolkningsuttalelse om Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak. Det er viktig at barnet involveres i tilstrekkelig grad i planlegging, gjennomføring og evaluering av hjelpetiltakene. I de mer alvorlige sakene må det ved vurderingen av hvilke tiltak som anses egnet, legges vekt på at riktige hjelpetiltak kan bidra til å forebygge mer inngripende tiltak, som for eksempel omsorgsovertakelse. Det er en forutsetning for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse at hjelpetiltak har vært vurdert eller forsøkt, jf. barnevernsloven § 5-1 . Se mer om vilkårene for omsorgsovertakelse i kapittel 23.

21.1.3 Samtykke til frivillige hjelpetiltak

Hovedregelen er at hjelpetiltak er frivillig. Dette innebærer at den/de tiltaket retter seg mot må samtykke for at barnevernstjenesten kan sette inn hjelpetiltak i familien. Barneverns- og helsenemnda har imidlertid adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak, jf. barnevernsloven § 3-4. Dette er det gjort nærmere rede for under punkt 21.2.

At hjelpetiltak er frivillige betyr at tiltakene er basert på samtykke fra foreldre og barn som er parter i saken. Samtykket bør være skriftlig. Les mer om partsstatus, partsrettigheter og samtykke i kapittel 6.

Uavhengig av om det er nødvendig med samtykke fra barnet, skal et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernsloven § 1-4. Barnevernstjenesten må vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å iverksette tiltak som barnet klart motsetter seg.

Dersom barnet er over 15 år og tiltaket også involverer eller direkte gjelder barnet, må også barnets samtykke innhentes for at frivillige tiltak etter barnevernsloven § 3-1 skal kunne iverksettes. Les mer i tolkningsuttalelse om barnets samtykke til hjelpetiltak for foreldrene. Dersom barnet er over 15 år og vedtaket ikke berører foreldrene direkte, kan det unntaksvis være tilstrekkelig med samtykke fra barnet for å iverksette hjelpetiltak. Eksempelvis vil dette kunne være aktuelt dersom barnet ønsker samtaler og veiledning av barnevernstjenesten, oppfølgning av støttekontakt eller hjelp med skolearbeid.

Ved tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare etter barnevernsloven § 6-1 har barnet partsrettigheter uavhengig av alder,jf. barnevernsloven § 12-3. Barnet må derfor alltid samtykke til oppholdet. Er barnet over 15 år, er det i en slik sak tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernsloven § 6-1. Barn vil også alltid ha partsrettigheter ved behandlingstilbudet Multisystemisk terapi (MST). MST-behandling kan bare gjennomføres dersom barnet samtykker til tiltaket, med mindre barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttende tiltak.

Samarbeid mellom barneverntjenesten og foreldre og barn er viktig for at tiltaket skal ha en funksjon. Samtidig kan foreldre og barn ofte oppleve at de må akseptere hjelpetiltak, selv om de ikke ønsker det, fordi alternativet kan være tvangstiltak. Det er viktig at barnevernstjenesten sørger for at samtykkene er reelle og at de kjenner rettighetene sine. De må også få tilstrekkelig informasjon og forstå hva tiltaket innebærer, og hva som kan bli konsekvensene av å motsette seg hjelpetiltaket.

21.1.4 Avgjørelse om å iverksette hjelpetiltak er et enkeltvedtak

Barnevernstjenesten må fatte enkeltvedtak om å iverksette hjelpetiltak. Les mer om enkeltvedtak i kapittel 4. Et enkeltvedtak kan inneholde flere ulike hjelpetiltak. Det er ikke nødvendig å fatte et vedtak per tiltak. Et enkeltvedtak kan klages på, jf. forvaltningsloven § 28. Hvis et vedtak inneholder flere ulike hjelpetiltak, kan det derfor være aktuelt å klage på deler av enkeltvedtaket.

21.1.5 Ansvaret som ligger til andre sektorer enn barnevernet

Tjenester og tiltak barnet får fra andre velferdstjenester, kan være viktige for å redusere familiens behov for flere eller mer omfattende tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten har kun ansvar for å iverksette hjelpetiltak når barnets eller familiens behov for hjelp har en sammenheng med barnets omsorgssituasjon eller barnet utsetter sin utvikling for fare. Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvaret som ligger til andre sektorer. Eksempelvis skal barnevernstjenesten ikke tilby helsehjelp eller iverksette tiltak for å avhjelpe utfordringer primært knyttet til funksjonsnedsettelser. Barnevernstjenestens ansvar er heller ikke å kompensere for levekårsutfordringer, eller å sette inn tiltak for å løse utfordringer som ligger innenfor skolens ansvarsområde. Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra barnevernet, og samtidig har utfordringer som skal løses av andre sektorer, må barnevernstjenesten bistå familien med å opprette kontakt med rett hjelpeinstans.

21.1.6 Samarbeid med andre instanser

Et godt samarbeid med andre instanser kan være avgjørende for at barnet og familien får riktig hjelp. Mange familier som kommer i kontakt med barnevernet vil ha sammensatte utfordringer og behov for hjelp fra flere instanser. Barnevernstjenesten skal derfor samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8 om samarbeid. Samarbeidsplikten beskrives nærmere i kapittel 47.

21.1.7 Oppfølging av hjelpetiltak

Etter at vedtak om hjelpetiltak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan det går med barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Les mer om barnevernstjenestens oppfølgingsansvar i kapittel 33.

Barnevernstjenesten kan tilby fosterhjem eller institusjon som hjelpetiltak når grunnvilkårene i barnevernsloven § 3-1 første ledd er til stede og barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte. Barnevernstjenesten kan også tilby opphold i omsorgssenter, jf. barnevernsloven kapittel 11. Dette følger av barnevernsloven § 3-2 første og andre punktum. Les om grunnvilkårene i punkt 21.1.1.

At barnets behov ikke kan ivaretas på annen måte, innebærer at barnets behov ikke kan løses med mindre inngripende tiltak, som hjelpetiltak i hjemmet. Bestemmelsen uttrykker det minste inngreps prinsipp, jf. barnevernsloven § 1-5 andre ledd.

Frivillige opphold utenfor hjemmet er etter lovgivers intensjon ment å være til hjelp når foreldre forbigående er ute av stand til å ivareta den daglige omsorgen for barnet. Dersom det må antas at foreldrene i lengre tid ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, må barnevernstjenesten vurdere om det med én gang skal reises sak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1. Dette står i tredje punktum, og understreker bestemmelsens midlertidige karakter.

Forutsetningen for å reise sak om omsorgsovertakelse er at vilkårene for dette vurderes oppfylt, jf. barnevernsloven § 5-1. Hvis man er alvorlig bekymret for barnets omsorgssituasjon, vil en behandling i barneverns- og helsenemnda også sikre barn og foreldre de rettssikkerhetsgarantiene som følger med en slik behandling og det vil også sikre barnet større grad av stabilitet og trygghet enn det et frivillig opphold kan gi.

Barnevernsloven § 5-3 tredje ledd gjelder så langt den passer, jf. siste punktum i § 3-2. Henvisningen tydeliggjør viktige hensyn ved valg av oppholdssted. Det skal blant annet legges vekt på barnets egen mening, barnets identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, behovet for kontinuitet i barnets oppdragelse og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Det skal også legges vekt på oppholdets varighet, kontakt med foreldre, søsken og andre personer barnet har nær tilknytning til. Se Prop. 133 L (2020–2021) spesialmerknaden til § 3-2.

Hvis barnet skal bo i fosterhjem, skal barnevernstjenesten vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. barnevernsloven § 9-4. Dette følger av § 5-3 tredje ledd.

Frivillig opphold utenfor hjemmet forutsetter samtykke. Det er viktig at barnevernstjenesten sørger for at samtykket er reelt. Det innebærer at de må få tilstrekkelig informasjon og forstå hva tiltaket innebærer. Les mer om samtykke til frivillige hjelpetiltak i punkt 21.1.3.

Det er viktig å informere om at barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder kan treffe vedtak om at et barn som bor utenfor hjemmet med foreldrenes og eventuelt barnets samtykke, ikke skal flyttes, dersom det er sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet. Dette er det redegjort nærmere for under punkt 22.4.2.

21.2.1 Foreldrene beholder omsorgen for barnet

Ved frivillige opphold utenfor hjemmet beholder foreldrene omsorgen for barnet, og kan når som helst trekke samtykket og kreve at barnet flytter hjem. Fosterforeldre eller institusjonen utøver den daglige omsorgen for barnet på vegne av foreldrene, og ikke på vegne av barnevernstjenesten, som ved omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1. Det innebærer blant annet at barnevernstjenesten ikke kan regulere omfanget av samvær mellom barn og foreldre under oppholdsperioden, og heller ikke regulere foreldrenes bestemmelsesrett over barnet. Frivillige opphold utenfor hjemmet bør derfor ikke benyttes i tilfeller der det er behov for å kontrollere eller begrense foreldrenes kontakt med barnet, med mindre foreldrene selv er enige i dette, eller det ikke er mulig å få til et nødvendig samarbeid mellom de involverte partene.

Selv om foreldrene beholder omsorgen for barnet er det likevel klart at en del foreldrefunksjoner som gjelder barnets daglige liv må ivaretas av de personene eller den institusjonen som barnet bor på, men dette skal skje i samarbeid med foreldrene. Foreldrene avgjør fortsatt spørsmål knyttet til barnets skolegang og de skal samtykke til helsehjelp. Også spørsmål om eventuell utgiftsdekning fra foreldrene eller barnet selv må det være enighet om. Det er viktig at slike spørsmål avklares på forhånd, slik at senere uklarheter og konflikter i størst mulig grad unngås. Les mer om dette i punkt 33.3

21.2.2 Tiltakets varighet

Barnevernsloven inneholder ingen tidsfrist for hvor lenge et frivillig opphold i fosterhjem eller institusjon kan vare. Av forarbeidene til barnevernloven 1992 § 4-4 sjette ledd (som tilsvarer dagens § 3-2) fremgår det at intensjonen med bestemmelsen var å gi barnet tilfredsstillende omsorg i en forbigående krisesituasjon, og tiltaket ble derfor i forarbeidene betegnet som et «ekstraordinært» hjelpetiltak, se Ot.prp. nr. 44 (1991–92) s. 107.

I Retningslinjer for hjelpetiltak, Barne- og familiedepartementet, 2016 punkt 6 omtales varigheten på følgende måte:

"Barnevernloven inneholder ingen tidsfrist for hvor lenge plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd kan opprettholdes. Det er imidlertid klart at plasseringer etter denne bestemmelsen først og fremst er tenkt benyttet der barnet rent midlertidig ikke kan bo hos foreldrene. Frivillig plassering som hjelpetiltak er derfor først og fremst aktuelt når foreldrene forbigående er ute av stand til å ivareta den daglige omsorgen for barnet, f.eks. ved sykdom eller andre forbigående vanskeligheter.

Hvis plasseringen utenfor hjemmet skal være av lengre varighet, er det i de fleste tilfeller viktig å skape større stabilitet og forutsigbarhet når det gjelder barnets omsorgssituasjon enn det plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd gir rom for. Dette gjelder særlig når barnet er lite. For ungdom og større barn kan det nok i større grad være mulig å skape tilstrekkelig forutsigbarhet og stabilitet også ved plasseringer etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd. Det forhold at plasseringen vil vare over noe tid bør derfor i utgangspunktet ikke være noe selvstendig argument mot en slik frivillig plassering dersom ungdommen selv, de foresatte og kommunen er enig om plasseringen og oppholdet/plasseringen fremstår som uproblematisk. Det avgjørende er her som ellers hvilken løsning som etter en konkret vurdering fremstår som den beste for barnet/ungdommen totalt sett."

21.2.3 Midlertidig forbud om flytting, jf. barnevernsloven § 4-3

Når et barn bor utenfor hjemmet med samtykke fra foreldrene og foreldrene ønsker å flytte barnet hjem, eller til et annet sted, kan barnevernstjenesten vurdere om et brått miljøskifte kan være til skade for barnet, slik at barnets behov må gå foran foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet skal bo. Barneverntjenestens leder kan treffe vedtak at et barn ikke skal flyttes i en slik situasjon dersom det er sannsynlig at flyttingen vil være til skade for barnet, jf. barnevernsloven § 4-3 første ledd. Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at flytting ikke bør skje, kan barnevernstjenesten i stedet fremme begjæring om omsorgsovertakelse eller annet tiltak for barneverns- og helsenemnda. Av hensyn til barnet og foreldrene er det viktig at barnevernstjenesten raskt finner ut om flytting kan finne sted eller ikke. Se prop. 133 L (2020-2021) merknad til bestemmelsen. Les mer om slike vedtak i punkt 22.4.2.

21.2.4 Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar

Når barnet bor utenfor hjemmet som frivillig hjelpetiltak, er det viktig at barnevernstjenesten følger både barnets og foreldrenes utvikling nøye. Målet skal i slike tilfeller være at barnet kan flytte hjem igjen så snart som mulig. Om dette skal kunne la seg gjøre, vil i mange tilfeller avhenge av foreldrenes evner og muligheter til å løse de problemene som gjorde tiltaket nødvendig. Her vil barnevernstjenestens oppfølging og hjelp til foreldrene, bl.a. gjennom råd og veiledning, kunne være av sentral betydning for hvorvidt en slik snarlig tilbakeføring kan lykkes.

Les mer om oppfølging av hjelpetiltak i punkt 21.6 kapittel 33.

Barneverns- og helsenemnda har adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak. I slike tilfeller kan hjelpetiltak iverksettes selv om foreldrene ikke ønsker tiltaket. Hvilke hjelpetiltak som kan pålegges og vilkårene for dem fremgår av § 3-4 første ledd bokstav a-c og andre ledd. Disse er beskrevet nærmere i punktene 21.2.1-21.2.4. Grunnvilkårene for pålagte hjelpetiltak er de samme som for frivillige tiltak; barnet må ha et særlig behov for hjelp, og tiltaket må være egnet til å møte barnets behov og skal bidra til positiv endring for barnet eller i familien, jf. § 3-1. For at hjelpetiltak skal kunne pålegges, er det videre et vilkår at hjelpetiltaket er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse. Hjelpetiltak kan derfor ikke pålegges dersom formålet med tiltaket kan oppnås i samarbeid med foreldrene. På den annen side kan manglende samarbeidsvilje fra foreldrene innebære at det er nødvendig å pålegge hjelpetiltak. Det er også et vilkår at tiltaket er til barnets beste, jf. § 1-3. Hva som er til barnets beste må vurderes ut fra en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak med utgangspunkt i barnets behov. For at avgjørelser, tiltak og handlinger skal være til barnets beste er det videre avgjørende at barnet gis rett til medvirkning, jf. barnevernsloven § 1-4. Når barnevernstjenesten vurderer pålegg om hjelpetiltak må barnevernstjenesten derfor informere og snakke med barnet om hva et slikt tiltak innebærer og hvordan dette kan bidra til at barnet får det bedre. Samtidig må barnevernstjenesten lytte og ta hensyn til de synspunkter barnet har på tiltaket barnevernstjenesten vurderer.

Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet. Vilkårene for å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet er de samme som for å pålegge hjelpetiltak i hjemmet der barnet bor fast, det vil si at dette er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg under samværet. Nødvendighetskriteriet er knyttet til barnets omsorgssituasjon under samværet og innebærer at tiltak bare kan pålegges dersom man ikke kan avhjelpe barnets situasjon med mindre inngripende tiltak. Hjelpetiltak skal ikke kunne pålegges dersom tiltak kan iverksettes i samarbeid med samværsforelder. Tiltaket må videre være nødvendig for å avhjelpe barnets situasjon. Hjemmelen til å pålegge hjelpetiltak omfatter de samme typene tiltak som i bostedshjemmet. Se Prop.133 L (2020-2021) punkt 9.3 og merknad til bestemmelsen

Iverksettelse av et pålagt hjelpetiltak vil ikke kunne gjennomføres med politibistand.

21.3.1 Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet § 3-4 bokstav a)

Omsorgsendrende tiltak innebærer ulike former for foreldreveiledning og retter seg mot foreldrenes omsorgsevne. Slike tiltak kan bare pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Det ligger i nødvendighetskravet at det er et vilkår at barnet ikke vil få en tilfredsstillende omsorg dersom pålegget ikke blir gitt. I tillegg krever loven at de omsorgsendrende tiltakene som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

21.3.2 Kompenserende tiltak § 3-4 bokstav b)

Den andre kategorien av hjelpetiltak som det kan gis pålegg om omtales gjerne som kompenserende tiltak. Slike tiltak kan iverksettes når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon eller av andre grunner. Det kan gis pålegg om

• opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud
• opphold i besøkshjem eller avlastningshjem
• leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak.

Listen er uttømmende, noe som betyr at det bare kan gis pålegg om de tiltakene som er nevnt eller «lignende kompenserende tiltak». Målet med tiltaket vil være å redusere belastninger hos barnet i tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aktiviteter.

21.3.3 Tilsyn og kontrollerende tiltak - § 3-4 bokstav c)

Den tredje tiltakskategorien omtales gjerne som kontrollerende tiltak, og kan bare pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Tiltak i denne kategorien er tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale. Målet med disse tiltakene er å kontrollere at barn ikke utsettes for overgrep eller mishandling.

21.3.4 Pålegg om opphold i senter for foreldre og barn etter § 3-4 andre ledd

Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, og det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om opphold i senter for foreldre og barn i inntil 3 måneder. Dette står i barnevernsloven § 3-4 andre og fjerde ledd.

Det er risikoen i barnets omsorgssituasjon her og nå, sett i sammenheng med foreldrenes potensiale for positiv endring, som skal vurderes. Se Prop. 133 L (2016-2017), punkt 9.4.1.

Adgangen til å pålegge hjelpetiltak i sentre for foreldre og barn gjelder bare:

• familier som er i en situasjon med reell risiko for alvorlig omsorgssvikt. Familier med mindre alvorlig problembelastning skal ikke omfattes.
• Tilfeller der vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er sannsynliggjort.

Formålet med et slikt hjelpetiltak er å veilede foreldrene slik at de kan utføre sine omsorgsoppgaver på en måte som gir positiv utvikling hos barnet, og på denne måten forebygge omsorgsovertakelser. Se Prop. 133 L (2016-2017) punkt 9.4.1.2.

I tilfeller hvor det er gjennomført utredning ved sentre for foreldre og barn, vil utredningen gi et solid faglig grunnlag for å vurdere om et pålagt hjelpetiltak vil være til barnets beste i det enkelte tilfellet. Se Prop. 133 L (2016-2017) merknader til § 3-4.

Barneverns- og helsenemndas vedtak vil ikke utløse noen bistandsplikt fra Bufetat for denne type tiltak. Dette innebærer at barnevernstjenesten må ha en dialog med Bufetat før barneverns- og helsenemndsbehandlingen, for å undersøke om det finnes aktuelle og tilgjengelige plasser i et senter for foreldre og barn. Se Prop. 133 L (2016-2017), punkt 9.4.1. Det er ikke krav om at tilbud fra Bufetat må foreligge før barnevernstjenesten sender begjæringen til barneverns- og helsenemnda, men tilbudet må foreligge i tilstrekkelig tid før nemnda treffer vedtaket til at de private partene får ivaretatt retten til kontradiksjon. Dette er omtalt nærmere i tolkningsuttalelse av 11. april 2024.

21.3.5 Tidsbegrensning

Pålegg om hjelpetiltak er inngripende for familier som er berørt, og det er derfor tidsbegrenset hvor lenge det er anledning til å pålegge hjelpetiltak. For stort sett alle tiltak som kan pålegges, gjelder en tidsavgrensning på ett år.

Når det gjelder barnehage og andre egnede dagtilbud er det ikke satt noen tidsbegrensning, da dette anses som tiltak som kan gjennomføres uten særskilt deltakelse fra foreldre.

Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder. Tidsbegrensningen er begrunnet i at et pålegg om opphold i senter for foreldre og barn vil utgjøre et svært følbart inngrep i familiens privatliv, jf. Prop. 133 L (2016-2017) punkt 9.4.4.3.

På grunn av tiltakenes inngripende karakter, er det særskilt viktig at barnevernstjenesten evaluerer tiltakene jevnlig, jf. barnevernsloven § 8-1.

21.3.6 Forenklet behandling

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om pålegg av hjelpetiltak etter en forenklet behandling selv om partene ikke samtykker, jf. barnevernsloven § 14-3 fjerde ledd og § 14-16 tredje ledd. Saken kan avgjøres av nemndleder alene etter en skriftlig behandling. Det er en forutsetning for en slik behandling at det vil være ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet, og hensynet til en forsvarlig behandling. Se mer om forenklet behandling i punkt 43.2.4.

Etter barnevernsloven § 3-5 kan barneverns- og helsenemnda vedta foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke dersom barnet utsetter eller er i ferd med å utsette sin utvikling for alvorlig fare, jf. § 6-2.

Tiltaket har som formål å forebygge behov for tiltak etter kapittel 6 Foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke kan ikke opprettholdes utover seks måneder fra nemndas vedtak. Slike tiltak kan også iverksettes som ledd i avslutningen av et institusjonsopphold som er hjemlet i barnevernsloven § 6-2. Begjæring med forslag om det aktuelle tiltaket må da fremmes for nemnda når institusjonsoppholdet nærmer seg slutten.

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om pålegg av hjelpetiltak etter en forenklet behandling selv om partene ikke samtykker, jf. barnevernsloven § 14-3 fjerde ledd og § 14-16 tredje ledd. Saken kan avgjøres av nemndleder alene etter en skriftlig behandling. Det er en forutsetning for en slik behandling at det vil være ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet, og hensynet til en forsvarlig behandling. Se mer om forenklet behandling i punkt 43.2.4.

Barnevernsloven inneholder ingen tidsfrist for når et vedtak om hjelpetiltak må være iverksatt, men det følger av lovens system at barnevernstjenesten, som et utgangspunkt, må kunne iverksette det vedtatte tiltaket ganske raskt etter vedtakstidspunktet. Når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak vil det være basert på en vurdering av at barnet har et særlig behov for et slikt tiltak. Sett hen til lovens formål, om å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, må derfor tiltaket kunne iverksettes raskt.

Det vil ikke alltid være mulig for barnevernstjenesten å tilby det konkrete tiltaket umiddelbart etter vedtakstidspunktet. Det må imidlertid kunne forventes at barnevernstjenesten har en klar formening om det aktuelle tiltaket vil kunne fremskaffes innen rimelig tid, og at det jobbes aktivt og fortløpende for å fremskaffe tiltaket.

Dersom barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak som på vedtakstidspunktet ikke er tilgjengelig, må det snarest tas stilling til barnets situasjon og behov i vurderingen av hvor lenge det kan sies å være forsvarlig å vente på tiltaket. Viser det seg vanskeligere enn antatt å fremskaffe det vedtatte tiltaket, må barnevernstjenesten ta stilling til om barnets særlige behov for tiltak må avhjelpes midlertidig eller erstattes med annet tilgjengelig tiltak.

Det er barnets behov for hjelp og alvorligheten i barnets situasjon som avgjør hvor raskt tiltak må tilbys.

Hjelpetiltak skal være egnet til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Det er derfor viktig med gode rutiner for å evaluere effekten av tiltakene. Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om tiltaket som er satt inn hjelper. Dersom det ikke går bra med barnet, må barnevernstjenesten vurdere om det må settes inn andre hjelpetiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 8-1. Les mer om oppfølging av hjelpetiltak i kapittel 33.

Trekker en av partene sitt samtykke til et hjelpetiltak, må barnevernstjenesten avslutte tiltaket. Barnevernstjenesten skal også avslutte tiltaket dersom de vurderer at det er feil tiltak eller at tiltaket ikke gir ønsket effekt. Avslutning av tiltak skal skje ved at det fattes et enkeltvedtak som kan klages på etter regler i forvaltningslovens kapittel VI. Les mer om vedtak i kapittel 4. Det skal i vedtaket opplyses om muligheten til å klage. Ved avslutning av tiltak på grunn av manglende samtykke skal barnevernstjenestens vurdering av barnets situasjon komme frem tydelig av vedtaket.

Dersom avslutning av hjelpetiltak fører til alvorlige mangler i barnets omsorgssituasjon, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak eller omsorgsovertagelse for barneverns- og helsenemnda. (Les mer om omsorgsovertakelse i kapittel 23.)

Når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak, er de også forpliktet til å finansiere tiltaket. Se mer om dette i punkt 12.7.

Hvis familien flytter fra kommunen, er det den nye kommunen som er ansvarlig for å gi hjelpetiltak. Det er ingen automatikk i at tiltakene blir videreført av ny oppholdskommune. Hvis barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen antar at det er behov for oppfølging utover frivillige hjelpetiltak etter § 3-1-, må den melde fra til tilflyttingskommunen, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Se mer om plikten til å varsle ny barnevernstjeneste om flytting i punkt 16.2. For å sikre kontinuitet i oppfølgningen av familien, bør barnevernstjenesten i samarbeid med familien raskt avtale et samarbeidsmøte med barnevernstjenesten i ny kommune. Se Bufdirs tolkningsuttalelse 52630-2/2017 om Oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker.

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i enkelte tilfeller tilby barnevernstjenesten hjelpetiltak. Som utgangspunkt skal da også Barne-, ungdoms- og familieetaten finansiere hjelpetiltaket, jf. barnevernsloven § 16-5.

21.11.1 Hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år

Barnevernstjenesten kan be Bufetat tilby hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år når det er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd. Slike hjelpetiltak kan tilbys i etterkant av at Bufetat har utredet omsorgssituasjonen til barn der det er stor usikkerhet ved om det er alvorlige mangler ved denne.

Barnevernstjenesten kan også be Bufetat om hjelpetiltak for familier selv om Bufetat ikke har bistått med utredning av omsorgssituasjonen i forkant av hjelpetiltaket. I disse tilfellene må barnevernstjenesten finansiere tiltaket selv. Se Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.7.

Bufetat har ingen plikt til å tilby hjelpetiltak, og kan bare tilby hjelpetiltak der det vurderes å være nødvendig for å gi barnet forsvarlig hjelp. Hjelpetiltak fra Bufetat kan være aktuelt der det kreves kompetanse og tiltak som ikke kan forventes at kommunene har, og der statlig bistand eller tilbud vurderes som en forutsetning for at barnet skal få forsvarlig hjelp. Hvis kommunen kan gi annen hjelp til barnet, og barnet kan gis forsvarlig hjelp et annet sted, er ikke vilkårene for at Bufetat skal bistå kommunen oppfylt. I vurderingen av om tiltaket er nødvendig, skal det legges vekt på om utredningen har avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at barnet og familien i en periode etter utredningen vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjelpetiltak enn kommunen vanligvis kan tilby. Dette fremgår av Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5.4.

Bufetats bistandsplikt omfatter ikke hjelpetiltak etter § 16-3 andre ledd. Det bør derfor i forkant av vedtaket ha vært en dialog mellom Bufetat og barnevernstjenesten om Bufetat kan tilby et slikt hjelpetiltak. Der barnevernstjenesten tar imot tilbud fra Bufetat om hjelpetiltak, og foreldrene samtykker til hjelpetiltaket, skal barnevernstjenesten fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 og utarbeide en plan for hjelpetiltaket etter barnevernsloven § 8-1, jf. prop 73 L (2016-2017) punkt 14.5.4 og merknader til § 2-3 tredje ledd bokstav b.

21.11.2 Spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet

Bufetat kan også tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd. Bufetats tilbud skal gjelde tiltak som kommunene i liten grad vil kunne tilby for denne målgruppen. Bufetat kan tilby slike spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre at barnet må flytte ut av hjemmet. Det innebærer at tiltak også kan tilbys i forbindelse med at kommunen ber om bistand til å gi barn opphold utenfor hjemmet, for eksempel som alternativ til opphold i institusjon etter barnevernsloven § 6-2.

Formålet med tiltakene er behandling eller intensivt endringsarbeid, som krever sertifiserte terapeuter. Tiltakene kjennetegnes av at de er kunnskaps- eller forskningsbaserte. Det betyr at de har dokumentert effekt, forutsatt at de benyttes i tråd med forutsetningene.

Det statlige tilbudet består i dag hovedsakelig av behandlingstiltakene Multisystemisk terapi (MST), Funksjonell familieterapi (FFT) og Parent Management Training – Oregon (PMTO), som alle er forskningsbaserte tiltak rettet mot barn som utsetter sin utvikling for fare. Det statlige tilbudet vil for øvrig avhenge av fagutviklingen på feltet, slik at tiltaksporteføljen kan endre seg over tid.

Barnevernstjenesten må også i disse tilfellene fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Bufetat har ikke plikt til å tilby spesialiserte hjelpetiltak, noe som betyr at det er Bufetat som avgjør om det skal gis tilbud om slike tiltak. Barnevernstjenesten bør derfor ha vært en dialog med Bufetat om før det fattes vedtak om slike hjelpetiltak.

Akuttvedtak brukes i situasjoner hvor det ikke er mulig å sikre barnets trygghet på annen måte enn å flytte barnet ut av hjemmet, og det ikke er tid til å vente på ordinær saksbehandling. Et akuttvedtak innebærer at barnet må flytte ut av hjemmet umiddelbart. Barnet kan bo hos slekt og nettverk, i beredskapshjem eller i institusjon. Barnevernstjenesten er forpliktet til å vurdere muligheten for at barnet kan flytte til slekt eller nære nettverk, jf. barnevernsloven § 9-4.

Bufdir har utgitt kunnskapsbasert retningslinje for akuttarbeid i kommunal barnevernstjeneste og en faglig veileder for akuttarbeid i institusjon og beredskapshjem.

Å flytte et barn akutt ut av hjemmet er et av de mest inngripende tiltak barnevernet kan iverksette, og beslutningene kan oppleves som svært belastende for de som berøres. Barn og foreldres rettssikkerhet er ekstra utsatt ved akuttvedtak, fordi barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten må fatte vedtaket raskt, med liten tid til forberedelse og planlegging og uten at saken først er behandlet i barneverns- og helsenemnda.

Akuttvedtak kan likevel være nødvendig for å beskytte barn i risiko. Situasjoner hvor det må foretas akutte vurderinger, beslutninger og handlinger kan oppstå i ulike faser av barnevernstjenestens arbeid. Akutte flyttinger av barn skal kun skje når det ikke er mulig å sikre barnets trygghet på noen annen måte.

Hvis den akutte situasjonen bortfaller, skal barnet snarest tilbakeføres til hjemmet. Barnevernstjenesten har et løpende oppfølgingsansvar i disse sakene, og må til enhver tid vurdere om hjelpetiltak kan avhjelpe den akutte situasjonen. Les om oppfølging av akuttvedtak i kapittel 32.

Barns rett til medvirkning gjelder også i akuttsaker. Se mer om barns rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

Som følge av at akuttvedtakene er av så inngripende karakter, er det svært viktig at barnet får god informasjon og så langt det er mulig får anledning til å bli hørt. Medvirkning i forkant vil kunne bidra til at vedtaket kan gjennomføres på en mest mulig skånsom måte. Blant annet kan barnet ha forslag til kortsiktige overnattingssteder, som både kan ivareta barnets behov for beskyttelse og som samtidig vil være mindre inngripende og dramatisk enn å flytte inn for eksempel i et ordinært beredskapshjem.

Av hensyn til barnets beste må det gjøres en tilpasning av hvordan barnets rett til å medvirke skal gjennomføres i en akuttsituasjon. Medvirkning må ikke gå på bekostning av barnets sikkerhet. Når den umiddelbare medvirkningen må vike på grunn av hastemomentet og sikkerhetsvurderinger, må barnevernstjenesten tilrettelegge for at barnet får mulighet til å medvirke så snart som mulig. (Prop. 169 L (2016-2017) punkt 6.4.)

Det må komme tydelig frem av akuttvedtaket hvordan barnevernstjenesten har vurdert andre og mindre inngripende tiltak for barnet. Det bør komme frem hvorfor disse tiltakene ikke er aktuelle. Det må også komme frem av vedtaket hvordan barnets behov er vurdert og hva situasjonen betyr for barnet, og det må tydeliggjøres at det er vurdert hva som vil være til barnets beste i akuttsituasjonen. Se mer om barnets beste i punkt 2.4.1.

Les om barnevernstjenestens beslutningsgrunnlag i kapittel 3.

22.3.1 Midlertidig vedtak i akuttsituasjoner når barnet er uten omsorg barnevernsloven § 4-1

Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten en handleplikt. Plikten går ut på å sikre at barn uten omsorg, blir ivaretatt på en betryggende måte ved tiltak etter barnevernsloven § 3-1. Det er ikke et vilkår at det er noe i veien med foreldrenes omsorgsevne for å sette i verk tiltak i slike situasjoner. Et barn er «uten omsorg» når ingen tar seg av det. Er barnet ivaretatt av andre enn foreldrene, kan ikke barnet sies å være uten omsorg. Det kan dreie seg om situasjoner der barnet er uten omsorg fordi foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, situasjoner der foreldrene er ute av stand til å ta vare på barnet fordi de har blitt akutt syke eller er i rus, eller der barnet selv har rømt eller på andre måter har kommet bort fra foreldrene. (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 34 og 108 og Innst. O. nr. 80 (1991-92) side 16-17).

Barnevernsloven § 4-1 kommer bare til anvendelse i tilfeller der foreldrene, eller barn over 15 år, ikke motsetter seg tiltak. Dette medfører at tiltak kan iverksettes i situasjoner der foreldrene er fysisk eller psykisk ute av stand til å samtykke. Når foreldre og/eller barn over 15 år motsetter seg tiltak, må det vurderes om det er grunnlag for tvangstiltak etter barnevernsloven § 4-2.

Kjerneområdet for vedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-1 er situasjoner der barn er uten omsorgspersoner. Hvis det er mangler i foreldrenes omsorgsevne som gjør at barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende, skal normalt barnevernsloven § 4-2 om akuttvedtak om omsorgsovertakelse benyttes.

Har andre enn foreldrene den daglige omsorgen for barnet, gjelder bestemmelsen tilsvarende overfor den som har omsorgen.

22.3.1.1 Aktuelle tiltak

Når barn er uten omsorg slik barnevernsloven § 4-1 beskriver, skal barnevernstjenesten etter bestemmelsens ordlyd sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Det må vurderes konkret hvilke hjelpetiltak som skal benyttes i det enkelte tilfellet, og tiltaket må følges opp og vurderes fortløpende, jf. barnevernsloven § 8-1. Se retningslinjer for hjelpetiltak punkt 2.4. Barnevernstjenesten må forsøke å finne frem til løsninger som er mest mulig skånsomme for barnet. Hvis foreldrene er ute av stand til å ta hånd om barnet, må barnevernstjenesten treffe vedtak om opphold utenfor hjemmet, for eksempel hos barnets slektninger eller nettverk eller i institusjon/beredskapsfosterhjem. Når barnet har kommet bort fra foreldrene, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir brakt tilbake til foreldrene.

Tidsbegrensning

Barnevernstjenesten må aktivt følge opp tiltak og avvikle dem når behovet ikke lenger er til stede. Dette betyr at barn som bor utenfor hjemmet etter et akuttvedtak, hjemmet, umiddelbart skal flyttes hjem når grunnlaget for oppholdet ikke lenger foreligger. Det er ikke angitt noen tidsbegrensning for varigheten av tiltak etter barnevernsloven § 4-1, men det ligger i tiltakets midlertidige karakter at det her er snakk om kortvarige tiltak for å avhjelpe den akutte situasjon som har oppstått. Ved behov for tiltak utover den akutte situasjonen, må det fattes ordinært vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1.

Hvis foreldre og/eller barn over 15 år motsetter seg at tiltaket opprettholdes, og barnevernstjenesten mener at akuttsituasjonen fortsatt består, må et hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 eventuelt avløses av et tvangstiltak etter § 4-2.

22.3.1.2 Beslutningsform

Det er ikke nødvendig at barnevernstjenesten fatter akuttvedtak hvis det kun er behov for å ivareta barnet en kort periode, inntil det kan bli ivaretatt av andre. Hvis situasjonen ikke kan løses raskt, slik at barnet må ha et botiltak, skal det fattes et vedtak. Ved behov for tiltak utover den akutte situasjonen, må det fattes ordinære hjelpetiltak etter § 3-1.

22.3.2 Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon– barnevernsloven § 3-2

Normalt vil vedtak om opphold utenfor hjemmet som hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2 være planlagt. Hvis det imidlertid oppstår en akutt situasjon som nødvendiggjør umiddelbar flytting av barn ut av hjemmet fordi barnet er uten omsorg eller er i umiddelbar fare for å bli vesentlig skadelidende, kan § 3-2 også benyttes hvis foreldre som er part i saken og barn over 15 år samtykker. Det må i tillegg vurderes om oppholdet er forsvarlig og til barnets beste. En slik akuttsituasjon vil kunne avhjelpes ved et frivillig opphold utenfor hjemmet etter § 3-2, og ivareta hensynet til prinsippet om mildeste effektive inngrep.

22.3.3 Tvangvedtak selv om det samtykkes til opphold

Selv om foreldrene i en akutt situasjon samtykker til vedtak om frivillig opphold utenfor hjemmet etter barnevernsloven § 3-2 eller ikke motsetter seg et akuttvedtak om opphold utenfor hjemmet som hjelpetiltak etter § 4-1, kan det være grunn til å vurdere om det likevel må fattes et akuttvedtak om omsorgsovertagelse etter § 4-2. Det kan være aktuelt dersom foreldrenes samtykke fremstår som lite reelt, og det er grunn til å tro at samtykket vil bli trukket tilbake før den akutte situasjonen er tilstrekkelig avklart.

Barnevernstjenesten må i slike situasjoner foreta en konkret vurdering av hvilken løsning som umiddelbart synes å være den beste for barnet.

22.3.4 Samvær mens barnet har frivillig opphold utenfor hjemmet

Når barnevernstjenesten fatter et midlertidig vedtak etter barnevernsloven § 3-2, om å flytte et barn utenfor hjemmet, kan det etter omstendighetene vurderes om det også skal fattes vedtak om samvær. Siden forutsetningen for oppholdet er at det er basert på foreldrenes samtykke, vil også samværsomfanget være er en del av hva det skal samtykkes til.

22.4.1 Ved fare for at barnet blir vesentlig skadelidende

Hvis det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende dersom et akuttvedtak ikke gjennomføres straks, kan barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten fatte midlertidig vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 4-2 første ledd. Akuttvedtak om omsorgsovertakelse kan fattes uavhengig av om barnet befinner seg i det hjemmet barnet har fast bosted, eller om barnet for eksempel er på samvær hos samværsforelder, på reise eller på et annet midlertidig oppholdssted.

Ordlyden «vesentlig» legger opp til en høy terskel for å fatte et slikt vedtak. Det uttrykkes i forarbeidene (Ot.prp. nr.44 (1991-1992) s. 108) til barnevernloven av 1992 at det må foreligge en viss skaderisiko for barnet dersom det blir boende hjemme. Skaderisikoen må være akutt i den forstand at den ikke kan fjernes på annen måte. Det er et krav om at vedtaket er nødvendig. I det ligger og en henvisning til mildeste inngreps prinsipp. Det må alltid vurderes om mindre inngripende tiltak kan avhjelpe situasjonen.
I vurderingen av om det skal fattes et akuttvedtak eller ikke må det foretas en risikoavveining. I denne avveiningen må det også vurderes om skaderisikoen ved å bli værende i hjemmet kan reduseres til et akseptabelt nivå, for eksempel ved bruk av andre tiltak enn å flytte barnet, inntil saken kan behandles av barneverns- og helsenemnda på vanlig måte. Eksempler på slike risikoreduserende tiltak kan være at en av foreldrene flytter ut, eller at det iverksettes tilsyn i hjemmet.

Situasjonen må være akutt. Men vilkårene for å fatte akuttvedtak kan være oppfylt selv om barnets situasjon har vedvart over tid og derfor ikke er utløst av en akutt eller plutselig krisesituasjon. Det avgjørende er om barnet vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli under foreldrenes omsorg. Er situasjonen alvorlig nok, som for eksempel der barnet utsettes for alvorlig vold eller overgrep i hjemmet eller lever under andre skadelige forhold, kan akuttvedtak fattes selv om dette er noe barnet har opplevd over tid. Dette gjelder selv om barnevernstjenesten har kjent til eller burde ha kjent til forholdene fra tidligere. At barnevernstjenesten tidligere har forsømt seg ved ikke å gripe inn, endrer ikke barnets rett til beskyttelse. (se Ofstad/Skar s. 112).

Et midlertidig vedtak etter § 4-2 forutsetter at begrunnelsen for vedtaket er rettet mot foreldrefunksjonen. Skyldes krisesituasjonen at barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig fare som nevnt i § 6-2, skal det eventuelt fattes midlertidig vedtak etter § 4-4.

22.4.1.1 Valg av tiltak etter vedtak om omsorgsovertakelse

Tiltaksalterantivene i akuttsaker er på samme måte som ved ordinær behandling i Barneverns- og helsenemnda begrenset til å gjelde de alternativer som omfattes av lovens §§ 5-3 første ledd og 6-2. Innenfor denne rammen er det opp til barnevernstjenesten å beslutte hvor det enkelte barn skal bo.
For å gjøre et akuttvedtak om omsorgsovertakelse så skånsom som mulig for barnet, må barnevernstjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Dette følger av barnevernsloven § 9-4.

Det følger av fosterhjemsforskriften § 5 at barn kan bo i et fosterhjem som ikke er godkjent dersom godkjenning før barnet flytter inn ikke lar seg gjennomføre. Dette vil typisk være aktuelt ved akuttvedtak om opphold hos noen i barnets familie eller nære nettverk. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller følge opp prosessen med godkjenning så snart som mulig etter at barnet har flyttet inn.

22.4.1.2 Samvær etter akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Når det er fattet midlertidig akuttvedtak om omsorgsovertakelse, kan det også fattes midlertidig vedtak om samvær mellom barnet og foreldrene. Dette følger av barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. § 7-2. Det kan også fattes vedtak om at det ikke skal være samvær. Barnevernstjenesten må fortløpende vurdere samværsvedtaket, og fatte nytt vedtak hvis det er grunnlag for det. Vedtaket må til enhver tid vurderes ut fra forholdene.

22.4.1.3 Behov for skjult- og eller sperret adresse ved midlertidig omsorgsovertakelse

Dersom barnevernstjenesten vurderer at det er en risiko for at barnet kan bli utsatt for fare eller skade, eller det er fare for at barnet kan bli bortført, kan de iverksette ulike beskyttelsestiltak.

Når det foreligger sterke og spesielle grunner, kan samværet skal begrenses sterkt eller falle helt bort. Tilsvarende kan barnevernsleder også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er og treffe midlertidig vedtak om skjult adresse. Dette følger av barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. § 7-2 tredje ledd.

Et midlertidig vedtak om skjult adresse kan følges opp av en beslutning om sperret adresse i folkeregisteret. Vilkåret for at adresseopplysninger kan graderes i folkeregistret er at er at det vil kunne forårsake skade eller betydelig skade for barnet at adressen blir kjent for uvedkommende. Dette følger av folkeregisterloven § 10-4, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 andre ledd.

Et vedtak om hemmelig adresse er svært inngripende. Barnevernstjenesten må derfor fortløpende vurdere om det er behov for å opprettholde beskyttelsestiltaket. Behovet for å sikre barnet de første dagene etter at et vedtak er fattet, vil ofte falle bort etter kort tid, når situasjonen har roet seg og er mer oversiktlig. Les om skjult- og sperret adresse i kapittel 11.

22.4.2 Vedtak om midlertidig flytteforbud

Når barnet bor utenfor hjemmet med samtykke fra foreldrene og foreldrene ønsker å flytte barnet hjem, eller til et annet sted, kan barnevernstjenesten mene at et brått miljøskifte vil være til skade for barnet, og at barnets behov må gå foran foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet skal bo.

Barnevernstjenestens leder kan i slike situasjoner treffe vedtak at et barn ikke skal flyttes, dersom det er sannsynlig at flyttingen vil være til skade for barnet, jf. barnevernsloven § 4-3 første ledd. Bestemmelsen kan komme til anvendelse både når barnevernstjenesten har tilbudt opphold utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak og når foreldrene selv har bestemt at barnet skal bo utenfor hjemmet. Bestemmelsen kan brukes uavhengig av hva som er årsaken til at barnet ble flyttet ut av hjemmet og kan vedtas både når foreldrene ønsker å flytte barnet tilbake til seg, og når foreldrene vil flytte barnet til annet fosterhjem eller institusjon.

Formålet med et vedtak om flytteforbud er å forhindre at et barn brått må flyttes fra et tilvent miljø, der dette kan være uheldig for barnet. Et vedtak om flytteforbud tar derfor særlig sikte på tilfeller der barnet har vært atskilt fra foreldrene i en lengre periode. Et vedtak om flytteforbud er likevel ikke begrenset til langvarige opphold utenfor hjemmet.

Flytteforbud kan vedtas for en periode på inntil tre måneder. I løpet av denne perioden skal barnevernstjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet, jf. § 4-3 andre ledd.

Med utgangspunkt i minste inngreps prinsipp må barnevernstjenesten foreta en risikovurdering av om skaderisikoen kan reduseres til et akseptabelt nivå gjennom mindre inngripende tiltak. Vurderingen av behovet for et flytteforbud må også inkludere barnets beste og barnets rett til medvirkning.
Bestemmelsene om flytteforbud åpner ikke for å fastsette begrensninger i foreldrenes rett til å ha samvær med barnet.

Et akuttvedtak om flytteforbud skal straks etter iverksettingen sendes til barneverns- og helsenemnda. Les mer om dette i punkt 22.5.

22.4.2.1 Begjæring om omsorgsovertakelse etter vedtak om flytteforbud

Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at barnet ikke kan flyttes, skal barnevernstjenesten i løpet av seks uker sende begjæring til barneverns- og helsenemnda om omsorgsovertakelse eller annet tiltak. Vedtaket om flytteforbud består til saken er avgjort av nemnda. Dette følger av barnevernsloven § 4-3 tredje ledd.

Les mer om vedtaksmyndighet og saksgang i punkt 22.5.

22.4.3 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn

Barnevernstjenesten kan fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn, etter samme vilkår som andre akuttvedtak og omsorgsovertakelser. Dette gjelder uavhengig av om barnet er født på et sykehus, men ikke er flyttet hjem til foreldrene, eller om barnet er hjemme med foreldrene sine. Les om omsorgsovertakelse i kapittel 23.

Ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen. Dette fremgår av barnevernsloven § 4-2 første ledd annet punktum. Formålet med denne presiseringen er å tydeliggjøre at det i saker som gjelder nyfødte barn er nødvendig å foreta noen særskilte vurderinger. Det er likevel ikke ment å høyne terskelen eller endre de materielle vilkårene for å treffe et akuttvedtak. Nyfødte barn er særlig sårbare, og har krav på samme vern og beskyttelse i akuttsituasjoner som andre barn. (Prop.133 L (2020-2021) pkt. 10.1.2.3) Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn er primært aktuelt i noen ekstraordinære typetilfeller:

• Der foreldrene er tungt belastede rusmiddelavhengige, og av den grunn ute av stand til å ivareta omsorgen for barnet
• Der barnet er født med abstinenssymptomer på grunn av, mors bruk av rusmidler under svangerskapet, noe som ofte innebærer at barnet vil ha et særlig behov for oppfølgning og pleie.
• Der foreldrene har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet.

22.4.4 Akuttvedtak om opphold på barnevernsinstitusjon av barn som utsetter sin utvikling for fare i institusjon

Adgangen til å fatte akuttvedtak overfor barn som utsetter sin utvikling for fare er regulert i barnevernsloven § 4-4. Grunnvilkåret for å fatte vedtak er at barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig farer som nevnt i § 6-2. Se mer om vilkårene for tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare i kapittel 27. I tillegg må det foreligge en tilspisset situasjon som innebærer akutt fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende hvis det ikke tas hånd om straks, jf. § 4-4 første ledd andre punktum.

Dersom barnevernstjenesten mener det er behov for videre tiltak, må akuttvedtaket følges opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke etter § 6-2. En slik begjæring må sendes innen to uker fra vedtakstidstidspunktet, ellers faller akuttvedtaket bort. Dette følger av barnevernsloven § 4-4 andre ledd.

22.4.5 Akuttvedtak ved fare om utnyttelse av barn til menneskehandel

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan fatte akuttvedtak dersom det «er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel.», jf. § 4-5 første ledd. I tillegg er det et vilkår at opphold i institusjon er nødvendig for å beskytte barnet. Et slikt akuttvedtak kan derfor kun treffes hvis mindre inngripende tiltak har vært vurdert, men ikke funnet formålstjenlig.

Det er ikke et vilkår for akuttvedtaket at politiet har foretatt en trusselvurdering. Det fremgår likevel av forarbeidene (Prop. 43 L (2011-2012) kapittel 8) til bestemmelsen at politiets vurderinger av faren for utnyttelse og beskyttelsesbehov kan ha stor betydning for spørsmålet om det er behov for å fatte et akuttvedtak. Videre bør leder for barnevernstjenesten kontakte politiet om dette er praktisk mulig uten å sette barnet i fare.

Dersom barnevernstjenesten mener det er behov for videre tiltak, må akuttvedtaket følges opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om opphold i institusjon etter § 6-6. En slik begjæring må sendes innen to uker fra vedtakstidstidspunktet, ellers faller akuttvedtaket bort. Dette følger av barnevernsloven § 4-5 andre ledd.

22.5.1 Hvem har kompetanse til å fatte akuttvedtak?

Det er barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten som har kompetanse til å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse, og vedtak om opphold i institusjon etter barnevernsloven §§ 4-2, 4-4 og 4-5.

Vedtaksmyndighet for midlertidig flytteforbud etter § 4-3 er lagt til barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder.

Vedtaksmyndigheten er lagt til barnevernstjenestens leder personlig, eller lederens stedfortreder. At barnevernsloven har lagt visse former for myndighet direkte til barnevernslederen eller stedfortreder, innebærer at den myndigheten som følger av disse bestemmelsene ikke kan delegeres til andre, verken internt i barnevernstjenesten eller til andre i kommunen. Det er ikke slik at det bare er en person som kan fungere i barnevernlederens fravær. Det avgjørende er at barnevernleder til enhver tid må sørge for at det er en utpekt en navngitt stedfortreder i sitt fravær.

Påtalemyndighetens myndighet er subsidiær og i utgangspunktet begrenset til de tider på døgnet hvor barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder ikke er tilgjengelig.

22.5.1.1 Midlertidige samværsvedtak

Det er barnevernleder, eller lederens stedfortreder som har beslutningsmyndighet til å fatte midlertidige samværsvedtak. Dette fremkommer av barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. §§ 7-2 og 7-3. I de tilfeller det er påtalemyndigheten som har fattet selve akuttvedtaket, må et eventuelt vedtak om samvær avventes inntil barnevernsleder eller stedfortreder er tilgjengelig og kan ta stilling til spørsmålet. Det samme gjelder for eventuelle vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, og for beslutninger om sperret adresse etter folkeregisterloven. Se kapittel 11. Foreldrene har likevel ikke nødvendigvis rett til å få vite hvor barnet oppholder seg, eller til å ha samvær med barnet i tidsrommet frem til barnevernsleder har fattet vedtak. Selve tvangsvedtaket om at barnet skal bo utenfor hjemmet begrenser foreldrenes rett til å ha kontakt med barnet. Samvær, og samvær uten tilsyn, kan være uforenlig med begrunnelsen for og formålet med selve akuttvedtaket. Påtalemyndighetens myndighet etter andre ledd må også innebære myndighet til rent midlertidig å nekte foreldrene kontakt med barnet. Det er imidlertid viktig at barnevernleder snarest fatter vedtak om dette.

Et midlertidig vedtak om samvær eller sperret adresse etter barnevernsloven § 4-2 andre ledd krever ikke godkjenning fra barneverns- og helsenemnda.

Nemnda er imidlertid klageinstans når det er fattet midlertidig samværsvedtak, jf. barnevernsloven § 14-23.

For å endre samvær som nemnda har vedtatt i en klagesak, må det i ettertid ha kommet frem opplysninger som nemnda ikke var kjent med da samværet ble fastsatt. Kommunens endrede samværsvedtak kan påklages til nemnda på vanlig måte.

22.5.2 Frist for å få akuttvedtaket godkjent i barneverns- og helsenemnda

Et akuttvedtak etter barnevernsloven §§ 4-2 første ledd, 4-4 første ledd og 4-5, vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3 og vedtak om midlertidig stans av eller tilsyn under samvær, jf. § 7-7 skal straks etter iverksettingen sendes til barneverns- og helsenemnda for kontroll, jf. barnevernsloven § 14-22. Nemndlederen skal avgjøre om vedtaket skal godkjennes. Nemndlederen skal avgjøre saken snarest, og om mulig innen 48 timer etter at nemnda har mottatt den.

Nemndlederen skal innhente ytterligere opplysninger når det er nødvendig for å ta stilling til om vedtaket skal godkjennes.

22.5.3 Klage på akuttvedtaket

Foreldrene og/eller barnet hvis det er part i saken, kan klage på vedtaket. Klagen skal sendes direkte til barnevernsbarneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-23. Hvis barnevernstjenesten mottar en slik klage, tilsier veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barnevernstjenesten umiddelbart skal informere foreldrene eller deres prosessfullmektige om at nemnda er riktig adressat for klagen. God forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barnevernstjenesten selv umiddelbart bør videreformidle klagen til nemnda. Nemnda skal ta stilling til klagen innen en uke etter at den ble mottatt, jf. barnevernsloven § 14-23.

22.5.4 Frist for å sende begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda

Det er ulike frister for hvor raskt barnevernstjenesten skal sende begjæring til barneverns- og helsenemnda. Hvilken hjemmel som er brukt for å fatte akuttvedtaket har avgjørende betydning. Ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-2 skal begjæring om eventuelle videre tiltak sendes til nemnda snarest, og senest innen 6 uker a, jf. § 4-2 tredje ledd.

Når det er fattet vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3 er fristen for begjæring til nemnda 6 uker, jf. § 4-3 tredje ledd.

Akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 4-4 må følges opp med en begjæring om vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke innen 2 uker, jf. § 4-4 andre ledd.

Ved akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon når det er fare for menneskehandel etter § 4-5, er fristen 2 uker, jf. § 4-5 andre ledd. Hvis en sak ikke er sendt til barneverns- og helsenemnda innen disse fristene, faller vedtaket bort.

Det framgår av barnevernsloven § 4-2 fjerde ledd at for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat jf. barnevernsloven § 1-2 tredje ledd, gjelder de samme fristene, men det er ulik adressat for rettsmidlet. Barnevernstjenesten må i disse sakene enten fremme anmodning til bostedsstaten om å fatte nødvendige beskyttelsestiltak, eller fatte vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge etter lov om Haagkonvensjonen av 1996 § 5.

Et midlertidig akuttvedtak etter i et slikt tilfelle kan ikke vare utover 6 måneder. Dersom barnevernstjenesten ikke får noen avklaring fra bostedsstaten om hvordan barnet skal følges opp videre, eller får overført jurisdiksjon, innen seks måneder fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Barnevernstjenesten skal fortløpende vurdere om vilkårene for akuttvedtaket er oppfylt, og oppheve vedtaket dersom vilkårene ikke lenger er til stede.

Les mer om barnevern over landegrenser i kapittel 54.

22.5.5 Oppfølging av akuttvedtak

Akuttvedtak skal være midlertidige. Dette innebærer at vedtakene enten skal oppheves raskt eller følges opp av barnevernstjenesten med begjæring om videre tiltak sendes til barneverns- og helsenemnda. Minstekravene til en slik begjæring fremgår av barnevernsloven § 14-9. Les mer om oppfølging av akuttiltak i kapittel 34.

22.5.6 Politiets bistandsplikt

Politiet har plikt til å bistå barnevernet i situasjoner der dette vurderes som nødvendig, jf. barnevernsloven § 12-10. Barnevernstjenestens leder kan kreve bistand fra politiet til å fullbyrde blant annet akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-2, vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3, akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 4-4 og akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon når det er fare for menneskehandel etter § 4-5. Les mer om bruk av politibistand ved fullbyrdelse av vedtak i punkt 29.5.

22.5.7 Akuttvedtak etter omsorgsovertakelse når barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare

Barnevernsloven har egne regler for flytting av barn som er under barnevernstjenestens omsorg. Slik flytting vil være aktuelt når endrede forhold gjør det nødvendig eller det må anses til beste for barnet, jf. barnevernsloven § 5-5.

Dersom barnet er under barnevernstjenestens omsorg etter en omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 kan det imidlertid ikke utelukkes at det kan være behov for å fatte et akuttvedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-4. Dette vil være aktuelt dersom rammene for omsorgsovertakelsen ikke er tilstrekkelig til å ivareta barnet og barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende på dersom barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig fare som nevnt i § 6-2.

Dersom et barn er plassert i institusjon eller fosterhjem i medhold av vedtak etter § 5-1 eller § 6-2, kan barnet hentes tilbake til institusjonen eller fosterhjemmet i medhold av tattvedtaket. Det skal derfor i slike tilbakehentingssituasjoner ikke fattes midlertidig vedtak etter § 4-2. Tilsvarende gjelder også der det er gitt samtykke til tilbakehold i institusjonen på bakgrunn av samtykke, jf. § 6-1.

22.5.8 Barn med opphold i barnevernstinstitusjon etter barnevernsloven § 6-2

Dersom barnevernstjenesten etter iverksettelse av opphold med hjemmel i barnevernsloven § 6-2 vurderer at institusjonen ikke er egnet til å ivareta og behandle barnet, kan barnevernstjenesten ikke uten videre flytte barnet til en annen institusjon. Barnevernstjenesten har heller ikke anledning til å fatte et akuttvedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-4 for å flytte barnet til en institusjon med strengere rammer eller at annet behandlingsopplegg. Et slikt vedtak ligger klart utenfor lovens rammer. Det må forutsettes at barn som oppholder seg på barnevernsinstitusjon med hjemmel i et vedtak etter barnevernsloven § 6-2 skal ivaretas innenfor rammene av vedtaket for oppholdet. Dersom det er nødvendig med tettere oppfølgning eller justering av behandlingsopplegget skal institusjonen, i samarbeid med barnevernstjenesten, gjøre nødvendige tilpasninger til barnets situasjon og behov. Barnevernstjenesten kan imidlertid avslutte oppholdet dersom den ikke er til barets barnets beste, og videre opphold derfor ikke er aktuell.
Vurderer barnevernstjenesten at institusjonen ikke er faglig og materielt egnet til å gi barnet forsvarlig behandling og oppfølgning, må det fremmes en ny sak for barneverns- og helsenemnda med hjemmel i barnevernsloven § 6-2 om endring av Institusjon. Nemnda bør i en slik situasjon prioritere en slik begjæring, og tema i saken vil kunne begrenses til spørsmålet om institusjonens egnethet.

Enkelte enslige mindreårige vil kunne ha et omsorgs- eller hjelpebehov som strekker seg ut over det et asylmottak og et omsorgssenter kan ivareta. Dette kan for eksempel gjelde der et barn har rusproblemer eller dersom barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare som nevnt i § 6-2, eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder eller spesielle behov. Det samme kan gjelde dersom det oppstår mistanke om at et barn kan være utsatt for menneskehandel. I slike tilfeller skal omsorgssenteret trekke inn den kommunale barnevernstjenesten slik at den kan vurdere om det bør iverksettes særlige tiltak etter barnevernsloven kapittel 5.

I barnevernsloven 4-2 femte ledd er det presisert at de alternativene som fremgår av første ledd i § 5-3 om valg av tiltak etter en omsorgsovertakelse, også gjelder ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Dette innebærer at barnet kan få opphold i et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Videre kan barnet få opphold i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne. I særskilte tilfeller kan barnet få opphold i et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere. Barnevernstjenesten har adgang til å fatte vedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-2 og § 6-2 i gitte situasjoner overfor enslige mindreårige asylsøkere som bor på asylmottak. Les mer om dette her.

Dersom et barn utnyttes til menneskehandel eller det er nærliggende og alvorlig fare for at et barn kan bli utnyttet til menneskehandel kan barnevernstjenestens leder, lederes stedfortreder eller påtalemyndighet treffe akuttvedtak om opphold i institusjon for å gi barnet nødvending beskyttelse etter barnevernsloven § 4-5.   

Det klare utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Det følger av norsk rett og menneskerettslige forpliktelser. Vilkårene for omsorgsovertakelse er derfor strenge. Noen barn opplever imidlertid vold, mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt som gjør det nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet. Utgangspunktet er at omsorgsovertakelsen skal være midlertidig og at barnevernstjenesten skal arbeide for at barn og foreldre kan gjenforenes.

Se nærmere om overordnede vurderinger i saker om omsorgsovertakelse i (Prop. 133 L. 2020-2021) punkt 11.2.4.1)

Når et barn mottar hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, har barnevernstjenesten en plikt til å følge med på hvordan det går med barnet og vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 8-1. Se kapittel 33 om oppfølging av hjelpetiltak.

23.1.1 Barnevernstjenestens plikt til å reise sak om omsorgsovertakelse

Barneverns- og helsenemnda kan vedta å overta omsorgen for et barn dersom vilkårene i barnevernsloven § 5-1 er oppfylt. For at barneverns- og helsenemnda skal kunne fatte vedtak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ha reist sak om omsorgsovertakelse for nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8 første ledd. Initiativet til å reise sak om omsorgsovertakelse, må altså komme fra barnevernstjenesten. Når barnevernstjenesten skal avgjøre om den skal reise sak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten først vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt.

23.1.2 Vilkårene for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-1

Barnevernsloven § 5-1 angir en uttømmende liste over de tilfeller der barneverns- og helsenemnda har anledning til å treffe vedtak om omsorgsovertakelse. Det er imidlertid en forutsetning for omsorgsovertakelse at det er vurdert at mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet, og at omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra barnets situasjon. Barnevernsloven § 5-1 bokstav a til c omfatter tilfeller som gjelder aktuell omsorgssvikt, og bokstav d til f gjelder fremtidig omsorgssvikt.

23.1.2.1 Omsorgsovertakelsen må være nødvendig

Vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke fattes dersom situasjonen kan avhjelpes med et mindre inngripende tiltak. Vedtak om omsorgsovertakelse kan derfor ikke fattes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Dette står i § 5-1 og er et utslag av "minste inngreps prinsipp", som er lovfestet i § 1-5 andre ledd.

Nødvendighetskravet innebærer at det ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om omsorgsovertakelse, må skje en balansert avveining av hensynet til barnets behov for beskyttelse opp mot hensynet til barnets og foreldrenes rett til familieliv. Risikoen for barnet ved å bli værende i hjemmet må vurderes opp mot belastningen det er for barnet og foreldrene at barnet blir tatt ut av hjemmet. Det må vurderes om omsorgsovertakelse vil bedre barnets situasjon. Det må foretas en reell avveining av de motstridende interesser. Hvis omsorgsovertakelse er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste.

I tillegg skal nemnda foreta en samlet vurdering av om omsorgsovertakelse er til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3.

Ved vedtak om omsorgsovertakelse er barnets rett til medvirkning viktig. Barnet skal bli lyttet til og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, se barnevernsloven § 1-4. (Prop. 133 L. 2020-2021) punkt 11.2.4.1)

23.1.2.2 Alvorlige mangler i omsorgen

Bokstav a omfatter tilfeller der «det er alvorlige mangler ved den omsorgen barnet får, herunder den personlige kontakt og trygghet, sett hen til det barnet trenger etter sin alder og utvikling».

Bestemmelsen gjelder der det er alvorlige mangler ved den daglige praktiske omsorgen, for eksempel der foreldrene ikke sørger for at barnet får tilstrekkelig mat og klær eller at barnet ikke kommer seg på skolen. Bestemmelsen gjelder også der det er alvorlige mangler i den emosjonelle og psykiske kontakten mellom barn og foreldre. Både den praktiske og emosjonelle omsorgen barnet får må vurderes ut fra barnets individuelle behov, alder og utvikling.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for omsorgssvikt enn at det ikke blir det.

23.1.2.3 Barnet får ikke dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring

Bokstav b gjelder tilfeller der foreldrene ikke sørger for at et barn som er sykt, har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Det er en forutsetning for omsorgsovertakelse etter bokstav b, at det foreligger en svikt i foreldrefunksjonen. Det vil si at foreldrene ut fra hva det i alminnelighet kan ventes av foreldre, ikke gjør sitt til at barnet får den nødvendige hjelp.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for omsorgssvikt enn at det ikke blir det.

23.1.2.4 Mishandling eller alvorlige overgrep

Bokstav c gjelder tilfeller der «barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet». Vilkåret omfatter både fysisk og psykisk mishandling, seksuelle overgrep og psykisk sjikane, trakassering, eller vedvarende mindre overgrep.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for omsorgssvikt enn at det ikke blir det.

23.1.2.5 Barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet

Bokstav d omfatter tilfeller der «det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene vil være ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet».

Det er foreldrenes personlige forutsetninger for å kunne ta seg av barnet i fremtiden som er det sentrale vurderingskriterium etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen vil blant annet kunne gi hjemmel til å overta omsorgen når foreldrene er psykisk utviklingshemmet, eller har psykiske vanskeligheter som påvirker evnen til å ta seg av barn fremover i tid. Se Rt. 1982 s. 764, Rt. 1986 s. 1189, Rt. 1991 s. 624 og Rt. 1994 s. 568.

I denne bestemmelsen er det et krav om at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse og utvikling kan bli skadet i fremtiden, dersom barnet får bli i hjemmet. Det er altså et strengere beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger en slik skaderisiko på sikt, og det er ikke nødvendig å dokumentere at de forhold som skaper en slik risiko allerede er til stede. Se mer om dette i forarbeidene til bestemmelsen: NOU 1985:18s. 157 og 158, Ot. prp. nr. 44 (1991-1992) s. 111 og Innst. O. nr. 80 (1991-1992) s. 23.

Kravet om overveiende sannsynlighet i bokstav d innebærer at det må kreves en forholdsvis klar sannsynlighetsovervekt for at barnet vil bli påført alvorlig skade som følge av foreldrenes manglende evne på sikt til å ha omsorgen for det. Det må også være overveiende sannsynlig at slik skade vil påføres uansett om barnevernstjenesten forsøker å hindre dette gjennom andre tiltak etter barnevernsloven.

Nyfødt barn som det ble fattet akuttvedtak for kan bli alvorlig skadet. Bokstav e omfatter tilfeller «det er overveiende sannsynlig at et barn som ble akuttplassert som nyfødt etter § 4-2, vil komme i en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c eller d».

Dette er tilfeller der det er truffet akuttvedtak i løpet av barnets første levedager, jf. barnevernsloven § 4-2. Dette gjelder akuttvedtak av nyfødte før barnet er flyttet hjem fra sykehus og fødestuer, men også der akuttvedtaket er truffet etter at foreldre har hatt det nyfødte barnet hjemme i noen få dager. Bestemmelsen får også anvendelse der barnet der det er fattet akuttvedtak få dager etter en hjemmefødsel.

I bokstav e innebærer beviskravet «overveiende sannsynlig». At beviskravet her er «overveiende sannsynlig» skal tydeliggjøre at hjemmelen gjelder tilfeller der det er lite tvil om at foreldrene ikke vil kunne ivareta omsorgen for barnet. Typiske tilfeller er der foreldrene er belastede rusmiddelavhengige, har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet, men også i andre situasjoner kan vilkårene være oppfylt. Hvis det foreligger tvil om foreldrenes omsorgsevne, må barnevernstjenesten uansett iverksette tiltak slik at barnets helse og utvikling sikres.

(Prop. 133 L (2020-2021) kap. 25)

23.1.2.6 Barn som har frivillig opphold utenfor hjemmet kan bli alvorlig skadet ved å flytte

Bokstav f gjelder tilfeller der «det er overveiende sannsynlig at flytting av et barn som med foreldrenes samtykke bor utenfor hjemmet, vil føre til en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c, eller d».

Omsorgsovertakelse etter denne bestemmelsen vil særlig være aktuelt i de tilfeller foreldrene har formidlet at de ønsker å flytte barnet, men vedtak om omsorgsovertakelse kan fattes også når foreldrene ikke har gitt uttrykk for ønske om å flytte barnet.

Beviskravet denne bestemmelsen for dette alternativet er at det er «overveiende sannsynlig» at flytting vil føre til en situasjon for barnet som nevnt i bokstav a, b, c, eller d. Beviskravet er høyere enn det som gjelder der vedtak fattes etter bokstav a til c.

23.1.2.7 Barnet har blitt så knyttet til mennesker og miljø, at flytting kan føre til problemer for barnet

Bokstav g gjelder tilfeller der «barnet har bodd utenfor hjemmet i mer enn to år med foreldrenes samtykke, og barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet». Vurderingstemaet er det samme som i barnevernsloven § 5-7 første ledd annet punktum om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Ved omsorgsovertakelse etter bokstav f, er det ikke foreldrenes omsorgsevne som vurderes, men barnets tilknytning til mennesker og miljøet der det er. I slike tilfeller er det altså ikke nødvendig at vilkårene i bokstav a til c er oppfylt.

Vedtak om omsorgsovertakelse må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha tilfredsstillende begrunnelse. Det skal fremgå av nemndas vedtak hva som er barnets mening og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også fremgå av vedtaket, jf. § 14-20 tredje ledd. Dette innebærer at det blant annet må komme klart frem av vedtaket hvorfor situasjonen er så alvorlig at det er nødvendig å overta omsorgen for å beskytte barnet, og hvorfor situasjonen ikke kan avhjelpes med mindre inngripende midler. Det bør også fremgå hvilke hjelpetiltak som eventuelt har vært tilbudt foreldrene fra barnevernstjenesten, eventuelt hvilke andre hjelpeinstanser barnevernstjenesten har formidlet kontakt med. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.2.4.1.

Dersom det er holdepunkter for å vurdere det, skal foreldrenes støttebehov og antatt varighet av omsorgsovertakelsen fremgå av vedtaket, jf. § 14-20 tredje ledd. Målet med bestemmelsen er å forbedre situasjonen for barn og foreldre etter omsorgsovertakelsen, ved å tydeliggjøre hvor lenge nemnda antar at omsorgsovertakelsen vil vare, og hvilke behov foreldrene har for støtte til å bedre sin omsorgsevne. Barnevernstjenestens oppfølging av familien kan dermed få en klarere retning og bli mer effektiv og målrettet. Barneverns- og helsenemnda skal kun angi foreldres behov for støtte og varighet av omsorgsovertakelsen dersom det finnes konkrete holdepunkter for en slik vurdering. Se Prop. 83 L (2024-2025) merknad til bestemmelsen.

Når barnevernstjenesten legger frem sak om omsorgsovertakelse for nemnda, er det viktig at deres beslutningsgrunnlag, vurderinger og begrunnelse fremgår av begjæringen.

Dersom det er en risiko for at barnet blir tatt med ut av landet når en part får informasjon om at barnevernstjenesten skal fremme sak for nemda om omsorgsovertakelse, bør barnevernstjenesten vurdere å sende begjæring til nemnda samtidig som parten får informasjon. Når sak er sendt til nemnda er det ulovlig å ta med barnet ut av Norge uten barnevernstjenestens samtykke jf. barnevernsloven § 5-6.

Barneverntjenesten kan ved risiko for ulovlig utreise kontakte politiet om muligheten for en registering av barnet i SIS (Schengen informasjonssystem). Slik registrering er kun mulig der det er ulovlig å ta med barnet ut av Norge. Det er politiet som vurderer om vilkårene for en slik registrering er oppfylt. Les mer om internasjonal barnebortføring.

Utgangspunktet er at vedtak om omsorgsovertakelse er midlertidige. Etter en omsorgsovertakelse er den overordnede målsetningen å oppnå tilbakeføring, gjenforening av barn og foreldre (HR-2020-661-S, avsnitt 143). Dette betyr at barnevernstjenesten jevnlig må vurdere både barnets og foreldrenes utvikling og situasjon, og den må gjøre det den kan for at barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Dersom barnevernstjenesten vurderer at ikke vilkårene for omsorgsovertakelse lenger er oppfylt, skal de fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.4.4.1).

Målsetningen om en tilbakeføring, og plikten til å legge til rette for det, er likevel ikke ubegrenset. Det er ikke noe krav om å gjøre endeløse forsøk på å gjenforene barn og foreldre. Etter praksis i EMD og Høyesterett kan gjenforeningsmålet forlates dersom foreldrene er særlig uegnet. Foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som er til skade for barnets helse og utvikling. Gjenforening kan også være utelukket dersom det er gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. Dette innebærer at det ikke alltid kan tillegges avgjørende vekt at foreldrene har tilegnet seg tilfredsstillende omsorgsevner (HR-2020-661). Se for øvrig kapittel 35 om oppfølging av barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse. Når barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, skal de fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda.

Hovedregelen er at barneverns- og helsenemnda skal oppheve vedtak om omsorgsovertakelse og at barnet skal tilbakeføres foreldrene, når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, jf. barnevernsloven § 5-7 første ledd. Hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3, må også tas med i vurderingen av om barnet skal tilbakeføres, se punkt 24.1.3.

I vurderingen av om grunnvilkåret om forsvarlig omsorg er oppfylt, skal det foretas en samlet vurdering av foreldrenes evne til å ivareta grunnleggende materielle behov og deres emosjonelle kompetanse, jf. Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Det skal både ses hen til om foreldrene kan ivareta de ytre rammene for forsvarlig omsorg, slik som bolig, klær, hygiene og nødvendig oppfølging i forhold til skole og fritid, og om foreldrene kan ivareta barnets behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det skal foretas både en nåtids- og en fremtidsvurdering, og hva som er forsvarlig omsorg må vurderes ut fra hva det enkelte barn har behov for. Dersom barnet har særlige omsorgsbehov, vil ikke alminnelige omsorgsevner nødvendigvis være tilstrekkelig. Samtidig må det ses hen til om eventuelle tiltak kan avhjelpe situasjonen og om foreldrene er villige til å benytte seg av slike. Dette siste er et utslag av minste inngreps prinsipp, som loven bygger på.

Hvis barnet vurderes som særlig sårbart, vil det kreves tilsvarende mer med hensyn til foreldrenes omsorgsevner. I slike tilfeller må det beskrives og dokumenteres hva barnets særlige sårbarhet konkret består av, og hva dette har å si for den omsorgen det har behov for.

24.1.2 Krav om overveiende sannsynlighet

For at en tilbakeføring skal kunne skje, må foreldrenes omsorgsevne være stabil. Det er derfor et vilkår at det må være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. I kravet om «overveiende sannsynlig» ligger at det kreves «høy grad av sannsynlighet» for at barnet vil få forsvarlig omsorg ved en tilbakeføring (Ot.prp. 69 (2008-2009), side 82).

Et forhøyet beviskrav innebærer at foreldrene ikke vil kunne få tilbake omsorgen selv om det er mest sannsynlig at de har tilstrekkelig omsorgsevne. Bakgrunnen for bestemmelsen er barnets behov for ro og stabilitet. Ved å kreve en høy grad av sannsynlighet for at omsorgsevnen er tilstrekkelig, reduserer man risikoen for at barnet kan bli flyttet frem og tilbake mellom hjemmet og oppholdsstedet. Høyesterett i HR-2020-1788-A avsnitt 42 uttalte at dette kravet innebærer at en kortsiktig eller usikker bedring i omsorgskompetansen ikke vil være tilstrekkelig til at grunnvilkåret er oppfylt. I den samme avgjørelsen, avsnitt 46 og 49, vurderte Høyesterett at beviskravet ikke er i strid med EMK artikkel 8. Høyesterett uttalte at beviskravet bidrar til å sikre kontinuitet i omsorgen for barnet, noe som er et sentralt punkt i en vurdering av barnets beste. Høyesterett la videre til grunn at beviskravet innebærer at hensynet til stabilitet og ro for barn løftes frem, uten at det rører ved gjenforeningsmålsetningen, det biologiske prinsipp eller minste inngreps prinsipp. Departementet la på denne bakgrunn til grunn at beviskravet ikke er i strid med EMK artikkel 8. (Prop. 133 (2020-2021) punkt 11.4.4.2)

24.1.3 Hensynet til barnets beste

Ved vurderingen av tiltak etter loven skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Hensynet til barnets beste kan tilsi tilbakeføring selv om beviskravet "overveiende sannsynlig" ikke er oppfylt. Se LH-2013-137283 hvor Lagmannsretten kom til at det ikke var overveiende sannsynlig at mor ville klare å gi barnet forsvarlig omsorg. Etter en konkret vurdering av barnets beste kom retten likevel til at omsorgen skulle oppheves. Det ble lagt særlig vekt på de usikkerhetene som gjorde seg gjeldende vedrørende omsorgen i fosterhjemmet.

Barnevernsloven § 1-3 om barnets beste erstatter imidlertid ikke bestemmelsens øvrige vilkår. Dersom barneverns- og helsenemnda eller domstolen kommer til at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, slik at vilkårene for tilbakeføring er oppfylt, er det neppe adgang til å komme til et annet resultat ved anvendelsen av barnevernsloven § 1-3. (Se Ofstad/Skar side 218.)

Hvis det konkluderes med at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, må det i tillegg alltid vurderes hvilke konsekvenser en tilbakeføring vil få for barnet. Hvis barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet, kan vedtaket likevel ikke oppheves. Dette står i barnevernsloven § 5-7 første ledd annet punktum. I denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der det bor, barnets alder og hvor lenge det har bodd i fosterhjemmet. Selv om vurderingen først og fremst skal knyttes til barnets situasjon og tilknytningen til fosterforeldrene, kan også forhold ved foreldrene ha betydning. Hvor mye og hvor god kontakt det har vært mellom barnet og foreldrene må tas med i betraktningen, og også foreldrenes omsorgsevner kan tillegges vekt. Jo bedre deres omsorgsevne er, desto bedre vil de være i stand til å håndtere eventuelle problemer barnet kan få ved en tilbakeføring.

At barnet har fått en trygg og god tilknytning til fosterhjemmet er ikke i seg selv en tilstrekkelig grunn til at en tilbakeføring ikke kan skje. Det er kun der flytting kan medføre alvorlige problemer for barnet at en omsorgsovertakelse ikke skal oppheves. Dette innebærer at det må være grunn til å tro at barnet vil få alvorlige vansker over tid, som klart overstiger den uro og bekymring som de fleste barn vil føle ved skifte av omsorgsbase. Det er lagt til grunn i flere Høyesterettsavgjørelser at det avgjørende er om barnet ved en tilbakeføring utsettes for «reell fare for skadevirkninger av betydning på lengre sikt». Det skal i så fall ikke skje noen tilbakeføring med mindre dette likevel vil være til barnets beste, jf. blant annet HR-2020-1788-A med videre henvisninger.

Høyesterett har i den nevnte dommen slått fast at spørsmålet om tilbakeføringsvansker ikke skal tas i betraktning ved spørsmålet om foreldrene har god nok omsorgsevne, men kun hører hjemme i vurderingen av tilknytningsunntaket.

Barnevernstjenesten kan ikke selv oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse, men må legge spørsmålet frem for barneverns- og helsenemnda, også i de tilfellene det er enighet mellom partene om at omsorgen skal tilbakeføres.

Det er lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2012 s. 967 at nemnda ikke kan avvise en begjæring om tilbakeføring etter barnevernsloven § 5-7 under henvisning til at tilbakeføring faktisk allerede hadde funnet sted.

Et vedtak om å oppheve en omsorgsovertakelse har stor betydning for barnet og foreldrene og vil bero på krevende vurderinger, også i saker der partene er enige. Sterke rettssikkerhetsmessige hensyn taler for at sakene skal behandles av en uavhengig instans som barneverns- og helsenemnda. En uavhengig instans vil sikre en objektiv vurdering der barnets og partenes mening i større grad synliggjøres.

En sak om tilbakeføring der foreldrene og barnevernstjenesten er enige om at barnet bør tilbakeføres, vil kunne være er en sakstype som kan være egnet for forenklet behandling etter § 14-16 annet og tredje ledd. Vilkårene i § 14-16 annet og tredje ledd må vurderes konkret i den enkelte sak. Dette innebærer blant annet at forenklet behandling må vurderes som forsvarlig i det enkelte tilfelle. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 11.4.4.2)

Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg. Dette står i barnevernsloven § 9-8 første ledd.

En sperrefrist i barnevernet er en tidsperiode der det ikke kan fremmes en ny sak for en nemnd eller domstol. Partene kan bare kreve at en sak om tilbakeføring skal behandles av barneverns- og helsenemnda hvis det har gått mer enn 12 måneder siden nemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken., jf. barnevernsloven § 5-7 andre ledd.

Sperrefristen løper fra endelig eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Nemndas vedtak i en sak er å anse som endelig når ingen av partene har krevet rettslig overprøving av vedtaket innen fristen i § 14-25. En dom er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler, jf. tvisteloven § 19-14 første ledd.

Dersom privat part krever ny behandling for nemnda, men trekker saken før nemnda avsier vedtak, løper sperrefristen fra det tidspunktet saken heves. Dersom privat part krever rettslig overprøving av nemndas vedtak eller fremsetter anke over dom, men trekker saken før avgjørelse avsies, vil sperrefristen løpe fra hevingskjennelsen er rettskraftig.

For de tilfeller hvor saken behandles ved samtaleprosess, vil sperrefristen regnes fra det tidspunktet det foreligger et vedtak i saken, enten vedtaket treffes etter forenklet behandling etter samtykke fra partene, eller etter ordinær behandling. Dersom saken trekkes i forbindelse med samtaleprosess, løper sperrefristen fra det tidspunktet saken heves. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.4.5)

Denne bestemmelsen innebærer at barneverns- og helsenemnda eller domstolen kan avvise å behandle en sak hvis det har gått kortere tid. men Nemnda kan likevel ta en sak til behandling før det har gått 12 måneder, noe som kan være aktuelt hvis det foreligger nye opplysninger som tilsier at saken bør tas til behandling. Dette innebærer at barnevernstjenesten ikke kan la være å fremme sak om tilbakeføring ved å vise til at det ennå ikke har gått ett år. Barnevernstjenesten skal kontinuerlig følge utviklingen til barnet og foreldrene, se kapittel 35 om oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse. Hvis barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, plikter den å fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda, selv om det er mindre enn ett år siden det ble avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken.

24.5.1 Krav om «vesentlige endringer i barnets situasjon» når tilbakeføring tidligere har vært avvist på grunn av tilknytningsunntaket

En viktig begrensning i retten til å kreve oppheving av et vedtak om omsorgsovertakelse følger av barnevernsloven § 5-7. Hvis et krav om tilbakeføring i forrige vedtak ikke er tatt tilfølge fordi barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om der å bli flyttet, kan ny behandling bare kreves dersom det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.

Gjenforeningsmålet og det biologiske prinsipp tilsier at vilkåret «vesentlige endringer» ikke kan tolkes særlig strengt. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.4.4) og HR-2020-1788-As. 45.) Hvis det legges til grunn en høy terskel her, vil det kunne innebære et brudd på de materielle og prosessuelle prinsippene etter EMK artikkel 8 om retten til familieliv.

Vesentlige endringer i barnets situasjon kan både være knyttet til barnets forhold til fosterforeldrene, og til foreldrene. Endringer i foreldrenes situasjon, for eksempel en bedring av deres omsorgsevne, vil i disse tilfellene ikke ha selvstendig betydning. Det er barneverns- og helsenemnda som må ta stilling til om det har funnet sted slike vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier at saken skal tas til ny behandling. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) punkt 6.14). Barnevernstjenesten har ansvar for å legge frem et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for nemnda i sin forberedelse av saken. Se mer om dette i kapittel 3.

24.5.2 Det er kommunen som må fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda

Sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse innledes ved at kommunen utarbeider en begjæring og sender denne til barneverns- og helsenemnda. Et krav fra foreldrene om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, må fremmes for barnevernstjenesten i kommunen. Kommunen skal forberede og sende saken til nemnda snarest mulig og senest innen tre måneder etter at kommunen mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder. Dette står i barnevernsloven § 14-8 tredje ledd. At det er behov for en sakkyndig utredning er normalt ikke nok til at det foreligger et særlig tilfelle som kan utvide fristen. Det er bare unntaksvis og når det er behov for særlig tidkrevende utredninger at fristen kan utvides til seks måneder. Barnevernstjenesten kan ikke avvise foreldrenes krav med den begrunnelse at det er gått mindre enn ett år siden saken sist ble avgjort.

24.5.3 Bortfall av vedtak om omsorgsovertakelse

Vedtak om omsorgsovertakelse faller automatisk bort når barnet fyller 18 år (jf. barnevernsloven § 1-2, og når det blir gitt adopsjonsbevilling. I disse tilfellene er det derfor ikke nødvendig at barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7.

Når det fattes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet og skal gi barnet forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten skal ta avgjørelser som har betydning for barnets dagligliv, og har også avgjørelsesmyndighet etter andre lover, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Det er fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, som utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten, innenfor de rammene som barnevernstjenesten fastsetter, jf. barnevernsloven § 5-4 andre ledd. Les mer om barnevernets beslutningskompetanse ved omsorgsovertakelse i kapittel 35.7

Som regel beholder barnets foreldre et begrenset foreldreansvar etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-4 tredje ledd. Barneverns- og helsenemnda kan vedta at foreldrene skal fratas foreldreansvaret dersom det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse og dersom det foreligger særlige grunner som tilsier at det er nødvendig for å ivareta barnet, jf. barnevernsloven § 5-8 første ledd. Det er barnevernstjenesten som må bringe dette spørsmålet inn for nemnda.

Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i sak om fratakelse av foreldreansvar, også selv om de ikke bor fast sammen med barnet. Les mer om partsbegrepet og hvem som er part i kapittel 6.

Vedtak om fratakelse av foreldreansvar fattes ofte i sammenheng med en sak om adopsjon, men kan også ha andre formål enn å åpne for adopsjon. Behovet kan for eksempel oppstå når foreldrenes utøvelse av foreldreansvaret skaper problemer for barnet, eller foreldrene nekter å fatte beslutninger som er nødvendige for å ivareta barnet.

Vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fattes samtidig med vedtak om omsorgsovertakelse, eller senere.

For at barneverns- og helsenemnda skal kunne fatte vedtak om fratakelse av foreldreansvar, er det et vilkår at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-8 første ledd. Det må foreligge særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet. Fratakelse av foreldreansvaret må også være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Dette innebærer at det må være bedre for barnet at det fattes vedtak om fratakelse av foreldreansvar enn at det bare fattes vedtak om omsorgsovertakelse. Videre må et vedtak om fratakelse av foreldreansvar være nødvendig. Dette følger av minste inngreps prinsipp og av nødvendighetskravet i barnevernsloven § 1-5 andre ledd og EMK artikkel 8.

Det må vurderes konkret i den enkelte sak om det er grunn til å fremme forslag om fratakelse av foreldreansvar. Særlige grunner kan for eksempel være der foreldrene ikke ønsker å utøve foreldreansvaret eller motsetter seg å ta nødvendige beslutninger om barnet. I denne type situasjoner bør det vurderes om det vil være tilstrekkelig å oppnevne en midlertidig verge for barnet. Det kan også være nødvendig å frata foreldreansvaret hvis barnet ikke skal ha samvær med foreldrene og lever på skjult adresse, og det derfor er behov for navneendring.

Ved fratakelse av foreldreansvaret mister foreldrene all beslutningsmyndighet overfor barnet, også i de spørsmål som gjelder de mest grunnleggende personlige forhold. Fordi tiltaket er så inngripende, gjelder det et skjerpet krav til begrunnelse i disse sakene. Det er viktig at begrunnelsen dokumenteres.

Etter vedtak om fratakelse av foreldreansvar står barnet uten verge. Det er barnevernstjenesten som må informere statsforvalteren at barnet står uten verge. Tidligere lå dette ansvaret til barneverns- og helsenemnda, men er nå lagt til barnevernstjenesten. Begrunnelsen for endringen er at barnevernstjenesten normalt har bedre forutsetninger til å gi statsforvalter relevant informasjon om vergespørsmålet. Det er også barnevernstjenesten som har ansvar for å følge opp barnet, og som har best kunnskap om barnets situasjon og behov.

Det er statsforvalteren som skal oppnevne ny verge for barnet etter reglene i vergemålsloven.

Selv om foreldreansvaret er fratatt foreldrene, plikter barnevernstjenesten i utgangspunktet å jobbe for at barnet skal bli tilbakeført til foreldrene. Det vil ikke være krav om å jobbe for tilbakeføring dersom gjenforeningsmålsetningen er forlatt, se kapittel 35.4. Vedtak om fratakelse av foreldresvar skal oppheves dersom det ikke lenger foreligger særlige grunner som tilsier at vedtaket er nødvendig for å ivareta barnet, jf. barnevernsloven § 5-9 første ledd. Avgjørelser om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar skal være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3.

Det løper en sperrefrist (en sperrefrist i barnevernet er en tidsperiode der det ikke kan fremmes en ny sak for en nemnd eller domstol) for behandling av ny sak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar, jf. barnevernsloven § 5-9 andre ledd, slik det også gjør for saker om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7 andre ledd.

Sperrefristen innebærer at sakens parter ikke kan kreve en sak om oppheving av et vedtak om fratakelse av foreldreansvar behandles av barneverns- og helsenemnda dersom en slik sak har vært behandlet av nemnda eller domstolen de siste tolv måneder.

Sperrefristen løper fra endelig eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Dersom privat part krever ny behandling for nemnda, men trekker saken før nemnda avsier vedtak, løper sperrefristen fra tidspunktet hvor saken heves. Dersom privat part krever rettslig overprøving av nemndas vedtak eller fremsetter anke over dom, men trekker saken før avgjørelse avsies, vil sperrefristen løpe fra hevingskjennelsen er rettskraftig. I de tilfellene hvor saken behandles ved samtaleprosess, vil sperrefristen regnes fra tidspunktet hvor det foreligger vedtak i saken. Dersom saken trekkes i forbindelse med samtaleprosess, løper sperrefristen fra tidspunktet hvor saken heves.

I utgangspunktet er det foreldrene selv som kan samtykke til at et barn kan adopteres bort, jf. adopsjonsloven § 10. Dette gjelder også i de tilfeller foreldrene er fratatt omsorgen for barnet etter barnevernsloven. Det er imidlertid gjort unntak fra dette i barnevernsloven § 5-10, der barneverns- og helsenemnda er gitt adgang til å fatte vedtak om tvangsadopsjon.

Les mer om adopsjon.

26.1.1 Barnevernsloven

Etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om adopsjon dersom følgende vilkår i barnevernsloven § 5-10 er oppfylt:

• Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
• Adopsjonssøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget, og utøvd omsorgen for barnet på en god måte
• Vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven må være oppfylt.
• Det foreligger særlig tungtveiende grunner som tilsier at adopsjon vil være til barnets beste.

At vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt betyr blant annet at:

• Kun ektefeller og samboere kan adoptere sammen. En søker som er gift, separert eller samboende kan bare adoptere sammen med ektefellen eller samboeren jf. adopsjonsloven § 6. Enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn, jf. adopsjonsloven § 7.
• Bare personer som har fylt 25 år, kan adoptere. En søker som har fylt 20 år, kan likevel adoptere hvis søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre, jf. adopsjonsloven § 8.
• Det er krav til barnets deltakelse og samtykke til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 9. Barn som har fylt 12 år må samtykke til å bli adoptert.

Før barnet kan samtykke skal det gis informasjon om hva det innebærer å bli adoptert. Samtykket skal være skriftlig. Barneverns- og helsenemnda skal sørge for at samtykket foreligger før vedtak om adopsjon etter barnevernsloven § 5-10 første eller andre ledd fattes. Bufdir har utarbeidet et eget skjema for innhenting av barnets samtykke ved søknad om adopsjon. Skjemaet finner du her.

Også der foreldrene samtykker til adopsjon av barnet, må de nevnte vilkårene være oppfylt, jf. barnevernsloven § 5-10 andre ledd.

26.1.2 Kravet om særlig tungtveiende grunner

Adopsjon som barnevernstiltak skiller seg fra andre tiltak barnevernet kan iverksette, ved at tiltaket ikke er midlertidig og ikke kan endres. En adopsjon innebærer at de rettslige båndene mellom barnet og foreldre og øvrig familie brytes, og er et sterkt inngrep i barn og forelders rett til familieliv etter barnekonvensjonen og etter EMK artikkel 8. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har lagt til grunn at inngrep som bryter båndene med barnets familie bare kan iverksettes når det foreligger «very exceptional circumstances», som i norsk rettspraksis er omtalt som spesielle og sterke grunner.

Utgangspunktet er at en omsorgsovertakelse skal være midlertidig og at barnevernstjenesten skal arbeide for at barnet og foreldrene skal gjenforenes. I storkammeravgjørelsen HR2020-661-S avsnitt 146 og 147 uttaler Høyesterett at det er avgjørende at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring, men at gjenforeningsmålsettingen kan oppgis i følgende tilfeller:

• der foreldrene er særlig uegnet
• hvis gjenforening kan skade barnets helse og utvikling
• når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

Vedtak om adopsjon må være godt begrunnet, og må bygge på et bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag. Mulige alternative tiltak må være vurdert, og det må gjøres en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet og hvordan barnets interesser er veid opp mot foreldrenes rett til familieliv. Ved vurderingen av hva som er barnets beste, må de langsiktige følgene av at barnet kan miste kontakten med foreldrene og slekten tas i betraktning, noe som er særlig aktuelt dersom barnet har en annen kulturbakgrunn.

Manglende bånd eller tilknytning mellom barnet og foreldrene vil i mange saker være et argument som taler for en adopsjon. Dette argumentet svekkes dersom den manglende tilknytningen skyldes at barnevernstjenesten ikke har oppfylt sin forpliktelse til å legge til rette for en tilbakeføring. Sagt på en annen måte, hvis myndighetene må bære hele eller deler av ansvaret for at foreldrene har mistet kontakten med barnet, kan ikke en manglende tilknytning brukes som et argument som støtter en adopsjon.

Kravet er tatt inn i lovbestemmelsen for å synliggjøre kravet som følger av rettspraksis og EMD.

Barnevernsloven stenger ikke for at det kan fattes vedtak om adopsjon selv om et barn har sterk tilknytning til et annet land, for eksempel ved statsborgerskap. Barnets tilknytning til et annet land vil imidlertid være et sentralt moment i vurderingen av om adopsjon er nødvendig og til barnets beste, sett hen til blant annet barnets språk, kultur og religion. Det følger av adopsjonsloven § 45 at det i vurderingen av barnets beste skal legges vekt på om adopsjonen også vil bli anerkjent i et land som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til at det ville medføre betydelig ulempe for barnet dersom adopsjonen ikke blir anerkjent der. Barn med utenlandsk statsborgerskap som adopteres av en norsk statsborger blir statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet.

Det bør ikke fremmes sak som adopsjon mot foreldrenes vilje når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge.

Når barnevernstjenesten fremmer saken for barneverns- og helsenemnda, skal adopsjonssøknaden fra fosterforeldrene følge med som vedlegg. Kravene til søknaden fremgår av forskrift om adopsjon § 3. Fosterforeldrene må benytte søknadsskjema fastsatt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Søknad om adopsjon.

En adopsjonssøknad må i tillegg inneholde:

• fødselsattest eller kopi av gyldig pass
• adressehistorikk fra folkeregisteret
• egenerklæring om helse på et skjema fra Bufdir, egenerklæring om helse for adopsjonssøker
• legeerklæring på et skjema fra Bufdir, legeerklæring for adopsjonssøker
• uttømmende politiattest
• utskrift av det siste grunnlaget for skatt
• vigselsattest når søkerne er ektefeller
• utskrift fra folkeregisteret som dokumenterer statsborgerskap

Dokumentasjonen som skal ligge vedlagt adopsjonssøknaden skal være originaldokumenter som ikke er eldre enn seks måneder. Fødselsattest, vigselsattest og pass kan framlegges i kopi som er bekreftet av offentlig tjenesteperson eller advokat. Fødselsattesten og utskriften av det siste grunnlaget for skatt kan være eldre enn 6 måneder. Skjemaene kan lastes ned fra Bufdirs nettsider om adopsjon.

Barnevernstjenesten skal under saksforberedelsen varsle foreldrene om saken, jf. forvaltningsloven § 16. Forhåndsvarslet skal gi foreldrene informasjon om hva saken gjelder og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser. Les om forhåndsvarsel i kapittel 4.2.1. Barnevernstjenesten skal gi foreldrene informasjon om adopsjon, blant annet om de rettslige virkninger av en adopsjon.

Skjer adopsjonen med foreldrenes samtykke etter barnevernsloven § 5-10 andre ledd, må foreldre med del i foreldreansvaret for barnet samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 10 første ledd. Hvis en forelder med foreldreansvar er forsvunnet eller åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke til adopsjon innebærer, er det tilstrekkelig at den andre forelderen samtykker. Er begge foreldrene forsvunnet eller uten samtykkekompetanse, må barnets oppnevnte verge samtykke til adopsjonen. Foreldre uten del i foreldreansvaret skal gis anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. adopsjonsloven § 10 fjerde ledd.

Skjer adopsjon mot foreldrenes vilje etter barnevernsloven § 5-10 første ledd, skal begge foreldrene få anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. forvaltningsloven § 16 og adopsjonsloven § 10 fjerde ledd. Hvis andre enn foreldrene er oppnevnt som barnets verge, eller hvis barnets far eller mor selv har verge, skal barnevernstjenesten innhente uttalelse fra vergen i samsvar med adopsjonsloven § 10 femte ledd.

Barnevernstjenesten skal benytte skjemaene Bufdir har utarbeidet til dette, enten Erklæring ved søknad om adopsjon fra den som har foreldreansvaret for barnet eller Erklæring ved søknad om adopsjon fra barnets mor/far som ikke har del i foreldreansvaret.

Hvis en av foreldrene (eller begge) oppholder seg på ukjent adresse, må det gjøres forsøk på å lokalisere vedkommende. Hvis det ikke oppnås kontakt, må det dokumenteres i saken hva som er gjort for å finne foreldrene.

Se mer om adopsjon på bufdir.no. Her finner du også de aktuelle skjemaene.

Barnevernstjenesten skal ikke fremme en adopsjonssak for barnevernsbarneverns- og helsenemnda før en eventuell farskapssak er endelig avsluttet.

Det er viktig at barnets familierettslige identitet er avklart før en adopsjonssøknad behandles. Det sikrer at begge foreldrene får mulighet til å uttale seg om spørsmålet om adopsjon av barnet. Det sikrer også at barnet kan få opplysninger om sin bakgrunn og hvem de biologiske foreldre er, jf. adopsjonsloven § 39 og barnekonvensjonen artikkel 7.

Barneloven § 5 fastslår at det offentlige har ansvaret for å få fastsatt farskapet. Oppgaven er lagt til Arbeids- og Velferdsetaten (NAV). NAV skal opplyse barnets mor om barnets rett til å kjenne begge sine foreldre og om at hun har plikt til å oppgi hvem som kan være barnets far.

En farskapssak er avsluttet når den som er oppgitt som far har erkjent farskapet, vedtatt et farskapsforelegg, når farskapet er fastsatt ved rettskraftig dom eller når farskapssaken er henlagt med endelig virkning.

Når vedtaket om adopsjon etter barnevernsloven er rettskraftig, skal barnevernstjenesten oversende saken til det regionskontoret i Bufetat hvor fosterforeldrene er bosatt. Barnevernstjenesten må ha rutiner for dette.

Kommunen skal kun oversende de dokumentene som er nødvendige for at Bufetats region kan utstede adopsjonsbevillingen til fosterforeldrene. De aktuelle dokumentene er barneverns- og helsenemndas vedtak om adopsjon og eventuelt den rettskraftige avgjørelsen fattet av domstolen. I tillegg skal søknaden fra fosterforeldrene med vedlegg oversendes regionen.

Fosterhjemsgodtgjørelsen opphører fra det tidspunktet adopsjonen ble endelig eller rettskraftig. Det vil være datoen for når barneverns- og helsenemndas adopsjonsvedtak ikke lenger kan påklages, eventuelt datoen for når domstolens avgjørelse om adopsjon ikke lenger kan ankes.

Bufetat skal på bakgrunn av de oversendte dokumentene fra kommunen, kontrollere om det foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse. Når adopsjonsavgjørelsen er endelig, skal Bufetat utstede adopsjonsbevillingen, jf. barnevernsloven § 5-10 tredje ledd og adopsjonsloven § 12 andre ledd.

Hvis Bufetat vurderer at vesentlige vilkår i adopsjonsloven ikke er oppfylt, har de ikke kompetanse til å vurdere hvilke rettsvirkninger feilen skal få eller kjenne vedtaket ugyldig. Bufetat bør i slike tilfeller gjøre barneverns- og helsenemnda oppmerksom på feilen i et eget brev. Brevet bør sendes i kopi til kommunen, som skal varsle partene i saken. Bufetat bør vente med å utstede adopsjonsbevilling til nemnda har tatt stilling til hvilke rettsvirkninger feilen skal få. Barneverns- og helsenemnda kan vurdere å omgjøre vedtaket etter forvaltningsloven § 35.

Bufetat skal datere bevillingen til det tidspunkt nemnda traff vedtaket, eventuelt tidspunktet for domstolens avgjørelse der det er domstolen som gir samtykke til adopsjon.

Dokumentene skal arkiveres i den enkelte region, slik at adoptivbarnet kan få opplysninger om sine biologiske foreldre, jf. adopsjonsloven § 39 første ledd.

Når Bufetat har utstedt adopsjonsbevillingen, skal adopsjonen registreres i det sentrale adopsjonsregisteret. Melding om adopsjonen skal sendes til folkeregisteret, jf. adopsjonsloven § 27.

Når barneverns- og helsenemnda treffer vedtak om adopsjon etter § 5-10, skal den vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og foreldrene og mellom barnet og søsken etter at adopsjonen er gjennomført, dersom noen av partene har krevd det og adopsjonssøkerne samtykker til slik kontakt. Dette er regulert i barnevernsloven § 5-11. Er barnet over 12 år, må også barnet samtykke. For vedtak om kontakt med søsken, må dessuten søsken over 12 år samtykke. Nemnda skal treffe vedtak om besøkskontakt dersom det er til barnets beste. Nemnda skal samtidig fastsette omfanget av kontakten, jf. barnevernsloven § 5-11 første ledd.
Formålet med besøkskontakt mellom barnet, foreldre og søsken etter adopsjon er å gi barnet muligheten til å opprettholde en viss kjennskap til sin opprinnelige familie gjennom oppveksten, samtidig som barnet sikres stabilitet og varighet i omsorgssituasjonen som adopsjon gir (Prp. 84 L 2024-2025), kapittel 14.3)
Barnevernstjenesten i den kommunen som har reist saken, skal bistå med å gjennomføre besøkskontakten. Dersom barnevernstjenestene i de berørte kommunene blir enige om det, kan ansvaret for å gjennomføre besøkskontakten overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 5-11 andre ledd.

Et vedtak om besøkskontakt kan prøves på nytt bare dersom særlige grunner tilsier det. Særlige grunner kan blant annet være at barnet motsetter seg kontakt, eller at foreldrene eller søsken ikke følger opp vedtaket om kontakt, jf. barnevernsloven § 5-11 tredje ledd.

Etter bestemmelsens fjerde ledd skal barnevernstjenesten kan på eget initiativ bringe et vedtak om besøkskontakt inn for nemnda for ny prøving etter tredje ledd. Adoptivforeldrene og barnet selv, dersom det har partsrettigheter, kan kreve at barnevernstjenesten bringer saken inn for nemnda på nytt. De opprinnelige foreldrene kan ikke kreve slik ny behandling i nemnda.

Femte ledd gjelder rettslig overprøving av nemndas vedtak, i motsetning til fjerde ledd som gjelder ny prøving for nemnda. Etter femte ledd kan nemndas vedtak om besøkskontakt etter første ledd bringes inn for tingretten etter reglene i § 14-25 av kommunen, foreldrene eller barnet selv, dersom det har partsrettigheter. Et nytt vedtak etter tredje ledd kan bringes inn for tingretten av kommunen, foreldrene, adoptivforeldrene eller barnet selv, dersom det har partsrettigheter.

Tiltaket varig opphold i fosterhjem er hjemlet i barnevernsloven § 5-12. Tiltaket gjelder barn som er under barnevernets omsorg, jf. barnevernsloven § 5-1, men der barnet ikke skal flytte tilbake til foreldrene. Videre er det en forutsetning at barnet har bodd minst to år i fosterhjemmet og at fosterforeldrene har samtykket, jf. § 5-12 første ledd. Hovedformålet med tiltaket er å gi barn økt forutsigbarhet og normalitet, jf. Prop. 83 L (2024-20205) punkt 12.2.4.2. For at barneverns- og helsenemnda skal kunne vedta at et barn skal ha et fosterhjemsopphold som anses som varig kreves det tilleggsvilkår som gjenspeiler alvorligheten ved tiltaket. Det følger av første ledd bokstav a til c at:

• a. det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg, eller at barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet
• b. fosterforeldrene har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget og har utøvd omsorgen for barnet på en god måte
• c. barnet, når det er over 12 år, har samtykket på vedtakstidspunktet.

Se nærmere omtale av vilkårene for varig fosterhjemsopphold under punkt 26A.1.

26A.1.1 Oppgivelse av gjenforeningsmålet

For at det skal kunne fattes vedtak om varig opphold i fosterhjem må målet om gjenforening være forlatt. Å oppgi målet om gjenforening er et alvorlig inngrep i barn og foreldres rett til familieliv. Utgangspunktet er at omsorgsovertakelser er midlertidige.

Barnevernsloven § 5-12 første ledd bokstav a inneholder to alternative vilkår for å oppgi målet om gjenforening som nemnda må ta stilling til. Vilkårene må tolkes i lys av Høyesterett og EMDs føringer knyttet til oppgivelse av gjenforeningsmålet. De alternative vilkårene tilsvarer § 5-10 første ledd bokstav a om adopsjon, se omtale i barnevernsrundskrivet punkt 26.1.1.

Det første alternative vilkåret er at «det regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg». Det kan være vanskelig å forutsi hvordan en persons omsorgsevne vil utvikle seg i framtiden, og det er en høy terskel for å slå fast at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg. Vilkåret må tolkes i lys av praksis fra EMD og Høyesterett om å oppgi gjenforeningsmålet fordi foreldrene anses «særlig uegnet» (particulary unfit), jf. Prop 83 L 2024-2025) punkt 14.2.4.2.

Det andre alternative vilkåret er at «barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljø der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet». Vilkåret innebærer at barnets behov for stabilitet kan veie tyngre enn hensynet til gjenforening, og forutsetter at barnet er nært knyttet til fosterhjemmet. Barnets tilknytning til fosterhjemmet og fosterforeldrene, varigheten av oppholdet, særlige forhold ved barnet, og hvilken skadevirkning en tilbakeføring vil kunne medføre for barnet, står sentralt i vurderingen av om gjenforeningsmålet kan oppgis. Vilkåret innebærer at det forhold at foreldrene har gjenvunnet sin omsorgsevne, ikke alltid kan tillegges avgjørende vekt, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.2.

Barnevernet har en positiv plikt til å arbeide for gjenforening, jf. § 8-3. Utgangspunktet er at hvis myndighetene ikke har truffet tilstrekkelige tiltak med sikte på å oppnå gjenforening, kan de ikke begrunne et adopsjonsvedtak med manglende familiebånd mellom familiemedlemmene, jf. blant annet HR 2020-661-S avsnitt 135-136. Det samme vil gjelde for et vedtak om varig opphold i fosterhjem. Dette gjelder likevel ikke absolutt, vedtaket kan likevel fattes dersom det foreligger grundige vurderinger av at foreldrene er særlig uegnet og dette etter all sannsynlighet vil være varig, eller tiltak for å jobbe for tilbakeføring/fortsatt fosterhjemsopphold skader barnets helse og utvikling, se HR-2020-661-S, avsnitt 135-139.

Nemnda eller domstolene må i en sak om varig fosterhjem foreta en balansert avveining mellom de kryssende hensyn i saken i samsvar med praksis fra EMD. Det må framgå uttrykkelig av begrunnelsen hvorfor gjenforening ikke er aktuelt. Her vil det blant annet være av betydning å få fram hva barnevernstjenesten har gjort for å muliggjøre tilbakeføring (HR 2020-661-S avsnitt 166). Barnevernstjenesten må dermed både legge fram sin vurdering av spørsmålet og hva de konkret har gjort for å legge til rette for gjenforening.

26A.1.2 Krav til fosterforeldrene og til botid i fosterhjemmet i varige fosterhjem

En ordning med varig fosterhjemsopphold krever at fosterhjemmet kan ivareta barnet på en god måte.

Fosterforeldrene må for det første være villige til å påta seg å være et varig fosterhjem. Det er et grunnvilkår at fosterforeldrene har samtykket til å være et varig fosterhjem, jf. barnevernsloven § 5-12 første ledd.

Barnevernsloven § 5-12 første ledd bokstav b stiller videre krav til fosterforeldres egnethet. Kravet til fosterforeldrene er tilsvarende de som stilles ved adopsjon, se barnevernsloven § 5-10 første ledd bokstav b. Dette innebærer at det stilles vilkår om at fosterforeldrene har vært fosterforeldre for barnet, har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget og har utøvd omsorgen for barnet på en god måte. I vurderingen skal det legges vekt på tilknytningen og relasjonen mellom barnet og fosterforeldrene, og om det konkrete fosterhjemmet kan ivareta barnet i et oppvekstperspektiv. Fosterforeldrene skal ha vist evne til å gi barnet trygghet og omsorg, jf. Prop 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.2.

Dette krever at omsorgsovertakelsen og oppholdet i fosterhjemmet har vart en viss tid. Det er en forutsetning for at nemnda skal kunne vedta varig fosterhjemsopphold at barnevernet har overtatt omsorgen for barnet etter § 5-1, og at barnet har bodd i det aktuelle fosterhjemmet i minst to år, jf. § 5-12 første ledd. Dersom barnet har bodd i fosterhjemmet også forut for omsorgsovertakelsen, vil slik botid medregnes, jf. Prop 83 L (2024-2025) særmerknad til § 5-12.

26A.1.3 Krav til at barnet må samtykke til varig fosterhjemsopphold

Barnevernsloven § 5-12 første ledd bokstav c stiller krav om at barn som har fylt 12 år må ha samtykket til varig fosterhjem.

Det er tilstrekkelig at barnets samtykke foreligger på vedtakstidspunktet. At barnet på et senere tidspunkt ikke lenger ønsker varig opphold i fosterhjem, vil ikke medføre at vedtaket bortfaller eller at saken må prøves på ny, jf. Prop. 83 L (2024-2025) pkt. 14.2.4.2. Barnevernstjenesten må imidlertid vurdere om dette gir grunnlag for å endre tiltaket. Dersom barnet har egne partsrettigheter, jf. § 12-3, vil barnet også ha en adgang til selv å prøve sak om å oppheve vedtaket, se punkt 26A.6.

Barnets meninger og ønske vil være sentralt i vurderingen av om varig opphold i fosterhjem vil være til barnets beste, jf. § 1-4. Se barnevernsrundskrivet punkt 2.4.1.

Når nemnda vedtar varig opphold i fosterhjem skal den også ta stilling om foreldrene skal fratas foreldreansvaret, jf. barnevernsloven § 5-12 andre ledd. Det er et vilkår for å kunne frata foreldrene foreldreansvaret at det foreligger særlige grunner som tilsier at det er nødvendig å frata foreldreansvaret for å ivareta barnet, jf. barnevernsloven § 5-8.

Av forarbeidene til § 5-8 om fratakelse av foreldreansvar framgår det at særlige grunner for eksempel kan være at foreldrene ikke ønsker å utøve foreldreansvaret eller ikke er i stand til å ta nødvendige beslutninger om barnet. Andre tilfeller som nevnes er at det kan være nødvendig å frata foreldreansvaret hvis barnet ikke skal ha samvær med foreldrene og lever på sperret adresse, og det derfor er behov for navneendring (Prop. 133 L (2020–2021), særmerknad til § 5-8). Se barnevernsrundskrivet kapittel 25.

Nemnda må gjøre en konkret vurdering av om det foreligger særlige grunner som gjør det nødvendig at foreldrene fratas foreldreansvaret. I lys av målet om ro, stabilitet og normalitet for barnet, at gjenforeningsmålsettingen er oppgitt, og at det tas stilling til at barnet skal vokse opp i et bestemt fosterhjem, vil det kunne foreligge særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvaret er nødvendig for å ivareta barnet, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.3.

Dersom barnet blir uten verge etter at foreldrene er fratatt foreldreansvaret, skal barnevernstjenesten snarest informere statsforvalteren om at barnet har behov for ny verge, jf. barnevernsloven § 5-8 andre ledd. Se barnevernsrundskrivet kapittel 25.4. Det vil i saker om varig fosterhjem være naturlig at barnets fosterforeldre oppnevnes som verge, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.3.

Det følger av barnevernsloven § 5-12 andre ledd at når nemnda vedtar varig opphold i fosterhjem skal den også ta stilling til samvær. Nemnda må ta stilling til om det skal være samvær mellom barnet og foreldrene, og eventuelt omfanget av samvær etter reglene i barnevernsloven kapittel 7. Se barnevernsrundskrivet punkt 32.

Det har en egenverdi å opprettholde samvær med foreldre under oppveksten, selv om målet ikke er tilbakeføring av barnet. Samtidig fremgår det av forarbeidene at nemnda må ha adgang til å skalere ned omfanget av samvær som ble fastsatt i vedtaket om omsorgsovertakelse, dersom det er til barnets beste. Det følger av barnevernsloven § 7-2 tredje ledd at samvær bare kan begrenses sterkt eller falle helt bort når det foreligger sterke og spesielle grunner. Det legges i forarbeidene til grunn at slike sterke og spesielle grunner vil kunne foreligge der vilkårene for varig fosterhjem er oppfylt, se Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.3.

Barnevernstjenesten skal etter en omsorgsovertakelse sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet, jf. barnevernsloven § 7-5. Dette gjelder også skal gjelde også for varig fosterhjemsopphold, jf. § 5-12 andre ledd. Nemnda skal ikke ta stilling til samvær eller kontakt mellom barnet og søsken, men barnevernstjenesten skal, som ellers, sørge for slikt samvær og kontakt når det er til barnets beste. Barnets beste og barnets mening er sentrale momenter i vurderingen av samvær. Barnevernstjenesten skal med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre samværet, jf. barnevernsloven § 7-6.

De private partene kan bare kreve at nemnda behandler en sak om endring av samvær dersom det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets eller foreldrenes situasjon som kan ha betydning for samværsspørsmålet, jf. barnevernsloven § 5-12 tredje ledd. Behovet og grunnlaget for samværet kan endre seg over tid, også i saker der gjenforeningsmålet er oppgitt. Eksempelvis kan barn og foreldre ha fått innvilget et begrenset samvær, som det siden vurderes at barnet tar skade av, og som derfor bør ytterligere begrenses eller helt falle bort. I andre saker kan samvær ha falt helt bort, og situasjonen ha endret seg slik at det vurderes at samvær likevel er til barnets beste, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.3. Se punkt 26A.6.

Det følger av barnevernsloven § 5-12 femte ledd første punktum at barnevernstjenesten og fosterforeldrene må avtale omfanget av oppfølging etter § 9-6 andre ledd. Det er en forutsetning for oppfølging at fosterforeldrene ønsker det. Barnevernstjenesten skal også følge opp barnet, jf. § 8-3 første ledd og § 9-6 første ledd.

Det fremgår av forarbeidene at formålet med varig opphold i fosterhjem nødvendiggjør mindre involvering overfor barnet og fosterfamilien fra barnevernstjenesten, enn i andre saker hvor det skal jobbes mot gjenforening. Som hovedregel vil varig fosterhjemsopphold ikke være aktuelt i tilfeller der fosterfamilien er frikjøpt og/eller har omfattende behov for støtte/hjelp fra barnevernstjenesten når vedtaket fattes, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.3.

Samtidig kan behovet for oppfølging fra barnevernstjenesten variere over tid. Innholdet i, og omfanget av, oppfølgingen må avtales i samarbeid mellom barnevernstjenesten, barnet og fosterfamilien. Avtalefrihet mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene innebærer at oppfølgingen kan skaleres opp og ned ut fra barnets og familiens behov. Ordningen legger slik til rette for at det varige fosterhjemsoppholdet kan opprettholdes selv om det i perioder skulle oppstå utfordringer, for eksempel ved større overganger for barnet, som overgang til ungdomsskole og videregående skole, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt. 14.2.4.3.

Det krever et minimum av kontroll gjennom tilsyn for at barnevernstjenesten skal kunne følge med på barnets utvikling og ivareta sitt ansvar for barnet. Samtidig fremgår det av forarbeidene at det må vurderes om det er like stort behov for regelmessig tilsyn som ved opphold i ordinære fosterhjem, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt. 14.2.4.3.

Krav til antall oppfølgingsbesøk etter forskrift om fosterhjem § 10 gjelder ikke for varig fosterhjemsopphold.

Fosterfamilien skal motta godtgjøring og utgiftsdekning. Oppfølging og godtgjøring er ikke begrenses i tid, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt. 14.2.4.3.
Dersom barnet skulle ha behov for oppfølging og tiltak etter fylte 18 år, vil barnet på vanlig måte ha rett til ettervern etter barnevernsloven § 3-6. Dette innebærer at barnevernstjenesten også ved varig fosterhjem vil ha plikt til å kontakte ungdommen i god tid før ungdommen fyller 18 år for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak, jf. § 3-6 andre ledd.

Det følger av barnevernsloven § 5-12 femte ledd andre punktum at § 8-3 tredje ledd ikke gjelder når nemnda fatter vedtak om varig opphold i fosterhjem. Barnevernstjenesten har ikke plikt til å legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen, eller til å systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket. Et vedtak om varig opphold i fosterhjem forutsetter at målet om gjenforening er oppgitt.

Barnevernstjenesten skal imidlertid følge opp foreldrene i tråd med barnevernsloven § 8-3 utover dette. Det fremgår av forarbeidene at det antas at oppfølgingen ikke vil være omfattende, og skal tilpasset det enkelte barns og foreldrenes situasjon. Slik oppfølging kan for eksempel handle om å gi foreldre støtte i forbindelse med samvær, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt. 14.2.4.3.

De private partene kan bare kreve at nemnda behandler en sak om opphevelse av vedtaket om varig opphold i fosterhjem dersom det foreligger særlige grunner. Barneverns- og helsenemnda skal oppheve vedtaket om varig opphold i fosterhjem dersom det åpenbart er til barnets beste, jf. barnevernsloven § 5-12 fjerde ledd.

Bestemmelsen er ment for helt særskilte tilfeller der det foreligger opplysninger om vesentlige forhold som tilsier at premissene for vedtaket ikke lenger er til stede, og det samlet sett er til barnets beste at tiltaket oppheves. Vedtak om varig opphold i fosterhjem bygger på at målet om gjenforening er oppgitt fordi barnet er blitt så knyttet til fosterhjemmet at flytting vil medføre alvorlige problemer for barnet, endringer i foreldrenes situasjon vil dermed eksempelvis ikke være tilstrekkelig for ny prøving, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt. 14.2.4.4.

Barnevernstjenesten er ikke bundet av de samme reglene for å få prøvet en sak om å oppheve vedtak om varig fosterhjem. Barnevernstjenesten skal dersom de vurderer at foreligger vesentlig endrede forhold som gjør at fosterforeldrene ikke er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg eller barnevernstjenesten mener det har skjedd vesentlige endringer i barn og foreldres situasjon som tilsier at vilkårene ikke lenger er tilstede bringe saken inn for nemnda. Et eksempel kan være dersom fosterforeldrene på grunn av alvorlig sykdom ikke lenger er i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg, jf. Prop. 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.4.

Oppheving av vedtak om varig opphold i fosterhjem innebærer ikke at vedtaket om omsorgsovertakelse faller bort. Vedtaket om omsorgsovertakelse er truffet som et selvstendig vedtak og kan kun oppheves etter reglene i barnevernsloven § 5- 7. Vedtaket om omsorgsovertakelse kan ikke prøves så lenge vedtaket om varig fosterhjem består, jf. Prop 83 L (2024-2025) punkt 14.2.4.4.

Adgangen til å fatte vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon av for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, uten at barnet eller de som har foreldreansvar samtykker, er regulert i barnevernsloven § 6-2.

Barnevernsloven § 6-1 regulerer vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon på samme grunnlag, etter samtykke fra barnet selv. Dersom barnet er under 15 år, kreves også samtykke fra de som har foreldreansvar.

Akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare er regulert i barnevernsloven § 4-4.

I sak som gjelder tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare vil barnet alltid kunne opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende, jf. barnevernsloven § 12-3. Les mer om barn som part i kapittel 6.3.

Barnevernstjenesten må i sin saksbehandling ivareta barnets rett til medvirkning på alle stadier i saken, jf. barnevernsloven § 1-4. Les om barnets rett til medvirkning punkt 2.4.2.

27.2.1 Barnevernstjenestens rolle ved vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon etter § 6-2

Vedtak om opphold etter § 6-2 kan fattes uten at barnet eller den som har foreldreansvar for barnet samtykker. Det er barneverns- og helsenemnda som har kompetanse til å fatte vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-2 første ledd.

Når barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for opphold l etter § 6-2 er oppfylt, må saken legges frem for barneverns- og helsenemnda. Se kapittel 43 og kapittel 44.

Barnevernstjenesten har hovedansvaret for saksforberedelse og tilrettelegging av saken for barneverns- og helsenemnda. Barnevernstjenesten skal sørge for at det utarbeides et utkast til plan for tiltaket og oppfølgingen av barnet. Utkast til plan skal foreligge når nemnda behandler saken. Så snart som mulig etter at nemnda har truffet vedtak i saken, skal barnevernstjenesten ferdigstille planen. Se barnevernsloven § 8-4 fjerde ledd. Les mer om oppfølging av tiltak for barn som har utsatt sin utvikling for alvorlig fare i kapittel 37 og om oppfølging av barn på institusjon i kapittel 40. Når barneverns- og helsenemnda fatter vedtak etter § 6-2, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg og behandling. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket eller iverksette ytterligere tiltak for barnet, jf. § 8-4 første ledd. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder, jf. § 6-2 tredje ledd. Barnevernstjenesten kan la være å iverksette et vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon etter § 6-2 dersom forholdene tilsier det. Hvis det skjer, skal de varsle barneverns- og helsenemnda om det. Hvis barnevernstjenesten ikke har iverksatt vedtaket innen seks uker, faller det bort, jf. barnevernsloven § 6-2 siste ledd.

Med hjemmel i barnevernsloven § 6-2 femte ledd kan nemnda treffe vedtak om rusmiddeltesting uten samtykke under oppholdet, når nemnda vurderer det som nødvendig ut fra formålet med oppholdet. Dette innebærer at det må være klare holdepunkter for at barnet har et rusproblem som nødvendiggjør rusmiddeltesting under hele eller deler av institusjonsoppholdet. Se Prop. 83 L (2024-2025) merknad til § 6-2.

27.2.2 Vilkår for opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke etter § 6-2

27.2.2.1 Barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare.

Det kan treffes vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon uten samtykke når barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare ved «alvorlige eller gjentatte lovbrudd», «vedvarende problematisk bruk av rusmidler» eller” ved andre utpreget skadelige handlinger.”», jf. barnevernsloven § 6-2 første ledd.

27.2.2.2 “Alvorlige eller gjentatte lovbrudd”

Vilkåret «Alvorlige eller gjentatte lovbrudd» omfatter volds- og seksuallovbrudd av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier, ran og hærverk (Prop 133L (2020-2021) punkt 12.1.4.2).

Les om barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd i Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd, kapittel 4.

27.2.2.3 “Vedvarende problematisk bruk av rusmidler”

Vilkåret «Vedvarende problematisk bruk av rusmidler» forutsetter at bruken har vært relativt omfattende både i tid og i omfang. Dette må blant annet vurderes i lys av hvor lenge barnet har brukt rusmidler, hvor ofte barnet bruker rusmidler og hva slags type rusmidler barnet bruker, samt barnets alder. Av betydning for vurderingen vil også være om bruken er eskalerende og ukritisk, og barnets tilknytning til rusmiljøer. Bestemmelsen omfatter bruk av både legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika (Prop. 133 L punkt. 12.1.4.2).

27.2.2.4 “Ved andre utpreget skadelige handlinger”

Vilkåret «ved andre utpreget skadelige handlinger» omfatter sosialt sett negative handlinger eller manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe. Det vil også kunne omfatte tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som nt annet kan gi seg utslag i en kombinasjon av rusbruk, kriminalitet, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesituasjoner. Dette kan være elementer som hver for seg ikke begrunner tiltak etter dette alternativet. Barnets handlinger må ha et omfattende omfang, noe vilkårene «utsetter sin utvikling for alvorlig fare» gjennom «alvorlig skadelige handlinger» gir uttrykk for. Det må foretas en konkret helhetsvurdering. På samme måte som i dag skal vilkårene ikke omfatte barn som har mer innadvendte utfordringer og uttrykk, som blant annet spiseforstyrrelser eller barn som selvskader.

Innadvendte utfordringer og uttrykk, som blant annet spiseforstyrrelser eller barn som selvskader, omfattes ikke av vilkåret «barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare». Se Prop. 83 L (2024-2025) merknad til § 6-2.

Barn med slike utfordringer, kan ha rett til helsehjelp fra helsetjenesten. Barnevernstjenesten vil imidlertid ha et ansvar for å bidra til kontaktetablering med helsetjenesten.

27.2.2.5 Nødvendighetskriteriet og minste inngreps prinsipp

Etter § 6-2 første ledd første punktum er det presisert at dersom “mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda vedta at et barn skal ha opphold i institusjon uten samtykke fra barnet selv eller fra de som har foreldreansvar”.

Før nemnda kan treffe vedtak etter barnevernsloven § 6-2, skal barnevernstjenesten ha vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter barnevernslovens kapittel 3, eller om det er grunnlag for frivillig opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-1. Les om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

27.2.2.6 Barnets beste

Det er også et vilkår for vedtak etter barnevernsloven § 6-2 at det er til det enkelte barns beste. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Les om barnets beste i punkt 2.4.1.

27.2.3 Krav til oppholdets innhold og varighet

27.2.3.1 Observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling

Når vilkårene etter § 6-2 første ledd er oppfylt, kan barnet få opphold på barnevernsinstitusjon for observasjon, undersøkelse eller korttidsbehandling i inntil fire uker.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å utrede om barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Forarbeidene forutsetter at oppholdet brukes til planlegging, med sikte på å finne et egnet opplegg for fortsatt behandling i og utenfor institusjon (Ot. prp.nr.44 (1991-1992) punkt 4.22.1).

Barneverns- og helsenemnda kan forlenge oppholdstidentiden med inntil fire nye uker, i nytt vedtak. Vedtak om forlengelse må foreligge før det første vedtaket utløper, og det innebærer at barnevernstjenesten har et kort tidsrom til å fremme forslag om forlengelse til nemnda.

27.2.3.2 Langvarig behandling

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om at barnet skal få opphold i institusjonen inntil 12 måneder. Behandlingsbehovet må ut fra en faglig vurdering fremstå som nærliggende eller sannsynlig.

I særlige tilfeller kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om at oppholdet skal forlenges med inntil 12 nye måneder. Sak om forlengelse må være fremmet av barnevernstjenesten på et tidspunkt som gjør det mulig at saken blir behandlet av nemnda før det første vedtaket er utløpt. Forlengelse kan kun skje rent unntaksvis. Fra forarbeidene (Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 12.1.4.3) fremgår det at vedtak om forlengelse er begrenset til tilfeller der

• behandlingsopplegget har kommet i gang
• barnet ser ut til å nyttiggjøre seg tilbudet, og
• planen med en forlengelse er å videreføre en etablert behandlingsprosess.

Barneverns- og helsenemnda må foreta en konkret vurdering av om forlengelse vil være forholdsmessig tiltak ovenfor det enkelte barnet, jf. EMK art 5.

Oppholdstiden etter § 6-2 andre og tredje ledd regnes fra vedtaket iverksettes, eventuelt fra vedtaksdato hvis vedtaket kan iverksettes umiddelbart. Oppholdstiden ved eventuelt opphold etter første ledd, skal ikke medregnes som en del av den totale oppholdstiden etter andre ledd. (Rt. 2011 s. 662).

27.2.4 Krav til institusjonen

Barnevernstjenesten må redegjøre for sitt syn på valg av oppholdssted for barnet i begjæringen om tiltak, jf. § 5-3 andre ledd. Barneverns- og helsenemnda kan bare fatte vedtak etter § 6-2 hvis den vurderer at institusjonen er faglig og materielt i stand til å gi det konkrete barnet forsvarlig hjelp, jf. § 6-2 fjerde ledd. Dette innebærer at vedtaket kun er gyldig for det institusjonstiltaket som omfattes av vedtaket. Barnet kan ikke flyttes til et annet institusjonstiltak eller avdeling med mindre det er uttrykkelig hjemlet i vedtaket. Hvis det er behov for å flytte barnet til en institusjon eller institusjonsavdeling som ikke er omfattet av nemndas vedtak, må barnevernstjenesten fremme ny sak etter § 6-2. Nemnda må da gjøre en ny samlet vurdering av barnets totale situasjon og behov for tiltak. Les mer om dette i tolkningsuttalelse om praksis rundt flytting av barn.

Det kan bare fattes vedtak om opphold i institusjoner som er godkjent av Bufetat til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter § 6-2. Det kan også benyttes institusjoner som faller inn under annet lovverk, for eksempel institusjoner innenfor psykisk helsevern eller institusjoner for rusmiddelmisbrukere etter helse- og omsorgstjenesteloven. (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) punkt 4.22)

27.2.5 Tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare etter fylte 18 år

Det er ikke adgang til å videreføre et opphold uten samtykke etter § 6-2, etter at ungdommen har fylt 18 år. I de tilfeller en behandling i barnevernsinstitusjon fungerer godt og ønskes videreført av ungdom som fyller 18 år, kan ungdommen samtykke til fortsatt behandling i institusjon, jf. § 3-6.

27.2.6 Forholdet til omsorgsovertakelse

Vedtak etter § 6-2 regnes ikke som en omsorgsovertakelse, men innebærer at omsorgen utøves av andre enn foreldrene så lenge oppholdet varer.

Hvis vilkårene for tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare er oppfylt, kan vedtak om opphold etter barnevernsloven §§ 6-1 og 6-2 være aktuelt for barn som allerede er under barnevernets omsorg eller samtidig som det fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1. Det er viktig at barn som er under barnevernets omsorg, og som oppfyller vilkårene etter §§ 6-1 eller 6-2 og dermed trenger et tilbud utover ren omsorg, får opphold etter barnevernsloven §§ 6-1 og 6-2.

Er barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare kan samtykke til opphold på barneverninstitusjon etter § 6-1. En forutsetning for opphold etter § 6-1 er at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare på samme vilkår som etter § 6-2, dersom barnet selv og de som har foreldreansvar, samtykker til det.». Barnet kan bare få tilbud om opphold på institusjon som er godkjent av Bufetat til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter § 6-1.

27.3.1 Krav til samtykke

Hvis barnet har fylt 15 år, er det tilstrekkelig at kun barnet samtykker. For barn under 15 år må de som har foreldreansvar samtykke i tillegg til barnet. Oppholdet kan ikke gjennomføres på grunnlag av samtykke fra de som har foreldreansvar alene, dersom barnet ikke samtykker.

Samtykket skal være skriftlig, og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykket gis må barnevernstjenesten gjennomgå hva samtykket omfatter og hva oppholdet innebærer, slik at barnet og de som har foreldreansvar forstår hva det samtykkes til. Barnet må gjøres kjent med at samtykket kan trekkes tilbake, med de begrensninger som kan følge dersom institusjonen har satt vilkår om at barnet kan holdes tilbake etter § 6-1 andre ledd.
Drøfting og avklaring av formål med og forutsetning for oppholdet, er en vesentlig forutsetning for at samtykket skal være reelt. Barnets og eventuelt foreldrenes samtykke må også omfatte tiltaksplanen, jf. barnevernsloven § 8-4 tredje ledd. Det samme gjelder eventuelle endringer i tiltaksplanen.

27.3.2 Tilbakehold når samtykket trekkes tilbake

Institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker regnet fra barnet har flyttet inn. Dersom oppholdet er ment å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at samtykket er trukket tilbake, jf. § 6-1 andre ledd.

Det er ikke tilstrekkelig at barnet utviser passivitet, motvilje og lite samarbeidsvilje for at samtykket skal anses trukket tilbake.

Hvis barnet forlater institusjonen uten tillatelse, og blir brakt tilbake innen tre uker, kan barnet holdes tilbake i tre uker fra tidspunktet det ble brakt tilbake til institusjonen, jf. § 6-1 tredje ledd.

Tilbakeholdsretten er kun gyldig dersom institusjonen har gjort vilkårene gjeldene for barnet og den med foreldreansvar på tidspunktet for inntaket, jf. § 6-1 første ledd siste setning. Eventuelle vilkår om tilbakeholdsrett bør fremgå uttrykkelig av samtykkeerklæringen.

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan fatte akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon dersom barnet har utsatt sin utvikling for alvorlig fare som nevnt i § 6-2. jf. barnevernsloven § 4-4. Vedtak kan bare fattes dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende. Dette omtales nærmere i kapittel 22 om akuttvedtak.

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om opphold i institusjon hvis politiets vurderinger og øvrige opplysninger tilsier at det er nærliggende og alvorlige fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, jf. barnevernsloven § 6-6 første ledd. Formålet med et slikt opphold er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg.

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om opphold på institusjon i inntil seks uker, jf. barnevernsloven § 6-6 tredje ledd. Nemnda kan fatte nye vedtak om forlengelse i inntil seks nye uker av gangen, men samlet oppholdstid kan ikke overstige seks måneder.

Hvis det er nødvendig for å hindre at barnet får kontakt med personer som det er fare for kan utnytte det til menneskehandel, kan det i vedtaket fastsettes beskyttelsestiltak som kan innskrenke barnets adgang til å:

• motta besøk,
• kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr,
• bevege seg fritt utenfor institusjonsområdet.

Beskyttelsestiltakene kan også omfatte begrensninger for hvem som skal vite hvor barnet er. Beskyttelsestiltakene kan ikke fastsette begrensninger som hindrer barnet i å ha kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende.

Mindreårige ofre for menneskehandel – veileder for barnevernet omtaler hvordan ansatte i kommunal barnevernstjeneste skal identifisere og gi oppfølging til antatte mindreårige ofre for menneskehandel.

27.5.1 Midlertidig vedtak ved akutt fare for utnyttelse til menneskehandel

Hvis det er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at det kan bli det, kan barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten fatte akuttvedtak om opphold i institusjon, jf. § 4-5 første ledd. Akuttvedtak kan bare treffes når det er nødvendig for å beskytte barnet. Se nærmere omtale av dette i kapittel 22 om akuttvedtak.

Med ettervern menes barnevernstiltak for ungdom mellom 18 og 25 år. Barnevernsloven gjelder i utgangspunktet for barn under 18 år. Barnevernstjenesten kan likevel iverksette tiltak overfor ungdom inntil de har fylt 25 år. Dette står i barnevernsloven § 1-2 første ledd.

Etter barnevernsloven § 3-6 som er bestemmelsen om ettervern, skal tiltak som er iverksatt før en ungdom har fylt 18 år, videreføres eller erstattes av andre tiltak når ungdommen samtykker og har behov for hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet. Tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Dette står i barnevernsloven § 3-6 første ledd.

At tiltaket «skal» videreføres eller erstattes dersom vilkårene ellers er oppfylt, innebærer en plikt for barnevernstjenesten til å tilby ettervernstiltak, og en tilsvarende rett for ungdommen til ettervern jf. barnevernsloven § 1-6.

I god tid før ungdommen fyller 18 år, skal barnevernstjenesten ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak. Avgjørelse om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre, er enkeltvedtak. Se § 3-6 annet ledd.

Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet.

Avgjørelser om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre er enkeltvedtak som kan påklages, jf. § 3-6 tredje ledd.

Det er den kommunen som sist iverksatte tiltak før ungdommen fylte 18 år, som har ansvar for ettervernstiltak, jf. § 3-6 fjerde ledd.

Formålet med ettervern er å ivareta ungdommer som fortsatt trenger bistand og støtte etter nådd myndighetsalder. Ettervernet skal bidra til at ungdom med barnevernserfaring får nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse, se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.2.1.

Det er et vilkår for ettervern at ungdommen har hatt tiltak fra barnevernet før fylte 18 år. Dette gjelder både hjelpetiltak, omsorgstiltak eller tiltak som omhandler der barn og unge utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Det er også et vilkår at ungdommen selv samtykker.

Det er videre et vilkår at ungdommen har behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet. Det skal tas utgangspunkt i at en ungdoms behov for fortsatt hjelp og støtte, vanligvis vil ha sammenheng med det tidligere behovet for tiltak fra barnevernet. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering, se punkt 28.4.

Vilkåret om at det er ungdommens behov som er avgjørende for retten til ettervern, innebærer at barnevernstjenesten ikke kan stille vilkår for å motta ettervern, og avslutte tiltakene dersom ungdommen ikke innfrir disse vilkårene.

Ettervern kan være svært viktig for ungdommens muligheter for en god fremtid, og spørsmålet om ettervern skal tas opp til drøfting i god tid før ungdommen fyller 18 år. Dette for å skape forutsigbarhet og nødvendig dialog om temaet så tidlig som mulig, og gi grunnlag for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak. Overgangen mellom ungdom og voksen kan være en sårbar fase, og barnevernstjenesten plikter å tilrettelegge best mulig ut fra ungdommens forutsetninger og behov.

Barnevernstjenesten skal kontakte alle som mottar barnevernstiltak i god tid før ungdommen fyller 18 år, for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak. Hva som er «god tid før» må vurderes konkret, og vil avhenge av hva slags tiltak det er aktuelt å videreføre, erstatte eller iverksette.

Når barnevernstjenesten kontakter ungdommen for vurdering av ettervern, er det viktig at dialogen også omfatter generell informasjon om hva ettervern er.

Barnevernstjenesten skal ta utgangspunkt i at en ungdoms behov for fortsatt hjelp og støtte, vanligvis vil ha sammenheng med det tidligere behovet for tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten må imidlertid foreta en vurdering. Dersom hjelpebehovet primært har andre årsaker, vil det ikke være barnevernstjenesten som har plikt til å ivareta ungdommens hjelpebehov. I ettervernsfasen vil spørsmålet om barnevernstjenestens ansvar i større grad måtte vurderes opp mot hvilken type tiltak ungdommen har behov for, og om det er hjelp fra barnevernet, og ikke andre hjelpeinstanser ungdommen trenger. Det er dette formuleringen «behov for hjelp fra barnevernet» er ment å gi uttrykk for.

Det er ikke lovfestet hva slags type barnevernstiltak som kan gis etter 18 år. Formålet med ettervern, som er å gi ungdommen hjelp til å håndtere overgangen til voksenlivet, gir imidlertid veiledning også når det gjelder hvilke tiltak som skal iverksettes. I forarbeidene til barnevernsloven (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.2.4.2) utdypes dette på følgende måte:

«Som nevnt har mange ungdommer med barnevernserfaring et mer sårbart familienettverk enn ungdommer flest og kan ha behov for hjelp, støtte og veiledning som andre ungdommer får fra foreldre og nettverk. Kjernen i ettervernstilbudet handler derfor om å gi støtte, råd og veiledning. Barnevernet har et omsorgsperspektiv i sin oppfølging, og vil i større grad enn andre tjenester kunne ivareta ungdommens utviklings- og omsorgsbehov. Det kan også være behov for andre barnevernstiltak. Noen ungdommer vil kunne ha behov for å fortsette å bo i et barnevernstiltak, for eksempel et fosterhjem etter fylte 18 år, eller få støtte til å bo på egenhånd. Også ungdom som har flyttet hjem til foreldrene, kan være i en vanskelig livssituasjon på grunn av tidligere behov for barnevernstiltak, for eksempel kan det være behov for å hjelpe ungdommen med å avklare relasjonen til foreldrene.»

En viktig oppgave for barnevernstjenesten i ettervernsarbeidet vil ofte være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder også ved avslutning av ettervern. Det vises her til barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre instanser, jf. barnevernsloven § 15-8 og barnevernstjenestens oppfølgingsansvar jf. barnevernsloven § 8-5. Se også punkt 28.10.

Barnevernsloven § 3-6 første ledd annet punktum presiserer at tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Det fremgår av Prop 133 L (2020-2021) punkt 9.2.4.3 at perioden med avbrudd kan være både før og etter fylte 18 år. Det fremgår videre at avbruddet kan skyldes at ungdommen ikke ønsket tiltak, eller at barnevernstjenesten mente vilkåret ikke var oppfylt. Ny iverksetting av tiltak kan altså skyldes noe annet enn at ungdommen har «ombestemt» seg. Det er ingen tidsfrist for når eller hvor lenge etter forrige tiltak ungdommen kan søke om ettervernstiltak. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil likevel være en del av vurderingsgrunnlaget når barnevernstjenesten skal vurdere om vilkårene for ettervern er oppfylt. Jo lengre tid som har gått fra kontakten med barnevernet opphørte, desto mindre naturlig vil det være å etablere barnevernstiltak på nytt. Dette gjelder særlig hvis tiltakene før fylte 18 år var lite omfattende. Samtidig må det ikke brukes mot en ungdom at vedkommende ønsket å prøve seg på egenhånd. Behovet for tiltak må avgjøres konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

Retten til nødvendige barnevernstiltak, jf. § 1-6 gjelder også tiltak etter 18 år. Det er presisert i forarbeidene til bestemmelsen at den også gjelder rett til ettervernstiltak.

Avgjørelse om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre, er enkeltvedtak som kan påklages av ungdommen til statsforvalteren. Les mer om dette i kapittel 4. Kravene til begrunnelse av vedtak står i barnevernsloven § 12-5. Denne bestemmelsen stiller krav om at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets mening og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Siden dette dreier seg om vedtak til ungdom over 18 år, er det ungdommens behov og synspunkter som skal beskrives. Det må videre fremgå av begrunnelsen hvordan det er vurdert at tiltaket bidrar til å møte ungdommens behov for hjelp til å lette overgangen til voksenlivet.

Kravene til begrunnelse gjelder både der tiltak videreføres, erstattes eller opphører, jf. barnevernsloven § 3-6 andre ledd annet punktum. Dette innebærer at vedtaket også skal begrunnes dersom ungdommen ikke ønsker å videreføre eller erstatte tidligere barnevernstiltak.

Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar hjelpetiltak etter at de har fylt 18 år. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om tiltaket bør opphøre. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for tiltakene og oppfølgingen av ungdom. Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen skal endres dersom ungdommens behov tilsier det. Dette følger av barnevernsloven § 8-5.

Les mer om dette i kapittel 38 om oppfølging av hjelpetiltak til ungdom over 18 år.

Det er den kommunen som sist iverksatte tiltak etter barnevernsloven før ungdommen fylte 18 år som er ansvarlig for eventuelt å opprettholde disse tiltakene eller erstatte dem med andre tiltak, jf. § 3-6 fjerde ledd. Hvis en ungdom i aldersgruppen 18–25 år som har tiltak etter barnevernsloven flytter til en annen kommune, vil det i utgangspunktet være fraflyttingskommunen som er ansvarlig for å opprettholde tiltakene. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har vært under barnevernets omsorg eller om vedkommende kun har hatt hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Kommunene kan avtale en annen ansvarsdeling enn det som er lovens utgangspunkt, jf. barnevernsloven § 15-4 tredje ledd.

I tilfeller der ungdommen bor i en annen kommune enn kommunen som har ansvaret for ettervernstiltaket, kreves det godt samarbeid på tvers av kommunene. Unge med behov for ettervernstiltak fra barnevernstjenesten kan også ha behov for hjelp fra andre tjenester i bostedskommunen, som for eksempel Nav. Kommunen skal for eksempel i sitt boligsosiale arbeid gi individuelt tilpasset bistand til unge voksne som er vanskeligstilte på boligmarkedet. Etter den boligsosiale loven ligger dette ansvaret hos oppholdskommunen. Det er viktig at barnevernstjenesten i omsorgskommunen legger til rette for et godt samarbeid med kommunen der barnet bor, slik at øvrige tjenester som kan være aktuelle kobles på. Et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre tjenester er ofte viktig for å få et godt ettervern. (Prop. 83 L (2024-2025) punkt 20.2.4)

Det er ikke lovfestet hva slags type barnevernstiltak som kan gis etter 18 år. Formålet med ettervern, som er å gi ungdommen hjelp til å håndtere overgangen til voksenlivet, gir imidlertid veiledning når det gjelder hvilke tiltak som skal iverksettes. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.2.4.2 hvor departementet også uttaler følgende:

«Som nevnt har mange ungdommer med barnevernserfaring et mer sårbart familienettverk enn ungdommer flest og kan ha behov for hjelp, støtte og veiledning som andre ungdommer får fra foreldre og nettverk. Kjernen i ettervernstilbudet handler derfor om å gi støtte, råd og veiledning. Barnevernet har et omsorgsperspektiv i sin oppfølging, og vil i større grad enn andre tjenester kunne ivareta ungdommens utviklings- og omsorgsbehov. Det kan også være behov for andre barnevernstiltak. Noen ungdommer vil kunne ha behov for å fortsette å bo i et barnevernstiltak, for eksempel et fosterhjem etter fylte 18 år, eller få støtte til å bo på egenhånd. Også ungdom som har flyttet hjem til foreldrene, kan være i en vanskelig livssituasjon på grunn av tidligere behov for barnevernstiltak, for eksempel kan det være behov for å hjelpe ungdommen med å avklare relasjonen til foreldrene.»

En viktig oppgave for barnevernstjenesten i ettervernsarbeidet vil ofte være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder også ved avslutning av ettervern. Se barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre instanser, jf. § 15-8 og barnevernstjenestens oppfølgingsansvar jf. § 8-5. Se også punkt 28.10. Videreføring av fosterhjemstiltak er mulig når det vurderes som til ungdommens beste og det foreligger samtykke fra ungdommen.

Bufetat har et økonomisk ansvar for barn under 20 år og dekker derfor utgifter til institusjonstiltak hvis kostnaden overstiger kommunens egenandel. Hvis det vurderes som ungdommens beste at tiltaket videreføres utover fylte 20 år, kan tiltaket videreføres. Bufetat har da ikke lenger det økonomiske ansvaret og kommunen må dekke utgiftene selv, jf. barnevernsloven § 16-5. Les mer i tolkningsuttalelse om statens ansvar for ettervern.

Når det gjelder videreføring av opphold i institusjon som ettervernstiltak, må det foretas en vurdering av om vilkårene for ettervern er oppfylt. Departementet har lagt til grunn at det ikke vil være i tråd med ettervernets formål at det iverksettes opptrapping av barneverntiltak etter at barnet har nådd myndighetsalder (Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet 22. mai 2012). Et nytt institusjonsopphold med formål om å behandle barn og unge som utsetter sin utvikling for alvorlig fare må anses som et opptrappingstiltak. Det er derfor ikke adgang til å etablere institusjonsopphold med hjemmel i barnevernsloven §§ 3-6, jf. 6-1, som nytt ettervernstiltak. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen- Institusjonsopphold som ettervernstiltak.

Ungdom med erfaring fra barnevernet vil ofte ha behov for hjelp fra ulike instanser samtidig. I forarbeidene til barnevernsloven legger departementet til grunn at hvilke ettervernstiltak som iverksettes for den enkelte ungdom må følge av en konkret vurdering i samsvar med prinsippene for ansvarsdeling mellom barnevernstjenesten og andre relevante instanser. Departementet fremhever i den forbindelse at et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten, NAV, helse- og/eller skolesektoren ofte vil være nødvendig for å kunne gi ungdommen helhetlig hjelp og oppfølging. NAV-kontoret vil kunne gi arbeidsrettet oppfølging og eventuelt dekke ungdommens utgifter til husleie, mens barnevernstjenesten kan gi tiltak som oppfølging fra en miljøarbeider, eller råd og veiledning. Les om samarbeid mellom barnevernstjenesten og Nav-kontoret i veilederen Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8. Samarbeidsplikten gjelder også når ungdom mottar ettervernstiltak. Hvis tiltak ikke skal opprettholdes etter fylte 18 år, må barnverntjenesten i samråd med ungdommen undersøke om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. Hvis ungdommen ønsker det, må barnevernstjenesten informere øvrige tjenester om ungdommens behov og eventuelt bistå med å finne frem til aktuelle tiltak. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenester i kapittel 47.

Se også Rundskriv Q-13/2011, Tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år, fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 22. juni 2011.

Hvis ungdommen selv ikke ønsker tiltak fra barnevernstjenesten etter fylte 18 år, skal ungdommen bli gjort oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg, og at tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Ungdommen kan avslå tilbud om ettervern, og siden ombestemme seg og søke på nytt. Perioden med avbrudd kan være både før og etter fylte 18 år. Det er ingen tidsfrist for når eller hvor lenge etter forrige tiltak ungdommen kan søke om ettervernstiltak. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil likevel være en del av vurderingsgrunnlaget når barnevernstjenesten skal vurdere om vilkårene for ettervern er oppfylt.

Barnevernstjenesten bør forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak. Ungdom som har takket nei til tiltak bør under enhver omstendighet kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak.

Barnevernstjenesten har ansvaret for å iverksette vedtak som er fattet av barneverns- og helsenemnda og avgjørelser truffet av en domstol. Vedtaket eller dommen iverksettes ved at barnet flytter inn på institusjon eller i fosterhjem, eller tiltaket som pålegges settes inn slik som barneverns- og helsenemnda eller domstolen har bestemt.

Hvis barnet ikke kan flytte inn på institusjonen eller fosterhjem som forutsatt i vedtak eller dom, må saken fremlegges for barneverns- og helsenemnda eller domstolen på nytt, jf. barnevernsloven § 5-3 andre ledd.

Et vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig og senest innen seks uker, jf. barnevernsloven § 5-2. Bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten en iverksettelsesplikt. Vedtaket kan iverksettes straks det er fattet. Det er ikke nødvendig å vente til fristen for å ta ut søksmål er ute. Dette følger forutsetningsvis av forvaltningsloven § 42.

Hvis en domstol treffer avgjørelse om omsorgsovertakelse, vil dommen om omsorgsovertakelse ha foregrepet rettskraft. Det vil si at avgjørelsen kan iverksettes straks den er avgjort. Dette følger av tidligere rettsavgjørelser (se særlig avsnitt 34 og 35). Hvis en slik dom ikke skal ha foregrepet rettskraft, må det uttrykkelig fastsettes av retten. Fristen for iverksettelse vil også for en slik dom være seks uker i samsvar med regelen i § 5-2.

Hvis vedtaket eller dommen ikke er iverksatt innen seksukersfristen, faller det bort. Vedtaket eller dommen faller bort selv om årsaken for at vedtaket ikke er iverksatt, ikke kan lastes barnevernstjenesten. Dette er forutsatt i forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) punkt 4.13. )

29.1.1 Fristforlengelse

Forutsatt at barnevernstjenesten ber om det, kan barneverns- og helsenemndas leder forlenge fristen når særlige grunner tilsier det, jf. barnevernsloven § 5-2 første ledd siste punktum. Det kan for eksempel være når barnet holdes skjult av foreldrene for å hindre iverksettelse, og barnevernstjenesten ikke kjenner barnets tilholdssted. Det må legges til grunn at fristen må forlenges før den er utløpt. Kompetansen til å treffe beslutning om å forlenge fristen for iverksettelse ligger barneverns- og helsenemnda, også når avgjørelsen om omsorgsovertakelse er truffet av domstolen. (Prop. 133 L (2020-2021) kap. 25)

Hvis vedtaket bortfaller fordi det ikke er iverksatt innen fristen, og fristen ikke er forlenget, må saken fremmes på nytt for nemnda hvis barnevernstjenesten mener at det skal treffes vedtak om omsorgsovertakelse.

29.1.2 Når er vedtaket iverksatt?

Vedtaket er iverksatt når barnevernstjenesten har «kontroll» over barnet selv om barnet ennå ikke har fått opphold utenfor hjemmet slik vedtaket forutsetter, jf. Rt. 1998 s. 1835. Et eksempel er at barnet i en overgangsperiode bor dels hos foreldrene og dels hos fosterforeldre eller på institusjon. Se NOU 1985:18 pkt. 11.6. Et annet eksempel er at barnet gis midlertidig opphold i beredskapshjem eller på institusjon i påvente av endelig opphold, for eksempel i fosterhjem. Et vedtak om omsorgsovertakelse anses iverksatt også i slike tilfeller, selv om endelig opphold ikke har skjedd innen seksukersfristen. Dette ble fastslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse inntatt i Rt. 1998 s. 1835. Det samme standpunkt ble også lagt til grunn i forarbeidene (se Ot.prp.nr. 61 (1997-1998) punkt 2.5.)

Hvis barnet har fått midlertidig opphold med hjemmel i barnevernsloven §§ 4-2 eller 4-4 på tidspunktet for barneverns- og helsenemndas vedtak, anses vedtaket som iverksatt. Vedtaket er iverksatt når det offentlige rent faktisk har omsorgen for barnet, selv om nemnda ikke har tatt stilling til spørsmålet om endelig opphold. Nemndas vedtak vil i en slik situasjon ikke falle bort etter seks uker.

29.1.3 Utvidet frist i barnebortføringssaker

Hvis et vedtak eller en dom om omsorgsovertakelse etter § 5-1 ikke er mulig å iverksette fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år fra vedtakstidspunktet. Dette følger av § 5-2 andre ledd. Les om barnebortføringssaker i kapittel 54.

Fristforlengelsen følger direkte av loven og krever ingen beslutning fra barneverns- og helsenemnda. Det kreves imidlertid at barnevernstjenesten har varslet politiet, har sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1980 eller har sendt en anmodning om å få vedtaket anerkjent eller fullbyrdet til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.

Barneverns- og helsenemndas leder kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket ytterligere. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller henvende seg til nemnda før ettårsfristen er gått ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse er gått ut, slik at vedtaket ikke faller bort. Det er ingen begrensning i for hvor lenge eller hvor mange ganger fristen for iverksetting kan forlenges.

Et vedtak eller en dom om etter § 6-2 faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker. Dette følger av § 6-2 sjette ledd. Seksukersfristen er absolutt. Det er ikke som ved vedtak om omsorgsovertakelse adgang til å forlenge fristen.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk om forholdene tilsier det. Lovens ordlyd «om forholdene tilsier det» gir barnevernstjenesten stort rom for å revurdere situasjonen og la være å sette vedtaket ut i livet. Dersom barnevernstjenesten ikke iverksetter vedtaket, skal barneverns- og helsenemnda varsles om dette.

Tilsvarende gjelder for nemndas vedtak om opphold i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel, jf. barnevernsloven § 6-6 femte ledd.
Vedtak etter barnevernsloven § 6-2 regnes som iverksatt fra det tidspunktet barnet rent faktisk får opphold i institusjonen som er navngitt i barneverns- og helsenemndas vedtak. Unntaksvis kan vedtak regnes som iverksatt selv om barnet rent faktisk ikke er flyttet inn innen seks uker etter vedtakstidspunktet. Dette forutsetter at barnet har unndratt seg opphold, og at barnevernstjenesten aktivt har iverksatt tiltak med sikte på å iverksette oppholdet. Les mer om når vedtak anses iverksatt i Bufdirs tolkningsuttalelse.

Ved vedtak om adopsjon etter barnevernsloven § 5-10, iverksettes vedtaket ved at barnevernstjenesten sender sakens dokumenter til Bufetat, som utsteder adopsjonsbevillingen. Se punkt 26.6.

Iverksettelsesfristen løper fra vedtakstidspunktet, det vil si fra tidspunktet nemndsvedtaket eller dommen er datert.

29.5.1 Vilkår for bruk av politibistand

Hvis det er nødvendig for å sikre barnet nødvendig hjelp, omsorg og trygge oppvekstsvilkår, kan barnevernstjenestens leder kreve at politiet bistår ved fullbyrdelse av vedtak etter barnevernsloven §§ 3-7, 3-8, 4-2, 4-3, 4-4, 4-5, 5-1, 5-5, 6-2 og 6-6.Dette følger av barnevernsloven § 12-10.

Bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av hvilke vedtak som kan gjennomføres med bistand fra politiet. Dette gjelder i hovedsak alle tvangsvedtak, både de vedtak som treffes av barneverns- og helsenemnda, og de som treffes av barnevernstjenesten.

Det er gjort ett unntak fra fullbyrdelse av tvangsvedtak med bistand fra politiet. Barneverns- og helsenemndas vedtak om pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4 kan ikke gjennomføres med politibistand. I forarbeidene er det vist til at dette er tiltak som for å kunne fungere i størst mulig grad må skje i forståelse med familien, og at en gjennomføring av slike tiltak derfor vil kunne føre til større skade enn hjelp hvis de gjennomføres med tvang.

Adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak, omfatter også adgang til å kreve bistand fra politiet for å bringe barnet tilbake, hvis barnet urettmessig blir flyttet eller selv forlater institusjonen uten tillatelse etter at vedtaket er iverksatt. Det kommer frem av forarbeidene (Ot.prp. nr. 71 (1993-94) punkt 3).

Bestemmelsen om politibistand innebærer at barnevernstjenesten, i de tilfeller barnets foreldre eller foresatte motsetter seg gjennomføring av en undersøkelse eller et tvangsvedtak, kan anmode politiet om bistand. Politiet kan ikke nekte å yte bistand, jf. lovens ordlyd «kreve bistand».

Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel og bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller og det er viktig at barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger før muligheten benyttes. Om politibistand er nødvendig og til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den enkelte sak. Har barnevernstjenesten kunnskap som tilsier at barnet er spesielt sårbart vil det være et moment som står sentralt i vurderingen.

29.5.2 Kompetanse til å beslutte politibistand

Det er bare barnevernstjenestens leder som kan treffe beslutning om bruk av politibistand.

29.5.3 Gjennomføring av politibistand

Det vil være opp til politiet i det enkelte tilfellet å vurdere på hvilken måte bistanden skal gis. Det følger av lovens forarbeider. Politibistand skal gjennomføres på en forsvarlig måte og til det beste for barnet, jf. barnevernsloven §§ 1-7 og 1-3, og barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må ha en tett dialog med politiet om hvordan de kan bistå slik at det blir minst mulig belastende for barnet.

Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

Politiet er selv ansvarlig for å dekke egne utgifter når de bistår barnevernstjenesten etter barnevernsloven §12-10.

29.5.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand

En avgjørelse om å kreve politibistand er ikke et enkeltvedtak. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier imidlertid at barneverntjenestens vurderinger av nødvendigheten av å benytte politibistand skal dokumenteres. Les mer om barnevernstjenestens dokumentasjonsplikt i kapittel 5.1.

29.5.5 Barnets rett til medvirkning

Barns rett til medvirkning gjelder alle faser i en barnevernssak etter barnevernsloven § 1-4 og skal følgelig også ivaretas i den grad det er mulig når barnevernstjenesten vurderer om det er nødvendig å be om bistand fra politiet. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

For barn under 16 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp, og avgjøre spørsmål om medisinsk behandling og undersøkelse på barnets vegne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4.

Hvis det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og hvis foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt. Dette følger av barnevernsloven § 3-7. Det er imidlertid ikke adgang for barnevernstjenesten til å fatte hastevedtak etter barnevernsloven § 3-7. Bestemmelsen kan derfor ikke anvendes i akuttsaker, se Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) kapittel 4.9, hvor det fremgår at ved akuttsituasjoner må det vurderes etter nødrettsbetraktninger. Nødrett må kunne anvendes av både helsepersonell og barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten har plikt til sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1. Det medfører at dersom et barn har behov for helsehjelp, og barnets foreldre ikke sørger for at barnet får dette, har barnevernstjenesten et ansvar for at barnet kommer til undersøkelse eller medisinsk behandling. Dette gjelder både barnets psykiske helse, somatiske helse og tannhelse.

Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernsloven §§ 4-2 eller 5-1, eller vedtatt flytteforbud etter barnevernsloven § 4-3, har barnevernstjenesten og fosterforeldre eller institusjonen der barnet bor, rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd. Hvis barnet har behov for helsehjelp, både psykisk-, somatisk- eller tannhelsehjelp, har barnevernstjenesten og fosterforeldre eller institusjonen der barnet bor ansvar for å sikre at barnet kommer i kontakt med fastlegen eller tannlege, slik at helsetjenestene kan gi barnet forsvarlig helsehjelp. Se Rundskriv om ansvarsforhold og beslutningsmyndighet for barn som bor i fosterhjem eller på institusjon. Se også barnevernsloven kapittel 8 om oppfølging av barn etter omsorgsovertakelse.

På enkelte områder er det utviklet egne ordninger/prosesser for å sikre at barnet får hjelp fra de nødvendige tjenestene.

Enslige mindreårige asylsøkere har samme rett til helsehjelp som den øvrige befolkningen. Du finner mer informasjon om dette i Nasjonal veileder for helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente hos Helsedirektoratet.

Det nasjonale forløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Forløpet gir også råd til hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet.

Formålet med nasjonalt forløp for barnevern er å bidra til at barn i barnevernet blir kartlagt og utredet for psykiske og somatiske helseplager, tann og munnhelseproblemer, samt seksuelle helseproblemer og rusproblemer, slik at de sikres nødvendig helsehjelp når de har behov for det, i kombinasjon med riktig tiltak fra barnevernet. Forløpet skal bidra til en helhetlig ivaretakelse av barnets helsebehov.

Nasjonalt forløp for barnevern skal ivareta medvirkning og informasjon til barn og deres familier. Barnets medvirkning i forløpet bidrar til at tjenestene får en bedre forståelse av bakenforliggende årsaker til eventuelle helseproblemer, og bidrar til mer målrettet og tilpasset hjelp.

Nasjonalt forløp starter når kriterier for å starte forløpet er oppfylt. Les om det nasjonale forløpet her.

Det er utarbeidet et rundskriv Barnevern og helse- og omsorgstjenester – samarbeid til barnets beste.

Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter barnevernet og helse- og omsorgstjenestene har for å samarbeide til beste for barn og unge. Rundskrivet skal bidra til et godt og fleksibelt samarbeid mellom involverte tjenesteutøvere fra barnevern og helse- og omsorgstjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og plikt til å samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Rundskrivet presenterer også forslag til punkter i samarbeidsavtaler og samarbeidsrutiner.

Hvis barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for barneverns- og helsenemnda eller nemnda har truffet vedtak om opphold utenfor hjemmet etter §§ 5-1 eller 6-2, eller ved vedtak om frivillig opphold etter §§ 3-2 eller 6-1, kan Bufetat tilby barnevernstjenesten tverrfaglig helsekartlegging. Dette følger av barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav d.

Stortinget har også bestemt at barnevernstjenesten skal ha plikt til å be om helsekartlegging av barn i samme målgruppe, med mindre det er åpenbart at helsekartlegging er unødvendig, jf. barnevernsloven § 2-6 (ikke trådt i kraft).

Barnevernstjenesten må innhente nødvendig samtykke fra barnet eller foreldrene før de ber Bufetat om tverrfaglig helsekartlegging. Tverrfaglig helsekartlegging skal ikke gjennomføres hvis barnet motsetter seg det. Det gjelder uavhengig av hvem som må samtykke til kartleggingen.

Det varierer hvem som må samtykke til helsekartleggingen:

• Barn over 15 år må selv samtykke til tverrfaglig helsekartlegging
• Foreldre samtykker for barn under 15 år som har opphold utenfor hjemmet etter barnevernsloven §§ 3-2, 6-1 eller 6-2.
• Barnevernstjenesten samtykker for barn under 15 år som har opphold etter barnevernsloven §§ 4-2 og 5-1.

For at samtykket skal være gyldig, må den eller de som skal samtykke vite hva det samtykkes til. Det innebærer at før samtykket kan gis, skal vedkommende være informert om hvilke opplysninger som innhentes i forkant av helsekartleggingen, hvilke opplysninger som oversendes Bufetat, hvilke tester som skal utføres, hvordan tester gjennomføres, hvem som utfører testene, at kartleggingen skal ende opp i en kartleggingsrapport og hva rapporten skal brukes til, mv.

Samtykket kan når som helst trekkes tilbake, enten helt eller delvis, også under selve kartleggingsdagen.

Før § 2-6 har trådt i kraft, kan kommunen velge om de vil be Bufetat om en tverrfaglig helsekartlegging av barn. Barnevernstjenesten vurderer behovet ut fra informasjonen de har om barnet og innhenter nødvendig samtykke. Når nødvendig samtykke til kartleggingen foreligger, må barnevernstjenesten sikre at de har alle relevante opplysninger om barnet for å kunne oppnå formålet med kartleggingen.

Opplysningene oversendes til postmottaket i Bufetat sammen med henvisnings- og samtykkeskjemaet. Hvis kartleggingsteamet i Bufetat vurderer det som nødvendig med ytterligere informasjon, må teamet be barnevernstjenesten innhente slik informasjon. Det er kun barnevernstjenesten som kan innhente informasjon om barnet, etter reglene for dette i barnevernsloven og forvaltningsloven.

Se mer om tverrfaglig helsekartlegging på bufdir.no.

30.3.1 Formål med tverrfaglig helsekartlegging

Det er et mål at barn og unge som flyttes ut av hjemmet skal få tilpasset hjelp og oppfølging, god stabilitet og redusert risiko for flyttinger. Tverrfaglig helsekartleggingen har som formål å skaffe barnevernet tilstrekkelig informasjon om barnets hjelpe- og helsebehov for å bidra til mer treffsikker hjelp og oppfølging av barn som flyttes ut av hjemmet.

Tverrfaglig helsekartlegging skal bidra til å identifisere hjelpe- og helsebehov hos barn som flyttes ut av hjemmet. Formålet med tverrfaglig helsekartlegging er å skaffe barnevernet tilstrekkelig informasjon om barnet. Tilstrekkelig informasjon om barnets hjelpe- og helsebehov vil bidra til mer treffsikker hjelp og oppfølging av barn som flyttes ut av hjemmet. Målet er at god og riktig hjelp skal bidra til et mer stabilt opphold som reduserer risikoen for utilsiktede flyttinger og brudd i oppholdet.

Et viktig prinsipp for kartleggingstilbudet er at det skal være så skånsomt som mulig for barnet. Retten til medvirkning og hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for vurderingene og gjennomføringen av tverrfaglig helsekartlegging.

Barn og foreldre har som utgangspunkt rett til familieliv, samvær og kontakt med hverandre. Dette følger av Grunnloven §§ 102 og 104 tredje ledd, Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 og FNs konvensjon om barns rettigheter (Barnekonvensjonen) artikkel 16 og artikkel 9 nr. 3. Se nærmere omtale under punkt 2.4.7. Barns rett til samvær etter omsorgsovertakelse fremgår også av barnevernsloven § 7-1.

31.1.1 Formål med samvær

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har i en rekke saker lagt til grunn at omsorgsovertakelser i utgangspunktet skal anses som et midlertidig tiltak, og at det er et mål at barn og foreldre kan gjenforenes. Etter en omsorgsovertakelser har barnevernstjenesten en plikt til aktivt å arbeide for at gjenforening kan være mulig.

Barnevernstjenestens arbeid med samvær og oppfølging av foreldrene er en viktig del av dette arbeidet. Formålet med samvær skal være å utvikle, opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene. Dette stiller krav til samværenes kvalitet og hyppighet. (HR-2021-474-A, HR-2020-662-S avsnitt 128, og EMD-2016-64808)

Også når målet om å gjenforene barn og foreldre er oppgitt, skal barnevernstjenesten legge til rette for en samværsordning i tråd med dette formålet. I de tilfellene hvor gjenforening ikke er mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet. (HR-2020-662-S).

31.1.2 Samværsomfang

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal nemnda ta stilling til hvor ofte og hvor lenge barnet og foreldrene har rett til å møtes og være sammen, jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd. Samværet skal fastsettes basert på en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste i den enkelte sak, jf. barnevernsloven §§ 1-3 og 7-2 andre ledd.

Ved avgjørelsen skal det blant annet tas hensyn til barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling, samt barnets og foreldrenes mulighet til å opprettholde og styrke båndene mellom seg, jf. 7-2 andre ledd. Vektingen og innholdet i disse hensynene er utdypet og presisert i lovens forarbeider og gjennom rettspraksis.

Utgangspunktet for vurderingen er som beskrevet under punkt 31.1.1 at omsorgsovertakelsen er midlertidig, og at omsorgen skal føres tilbake til foreldrene så snart omstendighetene gir grunnlag for det. Samværet skal derfor fastsettes slik at dette formålet ivaretas best mulig.

Dette innebærer at det må fastsettes så mye samvær som mulig uten å tilsidesette hensynet til barnets beste. Samtidig skal samværsomfanget ikke fastsettes slik at barnet utsettes for urimelige belastninger, hverken på kort eller lang sikt, jf.HR-2021-475-A. Samværsomfanget skal heller ikke legges nært opp til grensen mot det som vil utgjøre en urimelig belastning for barnet (HR-2020-1967-A). Hva som er en urimelig belastning, må vurderes konkret. Vurderingen må være tilstrekkelig bred og balansert, og reflekteres i begrunnelsene og dokumentasjonen, se kapittel 5.

I Prop. 133 L (2020–2021) punkt 13.4.1.3 og 13.4.1.4 har departementet utdypet hvilke hensyn som er relevante i den helhetlige vurderingen av hva som vil være til barnets beste. Det fremgår av departementets omtale at flere momenter er relevante i denne vurderingen. Særlig vekt skal legges på å sikre at barnet ikke utsettes for vold eller andre forhold som kan skade dets helse og utvikling.

Barnets eget syn på samvær med foreldrene skal tillegges stor vekt og vurderes ut fra barnets alder og modenhet. Både ved vedtak fra barneverns- og helsenemnda og i barnevernstjenestens planlegging av samvær, vil det være viktig å høre barnets tanker om samværsfrekvens og hvordan samværene skal gjennomføres. Å høre barnets mening vil være viktig for å finne frem til hva som er best for barnet. I samværssaker har Høyesterett eksplisitt understreket at retten til å bli hørt er et førende prinsipp. For at barnet skal være i stand til å si sin mening om samvær, vil barnet være avhengig av å få informasjon. Informasjonen må være konkret og tilpasset barnets modenhet. Dette kan for eksempel innebære å forklare hva begrepet samvær betyr, og hva som vil skje med de opplysningene barnet gir. Retten til medvirkning innebærer også at barnet fritt skal få gi uttrykk for sine synspunkter. Les mer om barns medvirkning under punkt 2.4.2.

I tillegg vil barnets sårbarhet og hvordan det påvirkes av samvær og kontakt med foreldrene være sentrale faktorer for omfanget av samvær.

Videre vil barnets behov generelt, hvordan barnet klarer seg etter omsorgsovertakelse, samt tilknytning til foreldre være av betydning. Også foreldrenes funksjon og livssituasjon før og etter omsorgsovertakelsen er relevant. Det er en viktig faktor om det på tidspunktet for nemndas avgjørelse vurderes som sannsynlig at oppholdet vil være kortvarig eller mer langvarig. Kvaliteten på samværene, og i hvilken grad foreldrene lar seg veilede eller ikke, vil være andre relevante faktorer. Også barnets alder, relasjon til søsken og andre personer som barnet ønsker samvær med, kan være av relevans. Videre vil barnets kulturelle, etniske, språklige og religiøse bakgrunn være relevante momenter i vurderingen. Hensynet til at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet er også en relevant faktor. Departementet understreker at de ulike momentene vil kunne ha forskjellig vekt, avhengig av sakenes faktum. Også andre momenter kan være relevante eller avgjørende for vurderingen.

Se også Kunnskapsbasert retningslinje for vurdering av samværsordning ved omsorgsovertakelse. Retningslinjen har som formål å bidra til at barnevernstjenestene gjør gode og grundige vurderinger av hva som er riktig samværsordning ved omsorgsovertakelse.

31.1.3 Krav til sterke og spesielle grunner for å nekte eller svært begrense samvær

Hvis det foreligger sterke og spesielle grunner, kan nemnda beslutte at samværet skal være svært begrenset eller at det ikke skal være samvær, jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd. Høyesterettspraksis viser at de hensyn som blir vektlagt i vurderingen av samværsnekt stort sett er de samme som vurderes i spørsmålet om omfanget av samvær, se punkt 31.1.2. Et hensyn som gjør seg særlig gjeldene for samværsnekt er likevel risiko for bortføring.

Begrensninger i retten til samvær utgjør et ytterligere inngrep i retten til familieliv, i tillegg til omsorgsovertakelsen. Det stilles derfor større krav til et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag og en grundig begrunnelse, se punkt 4.3.2.4.

Å nekte samvær kan ha stor betydning for muligheten til å realisere gjenforeningsmålet. Høyesterett presiserer derfor at bare der det foreligger sterke og spesielle grunner, kan formålet om gjenforening oppgis, og samvær på det grunnlag begrenses sterkt eller falle helt bort, se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 13.4.1.5. Les mer om vilkårene for å oppgi gjenforeningsmålsettingen under punkt 2.4.10.

Det trenger likevel ikke å være de samme grunnene som ligger til grunn for å oppgi gjenforeningsmålet og for å nekte samvær. Foreldrene kan være særlig uegnet til å utøve omsorgen for barnet, men likevel ha samværskompetanse, slik at samvær kan være positivt for barnet. Se omtale av formålet med samvær i punkt 31.1.1.

På den andre siden kan det tenkes tilfeller hvor samværet i en periode må begrenses sterkt eller falle bort, selv om den overordnede målsettingen om gjenforening ikke er oppgitt. For eksempel kan barnet ha behov for en periode med ro og stabilitet som følge av omsorgssvikt i hjemmet, eller foreldrene kan være akutt syke på en slik måte at samvær ikke kan gjennomføres. Det kan også være tilfeller hvor barnet er traumatisert som følge av omsorgssvikten, eller foreldrenes kapasitet til å gjennomføre samvær må styrkes for at samværene ikke skal medføre urimelig belastning for barnet. I slike tilfeller kan det fortsatt være en målsetting at familien på sikt kan gjenforenes, men at situasjonen for øyeblikket er slik at samværet av hensyn til barnet må begrenses sterkt eller falle bort. I slike tilfeller kan det være grunn til å sette samværet lavt, uten at gjenforeningsmålsettingen oppgis, for deretter å vurdere om hyppigheten kan økes etter hvert. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 13.4.1.5. Les mer om barnevernstjenestens arbeid med samværsplan punkt 31.3.

31.1.4 Tilsyn og andre vilkår

Nemnda kan sette vilkår for samværet, herunder bestemme at det skal føres tilsyn under samværet, jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd.

Tilsyn er et inngrep i barnets rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldrene etter en atskillelse, se punkt 31.1 Tilsyn kan oppleves som en belastning for foreldre, men kan være nødvendig av hensyn til barnets beste og behovet for sikkerhet. Basert på EMDs praksis har Høyesterett uttalt at en beslutning om permanent tilsyn under samvær må være begrunnet konkret i den enkelte sak. Et behov for tilsyn må også utredes grundig i forkant, se Prop. 133 L (2020-2021) pkt. 13.4.1.6.

Forhold som kan begrunne behov for tilsyn er nærmere beskrevet i Samvær – kunnskapsbasert retningslinje for vurdering av samværsordning ved omsorgsovertakelse punkt 8. Det fremgår her at begrunnelse for tilsyn eksempelvis kan være at:

• foreldrene har utsatt barnet for vold eller seksuelle overgrep
• at foreldrene ikke kan gi barnet nødvendig omsorg og trygghet under samværet
• fare for at foreldrene vil krenke, skade, skremme eller true barnet under samvær
• særlige forhold ved barnet som tilsier at tilsyn er nødvendig
• foreldrene har aktive rusproblemer eller psykiske lidelser som kan gjøre det vanskelig å gjennomføre samvær
• fare for at foreldrene bortfører barnet under samvær

Barnet og foreldrene må få si hva de mener om behovet for tilsyn, og hvordan tilsynet kan tilrettelegges.

Tilsyn skal ikke være mer inngripende eller opprettholdes lenger enn nødvendig. Hvilken form tilsynet skal ha, og hvor omfattende det skal være, må stå i forhold til den risikoen som skal avverges. Det må gis en begrunnelse for hvorfor mindre inngripende tiltak, som veiledning av foreldrene eller at barnet har med seg en trygghetsperson, ikke er tilstrekkelig.

Det må tas i betraktning at formålet med tilsyn er å tilrettelegge for bedre og kanskje flere samvær, se HR-2020-662-S avsnitt 148-149. Barnevernstjenesten må med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere hvilken betydning dette i tilfelle skal få for samværet (barnevernsloven § 7-6 andre ledd), se punkt 31.3.2.

Eksempler på andre vilkår enn tilsyn kan være at samvær skal foregå på et nøytralt sted, at foreldrene ikke skal være ruspåvirket under samvær, eller at bestemte personer skal eller ikke skal være tilstede. Nemnda kan også bestemme at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet bor. Les mer om skjult og sperret sperret adresse i kapittel 11.

31.1.5 Kvalitet i samvær

Både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå en gjenforening av barn og foreldre. Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes og utvikles, slik at de kan gjenforenes. Samvær og hjelpetiltak er her viktig. Så lenge gjenforening er målet, skal samvær bygge opp om dette. Dette stiller krav til samværenes hyppighet og kvalitet.

Høyesterett har i en dom fra mars 2020 understreket at barnevernstjenesten, så langt det er mulig, har en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet og dersom samværene ikke fungerer prøve ut justeringer eller alternativer. (HR-2020-661-S). Dette vil også være et ledd i arbeidet med samværsplanen, se punkt 31.1.5 og 31.3. Høyesterett har også pekt på at det for å legge til rette for en positiv utvikling er viktig at samværene finner sted i naturlige rammer for barnet og foreldrene, se HR-2020-662-S avsnitt 147.

Barnevernstjenestens plikt til å legge til rette for kvalitet i samvær er nærmere beskrevet i lovens forarbeider, se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 13.4.2.3. Der fremgår det at barnevernstjenesten har en aktiv plikt til å tilrettelegge for gode samvær og eventuelt tilby hjelp og veiledning til foreldre. Dette innebærer at barnevernstjenesten må være fleksibel og søke å tilrettelegge for at foreldre og barn skal ha en god opplevelse sammen, i trygge omgivelser. Dette kan bety å endre sted, innhold eller omgivelser for samvær dersom det opprinnelige opplegget ikke fungerer tilfredsstillende. Tilpasningen må likevel skje innenfor rammen av hva som er til barnets beste.

Barnevernstjenesten skal hjelpe foreldrene med å forberede og gjennomføre samvær med barna. Det kan gis veiledning i forbindelse med samværene, eller det kan settes inn hjelpetiltak som kan gi en bedre kvalitet i samværene. Foreldrene må også vise evne til å endre seg der det er nødvendig. Samvær kan imidlertid være krevende for foreldre, og det bør være rom for samvær også om foreldre strever med å ta til seg veiledning, forutsatt at dette ikke er i strid med barnets beste. Familievernet har også en rolle når det gjelder å følge opp foreldre etter en omsorgsovertakelse. Foreldrene kan derfor søke om hjelp knyttet til samvær fra familievernet.

Videre fremgår det at barnets rett til kjennskap til sin kultur må ivaretas uavhengig av fosterforeldrenes og foreldres kulturbakgrunn. Barnet bør som hovedregel få snakke sitt morsmål under samvær. I enkelte tilfeller kan eksempelvis kidnappingsfare gjør dette vanskelig. Barnevernstjenesten bør i slike tilfeller vurdere om det kan være tolk til stede, slik at barnet får anledning til å holde sitt språk vedlike.

Norge har påtatt seg særlige menneskerettslige forpliktelser overfor barn av urfolk og nasjonale minoriteter. Disse gruppene kan ha behov for tilrettelegging tilpasset sine tradisjoner og kultur, som barnevernstjenesten bør være oppmerksom på i forbindelse med gjennomføring av samvær, se punkt 2.4.5.

31.1.6 Kontakt på telefon og digitale plattformer

Selv om det settes begrensninger for samvær, har barn og foreldre i utgangspunktet rett til å opprettholde kontakt etter en omsorgsovertakelse gjennom elektroniske kommunikasjonsmidler som sosiale medier, mobiltelefon eller per post. Dette følger av barnevernsloven § 7-1 og av merknaden til bestemmelsen i Prop 133L (2020-2021).

Den som har den daglige omsorgen for barnet, fosterforeldrene eller institusjonen, kan likevel sette enkelte begrensninger for slik kontakt. De har myndighet til å bestemme over barnet i daglige gjøremål på samme måte som om de var barnets foreldre, sett hen til alder og modenhet. Dette gjelder også tilgang til telefon og datamaskin, og som ledd i den daglige omsorgen kan det settes grenser for bruken av sosiale medier og nettspill (HR-2020-1967-A).

Dersom ytterligere kontakt skal begrenses, krever det lovhjemmel og begrunnelse. En slik avgjørelse om innskrenkninger eller forbud mot kontakt kan bare besluttes av nemnda. Både samværsrettens formål og de konkrete momentene ved vurderingen av det direkte fysiske samværet vil gjelde ved vurderingen av begrensninger av andre kontaktformer, se pkt 31.1.1 og 31.1.2.

Begrensninger i kontakt kan uavhengig av beslutningstaker være vanskelig å gjennomføre i praksis. Det vises blant annet til at barn over 13 år selv kan ta i bruk sosiale medier, jf. Personopplysningsloven § 5. Dette vil fordre at barnevernstjenesten har et godt samarbeid med foreldre og andre som ønsker å ha kontakt med barnet. Begrensninger må tilpasses barnets alder, behov og ønsker, se Prop. 133 L (2020-2021) pkt. 13.4.1.7.

Andre enn foreldrene kan i visse tilfeller kreve at barneverns- og helsenemnda avgjør om de skal ha rett til samvær med barnet og hvor omfattende samværet skal være. De rettslige rammene for dette er regulert i barnevernsloven § 7-3.

For det første gjelder denne muligheten andre som har ivaretatt omsorgen for barnet før omsorgsovertakelsen. Dette omfatter personer som har ivaretatt omsorgen for barnet samtidig med foreldrene. Dette kan eksempelvis være steforelder eller besteforeldre som har bodd med barnet i deler av tiden forut for omsorgsovertakelsen. Se Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 13.4.4.

Videre gjelder denne muligheten for andre som barnet har nær tilknytning til, men kun dersom enten en av eller begge foreldrene er døde, eller dersom det er fastsatt at barn og foreldre ikke skal ha samvær eller svært begrenset samvær.

Hva som regnes som «svært begrenset samvær» må ses i sammenheng med samværshyppighet og samværenes lengde. Høyesterett har lagt til grunn at seks samvær i året av tre timers varighet er svært begrenset (HR-2021-1437-A)

31.2.1 Samvær med søsken og andre nærstående

Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet. Det følger av barnevernsloven § 7-5.

Søsken som har et familieliv med hverandre forut for en omsorgsovertakelse, har rett til å opprettholde familiebånd også etter omsorgsovertakelsen. Dette følger også av Grunnloven § 102 og av EMK artikkel 8, slik bestemmelsen er tolket i EMDs praksis. Søsken er imidlertid ikke gitt en ubetinget rett til samvær.

Barnevernsloven § 7-5 oppstiller to vilkår som må oppfylles for at søsken og andre nærstående kan få samvær med barnet. De må både ha et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet. Fra EMD praksis er det tolket i kravet om et «etablert familieliv», at søsknene har bodd sammen en viss periode. Retten til samvær etter artikkel 8 gjelder også hvis det har eksistert et faktisk familieliv over en viss tid og det foreligger nære personlige bånd, selv om det ikke er biologiske relasjoner.

Samvær med søsken vil kunne innebære kontinuitet og bevaring av (slekts)tilhørighet. En god søskenrelasjon kan også være en viktig beskyttelsesfaktor. Samtidig er det viktig at ingen presses til samvær med søsken. Begrepet søsken omfatter hel-, halv-, adoptiv- og stesøsken. Se Prop 133 L (2020-2021) merknad til § 7-5 og punktene 13.4.3.2 og 13.4.3.3.

Barneverns- og helsenemnda skal ikke treffe vedtak i disse sakene. Bestemmelsen må sees i sammenheng med barnevernstjenestens plikt til å utarbeide en plan for gjennomføring av samvær, se punkt 31.3. Planen skal også omfatte samvær mellom disse personene.

Barnevernstjenesten skal bare legge til rette for samvær hvis hensynet til barnet taler for det. Det er krav om at samvær skal være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 7-5. Den totale samværsbelastningen for barnet må ses under ett når barnevernstjenesten åpner for utvidet samvær. Dette betyr at alt samvær, både hver for seg og sammenlagt, må være til barnets beste. Vurderingen av om samværet er til barnets beste kan endre seg over tid. Situasjoner kan oppstå som gjør at barnet i perioder ikke lenger bør ha samvær med enkelte som er oppført i planen. Slike vurderinger av hva som utgjør et godt og hensiktsmessig samvær for barnet må gjøres fortløpende av barnevernstjenesten, og justeres i takt med barnets vekst, utvikling og behov, og i samarbeid med dem det gjelder. Se Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 7-6. Se også punkt 31.3.2 om barnevernstjenestens plikt til løpende å evaluere og eventuelt justere samværsordningen.

I noen tilfeller vil barnet treffe søsken i forbindelse med samvær med foreldrene. Hvis barnet ønsker å se søsken oftere enn ved slike samvær, eller ønsker en annen type samvær, bør det legges en plan for dette, i tillegg til den planen som skal legges for samvær med foreldrene.

Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barnevernstjenesten skal dokumentere sine vurderinger dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha samvær med søsken. Les mer om innholdet i dokumentasjonsplikten i kapittel 5 og i punkt 2.4.2.1 (eksplisitt knyttet til barnets medvirkning).

31.2.2 Samvær og kontakt med personer som ikke har et etablert familieliv med barnet

Barnevernstjenesten kan i kraft av sitt omsorgsansvar for barnet også åpne for at andre personer som ikke faller inn under kategoriene beskrevet foran, kan ha kontakt og samvær med barnet. Barnevernstjenesten vil imidlertid ikke ha en plikt til å vurdere disse andre personene i samværsplanen. Slike personer kan eksempelvis være besteforeldre, tanter, onkler, eller andre familiemedlemmer som ikke har bodd sammen med barnet. Også eksempelvis naboer, venner, en trener, eller en lærer kan være viktige ressurspersoner for barnet, og som det er ønskelig å holde kontakt med. Dette forutsetter likevel at det er til det beste for barnet, særlig også sett hen til det totale samværet barnet vil ha. Det bør utarbeides en samlet oversikt over hvilket samvær og kontakt barnet har, for å sikre at barnet ikke i sum har samvær som utgjør en belastning.

En økt involvering av barnets nære nettverk kan bidra til å trygge overgangen for barnet i en ny omsorgssituasjon, og gjøre en tilbakeføring enklere for barn som returnerer til familien. Kontakt med andre nærstående kan også bidra til å opprettholde kontakt med egne kulturelle og religiøse tradisjoner og eventuelt praktisere annet språk. Når barnevernstjenesten begjærer tiltak for nemnda må den redegjøre for barnets nære relasjoner og gi en vurdering av barnets behov for samvær med foreldre, søsken og eventuelt andre nærstående. Barnevernstjenesten må derfor, før begjæring om tiltak sendes nemnda, kartlegge hvilke nære relasjoner barnet har, og høre barnets mening. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 13.4.5.

31.3.1 Plan for gjennomføring av samvær og kontakt

Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om samvær, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for gjennomføring av samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående, jf. barnevernsloven § 7-6.

Planen kan gi en oversikt over hvilke dager samværet skal skje, tid og sted, hvem som skal delta og eventuelt andre kriterier for samværet. Se Prop 133 L (2020-2021) særmerknad til § 7-6. Samværsplanen er et viktig verktøy for å bidra til konkretisering av målsettingen om gjenforening mellom barn og foreldre, og vil dermed også være viktig for gjennomføring av barn og foreldres rett til familieliv, se Prop 133 L (2020-2021) pkt 13.4.2.1.

Planen skal utarbeides basert på en konkret vurdering av barnets behov. Barnevernstjenesten skal inkludere barnet, foreldrene og eventuelt andre som er tilkjent samvær, se barnevernsloven § 1-9. Planen er ikke et enkeltvedtak og kan dermed ikke påklages, jf. barnevernsloven § 7-6 første ledd. Dersom foreldrene mener at barnevernstjenestens saksbehandling i forbindelse med utforming av planen er feil, eller at tilrettelegging for kvaliteten på samværene ikke er god nok, kan foreldrene ta dette opp med barnevernstjenesten, eller eventuelt sende en tilsynsklage til statsforvalteren hvis det er nødvendig, se Prop. 133 L (2020–2021) punkt 13.4.5.

Barnevernstjenesten har en plikt til å med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre planen for samværet, se punkt 31.3.2. Plan om samvær alltid skal være til barnets beste, og barnevernstjenesten må sørge for dette.

Videre må barnevernstjenesten legge til rette for at samværene kan gjennomføres, noe som kan innebære at den må dekke utgifter som er nødvendige for at foreldrene kan gjennomføre samværet. Det følger av barnevernsloven § 15-11 at kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak som den har ansvaret for etter denne loven. Om barnevernstjenesten skal dekke samværsutgifter vil bero på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, ut fra hva som anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Hvis foreldrene har liten eller ingen egen inntekt, kan det være rimelig og nødvendig at selv små utgifter dekkes av barnevernet.
Barnevernstjenesten skal i planen også vurdere samvær og kontakt med søsken og andre nærstående som har et etablert familieliv med barnet, se mer om dette under punkt 31.2.1.

31.3.2 Samværene må evalueres og justeres

Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har fastslått at myndighetene har en positiv plikt til å sette inn tiltak slik at gjenforening kan skje så snart som mulig, blant annet i Strand Lobben-saken (EMDN-2013-37283-2). Som en del av denne plikten skal barnevernstjenesten med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre samværet, jf. barnevernsloven § 7-6 andre ledd andre setning.

Dette ble også slått fast i HR-2020-662-S. Høyesterett understreker plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på samværstiltak og samværsordningene som er besluttet. Denne plikten omfatter også å legge til rette for at samvær har god kvalitet, og å justere eller finne alternativer om samværene ikke fungerer, se punkt 31.1.5.

Slike vurderinger av hva som utgjør et godt og hensiktsmessig samvær for barnet må gjøres fortløpende av barnevernstjenesten, og justeres i takt med barnets vekst, utvikling og behov, og i samarbeid med dem det gjelder. I forarbeidene beskrives at hva som anses som jevnlig, vil bero på «sakens karakter og situasjonen til barnet, foreldrene og andre personer som inngår i planen», jf. Prop. 133 L (2020–2021) punkt 13.4.2.1. I retningslinje for fastsettelse av samvær (2022) kapittel 11 legges det til grunn at det bør gjøres «minst to ganger i året».

Barnevernstjenesten kan innvilge mer samvær enn det nemnda har fastsatt etter barnevernsloven §§ 7-2 og 7-3, hvis det ikke er i strid med forutsetningene i nemndas vedtak, et besøksforbud eller annen restriksjon, jf. barnevernsloven § 7-6 andre ledd. Barnets mening må tillegges stor vekt, og samværet må være til barnets beste, jf. barnevernsloven §§ 1-3 og 1-4.

Dersom barnevernstjenesten på den andre siden mener at det er nødvendig å redusere det samværet som er fastsatt av barneverns- og helsenemnda, eller sette inn tilsyn under samværet må det fremmes sak for nemnda om dette. Barnevernstjenesten må avvente nemndas vedtak før rammene for samværet kan endres. Barnevernstjenesten har imidlertid en snever adgang til å stanse fastsatt samvær når det er nødvendig. Les mer om dette i punkt 31.1.1.

31.3.3 Barnevernstjenestens adgang til å stanse samvær fastsatt av nemnda eller domstolene

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan, når det er nødvendig, treffe midlertidig vedtak om stans av samvær som er fastsatt av barneverns- og helsenemnda eller domstolen, dersom det er fare for at barnet blir skadelidende dersom samværet gjennomføres. Dette følger av barnevernsloven § 7-7. Kravet om at det skal være nødvendig å stanse samværet betyr at det ikke er tilstrekkelig å utsette samværet innenfor rammene av nemndas vedtak. Videre er det en forutsetning at å gjennomføre samværsordningen fram til en ny behandling i nemnda ikke vil gi barnet tilstrekkelig beskyttelse. På samme vilkår kan barnevernstjenesten treffe midlertidig vedtak om tilsyn under samvær.

Vurderingen av om barnet kan bli skadelidende ved gjennomføring av samvær, må bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte saken. Vurderingen skal knyttes til det aktuelle samværet som vurderes stanset, og det må foreligge konkrete holdepunkter som tilsier at samværet kan føre til fysisk eller psykisk skade på barnets helse eller utvikling. Bestemmelsen gjelder hovedsakelig i situasjoner der det er nødvendig å hindre skade under samværet, i nødrettslignende situasjoner. Den kan også omfatte tilfeller der det vurderes at barnet vil bli skadelidende i etterkant av samværet, som ved psykiske etterreaksjoner. I slike tilfeller må det sannsynliggjøres en årsakssammenheng mellom samværet og skadepotensialet.

Forhold som kan føre til at barnet blir skadelidende kan være knyttet til foreldrene, barnet selv, eller en kombinasjon av begge. Eksempler inkluderer tilfeller der foreldrene har betydelige psykiske problemer eller rusproblemer som kan påvirke deres evne til å ivareta barnet under samværet. Barnets mening er en sentral del av vurderingen av barnets beste.

Barnet skal høres i spørsmål om samvær, og deres mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet. Hvis barnet uttrykker sterk motvilje eller har hatt kraftige reaksjoner på tidligere samvær, er dette viktige momenter i vurderingen av skadepotensialet. Slike forhold kan også gi grunnlag for å fremme en sak om endring av samvær eller fatte vedtak om stans av samvær etter denne bestemmelsen. Barnets rett til å uttale seg i spørsmål som angår dem er absolutt. Dette gjelder også ved midlertidige vedtak. I nødrettssituasjoner, må barnevernstjenesten vurdere konkret hvordan barnets rett til medvirkning skal gjennomføres innenfor de tidsbegrensningene situasjonen krever.

Vedtak om midlertidig stans av samvær eller midlertidig vedtak om tilsyn under samvær etter § 7-7 skal straks etter iverksetting sendes til nemnda, og skal godkjennes av nemndleder om mulig innen 48 timer etter at nemnda har mottatt den. Dette følger av barnevernsloven § 14-22 første ledd.

Dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp det midlertidige vedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om endring av samvær. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen tre uker fra vedtakstidspunktet, faller det midlertidige vedtaket bort. Dette følger av § 7-7 andre ledd. I slike situasjoner fortsetter samværet som opprinnelig fastsatt.

Hvis barnevernstjenesten fremmer en begjæring om endring av samværet innen treukersfristen, vil det midlertidige vedtaket om stans av samvær i utgangspunktet gjelde fram til nemnda har behandlet saken.

Barnevernstjenesten skal fortløpende vurdere behovet for det midlertidige vedtaket, jf. § 7-7 tredje ledd. Dette gjelder både i perioden før barnevernstjenesten eventuelt sender begjæring til nemnda, og i perioden etter at begjæringen er sendt. Vedtaket skal kun opprettholdes så lenge det er nødvendig for å ivareta barnet. Hvis barnevernstjenesten vurderer at samvær kan gjennomføres uten fare for at barnet blir skadelidende, skal vedtaket oppheves og den opprinnelige samværsordningen gjenopptas.

Barnevernstjenesten må også fortløpende vurdere om tiltaket bør endres. For eksempel må det vurderes om et midlertidig vedtak om tilsyn med samvær vil være tilstrekkelig for å beskytte barnet, jf. § 7-7 første ledd andre punktum.
Barnevernstjenestens vurderinger om behovet for stans av samvær eller tilsyn under samvær må begrunnes og dokumenteres, jf. § 12-4.

Se Prop. 83 L (2024-2025) punkt 12.4 og merknad til § 7-7.

Alle bestemmelsene om barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre etter at tiltak er iverksatt, er samlet i et eget kapittel 8 i barnevernsloven. Bestemmelsene i kapittelet er utdypet i blant annet Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 14 og Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 9.

Oppfølging av barn og foreldre er viktig for å vurdere om iverksatte barnevernstiltak fungerer etter hensikten, eller om det er behov for ytterligere eller andre tiltak. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om det ikke lenger er behov for tiltaket, eller om tiltaket bør erstattes med et mindre inngripende tiltak. Barnevernstjenesten plikter å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og foreldrene, og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger.

Planen er en av barnevernstjenestens viktigste verktøy ved oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planer bidrar både til at barnevernstjenestens vurderinger blir dokumentert, og til at barnevernstjenestens arbeid med oppfølgingen blir strukturert. En god plan vil legge til rette for at det systematisk og regelmessig blir foretatt vurderinger av tiltaket barnevernet har iverksatt. Planer representerer en skriftliggjøring av en systematisk arbeidsform i barnevernet. At arbeidet er systematisk betyr at det er preget av bevisst refleksjon, at det er sammenheng mellom de ulike elementene i arbeidet, at arbeidet følger en hensiktsmessig fremdrift og at nødvendige justeringer foretas underveis.

Planen er en del av oppfølgingen. En plan har i seg selv liten verdi, dersom den ikke følges opp og fortløpende endres i tråd med barnevernstjenestens vurderinger av barnets behov.

Barnevernstjenesten må arbeide systematisk for å oppnå et godt samarbeid med barn og foreldre. Hvordan barnevernet konkret skal samarbeide med barnet og foreldrene vil blant annet avhenge av omstendighetene i den enkelte sak, hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for et vedtak. Videre vil samarbeidsviljen hos barn og foreldre ha betydning. Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning er helt sentralt for å sikre god oppfølgingen av barnet. Ved å la barnet få uttrykke sin mening, får man frem barnets perspektiv i saken, og dette er viktig for å finne ut hva som er barnets beste.

Ved all oppfølging og utarbeidelse av planer er det viktig at barnevernstjenesten involverer og samarbeider med både barn og foreldre, jf. barnevernsloven § 1-4 og § 1-9. Det er imidlertid ikke et krav i loven om at planen skal underskrives av foreldre og barn over 15 år. Det er viktig at barnet og foreldrene også tar del i evalueringen av hjelpetiltaket og det videre arbeidet med planen.

Les mer om barnets rett til å medvirke i kapittel 2.4.2. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med barn og foreldre i kapittel 2.4.4.

Etter at vedtak om hjelpetiltak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan det går med barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-1 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.3.

Oppfølgingen er viktig for å vurdere om det er satt inn riktig hjelpetiltak eller om det er behov for tilpasninger eller andre tiltak, og for å unngå at barn over tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om tiltaket kan erstattes med mindre inngripende tiltak, eller om det ikke lenger er behov for hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd. Kravet om at hjelpetiltaket skal være «egnet» understreker at barnevernstjenesten også underveis må vurdere om tiltaket er riktig innrettet, og at det gjøres nødvendige tilpasninger for å sørge for at tiltaket fortsetter å være «egnet» for barnet og familien. Hjelpetiltak som er tilpasset barnets og familiens behov kan forebygge mer inngripende tiltak, og god oppfølging er helt sentralt for å oppnå dette.

Hvis tiltaket ikke fører til en tilstrekkelig bedring av barnets situasjon, og det antas at heller ikke andre hjelpetiltak vil føre til ønsket endring, må det vurderes om det skal fremmes sak om tvangstiltak for barneverns- og helsenemnda.

Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket som er iverksatt, må vurderes konkret i den enkelte sak, basert på hvilke hjelpetiltak som er satt inn samt barnets og foreldrenes behov. Forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 gjelder for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak.

Det vil ofte være nødvendig for barnevernstjenesten å snakke med barnet alene for å kunne vurdere om tiltaket som er iverksatt fungerer etter hensikten. Barnets rett til medvirkning vil ikke alltid være reell dersom foreldrene er til stede når barnevernstjenesten snakker med barnet. Det følger av barnevernsloven § 1-4 at barnet i alle faser av en sak har en selvstendig rett til å medvirke. Dette innebærer at barnet har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger til barnevernstjenesten. Det presiseres i bestemmelsen at "barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd." Hvis barnet ønsker å dele sine erfaringer med barnevernstjenesten, uten at foreldrene er til stede, kan ikke foreldrene motsette seg en slik samtale. Barnet har rett til å ha med seg en tillitsperson. Les om barnets adgang til å ha med seg en tillitsperson i punkt 2.4.2.2 og punkt 20.8.2.5.

I noen tilfeller vil råd og veiledning om andre tjenester, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV, inngå som del av hjelpetiltaket eller være en del av råd og veiledning som gis i undersøkelsesfasen. I andre tilfeller kan behovet for kontakt med øvrige hjelpeinstanser komme frem i forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket. I slike tilfeller bør barnevernstjenesten bidra med å formidle slik kontakt.

Hvis samarbeid med andre offentlige instanser og andre tjenesteytere er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, har barnevernstjenesten en samarbeidsplikt, jf. barnevernsloven § 15-8. I oppfølgingen av barnet kan barnevernstjenesten derfor ha plikt til å samarbeide med andre tjenester. Les mer om samarbeidsplikten i kapittel 47 og i veilederen Samarbeid om tjenester til barn og deres familier.

Det kan være behov for å innhente informasjon fra andre tjenester som en del av oppfølgingen og for å vurdere hvordan tiltakene fungerer. Det vil være reglene i barnevernsloven kapittel 13 om barnevernstjenestens taushetsplikt som gir rammene for dette.

Når barnevernstjenesten treffer vedtak om hjelpetiltak, skal den utarbeide en plan for tiltakene og for oppfølgingen av barn og foreldre. Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-1 andre ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop.133 L (2020-2021 punkt 14.4.3).

Planen er et viktig verktøy i oppfølgingen av hjelpetiltak og for å vurdere om tiltaket fungerer. Planen skal gi en oversikt over hvilke tiltak som skal settes i verk, og tidsperspektiv for videre oppfølging av tiltakene. Planen er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Barnevernsloven forutsetter at planen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan danne premisser for vedtaket (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 34). Det bør komme frem av vedtaket at det er utarbeidet en plan.

Tiltakene i planen skal evalueres systematisk og regelmessig. Planen skal til enhver tid være oppdatert i henhold til disse vurderingene. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov skal forstås vidt, og må også omfatte vurderinger av behovet til foreldrene, se barnevernsloven § 3-1 om hjelpetiltak. I tillegg til at planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare, bør også planen omfatte en beskrivelse av hvordan evalueringen skal skje. Den første evalueringen bør skje innen kort tid.

Når det er iverksatt hjelpetiltak i hjemmet, har foreldrene fortsatt omsorgen for barnet. Alle avgjørelser på vegne av barnet ligger dermed til foreldrene.

Hvis barnet bor i fosterhjem eller på institusjon som et frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2, utøver fosterhjemmet eller institusjonen omsorgen for barnet på vegne av foreldrene. Se punkt 3 i eget Rundskriv om ansvarsforhold og beslutningsmyndighet for barn om bor i fosterhjem eller på institusjon. Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor kan dermed avgjøre spørsmål som gjelder utøvelsen av den daglige oppfølgingen av barnet. Fosterforeldrene eller institusjonen har både rett og plikt til å sette nødvendige grenser for å ivareta barnet. Fosterforeldrene eller institusjonen må i kraft av sitt omsorgsansvar sette de begrensninger for barn og unges bevegelsesfrihet, adgang til bruk av elektronisk kommunikasjonsmidler og samvær med andre, som gode og forsvarlige omsorgspersoner ellers ville ha gjort. Fosterforeldrenes og institusjonens adgang til å begrense disse rettighetene vil blant annet være avhengig av barnets alder og modenhet. Se mer i veileder til rettighetsforskriften om hvilket ansvar som ligger til institusjonen.

Barnevernsloven gir i kapittel 4 hjemmel til å fatte ulike typer midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Vilkårene for akuttvedtak omtales i dette rundskrivets kapittel 22. Dette kapittelet handler om barnevernstjenestens plikt til å følge opp tiltak som iverksettes etter slike vedtak. Dette gjelder også akuttvedtak om hjelpetiltak.

Det er spesielt viktig at barn og foreldre følges tett opp etter at det er fattet akuttvedtak. Et slikt vedtak er svært inngripende for både foreldre og barn. En god oppfølging vil kunne bidra både til at barnet har det så bra som mulig i den akutte situasjonen, og til at barnet så snart som mulig kan flytte hjem igjen. Det kan også hjelpe barna å vite at foreldrene blir ivaretatt. Se Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 9.4.2.

Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon på grunn av barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare er omtalt i kapittel 37 om oppfølging etter at det er truffet vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter §§ 6-1 og 6-2, og oppfølging av barn som bor på institusjon i kapittel 40.

Etter at et akuttvedtak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Dette følger av barnevernsloven § 8-2 første ledd. Barnevernstjenesten skal også følge med på, og vurdere om den akutte situasjonen ikke lenger er til stede. Vedtaket skal da oppheves. Dette gjelder likevel ikke dersom barnevernstjenesten vurderer situasjonen slik at barnet ikke bør tilbakeføres til foreldrene, men at det i stedet bør settes inn mer langvarige tiltak som forutsetter vedtak i barneverns- og helsenemnda. Dersom dette er tilfellet, må barnevernstjenesten snarets mulig og senest innen seks uker, sende begjæring om tiltak til nemnda. Se mer om dette i kapittel 23.1.

Vurderinger av endringer i tiltak eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølging av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurdering av nye barnevernstiltak, for eksempel omsorgsovertakelse.

Oppfølgingsplikten innebærer at barnevernstjenesten må innhente informasjon fra beredskapsforeldrene eller institusjonen der barnet bor, og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barnevernstjenesten må så lenge oppholdet varer være i tett dialog med beredskapshjemmet eller institusjonspersonalet for å få fortløpende informasjon om barnets situasjon og behov. Dette er svært viktig for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sitt oppfølgingsansvar.

Barnevernstjenesten må også være i tett dialog med barnet for å høre hvordan det går og ellers bli oppdatert på hvordan barnet opplever sin hverdag på institusjonen eller i beredskapshjemmet. Det er viktig at barnets rett til å medvirke blir ivaretatt på en god måte. Les mer om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

Barnevernstjenesten skal også følge opp foreldrene etter at et akuttvedtak er iverksatt. Dette følger av barnevernsloven § 8-2 andre ledd. God oppfølging og veiledning av foreldrene, kan føre til at grunnlaget for akuttvedtaket faller bort, slik at barn og foreldre kan gjenforenes. Barnevernstjenesten skal følge med på foreldrenes situasjon og utvikling, og den skal kort tid etter at et akuttvedtak er truffet, kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. I utgangspunktet vil det være ønskelig å ha et møte med foreldrene. Dette gjelder også selv om foreldrene har formidlet at de ikke ønsker slik kontakt. Noen ganger kan foreldrene trenge litt tid før de ønsker kontakt med og oppfølging fra barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten etter litt tid kontakter foreldrene på ny for å høre om de har ombestemt seg.

Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernkontor, kommunale helse- og omsorgstjenester, NAV eller Husbanken.

I den første kontakten med foreldrene er det viktig at barnevernstjenesten gir informasjon om vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har.

Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet har det, og også snakke med dem om gjennomføring av eventuelle samvær og hva slags veiledning og oppfølging som kan være aktuelt. Det er også viktig å snakke med foreldrene om hvordan barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn kan ivaretas på hensiktsmessig måte.

Barnevernstjenesten må i akuttperioden jobbe aktivt for å opprettholde et godt samarbeid med både barn og foreldre, jf. barnevernsloven § 1-9. Les mer om samarbeid med foreldre i kapittel 2.4.4.

Når det er truffet et akuttvedtak, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for videre undersøkelser, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-2 tredje ledd.

Å utarbeide en plan etter akuttvedtak er en naturlig del av barnevernstjenestens oppfølging. Planen vil være et viktig verktøy for å arbeide systematisk med blant annet å gjennomføre undersøkelser, vurdere behovet for andre tiltak, vurdere samvær og kontakt med foreldre og andre nære personer og om oppfølgingen av barnet i det daglige.

For å kunne foreta en forsvarlig vurdering av om akuttvedtaket skal bortfalle eller erstattes med andre tiltak, må barnevernstjenesten basere sine vurderinger på undersøkelser, og dette bør det være en plan for. Planen vil kunne være viktig for at det iverksettes riktig tiltak for barnet etter at det er fattet akuttvedtak. I slike situasjoner hvor barnevernstjenesten må handle raskt, er det et særlig stort behov for forutsigbarhet for dem vedtaket gjelder. En plan vil kunne gi både barnet og foreldrene større grad av forutsigbarhet. Barnevernstjenesten skal så langt det er mulig utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. barnevernsloven § 1-9. Det nærmere innholdet og omfanget av planen må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 14.4.5.)

Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 5-4. Denne bestemmelsen, som handler om ansvaret for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse, gjelder også for akuttvedtak om omsorgsovertakelser (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 10.4.3). Les derfor mer om dette i kapittel 37.5.

Etter at det er fattet vedtak om midlertidig opphold utenfor hjemmet, har institusjonen eller beredskapsforeldrene rett til å motta barnetrygden så lenge barnet bor der. Foreldrene mister da denne økonomiske støtten. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd. Les mer om dette i kapittel 12.8.4.

Barn har i utgangspunktet rett til å få omsorg i sin familie. Menneskerettighetene pålegger statene en forpliktelse til å legge til rette for at barn kan vokse opp med sine foreldre. Dette følger både av FNs barnekonvensjon og Menneskerettskonvensjonen, og har kommet til uttrykk i Grunnloven § 104 tredje ledd som sier at staten skal legge til rette for barnets utvikling, «fortrinnsvis i egen familie». EMD har gjentatte ganger slått fast at omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal være midlertidig og at gjenforening mellom barn og foreldre skal være et overordnet mål etter en omsorgsovertakelse. Gjenforeningsmålet er nært knyttet til retten til familieliv, jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Staten plikter å beskytte familielivet også etter en omsorgsovertakelse. Barnevernstjenesten må derfor som den klare hovedregelen jobbe for at barnet skal tilbakeføres til sine foreldre etter en omsorgsovertakelse (Prop. 169 L (2016-2017) s. 65 og Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.1). Les mer om plikten til å vurdere å oppheve vedtak om omsorgsovertakelse i kapittel 35.4. Hensynet til målet om gjenforening må likevel avveies mot hensynet til barnets beste og behov for beskyttelse.

Barnevernstjenesten har omsorgsansvaret for barnet etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Det er barnevernstjenesten sitt ansvar å sikre at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. En vesentlig del av oppfølgingen er derfor å følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg, jf. barnevernsloven § 8-3 første ledd. Barnevernstjenesten må derfor sørge for å ha tilstrekkelig kunnskap om hvordan barnet har det under oppholdet, gjennom blant annet samtaler med barnet og fosterhjemmet eller institusjonen hvor barnet bor. Barnevernstjenesten må ha tett kontakt med fosterhjemmet eller institusjonen for å kunne følge opp barnet. For å ivareta barnets behov under oppholdet, må også barnevernstjenesten samarbeide med andre instanser og aktører. (Prop. 133 L. (2020-2021) kapittel 14.4.)

Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om vedtaket om omsorgsovertakelse kan oppheves jf. barnevernsloven § 8-3 tredje ledd. Dette omfatter også å vurdere om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. Forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 gjelder også for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak. (Prop. 133 L. (2020-2021) punkt 14.4.)

En del av oppfølgingen er også å vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Barnevernstjenesten skal også følge opp foreldrene etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Barnevernstjenesten skal følge med på foreldrenes situasjon og utvikling, og den skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-3 andre ledd.

Hvis det er holdepunkter for å vurder det, skal foreldrenes støttebehov og antatt varighet av omsorgsovertakelsen fremgå av vedtaket fra barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-20.

Departementet skriver i Prop. 83 L (2024-2024) punkt 11.1.4.3 at nemndas omtale av varighet for omsorgsovertakelsen og foreldrenes støttebehov kan gi barnevernstjenesten og foreldrene et felles grunnlag for mer målrettet oppfølging av barnet og foreldrene. Oppfølgingsplanen som barnevernstjenesten skal utarbeide etter omsorgsovertakelsen, kan klargjøre hvordan barnevernstjenesten vil bistå foreldrene, basert på informasjonen fra nemnda om antatt varighet og behov for støtte.

Departementet understreker at nemndas angivelse av varighet og foreldres behov for støtte og utvikling ikke skal begrense barnevernstjenestens fleksibilitet i oppfølgingen av barnet og foreldrene. Bestemmelsen påvirker ikke barnevernstjenestens selvstendige plikt etter barnevernsloven § 8-3 til å løpende følge med på barnets og foreldrenes utvikling, justere oppfølgingsplanen ved behov, og jevnlig vurdere om tiltaket fortsatt er nødvendig eller om vedtaket om omsorgsovertakelse bør oppheves. Barnevernstjenesten skal ta hensyn til nye eller endrede forhold, selv om nemnda tidligere har lagt noe annet til grunn.

Når hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om vedtak om omsorgsovertakelse kan oppheves (barnevernsloven § 8-3 tredje ledd).

Barnevernstjenesten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette innebærer at barnevernstjenesten kontinuerlig må følge utviklingen til barnet og foreldrene og gjøre det de kan for å oppnå gjenforening. Barnevernstjenesten må aktivt arbeide for å styrke foreldrenes omsorgsevne, for eksempel ved å tilby råd og veiledning eller sette inn andre foreldrestøttene tiltak og regelmessig vurdere om det er grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen eller om barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Barnevernstjenesten må vurdere om den selv har egnede tiltak til rådighet eller om det er nødvendig å involvere andre instanser, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV. Dersom tiltak som er satt inn ikke har ønsket effekt, må det vurderes hvilke endringer som kan gjøres i tiltaket eller om andre tiltak må settes inn. Videre må barnevernstjenesten bidra til at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes ved blant annet å legge til rette for gode samvær, for eksempel ved å gi foreldrene tilbud om råd og veiledning i tilknytning til gjennomføring av samværene. (Prop. 133 L. (2020-2021) punkt 14.4.4.) Les mer om samvær i kapittel 31.

Familievernet har et særskilt ansvar. Familievernet kan tilby foreldrene hjelp til å håndtere den nye livssituasjonen og utvikle foreldreferdigheter med tanke på mulig fremtidig omsorgsrolle. Familievernet kan også tilby veiledning i forbindelse med samvær. Barnevernstjenesten skal sikre at foreldre får informasjon om dette tilbudet.

Mange foreldre synes det er vanskelig å samarbeide med barnevernet etter en omsorgsovertakelse, noe som gjør det særlig viktig at barnevernstjenesten formidler kontakt med øvrige hjelpeinstanser.

Arbeidet med tilbakeføring kan ikke gå på bekostning av barnets behov for beskyttelse. Avveiningen mellom hensynet til gjenforening og hensynet til barnets behov for beskyttelse må foretas ut fra de retningslinjer som er gitt av Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) og Høyesterett. Målet om gjenforening gjelder helt frem til en grundig og konkret vurdering eventuelt gir grunnlag for å oppgi dette målet. Gjenforeningsmålsettingen kan for det første oppgis der de biologiske foreldrene er særlig uegnet. For det andre kan foreldrene ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling. I tillegg kan gjenforening være utelukket når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. (Prop 133 L. (2020-2021) punkt 14.4.4).

Hovedregelen etter både norsk rett og EMK er at en omsorgsovertakelse er midlertidig og barnevernstjenesten skal arbeide for tilbakeføring. Les om dette i kapittel 35.1. Gjenforening vil ikke være realistisk i alle saker, og for noen barn kan det være nødvendig med ytterligere tiltak for å gi barnet trygghet, forutsigbarhet og tilhørighet.

Bestemmelsen i § 8-3 tredje ledd andre setning presiserer barnevernstjenestens plikt til også å vurdere andre tiltak for å gi barnet ro og stabilitet enn tilbakeføring til foreldrene Andre tiltak kan være endring av vedtak om samvær og kontakt med foreldre eller andre, jf. barnevernsloven §§ 7-2 og 7-3, tiltak om varig fosterhjem i § 5-12 eller adopsjon, jf. § 5-10.

Som en del av denne vurderingen må barnevernstjenesten også vurdere målet om gjenforening mellom barn og foreldre. Se mer om det i kapittel 35.4 Avveiningen mellom hensynet til gjenforening og hensynet til barnets behov for beskyttelse må gjøres i samsvar med retningslinjer gitt av EMD og Høyesterett. Les om dette i kapittel 35.1.

Sak om endring av samvær, varig fosterhjem eller adopsjon, skal fremmes for nemnda. Les nærmere om vilkårene for tiltak etter barnevernsloven §§ 5-12 og 5-10 i henholdsvis kapittel 26A og 26.

Tidsfristen for vurdering etter bestemmelsen i barnevernsloven § 8-3 tredje ledd andre setning, er systematisk og regelmessig. Dette er i samsvar med tidsfristene i barnevernsloven kapittel 8 om oppfølging av barn og foreldre. Barnevernstjenesten har et ansvar for løpende å følge opp barn og foreldre, herunder å følge med på hvordan barnet utvikler seg og foreldrenes situasjon og utvikling. Hvor ofte barnevernstjenesten må vurdere andre tiltak for ro og stabilitet, vil bero på forholdene i den konkrete saken.

Barnevernstjenestens faglige vurderinger skal dokumenteres, jf. § 12-4 om journalplikt, og skal gjøres kjent for partene. Se barnevernsrundskrivet punkt 5.1. Partene og barn uten partsrettigheter kan også når som helst henvende seg til barnevernstjenesten og be om andre tiltak for barnet. Barnevernstjenestens vurdering og eventuell videre oppfølging av henvendelsen skal også dokumenteres og begrunnes.

Se Prop. 83 L (2004-2005) punkt 14.1.4.

Så snart som mulig etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om omsorgsovertakelse, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planen skal blant annet beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan bidra til at foreldrene kan får tilbake omsorgen for barnet. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-3 fjerde ledd.

Barnevernstjenesten må så langt som mulig samarbeide med både barnet og foreldrene ved utformingen av planen, jf. barnevernsloven § 1-9 om samarbeid med barn og foreldre og § 1-4 om barns rett til medvirkning. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.)

Planen skal beskrive barnets fremtidige omsorgssituasjon, hvor barnet skal bo og vokse opp. Det skal utarbeides en egen plan for gjennomføring av samvær og kontakt, jf. barnevernsloven § 7-6.

Planen skal inneholde forutsetninger for tilbakeføring til hjemmet. Ettersom omsorgsovertakelser som utgangspunktet er midlertidige, må det forventes at planen, så langt det er mulig, klargjør hvilke endringer som må skje i foreldrenes omsorgsutøvelse og/eller livssituasjon før barnet kan tilbakeføres. Dersom barnevernstjenesten vurderer at oppfølging med sikte på tilbakeføring ikke lenger anses aktuelt, slik at gjenforeningsmålsettingen forlates, må dette fremgå og begrunnes i planen. Dersom det på et senere tidspunkt vurderes å være til barnets beste at gjenforeningsmålsetningen gjenopptas, må barnevernstjenesten endre planen i henhold til dette. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.)

Omsorgsovertakelser er i utgangspunktet midlertidige. Det kan likevel i enkelte saker være hensiktsmessig, av hensyn til forutsigbarhet for barnet og foreldrene, å innta noe i planen om vurderinger knyttet til den sannsynlige varigheten av oppholdet. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.) Les mer om gjenforeningsmålsettingen i punkt 35.1.

Planen er ikke et enkeltvedtak. Den er ikke bindende eller bestemmende utover de føringene som framkommer av barneverns- og helsenemndas vedtak. Planen kan derfor ikke påklages eller overprøves. Statsforvalteren har imidlertid ansvar som tilsynsmyndighet med å føre kontroll med at barnevernstjenesten utarbeider en plan for barnet. Det er opp til statsforvalteren å avgjøre hvordan kontrollen skal foregå. Se Ot.prp. nr. 76 (2005-2006).

For barn som flytter i fosterhjem vil også fosterhjemsavtalen og eventuelle vedlegg til den beskrive hvordan barnet skal følges opp.

For barn som flytter til barnevernsinstitusjon er oppfølgingen og innholdet i planen nærmere beskrevet i forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn på barnevernsinstitusjon. Se nærmere omtale i kapittel 40.

I god tid før barnet fyller 18 år, skal barnevernstjenesten i samarbeid med barnet vurdere om opphold utenfor hjemmet skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år, jf. barnevernsloven § 3-6 andre ledd. Hvis barnet samtykker, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak, jf. barnevernsloven § 8-5 andre ledd. Les mer om ettervern i kapittel 28.

Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet. Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet. Barnevernstjenesten skal gi barnet forsvarlig omsorg og skal ta avgjørelser på vegne av barnet, med mindre avgjørelsen ligger til foreldrene, eller til vergen. Dette står i barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Foreldrenes foreldreansvar er begrenset til avgjørelser om barnets grunnleggende personlige forhold, som valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og inn- og utmelding i tros og livssynssamfunn. Se barnevernsloven § 5-4 tredje ledd.

Barnevernstjenestens avgjørelsesmyndighet avgrenses både av foreldrenes rett til å ta avgjørelser og barnets selvråderett. Barnets selvråderett er regulert i barneloven, og gjelder uavhengig av om barnet er under barnevernets omsorg eller ikke.

Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten, og kan treffe alle avgjørelser på vegne av barnet som omfattes av barnevernstjenestens myndighet etter første ledd annet punktum. Fosterforeldrene og institusjonen skal utøve omsorgen i samarbeid med barnevernstjenesten og vesentlige avgjørelser skal avklares med den. Dersom barnevernstjenesten mener at fosterforeldrenes eller institusjonens vurderinger ikke er til barnets beste, skal fosterforeldrene eller institusjonen rette seg etter barnevernstjenestens beslutning.

Se eget rundskriv om ansvarsforhold og beslutningsmyndighet for barn som bor i fosterhjem eller på institusjon.

Når barnet bor utenfor hjemmet, har institusjonen eller fosterforeldrene rett til å motta barnetrygden så lenge barnet border. Foreldrene mister da denne økonomiske støtten. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan i kraft av sitt oppfølgingsansvar melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd.

Les mer om barnevernstjenestens ansvar knyttet til barnetrygd i kapittel 12.8.4.

Det følger av barnevernsloven § 8-7 at etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, skal barnevernstjenesten tilby barn og foreldreoppfølging i opptil seks måneder. Oppfølgingen er basert på samtykke. Foreldrene må være enige i at oppfølgingen er hensiktsmessig, og takke ja til tilbudet. Barn som er part i saken, må også samtykke. Barnets rett til å medvirke er sentral i denne sammenhengen. Prop 83 L (2024-2025) punkt 11.2.4.

Formålet med oppfølgingen er å sikre at barnets tilbakekomst til familien blir til barnets beste, og å forhindre behov for nye tiltak etter barnevernsloven. Oppfølgingen kan rette seg mot både barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten bør samarbeide med barnet og foreldrene for å avklare hva slags oppfølging det er behov for. Oppfølgingen kan for eksempel innebære regelmessig kontakt mellom foreldrene og barnevernstjenesten for å høre hvordan det går, og vurdere om familien har behov for bistand. Barnevernstjenesten kan tilby veiledning og oppfølging på samme måte som den allerede tilbyr barn og foreldre som mottar barnevernstiltak, jf. loven kapittel 8.

Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser dersom partene samtykker til det.

Oppfølgingen er ikke ment å være omfattende. Barnevernssaken er avsluttet fordi vilkårene for tiltak etter barnevernsloven ikke lenger er oppfylt. Oppfølging etter tilbakeføring skiller seg dermed fra frivillige hjelpetiltak etter § 3-1.

Oppfølgingen skal ikke ha som formål å kontrollere om barnet får forsvarlig omsorg. Dersom det oppstår behov for kontroll med familien etter en tilbakeføring, må dette håndteres gjennom lovens ordinære system, der undersøkelse gjennomføres og tiltak iverksettes dersom vilkårene for dette er oppfylt.

Oppfølgingen skal tilbys i inntil seks måneder etter nemndas vedtak om opphevelse av omsorgsvedtaket. Hvis foreldre eller barn har behov for mer hjelp etter at denne perioden har utløpt, kan de søke om hjelpetiltak fra barnevernstjenesten eller fra andre hjelpetjenester. Prop 83 L(2024-2025) punkt 11.2.4.2 og punkt 11.2.4.3.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for oppfølging av familien når barnet tilbakeføres til foreldrene. Planen bør beskrive hvordan barnet skal gjenforenes med foreldrene, og hvordan barnet og foreldrene skal følges opp etter tilbakeføringen. En slik plan kan bidra til å systematisere oppfølgingsarbeidet og dokumentere barnevernstjenestens vurderinger. Plankravet er i tråd med lovens system om at det skal utarbeides planer for ulike barnevernstiltak, som hjelpetiltak og omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven kapittel 8.

Ettersom oppfølgingen baseres på samtykke, bør barn og foreldre ha innflytelse på innholdet i planen. Dette kan øke sannsynligheten for at oppfølgingsarbeidet blir vellykket. Videre vil planen bidra til å informere og forberede barnet og foreldrene på oppfølgingen. Barnevernstjenestens plikt til samarbeid med barn og foreldre om planen følger av § 1-4 om barnets rett til medvirkning og § 1-9 om barnevernstjenestens samarbeid med barn og foreldre.

Planen i seg selv kan ikke påklages. Dersom oppfølgingstiltakene innebærer enkeltvedtak, som for eksempel råd og veiledning med et spesifikt omfang eller støttekontakt, vil det være enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren.
Det er kommunen som hadde ansvar for omsorgssaken, som har ansvaret for oppfølgingen når barnet tilbakeføres til hjemmet. Dette gjelder også hvis foreldrene har flyttet til en annen kommune i løpet av perioden barnet har vært utenfor hjemmet.

Dersom denne ansvarsfordelingen gir utfordringer, for eksempel hvis familien har flyttet langt fra kommunen som hadde ansvaret for omsorgsovertakelsen, bør omsorgskommunen kontakte foreldrenes bostedskommune for å vurdere hvordan oppfølgingen kan tilrettelegges gjennom samarbeid mellom kommunene. Prop 83 L(2024-2025) punkt 11.2.4.4 og punkt 11.2.4.5.

Les mer om tilbakeføring etter omsorgsovertakelse i kapittel 24. Les mer om hjelpetiltak i kapittel 21. Les mer om pålegg av hjelpetiltak i kapittel 21.2.

Etter at det er truffet vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-1 eller § 6-2, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg og behandling. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Dette står i barnevernsloven § 8-4 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 9.4.3.

Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet

• boforhold
• samvær
• oppfølgingen av barnet i det daglige
• behovet for kontakt og hjelp med andre tjenester
• eventuelt behov for andre barnevernstiltak

Barnevernstjenestens oppfølging skal være løpende, og forutsetter regelmessig kontakt med barnet gjennom besøk og samtaler. Oppfølgingsansvaret innebærer videre at barnevernstjenesten må være i tett kontakt med institusjonen og andre aktører som er involvert i barnets liv, for å være oppdatert om barnets situasjon.

En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om oppholdet fungerer etter sitt formål. Her vil planen være et sentralt verktøy. En del av barnevernstjenestens oppfølging er å vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas på en tilfredsstillende måte. Dette gjelder også ivaretakelse av samiske barns språk og kultur.

Barnevernstjenesten skal vurdere tiltaket på nytt når oppholdet har vart i seks måneder, jf. barnevernsloven § 6-2 tredje ledd annet punktum. Det er viktig at barnevernstjenesten også vurderer tiltaket før det har gått seks måneder. Se mer om dette i kapittel 27.2.

Kort tid etter at vedtaket er truffet, skal barnevernstjenesten kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-4 andre ledd.

Forskning (Se Whittaker, J. mf.fl, Therapeutic Redidental Care for Children and Youth – Developing Evidence-based International Practice. 2014) viser at et institusjonsopphold alene ikke er tilstrekkelig for barn og unge som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, det er også behov for foreldrerettet støtte. Det er derfor viktig å følge opp foreldre mens barnet oppholder seg på institusjon for at familien skal fungere godt når barnet flytter hjem. Det må kunne forventes en viss aktivitet, og at barnevernstjenesten forsøker å få foreldrene på banen også i de tilfeller der foreldrene ikke ønsker oppfølging mens barnet oppholder seg på institusjon. Barnevernstjenesten må vurdere konkret hva slags oppfølging og veiledning som vil være egnet for foreldrene. For eksempel kan det være aktuelt å benytte metoder som familieråd for å diskutere og finne løsninger for hvordan tilbakeføringen bør gjennomføres, hva som trengs av oppfølging når barnet har flyttet hjem igjen etc.

Dersom det er behov for omfattende oppfølging eller veiledning om foreldres omsorgsrolle må barnevernstjenesten vurdere om det i stedet skal iverksettes hjelpetiltak overfor foreldrene. Barnevernstjenesten kan også vurdere at det er behov for hjelpetiltak etter endt opphold på barnevernsinstitusjon, jf. barnevernsloven § 3-1.

Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar overfor foreldrene må avgrenses mot de tiltak eller de institusjoner som involverer foreldrene som en del av metoden for behandling av barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare. Barnevernstjenesten må i slike saker utarbeide gode rutiner for å innhente informasjon fra og samarbeide med institusjonen om hvordan barn og foreldre skal følges opp.

I en sak om frivillig opphold i institusjon etter barnevernsloven § 6-1 skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for tiltaket og oppfølgingen av barnet. Planen skal om mulig foreligge før barnet flytter til institusjonen. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnet og foreldre med foreldreansvar skal samtykke til planen og til eventuelle endringer i planen. Dersom barnet har fylt 15 år, er det tilstrekkelig at barnet samtykker. Dette står i barnevernsloven § 8-4 tredje ledd.

I en sak om opphold i institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2 skal barnevernstjenesten utarbeide et utkast til plan for tiltaket og oppfølgingen av barnet som skal foreligge når barneverns- og helsenemnda behandler saken. Så snart som mulig etter at nemnda har truffet vedtak i saken, skal barnevernstjenesten ferdigstille planen. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. dette står i barnevernsloven § 8-4 fjerde ledd.

37.3.1 Bistand fra Bufetat til utarbeidelse av tiltaksplanen

Dersom barnevernstjenesten ber om det, skal Bufetat bistå med å utarbeide planen, jf. barnevernsloven § 8-4 femte ledd.

Når det er fattet vedtak med hjemmel i barnevernsloven § 6-1 eller § 6-2, har foreldrene fortsatt omsorgsansvaret for barnet. Dette innebærer at foreldrene beholder den beslutningsmyndigheten som følger av foreldreansvaret. Den daglige omsorgen av barnet blir imidlertid ivaretatt av institusjonen på vegne av foreldrene. Institusjonen der barnet bor kan avgjøre spørsmål som gjelder den daglige omsorgen. Institusjonen utøver den daglige omsorg for barnet i foreldrenes sted, og må dermed kunne fastsette enkelte begrensninger for å ivareta omsorgen for barnet. Institusjonen har derfor både rett og plikt til å sette nødvendige grenser for å ivareta den enkelte beboer. På samme måte som gode omsorgspersoner ellers ville ha gjort, kan institusjonen sette nødvendige begrensninger for barn og unges bevegelsesfrihet og begrense adgang til bruk av elektronisk kommunikasjonsmidler og samvær med andre. Institusjonens adgang til å begrense disse rettighetene i kraft av omsorgsansvaret vil blant annet være avhengig av barnets alder og modenhet. Institusjonen skal, på samme måte som foreldre, gi barna større frihet i takt med økende alder og modenhet. Se mer i veileder til rettighetsforskriften om hvilket ansvar som ligger til institusjonen.

37.4.1 Særlig om barnets økonomiske forhold etter at det er truffet vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-1 eller etter § 6-2

Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9. Barnevernstjenesten eller institusjonen har ikke adgang til å disponere over barnets økonomiske midler. Etter at det er truffet vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-1 eller etter § 6-2er det fremdeles foreldrene med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16.

Les mer om reglene knyttet til barnets økonomiske forhold i punkt 35.7.4, om oppfølging etter omsorgsovertakelse. Regelverket er tilsvarende for barn som bor på barnevernsinstitusjon etter § 6-1 eller etter § 6-2, som når det er omsorgsovertatt.

37.4.2 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang etter at det er truffet vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter § 6-1 eller etter § 6-2

Når et barn bor på barnevernsinstitusjon etter vedtak § 6-1 eller etter § 6-2, har fremdeles foreldrene omsorgsansvaret. Da er det foreldrene som tar alle beslutninger som ligger til forelderansvaret på vegne av barnet, inkludert avgjørelser knyttet til skolegangen. Foreldrenes rett til avgjørelse i forbindelse med skolesammenheng begrenses til barn under 15 år. Barn over 15 år står fritt til å velge utdanning de selv ønsker, jf. barneloven § 32.

Når barn bor på institusjon, mister foreldrene retten til å motta barnetrygd. Barnetrygden skal i stedet utbetales til institusjonen så lenge barnet bor der. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd.

Les mer om barnevernstjenestens ansvar i denne forbindelse i kapittel 12.8.4.

Et av grunnlagene for opphold på institusjon etter barnevernsloven § 6-1 og § 6-2, er at barnet utsetter sin utvikling for alvorlig fare ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Det er utarbeidet en egen retningslinje for barnevernets ansvar for de barna som er i konflikt med loven, og omhandler også hvordan barnevernstjenesten skal følge opp barn som bor på institusjon på grunn av kriminalitetsvilkåret. Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som er i konflikt med loven.

Oppfølging av vedtak om hjelpetiltak til ungdom over 18 år er regulert i barnevernsloven § 8-5. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4 6. Oppfølgingen av ungdommen og tiltakene som gis er en viktig del av ettervernet.

Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar hjelpetiltak etter at de har fylt 18 år. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om tiltaket bør opphøre. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i § 8-5 første ledd.

Kjernen i ettervernstiltaket ofte være å gi støtte, råd og veiledning. I mange tilfeller vil en viktig del av tiltaket være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Det gjelder også ved avslutning av ettervern, for å sikre en god overgang fra barnevernet til andre hjelpeinstanser. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for tiltakene og oppfølgingen av ungdom som mottar hjelpetiltak etter fylte 18 år, jf. barnevernsloven § 8-5 andre ledd første punktum. Dette må ses i sammenheng med bestemmelsen om ettervern der det heter at barnevernstjenesten i god tid før ungdommen fyller 18 år, skal ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak jf. barnevernsloven § 3-6.

Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen skal endres dersom ungdommens behov tilsier det, jf. § 8-5 andre ledd annet punktum. Forutsigbarhet for ungdommen tilsier at barnevernstjenesten skal presisere hvor lenge tiltakene er ment å vare. Dersom barnevernstjenesten vurderer tidspunktet som fastsettes i planen som usikkert, bør dette fremgå av planen. Hvor lenge tiltaket er ment å vare kan også være fastsatt i vedtaket. Barnevernstjenesten skal uansett systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller tiltaket bør opphøre, jf. § 8-5 første ledd.

Det vil ofte være naturlig og viktig å involvere fosterforeldrene i utarbeidelse av planen. Imidlertid skal planen gjelde fra ungdommen er myndig. En involvering av fosterforeldrene må derfor være et ønske fra ungdommen selv.

Barnevernstjenesten skal følge opp tiltaket og skal i samarbeid med politiet vurdere om tiltaket fortsatt er nødvendig for å beskytte barnet, eller om det kan opphøre. Dette står i barnevernsloven § 8-6.

Vedtak om opphold i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel er regulert i barnevernsloven § 6-6. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 43 L (2011-2012) kapittel 8.

Akuttvedtak om opphold i institusjon når det er fare for menneskehandel er regulert i barnevernsloven § 4-5.

På tilsvarende måte som ved andre opphold i institusjon, er det barnevernstjenesten som har omsorgen for barnet når barnet bor i institusjon når det er fare for menneskehandel. Bestemmelsen skal sikre at oppholdet er til barnets beste og at den opphører dersom det i løpet av oppholdsperioden viser seg at barnet kan gis tilstrekkelig omsorg og beskyttelse med mindre inngripende tiltak. Det er barnevernstjenesten som ut fra sin faglige vurdering og kjennskap til barnet kan beslutte at vedtaket skal opphøre. Barnevernstjenesten må informere og gi politiet anledning til å uttale seg om utnyttelsesfare og beskyttelsesbehov. Politiets faglige vurdering skal tillegges stor vekt.

Barnevernstjenesten kan flytte barnet til en annen institusjon. Barnevernstjenesten kan imidlertid bare flytte barnet dersom endrede forhold gjør dette nødvendig eller dersom flytting anses til beste for barnet. På tilsvarende måte som ved opphør, skal politiet informeres og gis anledning til å uttale seg før barnet flyttes, jf. barnevernsloven § 8-6 andre punktum.

Barnevernsinstitusjonen skal gi barn forsvarlig omsorg og behandling, se barnevernsloven § 10-1. Institusjonen utøver omsorgen på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene. Barnevernstjenesten har derfor en lovfestet plikt til å følge opp barn i barnevernsinstitusjon. Oppfølgingsplikten følger av de ulike tiltaksbestemmelsene i barnevernsloven kapittel 8. Manglende oppfølging fra barnevernstjenestens side kan få store konsekvenser for det enkelte barn. Det kan innebære at barnet ikke får den hjelpen det trenger, særlig etter endt opphold i institusjonen.

I tillegg til at institusjonen skal ivareta den daglige omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten et ansvar for å følge opp både barn og foreldre når et barn flyttes på institusjon. Det er barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har oppfølgingsansvaret, se barnevernsloven § 10-19.

Barnevernstjenestens oppfølgingsplikt følger av flere ulike bestemmelser i barnevernsloven:

For barn som bor på barnevernsinstitusjon som et frivillig hjelpetiltak etter § 1-3, følger oppfølgingsplikten av § 8-1. For barn som bor på institusjon etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1, følger oppfølgingsplikten av § 8-3. For barn som bor på barnevernsinstitusjon etter § 6-1 eller § 6-2, følger oppfølgingsplikten av § 8-4. Når det er truffet akuttvedtak etter barnevernsloven kapittel 4, følger oppfølgningsplikten av § 8-2.

En sentral del av oppfølgingsansvaret er å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling gjennom hele institusjonsoppholdet, og å vurdere hvorvidt barnet får hjelp i henhold til hva som er målsettingen med oppholdet, eller om det er behov for endringer i tilbudet. Dette forutsetter at barnevernstjenesten opprettholder sin relasjon med barnet gjennom hele institusjonsoppholdet, og at barnevernstjenesten og institusjonen samarbeider tett.

Hva som forventes av barnevernstjenesten når det gjelder oppfølging av barn på institusjon er nærmere regulert i forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn på barnevernsinstitusjon (oppfølgingsforskriften). Forskriften omfatter alle barn som oppholder seg i en barnevernsinstitusjon. Formålet med forskriften er at barnevernstjenesten ivaretar sitt løpende og helhetlige ansvar for å følge opp barn på institusjon, jf. oppfølgingsforskriften § 1. Forskriften skal også bidra til at barnevernstjenesten har god kunnskap om barnets omsorgssituasjon og utvikling gjennom hele institusjonsoppholdet. Forskriften skal også bidra til at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig vurderer om barnet får hjelp, omsorg og behandling tilpasset det enkelte barnets behov, eller om det er behov for endringer eller ytterligere tiltak.

Forskriften inneholder blant annet bestemmelser som regulerer barnevernstjenestens plikt til regelmessig oppfølging, besøk og kontakt med barnet (§ 3), om barnets kontaktperson (§ 4), om samarbeid mellom barnevernstjenesten og institusjonen (§ 5), om plan for oppfølgning av barnet (§ 6), om barnevernstjenestens ansvar ved oppstart og avslutning av institusjonsoppholdet (§7) og om barnevernstjenestens ansvar for oppfølging av barn ved akuttvedtak (§8).

Det er viktig at institusjonsoppholdet oppleves stabilt og trygt for barnet. Barnevernstjenesten er ansvarlig for at barnet så tidlig som mulig får tilpasset og tilrettelagt informasjon om hvorfor barnet bor på institusjon og hva som er målsettingen med oppholdet, jf. oppfølgingsforskriften § 7 andre ledd.. Barnet må gis størst mulig forutsigbarhet i hva som skjer under oppholdet på institusjonen, samt om hva som følger tiden etter institusjonsoppholdet. Forutsigbarhet er også en forutsetning for at institusjonen kan jobbe målrettet med det enkelte barns utfordringer og behov. Det er også en forutsetning for å sikre gode overganger når barn skal over i en mer varig omsorgsbase eller en selvstendig tilværelse. Barnevernstjenesten skal senest tre måneder før planlagt utflytting, gjennomføre et overgangsmøte med institusjonen og barnet for å forberede og legge til rette for barnets utflytting, jf. oppfølgingsforskriften § 7 tredje ledd.

Barnevernstjenesten skal holde særlig tett kontakt med barnet og institusjonen den første og siste tiden av oppholdet, jf. oppfølgingsforskriften § 7 fjerde ledd.

Barnevernstjenesten skal ivareta barnets utviklingsmuligheter gjennom god planlegging av barnets forløp i barnevernet.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for barnets institusjonsopphold. Forskriften § 6 handler om innholdet i planen, samarbeidet om utarbeidelse av planen og evaluering av planen. Planen skal ha klart definerte og konkrete mål, og bidra til å gi barnet forutsigbarhet om hva som skal skje både under og etter oppholdet. Planen skal inneholde en foreløpig vurdering av hvor barnet skal bo etter institusjonsoppholdet. Institusjonen skal bygge på barnevernstjenestens plan i sitt arbeid.

Planen bør foreligge når barnet flytter inn, og senest innen fire uker etter institusjonsoppholdets oppstart. I planarbeidet skal barnevernstjenesten samarbeide med institusjonen, og så langt som mulig samarbeide med barnet, barnets foreldre og andre i barnets nettverk. Barnevernstjenesten skal aktivt arbeide for at barnet får eierskap til planen og målsettingene for oppholdet.

Barnevernstjenesten skal i samarbeid med barnet og institusjonen, evaluere planen regelmessig og endre den dersom barnets behov tilsier det. Evaluering og justering av planen skal dokumenteres. Det skal også fremgå av planen hvordan barnet har fått medvirke og hvilken vekt barnets mening er blitt tillagt.

Noen barn bor alene i institusjon på bakgrunn av Bufetats beslutning om enetiltak, og noen barn bor alene av andre grunner, ofte tilfeldige, uten at det er begrunnet i barnets særskilte behov eller andre barns og ansattes sikkerhet. Når barn bor alene i institusjonen må barnevernstjenesten være særlig oppmerksom på om barnet har behov for tett oppfølging og kontakt med barnevernstjenesten, se oppfølgingsforskriften § 3. For å vurdere om barnet får hjelp, omsorg og behandling, eller om det er behov for endringer eller ytterligere tiltak, må barnevernstjenesten også vurdere behov for tett samarbeid og informasjonsutveksling mellom barnevernstjenesten og institusjonen, herunder hyppige møter og annen kontakt, se oppfølgingsforskriften §§ 5 og 6. I oppfølgingen av barn som bor alene, bør barnevernstjenesten ha særlig oppmerksomhet rettet mot barnets relasjon til ansatte på institusjonen, barnets kontakt med jevnaldrende, og om det samlede omfanget og varigheten av institusjonens begrensninger (§ 10-2) og innskrenkinger (§ 10-9) overfor barnet kan være uforholdsmessig. Samarbeid om og ivaretagelse av barnets rett til tjenester og ytelser etter annet lov- og regelverk er også viktig når barn bor alene i institusjon.

Barn som fyller 18 år i løpet av institusjonsoppholdet, vil gå over i en ettervernsfase. Du kan lese mer om ettervern i kapittel 28.

I god tid før ungdommen fyller 18 år, skal barnevernstjenesten ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak, jf. barnevernsloven § 3-6 andre ledd.

Det er også viktig å følge opp foreldrene når barn er på institusjon. Foreldrene skal få god informasjon og motta nødvendig støtte for på best mulig måte å kunne ivareta barnet både under og etter oppholdet. Det er viktig at barnevernstjenesten tilrettelegger for velfungerende familierelasjoner, uansett om barnet blir boende over tid på institusjonen, hvis barnet skal flytte til en ny omsorgsbase, flytter hjem eller over i en mer selvstendig tilværelse.

Barnevernstjenesten skal så langt som mulig samarbeide med barnets foreldre i arbeidet med plan for oppfølging. Planen skal blant annet inneholde en oversikt over involvering av barnets foreldre, familie og nettverk. Dette følger av oppfølgingsforskriften § 6 andre og tredje ledd.

Det fremgår av barnevernsloven § 10-21 at barnevernstjenesten kan tilby støttehjem som en del av oppfølgingen av barn på barnevernsinstitusjon.

I Prop. 83 L uttales det at det er en forutsetning at barnet mesteparten av tiden bor i barnevernsinstitusjonen, og at det er institusjonen som er barnets «hovedbase». Det vises til at barn som bor i en barnevernsinstitusjon deler av tiden kan gis opphold for eksempel i et fosterhjem eller i et besøkshjem. Departementet uttaler videre at støttehjem bare er aktuelt dersom barnevernstjenesten vurderer at dette er til barnets beste, jf. § 1-3, og at dette blant annet innebærer at tiltaket bare kan iverksettes dersom det samlet sett må anses å være bedre for barnet å ha et støttehjem, enn at det ikke har et slikt tiltak. Barnets mening vil i denne sammenhengen være et sentralt moment, se barnevernsloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning.

Det er ikke gitt egne regler om krav som et støttehjem må oppfylle. Støttehjemmet må imidlertid oppfylle kravene som følger av det generelle forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7. Det er lagt til grunn i forarbeidene at støttehjem omfattes av plikten til å legge fram uttømmende og utvidet politiattest jf. barnevernsloven § 12-11 sjette ledd første og andre punktum.

I tilfeller der oppholdet baserer seg på et vedtak i barneverns- og helsenemnda må støttehjemmet ikke stride mot forutsetninger i nemndas vedtak.

Når det gjelder hvilke tiltak det kan være aktuelt å benytte som et supplerende støttehjem, vises det i forarbeidene særlig til muligheten til å tilby barnet opphold i et fosterhjem, eller i et besøkshjem.

Det fremgår av forarbeidene at barnevernstjenesten og institusjonen sammen må avklare om barnet som del av institusjonsoppholdet skal gis et supplerende støttetiltak, og hvordan tiltaket skal gjennomføres og organiseres. Bufetat og institusjonen barnet bor i kan ikke uten involvering av barnevernstjenesten bestemme at et barn som del av et institusjonsopphold skal tilbys et støttetiltak. Samtidig har Bufetat eller den institusjonen barnet bor i heller ingen plikt til å tilby støttetiltak som del av et institusjonsopphold.

Dersom barnet bor på institusjonen etter samtykke fra foreldrene, og institusjonen utøver omsorgen på vegne av foreldrene, må også foreldrene samtykke til at barnet tilbys et støttetiltak og innholdet i og omfanget av tiltaket.

Barn som har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Det kommer frem av barnevernsloven § 15-9. Har barnet rett på en individuell plan, har barnevernstjenesten plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet.

Retten til å få utarbeidet individuell plan er begrenset til tilfeller der barnet har behov for langvarig tiltak. Fra forarbeidene legges det til grunn at med «langvarige» menes at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. Kravet til varighet må ses i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare strekker seg over noen måneder, eller det er snakk om få tjenester, kan behovet for en strukturert planprosess gjøre at individuell plan er et egnet verktøy. (Prop. 100 L (2020-2021) kap. 11.2).

Avgjørelse om individuell plan etter barnevernsloven § 15-9 kan påklages til statsforvalteren jf. barnevernsloven § 12-9 første ledd.

Det er fastsatt en felles forskrift om individuell plan ved ytelser av velferdstjenester. Forskriften har blant annet regler om tjenestemottakerens rettigheter, innholdet i individuell plan, ansvarsavklaring og samarbeid mellom de ulike velferdstjenestene.

Formålet med å utarbeide og bruke en individuell plan er å

• bidra til at barnet eller ungdommen får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud
• sikre at det til enhver tid er én tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av barnet eller ungdommen
• kartlegge barnets eller ungdommens mål, ressurser og behov for ulike tjenester
• vurdere og koordinere tiltak som kan bidra til å dekke barnets eller ungdommens tjeneste- og bistandsbehov
• styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og barnet eller ungdommen og eventuelt pårørende
• styrke samhandlingen mellom ulike tjenesteytere
• bidra til at tjenestene tilbys tverrfaglig og planmessig

Dette følger av forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 3.

Hvis barnevernstjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan for et barn, har de også plikt til å samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra, jf. barnevernsloven § 15-9 første ledd andre punktum.

Det står i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 4 at tjenestemottakeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og ansvarlig tjenesteyter skal legge til rette for dette. Dersom tjenestemottakeren er et barn, og barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om utarbeidelse av individuell plan og innholdet i planen, har barnet rett til å medvirke i alle faser i arbeidet med dets individuelle plan.

Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og gis mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnet skal bli lyttet til, og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Les om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

Les om foreldres rett til medvirkning og plikten til å samarbeide med foreldre i kapittel 2.4.4.

Individuell plan skal ikke utarbeides uten samtykke fra tjenestemottakeren eller den som har rett til å samtykke på vegne av tjenestemottakeren, jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 5. Utarbeidelse av planen forutsetter derfor at foreldrene eller barnet samtykker til dette. Det er normalt barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til individuell plan når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernsloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernsloven § 12-3. Når barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide en individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, overtar barnevernstjenesten foreldrenes kompetanse til å samtykke til planen, og det er dermed tilstrekkelig at barnevernstjenesten samtykker til planen. (Prop. 100 L (2020-2021) kapittel 11.2)

Den individuelle planens innhold og omfang skal tilpasses behovene til det enkelte barnet. Det skal under utarbeidelsen tas hensyn til barnets kulturelle og språklige bakgrunn. jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 9 første ledd.

Det er gitt en liste over hva planen blant annet skal inneholde i forskriften § 9 tredje ledd. Listen er ikke uttømmende.

Den individuelle planen skal holdes oppdatert, jf. forskriften § 9 andre ledd.

Alle som deltar i arbeidet med planen har en selvstendig plikt til å bidra til at den er oppdatert til enhver tid. Tjenesteyteren som har hovedansvaret for den individuelle planen etter forskriften § 7 eller 8 vil imidlertid også ha et hovedansvar for å holde planen oppdatert.

Både kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen, helse- og omsorgstjenesten og barnevernstjenesten har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan blir satt i gang. Plikten gjelder uavhengig av om de er kjent med at barnet eller ungdommen får eller har fått tjenester fra andre tjenesteytere. Dette følger av forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 6.

For hvert barn skal det bare utarbeides én individuell plan, jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 9 andre ledd. Barnevernstjenestens plikt til å utarbeide individuell plan må derfor ses i sammenheng med andre etater og tjenesters plikt til å utarbeide individuell plan, for eksempel helsetjenesten.

Hvis barnet eller ungdommen har behov for tjenester fra tjenesteytere som ikke har en selvstendig plikt til å sette i gang arbeid med individuell plan, men som har plikt til å medvirke til arbeidet med individuell plan (etter barnehageloven § 2b første ledd, opplæringsloven § § 24-1 første ledd, krisesenterloven § 4 første ledd, privatskoleloven § 3-6a første ledd eller integreringsloven § 50 første ledd), skal barnevernstjenesten kontakte disse for å opprette et samarbeid. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre etater og tjenester i barnevernsrundskrivets kapittel 43.

Alle tjenester som gir tiltak til barnet, og som har en plikt til å tilby individuell plan, har en selvstendig plikt til å vurdere om barnet har behov for individuell plan. Både barnevernstjenesten og andre tjenester må undersøke om det allerede foreligger en individuell plan for barnet. Det vil være naturlig at den tjenesten som er mest sentral for barnet er den som har hovedansvaret for oppfølgingen av planen. I tilfeller der barnevernstjenesten har dette ansvaret, vil planen ha utgangspunkt i barnevernsloven. Tjenesten må avtale hvilken velferdstjeneste som skal ha hovedansvaret for utarbeidelse og oppfølgning av den individuelle planen. Ved uklarhet eller uenighet skal kommunen avklare hvilken velferdstjeneste som har hovedansvaret for utarbeidelse og oppfølging av den individuelle planen, jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 7. Hvis en barnevernstjeneste har overtatt omsorgen for et barn, er det barnevernstjenesten i den kommunen som har reist sak, som har ansvar for den individuelle planen og oppfølgingen av denne. Dette ansvaret kan ved avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd.

En avgjørelse om individuell plan etter § 15-19 regnes ikke som et enkeltvedtak, men avgjørelsen kan likevel påklages til statsforvalteren. Dette følger av barnevernsloven § 12-9.

Les mer om individuell plan i veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Reglene om fosterhjem er samlet i kapittel 9 i barnevernsloven og i fosterhjemsforskriften. Fosterhjemsavtalen er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Et fosterhjem defineres som et privat hjem som ivaretar omsorgen for barn på grunnlag av vedtak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 9-1.

Det finnes ulike typer fosterhjem; ordinære fosterhjem, spesialiserte fosterhjem, hjem som tar imot barn på kort varsel som følge av en akuttsituasjon/beredskapshjem og fosterhjem med særlige forutsetninger. Barnevernsloven omfatter alle typer fosterhjem. Fosterhjemsforskriften omfatter i utgangspunktet alle typer fosterhjem, men fosterhjem med særlige forutsetninger står i en særstilling. Se fosterhjemsforskriften § 2.

Fosterhjem brukes som tiltak både ved vedtak om frivillig hjelpetiltak, omsorgsovertakelse og ved akuttvedtak.

42.1.1 Ordinære fosterhjem

Ordinære fosterhjem er fosterhjem som den kommunale barnevernstjenesten har fullt ut ansvar for. De fleste fosterhjem er ordinære fosterhjem. Hjemmet kan motta forsterkningstiltak dersom det er nødvendig. Forsterkningstiltak kan være frikjøp fra annet arbeid, avlastning og veiledning. De ordinære fosterhjemmene har kontrakt med, og følges opp av kommunene.

42.1.2 Spesialiserte fosterhjem

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i særlige tilfeller tilby barnevernstjenesten plass i spesialiserte fosterhjem, jf. barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav c. Spesialiserte fosterhjem omfattes ikke av Bufetats bistandsplikt. Det er derfor Bufetat som avgjør om et slikt fosterhjem skal tilbys kommunen.

Bufetat kan vurdere å tilby spesialisert fosterhjem selv om kommunen ikke har bedt om dette. Det vil være barnevernstjenesten som avgjør om de ønsker å ta imot et tilbud om et spesialisert fosterhjem eller ikke, og kommunen må godkjenne fosterhjemmet for det aktuelle barnet. Bufetat kan ikke tilby et tilgjengelig spesialisert fosterhjem for å oppfylle sin bistandsplikt overfor barn som faller utenfor målgruppen.

Spesialiserte fosterhjem er et tilbud til barn og unge som har et stort hjelpebehov og som trenger mye og langvarig oppfølging, ofte fra ulike hjelpeinstanser. Målgruppen vil typisk være barn med alvorlige utfordringer knyttet til at et barn har utsatt sin utvikling for alvorlig fare, emosjonelle vansker, fysisk eller psykisk funksjonsevne eller en kombinasjon av disse. Spesialiserte fosterhjem vil i praksis være aktuelt som alternativ til institusjon. Barn som kan ivaretas på en god måte i et ordinært fosterhjem med forsterkning, faller utenfor målgruppen og skal ikke tilbys spesialisert fosterhjem. Spesialiserte fosterhjem skal kun brukes der ordinære fosterhjem ikke vil gi et tilstrekkelig tilbud til barnet, samtidig som institusjon anses å være et mindre egnet tilbud.

Fosterforeldrene må ha høy kompetanse og god tilgang til veiledning og annen støtte. Fosterforeldrene må være permanent tilgjengelig for barnet. Oppdraget lar seg derfor ikke kombinere med vanlig, inntektsgivende arbeid. Disse fosterforeldrene har på denne bakgrunn andre rammevilkår enn ordinære fosterhjem. Hjemmene skal bare brukes til barn som har behov for det.

Det er kommunen, og ikke Bufetat, som vil måtte avgjøre hvor lenge barnet skal bo i hjemmet. Opphold i spesialiserte fosterhjem skal ikke være midlertidige dersom dette ikke er til barnets beste. Bufetat har ansvaret for opplæring og oppfølging av spesialiserte fosterhjem, se Prop. 73 L (2016-2017) pkt. 10.5.6.

42.1.3 Beredskapshjem

Beredskapshjem er fosterhjem som er engasjert for å ta imot barn og unge på kort varsel som følge av en akuttsituasjon. Beredskapshjemmet skal ha omsorgen for barn og unge i en kort periode inntil en annen og mer varig løsning i fosterhjem eller institusjon er funnet, eller til barnet flytter tilbake til foresatte. Et beredskapshjem er en familie med eller uten hjemmeboende barn hvor den ene voksne har oppdrag som omsorgsperson på fulltid.

Bufetat har etter anmodning fra kommunen plikt til å bistå med å gi barn opphold utenfor hjemmet når det treffes akuttvedtak, jf. barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav a. Kommunen kan også velge å selv rekruttere og inngå avtale med beredskapshjem.

42.1.4 Fosterhjem med særlige forutsetninger

Et fosterhjem med særlige forutsetninger er et alternativ til institusjon for vedtak etter §§ 6-1 og 6-2, jf. barnevernsloven § 6-3. Fosterhjemmet anses som en institusjon med hensyn til godkjenning og tilsyn, men faller ikke under de generelle institusjonsbestemmelsene. Denne typen fosterhjem anses verken som et fosterhjem eller en institusjon fullt ut.

Det er Bufetat som utpeker og kvalitetssikrer disse fosterhjemmene.

Barns rettigheter under opphold i fosterhjem er regulert i barnevernsloven § 9-2. Et barn som bor i fosterhjem skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og det skal behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet. Barnet skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med oppholdet og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt ved denne vurderingen.

Fosterforeldre skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldre skal ivareta omsorgen for barnet i samsvar med forutsetningene i vedtaket fra barnevernstjenesten eller barneverns- og helsenemnda. Fosterforeldre skal gjennomføre grunnleggende opplæring, jf. fosterhjemskriften § 4 andre ledd. Opplæringen skal være i tråd med nasjonale faglige anbefalinger. Fosterforeldre må ha god vandel og legge frem uttømmende og utvidet politiattest. Dette følger av barnevernsloven § 9-3 og fosterhjemsforskriften § 4 tredje ledd.

Kravene gjelder alle fosterforeldre og skal vurderes uavhengig av det enkelte barn som skal få opphold utenfor hjemmet. For å ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem må fosterforelderen ha evne til å se barnets behov og gi barnet den oppmerksomhet og kontakt som det trenger. Fosterforeldre må ha tid og overskudd til å ta seg av et barn.

Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. barnevernsloven § 9-4. Barnevernstjenesten plikter å dokumentere disse vurderingene, jf. fosterhjemsforskriften § 5 sjette ledd. At barnevernstjenesten alltid skal vurdere, innebærer at barnevernstjenesten må kartlegge muligheten for at barnet kan bo hos noen barnet kjenner fra før og har en etablert og trygg relasjon til. I utgangspunktet gjelder vurderingsplikten både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk selv ber om å bli vurdert som mulige fosterhjem, og der det ikke blir satt frem noe slikt ønske. I tilfeller der det er åpenbart at barnets familie eller nære nettverk ikke vil kunne godkjennes som fosterforeldre av hensyn til barnets beste, er det ikke nødvendig å bruke mye tid på kartleggingen, men vurderingen må dokumenteres av barnevernstjenesten. Plikten ligger til kommunen. Det betyr at kommunen ikke kan henvende seg til Bufetat for bistand til å finne fosterhjem før de har foretatt denne vurderingen selv. Se høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

Barnevernstjenesten skal ved vurderinger av om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering, dersom det er hensiktsmessig. Dette kan for eksempel være familieråd. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av om det er hensiktsmessig å ta i bruk verktøy eller metoder i den enkelte sak.

Når barnevernstjenesten ber om bistand fra Bufetat til å finne et fosterhjem, må de gi en kort redegjørelse av sine vurderinger knyttet til arbeid med å søke etter fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.

Det vil kunne være tilfeller hvor det er klart at det ikke er grunnlag for å lete etter fosterhjem i familien, eller at bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ikke vil kunne bidra positivt i arbeidet med å hjelpe barnet. Nettverksinvolvering må skje frivillig, både fra barnet og foreldrenes side, og øvrig familie og nettverk.

Dersom barnevernstjenesten vurderer at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i fosterhjemsforskriften § 4.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å velge et fosterhjem som er egnet til å ivareta det enkelte barns behov, jf. barnevernsloven § 9-5 første ledd. Med «omsorgskommunen» menes den kommunen som har ansvaret for barnevernssaken.

Valg av fosterhjem til det enkelte barn er også regulert i fosterhjemsforskriften § 5. I høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022 uttaler departementet seg om bestemmelsen.

42.5.1 Barnets beste

Ved valg av fosterhjem skal barnevernstjenesten legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Barnevernstjenesten skal i sin vurdering ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Barnevernstjenesten må i den enkelte sak gjøre en konkret vurdering av i hvilken grad hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn skal vektlegges ved valg av fosterhjem. Se barnevernsloven §§ 1-3 og 1-8 og fosterhjemsforskriften § 5 første ledd første punktum.

Barnevernstjenesten skal tilstrebe å velge fosterhjem i barnets nærmiljø dersom hensynet til barnet ikke taler mot dette. Barnet skal få forståelig informasjon og gis anledning til å medvirke ved valg av fosterhjem, jf. barnevernsloven § 1-4. Dette står i fosterhjemsforskriften § 5 første ledd annet punktum.

42.5.2 Nødvendige forutsetninger for å ivareta barnets behov

Fosterhjemmet skal ha de nødvendige forutsetninger for å ivareta det enkelte barns særlige behov. Når barnevernstjenesten vurderer dette, må den se særlig hen til momentene som er opplistet i fosterhjemsforskriften § 5 andre ledd:

• Barnets omsorgs- og oppfølgingsbehov
• Barnets behov for å opprettholde kontakt med familie, nettverk og nærmiljø
• Formålet med fosterhjemstiltaket og forventet varighet
• Fosterforldrenes omsorgs- og samarbeidskompetanse
• Fosterforeldrenes familie- og livssituasjon, herunder alder, helse, økonomi, bolig og sosialt nettverk

Det er disse momentene barnevernstjenesten særlig skal se hen til, men også andre forhold som ikke er omfattet av momentlisten kan tillegges vekt.

Når barnevernstjenesten skal vurdere barnets omsorgs- og oppfølgingsbehov, må det gjøres konkrete vurderinger av hva det aktuelle barnet trenger ved valg av fosterforeldre og fosterhjem.

Å vurdere barnets behov for å opprettholde kontakt med familie, nettverk og nærmiljø innebærer for eksempel at et barn som forutsettes å ha mye samvær med sine foreldre bør få et fosterhjem som ligger så nær foreldrehjemmet som mulig. Barnet kan ha behov for tilknytning til sitt hjemsted også uavhengig av kontakt med familie. Barnevernstjenesten må også vektlegge barnets behov for kontakt med venner, skole og annet nettverk. Det er viktig å legge til rette for kontinuitet i skolegangen og for at barnet får et opplæringstilbud tilpasset sine behov. Tilknytning til nærmiljø kan dessuten henge sammen med barnets behov for kontakt med sin etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenesten må vurdere fosterhjemmets geografiske beliggenhet i forhold til hjemstedet.

At det skal sees hen til formålet med oppholdet og oppholdets forventede varighet innebærer at barnevernstjenesten må søke å finne fram til fosterforeldre som er egnet til, og innstilt på, å ta oppdraget ut ifra de forutsetningene som ligger til grunn for oppholdet. For eksempel er det sentralt at fosterforeldrene er forberedt på at oppholdet er midlertidig og kanskje ment for en kortere periode, men samtidig må de være innstilte på at forutsetningene kan endres underveis.

Fosterforeldrenes omsorgsevner er uttrykk for at fosterforeldrenes emosjonelle evner og egenskaper er relevante. At fosterforeldrene har gode emosjonelle evner og egenskaper vil på mange måter være en forutsetning for at de er egnet til å ta seg av et barn. Samtidig kan fosterforeldrene ha særlige egenskaper som kan være sentrale for vurderingen av om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetningene for å ivareta det enkelte barns behov.

Det må foretas konkrete vurderinger av hvordan fosterforeldrenes samarbeidsevner skal vektes opp mot andre egenskaper ved fosterforeldrene. Dessuten kan evne til samarbeid varierer med hvem det skal samarbeides med. Dersom det er til barnets beste å ha samvær og annen kontakt med foreldrene og slekten for øvrig, er det sentralt å vurdere fosterforeldrenes evne og vilje til å samarbeide om slik kontakt. Dersom det er vedtatt at barnet ikke skal ha kontakt med sine foreldre, vil slike samarbeidsevner være mindre relevante. Det vil imidlertid være viktig å vurdere fosterforeldrenes evner og vilje til å samarbeide med barnevernstjenesten og andre offentlige instanser som er involvert i barnets omsorgssituasjon.

Fosterforeldres familie- og livssituasjon, herunder alder, helse, økonomi, bolig og sosialt nettverk er en samlekategori for fosterforeldrenes situasjon. Alle forhold rundt fosterforeldrene som kan påvirke et fosterhjemsoppdrag kan være relevante, jf. "herunder". For eksempel vil det være relevant om det er én eller to fosterforeldre, om de har et stabilt samliv, hvordan familiesituasjonen er ellers (egne barn mv.).

Hva som vil være god nok helse til å være fosterhjem innebærer en skjønnsmessig vurdering, og vil variere med forhold ved det enkelte barnet. Helseutfordringer i seg selv bør ikke medføre at noen automatisk utelukkes som fosterforeldre, for eksempel dersom en av fosterforeldrene er kronisk syk eller gjennomgår medisinsk behandling. Sykdom og plager må vurderes i en totalvurdering av fosterforeldrenes evne til å gi det aktuelle barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet. For eksempel vil det ha betydning hvor gammelt barnet er og om barnet har utfordringer som stiller særlige krav til fosterforeldres omsorgsevner. Barnevernstjenestens har plikt til å innhente informasjon om fosterforeldrenes helsetilstand, se fosterhjemsforskriften § 5 tredje ledd.

Når det gjelder fosterforeldrenes økonomi og bolig, stilles det ikke krav verken til størrelse på inntekt eller boligstandard. Spørsmålet er om økonomien og boligforholdene taler sterkt for eller mot at de kan ivareta barnet. Boforholdene bør for eksempel ikke være slik at de virker hemmende på barnets utviklingsmuligheter, men i en konkret sak kan et bestemt fosterhjem anses å være til barnets beste til tross for at boforholdene ikke er optimale.

Fosterforeldrenes sosiale nettverk kan ha stor betydning for barnet, både når barnet bor hos familie eller hos andre kjente, men også ellers. Det er for eksempel en fordel for mange barn om fosterforeldrene har barn på samme alder i sitt nettverk. Dersom barnet har annen etnisk, kulturell, språklig eller religiøs bakgrunn enn fosterforeldrene, bør barnet, dersom det er vurdert å være til barnets beste, også få anledning til å ha kontakt med personer med samme bakgrunn.

Barnevernstjenesten skal vurdere alle momentene, men det kan variere hvilken vekt de ulike momentene skal ha. Videre må barnevernstjenesten vurdere og begrunne hva de ut fra en konkret avveining mener vil være det beste for barnet.

Barnevernstjenesten skal innhente opplysninger om fosterforeldrenes helsetilstand, jf. fosterhjemsforskriften § 5 tredje ledd. I praksis innebærer det innhenting av en helseattest fra fastlege og eventuelle spesialister.

42.5.3 Valg av fosterhjem utenfor omsorgskommunen

Ved valg av fosterhjem utenfor omsorgskommunen skal barnevernstjenesten undersøke om fosterhjemskommunen har informasjon om fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 5 fjerde ledd.

42.5.4 Barnevernstjenesten skal informere barnets foreldre om mulig valg av fosterhjem

Barnevernstjenesten skal informere barnets foreldre om mulig valg av fosterhjem. Barnets foreldre har rett til å uttale seg om valg av fosterhjem. Foreldrenes mening skal tas med i barnevernstjenestens vurdering, jf. fosterhjemsforskriften § 5 femte ledd. Formålet med bestemmelsen er at foreldrene skal ha en reell mulighet til å påvirke valget av fosterhjem. Foreldrene bør derfor få si sin mening så tidlig som mulig i utvelgelsesprosessen, og senest når barnevernstjenesten har funnet ett eller flere fosterhjem å velge blant. Hvor stor vekt det skal legges på foreldrenes uttalelse vil avhenge av situasjonen i det enkelte tilfellet, og også av om barnet skal bo i fosterhjem som frivillig hjelpetiltak eller etter et tvangsvedtak. Det vil også avhenge av hvilken evne foreldrene har til å sette barnets behov framfor sine egne, og vilje og evne til å samarbeide med barnevernstjenesten og det aktuelle fosterhjemmet. Foreldrenes mening skal inngå i barnevernstjenestens samlede vurdering av hvilket fosterhjem som velges for barnet. Valg av fosterhjem som foreldrene klart motsetter seg, for eksempel av religiøse eller kulturelle grunner, bør unngås dersom det er mulig.

42.5.5 Vurderingene skal dokumenteres

Barnevernstjenestens vurdering av om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. barnevernsloven § 9-4, skal dokumenteres. Dette fremgår også av fosterhjemsforskriften § 5 sjette ledd.

For at fosterhjem skal kunne godkjennes, må barnevernstjenesten ha undersøkt fosterhjemmet og funnet at fosterforeldrene oppfyller de generelle kravene etter barnevernsloven § 9-3 og fosterhjemsforskriften § 4, og at oppholdet i fosterhjemmet er til barnets beste etter forskriftens § 5 (valg av fosterhjem til det enkelte barn). Se fosterhjemsforskriften § 6. Fosterhjemmet kan ikke godkjennes dersom det ikke er innhentet helseopplysninger om fosterforeldrene og disse er tatt med i vurderingen av fosterforeldrene, jf. fosterhjemsforskriften § 5 tredje ledd.

En godkjenning av et fosterhjem, eller en avgjørelse om ikke å godkjenne, er ikke et enkeltvedtak som kan påklages.

42.6.1 Tidspunkt for når fosterhjemmet skal godkjennes

Den klare hovedregelen er at fosterhjemmet skal godkjennes før barnet flytter inn. Det er adgang til å gjøre unntak fra denne hovedregelen i noen situasjoner. Dette er når godkjenning ikke lar seg gjennomføre når det treffes akuttvedtak, eller når det i en akuttsituasjon treffes vedtak om frivillig opphold i fosterhjem i familie eller nære nettverk. Godkjenning i slike tilfeller skal skje så snart som mulig etter at barnet har flyttet inn. Dersom barnet flytter etter et akuttvedtak og fosterforeldrene har vært gjennom en rekrutteringsprosess, bør det ikke være behov for å utsette godkjenningen mer enn høyst noen dager.

Dersom godkjenningen utsettes fordi opplæringskravet ikke er oppfylt, bør det snarest mulig fastsettes tid for opplæring og for når godkjenning kan skje. Vurderingene som skal foretas etter § 6 skal gjøres med en gang, slik at utsatt godkjenning ikke omfatter mer enn det som er strengt nødvendig.

Se høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

42.6.2 Ansvaret for godkjenningen

Hovedregelen er at det er barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har ansvaret for godkjenningen. Dersom fosterhjemmet ligger i en annen kommune enn omsorgskommunen, kan barnevernstjenestene i de to kommunene inngå avtale om at det er barnevernstjenesten i kommunen der fosterhjemmet ligger, som skal godkjenne fosterhjemmet, jf. barnevernsloven § 9-5 andre ledd. Ved godkjenning av fosterhjem utenfor omsorgskommunen, skal barnevernstjenesten informere fosterhjemskommunen om godkjenningen og at barnet har flyttet i fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 6 andre ledd.

Oppfølging av fosterhjemmet er regulert i barnevernsloven § 9-6 og fosterhjemsforskriften kapittel 3. Bestemmelsene i fosterhjemsforskriften er utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022

42.7.1 Oppfølging av barnet

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp det enkelt barns situasjon i fosterhjemmet, se barnevernsloven § 9-6 første ledd og fosterhjemsforskriften § 8 første ledd. Ansvaret gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for oppholdet.

Barnevernstjenesten må som en del av sin oppfølging og sitt omsorgsansvar, også være pådriver for, og koordinere, bistand fra andre tjenester som barnet har behov for.

Det er viktig å skille mellom oppfølgingen av barnet, som omsorgskommunen alltid har ansvar for, og oppfølging av fosterfamilien, som ligger til enten kommunen eller Bufetat, avhengig av type fosterhjem. Selv om oppfølging av barnet og oppfølging av fosterhjemmet ikke kan ses helt isolert, er dette to forskjellige oppgaver som krever ulik tilnærming fra barnevernstjenesten.

42.7.1.1 Helhetlig og tilpasset oppfølging

I fosterhjemsforskriften § 8 andre ledd står det at oppfølgingen av barnet skal være helhetlig og tilpasset barnets behov, og ta utgangspunkt i barnevernstjenestens plan for oppfølging av barnet, jf. barnevernslovens kapittel 8. Barnevernstjenesten må ha regelmessig kontakt med barnet, og tett kontakt hvis barnets situasjon tilsier det. Barnet skal få medvirke ved valg av kommunikasjonsform og hyppighet i kontakt med barnevernstjenesten. Kontakten trenger ikke skje ved fysiske besøk. Kontakten må tilpasses behovet, og barnets ønsker.

Med "kontakt" menes ulike former for verbal og skriftlig kommunikasjon, som telefon, SMS, videomøter, e-post o.l. Det må vurderes konkret hvor ofte barnevernstjenesten skal ha kontakt med barnet, men det bør være relativt hyppig kontakt mellom barnevernstjenesten og barnet. Det er viktig at det tas høyde for at det i perioder kan være behov for tettere dialog, mens barnet andre ganger ikke har behov for eller ønske om tett dialog. Barnevernstjenesten må være fleksibel og kunne tilrettelegge for dialog på flere plattformer. Det må avtales med barnet hvordan kontakten med kontaktpersonen skal være. Det er viktig at barnet får uttale seg om hvilken kontakt det ønsker, både med hensyn til hyppighet og kommunikasjonsform. Noen barn vil foretrekke videosamtaler, andre vil foretrekke SMS. Alle barn er forskjellige, og det må tilstrebes at kontakten med barnet skjer på barnets foretrukne måte og med barnets ønskede hyppighet.

Barnevernstjenesten må også ha tett kontakt med fosterhjemmet for å kunne følge opp barnet, jf. fosterhjemsforskriften § 8 andre ledd. Dette gjelder også i de tilfellene hvor det er Bufetat som har ansvaret for å følge opp fosterhjemmet.

Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av det enkelte barns behov for oppfølging, støtte og tilrettelegging, og differensiere oppfølgingen i tråd med dette.

Støttehjem

Det fremgår av barnevernsloven § 9-6 første ledd andre setning at barnevernstjenesten kan tilby støttehjem som en del av oppfølgingen av barnet og fosterfamilien.

I Prop. 83 L uttales det at det er en forutsetning at barnet mesteparten av tiden bor i fosterhjemmet, og at det er fosterhjemmet som er barnets «hovedbase». Barnet kan for eksempel bo i et fosterhjem, men få et tilbud i en barnevernsinstitusjon eller i et besøkshjem én eller flere helger i måneden eller opphold i forbindelse med ferie. Departementet uttaler videre at støttehjem bare er aktuelt dersom barnevernstjenesten vurderer at dette er til barnets beste, jf. § 1-3, og at dette blant annet innebærer at tiltaket bare kan iverksettes dersom det samlet sett må anses å være bedre for barnet å ha et støttehjem, enn at det ikke har et slikt tiltak. Barnets mening vil i denne sammenhengen være et sentralt moment, se barnevernsloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning. Departementet viser samtidig til at denne typen støttetiltak kan ha flere formål som også kan supplere hverandre. Støttehjemmet kan være et miljøterapeutisk tilbud til barnet, men kan også ha som formål å understøtte fosterforeldrenes muligheter og forutsetninger for å kunne ivareta omsorgen for barnet på en god måte.

Det er ikke gitt egne regler om krav som et støttehjem må oppfylle. Støttehjemmet må imidlertid oppfylle kravene som følger av det generelle forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7. Det er lagt til grunn i forarbeidene at støttehjem omfattes av plikten til å legge fram uttømmende og utvidet politiattest jf. barnevernsloven § 12-11 sjette ledd første og andre punktum.

I tilfeller der oppholdet baserer seg på et vedtak i barneverns- og helsenemnda må støttehjemmet ikke stride mot forutsetninger i nemndas vedtak. Ved frivillige opphold i fosterhjemfosterhjem, må foreldrene samtykke til støttehjemmet. Det samme gjelder barn som selv er parter.

Dersom barnet bor i fosterhjem, vil det å tilby et støttehjem også være en del av oppfølgingen av fosterforeldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller treffe vedtak om dette, på samme måte som for annen oppfølging av fosterforeldre.
Når det gjelder hvilke tiltak det kan være aktuelt å benytte som et supplerende støttehjem, vises det i forarbeidene særlig til muligheten til å tilby barnet opphold i en barnevernsinstitusjon, i et fosterhjem, eller i et besøkshjem.

42.7.1.2 Kontaktperson

Hvert barn i fosterhjem skal ha en kontaktperson i barnevernstjenesten. Kontaktpersonen skal aktivt arbeide for å etablere og opprettholde en god relasjon til barnet, og ha kunnskap om barnets sak, jf. fosterhjemsforskriften § 8 tredje ledd.

En god relasjon mellom barnet og kontaktpersonen er viktig for å sikre at barnet har tillit til barnevernstjenesten, og at barnevernstjenesten har god nok kunnskap om barnet til å treffe riktige beslutninger og vedtak. Det er en plikt for barnevernstjenesten å aktivt jobbe med relasjonen til barnet, selv om barnet i noen tilfeller ikke ønsker en slik relasjon. Plikten innebærer ikke at barnet skal tvinges inn i en relasjon, men at barnevernstjenesten skal kunne dokumentere hva som er gjort for å etablere, vedlikeholde og bedre relasjonen til barnet gjennom hele oppholdet. Det er naturlig at barnets kontaktperson har en sentral rolle i oppfølgingen av barnet og er med på å utføre de fleste av barnevernstjenestens oppgaver etter forskriften. Dette er likevel ikke et krav. Barnevernstjenesten bør ha anledning til å tilrettelegge oppfølgningen av barnet både ut fra hvordan den enkelte tjeneste er organisert og av hensyn til det enkelte barnet.

Så langt det er mulig bør kommunen tilstrebe å velge en kontaktperson som ikke skal forlate stillingen innen kort tid og ha et bevisst forhold til hvem i barnevernstjenesten som skal følge opp barnet. Kravet om kontaktperson innebærer at barnet og fosterhjemmet til enhver tid skal vite hvem som er barnets kontaktperson og hvordan barnet og fosterhjemmet kan komme i kontakt med vedkommende. Kontaktpersonen må være tilgjengelig for barnet og fosterhjemmet, og besvare henvendelser uten ugrunnet opphold. Det bør oppnevnes en midlertidig kontaktperson dersom barnets kontaktperson blir utilgjengelig for en periode, eksempelvis i forbindelse med lengre ferier, permisjoner eller sykefravær. Barnet og fosterhjemmet skal informeres så raskt som mulig om eventuelle bytter av kontaktperson. Ved bytte av kontaktperson er det særlig viktig at ny kontaktperson prioriterer å besøke barnet så raskt som mulig.

42.7.1.3 Oppfølgingen skal dokumenteres

Barnevernstjenesten skal dokumentere oppfølgingen av barnet og sine vurderinger av om barnet får hjelp og omsorg, jf. fosterhjemsforskriften § 8, fjerde ledd og barnevernsloven § 12-4 om barnevernstjenestens plikt til å føre journal.

Les mer om innholdet i oppfølgingsansvaret i barnevernsloven kapittel 8, og kapittel 33 om oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak, kapittel 34 om oppfølging etter akuttvedtak og kapittel 35 om oppfølging etter vedtak om omsorgsovertakelse.

42.7.2 Oppfølging av fosterfamilien

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp fosterfamilien, så lenge barnet er i fosterhjemmet, se barnevernsloven § 9-6 andre ledd og fosterhjemsforskriften § 9 annet og tredje ledd.

Barnevernstjenestens oppfølging av fosterfamilien skal være helhetlig og tilpasset fosterfamiliens behov. Dette innebærer at barnevernstjenesten må se ulike tiltak i sammenheng overfor fosterhjemmet. Barnevernstjenesten må jevnlig vurdere behovene for økonomiske, praktiske og faglige virkemidler. Barnevernstjenesten skal gi nødvendig råd, veiledning og støtte til fosterforeldrene og fosterforeldrenes egne barn. Se fosterhjemsforskriften § 9 andre ledd. Barnevernstjenestens ansvar for å følge opp fosterhjemmet omfatter all veiledning av fosterhjemmet, både individuell og generell veiledning.

Barnevernstjenesten skal lage en plan for oppfølging av fosterfamilien. Formålet med planen er å gi fosterforeldre økt forutsigbarhet om hvilken oppfølging de skal få fra barnevernstjenesten. Planen skal endres ved behov, i samarbeid med fosterforeldrene, jf. fosterhjemsforskriften § 9 tredje ledd.

Planen skal gi fosterforeldrene oversikt over nødvendige tiltak og støtte som settes inn i fosterfamilien. Barnevernstjenestens vurderinger av fosterfamiliens oppfølgingsbehov bør fremgå av planen. Det samme gjelder fosterforeldrenes egne meninger om behov for støtte, veiledning og annen oppfølging. Planen bør inneholde en oversikt over blant annet oppfølgingsbesøk og annen kontakt mellom fosterfamilien og barnevernstjenesten.

Ved tvangsopphold, bør barnevernstjenesten også se hen til plan for gjennomføring av samvær og kontakt som barnevernstjenesten skal lage etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om samvær, jf. barnevernsloven § 7-6. Gjennomføring av samvær berører fosterfamilien i stor grad, og bør derfor være tema i planen for oppfølging av fosterfamilien.

Barnevernstjenestens vurderinger av fosterfamiliens oppfølgingsbehov bør fremgå av planen, samt fosterforeldrenes egne meninger om behov for støtte, veiledning og annen oppfølging. Planen bør inneholde en oversikt over blant annet oppfølgingsbesøk og annen kontakt mellom fosterfamilien og barnevernstjenesten, samt eventuelle forsterkningstiltak. Planen skal endres ved behov, i samarbeid med fosterforeldrene.

Bufetat har ansvar for å følge opp spesialiserte fosterhjem og statlige beredskapshjem, jf. barnevernsloven § 9-6 andre ledd annet punktum. Bufetat må gi nødvendig informasjon til omsorgskommunen, som har ansvaret for å følge opp barnet. Dette står i fosterhjemsforskriften § 9 fjerde ledd.

42.7.3 Oppfølgingsbesøk

Barnevernstjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året, for å kunne oppfylle ansvaret etter fosterhjemsforskriften §§ 8 og 9. Oppfølgingsbesøkene skal skje ved stedlige besøk, jf. fosterhjemsforskriften § 10 første ledd.

Besøkene i fosterhjemmet er avgjørende for å kunne avdekke endringer i barnas behov og for å kunne gi fosterfamilien god veiledning og støtte. Hvor ofte det er nødvendig med oppfølgingsbesøk kan variere. Ved starten av oppholdet, ved oppstart på ny skole eller ved andre større hendelser i barnets, foreldrenes eller fosterforeldrenes liv, kan det være behov for hyppigere besøk enn i andre perioder.

Hvis barnevernstjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, kan barnevernstjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som har bodd i fosterhjem i mer enn to år. Barnevernstjenesten skal legge til rette for at barnet og fosterforeldrene får gitt uttrykk for sine meninger, før antall besøk reduseres. Se fosterhjemsforskriften § 10 tredje ledd. Det å redusere antall besøk, som anses som en viktig del av barnevernstjenestens oppfølging av både barnet og fosterhjemmet, bør skje i tett samarbeid med barnet. Det må tas hensyn til barnets alder og modenhet med hensyn til hvordan barnet medvirker, og hvordan barnets mening vektlegges, jf. barnevernsloven § 1-4.

Barnevernstjenesten skal legge til rette for at barnet fritt kan uttale seg om alle sider ved oppholdet i fosterhjemmet, også uten fosterforeldrene til stede, og gi barnet informasjon om hvordan opplysninger fra barnet kan bli benyttet. Barnevernstjenesten skal tilstrebe at samisktalende barn får snakke samisk i møte med den som gjennomfører oppfølgingsbesøk. Dette følger av fosterhjemsforskriften § 10 andre ledd og av barnevernsloven §§ 1-4 og 1-8.

Reglene om oppfølgingsbesøk gjelder tilsvarende for Bufetat når de har ansvar for å følge opp fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 10 fjerde ledd.

42.7.4 Oppfølgingsansvar og opplæringsansvar

Kommunenes oppfølgingsansvar er avgrenset mot Bufetats ansvar for å gi fosterhjem grunnleggende opplæring, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav a. Det er et krav at fosterforeldre skal gjennomføre grunnleggende opplæring, se fosterhjemsforskriften § 4 annet ledd. Kravet gjelder all opplæring som fosterforeldre bør gjennomføre for å kunne ivareta sitt oppdrag, både før og etter at fosterbarnet har flyttet inn. Det er Bufetats ansvar å gi fosterhjem opplæring, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd a.

42.7.4.1 Informasjon til barnet og fosterhjemmet

Barnevernstjenestens ansvar for å gi barnet og fosterforeldre nødvendige opplysninger er regulert i fosterhjemsforskriften § 11. Ansvaret følger også av barnevernsloven § 1-4, § 5-4.

42.7.4.2 Informasjon til barnet

Etter fosterhjemsforskriften § 11 første ledd skal barnevernstjenesten gi barnet tilpasset informasjon om hva det vil si å bo i fosterhjem, og om bakgrunnen for at barnet bor i fosterhjem. Barnevernstjenesten skal avklare med fosterforeldrene hvordan barnet skal bli informert.

For å være i stand til å utøve sin rett til å medvirke, er det en grunnleggende forutsetning at barnet forstår hva som skjer i saken, og den informasjonen som blir gitt. Barnevernstjenesten har derfor et ansvar for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon om bakgrunnen for fosterhjemsoppholdet. Det overordnede målet er at barnet gis anledning til å eie sin egen historie, og at barnet hele veien er informert om hva som skal skje, og hvorfor. God informasjon til barnet vil bidra til at barnet forstår sin egen situasjon, og støttes til å være en aktiv deltager i sin egen barnevernssak. Forståelse for situasjonen vil også bidra til økt forutsigbarhet og en følelse av kontroll for barnet. For å øke tryggheten hos barnet er det av særlig betydning å gi tilrettelagt og forståelig informasjon om saken, og forklare hva som foregår i barnets livssituasjon. Informasjon må tilpasses barnets alder og modenhet.

42.7.4.3 Informasjon til fosterforeldrene

Barnevernstjenesten skal gi fosterforeldrene de opplysninger som er nødvendig for at fosterforeldrene skal kunne ivareta omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten skal ved behov gi opplysninger skriftlig. Dette følger av fosterhjemsforskriften § 11 andre ledd. Fosterforeldre er avhengige av å få informasjon om barnet for å kunne ivareta omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene. Det kan være behov for å gi fosterforeldrene opplysninger blant annet om barnets forhistorie, helseopplysninger, tidligere hjelpetiltak, barnets forhold til familie og nettverk, barnets interesser og ressurser, barnets reaksjon på vedtak om opphold i fosterhjem mv.

Det må alltid gjøres en konkret vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendig å gi til fosterforeldrene, for at de skal kunne utøve omsorgen for barnet på en god måte. Opplysninger til fosterforeldre og andre om barnet og barnets familie må ses i lys av at både barnevernstjenesten og fosterforeldre er omfattet av taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1. Taushetsplikten omfatter alle opplysninger om fosterbarnet og om foreldrene. Barnevernstjenesten kan likevel, uten hinder av taushetsplikt, gi fosterforeldrene alle opplysninger som er nødvendige for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sitt ansvar for barnet, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og 4.

Det er ikke et krav om at opplysningene skal forelegges skriftlig for fosterforeldrene. Bakgrunnen er blant annet at det kan være utfordrende for fosterforeldre å oppbevare taushetsbelagte opplysninger på en tilfredsstillende måte. Barnevernstjenesten har et løpende ansvar for at fosterforeldrene har den informasjonen de trenger, av hensyn til barnets omsorgssituasjon. Det innebærer at barnevernstjenesten må sørge for å gi fosterforeldrene den informasjonen som er nødvendig for at fosterforeldrene kan ivareta sitt ansvar for å gi barnet god omsorg.

Barnevernstjenesten skal gi nødvendige opplysninger til barnehage, skole og andre instanser fosterforeldrene skal samarbeide med. Barnevernstjenesten skal orientere fosterforeldrene om at slike opplysninger er gitt og til hvem. Etter avtale med barnevernstjenesten kan fosterforeldrene formidle denne informasjonen. Dette står i fosterhjemsforskriften § 11 tredje ledd.

Barnevernstjenesten skal avklare hvilke opplysninger om barnet som kan gis til fosterforeldrenes egne barn, familie og øvrig nettverk, jf. fosterhjemsforskriften § 11 fjerde ledd.

42.7.5 Samarbeid mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene

Et samarbeid mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene er nødvendig for å kunne gi barnet den hjelpen det trenger, og for at barnevernstjenesten og fosterforeldrene skal kunne ivareta sitt ansvar etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten og fosterforeldrene har derfor en plikt til å samarbeide med hverandre, se fosterhjemsforskriften § 3. Barnevernstjenesten og fosterforeldrene skal samarbeide om å gi barnet et trygt og godt fosterhjem med forsvarlig omsorg.

Barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med fosterforeldrene følger også av barnevernstjenestens ansvar for forsvarlig saksbehandling, tjenester og tiltak, jf. barnevernsloven § 1-7, og av ansvaret for å følge opp barnet og fosterfamilien, jf. barnevernsloven kapittel 8 og § 9-6.

Fosterforeldrenes ansvar for å samarbeide med barnevernstjenesten følger også av ansvaret for å ivareta omsorgen for barnet, jf. barnevernsloven § 9-3. Fosterforeldrene skal så langt som mulig samarbeide med foreldrene og andre som skal ha samvær og kontakt med barnet. Fosterforeldrene skal også samarbeide med tjenesteytere som skal bistå barnet og fosterforeldrene. Barnevernstjenesten skal bistå fosterforeldrene i slikt samarbeid.

Fosterforeldrene skal så langt som mulig samarbeide med foreldrene og andre som skal ha samvær og kontakt med barnet. Fosterforeldrene skal også samarbeide med tjenesteytere som skal bistå barnet og fosterforeldrene. Barnevernstjenesten skal bistå fosterforeldrene i slikt samarbeid. Se fosterhjemsforskriften § 3.

Gjennomføringen av samværet (hvilke dager samværet skal skje, hyppighet, tid og sted og eventuelt andre kriterier for samværet) berører fosterfamilien i stor grad, og bør derfor være tema i planen for oppfølging av fosterfamilien, se punkt 42.7.2.

Dersom barneverns- og helsenemnda har bestemt at det skal være tilsyn under samværet, kan ikke barnevernstjenesten pålegge fosterforeldrene å være tilsynsansvarlig.

Dersom barnevernstjenesten vurderer å øke samværet eller andre vesentlige endringer i samværet barnet skal ha med foreldre eller andre, skal barnevernstjenesten ikke gjøre det uten at spørsmålet er drøftet med barnet og fosterforeldrene. Dette følger av barnevernstjenestens ansvar for forsvarlig saksbehandling, tjenester og tiltak, jf. barnevernsloven § 1-7, og av ansvaret for å følge opp barnet og fosterfamilien, jf. barnevernsloven kapittel 8 og § 9-6.

42.7.6 Flytting av barnet fra fosterhjemmet

Barnevernstjenesten kan vedta at barnet skal flytte dersom det er nødvendig på grunn av endrede forhold, eller dersom det er til barnets beste. Barnevernstjenestens vedtak i en sak om flytting kan påklages til barneverns- og helsenemnda. Dette står i barnevernsloven § 5-5. Barnevernstjenesten skal informere fosterforeldrene så tidlig som mulig dersom den vurderer det som aktuelt å flytte barnet ut av fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 12 første ledd.

Fosterforeldre har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5 og før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves etter barnevernsloven § 5-7, jf. barnevernsloven § 9-8 første ledd. Fosterforeldrene har klagerett på barnevernstjenestens vedtak om flytting etter § 5-5, se punkt 42.11. andre ledd.

42.8.1 Omsorg og beslutningsmyndighet for barnet

Uavhengig av bakgrunnen for at barnet bor i fosterhjem, er det fosterforeldrene som utøver den daglige omsorgen for barnet. Fosterforeldrene utøver omsorgen for barnet på vegne av foreldrene eller på vegne av barnevernstjenesten.

Når fosterhjem benyttes som hjelpetiltak, utøver fosterforeldrene omsorgen på vegne av foreldrene. Når barnevernstjenesten har fattet akuttvedtak, og når barneverns- og helsenemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, utøver fosterforeldrene omsorgen på vegne av barnevernstjenesten. Se fosterhjemsforskriften § 13 første ledd første punktum.

Når barnevernstjenesten har omsorgen for barnet, utøver fosterforeldrene omsorgen på vegne av barnevernstjenesten, og kan treffe alle avgjørelser på vegne av barnet som omfattes av barnevernstjenestens myndighet. Dersom barnet bor i fosterhjem på frivillig grunnlag, skal omsorgen utøves i samarbeid med foreldrene. Se barnevernsloven § 5-4 og fosterhjemsforskriften § 13 første ledd annet punktum. Se eget Rundskriv om ansvarsforhold og beslutningsmyndighet for barn om bor i fosterhjem eller på institusjon

Fosterforeldrene skal legge til rette for at barnet får medvirke i alle forhold som vedrører barnet i fosterhjemmet i henhold til barnevernsloven § 1-4. Fosterforeldrene skal høre hva barnet har å si, og legge vekt på barnets synspunkter i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig, jf. barnevernsloven § 9-2. Se fosterhjemsforskriften § 13 tredje ledd.

Fosterforeldre kan ikke utøve tvang, men har rett og plikt til å utøve grensesetting innenfor det som følger av deres ansvar for å utøve omsorgen for barnet. Det forventes at fosterforeldre handler som foreldre flest i grensesettingssituasjoner. De har ikke en snevrere eller videre adgang til grensesetting enn foreldre. Det er ikke adgang til å bruke vold som ledd i oppdragelsen av barnet. Dette følger av barneloven § 30 andre ledd.

42.8.2 Informasjon til barnevernstjenesten og tilgang til fosterhjemmet

Fosterforeldrene må informere barnevernstjenesten om forhold i fosterhjemmet som barnevernstjenesten bør kjenne til. Dette innebærer blant annet at fosterforeldrene skal holde barnevernstjenesten orientert om barnets helse og behov for helsehjelp. Det samme gjelder forhold knyttet til barnets familie og nettverk. Se fosterhjemsforskriften § 14 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

Hvilke forhold som er relevante må vurderes konkret, og opp mot barnevernstjenestens ansvar for barnet. Ved frivillige opphold i fosterhjem er det viktig at foreldrene informeres om relevante forhold. For eksempel vil forhold vedrørende barnets helse kunne være relevant. Det er viktig at det avklares hvordan fosterforeldrene skal følge opp barnets helsebehov. Barnets helsebehov kan være kjent ved innflytting, eller det kan oppstå særlige behov underveis. Dersom det inntreffer forhold ved barnets helse som har betydning for barnets omsorgssituasjon, er det viktig at fosterforeldrene informerer barnevernstjenesten om dette slik at barnet kan få nødvendig oppfølging. Det er også nødvendig at barnevernstjenesten får opplysninger, for å kunne ivareta sitt omsorgsansvar, i de tilfellene de har overtatt omsorgen for barnet. Fosterforeldrene må holde barnevernstjenesten løpende orientert om barnets helse og eventuelle behov for helsehjelp.

Fosterforeldrene kan for kortere perioder la barnet være hos personer de har tillit til, og barnet kan delta på kortere turer og lignende med slike personer. Feriereiser, barnepass eller lignende utover dette må avklares med barnevernstjenesten. Se fosterhjemsforskriften § 14 andre ledd første og annet punktum. Det er mange forhold som spiller inn i vurderingen av behovet for tett kontakt med og løpende avklaringer mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene, herunder om det holder med generelle avklaringer og når det må avklares fra sak til sak. For eksempel vil det ha stor betydning hvor lenge barnet har bodd i fosterhjemmet og hva som er barnets situasjon. I saker hvor det er bekymring for hvordan barnet fungerer i det daglige, er det særlig viktig at barnevernstjenesten er godt informert om valg fosterforeldre tar for barnet. Det vil også ha betydning hvilken tilknytning barnet har til fosterhjemmet, herunder om barnet bor hos familie eller nettverk. Turer av lengre varighet og turer utenlands vil det være behov for å avklare med barnevernstjenesten. Formålet er å sørge for at barnevernstjenesten har nødvendig oversikt over barnets situasjon og anledning til å kontakte både fosterhjemmet og barnet. Det må også ses i sammenheng med barnevernstjenestens ansvar for å ivareta foreldrenes behov for informasjon. Det vil likevel som regel ikke være naturlig at fosterforeldre informerer om enhver helgetur, men barnevernstjenesten bør være kjent med om fosterfamilien har faste feriesteder eller liknende som de jevnlig besøker. Fosterforeldrene må utvise skjønn, og eventuelt ta det opp med barnevernstjenesten dersom det er tvil om behovet for informasjon.

Fosterforeldrene skal informere barnevernstjenesten i god tid dersom de skal flytte til nytt bosted. Se fosterhjemsforskriften § 14 andre ledd tredje punktum.

Fosterforeldrene skal så tidlig som mulig informere barnevernstjenesten ved samlivsbrudd, og samarbeide med barnevernstjenesten for å ivareta barnet. Barnevernstjenesten må samtidig vurdere om barnet kan fortsette å bo hos en eller begge fosterforeldre, og eventuelt kontakten barnet skal ha med fosterforeldrene. Se fosterhjemsforskriften § 14 tredje ledd.

Fosterforeldrene skal gi barnevernstjenesten og barnets tilsynsperson adgang til hjemmet og til de opplysninger som er nødvendige for å kunne følge opp barnet og fosterfamilien, og føre tilsyn med barnet. Se fosterhjemsforskriften § 14 fjerde ledd.

42.8.3 Fosterforeldres taushetsplikt

Fosterforeldre er omfattet av taushetsplikten etter § 13-1 første og andre ledd i barnevernsloven. Fosterforeldrenes taushetsplikt er ikke nærmere presisert i loven. Fosterhjemsforskriften § 15 gir utfyllende regler.

Fosterforeldre har taushetsplikt om de forhold de får kjennskap til om barnet og barnets familie. Taushetsplikten gjelder også etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet. Dette står i barnevernsloven § 13-1 og i fosterhjemsforskriften § 15 første ledd.

Fosterforeldre kan gi opplysninger til barnehage, skole, andre offentlige instanser og helsepersonell når det er nødvendig for at fosterforeldrene skal kunne utøve omsorgen for barnet i det daglige, jf. fosterhjemsforskriften § 15 andre ledd. Det er ikke nødvendig at slike opplysninger gis i samråd med barnevernstjenesten. Det avgjørende er om videreformidling av opplysninger er nødvendig for fosterforeldrenes utøving av omsorg for barnet.

Barnevernstjenesten må avklare hvilke opplysninger om barnet som uten hinder av taushetsplikten kan gis til fosterforeldrenes familie og øvrig nettverk. Ved frivillige opphold må det i tillegg avklares med barnets foreldre hvilke opplysninger som kan gis. Se fosterhjemsforskriften §15 tredje ledd. Dette er ikke en hjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger, men en presisering av at fosterforeldrene må avklare deling av opplysninger med barnevernstjenesten for å ivareta barnets personvern.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå en skriftlig avtale om barnevernstjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser, jf. barnevernsloven § 9-7 og fosterhjemsforskriften § 7. Bestemmelsene gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for at barnet flytter i fosterhjem. Det er barnevernstjenestens plikt å sørge for at det inngås en fosterhjemsavtale.

Ved opphold i fosterhjems etter vedtak om omsorgsovertakelse skal mal for fosterhjemsavtale benyttes. Ved frivillige opphold og akuttopphold skal avtalen benyttes så langt den passer.

Ved opphold i fosterhjem som blir tilbudt av Bufetat, må fosterforeldrene inngå en avtale med Bufetat, i tillegg til fosterhjemsavtalen som inngås med kommunen.

Fosterhjemsavtalen består av «mal for fosterhjemsavtale» og følgende fem vedlegg:

• Vedtak om økonomisk godtgjøring til fosterforeldre
• Vedtak om oppfølging av fosterforeldre
• Plan for oppfølging av fosterfamilien
• Samværsplan
• Fullmaktsskjema for fosterforeldre

Fullmaktsskjema for fosterforeldre viser hvilke handlinger fosterforeldrene kan gjøre på vegne av barnevernstjenesten i forbindelse med sin daglige omsorg for fosterbarnet. Fullmakten angir også hvilken utvidet beslutningsmyndighet barnevernstjenesten kan delegere til fosterforeldrene etter en konkret vurdering.

Bufdir har utarbeidet to veiledere som skal gjennomgås med fosterforeldrene før barnevernstjenesten inngår avtale om fosterhjemsoppdrag:

• Veileder om fosterforeldrenes og barnevernstjenestenes ansvar når et barn bor i fosterhjem
• Veileder om fosterforeldres arbeidsrettslige stilling og sosiale rettigheter.

Mal for fosterhjemsavtale og tilhørende vedlegg og veiledere kan lastes ned her.

42.9.1 Deler av fosterhjemsavtalen er enkeltvedtak

Avgjørelser om økonomisk godtgjøring til fosterforeldre og oppfølging av fosterforeldre (inkludert frikjøp og avlastning) er å regne som enkeltvedtak, se brev fra Barne- og familiedepartementet av 25. september 2023. Dette innebærer at når barnevernstjenesten tar beslutninger om omfanget av den økonomiske godtgjøringen til fosterforeldre, samt omfanget av og innholdet i oppfølgingen av fosterforeldre, kommer forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak til anvendelse. Dette er regler om saksforberedelse, krav til selve vedtaket og regler om klage og omgjøring. Statsforvalter er klageinstans for enkeltvedtak som fattes av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten har plikt til å informere fosterforeldre om klageadgangen.

Den oppfølging og råd og veiledning fosterforeldre får av kontaktperson i barnevernstjenesten ved for eksempel fosterhjemsbesøk, i møter og samtaler skal det ikke treffes enkeltvedtak om.

42.9.1.1 Inngåelse av nye fosterhjemsavtaler

Før fosterhjemsavtale inngås, må barnevernstjenesten legge fram for potensielle fosterforeldre hvilke rammer som vil ligge til grunn for fosterhjemsoppdraget, herunder økonomiske rammer og oppfølging fra barnevernstjenesten. Dersom fosterforeldrene ikke aksepterer rammene barnevernstjenesten tilbyr, skal det ikke inngås fosterhjemsavtale. Dersom fosterforeldrene aksepterer rammevilkårene, inngås fosterhjemsavtale og barnevernstjenesten skal fatte enkeltvedtak om økonomisk godtgjøring og utgiftsdekning, samt oppfølging (herunder evt. frikjøp og avlastning).

Det er ikke av rettslig betydning om avgjørelsene om økonomisk godtgjøring og oppfølging fremgår av ett eller flere vedtak. Det vil være naturlig å hjemle vedtakene i barnevernsloven § 9-6 andre ledd, jf. barnevernsloven § 1-7. Det vil også være naturlig å vise til relevante bestemmelser i fosterhjemsforskriften. Se brev fra Barne- og familiedepartementet av 18.10.2023.

42.9.1.2 Om eksisterende fosterhjemsavtaler

Eksisterende avtaler mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre om økonomisk godtgjøring og oppfølging anses som enkeltvedtak truffet i form av en avtale. Dette innebærer at det ikke er behov for å fatte nye vedtak dersom det foreligger en inngått fosterhjemsavtale.

Dersom fosterforeldre mener at den økonomiske godtgjøringen eller oppfølgingen de mottar (inkludert frikjøp og avlastning) ikke er tilstrekkelig, kan de henvende seg til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten kan be om at fosterforeldre skriftlig fremsetter en søknad som beskriver det endrede behovet. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av behovet og kan enten innvilge, delvis innvilge eller avslå søknaden. Avgjørelsen regnes som et enkeltvedtak.

42.9.1.3 Spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som tilbys av Bufetat

For spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som Bufetat tilbyr, er det Bufetat som er fosterforeldrenes oppdragsgiver og som beslutter rammevilkårene for fosterhjemsoppdraget. Bufetats beslutning om godtgjøring til og oppfølging av fosterforeldrene i spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem er et enkeltvedtak. Dette innebærer at Bufetat må følge saksbehandlingsreglene som gjelder for enkeltvedtak. Fosterforeldrene kan klage på Bufetats beslutning om økonomisk godtgjøring og oppfølging, herunder frikjøp og avlastning. Det er Bufdir som er klageinstans for vedtak truffet av Bufetat.

42.9.2. Økonomiske rammevilkår for fosterforeldre

Avgjørelser om økonomiske rammevilkår for fosterforeldre skal treffes som et enkeltvedtak. Dette gjelder både avgjørelser om fosterhjemsgodtgjøring og oppfølging i form av økonomiske virkemidler, som for eksempel frikjøp. Bufdir har utarbeidet faglige anbefalinger om økonomiske rammer for fosterforeldre. Anbefalingene skal bidra til økt forutsigbarhet for fosterforeldre og redusere uenighet mellom fosterhjemmene og barnevernstjenesten. Anbefalingene er Bufdirs råd til kommunene basert på kunnskap om praksis, behov og virksomme tiltak på fosterhjemsområdet. Når barnevernstjenesten skal treffe vedtak om økonomisk godtgjøring til fosterforeldre, må kommunen ta utgangspunkt i de faglige anbefalingene om dette.

Anbefalingene gjelder ordinære fosterhjem, herunder fosterhjem i barnets familie og nære nettverk.

42.9.2.1 Godtgjøring og utgiftsdekning

Fosterforeldrene skal motta godtgjøring og utgiftsdekning, jf. barnevernsloven § 9-6 andre ledd første punktum. Barnevernstjenesten skal utbetale godtgjøring og utgiftsdekning hver måned. Dette følger av fosterhjemsavtalen. Godtgjøringen er skattepliktig, mens utgiftsdekningen er skattefri. Godtgjøring er ment som kompensasjon for oppgavene som følger av fosterhjemsoppdraget. Utgiftsdekning skal dekke fosterforeldrenes utgifter ved å ha et barn boende hos seg.

Det nærmere innholdet i godtgjøring og utgiftsdekning vil kunne variere mellom fosterhjem, og nivået på ytelsene må vurderes konkret i hver enkelt sak.

42.9.2.2 Frikjøp

Med frikjøp menes inntektskompensasjon for fosterforeldre som ikke kan være i ordinært arbeid på grunn av fosterhjemsoppdraget

42.9.2.3 Kompensasjon for manglende opptjening av tjenestepensjon

Barnevernstjenesten skal gi fosterforeldre godtgjøring for å kompensere for manglende opptjening av tjenestepensjon, når de på grunn av fosterhjemsoppdraget helt eller delvis ikke er i annet arbeid, jf. barnevernsloven § 9-6 andre ledd andre punktum. Fosterforeldre får godgjøring uavhengig av frikjøpsgrad, og fra første dag de frikjøpes. Det er barnevernstjenesten som beslutter hvor mye de skal kompensere den enkelte fosterforelder for pensjon. Godtgjøringen er skattepliktig. Avgjørelser om frikjøp og kompensasjon for manglende opptjening av tjenestepensjon er enkeltvedtak, og ved uenighet mellom fosterforeldrene og barnevernstjenesten kan fosterforeldrene klage på vedtaket til statsforvalteren.

Fosterforeldre bestemmer selv hvordan de vil bruke godtgjøringen. Det er ikke krav om at godtgjøringen brukes til å spare til pensjon. Fosterforeldre som ønsker å bruke godtgjøring til pensjon, kan gjøre det på forskjellige måter, for eksempel:

• Som alle privatpersoner, kan fosterforeldre opprette en individuell pensjonssparing (IPS).
• Fosterforeldre regnes som frilansere, og kan derfor opprette en innskuddspensjonsordning i henhold til innskuddspensjonsloven som beløpet innbetales til.
• Hvis en fosterforelder har permisjon fra sin vanlige jobb, kan det også være mulig å betale innskudd til arbeidsgivers ordning i permisjonsperioden.

Banker, pensjonsforsikringsforetak og fosterforeldrenes arbeidsgivere har mer informasjon om de forskjellige ordningene. Det er fosterforelderen selv som eventuelt må opprette den/de ordningen(e) som vedkommende ønsker å bruke godtgjøringen på.

42.9.2.4 Overgang til pleiepenger for frikjøpte fosterforeldre

Det følger av folketrygdloven § 9-10 at «et medlem som har omsorg for barn under 18 år, har rett til pleiepenger når barnet på grunn av sykdom, skade eller lyte har behov for kontinuerlig tilsyn og pleie, og medlemmet derfor må være borte fra arbeidet.»

Denne bestemmelsen gjelder også for barn som bor i fosterhjem. Dersom barnet oppfyller vilkårene, kan en eller begge fosterforeldrene søke NAV om pleiepenger dersom fravær fra arbeid er nødvendig for å ivareta barnets behov for tilsyn og pleie.

Fosterforeldrene vil ved overgang fra frikjøp til pleiepenger motta ytelser fra NAV etter folketrygdloven. Dette kan medføre endringer med hensyn til størrelse på månedlige utbetalinger, feriepenger, pensjon o.l. Barnevernstjenesten må vurdere behov for godtgjøring eller annen kompensasjon som følge av overgangen til pleiepenger. Fosterforeldrene som mottar pleiepenger og på grunn av fosterhjemsoppdraget helt eller delvis ikke er i annet arbeid, har rett på kompensasjon for manglende opptjening av tjenestepensjon, se punkt 42.9.2.3.

Barnevernstjenestens avgjørelser skal treffes ved enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalter.

42.9.2.5 Barnetrygd

I tillegg til fosterhjemsgodtgjøringen skal barnetrygden gå til fosterforeldrene. Den skal bidra til å dekke kostnadene ved å forsørge fosterbarnet.

42.9.2.6 Engangsutgift ved oppstart

Barnevernstjenesten skal i samarbeid med fosterforeldrene sørge for at barnet når det flytter inn i fosterhjemmet medbringer tilfredsstillende klær og utstyr for sommer- og vinterbruk, og kommunen skal dekke utgiftene i forbindelse med dette. Eventuelt kan kommunen stille midler til rådighet for fosterforeldrene slik at barnet blir utstyrt som nevnt i løpet av det første året.

42.9.2.7 Nødvendige ekstrautgifter

Alle nødvendige utgifter knyttet til fosterhjemsoppholdet skal dekkes av barnevernstjenesten. Alle løpende utgifter anses dekket av det beløp som månedlig ytes i utgiftsdekning og av barnetrygden. I tillegg til løpende utgifter, skal barnevernstjenesten dekke nødvendige ekstrautgifter som oppstår i løpet av fosterhjemsoppholdet, herunder blant annet:

• Utlegg til behandling og lignende som ikke dekkes av folketrygden
• Tannbehandling som ikke dekkes av folketrygden
• Utgifter som knytter seg til eventuell funksjonshemming som ikke dekkes av folketrygden eller av annet lovverk
• Utgifter til konfirmasjon eller tilsvarende handlinger
• Utgifter til barnehage eller skolefritidsordning
• Utgifter til nødvendig skyss til skole/barnehage når barnet har behov for å opprettholde kontakt med sitt opprinnelige nærmiljø. Dette gjelder ikke når skyssen dekkes av fylkeskommunen i henhold til opplæringslovens bestemmelser
• Utgifter i forbindelse med sports- eller fritidsaktiviteter ut ifra en konkret vurdering av behov og kostnad
• Utgifter til utdanning utover grunnskolen frem til avsluttet videregående skole
• Spesielle utgifter ved flytting fra fosterhjemmet - Reiseutgifter i forbindelse med samværsordninger, behandlingstiltak for barnet, nødvendig møtevirksomhet o.l.
• Tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med avtalte møter, kurs, veiledning og lignende

Søknad om dekning av ekstrautgifter skal rettes til barnevernstjenesten. Utgiftene skal dokumenteres. Barnevernstjenestens beslutning skal treffes som enkeltvedtak.

Istedenfor å fatte enkeltvedtak for hver enkelt utgiftsdekning, kan barnevernstjenesten vedta en fast ekstra utgiftsdekning. Ved slik fast utgiftsdekning må det klart fremkomme hvilke utgiftsposter dekningen omfatter.

42.9.2.8 Dekning av skade som påføres fosterhjemmet

Barnevernstjenesten skal dekke fosterhjemmets kostnader i forbindelse med skader barnet måtte påføre fosterhjemmet når skadene ikke kan tilskrives fosterforeldrenes åpenbare forsømmelse av mulighet til å forhindre skaden. Dette gjelder både person- og tingskader. Dersom skaden dekkes av forsikringsavtale som fosterforeldrene har, skal egenandel og eventuell økning av forsikringspremie betales av barnevernstjenesten. Ansvaret for skader barnet måtte påføre tredjemann reguleres av alminnelige erstatningsrettslige regler.

42.9.2.9 Forsikring og dekning fra folketrygden

Barnevernstjenesten skal tegne ulykkesforsikring for fosterbarnet, hvis barnet ikke dekkes av fosterforeldrenes egne forsikringsordninger. Dersom det er nødvendig, skal barnevernstjenesten også tegne reiseforsikring for fosterbarnet, hvis barnet ikke dekkes av fosterforeldrenes egen forsikringsordning. Fosterforeldrene skal søke grunnstønad og/eller hjelpestønad fra folketrygden for de fosterbarn hvor det er aktuelt. Barnevernstjenesten skal bistå i søknadsprosessen dersom fosterforeldrene ønsker det.

Fosterforeldre har i utgangspunktet ikke partsstatus i en barnevernssak. Les mer om fosterforeldres partsrettigheter i kapittel 6.5. Partsrettigheter kan innvilges etter en konkret vurdering i samsvar med forvaltningslovens regler. Det skal mye til før fosterforeldre er å anse som part etter forvaltningsloven i en barnevernssak. Barnevernstjenesten må imidlertid samarbeide tett med fosterfamilien for å kunne kjenne til barnets og fosterfamiliens behov. Fosterforeldrene har viktig kunnskap om barnet, og barnevernstjenesten må som regel innhente deres synspunkter før viktige beslutninger om barnet skal tas.

Fosterforeldre kan klage på vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5. Barnevernstjenesten kan vedta at barnet skal flytte bare dersom det er nødvendig på grunn av endrede forhold, eller dersom det er til barnets beste, jf. § 5-5. Se punkt 42.7.6.

En klagesak etter § 5-5 skal forberedes av kommunen etter bestemmelsene i forvaltningsloven. Dersom klagen ikke tas til følge, skal saken sendes til nemnda.
En klagerett utløser ikke i seg selv partsstatus i saken om flytting, eller andre prosessuelle rettigheter utover å klage på barnevernstjenestens vedtak.
En klage innebærer ikke utsatt iverksettelse av flyttevedtaket. Hovedregelen etter forvaltningsloven er at flyttevedtaket i utgangspunktet iverksettes straks det er fattet, selv om vedtaket er påklaget. Spørsmål om utsatt iverksettelse reguleres av forvaltningsloven.

42.12.1 Tilsyn med barn i fosterhjem

Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvar for å føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet. Kommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjemmet fra innflyttingstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å kontrollere at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og at forutsetningene for oppholdet blir fulgt opp. Kommunen skal sørge for at de som skal utøve tilsynet får nødvendig opplæring og veiledning. Dette følger av barnevernsloven § 9-10 og er utdypet i fosterhjemsforskriften kapittel 5. Fosterhjemsforskriftens bestemmelser om tilsyn er utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med at barnet får forsvarlig omsorg, og at forutsetningene i vedtaket følges opp. Dette omfatter også tilsyn med at barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn ivaretas på en hensiktsmessig måte, herunder samiske barns særskilte rettigheter, jf. fosterhjemsforskriften § 16 først ledd.

Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barn i fosterhjem fra barnet flytter inn i fosterhjemmet, og frem til barnet fyller 18 år, jf. fosterhjemsforskriften § 16 andre ledd første punktum. Et fosterhjemsopphold kan vare også etter at barnet har fylt 18 år, men det skal ikke føres tilsyn med barnet etter at barnet er blitt myndig.

Det skal gå klart frem av fosterhjemskommunens delegasjonsreglement hvilken instans i kommunen som skal føre tilsynet jf. fosterhjemsforskriften § 16 andre ledd annet punktum. Det er stor frihet for kommunene med hensyn til hvordan de organiserer tilsynet. Kommunene kan for eksempel velge å legge ansvaret for tilsynet til en av de andre tjenestene i kommunen og de kan velge å ansette egne personer til å føre tilsyn. Det er imidlertid viktig at det ved valg av organisasjonsmodell tas hensyn til uavhengighet overfor barnevernstjenesten og fosterforeldrene, slik at det blant annet kan skapes troverdighet i tilsynssituasjonen.

Fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan skriftlig avtale at omsorgskommunen skal føre tilsyn, jf. fosterhjemsforskriften § 16 tredje ledd. Omsorgskommunen overtar i slike tilfeller det ansvaret som forskriften §§ 16 til 19 legger til fosterhjemskommunen.

Det følger av fosterhjemsforskriften § 16 fjerde ledd at omsorgskommunen ved godkjenning av fosterhjemmet, skal orientere både barnet og fosterforeldrene om fosterhjemskommunens ansvar for tilsynet og hvem som skal føre tilsyn. Barnet skal informeres om at det når som helst kan ta opp problemer i fosterhjemmet eller i forholdet til barnevernstjenesten. Barnets foreldre må også få slik informasjon. Dersom det ikke er hensyn som taler mot det, bør foreldrene få informasjon om hvem som skal føre tilsyn. Det skal så langt det er mulig orienteres om hvem som skal føre tilsynet, ikke bare hvilken tjeneste i kommunen som har ansvaret. Bufdir har laget en egen veileder om tilsyn med barn i fosterhjem.

Når det gjelder tilsyn med barn i fosterhjem med særlige forutsetninger, jf. barnevernsloven § 6-3 første ledd, er det statsforvalteren som har ansvar for å føre tilsyn.

42.12.2 Tilsynsperson

Fosterhjemskommunen skal gi tilsynsoppgaver til personer som er egnet til å utføre oppgaven. Det skal legges vekt på om tilsynspersonen kan ivareta oppgaven over tid, jf. fosterhjemsforskriften § 17 første ledd første og annet punktum. Det kan gjøre det lettere for barnet å oppnå tillit og trygghet i tilsynssituasjonen dersom samme person kan utføre tilsynet, og bidra til bedre kvalitet i observasjoner. Det er imidlertid ikke et krav at samme person kan føre tilsynet over tid.

Hva som ligger i egnethetskravet beror på en konkret, skjønnsmessig vurdering. Men ofte vil det i kravet ligge en forutsetning om at den som fører tilsyn har nødvendig erfaring og/eller kunnskap om arbeid med barn. Det er imidlertid ikke et ubetinget krav om forutgående erfaring og kunnskap om arbeid med barn. Det er viktig å se kompetansekravene til tilsynspersonene i sammenheng med kommunens opplærings- og veiledningsansvar. En god opplæring vil sikre nødvendig kompetanse ved utøvelsen av tilsynet.

Tilsynspersonen skal ha en tilstrekkelig uavhengig funksjon overfor barnevernstjenesten og fosterforeldrene, jf. fosterhjemsforskriften § 17 første ledd tredje punktum. Uavhengighet er nødvendig for å etablere legitimitet og troverdighet i tilsynssituasjonen, og er et viktig element ved vurderingen av om tilsynet kan anses som forsvarlig. Dersom barnet for eksempel bor i et fosterhjem i omsorgskommunen, og tilsynspersonen har tilknytning til barnevernstjenesten, må uavhengigheten ivaretas ved tilsynspersonen uansett ikke har hatt direkte befatning med barnevernssaken.

Der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal det tilstrebes at tilsynspersonen har samme kulturelle eller språklige tilhørighet som barnet, eller har kompetanse i barnets kulturelle eller språklige bakgrunn, jf. fosterhjemsforskriften § 17 første ledd fjerde punktum. Det vil ikke nødvendigvis alltid være slik at en tilsynsperson med samme tilhørighet som barnet, er det barnet selv ønsker. Det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte situasjon, og det må legges til rette for barnets medvirkning, jf. barnevernsloven § 1-4.

Fosterhjemskommunen skal gi tilsynspersonen nødvendig opplæring og veiledning jf. fosterhjemsforskriften §17 andre ledd første punktum. Fosterhjemskommunen er faglig ansvarlig for tilsynspersonene, og må sikre at de får nødvendig opplæring og veiledning før og under tilsynsarbeidet.

Opplæringen skal blant annet omfatte rammene for barnevernstjenestens ansvar for barnet, tilsynsfunksjonen, samtaler med barn, kunnskap om omsorgssvikt, rapportskriving og barnets rettigheter, jf. annet punktum. Opplistingen av hva opplæringen skal omfatte er ikke uttømmende. Hva som er nødvendig opplæring, vil kunne variere ut fra individuelle forutsetninger og behov. Alle tilsynspersoner må imidlertid få en grunnleggende opplæring om blant annet tilsynsfunksjonen, kunnskap om omsorgssvikt, det å samtale med barn, rapportskriving, barnets rettigheter og barnevernstjenestens ansvar for barnet. For å kunne gjennomføre gode tilsyn, må tilsynspersonen ha systemforståelse og rolleforståelse kombinert med kunnskap om barn. I nødvendig opplæring ligger det at tilsynspersonen må gis generell kunnskap og kompetanse, blant annet om barns rettigheter, om å samtale med barn i en krevende og utsatt livssituasjon, om omsorgssvikt, om barnevernstjenestens ansvar for barn som bor i fosterhjem, og om kommunens tilsynsansvar og tilsynsfunksjonen som sådan. Det må også gis tilstrekkelig opplæring til å kunne forstå og samhandle med barn på en god og hensiktsmessig måte. Videre må tilsynspersonen få nødvendig opplæring i å skrive tilfredsstillende rapporter etter tilsynsbesøkene. Kommunen må også sørge for nødvendig veiledning i forbindelse med gjennomføring av tilsyn for det enkelte barn. Kunnskap om barnet og fosterhjemmet er en viktig forutsetning for forsvarlig gjennomføring av tilsyn.

42.12.3 Utføring av tilsyn

Tilsynspersonen skal føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet, og skal ha tilgang til fosterhjemmet så ofte som nødvendig, jf. fosterhjemsforskriften § 18 første ledd.

Tilsynspersonen skal ta kontakt med barnet. Barn som er i stand til å danne seg egne meninger skal fritt kunne gi uttrykk for sitt syn på forholdene i fosterhjemmet. Tilsynspersonen skal legge til rette for samtale med barnet uten at fosterforeldrene er til stede. Barnet skal gis informasjon om videre oppfølging og om hvordan opplysninger fra barnet kan bli benyttet. Dette står i fosterhjemsforskriften § 18 andre ledd.

At barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sitt syn på forholdene i fosterhjemmet, er i tråd med barnevernsloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning. Det er viktig at barnet må kunne uttrykke seg så åpent og ærlig som mulig om hvordan det har det. Tilsynspersonen må gjennomføre samtaler med barnet på en ivaretakende og barnevennlig måte.

Tilsynspersonen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig, og minimum fire ganger i året. Tilsyn skal skje ved stedlige besøk, jf. fosterhjemsforskriften § 18 tredje ledd første punktum. Å besøke barnet i fosterhjemmet er avgjørende for å kunne gjøre en vurdering av forholdene i fosterhjemmet, og hvordan barnet har det der. Noen ganger kan fire besøk være tilstrekkelig, andre ganger kan det være behov for flere. Det kan for eksempel være behov for hyppigere besøk i starten av et fosterhjemsopphold, eller om det oppstår hendelser som kan gjøre situasjonen ekstra sårbar for barnet. Det er fosterhjemskommunens ansvar til enhver tid å vurdere hvor ofte det er nødvendig å føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet.

Er forholdene i fosterhjemmet gode, og barnet samtykker, kan fosterhjemskommunen vedta å redusere tilsynet til minimum to ganger i året for barn som er fylt 15 år og som har bodd i fosterhjemmet i mer enn to år. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal samtykke til redusering av antall tilsyn. Dette står i bestemmelsens tredje ledd annet punktum.

42.12.4 Tilsynsrapport

Rapportene som skrives etter hvert tilsynsbesøk, er en svært viktig kilde til informasjon for barnevernstjenesten, både med tanke på oppfølging av fosterhjemmet, og med tanke på om hjemmet fortsatt oppfyller vilkårene for godkjenning. I fosterhjemsforskriften § 19 første ledd er en det en momentliste for hva rapporten skal omtale. Rapporten skal gi en vurdering av barnets situasjon i fosterhjemmet, og omtale forhold vurderingene av barnets situasjon bygger på, hvordan barnet er gitt mulighet til å uttrykke sine synspunkter, om det har vært samtaler med barnet og innholdet i disse, og om det bør innhentes ytterligere informasjon fra miljøer som barnet er i.

Tilsynspersonen skal sende rapporten til fosterhjemskommunen umiddelbart etter den er skrevet. Fosterhjemskommunen skal kontrollere at rapporten gir tilstrekkelig informasjon til at formålet med tilsynet anses ivaretatt. Vurderer fosterhjemskommunen at rapporten har mangler, skal tilsynspersonen skrive en tilleggsrapport, og om nødvendig foreta supplerende vurderinger. Når rapporten er godkjent, skal fosterhjemskommunen videresende rapporten til barnevernstjenesten i omsorgskommunen, og i kopi til barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen. Selv om ansvaret for godkjenning av fosterhjem er flyttet fra fosterhjemskommunen til omsorgskommunen, kan kommunene avtale at fosterhjemskommunen skal godkjenne fosterhjem for det enkelte barn. Det vil for eksempel kunne tenkes tilfeller hvor fosterhjemmet ligger langt fra omsorgskommunen, og at det derfor er mest praktisk at det er fosterhjemskommunen som foretar godkjenning av hjemmet. Rapporten skal derfor også sendes i kopi til barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen. Dersom rapporten viser alvorlige mangler i barnets omsorgssituasjon, skal fosterhjemskommunen sende kopi av rapporten til statsforvalter som har ansvar for tilsyn med barnets omsorgskommune. Se fosterhjemsforskriften § 19 andre ledd.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal følge opp rapporten, og umiddelbart følge opp forhold som gir grunn til bekymring. Fosterhjemskommunen skal ved etterfølgende tilsyn kontrollere at forholdene er fulgt opp. Dette står i fosterhjemsforskriften § 19 tredje ledd.

42.13.1 Ordinære fosterhjem

Kommunen har fullt økonomisk ansvar for bruk av ordinære fosterhjem og får ikke refundert utgifter til forsterkningstiltak.

42.13.2 Spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem

Ved bruk av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem skal kommunen betale en egenandel ved bruk av slike hjem. Dette fremgår av barnevernsloven § 16-5 første ledd. Bufetats betalingsansvar gjelder bare for plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet, enten ved å tilby institusjonsplassen til kommunen før saken fremmes for barneverns- og helsenemnda eller ved etterfølgende forespørsler, dersom nemnda ikke har godtatt den først fremlagte plassen (Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 22.2.4).

Bufetats betalingsansvar for spesialiserte fosterhjem forutsetter at Bufetat har besluttet å tilby et tilgjengelig spesialisert hjem til et barn i samsvar med kriteriene for målgruppen.

42.13.3 Kjøp av fosterhjemstjenester fra private tjenesteytere

Barnevernstjenesten kan ikke gi barn opphold i et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Dette gjelder ikke spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som Bufetat tilbyr. Dette står i barnevernsloven § 15-7 fjerde ledd.

Bestemmelsen gjelder ikke fosterhjemsopphold som kommunen har besluttet før bestemmelsen tredde i kraft 1. juli 2023.

Bestemmelsen gjelder alle tilfeller der kommunen selv, uten bistand fra Bufetat, kjøper et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Kommunen kan ikke kjøpe det som er vanlig å omtale som "private fosterhjem".

Som det fremgår direkte av bestemmelsen, gjelder forbudet ikke fosterhjem Bufetat tilbyr etter § 16-3 andre ledd bokstav a og c. Barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav a og c handler om Bufetats tilbud av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem til kommunen. Det er ingen juridisk begrensning i Bufetats adgang til å tilby kommunen spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private tjenesteytere. I tilfeller der kommunen ber Bufetat om bistand til å finne et beredskapshjem eller Bufetat tilbyr et spesialisert fosterhjem, kan disse hjemmene ha inngått avtale om godtgjøringen og innholdet i fosterhjemsoppdraget med en privat tjenesteyter.

For Bufetat innebærer bestemmelsen at de ikke kan tilby kommunen ordinære fosterhjem som har inngått avtale om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget med en privat tjenesteyter, fordi kommunen ikke kan benytte seg av ordinære fosterhjem som har slik avtale med privat tjenesteyter.

Det som er sagt over innebærer at kommunen ikke kan kjøpe fosterhjem. Bufetat kan kjøpe spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem, for så å tilby dette til kommunen.

Det vil fortsatt være lovlig for kommunen å kjøpe enkelttjenester som hjelpetiltak, avlastningstiltak og veiledning i fosterhjem fra private tjenesteytere, jf. § 15-7 om kommunens adgang til å la seg bistå av private i ny barnevernslov.

Når barnets foreldre ikke bor sammen og den forelderen barnet bor fast hos blir fratatt omsorgen for barnet etter reglene i barnevernsloven, kan barnevernsmyndighetene ikke bestemme at barnet skal ha fast bosted hos den andre forelderen. Spørsmålet om hvem barnet skal bo fast hos er regulert i barneloven, og endring av barnets faste bosted må skje etter disse reglene.

Barnevernstjenesten og barneverns- og helsenemnda har en begrenset adgang til å gi barnet opphold hos den forelderen barnet ikke har bodd fast hos. Dette gjelder både ved omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 og midlertidig omsorgsovertakelse etter § 4-2. Når barnet blir bosatt hos den andre forelderen regnes dette som et fosterhjemsopphold, og de alminnelige reglene om fosterhjem kommer til anvendelse.

For at et slikt fosterhjemsopphold skal kunne foretas, må den av foreldrene som ønsker barnet bosatt hos seg, ha tatt de nødvendige skritt til å få bostedsmyndighet for barnet overført til seg etter reglene i barneloven. I tillegg må oppholdet være til barnets beste.

Bakgrunnen for reglene om fosterhjemsopphold hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos er beskrevet i utgått rundskriv Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre – Q-0835.

42.14.1 Kort om reglene om overføring av bostedsmyndighet i barneloven

Den av foreldrene som barnet ikke har bodd fast hos, og som ønsker bostedsmyndigheten overført til seg, kan oppnå dette på følgende måter:

• Etter avtale: Etter barneloven § 36 kan foreldrene fritt avtale hvor barnet skal bo fast.
• Etter domstolsbehandling: Dersom foreldrene ikke er enige om hvor barnet skal bo fast, kan hver av dem reise sak for retten, jf. barneloven § 36 andre ledd. Etter krav fra en av partene, kan retten treffe midlertidig avgjørelse ved kjennelse om fast bosted inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, jf. barneloven § 60. Retten kan også treffe midlertidig avgjørelse før saken er reist, dersom særlige grunner taler for det, jf. § 60 første ledd fjerde punktum.

42.14.2 Nærmere om adgangen til å gi et barn opphold i fosterhjem hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos

Barnevernstjenesten og barneverns- og helsenemnda kan ikke gi opphold til et barn i fosterhjem hos den andre forelderen som en permanent ordning. Det vil være en klar omgåelse av reglene i barneloven. Formålet med adgangen til fosterhjemsopphold hos den andre forelderen, er å avhjelpe de situasjoner der det av tidsmessige årsaker ikke er mulig å få avklart hvor barnet skal bo fast etter reglene i barneloven, før barnet må flyttes etter barnevernsloven.

Det er først og fremst i akuttsaker at det vil være aktuelt å gi et barn opphold i fosterhjem hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos. I saker om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1, vil det normalt være tilstrekkelig tid til å få enten en endelig eller midlertidig avgjørelse etter reglene i barneloven før omsorgsvedtaket iverksettes.

42.14.2.1 Må ha tatt skritt for å få løst saken etter barnelovens regler før barnet kan bosettes

Det er en forutsetning at den av foreldrene som ønsker barnet bosatt hos seg har tatt, eller tar, skritt for å få løst saken etter reglene i barneloven, før bosetting foretas. Hvis ikke vil reglene i barneloven kunne omgås.

I de tilfeller det av tidsmessige grunner ikke har vært mulig å ta nødvendige skritt for å få løst saken etter barnelovens regler før barnet flytter, bør barnevernstjenesten eller nemnda fastsette en frist for når skritt må være tatt. Dette er for å hindre omgåelse av barnelovens regler, og for å sikre at den ordning som etableres, så raskt som mulig gjøres permanent. Av hensyn til barnet bør omsorgssituasjonen avklares så raskt som mulig. Dersom det ikke iverksettes nødvendige skritt innen den fastsatte fristen, vil dette være grunnlag for å vurdere å flytte barnet til et nytt fosterhjem.

Kravet om at det må være tatt skritt for å få løst saken etter barnelovens regler, er ikke til hinder for at barnet rent midlertidig, f.eks. i en krisesituasjon, kan bo hos den andre av foreldrene inntil barnet kan flytte hjem igjen til bostedsforelderen. Det kan også tenkes tilfelle der den av foreldrene som ønsker at barnet p bor hos seg, ikke ønsker å ha barnet boende fast, men likevel ønsker å stille opp i påvente av at barnevernstjenesten skaffer fosterhjem for barnet.

42.14.2.2 Hensynet til barnets beste

Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, skal det etter barnevernslovens § 1-3 legges avgjørende vekt på å finne frem til tiltak som er til barnets beste. Det samme følger av fosterhjemsforskriften § 5 om valg av fosterhjem til det enkelte barn.

Ved vurderingen av om det vil være til barnets beste å bo hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos, må det blant annet legges vekt på hvorvidt et slikt bosted vil føre til en forsterket konflikt mellom foreldrene som vil være uheldig for barnet.

42.14.3 De alminnelige reglene om fosterhjem gjelder

Når et barn bor i fosterhjem hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos, gjelder i utgangspunktet de alminnelige reglene om fosterhjem i barnevernsloven kapittel 9 og forskrift om fosterhjem.

Dersom det treffes akuttvedtak, og godkjenning ikke lar seg gjennomføre før oppholdet, kan det gjøres unntak fra kravet om at fosterhjemmet må være godkjent før barnet flytter inn, jf. fosterhjemsforskriften § 6 første ledd. Fosterhjemmet skal i slike tilfeller godkjennes så snart som mulig etter at barnet har flyttet inn.

Det er ikke naturlig at foreldre får fosterhjemsgodtgjøring for å være fosterforeldre for sitt eget barn.

42.14.4 Barnets rett til medvirkning

Etter barnevernsloven § 1-4 har barnet rett til å medvirke i saken. Barnet skal bli lyttet til og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Barn skal gis anledning til å medvirke ved valg av fosterhjem, jf. forskrift om fosterhjem § 5 første ledd. Les mer om barns rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

42.14.5 Dekning av advokatutgifter

Foreldre som vil ta rettslig skritt i forbindelse med en foreldretvist, og som på grunn av sin økonomiske situasjon har behov for å få dekket advokatutgiftene sine, må som det klare utgangspunktet søke om dette gjennom fri rettshjelpsordningen. Barnevernstjenesten bør veilede partene om dette.

Barnevernstjenesten bør være forsiktig med å yte tiltak som er ment regulert gjennom annet lovverk. Det er ordningen etter rettshjelpsloven som i utgangspunktet skal dekke advokatutgifter i barnelovssaker. Dekning av advokatutgifter i en sak etter barneloven kan likevel, etter en konkret vurdering være nødvendig for å ivareta barnets behov. Direktoratet vurderer derfor at kommuner i slike tilfeller kan innvilge søknader om dekning av advokatutgifter til saker etter barneloven som et hjelpetiltak etter barnevernsloven. Se tolkningsuttalelsen Barnevernstjenestens dekning av advokatutgifter i forbindelse med saker etter barneloven.

42A.1.1 Inngrep i barns rettigheter må ha hjemmel i lov

Barn som bor i barnevernsinstitusjon er omfattet av viktige menneskerettslige forpliktelser som følge av Grunnloven, FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonen) og den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Staten har en plikt til å beskytte og gi barn forsvarlig omsorg, samtidig som inngrep i barnets rettigheter må være i samsvar med menneskerettighetene. For at et inngrep skal være legitimt, må inngrepet ha hjemmel i lov, ivareta et anerkjent legitimt formål og være nødvendig og forholdsmessig. Både norsk rett og EMK gir et sterkt vern mot inngrep i borgernes rettsstilling uten hjemmel i lov.

Legalitetsprinsippet er et av de viktigste rettsprinsippene vi har i Norge, og innebærer at myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Det skal være forutsigbart for den enkelte når myndighetene kan gripe inn i barns personlige integritet og privatliv, og lovteksten skal dermed også være tilstrekkelig klar.

Legalitetsprinsippet er forankret i Grunnloven §§ 96, 97 og 98, og er forsterket i § 113. I EMK er prinsippet nedfelt i flere bestemmelser, som artikkel 8, artikkel 5 og EMKs tilleggsprotokoll 4 artikkel 2.

42A.1.2 Barns beste som grunnleggende hensyn

Hensynet til barnets beste er et generelt prinsipp nedfelt i Grunnloven § 104 andre ledd barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2. Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Prinsippet om barnets beste er begrunnet i historiske erfaringer om at hensynet til barn ofte taper for andre hensyn.

Prinsippet får betydning for alle handlinger og avgjørelser som berører barn. Det er det enkelte barns interesser som skal stå i fokus når det treffes avgjørelser. Barnets synspunkter og særtrekk ved det enkelte barn inngår i vurderingen. Beslutningsprosessen må inkludere en vurdering av mulige konsekvenser (positive og negative) avgjørelsen kan få for barnet eller barna det gjelder. Myndighetene må forklare hva som har vært ansett å være til barnets beste, hvilke kriterier dette baserer seg på, og hvordan barnets interesser har blitt veid opp mot andre hensyn. (Barnekomiteen, Generell kommentar no. 14, avsn. 52-79)

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. På denne måte kan hensynet måtte avveies mot andre hensyn som gjør seg gjeldende, men barnets beste skal gis høy prioritet og ikke bare være ett av flere hensyn. Høyesterett ((HR-2015-206-A, avsn. 65) har på samme måte uttalt at «barnets interesser skal danne utgangspunktet, løftes spesielt frem og stå i forgrunnen», og at hensynet til barnets beste er «viktig og tungtveiende, men ikke nødvendigvis avgjørende». Dersom andre hensyn tillegges større vekt enn barnets beste, skal dette begrunnes. (Barnekomiteen, Generell kommentar no. 14, avsn. 6 c.)

42A.1.3 Barns rett til å bli hørt og si sin mening

Barns rett til å bli hørt er også et generelt prinsipp nedfelt i Grunnloven § 104 første ledd andre punktum og barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1. Barn har rett til å si sin mening og bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet/utvikling.

42A.1.4 Forbud mot tortur

Ingen må bli utsatt for tortur, eller for umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff, jf. Grunnloven § 93 og EMK artikkel 3. Dette er en absolutt rettighet, som ikke kan begrenses eller gjøres inngrep i.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) skiller ikke alltid mellom hva som skal betegnes som umenneskelig eller nedverdigende behandling, og grensen mellom disse avhenger av de konkrete omstendigheter. Som et utgangspunkt har EMD definert «umenneskelig behandling» som behandling som forårsaker alvorlig fysisk eller psykisk lidelse. I vurderingene legges det vekt på varigheten, lidelsens art, og i noen saker offerets kjønn, alder og helse. EMDs praksis anses behandlingen å være «nedverdigende» hvis den fører til, eller er egnet til å føre til, en følelse av frykt, angst eller mindreverd.

EMD har i flere saker tolket EMK artikkel 3 til å innebære et forbud mot fysisk avstraffelse, da bruk av vold som straff eller som et mål i seg selv, strider med en persons rett til fysisk integritet.

42A.1.5 Rett til omsorg og beskyttelse

Barn som ikke kan bo hjemme skal sikres alternativ omsorg, og har rett til særlig beskyttelse og bistand fra staten, jf. barnekonvensjonen artikkel 20.

Etter barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 har staten et ansvar for å beskytte barn og sikre forsvarlig omsorg. Bestemmelsen pålegger statene å sikre barnet den beskyttelse og omsorg som er nødvendig for barnets trivsel. Staten skal treffe alle egnende, lovmessige og administrative tiltak for å sikre barn omsorg og beskyttelse. FNs barnekomité understreker at også mangel på tiltak eller unnlatelser kan utgjøre brudd på artikkel 3.

Øvrige bestemmelser i barnekonvensjonen presiserer hva som ligger i omsorgs- og beskyttelsesforpliktelsen. Det omfatter barnets rettigheter etter konvensjonen, eksempelvis rett til utdanning og skole etter artikkel 28 og 29, og rett til lek, hvile og fritid etter artikkel 31, og rett til høyest oppnåelige helsestandard, jf. artikkel 24.

Beskyttelsesplikten omfatter retten til beskyttelse mot blant annet narkotika og alkohol etter artikkel 33. Barnekonvensjonen artikkel 19 krever at statene beskytter barnet mot «alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, inkludert seksuelt misbruk”. Psykisk vold inkluderer psykiske overgrep, verbal og emosjonell mishandling eller omsorgssvikt, ifølge FNs Barnekomité.

Barnekomiteens generelle kommentar nr. 8 utdyper forskjellen mellom lovlig bruk av makt på den ene siden, og vold på den andre siden. Komiteen anerkjenner at omsorg for barn ofte krever fysiske handlinger og intervensjoner for å beskytte barna, men at dette skiller seg fra «bevisst og straffende bruk av makt for å forårsake en viss grad av smerte, ubehag eller ydmykelse». Videre uttaler komiteen seg om forskjellen mellom beskyttende handlinger og straffende handlinger. Staten har en plikt til å beskytte barnet mot skader fra andre og hindre at barna utsetter seg selv for fare og skade, og å forebygge risiko for skader framover i tid.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har ikke spesifikke artikler om barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, men flere artikler tolkes slik at staten har forpliktelser til å beskytte barn. EMK artikkel 2 om retten til liv, artikkel 3 om forbud mot tortur, nedverdigende og umenneskelig behandling, og artikkel 8 om retten til privatliv beskytter barn mot inngrep i deres fysiske og psykiske integritet.

Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) understreker at staten har en plikt til å beskytte barn mot vold, særlig når barn er under offentlig omsorg, som på institusjoner.

42A.1.6 Rett til vern av personlig integritet

Barn har et særskilt vern om sin personlige integritet i Grunnloven § 104 tredje ledd. Det er en individuell rettighet for barnet og omfatter rett til beskyttelse mot alvorlige integritetskrenkelser som vold, mishandling og seksuell utnyttelse, uavhengig av hvor barnet bor. Staten har en plikt til å etablere og håndheve regler som på best mulig måte kan ivareta barns personlige integritet.

At barn skal beskyttes mot alle former for fysiske eller psykiske krenkelser, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, følger også av barnekonvensjonen artikkel 19, og gjelder også når barn blir ivaretatt av andre enn sine primære omsorgspersoner.

42A.1.7 Rett til privat- og familieliv, hjem og kommunikasjon

Enhver har rett til respekt for sitt privat- og familieliv, hjem og kommunikasjon, jf. Grunnloven § 102 første ledd. Disse rettighetene er relative. Høyesterett (Rt. 2015 s. 93 avsnitt 60) har lagt til grunn at det er tillatt å gripe inn i disse rettighetene dersom inngrepet har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig. Høyesterett har også lagt til grunn at barnets beste inngår som et tungtveiende element i forholdsmessighetsvurderingen.

Retten til privatliv og familieliv, hjem og korrespondanse er også vernet i barnekonvensjonen artikkel 16 og EMK artikkel 8 nr. 1. Etter den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) praksis favner vernet etter artikkel 8 vidt, både om fysisk og psykisk integritet og om andre verdier som trivsel og verdighet, der den påståtte krenkelsen «attain a certain level of seriousness».

Offentlige myndigheter kan etter artikkel 8 nr. 2 gjøre inngrep i privat- og familielivet, hjem og kommunikasjon, hvis det er i samsvar med loven, og anses nødvendig i et demokratisk samfunn etter nærmere angitte formål, inkludert for å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter.

Praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) krever at ytterrammene for skjønnsutøvelsen må være tydelig definert, og det må framgå hvilke kriterier som skal være retningsgivende for skjønnet. Om nødvendighetskravet er oppfylt, avhenger av omstendighetene i den enkelte sak, og det må gjøres en forholdsmessighetsvurdering som blant annet tar hensyn til samfunnsutviklingen. Det må være en rimelig balanse mellom samfunnsformålet og hensynet til individet. Minste inngreps prinsipp er sentralt i forholdsmessighetsvurderingen. Inngrepet må ikke være mer inngripende enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Når et tiltak i seg selv er svært inngripende, stiller EMD særlig strenge krav til forholdsmessighet. I Munjaz mot Storbritannia (EMD-2006-2913 (2012)) understreker EMD at når en persons autonomi allerede er begrenset, stilles det særlig strenge krav til at tiltaket har lovhjemmel, er nødvendig og forholdsmessig i det konkrete tilfellet.

Ved opphold i institusjon kan begrensninger i adgangen til å møte bestemte personer aktualisere forholdet til artikkel 8. Det kan også begrensninger i tilgang til digitale enheter som telefon, e-post mv. samt kontroll av innholdet i meldinger og digitale enheter mv., som kan medføre et inngrep i retten til korrespondanse. Om inngrepet representerer en krenkelse, vil bero på om det er forankret i lov, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig.

42A.1.8 Rett til bevegelsesfrihet og vern mot frihetsberøvelse

Retten til bevegelsesfrihet er nedfelt i Grunnloven § 106 og EMKs tilleggsprotokoll 4 artikkel nr. 2.

Retten til bevegelsesfrihet er relativ. Det fremgår av EMKs tilleggsprotokoll 4 artikkel nr. 2. at bevegelsesfriheten kan begrenses i samsvar med lov dersom det er nødvendig i et demokratisk samfunn for å ivareta hensyn til å beskytte helse eller moral eller for å beskytte andres rettigheter og friheter. Et pålegg om å oppholde seg på en bestemt institusjon for å beskytte for eksempel et barns helse eller moral, vil være et legitimt formål etter TP 4 artikkel nr. 2.

Forbud mot vilkårlig frihetsberøvelse er forankret i Grunnloven § 94, EMK ar. 5 og barnekonvensjonen artikkel 37. Dette er også en relativ rettighet. EMK artikkel 5 krever lovhjemmel, både av hensyn til det materielle inngrepet og saksbehandlingen. Bestemmelsen definerer uttømmende unntak der myndighetene kan berøve borgerne friheten (bokstav a–f). Unntakene skal tolkes snevert.

På nærmere vilkår tillates etter bokstav d frihetsberøvelse av mindreårige for å føre tilsyn med barnets oppdragelse. Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har gjennom praksis stilt opp ytterligere begrensninger for frihetsberøvelse. Det er blant annet innfortolket et krav om sammenheng mellom oppholdsgrunnlaget og oppholdsstedet, og at tiltaket må være forholdsmessig.

Hva som skal til for at det foreligger frihetsberøvelse er behandlet i flere av avgjørelser fra EMD. Frihetsberøvelse må avgrenses mot begrensninger i bevegelsesfriheten som er vernet i EMK TP 4 artikkel 2. Grensedragningen kan imidlertid være usikker og det er begrenset med praksis fra EMD som klargjør forholdet mellom bestemmelsene. Det sentrale er et inngreps art, varighet og virkning.

Menneskerettighetene skiller prosessuelt mellom frihetsberøvelser etter EMK artikkel 5 og frihetsbegrensinger etter tilleggsprotokoll 4 artikkel 2. Frihetsberøvelse skal raskt kunne prøves for en domstol, jf. EMK artikkel 5 nr. 4. Det stilles ikke krav til slik prøving for bevegelsesbegrensinger etter TP 4 artikkel nr. 2.

Verken Grunnloven § 94 eller EMK artikkel 5 gir rett til en fornyet eller fortløpende prøving av om vilkårene for frihetsberøvelse fortsatt er oppfylt. EMD har imidlertid med utgangspunkt i artikkel 5 nr. 4 lagt til grunn at den frihetsberøvede har en slik rett. Det er ikke etablert konkrete frister for når ny prøving skal skje, eller hvor ofte prøving skal finne stede. I praksis er det foretatt konkrete vurderinger (Harris, et al., 2023 s. 311-312; Havre, 2023 s. 26). Etter Barnekonvensjonen artikkel 25 skal: (…) barn som er blitt plassert av kompetente myndigheter for å få omsorg, beskyttelse eller fysisk eller psykisk behandling, ha rett til periodisk vurdering av den behandling barnet får og av alle andre forhold som har betydning for plasseringen av barnet. En frihetsberøvelse må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep, jf. Grunnloven § 94 første ledd andre punktum. Dette fremgår ikke uttrykkelig av artikkel 5, men er lagt til grunn i praksis (Harris, et al., 2023 s. 312-314; Aall, 2021 s. 148). Om et inngrep er uforholdsmessig vil kunne variere fra person til person. For barn skal det mindre til for at det foreligger et uforholdsmessig inngrep.

Barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav b–d regulerer også frihetsberøvelse, og rettighetene samsvarer i stor grad med EMK artikkel 5 nr. 1 og nr. 4, men gir et utvidet vern. Barnekonvensjonen artikkel 37 bokstav b inneholder regler for gjennomføring av frihetsberøvelse. Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte, og skal bare brukes som en siste utvei for en så kort periode som mulig. Etter artikkel 37 bokstav c har barn som er berøvet friheten rett til å behandles med menneskelighet og med respekt for menneskets iboende verdighet. Tiltakene skal tilpasses barnets behov og alder. Barnekomiteen har understreket at barn som oppholder seg på institusjon har rett til et fullgodt undervisnings- og opplæringstilbud under institusjonsopphold, jf. artikkel 28 og 29.

Barnevernsinstitusjonen skal gi barn som oppholder seg på institusjonen forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. barnevernsloven § 10-1 første ledd annet punktum. Bestemmelsen gir uttrykk for institusjonens overordnede ansvar. Når barn bor på barnevernsinstitusjon, skal de ansatte på institusjonen gi barnet omsorg og beskyttelse i foreldrenes sted.

Institusjonens omsorgsansvar og ivaretagelse av det enkelte barn er nærmere presisert i forskrift om barns rettigheter i barnevernsinstitusjon av 20. desember 2022 (rettighetsforskriften) §§ 1 og 2. Det innebærer blant annet institusjonen skal etablere gode rammer og strukturer i hverdagen som fremmer barnets utvikling og selvstendighet. Stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen er en viktig del av det å gi forsvarlig omsorg. Institusjonen har ansvar for å skape et miljø der barnet trives, opplever mestring og blir sett og hørt. Dette omfatter også å lære barnet å forholde seg til fellesskapet, og å vise respekt og toleranse for andre på institusjonen. For å ivareta barnet skal institusjonen legge rette for at barnet får opplæring etter opplæringsloven og følge opp barnets behov for helse- og omsorgstjenester og andre velferdstilbud, og så langt det er mulig legge til rette for at barnet får ivaretatt sine personlige interesser og delta i ønskede fritidsaktiviteter. Institusjonen skal i sin oppfølging ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn, og barnet skal ikke utsettes for utilbørlig påvirkning av livssynsmessig, politisk eller ideologisk art.

Institusjonens plikt til å beskytte barn er nå tydeliggjort i § 10-1. Forarbeidene viser til barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og uttalelser FNs Barnekomité, og presiserer at plikten til å beskytte barn innebærer plikt til å beskytte barnet mot skade fra andre, hindre at barnet utsetter seg selv for fare og skade og plikt til å forebygge risiko for skade framover i tid. Mangel på tiltak eller unnlatelser kan utgjøre brudd på beskyttelsesplikten. Barnet har blant annet rett til beskyttelse mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, seksuell trakassering, gruppepress, mobbing, nedverdigende behandling, narkotika og beskyttelse mot seksuell, økonomisk og annen utnytting. Å beskytte barnet inngår som en del av institusjonens omsorgsansvar.

Institusjonen har rett og plikt til å sette grenser for barnet når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse ut fra barnets alder og modenhet, jf. § 10-3 første ledd. Å sette grenser for barnet innenfor omsorgsansvarets handlingsrom utgjør ikke et inngrep i barnets rettigheter og krever ikke hjemmel i lov, jf. barnevernsloven § 10-3 fjerde ledd. Se nærmere grensesetting ut fra omsorgsansvaret i punkt 42A.4

At institusjonen skal gi barnet forsvarlig behandling, gjelder for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, og har vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven § 4-4, 6-1 eller 6-2, jf. § 10-12. Det innebærer blant annet at institusjonen skal benytte metoder som er faglig og etisk forsvarlige, jf. barnevernsloven § 10-15 andre ledd.

Barnets rett til omsorg, beskyttelse og behandling er også legitime formål som kan begrunne inngrep i barnets rettigheter, for eksempel 10-8 om kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom, eiendeler, brev og pakker og 10-10 om innsyn i barnets kommunikasjon og aktivitet. Når barn er i barnevernsinstitusjon etter §§ 4-4, 6-1 eller § 6-2, har institusjonen utvidet adgang til å gjøre inngrep i barnets rettigheter, jf. barnevernsloven § 10-12. Se nærmere om utvidet adgang til inngrep i punkt 42A.13

Institusjonen skal møte barn hensynsfullt og ivareta barnets rettigheter og rettsikkerhet, jf. barnevernsloven § 10-1 første ledd annet punktum. Det innebærer blant annet at institusjonen skal møte barna med sensitivitet og omtanke. Barnet skal involveres i avgjørelser som tas, bli lyttet til og behandles på en verdig måte. Det gjelder både i den daglige omsorgen, og når det settes grenser eller foretas inngrep i barnets rettigheter.

Institusjonen skal arbeide systematisk både på system- og individnivå for å forebygge bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter, jf. barnevernsloven § 10-5 første ledd. Institusjonen skal gjennomgå bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet, jf. barnevernsloven § 10- 5 andre ledd. Institusjonen har et ansvar for å ivareta barnets rettsikkerhet, herunder ha forsvarlig saksbehandling og ivareta barnets klagerettigheter, jf. barnevernsloven § 10-16 og § 12-4. Se mer om saksbehandling, dokumentasjon og klage i punkt 42A.8.6, 42A.9.9, 42A10.2, 42A.11.7, 42A.12.5, 42A.14.5, 42A.15.4, 42A.17

42A.3.1 Barnets rett til vern av sin personlige integritet og forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling

Barnet har rett til vern av sin personlige integritet og forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling under opphold på barnevernsinstitusjon, jf. barnevernsloven § 10-2 første ledd.

Barnets rett til vern av sin personlige integritet under institusjonsopphold er i samsvar Grunnloven § 104 tredje ledd og barnekonvensjonen artikkel 19.

Barneverninstitusjonens ansvar for å gi barn som har opphold på institusjonen forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling etter barnevernsloven § 10-1 første ledd, korresponderer med barnets rett til omsorg, beskyttelse og behandling etter § 10-2 første ledd. Se punkt 42A.2 om barnevernsinstitusjonens ansvar for forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling.

42A.3.2 Barnets rett til å bli hørt og medvirke

Barns rett til å medvirke følger av Grunnloven § 104, barnekonvensjonen artikkel 12 og barnevernsloven § 1-4. Det er en egen bestemmelse om barns rett til å medvirke når barn oppholder seg i barnevernsinstitusjon, jf. 10-2 andre ledd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Videre skal barnets meninger bli lyttet til, og barnets meninger skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet.

Institusjonen må sørge for at barnets rett til medvirkning blir ivaretatt ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved andre forhold som vedrører barnet. Barna skal involveres i avgjørelser som tas, i den daglige omsorgen og når grenser ut fra omsorgsansvaret eller inngrep i barnets rettigheter vurderes. Barnet har en rett til å medvirke i samsvar med alder og modenhet, men har ikke en rett til å bestemme selv. Det er i samsvar med barneloven § 30 første ledd andre punktum, hvor det kommer frem at det er foreldrene som bestemmer, samtidig som barnet ut fra alder og modenhet, skal gis mer selvbestemmelse.

Institusjonen skal dokumentere barnets medvirkning, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet av 12. oktober 2023 § 6. Det innebærer at det blant annet at institusjonen skal dokumentere hvilken informasjon som er gitt, hva barnet har sagt, og hvordan synspunktene er vektlagt. Dersom barnet unntaksvis ikke har fått anledning til å medvirke, skal dette begrunnes og dokumenteres. Dersom barnet ikke har ønsket å medvirke, skal dette, og barnets eventuelle begrunnelse, dokumenteres.

42A.3.3. Barnets rett til kontakt

Barnet har rett til kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende, jf. § 10-2 tredje ledd.

Helsepersonell kan eksempelvis være barnets psykolog eller lege. Oppnevnt verge gjelder i hovedsak saker hvor barnet har opphold på barnevernsinstitusjon uten samtykke ved fare for utnyttelse til menneskehandel. Retten til å ha kontakt med verge vil dermed ikke gjelde for foreldre med foreldreansvar som etter vergemålsloven § 16 automatisk er verge for sitt barn. (Prop. 133 L (2020-2021) Merknader til § 10-2 tredje ledd)

Wien-konvensjonen av 1963 om konsulært samkvem gjelder ved behandling av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Adgang til konsulær bistand må praktiseres i samsvar med Wienkonvensjonen og andre folkerettslige forpliktelser. (Prop. 83 L (2024-2025) punkt 15.4.3 siste avsnitt.)

Religiøs leder eller lignende omfatter personer som ivaretar barnets behov for religiøs eller livssynsmessig veiledning. (Prop. 133 L (2020-2021) s. 318)

Reglene om barnevernsinstitusjonens adgang til å sette grenser for barn som bor på institusjon ut fra omsorgsansvaret er samlet i barnevernsloven § 10-3.

42A.4.1 Rett og plikt til å sette grenser for barnet

Barnevernsinstitusjonen har rett og plikt til å sette grenser for barnet når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse ut fra barnets alder og modenhet, jf. 10-3 første ledd første punktum.

Institusjonen har ikke bare har en rett, men også en plikt til å sette grenser for barn som bor på institusjon når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse. Presiseringen innebærer at institusjonen ikke kan unnlate å sette grenser for barnet dersom det vurderes som nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse. Dette er i samsvar med barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og uttalelser fra FNs barnekomite. (Prop. 83 L (2024-2025) Merknader til 10-12)

Hva som ligger i forsvarlig omsorg og beskyttelse må vurderes individuelt og vil blant annet avhenge av det enkelte barns alder og modenhet. Hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for utøvelsen av omsorgsansvaret, jf. barnevernsloven § 1-3.

42A.4.2 Sette grenser som foreldre

Institusjonen kan på tilsvarende måte som foreldre sette grenser for barnets bevegelsesfrihet, besøk, bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, jf. barnevernsloven § 10-3 andre ledd andre punktum.

Bestemmelsen tydeliggjør at institusjonen på tilsvarende måte som foreldre kan sette grenser for barnet. Rammene for institusjonens omsorgsansvar tar dermed utgangspunkt i barnelovens regler om foreldreansvar, jf. barneloven §§ 30-33. Samtidig må institusjonens grensesetting være innenfor det som er allment akseptert i oppdragelsen av barn. (Prop. 83 L (2024-2025) Merknader til § 10-3)

42A.4.3 Barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse

Hvilke grenser som kan settes i medhold av omsorgsansvaret, må vurderes ut fra barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse, jf. barnevernsloven § 10-3 andre ledd.

Det er det enkelte barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse vil være avgjørende for hvilke grenser institusjonen kan sette for barnet under institusjonsoppholdet. Dette innebærer at institusjonens grensesetting må vurderes konkret ut fra kunnskap om det enkelte barnets behov, utfordringer og sårbarhet. (Prop. 83 L (2024-2025) Merknader til § 10-3)

42A.4.4 Vilkår for og omfanget av grensesetting

Vilkårene i barnevernsloven § 10-6 gjelder når institusjonen skal sette grenser for barnet. Institusjonens grensesetting må være nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet.

Det innebærer at før det settes grenser for barnet, skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Grensesettingen må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas. Grensesettingen skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig.

Sentrale forhold i vurderingen av hvilke grenser som kan fastsettes ut fra omsorgsansvaret er barnets alder og modenhet og barnets individuelle behov for omsorg og beskyttelse. Grensesettingen skal ivareta hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Institusjonen skal alltid høre barnet, og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med alder og modenhet, jf. 10-2 andre ledd.

Institusjonen må vurdere konkret om grensesettingen er egnet til å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse, og om barnet kan ivaretas gjennom mindre inngripende tiltak. Mindre inngripende tiltak kan være miljøterapeutiske og tillitsskapende virkemidler som for eksempel oppmuntring og motivasjon for å få barnet til å samarbeide.

Grensesettingen må i art, omfang, varighet og virkning være forholdsmessig ut fra en konkret vurdering. Jo mer inngripende grensen som skal settes for barnet er, desto større krav stilles til at grensesettingen er nødvendig og forholdsmessig.

Hvilke grenser som anses nødvendige, og hvor lenge eller hvor omfattende grensettingen kan være, vil bero på en konkret vurdering. Både de positive og negative konsekvensene for barnet skal veies mot hverandre. Konsekvensen av at institusjonen lar være å begrense mulige skadevirkninger for barnet er derfor en sentral del av vurderingen.

Som en del av nødvendighet- og forholdsmessighetsvurderingen skal institusjonen også vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Selv om en grense isolert sett vurderes som nødvendig og forholdsmessig for et barn, kan summen av grenser og/eller inngrep være unødvendige og uforholdsmessige. Dette må vurderes konkret fra det enkelte barns behov for omsorg og beskyttelse. Plikten til å vurdere det samlede omfanget av grensesetting og inngrep, innebærer at institusjonen må ha oversikt over hvilke grenser og inngrep som enhver tid er satt overfor barnet. Se mer om vilkår for og omfanget av grensesetting og inngrep i punkt 42A.7.

42A.4.4.1 Særlig om grenser i bevegelsesfrihet

Det følger av forarbeidene at en viktig del av omsorgsansvaret er å etablere gode rammer og strukturer i hverdagen som fremmer barnets utvikling og selvstendighet. Å sette grenser for eksempel rimelige innetider eller bestemte steder eller miljøer barnet ikke får oppholde seg for å beskytte barnet, vil kunne anses som nødvendige grenser. Slike grenser kan ut ifra en konkret vurdering av barnets individuelle behov også opprettholdes for en lengre periode eller for hele institusjonsoppholdet.

Hensynet til å beskytte barn som bor på institusjon er tungtveiende. Dersom barnet har et særlig behov for beskyttelse kan det være nødvendig ut fra omsorgsansvaret å sette grenser for barnets bevegelsesfrihet med mer omfattende virkemidler, for eksempel ved at barnet for en avgrenset periode ikke får forlate institusjonen eller må ha følge av en institusjonsansatt utenfor institusjonen.

Grensesetting i barnets bevegelsesfrihet kan ofte begrunnes både i barnets behov for omsorg og beskyttelse og hensynet til trygghet og trivsel for andre. Se mer om grenser i bevegelsesfrihet ut fra trygget og trivsel for andre i punkt 42A.5.2.1.

42A.4.4.2 Særlig om grenser i bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett

Det følger av forarbeidene at det ikke er adgang til å nekte et barn å ta med seg elektroniske kommunikasjonsmidler til institusjonen. Det finnes ulike elektroniske kommunikasjonsmidler, blant annet mobiltelefon, PC, nettbrett og spillkonsoller.

Hva som regnes som elektroniske kommunikasjon i barnevernsloven er nærmere definert i Lov om elektronisk kommunikasjon 4. juli 2003 nr. 83 (ekomloven) § 1-5. Dette fremgår av forarbeidene. Elektronisk kommunikasjon er kommunikasjon ved bruk av et elektronisk kommunikasjonsnett, som muliggjør overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel. Det kan for eksempel være kommunikasjon og aktivitet på ulike chattetjenester og nettssamfunn på sosiale medier, tekstmeldinger eller epostkorrespondanse.

Hvilke grenser som kan settes i barnet bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett ut fra omsorgsansvaret må vurderes konkret ut fra barnets alder, modenhet og individuelle behov for omsorg og beskyttelse.

Institusjonen kan for eksempel etter en konkret vurdering sette grenser for barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler for en avgrenset periode, for eksempel for å få gjennomført lekser eller få tilstrekkelig søvn. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.3)

Å sette grenser for barnets bruk av mobil, pc og/eller internett kan også være nødvendig for å forebygge og hindre at barnet utsetter seg selv for fare eller skade, eksempelvis nettrelaterte overgrep, kjøp og salg av narkotika, salg av seksuelle tjenester eller destruktivt innhold om selvskading og selvmord (Prop. 83 L 2024-2025) kapittel 15.4.3). Dersom barnet har et særlig behov for beskyttelse kan det være nødvendig ut fra omsorgsansvaret å sette grenser for barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett med mer omfattende virkemidler, for eksempel nekte bruk eller frata elektroniske kommunikasjonsmidler for en avgrenset periode (Prop. 133 L 2020-2021) kapittel16.1.4.4).

Det er forskjell på stedet «internett» og middelet for å nå dit (smarttelefon, PC, nettbrett). Etter konkret vurdering kan det være nødvendig og forholdsmessig å sette grenser for eller fjerne nettilgang, for eksempel å tilby barnet å låne en telefon uten funksjonalitet for internett for en avgrenset periode.

I tolkningsuttalelse 10. juni 2025 har Bufdir vurdert spørsmålet om
barnevernsinstitusjoner har adgang til å bruke foreldrekontrollapplikasjoner til å sette grenser innenfor rammene av omsorgsansvaret. Med utgangspunkt i noen eksempler på funksjoner, som for eksempel tidsbegrensinger for GPS sporing, er det vurdert at disse, under visse forutsetninger, kan brukes innenfor rammen av omsorgsansvaret. Bruk av foreldrekontrollapplikasjoner kan imidlertid være i strid med personopplysningsregelverket og reglene om taushetsplikt i barnevernsloven. Det er derfor nødvendig at den behandlingsansvarlige utarbeider en personvernkonsekvensvurdering (DPIA), for å vurdere om den enkelte applikasjon lovlig kan benyttes, og hvilke tiltak som i så fall må iverksettes for å overholde kravene til personvern og taushetsplikt. Foreldreapplikasjonene som er på markedet i dag, er ikke utviklet for institusjonsomsorg. Følgelig er det betydelige utfordringer med å bruke slike applikasjoner på barnevernsinstitusjoner.

I forarbeidene er det presisert at institusjonens grensesetting overfor barnet ikke kan stride mot barnets rett til kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende. Se nærmere om barnets rett til kontakt i punkt 42A.3.3.

42A.4.4.3 Særlig om grenser i besøk

Institusjonen skal legge forholdene til rette for at det kan gjennomføres gode samvær og besøk for det enkelte barn, jf. rettighetsforskriften § 2 tredje ledd.

Institusjonen kan sette grenser for besøk av andre personer, og bestemme når besøk skal skje. For å beskytte barnet kan det være nødvendig og forholdsmessig at en ansatt er til stede under besøket for å beskytte barnet. Institusjonen kan også nekte besøk hvis det er nødvendig for å beskytte barnet, for eksempel hvis personen er ruset, det er fare for eller mistanke om overgrep eller annen grenseoverskridende atferd. For å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse kan det også være nødvendig å nekte overnatting av kjæreste. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 16.1.4.4)

Institusjonen kan ikke begrense samvær og kontakt med foreldre og andre som er fastsatt av barneverns- og helsenemnda ved omsorgsovertagelse, jf. barnevernsloven §§ 7-2 og 7-3. Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om samvær, skal barneverntjenesten utarbeide en plan for gjennomføring av samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående, jf. barnevernsloven § 7-6. Institusjonen har et ansvar for at planen gjennomføres slik det er bestemt.

Institusjonen kan i samråd med barnevernstjenesten stanse et enkelt samvær som kan gjennomføres senere innenfor rammen av nemndas vedtak. Eksempelvis kan samvær måtte utsettes på grunn av sykdom hos barnet, uten at det reduserer samværet totalt. Ved for eksempel ferie og skoleturer må barneverntjenesten, foreldre og institusjonen samarbeide for å finne gode løsninger innenfor rammene av nemndas vedtak. Hvis det er nødvendig å stanse samvær for å beskytte barnet, og det ikke er mulig å utsette samvær innenfor rammen av nemnda vedtak, er det barnevernstjenesten som etter barnevernsloven § 7-7 kan treffe midlertidig vedtak om stans av samvær som er fastsatt av barneverns- og helsenemnda eller domstolen. Se nærmere om barneverntjenestens adgang til å stanse fastsatt samvær i punkt 31.3.3.

42A.4.5 Milde former for fysisk makt

Hvis det er åpenbart nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse, kan institusjonen benytte milde former for fysisk makt, som å holde barnet kortvarig fast eller lede barnet, jf. barnevernsloven § 10-3 tredje ledd.

Det er presisert at barnets behov for beskyttelse, i tillegg til omsorg, kan være et legitimt formål for å bruke milde former for fysisk makt.

De generelle vilkårene for grensesetting og inngrep i § 10-6 gjelder også ved milde former for fysisk makt, men det stilles et skjerpet krav til at maktbruken skal være nødvendig og forholdsmessig.

42A.4.5.1 Åpenbart nødvendig

Det fremgår av forarbeidene at bruk av milde former for fysisk makt kun kan benyttes som en siste utvei. Andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Barnets rett til medvirkning skal ivaretas når institusjonen vurderer bruk av milde former for fysisk makt, jf. barnevernsloven § 1-3. Institusjonen skal benytte faglige og miljøterapeutiske virkemidler for å løse uenigheter og konflikter, og skal alltid først forsøke andre tillitsskapende virkemidler som oppmuntring og motivasjon for å få barnet til å samarbeide. Institusjonen skal arbeide systematisk på system og individnivå for å forebygge å forebygge bruk av fysisk makt, jf. barnevernsloven § 10-5 første ledd. Se nærmere om forebygging av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter i punkt 42A.6.

42A.4.5.2 Hva er milde former fysisk makt?

Det er oppstilt yttergrenser for forholdsmessighetsvurderingen ved at det kun er milde former for fysisk makt institusjonen kan benytte. Maktbruken går ikke lenger enn det ansvarlige foreldre etter barneloven kan, jf. barneloven § 30. “Å holde barnet kortvarig fast” et eksempel på mild form for fysisk makt. Kortvarig, kan være at ansatte i noen sekunder holder i barnets hånd eller arm med mild maktbruk, for eksempel for å ta rusmidler eller farlige gjenstander som barnet holder. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 16.1.4.5)

En annen form for mild fysisk makt, som kan være tillatt er å ta barnet i hånden, på skulderen eller ryggen og «lede barnet» bort fra en situasjon, eller fra et rom barnet ikke skal oppholde seg i. Å fysisk stille seg i veien for å markere grenser kan også være en mild form for fysisk makt.

Langvarig fastholding eller å tvinge barnet ned i knestående, eller fysisk dra et barn motvillig bort fra en situasjon er eksempler på maktbruk det ikke er anledning til å benytte etter denne bestemmelsen. Slik omfattende fysisk makt kan bare benyttes hvis det er strengt nødvendig for å avverge skade, jf. barnevernsloven § 10-11. Se mer om bruk av fysisk makt for å avverge skade i punkt 42A.12.

Selv milde former for fysisk makt kan oppleves krenkende, og skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Både de positive og negative konsekvensene for barnet må veies mot hverandre.

Institusjonen kan benytte milde former for fysisk makt hvis det er nødvendig og forholdsmessig ut fra hensynet til trygget og trivsel for andre, jf. 10-4, første ledd andre punktum. Se nærmere omtale om bruk av milde former for fysisk makt ut fra hensynet til trygghet og trivsel for andre i punkt 42A.5.3.

Institusjonen kan også benytte milde former for fysisk makt hvis det er nødvendig og forholdsmessig for å gjennomføre inngrep i barnets rettigheter, jf. §§ 10-7 til 10-16. For eksempel for å gjennomføre kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom og eiendeler etter barnevernsloven § 10-8 og ved utvidet adgang til å foreta inngrep i barnets rettigheter etter § 10-12. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 16.1.4.5) Se nærmere omtale om bruk av milde former for fysisk makt for å gjennomføre inngrep i punkt 42A.13.8.

42A.4.6 Tiltak som ikke kan gjennomføres i medhold av omsorgsansvaret, krever hjemmel i lov

Tiltak som ikke kan gjennomføres i medhold av omsorgsansvaret, krever hjemmel i lov, jf. barnevernsloven 10-2 fjerde ledd.

Å sette grenser for barnet innenfor omsorgsansvarets handlingsrom utgjør ikke et inngrep i barnets rettigheter og krever ikke hjemmel i lov. Derimot vil handlinger og tiltak som ikke kan gjennomføres i medhold av omsorgsansvaret kreve en klar lovhjemmel.

Det kan være krevende å vurdere hvilke grenser som kan settes innenfor omsorgsansvaret og hva som utgjør et inngrep i barnets rettigheter som krever særskilt hjemmel i lov.

En handling eller et tiltak som er innenfor omsorgsansvaret for et barn, vil ikke nødvendigvis være innenfor omsorgsansvaret for et annet barn.

For eksempel kan det vurderes å være et lite formålstjenlig og egnet tiltak å kreve at en 17-åring som er til behandling for vedvarende misbruk av tyngre narkotiske stoffer, skal levere fra seg en boks med snus. Samtidig kan det være forsømmelse av omsorgsansvaret, dersom institusjonen ikke griper inn mot en 13-åring som bruker tobakk.

42A.4.7 Krav til saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7.

Institusjonen har plikt til å journalføre vesentlige faktiske opplysninger og faglige vurderinger som har betydning for de beslutninger som treffes ut fra omsorgsansvaret, jf. barnevernsloven § 12-4. Det gjelder også hvordan barnets medvirkning er ivaretatt, herunder hvilken informasjon som er gitt, hva barnet har sagt, og hvordan barnets synspunkter er vektlagt jf. forskrift om medvirkning i barnevernet § 6, Dersom barnet unntaksvis ikke har fått anledning til å medvirke, skal dette fremgå av begrunnelsen. Vesentlige faktiske opplysninger som omhandler kombinasjoner av grenser og inngrep må også journalføres. Dette gjelder også faglige vurderinger om totaliteten av grenser og inngrep er nødvendig og forholdsmessig, jf. § 10-6 andre ledd.

Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren på institusjonens beslutninger etter § 10-3. Det gjelder også ved brudd på § 10-6 andre ledd. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klage, jf. barnevernsloven § 10-16 andre ledd. Se mer om klage i punkt 42A.17.4.

Barnevernsloven § 10-4 regulerer institusjonens adgang til å sette grenser for barnet ut fra hensynet til trygget og trivsel for andre, og åpner også for at institusjonen kan fastsette generelle husordensregler for å ivareta trygghet og trivsel for alle.

42A.5.1 Sette grenser for barnet

Hvis det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på barnevernsinstitusjonen, kan institusjonen sette tilsvarende grenser for barnet som nevnt i § 10-3 første ledd, jf. § 10-4 første ledd første setning.

Det innebærer at institusjonen kan sette grenser for barnets bevegelsesfrihet, besøk og bruk av kommunikasjonsmidler og internett, hvis det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen.

Institusjonen har ansvar for forsvarlig drift. Institusjonen skal fungere som et sosialt felleskap hvor både barna som bor der, ansatte og besøkende kan trives og føle seg trygge. Institusjonen har derfor adgang til å sette grenser for barnet ut fra hensynet til andre barna, ansatte og besøkende. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 16.1.4.4)

42A.5.2 Vilkår og omfang av grensesetting

Vilkårene i barnevernsloven § 10-6 gjelder også når institusjonen skal sette grenser for barnet for å ivareta trygghet og trivsel for andre. Institusjonens grensesetting må være nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet.

Det innebærer at før det settes grenser for barnet for å ivareta andres trygghet og trivsel, skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Institusjonen skal ivareta barnets rett til medvirkning og forsøke miljøterapeutiske og tillitsskapende virkemidler som for eksempel oppmuntring og motivasjon for å få barnet til å samarbeide.

Grensesettingen må være egnet til å oppnå trygghet og trivsel for andre, og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas. Institusjonen må veie og balansere barnets interesser opp mot andres interesser, og finne en løsning som på best måte ivaretar alle berørte. Grensesettingen skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig.

42A.5.2.1 Særlig om grenser i bevegelsesfrihet

Grensesetting i barnets bevegelsesfrihet kan ofte begrunnes både i barnets behov for omsorg og beskyttelse og hensynet til trygghet og trivsel for andre.

Det følger av forarbeidene at et barn som for eksempel har brukt vold eller trusler i fellesrom, kan nektes å oppholde seg der hvis dette er nødvendig for å skape trygghet og trivsel for andre på institusjonen. Samtidig kan det være nødvendig ut fra omsorgsansvaret, for å beskytte barnet i en situasjon der barnet kan utsette seg selv og andre for fare. En beslutning om å grensesette eller nekte barnet å oppholde seg i fellesrom må knytte seg direkte til den uønskede handlingen.

En ungdom som for eksempel møter opp ruset på institusjonen kan også nektes å oppholde seg i fellesrom hvis det er nødvendig for å skape trygghet og trivsel for de andre på institusjonen. Og samtidig kan det være nødvendig for å ivareta omsorgen for ungdommen. Hvis ungdommen nekter eller ikke vil forlate fellesrom, kan institusjonen dersom det er åpenbart nødvendig, vise eller med mild fysisk makt lede ungdommen til eget rom. Se punkt 42A.5.3 om milde former for fysisk makt.

I konkrete tilfeller kan forholdene tilsi at det ikke er tilstrekkelig å vise eller lede barnet til sitt eget rom. Dersom det er nødvendig ut fra omsorgsansvaret for barnet eller ansvaret for andres trygghet og trivsel, kan institusjonen benytte hus, leilighet eller lignende innenfor institusjonens område for å skjerme barnet, for eksempel for å stoppe en uheldig utvikling eller destruktiv atferd. Slike enheter må være godkjent som en del av institusjonsavdelingen. Et slikt tiltak må anvendes med forsiktighet og kan ikke ha lengre varighet. Tiltaket må være nødvendig og forholdsmessig i situasjonen etter en konkret vurdering. Det følger av forarbeidene at slike tiltak krever en grundig faglig begrunnelse, og kan ikke praktiseres på en måte som utgjør isolasjon.

Det må vurderes konkret om forholdene rundt barnet anses som isolasjon, der det blant annet må ses hen til hvordan tiltaket er utformet og hvilke fasiliteter det har (tiltakets art), tiltakets varighet, hvilke grenser i bevegelsesfrihet og kontakt (samvær og bruk elektroniske kommunikasjonsmidler) som gjelder for barnet, og hvilken virkning/konsekvenser tiltaket vil ha for barnet (reaksjoner, sårbarhet). Institusjonen skal så langt det er forsvarlig legge til rette for at barnet har kontakt med andre, gjennom for eksempel skole, fritidsaktiviteter og besøk.

Institusjonen kan også av samme grunner tilby barnet å være med på tur. Dersom slike turer benyttes som et fast faglig terapeutisk tiltak skal det kvalitetssikres og godkjennes, jf. barnevernsloven § 10-15 andre ledd og § 10-17 andre ledd. Det følger av forarbeidene at det ikke er ikke anledning til å bruke milde former fysisk makt for å få barnet til å bli med på tur. Hvis barnet vegrer seg, kan bare oppmuntring og motivasjon benyttes. Barn kan ikke presses til å delta på slike turer og må på forhånd gis en god forklaring på hva turen innebærer og hva som er formålet med turen.

42A.5.2.2 Særlig om grenser i bruk av kommunikasjonsmidler

Det kan for eksempel være situasjoner hvor barnet spiller høy musikk på mobilen i fellesarealet, eller på rommet sitt sent på kvelden, slik at de andre barna ikke får sove. Det kan også være bruk av mobil under måltider.

Institusjoner kan ha felles regler eller praksis som er nødvendig for at institusjonen skal fungere best mulig som et sosialt felleskap. Dette er mindre inngripende tiltak av den typen man vanligvis må forholde seg til når flere bor under samme tak. Det betyr blant annet at institusjoner har adgang til å regulere aktiviteter og atferd, som bruk av telefon, pc, tv og radio i fellesområder. Det vises til at direktoratet i tolkningsuttalelse av 9. mars 2017 har lagt til grunn at det kan fremgå av husordensregler at institusjonens nettverk kan slås av om natten, under felles måltider og aktiviteter o.l.

Fotografering, filming og lydopptak er i utgangspunktet en lovlig aktivitet, men kan komme i konflikt med andres rett til personvern og rett til privatliv. Institusjonen kan nekte et barn å ta bilde, film eller lydopptak av de andre barna og deres familie, dersom de ikke har samtykket til dette. Det kan også være andre forhold som gjør at identitet til et barn må beskyttes, for eksempel at barnet bor på skjult eller sperret adresse. Les mer om skjult- og sperret adresse som sikkerhetstiltak i kapittel 11.

Publisering av bilder, film eller lydopptak av andre personer, krever som hovedregel samtykke. Det gjelder også publisering av bilder, film og lydopptak av ansatte.

42A.5.3 Milde former for fysisk makt

Hvis det er åpenbart nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen, kan institusjonen benytte milde former for fysisk makt som nevnt i § 10-3 tredje ledd, jf. § 10-4 første ledd andre punktum.

Det er presisert at trygghet og trivsel for andre kan være et legitimt formål for å bruke milde former for fysisk makt overfor barnet.

De generelle vilkårene for grensesetting og inngrep i § 10-6 gjelder ved milde former for fysisk makt, men det stilles et skjerpet krav til at maktbruken skal være nødvendig og forholdsmessig. Kravet om at milde former for fysisk makt må være åpenbart nødvendig og hva regnes som milde former for fysisk makt er nærmere omtalt i punkt 42A.4.5.1 og 42A.4.5.2.

Milde former for fysisk makt kan oppleves krenkende, og skal gjennomføres så skånsomt som mulig. Maktbruken må stå i et rimelig forhold til de interessene som skal vernes. Institusjonen må veie og balansere barnets interesser opp mot andres interesser. Negative konsekvenser for barnet, erfaringer fra tidligere konflikter, og konsekvenser for andre ved å unnlate å gripe inn er sentrale momenter i forholdsmessighetsvurderingen.

42A.5.4 Husordensregler

Det følger av forarbeidene at institusjonen kan ha husordensregler for å ivareta trygghet og trivsel til alle på institusjonen uten at det foretas en konkret vurdering av nødvendigheten og forholdsmessigheten i det enkelte tilfellet. Husordensregler skal bidra til at institusjonen kan fungere best mulig som et sosialt fellesskap, der både barn, ansatte og besøkende kan trives og er trygge.

Det kan blant annet fastsettes husordensregler om når det skal være ro i institusjonen på kvelds- og nattestid, telefonbruk på fellesområder, tid for måltider, samt forbud mot alkohol. Institusjoner kan ha felles regler eller praksis som er nødvendig for at institusjonen skal fungere best mulig som et sosialt felleskap.

Bufdir har i tolkningsuttalelse av 9. mars 2017 lagt til grunn at det kan fremgå av husordensregler at institusjonens nettverk kan slås av om natten.

Institusjonen kan ikke innføre et generelt forbud mot bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler, besøk på institusjonen, eller generelle føringer om bevegelsesfrihet i husordensreglene. Det er også presisert i forarbeidene at bruk av milde former for fysisk makt heller ikke kan være en generell og fastsatt reaksjonsform for brudd på husordensregler eller lignende.

Husordensregler kan ikke anvendes på en måte som vil være urimelig overfor barnet i det enkelte tilfellet, jf. rettighetsforskriften 3. Det innebærer at det må gjøres unntak fra husordensregler ut fra en konkret vurdering.

42A.5.5 Krav til saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7.

Institusjonen har plikt til å journalføre vesentlige faktiske opplysninger og faglige vurderinger som har betydning for de beslutninger som treffes for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen, jf. barnevernsloven § 12-4. Det gjelder også hvordan barnets medvirkning er ivaretatt, jf. forskrift om medvirkning i barnevernet § 6. Vesentlige faktiske opplysninger som omhandler kombinasjoner av grenser og inngrep må også journalføres. Dette gjelder også institusjonens faglige vurdering om totaliteten av grenser og inngrep er nødvendig og forholdsmessig, jf. 10-6 andre ledd.

Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren på institusjonens beslutninger etter § 10-4. Det gjelder også ved brudd på § 10-6 andre ledd. Barnet og foreldre kan også klage på institusjonens husordensregler, og hvordan disse anvendes i praksis. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klage, jf. barnevernsloven § 10-16 andre ledd. Se mer om klage i punkt 42A.17.4.

Barnevernsinstitusjonen skal arbeide systematisk for å forebygge bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter, jf. barnevernsloven § 10-5 første ledd.

Det følger av forarbeidene at forebygging skal skje både på systemnivå og individnivå. Det innebærer at institusjonen skal ha rutiner, kompetanse og organisatoriske tiltak for å forebygge situasjoner der bruk av fysisk makt eller andre inngrep kan oppstå. Institusjonen må blant annet:

• Gjennomføre risikovurderinger av det fysiske miljøet, bemanning og forhold som kan skape konfliktsituasjoner.
• Ha rutiner for opplæring, veiledning og refleksjon for ansatte i konflikthåndtering og alternativer til fysisk makt.
• Følge opp avvik, tilsynsmerknader og klager fra barn og foreldre, samt funn og risikovurderinger fra Sivilombudet.

Arbeidet med forebygging handler også om å fremme trygghet, relasjon og god kommunikasjon med barna. Å unngå eskalering og å tilby alternativ til fysisk makt er sentrale strategier. Institusjonen skal jobbe aktivt for å skape et miljø der barns rettigheter ivaretas i praksis.

Institusjonen skal gjennomgå bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet, jf. § 10-5 andre ledd.

Formålet med gjennomgangen er å:

• Styrke barnets forståelse og bearbeiding av hendelsen.
• Bidra til læring for både barnet og ansatte.
• Forebygge gjentakelse av liknende situasjoner.
• Styrke relasjonen og samarbeidet mellom barn og ansatte.

En slik gjennomgang skal være respektfull, trygg og tilpasset barnets alder og modenhet, og barnets rett til medvirkning skal ivaretas, jf. barnevernsloven §§ 10-1 og 10-2.

Generelle vilkår for institusjonens grensesetting og inngrep i barnets rettigheter kommer frem av barnevernsloven § 10-6.

Vilkårene i bestemmelsen må alltid vurderes ved:

• grensetting ut fra omsorgsansvaret, jf. § 10-3
• grensesetting for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen, jf. barnevernsloven §§ 10-4
• inngrep i barnets rettigheter, jf. §§ 10-7 til 10-16.

Bestemmelsen angir generelle rettslige prinsipper, og oppfyller de menneskerettslige kravene til at inngrep i barns rettigheter må være nødvendig og forholdsmessig.

42A.7.1 Tiltakets formål

Hvilket formål som er legitimt og begrunner tiltaket, fremgår av de enkelte bestemmelsene som åpner for å sette grenser eller vedta inngrep.

Å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse, er formålet med institusjonens grensetting ut fra omsorgsansvaret, jf. § 10-3. Å ivareta andres trygghet og trivsel er formålet når det settes grenser for barnet etter § 10-4. Noen inngrep i barns rettigheter har flere formål. For eksempel kan formålet med kroppsvisitasjon og undersøkelser av barnets rom og eiendeler, brev og pakker være å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling eller ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen. Behandling som formål gjelder kun barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, og har opphold i barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven §§ 4-4, 6-1 og 6-2. Institusjonen har da også utvidet adgang til inngrep i barnets bevegelsesfrihet, besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, jf. § 10-12.

42A.7.2 Tiltaket må være nødvendig

Vilkåret om at grensesetting og inngrep må være nødvendig kommer frem av de enkelte bestemmelsene som åpner for å sette grenser eller vedta inngrep.

Hva som ligger i kravet til at tiltaket skal være nødvendig er nærmere presisert i barnevernsloven § 10-6 første ledd første punktum. Før det settes grenser eller gjøres inngrep, skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige.

Ifølge forarbeidende skal institusjonen benytte faglige og miljøterapeutiske virkemidler, og skal forsøke å løse konflikter og utfordringer med andre mer tillitsskapende tiltak i samarbeid med barnet.

Det gjelder et skjerpet krav til nødvendighet ved bruk av fysisk makt. Se nærmere om kravet til "åpenbart nødvendig" ved bruk av milde former for fysisk makt i punkt 42A.4.5 og 42A.5.3 og kravet til “strengt nødvendig” ved bruk av fysisk makt for å avverge skade i punkt 42A.12.2.

42A.7.3 Tiltaket må være forholdsmessig

Tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas. Tiltaket skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig, jf. barnevernsloven § 10-6 første ledd andre punktum.

Ifølge forarbeidene innebærer kravet om at tiltaket må være forholdsmessig at det må foreligge en rimelig balanse mellom hensynet til barnet som rammes og formålet som begrunnet grensesettingen eller inngrepet. Interesseavveiningen kan innebære å veie barnets ulike rettigheter, interesser og behov mot hverandre. Behovet for grensesettingen eller inngrepet må vurderes opp mot ulempen for barnet. Interesseavveiningen kan også bestå i å veie barnets rettigheter, interesser og behov opp mot andres rettigheter, interesser og behov.

Jo mer inngripende tiltak, desto strengere krav stilles til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet. Hvor inngripende et tiltak er, beror blant annet på tiltakets art, styrke, omfang og varighet, og hvilken virkning/konsekvenser tiltaket får for barnet. Både positive og negative konsekvenser må vurderes. Barnets mening må vektlegges i samsvar med alder og modenhet, jf. barnevernloven § 10-2. Tiltaket må gjennomføres så skånsomt som mulig, og ikke vare lenger enn nødvendig.

De sentrale elementene i forholdsmessighetsvurderingen er at grensesetting og inngrep må:

1. være egnet, det vil si kunne oppnå formålet, og
2. være rimelig (i styrke, omfang, varighet og virkning/konsekvenser) i forhold til de interesser som skal ivaretas (formålet), og
3. gjennomføres så skånsomt som mulig, og ikke være mer omfattende og vare lengre enn nødvendig for å oppnå formålet.
4. være innenfor ytterrammen av tiltak som kan besluttes/vedtas i den enkelte bestemmelse

42A.7.4 Totaliteten av grenser og inngrep må være nødvendig og forholdsmessig

Ved vurderingen av nødvendigheten og forholdsmessigheten skal barnevernsinstitusjonen vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. barnevernsloven § 10-6 andre ledd første punktum.

Det fremgår av forarbeidene at bestemmelsen innebærer at institusjonen som en del av nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen skal vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Institusjonen må derfor ha oversikt over hvilke grenser og inngrep som til enhver tid er satt overfor barnet.

Selv om en grense eller et inngrep isolert sett kan være nødvendig og forholdsmessig overfor et barn, kan summen av grenser og/eller inngrep være unødvendige og uforholdsmessige. Dette må vurderes konkret ut fra det enkelte barns behov for omsorg og beskyttelse og eventuelt behandling.

Både kombinasjoner av grenser innenfor omsorgsansvaret og/eller av hensyn til trygghet og trivsel for andre på institusjonen etter §§ 10-3 og §10-4, kombinasjoner av grenser etter §§ 10-3 og 10-4 og inngrep etter §§ 10-7 til § 10-13, og kombinasjoner av ulike inngrep, kan i sum være unødvendige eller uforholdsmessige etter en konkret vurdering.

I vurderingen av om grensesettingen eller inngrepet er nødvendig og forholdsmessig skal institusjonen også legge vekt på om barnet bor alene, jf. § 10-6 andre ledd andre punktum. At barnet bor alene, vil ikke i seg selv være et uforholdsmessig, men skal inngå i helhetsvurderingen. Kombinasjoner av grenser og inngrep i barnets bevegelsesfrihet, samvær og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett kan øke risikoen for isolasjon når barnet bor alene. Se mer om dette i punkt 42A.5.2.1 og 42A.12.3.2.

Vesentlige faktiske opplysninger om kombinasjoner av grenser og inngrep må journalføres, jf. § 12-4. Dette gjelder også institusjonens faglige vurdering om totaliteten av grenser og inngrep er nødvendig og forholdsmessig. Inngrep i barnets rettigheter skal protokollføres og sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. § 10-16 første ledd. Protokollen skal vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Det innebærer at også statsforvalteren må vurdere det samlede omfang og varighet av grenser og inngrep som gjelder for barnet.

Barnet og foreldrene kan klage direkte til statsforvalteren ved brudd på § 10-6 andre ledd. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klage, jf. barnevernsloven § 10-16 andre ledd. Se mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.

Barnevernsloven § 10-7 gir institusjonen adgang til å iverksette tiltak om frivillig rusmiddeltesting. For barn som har vedtak om opphold på barnevernsinstitusjon etter § 6-2, kan institusjonen også iverksette frivillig rusmiddeltesting ved inntak til institusjonen.

42A.8.1 Formålet med frivillig rusmiddeltesting

Formålet med frivillig rusmiddeltesting etter barnevernsloven § 10-7 er å fastslå om barnet har brukt rusmidler, slik at institusjonen skal kunne gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. barnevernsloven § 10-7 første ledd.

Formålet med rusmiddeltesting kan dermed ikke benyttes som straff eller pressmiddel. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25 s. 574).

42A.8.2 Krav om at rusmiddeltesting må være nødvendig

Det er et krav om at frivillig rusmiddeltesting må være nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. barnevernsloven § 10-7 første ledd.

Før institusjonen iverksetter tiltak med rusmiddeltesting, skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, jf. barnevernsloven § 10- 6 første ledd.

Institusjonen kan vurdere å bruke tiltak om rusmiddeltesting som motivasjon for barnet til å avstå fra å bruke ulovlige rusmidler, eller for å støtte barnet i det å si nei til tilbud om rusmidler, under henvisning til at dette vil bli oppdaget ved testing. Om en eventuell avtale om frivillig rusmiddeltesting er nødvendig må vurderes konkret. Samtykke til rusmiddeltesting kan ikke innhentes rutinemessig.

42A.8.3 Krav om samtykke til rusmiddeltesting

Frivillig rusmiddeltesting krever samtykke. Barnevernsloven § 10-7 tredje ledd gir nærmere regulering av kravene til samtykke.

Før barnet kan gi sitt samtykke, må institusjonen gi barnet grundig informasjon om blant annet formålet med rusmiddeltesting, hvilken test som må tas og hvordan testen skal gjennomføres. Barnet skal også gis informasjon om institusjonens regler og rutiner for rusmiddeltesting. Ved at barnet får god informasjon om rusmiddeltestingen i forkant, bidrar det til at barnet kan ta en selvstendig vurdering som grunnlag for sitt samtykke. Tilsvarende krav til informasjon gjelder også for andre som må samtykke sammen med barnet.

Dersom barnet har fylt 15 år, er det tilstrekkelig at barnet selv samtykker. Der barnet er under 15 år, skal også de som har foreldreansvaret samtykke, eller barnevernstjenesten hvis den har overtatt omsorgen for barnet. Hvis begge foreldrene har foreldreansvaret, må begge gi sitt samtykke til rusmiddeltestingen. Dette følger av barneloven §§ 34 og 35. De samme kravene til samtykke og informasjon gjelder for de som gir representert samtykke for barnet. For enslige mindreårige asylsøkere under 15 år, som oppholder seg i omsorgssenter må Bufetat samtykke til rusmiddeltestingen, jf. barnevernsloven § 10-10 andre ledd siste punktum. Dette fordi Bufetat har omsorgsansvaret for den enslige mindreårige etter barnevernsloven § 11-2. Institusjonen må også her gi god informasjon i forkant av samtykke som beskrevet over til barnet.

Samtykket skal være skriftlig, og den som samtykker kan når som helst trekke sitt samtykke tilbake, jf. barnevernsloven § 10-7 tredje ledd siste punktum.

42A.8.4 Krav om rusmiddeltesting av biologisk materiale

Med begrepet biologisk materiale i § 10-7 første ledd menes urinprøver, hår- og spyttprøver. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 16.1.4.12). Dette innebærer at det også kan brukes andre former for teknologi enn for testing av urin. Helsedirektoratets "Prosedyrer for rusmiddeltesting" gir en nærmere beskrivelse av hvilket biologisk materiale som er aktuelt for testing av de ulike rusmidlene, blant annet sett hen til rusmidlenes påvisningstid.

42A.8.5 Krav til gjennomføring av rusmiddeltesting

De generelle vilkårene i § 10-6 om krav til forholdsmessighet gjelder også for institusjonens avgjørelser om rusmiddeltesting.

Forholdsmessighetsvurderingen krever er at institusjonen vurderer at tiltaket om frivillig rusmiddeltesting vil være egnet til å oppnå formålet. Om institusjonen gjennom miljøterapeutisk metode vil kunne oppnå formålet om å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling enn tiltak med rusmiddeltesting, skal institusjonen velge dette minst inngripende tiltaket. Om institusjonen på denne måten kan fastslå om barnet har brukt rusmiddel, vil formålet kunne sies å være nådd, og institusjonen kan gi videre omsorg, beskyttelse og behandling.

Frivillig rusmiddeltesting kan gjennomføres i perioden barnet oppholder seg på institusjonen. Dette gjelder for alle oppholdsgrunnlagene på barnevernsinstitusjon. For barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare, og som har opphold i barnevernsinstitusjon etter §§ 6-1, 6-2 og 4-4, kan rusmiddeltesting også skje ved inntak til institusjonen. Dette følger av barnevernsloven § 10-7 andre ledd.

Rusmiddeltestingen må gjennomføres så skånsomt som mulig. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.7 s. 193).

Av rettighetsforskriften § 8 følger det at institusjonen skal ha regler og rutiner for avleggelse av prøver av biologisk materiale. Rettighetsforskriftens § 8 siste setning presiserer at prøver av biologisk materiale skal håndteres i samsvar med Helsedirektoratets "Prosedyrer for rusmiddeltesting". Hvilket biologisk materiale som er aktuelt i det enkelte tilfelle, vil avhenge av hva som er hensikten med prøven.

Bufdir har i tolkningsuttalelse 15. oktober 2024 uttalt at bruken av hurtigtester kan benyttes uavhengig av barnets oppholdsgrunnlag, så lenge institusjonen håndterer prøvetakningen i samsvar med Helsedirektoratets prosedyrer for rusmiddeltesting og egne regler og rutiner for prøvetakningen.

42A.8.6 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7.

Avgjørelser om rusmiddeltesting etter § 10-7 skal protokollføres og begrunnes, jf. § 10-16 første ledd. Kravet til begrunnelse følger av journalplikten i barnevernsloven § 12-4. Det rettslige grunnlaget for rusmiddeltesting i § 10-7 er samtykke, og inngrepet krever derfor ikke enkeltvedtak.

Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren. Bufdir har utarbeidet en standardmal for protokoll med begrunnelse for avgjørelser om rusmiddeltesting etter § 10-7. Det anbefales at standardmalen benyttes av institusjonene.

Barn og foreldre som mener rusmiddeltesting er gjennomført i strid med § 10-7, kan klage direkte til statsforvalteren. Les mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.3 og 42A.17.4

Det følger av § 10-8 at kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom og eiendeler er handlinger som regnes som inngrep. Slike inngrep må ha et legitimt formål, og være nødvendige og forholdsmessige, jf. EMK artikkel 8.

For å gjennomføre kroppsvisitasjon eller undersøkelse av rom, eiendeler, brev og pakker må flere vilkår være oppfylt, blant annet er det krav om at det må foreligge begrunnet mistanke, og krav til hvem som kan beslutte slike inngrep.

42A.9.1 Formålet med kroppsvisitasjon og undersøkelse

Formålet med tiltak etter første ledd er å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og eventuell behandling, samt å ivareta trygghet og trivsel for barnet og andre på institusjonen. Tiltak kan bare iverksettes når dette er nødvendig for å oppnå disse formålene. (Prop. 83 L (2024–2025))

Formålet vil ofte være å hindre skade eller fare, for barnet og/eller andre, men der skade eller farepotensialet ikke er like nært forestående som i en akuttsituasjon, jf. barnevernsloven § 10-11. Tiltaket kan ikke ha som formål å straffe barnet eller avdekke eller oppklare kriminelle handlinger på vegne av samfunnet.

42A.9.2 Krav om begrunnet mistanke

Etter § 10-8 første ledd må det foreligge begrunnet mistanke om at barnet besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter, eller brukerutstyr.

Farlige gjenstander omfatter både gjenstander som er farlige i seg selv og gjenstander som kan brukes på en farlig måte mot andre eller barnet selv, som for eksempel kniv, barberblad, tau og ulike typer verktøy. Rusmidler kan for eksempel være alkohol og narkotika.

Eksempler på skadelige medikamenter kan være anabole steroider og reseptbelagte legemidler som ikke er skrevet ut til barnet. Det kan også være legale legemidler som i et visst volum kan være skadelig, som for eksempel paracet.

«Begrunnet mistanke» er et beviskrav, og innebærer at det må foreligge konkrete holdepunkter for mistanken. Det kan for eksempel være tips om at en av ungdommene på institusjonen har med seg en farlig gjenstand, eller at den oppbevares på ungdommens rom. (Prop. 133 L (2020–2021), merknad til 10-8)

Når det gjelder mistanke om besittelse av rusmidler, så kan beruselse eller ruspåvirkning hos barnet, være det som gir dere en begrunnet mistanke, i form av observasjoner som for eksempel lukt, endring i oppførsel eller lignende. (Prop. 133 L (2020–2021), merknad til 10-8)

Mistanken må knyttes til situasjonen her og nå, men det kan også tas hensyn til tidligere erfaringer med barnet. Tidligere erfaringer alene er imidlertid ikke nok for å oppfylle kravet om begrunnet mistanke.

Verken kroppsvisitasjon eller undersøkelse kan foretas rutinemessig. Det skal alltid foreligge en individuell vurdering knyttet til hver situasjon og behovet for å gjennomføre tiltaket. Ansatte kan f.eks. ikke kroppsvisitere et barn hver gang han/hun kommer hjem fra en fest uten å ha en konkret begrunnet mistanke. (Prop. 133 L (2020–2021), merknad til 10-8)

42A.9.3 Kroppsvisitasjon og undersøkelse må være nødvendig

Kroppsvisitasjon og undersøkelse etter § 10-8 første ledd kan iverksettes bare hvis dette er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling eller for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen.

Før institusjonen iverksetter kroppsvisitasjon og undersøkelse skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, jf. barnevernsloven § 10- 6 første ledd. Andre mindre inngripende tiltak kan være å be barnet tømme lommer, eller visuell kontroll uten berøring.

Ved vurderingen av om kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom og eiendeler, samt brev og pakker er nødvendig, skal institusjonen vurdere det samlede omfanget og varigheten av allerede fastsatte grenser og gjennomførte inngrep overfor barnet, jf. barnevernsloven § 10-6 andre ledd. Selv om kroppsvisitasjon eller undersøkelse isolert sett kan framstå som nødvendig, kan tiltaket være uforholdsmessig dersom det samlet sett kommer i tillegg til omfattende grensesetting og inngrep

42A.9.4 Beslutningsmyndighet

Beslutning om kroppsvisitasjon eller undersøkelse skal treffes av institusjonens leder eller den lederen har gitt fullmakt, jf. § 10-8 tredje ledd. Fullmakt skal gis til en ansatt som er til stede på institusjonen, og det skal til enhver tid være klart hvem som innehar slik fullmakt. (Prop. 133 L (2020–2021), merknad til 10-8)

42A.9.5 Krav til at gjennomføring av kroppsvisitasjon

42A.9.5.1 Vilkår for gjennomføring av kroppsvisitasjon

I rettighetsforskriften § 6 fremgår det at kroppsvisitasjon må foretas av en ansatt med samme kjønn som barnet. Dersom barnet eller den ansatte som skal foreta kroppsvisitasjonen ønsker det, skal kroppsvisitasjonen gjennomføres med to ansatte til stede.

Kroppsvisitasjon og undersøkelser skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig. Tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til de interesser som skal ivaretas, jf. barnevernsloven § 10-6 første ledd andre setning. Les mer kravet til at tiltak skal være forholdsmessig i punkt 42A.7.3

Det er viktig at kroppsvisitasjon og undersøkelser gjennomføres på en måte som ivaretar barnets integritet. Det må derfor benyttes så skånsomme metoder som mulig, for å hindre at barnet blir behandlet på en nedverdigende måte.

42A.9.5.2 Inngrepets styrke og omfang

Kroppsvisitasjon bare kan omfatte kroppens overflater, munnhulen, og gjennomsøkning av klær, jf. § 10-8 andre ledd, andre punktum. Hva som letes etter, vil være vesentlig for gjennomføringen. Er det en større farlig gjenstand, for eksempel en jernstang, vil det være tilstrekkelig å undersøke ved å “tappe”, eller be barnet løfte på genseren.

Kroppsvisitasjon av kroppens overflater og munnhulen er særlig inngripende og stiller særlig strenge krav til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet.

Det må foreligge begrunnet mistanke om at barnet har noe i munnen, og institusjonen må alltid vurdere hvor inngripende tiltak som er nødvendig ut fra situasjonen og formålet.

42A.9.5.3 Bruk av håndholdt metalldetektor og to-trinns avkledning

Ansatte kan bruke håndholdt metalldetektor for å lokalisere farlige gjenstander. En slik fremgangsmåte kan være mer skånsom enn avkledning, og en mer skånsom måte å undersøke barnets bag/veske på, for eksempel hvis ansatte leter etter en farlig gjenstand som et barberblad eller en kniv. Dette kommer frem i tolkningsuttalelse fra 2018.

Et av kravene for gjennomføring er at kroppsvisitasjonen skal skje så skånsomt som mulig, og ikke opprettholdes lengre enn nødvendig. Her er det anbefalinger om to- trinns avkledning fra Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CRP) og Sivilombudets forebyggingsenhet - om en to-trinns avkledning.

42A.9.6 Krav til gjennomføring av undersøkelse av rom og eiendeler

I forskriftens § 6 andre ledd fremgår det at undersøkelser av rom og eiendeler skal foretas mens barnet er til stede, med mindre dette er uforholdsmessig vanskelig fordi barnet har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende.

Undersøkelsen må som alltid, skje så skånsomt som mulig. Ved undersøkelse skal barnet være til stede, med mindre dette er uforholdsmessig vanskelig fordi barnet har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende. I tillegg skal barnets medvirkning ivaretas i slike situasjoner. Ansatte må skape forutsigbarhet og forklare hvorfor rommet og eiendelene undersøke og hvordan undersøkelsen skal gjennomføres.

Eiendeler kan også undersøkes, når de befinner seg i institusjonens fellesarealer. Det kan for eksempel være aktuelt når dette er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen.

42A.9.7 Krav til gjennomføring av undersøkelse av brev og pakker

Fysiske brev og pakker som kommer inn til institusjonen, kan undersøkes når det er begrunnet mistanke om at det inneholder tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler, andre skadelige medikamenter og tilhørende brukerutstyr, jf. barnevernsloven § 10-8 første ledd andre punktum.

Det er stilt krav til krav til gjennomføringen i rettighetsforskriften § 6 tredje ledd. Undersøkelser av brev og pakker skal gjennomføres ved at posten åpnes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt, og dette skal skje i nærvær av postens mottaker eller avsender. Dersom det klages over vedtak om undersøkelse av brev og pakker, skal undersøkelsen ikke gjennomføres før klagebehandlingen er avsluttet.

Som ved kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom og eiendeler, er det bare institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt til, som kan beslutte at brev og pakker skal undersøkes.

42A.9.8 Bruk av milde former fysisk makt

Institusjonen kan etter § 10-3 tredje ledd benytte milde former for fysisk makt dersom det er åpenbart nødvendig ut fra omsorgsansvaret, eller etter § 10-4 første ledd når det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen. Mer inngripende fysisk makt kan bare brukes når det er strengt nødvendig for å avverge skade, jf. § 10-11. (Prop. 133 L (2020–2021), merknad til 10-8) Se nærmere om bruk av fysisk makt for å avverge skade i punkt 42A.12.

42A.9.9 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Avgjørelser etter § 10-8 om kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom, eiendeler, brev og pakker er enkeltvedtak som skal protokollføres. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd.

Enkeltvedtak må begrunnes, jf. barnevernsloven § 12-5. Det skal fremgå av vedtaket hvilke faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene er oppfylt, Det gjelder også institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. barnevernsloven § 10-6 andre ledd. I tillegg skal det fremgå hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert, skal også fremgå av vedtaket.

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7. Forvaltningslovens regler kapittel IV og V gjelder med de særregler som gis i barnevernsloven kapittel 12 og § 10-16.

Statsforvalter har myndighet til å kontrollere om vilkårene for vedtak om kroppsvisitasjon og undersøkelse av rom, eiendeler, brev og pakker er i samsvar med lovens krav for innsyn, jf. barnevernsloven § 17-3 og tilsynsforskriften (FOR-2022-12-16-2272) § 3 fjerde ledd.

Når det gjelder klage over vedtak om undersøkelser av brev og pakker skal ikke undersøkelsen foretas før klagebehandlingen er avsluttet. Dette kommer frem av rettighetsforskriften § 6 tredje ledd andre punktum.

Bufdir har utarbeidet flere standardmaler for enkeltvedtak og protokoll for avgjørelser etter § 10-8, herunder kombinasjonsmaler som inkluderer inndragning etter § 10-9. Det anbefales at standardmalene benyttes av institusjonene.

Barn og foreldre har rett til å klage direkte til statsforvalteren på institusjonens avgjørelse etter § 10-8. Les mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.2 og 42A.17.4.

42A.10.1 Vilkår for inndragning

Etter barnevernsloven § 10-9 skal institusjonen inndra tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler, skadelige medikamenter og tilhørende brukerutstyr. Dersom institusjonen finner slike gjenstander som nevnt i § 10-8 første ledd, skal de inndras.

Gjenstander som etter en konkret vurdering anses som farlige, selv om de ikke er ulovlige, for eksempel et balltre, skal også inndras. Slike gjenstander skal oppbevares av institusjonen og utleveres til barnet ved institusjonsoppholdets slutt. (Prop. 133 L (2020–2021)) Når det gjelder tyvegods kan dette enten overleveres til politiet eller gis til rette eier.

Øvrige gjenstander kan tilintetgjøres, oppbevares eller overleveres til politiet. Rusmidler som i seg selv ikke er ulovlige, for eksempel øl, vin eller sprit kan helles ut, altså tilintetgjøres. (Prop. 133 L (2020–2021))

42A.10.2 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Avgjørelser etter § 10-9 om inndragning av farlige gjenstander m.m. er enkeltvedtak som skal protokollføres. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd.

Enkeltvedtak må begrunnes, jf. barnevernsloven § 12-5. Det skal fremgå av vedtaket hvilke faktiske opplysninger og barnevernfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene er oppfylt. Det må fremgå hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt.

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7. Forvaltningslovens regler kapittel IV og V gjelder med de særregler som gis i barnevernsloven kapittel 12 og § 10-16.

Statsforvalter har myndighet til å kontrollere om vilkårene for vedtak om inndragning er i samsvar med lovens krav, jf. barnevernloven § 17-3 og tilsynsforskriften (FOR-2022-12-16-2272) § 3 fjerde ledd.

Barn og foreldre har rett til å klage direkte til statsforvalteren på institusjonens avgjørelse etter § 10-9. Les mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.2 og 42A.17.4.

Barnevernsloven § 10-10 gir barnevernsinstitusjonen hjemmel til å vedta innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet. Innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet er handlinger som regnes som inngrep, som må ha et legitimt formål og være nødvendige og forholdsmessig, jf. EMK artikkel 8.

Et innsyn i barnets kommunikasjon og aktiviteter innebærer et innblikk i noe av det mest private for barnet. Siden innsyn i barns elektroniske kommunikasjon og aktivitet er å anse som svært inngripende i retten til privatliv og ytringsfrihet, må det iverksettes nødvendige garantier som sikrer barnets og andre berørtes personvern. Les mer om personvern i punkt 42A.11.9.

Da institusjonen ikke har tilgjengelige tekniske verktøy for åpne barnets elektroniske kommunikasjonsmidler, forutsetter gjennomføring av innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet samarbeid med barnet.

42A.11.1 Formålet med innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet

Barnets bruk av elektronisk kommunikasjon og aktivitet på digitale flater er en stor og økende utfordring, og innsyn i barnets kommunikasjon og aktivitet kan bidra til å avdekke og hindre at barnet utsettes for fare eller skade. Ved at institusjonen kan foreta innsyn i barnets kommunikasjon og aktivitet, vil institusjonen settes i bedre stand til å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.8.2).

Tiltak etter barnevernsloven § 10-10 kan bare iverksettes dersom det er nødvendig for å gi barnet omsorg, beskyttelse og eventuelt behandling. Behandling som formål er forbeholdt barn som har vedtak om opphold i institusjon etter barnevernsloven §§ 4-4, 6-1 og 6-2. Det kan ikke ha som formål å straffe barnet eller avdekke eller oppklare kriminelle handlinger på vegne av samfunnet.

42A.11.2 Krav om elektrisk kommunikasjon og aktivitet på elektroniske kommunikasjonsmidler

Barnevernsloven § 10-10 gir institusjonen hjemmel til å gjennomføre innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet ved bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Forarbeidene til barnevernsloven presiserer at det som skal regnes som elektronisk kommunikasjon er definert i Lov om elektronisk kommunikasjon 4. juli 2003 nr. 83 (ekomloven) § 1-5. Elektronisk kommunikasjon er kommunikasjon ved bruk av et elektronisk kommunikasjonsnett, som muliggjør overføring av lyd, tekst, bilder eller andre data ved hjelp av elektromagnetiske signaler i fritt rom eller kabel. Dette kan eksempelvis være kommunikasjon og aktivitet på ulike chattetjenester og nettsamfunn på sosiale medier, tekstmeldinger eller epostkorrespondanse.

Med elektronisk kommunikasjonsmiddel nevner forarbeidene eksempelvis mobiltelefon, nettbrett, spillkonsoller og pc.

42A.11.3 Krav om begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade

Det følger av barnevernsloven § 10-10 første ledd at det må foreligge begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade ved bruken av elektroniske kommunikasjonsmidler.

“Begrunnet mistanke” er et beviskrav, og innebærer at det må foreligge konkrete og objektive holdepunkter som kan begrunne mistanken. Det kan blant annet omfatte begrunnet mistanke om kjøp av rusmidler, salg av seksuelle tjenester, risiko for at barnet utsettes for overgrep eller rekruttering til alvorlig kriminalitet. Videre kan det omfatte begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fare eller skade gjennom digitale fellesskap eller informasjon knyttet til selvskading og selvmord. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.8.2)

Den begrunnede mistanken om at barnet utsettes for fare eller skade må være knyttet til barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.8.2)

Det er fare- eller skadepotensialet som er avgjørende for om institusjonen kan vedta innsyn, og det må foreligge konkrete og objektive holdepunkter for fare eller skade (se Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.8.2)

42A.11.4 Innsyn i elektronisk kommunikasjon og aktivitet må være nødvendig

Kravet om at innsynet skal være nødvendig, innebærer at andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, jf. barnevernsloven § 10-6 første ledd første setning. Institusjonen skal velge det minst inngripende tiltaket for å oppnå formålet. Institusjonen har plikt til å forebygge inngrep i barnets rett til respekt for privatliv og sin korrespondanse/kommunikasjon, og skal derfor alltid forsøke miljøterapeutiske virkemidler og metoder for å for å motivere barnet til å samarbeide, jf. § 10-5.

Institusjonen må vurdere konkret om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet er et nødvendig og effektivt tiltak for å beskytte og ivareta barnet i lys av alternative tiltak. I enkelte tilfeller kan det være tilstrekkelig å sette grenser for barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett eller frata kommunikasjonsmiddelet for en avgrenset periode ut fra omsorgsansvaret, jf. § 10-3. For barn som har opphold i institusjonen etter barnevernsloven §§ 4-4, 6-1 eller 6-2, kan det være tilstrekkelig å fatte vedtak om inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett og inndra kommunikasjonsmidler etter § 10-12 bokstav d og e for å oppnå formålet. Se nærmere om dette i punkt 42A.4.4.2, 42A.5.2.2 og 42A.13.5.

Etter en konkret vurdering kan det derfor forekomme tilfeller der barnet kan «velge» mellom innsyn i elektroniske kommunikasjonen og aktivitet, eller få fratatt kommunikasjonsmidler etter § 10-3, eller få inndratt de etter10-12 bokstav d og e om barnet har opphold i institusjon etter §§ 4-4, 6-1 eller 6-2., er oppfylt. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.8.2).

I nødvendighetsvurderingen skal institusjonen vurdere det samlede omfanget og varighet av om de grenser og inngrep barnet allerede har er tilstrekkelig til å oppnå formålet, jf. barnevernsloven § 10-6 andre ledd.

42A.11.5 Vedtaksmyndighet

Vedtak om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet kan bare fattes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt, jf. § 10-10 tredje ledd. Fullmakt skal gis til en ansatt som er til stede på institusjonen, og det skal til enhver tid være klart hvem som innehar en slik fullmakt. Dette følger av forarbeidenes henvisning til bestemmelsen om kroppsvisitasjon i § 10-8 (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.8.2 side 196) Vedtak om innsyn er et svært inngripende tiltak, og beslutningsmyndigheten er derfor lagt til leder eller den med fullmakt.

42A.11.6 Gjennomføring av innsyn

42A.11.6.1 Omfang og varighet av inngrep

Tiltak skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig, jf. § 10-6 første ledd tredje punktum og § 10-10 tredje ledd tredje punktum.

Vedtak om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet kan treffes for inntil 14 dager om gangen, jf. barnevernsloven § 10-10 tredje ledd.

Vedtaket skal ikke være mer omfattende eller vare lenger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med innsynet. Dette må vurderes konkret i den enkelte sak. Jo mer inngripende tiltak, desto strengere krav stilles det til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet. Hvor inngripende det er, beror blant annet på tiltakets omfang og varighet, og hvordan tiltaket rammer i det konkrete tilfellet.

Gjennomføringen av innsynet skal foretas innenfor vedtakets rammer for innsyn. Det kreves ikke et nytt vedtak for hver gang institusjonen gjennomfører innsyn i vedtaksperioden.

Institusjonen må fortløpende vurdere om det er nødvendig å opprettholde vedtaket, jf. barnevernsloven § 10-10 tredje ledd tredje setning. Dette innebærer at institusjonen kontinuerlig må vurdere om vilkårene for innsyn er oppfylt, herunder om flere innsyn er nødvendig og forholdsmessig for å oppnå formålet. For denne vurderingen skal institusjonen også vurdere totaliteten av inngrep overfor barnet etter barnevernsloven § 10-6, herunder vurdere det totale omfanget og varighet av grenser og inngrep for barnet.

42A.11.6.2 Hvem som skal gjennomføre innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet

Barnevernsloven § 10-10 gir ingen nærmere regulering av hvem som kan gjennomføre innsynet i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet. Innsynet kan gjennomføres av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt. Gjennomføring kan foretas av andre enn den som har fattet vedtaket. Institusjonen må foreta en konkret vurdering i samsvar med forholdsmessighetsprinsippet, jf. § 10-6. Les mer om dette i punkt 42A.7.3.

Institusjonen må foreta en konkret og individuell vurdering av hvem som skal gjennomføre innsynet. Sentrale momenter i denne vurderingen er blant annet barnets meninger og forslag til gjennomføring, den ansattes tekniske innsikt og forståelse, og hensynet til ivaretakelse av tillit og relasjoner mellom barnet og den ansatte. Dersom institusjonen vurderer det som nødvendig og forholdsmessig, kan innsynet gjennomføres med to ansatte til stede. Institusjonen må i disse tilfellene vurdere nærmere på hvilken måte de to ansatte skal delta i gjennomføringen av innsynet.

Institusjonen skal kun benytte miljøterapeutiske tilnærminger for å komme i posisjon for å gjennomføre innsyn i barnets kommunikasjon.

42A.11.6.3 Ikke adgang til å benytte fysisk makt - gjennomføring av innsyn krever samarbeid med barnet

Institusjonen kan ikke benytte noen form for fysisk makt, heller ikke milde former for fysisk makt etter barnevernsloven § 10-3, ved gjennomføring av innsynet. Bakgrunnen for dette er at innsynet forutsetter samarbeid med barnet. Da enten ved at barnet selv gir institusjonen tilgangen til den elektroniske kommunikasjonen og aktiviteten på det elektroniske kommunikasjonsmiddelet, eller ved at barnet oppgir påloggingsinformasjon (eksempelvis PIN-koder eller passord) til de ansatte som gjennomfører innsynet.

Dette innebærer at institusjonen ikke kan benytte fysisk makt for å få tilgang til den elektroniske kommunikasjonen eller aktiviteten gjennom biometrisk autentisering, som eksempelvis fingeravtrykk eller ansiktsgjenkjenning ol.

Om barnet under gjennomføringen motsetter seg gjennomføringen (enten verbalt eller non-verbalt) eller gir uttrykk for at det ikke ønsker, skal den ansatte avbryte innsynet.

42A.11.6.4 Barnets tilstedeværelse under innsyn

Innsyn i barnets elektriske kommunikasjon og aktivitet skal som hovedregel foretas mens barnet er til stede, sett hen til at institusjonen er avhengig av barnets samarbeid for å få tilgang til den aktuelle elektroniske kommunikasjonen og aktiviteten.

Barnet skal gis mulighet til å se hva de ansatte gjør innsyn i, og barnet skal holdes løpende orientert om hvor den ansatte «er» i det elektroniske kommunikasjonsmiddelet under gjennomføringen av innsynet.

Det kan tenkes situasjoner der barnet ikke ønsker å være til stede når et innsyn skal gjennomføres, selv om barnet har samarbeidet om å gi tilgang til den elektroniske kommunikasjonen og aktiviteten på kommunikasjonsmiddelet. I disse tilfellene bør institusjonen foreta en konkret vurdering av om innsynet skal gjennomføres eller avbrytes.

42A.11.7 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7. Forvaltningslovens kapittel IV og V gjelder med de særregler som følger av barnevernsloven kapittel 12 og § 10-16.

Avgjørelser etter § 10-10 om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet er enkeltvedtak som skal protokollføres. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd.

Enkeltvedtak må begrunnes, jf. barnevernsloven § 12-5. Det skal fremgå av vedtaket hvilke faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene er oppfylt. Dette gjelder også institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet etter barnevernsloven § 10-6 andre ledd. I tillegg skal det fremgå hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert, skal også fremgå av vedtaket.

Bufdir har utviklet en egen mal for enkeltvedtak med protokoll etter barnevernsloven § 10-10 som det anbefales at institusjonene benytter.

Statsforvalter har myndighet til å kontrollere om vilkårene for vedtak om innsynet i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet er i samsvar med lovens krav for innsyn, jf. tilsynsforskriften (FOR-2022-12-16-2272) § 3 fjerde ledd, jf. barnevernsloven § 17-3.

Barn og foreldre har rett til å klage direkte til statsforvalteren på institusjonens avgjørelse etter barnevernsloven § 10-10.

42A.11.7.1 Særlig om krav til dokumentasjon av funn fra innsynet i elektronisk kommunikasjon og aktivitet

Grunnet personvernhensyn har ikke institusjonen adgang til å ta ut eller overføre informasjon om barnets elektroniske kommunikasjon eller aktivitet fra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet gjennom bildetaging, skjermbilde, dataoverføring til andre enheter og lignende. Bakgrunnen for dette er at institusjonen ikke skal samle inn og lagre mer informasjon enn hva som er nødvendig for å oppnå formålet med behandlingen.

Sentrale og relevante funn fra innsynet skal nedtegnes i barnets journal. Etter journalføringsplikten i barnevernsloven § 12-4, er det kun informasjonen om elektronisk kommunikasjon og aktivitet som er relevant for den begrunnede mistanken om fare eller skade ved bruken av det elektroniske kommunikasjonsmidler, som skal journalføres. Dette innebærer at institusjonen også skal journalføre informasjon om funn som forsterker den begrunnede mistanken om faren eller skaden som forelå på vedtakstidspunktet. Institusjonen skal også journalføre at det ikke ble gjort relevante funn. Øvrig informasjon som institusjonen får tilgang til, som følge av det gjennomførte innsynet, skal ikke journalføres etter barnevernsloven § 12-4.

Ved hvert innsyn må institusjonen skriftlig vurdere om det er nødvendig å opprettholde vedtaket om innsyn, eller om vedtaket må oppheves, jf. barnevernsloven § 10-10 tredje ledd tredje setning.

Av innsynet kan det også fremkomme opplysninger som gir grunn til bekymring for andre barn som har opphold på institusjonen. Institusjonen er pliktig til å journalføre alle vesentlige faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som kan ha betydning for de beslutninger og vedtak som treffes, jf. barnevernsloven § 12-4. Det kan derfor være nødvendig å journalføre opplysninger som fremkommer av innsynet på det andre barnets sak.

42A.11.7.2 Særlig om dokumentasjon av etterfølgende innsyn innenfor vedtaket

Ved et etterfølgende innsyn innenfor vedtakets varighet på 14 dager, skal hvert innsyn dokumenteres ved journalføring i samsvar med barnevernsloven § 12-4. Journalføringen ved etterfølgende innsyn vil i praksis kreve tilsvarende dokumentasjon som det vedtaket for innsynet krever.

Også for etterfølgende innsyn gjelder at institusjonen kun skal journalføre informasjon om funn som begrunner mistanken som forelå på vedtakstidspunktet, samt informasjon om funn som forsterker den begrunnede mistanken om faren eller skaden. Øvrig informasjon som institusjonen får tilgang til, som følge av det gjennomførte innsynet, skal ikke journalføres etter barnevernsloven § 12-4.

I tillegg må institusjonen ved etterfølgende innsyn også dokumentere tilsvarende det som dokumenteres i vedtaket om innsyn. Dette innebærer at institusjonen må journalføre hvordan tilgangen til det elektroniske kommunikasjonsmiddelet ble gitt, hvor i kommunikasjonsmiddelet institusjonen fant den elektroniske kommunikasjonen og aktiviteten (applikasjoner, logger) og hvilken kommunikasjon og aktivitet som ble gjennomgått. Videre må det journalføres om barnet var til stede under innsynet, hvor lenge innsynet varte og hvem på institusjonen som deltok på gjennomførte innsynet.

Ved hvert etterfølgende innsyn må institusjonen også skriftlig vurdere om det er nødvendig å opprettholde vedtaket om innsyn, eller om vedtaket må oppheves, jf. barnevernsloven § 10-10 tredje ledd tredje setning. Det vises til plikten til kontinuerlig å vurdere om vilkårene for innsyn fortsatt er oppfylt, se punkt 42 A.11.6.1.

42A.11.7.3 Særlig om videreformidling av funn fra innsynet

Ved innsyn inn i barnets elektroniske kommunikasjon og aktivitet vil det, i tillegg til opplysninger om barnet selv, også kunne fremkomme opplysninger om andre personer. Dette vil kunne gjelde andre barn på institusjonen, barnets familiemedlemmer og utenforstående tredjepersoner.

All informasjon som fremkommer av innsynet, er underlagt taushetsplikt. Dette gjelder også opplysninger om andre enn barnet. Informasjonen kan kun videreformidles til andre innenfor rammene av taushets- og avvergingsplikten. Hvis det fremkommer opplysninger som gir grunn til bekymring, kan opplysninger formidles til andre innenfor rammene av reglene i barnevernsloven kapittel 13.

Hvis det fremkommer opplysninger fra innsynet som medfører at avvergingsplikten inntrer, bør institusjonen vurdere om det er nødvendig å frata barnet kommunikasjonsmidlet etter barnevernsloven § 10-3, eller inndra kommunikasjonsmidlet etter barnevernsloven § 10-9 første ledd bokstav e.

Av innsynet kan det også fremkomme opplysninger som gir grunn til bekymring for andre barn som har opphold på institusjonen. Disse opplysningene er underlagt taushetsplikt og kan bare deles dersom vilkårene for opphevelse av taushetsplikten er oppfylt, jf. barnevernsloven § 13-1. Institusjonen skal i disse tilfellene journalføre aktuelle opplysninger fra innsynet i det andre barnets saksmappe, for å sikre videre ivaretakelse av dette barnet, se punkt 42A.11.7.1.

I det tilfelle institusjonen får opplysninger om andre barn som ikke har tiltak fra barnevernet, må institusjonen på tilsvarende måte vurdere om vilkårene for å melde bekymring til barnevernstjenesten er til stede.

42A.11.8 Oppfølging av barnet etter innsynet

Det er kun den journalføringspliktige informasjonen som institusjonen kan benytte som ledd i det å gi barnet forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling, jf. barnevernsloven § 10-1.

Det vil si at det kun er informasjon om funn, som begrunner den begrunnede mistanken for at barnet utsettes for fare eller skade ved bruken av det elektroniske kommunikasjonsmiddelet, som institusjonen skal bruke i den videre ivaretakelsen av barnets opphold på institusjonen.

42A.11.9 Behandling av personopplysninger i forbindelse med innsyn etter § 10-10

Ved vedtak og gjennomføring av innsyn i barnets kommunikasjon og aktivitet vil institusjonen behandle personopplysninger om barnet og andre personer som barnet er i kontakt med via det elektroniske kommunikasjonsmidlet, for eksempel foreldre, venner, lærer o.l. I tillegg er innsynet som foretas et stort inngrep i barnets, og andre berørtes, rett til privatliv. Dette innebærer at institusjonen må sørge for at barnet og andre berørte registrerte gis nødvendige garantier som sikrer at deres rett til privatliv og rett til kontroll over egne personopplysninger ivaretas. Det er derfor nødvendig at behandlingsansvarlig virksomhet sørger for at behandlingen er forenelig med retten til personvern, og ivaretar alle pliktene som følger av personvernlovgivningen.

Under følger et utvalg av plikter som institusjonene spesielt må sørge for å ivareta når innsyn er vedtatt, ved gjennomføringen og i etterkant. Det er imidlertid viktig å huske at det kan være andre vilkår etter personvernlovgivningen som også må ivaretas før innsynet kan gjennomføres. Det er også viktig at institusjonene sørger for å dokumentere hvordan disse pliktene ivaretas, for eksempel ved oppdatering av protokoll over behandlingsaktiviteter.

De grunnleggende personvernprinsippene

Lovlighet, åpenhet og rettferdighet

Prinsippet innebærer at det må finnes et rettslig grunnlag for å behandle de aktuelle personopplysningene. I dette tilfellet vil barnevernsloven § 10-10 være utgangspunkt for behandlingsgrunnlaget som vurderes etter artikkel 6 i GDPR. Dersom det også behandles særlige kategorier personopplysninger ved innsynet, skal også minst ett av vilkårene i artikkel 9 være oppfylt.

I tillegg må institusjonene sørge for at behandlingen av personopplysninger som forekommer ved innsynet skjer på en rettferdig, åpen og forutsigbar måte, for eksempel ved å gi barnet og eventuelt andre berørte tilstrekkelig informasjon om behandlingen(e) som vil forekomme under innsynet. Se mer info under om retten til informasjon.

Formålsbegrensning

I henhold til prinsippet om formålsbegrensning skal behandling av personopplysninger ha et spesifikt og uttrykkelig angitt formål. I praksis vil dette formålet følge av barnevernsloven § 10-10, sammen med vedtaket om innsyn i barnets elektroniske kommunikasjon. Det er viktig å merke seg at et manuelt innsyn muliggjør at institusjonen kan tilegne seg mye informasjon som faller utenfor formålet etter bestemmelsen og vedtaket om innsyn. Det er derfor viktig at institusjonen presiserer hva formålet med innsynet er og hvor man skal se etter informasjon, og hva man skal se etter.

Dataminimering

Prinsippet om dataminimering innebærer at det i forbindelse med at det fattes vedtak om innsyn i barnets kommunikasjon og aktivitet, og ved gjennomføringen av dette, kun skal behandles personopplysninger som er adekvate (tilstrekkelige), relevante (vesentlige) og nødvendige for å oppnå formålet med innsynet.

Prinsippet innebærer at den behandlingsansvarlige ved dokumentasjon av innsynet, må sikre at innsamlingen i forbindelse med innsynet, ikke omfatter flere og andre personopplysninger enn det som er nødvendig for å oppnå formålet. Ved manuelt innsyn kan de ansatte få innsyn i mange personopplysninger om barnet og/eller andre personer som ikke har relevans for formålet med innsynet. De ansatte må i slike tilfeller hensynta prinsippet om dataminimering når de skal dokumenter hvordan innsynet er gjennomført, herunder hvilke opplysninger som er sett og hvem det berører. Det er viktig at det i protokollen også dokumenteres om det er gjort innsyn i opplysninger som ikke er relevante, men uten å røpe det konkrete innholdet. For eksempel bør det komme frem at det ble gjort innsyn i SMS mellom barnet og mor datert XX, som ikke var av relevans for innsynet. Her bør man da imidlertid ikke skrive hva SMS inneholdt av info.

Lagringsbegrensning

Prinsippet om lagringsbegrensning innebærer at personopplysninger ikke skal lagres lenger enn det som er nødvendig for å gjennomføre innsynet. Journal- og arkivplikten pålegger imidlertid offentlige myndigheter å lagre personopplysninger også i tiden etter at formålet er oppnådd. Det betyr at personopplysninger som er behandlet i forbindelse med et innsyn etter barnevernsloven § 10-10 vil bli lagret også etter at innsynet er gjennomført. Når den ansatte skal lagre informasjonen som er innhentet ved innsynet i protokollen, er det som nevnt viktig at det ikke lagres flere opplysninger enn nødvendig jf. Prinsippet om dataminimering i punktet over.

Riktighet

Ved behandling av personopplysninger må den behandlingsansvarlige påse at opplysningene er korrekte og oppdatere dem dersom det er nødvendig. Fordi et vedtak om innsyn er et svært inngripende tiltak må det til enhver tid sikres at personopplysninger som vedtaket bygger på er korrekte. Her må de ansatte som gjennomfører innsynet være oppmerksomme på at opplysningene som samles inn kan gi et misvisende bilde av omstendighetene rundt barnet. F.eks. i tilfeller der det innhentes et bilde av en gitt situasjon kan det være nødvendig å beskrive nærmere omstendighetene dersom det viser seg at bildet alene kan gi et feil inntrykk av situasjonen. De ansatte bør også være oppmerksomme på at opplysninger som innhetens kan tolkes forskjellig, f.eks. en emoji hvor barnet og de ansatte har to ulike oppfatninger av dens betydning.

Integritet og konfidensialitet

Prinsippet innebærer at personopplysninger skal behandles slik at opplysningenes integritet og konfidensialitet beskyttes. Med integritet menes at opplysningene skal beskyttes mot utilsiktet eller ulovlig endring, mens konfidensialitet menes at opplysningene skal beskyttes mot utilsiktet eller ulovlig utlevering eller tilgang til opplysningene. Ved gjennomføringen av innsynet er det trolig mest relevant at prinsippet blir ivaretatt gjennom organisatoriske tiltak, for eksempel at behandlingsansvarlig virksomhet utarbeider gode rutiner som kan sikre at konfidensialiteten og integriteten blir ivaretatt ved for eksempel at to ansatte er tilstede når innsynet skal gjennomføres, at det konkretiseres hvilke apper som skal gjennomgås, hva nedtegnelsen i protokollen skal inneholde, det gis opplæring til ansatte som skal gjennomføre innsynet mv.

Prinsippet om ansvarlighet

Dette prinsippet understreker at behandlingsansvarlig virksomhet må vise at den tar ansvaret med å opptre i samsvar med reglene etter personvernregelverket. Dette kan for eksempel gjøres ved å gjennomføre personvernkonsekvensvurdering og etablere tiltak og garantier for de registrerte basert på resultatet av vurderingen. I tillegg kan virksomheten vise dette ved å ha en oppdatert behandlingsprotokoll etter artikkel 30, og dokumentere at rettighetene til de registrerte ivaretas.

Nærmere om krav til gjennomføring av personvernkonsekvensvurdering

Personvernforordningen artikkel 35 slår fast at behandlingsansvarlig virksomhet skal gjennomføre en vurdering av personvernkonsekvenser når det er sannsynlig at behandling av personopplysninger medfører høy risiko for at de registrertes rettigheter og friheter.

Etter personvernlovgivingen er barn regnet som en særlig sårbar gruppe, og den behandlingsansvarlige skal derfor ta særlig hensyn ved behandling av personopplysninger om denne gruppen. Et innsyn i barnets kommunikasjon og aktiviteter innebærer et innblikk i noe av det mest private barnet eier og behandlingen vil med stor sannsynlighet innebære behandling av særlige kategorier personopplysninger i tillegg til personopplysninger av sensitiv karakter. Innsyn vil også være et inngrep i retten barnet har til privatliv og ytringsfrihet. I tillegg er det også en klar maktubalanse mellom institusjonen som fatter vedtaket og barnet som vedtaket gjelder, noe som kan gjøre det vanskelig for barnet å utøve sine rettigheter. Siden innsyn i barns elektroniske kommunikasjon og aktivitet er å anse som svært inngripende i retten til privatliv og ytringsfrihet, må det iverksettes nødvendige garantier som sikrer barnets og andre berørtes personvern. Det vil på bakgrunn av dette være mye som indikerer at innsyn vil medføre en høy risiko for den enkeltes rettigheter og friheter, og at det derfor er nødvendig å gjennomføre en DPIA.

Det er viktig å merke seg at den behandlingsansvarlige gjennomfører en personvernkonsekvensvurdering før behandling av personopplysninger (vedtak og gjennomføring av innsynet) starter, og denne skal forelegges virksomhetens personvernombud for innspill. Her kan ansvarlig behandlingsansvarlig vurdere om det kan gjennomføres én DPIA for innsynsprosessen. Det forutsetter da at alle mulige typer innsynstyper blir løftet frem og risikovurdert. Det er videre viktig å huske på plikten til å rådføre seg med Datatilsynet dersom risikoen ikke kan tas ned med planlagte tiltak.

Rettighetene til de registrerte

Når opplysninger om barna og andre registrerte behandles i forbindelse med vedtak om, og gjennomføring av innsynet, vil disse registrerte ha rettigheter etter personvernlovgivningen. Under følger en oversikt over de mest relevante rettighetene til de registrerte.

Rett til informasjon

Den behandlingsansvarlige skal informere de registrerte i tråd med personvernforordningens artikkel 13 og 14 når personopplysninger innhentes fra den registrerte selv eller andre. Informasjonen skal gis på et språk som er tilpasset målgruppen, som i dette tilfellet i hovedsak vil være barn. Denne informasjonen kan gis i ulike format. F.eks. bør informasjon til barnet som er omfattet av innsynet gis både muntlig og skriftlig tilpasset barnets modenhetsnivå. I tillegg skal den behandlingsansvarlige gi informasjon til andre registrerte som er omfattet av innsynet. F.eks. gjennom behandlingsansvarliges personvernerklæring.

Den behandlingsansvarlige må påse at informasjonen oppfyller kravene til innhold etter artikkel 13 og 14.

Videre er det viktig at det er enkelt å finne informasjonen og at den er klart skilt fra annen informasjon.

Rett til innsyn

Utover å sikre klar og tydelig informasjon til de registrerte må den behandlingsansvarlige ivareta de registrertes rett til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15. På forespørsel kan den registrerte kreve å få utlevert en kopi av de personopplysningene som er registrert om seg. I tillegg til kopien er den behandlingsansvarlige pliktig til å gi den registrerte den informasjonen som er listet opp i artikkel 15 bokstav a-g. Denne informasjonen kan innholdsmessig være lik den som skal gis etter artikkel 13 og 14.

Unntak fra retten til informasjon og innsyn kan bare begrunnes i et av unntakene i personopplysningsloven § 16.

Informasjons- og innsynsretten gir den registrerte en oversikt og kontroll over behandlingene som foretas i forbindelse med et innsyn i dennes kommunikasjon og er helt nødvendig for å kunne gjøre gjeldende retten til sletting og retting etter personvernforordningen artikkel 16 og 17.

Rett til sletting

Personvernforordningen artikkel 17 oppstiller en rett til å få personopplysninger om seg selv slettet. Denne retten er imidlertid begrenset av flere forhold, blant annet journal- og arkivplikten. I slike tilfeller er det likevel viktig å vurdere om alle personopplysningene som ble samlet inn er omfattet av pliktene etter særlovgivningen.

I forbindelse med et innsyn vil det også kunne bli samlet inn personopplysninger som ikke faller innenfor formålet med innsynet. Det kan f.eks. være hvor barnet oppdager at ansatte har dokumentert SMS mellom barnet og bestemor, og barnet retter en anmodning om at dette skal slettes, da det ikke har relevans for formålet med innsynet.

Det følger av barnevernsloven § 10-11 første ledd at barnevernsinstitusjonen, dersom det er strengt nødvendig, kan benytte fysisk makt for å avverge;

1. a) akutt fare for skade på barnets liv eller helse,
2. b) at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade, eller
3. c) akutt fare for skade på andre personers liv eller helse eller ved akutt fare for vesentlig skade på eiendom.

42A.12.1 Legitime formål for bruk av fysisk makt i bokstav a-c

I punktene 3.12.2.2, 3.12.2.3 og 3.12.3.4 beskrives hvilke legitime formål som kan begrunne bruk av fysisk makt.

42A.12.1.1 Bokstav a – Akutt fare for skade på barnets liv eller helse

Bokstav åpner for fysisk inngripen der det foreligger akutt, umiddelbar fare for barnets liv eller helse. Situasjonene er ofte preget av tidspress og dramatikk, for eksempel ved selvmordsforsøk, alvorlig selvskading eller ruspåvirkning som gir umiddelbar fare for overdose. Institusjonen må gjøre en konkret vurdering basert på observasjoner og kjennskap til barnet, og inngrepet må være egnet til å forhindre den aktuelle faren. (Prop. 83 L (2024–2025) - regjeringen.no, Prop. 133 L (2020–2021) - regjeringen.no)

42A.12.1.2 Bokstav b – Barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade

Bokstav b gir adgang til å bruk av fysisk i situasjoner hvor faren ikke er akutt, men hvor barnet med stor sannsynlighet vil utsette seg selv for alvorlig skade innen kort tid. Eksempler kan være gjentatt selvskading eller farlig rusbruk og overdose. Det er ikke krav om at skaden er umiddelbar, men det må foreligge konkrete holdepunkter for at skaden er reell og nært forestående – typisk samme dag eller kveld. Slike holdepunkter kan komme fra barnets tidligere oppførsel, opplysninger fra barnet selv, foreldre, helsepersonell eller andre i behandlingsrelasjon. (Prop. 83 L (2024–2025) - regjeringen.no)

42A.12.1.3 Bokstav c – Akutt fare for skade på andres liv eller helse eller vesentlig skade på eiendom

Bokstav c gir adgang til bruk av fysisk makt ved akutt fare for skade på andre personer eller vesentlig skade på eiendom. Det gjelder situasjoner der barnet for eksempel utagerer fysisk mot ansatte, andre barn eller ødelegger inventar og bygninger på en måte som medfører betydelig økonomisk eller sikkerhetsmessig risiko. Vurderingen må være konkret, og det må være akutt behov for å forhindre skade. Mindre ubehag, frustrasjon eller uro gir ikke grunnlag for fysisk inngripen etter denne bestemmelsen. (Prop. 83 L (2024–2025), Prop. 133 L (2020–2021))

42A.12.2 Bruk av fysisk makt må være strengt nødvendig

Kravet til nødvendighet følger av § 10-6 første ledd første punktum. For bruk av fysisk makt gjelder det et skjerpet krav til nødvendighet. Bruk av fysisk makt for å avverge skade kan kun benyttes dersom det er «strengt nødvendig», jf. barnevernsloven § 10-11 første ledd.

Dette innebærer at fysisk makt kun kan brukes som siste utvei, og mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, for eksempel overtalelse eller sikring av gjenstander og personer som kan være i fare.

I tråd med minste inngreps prinsipp skal bruk av fysisk makt være det eneste alternativet for å avverge at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade. Bruk av fysisk makt for å avverge skade, der det foreligger konkret og reell fare for umiddelbar skade, kan fysisk makt benyttes straks. I andre situasjoner vil det ofte være tilstrekkelig å sette tydelige grenser for barnet for å forhindre risiko for alvorlig skade. (Prop. 83 L (2024–2025))

42A.12.2.1 Bokstav a – Akutt og umiddelbar fare for barnets liv eller helse

Barnevernsloven § 10-11 bokstav a gjelder situasjoner hvor det foreligger akutt og umiddelbar fare for barnets eget liv eller helse. Tidsmomentet er avgjørende, institusjonen skal handle raskt, og handlingsrommet er svært begrenset. Kravet om at inngrepet skal være «strengt nødvendig» innebærer at fysisk makt bare kan benyttes når ingen mindre inngripende tiltak kan avverge den umiddelbare faren. Vurderingen består i å veie den akutte risikoen mot belastningen ved inngrepet, men farens hastighet gjør at vurderingen ofte må foretas raskt.

42A.12.2.2 Bokstav b – Barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade

Barnevernsloven § 10-11 bokstav b skiller seg fra a og c ved at situasjonen ikke trenger å være akutt, men risikoen må være reell, konkret og nært forestående. Faren kan bygge på barnets tidligere atferd, observasjoner, opplysninger eller faglige vurderinger, og typisk gjelde samme dag eller kveld. Siden faren ikke er umiddelbar, har institusjonen et større vurderingsrom enn i akutte situasjoner. Dette innebærer et tydelig krav om å forsøke eller vurdere mindre inngripende tiltak først, som dialog, grensesetting, skjerme barnet eller sikre gjenstander. Fysisk makt kan først benyttes når slike tiltak er utilstrekkelige til å forhindre den alvorlige skaden.

Nødvendighetskravet innebærer her en grundigere vurdering enn i bokstav a og c, hvor institusjonen må vurdere hvorfor fysisk inngripen likevel er det eneste reelle alternativet for å hindre alvorlig skade på barnets liv eller helse.

42A.12.2.3 Bokstav c – Akutt og umiddelbar fare for andre eller vesentlig skade på eiendom

Barnevernsloven § 10-11 bokstav c gjelder situasjoner hvor det foreligger akutt og umiddelbar fare for at andre kan bli skadet, eller at det kan oppstå vesentlig skade på eiendom. Også her er tidsmomentet avgjørende, og institusjonen kan måtte handle raskt innenfor et svært begrenset handlingsrom. Kravet om «strengt nødvendig» innebærer at fysisk makt kun kan benyttes dersom ingen mindre inngripende tiltak kan avverge den umiddelbare faren. Vurderingen består i å veie den akutte risikoen mot belastningen ved inngrepet, men farens hastighet gjør også her at vurderingen ofte må foretas raskt.

Inngrepet må alltid ivareta hensynet til barnets beste, jf. § 1-3, og barnet har rett til å medvirke, jf. § 10-2 andre ledd (Prop. 83 L (2024–2025) - regjeringen.no).

42A.12.3 Gjennomføring av fysisk makt må være forholdsmessig

Kravet til forholdsmessighet fremkommer av § 10-6 første ledd andre setning. Tiltaket som skal benyttes må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til interessene som skal ivaretas. Tiltaket skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig.

Det er presisert i forarbeidene at tiltaket må gjennomføres så skånsomt og kortvarig som mulig, og opphøre straks faren er avverget eller kan håndteres på en mindre inngripende måte.

I vurderingen av om fysisk maktbruk er strengt nødvendig og forholdsmessig, må institusjonen veie risiko for at barnet utsetter eget liv eller helse for alvorlig skade opp mot inngrepets art, omfang og varighet. Dette innebærer blant annet at institusjonen må vurdere skadepotensialet dersom institusjonen ikke griper fysisk inn, opp mot skadepotensialt og belastningen ved å utsette barnet for bruk av fysisk makt. (Prop. 83 L (2024–2025) - regjeringen.no).

Det skal veies mellom risikoen for at barnet påfører eget liv eller helse alvorlig skade dersom det ikke gripes inn, og inngrepets art, omfang og varighet. Institusjonen må sammenligne skadepotensialet ved passivitet med den belastningen og de mulige skadevirkningene fysisk maktbruk kan medføre for barnet. Både positive og negative konsekvenser skal inngå i vurderingen.

42A.12.3.1 Interesseavveiing i barnevernsloven § 10-11 bokstav a, b og c

Barnevernsloven § 10-11 bokstav a og b gjelder situasjoner der institusjonen må veie barnets interesser opp mot hverandre – altså barnets behov for beskyttelse mot alvorlig skade kontra belastningen ved å bruke fysisk makt.

I både a og b følger det av nødvendighetskravet at fysisk makt kun kan brukes når det er strengt nødvendig, og mindre inngripende alternativer er forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige.

Bokstav c gjelder situasjoner med akutt fare for at andre personer kan bli utsatt for skade, eller at det kan oppstå vesentlig skade på eiendom. Her må institusjonen veie andres interesser/sikkerhet opp mot belastningen barnet utsettes for ved fysisk maktbruk. Siden faren er akutt, vil institusjonen også her måtte handle raskt, men kun dersom fysisk inngripen er strengt nødvendig og egnet til å forhindre skaden.

42A.12.3.2 Inngrepets omfang og grenser

Som forklart under punktet om strengt nødvendig i 3.12.2 må institusjonen gjøre en grundig vurdering av risikoen og veie den opp mot inngrepets art, omfang, varighet og virkning/konsekvenser for barnet. Ansatte kan frata barn gjenstander, holde barnet fast, legge barnet ned, eller fysisk forflytte barnet dersom det etter en konkret vurdering er strengt nødvendig for å avverge skade. Det kan benyttes mer inngripende tiltak ved akutt fare for liv eller vesentlig helseskade, enn ved mindre inngripende fysisk skade eller skade på gjenstander. (Prop. 83 L (2024–2025)). Jo mer omfattende fysisk maktbruk som benyttes, desto strengere krav stilles til nødvendigheten og forholdsmessighet. (Prop. 133 L (2020–2021))

Fysisk nedleggelse av barnet og isolasjon, kan dermed kun benyttes hvis det er strengt nødvendig for å avverge at barnet vesentlig skader seg selv eller andre, eller utsetter eget eller andres liv for fare. Les mer om isolasjon i punkt 42A.12.4.

Det er ikke tillatt å bruke vold mot barn, bruke tvangsmedisinering eller mekaniske tvangsmidler som for eksempel remmer i en akuttsituasjon.

42A.12.4 Isolasjon

Etter § 10-11 annet ledd første punktum, kan institusjonen isolere barn for å avverge skade etter § 10-11 første ledd bokstav a, b og c.

Isolasjon er som nedleggelse, et inngripende tiltak, og kan bare benyttes når det er strengt nødvendig. Slike tiltak vil først og fremst være aktuelle i situasjoner der det er fare for liv eller vesentlig helseskade, enn ved mindre skader på person eller gjenstander. Isolasjon er et svært inngripende tiltak og skal kun brukes i helt spesielle tilfeller, og alltid som siste utvei. Det kan benyttes både ved akutt fare, og ved reell og nært forestående risiko for alvorlig skade på barnet selv.

Isolasjon av et barn bare tillatt i rom med vindu og med minst 8 m² gulvflate, jf. § 10-11 andre ledd første punktum. Minst en av personalet skal være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør. Barnet skal til enhver tid ha forsvarlig tilsyn og kunne kontakte personalet.

Isolasjon kan bare besluttes av leder eller den leder har gitt fullmakt til, jf. § 10-11 tredje punktum. (Prop. 83 L (2024–2025), Prop. 133 L (2020–2021))

Institusjonen bør, så langt det er forsvarlig av hensyn til sikkerheten, innrede rommet som et vanlig beboelsesrom. (Prop. 133 L (2020–2021))

I etterkant av en episode der det har vært brukt fysisk makt etter barnevernsloven § 10-11, skal institusjonen gjennomgå hendelsen. Hensikten med gjennomgangen er å undersøke muligheten for å forebygge eller avverge liknende hendelser i fremtiden. Se nærmere om krav til forebygging av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter i punkt 42A.6.

42A.12.5 Krav til saksbehandling, dokumentasjon og klage

Avgjørelser etter § 10-11 bruk av fysisk makt for å avverge skade er enkeltvedtak som skal protokollføres.

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7. Forvaltningslovens regler kapittel IV og V gjelder med de særregler som følger av barnevernsloven kapittel 12 og 10-16.

Enkeltvedtak må begrunnes, jf. barnevernsloven § 12-5. Det skal fremgå av vedtaket hvilke faktiske opplysninger og barnevernfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene er oppfylt. Det gjelder også institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. barnevernsloven § 10-6 andre ledd. I tillegg skal det fremgå hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert, skal også fremgå av vedtaket.

Protokollen skal vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep ovenfor barnet. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd.

Statsforvalter har myndighet til å kontrollere om vilkårene for vedtak om bruk av fysisk makt for å avverge skade er i samsvar med lovens krav, jf. Barnevernsloven § 17-3 og tilsynsforskriften (FOR-2022-12-16-2272) § 3 fjerde ledd.

Bufdir har utarbeidet en egen mal for enkeltvedtak med protokoll for avgjørelser etter barnevernsloven § 10-11 som det anbefales at institusjonene benytter.

Barn og foreldre har rett til å klage direkte til statsforvalteren på institusjonens avgjørelse etter § 10-11. Les mer om saksbehandling og klage i punkt i 42A.17.2 og 42A.17.4

Barnevernsloven § 10-12 gir regler om barnevernsinstitusjonens utvidede adgang til å vedta inngrep i barnets bevegelsesfrihet, besøk, og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett, når barn har opphold på barnevernsinstitusjon etter barnevernsloven §§ 4-4, 6-1 eller 6-2.

42A.13.1 Formålet med oppholdet

Når barn er i barnevernsinstitusjon etter §§ 4-4, 6-1 eller 6-2 og det er nødvendig ut fra formålet med oppholdet, kan institusjonen treffe vedtak om inngrep i barnets rettigheter, jf. § 10-12 første ledd. Institusjoner skal gi forsvarlig omsorg, beskyttelse og behandling til barn som utsetter sin utvikling for alvorlige fare ved å begå alvorlige og gjentatte lovbrudd, vedvarende problematisk bruk av rusmidler eller andre utpreget skadelige handlinger, jf. barnevernsloven § 10-1.

Det følger av forarbeidene at inngrep må knytte seg til barnets særlige utfordringer som ligger til grunn for institusjonsoppholdet. Formålet vil inneholde en kombinasjon av å beskytte barnet, behandle, forebygge ytterligere problemutvikling og bidra til positiv endring. Vedtaket som ligger til grunn for institusjonsoppholdet og planer utarbeidet for barnet, vil være viktig for forståelsen av hva som er formålet med oppholdet. Formålet med oppholdet må alltid være til barnets beste, og kan aldri ha samfunnets behov for beskyttelse som formål.

42A.13.2 Vilkår om at inngrepet må være nødvendig og forholdsmessig

De generelle vilkårene for grensesetting og inngrep i § 10-6 gjelder ved anvendelse av bestemmelsen. Inngrepet må være nødvendig ut fra formålet med oppholdet. Det innebærer at før det gjøres inngrep, så skal andre mindre inngripende tiltak være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige, jf. § 10-6 første ledd andre punktum. Om inngrepet er nødvendig må avgjøres etter en konkret vurdering og vil til en viss grad bero på faglig skjønn.

Inngrepet må være egnet til å oppnå formålet, og stå i rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas, jf. barnevernloven § 10-6 første ledd andre punktum. For å avgjøre om et inngrep er forholdsmessig må behovet for inngrepet vurderes opp mot ulempen for barnet. Dette beror på en helhetsvurdering av inngrepets art, styrke, omfang og varighet, og hvilken virkning/konsekvenser inngrepet får for barnet. Både positive og negative konsekvenser for barnet må vurderes. Inngrepet må gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke vare lenger enn nødvendig, jf. 10-6 første ledd tredje punktum. Institusjonen må ivareta at barnets rett til medvirkning, og vektlegge barnets meninger i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. § 10-2 andre ledd.

42A.13.3 Inngrep i barnets bevegelsesfrihet

Etter barnevernsloven § 10-12 første ledd kan institusjonen treffe vedtak om inngrep

1. i barnets bevegelesefrihet innenfor og utenfor institusjonsområdet, herunder nekte barnet å forlate institusjonsområdet
2. om å låse døren til institusjonen for barnet eller kreve at barnet har følge med institusjonsansatte utenfor institusjonen for å gjennomføre vedtak etter bokstav a

42A.13.3.1 Inngrep i barnets bevegelsesfrihet utenfor institusjonsområdet

Hvis formålet med oppholdet er behandling for bruk av rusmidler, kan det etter en konkret vurdering være nødvendig å nekte barnet helt eller delvis å bevege seg utenfor institusjonsområdet, for eksempel hvis det er grunn til å mistenke kjøp eller bruk av narkotika.

Hvis en ungdom for eksempel har uteblitt fra institusjonen flere ganger, kan det etter en konkret vurdering være nødvendig å nekte barnet å forlate institusjonsområdet.

Etter en konkret vurdering kan det være nødvendig å nekte barnet å gå alene utenfor institusjonsområdet, hvis en ungdom begår kriminelle handlinger eller ruser seg.

Institusjonen kan etter bokstav b låse døren til institusjonen for barnet, eller kreve at barnet har følge av ansatte utenfor institusjonen, for å gjennomføre tiltak etter bokstav a. Det følger av forarbeidene at hvis det er truffet vedtak om at institusjonen skal være låst for et eller flere barn, må institusjonen legge til rette for at andre barn som ikke har et slikt vedtak, kan forlate og komme tilbake til institusjonen som vanlig. Institusjonen kan imidlertid låse institusjonen, som i andre boliger, for å hindre at fremmede kommer inn av hensyn til alles trygghet og trivsel.

At ansatt(e) følger barnet når barnet er utenfor institusjonen, kan for eksempel benyttes for å forebygge eller forhindre at barnet uteblir fra institusjonen eller ruser seg. Å nekte barnet å forlate institusjonen eller å kreve at barnet skal ha følge av ansatt(e) utenfor institusjonen, er inngripende tiltak som stiller strenge krav til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet.

Ifølge forarbeidene er det er ikke adgang til å vedta at barnet skal være med på turer som en del av behandlingsopplegget. Slike tiltak må være frivillig fra barnets side.

42A.13.3.2 Inngrep i barnets bevegelsesfrihet innenfor institusjonens område

Det kan ut fra en konkret vurdering være nødvendig å gjøre inngrep i barnets bevegelsesfrihet innenfor institusjonens område, for eksempel ved at barnet i en periode ikke får være alene på rommet med et annet barn som sliter med rus og det er fare for negativ påvirkning.

Institusjonen kan vedta at barnet skal oppholde seg i en godkjent enhet (hus, leilighet eller liknende) innenfor institusjonens område som et individuelt behandlingstiltak. Tiltaket kan bare benyttes dersom det anses nødvendig for formålet med oppholdet, for eksempel for å stoppe og forebygge gjentakende rusing, uteblivelse fra institusjonen eller vold. Dette er et svært inngripende tiltak som stiller strenge krav til at tiltaket er nødvendig og forholdsmessighet. Det følger av forarbeidene at slike tiltak krever en grundig faglig begrunnelse, og kan ikke praktiseres på en måte som gjør at barnet isoleres fra andre.

Det må vurderes konkret om forholdene rundt barnet anses som isolasjon, der det blant annet må ses hen til hvordan tiltaket er utformet og hvilke fasiliteter det har (tiltakets art), tiltakets varighet, hvilke grenser i bevegelsesfrihet og kontakt (samvær og bruk elektroniske kommunikasjonsmidler) som gjelder for barnet, og hvilken virkning/konsekvenser tiltaket vil ha for barnet (reaksjoner, sårbarhet). Institusjonen skal så langt det er forsvarlig legge til rette for at barnet har kontakt med andre, gjennom for eksempel skole, fritidsaktiviteter og besøk.

42A.13.4 Inngrep i barnets rett til besøk

Etter barnevernsloven § 10-12 første ledd kan institusjonen treffe vedtak om inngrep i barnets rett til besøk, herunder nekte barnet besøk.

Det kan for eksempel være aktuelt å nekte barnet besøk av personer fra miljøer som vil kunne ha negativ påvirkning på barnet og barnets behandlingsopplegg. Hvis det er nødvendig for å beskytte barnet, kan institusjonen stille som vilkår at ansatt(e) må være til stede under besøket.

Vedtak om opphold etter barnevernsloven §§ 4-4, 6-1 og 6-2 innebærer ikke at foreldrene fratas omsorgen for barnet, og barn og foreldre har rett til samvær med hverandre. Samvær må imidlertid utøves på en måte som er forenelig med barnets behandlingsopplegg og driften av institusjonen.

Institusjonen kan heller ikke nekte barnet besøk av verge, advokat, barnevernstjenesten, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende, jf. barnevernsloven § 10-2 tredje ledd. Se mer om barnets rett til kontakt i punkt 42A.3.3.

42A.13.5 Inngrep i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og tilgang til internett

Etter barnevernsloven § 10-12 første ledd kan institusjonen treffe vedtak om inngrep

1. i barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og tilgang til internett, herunder nekte bruk
2. om å inndra elektroniske kommunikasjonsmidler dersom barnet ikke retter seg etter institusjonens vedtak om å nekte bruk etter bokstav d.

Ut fra en konkret vurdering kan det være nødvendig å nekte bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler for en periode, for eksempel for å hindre at et barn tar kontakt med rusmiljøer og avtaler kjøp av narkotika.

For et barn som har opphold i institusjon på grunn av alvorlige eller gjentatte lovbrudd, kan det være nødvendig å nekte vedkommende å kommunisere med andre utenfor institusjonen for å planlegge nye lovbrudd.

At institusjonen kan inndra kommunikasjonsmidler innebærer at institusjonen kan kreve at barnet skal levere fra seg for eksempel en mobiltelefon. Institusjonen kan også fjerne barnets nettilgang for den vedtatte perioden hvis det er et tilstrekkelig tiltak. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 16.1.4.11 og Prop. 83 L (2024-2025) merknader til § 10-13

42A.13.6 Vedtakets lengde

Vedtak om inngrep i barnets bevegelsesfrihet og besøk kan treffes for inntil 14 dager om gangen, jf. § 10-12 andre ledd første punktum.

Vedtak om inngrep i bruk av et elektronisk kommunikasjonsmiddel og tilgang til internett, eller inndra kommunikasjonsmidler, kan treffes for inntil fire uker fra barnet ankommer institusjonen, og deretter for maksimum 14 dager om gangen.

Dette er en maksimumsgrenser og skal ikke benyttes som en standardløsning i alle vedtak. Inngrep skal gjennomføres så skånsomt som mulig, og skal ikke ha lenger varighet enn nødvendig, jf. § 10-6 første ledd. Derfor må institusjonen fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

42A.13.7 Totaliteten av grensesetting og inngrep

Som en del av nødvendighet- og forholdsmessighetsvurderingen skal institusjonen også vurdere det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. § 10-6 andre ledd. Selv om et inngrep isolert sett vurderes som nødvendig og forholdsmessig for et barn kan summen av grenser og/eller inngrep være unødvendige og uforholdsmessige. Dette må vurderes konkret fra det enkelte barns behov for omsorg, beskyttelse og behandling. Plikten til å vurdere det samlede omfanget og varigheten av grensesetting og inngrep, innebærer at institusjonen må ha oversikt over hvilke grenser og inngrep som enhver tid er satt overfor barnet.

Å inndra barnets elektroniske kommunikasjonsmidler etter § 10-12, første ledd bokstav d. kan for eksempel etter en konkret vurdering være nødvendig og forholdsmessig for en uke, men uforholdsmessig i to uker, i lys av det totale omfanget av grenser som gjelder overfor barnet.

Kombinasjoner av grenser og inngrep i barnets bevegelsesfrihet, samvær og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett etter §§ 10-3, 10-4 og 10-12 kan øke risikoen for isolasjon, særlig om barnet bor alene. I vurderingen av om inngrepet er nødvendig og forholdsmessig skal institusjonen legge vekt på om barnet bor alene, jf. § 10-6 andre ledd andre setning. Se mer om kravet til å vurdere totaliteten av grensesetting og inngrep i punkt 42A.7.4, og hvilke momenter som inngår i helhetsvurderingen av om det foreligger isolasjon i punkt 42A.5.2.1.

42A.13.8 Milde former for fysisk makt

Det følger av forarbeidene at institusjonen kan benytte milde former for fysisk makt som å holde barnet kortvarig fast eller forsøke å fysisk lede barnet bort fra en situasjon, jf. § 10-3 tredje ledd dersom det er nødvendig for å iverksette eller gjennomføre inngrep etter § 10-12.

Institusjonen kan for eksempel, dersom det er åpenbart nødvendig for å inndra et kommunikasjonsmiddel, holde barnet kortvarig i armen med mild makt og ta telefonen fra hånden. Institusjonen kan også forsøke å lede barnet i hånden eller skulderen bort fra for eksempel et rom det er vedtatt at barnet ikke skal oppholde seg i. Motivasjon og oppmuntring skal ha vært forsøkt først. Institusjonen kan ikke benytte mer fysisk makt enn det som er tillatt ut fra omsorgsansvaret. Mer inngripende fysisk makt for å overvinne barnets motstand, kan kun benyttes dersom det er strengt nødvendig for å avverge skade, jf. § 10-11.

42A.13.9 Flere vedtak

Det må treffes nytt vedtak dersom det er behov for å opprettholde inngrep etter § 10-12 ut over den aktuelle vedtaksperioden. Det må foretas en ny konkret og individuell vurdering av om vilkårene er til stede. Det er presisert i forarbeidene at nytt vedtak ikke kan treffes rutinemessig.

Ved langvarige eller gjentatte inngrep i barnets rettigheter, stilles det strenge krav til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet. Videre stilles det strenge krav til både institusjonens og barnevernstjenestens oppfølging og faglige vurderinger av barnets situasjon og grunnlaget for institusjonsoppholdet. Omfattende tiltak over tid kan indikere at et eller flere tiltak ikke er egnet til å oppnå formålet med institusjonsoppholdet. I andre tilfeller kan det være grunn til å opprettholde inngrepene over en relativt lang periode fordi det kan ta tid før barnet vil kunne vise positiv utvikling og endring. Institusjonens faglige arbeid og å bygge trygge relasjoner mellom barn og ansatte er viktig. Ulike virkemidler i behandlingen og den faglige tilnærmingen til barnet bør vurderes dersom oppholdet ikke gir ønsket effekt. Barnevernstjenesten og institusjonen må ha tett dialog om behovet for justeringer og endringer for å ivareta barnet på best mulig måte. Når barnet har vært i institusjonen i seks måneder skal barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å opprettholde barneverns- og helsenemndas vedtak, herunder om det ut fra en faglig vurdering er egnet til å oppnå formålet med oppholdet, jf. § 6-2 tredje ledd. Det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep (totaliteten) overfor barnet må inngå i denne helhetsvurderingen.

Det følger av § 10-5 andre ledd at institusjonen skal gjennomgå bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet.

42A.13.10 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7. Forvaltningslovens regler kapittel IV og V gjelder med de særregler som følger av barnevernsloven kapittel 12 og § 10-16.

Avgjørelser etter § 10-12 om inngrep i barnets bevegelesefrihet, samvær, bruk av kommunikasjonsmidler og internett er enkeltvedtak som skal protokollføres, jf. 10-16 første ledd, første punktum.

Enkeltvedtak må begrunnes, jf. barnevernsloven § 12-5. Det skal komme frem av vedtaket hvilke faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn komme frem av avgjørelsen. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene er oppfylt. Det gjelder også institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. barnevernsloven § 10-6 andre ledd. I tillegg skal det komme frem hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert, skal også fremgå av vedtaket.

Statsforvalter har myndighet til å kontrollere om vilkårene for vedtak om inngrep i barnets bevegelsesfrihet, samvær og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler og internett er i samsvar med lovens krav, jf.17-3 og tilsynsforskriften (FOR-2022-12-16-2272) § 3 tredje ledd.

Protokollen skal også vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd.

Bufdir har utarbeidet flere standardmaler for enkeltvedtak med protokoll etter barnevernsloven § 10-12.

Barn og foreldre har rett til å klage direkte til statsforvalteren på institusjonens avgjørelse etter § 10-11. Les mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.2 og 42A.17.4.

Etter barnevernsloven § 10-13 kan barneverns- og helsenemnda etter nærmere vilkår treffe vedtak om rusmiddeltesting uten samtykke av barn som er i barnevernsinstitusjon etter § 6-2. På dette grunnlaget kan institusjonen kreve at det tas prøver av biologisk materiale. Nemndas myndighet til å treffe vedtak om rusmiddeltesting uten samtykke kan kun fattes dersom testing er nødvendig ut fra formålet med oppholdet.

42A.14.1 Formålet med rusmiddeltesting

Rusmiddeltesting kan brukes for å motivere barnet til å avstå fra å bruke ulovlige rusmidler eller støtte barnet i å si nei til tilbud om rusmidler under henvisning til at dette vil bli oppdaget ved testing. Om en avtale om rusmiddeltesting er nødvendig, må vurderes konkret, og samtykke til rusmiddeltesting kan dermed ikke innhentes rutinemessig.

42A.14.2 Krav om at rusmiddeltesting er nødvendig

Nemnda kan bare fatte et vedtak om rusmiddeltesting dersom det vurderes som nødvendig ut fra formålet med institusjonsoppholdet, jf. barnevernsloven § 6-2 femte ledd. Dette innebærer at det må være klare holdepunkter for at barnet har et rusproblem som nødvendiggjør rusmiddeltesting under hele eller deler av institusjonsoppholdet. Les mer om barnevernsloven § 6-2 i kapittel 27.2.

42A.14.3 Krav om rusmiddeltesting av biologisk materiale

Med begrepet biologisk materiale i § 10-7 første ledd menes urinprøver, hår- og spyttprøver. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 16.1.4.12). Dette innebærer at det også kan brukes andre former for teknologi enn for testing av urin. Helsedirektoratets "Prosedyrer for rusmiddeltesting" gir en nærmere beskrivelse av hvilket biologisk materiale som er aktuelt for testing av de ulike rusmidlene, blant annet sett hen til rusmidlenes påvisningstid.

42A.14.4 Krav til gjennomføring av rusmiddeltesting

Nemnda kan gi føringer på hvordan rusmiddeltestingen skal gjennomføres. Dersom det ikke er gitt slike føringer, vil det være opp til institusjonen å vurdere når rusmiddeltesting er nødvendig og forholdsmessig. Testing skal bare kreves så langt det er behov for det, sett i sammenheng med nemndas vedtak. (Prop. 83 L (2024-2025) kapittel 15.4.7 s. 192 flg).

Rusmiddeltesting skal gjennomføres på en så hensynsfull og skånsom måte som mulig og på en måte som ivaretar barnets personlige integritet, jf. barnevernsloven § 10-6.

Når rusmiddeltesting kan kreves etter § 10-13 skal barnet gjøres kjent med reglene og rutinene for prøvetaking ved inntak til institusjonen. Av rettighetsforskriften § 8 følger det at institusjonen skal ha regler og rutiner for avleggelse av prøver av biologisk materiale.

Rettighetsforskriftens § 8 siste setning presiserer at prøver av biologisk materiale skal håndteres i samsvar med Helsedirektoratets "Prosedyrer for rusmiddeltesting". Hvilket biologisk materiale som er aktuelt i det enkelte tilfelle, vil avhenge av hva som er hensikten med prøven.

Bufdir har i tolkningsuttalelse (2023) vurdert at barneverninstitusjoner kan bruke hurtigtester for å rusmiddelteste barn, uavhengig av grunnlaget for oppholdet, så lenge institusjonen håndterer prøvetakningen i samsvar med Helsedirektoratets prosedyrer for rusmiddeltesting og egne regler og rutiner for prøvetakningen.

42A.14.5 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7.

Avgjørelser om rusmiddeltesting etter § 10-13 skal protokollføres og begrunnes, jf. § 10-16 andre ledd andre punktum. Kravet til begrunnelse følger av journalplikten i barnevernsloven § 12-4. Det rettslige grunnlaget for rusmiddeltesting etter § 10-13 er nemndsvedtaket.

Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og statsforvalter.

Bufdir har utviklet en egen mal for protokoll med begrunnelse for avgjørelser etter barnevernsloven §§ 10-7 og 10-13 som det anbefales at institusjonene benytter.

Dersom barn og foreldre mener at gjennomføringen av rusmiddeltestingen er i strid med § 10-13, kan barn og foreldre klage direkte til statsforvalteren etter barnevernsloven § 10-16 andre ledd. I de tilfeller der nemnda i vedtaket har beskrevet hvordan rusmiddeltestingen skal gjennomføres, vil en klage på gjennomføringen begrense seg til institusjonens gjennomføring av nemndas vedtak.

Les mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.3 og 42A.17.4.

Barnevernsloven § 10-14 regulerer tilbakeføring av barnet til barnevernsinstitusjonen ved fravær, frivillig og mot barnets vilje. Nærmere regler om varsling av barneverntjeneste, politi og foreldre ved fravær og tilbakeføring til institusjon, er gitt i rettighetsforskriften § 9.

42A.15.1 Frivillig tilbakeføring

Hvis barnet forlater barnevernsinstitusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær, skal institusjonen prøve å bringe barnet frivillig tilbake til institusjonen, jf. barnevernsloven § 10-14 første ledd første setning.

42A.15.1.1 Fravær

Om det foreligger fravær må ses i sammenheng med hva som konkret er avtalt med barnet. Lengre fravær i form av permisjoner bør være skriftlige, slik at en unngår diskusjon om hva som egentlig er avtalt.

Når barnet forlater institusjonen eller uteblir etter fravær uten at det er gitt tillatelse, kan dette ha flere årsaker. Barnet kan ha blitt forsinket, ha glemt tiden, ha valgt å være ute lengre enn avtalt eller lignende. Barnet kan også være sårbar, utrygg, og i en situasjon med risiko for fare og skade, for eksempel rus, vold, overgrep og annen kriminalitet.

Institusjonen har ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg og beskyttelse, og må snarest prøve å finne årsaken til fraværet. Institusjonen må foreta en aktiv oppsøking for å komme i kontakt med barnet, og vurdere hvilke tiltak som er nødvendige for å finne barnet.

42A.15.1.2 Institusjonens varslingsplikt

Ved fravær skal barnevernsinstitusjonen straks varsle barneverntjenesten, jf. rettighetsforskriften § 9 første ledd første punktum. Institusjonen skal varsle barrvernstjenesten i den kommunen som har ansvar for å iverksette institusjonstiltaket, jf. § barnevernsloven § 10-15.

Institusjonen må i tillegg vurdere om det er behov for å varsle barnevernsvakten i den kommunen det er grunn til å tro at barnet oppholder seg. Det kan være aktuelt ved på kvelds-/nattestid og i helger.

Barnevernstjenesten har plikt til å følge opp barnet og foreldrene under oppholdet på institusjonen, og skal løpende vurdere om barnet får den hjelpen de trenger, jf. barnevernloven kapittel 8 og forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn på barn på barnevernsinstitusjon (oppfølgingsforskriften). Les mer om barnevernstjenestens oppfølgingsplikt i kapittel 32.

Barnets foreldre skal også varsles så raskt som mulig. Varsling av foreldre skal som hovedregel foretas av institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 9 første ledd tredje og fjerde punktum.

Dersom barnet har skjult- og sperret adresse som sikkerhetstiltak skal institusjonen ikke varsle foreldrene, men samarbeide med barneverntjenesten om eventuell kontakt med foreldrene. Les mer om skjult- og sperret adresse som sikkerhetstiltak i kapittel 11.

Institusjonen skal varsle politiet med mindre dette ikke er nødvendig, jf. rettighetsforskriften § 9 første ledd andre punktum. Hvis institusjonen vet hvor barnet er og barnet frivillig blir med tilbake til institusjonen, er det ikke nødvendig å varsle politiet.

Institusjonen må gi melding til barneverntjenesten/barnevernsvakten, foreldre og politiet om barnet blir funnet eller kommer til rette.

42A.15.1.3 Samarbeid med barnevernstjenesten og foreldre om tilbakeføringen

Tilbakeføringen skal om mulig skje i samarbeid med foreldre og barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 10-14 første ledd andre punktum. Dersom barnet er enslig mindreårig asylsøker og har tilbud om opphold på et omsorgssenter, må institusjonen samarbeide med Bufetat som har omsorgsansvaret for barnet, jf. § 11-2.

Institusjonen skal så langt det er mulig samarbeide med barnevernstjenesten og foreldrene om å bringe barnet frivillig tilbake til institusjonen. Tilbakeføringen skal skje så skånsomt som mulig, jf. barnevernloven § 10-6 og rettighetsforskriften 9 andre ledd.

42A.15.1.4 Institusjonens handlingsrom ved tilbakeføringen

Bufdir har i tolkningsuttalelse (2022) redegjort for institusjonens handlingsrom ved frivillig og ufrivillig tilbakeføring til institusjonen. Institusjonen skal oppmuntre og prøve å overtale barnet, men kan også sette grenser og benytte milde former for fysisk makt hvis det er åpenbart nødvendig (nå § 10-3). Det er presisert at bruk fysisk makt for å avverge akutt fare for skade (nå § 10-11 bokstav a og c) må opphøre når faren er avverget, og at faren ofte vil være over før på barnet er tilbake på institusjonen. Det er videre presisert at det i slike situasjoner ut fra en forsvarlighetsvurdering kan være svært sikkerhetsmessig betenkelig å tilbakeføre barnet i bil.

42A.15.2 Tilbakeføring mot barnets vilje med bistand fra politiet

Dersom vedtaket for oppholdet i institusjonen gir adgang til det etter §§ 4-2, 4-4, 4-5, 5-1, 6-2 og 6-6, kan barnevernstjenestens leder dersom det er nødvendig, kreve bistand fra politiet til å bringe barnet tilbake til institusjonen mot sin vilje, jf. § 12-10. Dette følger av barnevernsloven § 10-14 andre ledd.

Barnevernstjenestens leder kan bare kreve bistand fra politiet dersom det er nødvendig. Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel og bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller. Om politibistand er nødvendig og til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn. Institusjonen må derfor sikre at barnevernstjenesten har god og oppdatert informasjon om barnet og situasjonen, herunder om barnet er spesielt sårbart.

Når barnevernstjenestens leder har truffet en avgjørelse om å kreve politibistand, har politiet en plikt til å bistå med å bringe barnet tilbake til institusjonen. Det vil være opp til politiet å vurdere på hvilken måte bistanden skal gis (forholdsmessighet). For at gjennomføringen skal skje så skånsomt som mulig og til beste for barnet, må barnevernstjenesten og institusjonen sikre god informasjonsflyt og samarbeide nært med politiet. Se mer om bruk av politibistand i kapittel 29.5

42A.15.3 Retningslinjer om ansvars- og oppgavefordeling mellom barnevernsinstitusjon, barnevernstjenesten og politi

Politidirektoratet og Barne- ungdoms og familiedirektoratet arbeider med å revidere retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling når barn rømmer fra barnevernsinstitusjon i samsvar med endringer i regelverket. Ny lenke vil bli lagt inn så snart revisjonen er ferdigstilt.

42A.15.4 Saksbehandling, dokumentasjon og klage

Institusjonens saksbehandling skal være forsvarlig, jf. barnevernsloven 1-7.

Ved frivillig tilbakeføring av barnet må institusjonen journalføre vesentlige faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som har betydning for de beslutninger som treffes, jf. § 12-4.

Når barnet bringes tilbake mot sin vilje, skal institusjonen protokollføre og begrunne tilbakeføringen, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd andre setning. Kravet til begrunnelse følger også av journalplikten i barnevernsloven § 12-4.

Det bør gå klart frem av protokollen hvilke avgjørelser om bruk av fysisk makt som er tatt av barneverntjenesten og hva som er besluttet og iverksatt av institusjonen selv. Protokollen skal sendes barneverntjenesten og statsforvalteren, jf.§ 10-16 andre ledd.

Statsforvalter har myndighet til å kontrollere om vilkårene for tilbakeføring mot barnets vilje er i samsvar med lovens krav, jf. Barnevernsloven § 17-3 og tilsynsforskriften (FOR-2022-12-16-2272) § 3 fjerde ledd.

Det anbefales å bruke Bufdir sin standardmal for protokoll med begrunnelse ved tilbakeføring til barnevernsinstitusjon mot barnets vilje.

Barnet og foreldrene kan klage på tilbakeføringen direkte til statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 10-16 andre ledd. Les mer om saksbehandling og klage i punkt 42A.17.3 og 42A.17.4.

42A.16.1 Beskyttelsestiltak for barn som er utsatt eller i fare for menneskehandel

Når det er truffet vedtak etter barnevernsloven § 6-6, skal barnevernsinstitusjonen iverksette de beskyttelsestiltak som barneverns- og helsenemnda har fastsatt etter § 6-6 andre ledd for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan utnytte barnet til menneskehandel. Beskyttelsestiltakene må fremgå av nemndas vedtak, og institusjonen har en plikt til å iverksette tiltakene. Dette følger av barnevernsloven § 10-15.

Les mer om barnevernsloven § 6-6 i barnevernsrundskrivet kapittel 27.5.

Hvilke beskyttelsestiltak nemnda kan vedta for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan utnytte barnet til menneskehandel, fremgår av barnevernsloven § 6-6 andre ledd. Beskyttelsestiltakene kan innskrenke barnets adgang til å motta besøk, kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og bevege seg fritt utenfor institusjonens område.

Beskyttelsestiltakene kan også omfatte begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er, ved at barnet får opphold på skjult adresse. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25 merknad til § 6-6)

Les mer om skjult adresse i kapittel 11.2.

Barnevernsloven § 6-6 andre ledd sier at beskyttelsestiltakene ikke skal være mer omfattende enn nødvendig. Videre at beskyttelsestiltakene ikke kan fastsette begrensninger som hindrer barnet i å ha kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende.

Du kan lese mer om menneskehandel i barnevernsrundskrivet punkt 18.3.4 og i Mindreårige ofre for menneskehandel – veileder for barnevernet.

42A.16.2 Institusjonens plikt til å gjennomføre beskyttelsestiltak

Institusjonen har en plikt til å gjennomføre de beskyttelsestiltakene som følger av barneverns- og helsenemndas vedtak, jf. § 10-15 første ledd første setning.

Institusjonen har også rett og plikt til å sette grenser for barnet når det er nødvendig ut fra omsorgsansvaret og når det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for andre på institusjonen, jf. barnevernsloven §§ 10-3 og 10-4. Institusjonen kan også vedta inngrep i barnets rettigheter etter barnevernsloven §§ 10-7 til10-11.

42A.17.1 Forsvarlighet

Barnevernslovens krav om at barnevernets saksbehandling, tiltak og tjenester skal være forsvarlige, jf. § 1-7, innebærer at institusjonen må sikre faglig gode vurderinger og beslutninger. Dette omfatter også plikt til å dokumentere vesentlige faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som ligger til grunn for tiltak og valg, jf. § 12-4 om journalplikt. Forsvarlighetskravet fungerer som en rettslig standard og forutsetter at arbeidet er kunnskapsbasert, systematisk og tilpasset barnets behov.

42A.17.2 Saksbehandling og dokumentasjon av inngrep som krever enkeltvedtak som skal protokollføres

Barnevernsinstitusjonens avgjørelser om inngrep i barnets rettigheter etter §§ 10-8 til 10-12 er enkeltvedtak som skal protokollføres, jf. barnevernsloven § 10-16 første ledd første punktum. Dette omfatter kroppsvisitasjon, undersøkelse av barnets rom, eiendeler, brev og pakker, inndragning av farlige gjenstander mv., innsyn i barnets kommunikasjon, bruk av fysisk makt for å avverge skade, og utvidet adgang til inngrep i barnets rettigheter.

Forvaltningsloven stiller blant annet krav til saksforberedelse, begrunnelse og klagebehandling for enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven kapittel IV–VI. Forvaltningslovens regler gjelder med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven kapittel 12 og § 10-14.

Det at forvaltningslovens regler kommer til anvendelse innebærer blant annet at institusjonen skal sørge for at saken er godt opplyst før vedtak treffes. Enkeltvedtak skal etter forvaltningsloven være skriftlige og skal begrunnes, og det skal gis underretning om vedtaket.

Vedtaket skal være skriftlig og skal begrunnes. Begrunnelsen må inneholde henvisning til aktuelle inngrepsbestemmelser og en redegjørelse for de faktiske forhold og faglige vurderinger avgjørelsen bygger på. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene er oppfylt, herunder at inngrepet var nødvendig, og hvilke andre tiltak som er prøvd eller har vært vurdert først. Kravet til begrunnelse må tilpasses vedtakets inngripende karakter og alvorlighetsgrad. Institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep må komme frem av nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen. Det må også komme frem av vedtaket hva som var barnets mening og hvilken vekt den ble tillagt og hvordan hensynet til barnets beste er vurdert, jf. barnevernsloven § 12-5.

Barn og foreldre må underrettes om vedtaket. Underretningen må inneholde opplysninger om klageadgang, klagefrist, klageinstans og den nærmere fremgangsmåten ved klage.

Avgjørelsen skal i tillegg protokollføres og sendes barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. 12-16 første ledd fjerde punktum. Protokollen skal vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. 12-16 første ledd tredje punktum.

Protokollen skal sendes statsforvalteren som tilsynsmyndighet. Som en del av tilsynet skal statsforvalter kontrollere at institusjonen ivaretar det enkelte barnets rettigheter etter barnevernsloven §§ 10-1 til 10-15 og forskrifter til disse bestemmelsene, jf. barnevernsloven § 17-3 andre ledd og forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn i barnevernsinstitusjoner (tilsynsforskriften) § 3 tredje ledd bokstav d.

Protokollen skal også sendes til barnevernstjenesten for at barneverntjenesten skal kunne ivareta sitt løpende ansvar for å følge opp barn som bor på institusjon, jf. barnevernsloven kapittel 8 og forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn som bor på institusjon (oppfølgingsforskriften) § 3 andre ledd.

Bufdir har utarbeidet standardmaler for vedtak og protokoll som det anbefales at barnevernsinstitusjonene benytter ved inngrep i barnets rettigheter etter §§ 10-8 til 10-12. Det er også utarbeidet flere kombinasjonsmaler som institusjonene kan benytte om det treffes flere vedtak om inngrep i barnets rettigheter samtidig. Standardmalene er tilgjengelig på bufdir.no

Institusjonen skal gjennomgå bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet, jf. 10-5 andre ledd. Se mer om krav til forebygging i punkt 42A.6.

42A.17.3 Saksbehandling og dokumentasjon av inngrep som krever protokoll med begrunnelse

Avgjørelser om rusmiddeltesting etter §§ 10-7 og 10-13, og tilbakeføring til institusjonen mot barnets vilje etter § 10-14 andre ledd, skal protokollføres og begrunnes, jf. barnevernsloven § 12-14, andre ledd, andre punktum. Protokollen skal sendes til barnevernstjenesten og statsforvalteren, jf. § 10-16 første ledd.

Protokollen skal sendes til statsforvalteren som tilsynsmyndighet. Som en del av tilsynet skal statsforvalter kontrollere at institusjonen ivaretar det enkelte barnets rettigheter etter barnevernsloven §§ 10-7, 10-13 og 10-14 andre ledd og forskrifter til disse bestemmelsene, jf. barnevernsloven § 17-3 andre ledd og forskrift om tilsyn med tjenester og tiltak til barn i barnevernsinstitusjoner (tilsynsforskriften) § 3 tredje ledd bokstav d.

Protokollen må derfor sikre skriftlig dokumentasjon som gjør det mulig for statsforvalter å kontrollere om avgjørelsen er i samsvar med lov og forskrift. Protokollen skal blant annet opplyse når avgjørelsen ble fattet, hvem saken gjelder, hvem som er ansvarlig for beslutningen, hvilke hjemler som er benyttet og hvilke faktiske forhold og barnevernsfaglige faglige vurderinger som ligger til grunn for institusjonens avgjørelse. Protokollen skal vise institusjonens vurdering av det samlede omfanget og varigheten av grenser og inngrep overfor barnet, jf. 10-16 første led tredje punktum. Det innebærer at statsforvalteren skal kunne vurdere det samlede omfanget og varigheten av inngrep, jf. Prop. 83 L punkt 15.4.6.

Protokollen skal også sendes til barnevernstjenesten for at barneverntjenesten skal kunne ivareta sitt løpende ansvar for å følge opp barn som bor på institusjon, jf. barnevernsloven kapittel 8 og forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn som bor på institusjon (oppfølgingsforskriften) § 3 andre ledd.

Bufdir har utarbeidet standardmaler for protokoll med begrunnelse som det anbefales at barnevernsinstitusjonene benytter ved inngrep i barnets rettigheter etter §§ 10-7, 10-13 og 10-14 andre ledd. Standardmalene er tilgjengelig på bufdir.no

Institusjonen skal gjennomgå bruk av fysisk makt og inngrep i barnets rettigheter etter §§ 10-7, 10-13 og 10-14 andre ledd sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet, jf. 10-5 andre ledd. Se mer om krav til forebygging i punkt 42A.6.

42A.17.4 Klagerett for barn og foreldre

Institusjonen skal informere barnet og foreldrene om adgangen til å klage. Hvis barnet ønsker det, skal institusjonen bistå med å utforme og oversende klager.

Klager behandles etter reglene i forvaltningsloven, og statsforvalter kan prøve alle sider av saken, jf. barnevernsloven § 10-16 andre ledd.

Barn og foreldre kan klage direkte til statsforvalteren på enkeltvedtak om inngrep i barnets rettigheter etter §§ 10-8 til 10-12.

Barn og foreldre kan klage på brudd på barnevernsloven §§ 10-1 til 10-15. Brudd på bestemmelser som ikke er å anse som enkeltvedtak kan for eksempel omhandle at institusjonens grensetting ut fra omsorgsansvaret etter § 10-3 eller grensesetting ut fra hensynet til andres trygghet og trivsel ikke er i samsvar med § 10-4. Et annet eksempel er manglende samtykke ved rusmiddeltesting etter § 10-7. At det kan klages direkte til statsforvalteren er et unntak fra forvaltningsloven § 33.

Statsforvalter skal også behandle andre muntlige og skriftlige henvendelser fra barnet og foreldrene om forhold som gjelder oppholdet på institusjonen, jf. barnevernsloven § 10-16 tredje ledd. Det kan for eksempel gjelde mattilbud, fritidsaktiviteter mv.

I standardmalene Bufdir har utarbeidet er det lagt inn tilpassede klageskjemaer som barnet og foreldrene kan benytte. Barnet og foreldre kan også klage direkte til statsforvalteren.

Barneverns- og helsenemnda er et uavhengig og upartisk avgjørelsesorgan. Nemnda avgjør nærmere bestemte saker om tvang etter barnevernsloven og enkelte saker etter helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven, jf. barnevernsloven § 14-1 første ledd. Hovedtyngden av sakene nemndene avgjør er etter barnevernsloven. Nemndas vedtak kan bare overprøves av domstolene. Det er 10 barneverns- og helsenemnder i Norge.

Tvangsvedtak vil si vedtak som fattes mot den private parts vilje, eller som kan opprettholdes uten den private parts samtykke. De fleste avgjørelser om tvang fattes av barneverns- og helsenemnda i førsteinstans. Nemnda er klageinstans for barnevernstjenestens akuttvedtak om omsorgsovertakelse og barnevernstjenestens vedtak om flytting av barn etter omsorgsovertakelse.

En ordinær nemnd består i den enkelte sak av en nemndsleder med juridisk utdanning som fyller dommerkravene, et medlem fra det fagkyndige utvalg og et medlem som trekkes ut ifra et alminnelig medlemsutvalg. Nemndleder kan beslutte at særlig vanskelige saker skal behandles av en utvidet nemnd. En utvidet nemnd består av fem medlemmer. I tillegg til nemndleder vil da saken bestå av to medlemmer fra det fagkyndige utvalget og to medlemmer fra det alminnelige utvalget, jf. barnevernsloven § 14-3.

Barneverns- og helsenemndas saksbehandling oppfyller alle grunnleggende krav til rettsikkerhet. Saksbehandlingen bygger på tvistelovens regler og er langt på vei lik domstolenes behandling av sivile saker.

Nemnda kan ikke på eget initiativ fatte vedtak, men er avhengig av at kommunen fremmer en sak.

Les mer om barneverns- og helsenemndene.

Det er barnevernstjenestens sitt ansvar å forberede saker for behandling i barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven 15-3 tredje 3 ledd bokstav d. En sak for nemnda innledes ved at kommunen sender en begjæring om tiltak til nemnda, jf. § 14-8. Les mer om dette i punkt 43.2.1.

Etter barnevernsloven § 15-5 første ledd er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å reise sak for nemnda, men ansvaret for å reise sak kan etter avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd. Se mer om dette i punkt 12.6.2.

Hvis barnevernstjenesten mottar krav fra private parter om endringer i et tidligere vedtak, skal kommunen forberede og sende saken til nemnda snarest mulig, og senest innen tre måneder etter at kommunen mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder, jf. barnevernsloven § 14-8 tredje ledd.

43.2.1 Kommunens begjæring om tiltak

Hvis barnevernstjenesten beslutter å fremme en sak for barneverns- og helsenemnda, skal kommunen sende en begjæring om tiltak til nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8. I begjæringen skal kommunen redegjøre for både prosessuelle og materielle spørsmål.

Begjæringen har samme funksjon som en stevning for domstolene. Barnevernstjenesten vil som regel være representert ved en advokat, men saken kan også prosederes av en jurist uten advokatbevilling. En begjæring til barneverns- og helsenemnda berører en rekke juridiske og prosessuelle problemstillinger, og bør utarbeides av kommunens advokat/jurist i samarbeid med barnevernstjenesten.

43.2.1.1 Krav til kommunens begjæring

I barnevernsloven § 14-9 er det en liste over hva en begjæring om tiltak minst skal inneholde eller som skal legges ved begjæringen. Hvis begjæringen ikke oppfyller kravene, skal nemndsleder gi pålegg om retting og sette en kort frist for dette.

Begjæringen skal minst inneholde:

• navn på nemnda
• navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
• en kort beskrivelse av hvilke tiltak kommunen krever
• en redegjørelse for foreldrenes rettslige og faktiske tilknytning til barnet og en begrunnelse for forslaget om hvem som er sakens parter
• kommunens fremstilling av saken
• en oversikt over de bevisene kommunen vil føre, blant annet oversikt over vitner og sakkyndige, med opplysninger om hva vitneforklaringene og de sakkyndiges forklaring gjelder
• forslag til vedtak med en kort oppsummerende redegjørelse for omstendighetene som begrunner forslaget, og med henvisning til de rettsreglene som gjøres gjeldende
• informasjon om hvorvidt barnet ønsker partsrettigheter etter § 12-3 andre ledd, og kommunens vurdering av om barnet bør innvilges partsrettigheter
• Informasjon om barnet ønsker å bli hørt, og eventuelt hvordan

43.2.1.1.1 Nærmere om innholdet i begjæringen

Begjæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken. Begjæringen skal være utformet slik at de private partene kan ta stilling til kommunens krav om tiltak og forberede saken. Kommunens argumentasjon skal ikke gå lenger enn nødvendig. I begjæringen skal kommunen redegjøre for forhold som kan ha betydning for nemndlederens vurdering av den videre saksbehandlingen, nemndas sammensetning og avgjørelsesform, jf. barnevernsloven § 14-9 andre ledd.

Begjæringen og de vedlagte dokumenter skal gi nemnda mulighet til raskt å sette seg inn i relevant faktum og kommunens sentrale anførsler. Beskrivelsen av faktum og dokumentene bør ligge i kronologisk rekkefølge med en fullstendig dokumentliste som gir en god oversikt. Det bør redegjøres for alle tiltak og hjelp som har vært iverksatt for barnet. Utarbeidelse av støttedokumenter som tidslinje eller lignende som gir oversikt kan legges ved begjæringen.

Barnevernstjenesten skal gi en objektiv beskrivelse av faktum i saken, og sørge for at også opplysninger som taler til partenes fordel legges frem for nemnda. Hvis det har vært forsøkt hjelpetiltak, må barnevernstjenesten redegjøre for hvilke tiltak som har vært satt inn og varigheten av tiltakene, årsaken til at de ble avsluttet og barnevernstjenestens evaluering av de utprøvde hjelpetiltakene.

Barnevernstjenesten skal redegjøre for sitt syn på valg av tiltak etter første ledd når den legger frem forslag om omsorgsovertakelse for nemnda. Nemnda kan i vedtaket sette krav til tiltaket. Saken skal forelegges nemnda på nytt dersom vedtaket ikke kan gjennomføres som forutsatt, jf. barnevernsloven § 5-3 andre ledd. I en sak som gjelder tiltak for barn som utsetter sin utvikling for alvorlig fare etter barnevernsloven § 6-2 , må barnevernstjenesten i god tid før forhandlingsmøtet ha skaffet plass i tiltak for barnet, og skriftlig presentert dette for barneverns- og helsenemnda. Nemnda skal i disse sakene vurdere egnetheten til det konkrete bostedet. Hensynet til kontradiksjon tilsier at partene og nemnda må være kjent med aktuelt bostedet i god tid før forhandlingsmøtet.

Kommunen skal redegjøre for om barnet ønsker å bli hørt av nemnda og eventuelt hvordan, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav i. Det skal også fremgå om barnet ønsker å ha med seg en tillitsperson når barnet høres. Dersom barnet ikke ønsker eller kan høres i forbindelse med nemndssaken, må dette fremgå av begjæringen. Dersom barnet gir en begrunnelse for hvorfor barnet ikke ønsker å bli hørt, skal dette også fremgå av begjæringen.

Vitneførselen skal begrenses til personer som kan bidra til å opplyse saken. Det må i begjæringen kort opplyses om hva det enkelte vitnet skal forklare seg om. Alle vitner skal navngis.

I den oppsummerende redegjørelse av forslag til vedtak skal kommunen gi en kort oversikt over de omstendigheter som begrunner forslaget med henvisning til relevante rettsregler. Oppsummeringen skal ha samme funksjon som et sluttinnlegg i tvistelovens forstand, jf. tvisteloven § 9-10.

43.2.2 Barnevernstjenestens forberedelse av adopsjonssaker for barneverns- og helsenemnda

Hvis barnevernstjenesten mener at det vil være til barnets beste å bli adoptert av fosterforeldrene, og at også de øvrige vilkårene for å innvilge adopsjon er oppfylt, kan det fremmes sak om adopsjon for barneverns- og helsenemnda.

Et vedtak om adopsjon er det mest inngripende tiltaket som kan iverksettes etter barnevernsloven. Dette innebærer at det stilles strenge krav til dokumentasjon og begrunnelse når slike saker skal fremmes for nemnda.

Les mer om adopsjon i kapittel 26.

43.2.3 Prosessuelle spørsmål

43.2.3.1 Sakens parter

Før begjæringen oversendes barneverns- og helsenemnda, skal barnevernstjenesten vurdere hvem som er parter i saken, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav b. Det skal redegjøres for dette i begjæringen. Hvis barnevernstjenesten ikke har klart å komme i kontakt med en person som er å regne som part i saken, må det i begjæringen grundig redegjøres for hva som er gjort for å oppnå kontakt. Se mer om parter i kapittel 6.

I begjæringen til nemnda skal kommunen redegjøre for om et barn under 15 år ønsker partsrettigheter og kommunens vurdering av om barnet bør innvilges partsrettigheter, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav h. Det innebærer at barnevernstjenesten ut fra en konkret vurdering av barnets alder og modenhet skal gi barnet informasjon om hva partsrettigheter innebærer og muligheten for innvilgelse av partsrettigheter, jf. barnevernsloven § 12-3 andre ledd.

43.2.3.2 Barnets medvirkning

Et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet, jf. barnevernsloven § 1-4. Dette gjelder i hele beslutningsprosessen, også under nemndas behandling av saken. Barnevernstjenesten skal gi barnet informasjon om barnets rett til medvirkning for nemnda og at barnet kan gis anledning til å ha med seg en tillitsperson i samtaler, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet § 11. Kommunens begjæring skal inneholde informasjon om barnet ønsker å bli hørt, og eventuelt hvordan, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav i. Barnet har ikke en plikt til å medvirke, og må selv ønske å medvirke i saken for nemnda.

Barnet kan uttale seg direkte til nemnda, eller nemnda kan oppnevne en talsperson for barnet eller oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet, jf. barnevernsloven § 14-13. Nemnda må avgjøre etter en konkret vurdering i den enkelte sak hvordan barnet skal høres under nemndas behandling av saken. Utgangspunktet for nemndas vurdering av hvordan barnet skal høres er barnets mening og barnevernstjenestens vurdering av spørsmålet. Barnet må få tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barnevernstjenesten skal så tidlig som mulig i forberedelsen av saken ha en samtale med barnet om retten til å medvirke og klarlegge om det på grunn av språklige, kulturelle eller andre forhold for eksempel bør oppnevnes en særskilt talsperson eller en talsperson med spesiell kompetanse. Høring av barn i saker for nemda er beskrevet i punkt 44.3.

43.2.3.3 Valg av advokat

Partene kan selv velge advokat når det fremmes en sak for barneverns- og helsenemnda. Hvis parten ikke har valgt advokat og barnevernstjenesten er kjent med at parten tidligere har vært representert av en bestemt advokat, bør kommunen opplyse om dette i begjæringen.

43.2.3.4 Uttalelse fra fosterforeldre i tilbakeføringssaker

I saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse har fosterforeldre rett til å uttale seg, jf. barnevernsloven § 9-8. Fosterforeldrenes uttalelse skal innhentes som en del av barnevernstjenestens saksforberedelse. Barnevernstjenestens vurdering av om fosterforeldrene skal forklare seg i forhandlingsmøtet eller om de skal avgi skriftlig uttalelse, bør fremgå av begjæringen.

43.2.4 Forenklet behandling

Enkelte saker kan avgjøres av nemndsleder alene og uten forhandlingsmøte, jf. barnevernsloven §§ 14-3 tredje ledd og 14-16 andre ledd.

Nemndlederen kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte dersom det er forsvarlig, og partene i saken samtykker til det.

Nemndlederen kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte dersom saken gjelder krav om endring av tidligere vedtak eller dom, pålegg om utredning i senter for foreldre og barn etter § 2-3 eller pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4, og nemndlederen finner det ubetenkelig. Vurderingen skal omfatte blant annet sakens tema, vanskelighetsgrad og behovet for fagkyndighet, jf. barnevernsloven § 14-16.

Ved forenklet behandling avgjøres saken etter en skriftlig saksbehandling. En slik behandling vil først og fremst være aktuelt i de saker der privat part ikke har anført nye opplysninger av betydning, og barnevernstjenesten legger ned påstand om at en tidligere avgjørelse skal opprettholdes.

Dersom en sak gjelder forlengelse av nemndas vedtak etter § 6-6 om opphold i institusjon når det er fare for at et barn kan utnyttes til menneskehandel, skal nemndlederen avgjøre saken alene, jf. barnevernsloven § 14-3 femte ledd.

43.2.5 Utvidet nemnd

Nemndlederen kan beslutte at særlig vanskelige saker skal behandles av en utvidet nemnd. En utvidet nemnd skal bestå av nemndlederen, to medlemmer fra det alminnelige medlemsutvalget og to fra utvalget av fagkyndige, jf. barnevernsloven § 14-3 andre ledd.

Hvis barnevernstjenesten mener at sakens vanskelighetsgrad tilsier at saken bør behandles av en utvidet nemnd, bør dette komme frem i begjæringen. Dette kan være aktuelt i saker hvor det er behov for bredere fagkyndig kompetanse eller forskjellige type fagkyndig kompetanse i nemnda. Barnevernstjenestens syn på nemndas sammensetning og ønsket fagkyndig kompetanse bør fremgå av begjæringen.

Barneverns- og helsenemnda avgjør saker som reises av kommunene innenfor nemndas stedlige virksomhetsområde jf. barnevernsloven § 14-1 andre ledd.

Barneverns- og helsenemnda skal fatte riktige vedtak, og saksbehandlingsreglene skal bidra til dette. Saksbehandlingen skal være rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende, jf. barnevernsloven § 14-5 første ledd. Det er nemndlederens ansvar at saksbehandlingen oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet. Nemndleder skal påse at saksbehandlingen og ressursbruken er tilpasset tiltaket og sakens art, omfang og vanskelighetsgrad.

Nemnda skal sørge for at partene i saken får argumentere for sin sak og føre bevis, normalt ved muntlige forklaringer direkte for nemnda. Nemnda skal også sørge for at partene skal få mulighet til å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis, behandles likeverdig og få nødvendig veiledning.

Nemnda skal sørge for at bevisførselen gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, og skal foreta en selvstendig og reell vurdering av sakens bevis. Nemndas vedtak og andre viktige avgjørelser skal begrunnes.

Kravet om at nemnda skal sørge for at bevisførselen gir et «forsvarlig avgjørelsesgrunnlag», innebærer at vedtakene må bygge på et tilstrekkelig bredt og oppdatert faktisk grunnlag. Dette gjelder særlig ved de mest vidtgående avgjørelsene, og når det anføres at omsorgsevnen har utviklet seg i positiv retning. Det stilles større krav til avgjørelsesgrunnlaget når det for eksempel vurderes svært begrenset samvær, fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Det beror på en konkret og samlet vurdering av forholdene i saken om krav til avgjørelsesgrunnlag er oppfylt. (Prop 133 L (2020-2021 kapittel 25).

Behandlingen i barneverns- og helsenemnda er en partsprosess, men nemnda har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Barnevernsloven § 14-11 tydeliggjør nemndleders ansvar for saksforberedelsen. Nemndleder skal under saksforberedelsen sørge for at hovedprinsippene for saksbehandlingen etter barnevernsloven § 14-5 kan oppnås. Saksforberedelsen skal trekke opp rammene for den videre saksbehandlingen slik at forhandlingsmøtet kan ha hovedfokus på de sentrale temaene. Å avklare hvilke faktiske forhold partene kan være enige om, og dermed hva uenigheten er knyttet til, vil være sentralt. Saksforberedelsen skal sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst, at den behandles så raskt som mulig og at forhandlingsmøtet kan gjennomføres uten forsinkelser. Saksbehandlingen skal være basert på de grunnleggende saksbehandlingsprinsippene i tvisteloven og nemndleder skal ha en aktiv saksstyring. (Ot prp. nr. 76 (2005-06).

Har de private partene ikke allerede engasjert advokat, skal barneverns- og helsenemnda oppnevne advokat for de private partene, jf. barnevernsloven § 14-7. Bestemmelsen om oppnevning av advokat for den private part suppleres av rettshjelploven §§ 17 og 22 som fastslår at den private part har krav på dekning av utgiftene til egen advokat. Retten til fritt advokatvalg gjelder også i barneverns- og helsenemnda, og nemnda bør strekke seg langt i å imøtekomme partenes eget advokatønske, samtidig med at hensynet til rask saksavvikling ivaretas.

Advokaten skal straks gjøres kjent med kommunens begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, og gis en frist for tilsvar. Frist for tilsvar er normalt ti dager, jf. barnevernsloven § 14-10. Tilsvaret skal inneholde en redegjørelse for partenes syn på begjæringen og kommunens fremstilling av saken, en oversikt over de bevis private parter vil føre, blant annet oversikt over vitner og sakkyndige, med opplysninger om hva vitneforklaringene og de sakkyndiges forklaring gjelder og en redegjørelse for forhold som kan ha betydning for nemndlederens vurdering av den videre saksbehandlingen, nemndas sammensetning og avgjørelsesform.

Nemnda må avgjøre etter en konkret vurdering i den enkelte sak hvordan barnet skal høres under nemndas behandling av saken. Barnet kan uttale seg direkte til nemnda, eller nemnda kan oppnevne en talsperson for barnet eller oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet, jf. barnevernsloven § 14-13. Barnets mening om høringsform skal tillegges stor vekt. Dersom barnet ikke er enig i valg av høringsform skal barnet få en begrunnelse for valget og tilbud om å bli hørt på annen måte, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet § 12 andre ledd. Kommunens begjæring om tiltak som sendes nemnda skal inneholde informasjon om og eventuelt hvordan barnet ønsker å bli hørt, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav i.

Barnevernstjenesten kjenner barnet og har tett kontakt med det i forbindelse med saksgangen for nemnda. Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering i hver sak basert på det enkelte barns forutsetninger. Dette kan bidra til en grundigere vurdering av hvordan barn bør høres og gi mulighet for kontradiksjon rundt spørsmålet.

Det er viktig at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon om de ulike måtene å medvirke på, slik at barnet kan ta et selvstendig valg om hvordan det ønsker å medvirke, jf. § 1-4. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barnet skal ikke presses dersom det ikke ønsker å uttale seg. Dersom barnet ikke høres på den måten barnet ønsker, må barnet få en begrunnelse og barnet vil beholde sin selvstendige rett til å uttale seg på annen måte. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 20.4.4.2).

44.3.1 Barn kan uttale seg direkte for nemnda

Nemnda kan velge å høre barn direkte, uavhengig av sakstype og barnets alder. En forutsetning for at nemnda kan høre barnet direkte er at barnet ønsker det og at nemnda vurderer at en slik høring ikke medfører en urimelig belastning for barnet. (Prop.133 L (2020-2021) kapittel 25).

Når et barn skal uttale seg direkte til nemnda, avgjør nemndleder når og hvor samtalen skal finne sted og hvem som skal være til stede, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet §13. Samtalen bør som hovedregel skje i et fysisk møte før nemnda behandler saken. Nemndleder skal sørge for at hensynet til barnets beste og interessene til sakens parter ivaretas.

Nemndleder kan i særskilte tilfeller avgjøre at et barn skal uttale seg til nemnda ved videooverføring, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet §14. Videooverføring kan bare benyttes hvis det er nødvendig for å sikre barnets ønske om å uttale seg til nemnda. Videre kan videooverføring bare benyttes dersom det er forsvarlig. I vurderingen skal det særlig legges vekt på sakens karakter og på de private partenes rettssikkerhet.

44.3.2 Talsperson for barnet

Én måte barnet kan uttale seg på i en nemndssak er å benytte seg av en talsperson. For de barna som ikke ønsker å møte nemnda direkte eller av andre grunner ikke kan benytte seg av direkte uttalerett, kan talspersonordningen være den beste løsningen. I forskrift om barns medvirkning i barnevernet gis det i §§ 15 og 16 føringer for hvem som kan oppnevnes og hva som er talspersonenes oppgave. Barnets ønske om å få oppnevnt en talsperson skal tillegges stor vekt.

Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barnevernstjenesten og barnets foreldre. Formålet med talspersonsoppdraget er å innhente barnets meninger i saken og formidle dette til nemnda og partene.

Nemndleder skal utarbeide et mandat som tydeliggjør rammene for oppdraget, og formålet med samtalen med barnet. Nemndleder har ansvar for å gi nødvendig informasjon slik at talspersonen kan gjennomføre samtalen med barnet. Barnets talsperson har ikke rett til dokumentinnsyn. Talspersonen skal ikke drive egne undersøkelser og skal derfor ikke ha samtale med andre enn barnet i saken.

Talspersonen skal som hovedregel innkalles til nemndsmøtet for å gi en redegjørelse fra samtalen med barnet. Talspersonen skal ikke gi uttrykk for egne meninger eller vurderinger.

Talspersonen er ansvarlig for at det føres referat fra sine samtaler med barnet, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet § 17. Det er ikke aktuelt å oppnevne talsperson i saker hvor barnet har partsstatus og er representert ved advokat. Les mer om barnets partsstatus i kapittel 6.

44.3.3 Oppnevne sakkyndig til å samtale med barnet

En alternativ måte å høre barn på i nemndssaker er å oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet. Etter gjeldende praksis er det særlig for barn under 7 år at nemnda oppnevner sakkyndig til å snakke med barnet, for eksempel dersom avgjørelsesgrunnlaget ikke i tilstrekkelig grad synliggjør barnets mening. I forarbeidene har departementet uttalt at de mener nemnda i større grad må vurdere konkret om det er behov for å oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet for å opplyse saken. Dette gjelder uavhengig av barnets alder, men særlig i saker som gjelder barn under 7 år og for barn med særlige behov.

I denne sammenheng menes begrepet «sakkyndig» en uavhengig fagperson med god kompetanse i å snakke med barn, som for eksempel en barne- og ungdomspsykolog. Vedkommende kan snakke med barnet som ledd i en ordinær sakkyndig utredning eller engasjeres spesielt for å gjennomføre samtalen som begrenset oppdrag. (Prop. 133 L (2020-2021 punkt 20.4.4.5).

I forskrift om barns medvirkning i barnevernet gis det i § 15 regler om bruk av sakkyndig ved høring av barn i saker som skal behandles av nemnda. Formålet med oppdraget er å innhente barnets meninger i saken og formidle dette til nemnda og partene.

Nemndleder skal utarbeide et mandat som tydeliggjør rammene for oppdraget, og formålet med samtalen med barnet. Nemndleder har ansvar for å gi nødvendig informasjon slik at sakkyndig kan gjennomføre samtalen med barnet.

Sakkyndig skal som hovedregel innkalles til nemndsmøtet for å gi en redegjørelse fra samtalen med barnet.

Den sakkyndig er ansvarlig for at det føres referat fra sine samtaler med barnet, jf. forskrift om barns medvirkning i barnevernet § 17.

Hvis saken er egnet for det, kan nemndsleder tilby partene å delta i en samtaleprosess som alternativ til ordinær behandling, jf. barnevernsloven § 14-14. Om saken er egnet er en helhetsvurdering av omstendighetene i den enkelte sak og hensynet til barnets beste. Flere momenter vil være relevante i helhetsvurderingen, som forhold ved barnet, sakens inngripende karakter og partenes forutsetninger og holdninger til samtaleprosess. Nemndsleder kan tilby samtaleprosess på ethvert trinn av saken, men har ikke en plikt til å tilby dette.

Formålet med samtaleprosessen er å bedre partenes kommunikasjon og gi dem mulighet til å bli enige om løsninger til barnets beste som hel eller delvis løsning på saken.

Både privat og offentlig part må samtykke til å delta i samtaleprosessen. Partene kan trekke sitt samtykke på ethvert trinn av saken, og kan under samtaleprosessen kreve å få saken behandlet etter ordinær prosess.

Private parter skal representeres av advokat. Dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti.

Nemndsleder kan oppnevne en sakkyndig for å bistå i samtaleprosessen. Den sakkyndige skal bistå nemndsleder i samtalemøtet, og kan gis i oppgave å observere og veilede partene ved utprøving av midlertidige ordninger. Den sakkyndige tilfører nemnda barnefaglig kompetanse i disse prosessene, og vil ha en viktig funksjon i ordningen.

Nemndsleder skal påse at hensynet til barnets beste og de private partenes rettssikkerhet blir ivaretatt. Nemndsleder skal legge til rette for dialog mellom partene under samtaleprosessen og skal opptre objektivt og nøytralt. Nemndsleder har et særskilt ansvar for at prosessen ivaretar hensynet til barnet på en betryggende måte.

Nemndsleder kan gi partene anledning til å prøve ut en midlertidig ordning for en nærmere fastsatt tid. Dette innebærer at begjæringen fra kommunen stilles i bero mens den midlertidige ordningen prøves ut.

Nemndsleder kan når som helst avbryte samtaleprosessen og henvise saken til ordinær behandling, og skal gjør dette hvis prosessformen ikke fungerer etter hensikten.

Samtaleprosess kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at kommunen trekker begjæringen om tvangstiltak. Partene kan også nedlegge felles forslag til vedtak og samtykke til at saken avgjøres av nemndleder alene og uten forhandlingsmøte (forenklet behandling). Hvis saken ikke avsluttes etter samtaleprosess, behandles saken som ordinær sak.

I forskrift om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda (samtaleprosessforskriften) er det nærmere redegjort for denne ordningen. Formålet med forskriften er å sørge for en rettssikker behandling av saken, og at hensynet til barnets beste blir ivaretatt gjennom hele prosessen, jf. § 1 i forskriften. Det vises til § 3 for særlige bestemmelser om barns medvirkning i samtaleprosess.

Les mer om samtaleprosess her.

Partene har rett til innsyn i sakens dokumenter og kan kreve kopi av dem, jf. barnevernsloven § 14-6. Reglene om unntak fra partsinnsyn i forvaltningsloven gjelder ikke for dokumenter som fremlegges for barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-6 første ledd andre punktum. Hensynet til kontradiksjon for den private part tilsier full åpenhet.

Partene har ikke rett til innsyn i opplysninger om identiteten til anonyme vitner eller andre opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets adresse i tilfeller der barnet bor på skjult adresse. Det samme gjelder i saker hvor det er fremmet krav om at barnet skal bo på skjult adresse, jf. barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

Hvis det oppstår tvil om barneverns- og helsenemndas medlemmer er habile i den enkelte sak, skal spørsmålet avgjøres etter inhabilitetsreglene i domstollovens kapittel 6. At barneverns- og helsenemndas medlemmer er habile, vil si at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å trekke medlemmenes objektivitet eller upartiskhet i tvil. Deltagelse ved tidligere behandling av saker med de samme parter eller i samme sakskompleks i barneverns- og helsenemnda, medfører ikke i seg selv inhabilitet, jf. barnevernsloven § 14-4.

I domstolsloven §§ 106 og 107 er det nevnt en del spesielle forhold som fører til inhabilitet, for eksempel nært slektskap eller svogerskap med en part eller hans/hennes advokat. Etter domstolsloven § 108 er dommer eller lagrettemedlem inhabil når det foreligger "andre særegne omstendigheter" som er "skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet." Spørsmålet er om det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til nemndsmedlemmet, altså hvordan forholdet vil bli oppfattet av partene og allmenheten, og ikke om nemndsmedlemmet faktisk påvirkes av forholdet.

Spørsmålet om habilitet bør tas opp og avklares så tidlig som mulig. Partene får alltid kunnskap om barneverns- og helsenemndas sammensetning og de aktuelle navn på partsrepresentanter, prosessfullmektiger og vitner før forhandlingsmøtet. Hvis prosessfullmektigene blir oppmerksomme på problematikken, bør spørsmålet reises umiddelbart for å unngå forsinkelser. Nemndleder bør ta opp spørsmålet i forkant av forhandlingsmøtet dersom det kan være usikkerhet knyttet til habilitet. Det er nemndleder som har ansvaret for å vurdere egen habilitet og for å hindre at avgjørelser fattes av inhabile medlemmer.

Saker for nemnda skal behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør det mulig, jf. barnevernsloven § 14-16 første ledd. Hvor lang tid det vil ta før forhandlingsmøte holdes i den enkelte sak vil blant annet avhenge av sakens kompleksitet, behovet for å innhente bevis og barneverns- og helsenemndas ressurser. Private parter må få tid til å forberede seg, sette seg inn i saken og innhente dokumentasjon og bevis, slik at de kan imøtegå kommunens påstander og bevis. Det må derfor foretas en avveining mellom behovet for å få saken behandlet raskt av hensynet til barnet og foreldrene, og å ivareta deres rettssikkerhet ved en forsvarlig behandling av saken. Barnevernsloven § 14-6 første ledd gjelder også saker som skal behandles uten forhandlingsmøte. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25).

Det er nemndleder som administrerer og leder forhandlingsmøtet og som påser at møtet gjennomføres i henhold til de fastsatte rammer, jf. barnevernsloven § 14-16 femte ledd. Forhandlingsmøtet i barneverns- og helsenemnda tilsvarer hovedforhandlingen i en sivil sak for domstolene.

Partene skal innkalles til forhandlingsmøtet, jf. barnevernsloven § 14-15. Når privat part er innkalt på riktig måte, kan saken behandles selv om vedkommende uteblir, jf. § 14-15 andre ledd.

Vitneførsel skal skje direkte i forhandlingsmøtet. Reglene om bevis i tvisteloven gjelder så langt de passer, jf. barnevernsloven § 14-18.

De private parter har en rett, og ikke plikt, til å avgi forklaring. I de fleste tilfeller avgir de private parter forklaring.

At tvistelovens regler om vitneplikt og bevis gjelder, betyr blant annet at vitnene normalt har plikt til å avgi forklaring. Opplysningsplikten etter barnevernsloven § 13-4 går foran taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og de respektive profesjonslovene. Tvisteloven §§ 22-3 og 22-5 kommer bare til anvendelse dersom barneverns- og helsenemnda ønsker forklaring om forhold som går ut over rammen for opplysningsplikten etter barnevernsloven § 13-4. I en sak for nemnda vil vitnene alltid ha en opplysningsplikt om relevante forhold for nemndas avgjørelse.

Barneverns- og helsenemndas møter holdes for lukkede dører. Nemnda kan likevel beslutte at møtet skal holdes helt eller delvis for åpne dører, dersom private parter begjærer det, og nemnda finner det ubetenkelig ut fra hensynet til barnet, sakens opplysning, de private partene selv og andre, jf. barnevernsloven § 14-17. I sin vurdering av spørsmålet forutsettes nemnda å innhente barnevernstjenestens vurdering, selv om tjenesten ikke må samtykke. I nemndas vurdering av om det skal gis tilgang for pressen/journalister, vil det ha betydning om pressen/journalisten er på oppdrag fra et redaktørstyrt medium som er bundet av Vær Varsom-plakaten. (Prop. 83L (2024-2025) merknad til § 14-17)

Hvilken rolle utenriksstasjoner kan ha i barnevernssaker og hvordan barnevernstjenesten og barneverns- og helsenemnda kan forholde seg til utenriksstasjoner som ønsker å være til stede under forhandlingsmøtet er omtalt i egne retningslinjer, Rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om behandlingen av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Vi viser for øvrig til kapittel 54 for en omtale av barnevernstjenestens ansvar for barn med tilknytning til andre land.

44.7.1 Skriftlig behandling ved avgjørelse i barneverns- og helsenemnda

Avgjørelse fra barneverns- og helsenemnda avgjøres utgangspunkt etter muntlig forhandlingsmøte. Nemndleder kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte hvis det er forsvarlig, og partene i saken samtykker til det. Det følger av barnevernsloven § 14-16 andre ledd. Nemndleder kan også treffe vedta etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte dersom saken gjelder krav om endring av tidligere vedtak eller dom, pålegge om utredning i senter for foreldre og barn etter § 2-3, eller pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4, og nemndleder finner det ubetenkelig. Vurderingen skal omfatte blant annet sakens tema, vanskelighetsgrad og behovet for fagkyndighet, jf. barnevernsloven § 14-16 tredje ledd.

44.7.2 Forhandlingsmøte i klagesak

Akuttvedtak etter barnevernsloven §§ 4-2, 4-4 og 4-5 og vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3, skal straks etter iverksetting sendes til nemnda. Nemndlederen vurderer om vedtaket skal godkjennes. Nemndsleder skal avgjøre saken snarest, og om mulig innen 48 timer etter at nemnda har mottatt den, jf. barnevernsloven § 14- 22.

De private parter kan klage over akuttvedtak etter § 4-2 første og andre ledd og vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3 jf. barnevernsloven § 14-23. Akuttvedtak kan klages over skriftlig eller muntlig av den private part direkte overfor nemnda. Klagen behandles av nemndleder alene. I særlige tilfeller kan nemnda settes som en ordinær nemnd, jf. § 14-3. Det skal holdes et kort forhandlingsmøte hvor partene får mulighet til å gjøre rede for sitt syn, og legge frem de bevis som nemndleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal treffes innen én uke etter at nemnda mottok saken. Dersom klagen er behandlet av en ordinær nemnd, er fristen for å treffe vedtak to uker etter at nemnda mottok saken. Dette betyr at forhandlingsmøte i disse sakene må berammes raskt.

I utgangspunktet skal alle krav om endring av tidligere vedtak eller dommer (endringssaker) behandles innenfor de alminnelige rammer av et forhandlingsmøte. Nemndleder kan likevel avgjøre denne type saker alene etter en skriftlig saksbehandling, og selv om partene ikke samtykker. Dette er bare aktuelt hvis det er ubetenkelig sett ut ifra hensynet til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og en forsvarlig behandling av saken, jf. barnevernsloven § 14-16 tredje ledd.

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles på nytt de første tolv månedene etter at barneverns- og helsenemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken, jf. barnevernsloven § 5-7 andre ledd. Tilsvarende sperrefrist på 12 måneder gjelder også ved oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar, jf. barnevernsloven § 5-9 andre ledd.

Hvis barneverns- og helsenemnda eller domstolen tidligere har behandlet et krav om gjenforening, og ikke gitt medhold fordi barnet kan ta skade av å flytte, kan det ikke kreves ny behandling av saken med mindre barnets situasjon er vesentlig endret. Dette følger av § 5-7 andre ledd annet punktum. Nemndas leder kan i slikt tilfelle avvise endringskravet uten at det er avholdt muntlig forhandling i saken, jf. barnevernsloven § 14-12 tredje ledd.

Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen, også kalt saksstyrende avgjørelser, fattes av nemndleder, jf. barnevernsloven § 14-12. Dette kan være ulike typer avgjørelser, som for eksempel avgjørelser om habilitet, partsstatus, bevis, dokumentinnsyn og behandlingsform.

Nemndleder kan også fatte avgjørelse om å heve eller avvise saken under saksforberedelsen, jf. barnevernsloven § 14-12 tredje ledd.

Avgjørelser om saksbehandlingen kan omgjøres hvis hensynet til lovens formål tilsier det, jf. barnevernsloven § 14-12 andre ledd.

Barneverns- og helsenemndas vedtak fattes på grunnlag av behandlingen i forhandlingsmøtet, jf. barnevernsloven § 14-19. Vedtaket skal fattes snarest mulig og senest to uker etter forhandlingsmøtet er avsluttet, jf. barnevernsloven § 14-20. Hvis fristen ikke er mulig å overholde, skal årsaken til fristoversittelsen oppgis i vedtaket.

Vedtaket skal begrunnes som en dom, barnevernsloven § 14-20 tredje ledd, jf. tvisteloven § 19-6. Det skal komme frem av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også komme frem. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også fremgå av vedtaket. Dersom det er holdepunkter for å vurdere det, skal foreldrenes støttebehov og antatt varighet av omsorgsovertakelsen fremgå av vedtaket.

Saken avgjøres ved stemmeflertall, jf. barnevernsloven § 14-20 andre ledd, jf. tvisteloven § 19-3 (4).

Nemndas vedtak kan fremmes for tingretten av den private part eller av kommunen jf. barnevernsloven § 14-25 første ledd. Vedtaket skal gjøre parten oppmerksom på adgangen til rettslig prøving.

Kommunen dekker sine egne kostnader for saken, og skal i tillegg dekke utgifter til private parters vitner som er nødvendig i forbindelse med opplysning av saken, jf. barnevernsloven § 15-11. Nemnda skal dekke godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av nemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25).

Når det gjelder sakkyndige eller andre som har utført et skriftlig arbeid før nemndsmøtet, og som innkalles for å redegjøre for dette, skal det ikke utbetales eget honorar for at vedkommende møter i barneverns- og helsenemnda. I slike tilfeller skal vedkommende få dekket eventuelle tap av arbeidsinntekter og reisekostnader på linje med andre som møter som vitner. Hvis en sakkyndig som ikke har vært inne i saken tidligere innkalles for å gi en utredning om et særskilt tema, skal dette honoreres som sakkyndig arbeid.

Selv om barneverns- og helsenemnda er et forvaltningsorgan, kan ikke nemndas vedtak påklages etter reglene i forvaltningsloven. Nemndas vedtak kan kun overprøves av de ordinære domstolene.

Barneverns- og helsenemndas vedtak kan overprøves av tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36, jf. barnevernsloven § 14-25. Vedtaket kan bringes inn for tingretten av privat part eller av kommunen. Søksmålsfristen er én måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om vedtaket. Retten kan gi tillatelse til å reise søksmål selv om søksmålsfristen ikke er overholdt, jf. § 14-25 andre ledd.

Søksmål fra privat part skal rettes mot kommunen, jf. tvisteloven § 36-3 (3). Søksmål reises ved at det fremmes krav om rettslig prøving overfor den barneverns- og helsenemnden som har truffet vedtaket, jf. tvisteloven § 36-2 (1). Nemnda skal straks sende kravet om rettslig overprøving og sakens dokumenter til domstolen. Hvis det er kommunen som reiser søksmål, må dette rettes mot de private parter i vedtaket. Det er kommunestyret som har søksmåls- og ankekompetanse på vegne av kommunen, og ordføreren er kommunens rettslige representant. Søksmål og ankekompetanse kan delegeres til barnevernleder. (Norsk Rettstiende 2008: 849).

Det er en forutsetning for rettslig overprøving at barneverns- og helsenemnda har tatt stilling til spørsmålet som partene ønsker at domstolen skal overprøve. Ved en omsorgsovertakelse kan domstolen for eksempel kun prøve spørsmålet om opphold i et konkret fosterhjem hvis det er fremmet krav om dette i barneverns- og helsenemnda. Det må framgå av slutningen i vedtaket om kravet er tatt til følge eller ikke. En avgjørelse om å bo hos i nær familie kan domstolene kun overprøve hvis nemnda har tatt stilling til et slikt krav. Se avgjørelse fra Høyesterett HR-2011-570-A.

45.2.1 Privat parts adgang til å reise søksmål

Den av foreldrene som barnet har vanlig bosted hos og som vedtaket er rettet mot, har adgang til å reise søksmål. Det samme gjelder også foreldre med foreldreansvar, men der det ikke er avklart hvem barnet skal bo hos hvis for eksempel en omsorgsovertakelse blir opphevet, jf. HR-2021-2353-A.

45.2.2 Barns adgang til å reise søksmål

Et barn som har partsrettigheter kan reise søksmål, jf. barnevernsloven § 14-25 første ledd, jf. § 12-3. Barn over 15 år har partsrettigheter og søksmålskompetanse, mens barn under 15 år kan bare reise sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse, jf. tvisteloven § 36-3 (2). Barn som har opphold utenfor hjemmet grunnet at det har utsatt sin utvikling for alvorlig fare, og barn som kan være utsatt for menneskehandel skal alltid regnes som part, og kan selv kreve rettslig overprøving.

45.2.3 Fosterforeldres adgang til å reise søksmål

Fosterforeldre har som hovedregel ikke partsrettigheter, og kan derfor vanligvis ikke reise søksmål. Om fosterforeldre kan anses som part i saken må avgjøres konkret i den enkelte sak. Les mer om fosterforeldres partsrettigheter i punkt 6.5. Fosterforeldrene skal etter barnevernsloven § 9-8 gis anledning til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves og før det treffes vedtak om flytting. Etter barnevernsloven § 9-8 andre ledd kan barneverns- og helsenemnda gi fosterforeldre adgang til å klage på vedtak om flytting. Fosterforeldrenes rettigheter utover dette, er i hovedsak regulert i fosterhjemsforskriften. I saker om adopsjon ivaretas fosterforeldrenes interesser av barnevernstjenesten, som kan bringe saken inn for domstolen for prøving. Forutsetningen er at barnevernstjenesten fortsatt mener at adopsjon vil være til barnets beste og at fosterforeldrene opprettholder adopsjonssøknaden. Det vil være opp til domstolen å vurdere om nemndas vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken.

På samme måte som for andre forvaltningsvedtak, har barneverns- og helsenemndas vedtak umiddelbar rettskraft. At noe har umiddelbar rettskraft vil si at det er bindende for partene og skal iverksettes med en gang. En part kan imidlertid kreve rettslig overprøving og samtidig anmode nemnda eller domstolen om utsatt iverksettelse av vedtaket.

Utsatt iverksettelse innebærer at et vedtak ikke kan gjennomføres før en klage eller en begjæring om rettslig overprøving har blitt behandlet.

En slik anmodning om utsetting skal gjøres snarest mulig. Nemnda eller domstolen kan da beslutte at iverksettingen av nemndsvedtaket skal utsettes til det foreligger endelig dom, jf. forvaltningsloven § 42.

Etter at barnet er flyttet ut av hjemmet, vil ikke privat part ha rettslig interesse i sak om utsatt iverksettelse, og domstolene skal avvise en slik begjæring. Det er imidlertid en adgang til å kreve at et gjennomført tvangsvedtak ikke opprettholdes. (Norsk Retstidende 2009: 261 og 2009: 494)

Hvis privat part får medhold av barneverns- og helsenemnda i en klage på et akuttvedtak eller på et krav om tilbakeføring, skal barnet flyttes hjem til sine foreldre. Fastsetter nemnda et utvidet samvær, skal dette som en hovedregel umiddelbart praktiseres av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten kan be om utsatt iverksettelse av barneverns- og helsenemndas vedtak eller tingrettens dom, jf. forvaltningsloven § 42 og tvisteloven § 36-2 tredje ledd.

Hvis en dom i tingretten går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks, jf. tvistelovens § 36-9 første ledd. Hvis det foreligger tungtveiende grunner, har retten anledning til å fravike dette utgangspunktet. En slik avgjørelse kan bare ankes hvis retten har lagt til grunn en uriktig generell lovforståelse, eller fordi avgjørelsen var åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvistelovens § 29-3 tredje ledd.

Rettslig overprøving skal skje ved tingretten i den rettskrets der den private part er ifølge barneverns- og helsenemndsvedtaket, eller der den private parten har alminnelig verneting eller hadde alminnelig verneting før vedtaket ble satt i verk, jf. tvisteloven § 36-2 (2).

Hvis et vedtak er falt bort fordi det ikke er iverksatt innen fristen, kan ikke søksmål reises etter reglene i tvistelovens kapittel 36. Har vedtaket falt bort etter at det er krevd rettslig prøving vil saken bli hevet av domstolen.

Hovedforhandling i en barnevernssak skal berammes straks og prioriteres i domstolen, jf. tvisteloven § 36-5. Retten kan prøve alle sider av saken innenfor den bestemmelsen i barnevernsloven tvangsvedtaket er hjemlet, jf. tvisteloven § 36-5 (3) Retten er ubundet av partenes påstander. Domstolen skal gjøre en nå-vurdering ut fra de faktiske forhold når saken står for tingretten.

Tingretten skal settes med to meddommere, hvorav en fagkyndig og en lekdommer. I særlige tilfeller kan retten settes med fem dommere, hvorav to fagdommere og tre lekdommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige, jf. tvisteloven § 36-4 (1).

En hovedforhandling i tingretten tilsvarer i all hovedsak et forhandlingsmøte i barneverns- og helsenemnda, både i gjennomføring og omfang. Det eneste unntaket er nemndas behandling av klager på akuttvedtak som er undergitt en forenklet behandling i nemnda. Tilsvarende regler er ikke gitt for tingrettens behandling av en slik sak. En rettslig overprøving av et slikt vedtak vil derfor kunne bli mer omfattende enn nemndsbehandlingen.

45.5.1 Lukkede dører

Rettsmøtet i tingretten holdes for lukkede dører. Rettsmøtet kan derimot holdes for åpne dører hvis den private part krever det og retten finner det ubetenkelig å etterkomme begjæringen, jf. tvisteloven § 36-7 (2).

De fleste barnevernssaker som bringes videre fra barneverns- og helsenemnda behandles av tingretten som siste instans, men lagmannsretten kan samtykke til anke over tingrettens dom, jf. tvisteloven § 36-10 (3).

Lagmannsretten skal foreta en skjønnsmessig siling av saker. Samtykke til behandling i lagmannsretten kan bare gis når minst ett av forholdene som nevnt i tvisteloven § 36-10 (3) bokstav a-d foreligger. En anke kan behandles av lagmannsretten hvis

• saken reiser overordnede prinsipielle spørsmål eller rettstilstanden er uavklart
• det har framkommet nye opplysninger som kan ha betydning for avgjørelsen
• det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling
• dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av barneverns- og helsenemnda. Dette alternativet er aktuelt hvis tingretten har fattet vedtak om tvang som ikke er besluttet av barneverns- og helsenemnda.

Ved anke over avslag på samtykke til lagmannsrettbehandling, kan Høyesterett bare prøve saksbehandlingen. Dette innebærer en full overprøving av om vilkårene i tvistemålsloven § 36-10 tredje ledd er til stede. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

Ved anke over rettskraftig dom i lagmannsretten er Høyesterett ankeinstans, jf. tvisteloven § 30-1. Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke av ankeutvalget i Høyesterett, og samtykke kan bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven 30-4. Samtykket kan begrenses til enkelte krav og enkelte ankegrunner, herunder konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.

Enkeltpersoner kan reise sak for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mot staten der de bor hvis de mener at staten har brutt rettighetene som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette omfatter også barnevernssaker som er behandlet i det norske rettssystemet. For å få en klage behandlet i EMD, er det en forutsetning at den private parten har benyttet seg av alle nasjonale klage- og ankemuligheter. Klagen til EMD må sendes innen seks måneder etter endelig avgjørelse.

EMD ble opprettet i 1959 og er en del av Europarådet. Domstolen behandler tvister om forståelsen og bruken av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 4. november 1950. Finner domstolen at det er handlet i strid med konvensjonen skal den konstatere at brudd har skjedd, videre har EMD kompetanse til å tilkjenne den krenkede en rimelig økonomisk kompensasjon, eller erstatning.

45.8.1 Barnevernstjenestens rolle når norske barnevernssaker behandles av EMD

Når EMD har besluttet å behandle en klagesak mot Norge, er det staten, ved Barne- og familiedepartementet som øverste myndighet for barnevernet, som er ansvarlig for å forberede saken til EMD. Departementet er representert av Regjeringsadvokaten.

En sak for EMD starter ved at den private part sender inn en klage hvor det redegjøres for sakens faktiske sider og hvilke krenkelser av EMK klager mener å ha vært utsatt for. I saker der EMD finner grunn til å stille spørsmål til myndighetene, vil spørsmålene utelukkende være basert på klagerens fremstilling av saken. Domstolens prosess er lagt opp slik at også myndighetene får mulighet til å utdype sitt syn på de faktiske og rettslige spørsmålene i saken. Dette betyr at både klager og myndighetene har dialog med domstolen og det er denne dialogen som gir grunnlag for domstolens avgjørelse.

Ved behandling av norske barnevernssaker i EMD, vil departementet som regel opprette kontakt med ansvarlig kommunal barnevernstjeneste. Det er barnevernstjenesten som kjenner saken best, og barnevernstjenesten må derfor være forberedt på å bistå departementet i forberedelsen av saken. Hva barnevernstjenesten blir bedt om å bistå med vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Det kan blant annet være aktuelt å bistå med gjennomgang av sakens faktiske side, delta på møter om saken, samt bidra med skriftlige innspill og merknader.

Det foreligger en rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle faser i en barnevernssak, jf. forvaltningsloven § 12. Retten gjelder uavhengig av hvem som skal dekke kostnadene.

Fri rettshjelp er advokatbistand som helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter både fritt rettsråd og fri sakførsel. Fritt rettsråd er rettshjelp utenfor domstolene og barneverns- og helsenemnda i form av veiledning og hjelp i juridiske spørsmål. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og i barneverns- og helsenemnda.

Barnevernstjenesten har et ansvar for å gi veiledning til de private parter om hvordan han eller hun kan skaffe seg juridisk bistand og om adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 11. Advokater og andre som kan gi fri rettshjelp har også plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri rettshjelp. Det følger av rettshjelpsloven § 2.

Barnevernstjenesten skal ikke behandle søknader om fri rettshjelp fra den private part. Slike søknader rettes enten til statsforvalteren eller barneverns- og helsenemnda, avhengig av saken.

46.2.1 Fritt rettsråd

Fritt rettsråd er rettshjelp utenfor domstolene og barneverns- og helsenemnda i form av veiledning og hjelp i juridiske spørsmål. Det er statsforvalteren som avgjør søknad om fritt rettsråd. Fritt rettsråd kan innvilges uten behovsprøving og med behovsprøving.

Fritt rettsråd uten behovsprøving følger av rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2. Søknad om fritt rettsråd for en part innvilges av statsforvalter i saker hvor barnevernstjenesten har fattet vedtak etter barnevernsloven § 4-2 (akuttvedtak om omsorgsovertakelse) og § 4-4 (akuttvedtak om opphold i barnevernsinstitusjon). Tilsvarende gjelder dersom barnevernstjenesten har startet forberedelse til sak som skal behandles av barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven kapittel 14, men hvor saken likevel ikke blir oversendt til nemnda.

I saker som ikke hører inn under barneverns- og helsenemndas myndighetsområde, for eksempel i undersøkelsessaker og saker som gjelder frivillige hjelpetiltak, må partene i utgangspunktet selv dekke kostnadene. Den private part kan imidlertid søke statsforvalteren om fri rettshjelp etter behovsprøving.

Fritt rettsråd med behovsprøving følger av rettshjelpsloven § 11 tredje ledd, og kan innvilges etter søknad for barnevernssaker som ikke faller inn under rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2. Det skal vurderes om saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Det skal legges vekt på om saken har likhetstrekk med sakene som faller inn under rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2 og § 17 tredje ledd nr. 2. Se Rundskriv om fri rettshjelp, punkt 6.5.2 bokstav a. Utgangspunktet er at det som hovedregel ikke gis fri rettsråd på undersøkelsesstadiet eller i saker som gjelder frivillige hjelpetiltak. Det begrunnes i at barnevernstjenesten har omfattende opplysnings- og veiledningsplikt i slike saker.

46.2.2 Fri sakførsel

Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som behandles i barneverns- og helsenemnda. Fri sakførsel innvilges uten behovsprøving i saker som skal behandles etter barnevernsloven kapittel 14. Søknad om fri sakførsel innvilges av den domstol eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling, jf. rettshjelpsloven § 19.

Når barnevernstjenesten varsler partene at de har besluttet å fremme tvangssak for barneverns- og helsenemnda trer rett til fri sakførsel etter rettshjelploven inn. Rett til fri sakførsel gjelder selv om saken likevel ikke blir oversendt nemnda for behandling, eller blir trukket før den er tatt opp til behandling. Også når det fattes akuttvedtak eller pålegg om hjelpetiltak vil retten til fri sakførsel foreligge. Partene har også rett til fri sakførsel når barneverns- og helsenemnda skal vurdere om vilkårene for utredning i senter for foreldre og barn etter barnevernsloven § 2-3 andre ledd er oppfylt.

For at barn og unge skal få et godt og helhetlig tjenestetilbud, er det nødvendig at de som yter velferdstjenester, og som møter barn og unge i hverdagen, samarbeider med hverandre.

Barnevernstjenesten må ofte samarbeide tett med andre tjenester. Et velfungerende samarbeid handler om å utnytte hverandres tilgjengelige ressurser, virkemidler og kompetanse.

En rekke av de tiltak barnevernstjenesten ønsker å iverksette kan ikke realiseres uten gjennom samarbeid med andre forvaltningsorganer.

Samarbeidspliktene etter barnevernsloven § 15-8 gjelder i enkeltsaker (individnivå) og samarbeid utover oppfølging av det enkelte barn/ungdom (arbeid på systemnivå).

Det finnes tilsvarende samarbeidsbestemmelser i de andre velferdslovene, blant annet i helselovgivningen, opplæringsloven, familievernkontorloven, barnehageloven, NAV-loven, sosialtjenesteloven og krisesenterloven.

Barnevernstjenesten har en plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud jf. barnevernsloven § 15-8 første ledd.

Plikten til å samarbeide i enkeltsaker er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi konkrete tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. Samarbeidsplikten inntrer når samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at barnevernstjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra det enkelte barnets behov. Barnevernstjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gjelder også for barn som mottar ettervernstiltak. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt. (Prop. 100 L (2020-2021) Les mer om barnevernets adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer i kapittel 16.1.8.

I tillegg til å følge opp enkelte barn, skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteyterne slik at barnevernstjenesten og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift, jf. barnevernsloven § 15-8 tredje ledd. Barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere på systemnivå innebærer en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere både for at barnevernstjenesten og for at de andre tjenesteyterne skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Samarbeidet kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, er det kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt.

Det er viktig at barnevernstjenesten kjenner de andre tjenestene og deres tilbud godt, slik at de kan veilede barn og familier til rett instans. Det er også viktig at tjenestene samarbeider med hverandre til det beste for barnet.

Det følger av barnevernsloven § 15-1 at kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utsetter sin utvikling for fare. Det er viktig at kommunen ser plikten til å samarbeide på systemnivå sammen med kommunens plikt etter barnevernsloven § 15-1 til å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge. Kommunens plan for det forebyggende arbeidet skal blant annet beskrive hvordan etatene kan samarbeide, og vil være en del av kommunens system for samarbeid på systemnivå.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere. I barnevernsloven § 15-8 fjerde ledd er det definert hva som menes med tjenesteyter. «Med tjenesteyter menes kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere, barnehager som får tilskudd etter barnehageloven § 19 og skoler som får statstilskudd etter privatskolelova § 6-1.». Barnevernstjenestens samarbeidsplikt gjelder for eksempel samarbeid med helsetjenesten, skoler, barnehager og politi.

Les mer om samarbeidspliktene i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Kommunen skal samordne tjenestetilbudet til barn som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen. Dette følger av barnevernsloven 15-8 andre ledd. Samordningsplikten gjelder kun når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå.

Plikten kommunen har til å bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet. Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen. Hvis familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta samordningsplikten. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen.

Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der. (Prop. 100 L (2020-2021) punkt 11.2)

Les mer om kommunens samordningsplikt i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har en rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. barnevernsloven § 15-9. Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet. En avgjørelse om ikke å tilby individuell plan kan påklages til statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 12-9 første ledd. Det er fastsatte en felles forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.

Les mer om individuell plan i kapittel 41, og i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

En forutsetning for at barn og unge skal få nødvendig helsehjelp er at behovene for slik hjelp fanges opp. Forskning viser at barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet har høyere forekomst av psykiske vansker (ntnu.no) enn barn og unge ellers i befolkningen.

Det er utarbeidet et rundskriv Barnevern og helse- og omsorgstjenester – samarbeid til barnets beste. Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter tjenestene har for å samarbeide til beste for barn og unge. Rundskrivet skal bidra til et godt og fleksibelt samarbeid mellom involverte tjenesteutøvere fra barnevern og helse- og omsorgstjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og plikt til å samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt. Rundskrivet presenterer også forslag til punkter i samarbeidsavtaler.

Barne- ungdoms og familiedirektoratet og Helsedirektoratet har også samarbeidet om Barnevern- Nasjonalt forløp for kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus. Behov for start av forløpet skal vurderes så raskt som mulig, i perioden barnevernstjenesten foretar undersøkelse etter barnevernsloven § 2-2, eller på et senere stadium i barnevernssaken. Les mer om dette i kapittel 31.1.

I noen tilfeller vil det være helsetjenesten som har kompetanse og riktig tiltak for barnet, og dermed også ansvaret for å iverksette tiltak. For eksempel kan spiseforstyrrelser i enkelte tilfeller være et symptom på omsorgssvikt. Selv om barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp som er nødvendig på grunn av omsorgssituasjonen, er det andre tjenester som må sørge for behandling av vansker som selvskading og spiseforstyrrelser.

Barnevernstjenesten plikter å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og foreldrene, og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger, jf. barnevernsloven kap. 8. Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser dersom foreldrene ønsker det.

I tilfeller der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten kompetanse til å samtykke til helsehjelp på barnets vegne og samtykke til individuell plan, hvis barnet er under 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd. Hvis barnevernstjenesten vurderer at barnet kan ha behov for helsehjelp, skal barnevernstjenesten be aktuell helsetjeneste om slik helsehjelp.

Barneverninstitusjonene er pliktig til å ha rutiner som legger til rette for at barnas rett til medisinsk tilsyn og behandling ivaretas, jf. Forskrift om krav til kvalitet og godkjenning av barnevernsinstitusjoner (kvalitet og godkjenningsforskriften) § 10 bokstav c.

Det vil likevel være helsetjenesten som vurderer om barnet har rett til helsehjelp og eventuell hvilken hjelp som skal iverksettes overfor barnet.

Når det gjelder ansvarsforhold for barn som barnevernstjenesten har omsorgen for, men som også har behov for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven er dette omtalt i brev fra Helsedirektoratet 20.12.2022.

Barnehage og skole er viktige samarbeidsarenaer for barnevernstjenesten. Ansatte i barnehager og skoler skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten jf. barnehageloven § 46 første ledd, opplæringsloven § 24-3 første ledd og privatskoleloven § 7-4 første ledd. Instansene har også meldeplikt til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Dette følger av andre ledd i de samme bestemmelsene. Les er om bestemmelsene om meldeplikt i kapittel 17.

Barnevernstjenesten og skolen skal samarbeide når barn bor i barneverninstitusjon eller fosterhjem. Barnevernstjenesten må ha rutiner for hvordan de går frem og samarbeider med skolen og institusjonen eller fosterhjemmet når barnet bytter skole. Når barnet skal starte på en ny skole, bør barnevernstjenesten ta initiativ til et overføringsmøte. På et slikt møte bør de avtale samarbeidsrutiner rundt det enkelte barnet og hva som skal skje når barnet begynner på den nye skolen. Bufdir har en egen nettside som handler om samarbeid mellom skole og barnevern. Her er det blant annet en veileder for samarbeid mellom skole og barnevern som skal styrke barnevernets og skolens kunnskap om hverandre, og vise hvordan begge kan samarbeide for å gi barn og unge i barnevernet best mulig oppfølging i ulike faser i en barnevernssak.

Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn har de rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet, jf. opplæringsloven § 24-4. Les mer om dette i rundskrivet fra Utdanningsdirektoratet, Avgjerder i skolespørsmål for barn under barnevernet si omsorg Udir-2-2016.

Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet. Barnevernstjenesten kan kontakte Statens barnehus for anonym drøfting av en sak med tanke på barnefaglige problemstillinger når disse sammenfaller med barnehusets sakstyper. Hva gjelder vurderinger om hvorvidt en sak skal varsles (anmeldes) til politiet eller ikke, er dette en vurdering som innebærer politifaglige vurderinger og skal dermed tas direkte med politiet.

Formålet med Statens barnehus er å sikre at barn og unge som mistenkes utsatt for vold og seksuelle overgrep ikke skal utsettes for unødige belastninger i forbindelse med politiets etterforskning, hindre at barnet må fortelle sin historie flere ganger og samtidig sørge for at de får god og koordinert oppfølging. Målgruppene for statens barnehus er:

1. Barn under 16 år med status som fornærmet/vitne.
2. Barn 16-18 år i saker om incest, søsken incest og seksuell omgang mellom andre nærstående med status som fornærmet.
3. Voksne personer med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse som medfører samme behov (blant annet demens) med status som fornærmet/vitne.
4. Barn under 16 år med status som mistenkt for forhold som rammes av straffelovens kapittel 26.

Les mer om Statens barnehus i felles retningslinjer for Statens barnehus.

Det er også laget retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevernstjenesten ved bekymring om vold og/eller seksuelle overgrep mot barn. Les om dette i retningslinjene Politi og barnevern – nasjonale retningslinjer for samhandling.

Når det er nødvendig og til barnets beste, kan barnevernstjenesten kreve at politiet bistår ved gjennomføring av en undersøkelser eller til å fullbyrde et vedtak, jf. barnevernsloven § 12-10. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

Se mer om bruk av politibistand ved gjennomføring av undersøkelse i punkt 20.11 og ved gjennomføring av tvangsvedtak i punkt 29.6.

Samarbeidsplikten etter barnevernsloven § 15-8 omfatter også barn under straffegjennomføring. Barnevernstjenesten, og andre kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteyterne, er forpliktet til å delta i oppfølgingen av ungdom som gjennomfører ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, se konfliktrådsloven § 26. Ungdomsenhetene i kriminalomsorgen har tverretatlige team som skal ivareta de unges behov under straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a. Løslatelsesforberedelsene skjer i samarbeid med de kommunale velferdstjenestene i den kommunen den innsatte skal tilbakeføres til. Et godt samarbeid mellom aktørene i straffesakskjeden og øvrige statlige og kommunale velferdstjenester er en forutsetning for å kunne gjennomføre straffereaksjonene og for å forebygge ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd beskriver barnevernstjenestens ansvar og plikter.

Barnevernstjenestens og NAV-kontorets formål og oppgaver grenser mot hverandre, og tjenestene forholder seg ofte til de samme familiene og ungdommene. Det er viktig at tjenestene har tilstrekkelig kunnskap om hverandres ansvar og oppgaver, og at tjenestene etablerer et godt samarbeid.

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon. Hvem som har ansvar for å hjelpe i en konkret situasjon, vil være avhengig av hva problemene består i og hvilke tiltak familien trenger. Ofte vil et samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret være nødvendig og hensiktsmessig for å bistå familier med sammensatte og langvarige behov.

Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra barnevernet, og samtidig har levekårsutfordringer, kan barnevernstjenesten for eksempel bistå familien med å opprette kontakt med NAV. Barnevernstjenesten vil i særskilte tilfeller også kunne iverksette hjelpetiltak som økonomisk hjelp. Det er imidlertid ikke barnevernstjenestens oppgave å iverksette tiltak rettet mot levekårsutfordringer. I tilfeller der barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, vil det likevel være slik at barnevernstjenesten i vurderingen av hvilke tiltak som bør iverksettes må se hen til familiens levekår, ettersom levekårsutfordringer kan virke inn på barnets omsorgsituasjon.

Les mer om samarbeide mellom barnevernstjenesten og NAV i Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret.

Familievernet gir tilbud om rådgivning og behandling til alle som opplever vansker, konflikter eller kriser i familien.

Etter en omsorgsovertakelse har barnevernstjenesten plikt til å følge opp foreldrene. Hvis foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser jf. barnevernsloven § 8-3. Les mer om oppfølging av foreldre i kapittel 35.5 om oppfølging av omsorgsovertakelse. Familievernkontoret har et særskilt ansvar for å gi et tilbud til foreldre som har barn i fosterhjem eller i barnevernsinstitusjon.

Ingen barn skal flyttes uten at det er foretatt grundige vurderinger som er basert på relevant, oppdatert og tilgjengelig informasjon. Barnevernstjenesten kan bare vedta at et barn skal flytte dersom det vurderes nødvendig på grunn av endrede forhold, eller dersom det er til barnets beste. For barn under omsorg følger dette direkte av barnevernsloven § 5-5.

Hvis barnevernstjenesten vurderer at det er til barnets beste å flytte, må barnevernstjenesten i vurderingen av hvilket tiltak barnet skal flyttes til (fosterhjem eller institusjon) sikre at all relevant informasjon foreligger, herunder en oppsummering av eventuelle tidligere flyttinger.

Bufetat skal etter anmodning fra kommunen bistå barnevernstjenestene i kommunen med å finne et egnet og forsvarlig oppholdssted når barn må flytte ut av hjemmet (bistandsplikt), jf. barnevernsloven § 16-3 andre ledd. Å finne frem til et tiltak som kan ivareta det enkelte barnets behov, krever god samhandling mellom forvaltningsnivåene. Som ledd i bistandsplikten skal Bufetat gi kommunen råd og veiledning om muligheter og alternativer.

Det skal alltid ligge en individuell vurdering til grunn for valget av tiltak til det enkelte barnet. Barnets rett til medvirkning etter barnevernsloven § 1-4 skal ivaretas. Barnets synspunkter skal vektes i vurderingene, og fremgå tydelig av vedtaket. I vedtaket må også de øvrige vurderingene som er gjort dokumenteres tydelig.

Les mer om Bufetats bistandsplikt i pkt. 13.2.

Barnevernstjenesten må planlegge flyttingen sammen med barnet. Videre må det vurderes om det skal settes inn kompenserende tiltak for å minske eventuelle belastninger for barnet eller familien.

Les hvordan barnevernet kan sikre en korrekt beslutningsprosess og et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag i kapittel 3 og i Veileder for vurderinger og kompenserende tiltak ved flyttinger i barnevernet.

I saker der barn eller familier i en barnevernssak har tilknytning til andre land kan internasjonalt regelverk ha betydning for saken, og det kan være behov for samarbeid med utenlandske myndigheter. Det kan være behov for å innhente informasjon fra andre lands myndigheter, sende bekymringsmelding til utlandet, få anerkjent et norsk vedtak om omsorgsovertakelse i utlandet, overføre jurisdiksjon i en barnevernssak mellom land, eller vurdere et fosterhjemsopphold på tvers av landegrenser.

Med en del land har Norge et formalisert samarbeid på barnevernsfeltet gjennom Haagkonvensjonen 1996. Det er imidlertid også mulig å opprette samarbeid i enkeltsaker med land som ikke er med på Haagkonvensjonen 1996, men da er handlingsrommet mer begrenset. Bufdir, som er sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996, kan bistå barnevernstjenester i samarbeid med andre lands myndigheter, uansett hvilket land dette gjelder.

Ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 ved spørsmål om samarbeide og handlingsrom både innenfor og utenfor konvensjonssamarbeidet.

Telefon: 466 15 000

E-post: SentralmyndighetHaag1996@bufdir.no

Haagkonvensjonen 1996 trådte i kraft i Norge 1. juli 2016. Dette er en internasjonal konvensjon om beskyttelse av barn, som 54 stater har sluttet seg til per 15. desember 2025. I tillegg til alle EU-landene, har blant annet, Marokko, Tyrkia, Ukraina, Cuba, og Australia sluttet seg til konvensjonen.

Haagkonvensjonen av 1996 fastsetter hvilken stat som har kompetanse til å treffe beskyttelsestiltak for et barn. Formålet er å sikre klar ansvarsfordeling mellom konvensjonsstatene, slik at barn ikke blir stående uten beskyttelse, og at det unngås motstridende tiltak fra flere stater.

Haagkonvensjonen gir norske myndigheter muligheter for internasjonalt samarbeid i barnevernssaker. Konvensjonen inneholder regler om hvilke stats myndigheter som kan treffe beskyttelsestiltak for barn (jurisdiksjon), og om samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonsstatene. Konvensjonen inneholder også regler om opphold av barn i fosterhjem eller institusjon i en annen konvensjonsstat, samt prosedyrer og vilkår for å overføre myndighet i en sak fra en konvensjonsstat til en annen. Etter konvensjonen skal et beskyttelsestiltak truffet i en konvensjonsstat anerkjennes, og legges til grunn, i de andre konvensjonsstatene. Det kan også kreves fullbyrdet i andre konvensjonsstater.

Som følge av at Norge sluttet seg til konvensjonen, er det gjort endringer i barnevernsloven og vedtatt Lov om Haagkonvensjonen 1996 med tilhørende forskrift. En sentral endring er § 1-2 som tydeliggjør hvilke barn norske myndigheter kan fatte tiltak for, basert på barnets tilknytning til Norge. Se nærmere omtale i punkt 2.1.2.

Se mer om Haagkonvensjonen.

54.1.1 Jurisdiksjon – hvem har rett til å treffe beskyttelsestiltak for et barn?

Hovedregelen i Haagkonvensjonen 1996 artikkel 5 er at myndighetene i staten der barnet har vanlig bosted («habitual residence») har myndighet til å fatte beskyttelsestiltak for barnet. Dette kalles å ha jurisdiksjon.

Begrepet vanlig bosted er ikke definert i Haagkonvensjonen 1996. Hvor barnet har vanlig bosted må derfor vurderes konkret i hver enkelt sak. Utgangspunktet for vurderingen er hvor barnet har sentrum for sine livsinteresser, Prop. 102 LS (2014-2015) side 22. Relevante momenter vil være barnets tilknytning til landet, varigheten av oppholdet, familiens tilknytning og tilhørighet, og barnets nettverk. I tillegg stilles det et visst krav til lengden på oppholdet. Ikke ett hvert midlertidig opphold fører til at barnet får vanlig bosted i en stat. Et midlertidig skoleopphold på inntil et år vil antagelig ikke være nok til å si at en person har vanlig bosted i staten. I tvilstilfeller kan intensjonen med oppholdet tillegges vekt, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 85.

Det er de faktiske omstendighetene i saken som er avgjørende, altså hvor barnet faktisk bor «til vanlig», ikke formelle forhold slik som hvor barnet er folkeregistrering eller om barnet har oppholdstillatelse, se Prop. 102 LS (2014-2015) side 21.
Når et barn flytter fra sitt opprinnelige bostedsland, beholder dette landet jurisdiksjonen inntil barnet har etablert vanlig bosted i et nytt land. Det betyr at det første landet fortsatt kan fatte beskyttelsestiltak så lenge barnet ikke anses å ha fått fast bosted i den nye staten.

I Norge er dette for barnevernssaker gjenspeilet i barnevernloven § 1-2, som uttrykker hvilke beskyttelsestiltak som kan fattes i slike tilfeller. Dersom den norske barnevernstjenesten fremmer sak om omsorgsovertakelse for et barn som har forlatt Norge, og hvor det er tvil om barnet har oppnådd vanlig bosted i et annet land, er det opp til barneverns- og helsenemnda eller domstolen å vurdere om de har jurisdiksjon til å fatte vedtak om omsorgsovertakelse.

54.1.2 Hastetiltak

Staten der barnet oppholder seg har, uavhengig av hvor barnet har vanlig bosted, jurisdiksjon til å treffe både beskyttelsestiltak i hastesituasjoner og midlertidige beskyttelsestiltak. Begge typer vedtak vil bortfalle når myndigheten i landet hvor barnet har vanlig bosted treffer de nødvendige tiltak.

Ved behov for veiledning kan sentralmyndigheten kontaktes.

Hvis barneverntjenesten vurderer å treffe beskyttelsestiltak for et barn, kan den be utenlandske myndigheter som har relevante opplysninger for beskyttelsen av barnet, om å utlevere slike opplysninger.

På bufdir.no er det angitt en fremgangsmåte for hvordan barnevernstjenesten kan gå frem for å innhente relevante opplysninger.

Hvis barnevernstjenesten er bekymret for et barn som oppholder seg i utlandet, kan barnevernstjenesten melde bekymring via Bufdir. Hvis barnet anses å være i alvorlig fare, har barnevernstjenesten plikt til å varsle utenlandske myndigheter, jf. Haagkonvensjonen artikkel 36.

På Bufdir sine nettsider er det en angitt en fremgangsmåte for hvordan barnevernstjenesten kan melde bekymring til utenlandske myndigheter.

Barnevernsloven § 5-6, om utreiseforbud, er en sentral bestemmelse når barn bortføres fra barnevernstjenesten. Det følger av denne at det er ulovlig å ta med seg et barn ut av landet uten barnevernets samtykke når

• det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, flytteforbud eller institusjonsopphold etter barnevernsloven §§ 5-1, 6-2 eller 6-3
• begjæring om tiltak som nevnt over er sendt er sendt barneverns- og helsenemnda
• det er fattet akuttvedtak etter barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5, og vedtaket er iverksatt

For saker der det er risiko for bortføring av barn, se punkt 23.3.

54.4.1 Bistand fra Bufdir

Blir et barn ulovlig bortført fra Norge eller ulovlig tilbakeholdt i utlandet, kan foreldrene eller barnevernstjenesten be om å få barnet tilbakelevert etter Haagkonvensjonen 1980. Haagkonvensjonen 1996 kan også benyttes i slike saker. Uavhengig av grunnlaget sendes anmodning om bistand til Bufdir.
Bufdir bistår i saker hvor den andre staten også er med i konvensjonen, og Norge har et konvensjonssamarbeid med den andre staten.

Ta kontakt med Bufdir før anmodning sendes:

E-post: barnebortforing@bufdir.no

Telefon: 466 15 000

Du kan lese mer om dette her:

• Bufdir sine sider om internasjonal barnebortføring
• Regjeringens side www.barnebortforing.no
• Rundskriv G-06/2015 om internasjonal barnebortføring

Hvis et vedtak eller en dom om omsorgsovertakelse etter § 5-1 ikke er mulig å iverksette fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år, jf § 5-2 annet ledd. Les om iverksettelse av vedtak i kapittel 29, særlig punkt 29.1.3.

Norge er part i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (konsulærkonvensjonen). Nesten alle verdens stater har tiltrådt konvensjonen.

Konsulærkonvensjonen legger til rette for at en utenriksstasjon skal kunne yte bistand til sine statsborgere i utlandet, herunder i møte med lokale myndigheter. Dette kalles konsulær bistand. Konsulær bistand ytes vanligvis gjennom utenriksstasjonen i den staten borgeren oppholder seg. En utenriksstasjon er en ambassade, et generalkonsulat eller et konsulat.

Stadig flere utenlandske myndigheter engasjerer seg gjennom sine utenriksstasjoner i barnevernssaker som involverer deres statsborgere. Utenriksstasjonene ønsker blant annet å gi konsulær bistand til barn eller foreldre, møte barn under barnevernets omsorg, få tilgang til informasjon i enkeltsaker, delta på møter med barnevernstjenesten, og å overvære saker i fylkesnemnda og i retten. Utenriksstasjonens bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull, blant annet hvis familien ikke behersker norsk eller har liten kjennskap til det norske samfunn og barnevernets arbeid. Tidlig konsulær kontakt i en barnevernssak kan i mange tilfeller bidra til å opplyse saken og ivareta barnets kulturelle og språklige behov.

Barnevernstjenesten skal opplyse foreldrene om muligheten til å kontakte egen utenriksstasjon for bistand. Dersom foreldrene og barnet ønsker konsulær bistand skal barnevernstjenesten som en hovedregel tilrettelegge for dette. Foreldrene har alltid anledning til selv å kontakte utenriksstasjonen for bistand. I noen tilfeller er barnevernstjenesten forpliktet til å varsle utenriksstasjonen.

Det er viktig å huske at konsulær bistand først og fremst er en rett for borgerne av en fremmed stat, og ikke en rett for utenlandske myndigheter som sådan.

Utenriksstasjonen er ikke part i en barnevernssak og har derfor ikke rett til å få opplysninger i saken fra barnevernet, eller å få utlevert sakens dokumenter. Den private part avgjør selv hvilke opplysninger den ønsker å dele med sin utenriksstasjon.

1. januar 2026:

• Nytt kapittel 6A om barns rett til å klage på vedtak om flytting, ny § 12-3 a.
• Endringer i punkt 12.2, endringer i § 15-6 om kravene til kompetanse for ansatte i barnevernstjenesten.
• Nytt kapittel 13 om statlig barnevernsmyndighet- organisering, ansvar og oppgaver.
• Nytt kapittel 16A om Informasjonsplikt til statsforvalteren om dødsfall, livstruende hendelser og seksuelle overgrep, ny § 13-5 A.
• Endringer i punkt 20.1.1 og 20.3 som følge av presiserings av minste inngrepsprinspipp i § 2-2 tredje ledd.
• Presiseringer i punkt 20.8.7, 21.2.4 og 21.10.1 om utredning og hjelpetiltak i senter for foreldre og barn.
• Endringer i punkt 22.5.2 som følge av presisering i §14-22 om legalitetskontroll av akuttvedtak.
• Nytt kapittel 26A, ny § 5-13 om varig opphold i fosterhjem.
• Endringer i punkt 26.8, lovendring i § 5-11 om at nemnda skal vurdere om det skal være besøkskontakt mellom barnet og søsken etter at adopsjonen er gjennomført.
• Endringer i punkt 23.2, 35.3 og 44.9, som følge av nytt krav til nemndas vedtak. Nytt femte punktum i § 14-20 tredje ledd: «Dersom det er holdepunkter for å vurdere det, skal foreldrenes støttebehov og antatt varighet av omsorgsovertakelsen fremgå av vedtaket.»
• Endringer i kapittel 28 som følge av presisering i § 3-6 fjerde ledd om at det er den kommunen som sist iverksatte tiltak før ungdommen fylte 18 år, som har ansvar for ettervernstiltak.
• Endringer i punkt 31.3.3 og 22.5.2. Ny § 7-7 om barnevernstjenestens adgang til å fatte midlertidig vedtak om stans av samvær som er til skade for barn.
• Endringer i kapittel 36- Ny § 8-7 om barnevernstjenestens plikt til å tilby barn og foreldre oppfølging i inntil seks måneder etter at et vedtak om omsorgsovertakelse er opphevet (tilbakeføring).
• Nytt punkt 40.5- Ny bestemmelsen i § 10-21 om at barn som bor på institusjon kan tilbys støttehjem som ledd i oppfølgingen. 
• Endringer i punkt 35.5, 42.7.6, 42.8.1, 42.9.2.1-42.9.2.4, 42.11 som følge av flere lovendringer som skal bidra til mer normalitet, stabilitet og økt forutsigbarhet i fosterhjem.
• Nytt kapittel 42A om barns rettigheter og institusjonenes adgang til å sette grenser og gjøre inngrep i barns rettigheter under opphold i barnevernsinstitusjon.
• Endringer i punkt 44.7- Endringer i § 14-17 for å harmonisere barnevernslovens unntaksbestemmelse om adgangen til åpne dører, med tvistelovens regler. 
• Tilførsel av tekst og endringer i punktene 2.1.2, 13.9, 16A, 18.3.4, 18.7, 19.16, 20.4.2, 20.8.5.1, 22.6, kapittel 30, punkt 42A.8.3. Enslige mindreårige asylsøkeres rettigheter og barnevernets oppfølging av disse omtales særskilt.
• Endret innhold i kapittel 54 om saker der barn har tilknytning til andre land.
• Gjennomgående begrepsendringer som følge av endret ordlyd i loven. Blant annet er begrepet «har vist alvorlige atferdsvansker» endret til «utsetter sin utvikling for alvorlig fare». Videre er begrepet «plassering» tatt helt ut og erstattet med andre formuleringer.
• Rundskrivet har endret navn fra Rundskriv til barnevernstjenestens saksbehandling (Saksbehandlingsrundskrivet) til Barnevernsrundskrivet, blant annet fordi rundskrivet fra 1. januar 2026 er utvidet til også å beskrive regelverket som gjelder for statlig barnevern og barnevernsinstitusjoner.
• Korrekturendringer

29. oktober 2025:

• Punkt 35.7: Teksten er utdypet med omtale av barnevernstjenestens beslutningskompetanse ved omsorgsovertakelse
• Punkt 42.9.2.5: Ny tekst om overgang til pleiepenger for frikjøpte fosterforeldre

3. april 2025:

• Punkt 2.4.2: Tekst om barnets medvirkningsrett er utdypet, særlig ytterligere omtale av medvirkningsforskriften. Det er også gjort strukturelle endringer i punktet. Medvirkningsretten er også utdypet i pkt. 43.2.3.2.
• Nytt punkt 2.4.8 om retten til utvikling (Barnekonvensjonen artikkel 6)
• Punkt 12.11.1 og punkt 30.2 og kapittel 48: Endret lenke til oppdatert rundskriv om samarbeid mellom barnevern og helse- og omsorgstjenester
• Punkt 13.2.1: Tolkningsuttalelse om Bufetats bistandsplikt når kommunen anmoder om institusjonstiltak i akuttsituasjoner der ungdom viser alvorlige atferdsvansker
• Punkt 15.4.4 og punkt 19.14: Endringer i omtalen av opplysninger som kan unntas innsyn.
• Kapittel 28 Ettervern: Teksten er utdypet og det er gjort strukturelle endringer i kapitlet.
• Kapittel 31 Samvær: Teksten er utdypet og det er gjort strukturelle endringer i kapitlet.
• Punkt 35.7.3: Presisert at samtykke til rituell omskjæring av gutter under 18 år er en avgjørelse som ligger til det begrensende foreldreansvaret til foreldrene
• Kapittel 42 Fosterhjem: Teksten er utdypet og det er gjort strukturelle endringer
  
  • Punkt 42.8: Teksten er utvidet med omtale av fosterforeldres beslutningsmyndighet
  • Punkt 42.7.5: Teksten er utdypet på bakgrunn av arbeidet med ny fosterhjemsavtale
• Korrekturendringer

1. november 2024:

• Nytt punkt 40.2 om Barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barn som bor alene i institusjon
• Innholdet i punkt 40.1 og 40.4 tydeliggjort i tråd med oppfølgingsforskriften.

11. oktober 2024:

• Pkt 11.1.5 – utdypende tekst:
  • Presisert at barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å vurdere nødvendigheten og forholdsmessigheten av å opprettholde adressesperre.
  • Presisert at digitale løsninger ikke skal benyttes ved melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse til Skattedirektoratet.

1. juli 2024:

• Pkt. 20.11.3 og pkt. 50.1 – utdypende tekst: Barnevernstjenestens samarbeid med Statens barnehus
• Kap. 53 – utdypende tekst: Barnevernstjenestens adgang til å flytte barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse
• Kap. 50 – utdypende tekst: Omtale av, og lenke til forskrift om oppfølging av barn i barnevernsinstitusjon
• Pkt. 35.7.4 – utdypende tekst: Særlig om avgjørelser knyttet til økonomiske forhold
• Pkt. 33.1 – endring – presisering: Foreldre kan ikke motsette seg at barn som ønsker det, deler sine erfaringer med barnevernstjenesten uten at foreldrene er til stede.
• Pkt. 29.2 – tolkningsuttalelse: Iverksettelse av akuttvedtak når barn har vist alvorlige atferdsvansker
• Pkt. 16.3.2.2 – tolkningsuttalelse og utfyllende tekst: Anmeldelse av barn med opphold på barnevernsinstitusjon
• Pkt. 13.2.1 – tolkningsuttalelse: Bufetats bistandsplikt når kommunen anmoder om institusjonstiltak i akuttsituasjoner der ungdom viser alvorlige atferdsvansker

11. juni 2024:

• Pkt. 11.1.3 og pkt. 4.1.1 – utdypende tekst: Presisering – barnevernstjenestens beslutning om adressesperre er å anse som enkeltvedtak med klagerett

1. januar 2024:

• Pkt. 16.2, 19.6.2, 20.10 og 21.9 – lovendring Barnevernsloven § 13-5: Barnevernsloven § 13-5 har fått et nytt første ledd som handler om at barnevernstjenesten får en lovpålagt varslingsplikt når familier flytter til ny kommune
• Pkt. 19.11 – lovendring Barnevernsloven § 13-6 + utfyllende tekst: Barnevernsloven § 13-6 første ledd har fått et nytt andre punkt som gir de organene som utfører oppgaver etter barnevernsloven en adgang til å behandle personopplysninger i saker som omhandler ufødte barn. Lagt inn utfyllende tekst om hvordan barnevernstjenesten skal håndtere bekymringsmeldinger på ufødte barn.
• Pkt. 2.4.2 – forskriftsendring + strukturell og språklige endringer: Ny forskrift om barns medvirkning i barnevernet
• Kap. 42 – forskriftsendring, nytt innhold: Ny forskrift om fosterhjem, og avklaring i brev fra BFD om at fosterhjemsavtalen anses som enkeltvedtak
• Nytt pkt 42.13 – rundskriv om fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre er revidert og innarbeidet i nytt punkt i rundskrivet: Fosterhjemsplassering hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos.
• Ny del 11 kap. 53 – ny tekst: Om å forebygge flyttinger som ikke er til barnets beste.
• Pkt 6.4 – utdypende tekst: Partsstatus i saker om hjelpetiltak
• Pkt. 11.1.3 – utdypende tekst: Skjult – og sperret adresse
• Pkt. 12.1.1 – utdypende tekst: Plan for det forebyggende arbeidet
• Pkt. 31.4 og 31.10 – utdypende tekst: Barnevernstjenesten kan legge til rette for mer samvær og samvær med andre enn det nemnda har fastsatt. Samværsplanen er ikke et enkeltvedtak.
• Pkt. 7.8.3 – tolkningsuttalelse: Om overføring av barnevernssak til en annen kommune på grunn av inhabilitet.
• Pkt. 12.6 – tolkningsuttalelse: Oppholdskommunens ansvar for å følge opp et akuttvedtak når barnet har en aktiv barnevernssak i bostedskommunen.
• Pkt. 20.8.7 – tolkningsuttalelse: Utredning i senter for foreldre og barn når barnet mellom 0-6 år har med seg eldre søsken.
• Pkt 20.8.8 – tolkningsuttalelse: Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak.
• Kap. 48 – tolkningsuttalelse: Avklaring av ansvarsforhold mellom helse og barnevern.
• Korrekturendringer

Saksbehandlingsrundskrivet, august 2022