Norge har tilsluttet seg til flere konvensjoner som har direkte eller indirekte betydning på barnevernfeltet. I tillegg til FNs barnekonvensjon og EMK har Norge også tilsluttet seg Haagkonvensjonen 1996.

FNs barnekonvensjon (barnekonvensjonenn) er den sentrale konvensjonen til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen er en helt sentral rettskilde for alle som jobber med barn, ettersom den tydeliggjør barnets stilling som eget rettssubjekt og barnets rettigheter.

Konvensjonen er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Hvis det er motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning, skal barnekonvensjonen gå foran, jf. menneskerettsloven § 3. Norge er forpliktet etter konvensjonen til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge. Beskyttelsen skal utøves på en ikke-diskriminerende måte.

Noen av de mest sentrale artiklene i barnekonvensjonen er artikkel 3 om barnets beste, artikkel 12 om barnets rett til å bli hørt, forbud mot diskriminering i artikkel 2 og retten til liv, overlevelser og utvikling i artikkel 6.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) har som formål å beskytte menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. EMK er gjort til norsk lov gjennom menneskerettsloven. Ved motstrid mellom konvensjonen og annen norsk lov, har konvensjonen forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

En av de sentrale bestemmelsene i konvensjonen i forbindelse med barnevernssaker er artikkel 8 om retten til familieliv. Praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) har betydning for norsk barnevernspraksis. Norge har blitt dømt for brudd på artikkel 8 i flere saker, og domstolen har blant annet rettet kritikk mot norsk praksis i forbindelse med samvær etter omsorgsovertakelser. Du kan lese mer om samvær i kapittel 30, og om retten til familieliv under punkt 2.4.5.

I barnevernssaker kan retten til familieliv etter EMK komme i konflikt med barnekonvensjonens prinsipp om barnet som selvstendig individ med egne rettigheter. Det må da gjøres en balansert avveiing, hvor både hensynet til barnets beste og barnets og foreldrenes rett til familieliv må inngå. Du kan lese mer om dette i punkt 2.4.10 om hvilke konsekvenser EMDs avgjørelser har for barnevernstjenestens saksbehandling.

Barns rettigheter er vernet i Grunnloven § 104. Bestemmelsen slår fast at barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og vern om sin personlige integritet. Grunnloven § 104 omtaler barns rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og myndighetenes plikt til å legge vekt på barnets mening i overenstemmelse med barnets alder og utvikling. Bestemmelsen slår også fast at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn.

Etter Grunnloven § 102 har alle rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for hjemmet sin og kommunikasjonen sin. Grunnloven § 108 angir statens forpliktelse til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Samiske barn har, som urfolk, rettigheter som er gitt dem også gjennom nasjonal lov. Sameloven gir blant annet en utvidet rett til bruk av samisk språk i rettsvesenet og i helse- og sosialsektoren i forvaltningsområdet for samisk språk.

Barnevernsloven er, ved siden av forvaltningsloven, den sentrale loven for barnevernstjenestens saksbehandling. Loven har regler om barnevernstjenestens ansvar og organisering, og den inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernsloven stiller blant annet krav til saksbehandlingstid og kvaliteten på barnevernstjenestens arbeid. Loven har også egne regler om gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barnevernstjenestens plikt og mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater. I det følgende omtales noen sentrale bestemmelser.

2.1.1 Barnevernslovens formål

Barnevernsloven § 1-1 slår fast hva som er lovens formål. Dette er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Videre fremgår det at formålet med loven er å bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Dette er viktige elementer i god omsorg, og bestemmelsen uttrykker en forventning om hvordan barnevernsarbeidere skal møte barn. Loven skal også bidra til at barn og unge får trygge og gode oppvekstsvilkår.

Formålsbestemmelsen er viktig for barnevernstjenestens saksbehandling fordi den gir retning for barnevernstjenestens prioriteringer generelt og for tolkningen av de enkelte bestemmelser (Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 4 og Prop. 133 L (2020-2021))

2.1.2 Barnevernslovens stedlige virkeområde

Barnevernsloven gjelder for barn som har vanlig bosted i Norge og oppholder seg her. Loven gjelder også for barn som oppholder seg i Norge når barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette. Loven gjelder i tillegg for barn som oppholder seg i Norge og er flyktninger eller internasjonalt fordrevne. Dette følger av barnevernsloven § 1-2 andre ledd.

Det er barnets, ikke foreldrenes, faktiske tilknytning til Norge som er avgjørende for hvor barnet kan sies å ha «vanlig bosted».

For barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat, har barnevernstjenesten plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger og vurdere om undersøkelse skal åpnes, se Prop 133 L pkt. 7.7.4.1. Det kan også fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 og plassering på atferdsinstitusjon etter § 6-2. Det følger av barnevernsloven § 1-2 tredje ledd. Dette får betydning i saker der begjæring om slike tiltak er sendt til barneverns- og helsenemnda, men hvor barnet og familien forlater Norge før nemnda har fattet vedtak i saken.

Det kan også fattes vedtak om hjelpetiltak etter § 3-1 og pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4 for barn som har vanlig bosted i Norge, men som oppholder seg i en annen stat. Det fremgår av barnevernsloven § 1-2 tredje ledd. Bestemmelsen er ny i forbindelse med ny barnevernslov i 2023 og utvider lovens virkeområde slik at barnevernstjenesten får en plikt til å tilby foreldre i Norge hjelpetiltak selv om barnet oppholder seg i en annen stat, når vilkårene for hjelpetiltak etter § 3-1 er oppfylt. Formålet er å gi bedre beskyttelse og hjelp til barn som midlertidig oppholder seg i en annen stat. Bestemmelsen er aktuell når et barn er sendt ut av landet mot sin vilje og utsettes for tvang eller negativ sosial kontroll, men er ikke begrenset til disse tilfellene.

I de tilfellene der et barn har vanlig bosted i et annet land enn Norge, men oppholder seg i Norge, har norsk barnevernstjeneste plikt til å gjennomgå bekymringsmeldinger og vurdere om undersøkelse skal åpnes. Barnevernstjenesten har også myndighet til å fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven kapittel 3, vedtak om akuttiltak etter kapittel 4 og vedtak om frivillig opphold i atferdsinstitusjon etter § 6-1, samt vedtak om plassering på institusjon etter § 6-6 når det er fare for menneskehandel. Dette følger av barnevernsloven § 1-2 fjerde ledd.

Barnevernsloven gjelder også i utgangspunktet på Svalbard, med de særreglene som følger av Forskrift om barnevern på Svalbard.

2.1.3 Hvem barnevernsloven gjelder for

Tiltak etter barnevernsloven kan iverksettes for barn under 18 år. Det følger av barnevernsloven § 1-2 første ledd. Hjelpetiltak til ungdom over 18 år, jf. barnevernsloven § 3-6, kan iverksettes overfor ungdom inntil ungdommen har fylt 25 år.

Forvaltningsloven har saksbehandlingsregler som gjelder for alle forvaltningsorganer, også for barnevernstjenesten. Loven stiller krav til barnevernstjenestens behandling av saker både i utrednings-, vedtaks- og klagebehandlingsfasen. For eksempel stiller loven krav til habilitet, til barnevernstjenestens veiledning av barn og foreldre, forhåndsvarsel ved enkeltvedtak og partenes rett til innsyn i sakens dokumenter. En annen sentral bestemmelse er kravet til at en sak skal være så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf. forvaltningsloven § 17.

Forvaltningslovens krav til saksbehandlingen er begrunnet i viktige hensyn som rettssikkerhet, tillit til forvaltningen og at en sak blir behandlet på en upartisk og rettferdig måte. Flere av bestemmelsene i forvaltningsloven er helt sentrale for barnevernstjenestens saksbehandling og er omtalt flere steder i rundskrivet. Dette gjelder blant annet: hvem som er part i en sak (kapittel 6), parters innsynsrett (kapittel 15), inhabilitet (kappitel 7) og taushetsplikt (kapittel 14).

Barneloven regulerer blant annet foreldrenes plikter ovenfor barn, barns rettigheter ovenfor foreldrene og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Familievernet har et særlig ansvar i en slik situasjon. Barnevernstjenesten har ansvar for beskyttet tilsyn ved samvær, jf. barneloven § 43a. Dette omtales særlig under punkt 12.12.

Det kan oppstå situasjoner hvor en av foreldrene i en foreldretvist henvender seg til barnevernstjenesten for å be om hjelp. Barnevernstjenestens myndighet er begrenset i en slik situasjon, men barnevernstjenesten kan ikke la være å undersøke barnets omsorgssituasjon under henvisning til at samværskonflikter faller utenfor barnevernstjenestens myndighetsområde. Barnevernstjenestens ansvar for barn og unge omfatter også tilfeller der foreldrene ikke bor sammen og har en konflikt som går utover omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten har imidlertid ikke myndighet til å flytte barnet mellom foreldrene, eller fastsette eller stoppe samværsordninger, selv om de mener dette ville være til barnets beste. Skjæringspunktet mellom barnevernsloven og barneloven omtales nærmere i Barne- og likestillingsdepartementets veileder om forholdet mellom barnevernsloven og barneloven.

2.3.1 Rett til opplysninger om barnet etter barneloven § 47

2.3.1.1 Hvem har rett på opplysninger om barnet?

Foreldre har rett på opplysninger om barnet sitt. Dette gjelder uavhengig om forelderen har foreldreansvar eller ikke. Hvilke opplysninger forelderen har rett på avhenger av om forelderen har foreldreansvar eller ikke.

Retten til opplysninger er ikke betinget av at forelderen har rett til samvær med barnet. Det er tilstrekkelig at han eller hun er far eller mor til barnet. Retten til opplysninger om barnet gjelder ikke i tilfeller hvor foreldreansvaret er fratatt foreldrene etter barnevernsloven § 5-8.

Retten til opplysninger inntrer først på anmodning. Den innebærer ingen rett til å bli holdt løpende orientert om barnets forhold. Forelderens rett til opplysninger opphører når barnet fyller 18 år.

2.3.1.2 Hvilke opplysninger har forelderen rett på?

En forelder med foreldreansvar har rett til opplysninger om barnet både fra den andre forelderen og fra myndigheter og private som har med barnet å gjøre, inkludert fra barnevernstjenesten. Dette følger av barneloven § 47 første ledd første punkt og av foreldreansvaret.

En forelder uten foreldreansvar har ikke en slik generell rett til opplysninger, men har rett til opplysninger om barnet fra barnehage, skole, helse- og sosialvesen (eks barnevernstjenesten) og politi, med unntak av der det er taushetsplikt overfor foreldrene, jf. barneloven § 47 tredje punkt.

Opplysningsretten er begrenset til opplysninger om barnet, enten retten følger av foreldreansvaret eller av § 47. Det kan ikke kreves opplysninger som primært gjelder den andre forelderen, med mindre disse har direkte relevans for barnets situasjon. Slike opplysninger kan imidlertid fortelle mye om barnets levekår. Nøyaktig hvor grensen går for hvilke opplysninger § 47 gir rett til å få, vil derfor bero på skjønn.

Bestemmelsen gir ikke rett til dokumentinnsyn eller krav på å få utlevert dokumenter.

2.3.1.3 Innsyn kan nektes dersom det kan være til skade for barnet

Barnevernstjenesten kan nekte å gi ut opplysninger til en forelder uten foreldreansvar dersom det vurderes å kunne være til skade for barnet. Når barnevernstjenesten mottar krav om opplysninger, må de på selvstendig grunnlag vurdere om det er behov for å holde tilbake opplysninger av hensyn til barnet.

Et avslag på anmodning om opplysninger fra barnevernstjenesten er et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren etter § 47 andre ledd.

For klagebehandlingen gjelder bestemmelsene om klage i forvaltningsloven, selv om nektelsen er gjort av private.

2.3.1.4 Tap av rett til opplysninger i særlige tilfeller

I særlige tilfeller kan statsforvalteren avgjøre at en forelder uten del i foreldreansvaret skal tape retten til opplysninger etter § 47 på permanent basis. Vilkåret er at det er et særlig tilfelle, og med dette siktes til at retten blir misbrukt. Ekstreme konflikter i familien kan også etter en konkret vurdering oppfylle vilkåret om særlig tilfelle. Tapet av retten kan begrenses til bestemte typer opplysninger, kilder eller institusjoner, eller gjelde generelt.

Avgjørelse om tap av retten treffes av statsforvalteren og kan påklages til departementet.

Barnevernstjenesten i Norge har historisk sett hatt tre overordnede prinsipper som grunnlag for de vurderinger som skal gjøres og de beslutninger som skal fattes. Disse er omtalt som barnets beste, det biologiske prinsipp og prinsippet om mildeste effektive inngrep. I tillegg har barns rett til medvirkning og innflytelse blitt et stadig viktigere hensyn de senere årene. Det er av avgjørende betydning å høre barnets stemme, for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.

De sentrale prinsippene er forankret i internasjonale konvensjoner, Grunnloven, barnevernsloven, barneloven, og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold. I tillegg til å gi overordnede føringer for barnevernstjenestens vurderinger og arbeid, skal prinsipper tillegges vekt ved tolkningen av regelverket. I juridisk teori synes det å være enighet om at prinsipper har en retningslinjekarakter. Noen viktige prinsipper har også blitt nedfelt i loven, som barnevernstjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og plikten til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet. Forholdet mellom prinsipper, lovpålagte plikter og prosessuelle garantier (garantier for å oppfylle rettsikkerhet) er omtalt av FNs barnekomité i Generell kommentar nr. 14 (2013).

I disse retningslinjene omtales de fleste av prinsippene som sentrale hensyn. Hensynene vil ha betydning for barnevernstjenestens saksbehandling.

2.4.1 Barnets beste

Hensynet til barnets beste er et av de grunnleggende prinsippene i norsk barnevernrett. FNs barnekomité har presisert at «barnets beste», eller «the best interest of the child», både er et overordnet prinsipp, en saksbehandlingsregel og en selvstendig rett for barnet. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Dette står blant annet i Grunnloven § 104, artikkel 3 i barnekonvensjonen og i barnevernsloven § 1-3.

Barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer (barnekonvensjonen artikkel 3). Forskning og systematisert erfaringskunnskap er sentralt for barnevernstjenestens faglige vurderinger og den skjønnsmessige vurderingen av hva som er barnets beste.

Etter avgjørelser fra EMD og Høyesterett er det tydeliggjort at barnets beste er delt i to komponenter. Barnet har på den ene siden et selvstendig krav på vern om sin helse og utvikling, uavhengig av foreldrenes interesser og behov. Samtidig er det som utgangspunkt til det beste for barnet å høre til i sin biologiske familie og bevare familiebåndene. Begge aspekter er viktige, og det er ikke på generelt grunnlag mulig å si hvilket av dem som veier tyngst.

Barnets beste har «overordnet betydning», og vil etter forholdene kunne bety at foreldrenes rett til familieliv med barnet må vike. Det er viktig at tiltakene som vurderes og besluttes har grundige drøftelser av avveiningen av de til dels motstridende interessene som vil være til stede i nær sagt alle tilfeller hvor det er snakk om å gjøre bruk av særlige tiltak etter barnevernsloven. Begrunnelsen for de valg som tas, må reflektere disse grundige avveiningene, og det må sørges for god dokumentasjon som underbygger de valgene som tas. Du kan lese mer om dette i informasjonsskriv om behandlingen av barnevernssaker – nye avgjørelser fra Høyesterett.

FNs barnekomité har utgitt en generell kommentar om innholdet i prinsippet om barnets beste etter barnekonvensjonen artikkel 3 (FNs barnekomités Generell kommentar nr. 14 (2013). Barnekomiteen viser til at for å finne frem til hvilken avgjørelse som er til barnets beste, må det foretas en konkret og helhetlig vurdering av alle relevante forhold i saken. Komiteen har listet opp flere momenter som kan inngå i en barnets beste-vurdering. Komitéen understreker at momentlisten ikke er uttømmende eller hierarkisk. Følgende momenter er trukket frem:

• barnets synspunkter
• barnets identitet
• barnets behov for å bevare familiemiljøet og opprettholde relasjoner
• barnets behov for omsorg, beskyttelse og trygghet
• om barnet er i en sårbar situasjon
• barns rett til helse og skolegang

Noen momenter kan stå mot hverandre i en konkret sak, for eksempel barns behov for beskyttelse mot vold som utøves av nære omsorgspersoner og barnets behov for å bevare familiemiljøet og relasjoner. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av mulige positive og negative konsekvenser for barnet, for å finne frem til hva som er til det beste for barnet i den enkelte sak.

Du kan lese mer om forholdet mellom barnets beste i FNs barnekonvensjon og barnet og foreldrenes rett til familieliv etter EMK artikkel 8 i punkt 2.4.5 og om konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMD-avgjørelser i punkt 2.4.10.

2.4.2 Barns rett til medvirkning

Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett.

Barns rett til å bli hørt i spørsmål som berører dem følger blant annet av Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1 og. Barnevernstjenestens plikt til å sørge for barns medvirkning følger også av barnevernsloven § 1-4 og er utdypet i Forskrift om barns medvirkning i barnevernet som gjelder fra 1. januar 2024. Forskriften gjelder for alle instanser som har oppgaver etter barnevernsloven.

Retten til medvirkning gjelder alle barn som er i stand til å danne seg egne meninger, og for alle forhold som vedrører barnet etter barnevernsloven.

Barnet har en selvstendig og ubetinget rett, men ikke en plikt til å medvirke. Samtaler kan bare gjennomføres hvis barnet selv ønsker det. Det innebærer at det skal gjøres uten press, manipulering eller utilbørlig påvirkning, og at barnet selv kan velge om hen vil benytte seg av retten til å bli hørt.

Barnets rett til å medvirke innebærer at barnevernstjenesten ikke uten videre kan legge til grunn at barnet ikke ønsker å snakke med barnevernstjenesten, hvis dette er informasjon som kommer fra foreldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller be om å få kontakte barnet direkte for å spørre om barnet ønsker samtale.

Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Videre skal barnet bli lyttet til og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Barns rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Barnet vil for eksempel ha rett til å medvirke ved valg av fosterhjem eller institusjon, ved vurdering av samvær, utarbeidelse av tiltaksplaner og ved bruk av tvang på institusjon. Ved medvirkning skal barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn hensyntas. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas. Se barnevernsloven § 1-8 og punkt 2.4.5 (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 1-4).

Barnet har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd.

Barn skal informeres om hva opplysninger fra barnet kan brukes til og hvem som kan få innsyn i disse opplysningene. Barnet har rett til å uttale seg før det bestemmes at opplysningene skal deles, og barnets syn skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og modenhet. Dersom barnet motsetter seg at andre parter, for eksempel foreldrene, skal få innsyn i opplysningene, vil det være et hensyn i vurderingen av om vilkårene for unntak fra partsinnsyn foreligger. Det skal en del til før partsinnsyn kan nektes, da dette griper inn i grunnleggende prosessuelle rettigheter. Se punkt 15.4.

I barnevernsloven § 14-13 er barns rett til medvirkning i saker som behandles av barneverns- og helsenemnda regulert, se punkt 44.3 om høring av barn i saker for nemnda.

2.4.2.1 Forskrift om medvirkning i barnevernet

Formålet med medvirkningsforskriften er å styrke barnets medvirkning og innflytelse i sin kontakt med barnevernet, jf. forskriftens § 1. Bestemmelsen presiserer at forskriften skal bidra til at barnevernet tilrettelegger for en god medvirkningsprosess og får frem barnets perspektiv gjennom hele sakens forløp. Medvirkning skal styrke barnets rettssikkerhet og bidra til riktige avgjørelser til barnets beste.

Barnets rett til medvirkning innebærer at barnevernet har plikt til å gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og til å høre barnet og tilrettelegge for at barnet kan uttrykke seg fritt. Det nærmere innholdet i barnets medvirkningsrett utdypes i forskriftens §§ 3 til 5.

Barnevernet skal dokumentere hvordan barnets medvirkning er ivaretatt i saksbehandlingen og vedtak, jf. barnevernsloven § 12-4 og § 12-5. Dokumentasjonskravet er utdypet i forskriftens § 6. Her står det at barnevernet blant annet skal dokumentere

• hvilken informasjon barnet har fått,
• hva barnet har blitt hørt om,
• hva barnet har sagt eller uttrykt på andre måter,
• om barnet har sagt seg enig i gjengivelsen av barnets mening og
• hvilken vekt barnets mening er tillagt opp mot øvrige hensyn.

Dersom barnet unntaksvis ikke har fått anledning til å medvirke, skal dette begrunnes og dokumenteres. Dersom barnet ikke har ønsket å medvirke, skal dette, og barnets eventuelle begrunnelse, dokumenteres.

2.4.2.2 Barnets rett til tillitsperson

Barnet kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillit til. Det følger av barnevernsloven § 1-4 tredje ledd, og er utdypet i medvirkningsforskriften.

Formålet med en tillitsperson er å styrke barnets medvirkning og å gi barnet en trygghet slik at han eller hun lettere kan gi uttrykk for sine synspunkter i egen barnevernssak. (Prop. 106 L (2012-2013), merknader til barnevernlov av 1992 § 4-1 andre ledd, kapittel 31).

I forskriftens kapittel 3 utdypes

• barnets adgang til å ha en tillitsperson,
• valg av tillitsperson,
• tillitspersonens rolle og
• barnevernets adgang til å gi opplysninger og tillitspersonens taushetsplikt

2.4.3 Minste inngreps prinsipp

Barnevernsloven bygger på et utgangspunkt om at det ikke skal foretas større inngrep i familielivet enn det som er nødvendig. Barnevernstjenestens saksbehandling og tiltak må derfor stå i et rimelig forhold til de mål som kan oppnås. Dette prinsippet omtales derfor ofte som forholdsmessighetsprinsippet. Prinsippet er lovfestet i barnevernsloven § 1-5 andre ledd, hvor det fremgår at barnevernstjenestens tiltak ikke skal være mer inngripende enn nødvendig.

Det skal alltid vurderes om mindre inngripende tiltak vil være tilstrekkelig til å oppnå formålet med tiltaket. For eksempel skal barnevernstjenesten alltid vurdere om hjelpetiltak kan bidra til en forsvarlig omsorgssituasjon før det kan fattes vedtak om omsorgsovertakelse. En undersøkelse skal heller ikke være mer inngripende enn formålet tilsier, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Samtidig skal tiltak og undersøkelser være effektive og ta hensyn til barnets totale omsorgssituasjon, slik at barnet får riktig hjelp til rett tid. Prinsippet forhindrer ikke at barnevernstjenesten setter i verk inngripende tiltak når det anses nødvendig.

2.4.4 Plikt til å samarbeide med barn, foreldre og nettverk

Barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide med barn og foreldre, og involvere familiens nettverk. Det kommer frem av barnevernsloven § 1-9.

2.4.4.1 Samarbeid med barn og foreldre

Første ledd i bestemmelsen slår fast at barnevernsmyndighetene skal så langt som mulig samarbeide med både barnet og foreldrene og skal behandle dem med respekt. Bestemmelsen gjelder på alle stadier av en barnevernssak og gjelder både kommunalt og statlig barnevern, og for private som utfører arbeid eller tjenester for det offentlige etter barnevernsloven. Plikten er imidlertid ikke absolutt. Det vil ikke alltid være mulig å oppnå samarbeid. Barnevernet må likevel tilstrebe samarbeid i alle saker på en måte som er til barnets beste.

Foreldre skal behandles på en respektfull måte ved at de møtes med verdighet, og ved at barnevernet opptrer hensynsfullt og profesjonelt. Foreldre må bli lyttet til og tatt på alvor. Barnevernet må ikke være enig, men skal anerkjenne og vise respekt for foreldrenes synspunkter og behov. Videre skal barnevernet ta hensyn til familiens språklige, religiøse og kulturelle bakgrunn, og benytte kvalifiserte tolker når det kan oppstå språkproblemer. God kommunikasjon er avgjørende for å skape tillit og for å kunne samarbeide om barnevernstiltak.

2.4.4.2 Involvering av barnets nettverk

Barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres, jf. barnevernsloven § 1-9 andre ledd. Familie og nettverk vil i mange tilfeller kunne representere viktige ressurser for barnet og foreldrene, og formålet med bestemmelsen er å bidra til at disse ressursene blir brukt til barnets beste. Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å involvere familie og nettverk. Formuleringen «skal legge til rette for», må forstås fleksibelt ut fra omstendighetene i den enkelte sak. I noen saker vil dette handle om en enkel kartlegging av hva slags nettverk barnet og foreldrene har, og deres holdning til at nettverket involveres. Ofte vil det være nødvendig med en viss prosess for å undersøke forutsetningene for videre involvering. Barnets beste vil være et grunnleggende hensyn i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, jf. § 1-3, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd. Partenes samtykke er en forutsetning dersom slike prosesser igangsettes.

Bestemmelsen gjelder i alle faser av en barnevernssak. Behovet for nettverksinvolvering kan endres ut fra hvilken fase saken er i. Det bør derfor foretas vurderinger av spørsmålet i ulike deler av saken.

Barnets familie inkluderer også barnets slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Hvem som omfattes av barnets familie og nettverk må vurderes konkret i den enkelte sak. Storfamilie og utvidet slektskap står sterkt blant annet i de samiske samfunn. I samiske samfunn og i samiske språk har man en utvidet forståelse av nær familie og slektskap. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv.

(Prop. 133L (2020-2021) merknad til § 1-9.)

2.4.5 Hensyn til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i alle faser av saken. Samiske barns særskilte rettigheter skal ivaretas. Dette følger av barnevernsloven § 1-8. Bestemmelsen ble innført med ny barnevernslov i 2023, og tydeliggjør barnevernets ansvar for å innhente informasjon om barnets bakgrunn og vurdere konkret hvordan barnets bakgrunn skal vektlegges og tas hensyn til på ulike stadier i en barnevernssak.

Barnevernet skal i sitt arbeid ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Det understrekes i barnevernsloven § 1-8 første punktum. Formålet med bestemmelsen er å bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste.

Kunnskap og kompetanse om barnet og familiens bakgrunn er en forutsetning for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker i Norge som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Bestemmelsen gir ikke nærmere føringer for hvordan barnets bakgrunn skal hensyntas eller hvilke tiltak som skal settes inn. Dette må vurderes konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Departementet understreker at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstsvilkår. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 7.4)

Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, og i alle faser av en barnevernssak.

Bestemmelsens annet punktum fremhever samiske barns språklige og kulturelle rettigheter som urfolk. Barnevernet må samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg. Samiske barn har særskilte rettigheter til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 30. Rettigheten må likevel tolkes i lys av andre bestemmelser i barnekonvensjonen, slik som hensynet til barnets beste.

Barnekonvensjonen har også flere bestemmelser som skal bidra til å ivareta barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Et barn som tilhører en minoritet eller en urbefolkning skal ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å leve i pakt med sin kultur, bekjenne seg til og utøve sin religion, eller bruke sitt eget språk. Dette kommer frem også av barnekonvensjonen artikkel 30. Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnekonvensjonen artikkel 8 om respekt for barnets identitet, og er en rettighet for barnet. Rettigheten må likevel harmonisere med de øvrige rettighetene barnet har etter konvensjonen, blant annet prinsippet om barnets beste i artikkel 3.

Etter barnekonvensjonen artikkel 20 nr. 3 skal det, når mulige løsninger overveies ved plassering av et barn utenfor hjemmet, tas hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn.

Hensynet til barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn er et viktig hensyn når barn plasseres utenfor hjemmet etter barnevernsloven og gjelder alle barn, blant annet urfolk, nasjonale minoriteter og andre etniske minoriteter, jf. § 5-3 tredje ledd.

Samvær og kontakt av en viss hyppighet med familie og nettverk er én måte å ivareta kontinuitet i barnets oppdragelse og ta hensyn til barnets religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Barnets familie inkluderer også barnets slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering i den enkelt sak om hvem som regnes som barnets familie og nære nettverk. (Prop.169 L (2016-2017)

Det er presisert i forarbeidene at for barn som tilhører en etnisk minoritet bør det komme frem av vedtaket hvordan det tas hensyn til barnets språk og kultur. Det er gitt en særskilt omtale av samiske barn og presisert at dersom et samisk barn skal i fosterhjem, bør det fremgå hvordan barnet kan opprettholde samisk språk og kultur i fosterhjemmet.

2.4.6 Forsvarlighet

Tiltak og tjenester etter barnevernsloven skal være forsvarlige, jf. barnevernsloven § 1-7. Kravet til forsvarlighet er en rettslig standard som gjelder for hele barnevernets virksomhet, inkludert barnevernstjenestens saksbehandling. Kravet gjelder for kommunalt og statlig barnevern, og private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Tiltak og tjenester må holde tilfredsstillende kvalitet, ytes i tide og i et tilstrekkelig omfang.

Kjernen i forsvarlighetskravet er vurderinger av hva som kan betegnes som god praksis. Hva som er god praksis, vil være forankret i anerkjent fagkunnskap og faglige anbefalinger. Innholdet vil kunne endre seg i takt med fagutviklingen og med endringer i verdioppfatninger i samfunnet. Departementet har laget kvalitetsmål som skal gi retning for å videreutvikle tjenester og tiltak i barnevernet. (De nasjonale kvalitetsmålene er presisert i Prop.106 L (2012-2013)pkt. 6.3). Kvalitetsmålene innebærer at barn og familier skal få hjelp som virker, at de møter trygge og sikre tjenester og at de blir involvert og har innflytelse. Videre skal barn og familier møte tjenester som er samordnet og preget av kontinuitet, og de skal oppleve at ressurser utnyttes godt og at barnevernet sørger for likeverdige tjenester. Disse kvalitetsmålene vil være relevante for vurderingene av hva som er forsvarlig.

Når grensen mot det uforsvarlige og ulovlige skal fastlegges, vil spørsmålet være hvor store avvik fra god praksis som kan aksepteres. Barnevernstjenestens virksomhet vil være lovlig når den ligger innenfor spennet mellom beste praksis og forsvarlighetskravets nedre grense. For å unngå at tiltak og tjenester får et uforsvarlig og ulovlig innhold, bør barnevernstjenesten innrette sin virksomhet mot det som kan betegnes som god praksis. Samspillet mellom anbefalinger av hva som er god praksis og kravet til forsvarlighet vil kunne bidra til en faglig utvikling. Barnevernsloven § 1-7 innebærer at tilsynsmyndigheten kan konstatere avvik med hjemmel i forsvarlighetskravet, enten alene eller i kombinasjon med andre bestemmelser i barnevernsloven.

2.4.7 Retten til familieliv

Barnets og foreldrenes rett til et familieliv følger av Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 1. Barnekonvensjonen artikkel 9 slår fast at et barn ikke skal skilles fra sine foreldre med mindre kompetente myndigheter har besluttet at det er nødvendig av hensyn til barnets beste. At barn har rett til omsorg og beskyttelse, og at det fortrinnsvis skal skje i egen familie, følger nå av barnevernsloven § 1-5 første ledd.

Bestemmelsen gir uttrykk for både barns rett til omsorg og beskyttelse og retten til familieliv. Bestemmelsen innebærer en synliggjøring av bestemmelser som allerede følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, og vil derfor ikke ha et selvstendig rettslig innhold. Bestemmelsen er imidlertid overordnet og kan være en rettesnor for barnevernet i deres saksbehandling og vurdering av tiltak.

Utgangspunktet er at barn skal vokse opp i egen familie, og hjelp skal primært gis i hjemmet. I noen saker vil det likevel være behov for større inngrep i familielivet. Barnevernets arbeid skal bygge både på retten til familieliv og barns rett til omsorg og beskyttelse, og barnevernets tiltak skal være til barnets beste.

Barnet har også en rett til familieliv etter barnekonvensjonen artikkel 16.

Retten til familieliv etter artikkel 8 i EMK er ikke absolutt. Barnevernstjenesten kan gjøre inngrep i familielivet dersom vilkårene i konvensjonens artikkel 8 nr. 2 er oppfylt. Inngrepet må være

• i samsvar med lov
• nødvendig i et demokratisk samfunn og
• være forankret i nærmere angitte hensyn.

Hensynet til barnets beste skal alltid inngå i forholdsmessighetsvurderingen. Å overta omsorgen for et barn mot foreldrenes vilje er et stort inngrep i familielivet, men kan være nødvendig og forholdsmessig sett hen til barnets beste.

Barnets rett til vern mot ulovlige eller vilkårlige inngrep i sitt familieliv omfatter ikke utelukkende forholdet mellom barnet og dets biologiske foreldre. EMD har tolket EMK artikkel 8 slik at den også omfatter adoptivbarns forhold til adoptivforeldre, barns forhold til en «sosial» forelder og barnets forhold til andre slektninger enn foreldrene, som søsken, besteforelder, tanter og onkler. Det avgjørende er hvor nær personlig tilknytning det er mellom barnet og den som hevder å ha rett til familieliv med barnet.

Det er det faktiske, og ikke det biologiske, familieforholdet som skal vektlegges i vurderingen, og det er den reelle tilknytningen mellom barnet og den «sosiale» forelderen som er avgjørende. «Sosial» forelder kan være både steforeldre og fosterforeldre.

EMDs praksis viser at EMK artikkel 8 må tolkes i takt med endringer i barnets familiestruktur. Flere av barnekonvensjonens artikler bør ses i lys av denne praksisen.

2.4.8 Barnevernstjenestens utredningsplikt

Barnevernstjenesten har et selvstendig ansvar for at saken er så godt opplyst som mulig, og at de kjenner til de nødvendige faktiske forholdene i saken før vedtak treffes. Dette følger av forvaltningsloven § 17 første ledd.

Selv om § 17 bare gjelder direkte for enkeltvedtak, er bestemmelsen et uttrykk for et generelt prinsipp som gjelder alle barnevernstjenestens avgjørelser. Hvor store krav som skal stilles til å utrede saken, vil avhenge av forholdene i den enkelte sak. Sakens viktighet og konsekvensene av et uriktig vedtak må tas i betraktning. Det vil blant annet ha betydning hvor alvorlige forhold det er snakk om, kompleksiteten i problemene som avdekkes, og hvor store inngrep i privatlivet avgjørelsen vil kunne innebære. Grundigheten må avveies mot behovet for rask saksbehandling, og mot hensynet til at en undersøkelse ikke skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier (minste inngreps prinsipp). Les mer om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

Hva som skal utredes, vil være bestemt av det saken gjelder, og de relevante rettsreglene. Opplysninger som kan bekrefte eller avkrefte at saksforholdet omfattes av den aktuelle rettsregelen, samt hva som er relevante opplysninger for skjønnsutøvingen, vil være styrende for hva som må utredes.

Les mer om utredning i undersøkelsesfasen i punkt 20.3.

2.4.8.1 Hva skal utredes?

Utredningsplikten omfatter først og fremst forhold som knytter seg til vilkårene for å treffe vedtaket. Det omfatter også de hensynene som barnevernstjenesten har plikt til å ta stilling til ved skjønnsutøvelsen. Se punkt 2.4 om hvilke grunnleggende prinsipper og hensyn barnevernstjenesten må ta med i sine vurderinger.

Når barnevernstjenesten utreder saken, må de opptre upartisk. Det vil si at utredningsplikten omfatter både forhold som taler for, og forhold som taler mot en bestemt løsning av saken.

2.4.8.2 Hvor grundig skal saken utredes?

Barnevernstjenesten plikter å undersøke og utrede saken i den utstrekning det er nødvendig i det enkelte tilfellet for å sikre en forsvarlig og riktig avgjørelse. Hvor omfattende undersøkelser som kreves etter § 17 første ledd avhenger også av sakens art. Fordi barnevernssaker ofte innebærer betydelige inngrep i de berørtes privatliv, stilles det strenge krav til klarlegging av de faktiske forholdene. Undersøkelsen må likevel ikke gjøres mer inngripende enn nødvendig.

Gjelder det særskilte beviskrav, det vil si krav til hvor sannsynlig eller sikkert noe må være, kan også det påvirke hvor omfattende og grundig saksutredningen må være. For eksempel kreves det særlig grundig utredning/beslutningsgrunnlag for at barneverns- og helsenemnda skal kunne vedta omsorgsovertakelse med hjemmel i barnevernsloven § 5-1 bokstav d. I denne bestemmelsen er det et krav om at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse og utvikling kan bli skadd i fremtiden, dersom barnet får bli i hjemmet. Les mer om omsorgsovertakelser i kapittel 23.

2.4.8.3 Hvilken plikt har barnevernstjenesten til å gjennomgå og kontrollere opplysninger fra parter og andre?

Når det gjelder kravet til grundighet i saksutredningen, er det et spørsmål om i hvilken grad barnevernstjenesten må kontrollere opplysninger som kommer fra parten eller andre.

Barnevernstjenesten må kontrollere opplysninger som blir lagt frem fra andre i den grad det er grunn til det. Plikten til å kontrollere opplysninger øker jo større behovet er for å sikre en riktig avgjørelse, som der vedtaket er særlig inngripende eller irreversibelt (adopsjonsvedtak). En slik kontroll av opplysninger ligger i begrepet utredning.

Hvor troverdig kilden er vil ha betydning for hvor grundig kontrollen må være. Hvis informasjonen kan gi et skjevt eller usant bilde av virkeligheten, kan det ha betydning.

2.4.9 Kontradiksjon

Kontradiksjon er en sentral rettssikkerhetsgaranti som innebærer at partene har rett til å uttale seg og si sin mening i saken, og til å gjøre seg kjent med det forvaltningsorganet har anført, før en beslutning tas. Den saken retter seg mot har ofte de beste forutsetninger for å opplyse saken. Hensynet til å få saken best mulig opplyst tilsier derfor at partene får anledning til å påpeke eventuelle feil eller uoverensstemmelser i faktagrunnlaget.

En forutsetning for kontradiksjon er at den det gjelder får varsel om og innsyn i sakens dokumenter.

Hovedhensynene bak retten til å bli hørt og de kontradiksjonsmulighetene denne retten gir, er langt på vei ivaretatt gjennom forvaltningslovens regler, særlig bestemmelsene om forhåndsvarsling (forvaltningsloven § 16) (les mer om dette i kapittel 4.2.1 og informasjonsplikt og partens uttalerett (forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd).

Ivaretakelse av partens rett til kontradiksjon vil øke tilliten til barnevernstjenestens beslutninger eller uttalelser.

2.4.9.1 Informasjonsplikt om opplysninger om parten selv

Parten har etter forvaltningsloven §§ 18 til 19 rett til å gjøre seg kjent med alle opplysningene i saken. Når barnevernstjenesten under saksforberedelsen mottar opplysninger om sakens parter, skal barnevernstjenesten legge opplysningene frem for parten slik at han eller hun kan uttale seg om innholdet. Barnevernstjenesten skal legge frem slike opplysninger for parten selv om parten ikke ber om dette. Det betyr ikke nødvendigvis at alle opplysninger som kommer inn i saken løpende må legges frem for partene. Dette kan også gjøres i møter, hvor parten får mulighet til å kommentere aktuelle, nye opplysninger. Dette gjelder likevel ikke i alle tilfeller.

Unntak fra informasjonsplikten gjelder blant annet i følgende typetilfeller

• opplysninger bekreftes av fremstilling parten selv har gitt eller kontrollert i annen anledning
• rask avgjørelse er nødvendig av hensyn til andre parter eller offentlige interesser
• opplysningene ikke har avgjørende betydning for utfallet av vedtaket
• eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv. Dette kan for eksempel være dersom avgjørelsen er i samsvar med partens ønsker.

Parten har størst behov for å få fremlagt opplysninger om seg selv. Før en sak blir avgjort, kan parten ha behov for å kommentere og eventuelt klargjøre opplysninger som barnevernstjenesten har innhentet. Dette er kjernen i informasjonsplikten og er viktig for at parten skal kunne korrigere eventuelle feil, for eksempel i et møtereferat. Når det gjelder opplysninger om forhold som parten selv er nærmest til å kjenne, bidrar informasjonsplikten til å sikre at de aktuelle opplysningene er oppdaterte, korrekte og relevante for saken.

2.4.9.2 Informasjonsplikt om andre opplysninger enn om parten

Også andre opplysninger som barnevernstjenesten mottar, som ikke gjelder parten, bør parten gjøres kjent med. Dette er særlig andre opplysninger av vesentlig betydning som barnevernstjenesten forutsetter at parten har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Det følger av forvaltningsloven § 17 tredje ledd. Ved avveiningen skal det legges vekt på om det er viktig med en rask avgjørelse og om hensynet til parten er tilstrekkelig ivaretatt på annen måte, for eksempel ved at vedkommende er gjort kjent med retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. I enkelte tilfeller vil barnevernstjenesten ha plikt til å legge frem for parten opplysninger som går inn under «bør»-regelen. Utredningsplikten kan etter omstendighetene trekke i den retning.

2.4.9.3 Informasjonsplikt når barn er part i saken

Hvis barnet er part i saken, skal opplysninger som nevnt i forvaltningsloven § 17 annet og tredje ledd også legges frem for barnet. Dette følger direkte av bestemmelsens fjerde ledd. Dette gjelder med mindre barnet har oppgitt at det ikke er nødvendig.

Barnevernstjenesten skal sørge for at barn som har partsrettigheter får muligheten til å utrykke sitt syn på linje med andre parter. Barn som ikke har partsrettigheter, skal også få gi utrykk for sin mening. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2.

Det er ikke regulert uttrykkelig hvordan eller når opplysninger skal legges frem for partene. Dette må barnevernstjenesten selv ta stilling til. Det er viktig at det ikke skjer så sent at partens tilbakemelding ikke kan påvirke avgjørelsen. For å sikre fremdrift i saksbehandlingen kan det virke naturlig å legge frem opplysningene for parten ganske snart etter at de er mottatt

2.4.10 Konsekvenser for barnevernstjenestens saksbehandling på bakgrunn av EMD-avgjørelser

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har i flere dommer fastsatt at norske myndigheter har brutt artikkel 8 i menneskerettskonvensjonen (EMK) om retten til familieliv. På bakgrunn av fellelsene i EMD har Høyesterett tatt flere barnevernssaker til behandling. Tre sentrale dommer ble avsagt av Høyesterett i storkammer 27. mars 2020 (HR-2020-661-S, HR-2020-662-S, HR-2020-663-S). I dommene gjør Høyesterett, og særlig i HR-2020-661-S, omfattende rede for krav som følger av EMK artikkel 8, tidligere barnevernloven og norske prosessregler. Dette gir viktige retningslinjer for hvordan retten til familielivet, slik EMD og Høyesterett forstår denne menneskerettigheten, skal og bør komme til uttrykk i virksomheten til barnevernsmyndighetene. Det gjelder særlige tiltak i tidligere barnevernloven kapittel 4.

I praksis er det snakk om krav som settes til saksbehandlingen. Noen av prinsippene retter seg spesielt mot barneverns- og helsenemndene og domstolene når de vurderer tiltak, men de fleste har direkte betydning også for saksbehandlingen hos barnevernstjenesten. Høyesterett mener selv at det er snakk om en justering av praksis, altså er det behov for å endre saksbehandlingen i barnevernssaker. Føringene fra Høyesterett er rettslig bindende og skal følges opp i barnevernstjenestens virksomhet.

Vurdering av barnets beste sett opp mot foreldrenes interesser

I avgjørelsene vurderer Høyesterett blant annet om avgjørelsene fra EMD har betydning for hvilken vekt som skal legges på hensynet til barnets beste. Høyesterett viser til at EMD anerkjenner at det er bred enighet, også i folkeretten, om at barnets beste er av overordnet betydning («of paramount importance») i alle avgjørelser som gjelder barn (HR-2020-661-S). Samtidig er hensynet til familiens enhet og familiegjenforening i tilfelle av adskillelse en del av retten til familieliv. Både hensynet til barnets beste og til gjenforening av familien skal inngå i den balanserte avveiningen som skal foretas etter EMK artikkel 8 nr. 2.

Praksis fra EMD gir ikke grunnlag for å hevde at hensynet til barnets beste har blitt svekket. De gir imidlertid anvisning om at barnets beste ikke kan vurderes uavhengig av foreldrenes interesser. Selv om barnets beste skal være et overordnet hensyn, må også foreldrenes interesse i å opprettholde familielivet tas med i vurderingen av om tiltak skal iverksettes, og hvilke tiltak. Det må for det første vurderes hva som er barnets beste i det konkrete tilfellet man står overfor. Deretter må det vurderes hvilken vekt dette skal ha, sett opp mot foreldrenes interesse. Høyesterett understreker at hensynet til barnets beste er av overordnet betydning i barnevernssaker. Som utgangspunkt må det legges til grunn at det er best for barnet å bo hos sine foreldre (det biologiske prinsipp). Dette gjelder imidlertid ikke alltid. Der barnets og foreldrenes interesser er i konflikt, må myndighetene foreta en avveining mellom de kryssende interesser. I denne balanseringen skal det legges særlig vekt på hensynet til barnets beste.

Høyesterett kom til at det ikke foreligger noen motstrid mellom praksis fra EMD og de generelle materielle og prosessuelle prinsipper som skal følges ved adopsjon, omsorgsovertakelse og samvær etter tidligere barnevernloven kapittel 4. Dermed var det ikke grunnlag for å sette til side reglene i tidligere barnevernloven eller å tolke dem innskrenkende.

Skjerpende krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon

Høyesterett har understreket i flere avgjørelser betydningen av at forutsetningen om hensyn til familiebånd, både for foreldre og barnet, er godt synlig i begrunnelsen fra barnevernet, barneverns- og helsenemndene og domstolene (HR 2020-662-S og HR 2020-661-S). Det må komme tydelig frem at hensynene er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen mot barnets selvstendige krav på vern om sin helse og utvikling. Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en reell avveining av kryssende hensyn. Dette stiller skjerpede krav til utredning, begrunnelse og dokumentasjon.

Gjenforeningsmålsetting

De norske lovbestemmelsene må praktiseres innenfor de rammer som følger av EMDs praksis. Høyesterett fremhevet at den overordnede målsettingen ved omsorgsovertakelse, både etter norsk rett og EMK, er å oppnå gjenforening av barn og foreldre. Staten har en plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Gjenforeningsmålsettingen kan likevel oppgis hvis

• de biologiske foreldrene er særlig uegnet,
• foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling.
• hvis det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

De viktigste krav til barnevernstjenestens saksbehandling finnes i barnevernsloven og i forvaltningsloven. Forvaltningslovens generelle saksbehandlingsregler gjelder for barnevernstjenestens saksbehandling, jf. barnevernsloven § 12-1 første ledd. I tillegg inneholder barnevernsloven særregler om saksbehandlingen som delvis avviker fra forvaltningslovens regler både for barnevernstjenesten og for barneverns- og helsenemnda.

2.5.1 Adopsjonsloven

Adopsjonsloven regulerer vilkårene som må være oppfylt før barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om adopsjon etter barnevernsloven § 5-10. Loven slår blant annet fast at barn som har fylt 12 år selv må samtykke til å bli adoptert, jf. § 9 andre ledd. Loven slår også fast at fosterforeldre som er samboere, gift eller separert, må adoptere sammen, jf. § 6. Adopsjonsloven regulerer videre rettsvirkningene av en adopsjon, og den adopterte og deres etterkommere sin rett til opplysninger om identiteten til biologiske foreldre.

2.5.2 Offentlighetsloven

Offentlighetsloven regulerer allmennhetens rett til innsyn i saksbehandlingen i offentlig forvaltning. Journalister eller andre interesserte kan be om innsyn i alle saksdokumenter etter offentlighetsloven. Retten til innsyn gjelder i utgangspunktet også overfor barnevernstjenesten, og er begrunnet i hensynet til en åpen og gjennomsiktig saksbehandling. I barnevernssaker vil imidlertid opplysninger om foreldre og barn være underlagt taushetsplikt. Også opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet er taushetsbelagt, og barnevernet kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak.

2.5.2.1 Innsyn etter offentlighetsloven

2.5.2.1.1 Hovedregler om innsyn etter offentlighetsloven

Utgangspunktet er at forvaltningens saksdokumenter og journaler er offentlige så langt ikke noe annet er bestemt i lov eller forskrift. Dette følger av offentlighetsloven § 3. Retten til innsyn gjelder i alle barnevernstjenestens dokumenter, slik som i barnevernssaker, men også i barnevernstjenesten andre saker som for eksempel ansettelser, prosedyrer, rutiner og retningslinjer osv.

Alle kan kreve innsyn hos det organet som har dokumentene eller journalene, og kravet kan skje både muntlig og skriftlig, jf. offentlighetsloven § 28 første ledd.

Det er ikke nødvendig å identifisere seg for å be om innsyn, men man må identifisere den enkelte sak for å kreve innsyn. Dette gjelder ikke når det blir krevd innsyn i journaler, jf. offentlighetsloven § 28 andre ledd. Journaler og registre vil allmennheten som alminnelig regel kunne kreve innsyn i sin helhet.

Innsynskrav kan rettes til alle organ som har dokumentene eller journalene som det kreves innsyn i, og ikke bare hos det organet som er avsender eller mottaker av originalen.

Offentlighetslovens forarbeider (Ot.prp. nr. 102 (2004–2005) og Justis- og beredskapsdepartementets Rettleiar til offentleglova, gir god veiledning til tolkning av loven. Denne veilederen tar sikte på å være et supplement til, og ikke en gjentakelse av, det som følger av disse dokumentene.

Sivilombudets innsynsguide kan også være nyttig å bruke.

Bufdir har også utarbeidet en veileder for mediekontakt som kan gi gode råd om hvordan forholde seg til innsynskrav.

2.5.2.1.2 Unntak fra innsyn

Unntak fra innsynsretten krever hjemmel i lov eller forskrift gitt med hjemmel i lov. Om det foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten må vurderes konkret for hvert enkelt dokument, jf. offentlighetsloven § 29.

2.5.2.1.2.1 Opplysninger som er undergitt taushetsplikt

Det skal gjøres unntak fra innsyn for opplysninger som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, offentlighetsloven § 13 første ledd. Det innebærer at opplysninger som er taushetsbelagte etter barnevernsloven eller andre lover er unntatt fra offentlighet. Taushetspliktbestemmelsene går foran bestemmelsene om offentlighet i offentlighetsloven. Unntaket fra offentligheten gjelder imidlertid bare for de opplysninger i dokumenter som er undergitt taushetsplikt. Øvrige deler av dokumentene er som en hovedregel offentlige. Hele dokumentet er unntatt offentlighet dersom de resterende opplysningene enten gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet, eller de unntatte opplysningene utgjør den vesentlige del av dokumentets innhold, jf. offentlighetsloven § 12.

Også opplysninger om en persons tilknytning til barnevernet er taushetsbelagt. Barnevernstjenesten kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak.

2.5.2.1.2.2 Rett til innsyn ved samtykke

Offentlighetsloven kan gi rett til innsyn i taushetsbelagte opplysninger hvis alle som har krav på taushet samtykker til det, jf. offentlighetsloven § 13. Når opplysningene gjelder et barn, kreves som hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Når barnet har fylt 15 år og har selvstendige partsrettigheter etter barnevernsloven § 12-3, kreves det i tillegg eget samtykke fra barnet.

2.5.2.1.3 Plikten til å vurdere merinnsyn

Når det foreligger et dokument som det etter lovens unntaksregler er adgang til helt eller delvis å nekte innsyn i, skal organet likevel vurdere å gi helt eller delvis innsyn. Organet bør gi innsyn dersom hensynet til offentlig innsyn veier tyngre enn behovet for unntak.

Det kan ikke gis merinnsyn for opplysninger som er underlagt taushetsplikt etter offentlighetsloven § 13. Se punkt 16.2.2.1.

2.5.2.1.4 Frist for behandling av innsynskrav

Offentlighetsloven oppstiller ingen absolutt frist for når et innsynskrav skal behandles. Det følger likevel av offentlighetsloven § 29 første ledd at et innsynskrav skal behandles «utan ugrunna opphald». Dette har vært forstått som 1-3 arbeidsdager (Ot.prp. nr. 102 (2004-2005)s 151). Fristen regnes fra den dag kravet kom inn til forvaltningsorganet, selv om dette er etter arbeidstid. Se uttalelse fra Justis- og beredskapsdepartementet, og nærmere omtale i Brandt m.fl., Offentleglova lovkommentar, s. 428.

Det regnes som et avslag hvis den som har krevd innsyn, ikke har fått svar innen fem dager, og vedkommende kan da bringe saken inn for klageinstansen ved klage på vanlig måte, jf. offentlighetsloven § 32 andre ledd.

2.5.2.1.5 Utforming av innsynsavslag og klageadgang

Hvis forvaltningen kommer til at det foreligger hjemmel for å gjøre unntak fra innsynsretten, skal det utformes et innsynsavslag. Reglene om avslag og begrunnelse er gitt i offentlighetsloven § 31. Avslaget skal inneholde henvisning til den konkrete bestemmelsen (inkludert ledd, punktum, bokstav eller nummer) som gir hjemmel for unntak, jf. offentlighetsloven § 31 første ledd.

Det må i tillegg opplyses om at avslaget kan påklages, og at klagefristen er tre uker etter mottak av avslaget, jf. offentlighetsloven § 32 første ledd siste punktum. Helt eller delvis avslag etter offentlighetsloven skal påklages til det forvaltningsorganet som er nærmest overordnet det forvaltningsorganet som har gjort vedtaket. Hvis barnevernstjenesten fatter vedtaket, er det Statsforvalteren som er klageinstans.

Avgjørelse om å gi innsyn kan ikke påklages, jf. offentlighetsloven § 32. Det at en ikke kan klage på at barnevernstjenesten gir innsyn, innebærer blant annet at tredjeparter som blir berørt av at noen andre får innsyn, ikke har klagerett. Slike tredjeparter kan likevel klage til Sivilombudet dersom de mener det er begått urett ved at det er gitt innsyn, for eksempel fordi de mener at innsynet innebærer brudd på taushetsplikten.

2.5.3 Tvisteloven

Tvisteloven regulerer domstolenes behandling av barnevernssaker. Kapittel 36 har særregler for behandling av tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren. Det følger av barnevernsloven § 14-18 at tvistelovens regler om bevisføring gjelder for barneverns- og helsenemndas saksbehandling så langt de passer.

2.5.4 Kommuneloven

Kommuneloven handler om kommunal organisering, saksbehandling, økonomisk forvaltning og planlegging i kommunene.

Kommuneloven har også regler om interkommunalt samarbeid. Du kan lese mer om dette i punkt 12.5.

2.5.5 Rettshjelploven

Barneverns- og helsenemnda skal sørge for at det blir oppnevnt advokat for de private parter når barnevernstjenesten fremmer en begjæring om tiltak for nemnda. Det kommer frem av barnevernsloven § 14-7. De private partene har rett til fri rettshjelp uten behovsprøving, jf. rettshjelpsloven § 17. Det betyr at foreldrene får dekket utgifter til advokat av det offentlige i forbindelse med barneverns- og helsenemndsbehandling av begjæringen, uavhengig av inntekt. Også advokatens forberedende arbeid i forbindelse med saken dekkes. Forberedelse til sak for barneverns- og helsenemnda anses som å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barnevernstjenesten har bestemt seg for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda.

Foreldrene har også rett til å la seg bistå av advokat i andre barnevernssaker enn de som behandles av barneverns- og helsenemnda, jf. forvaltningsloven § 12. Som hovedregel må foreldrene i slike tilfeller dekke utgiftene selv. Se mer om fri rettshjelp i kapittel 46.

2.5.6 Personopplysningsloven/personvernforordningen (GDPR)

Personvern handler om retten til å få ha sitt privatliv i fred, som er et grunnleggende prinsipp i en rettsstat. Idealet er at den enkelte skal ha råderett over sine egne personopplysninger. Personopplysningsloven (Lov om behandling av personopplysninger av 15. juni 2018 nr. 38) består av nasjonale regler og EUs personvernforordning (GDPR- General Data Protection Regulation). Forordningen ble tatt inn i personopplysningsloven i 2018, og er et sett regler som gjelder for alle EU/EØS-land. Personopplysningsloven og personvernforordningen inneholder en rekke bestemmelser som blant annet stiller krav til behandling av og oppbevaring av personopplysninger.

Ny personopplysningslov trådte i kraft 20. juli 2018. Samtidig ble EUs personvernforordning (GDPR) gjort til norsk rett, jf. personopplysningsloven § 1. Forordningen oppstiller et omfattende generelt personopplysningsregelverk om blant annet grunnleggende prinsipper for behandling av personopplysninger og om vilkårene for å behandle personopplysninger, rettigheter for enkeltpersoner og plikter for behandlingsansvarlige og databehandlere.

Loven og forordningen supplerer bestemmelsene om innsyn i opplysninger med hjemmel i forvaltningsloven og offentlighetsloven, og gir bestemmelser om hvordan man skal rette eller slette/sperre uriktige eller ufullstendige personopplysninger.

Loven og forordningen inneholder også bestemmelser som presiserer adgangen til å gjennomføre enkelte behandlinger av personopplysninger. Bestemmelsene gjelder særlig adgangen til å behandle særlige kategorier av personopplysninger for forskning, arkivformål eller statistiske formål. Videre er det gitt en bestemmelse som fastsetter den norske aldersgrensen for barns samtykke til behandling av personopplysninger ved bruk av informasjonssamfunnstjenester, og en bestemmelse som tillater behandling av fødselsnummer og andre entydige identifikasjonsmidler på nærmere fastsatte vilkår.

2.5.6.1 Innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR)

I dette kapittelet omtales retten til innsyn i personopplysninger etter personopplysningloven og personvernforordningen (GDPR). Dette regelsettet stiller krav til hvordan barnevernstjenesten kan og skal behandle opplysninger om enkeltpersoner. Det gir også enkeltpersoner rettigheter direkte overfor barnevernstjenesten, når det gjelder opplysninger som er samlet inn om dem.

Personopplysninger er alle opplysninger og vurderinger som kan knyttes til noen som enkeltperson. Typiske personopplysninger er navn, adresse, telefonnummer, e-post og fødselsnummer. Et bilde regnes som en personopplysning dersom personer kan gjenkjennes, og lydopptak kan være personopplysninger selv om ingen navn blir nevnt i innspillingen. Biometri, slik som for eksempel fingeravtrykk, er også personopplysninger.

Videre er en IP-adresse i gitte tilfeller også definert som personopplysning.

2.5.6.2 Den registrertes rett til innsyn

Retten til innsyn etter personopplysningsloven og personvernforordningen gjelder i tillegg til innsyn etter forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Innsynsretten innebærer at en registrert kan spørre barnevernstjenesten om hvordan opplysningene om seg behandles og at han eller hun kan be om å få vite hvilke opplysninger virksomheten har lagret om seg. Dette følger av artikkel 15 i personvernforordningen.

Det er flere unntak fra denne innsynsretten Det fremgår av personopplysningsloven § 16. Det er blant annet når det gjelder opplysninger som

• det er påkrevd å hemmeligholde av hensyn til forebygging, etterforskning, avsløring og rettslig forfølgning av straffbare handlinger
• det må anses utilrådelig at den registrerte får kjennskap til av hensyn til vedkommendes helse eller forholdet til personer som står vedkommende nær
• i lov eller med hjemmel i lov er underlagt taushetsplikt
• utelukkende finnes i tekst som er utarbeidet for intern saksforberedelse, og som heller ikke er utlevert til andre, så langt det er nødvendig å nekte innsyn for å sikre forsvarlige interne avgjørelsesprosesser
• det vil være i strid med åpenbare og grunnleggende private eller offentlige interesser å informere om.

Retten til innsyn gjelder uavhengig av om personen er part i en sak etter barnevernsloven eller ikke. Det er likevel slik at taushetspliktbestemmelser i særlovgivningen går foran retten til innsyn etter personvernforordningen artikkel 15, hvis det er motstrid mellom dem. Det er derfor viktig å huske på at opplysninger om en persons tilknytning til en barnevernssak er taushetsbelagt, og barnevernet kan derfor verken bekrefte eller avkrefte forespørsler om en person har tilknytning til en barnevernssak. Hvis innsyn vil røpe at det er en barnevernssak, kan det ikke gis innsyn. Det kan være andre enn partene som er kjent med at det er en barnevernssak, for eksempel slektninger og nettverk som har vært med i et familieråd, fosterforeldre, støttekontakter, besøkshjem osv. I slike tilfeller skal innsynskravet behandles.

2.5.6.3 Rett til innsyn i opplysninger, ikke innsyn i dokumenter

Personopplysningsloven og personvernforordningen gir ikke hjemmel for å kreve innsyn i saksdokumenter. Det er forvaltningsloven og offentlighetsloven som gir rett til dokumentinnsyn. Etter personopplysningsloven kan man bare få informasjon om hvilke opplysninger som er registrert om en selv, og det er ikke det samme som at man får innsyn i selve dokumentet.

2.5.6.4 Behandling av innsynskrav

Hvis barnevernstjenesten nekter å gi innsyn, skal vedkommende ha en skriftlig begrunnelse uten ugrunnet opphold og normalt senest innen en måned. Barnevernstjenesten må også gi en presis henvisning til hvilken unntakshjemmel som er begrunnelsen, altså hvorfor vedkommende ikke får innsyn.

Barnevernstjenesten avgjørelse om å ikke gi innsyn er ikke et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren. Hvis en privatperson har opplevd noe en mener er et brudd på personvernreglene, kan vedkommende klage ved å sende en skriftlig henvendelse til Datatilsynet. Les mer om henvendelse til Datatilsynet på Datatilsynets sider.

Personopplysningsloven og personvernforordningen inneholder også en rekke andre rettigheter for enkeltpersoner, som rett til informasjon, retting, sletting, begrensning av behandling og retten til å protestere m.m.

2.5.7 Arkivloven

Kravene til arkivering av saksdokumenter følger av arkivlova og dens forskrifter. Formålet med arkivlova er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller viktig forvaltningsmessig informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelige for ettertiden. Loven gjelder for barnevernstjenesten.

Barnevernstjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til denne. Barnevernstjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester. Alle relevante opplysninger i en barnevernssak bør av hensyn til barnet bevares for fremtiden.

Arkivloven § 6 pålegger barnevernet «å ha arkiv». Arkivlova § 2 bokstav b definerer arkiv som «dokument» som blir til som et ledd i organets virksomhet. Av denne definisjonen følger det at terskelen for arkivplikt er lav; det kreves ikke at saken er avsluttet eller at den er dokumentert i et saksarkivsystem.

Barnevernstjenesten skal ha et eget arkiv atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.

Se mer om barnevernets arkivplikt i punkt 5.2.

Barnevernet tar en rekke beslutninger (vedtak og andre avgjørelser) som griper inn i privatlivet til barn og familier. Beslutningene kan ha store konsekvenser for dem som blir berørt.

Beslutningenes inngripende karakter gjør at det er svært viktig at hele rekken av handlinger som fører frem til en beslutning (beslutningsprosessen) er korrekt. Barnevernstjenestens saksbehandling må med andre ord følge forvaltningslovens regelverk, forvaltningsrettslige grunnprinsipper og ellers være forsvarlig, jf. barnevernsloven § 1-7.

Riktige avgjørelser forutsetter at barnevernstjenesten har skaffet seg et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag. Et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag forutsetter at saken blir tilstrekkelig utredet. Les mer om utredningsplikten i punkt 2.4.8.

Til beslutningsgrunnlaget hører sakens faktum, det rettslige grunnlaget, analyser og vurderinger.

Hvis beslutningsgrunnlaget ikke er riktig eller tilstrekkelig, er det risiko for at tjenesten treffer uriktige avgjørelser og avgjørelser som ikke er til barnets beste. Jo mer inngripende tiltak det er snakk om, dess større krav stilles det til beslutningsgrunnlaget. Beslutningsgrunnlaget må foreligge før barnevernstjenesten treffer avgjørelse i saken.

3.1.1 Sakens faktum

Barnevernstjenesten må klargjøre faktum i saken, det vil si klargjøre de faktiske forholdene som kan ha betydning for avgjørelsen og hvilke faktiske opplysninger det tas utgangspunkt i.

Beslutningsgrunnlaget må bygge på de faktiske forholdene i saken. Hvis opplysninger står i motstrid til hverandre, må tjenesten ut fra sakens opplysninger ta en beslutning om hva som er det mest sannsynlige faktiske grunnlaget. Tjenesten må i den sammenheng redegjøre for hvorfor noe er viktig eller mindre viktig for barnevernstjenestens vurderinger.

3.1.2 Det rettslige grunnlaget

Barnevernstjenesten må være tydelig på hva som er det rettslige grunnlaget for sine beslutninger, og det må klargjøres hvilke vilkår som må være oppfylt for at rettsregelen kommer til anvendelse.

Sakens faktum er grunnlaget for å kunne ta stilling til om lovens vilkår er oppfylt.

3.1.3 Analyser og vurderinger

Barnevernstjenesten må vise hvilke analyser og vurderinger de har foretatt. Analyser og barnevernfaglige vurderinger vil stå sentralt i vurderingen av om skjønnsmessige vilkår er oppfylt eller ikke.

3.1.3.1 Analyse

Det er viktig at barnevernstjenesten analyserer faktaopplysningene de mottar.

En analyse er en prosess der barnevernstjenesten setter sammen den informasjonen de har om barnet og barnets situasjon med relevant barnevernsfaglig kunnskap. Analysen skal ta utgangspunkt i funnene fra barnevernstjenestens utredning og de problemstillingene eller hypotesene som formuleres underveis.

Barnevernstjenesten må gjennomgå funnene fra utredningen, og betydningen av funnene må vurderes og analyseres. Både risiko- og beskyttende faktorer bør komme frem, og hvilken virkning og risiko dette har for barnet og familien. Ulike innfallsvinkler og perspektiver må drøftes, og funnene veies opp mot hverandre.

Analysen skal gi svar på utredningens problemstillinger og hypoteser, som for eksempel å beskrive et barns behov og hvordan familien kan støttes slik at de får bedre forutsetninger til å ivareta barnets behov. Gjennom analysen er det også sentralt at barnevernstjenesten klarer å identifisere mulige årsaker og forklaringer til problemene. Ved å lansere flere tolkninger av informasjonen vil barnevernstjenesten få et bredere grunnlag for å vurdere hva som er til barnets beste.

3.1.3.2 Barnevernsfaglige vurderinger

Analysen skal munne ut i en balansert vurdering som både viser hva som taler for og mot en konklusjon. Den barnevernsfaglige vurderingen handler om å veie for og imot de mulige tolkninger som kom fram i analysen. Det dreier seg om å drøfte om barnet har behov for tiltak fra barnevernet.

Barnevernstjenesten må dokumentere/synliggjøre de barnevernsfaglige avveiningene og hvilke bestemmelser i barnevernsloven som beslutningene bygger på.

Tiltak som besluttes etter barnevernsloven kapittel 3 til 7 må være basert på en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet. Det må komme tydelig frem at relevante hensyn er vurdert, og hvilken vekt de er tillagt ved avveiningen. (Les i kapittel 2 om sentrale hensyn.) Saksbehandlingen må vise at det er foretatt en «reell avveining» av kryssende hensyn. Alle tungtveiende momenter må være trukket frem og begrunnet. Motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert måte.

Argumentene og momentene må være vurdert i forhold til det konkrete barnet. Det er ikke tilstrekkelig med generelle betraktninger som overordnet kan være eksempler på skadelige forhold i barns oppvekst eller forhold som generelt er elementer som gir gode omsorgsbetingelser for barn.

I den grad avgjørelser bygger på sakkyndiguttalelser, bør det komme frem på hvilken måte barnevernstjenesten har forstått og vektlagt disse.

Basert på beslutningsgrunnlaget må barnevernstjenesten konkludere og fatte beslutninger. Forvaltningslovens kapittel 5 stiller krav til beslutningenes form og innhold, blant annet om skriftlighet. Les mer om dette i kapittel 4.

Barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å dokumentere/skrive ned faktiske opplysninger den blir kjent med (via egne undersøkelser eller mottar fra andre) og som kan ha betydning for avgjørelsen. Barnevernstjenesten skal videre dokumentere det rettslige grunnlaget som beslutningene bygger på, de sentrale barnevernsfaglige vurderingene og avveiningene som ligger til grunn for valg som gjøres. Les mer om dokumentasjonsplikt i kapittel 5.

Barnevernstjenesten kan fatte vedtak om tiltak av svært inngripende karakter. For å ivareta foreldre og barns rettssikkerhet er det derfor spesielt viktig at barnevernstjenesten følger barnevernslovens og forvaltningslovens krav til saksbehandling og utforming av vedtaket.

Et enkeltvedtak er en avgjørelse som gjelder rettigheter eller plikter til en eller flere bestemte personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Forvaltningsloven kapittel 5 gir regler om vedtakets form og innhold, blant annet regler om skriftlighet (§ 23), begrunnelse (§§ 24 og 25) og underretning om vedtaket (§ 27).

4.1.1 Hvilke av barnevernstjenestens avgjørelser er enkeltvedtak?

De fleste avgjørelser i barnevernstjenesten er enkeltvedtak, og blir som regel bare kalt for vedtak. Det gjelder blant annet

• henleggelse av undersøkelse, jf. barnevernsloven § 2-5 andre ledd
• avgjørelse om å iverksette hjelpetiltak, jf. barnevernsloven § 3-1
• frivillig plassering av barn i fosterhjem og barnevernsinstitusjon § 3-2
• avslutning av hjelpetiltak, jf. barnevernsloven § 3-1
• frivillig plassering av barn i atferdsinstitusjon, jf. § 6-1
• avslutning av opphold på atferdsinstitusjon, jf. § 6-2
• hjelpetiltak om ettervern, jf. § 3-6.
• flytting av barn som er under omsorg av barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 5-5.
• midlertidige vedtak i akuttsituasjoner (barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5,).
• En beslutning om adressesperre/nedgradering, jf. folkeregisterloven § 10-4 andre ledd, jf. beskyttelsesinstruksen § 4
• en avgjørelse om avvisning av en sak, jf. forvaltningsloven § 2 tredje ledd. Det er for eksempel avvisning av en forespørsel om å bli ansett som part i en sak, eller avvisning av en klagesak.

4.1.2 Avgjørelser som ikke er enkeltvedtak

En beslutning om å henlegge en melding etter barnevernsloven § 2-1 andre ledd, eller en beslutning om å iverksette undersøkelser etter barnevernsloven § 2-2 er ikke et enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Det samme gjelder når det som ledd i saksbehandlingen fattes såkalt prosessledende avgjørelser. Disse er heller ikke enkeltvedtak. Dette er for eksempel tiltak som iverksettes som ledd i undersøkelsen, for eksempel avgjørelse om

• å innhente informasjon
• hvorvidt det skal oppnevnes sakkyndige og hvilken sakkyndig
• en person er å anse som part
• en part skal gis dokumentinnsyn
• beslutning om bruk av politibistand for å få gjennomført en undersøkelse eller et vedtak etter barnevernsloven § 12-10. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen her.

4.1.3 Enkeltvedtak som treffes av barneverns- og helsenemnda i førsteinstans

Alle andre vedtak om tvang enn akuttvedtak, fattes av barneverns- og helsenemnda. Det gjelder blant annet vedtak om

• medisinsk undersøkelse og behandling, jf. barnevernsloven § 3-7
• behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov, jf. barnevernsloven § 3-8
• omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-1
• atferdsplassering av barn, jf. barnevernsloven § 6-2
• samvær, jf. barnevernsloven § 7-2
• forbud mot flytting av barn, jf. barnevernsloven § 4-3
• fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, jf. barnevernsloven §§ 5-8 og 5-10.

Forvaltningslovens kapittel 4 stiller krav til saksforberedelsen ved enkeltvedtak, blant annet stilles det krav til forhåndsvarsel og plikt til å utrede saken, jf. forvaltningsloven §§ 16 og 17. Les mer om barnevernstjenestens saksforberedelse og om krav til forhåndsvarsel i punkt 4.2.1 og utredningsplikten i kapittel 2.4.8.

Forvaltningslovens kapittel 5 stiller krav til selve vedtaket, slik som regler om skriftlighet, begrunnelse og underretning. Kapittelet gjelder bare avgjørelser som er enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd. Reglene må imidlertid også følges ved de fleste andre beslutninger som barnevernstjenesten tar ut fra alminnelige forvaltningsrettslige krav til forsvarlig saksbehandling. Dette betyr at barnevernstjenesten ofte vil ha en plikt til å gi parten en viss begrunnelse også for avgjørelser som ikke er å anse som enkeltvedtak, særlig hvis de etter sitt innhold og betydning for parten ligger nær opp til enkeltvedtak.

4.2.1 Forhåndsvarsel

En part som ikke allerede ved en søknad eller på annen måte har fått uttalt seg i saken, skal varsles og få anledning til å uttale seg innen en fastsatt frist før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 16 første ledd. Hensynet med forhåndsvarsel er at parten skal få kjennskap til saken og skal ha mulighet til å uttale seg slik at parten kan ivareta sine interesser i saken.

Forhåndsvarslet skal beskrive hva saken gjelder, og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser.

I barnevernssaker er forhåndsvarsel ofte ikke nødvendig, fordi parten skal ha fått uttalt seg i saken i forbindelse med undersøkelsen eller parten har samtykket før det ble fattet vedtak om hjelpetiltak.

Hvis det er nødvendig å gi forhåndsvarsel, må forhåndsvarselet gis i god nok tid før vedtaket fattes. Det må gis i så god tid at parten får tid til å tenke seg om og eventuelt rådføre seg.

Hvis et barn har fylt 15 år eller på annen måte er part i saken, jf. barnevernsloven § 12-3, skal også barnet varsles og få anledning til å uttale seg. Les mer om partsstatus og partsrettigheter i kapittel 6.

Det finnes enkelte unntak fra plikten til å gi forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd. Forhåndsvarsel kan blant annet unnlates når

• varsling ikke er praktisk mulig. Dette vil kunne være tilfellet i akuttsituasjoner når vedtak må fattes umiddelbart.
• forhåndsvarsel vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres. Dette vil kunne være tilfelle hvis det er fare for at barnet vil bli holdt skjult eller kidnappet for å hindre iverksettelsen av et vedtak.
• parten ikke har kjent adresse, og barnevernstjenesten etter en avveining mener at ettersporing vil kreve mer tid og arbeid enn rimelig sett i forhold til partens interesser.
• parten på annen måte har fått kunnskap om at vedtak skal treffes og har hatt rimelig tid og anledning til å uttale seg. Det kan for eksempel være aktuelt i forbindelse med sak i barneverns- og helsenemnda, hvor parten på forhånd er varslet om at saken er sendt til nemnda.
• varsel vurderes av andre grunner som åpenbart unødvendig. Det kan være aktuelt når det fattes et vedtak som er i samsvar med partens ønsker.

4.2.1.1 Skriftlig forhåndsvarsel

Hovedregelen er at barnevernstjenesten skal gi forhåndsvarsl skriftlig. Når det vil være særlig byrdefullt eller når saken haster, kan varslet gis muntlig. For eksempel kan det være aktuelt når det er nødvendig å fatte midlertidig vedtak i akuttsituasjoner.

Les mer om akuttvedtak i kapittel 22.

4.2.2 Vedtakets utforming

Enkeltvedtak skal være skriftlig jf. forvaltningsloven § 23. Hvis et vedtak må fattes umiddelbart, kan det unntaksvis være muntlig. Det kan for eksempel være nødvendig for barnevernstjenesten i en akutt situasjon hvor det ikke er tid til å utforme et skriftlig vedtak. Kravene til begrunnelse i forvaltningsloven §§ 24 og 25 gjelder også i en slik situasjon, og må formidles muntlig til partene. Barnevernstjenesten skal umiddelbart etter at barnet er ivaretatt utforme et skriftlig vedtak.

Skriftlighetskravet er begrunnet med at vedtakets innhold skal bli så klart og entydig som mulig. En muntlig uttalelse kan lettere misforstås.

Hvis barnet er part, skal barnevernstjenesten ved utformingen av vedtaket ta hensyn til barnets alder og mulighet til å forstå vedtaket.

4.3.1 Vedtakets konklusjon

Vedtaket må inneholde en klar og tydelig konklusjon. Konklusjonen bør være så konkret som mulig, for eksempel hvor mange timer med støttekontakt/avlastning som fattes. Hvis det fattes vedtak om råd og veiledning bør det for eksempel også fremgå av vedtaket hvordan veiledningen skal innrettes.

Bakgrunnen for dette er at parten trenger å vite hva den skal samtykke til, eventuelt klage på.

4.3.2 Begrunnelse

Barnevernstjenestens vedtak skal begrunnes. Dette følger av forvaltningsloven § 24 første ledd, jf. barnevernsloven § 12-5. Bakgrunnen for dette er blant annet at parten skal kunne forstå hvorfor et vedtak får det utfallet det gjør. En begrunnelse innebærer at parten får en redegjørelse for hva vedtaket bygger på av faktiske og rettslige forutsetninger, og en forklaring som setter parten i stand til å forstå hvorfor barnevernstjenesten har kommet til det aktuelle utfallet. Begrunnelsen kan føre til større grundighet og nøyaktighet i saksbehandlingen, forståelse fra partens side for at avgjørelsen er riktig og bedre forutsetninger for parten til å vurdere klage.

Et annet hovedhensyn er at det skal være mulig å kontrollere og etterprøve vedtaket.

Forvaltningsloven § 25 første ledd gir nærmere regler om hva begrunnelsen skal inneholde. Barnevernstjenesten skal formulere seg slik at partene forstår hvilke vurderinger og hensyn som ligger til grunn for vedtaket. Forvaltningsloven § 25 gir minimumskravene som gjelder i alle typer saker. I det ligger at barnevernstjenesten ikke bare vil stå fritt til å gi mer utførlige begrunnelser enn det har plikt til, men at det også kan følge av sakens art og viktighet at vedtaket må begrunnes mer utførlig og nøyaktig enn det som følger av § 25. Barnevernstjenestens vedtak vil ofte falle inn i denne kategorien, og i barnevernsloven § 12-5 tydeliggjøres det hvilke krav som stilles til begrunnelse av barnevernets vedtak. Bestemmelsen gjelder for både det kommunale og statlige barnevernet.

Begrunnelsen må utformes samtidig med at vedtaket treffes.

Kravene til begrunnelse gjelder også når barnevernstjenesten endrer sitt vedtak etter klage, jf. forvaltningslovens § 33.

4.3.2.1 Rettslig grunnlag

Begrunnelsen skal vise til de rettsregler vedtaket bygger på, jf. forvaltningsloven § 25 første ledd. Innholdet i reglene skal gjengis i den grad det er nødvendig for at parten skal forstå vedtaket. Barnevernstjenesten kan ikke la være å gjengi regelhenvisninger med den begrunnelse at det antas at partene er kjent med reglene gjennom egen advokat.

4.3.2.2 Faktiske forhold

Det skal komme frem av barnevernets vedtak hvilke faktiske opplysninger som er lagt til grunn for avgjørelsen, jf. barnevernsloven § 12-5 og forvaltningsloven § 25 andre ledd. Begrunnelsen må fremheve de avgjørende og kritisk viktige opplysningene for vedtakets utfall. Vedtaket må skille beskrivelser av faktum, hva som har skjedd, observasjoner og faktiske opplysninger, fra vurderinger av hvilken betydning dette har. Det skal komme frem av vedtaket hva som er barnets mening. Les mer om dette i punkt 4.3.2.7.

Det må komme tydelig frem av vedtaket at lovens vilkår er beskrevet og vurdert opp mot de konkrete forholdene i saken, og at vilkårene er vurdert oppfylt/ikke oppfylt. Med det menes for eksempel at vilkåret om «særlig behov» for hjelpetiltak må vurderes og tolkes, slik at det går frem av vedtaket at familien har et behov som er større enn for familier i alminnelighet.

4.3.2.3 Barnevernsfaglige vurderinger og avgjørende hensyn

Det skal komme frem av barnevernets vedtak hvilke barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for avgjørelsen, herunder hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også komme frem av vedtaket. Dette følger av barnevernsloven § 12-5.

De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøvelse av barnevernstjenestens skjønn, bør nevnes, jf. forvaltningsloven § 25 tredje ledd. Alle tungtveiende momenter må være trukket frem og vurdert, og motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert måte. Dette kan også utledes av forsvarlighetskravet, jf. barnevernsloven § 1-7. Saksbehandler må bevisstgjøre seg de vurderingene som gjøres, slik at tiltakene som iverksettes gir barnet riktig hjelp.

4.3.2.4 Skjerpet krav til begrunnelse ved inngripende vedtak

Forvaltningsrettslige prinsipper gjør at kravene til begrunnelse i et vedtak, skjerpes jo mer inngripende vedtaket er. (Prop. 169 L (2016-2017 punkt 10.4.4) Jo mer inngripende tiltak det er snakk om, desto større krav stilles det til en grundig begrunnelse.

Vedtak om tvang, for eksempel ved omsorgsovertakelser, fattes av barneverns- og helsenemnda. Barnevernstjenesten må likevel forberede saken og sikre at den er forsvarlig utredet og at beslutningsprosessen har vært god. I ansvaret for å forberede saken for nemnda og i kravet til forsvarlig utredning ligger at barnevernstjenesten i sitt saksfremlegg må vise til sine barnevernfaglige vurderinger og begrunnelser. Kravet til skjerpet begrunnelse vil derfor primært få betydning for barnevernstjenesten når barnevernstjenesten utarbeider sin begjæring til nemnda. Det må komme frem av saksfremlegget om mindre inngripende tiltak er blitt vurdert, og hvorfor de ikke ble ansett som tilstrekkelige Det er for eksempel nødvendig å beskrive hvorfor det ikke er nok med hjelpetiltak i stedet for vedtak om omsorgsovertakelse.

Skjerpet krav til begrunnelse vil også ha betydning når barnevernstjenesten fatter akuttvedtak. En del hjelpetiltak er også inngripende for familiene de retter seg mot, da de i større eller mindre grad kan oppleves som «frivillig tvang», og det derfor kan stilles spørsmål ved hvor reelt samtykket i realiteten er. Det er også i disse vedtakene nødvendig at det er et skjerpet krav til begrunnelsen.

4.3.2.5 Særlig om barnets sårbarhet

Hvis barnet er særlig sårbart, og det er avgjørende i vurderingen av vedtakets konklusjon, bør barnevernstjenesten så langt det er mulig gi en konkret begrunnelse av barnets sårbarhet. Barnevernstjenesten bør vise til de faktiske forhold som gjør barnet særlig sårbart, årsaken til sårbarheten, hva den består i, om den kan avhjelpes med hjelpetiltak, og hvilken betydning sårbarheten har for barnets omsorgssituasjon. Det bør også forklares hva den konkrete sårbarheten betyr for de kravene som stilles til den som skal ha omsorgen for barnet. Bakgrunnen er at det kan være vanskelig for utenforstående å ta stilling til om et tiltak har vært nødvendig når det forklares, uten nærmere utdyping. Det kan derfor være grunn for å skrive på en forståelig måte hvorfor det er nødvendig å treffe et vedtak. Det er ikke tilstrekkelig å begrunne tiltaket for eksempel i «barnets sårbarhet».

4.3.2.6 Særlig om mangler ved foreldrenes omsorgsevne

Hvis det er mangler ved foreldrenes omsorgsevne som er begrunnelse for barnevernstiltaket, bør det beskrives hva den manglende omsorgsevnen består i. Det er ikke tilstrekkelig å bare vise til at foreldrene «mangler omsorgskompetanse» eller lignende, uten nærmere forklaring.

4.3.2.7 Barnets mening må komme frem av vedtaket

Barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet, jf. barnevernsloven § 1-4. Barnets mening vil være en viktig del av beslutningsgrunnlaget. For et barn kan det være vanskelig å forstå og akseptere hvorfor avgjørelser blir tatt, når barnets synspunkter ikke er synliggjort som en del av vurderingen.

Hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt skal komme frem av vedtaket fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 12-5. Hvis vedtaket avviker fra hva som har vært barnets syn i saken, skal dette begrunnes. Dokumentasjonskravet skal sikre at barnevernstjenesten aktivt sørger for at barnets synspunkter blir innhentet i saken. (Prop. 169 L (2016-2017) punkt 10.4.4.) Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnets rett til medvirkning i barnevernsloven § 1-4. Les mer om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

4.3.2.8 Vurdering av barnets beste og hensynet til familiebånd

Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barnevernets tiltak skal være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Det skal komme frem av vedtaket hvordan barnets beste er vurdert. Det følger av barnevernsloven § 12-5 siste punktum.

Hensynet til familiebånd omfatter både barnets og foreldrenes familiebånd. I barnevernets vedtak må det komme frem at det er foretatt en reell avveining av de motstridende interesser, og hvilken vekt hensynet til familiebånd, for både barn og foreldre, er tillagt i vurderingene. Dersom tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste, jf. Prop. 133L kapittel 25.

4.3.3 Andre opplysninger vedtaket må inneholde

Vedtaket skal også opplyse om

• muligheten til å klage
• klagefrist
• klageinstans
• om fremgangsmåten ved klage
• retten etter forvaltningsloven § 18 til å se sakens dokumenter. Det følger av forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Når forholdene gir grunn til det, skal vedtaket også opplyse om

• adgangen til å søke fritt rettsråd
• forvaltningsorganenes veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11
• adgangen til å få tilkjent sakskostnader etter forvaltningsloven § 36

Les mer om adgangen til å søke fritt rettsråd og adgang til å få tilkjent saksomkostninger i punkt 4.5.7 og barnevernstjenestens veiledningsplikt i kapittel 9.

Barnevernstjenesten skal gi skriftlig melding om vedtak til sakens parter, jf. forvaltningsloven § 27. Hvis en part er representert ved fullmektig, skal melding om vedtak vanligvis sendes fullmektigen, jf. forvaltningsloven § 12 tredje ledd. Hvis det er hensiktsmessig, kan parten også få melding direkte fra barnevernstjenesten. Kopi av meldingen bør i så fall sendes til fullmektigen. Parten kan selv kreve å bli informert ved siden av eller i stedet for fullmektigen.

Et barn over 15 år som er part i saken skal også informeres om vedtaket, i tillegg til at barnevernstjenesten må informere foreldrene, eventuelt verge eller andre med foreldreansvar. Det følger av forvaltningsloven § 27 første ledd annet punktum. Les mer om barn som er part i saken i kapittel 6.3.

Barnevernstjenesten har også en plikt til å gi barn som ikke er part i saken tilbakemelding om utfall av et vedtak. Dette følger av barnevernstjenestens plikt til å gi informasjon i forbindelse med barnets rett til medvirkning, jf. barnevernsloven § 1-4.

Barnevernstjenestens taushetsplikt er i utgangspunktet til hinder for at melding om vedtaket gis til andre enn sakens parter. Det gjelder for eksempel en samværsforelder som ikke er part i saken. Men barnevernstjenesten bør som regel informere samværsforelder om vedtaket.

Barnevernsloven åpner også for å gi denne type informasjon til offentlige organer når vilkårene i barnevernsloven §§ 13-1 og 13-3 åpner for det. Les mer om barnevernstjenestens taushetsplikt og adgang til å dele informasjon med andre i kap. 14–17 og om barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding til melder i kapittel 20.14.

4.5.1 Klageadgang eller annen rettslig klageinteresse

Et enkeltvedtak kan klages på av den som er part eller annen med rettslig klageinteresse, til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet barnevernstjenesten, jf. forvaltningslovens §28. Hvem som er part, følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Dette kan du lese mer om i kapittel 6.

Klagen skal rettes til det organet som har fattet vedtaket, altså barnevernstjenesten, jf. forvaltningsloven § 32. Dette for at barnevernstjenesten selv skal ta stilling til om klagen gir grunnlag for å omgjøre vedtaket. Les mer om dette i punkt 4.5.6. Unntaket er barnevernstjenestens midlertidige vedtak om tvang i akuttsituasjoner, hvor klagen etter barnevernsloven § 14-23 skal fremmes direkte til barneverns- og helsenemnda. Les mer om det i kapittel 22.5.3-22.5.5. Andre enn parten kan også klage på et vedtak hvis vedkommende har «rettslig klageinteresse», jf. forvaltningsloven § 28. Ved rettslig klageinteresse stilles det normalt krav om konkret, praktisk og aktuell interesse i en rettslig avklaring på vedtaket. Om noen har rettslig klageinteresse må avgjøres konkret i den aktuelle saken. Det kreves ikke like sterk tilknytning til saken for å oppnå klagerett som det kreves for å oppnå partsrettigheter, jf. forvaltningsloven § 28.

I en barnevernssak vil sjelden andre enn sakens parter ha rettslig klageinteresse.

I særlige tilfeller kan det tenkes at fosterforeldre kan ha klagerett uten at de er å anse som parter i saken. Dette vil kunne være vedtak som berører fosterforeldrene i stor grad. Det kan for eksempel være tilfelle ved vedtak om flytting fra fosterhjemmet etter barnevernsloven § 5-5. Prop. 133 L (2020-2021) punkt 15.1.2.

Samværsforeldre uten partsstatus har normalt ikke rettslig klageinteresse når det gjelder hjelpetiltak hos bostedsforelder. Se også tolkningsuttalelse fra Bufdir.

4.5.2 Klagefrist

Fristen for å klage er tre uker regnet fra det tidspunkt underretning om vedtaket kom frem til parten, jf. forvaltningsloven § 29 første ledd.

Selv om klagefristen er oversittet, kan likevel klagen i visse tilfeller tas under behandling, jf. forvaltningsloven § 31. Klagen kan for det første tas under behandling hvis parten eller hans/hennes fullmektig ikke har skyld i fristoversittelsen. Et eksempel på dette er at parten eller hans/hennes fullmektig har vært syk eller har vært bortreist. Klagen kan også tas under behandling hvis det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd. I barnevernssaker vil slike særlige grunner ofte foreligge, da vedtaket gjerne gjelder spørsmål som har stor betydning for barnet og familien. I vurderingen av om klagen skal tas opp til behandling eller ikke, skal det legges vekt på om endring av vedtaket kan medføre skade eller ulempe for andre.

Klagen kan ikke tas til behandling som klagesak hvis det er gått mer enn ett år siden vedtaket ble truffet. Det følger av forvaltningsloven § 31 siste ledd.

Et vedtak kan av og til omgjøres uten at det er klaget på vedtaket. Les mer om vilkår og frister for dette i punkt 4.5.8.

4.5.3 Krav til klagen

En klage skal normalt være skriftlig og undertegnet av klageren eller hans fullmektig, jf. forvaltningsloven § 32. Klagen skal nevne det vedtak det klages over, og den endring som klageren ønsker. Klagen bør i tillegg opplyse om hvilke endringer som ønskes i vedtaket og nevne de grunner klagen støtter seg til.

4.5.4 Veiledning til å klage på enkeltvedtak

Barnevernstjenesten har en alminnelig veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Les om dette i kapittel 9. Det gjelder også når parten har behov for veiledning i forbindelse med en klage på barnevernstjenestens vedtak. Barnevernstjenesten skal om nødvendig hjelpe den som ønsker å klage med å sette opp klagen skriftlig. Klager har krav på å få vite hvem som er klagens adressat og om hvilke krav som stilles til klagens form og innhold, jf. forvaltningsloven § 32, og klager må eventuelt få hjelp til å rette opp feil og mangler når det er nødvendig. Videre skal barnevernstjenesten informere partene om retten til advokat og muligheten for at en advokat bistår med å fremme klagen. Dette innebærer imidlertid ikke at parten har krav på at barnevernstjenesten dekker utgiftene.

4.5.5 Klageinstans på barnevernstjenestens vedtak

Statsforvalteren er klageinstans for enkeltvedtak truffet av barnevernstjenesten. Det følger av barnevernsloven § 12-9 første ledd. Klageadgangen gjelder ikke saker som hører under barneverns- og helsenemndas myndighetsområde, jf. § 12-9 tredje ledd.

Barneverns- og helsenemnda er klageinstans for akuttvedtak som fattes av barnevernstjenesten. (Barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5). I tillegg er nemnda klageinstans på flyttevedtak etter barnevernsloven § 5-5.

4.5.6 Barnevernstjenesten behandling av klage over enkeltvedtak

Ved barnevernstjenestens behandling av en klagesak gjelder forvaltningsloven kapittel 4 og 5 hvis ikke annet følger av forvaltningsloven § 33. Barnevernstjenesten skal gjøre de undersøkelser som klagen gir grunn til, og kan oppheve eller endre sitt vedtak hvis de finner klagen begrunnet, jf. forvaltningsloven § 33 andre ledd. Barnevernstjenesten skal avvise klagen når vilkårene for å behandle den ikke foreligger, for eksempel fordi vedkommende ikke har klagerett. Hvis vedkommende ikke har partsrettigheter, vil han/hun også normalt mangle klagerett. Et unntak fra dette er at barneverns- og helsenemnda kan gi fosterforeldre adgang til å klage på vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5. Dette følger av barnevernsloven § 9-8 andre ledd. Avvisning av en klage er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 28 tredje ledd og kan påklages.

Hvis barnevernstjenesten opprettholder vedtaket, det vil si ikke finner grunnlag for å endre eller oppheve sitt vedtak, skal klagen oversendes til Statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 12-9. Sammen med klagen må barnevernstjenesten sende over en redegjørelse av saken faktum, klagens anførsler og begrunnelse for opprettholdelse av vedtaket. Redegjørelsen sendes med kopi av sakens dokumenter og klagen til Statsforvalteren for videre klagebehandling snarest mulig. Det bør sendes et foreløpig svar hvis det tar uforholdsmessig lang tid å behandle klagen, jf. forvaltningsloven § 11 a. Kopi av redegjørelsen bør sendes til den som har påklaget vedtaket, med mindre det kommer frem opplysninger som vedkommende ikke har rett til å se.

Klage over flyttevedtak etter barnevernsloven § 5-5 skal behandles av barneverns- og helsenemnda. Klagesakene skal forberedes av barnevernstjenesten etter bestemmelsene i forvaltningsloven § 33 første til fjerde ledd. Det følger av barnevernsloven § 14-8.

Barnevernstjenesten skal ved en klage varsle andre parter om at det er inngitt klage over vedtaket. Dette kan for eksempel være foreldre når fosterforeldrene påklager barnevernstjenestens vedtak om flytting av barn etter § 5-5. Disse skal motta kopi av klagen og gis en frist til å uttale seg, jf. forvaltningsloven § 33 tredje ledd.

4.5.7 Saksomkostninger

Forvaltningsloven inneholder regler om dekning av saksomkostninger i forbindelse med klager i barnevernssaker. En part får dekket vesentlige kostnader som har vært nødvendig for å få endret et vedtak til sin fordel (forvaltningsloven § 36 første ledd). Dette vil i hovedsak være utgifter til advokat. Hva som er nødvendig må avgjøres ut ifra en konkret vurdering. Sentrale momenter i denne vurderingen vil være sakens karakter og kompleksitet, og barnevernstjenestens vilje og holdning til å respondere på partenes henvendelser. Hvis endringen av vedtaket skyldes partens egne forhold eller forhold utenfor partens og barnevernstjenestens kontroll, eller dersom andre særlige forhold taler mot det, har ikke parten rett til dekning av saksomkostningene.

Hvis endringen av vedtaket skyldes at det har kommet frem nye opplysninger i saken, vil retten til dekning av saksomkostninger som hovedregel være avskåret. Unntaket fra dette er hvis vedtaksorganet (barnevernstjenesten) ikke hadde opplyst saken godt nok før det ble fattet vedtak, og som følge av dette ble det fattet vedtak på feil faktagrunnlag.

Spørsmål om sakskostnader i forbindelse med klage, skal avgjøres av samme instans som avgjør spørsmålet om endring av vedtaket, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Det vil si enten barnevernstjenesten hvis den endrer sitt eget vedtak, eller statsforvalteren (klageinstansen). Kravet må settes frem senest tre uker etter at melding om det nye vedtaket er kommet frem til parten. Både underinstansen og klageinstansen kan forlenge fristen, jf. forvaltningsloven § 36 tredje ledd. Avslag på krav om dekning av saksomkostninger kan påklages etter reglene om klage i forvaltningsloven.

Parten har krav på informasjon om retten til å kreve saksomkostninger når et vedtak endres. Slik informasjon kan unnlates når det er usannsynlig at parten har vesentlige saksomkostninger eller det kan antas at vedkommende eller hans/hennes fullmektig kjenner denne retten. Hvis det i andre tilfelle vil være rimelig at spørsmålet om saksomkostninger blir vurdert, bør veiledning gis til parten om dette, jf. forvaltningsloven § 36 fjerde ledd.

4.5.8 Omgjøring av vedtak uten klage

Et vedtak vil i en del tilfeller kunne omgjøres uten at det er påklaget. Det fremgår av forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav a)-c). Selv om vedtaket ikke er påklaget, kan barnevernstjenesten omgjøre eget vedtak hvis

a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, eller

b) underretningen om vedtaket ikke er kommet frem til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, eller

c) vedtaket må anses ugyldig.

Etter det første alternativet er det fri adgang til å omgjøre til gunst for partene i saken. Det er tilstrekkelig at omgjøring vil virke nøytralt overfor parten. Slik bestemmelsen er formulert, kan omgjøring skje selv om det er til skade for en part hvis dette er en part som vedtaket ikke retter seg mot eller direkte tilgodese.

Etter det andre alternativet kan barnevernstjenesten omgjøre sitt vedtak både der underretning ennå ikke er sendt til parten, og der underretningen ennå ikke er kommet frem. Det er ikke adgang til å omgjøre vedtaket bare fordi parten ennå ikke har gjort seg kjent med det.

Etter det tredje alternativet kan omgjøring skje hvis vedtaket anses «ugyldig». Rekkevidden av dette alternativet beror på reglene om når et vedtak er ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41 og ulovfestede ugyldighetsregler.

Er noen av vilkårene som nevnt over oppfylt, kan også klageinstansen, Statsforvalteren, omgjøre vedtaket, jf. forvaltningsloven § 35 andre ledd.

Statsforvalteren kan i noen tilfeller omgjøre barnevernstjenestens vedtak til skade for en part selv om vedtaket ikke er påklaget. En slik omgjøring kan skje selv om vilkårene i forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav b og c ikke er til stede hvis hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier dette. Det følger av § 35 tredje ledd. Denne omgjøringsadgangen er imidlertid tidsbegrenset. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må sendes parten innen tre uker etter at melding om barnevernstjenestens vedtak ble sendt parten. Innen tre måneder etter samme tidspunkt må melding om at vedtaket er omgjort være sendt parten.

4.5.9 Statsforvalterens behandling av klage

4.5.9.1 Statsforvalterens behandling av klage på enkeltvedtak

Statsforvalteren skal behandle klager på barnevernstjenestens vedtak i samsvar med barnevernsloven § 12-9. Statsforvalteren skal avvise saken hvis vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, jf. forvaltningsloven § 34 første ledd. Statsforvalteren er ikke bundet av at barnevernstjenesten har funnet at vilkårene for å behandle klagen foreligger. Forvaltningsloven § 31 har imidlertid regler for oppreisning for oversittelse av klagefristen.

Statsforvalteren har ansvaret for at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven § 33 femte ledd. Statsforvalteren kan dermed pålegge barnevernstjenesten å undersøke saken nærmere. I en slik situasjon bør partene motta en orientering om dette fra Statsforvalteren.

Statsforvalteren kan prøve alle sider av vedtaket, så vel de rettslige som de skjønnsmessige. Videre kan nye omstendigheter vurderes. Det følger av forvaltningsloven §34 andre ledd og barnevernsloven § 12-9 andre ledd. Statsforvalteren kan stadfeste vedtaket, oppheve det eller henvise saken til helt eller delvis ny behandling hos barnevernstjenesten.

Statsforvalteren kan ikke endre vedtaket til skade for den som har klaget, med mindre klagerens interesser må vike for hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser, jf. forvaltningsloven § 34 tredje ledd. Hensynet til barnet vil kunne være en slik interesse. Melding om en slik endring må være sendt klageren innen tre måneder etter at barnevernstjenesten mottok klagen.

Hvis Statsforvalteren i forbindelse med klagebehandlingen finner at det bør settes i verk tiltak som hører under barneverns- og helsenemndas myndighetsområde, kan de fremsette slikt forslag overfor nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8 fjerde ledd. I så fall gjelder saksbehandlingsreglene i barnevernsloven kapittel 14. Statsforvalterens adgang til å fremme sak er forutsatt benyttet kun i unntakstilfeller hvis det foreligger kvalifisert faglig uenighet.

Hvis Statsforvalteren gir klager medhold, og vedtaket ikke kan settes i verk straks, kan de bestemme at det straks skal settes i verk midlertidige tiltak som kan dekke det øyeblikkelige behovet, jf. barnevernsloven § 12-9 andre ledd. Det kan for eksempel tenkes at Statsforvalteren gir klageren medhold i at det er behov for en plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernsloven § 3-2. Statsforvalteren kan da bestemme at det skal iverksettes midlertidig tiltak i hjemmet, for eksempel ulike avlastningstiltak, inntil egnet fosterhjem eller institusjonsplass kan fremskaffes.

Statsforvalterens vedtak skal begrunnes i samsvar med kravene i forvaltningsloven § 24 første ledd og forvaltningslovens § 25. Statsforvalteren må i begrunnelsen oppgi hvilke lovbestemmelser vedtaket bygger på. Begrunnelsen kan bare unnlates i den utstrekning dette følger av forvaltningsloven § 24 tredje ledd.

Partene skal underrettes om Statsforvalterens vedtak i samsvar med forvaltningsloven § 27. Underretningen bør alltid gis skriftlig. Hvis underretningen unntaksvis blir gitt muntlig, skal den bekreftes skriftlig.

Statsforvalterens avgjørelse i klagesak etter barnevernsloven kan ikke påklages videre til departementet. Der Statsforvalteren omgjør et vedtak uten klage jf. forvaltningsloven § 35, vil imidlertid vedtaket kunne påklages til departementet.

Barnevernstjenestens saksbehandling må bygge på skriftlighet og nødvendig dokumentasjon. Dokumentasjon er et viktig arbeidsverktøy for de ansatte i barnevernstjenesten. Det er nødvendig for å sikre kontinuitet, etterprøvbarhet av grunnlag for beslutninger, barns mulighet til senere å få avklart viktige sider ved sin egen historie, og ikke minst for å sikre at kommunens barnevernledelse kan kontrollere og avdekke svikt. Barnevernstjenesten må derfor ha rutiner for hvordan dokumentasjonen journalføres, saksbehandles og arkiveres/bevares.

Kravet til skriftlighet og nødvendig dokumentasjon betyr at det i hver enkelt barnevernssak skal opprettes en «barnevernsmappe» hvor sakens dokumenter og opplysninger fortløpende legges inn, inkludert faktiske opplysninger og faglige vurderinger som er relevante for saken.

Også arkivloven, personopplysningsloven, forvaltningsloven og offentlighetsloven har betydning for barnevernstjenestens behandling og dokumentasjon av saks- og personopplysninger, herunder oppbevaring, lagring, retting, sletting og innsyn i opplysninger.

Dokumentasjonsplikt betyr at barnevernstjenesten må synliggjøre sitt arbeid i saken, altså at de må synliggjøre hva tjenesten har gjort og hvorfor de har gjort det. Å synliggjøre betyr i praksis å skrive ned de opplysninger man mottar og vurderinger som blir gjort, og at disse nedtegnelsene sammen med dokumenter som henholdsvis sendes ut og kommer inn blir lagt inn i barnevernsmappen. Dette må skje på alle stadier i en barnevernssak; i melde- og undersøkelsesfasen, når kommunen enten henlegger saken uten å iverksette tiltak eller selv fatter vedtak om tiltak eller fremmer en sak for nemnda, samt ved valg av plasseringssted, herunder Bufetats valg av institusjonsplass. Dokumentasjon av opplysninger og faglige vurderinger er også sentralt ved oppfølging og evaluering av igangsatte tiltak og når saken avsluttes.

Skriftlighet er nødvendig for å sikre at opplysninger som er nødvendige og relevante for en forsvarlig saksbehandling kan finnes igjen.

5.1.1 God og forsvarlig dokumentasjon er en viktig rettssikkerhetsgaranti

Rettssikkerheten for foreldre og barn blir svekket når saksmappen ikke inneholder en skriftlig dokumentasjon av hva som er gjort, hvilken informasjon som henholdsvis er innhentet og sendt ut og hvilke vurderinger som er gjort.

Nedtegning av barnevernets handlinger, skjønnsmessige vurderinger og faglige analyser underveis i saken er avgjørende for de muligheter barn og foreldre har til å ivareta sine interesser og synspunkter. Informasjonen er også viktig for at barnet i ettertid skal kunne forstå sin egen historie, og hvordan og hvorfor barnevernet handlet som de gjorde.

For barnevernstjenesten har dokumentasjonen avgjørende betydning for dens egen saksbehandling, for eksempel som grunnlag når det skal foretas vurderinger av hvilke tiltak som er riktige å sette inn i en familie.

En god dokumentasjonspraksis er også viktig for det tilfellet at saksbehandlere i barnevernstjenesten byttes ut, og for de tilfellene hvor barnet flytter mellom kommuner. Dokumentasjon er med andre ord viktig for å sikre kontinuitet i en barnevernssak. Ved mangelfull dokumentasjon kan ny saksbehandler, eller ny barnevernstjeneste hvis barnet flytter til ny kommune, gå glipp av viktig informasjon som de ellers ville kunne bygge videre på som grunnlag for å gi treffsikker hjelp.

Videre er dokumentasjonen som ligger i barnets saksmappe helt avgjørende for at andre myndigheter og organer skal kunne etterprøve, føre kontroll og tilsyn med barnevernstjenestens vurderinger og beslutninger.

Dokumentasjon er også et helt nødvendig premiss for god internkontroll. Les om internkontroll i kapittel 12.9.

5.1.2 Rettslig grunnlag for dokumentasjonsplikt

Barnevernstjenesten har plikt til å føre en journal for hvert enkelt barn. Det følger av barnevernsloven § 12-4.

Journalplikten gjelder i alle ledd av barnevernets saksbehandling, og gjelder for både barnevernstjenesten og Bufetat. Dette inkluderer også private, statlige og kommunale institusjoner (Prop. 133 L (2022-2021) kapittel 25.

I barnevernsloven § 2-1 andre ledd er det eksplisitt presisert lovfestet at dersom barnevernstjenesten henlegger en bekymringsmelding uten undersøkelse, skal den begrunne henleggelsen skriftlig. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger.

Det følger også av forvaltningsloven § 11 d at muntlige opplysninger som har betydning for saken skal skrives ned hvis det er mulig, og forvaltningsloven §§ 17 og 18 forutsetter også skriftlighet for at henholdsvis utredningsplikten og partenes innsynsrett skal kunne anses oppfylt.

5.1.3 Hvilke opplysninger skal nedtegnes?

Utgangspunktet er at journalen skal inneholde alle vesentlige og faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som barnevernet bygger sin saksbehandling på og som kan ha betydning for de beslutninger og vedtak som treffes. Dette følger av barnevernsloven § 12-4 første ledd andre setning.

I Prop 133L (2020-2021) kap. 25 er journalpliktens innhold nærmere beskrevet. Journalen skal inneholde:

• alle vesentlige faktiske opplysninger, herunder nødvendig informasjon om barnet og barnets omsorgssituasjon, hvordan barnevernstjenesten har handlet i saken, møtereferater, hvordan barnet har fått medvirke, hva som er barnets mening, vedtak som er fattet
• beskrivelser av de barnevernsfaglige vurderinger og avveininger som er gjort. Dette omfatter saksrelevante drøftinger og faglige analyser, evaluering av tiltak, hvilken vekt barnets mening og hensynet til familiebånd er tillagt i vurderingene, og lignende.
• vurderinger som gjøres selv om det ikke blir gjort endringer for barnet eller familien.

Ved for eksempel vurderinger av samværet for et barn under omsorg, er det av stor betydning at det dokumenteres at vurderingen er gjort selv om det ikke medfører endring. Barnevernstjenesten må da skrive ned sine barnevernsfaglige vurderinger av hvorfor samværet ikke utvides eller innskrenkes, og hvilke avveininger som ble gjort. Hvis det mangler slik dokumentasjon, kan det fremstå som at barnevernstjenesten ikke har fulgt opp barnet og familien, selv om det faktisk er gjort. Dokumentasjon av denne type vurderinger kan ha stor betydning for etterfølgende behandling av saken i nemnd og domstol, samt i ettertid dersom barnet og familien ønsker å gjennomgå saken.

Hvilke dokumenter og opplysninger barnevernsmappen skal inneholde må avgjøres etter en konkret vurdering av det enkelte dokument. Hvorvidt noe er et dokument som skal dokumenteres i barnevernsmappen, må vurderes ut fra innholdet i dokumentet. Det er ikke teknologien eller formatet som avgjør om noe er et dokument. Det kan for eksempel være en e-post, en video, en SMS, et tradisjonelt brev på papir, eller en PDF-fil. Et dokument har verdi som dokumentasjon når det kan brukes som bekreftelse eller bevis i etterkant, for eksempel i en sak for barneverns- og helsenemnda eller ved behandling av en klage. Hvis et dokument kan være med på å avgjøre utfallet av saksbehandlingen eller som tilleggsinformasjon i saken på et senere tidspunkt, har det verdi som dokumentasjon. I tillegg er det de dokumenter som har blitt sendt, mottatt eller lagt frem av barnevernstjenesten som skal journalføres.

Departementet kan gi forskrift om nærmere krav til journalplikten og innholdet i journalen, jf. barnevernsloven § 12-4 andre ledd. Slik forskrift er foreløpig ikke gitt.

Barnevernstjenestens dokumenter skal lagres og oppbevares i henhold til arkivloven og forskrift til denne. Formålet med arkivloven er blant annet å sikre dokumenter som inneholder rettslige eller viktige forvaltningsmessig informasjon, slik at disse kan bli tatt vare på og gjort tilgjengelig for ettertiden. Arkivloven pålegger alle offentlige virksomheter å ha arkiv. Arkivering handler om lagring av dokumenter for ettertiden. Offentlige organer har plikt til å arkivere alle dokumenter som blir til som ledd i organets virksomhet, enten det er et dokument som kommer inn til organet, eller et dokument som organet selv produserer. Det er en generell plikt for forvaltningen til å oppbevare dokumenter og annet materiale som inneholder taushetsbelagte opplysninger på en forsvarlig måte. Det følger av forvaltningsloven § 13 c. Færrest mulig ansatte i det organ som behandler saken, og ingen uvedkommende, skal gis adgang til opplysningene. Hvis bestemmelsen ikke overholdes, kan dette være et brudd på taushetsplikten, jf. forvaltningsloven §§ 13 flg. og barnevernsloven § 13-1.

Det er ut fra hensynet til taushetsplikten en forutsetning at barnevernstjenesten har et eget arkiv (for de enkelte barnevernssakene) atskilt fra arkivene til andre kommunale tjenester.

I vurderingen av hva som skal arkiveres, så skal alt som har verdi som dokumentasjon arkiveres, og det som har blitt saksbehandlet.

Barnevernet har en omfattende bevaringsplikt, det vil si at i utgangspunktet skal alt arkiveres. Les mer om dette i riksarkivarens forskrift § 7-28 (9), tiltak og oppfølging av tiltak.

Les mer om arkiveringsplikten i veileder for arkivering og journalføring i departementene og statlige virksomheter.

Arkivloven har i utgangspunktet et evighetsperspektiv. Dette innebærer at arkivloven som utgangspunktet ikke legger opp til sletting (kassasjon) med mindre særlige slettebestemmelser stadfester at dokumentene skal slettes.

Det har stor betydning for barnevernstjenestens saksforberedelse å få avklart hvem som er parter i en barnevernssak. Når man er part i saken får man partsstatus, som utløser viktige rettigheter (partsrettigheter).

Det fremgår direkte av barnevernsloven § 12-2 første ledd at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om foreldrene er part i saken og at det er forvaltningsloven § 2 bokstav e som regulerer dette. Det presiseres at dette også gjelder når foreldrene ikke bor sammen.

Hvem som er part i en barnevernssak er ikke direkte regulert i barnevernsloven, men må altså vurderes etter forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Bestemmelsen fastslår at den som avgjørelsen retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder er å anse som part i saken. Om en person har partsstatus eller ikke må avgjøres etter en konkret vurdering, hvor det sentrale er om vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet. I en barnevernssak er det først og fremst barnets foreldre og eventuelt barnet selv som er part og har partsrettigheter.

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av en undersøkelse vurdere hvem som er parter i saken. Videre må barnevernstjenesten vurdere om partskonstellasjonene endres på senere stadier av en sak for eksempel ved tilbud om hjelpetiltak til en eller begge av foreldrene eller ved begjæring om tiltak for nemnda. Partsstatus kan altså endre seg ut fra om saken befinner seg på undersøkelsesstadiet eller i tiltaksfase, og ut fra hvilket tiltak som iverksettes. Barnevernstjenesten må derfor løpende ta stilling til hvem som er parter i saken.

I saker hvor barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om tvang, for eksempel et vedtak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ta stilling til hvem som har partsrettigheter. Disse vurderingene har stor betydning for dem det gjelder, og det er viktig for alle involverte å avklare hvem som har partsrettigheter så tidlig som mulig i saksforberedelsen.

Barneverns- og helsenemnda har samtidig et overordnet ansvar for å vurdere hvem som har partsrettigheter i saker den har ansvar for, og skal foreta en selvstendig vurdering av spørsmålet.

Når man er part i barnevernssaken, får man partsstatus. Partsstatus utløser rettigheter etter forvaltningsloven, som

• rett til dokumentinnsyn (§ 18)
• rett til å redegjøre for sitt syn på saken (§ 17)
• krav på begrunnelse for et vedtak (§ 24)
• rett til å klage på et vedtak (§ 28)

Disse bestemmelsene er aktuelle både i en undersøkelsesfase og når barnevernstjenesten fatter vedtak om frivillige hjelpetiltak. Bestemmelsene gjelder i utgangspunktet også for barnevernstjenestens akuttvedtak, men det er særregler ved godkjenning av akuttvedtak, klage til barneverns- og helsenemnda og rettslig overprøving av akuttvedtak, jf. barnevernsloven §§ 14-22, 14-23 og 14-24.

Utover rettighetene for parten, er det også av betydning for barnevernstjenesten å vite hvem som er part i saken, når det gjelder spørsmålet om

• Inhabilitet, hvem som kan tilrettelegge for eller treffe avgjørelsen. Les mer om det i kapittel 7.
• Taushetsplikt. Taushetsplikt er ikke til hinder for at taushetsbelagte opplysninger gjøres kjent for sakens parter. Les mer om taushetsplikt og deling av opplysninger i kapittel 14–17.

I barnevernsloven er det gitt egne regler om når et barn kan opptre som part i en barnevernssak. Et barn er part i saken og kan gjøre partsrettigheter gjeldene når det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder. Dette følger av barnevernsloven § 12-3 første ledd.

Barneverns- og helsenemnda kan innvilge et barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det, jf. § 12-3 andre ledd. Bestemmelsen gjelder også ved rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak i domstolen, jf. tvisteloven § 36-3 andre ledd. Vilkåret for å innvilge partsrettigheter er at hensynet til barnet tilsier det. Dette vil bero på en konkret vurdering. Barnets ønske er et sentralt moment i vurderingen. Videre må nemnda mene at partsrettigheter vil være i barnets interesse og ikke medføre en urimelig belastning for barnet. (Prop 133L (2020-2021 kap. 25).

Hvis barnevernstjenesten mener at barnet bør opptre som part, skal dette komme frem av begjæringen til barneverns- og helsenemnda. Hvis barnet ønsker å være part, men barnevernstjenesten mener at partsrettigheter ikke bør innvilges, bør det sies noe om begrunnelsen for dette.

Barnet skal alltid regnes som part, uansett alder, i en sak som gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, jf. § 12-3 første ledd. I forarbeidene til barnevernloven av 1992 er det vist til at det å gi barn partsrettigheter i disse sakene er begrunnet i at vedtaket retter seg direkte mot barnet, og at bestemmelsen er tenkt benyttet for større barn.

Når barnet kan opptre som part, har barnevernstjenesten et ansvar for å informere barnet og skape en forståelse for hva det innebærer å ha partsrettigheter.

Barn som ikke har partsstatus, har likevel en rett til å bli hørt. Barns rett til medvirkning, herunder å uttale seg før det tas rettslige og administrative avgjørelser, følger av barnevernsloven § 1-4. Les om barns medvirkning i kapittel 2.4.2.

Barnets selvstendige partsrettigheter påvirker ikke foreldrenes rettigheter.

6.3.1 Konsekvenser av at barn har partsstatus

6.3.1.1 Frivillig tiltak som retter seg mot barnet

Når barnet har partsstatus kreves det samtykke fra barnet for å iverksette frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1, forutsatt at tiltaket retter seg mot barnet. Eksempler på dette er vedtak om støttekontakt, besøkshjem, plassering i fosterhjem eller institusjon.

Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige, for eksempel ved å plassere barnet utenfor hjemmet, jf. barnevernsloven § 4-1. Hvis barnet er part i saken kan ikke vedtaket iverksettes hvis barnet motsetter seg tiltaket.

Fordi barnet alltid kan opptre som part i en sak som gjelder atferdsvansker, må barnet alltid samtykke til en frivillig plassering. Dette følger av barnevernsloven § 6-1. Er barnet over 15 år er det tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernsloven § 6-1 første ledd. Barn vil også alltid være part og kunne utøve partsrettigheter når det iverksettes frivillige atferdstiltak som for eksempel MST- tiltak (behandlingstilbudet Multisystemisk terapi). MST-behandling kan derfor bare gjennomføres hvis barnet samtykker til tiltaket, med mindre barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttene tiltak.

6.3.1.2 Saker som behandles av barneverns- og helsenemnda

Hvis barnet er part i en sak som skal behandles av barneverns- og helsenemnda, for eksempel en omsorgsovertakelse, vil dette gi barnet rettigheter på lik linje med andre parter, herunder rett til innsyn i sakens dokumenter, rett til å delta i forhandlingsmøte, rett til å avgi forklaring og til å føre vitner, jf. barnevernsloven §§ 14-6, 14-5 og 14-10. Barnet som er part i saken skal få oppnevnt advokat, jf. § 14-7, og har krav på fri sakførsel i sak for barneverns- og helsenemnda og ved overprøving av nemndas vedtak, jf. rettshjelpsloven §§ 16 første ledd nr. 2 og 17 tredje ledd nr. 2. Det er barnets eget ønske, ikke foreldrenes preferanse som skal være bestemmende for hvilken advokat som skal bistå barnet. Det er slått fast i rettspraksis, se kjennelse fra Høyesterett inntatt i Rt. 2014 side 530. Barnet vil også ha adgang til å klage over barnevernstjenestens akuttvedtak etter § 14-23 og kreve rettslig overprøving av barneverns- og helsenemndas vedtak etter § 14-25.

I barnevernssaker inntrer partsstatus fra det tidspunktet barnevernstjenesten har åpnet undersøkelsessak. Foreldrenes partsstatus i barnevernssaker er ikke direkte regulert i barnevernsloven, men det følger av barnevernsloven § 12-2 at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om foreldrene er part i saken, jf. forvaltningsloven § 2 bokstav e. Dette gjelder også når foreldrene ikke bor sammen. Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Når det gjelder foreldre som ikke bor fast sammen med barnet, må det vurderes konkret i den enkelte sak om forelderen er part i saken. Forelderens partsstatus vil kunne endre seg avhengig av hvordan saken utvikler seg. Dette betyr at forelderens partsstatus skal avgjøres etter en konkret vurdering av forelderens tilknytning til barnet, hvilken fase saken er i og hva saken gjelder. Barnevernet må alltid forholde seg til hva som er bestemt med hjemmel i barneloven når det gjelder foreldreansvar, fast bosted og samvær.

6.4.1 Generelt om foreldreansvar og partsstatus

Foreldreansvar er den rett og plikt foreldre har til å bestemme for barnet i personlige forhold. Foreldrene skal utøve foreldreansvaret ut fra barnets behov og interesser. Når barnet blir eldre, skal foreldrene legge økende vekt på barnets mening i takt med barnets alder og modenhet Dette følger av reglene i barneloven §§ 30, 31 og 33.

Både mor og far har som hovedregel foreldreansvar for felles barn. Dette gjelder uavhengig av om foreldrene er gift, er samboere eller ikke bor sammen. Reglene om foreldreansvar følger av barneloven §§ 34 og 35.

Foreldreansvar alene er ikke uten videre tilstrekkelig for å få partsstatus i alle typer saker. Det "overordnede" ansvaret som ligger i å ha foreldreansvar for et barn tilsier at foreldre med foreldreansvar vil ha partsrettigheter i de mest inngripende sakene, selv hvor kontakten med barnet er begrenset. Det finnes imidlertid saker hvor det vil være unaturlig å inkludere en forelder med forelderansvar. Dette kan eksempelvis være i saker hvor en forelder er utilgjengelig eller hvor det er ingen kontakt mellom forelder og barn.

Det kan ikke uten videre legges til grunn at en påstand om å ha del i foreldreansvaret er riktig. Hvem som har foreldreansvar for et barn, fremgår av folkeregisteret. Det er kun den som er registrert med foreldreansvar som har den juridiske posisjonen dette innebærer, og barnevernstjenesten må alltid ta utgangspunkt i folkeregisterets opplysninger om dette. Foreldre som ikke har del i foreldreansvaret vil likevel kunne ha en viktig rolle i barnets liv, og det må alltid gjøres en konkret vurdering av om vedkommende skal ha status som part i saken.

Uavhengig av om en forelder er part eller ikke, skal barnevernstjenesten informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes, jf. barnevernsloven § 12-2 andre ledd. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir slik informasjon. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig.

6.4.2 Bostedforelder

Foreldre kan avtale at barnet skal ha fast bosted hos en av dem eller hos begge (delt fast bosted), jf. barneloven § 36. Den forelder barnet har fast bosted hos kan ta større avgjørelser i dagliglivet til barnet, jf. barneloven § 37. Ved delt fast bosted har foreldrene lik avgjørelsesmyndighet og må samarbeide om de daglige spørsmål som berører barnet.

Foreldre som barnet bor fast sammen med skal alltid regnes som part i saken. Dette gjelder også i tilfeller der vedtaket og tiltaket ikke retter seg mot denne forelderen.

Partsstatus for bostedsforelderen er viktig for at denne skal få den informasjonen den trenger for å ivareta barnet. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 18.3.4.2).

6.4.3 Samværsforelder med del i foreldreansvar

Et vedtak fra barnevernstjenesten vil ofte "rette seg mot" eller "direkte gjelde" en forelder med foreldreansvar som ikke har barnet boende fast hos seg.

En samværsforelder kan ha en omfattende samværsordning med barnet og ha en tilknytning til barnet som innebærer at vedkommende må anses som part. For eksempel kan barnet bo like mye hos samværsforelderen som det bor hos bostedsforelderen. Dersom barnevernstjenesten ønsker å sette inn hjelpetiltak hos bostedsforelderen, vil samværsforelderen være part dersom tiltaket berører ham eller henne direkte. Et eksempel på dette vil være at tiltaket påvirker forelderens samværsrett med barnet.

Selv om en samværsforelder ikke anses som part, skal barnevernstjenesten informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes. Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig, jf. barnevernsloven § 12-2 andre ledd.

6.4.4 Foreldre uten del i foreldreansvar

Foreldre som ikke har foreldreansvar vil som utgangspunkt ikke være part i barnevernssaker, men det kan ikke utelukkes hvis de har kontakt og samvær. Her vil den faktiske tilknytningen mellom barnet og foreldrene være avgjørende.

6.4.5 Partsstatus på ulike stadier i en barnevernssak

I punktene under omtales hvem som har partsstatus på forskjellige stadier av en barnevernssak, og i forskjellige sakstyper.

6.4.5.1 Partsstatus i en undersøkelsessak

Dagens familiemønstre innebærer at mange barn har tilhørighet i to hjem. Hvis foreldrene bor hver for seg, må barnevernstjenesten normalt ta kontakt med begge foreldre i en undersøkelse. Barnets totale omsorgssituasjon må vurderes. Hvis begge foreldre er en del av barnets omsorgssituasjon, vil normalt begge ha partsrettigheter i undersøkelsessaken. Dette gjelder uavhengig av hva som er avtalt eller fastsatt av samvær og hvor barnet har fast bosted. Dette utgangspunktet gjelder også uavhengig av om en forelder har del i foreldreansvaret eller ikke. I en undersøkelsessak må barnevernstjenesten gjøre en konkret vurdering av om undersøkelsen eller resultatet av denne vil kunne påvirke begge foreldre på en slik måte at de skal gis partsrettigheter.

I enkelte tilfeller er det et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra foreldrene i en begrenset periode. For eksempel vil det ved mistanke om vold eller overgrep ofte være av vesentlig betydning at barnevernstjenesten ikke gir informasjon før barnet eller andre ofre er gitt tilstrekkelig beskyttelse, eventuelt til nødvendig dokumentasjon er blitt sikret.

6.4.5.1.1 Informasjon til en forelder som ikke har partsstatus i undersøkelsesfasen

Uavhengig av om foreldrene er part i saken eller ikke, må barnevernstjenesten informere begge foreldrene om at det er opprettet en undersøkelsessak. Barnevernstjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for at begge foreldrene informeres om at det er opprettet en undersøkelsessak.

Barnevernstjenestens plikt til å informere og involvere en forelder uten partsstatus om at det er åpnet en undersøkelse er imidlertid ikke ubetinget. Hvis barnet for eksempel bor på sperret adresse, kan dette tilsi at den andre forelderen ikke bør informeres. Som nevnt i siste avsnitt under punkt 6.4.3.1 vil det også i enkelte tilfeller være et vesentlig poeng at opplysninger blir holdt tilbake fra foreldrene i en begrenset periode.

Det er også en snever adgang til å ikke informere en forelder uten foreldreansvar om at det er opprettet en undersøkelse, dersom vedkommende verken bor sammen med barnet eller har samvær. Hensynet til barnets beste må være et grunnleggende i denne vurderingen, og barnevernstjenesten må gjøre en grundig vurdering av eventuelle negative konsekvenser manglende informasjon og involvering vil kunne få på kort og lang sikt. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen Informasjon til foreldre om opprettelse av undersøkelse.

6.4.5.2 Partsstatus når det fattes vedtak om hjelpetiltak

Frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 kan iverksettes overfor den forelderen som barnet bor fast hos og hos en samværsforelder.

En forelder med foreldreansvar og fast bosted vil alltid bli berørt av et vedtak knyttet til hjelpetiltak for barnet, selv om dette primært er rettet mot samværsforelderen. Bostedsforelderen vil derfor alltid være part i saken. Partsstatus for bostedsforelderen er viktig for at denne skal få den informasjonen den trenger for å ivareta barnet. I tilfelle forholdene hos samværsforelderen tilsier at samværsordningen bør endres, vil bostedsforelderen få innsikt til å kunne vurdere dette. Bostedsforelderen er også uansett allerede involvert i saken da barnevernstjenesten skal involvere begge foreldrene fra åpning av saken.

Dersom samværsforelderen ikke vil samtykke til hjelpetiltak for å unngå at bostedsforelderen får innsyn i sensitiv informasjon, har barnevernstjenesten hjemmel til å unnta visse opplysninger fra innsyn fra bostedsforelder etter forvaltningsloven § 19. I forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d fremgår at en part ikke har krav på innsyn i opplysninger som det av hensyn til hans helse eller hans forhold til andre personer som står ham nær, anses utilrådelig at han får kjennskap til. Etter forvaltningsloven § 19 andre ledd har parten heller ikke krav på innsyn i et dokument som gjelder en annen persons helseforhold eller andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, med mindre det er av vesentlig betydning for en part å få innsyn i dokumentet. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 18.3.4.2) Les om partsinnsyn og unntak fra dette i punkt 15.4.

Hvis hjelpetiltaket retter seg mot bostedsforelderen, må det gjøres en konkret vurdering av om samværsforelderen blir berørt i en slik grad at vedtaket også retter seg mot samværsforelder.

Hvis hjelpetiltaket berører begge foreldre direkte, vil begge være parter i saken.

6.4.5.3 Partsstatus ved akuttvedtak

Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan fatte et akuttvedtak dersom det er «fare for at et barn kan bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet», jf. barnevernsloven § 4-2. Barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten kan også fatte akuttvedtak dersom barnet på grunn av alvorlige atferdsvansker står i fare for å bli vesentlig skadelidende, jf. barnevernsloven § 4-4, eller når det er sannsynlig at et barn utnyttes til menneskehandel jf. § 4-5. Les mer om dette i kapittelet 22 om akuttvedtak.

Foreldre som barnet har fast bosted hos vil alltid ha partsstatus. Foreldre som har del i forelderansvaret, vil også alltid ha partsstatus uavhengig av hvem barnet har fast bosted hos. En forelder som har en fast samværsordning med barnet vil normalt berøres direkte av et akuttvedtak, og har partsrettigheter uavhengig av om vedkommende har del i forelderansvaret.

Barnevernstjenesten må straks vedtaket fattes vurdere hvem som har partsstatus, og sørge for at partene får ivaretatt sine rettigheter. Hvis det er mulig, bør det stå skrevet i akuttvedtaket hvem barnevernstjenesten har gitt partsstatus, slik at dette er tydeliggjort for barneverns- og helsenemnda før en eventuell klagebehandling.

Generelt om partsstatus i tvangssaker for barneverns- og helsenemnda

Barnevernstjenesten må i sin saksforberedelse ta stilling til hvem som har partsstatus i en tvangssak som skal fremmes for barneverns- og helsenemnda. Det følger av barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav b og d. De må beskrive forelderens formelle posisjon og faktiske tilknytning til barnet.

Barneverns- og helsenemnda skal likevel gjøre en selvstendig vurdering, og er ansvarlig for vurderingen av hvem som har partsstatus i den enkelte sak.

6.4.5.3.1 Partsstatus i sak om omsorgsovertakelse

Foreldre som har del i foreldreansvaret, vil alltid være part i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder uavhengig av hvem av foreldrene barnet bor sammen med, og uavhengig av foreldrenes samvær og kontakt med barnet.

For foreldre uten del i foreldreansvaret må det gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om et vedtak om omsorgsovertagelse vil påvirke vedkommende på en måte som tilsier at det bør gis partsrettigheter. Hvis en forelder uten del i forelderansvaret over tid har tatt del i omsorgen eller hatt regelmessig samvær med barnet skal denne forelderen alltid gis partsrettigheter. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av om en forelder som har hatt en mer begrenset kontakt med barnet, og som ikke har del i forelderansvaret, skal gis partsrettigheter. Et vedtak om omsorgsovertakelse vil endre rammene og muligheten for kontakt mellom barnet og begge foreldrene i fremtiden. Det bør derfor vises varsomhet med å nekte foreldre som har hatt kontakt med barnet partsrettigheter i en sak om omsorgsovertakelse. Dette gjelder selv om den aktuelle forelder ikke har del i forelderansvaret.

6.4.5.3.2 Partsstatus i samværssaker

Hvis det er nødvendig med en omsorgsovertakelse, skal barneverns- og helsenemnda alltid ta stilling til omfanget av samvær mellom barn og foreldre jf. barnevernsloven § 7-2. En forelder som har hatt hyppig samvær med barnet vil normalt få redusert sin mulighet til kontakt med barnet.

Foreldre vil alltid være part i sak om fastsettelse av eget samvær med barnet etter barnevernsloven § 7-2. Dette gjelder selv om vedkommende forelder verken har foreldreansvar, har tatt del i omsorgen for barnet eller har hatt en fast samværsordning. Det er en meget høy terskel for å nekte foreldre partsstatus ved fastsettelse av samvær. Kun dersom tilknytningen til barnet er så fjern at det åpenbart ikke er rettslig adgang til å gi en rett til samvær, kan partsrettigheter nektes. (Norsk Retstidende 2001:835)

6.4.5.3.3 Partsstatus ved sak om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

Et vedtak om omsorgsovertakelse rettes først og fremst mot foreldre som barnet bor fast hos etter barneloven. Disse foreldrene er dermed i rettslig posisjon til å kreve tilbakeføring og vil kunne reise sak for barneverns- og helsenemnda om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7. En forelder med foreldreansvar vil også normalt ha partsstatus under behandlingen av saken, selv om barnet ikke bodde fast hos vedkommende før omsorgsovertakelsen.

Foreldre uten foreldreansvar har normalt ikke partsstatus i sak om tilbakeføring, men det må, som i saker om omsorgsovertakelse, gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om vedkommende forelder har en så sterk faktisk tilknytning til barnet at barneverns- og helsenemndas vedtak kan sies å «rette seg mot» eller «direkte gjelde» vedkommende.

6.4.5.3.4 Partsstatus ved plassering og tilbakehold i institusjon uten eget samtykke

Når barn på grunn av alvorlige atferdsvansker, plasseres på institusjon uten eget samtykke, jf. barnevernsloven § 6-2, vil foreldre som barnet har fast bosted hos alltid være part.

Tilsvarende gjelder normalt for foreldre som har del i forelderansvaret, selv om barnet ikke har fast bosted hos vedkommende. En forelder som har en samværsordning med barnet, vil normalt berøres direkte av et slikt vedtak. Vedkommende vil derfor ha partsrettigheter uavhengig av forelderansvar.

6.4.5.3.5 Partsstatus i saker om fratakelse av foreldreansvar, oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar og vedtak om adopsjon

Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i en sak om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernsloven § 5-8, også selv om de ikke bor fast sammen med barnet. Ved sak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar etter barnevernsloven § 5-9 har foreldre som tidligere var uten foreldreansvar normalt ikke partsstatus. Det må likevel gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering av om vedkommende forelder har en så sterk faktisk tilknytning til barnet at barneverns- og helsenemndas vedtak kan sies å «rette seg mot» eller «direkte gjelde» vedkommende.

Adopsjon av barn berører barnets rettsforhold til begge foreldre. Barnets foreldre regnes derfor alltid som parter i sak om adopsjon i barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven § 5-10, uavhengig av om de har foreldreansvar for barnet eller ikke. Les mer om adopsjon i kapittel 26.

Fosterforeldre er i utgangspunktet ikke part i barnevernssaker. Hvis fosterforeldrene blir ansett som parter i en sak etter barnevernsloven, innebærer dette at fosterforeldrene kan utøve partsrettigheter på lik linje med andre parter i den saken som er til behandling. Fosterforeldrene vil i så tilfellet ha rett til dokumentinnsyn, rett til å påklage vedtak og rett til å la seg bistå av advokat i den aktuelle saken som skal avgjøres.

Det må skilles mellom å ha partsstatus som sådan på alle stadier av en sak, og det å ha partsstatus i enkeltspørsmål som skal behandles.

Fosterforeldrene har ikke partsrettigheter ved behandling av saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. HR-2022-729-A. Fosterforeldre vil heller ikke ha partsrettigheter ved behandlingen av spørsmålet om samvær mellom barnet og foreldre. Bare helt unntaksvis kan det forekomme at fosterforeldrene bør ses på som parter etter en konkret vurdering. Dette kan for eksempel være tilfelle der det tas sikte på en samværsordning som er svært omfattende, og som i stor grad berører fosterfamiliens praktiske gjennomføring av dagliglivet.

Selv om fosterforeldre i utgangspunktet ikke regnes som part i barnevernssaken, er de likevel gitt noen særskilte prosessuelle rettigheter. Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldre gis rett til å uttale seg, jf. barnevernsloven § 9-8. Fosterforeldrenes uttalelse bør innhentes som ledd i saksforberedelsen for barneverns- og helsenemnda.

Fosterforeldre har også rett til å uttalelse seg før det treffes vedtak om flytting av fosterbarnet, jf. barnevernsloven § 9-8 første ledd. Det gir dem imidlertid ikke rett til å klage på et vedtak om flytting av fosterbarnet. De kan likevel få klagerett hvis de har rettslig klageinteresse, jf. forvaltningsloven § 28. Om fosterforeldrene skal ha klagerett, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle. Det er barneverns- og helsenemnda som vurderer om fosterforeldrene skal kunne klage på vedtaket. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene og varigheten av fosterhjemsplasseringen vil være sentrale momenter i denne vurderingen. Bakgrunnen for flyttevedtaket vil også være av betydning for fosterforeldrenes eventuelle klagerett. Hvis vedtaket er begrunnet i forhold i fosterhjemmet, kan dette tale for at fosterforeldrene bør gis klagerett.

Når det gjelder samvær med barnet etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet, kan fosterforeldre etter en konkret vurdering har rett til å fremme krav om samværsrett for barneverns- og helsenemnda. Dette er fastsatt i en høyesterettsdom fra 2011. (Rt. 2011 s. 1601) Her kom Høyesterett til at fostermoren etter tidligere barnevernlov hadde krav på at barneverns- og helsenemnda tok stilling til om hun skulle ha rett til samvær med barna. Bestemmelsen gir på visse vilkår «barnets slektninger eller andre som barnet har nær tilknytning til», rett til å kreve at nemnda tar stilling til om de skal ha rett til samvær med barnet.

Som en hovedregel har ikke steforeldre, samboere, ny ektefelle, søsken og andre familiemedlemmer partsstatus. Barnevernstjenesten må likevel gjøre en konkret vurdering av om avgjørelsen retter seg mot eller om saken ellers direkte berører vedkommende jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Det sentrale spørsmålet er om vedkommende har tilstrekkelig grad av tilknytning til barnet.

Barnevernstjenesten avgjørelser skal baseres på om vilkårene i barnevernsloven er oppfylt, og ikke avhenge av sympatier, antipatier eller andre lignede forhold hos den som fatter avgjørelsen. De som har kontakt med barnevernstjenesten, skal kunne stole på at det ikke tas utenforliggende hensyn.

Inhabilitet innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til en persons upartiskhet. Sagt med andre ord at en person står for nær en sak eller sakens parter til å kunne behandle og/eller avgjøre saken. Forvaltningsloven bruker ordet ugildhet.

Dersom en saksbehandler er inhabil, anses vedkommende som uskikket til å behandle saken. Omvendt betyr habilitet at en person ikke er i en slik situasjon.

Å være habil eller inhabil har ikke noe med ferdighet, dyktighet eller redelighet å gjøre.

Formålet med inhabilitetsregler er først og fremst å hindre at forvaltningens avgjørelser blir uriktige fordi saksbehandlere tar usaklige hensyn ved forberedelsen eller avgjørelsen av saken.

Det er svært viktig at partene selv og utenforstående har tillit til barnevernstjenestens avgjørelser. Habilitetsreglene kan også beskytte tjenestemenn ved at de har rett og plikt til å trekke seg fra behandlingen av en sak der for eksempel egeninteresser er involvert.

Forvaltningslovens habilitetsregler, som vi finner i lovens §§ 6-10, regulerer når en offentlig tjenestemann ikke kan være med i behandlingen eller avgjørelsen av en sak. Reglene om habilitet gjelder for alle ansatte i barnevernstjenesten, og også for andre som handler på vegne av barnevernstjenesten. Eksempler på dette kan være innleide konsulenter eller sakkyndige som er engasjert av barnevernstjenesten. Sakkyndige som engasjeres av barnevernstjenesten skal levere en skriftlig egenerklæring for å sikre uavhengighet og åpenhet rundt habilitetsvurderingene.

Habilitetsreglene gjelder for alle vedtak og beslutninger etter barnevernsloven, jf. forvaltningsloven § 3 første ledd.

Det er reglene i forvaltningslovens kap. 2 som trekker opp grensene for når man er inhabil. Her beskrives også nærmere hvordan en sak skal behandles dersom det oppstår inhabilitet.

En tjenestemann er inhabil i følgende situasjoner, jf. forvaltningsloven § 6 første ledd:

• når han er part i saken
• når han er i slekt eller svogerskap med en part i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken
• når vedkommende er eller har vært gift med eller forlovet med, eller er fosterfar, fostermor eller fosterbarn til en part
• dersom han er eller har vært verge eller fullmektig for en part etter at saken begynte

Les mer om hvem som er part i saken i kap. 6.

En tjenestemann vil også være inhabil dersom det foreligger andre særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til at vedkommende er upartisk, jf. forvaltningsloven § 6 andre ledd. Det er ikke uvanlig at en kontaktperson i barnevernstjenesten kan bli møtt med en slik påstand, og det må gjøres en konkret og skjønnsmessig vurdering i hver enkelt sak. Særegne forhold kan være nært vennskap eller fiendskap mellom tjenestemannen og parten. Uoverensstemmelser mellom en part og en kontaktperson fører ikke i seg selv til inhabilitet, men det skal i vurderingen legges vekt på om det er parten som har reist habilitetsinnsigelsen. Er det tvil om en kontaktperson er inhabil, anbefales det at vedkommende ikke har noen rolle i behandlingen av saken dersom dette er mulig. Det er viktig for barnevernstjenestens mulighet til å få til et konstruktivt samarbeid at familiens tillit til barnevernstjenesten opprettholdes.

Dersom en leder i barnevernstjenesten er inhabil, vil avgjørelse i saken heller ikke kunne fattes av lederens direkte underordnede, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Dette blir gjerne omtalt som avledet inhabilitet. Den underordnedes inhabilitet gjelder imidlertid bare adgangen til å avgjøre saken. Som utgangspunkt kan derfor en underordnet forberede en sak der en direkte overordnet i samme forvaltningsorgan er inhabil. En underordnet tjenestemanns inhabilitet fører ikke til at hans overordnede blir inhabile. Men dersom det foreligger et særlig nært forhold mellom sjefen og hans underordnede, kan han bli inhabil etter § 6 andre ledd.

Etter forvaltningsloven § 7 kan den inhabile selv både fatte foreløpig avgjørelse i saken og forberede slik avgjørelse dersom en utsettelse vil føre til vesentlig ulempe eller skadevirkning. Bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i akuttsituasjoner hvor det er nødvendig å fatte vedtak umiddelbart. (Barnevernsloven §§ 4-2, 4-3, 4-4 og 4-5). Adgangen bør benyttes med forsiktighet for ikke å svekke tilliten til barnevernstjenesten.

Før barnevernstjenestens ansatte fatter beslutninger og vedtak i enkeltsaker etter barnevernsloven må de alltid ta stilling til om de er habile til å behandle eller avgjøre saken.

Etter forvaltningsloven § 8 første ledd avgjør tjenestemannen selv om han eller hun er inhabil. Tjenestemannen skal gjøre denne vurderingen av eget tiltak. Det er likevel ingen formelle hindringer for at vedkommende kan forelegge spørsmålet for sine overordnede, noe som ofte vil være en hensiktsmessig og riktig fremgangsmåte, jf. første ledd andre punktum i § 8. Hvis en part har reist spørsmål om habilitet, bør dette tas opp med nærmeste leder. Dette skal gjøres dersom en part krever det og det kan gjøres uten at det oppstår vesentlig forsinkelser.

7.8.1 Oppnevning av stedfortreder

Når en tjenestemann er inhabil, skal det om nødvendig oppnevnes stedfortreder for vedkommende, jf. forvaltningsloven § 9 første ledd. Slik oppnevning er ikke nødvendig dersom saken ordinært kan behandles av andre; av en annen saksbehandler eller av en overordnet. Hvis vedtaksmyndigheten er lagt til en tjenestemann personlig, vil det i utgangspunktet være nødvendig å oppnevne en stedfortreder. I barnevernsloven er myndigheten til å fatte midlertidige vedtak (akuttvedtak) lagt til barnevernleder. Hvis barnevernstjenesten har utpekt en stedfortreder for barnevernleder, kan vedkommende fatte vedtak når barnevernleder er inhabil. Også barnevernleder kan som nevnt over fatte vedtak i slike situasjoner, fordi forvaltningsloven § 7 åpner for at en som er inhabil kan fatte foreløpig avgjørelse i en sak dersom en utsettelse ikke kan skje uten vesentlig ulempe eller skadevirkning.

Utenfor disse akutte tilfellene, vil det være nødvendig å utpeke en stedfortreder dersom barnevernleder, som den øverste leder i organet, er inhabil. I en slik situasjon vil alle direkte underordnede også være inhabile til å fatte avgjørelse i saken, jf. forvaltningsloven § 6 tredje ledd. Men en slik avledet inhabilitet omfatter som nevnt ikke det å tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen.

7.8.2 Overføring av saken til sideordnet eller overordnet organ

Forvaltningsloven § 9 andre ledd åpner for muligheten til å overføre en sak til et sideordnet eller overordnet organ dersom det er forbundet med særlig ulempe å få oppnevnt stedfortreder. Statsforvalteren kan i slike tilfeller, etter kommunens anmodning, og for det enkelte tilfelle, beslutte at en sak skal overføres til en annen kommune. I barnevernssaker kan dette være aktuelt dersom barnevernleder er inhabil. Det kan også være aktuelt dersom en ansatt i en tjeneste med få ansatte er inhabil. En overføring forutsetter imidlertid at kommunen har kommet til at det ikke er mulig å oppnevne en stedfortreder i saken.

Fullmakten til å overføre en sak fra en kommune til en annen er delegert fra departementet til Statsforvalteren. Det er forutsatt at muligheten til å overføre en sak etter § 9 andre ledd skal brukes med «stor forsiktighet», og vedtak om å overføre saken kan bare fattes i unntakstilfeller. Begrunnelsen er at man ved bruk av bestemmelsen risikerer å legge avgjørelsesmyndigheten til et organ som ikke har den samme kompetanse til å fatte vedtak som det organ som den inhabile er tilknyttet. I barneversaker gjør likevel ikke dette hensynet seg gjeldende, fordi man må kunne forutsette at barnevernstjenesten i nabokommuner har samme/tilstrekkelig kompetanse.

Se avgjørelse fra Sivilombudet fra 2019.

7.8.3 Statsforvalterens fullmakt og behandling av anmodning om å overføre sak fra en kommune til en annen

Overføring av ansvar fra en kommune til en annen på grunn av inhabilitet skal ikke skje uten at statsforvalteren har besluttet dette, og det er en forutsetning at overføring av saker fra en kommune til en annen bare skal skje i særlige tilfeller.

Statsforvalteren skal i sin behandling av saken foreta en selvstendig vurdering av habilitetsspørsmålet.

Statsforvalterens vurdering av habilitetsspørsmålet er imidlertid ikke bindende for kommunens tjenestemenn, som selv tar stilling til habiliteten etter § 8. Statsforvalterens vurdering av kommunens habilitet er utelukkende for å avgjøre om vilkårene for overføring etter forvaltningsloven § 9 andre ledd, jf. første ledd.

Kommunen kan derfor fortsatt mene at det foreligger inhabilitet. Det vil være opp til kommunen å vurdere hvordan inhabiliteten skal håndteres, herunder om avgjørelsen i saken skal løftes til rådmannen eller om det skal oppnevnes en stedfortreder i samsvar med forvaltningsloven § 9 første ledd. Les mer om overføring av barnevernssak til en annen kommune på grunn av inhabilitet, herunder om kommunenes nye habilitetsvurdering i tolkningsuttalelse fra Barne- og familiedepartementet.

Privatpersoner kan ikke henvende seg til statsforvalteren og be om en overføring av saken til en annen kommune på grunn av inhabilitet. Ved mistanke om inhabilitet må dette tas opp med barnevernstjenesten, som må vurdere innsigelsen. Det kan deretter eventuelt rettes en klage til statsforvalteren på barnevernstjenestens saksbehandling, herunder spørsmålet om inhabilitet, jf. barnevernsloven § 16-7.

Viser det seg at det har foreligget inhabilitet, kan avgjørelsen bli ugyldig, jf. forvaltningsloven § 41.

Etter forvaltningsloven § 11 a skal en sak forberedes og avgjøres uten ugrunnet opphold. Hvis det vil ta uforholdsmessig lang tid før en henvendelse til barnevernstjenesten kan besvares, skal avsender snarest mulig underrettes om dette i et foreløpig svar. Hva som kan regnes som "uforholdsmessig lang" behandlingstid, må vurderes i lys av sakens kompleksitet og de alminnelige forventninger barn og foreldre har til barnevernstjenestens saksbehandlingstid.

I saker som gjelder enkeltvedtak, som for eksempel søknader om hjelpetiltak, skal det gis foreløpig svar dersom søknaden ikke kan behandles i løpet av en måned etter at den er mottatt. Foreløpig svar kan gis skriftlig eller muntlig. Det er ikke et absolutt krav om å angi når svar kan ventes ved utsendelse av foreløpig svar. Lovens ordlyd og god forvaltningsskikk tilsier imidlertid at forvaltningen i den enkelte sak tar stilling til om det er mulig å angi forventet saksbehandlingstid. Dersom det senere viser seg at saksbehandlingstiden blir lengre, for eksempel fordi man må foreta uforutsette undersøkelser, må det orienteres om dette ved en forsinkelsesmelding. (Sivilombudsmannen 2012: 2632)

Barnevernstjenesten har en alminnelig veiledningsplikt innenfor sitt område, jf. forvaltningsloven § 11. Veiledningsplikten gjelder overfor private parter i saker som er under behandling, og ellers overfor andre personer som spør om sine rettigheter og plikter i et konkret forhold. Under behandlingen av en sak skal barnevernstjenesten av eget tiltak vurdere partens behov for veiledning. Veiledningen skal omfatte gjeldende lover, forskrifter og barnevernstjenestens praksis.

I barnevernssaker er det viktig å sikre at partene forstår barnevernstjenestens rolle og saksgangen, samt å gi veiledning om adgangen til å møte med advokat og adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 12 og rettshjelpsloven § 17. Barnevernstjenesten skal sørge for at både foreldre og barn forstår hva som blir formidlet til dem. Om nødvendig skal det benyttes tolk. Les mer om bruk av tolk i kapittel 10.

Det er også viktig at barnevernstjenesten er oppmerksom på partens rett til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven § 18.

Saksbehandler skal snakke med og sikre at barnet forstår hva som skjer, og sørge for at barnets rettigheter blir ivaretatt.

Bruk av tolk vil i enkelte tilfeller være en forutsetning for en forsvarlig saksbehandling. Hvis tolk ikke benyttes i saker hvor det er behov for det, eller dokumenter av vesentlig betydning ikke oversettes, kan dette påvirke barnevernstjenestens muligheter for samarbeid, og foreldre og barns rettsikkerhet vil bli svekket.

Barnevernstjenesten skal bruke tolk når det er nødvendig for å ivareta hensynet til rettssikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, jf. tolkeloven § 6. I vurderingen av om bruk av tolk er nødvendig, skal det blant annet legges vekt på om samtalepartene kan kommunisere forsvarlig uten tolk og på sakens alvorlighet og karakter. Det vil som regel ikke være plikt om å bruke tolk hvis partene kan kommunisere forsvarlig på norsk eller et annet språk, for eksempel engelsk. Vurderingen må foretas i samråd med den eller de som barnevernstjenesten skal samtale med.

Selv om det ikke foreligger en plikt til å bruke tolk av hensyn til rettsikkerhet og plikten til å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, bør barnevernstjenesten vurdere behovet for tolk når de er i kontakt med personer som ikke kan kommunisere godt på norsk eller engelsk.

Hvis det foreligger en plikt til å bruke tolk, skal det brukes kvalifisert tolk, jf. tolkeloven § 7. Med kvalifisert tolk menes en tolk som oppfyller kravene til å bli oppført i Nasjonalt tolkeregister. Bruk av kvalifisert tolk vil bidra til likeverdige tjenester til barn, unge og familier, uavhengig av etnisk eller språklig bakgrunn.

Kravet om å bruke kvalifisert tolk kan fravikes når det ikke er forsvarlig å vente til en slik tolk er tilgjengelig, når det er nødvendig i nødssituasjoner eller når andre sterke grunner tilsier det. Dette kan være aktuelt ved akuttplasseringer.

Det er forbudt å bruke barn som tolk, jf. tolkelovens § 4. Forbudet gjelder både ved tolking til og fra minoritetsspråk og ved tolking for døve, hørselshemmede og døvblinde.

Det er imidlertid adgang til å benytte barn som tolk når dette er nødvendig for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade. Det er også gitt adgang til å bruke barn som tolk i tilfeller der det ut fra hensynet til barnet og omstendighetene ellers må anses som forsvarlig. Det er her tenkt på at barn skal kunne videreformidle beskjeder til sine foreldre i sektorer der dette er vanlig, for eksempel i skolen. Dersom informasjonen er kompleks og setter krav til evnen til videreformidling, eller situasjonen kan bli belastende for barnet, skal barn ikke brukes som tolk. Dette vil ofte være tilfelle i situasjoner der barnevernstjenesten har behov for tolk.

Venner, ektefeller, slektninger, naboer eller kollegaer bør heller ikke brukes som tolk.

Utgangspunktet i norsk forvaltningsrett er at forvaltningsspråket i Norge er norsk, og at kommunikasjon med norsk forvaltning skal foregå på norsk.

Barnevernstjenesten plikter å påse at saken er så godt opplyst som mulig før det fattes vedtak, jf. forvaltningsloven § 17. Bestemmelsen kan likevel ikke anses for på generelt grunnlag å oppstille noen plikt for barnevernstjenesten til å oversette dokumenter.

I visse saker vil forvaltningsloven § 17, i tillegg til det ulovfestede kravet til forsvarlig saksbehandling, kunne medføre at det foreligger en plikt for forvaltningen til å sørge for oversettelse. Dette kan være tilfeller hvis ikke barnevernstjenesten på annen måte kan kommunisere forsvarlig med parten, for eksempel saker der barnevernstjenesten selv igangsetter en prosess som leder fram til et vedtak av inngripende karakter. Det må vurderes konkret i det enkelte tilfellet om et dokument skal oversettes. Det må være en lav terskel for å få dokumenter oversatt dersom parten ønsker det.

Les mer om dette i Justis- og beredskapsdepartementet (JD) sin tolkningsuttalelse om veilednings- og informasjonsplikt i kommunikasjon med personer som ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper fra 2021.

Når barnevernstjenesten er bekymret for barnets sikkerhetssituasjon etter en plassering, akutt eller av mer varig karakter, vil det kunne være behov for at barnets adresse ikke skal være tilgjengelig for foreldrene eller andre potensielle trusselutøvere. I disse situasjonene har barnevernstjenesten to ulike virkemidler – skjult adresse og sperret adresse – som tilsynelatende er relativt like, men som utfyller hverandre og dekker litt forskjellige behov. Reglene er hjemlet i ulike lover og har ulike prosedyrer, som er avgjørende å følge for at sikkerhetstiltaket skal være effektivt og gi tilstrekkelig beskyttelse for barnet.

Politiet og barnevernet kan beslutte iverksettelse av adressesperre, jf. folkeregisterloven § 10-4. Barnevernet beslutter adressesperre i barnevernssaker, politiet i alle andre saker. Kripos har utarbeidet en egen veileder. (Politiet, Kripos (2023) Veileder – Behandling av opplysninger om personer med adresse. 1.o/13. januar 2023)

11.1.1 Skjult adresse etter barnevernloven

Barneverns- og helsenemnda kan når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er, såkalt skjult adresse, jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd jf. § 5-1. I akuttsaker kan barnevernsleder treffe midlertidig vedtak om skjult adresse, jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd jf. § 4-2. Også ved midlertidig plassering i institusjon ved fare for utnyttelse til menneskehandel, kan det treffes beskyttelsestiltak som fastsetter begrensninger i hvem som kan få vite hvor barnet er, jf. barnevernsloven § 4-5 jf. § 6-6 andre ledd.

Barnevernsloven § 7-2 blir først og fremst benyttet ved sikkerhetsrisiko for barnet, for eksempel ved fare for kidnapping eller ved trakassering av fosterforeldre eller institusjonspersonale. Den har også blitt benyttet ved plasseringer med tanke på anonym adopsjon.

Barnevernstjenesten må gjennomføre en risikoanalyse der både risikofaktorer knyttet til trusselutøver og sårbarhetsfaktorer knyttet til den trusselutsatte må vurderes. Vurderingen av risiko og sårbarhetsfaktorene skal lede frem til et risikonivå som synliggjør nødvendige beskyttelsestiltak, slik at disse kan settes inn på et tidlig tidspunkt.

I akuttsituasjoner, og i den innledende fasen av en undersøkelse, vil det som regel være en uoversiktlig situasjon, og det kan være lite eller ufullstendig informasjon for barnevernstjenesten å bygge sine vurderinger på. Barnevernstjenesten bør i den grad det er mulig, søke å involvere andre aktører som for eksempel politiet til å bidra inn i analysen. Ofte vil imidlertid vurderingen i hovedsak måtte baseres på barnevernsfaglig skjønn. Det kan derfor ikke stilles for høye krav til å iverksette beskyttelsestiltak for barnet i en tidlig fase. Barnevernstjenesten må i en slik situasjon gjøre en kontinuerlig vurdering av behovet for å opprettholde tiltakene, og ut fra mildeste inngreps prinsipp vurdere om det er andre tiltak som kan fjerne behovet, for eksempel for å holde barnets oppholdssted hemmelig.

11.1.2 Samhandling med politi etter vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven

Barnevernstjenesten skal uten hinder av taushetsplikt gi informasjon til politiet om at det er truffet vedtak om skjult adresse i samsvar med barnevernsloven. Barnevernstjenesten skal gi informasjon til politiet så snart som mulig. Dette kommer frem av barnevernsloven § 13-5 andre ledd.

Bestemmelsen medfører en begrensning i barnevernets skjønnsutøvelse i forbindelse med vurderingen av om en sak skal politianmeldes. Bestemmelsen gir uttrykk for at dersom barnevernstjenesten vurderer saken er så alvorlig at man fatter vedtak om skjult adresse, så får man en plikt til å varsle politiet. Les mer om varsel om straffbart forhold (anmeldelse).

11.1.3 Adressesperre i folkeregisteret/gradering av adresseopplysninger

Når det fattes et vedtak om skjult adresse etter reglene i barnevernsloven, bør barnevernstjenesten gjøre en konkret vurdering av om det også er behov for å skjule barnets adresseopplysninger i folkeregisteret.

Gradering av adresseopplysninger (adressesperre) er et tiltak som kan iverksettes for å beskytte trusselutsatte personer. At et barn er trusselutsatt vil si at barnet står i fare for å bli utsatt for alvorlig kriminalitet rettet mot liv, helse eller frihet. Barnevernstjenesten har ansvar for de konkrete vurderingene av trusler mot barn under barnevernstjenestens omsorg.

Informasjon om adresser er i utgangspunktet ikke underlagt taushetsplikt, jf. folkeregisterloven § 9-1. Selv om det er fattet vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, vil barnets adresseopplysninger ligge offentlig tilgjengelig i folkeregisteret. Adressesperre vil imidlertid ikke bare være aktuelt når barnet endrer adresse i folkeregisteret. En adressesperre kan også medvirke til å forhindre at trusselutøver får tilgang til informasjon som kan bidra til å avsløre barnets oppholdssted (geolokaliserende informasjon).

Kripos har i 2023 utgitt en veileder om behandling av opplysninger om person med adressesperre. I punkt 4.2 står det hva geolokaliserende opplysninger er: "Geolokaliserende opplysninger er alle opplysninger som kan si noe om hvor en trusselutsatt befinner seg eller kommer til å befinne seg i fremtiden, eller hvor hen har oppholdt seg tidligere. Dette innebærer at alle opplysninger om bosted, arbeidsplass, skole, barnehage og andre daglige oppholdssteder må beskyttes. I tillegg må andre opplysninger som kan fortelle noe om den trusselutsattes oppholdssted beskyttes, herunder opplysninger om offentlige og private brukersteder, for eksempel opplysninger om fastlege, barnevernstjeneste og hvilket sykehus den trusselutsatte sogner til. Alle opplysninger om avtaler med offentlige eller private virksomheter må beskyttes, for eksempel timer hos lege, sykehus, fritidsaktiviteter og andre støtte- eller brukertjenester."

Barnevernstjenesten er graderingsmyndighet etter folkeregisterloven § 10-4 andre ledd, jf. Beskyttelsesinstruksen § 4 og kan fatte beslutninger om gradering og nedgradering av opplysninger i folkeregisteret (fortrolig og strengt fortrolig, tidligere kalt adressesperre kode 6 og kode 7).

Det er barnevernstjenesten som må fatte beslutning om gradering av barnets adresseopplysninger i folkeregisteret, etter folkeregisterloven og beskyttelsesinstruksen, uavhengig av om det er barneverns- og helsenemnda som har truffet vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven § 7-2 tredje ledd, eller om det er barnevernstjenesten selv som har truffet akuttvedtak om skjult adresse etter barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. § 7-2 tredje ledd. En beslutning om adressesperre etter folkeregisterloven er et beskyttelsestiltak, og beslutningen skal ikke legges frem til "godkjenning" av nemnda. En beslutning om adressesperre er imidlertid å anse som et enkeltvedtak i henhold til forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b. Det samme gjelder beslutninger om nedgradering av adressesperre. Barnevernstjenesten må ved behandling av saker om adressesperre følge bestemmelsene for enkeltvedtak. Dette betyr at bestemmelser om blant annet utrednings- og informasjonsplikt, partsinnsyn, begrunnelse, og klagerett kommer til anvendelse. Vedtak som barnevernstjenestene fatter om adressesperre, kan påklages til Statsforvalter. Les mer om saksbehandlingskrav ved enkeltvedtak og reglene for klage i kapittel 4.

11.1.3.1 Adressesperre strengt fortrolig eller fortrolig

Det finnes to beskyttelsesgrader for adresser i folkeregisteret, jf. beskyttelsesinstruksen § 2. Barnevernstjenesten skal vurdere om adressesperren skal graderes "strengt fortrolig" (tidligere kode 6) eller "fortrolig" (tidligere kode 7). Se også Politiet, Kripos (2023) Veileder – Behandling av opplysninger om personer med adresse. 1.o/13. januar 2023.

Vilkåret for adressesperre "strengt fortrolig", er at det vil kunne forårsake betydelig skade for barnet at adressen blir kjent for uvedkommende. Dette fremgår av beskyttelsesinstruksen § 4 andre ledd. For barn som er utsatt for trusler som medfører alvorlig fare for liv og helse, eller fare for bortføring, vil det i praksis være behov for å iverksette de mest omfattende sikkerhetstiltakene, og gradere adressesperren som strengt fortrolig.

Vilkåret for adressesperre "fortrolig", er at det vil kunne skade barnet at adressen blir kjent for uvedkommende, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 tredje ledd.

Både ved gradering "fortrolig" og "strengt fortrolig" vil barnets bostedsadresse sperres i folkeregisteret for private personer og private virksomhet. Ved "strengt fortrolig" vil adressen også sperres for offentlige myndigheter. Det understrekes i beskyttelsesinstruksen § 4 femte ledd at det ikke skal benyttes høyere beskyttelsesgrad enn nødvendig.

11.1.3.2 Konkret vurdering av behovet for adressesperre etter folkeregisterloven – Forholdsmessighetsvurdering

En reell beskyttelse ved adressesperre i folkeregisteret, innebærer en ekstraordinær belastning for barnet, og de som ivaretar omsorgen for barnet. Det vil også være et alvorlig inngrep overfor barnets foreldre. Sperret adresse bør derfor brukes med varsomhet. Hvis risikoen for den trusselutsatte kan avhjelpes ved mindre inngripende tiltak, skal disse tas i bruk.

Å sperre adressen i folkeregisteret er kun en teknisk sperre som forhindrer folkeregisteret å formidle adresseopplysninger videre til de som abonnerer på denne tjenesten. Når barnevernstjenesten arbeider med adressesperre som beskyttelsestiltak, er det imidlertid viktig å vurdere hvilke andre tiltak som bør iverksettes for å forhindre at barnet kan lokaliseres. Det er like viktig, gjennom rådgivning og andre rutiner, forhindre at oppholdssted som barnehage, skole, lege, tannlege m.m. blir kjent for trusselutøver. Beskyttelsesverdig informasjon vil, i tillegg til barnets bostedsadresse, være all informasjon om hvor en person befinner seg og hva vedkommende gjør, samt informasjon som er lagt igjen ved bruk av smarttelefoner og annet utstyr som er koblet opp mot internett.

Vurderingen av adressesperre må barnevernstjenesten dokumentere i et notat i barnets mappe.

11.1.4 Samhandling med politi etter beslutning om sperret adresse etter folkeregisterloven

I de aller fleste tilfeller vil det være nødvendig for barnevernstjenesten å gi opplysninger til lokalt politi i saker der det er aktuelt å gradere adresseopplysninger for et barn i barnevernet. Slik informasjon kan deles med politiet med hjemmel i barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Når politiet er informert om beslutningen kan de bistå dersom det skulle oppstå situasjoner som truer barnets sikkerhet. Der det foreligger et forutgående vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, vil barnevernstjenesten allerede ha etablert en kontakt med politiet. Politiet kan anmodes om bistand til utarbeidelse av en risikoanalyse/trusselvurdering for barnet. Politiet har spesialkompetanse på trusselvurderinger, og de kan blant annet ha tilgang til opplysninger om trusselutøver, som ikke er tilgjengelig for barnevernstjenesten. Politiet kan ikke overprøve barnevernstjenestens vurderinger om sikkerhetstiltak/adressesperre, men kan samarbeide og gi råd, samt bidra med å iverksette ytterligere beskyttelses- eller sikkerhetstiltak. Et samarbeid i slike saker vil være avgjørende for kvaliteten på beskyttelsen barnet får. Alle politidistrikt skal ha en egen politikontakt som barnevernstjenesten kan kontakte i disse sakene. Hvis barnet flytter, er det avgjørende at barnevernstjenesten varsler nytt lokalt politidistrikt.

11.1.5 Prosedyre ved beslutning om sperret adresse - Melding om flytting til folkeregisteret

Når barnevernstjenesten har fattet en beslutning om sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4, jf. Beskyttelsesinstruksen, skal barnevernstjenestens leder eller leders stedfortreder sende melding til Skattedirektoratet. For å sikre at den sperrede adressen ikke eksponeres for uvedkommende er det svært viktig at meldingen sendes til Skattedirektoratet på den måten som er beskrevet her:

• Digitale løsninger skal ikke benyttes ved melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse til Skattedirektoratet.
• Barnevernstjenestens leder fyller ut skjema RF1404 versjon 2019. "Melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse". Skjemaet er tilgjengelig i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem eller i systemleverandørens kundeportal.
• Skjemaet sendes i dobbel konvolutt. Den innerste konvolutten skal være merket strengt fortrolig der det er besluttet kode 6. Der det er besluttet kode 7 skal den innerste konvolutten merkes "fortrolig". Den innerste konvolutten skal forsegles.

Skjemaet skal sendes uten vedlegg. Skattedirektoratet foretar ingen prøving eller kontroll av barnevernstjenestens beslutning om sperret adresse. Skattedirektoratet skal derfor ikke ha saksdokumenter, vedtak eller liknende. Skjemaet skal sendes rekommandert til adressen som står på skjemaet.

I barnevernssaker er det ikke krav om fornyelse av adressesperren. Den består frem til barnevernstjenesten sender melding til Skattedirektoratet om avgradering. Dette fremgår av folkeregisterloven § 10-4 annet ledd, tredje punktum. Det er viktig at barnevernstjenesten faktisk opphever adressesperren når det ikke lenger er behov for den. Adressesperre er et svært belastende beskyttelsestiltak å leve med for den trusselutsatte. Det er ment å være et midlertidig tiltak. Barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å vurdere nødvendigheten og forholdsmessigheten av å opprettholde tiltaket.

Skjema RF 1404 versjon 2019, skal også benyttes dersom barn som bor på sperret adresse etter folkeregisterloven § 10-4 skal flytte, og adressesperren skal videreføres.

Opplysninger som er gradert strengt fortrolig kan bare utleveres etter søknad som avgjøres av barnevernstjenesten, jf. folkeregisterloven § 10-4 tredje ledd.

Kommunen har ansvar for å utføre de oppgaver etter barnevernsloven som ikke er lagt til et statlig organ. Dette følger av barnevernsloven § 15-2 første ledd. Bestemmelsen innebærer at oppgavene som ikke er uttrykkelig lagt til et statlig organ er kommunens ansvar.

Dette gjelder imidlertid ikke for Oslo kommune. Oslo kommune har ansvaret for en rekke oppgaver som i landet ellers er tillagt statlige myndigheter. Dette følger av barnevernsloven § 16-6, som gir særskilte bestemmelser for Oslo kommune.

Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller atferd. Ansvaret omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller atferd. Dette følger av barnevernsloven § 15-3.

Kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår gjennom tiltak for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer. Kommunen skal også sørge for å samordne sitt tjenestetilbud til barn og familier, jf. barnevernsloven § 15-1.

Det er kommunen som sådan som har ansvaret for det forebyggende arbeidet. Det betyr at kommunen selv må bestemme hvilket ansvar de ulike tjenestene i kommunen skal ha. Kommunen må for eksempel selv vurdere om og hvordan barnevernstjenesten skal benyttes i det forebyggende arbeidet, og om og hvordan andre velferdstjenester i kommunen skal benyttes. Kommunen kan for eksempel beslutte at barnevernstjenesten sammen med andre tjenester skal gi veiledning for å støtte opp under skoler og barnehagers arbeid med å utvikle et godt oppvekst- og læringsmiljø for alle barn.

Kommunene har et bredt spekter av virkemidler i det forebyggende arbeidet gjennom sine tiltak og tjenester. Det kommunale ansvaret for forebygging av omsorgssvikt og atferdsproblemer omfatter generelle forebyggende tiltak, tiltak rettet mot alle barn (universell forebygging) og tiltak som er rettet mot bestemte grupper med forhøyet risiko (selektiv forebygging). Et godt forebyggende arbeid handler om å identifisere behov i befolkningen, sørge for at det finnes relevante tilbud fra ulike instanser og legge til rette for at de ulike tjenestene i kommunen samarbeider. Tilbudene skal forebygge problemutvikling som senere kan føre til behov for omfattende og inngripende tiltak fra det offentlige, for eksempel tiltak fra barnevernet.

Der det er etablert interkommunale samarbeid på barnevernsområdet, vil ansvaret for det forebyggende arbeidet fremdeles ligge i den enkelte kommune.

Ikke alle typer forebygging som kommunen har ansvar for, er regulert av barnevernloven. Blant annet stiller folkehelseloven krav til det forebyggende arbeidet i kommunen. Forebyggende tiltak kan imidlertid dekke flere formål samtidig, for eksempel kan et tiltak for å fremme psykisk helse både forebygge omsorgssvikt og ivareta folkehelsen. Et slikt tiltak vil bidra til å oppfylle kommunens plikt både etter barnevernsloven og etter folkehelseloven.

12.1.1 Plan for det forebyggende arbeidet

Kommunestyret skal vedta en plan for kommunens arbeid med å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer, jf. barnevernsloven § 15-1 andre ledd. Målet med planen er å bidra til overordnet forankring av det forebyggende tilbudet og av fordelingen av kommunens ressurser til dette arbeidet. (Prop. 133 L 2020-2021 kap. 25)

At kommunestyret selv skal vedta planen innebærer at ansvaret ikke kan delegeres.

Planen for det forebyggende arbeidet skal inneholde en beskrivelse av overordnende mål og strategier for det helhetlige tjenestetilbudet, hvordan ansvaret skal fordeles mellom etatene, hvordan oppgaveløsingen skal organiseres og hvordan ulike etater skal samarbeide.

Ordlyden i bestemmelsen er at kommunen skal vedta en plan. Det kan ikke ut fra lovens ordlyd oppstilles et krav om at det må vedtas en separat plan for det forebyggende arbeidet. Kommunen kan selv velge om det skal vedtas en separat plan eller om planen skal inngå som en del av andre vedtatte planer i kommunen. Hvis planen for det forebyggende arbeidet skal være en del av andre planer i kommunen, må denne delen være en tydelig definert del av planen og oppfylle kravet om å ha en plan for å forebygge at barn utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer, jf. § 15-1.

Planen for kommunens arbeid rettet mot barn og unges oppvekstsvilkår, skal kunne inngå i de ordinære planprosessene etter plan- og bygningsloven.

Oppfølging i form av tiltak til en bestemt familie med et identifisert behov etter barnevernsloven, er ikke omfattet av planen kommunestyret skal vedta for forebygging av omsorgssvikt og atferdsvansker.

12.2.1 Kommuneledelsens styring og ledelse av barnevernstjenesten

At det er «kommunen» som er ansvarlig for å utføre oppgavene som etter loven ikke er lagt til et statlig organ betyr at det er kommunens politiske og administrative ledelse som har det overordnede ansvaret for at kommunen oppfyller sine lovpålagte oppgaver etter barnevernloven.

Når det er kommuneledelsen som har ansvar for den overordnede styringen av barnevernstjenesten, innebærer det at kommunens politiske og administrative ledelse, innenfor visse rammer, har anledning til å instruere og overprøve barnevernstjenestens leder og fastsette retningslinjer som begrenser barnevernslederens faglige ansvar og kompetanse. Kommuneledelsens handlingsrom er imidlertid begrenset av kravene som følger av barnevernsloven med forskrifter, herunder kravet om forsvarlige tjenester og hensynet til barnets beste ved valg av tiltak. Tiltak som iverksettes til det enkelte barnet må alltid være egnet til å ivareta det enkelte barnets individuelle behov på en forsvarlig måte. Kommuneledelsen kan ikke overprøve barnevernstjenesten eller gi føringer for barnevernstjenestens behandling av enkeltsaker i strid med det generelle forsvarlighetskravet, hensynet til barnets beste eller øvrige lovmessige rammer.

Taushetsplikten er ikke er til hinder for at kommunens politiske og administrative ledelse får tilgang til nødvendige taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med kontroll av barnevernstjenestens utøvelse av kommunens oppgaver etter barnevernsloven, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4.

Kommuneledelsens adgang til å instruere og overprøve barnevernstjenesten må benyttes med stor grad av varsomhet. Vurderingen av hva som er til barnets beste i den enkelte saken forutsetter utøvelse av et konkret barnevernsfaglig skjønn som forutsetter kompetanse og faglighet som den overordnede kommuneledelsen normalt ikke selv besitter.

Kommuneledelsen kan heller ikke instruere eller overprøve barnevernstjenestens leder i tilfeller der loven har lagt beslutningsmyndighet direkte til barnevernstjenestens leder. Dette omfatter myndigheten til å fatte akuttvedtak og til å kreve politibistand. Les mer om akuttvedtak i kapittel 22 og om politibistand i kapittel 29.6.

Kommunen skal sørge for nødvendig opplæring og veiledning av barnevernstjenestens personell, jf. barnevernloven [barnevernsloven] § 15-2 andre ledd første punktum. Ansvaret innebærer at ansatte må følges opp og få nødvendig støtte i arbeidet. Dette gjelder særlig nyutdannede. Videre må kommunen legge til rette for at de ansatte er oppdatert på regelverket, ny forskning og annen viktig kunnskap om hva som er god praksis. Kommunen må ut fra lokale forhold og behov selv vurdere innholdet i og omfanget av opplæringen og veiledningen. (Prop. 133 L 2020-2021, kapittel 25)

Personellet har plikt til å delta i den opplæringen og veiledningen som blir bestemt, jf. barnevernloven [barnevernsloven] § 15-2 andre ledd andre punktum.

Kommunen skal tilby veiledet praksis i barnevernstjenesten når en utdanningsinstitusjon ber om det, og kommunen skal samarbeide med utdanningsinstitusjonen om gjennomføring av veiledet praksis, jf. barnevernsloven § 15 [§ 15-2] tredje ledd.

Kommunen har plikt til å ha en internkontroll for å sikre at kommunen utfører oppgavene sine i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov, jf. § 15-2 fjerde ledd som henviser til bestemmelsen om internkontroll i kommuneloven § 25-1. Les mer om internkontroll i punkt 12.9.

12.2.2 Tilstandsrapportering

For at kommuneledelsen skal kunne ivareta sitt overordnede ansvar etter barnevernsloven på en god måte, er den avhengig av kunnskap om og innsikt i hvordan barnevernstjenesten følger opp ansvaret på kommunens vegne, og hvilke utfordringer som finnes. Av denne grunn er barnevernstjenesten pålagt å gi kommunestyret en redegjørelse om tilstanden i barnevernstjenesten minst én gang i året, jf. § 15-3 femte ledd.

Formålet med tilstandsrapporten er å gi kommunestyret innsikt i barnevernstjenestens arbeid, slik at kommunens øverste ledelse har best mulige forutsetninger for å kunne utøve sitt overordnede ansvar på en god og forsvarlig måte.

Rapporten bør blant annet omfatte forhold som kapasitet og kompetanse i barnevernstjenesten, ressursbruk og samarbeid med andre velferdstjenester, samt informasjon om hvordan barnevernstjenesten arbeider for å ivareta barn og familiers medvirkning og familienes erfaringer i møte med barnevernstjenesten.

Rapporten skal utarbeides med utgangspunkt i informasjonen som er tilgjengelig gjennom eksisterende digitale løsninger og statistikk på kommune- og tjenestenivå. Rapporten skal behandles av kommunestyret selv.

En omtale av hva som bør omtales i en slik tilstandsrapport og mal for rapporten er tilgjengelig på Bufdirs nettsider.

Barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller atferd. Ansvaret omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller atferd, jf. barnevernsloven § 15-3 andre ledd. Bestemmelsen beskriver rammen for barnevernstjenestens ansvarsområde opp mot andre tjenester.

At barnets hjelpebehov følger av omsorgssvikt eller atferd er ikke alltid en tilstrekkelig forutsetning for at barnevernstjenestens ansvar trer inn. I bestemmelsen er det tydeliggjort at barnevernstjenestens ansvar omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller barnets atferd. Dette betyr at barnets behov for hjelp må ha sin årsak i barnets omsorgssituasjon eller atferd. For eksempel gir ikke nedsatt funksjonsevne hos et barn i seg selv grunnlag for å iverksette hjelpetiltak. Et annet eksempel er økonomisk hjelp. Barnevernstjenesten skal ikke iverksette hjelpetiltak som er ment å bøte på levekårsutfordringer.

Det kan imidlertid være vanskelig å vurdere hva som er årsaken til hjelpebehovet, og i praksis vil årsaken ofte være sammensatt. I noen tilfeller vil det være andre tjenester som har kompetanse og riktig tiltak for barnet, og dermed også ansvaret for å iverksette tiltak. For eksempel kan spiseforstyrrelser i enkelte tilfeller være et symptom på omsorgssvikt. Selv om barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp som er nødvendig på grunn av omsorgssituasjonen, er det andre tjenester som må sørge for behandling av vansker som selvskading og spiseforstyrrelser. Denne typen atferd er det helsetjenesten som har nødvendig og riktig kompetanse til å håndtere. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 21.2.4)

Den kommunale barnevernstjenesten skal blant annet;

• gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger
• gjennomføring av undersøkelser av barnets omsorgssituasjon
• treffe vedtak om hjelpetiltak
• forberede saker for behandling i barneverns- og helsenemnda
• iverksette og følge opp tiltak.

Dette følger av barnevernsloven § 15-3 tredje ledd.

12.3.1 Tidlig innsats

Barnevernstjenesten skal sette inn tiltak tidlig for å forebygge alvorlig omsorgssvikt og atferdsvansker, jf. barnevernsloven § 1-10.

Prinsippet om tidlig innsats må ses i sammenheng med lovens formålsbestemmelse og følger også av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste.

Plikten til tidlig innsats gir uttrykk for at det er avgjørende for barnet at tiltak er tilpasset det enkelte barns behov, og iverksettes så tidlig som mulig når omsorgssvikt og atferdsproblemer oppstår. Barnevernstjenestens plikt til tidlig innsats understreker også betydningen av å iverksette undersøkelser som er tilstrekkelige til å avdekke omsorgssvikt på et tidlig stadium av saken. Dette gjelder ikke minst for de yngste barna. Videre understreker prinsippet viktigheten av at tiltak som iverksettes skal være egnet til å ivareta barnets behov. Dette kan i noen tilfeller innebære at det er nødvendig å iverksette inngripende tiltak på et tidlig tidspunkt.

Tidlig innsats innebærer også å legge til rette for et godt samarbeid med både andre instanser, barnet og foreldrene så tidlig som mulig i saken. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25).

Et tverrfaglig tilbud vil i mange tilfeller være en forutsetning for at barnet skal få riktig og god hjelp til rett tid. Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra andre tjenester, har barnevernstjenesten et ansvar for å bistå familien med å ta kontakt med andre instanser. Barnevernstjenesten har en veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11. Barnevernstjenesten har også en plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8. Les mer om veiledningsplikten i kapittel 9 og samarbeidsplikten i kapittel 47.

Barnevernsloven stiller krav om at det i hver kommune skal være en barnevernstjeneste som utfører oppgaver etter barnevernsloven, og om at barnevernstjenesten skal ha en leder, jf. barnevernsloven §15-3 første ledd.

Barnevernsloven er ikke til hinder for at kommunen deles inn i distrikter (geografiske enheter) med en leder for hvert distrikt. For eksempel er barnevernstjenesten i landets største byer delt inn på bydelsnivå.

12.4.1 Organisering av akuttberedskap

Barnevernstjenesten skal sikre at «barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid», jf. barnevernsloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid, jf. barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd. Dette betyr i praksis at barnevernstjenesten har dette ansvaret hele døgnet, året rundt.

En av barnevernstjenestens mest grunnleggende oppgaver, er å ivareta barn som er i en alvorlig krise på grunn av forhold ved barnets omsorgssituasjon eller egen atferd. Alle barn, uavhengig av hvor de bor eller oppholder seg, har krav på bistand i akutte krisesituasjoner.

Barnevernsloven § 1-7 stiller krav om at tjenestene etter barnevernsloven skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet gjelder også for barnevernstjenestens organisering av akuttberedskap utenfor ordinær kontortid. Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernsloven § 1-7 tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid.

Barnevernstjenestens plikt til å ha en forsvarlig akuttberedskap innebærer at barnevernstjenesten også utenfor ordinær kontortid må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig. Kravet om forsvarlig akuttberedskap kan for eksempel være oppfylt gjennom en bakvaktsordning. Dette forutsetter at bakvaktsordningen er formalisert slik at noen faktisk har ansvar for å bidra med barnevernstjenestens kompetanse, og å samarbeide med andre hjelpeinstanser dersom det oppstår en alvorlig situasjon utenfor kontortid. En ordning som baserer seg på at barnevernsledere eller andre ansatte i tjenesten i varierende grad kan kontaktes på private telefonnummer i krisesituasjoner er derfor ikke i samsvar med kravet om forsvarlig akuttberedskap.

Barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd innebærer at alle kommuner til enhver tid må ha tilgang til barnevernsfaglig kompetanse for å ivareta ta sitt ansvar når et barn i kommunen har behov for umiddelbar hjelp. Hvordan beredskapen skal organiseres vil avhenge av lokale forhold i den enkelte kommune. Kommunens beredskap må imidlertid være formalisert og etterprøvbar slik at det er klart for tilsynsmyndighetene og andre hvem som til enhver tid har ansvar. Under forutsetning av at kommunens beredskap er forsvarlig og oppfyller øvrige krav i lov- og regelverk, har kommunene organisasjonsfrihet til å finne løsninger for akuttberedskap alene eller i samarbeid med andre kommuner. Den enkelte kommune kan for eksempel velge å inngå i en ordning med felles barnevernsvakt sammen med andre kommuner, opprette en bakvaktsordning, eller velge andre løsninger tilpasset de lokale forholdene og kommunens egenart. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Akuttiltak reguleres av barnevernsloven kapittel 4. Kompetansen til å fatte akuttvedtak er lagt til barnevernsleder, lederens stedfortreder eller til påtalemyndigheten. Unntak gjelder for akuttvedtak etter barnevernsloven § 4-3 (vedtak om midlertidig flytteforbud), hvor vedtakskompetansen bare er lagt til barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder.

Akuttberedskapen vil ikke være forsvarlig organisert hvis henvendelser utenfor kontortid må gjøres via politiet. Les mer om dette i Bufdirs tolkningsuttalelse om organisering av akuttberedskap.

12.5.1 Hjemmel for samarbeid mellom kommuner på barnevernfeltet

Kommuner kan utføre felles oppgaver gjennom et interkommunalt samarbeid, jf. kommuneloven § 17-1.

Det er vertskommunesamarbeid som er det aktuelle rettslige grunnlaget for samarbeid mellom kommuner på barnevernsfeltet, jf. kommuneloven § 20-1. Vertskommunesamarbeid er et avtalebasert samarbeid hvor de overordnede rammene vedtas av kommunestyret. Vertskommunemodellen er utformet med tanke på samarbeid mellom to eller flere kommuner om løsning av oppgaver som er lovpålagte, eksempelvis innen barnevern. Vertskommunesamarbeid innebærer at det overlates beslutningsmyndighet til en annen kommune (vertskommunen).

Det er administrativt vertskommunesamarbeid etter kommuneloven § 20-2 som er aktuelt for samarbeid om oppgaver etter barnevernloven.

Kommuneloven opererer med tre begreper; vertskommune, samarbeidskommune og deltakerkommune. Vertskommunen er den kommunen som har fått delegert myndighet fra samarbeidskommunen(e) til å utføre oppgaver eller fatte avgjørelser på denne/disses vegne. Deltakerkommunene er alle de kommunene som utgjør vertskommunesamarbeidet.

Det må foreligge en skriftlig samarbeidsavtale for vertskommunesamarbeidet, jf. kommuneloven § 20-4. Samarbeidsavtalen må blant annet inneholde hvilke oppgaver og hvilken avgjørelsesmyndighet som legges til vertskommunen. Det er ikke angitt nærmere hvordan dette skal gjøres. Men avtalen bør være så presis at det klart går frem hvilke oppgaver og hvilken myndighet som er lagt til vertskommunen.

Tjenesten eller oppgaven det blir samarbeidet om, legges til administrasjonen i en annen kommune (vertskommunen). Samarbeidet bygger på den skriftlige avtalen og har ingen interkommunal organisatorisk overbygning. Det vil si at det her ikke er snakk om en selvstendig organisatorisk enhet, men om et forvaltnings- og tjenesteapparat som ligger inn under styringsstrukturen i vertskommunen, men som i siste instans er underlagt politisk styring fra samarbeidskommunen.

Ansvaret for oppgaven og myndighetsutøvelsen ligger fortsatt hos kommunen som har delegert myndigheten, selv om myndighet og utførelse av lovpålagte oppgaver gjennomføres av vertskommunen. Hvilke oppgaver dette er, avhenger av samarbeidsavtalen som inngås.

12.5.2 Ansettelsesforhold ved vertskommunesamarbeid

I et vertskommunesamarbeid vil en eller flere kommuner, samarbeidskommunen(e), gi en annen kommune, vertskommunen, i oppgave å utføre oppgaver og fatte avgjørelser på det feltet samarbeidsavtalen gjelder. Samarbeidskommunen(e) delegerer til vertskommunens administrasjon å utføre de oppgaver og fatte avgjørelse i de typer saker som inngår i samarbeidsavtalen.

Det er ikke noe i veien for at det opprettes flere avdelinger innenfor et vertskommunesamarbeid. Begrepet vertskommune har ikke nødvendigvis sammenheng med hvor virksomheten eller institusjonen fysisk er plassert. Vertskommune etter kommuneloven kapittel 20 innebærer at beslutningsmyndigheten og gjennomføringen av oppgaver er lagt til en annen kommune, men virksomheten kan være lokalisert i en annen kommune enn vertskommunen, eller ha avdelingskontorer i ulike kommuner. Se Introduksjonshefte – formelt interkommunalt samarbeid (KS) punkt 3.

Reglene om vertskommunesamarbeid sier ikke noe om hvordan tjenesten skal bemannes eller organiseres. Dette vil være opp til vertskommunen, innenfor de rammene som er oppstilt i samarbeidsavtalen og barnevernslovens krav til forsvarlige tjenester. Det er i kommuneloven ikke noe krav at alle som utfører tjenester for vertskommunen er ansatt i denne kommunen. En samarbeidsavtale kan gå ut på at samarbeidskommunen skal avgi ressurser i form av arbeidskraft til vertskommunen, for eksempel i form av en stillingsbrøk. Det følger imidlertid av barnevernsloven at det er forutsetning at barnevernsleder både formelt og reelt har styringsrett over de ansatte i tjenesten. Det må derfor sikres at den som er leder i et vertskommunesamarbeid har slik styringsrett over alle ansatte.

Hvis kommuner ønsker å benytte personale fra en barnevernstjeneste i annen kommune til oppgaver som innebærer offentlig myndighetsutøvelse, vil det det være nødvendig å etablere et administrativt vertskommunesamarbeid etter kommuneloven kapittel 20. Les mer om dette i Bufdirs tolkningsuttalelse – Bruk av ansatte på tvers av barnevernstjenester.

12.5.3 Vertskommunesamarbeid og leder for barnevernstjenesten

I et vertskommunesamarbeid kan det utpekes en barnevernleder som kan utøve myndighet på vegne av flere kommuner. Kommunestyret i samarbeidskommunene må da instruere egen administrasjonssjef til å delegere sin kompetanse til å utpeke barnevernleder til administrasjonssjefen i vertskommunen. Felles barnevernleder for alle deltakerkommunene utpekes av administrasjonssjefen i vertskommunen. Se Vertskommunemodellen i kommuneloven § 28 a flg punkt 4.3.

12.6.1 Oppholdskommunens ansvar

Den kommunen der et barn oppholder seg, har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 15-4 første ledd. Det gjelder avhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. En oppholdskommune har ikke adgang til å vise et hjelpetrengende barn til bostedskommunen.

Bestemmelsen slår fast prinsippet om at det er den kommunen der barnet til enhver tid oppholder seg, som i utgangspunktet har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak som omfattes av loven. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, for eksempel i forbindelse med ferieopphold.

Når en kommune har fattet akuttvedtak, har de ansvar for følg opp vedtaket, selv om barnet har en aktivt barnevernssak i en annen kommune (bostedskommune). Les mer om dette i tolkningsuttalelsen om oppholdskommunens ansvar for å følge opp et akuttvedtak når barnet har en aktiv barnevernssak i bostedskommunen.

Formålet med ansvarsregelen er å hindre at barn som har behov for hjelp, blir «kasteball» mellom kommuner. Bestemmelsen er derfor ment å sikre at barnet får hjelp der han eller hun oppholder seg til enhver tid.

Hvis barnet oppholder seg midlertidig i en kommune, og ikke har noen tilknytning til denne kommunen, vil det som regel være naturlig og til barnets beste at kommunene avtaler at det er bostedskommunen som er ansvarlig for den videre oppfølgingen av saken. I slike tilfeller kan og bør det inngås avtale om at barnevernstjenesten i bostedskommunen følger opp saken videre. Les mer i tolkningsuttalelse om oppholdskommunens ansvar.

Kommunen kan inngå avtale om å overføre ansvaret for barnevernssaken til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-4 tredje ledd. Formuleringen «som barnet har tilknytning til» omfatter også en kommune som et barn skal fosterhjemsplasseres i. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Frem til en avtale er inngått er det den kommune der barnet oppholder seg som har ansvaret for at nødvendige tiltak settes i verk. Hvis kommunene ikke blir enig om en avtale, vil oppholdskommunen ha ansvaret. Statsforvalteren har ikke myndighet til å avgjøre en slik tvist.

12.6.1.1 Barnet har fast bosted i to forskjellige kommuner

Har barnet fast bosted hos foreldre som bor i to forskjellige kommuner, er det viktig at kommunene raskt avklarer ansvaret for oppfølgningen av barnet.

12.6.1.2 Statsforvalter kan avgjøre tvist om oppholdskommune

Dersom det oppstår tvist mellom kommuner om hvilken kommune som har ansvaret for saken, kan kommunene kreve at statsforvalteren avgjør tvisten, jf. barnevernsloven § 15-4 fjerde ledd.

Tvisten må gjelde hva som i et enkelt tilfelle er å anse som oppholdskommunen. Statsforvalterens adgang til å behandle tvister omfatter også eventuell uenighet etter andre ledd, det vil si tvist om hvilken kommune barnet sist var registrert bosatt. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Dersom det oppstår en slik situasjon, vil det være viktig for barnet med en hurtig avklaring.

Departementet kan gi forskrift om hvordan tvisten skal behandles. Det er foreløpig ikke fastsatt en slik forskrift.

12.6.2 Oppholdskommunen har ansvar for å reise sak for barneverns- og helsenemnda

Barnevernsloven § 15-5 første ledd regulerer ansvar for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda. Det er kommunen der barnet oppholder seg som har ansvaret for å reise sak for nemnda etter §§ 3-7, 3-8, 5-1, 6-2 og 6-6. Når det er truffet vedtak etter kapittel 4 om akuttiltak, er det kommunen der akuttsituasjonen oppsto som har ansvaret for å reise en eventuell etterfølgende sak for nemnda. Dette gjelder selv om barnet ikke lenger oppholder seg i kommunen, og er dermed et unntak fra oppholdskommuneprinsippet. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25) En sak er reist når begjæring om tiltak er sendt til nemnda. Dette følger av barnevernsloven § 15-5 første ledd.

Den kommunen som har sendt begjæring om tiltak til nemnda, har ansvaret for saken selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg i tidsrommet fra begjæringen om tiltak er sendt nemnda, og til vedtaket er truffet. Ansvaret for saken bortfaller dersom den kommunen som har reist saken, ikke får medhold i saken, jf. barnevernsloven § 15-5 andre ledd.

12.6.2.1 Avtale om overføring av ansvar for å reise sak

I enkelte tilfeller vil det være lite praktisk å følge prinsippet om oppholdskommunens ansvar fullt ut. Når barnets tilknytning til oppholdskommunen er liten, vil det ofte være hensiktsmessig å avtale at ansvaret for å reise sak for barneverns- og helsenemnda overføres til en kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd. En slik avtale vil være naturlig i de tilfeller hvor familien har flyttet og ny oppholdskommune har lite kjennskap til barnet og barnets situasjon, mens barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen har fulgt opp familien over tid.

Det vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle hva en slik tilknytning kan bestå i. Departementet har presisert i forarbeidene at formuleringen «som barnet har tilknytning til» skal forstås slik at den også omfatter en kommune som et barn skal fosterhjemsplasseres i. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Dersom en kommune har reist sak for nemnda, men ikke får medhold, er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å gi nødvendig hjelp.

12.6.3 Oppfølgingsansvar etter barneverns- og helsenemndsvedtak

Den kommunen som har reist saken, har ansvaret for gjennomføring og oppfølging av vedtaket. Kommunen har ansvaret for saken selv om barnets tilknytning til kommunen skulle endre seg. Dette gjelder også når det er truffet vedtak etter §§ 3-2 og 6-1, jf. barnevernloven § 15-5 fjerde ledd.

Kommunen beholder oppfølgingsansvaret selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er fattet, som når barnet blir fosterhjems- eller institusjonsplassert i en annen kommune, eller ved at barnet rømmer til en annen kommune. Denne regelen er et unntak fra lovens hovedregel om at det er oppholdskommunen som har ansvaret.

Den kommunen som reiste saken beholder ansvaret for barnet, og skal fatte vedtak eller foreslå nye tiltak for barneverns- og helsenemnda dersom det blir nødvendig. Den kommune som reiste saken har også ansvaret for å fremme eventuelt forslag for nemnda om ny regulering av samvær eller opphevelse av vedtaket som var grunnlaget for plasseringen.

Kommunen kan avtale med en annen kommune som barnet har tilknytning til, at ansvaret for å følge opp vedtaket overføres til denne kommunen, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd. Det er presisert i forarbeidene at formuleringen «som barnet har tilknytning til» skal forstås slik at den også omfatter en kommune som et barn skal fosterhjemsplasseres i. (Prop. 133 L (2020-2021) kap. 25)

12.6.4 Oppfølgingsansvar etter vedtak om frivillig plassering

Den kommune som har fattet vedtaket om plassering etter §§ 3-2 og 6-1, har også ansvaret for gjennomføring og oppfølging av vedtaket, selv om barnets tilknytning til kommunen endrer seg etter at vedtaket er fattet. Dette følger av § 15-5 fjerde ledd. Ansvaret vedvarer bare så lenge tiltaket opprettholdes. Avsluttes tiltaket vil det være barnets nye oppholdskommune som eventuelt har ansvaret for ytterligere tiltak. Rt. 2011 s. 1373

Også ved plasseringer etter §§ 3-2 og 6-1 kan oppfølgingsansvaret overføres til en annen kommune, eksempelvis tilflyttingskommunen, ved avtale mellom de berørte kommuner, jf. barnevernsloven § 15-11 femte ledd.

Kommunen skal sørge for bevilgninger som er nødvendige for å yte tjenester og sette i verk tiltak som den har ansvaret for etter denne loven.

Den kommunen som er ansvarlig for å yte tjenester eller sette i verk tiltak etter § 15-4 eller § 15-5, dekker utgiftene til tjenestene og tiltakene. Når kommunen benytter seg av barne-, ungdoms- og familieetatens tjenester og tiltak, betaler kommunen egenandel etter § 16-5 tredje ledd. Dette følger av barnevernsloven § 15-11 første og andre ledd. Kommunen har fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem.

Kommunen dekker sine egne utgifter til saker i barneverns- og helsenemnda. Kommunen dekker i tillegg utgifter til private parters vitner som er nødvendige for å få opplyst saker i nemnda, jf. § 15-11 tredje ledd. Dette innebærer at kommunen ikke skal dekke godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av nemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte. Disse utgiftene skal dekkes av nemnda.

Kommunen dekker også sine egne utgifter med saken ved rettslig overprøving av nemndas vedtak etter § 14-25.

(Prop. 133 L (2020-2021), kapittel 25)

Det økonomiske ansvaret for en sak følger det faktiske ansvaret for saken. Hvis ansvaret for saken ved avtale overføres til en annen kommune, innebærer dette at også det økonomiske ansvaret overføres. Det er likevel ingenting i veien for at to kommuner inngår avtale om en annen ansvarsfordeling enn den som følger av § 15-11 andre ledd. For eksempel kan en kommune påta seg det faktiske ansvaret for en sak mens en annen påtar seg det økonomiske. Norsk Retstidende 1999:593. I slike tilfeller er det viktig at avtalen er klar og tydelig med hensyn til ansvarsfordeling, slik at det ikke oppstår uenighet om avtalens rekkevidde på et senere tidspunkt.

Hvis en kommunes ansvar for en sak overføres til en annen kommune (settekommune) på grunn av inhabilitet med hjemmel i forvaltningsloven § 9 andre ledd, vil den opprinnelige ansvarlige kommunen ha det økonomiske ansvaret for saken. Det kan inngås avtale om at settekommunen skal overta dette ansvaret. (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Brev av 06.04.2013). Se mer om inhabilitet i kapittel 7.

Den økonomiske ansvarsfordelingen mellom kommune og Bufetat reguleres av betalingsrundskrivet.

12.8.1 Kommunens mulighet til å kreve oppfostringsbidrag fra foreldrene

Kommunen kan kreve at det fastsettes oppfostringsbidrag fra foreldrene når et barn er plassert utenfor hjemmet etter et vedtak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 15-12. Oppfostringsbidrag vil si at foreldrene må betale for forsørgelse av barnet selv om barnet ikke bor hjemme. Oppfostringsbidrag kan fastsettes fra måneden etter plasseringen ble iverksatt. Les mer om oppfostringsbidrag på NAV sine sider.

12.8.2 Bortfall av barnebidrag

Når barnevernet har overtatt omsorgen for et barn, og barnet er plassert utenfor hjemmet, skal foreldrene normalt ikke betale barnebidrag til hverandre. Barnebidrag fastsatt etter barneloven faller bort fra det tidspunkt oppfostringsbidrag kan fastsettes etter barnevernsloven § 15-12. Dette følger av barneloven § 69.

Det er ikke et vilkår for opphør av barnebidrag at kommunen faktisk setter frem krav om oppfostringsbidrag, eller at et slikt krav blir innvilget. Det avgjørende er at barnevernet har plassert barnet utenfor hjemmet. Dette gjelder både ved tvungne og frivillige plasseringer, og uavhengig av om plasseringen er midlertidig eller varig.

Når det er fattet vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet, må kommunen snarest sende melding til NAV, slik at NAV kan opphøre løpende barnebidrag til foreldrene etter barneloven. Meldingen må inneholde følgende opplysninger:

• barnets navn og fødselsnummer
• bekreftelse på at barnet er plassert utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernsloven og at kommunen kan kreve fastsettelse av oppfostringsbidrag
• dato plasseringen fant sted

12.8.3 Bortfall av bidragsforskudd

Bidragsforskudd er en ytelse fra NAV som kan utbetales på visse vilkår når barnebidraget ikke betales i tide eller når bidraget er lavere enn det bidragsmottaker vil ha rett på i bidragsforskudd. Bidragsforskudd skal sikre at barn får et beløp hver måned.

Hvis barnet er plassert utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernsloven, vil barnet ha rett til fullt underhold fra det offentlige. Retten til bidragsforskudd faller da bort. Dette følger av forskotteringsloven § 4 første ledd bokstav c). Bestemmelsen gjelder ikke for underhold etter sosialtjenesteloven. Også i saker der barnet bor hjemme, men barnevernstjenesten likevel dekker utgiftene til forsørgelse av barnet, vil dette kunne ha betydning for retten til bidragsforskudd. Det avgjørende er i hvor stor utstrekning utgiftene til underhold av barnet dekkes. Hvis barnet i det vesentlige får dekket alle utgifter, anses barnet som fullt underholdt av det offentlige.

Er det fattet vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet, eller barnevernet dekker utgifter til forsørgelse av barnet slik at barnet er å anse som fullt underhold av det offentlige, må barnevernstjenesten snarest sendes melding til NAV. Meldingen må inneholde følgende opplysninger:

• barnets navn og fødselsnummer
• bekreftelse på at barnet er plassert utenfor hjemmet etter vedtak med hjemmel i barnevernsloven og dato plasseringen fant sted, eller
• bekreftelse på at barnevernet i det vesentlige dekker alle utgifter til barnets underhold. Hvis deler av utgiftsdekningen gis etter sosialtjenesteloven, må det presiseres hvor stor andel av den samlede utgiftsdekningen dette gjelder.

12.8.4 Bortfall av barnetrygd

Et inngangsvilkår for at en forelder kan motta barnetrygd er at barnet bor fast hos den som skal motta ytelsen etter barnetrygdloven § 2. Barnetrygd utbetales normalt til forelder. Hvis barnet bor sammen med annen omsorgsperson, eller på barnevernsinstitusjon, kan disse få utbetalt barnetrygden. Dette er hjemlet i barnetrygdloven § 2 andre ledd. Det er ikke avgjørende om barnet er plassert utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak eller etter et tvangsvedtak fra barneverns- og helsenemnda.

Informasjon om at barnet har flyttet må formidles til NAV så raskt som mulig.

Når det sendes informasjon til NAV angående barn som plasseres utenfor hjemmet/ flytting innenfor barnevernets omsorg, skal det gis informasjon om antatt varigheten for plasseringen.

Kommunen plikter å ha internkontroll på barnevernsområdet etter reglene i kommuneloven § 25-1. Dette følger av barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd. Formålet med internkontroll er å sikre at lovens krav overholdes. Se Bufdirs veileder om internkontroll for kommunenes barnevernstjeneste og Kommunal- og moderniseringsdepartementets veileder om internkontroll i kommunesektoren.

Internkontroll er et sentralt virkemiddel for kommunens styring av barnevernområdet. Internkontroll skal forebygge svikt og uheldige hendelser og bidra til at kommunen lærer av de feil som skjer slik at de ikke gjentas. God internkontroll kjennetegnes av systematiske tiltak som skal sikre at barnevernstjenestens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lov. En god internkontroll er av stor betydning for kvaliteten på tjenestetilbudet.

Etter kommuneloven § 25-1 andre ledd skal internkontrollen være systematisk og tilpasses virksomhetens størrelse, egenart, aktiviteter og risikoforhold. Dette innebærer at både innholdet i og omfanget av internkontrollen må tilpasses risikoen på barnevernsområdet.

Kommuneledelsen må gjøre konkrete vurderinger for internkontrollen. Rapporten om tilstanden i barnevernstjenesten som kommunestyret skal motta minst én gang i året, jf. barnevernsloven § 15-3 femte ledd, er et viktig grunnlag når kommuneledelsen skal vurdere hvordan internkontrollen skal innrettes.

Barnevernsloven inneholder regler som både dreier seg om innhold i tjenesten og krav til styring og ledelse. Dette må sees i sammenheng med kravene til internkontroll. Blant annet skal det være kjent hvordan ansvar, oppgaver og myndighet er fordelt, herunder hvem som er barnevernstjenestens leder og dennes stedfortreder.

Kommunen er ansvarlig for private aktører som benyttes for å utføre oppgaver på barnevernsområdet. Private aktører som kommunen benytter seg av for å utføre oppgaver på barnevernsområdet, omfattes ikke av internkontrollplikten i henhold til barnevernsloven § 15-2, Kommunen må imidlertid sikre at de gjennom avtaler og på annen måte har nødvendig kontroll med at virksomheten drives i samsvar med krav fastsatt i lov eller i medhold av lov. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll.

Internkontrollsystemet skal dokumenteres i den form og det omfang som er nødvendig.

Kommunen kan inngå avtale med private tjenesteytere om bistand til å utføre oppgaver og tjenester etter barnevernsloven som innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Dette står i barnevernsloven § 15-7. Offentlig myndighetsutøvelse kan omfatte både avgjørelser og handlinger. Se Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25.

12.10.1 Kan la seg bistå av private aktører

Kommunene kan som et utgangspunkt la seg bistå av private tjenesteytere til utførelse av oppgaver og tjenester etter barnevernsloven. Bistand kjennetegnes av å være hjelp og støtte til oppgaver barnevernstjenesten har ansvaret for.

Kommunene har anledning til å benytte private til å bistå kommunen i utførelse av visse oppgaver både av faglig og administrativ karakter. Dette gjelder også i tilfeller der oppgavene innebærer offentlig myndighetsutøvelse.

Å "la seg bistå" innebærer noe annet enn å delegere myndighet. Det er ikke adgang til å delegere, altså å overlate ansvaret for en oppgave til en privat tjenesteyter dersom det ikke er særskilt hjemmel for det i lov. Dette gjelder generelt i forvaltningsretten, og er ikke spesielt for barnevernsområdet.

12.10.1.1 Forutsetninger for at bistanden skal være lovlig

Bistand fra private tjenesteytere kan ikke innebære at den private tildeles myndighet eller gis et selvstendig ansvar for en oppgave som innebærer offentlig myndighetsutøvelse.

Det er en klar forutsetning for å kunne la seg bistå av private tjenesteytere, at kommunen har nødvendig kontroll med at oppdraget utføres i samsvar med lov- og forskrift. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenestens leder må utøve aktiv styring og ledelse, slik at kommunen ivaretar sitt ansvar etter barnevernsloven fullt ut, og at rettsikkerheten til barn og familier blir ivaretatt. Hvordan styringen utøves i praksis må vurderes konkret blant annet med utgangspunkt i hvilken oppgave det dreier seg om og hvilken rolle den private aktøren er tiltenkt. Det er også en grunnleggende forutsetning at all bistand fra private skjer innenfor faglig forsvarlige rammer, jf. barnevernsloven § 1-7. Dette innebærer blant annet at private tjenesteytere som bistår kommunen må ha den faglige kompetansen og de faglige kvalifikasjonene som er nødvendig for at kommunen kan ivareta sine lovpålagte oppgaver på en forsvarlig måte. Når barnevernstjenesten utfører oppgaver etter barnevernsloven § 15-3 tredje ledd (kjerneoppgaver) kan den bare la seg bistå av private som oppfyller kompetansekravene som oppstilles i samme bestemmelse. Dette følger av bestemmelsens tredje ledd.

Kommunen må sørge for at avtalen de inngår med den private tjenesteyteren er utformet slik at den ivaretar kommunens behov for styring og kontroll med bistanden fra den private.

Kommunen plikter å ha internkontroll for å sikre at barnevernstjenestens oppgaver utføres i samsvar med de krav som følger av regelverket, jf. barnevernsloven § 15-2 fjerde ledd, jf. kommuneloven § 25-1. Private tjenesteytere er ikke direkte omfattet av bestemmelsen, men kommunen er likevel forpliktet til å sikre at den har nødvendig og tilstrekkelig kontroll med at oppgaver private utfører for barnevernstjenesten er i samsvar med lov og forskrift. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll. Les mer om internkontroll i punkt 12.9.

12.10.1.2 Forbud mot bistand fra private tjenesteytere til visse oppgaver

Barnevernstjenesten kan ikke la seg bistå av private tjenesteytere til utførelsen av følgende oppgaver:

• fungere som leder og stedfortredende leder av barnevernstjenesten
• treffe avgjørelser og vedtak
• representere barnevernstjenesten i barneverns- og helsenemnda
• velge og godkjenne fosterhjem
• utarbeide og evaluere planer etter lovens kapittel 7 og 8.

Dette følger av barnevernsloven § 15-7 tredje ledd.

12.10.1.3 Muligheten til midlertidig ansettelse

Et forbud mot bistand til utførelsen av visse oppgaver er ikke til hinder for at kommunen midlertidig ansetter private tjenesteytere, gjennom engasjement eller vikariat, til utførelsen av disse oppgavene. Forbudet omfatter heller ikke kommunens adgang til å innhente bistand fra andre offentlige tjenesteytere, som for eksempel helsetjenesten, familievernkontorene eller statlig andrelinje i barnevernet (Bufetat). Forbudet innebærer at kommunen ikke kan inngå oppdragsavtaler med private tjenesteytere til utførelsen av utvalgte oppgaver.

12.10.2 Kjøp av fosterhjem fra private tjenesteytere – forbud som gjelder fra 1. juli 2023

Barnevernstjenesten kan ikke plassere barn i et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Dette gjelder ikke fosterhjem barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr etter § 16-3 andre ledd bokstav a og c. Bestemmelsen står i barnevernsloven § 15-7 fjerde ledd. Bestemmelsen gjelder imidlertid først fra 1. juli 2023.

Hovedregelen etter denne bestemmelsen er at det ikke er anledning til å kjøpe fosterhjem fra en privat aktør dersom fosterhjemmet har sin oppdragsavtale med den private aktøren. Unntak gjelder for beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem som Bufetat tilbyr. Dette betyr at barnevernstjenesten ikke kan kjøpe fosterhjem fra en privat aktør. Bufetat kan kjøpe beredskapshjem og spesialiserte fosterhjem fra private aktører. Et spesialisert fosterhjem er et statlig tiltak hvor det er Bufetat som blant annet har ansvaret for oppfølgingen av hjemmet. Spesialiserte fosterhjem skal i utgangspunktet tilbys som alternativ til institusjon. Les mer om spesialiserte fosterhjem i kapittel 41.6.

Kommunen vil fortsatt ha adgang til å kjøpe enkelttjenester som hjelpetiltak, avlastningstiltak og veiledning i fosterhjem fra private aktører. Dette kommer frem av barnevernsloven § 15-7 første ledd. Det vil også være adgang for både kommunen og Bufetat til å inngå avtale med en privat aktør om å rekruttere og lære opp fosterhjem.

12.10.3 Tilsyn

Statsforvalterens plikt til å føre tilsyn og adgang til å gi pålegg omfatter private som utfører tjenester og tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 17-3 tredje ledd og § 17-5 første ledd.

12.10.4 Private aktørers rettsgrunnlag for å behandle sensitive personopplysninger

Personopplysningsloven og personvernforordningen (GDPR) inneholder ikke selvstendig rettsgrunnlag som gir private tjenesteytere adgang til å behandle personopplysninger, herunder særlige kategorier av personopplysninger og opplysninger om lovovertredelser og straffedommer, i forbindelse med barnevernssaker. All behandling av personopplysninger skjer på kommunens vegne, og kommunen er ansvarlig for at all behandling av personopplysninger skjer i samsvar med personopplysningsregelverket. Dette innebærer blant annet at det er kommunens ansvar å påse at personopplysningsloven og personvernforordningens bestemmelser om behandling av personopplysninger, informasjonssikkerhet, internkontroll, retting, sletting, og lagring av personopplysninger blir ivaretatt. Kommunen som behandlingsansvarlig må inngå en skriftlig avtale (databehandleravtale) med den private aktøren som databehandler, jf. personvernforordningen artikkel 28 nr. 3. For øvrig er det også kommunen som har ansvaret for at dokumenter og annet materiale som inneholder opplysninger undergitt taushetsplikt oppbevares på betryggende måte, jf. forvaltningsloven § 13 c andre ledd.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom lovsamarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. I tillegg til å følge opp enkelte barn, skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteyterne slik at barnevernstjenesten og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Barnevernstjenestens plikter til å samarbeide både på individ- og systemnivå følger av barnevernsloven § 15-8. Les mer om samarbeid og samordning i kapittel 47 og i veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

12.11.1 Barn som har behov for hjelp fra både barnevernstjenesten og helsetjenesten

Kommunens ansvar for helse- og omsorgstjenester fremgår av lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. av 24. juni 2011 nr. 30 (helse- og omsorgstjenesteloven) kapittel 3. Helse- og omsorgstjenesten i kommunen har ansvar for å yte de helse- og omsorgstjenester som er nødvendig. Helse- og omsorgstjenesten skal ha en spesiell oppmerksomhet overfor sårbare grupper som har økt risiko for å utvikle psykiske vansker og lidelser, som barn med tiltak fra barnevernstjenesten. Samarbeid mellom barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten er viktig for at disse barna skal få et helhetlig tjenestetilbud. For å ivareta barn og unge som har behov for barnevernstiltak i tillegg til kommunale helse- og omsorgstjenester og/eller spesialisthelsetjenester er det avgjørende at tjenestene samarbeider. Bufdir og Helsedirektoratet har utarbeidet et rundskriv som skal bidra til et godt samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester, slik at barn, unge og deres familier får de tjenestene de har behov for.

12.11.1.1 Særlig om barn med nedsatt funksjonsevne

For barn med funksjonsnedsettelse gjelder vilkårene for å iverksette tiltak etter barnevernsloven på samme måte som overfor funksjonsfriske barn. Funksjonsnedsettelsen i seg selv gir ikke grunnlag for å iverksette tiltak. At barnet på grunn av funksjonsnedsettelsen har større omsorgsbehov enn foreldre med alminnelig god omsorgsevne er i stand til å ivareta, er ikke tilstrekkelig til plassering utenfor hjemmet etter barnevernslovens regler. Barnevernslovens atferdsbestemmelser er heller ikke ment å omfatte problemer som skyldes psykose, autisme eller andre psykiske lidelser og funksjonsnedsettelser. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst ivaretas av andre tjenester enn barnevernstjenesten.

Hvis foreldrene ikke sørger for at et barn med funksjonsnedsettelse eller spesielt hjelpetrengende barn får dekket sine særlige behov for behandling og opplæring, har barnevernstjenesten et ansvar for å ta dette opp med foreldrene og for å ta kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Hvis foreldrene ikke er i stand til å se barnets behov eller ikke ønsker å samarbeide med hjelpeapparatet slik at barnet kan få den nødvendige hjelp, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet skal behandles eller få opplæring med bistand fra barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 3-8. Slikt vedtak kan treffes uten at foreldrene samtykker og uten at hjelpetiltak er prøvd først.

Hva som er henholdsvis kommunens og statens ansvar for barn med funksjonsnedsettelse og tiltak etter barnevernsloven, er nærmere beskrevet i punkt 2.5 i rundskriv om oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommuner og statlige barnevernmyndigheter.

12.11.2 Barnevernstjenestens ansvar for barn under kriminalomsorgen

12.11.2.1 Fengslingsmøter

Barnevernstjenesten har et særlig ansvar overfor barn som fengsles og gjennomfører straff. Det følger av barnevernsloven § 15-10. Barnevernstjenesten kan også ha et ansvar for å samarbeide med kriminalomsorgen når barnets foreldre fengsles eller gjennomfører straff. Les mer om samarbeid med justissektoren i kapittel 50.

Bufdir og Kriminalomsorgsdirektoratet har gitt et rundskriv om informasjonsutveksling og samarbeid mellom barnevernstjenesten og kriminalomsorgen.

Barnevernstjenesten skal delta i møter om fengsling av barn, med mindre retten finner det åpenbart unødvendig. Videre skal barnevernstjenesten uttale seg om behovet for tiltak og gi informasjon om arbeid med å iverksette tiltak. Jf. barnevernsloven § 15-10 første ledd. Barnevernstjenesten vil gjennom sin tilstedeværelse kunne bistå dommeren med faglige vurderinger og råd, og møteplikten skal sikre at barnevernstjenestens ansvar etter barnevernsloven utøves selv om barnet er i politiets eller kriminalomsorgens varetekt. Bestemmelsen er ikke ment å begrense barnevernstjenestens taushetsplikt, men departementet har lagt til grunn at generelle opplysninger om mulige fremtidige tiltak ikke vil være taushetsbelagt informasjon. Utover dette reguleres forholdet til barnevernstjenestens taushetsplikt i tredje punktum, hvor det slås det fast at reglene i straffeprosessloven § 118 gjelder tilsvarende. Dette innebærer at samtykke til fritak fra taushetsplikten gis av Statsforvalteren. (Prop. 135 L (2010-2011) punkt 14.5).

Påtalemyndigheten er forpliktet til å varsle barnevernstjenesten om fengslingen, jf. lov om rettergangsmåten i straffesaker av 22. mai 1981 nr. 25 (Straffeprosessloven) § 183 tredje ledd. Bestemmelsen skal bidra til å styrke forberedelsen til løslatelse av barn, samt legge til rette for at det lokale hjelpeapparatet kommer raskt i gang med etableringen av nødvendige tiltak. Kriminalomsorgen skal utarbeide en koordinert løslatelsesplan for ungdommen som forplikter de ulike aktører til oppfølgings- og tilbakeføringsarbeidet.

12.1.5.1 Barn som sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff

Når barn under 18 år sitter i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff, skal barnevernstjenesten holde jevnlig kontakt med kriminalomsorgen og barnet. Barnevernstjenesten skal delta i planleggingen og tilretteleggelsen av tiltak etter endt varetekt eller straffegjennomføring. Barnevernstjenestens oppfølging av et barn under opphold i fengsel skal regnes som et tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, jf. barnevernsloven § 15-10 andre ledd.

Barn under 18 år som sitter i varetekt eller som gjennomfører fengselsstraff skal derfor kunne motta tiltak etter barnevernloven ved løslatelse. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har mottatt tiltak fra barnevernstjenesten før påbegynt soning, eller om ungdommen fyller 18 år før løslatelsen. Ungdom som fyller 18 år før løslatelsen skal tilbys etterverntiltak, uavhengig av om de har hatt tiltak fra barnevernet tidligere.

Bufdir har utarbeidet en retningslinje for barnevernstjenestens ansvar for barn som begår lovbrudd. Les mer om dette ansvaret der: Retningslinje for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd.

Ved foreldretvister kan retten, i særlige tilfeller og dersom hensynet til barnets behov tilsier det, pålegge samvær med tilsyn av offentlig oppnevnt tilsynsperson. Dette følger av barneloven § 43a.

Samvær med tilsyn kan fastsettes i form av beskyttet eller støttet tilsyn. Støttet tilsyn skal benyttes hvis barnet, foreldrene eller familien har behov for støtte og veiledning under samværet. Det kan for eksempel være tilfellet hvis det er høyt konfliktnivå mellom foreldrene eller det er behov for kontaktetablering mellom barnet og samværsforelderen. Beskyttet tilsyn skal benyttes hvis det er nødvendig å overvåke hele samværet. Det kan være saker der det har vært problematikk knyttet til vold, rus og psykiske lidelser som kan påvirke omsorgsevnen, men der det likevel vil være til barnets beste med et begrenset samvær.

Forskrift om samvær med tilsyn etter barnelova gir nærmere regler for beskyttet tilsyn. Barne- og likestillingsdepartementet har gitt en veileder for samvær med tilsyn etter barneloven § 43 a (Q-1220 B).

Domstolen fastsetter tilsynsformen og bestemmer hvor lenge samværsordningen skal vare og antallet timer. Det er den kommunale barnevernstjenesten som har ansvaret for gjennomføring av beskyttet tilsyn, mens Bufetat har ansvaret for gjennomføringen av støttet tilsyn.

12.12.1 Omfanget av tilsynssamværet

Omfanget og varigheten av tilsynssamværet blir fastsatt av retten ut ifra barnets behov og begrunnelsen for tilsynet.

Beskyttet tilsyn kan fastsettes med inntil 16 timer i året. Dette følger av forskriftens § 4 andre ledd. 16 timer er det maksimale antall timer som kan fastsettes for et tilsynssår i en sak. Tilsynsåret beregnes fra dato for første gjennomførte tilsynssamvær og ett år frem i tid, og følger altså ikke kalenderåret. Det er selve samværstiden som skal regnes til de 16 timene. Tid til administrativt arbeid som rapportskriving vil gå utenom tidsrammen. Det samme gjelder eventuell tid til å bringe barnet til og fra samværet der samværsforelderen ikke selv deltar, samt tilsynspersonens tidsbruk til reise mv.

Samvær med tilsyn er i utgangspunktet ment å være midlertidig og kortvarig, primært ikke utover ett år (Prop. 85 L (2012-2013) pkt. 10.3.4.2).

12.12.2 Barnevernstjenestens ansvar ved beskyttet tilsyn

Samvær med beskyttet tilsynet er ikke hjemlet i barnevernsloven, men i barneloven § 43a. Barnevernstjenesten i den kommunen der barnet bor fast, har ansvaret for å oppnevne tilsynsperson, jf. forskrift med samvær etter barneloven § 5. Hvis barnet ikke bor fast i Norge, men skal ha samvær her, er det kommunen hvor samværsforelderen er bosatt som har ansvar for tilsynet.

Bostedskommunen vil også ha det økonomiske ansvaret for tilsynet. Barnevernstjenesten i den kommunen barnet bor fast kan inngå avtale med en annen kommune barnet har tilknytning til om at ansvaret for tilsynet overføres til denne kommunen. Les mer om oppholdskommunen ansvar i punkt 12.6.

Tilsynspersonen kan være en ansatt i barnevernstjenesten eller en som barnevernstjenesten inngår avtale med.

Gjennom ansvaret for tilsynet vil barnevernstjenesten i kommunen der barnet bor få kunnskap om barnets situasjon. Når domstolene pålegger barnevernstjenesten å føre tilsyn etter barneloven § 43a, skal pålegget registreres som en melding, jf. barnevernsloven § 2-1. Barnevernstjenesten må i en slik situasjon vurdere om det er grunnlag for å åpne en undersøkelse, jf. barnevernsloven §§ 2-1, jf. 2-2. I forarbeidene (Prop. 85 L (2012-2013) understrekes det at oppgaven med beskyttet tilsyn etter pålegg fra domstolen ikke i seg selv innebærer at det skal opprettes en undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2.

Saker om samvær med beskyttet tilsyn etter barneloven § 43 a skal registreres som separate saker, og arkiveres i barnevernstjenestens ordinære arkiv. Les mer om meldinger til barnevernstjenesten i kapittel 18, og om barnevernstjenestens undersøkelser i kapittel 19.

De statlige barnevernsmyndighetene er departementet, Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og statsforvalterne. De statlige barnevernsmyndighetene ledes av departementet, men flere av departementets oppgaver ivaretas av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir). Statlige barnevernsmyndighets oppgaver og ansvar er regulert i barnevernsloven § 16-2 (departementets ansvar og oppgaver) og § 16-3 (Bufetats ansvar og oppgaver), men fremgår også av andre bestemmelser i loven.

13.1.1 Departementets oppgaver

Departementets oppgaver finner vi i barnevernsloven § 16-2. Departementet skal

• følge med at loven og forskriftene og andre bestemmelser som gjelder for tjenester og tiltak etter loven blir anvendt riktig og på en måte som tjener lovens formål (bokstav a)
• sørge for at erfaringene med loven blir vurdert, og at det blir gjennomført nødvendige endringer i regelverket (bokstav b)
• gi nødvendige retningslinjer og tilrettelegge for god saksbehandling (bokstav c)
• sette i gang forskning som kan få betydning for løsningen av oppgaver etter loven (bokstav d)
• sørge for å utvikle statistikk og analyser om barnevernet (bokstav e)
• sørge for at det finnes et forsvarligtilbud for utdanning av personell, og for at de som skal anvende loven får forsvarlig veiledning (bokstav f)

13.1.2 Bufetats organisering og oppgaver

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) består av fem regionale barnevernsmyndigheter og en sentral barnevernsmyndighet, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir).

Bufetat skal etter anmodning fra kommunen

• etablere og drifte barnevernsinstitusjoner
• godkjenne barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere
• bistå barnevernstjenesten i kommunene med plassering av barn utenfor hjemmet, se mer om bistandsplikten i punkt 13.2
• å rekruttere og gi grunnleggende opplæring til fosterhjem
• tilby veiledet praksis i institusjon når en utdanningsinstitusjon ber om det, og samarbeide med utdanningsinstitusjonen om gjennomføring av veiledet praksis.

Dette følger av barnevernsloven § 16-3.

Bufetat kan, men har ikke plikt, til å tilby barnevernstjenesten:

• utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0–6 år dersom det er stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt.
• hjelpetiltak i etterkant av slik utredning når dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre plassering utenfor hjemmet.
• tverrfaglig helsekartlegging dersom barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for barneverns- og helsenemnda eller nemnda har truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet etter §§ 5-1 eller 6-2, eller ved vedtak om frivillig plassering etter §§ 3-2 eller 6-1.

Dette følger av barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd. Nærmere beskrivelse av Bufetats oppgaver er beskrevet i punkt 13.2 om Bufetats bistandsplikt, og i punkt 13.3 om spesialiserte tilbud fra staten, og i punkt 13.4 om omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.

Bufdir er sentralt nivå i Bufetat og leder etatens virksomhet.

Bufdir er i tillegg fagdirektorat for kommunalt og statlig barnevern. Direktoratets oppgaver som fagdirektoratet fremgår ikke av loven, men er delegert fra departementet.

I rollen som fagdirektorat har Bufdir ansvar for:

• Lovtolkninger
• Bestilling og formidling av forskning og kunnskapsoppsummeringer
• Utarbeidelse av faglige veiledere og retningslinjer
• Klageinstans i saker om godkjenning av private og kommunale institusjoner.

13.1.3 Statsforvalterens oppgaver

Statsforvalteren er statlig barnevernsmyndighet på fylkesnivå, og deres ansvar og oppgaver følger av barnevernsloven § 16-7 a og kapittel 17. Statsforvalteren skal

• gi kommunene råd og veiledning
• behandle klager på barnevernstjenestens og barne-, ungdoms- og familieetatens vedtak i samsvar med § 12-9 og barnevernsinstitusjoners vedtak om bruk av tvang i samsvar med § 10-14.
• føre tilsyn med lovligheten av kommunens oppfyllelse av plikter etter kapittel 1 til 15 i barnevernsloven og plikter etter kommuneloven § 25-1. Dette innebærer blant annet at Statsforvalteren behandler klager på barnevernstjenestens saksbehandling og tar stilling til om barnevernstjenesten har utført sitt arbeid etter barnevernsloven og forvaltningsloven.
• føre tilsyn med at barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere drives i samsvar med barnevernsloven og forskrifter til loven. Tilsynsansvaret gjelder også familiebaserte botilbud etter § 11-1 femte ledd.
• føre tilsyn med lovligheten av andre statlige tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Ansvaret omfatter også tilsyn med private som utfører oppgaver etter barnevernsloven.

13.1.3.1 Statsforvalterens behandling av klage på barnevernstjenestens saksbehandling

Hvis Statsforvalteren mottar informasjon som kan tilsi at tjenester eller tiltak ytes i strid med barnevernsloven eller forvaltningsloven med tilhørende forskrifter, skal de vurdere om det er grunnlag for videre undersøkelse, og eventuelt på hvilken måte en slik undersøkelse skal gjennomføres. Avgjørende faktorer i denne vurderingen vil kunne være sakens alvorlighetsgrad, sannsynligheten for at det er begått eller begås lovbrudd og hvorvidt forholdene fortsatt er aktuelle.

Både partene i en barnevernssak og hvem som helst andre som er bekymret for et barn eller er misfornøyd med barnevernstjenestens saksbehandling, kan kontakte Statsforvalteren og be dem vurdere om barnevernstjenesten saksbehandling er lovlig og forsvarlig. Hvis barnevernstjenesten mottar en slik klage, plikter de å oversende brevet til Statsforvalteren. Barnevernstjenesten plikter å opplyse partene om Statsforvalterens tilsynsrolle, jf. forvaltningsloven § 11.

13.2.1 Generelt om bistandsplikten

Bufetats bistandsplikt er regulert i barnevernsloven § 16-3 andre ledd. Bestemmelsen gir Bufetat plikt til å bistå barnevernstjenesten med

• plassering av barn utenfor hjemmet når det fattes akuttvedtak etter §§ 4-1, 4-2, 4-4 eller 4-5
• plassering i fosterhjem
• plassering i institusjon

Hovedbegrunnelsen for at Bufetat har bistandsplikt er at det kreves nasjonal planlegging og tilrettelegging for å sikre at det er nok tilgjengelige barnevernstiltak. For at barnevernet skal kunne gi alle barn som trenger det forsvarlig hjelp, må det til enhver tid finnes et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat i hele landet. Bistandsplikten har sammenheng med Bufetats ansvar for å etablere, drifte og godkjenne barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav b og c, samt for å rekruttere fosterhjem, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav a. Innholdet i bistandsplikten må også ses i sammenheng med kravene til forsvarlighet i barnevernsloven § 1-7.

Formålet med bistandsplikten er å sørge for at barn som av ulike årsaker ikke lenger kan bo med sine foreldre, får et egnet tiltak utenfor hjemmet. Sammen med finansieringsansvaret for institusjonstilbudet og ansvaret for rekruttering av fosterhjem, utgjør bistandsplikten en viktig støttefunksjon for kommunen. Bufetats ansvar skal samlet sett legge til rette for at alle kommuner skal kunne fatte avgjørelser om tiltak som ivaretar hensynet til barnets beste. Barnevernsloven § 16-3 femte ledd tydeliggjør sammenhengen mellom bistandsplikten og ansvaret for tiltaksapparatet. Bestemmelsen lyder: «For å oppfylle plikten til å bistå kommunene etter andre ledd skal Bufetat ha et tiltaksapparat som er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert».

Bufetat har en ubetinget plikt til å bistå kommunen med å finne en egnet institusjonsplass eller fosterhjem når kommunen ber om dette. Bufetat kan ikke avslå kommunens forespørsel, verken av økonomiske eller faglige grunner. Bistandsplikten gjelder både ved planlagte og akutte flyttinger. Avgjørende for valg av tiltak til det enkelte barnet skal være hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 1-3. Som ledd i bistandsplikten skal Bufetat gi kommunen råd og veiledning om muligheter og alternativer. Det skal alltid ligge en individuell vurdering til grunn for valget av tiltak til det enkelte barnet. Barnets rett til medvirkning etter barnevernsloven § 1-4 skal ivaretas. Å finne frem til et tiltak som kan ivareta det enkelte barnets behov krever god samhandling mellom Bufetat og kommunen.

Samhandlingen mellom Bufetat og kommunen er nærmere beskrevet i Betalingsrundskrivet og i Prop. 106 L (2012–2013). Her fremgår det at det er kommunen som avgjør om det er et behov for å plassere et barn utenfor hjemmet. Det er også kommunen som har det avgjørende ordet med hensyn til hvilken type tiltak barnet har behov for (institusjon eller fosterhjem).

Når kommunen ber Bufetat om bistand med plasseringer av barn i institusjon, er det Bufetat som etter dialog med og på bakgrunn av utredninger fra kommunen, avgjør hvilken institusjonsplass Bufetat skal tilby i den enkelte sak. Dette har sammenheng med at det er Bufetat som gjennom sin kjennskap til institusjonstilbudet, har best oversikt over hvilke institusjoner som vil være i stand til å ivareta barnets behov.

Det er kommunen som gjennom godkjenningen, avgjør om et fosterhjem er egnet for et bestemt barn, jf. barnevernsloven § 9-5. Vilkårene for godkjenning er utdypet i fosterhjemsforskriften.

Det er kommunen som har ansvaret for å utrede barnets behov. Dette har sammenheng med at det er kommunen som har ansvaret for undersøkelsen, for å fatte vedtak om frivillige tiltak og å fremme sak for nemnda om tvangstiltak. Barnevernstjenesten har ansvaret for at det foreligger et godt faglig grunnlag for vurderingene. Dette innebærer at Bufetat ikke på egen hånd skal innhente opplysninger om barnet. Bufetat skal i utgangspunktet bygge på kommunens opplysninger ved utøvelsen av bistandsplikten. Bufetat må imidlertid ved utøvelsen av bistandsplikten analysere de opplysningene og det materialet kommunen har gitt om barnet. I den grad det er nødvendig for å få et forsvarlig faglig grunnlag for valget av institusjonsplass, kan Bufetat i særlige tilfeller be kommunen om ytterligere opplysninger. At Bufetat skal kunne analysere materialet fra kommunen og be kommunen om ytterligere opplysninger, vil kunne være nødvendig for at Bufetat skal kunne finne frem til et egnet tiltak for barnet. Se Prop. 133 L. punkt 22.1.6.5.

Innholdet i bistandsplikten er presisert i tre tolkningsuttalelser fra Bufdir, se innholdet i bistandsplikten og ansvaret til stat og kommune fra 2018, innholdet i bistandsplikten fra 2019, og bistandsplikt når kommunen anmoder om institusjonstiltak i akuttsituasjoner der ungdom viser alvorlige atferdsvansker fra 2024.

13.2.2 Bistandsplikten på fosterhjemsområdet

Bufetat har ansvar for at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall fosterhjem som kan ivareta barn med ulike behov. Bufetat har også ansvaret for formidling av fosterhjem etter søknad fra kommunen og for å gi grunnleggende opplæring til fosterhjemmene, og, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd.

Bufetats plikt til å etterkomme kommunens anmodning om fosterhjem forutsetter at kommunen har vurdert muligheten for fosterhjem i familie eller nettverk. (Prop. 73 L (2016-2017) punkt 10.5.2). Bufetat skal bistå frem til kommunen har godkjent et fosterhjem til det enkelte barnet. (Prop. 133 L (2020-2021 punkt 22.1.6.4)

Bistandsplikten forutsetter at Bufetat på kommunens anmodning tilbyr et fosterhjem som kommunen finner egnet for det aktuelle barnet. Det er den kommunale barnevernstjenesten som avgjør om fosterhjemmet er det rette for det aktuelle barnet. Kommunen kan akseptere eller avvise fosterhjemmet som tilbys fra Bufetat. Det er ingen fast grense for antall fosterhjem Bufetat plikter å tilby kommunen.

13.2.3 Bistandsplikten ved akuttplasseringer

Bistandsplikten gjelder også i akuttsituasjoner. Dette innebærer en umiddelbar plikt for Bufetat til å skaffe fosterhjem eller plass på institusjon når barnevernstjenesten anmoder om dette.

13.2.4 Bistandsplikten ved frivillig plassering

Bufetats bistandsplikt gjelder også når kommunen ber om tiltak ved frivillige plasseringer med hjemmel i barnevernsloven § 3-2. Normalt vil slike vedtak være planlagte plasseringer som ikke gjør det nødvendig med umiddelbar flytting av barnet. Hvor raskt Bufetat plikter å tilby barnevernstjenesten et forsvarlig plasseringssted er imidlertid ikke knyttet til barnevernstjenestens bruk av plasseringshjemmel. En forsvarlig utøvelse av bistandsplikten må vurderes konkret opp mot barnets situasjon.

13.3.1 Spesialiserte fosterhjem

Bufetat kan i særlige tilfeller tilby spesialiserte fosterhjem, jf. barnevernsloven 16-3 andre ledd bokstav c andre punktum. Disse hjemmene har i hovedsak oppdrag på fulltid med godtgjørelse som gjenspeiler dette. Begrunnelsen er at dette er hjem for barn og unge med behov for støtte og oppfølging utover tilbudet i ordinære fosterhjem. Spesialiserte fosterhjem skal bare tilbys barn og unge med et omfattende og langvarig hjelpebehov som krever omfattende bistand fra flere hjelpeinstanser (Prop. 73 L (2016-2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform).

Spesialiserte fosterhjem vil vanligvis være aktuelt som alternativ til institusjon. Det er Bufetat som avgjør om kommunen skal tilbys et spesialisert fosterhjem, basert på en skjønnsmessig vurdering. Om tilbud kan gis, vil også avhenge av tilgjengelighet. Bufetat kan tilby et tilgjengelig spesialisert hjem selv om kommunen ikke har bedt om dette. Det avgjørende er at barnet på faglig grunnlag vurderes å være i målgruppen for spesialiserte fosterhjem. Det er barnevernstjenesten som avgjør om de ønsker å ta imot et tilbud om et spesialisert fosterhjem eller ikke, og kommunen må godkjenne fosterhjemmet for det aktuelle barnet. Det følger av bistandsplikten at hvis Bufetat ikke tilbyr et spesialisert fosterhjem, har Bufetat plikt til å finne et annet plasseringsstiltak for barnet. Bufetat kan ikke tilby et spesialisert fosterhjem for barn som faller utenfor målgruppen for å oppfylle sin bistandsplikt.

13.3.2 Utredning og hjelpetiltak for barn 0-6 år

13.3.2.1 Utredning i regi av senter for foreldre og barn

Bufetat kan gi bistand til barnevernstjenestene i forbindelse med utredning av omsorgssituasjonen for barn mellom 0-6 år, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd. Disse utredningene blir utført i regi av senter for foreldre og barn. Vilkåret for at Bufetat kan gi bistand til slike utredninger er at det er stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt.

Det er i de alvorligste tilfellene Bufetat kan tilby hjelp til utredning, og der det er spørsmål om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Hvis det er uklart om det er behov for hjelpetiltak, eller hvilket tiltak det eventuelt er behov for, kan ikke Bufetat tilby slike utredninger.

Bufetat har ikke bistandsplikt til slike utredninger. Det medfører at Bufetat ikke har plikt til å tilby utredning. Det er Bufetat som avgjør om tilbud om utredning skal gis etter en skjønnsmessig vurdering.

Utredningen kan foregå som døgnutredning på senter for foreldre og barn, hjemmebasert eller som poliklinisk utredning i regi av senteret.

Bestemmelsen åpner for at Bufetat får en rolle inn i barnevernstjenestens undersøkelser. Når Bufetat bistår barnevernstjenesten med utredning, er de bundet av reglene i barnevernsloven § 2-2. Det medfører blant annet at Bufetat er bundet av minste inngreps prinsipp og at utredningen derfor ikke skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Se mer om minste inngreps prinsipp i kapittel 2.4.3. Det medfører også at foreldrene eller den barnet bor hos ikke kan motsette seg at undersøkelse gjennomføres ved hjemmebesøk, eller at de som utreder snakker med barnet alene, jf. barnevernsloven § 2-2 sjette ledd.

Regelen i barnevernsloven §§ 12-7, jf. 12-8 om at sakkyndig rapport skal være vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, gjelder ikke for den rapporten Bufetat utarbeider i denne forbindelse. Dette følger av forarbeidene til bestemmelsen. Les mer om undersøkelse av barn i alder 0-6 år i punkt 20.8.7.

13.3.2.2 Hjelpetiltak i regi av senter for foreldre og barn

Bufetat kan også tilby hjelpetiltak i regi av senter for foreldre og barn når dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav b.

Det er et krav om at slikt hjelpetiltak skal være nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp. Bufetat må derfor foreta en vurdering av om det er nødvendig med denne type hjelpetiltak. Hvis barnet kan få hjelp annet sted, for eksempel at barnevernstjenesten kan tilby hjelpetiltak, er det ikke nødvendig at Bufetat tilbyr hjelpetiltak. Hjelpetiltak kan være aktuelt der det kreves kompetanse og tiltak som ikke kan forventes av kommunene har, og der statlig bistand eller tilbud vurderes som en forutsetning for at barnet skal få forsvarlig hjelp. I vurderingen av om det er nødvendig skal det legges vekt på om utredningen har avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at barnet og familien, i en periode etter utredningen, vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjelpetiltak enn kommunen vanligvis kan tilby. (Prop. 73 L (2016-2017) s. 133-134)

I bestemmelsen står det at hjelpetiltaket kan tilbys i «etterkant av utredning etter bokstav a». Det er altså et vilkår for å kunne tilby tiltaket at Bufetat i forkant har utredet omsorgssituasjonen. Det fremgår imidlertid av forarbeidene at Bufetat også kan tilby hjelpetiltak på sentrene selv om Bufetat ikke har bistått i utredningen. I slike tilfeller må kommunen selv finansiere hjelpetiltaket.

13.3.3 Spesialiserte hjelpetiltak

Bufetat kan tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet der dette kan forhindre plassering utenfor hjemmet, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav c.

Spesialiserte hjelpetiltak kan tilbys når barnet eller ungdommen har en problembelastning som kan gi grunnlag for plassering i fosterhjem eller institusjon. Bufetats tilbud skal gjelde tiltak som kommunene i liten grad vil kunne tilby for denne målgruppen fordi tiltakene krever store opptaksområder, mengdetrening og fagmiljøer med spesialisert kompetanse. (Prop. 73 L (2016-2017) punkt 13.5.1.) Tiltak kan tilbys i forbindelse med at kommunen ber om bistand til plassering utenfor hjemmet for eksempel som alternativ til plassering i institusjon etter barnevernsloven § 6-2.

Bufetat har ikke plikt til å tilby denne type tiltak, og det er derfor Bufetat som avgjør om tilbud skal gis.

13.3.4 Tilbud om tverrfaglig helsekartlegging

Hvis barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for barneverns- og helsenemnda eller nemnda har truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet etter §§ 5-1 og 6-2, eller ved vedtak om frivillig plassering etter § 3-1 og § 6-1, kan Bufetat tilby barnevernstjenesten tverrfaglig helsekartlegging. Dette følger av barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav d.

Se mer om tverrfaglig helsekartlegging på Bufdir.no.

Ansvaret for tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år reguleres særskilt i barnevernsloven 11 [§ 11-1]. Barnevernsloven § 11-1 første ledd gir Bufetat ansvar for å tilby opphold i et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.

Omsorgssentertilbudet til enslige mindreårige asylsøkere følger de samme krav til kvalitet i tilbudet som ordinære barnevernsinstitusjoner, jf. barnevernsloven § 11-5.

Så lenge barnet har opphold i et omsorgssenter, har Bufetat omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 11-2. Dette innebærer at Bufetat er ansvarlig for at barnet får forsvarlig omsorg på omsorgssentret.

Se også Bufdirs veileder om statlig barnevernsmyndighets omsorgstilbud til enslige mindreårige asylsøkere under 15 år.

Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte, både ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger. Som uvedkommende regnes i utgangspunktet alle andre enn den opplysningene gjelder.

Forvaltningsloven gjelder i barnevernssaker med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 12-1 første ledd første punktum. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 13-1 første ledd. I tillegg inneholder § 13-1 andre og tredje ledd egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Disse reglene er noe strengere enn reglene i forvaltningsloven.

Barnevernets primære oppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For å kunne utføre denne oppgaven på en best mulig måte er barnevernet på den ene siden avhengig av å kunne innhente, motta og videreformidle opplysninger. På den andre siden er opplysninger i barnevernssaker ofte av personlig og sensitiv karakter. Det er derfor viktig å sikre at slike opplysninger ikke videreformidles i større grad enn nødvendig, og at de håndteres på en slik måte at hensynet til personlig integritet, personvern og tillit til barnevernet ivaretas. Bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt som gjelder for barnevernet bidrar til å sikre at disse til dels motstridende hensynene blir avveid og ivaretatt.

Barnevernets arbeid må skje innenfor rammene av regelverket. Det er derfor viktig at den enkelte barnevernsarbeider har tilstrekkelig kunnskap om muligheter og begrensninger med hensyn til adgangen til å motta, innhente og videreformidle opplysninger. Det er også viktig med slik kunnskap for å etablere samarbeid mellom barnevernet og andre i konkrete saker.

Taushetsplikten er i hovedsak begrunnet i hensynet til personlig integritet og personvern, og hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige.

Hensynet til personlig integritet og personvern tilsier at den enkelte bør være beskyttet mot unødig spredning av personlige opplysninger. For at ulike hjelpetjenester, slik som barnevernstjenesten, skal kunne utføre sine oppgaver overfor den enkelte, er det dessuten viktig at det eksisterer et tillitsforhold mellom den enkelte og tjenesten. Et slikt tillitsforhold er en forutsetning for åpenhet, dialog og samarbeid.

Tillitsforholdet avhenger blant annet av at den enkelte kan stole på at det barnevernstjenesten sitter med av personlige opplysninger, ikke blir videreformidlet til andre. Hvis dette tillitsforholdet blir skadet, kan det føre til at den enkelte holder tilbake viktige opplysninger for barnevernstjenesten, eller i verste fall unnlater å ta nødvendig kontakt av frykt for at opplysninger vil kunne bli videreformidlet til andre.

På den andre siden kan en viss videreformidling av personopplysninger være nødvendig for at ulike hjelpetjenester skal få tilgang til opplysninger som er nødvendige for å utføre sine oppgaver, og for å kunne samarbeide for å sikre effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Dette gjelder ikke minst for barnevernet. De hensyn som tilsier en streng taushetsplikt og de hensyn som taler for at opplysninger bør kunne videreformidles er avveid mot hverandre i bestemmelsene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt som gjelder for barnevernet. Bestemmelsene skal hindre unødvendig spredning av personlige opplysninger i barnevernssaker, samtidig som de skal ivareta barnevernets behov for å motta og videreformidle opplysninger for å sikre det enkelte barn en best mulig oppfølging.

Åpenhet og innsyn i barnevernets virksomhet er dessuten et mål i seg selv, idet det bidrar til økt forståelse for det arbeidet barnevernet utfører på vegne av samfunnet. For å kunne utføre sine oppgaver på en best mulig måte er barnevernet avhengig av legitimitet og tillit i befolkningen. Åpenhet og innsyn i barnevernets arbeid kan bidra til å styrke legitimiteten og tilliten. Taushetsplikten skal beskytte den enkelte mot unødig spredning av personopplysninger. Den skal imidlertid ikke misbrukes til å beskytte barnevernet selv på bekostning av åpenhet og innsyn.

Den forvaltningsmessige taushetsplikten er en generell taushetsplikt som i prinsippet gjelder for alle som utfører tjeneste eller arbeid for offentlige forvaltningsorganer, inkludert for barnevernstjenesten, jf. forvaltningsloven § 13. At taushetsplikten etter forvaltningsloven gjelder for de som utfører tjenester eller arbeid innenfor barnevernet, er også eksplisitt hjemlet i barnevernsloven § 13-1 første ledd.

Det er flere unntak i den forvaltningsmessige taushetsplikten som åpner for kommunikasjon og samarbeid, jf. forvaltningsloven §§ 13 a, 13 b og 13 d. Barnevernets taushetsplikt er imidlertid strengere ved at enkelte unntak fra taushetsplikten etter forvaltningsloven ikke gjelder fullt ut, jf. barnevernsloven § 13-1 andre og tredje ledd. Les mer om dette i punkt 14.4 sjette avsnitt.

Den profesjonsbestemte taushetsplikten, også kalt den yrkesmessige taushetsplikten, er en spesiell taushetsplikt for enkelte type yrker (profesjoner). Denne taushetsplikten, som følger av bestemmelser i ulike profesjonslover, åpner i mindre grad for kommunikasjon og samarbeid enn den forvaltningsmessige taushetsplikten. Flere grupper yrkesutøvere som ofte kommer i kontakt med barn og familier er bundet av profesjonsbestemt taushetsplikt. Dette gjelder blant annet helsepersonell (leger, tannleger, psykologer og sykepleiere), advokater og prester.

Yrkesutøvere som har profesjonsbestemt taushetsplikt kan også ha forvaltningsmessig taushetsplikt dersom de utøver sitt yrke innenfor det offentlige. De vil da ha profesjonsbestemt taushetsplikt når de utøver profesjonsoppgaver, mens de vil ha forvaltningsmessig taushetsplikt når de utøver andre forvaltningsoppgaver. For eksempel vil en lege ha profesjonsbestemt taushetsplikt når hun behandler pasienter, men forvaltningsmessig taushetsplikt når hun utøver administrative forvaltningsoppgaver.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven har taushetsplikt, jf. barnevernsloven § 13-1 første ledd.

Taushetsplikten omfatter blant annet:

• Alle som arbeider med saker etter barnevernsloven og som er ansatt i kommunene, i det statlige barnevernet (lokalt, regionalt og sentralt), hos statsforvalter, i departementet og i Helsetilsynet
• Alle som arbeider med saker etter barnevernsloven i Barneverns- og helsenemnda, herunder; ledere, sekretariat, medlemmer i de alminnelige og sakkyndige utvalg samt barnets talsperson
• Alle som utfører tjeneste eller arbeid for statlige eller private institusjoner etter barnevernsloven
• Advokater, sakkyndige og andre private personer som tar oppdrag for barnevernet, herunder blant annet fosterforeldre, tilsynsførere og støttekontakter

Taushetsplikt innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger.

Det er i denne sammenhengen uvesentlig om tilgangen skjer ved muntlig videreføring, ved fremvisning av dokumenter, ved at dokumenter ligger fremme, eller på andre måter.

Taushetsplikten innebærer også at personer som kommer i kontakt med barnevernstjenesten skal kunne gi barnevernstjenesten personlige opplysninger uten at uvedkommende er til stede og kan overhøre eller på annen måte få tilgang til de opplysningene som blir gitt. Familier som er i kontakt med barnevernstjenesten skal derfor ikke behøve å gi ut personlige opplysninger på et venteværelse eller på et annet sted hvor det er uvedkommende til stede. Klienter kan heller ikke pålegges å delta i gruppesamtaler eller liknende hvor de forventes å gi personlige opplysninger eller drøfte personlige problemer med uvedkommende.

Taushetsplikten gjelder både i arbeidstiden og i fritiden. Taushetsplikten gjelder også etter at en person har avsluttet tjenesten eller arbeidet. De taushetsbelagte opplysningene kan heller ikke brukes i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre, jf. forvaltningsloven § 13 tredje ledd.

Brudd på taushetsplikten er straffbart, jf. straffeloven § 209.

Taushetsplikten etter barnevernsloven omfatter alle personopplysninger, også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Dette følger av barnevernsloven § 13-1 andre ledd. Opplysninger om at barnevernstjenesten har vært i kontakt med en familie vil dermed være undergitt taushetsplikt overfor privatpersoner.

Taushetsplikten gjelder generelt, og ikke bare under saksforberedelsen. Den gjelder etter at vedtak er fattet, og etter at en sak er avsluttet fra barnevernstjenesten. En ansatt har taushetsplikt om forhold vedkommende har blitt kjent med i arbeidet også etter arbeidsforholdets slutt.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1, se punkt 15.1.

Taushetsplikten er heller ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for andre som de direkte gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1, se punkt 15.2.

Sakens parter har videre rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18 første ledd. Dette kalles partsoffentlighet eller partsinnsyn. Se punkt 15.4.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for sakens parter eller deres representanter. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 1. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten en adgang, men ikke en plikt til å gjøre opplysninger i en sak kjent for sakens parter eller deres representanter. Adgangen gjelder uansett hvilke typer saker det gjelder. Les mer om partsstatus i kapittel 6.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem opplysningene direkte gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenesten en adgang, men ikke en plikt til å gjøre opplysninger kjent for dem opplysningene direkte gjelder ellers deres representanter.

Bestemmelsen gir barnevernstjenesten adgang til å gi opplysninger til personer opplysningene gjelder uavhengig av om opplysningene inngår i en konkret barnevernssak eller ikke, og dersom de inngår i en barnevernssak, uavhengig av om den som opplysningene gjelder er part i saken eller ikke. Barnevernstjenesten vil for eksempel kunne gi fosterforeldrene opplysninger barnevernstjenesten har om dem i en sak der fosterforeldrene ikke er parter. Bestemmelsen gir imidlertid ikke, i motsetning til hva som gjelder overfor parter, adgang til opplysninger om andre enn dem opplysningene direkte gjelder.

Dersom en og samme opplysning angår flere, kan opplysningen gis til en person uten at det er nødvendig å innhente samtykke fra de andre. Dette innebærer at opplysninger om forholdet mellom to personer for eksempel kan gis til den ene selv om det nødvendigvis også vil røpe tilsvarende personlige forhold hos den andre. Ved vurderingen av om slike opplysninger skal gis ut bør det imidlertid legges vekt på at det også gis ut opplysninger om andres personlige forhold.

Barnevernstjenesten skal informere foreldre med foreldreansvar om alle vedtak som treffes. Dette følger av barnevernsloven § 12-2 andre ledd første punktum. Vedkommende forelder vil ikke ha rett til innsyn i vedtak og begrunnelser for vedtak, med mindre vedkommende er part i saken. Forelderen skal imidlertid få informasjon om hva slags type vedtak som er truffet og når vedtak ble truffet. En slik rett til informasjon skal sette foreldre som ikke er part i saken, men som har del i barnets liv, bedre i stand til å ivareta barnet. Videre kan en slik informasjonsplikt for barnevernet fungere som en sikkerhetsventil dersom foreldre ikke tidligere har vært involvert i barnevernssaken og ønsker å få spørsmål om samvær, bosted eller foreldreansvar vurdert etter barneloven. Lovbestemt taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir slik informasjon. Dette følger av andre ledd annet punktum. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 12-2)

Barnevernstjenesten kan unnlate å informere foreldre med foreldreansvar om vedtak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade, dersom informasjon om vedtak gis. Eksempelvis kan det gjøres unntak i saker der en forelder med foreldreansvar har utsatt barnet og/eller den andre forelderen for grov vold eller overgrep, og hvor det anses sannsynlig at kunnskap om et barnevernsvedtak kan medføre risiko for ytterligere vold eller grove trusler mot barnet eller forelderen. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 12-2)

Informasjon om vedtak kan også unnlates i saker der forelderen ikke er tilgjengelig. Dette følger av barnevernsloven § 12-2 andre ledd. Det forutsettes at barnevernstjenesten tidlig i saken forsøker å avdekke hvor vedkommende befinner seg. Det skal gjøres forsøk på å komme i kontakt med vedkommende. I noen tilfeller har ikke forelder med foreldreansvar vært kjent for barnet og har ikke hatt noen rolle i barnets liv. Barnevernstjenesten skal forsøke å komme i kontakt med også disse foreldrene. Innsatsen må likevel stå i forhold til de ressurser det krever å lokalisere forelderen med foreldreansvar. I saker der forelderen eksempelvis er utenlands uten kjent oppholdssted, bør barnevernstjenesten be om bistand for å komme i kontakt med vedkommende. Dersom forelderen befinner seg i utlandet, kan barnevernstjenesten henvende seg til Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Bufdir, som vil bistå med veiledning både der forelderen befinner seg i et land som er tilsluttet konvensjonen, og der forelderen befinner seg i et land utenfor konvensjonssamarbeidet. Hvis ikke det er mulig å oppnå kontakt med vedkommende, kan det gjøres unntak fra informasjonsplikten. Begge unntaksregler skal anvendes strengt. Bestemmelsen påvirker ikke retten til innsyn som foreldre med foreldreansvar har etter barnelova. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 12-2)

Partene i en barnevernssak har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, og har rett til å bli forelagt opplysninger. Dette følger av forvaltningsloven §§ 17 til 19, og barnevernsloven § 12-6.

En parts rett til innsyn innebærer at parten har krav på å gjøre seg kjent med dokumentene i saken, og at barnevernstjenesten har en tilsvarende plikt til å utlevere dem. Hensynet bak reglene om partsinnsyn er partenes behov for å kunne ivareta sine interesser i saken. Les mer om kontradiksjon i punkt 2.4.9.

Partsinnsyn gjelder både under forberedelsen av en sak og etter at det er truffet vedtak i saken.

Det kan gjøres unntak fra innsynsretten. Slikt unntak kan gjøres på alle stadier av barnevernssaken, både før og etter saken behandles av barneverns- og helsenemnda. Dette følger av forvaltningsloven §§ 18 a, 18 b, 18 c, 18 d og § 19. I tillegg tydeliggjøres det i barnevernsloven § 12-6 andre og tredje ledd når det kan gjøres unntak fra partsinnsyn i barnevernssaker.

15.4.1 Hva er et dokument?

En forutsetning for partsinnsyn er at det foreligger et dokument i lovens forstand. Forvaltningslovens definisjon av «dokument» er vid, jf. § 2 første ledd bokstav f. Både lyd- og videoopptak, e-poster, tekstmeldinger og datafiler er dokumenter. Et utkast som verken er arkivert eller videreformidlet til andre, vil neppe kunne anses som et «dokument» etter loven. En grunnleggende forutsetning bak reglene om partsinnsyn er at alle relevante opplysninger skal finnes i sakens dokumenter. Les mer om dokumentasjon i kapittel 5.

15.4.2 Når foreligger det en «sak»?

Før partene kan kreve innsyn i dokumenter og opplysninger, må det være en viss mulighet for at det vil bli fattet vedtak i saken, det vil si en viss mulighet for at det foreligger en sak som barnevernstjenesten eller barneverns- og helsenemnda skal avgjøre. Når barnevernstjenesten har satt i gang en undersøkelse vil undersøkelsen resultere i et vedtak. Partene har derfor alltid rett til innsyn fra tidspunktet barnevernstjenesten har igangsatt en undersøkelse.

15.4.3 Hvem kan be om partsinnsyn?

Det er parten selv eller partens fullmektig som må be om innsyn. Hvem som er part i en barnevernssak, kan du lese mer om i kapittel 6.

Det er ikke nødvendig å begrunne hvorfor han eller hun vil ha innsyn.

Hvis barnet er part, gjelder reglene om partsinnsyn også for den mindreårige. Les om når et barn er part i punkt 6.3.

Etter at barnet har fylt 18 år, faller foreldreansvaret bort. Etablerte partsrettigheter og rett til partsinnsyn i opplysninger som barnevernstjenesten har innhentet før barnet har fylt 18 år, vil i det vesentlige bestå, slik at foreldrene også etter at barnet er blitt myndig kan be om partsinnsyn. Det finnes imidlertid unntaksregler og de kan vurderes forskjellig på ulike tidspunkt. Les mer om dette i tolkingsuttalelsen om foreldres rett til innsyn etter at barnet har fylt 18 år.

Den som ikke er part, kan ikke be om partsinnsyn etter forvaltningsloven. Det kan være aktuelt med innsyn etter annet lovverk, les mer om innsyn etter offentlighetsloven, personopplysningsloven og barneloven i punktene 2.5.2.1, 2.5.6.1 og 2.3.1.

15.4.4 Dokumenter og opplysninger som kan unntas partsinnsyn

Det er noen begrensninger i partens rett til innsyn i alle sakens dokumenter.

Begrensningene i partsinnsynsretten gir barnevernstjenestene en adgang til å unnlate å gi parten dokumenter og opplysninger. Barnevernstjenesten kan likevel velge å la parten gjøre seg kjent med dem og bør alltid vurdere om parten skal gis adgang til også å gjøre seg kjent med dokumenter og opplysninger som omfattes av begrensningene. Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Innsyn i dokumenter og opplysninger setter parten i stand til å kunne ivareta sine interesser i saken. Hvis en part får kjennskap til at det foreligger dokumenter og opplysninger som han ikke får anledning til å se, kan usikkerhet med hensyn til hva slags opplysninger det gjelder gjøre større skade enn om parten ble gjort kjent med opplysningene. I de fleste tilfeller vil åpenhet danne grunnlag for trygghet og tillit til barnevernstjenesten, og gi mulighet for et gjensidig samarbeid mellom barnevernstjenesten og parten.

Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i opplysninger som kan unntas.

Bestemmelsene om begrensninger i retten til partsinnsyn kan deles inn i to kategorier. Det kan for det første gjøres unntak for interne dokumenter, og for det andre kan det gjøres unntak for opplysninger med et særskilt innhold.

15.4.5 Interne dokumenter

Dokumenter som er utarbeidet for den interne saksforberedelsen kan unntas fra partsinnsyn, jf. forvaltningsloven § 18 a. Dette kan for eksempel være et foreløpig notat, et forslag, en betenkning eller et utkast.

Dokumenter som er sendt ut fra barnevernstjenesten er ikke interne. Det er imidlertid ikke noe vilkår at dokumentet i sin form eller sitt innhold fremtrer som et foreløpig notat, utkast eller lignende. Notater som er skrevet ned etter opplysninger gitt muntlig av den private part vil heller ikke kunne betraktes som interne dokumenter. Opplysninger og anførsler mottatt utenfra i form av brev eller i annen skriftlig form, vil heller ikke kunne unntas som interne.

15.4.6 Dokumenter innhentet utenfra for den interne saksforberedelse

Hvis det er nødvendig å innhente uttalelser fra et underordnet organ for å sikre forsvarlige avgjørelsesprosesser, kan forvaltningsorganet unnta dokumentet fra innsyn, jf. forvaltningsloven § 18 b første ledd. For barnevernstjenesten vil dette unntaket være lite aktuelt, siden de som regel ikke har underordnede organer. Unntaket kan imidlertid være aktuelt for dokumenter som statsforvalteren innhenter fra barnevernstjenesten i forbindelse med en klage på barnevernstjenestens saksbehandling.

Dokumenter som inneholder råd og vurderinger om hvordan barnevernstjenesten bør opptre i en sak, og som barnevernstjenesten har innhentet utenfra til bruk for sin interne saksforberedelse, kan unntas fra innsyn etter forvaltningsloven § 18 b andre ledd. Det kan for eksempel være aktuelt hvis det innhentes vurderinger fra barnevernstjenestens advokat i forbindelse med en barneverns- og helsenemndsak eller rettssak.

15.4.7 Dokumenter som sendes barneverns- og helsenemnda eller domstolen

Sakens parter har rett på innsyn i begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter fra begjæringen er mottatt i barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-6. Før begjæringen er mottatt er dokumentet et internt dokument som parten i utgangspunktet ikke kan kreve innsyn i. Selv om den private part ikke har krav på innsyn i interne dokumenter, bør det gis innsyn så tidlig som mulig slik at parten kan ivareta sine rettigheter.

Hvis det er fremmet krav om at barn skal bo på skjult adresse, har ikke parten rett til innsyn i opplysninger om identitet til anonyme vitner eller andre opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets adresse, jf. barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

15.4.8 Adgangen til å unnta opplysninger i undersøkelsesfasen for å beskytte barnet

Sakens dokumenter kan også unntas innsyn så lenge undersøkelser pågår hvis det er fare for at innsyn vil kunne vanskeliggjøre eller hindre videre undersøkelse av saken, jf. barnevernsloven § 12-6 tredje ledd. Innsyn kan dermed unntas dersom innsyn kan hindre at barnevernstjenesten får undersøkt barnets helhetlige omsorgssituasjon og behovet for å iverksette tiltak. Bestemmelsen tilsvarer forvaltningsloven § 20 første ledd annet punktum, men ordlyden er særlig tilpasset barnevernssaker. Det stilles ikke krav om sikker viten, det er tilstrekkelig at det er en reell mulighet for at innsyn kan hindre eller vanskeliggjøre undersøkelsen, for eksempel at partens forklaring kan endres eller at parten vil forsøke å unndra seg et barnevernsvedtak ved å flytte. Bestemmelsen kan komme til anvendelse dersom barnet ikke vil formidle informasjon hvis foreldrene får kjennskap til hva barnet har sagt. Bestemmelsen kan også brukes hvis det er fare for at partens forklaring kan endres hvis vedkommende får innsyn i visse opplysninger, eller at innsyn kan medføre at parten vil forsøke å unndra seg et barnevernsvedtak ved å flytte.

En avgjørelse om å nekte innsyn på undersøkelsesstadiet er en avgjørelse om utsatt innsyn og ikke et endelig avslag på krav om partsinnsyn. Parten har som hovedregel rett til innsyn når undersøkelsessaken avsluttes. Det er derfor viktig at barnet gis god informasjon om hvordan barnevernet vil behandle opplysningene, herunder hva som skal til for at foreldrene kan få innsyn på et senere stadium av en sak. Hvis informasjon er blitt holdt tilbake fra foreldrene, er det viktig at barnet blir orientert om når foreldrene vil få tilgang til opplysningene. Ved behov må barnevernstjenesten følge opp barnet før og etter at foreldrene får tilgang på informasjonen.

En avgjørelse om utsatt innsyn kan påklages av partene etter forvaltningsloven § 21. (Prop. 133L (2020-2021) merknad til § 12-6)

For å kunne gi best mulig hjelp og bistand til barn og familier, må barnevernstjenesten forsøke å oppnå en samarbeidsrelasjon med foreldrene. Tillit er viktig i den sammenheng, og hovedregelen er derfor at foreldrene skal få innsyn i de opplysningene barnevernstjenesten har. Samtidig vil det i mange saker være av avgjørende betydning at barnet snakker åpent og fritt med barnevernstjenesten. Disse hensynene må veies opp mot hverandre, og det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak av om det bør gis utsatt innsyn i undersøkelsesfasen.

15.4.9 Opplysninger med et særskilt innhold

15.4.9.1 Opplysninger som kan skade parten selv eller forholdet til nærstående personer

Partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom innsyn kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Dette kan utledes av forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d, men tydeliggjøres i barnevernsloven § 12-6 andre ledd første punktum for å understreke når opplysninger kan unntas fra sakens parter for å beskytte barnet.

Risikoen for skade eller fare må være reell. Reell risiko for skade innebærer at innsyn faktisk kan påføre barnet psykisk eller fysisk skade, for eksempel ved trusler, vold eller overgrep. Reell risiko for fare innebærer typisk at barnet vil bli utsatt for en farefull situasjon eller negativ atferd, som for eksempel avvisning eller unndragelse av barnevernsvedtak ved å flytte. I begge tilfeller må det foretas en konkret vurdering av opplysningenes innhold og forholdene i den enkelte sak. Informasjon fra barnet vil ofte være en viktig kilde i barnevernets vurdering. Andre momenter i vurderingen er blant annet opplysningens karakter, foreldrenes tidligere og antatte atferd, opplysninger fra andre personer eller instanser, herunder sakkyndige. (Prop 133 L (2020-2021) merknad til § 12-6)

Det samme gjelder hvis det er en fare for at parten vil kunne skade andre personer.

Vedtak om unntak fra partsinnsyn kan påklages til Statsforvalteren. Dersom opplysningene oversendes nemnda, vil parten ha innsyn i sakens dokumenter etter barnevernsloven § 14-6.

Opplysninger som er holdt tilbake, skal på anmodning gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det. Dette følger av § 12-6 andre ledd annet punktum, jf. forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d.

Slike særlige grunner vil kunne foreligge hvis parten har valgt en upålitelig representant som det er grunn til å frykte vil bringe opplysningene videre til parten. Normalt skal partens advokat få de nødvendige opplysningene. På denne måten sikres at partens interesser kan ivaretas, selv om det ikke gis adgang til opplysningene. Det kan stilles som vilkår for innsyn at partens representant ikke skal bringe opplysningene videre til parten.

15.4.9.2 Opplysninger om en annens helseforhold

Med mindre det er av vesentlig betydning, har parten heller ikke krav på å gjøre seg kjent med opplysninger i et dokument som gjelder en annen persons helseforhold, jf. forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav a. Det må etter bestemmelsen foretas en konkret interesseavveining av partens behov for innsyn, vurdert opp mot de grunner som taler mot å ikke gi opplysningene.

Dette er en bestemmelse som kan komme til anvendelse hvis den ene av foreldrene motsetter seg at helseopplysninger skal bli tilgjengelig for den andre forelderen. Det er likevel ikke nok i seg selv at den ene av foreldrene ikke ønsker at det gis innsyn. Hvis helseopplysningene sier noe om forelderens omsorgsevner, kan dette tilsi at det er av vesentlig betydning å få innsyn. Dette kan for eksempel være opplysninger om rusmisbruk og psykiske problemer. Bestemmelsen kan også være aktuell når et barn ber om innsyn i egen sak etter fylte 15 år eller som voksen. I slike tilfeller må det legges til grunn at barnets behov for å få innsyn vil veie forholdsvis tungt.

15.4.9.3 Andre forhold som det av særlige grunner ikke bør gis innsyn i

En part kan heller ikke kreve å få innsyn i opplysninger om andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, jf. forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b.

Denne bestemmelsen kan i unntakstilfeller for eksempel gi adgang til å tilbakeholde opplysning om hvem som er kilden til en opplysning, for eksempel en bekymringsmelding. Det må imidlertid foreligge konkrete grunner til å ikke gi denne informasjonen. Det er ikke nok at den som har gitt opplysningene ikke ønsker at dette skal komme frem. Men hvis det er holdepunkter for at innsyn kan utsette den som har gitt opplysningene for fare, kan det være aktuelt å unnta opplysninger for innsyn etter denne bestemmelsen. I enkelte tilfeller kan det være grunn til å imøtekomme et ønske fra en kilde/melder om anonymitet. Les mer om mulighetene for dette i punkt 19.3.

Forvaltningsloven § 19 andre ledd kan også gi unntak fra innsynsretten i tilfeller der barnet selv ikke ønsker at foreldrene skal få innsyn, og for å begrense foreldrenes innsynsrett i enkelte opplysninger i særlige tilfeller. Les mer om dette i henholdsvis punkt 15.4.9.4.

15.4.9.4 Begrensninger i foreldres innsynsrett i særlige situasjoner

15.4.9.4.1 Ved mistanke om overgrep

Hvis det er slik at en forelder kan ha begått overgrep mot barnet, vil det ikke være i barnets interesse at denne forelderen skal ha et ubetinget krav på innsyn i opplysninger om forholdet. Derfor vil innsynsrett basert på foreldreansvaret ikke alltid gjelde når mistanken om overgrep retter seg mot forelderen. Skal innsynsrett avskjæres på dette grunnlaget, kreves det imidlertid at mistanken mot forelderen er av en viss styrke. Hjemmelen for å unnta opplysninger fra partsinnsyn i slike tilfeller er barnevernsloven § 12-6 andre ledd og forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d.

15.4.9.4.2 Ved politietterforskning

Hvis det er reell fare for at innsyn kan gjøre det vanskelig å forfølge et mulig straffbart forhold og iverksette tiltak for å ivareta barnets interesser, kan det være adgang til unntak etter forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b. I den bestemmelsen står det at en part ikke har krav på å få gjøre seg kjent med de opplysninger i et dokument som gjelder andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre, med mindre det er av vesentlig betydning for parten. Spørsmålet om unntak eller innsyn vil imidlertid måtte avgjøres etter en konkret avveining. Den mistenkte forelderen kan ha sterke berettigede interesser i innsyn.

Hvis politiet har iverksatt en etterforskning, kan påtalemyndigheten pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om opplysninger som det ut fra hensynet til etterforskningen er nødvendig å holde hemmelig. Politiets pålegg om taushetsplikt skal meddeles skriftlig. Politiet skal alltid vurdere om informasjon som gis til barnevernstjenesten er av en slik karakter at den ikke må gis videre til foreldrene.

Er det gjennomført tilrettelagt avhør, kan avhørsleder pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om opplysninger som kommer frem under det tilrettelagte avhøret. Politiet vil også vurdere om informasjonen de gir til barnevernstjenesten må holdes tilbake fra foreldrene.

Hvis det finnes opplysninger som politiet må holde tilbake, skal politiet varsle barnevernstjenesten om at opplysningene er underlagt med taushetsplikt.

Les mer om dette i nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

15.4.9.4.3 Når barnet ikke vil at foreldrene skal få innsyn

Selv om foreldre med partsstatus i utgangspunktet har rett til innsyn, kan denne innsynsretten i noen tilfeller begrenses hvis barnet motsetter seg at foreldrene skal få innsyn. Det er flere forhold som kan ha betydning for hvilken vekt som kan legges på barnets mening, og disse vil bli omtalt i det følgende.

15.4.9.4.4 Lovhjemmelen for å unnta opplysninger når barnet ønsker det

Hvis barnevernstjenesten mener at hensynet til barnet gjør at foreldrenes innsynsrett bør begrenses, må barnevernstjenesten fatte et vedtak om det. Vedtaket må være hjemlet i barnevernsloven § 12-6 andre ledd eller forvaltningsloven § 19, og både første ledd bokstav d og de to alternativene i annet kan være aktuelle. Du kan lese mer om dette i punkt 15.4.9.4.

Foreldrene kan klage over vedtaket etter de alminnelige klagereglene i forvaltningsloven kapittel VI. Se mer om dette i punkt 15.4.13.

15.4.9.4.5 Hensyn til foreldreansvaret og barnets alder

Et sentralt spørsmål er om de opplysningene det er snakk om berører foreldreansvaret, slik dette er omtalt i barneloven § 30. Foreldreansvaret innebærer blant annet at foreldrene kan ta beslutninger på vegne av barnet i personlige forhold. Dette gjelder uavkortet i saker hvor det er iverksatt hjelpetiltak, mens bestemmelsesretten er begrenset hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet.

Hvis et barn på eget initiativ oppsøker barnevernstjenesten for råd og veiledning, og barnevernstjenesten ikke åpner undersøkelse eller iverksetter tiltak, kan barnevernstjenesten, hvis barnet ønsker det, la være å informere foreldrene. Dette gjelder likevel ikke hvis det er grunn til å tro at barnet er deprimert eller har andre alvorlige helseproblemer. Dette er forhold som foreldrene må få vite om for å kunne ivareta foreldreansvaret. Har barnet rømt fra hjemmet, kan barnevernstjenesten heller ikke tilbakeholde opplysninger om hvor det befinner seg.

Etter hvert som barnet blir eldre svekkes foreldreansvaret, og barnet får gradvis større bestemmelsesrett. Dette følger av barneloven § 33. Dette har betydning i vurderingen av om foreldre har krav på å få innsyn i opplysninger som barnet ikke ønsker at de skal bli kjent med. Bestemmelsen i barnevernsloven om at barn får selvstendig partsstatus fra fylte 15 år, barnevernsloven § 12-3, er også et moment i denne vurderingen.

15.4.9.4.6 Hvis foreldrene har mistet omsorgen

Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, vil dette kunne ha betydning for spørsmålet om foreldres rett til innsyn i opplysninger som barnet ikke ønsker at de skal få innsyn i. Foreldrene vil i de fleste tilfeller fortsatt ha foreldreansvaret og ha rett til innsyn i barnevernstjenestens saksdokumenter. Terskelen for å begrense innsynsretten av hensyn til barnet vil likevel kunne ligge noe lavere når foreldrene har mistet omsorgen. Dette gjelder særlig opplysninger som først og fremst gjelder barnet, som referater fra samtaler med saksbehandler og tilsynspersoner, og som barnet ikke ønsker at foreldrene skal bli kjent med. Også i slike tilfeller vil barnets alder ha stor betydning for vurderingen. Det vil også kunne legges vekt på om foreldrene tidligere har brukt slike opplysninger på en måte som skaper problemer for barnet.

15.4.10 Faktiske opplysninger kan ikke unntas

Selv om hele eller deler av et dokument kan unntas innsyn etter forvaltningsloven § 18 a og § 18 b, har partene likevel rett til å gjøre seg kjent med de deler av dokumentet som inneholder faktiske opplysninger, sammendrag eller annen bearbeidelse av faktum, jf. forvaltningsloven § 18 c. Det må derfor skilles mellom de delene av dokumentet som omhandler fakta, og de som gir uttrykk for vurderinger. Dette kan være opplysninger om arbeids- og inntektsforhold og faktiske forhold i hjemmet, helseopplysninger, rusmiddelbruk m.m. Bestemmelsen skal sikre at avgjørelsen ikke treffes på et faktisk grunnlag parten ikke har fått mulighet til å kunne korrigere.

Retten til innsyn gjelder opplysninger om faktiske forhold om familien og barnet. Innsynsretten gjelder også vurderinger av de faktiske forhold som er foretatt av barnevernstjenesten. Mer skjønnsmessige vurderinger eller avveininger mellom forskjellige momenter omfattes ikke. Retten til innsyn gjelder med mindre disse opplysningene er uten betydning for avgjørelsen eller opplysningene finnes i et annet dokument som parten har adgang til.

Dersom faktiske opplysninger unntas innsyn etter § 19, kan ikke parten gjøre krav på å få innsyn i opplysningene etter med forvaltningsloven § 18 c.

Vurderinger av rettslige spørsmål faller utenfor innsynsretten. (Norsk Retstidende 1977:1333l).

Opplysninger om selve saksbehandlingen og prosessen vil som utgangspunkt også falle utenfor innsynsretten etter forvaltningsloven § 18 c. Opplysninger om selve saksbehandlingen omfattes av barnevernstjenestens veiledningsplikt, jf. forvaltningsloven § 11.

15.4.11 Praktisk gjennomføring av innsynsretten

Det er barnevernstjenesten som bestemmer hvordan dokumentene skal gjøres tilgjengelige for partene ut fra hensynet til en forsvarlig saksbehandling, jf. forvaltningsloven § 20. Hvis parten ønsker det, skal det gis papirkopi eller elektronisk kopi av dokumentene. Advokater som opptrer som fullmektig har rett til å få låne dokumentene når ikke særlige grunner taler mot det. I praksis løses dette normalt ved at partens advokat mottar kopier av sakens dokumenter. Hvis parten bytter advokat etter at barnevernstjenesten har oversendt dokumentene, bør ny advokat henvende seg til tidligere advokat for å få dem oversendt.

Sivilombudet har uttalt at innsyn etter forvaltningsloven i utgangspunktet bør avgjøres samme dag, og i alle fall innen en til tre dager, med mindre det gjør seg gjeldende særlige forhold som tilsier at et noe lengre tidsforløp kan aksepteres. (Sivilombudsmannen 2010: 1911).

Barnevernstjenesten må ved en begjæring om innsyn gis en mulighet til å gå gjennom saken og vurdere hvilke dokumenter som er partsoffentlige, og om enkelte opplysninger bør unntas fra innsyn. I saker hvor barnevernstjenesten fatter inngripende vedtak, for eksempel akuttvedtak, tilsier en forsvarlig saksbehandling at barnevernstjenesten umiddelbart går gjennom og stiller sakens dokumenter til disposisjon for partene. Tar det uforholdsmessig lang tid før en begjæring om innsyn kan besvares, skal barnevernstjenesten snarest mulig gi et foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a.

15.4.12 Vedtak ved avslag på innsyn

Begrensninger i retten til partsinnsyn skal alltid gjøres i form av et vedtak. Det skal vises til hvilken hjemmel i forvaltningsloven som gir adgang til å innskrenke innsynsretten, og det skal gis en begrunnelse hvor det kommer frem hvorfor dette anses nødvendig. Det skal opplyses om at vedtaket kan påklages til statsforvalteren, men at klagen skal rettes til barnevernstjenesten.

15.4.13 Klage på avslag om innsyn

Avslag på krav om dokumentinnsyn skal være skriftlig, jf. forvaltningsloven § 21.

Det er kun den som har bedt om innsyn som kan påklage avgjørelsen.

15.4.14 Partens taushetsplikt i forhold til taushetsbelagte opplysninger om andre

Når en part eller dens representant får taushetsbelagte opplysninger om andre personer, kan opplysningene bare brukes i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken, jf. forvaltningsloven § 13 b andre ledd. I disse tilfellene er parten og dens representant pålagt en taushetsplikt som gjelder for all videreformidling av opplysningene utover det som er nødvendig for å ivareta partens interesser i saken. Barnevernstjenesten må gjøre vedkommende oppmerksom på dette.

Barnevernssaker kan inneholde svært personsensitive opplysninger. Barnevernstjenesten bør derfor ha klare rutiner som sikrer at den som får utlevert taushetsbelagte opplysninger om andre personer får en skriftlig orientering om at taushetsbelagte opplysninger om andre personer bare kan benyttes i saken, og at brudd på dette kan medføre straffeansvar etter straffeloven § 209. Straffeansvaret kan imidlertid bare gjøres gjeldende hvis barnevernet har gjort den som mottar opplysningene uttrykkelig oppmerksom på det.

Barnevernet kan og skal på visse vilkår videreformidle taushetsbelagte opplysninger til andre. Det kan i noen tilfeller dreie seg om en plikt til å dele slike opplysninger, og andre tilfeller en rett til å dele slike opplysninger.

Hvis barnevernstjenesten har opplysningsrett har den adgang til å videreformidle opplysninger som i utgangspunktet er omfattet av taushetsplikt. Barnevernstjenesten kan i slike tilfeller velge mellom å gi opplysningene videre eller la være.

Taushetspliktregelverket er utformet med tanke på at det ikke skal være til hinder for et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre offentlige myndigheter. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Barnevernets ansvar innebærer at barnevernet i mange tilfeller må bidra til at det enkelte barn i barnevernet får den oppfølgingen det trenger også fra andre tjenester. Barnevernet er derfor i en rekke sammenhenger avhengig av å motta og formidle opplysninger og å samarbeide med andre velferdstjenester for å sikre barnet og familien effektive tjenester og et mest mulig helhetlig tilbud. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og fordi barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte. Regelverket gir derfor barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter adgang til å samarbeide med og formidle opplysninger til andre offentlige tjenester som skole, barnehage, helsetjenestene og politiet, hvis vilkårene for dette er oppfylt, se punktene under.

Forvaltningsloven gjelder i barnevernssaker med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 12-1. Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 13-1 første ledd. I tillegg inneholder § 13-1 andre og tredje ledd egne regler om barnevernstjenestens taushetsplikt. Disse reglene er noe strengere enn reglene i forvaltningsloven. Les mer om dette i kapittel 14. Bestemmelsene i forvaltningsloven gir barnevernet på gitte vilkår adgang til å formidle ellers taushetsbelagte opplysninger. Barnevernstjenesten må gjøre gode faglige vurderinger og være ryddige på hva som er det rettslige grunnlaget når de beslutter å dele (og innhente) opplysninger.

16.1.1 Samtykke

Taushetsbelagte opplysninger kan gjøres kjent for andre hvis de som har krav på taushet samtykker, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Samtykke er nødvendig dersom det ikke foreligger annen lovhjemmel som gir adgang til å dele opplysningene.

For at et samtykke skal være et gyldig rettslig grunnlag, må samtykket være frivillig. I situasjoner hvor barnevernstjenesten vurderer at det ikke er faglig forsvarlig å respektere et nei, er det andre rettslige grunnlag for unntak fra taushetsplikt som er riktig å benytte. En forutsetning for å kunne benytte annet rettslig grunnlag er selvsagt at vilkårene for å benytte dette rettsgrunnlaget er oppfylt. Se øvrige punkter i kapittel 16.

Når samtykke skal innhentes, må dette gjøres på en måte som sikrer at det skjer frivillig og slik at personen har oversikt over konsekvensene av at samtykke gis. Barnevernstjenesten må opplyse om hva samtykket innebærer, herunder hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til. Et samtykke kan trekkes tilbake når som helst og uten nærmere begrunnelse. Barnevernstjenesten må også opplyse om adgangen til å trekke tilbake samtykket.

Et viktig poeng i barnevernssaker, hvor det som regel vil være sensitiv informasjon om flere personer, er at det bare kan gis samtykke til videreformidling av egne personopplysninger. Hvis opplysningene for eksempel gjelder begge foreldrene, må begge samtykke. Motsatt vil et samtykke fra den ene av foreldrene ikke gi adgang til å dele opplysninger om den andre.

16.1.1.1 Samtykke fra barn

Alle barnevernssaker inneholder taushetsbelagte opplysninger om det barnet saken gjelder. Hovedregelen er at det er barnets verger som kan samtykke til at slike opplysninger blir delt. I de aller fleste tilfeller vil det være foreldrene med del i foreldreansvaret som har vergeansvaret for barnet. På barnevernsområdet er det lagt til grunn at barn selv kan samtykke fra de har fylt 15 år. Hvis opplysningene bare gjelder barnet, vil det i utgangspunktet være tilstrekkelig med barnets samtykke. Selv om opplysningene i utgangspunktet bare omfatter barnet, kan opplysningene likevel være av en slik art at det blir et spørsmål om også barnets foreldre har krav på taushet og dermed må samtykke til opphevelse av taushetsplikten. Se også tolkningsuttalelse om innsyn etter offentleglova og om barnets samtykke er tilstrekkelig.

16.1.2 Anonymiserte opplysninger

Hvis ellers taushetsbelagte opplysninger kan anonymiseres slik at det ikke er mulig å finne ut hvem de gjelder, kan opplysningene videreformidles, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 2. Statistiske opplysninger er et eksempel på dette, som hvor mange bekymringsmeldinger barnevernstjenesten mottar eller hvor mange familier som får hjelpetiltak. Men også opplysninger i konkrete saker kan videreformidles, forutsatt at det ikke gis ut noe som kan føre til at det er mulig å identifisere hvem saken gjelder. En sak kan anonymiseres ved at navn, adresse og andre individualiserende kjennetegn tas bort og eventuelt erstattes med bokstaver eller lignende. Det kan også gis et sammendrag av saken. På den måten kan saken drøftes med andre fagpersoner eller i tverrfaglige team.

I noen tilfeller, for eksempel i små kommuner, vil opplysninger likevel lett kunne føres tilbake til en bestemt person selv om individualiserende kjennetegn er utelatt. Da kan anonymisering ikke benyttes som grunnlag for å videreformidle opplysninger. Det må utvises varsomhet for å sikre at saken er anonymisert på en slik måte at opplysningene ikke kan tilbakeføres til den personen som har krav på taushet.

Anonymisering som rettslig grunnlag for formidling av opplysninger forutsetter at den eller de opplysningene gjelder er effektivt vernet mot å bli identifisert. Det skal ikke være noen reell mulighet for å knytte opplysningene til bestemte personer, verken direkte eller indirekte gjennom krysskopling av opplysninger.

Les om muligheten til anonymiserte drøftinger av saker i konsultasjonsteam og lignende fora i punkt 16.2.11.

16.1.3 Ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysninger videreformidles når ingen berettiget interesse tilsier at de skal hemmeligholdes, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3.

Denne bestemmelsen vil kunne komme til anvendelse i tilfeller hvor opplysningene er allment kjent eller tilgjengelig andre steder. Dette er et snevert unntak som i barnevernssaker bør benyttes med stor varsomhet. Det er også viktig å tenke på barnets personvern. I tillegg må barnevernet være nøye med å ikke gi tilleggsopplysninger som ikke allerede er kjent. Ellers vil det lett kunne bli et brudd på taushetsplikten. Opplysninger vil kunne vurderes som allment kjent eller tilgjengelig andre steder når de er offentliggjort i aviser eller andre medier, eller når de finnes i offentlig tilgjengelige dommer.

En situasjon som er blitt mer aktuell de siste årene er at en sak omtales i media etter foreldrenes initiativ. Spørsmålet blir da om dette medfører at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger videreformidles, samt i hvilken grad videreformidling da skal skje. Se punkt 16.2.9.

16.1.4 Opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2. Opplysningene kan blant annet brukes i forbindelse med saksforberedelse, avgjørelse, gjennomføring av avgjørelser, oppfølging og kontroll Det gjelder uavhengig av om parten har gitt opplysningene selv, eller de er mottatt eller innhentet på annen måte.

Det prinsipielle utgangspunkt er at det som ledd i behandlingen av en sak må være fri adgang til kommunikasjon mellom tjenestemennene innenfor samme forvaltningsorgan. Dette betyr at bestemmelsen åpner for at ellers taushetsbelagte opplysninger i en barnevernssak kan formidles mellom personer innenfor barnevernsmyndighetene som i kraft av sin stilling behandler saken.

Det er viktig å merke seg at man ikke kan dele taushetsbelagt informasjon bare fordi mottakeren er ansatt i samme forvaltningsorgan. Dette gjelder selv om vedkommende er underlagt den samme taushetsplikten som den som gir opplysningene. Det må være et konkret behov for å dele opplysningene for at det skal være tillatt etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2.

Opplysninger kan formidles på alle trinn i behandlingen av saken, men bare ved behandlingen av den aktuelle saken. Dette innebærer at opplysninger fra en barnevernssak ikke kan videreformidles for bruk i en annen barnevernssak på dette grunnlaget.

Bestemmelsen åpner for eksempel for at opplysningene kan formidles til ansatte i Barne-, ungdoms- og familieetaten når de kommer inn for å bistå barnevernstjenesten i forbindelse med behov for plassering av et barn i fosterhjem eller på institusjon.

Barnevernstjenesten vil også kunne gi en oppnevnt sakkyndig de nødvendige opplysninger for at den sakkyndige skal kunne foreta sin vurdering. Videre vil det i forbindelse med oppfølgingen av en barnevernssak for eksempel kunne være nødvendig å gi noe informasjon til fosterforeldrene, tilsynsføreren eller støttekontakten for at disse skal kunne følge opp barnet på en god måte.

Bestemmelsen innebærer også at ansatte i barnevernstjenesten, ansatte ved barnevernsinstitusjoner, fosterforeldre, sakkyndige og andre i barnevernet alltid, uten hinder av taushetsplikten, kan forklare seg til barneverns- og helsenemnda eller domstoler ved behandlingen av en barnevernssak.

16.1.5 Arbeidsmessige forhold innenfor samme etat/organ

Taushetsplikten er ikke til hinder for at opplysningene er tilgjengelig for andre tjenestemenn innen organet eller etaten, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3. Forutsetningen er at spredningen av opplysninger ikke går lengre enn det som trengs for en hensiktsmessig arbeids- og arkivordning.

Sentralt blir hva som regnes som ett «organ» eller en «etat». Begrepene «organ» og «etat» har ikke noe entydig innhold, og ofte kan det være tvil om hva som er ett organ og hva som er en etat, og hvor organ- og etatsgrensene går.

Alle administrative nivå innenfor barnevernmyndighetene tilhører imidlertid samme etat. Dette medfører at både den kommunale barnevernstjenesten, statsforvalteren, Barne-, ungdoms- og familieetaten, Barne- og familiedepartementet og barneverns- og helsenemnda tilhører samme etat. (Ifølge Lovavdelingen i Justisdepartementets uttalelse i brev av 22. januar 2004). Lovavdelingen konkluderer med at statsforvalteren og nemnda i barnevernssaker er å anse som å høre til samme «etat» i forhold til forvaltningsloven § 13 b første ledd.

Det samme gjør barnevernstjenestene i forskjellige distrikt eller kommuner. Taushetsplikten er derfor ikke til hinder for at en barnevernstjeneste mottar aktuelle opplysninger om barn og foreldre fra barnevernstjenesten i en annen kommune hvor barnet og/eller foreldrene tidligere har oppholdt seg. Se mer om dette under punkt 16.2.6.

Barnevernstjenesten kan være organisert sammen med andre kommunale tjenester, for eksempel sosialtjenesten, eller inngå som en del av en felles oppvekstetat. Barnevernstjenesten må, uavhengig av administrasjonsordning, være klart definert og ha sitt eget arkiv. Barnevernstjenesten må dessuten alltid sikre at dens opplysninger bare er tilgjengelig for tjenestemenn innen organet eller etaten så langt det er nødvendig for en hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning. En hensiktsmessig arbeids- eller arkivordning omfatter arbeid knyttet til journalføring, registrering, arkivering, saksbehandling, skriving, veiledning og intern opplæring. Barnevernstjenestens opplysninger skal derfor bare være tilgjengelig for tjenestemenn innen samme organ eller etat når det har sammenheng med vedkommendes arbeidsoppgaver. Barnevernstjenesten må sørge for at det eksisterer et slikt system at taushetsbelagte opplysninger ikke gis større spredning enn det som er nødvendig.

16.1.6 Kontroll og revisjon

Taushetsplikt er ikke til hinder for at barnevernstjenesten deler opplysninger i forbindelse med revisjon eller annen kontroll med forvaltningen, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4. Dette betyr at revisjonsorganer som Riksrevisjonen og kommunerevisjonen kan kreve fremlagt enhver opplysning, redegjørelse eller ethvert dokument og foreta de undersøkelser som er nødvendige for å gjennomføre sine oppgaver, jf. riksrevisjonsloven § 12 og kommuneloven § 24-2. Også tilsynsmyndigheten og kommuneledelsen vil kunne kreve fremlagt dokumenter etter denne bestemmelsen. De som utfører revisjonen eller kontrollen, har taushetsplikt om det de får kjennskap til gjennom sitt oppdrag.

Kommuneledelsen har behov for informasjon om tilstanden i kommunens barnevernstjeneste for å kunne oppfylle sitt ansvar for å sørge for at barnevernstjenesten har nødvendig og tilstrekkelig bemanning og de bevillinger som er nødvendige for at kommunen kan yte tjenester og sette i verk de tiltakene kommunen har ansvar for. Taushetsplikten er ikke til hinder for at kommunens politiske og administrative ledelse får tilgang til taushetsbelagte opplysninger dersom dette er nødvendig i forbindelse med kontroll av barnevernstjenestens utøvelse av kommunens oppgaver etter barnevernsloven (Prop.133 L (2020-2021) punkt 21.1.1.1).

I den grad det er mulig, bør revisjonen eller kontrollen gjennomføres uten at det utleveres taushetsbelagte opplysninger. Hvis dette ikke er mulig, bør opplysningene begrenses til det som er strengt nødvendig. Der det er mulig å gi ut opplysninger i anonymisert form, bør dette gjøres.

Hvis det er gitt innsyn i taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med en granskning, og slike opplysninger er gjengitt i granskningsrapporten, må det utvises stor forsiktighet hvis rapporten skal offentliggjøres. Du kan lese mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.

16.1.7 Statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver

Taushetsbelagte opplysninger kan brukes til statistisk bearbeiding, i utredning og andre planleggingsoppgaver, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4. Bestemmelsen retter seg mot bruken av opplysningene, og hvem som skal benytte opplysningene er ikke avgjørende.

Bestemmelsen gir adgang til å overlate ellers taushetsbelagte opplysninger til andre enten disse er ansatt i barnevernet eller ikke, for at de skal bearbeide statistikk eller foreta utrednings- og planleggingsoppgaver for barnevernet. Bestemmelsen gir også adgang til å la private konsulenter og andre utenforstående utføre arbeidet, så lenge det utføres til bruk for barnevernet.

I mange tilfeller vil det være tilstrekkelig å gi ut opplysninger i anonymisert form. Hvis det er nødvendig å utlevere taushetsbelagte opplysninger, bør dette begrenses til det som er strengt nødvendig.

De som utfører arbeidet vil ha taushetsplikt om de opplysningene de får kjennskap til, jf. barnevernsloven § 13-1. Barnevernet bør gjøre de som skal utføre arbeidet uttrykkelig oppmerksom på dette og som en hovedregel innhente taushetserklæring fra dem.

16.1.8 Adgangen til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer og yrkesutøvere etter helsepersonelloven

Taushetsplikt er ikke en begrensning for at barnevernet kan dele opplysninger med andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse med barnevernet og om avgjørelser som de har truffet, og ellers slike opplysninger som det er nødvendig å gi for å fremme barnevernets oppgaver. Dette følger av forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5, som fra 1. juni 2022 gjelder for barnevernstjenesten uten de begrensninger som tidligere kom frem av barnevernsloven.

Barnevernet har adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer om

• en persons forbindelse til barnevernet (klientforholdet)
• de vedtakene barnevernet har truffet i saken (konklusjonen)

Bakgrunnen for at det er anledning til å gi andre forvaltningsorganer informasjon om en persons forbindelse med organet og avgjørelser som er truffet, er at dette generelt ikke regnes som særlig sensitivt når mottakeren også har taushetsplikt.

Barnevernstjenesten kan også gi andre forvaltningsorganer opplysninger som er sensitive, hvis det er nødvendig for å ivareta barnevernets egne oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Etter denne bestemmelsen kan også yrkesutøvere etter helsepersonelloven gis opplysninger når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven.

Bestemmelsene medfører ikke at det er en generell adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre forvaltningsorgan. Den gir kun adgang til å dele opplysninger som omfattes av bestemmelsene. Det er for eksempel ikke adgang til å dele vedtakets begrunnelse, eller nærmere opplysninger om klientforholdet, barnet eller familien, med mindre det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven.

Det er barnevernet som må vurdere og avgjøre om formidling av opplysninger er nødvendig. Det er ikke opp til mottakerorganet å vurdere dette.

Adgangen til å formidle opplysninger til andre velferdstjenester etter forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5 og barnevernsloven § 13-1 tredje ledd er relativt vid og må ses i lys av barnevernets oppgaver og ansvar. Barnevernet er i en rekke sammenhenger avhengig av å gi opplysninger til og å samarbeide med andre tjenester og instanser. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse. Dette innebærer at barnevernstjenesten ofte må bidra til at det enkelte barn i barnevernet også får den oppfølgingen det trenger fra andre tjenester. Barnevernets ansvar innebærer dermed at barnevernet i mange tilfeller også må formidle opplysninger som gjør at andre velferdstjenester får best mulig forutsetninger til å følge opp barnet og familien på en god måte. Barnehagen og skolen er eksempler på tjenester det ofte er spesielt viktig å samarbeide med. Dette fordi barna tilbringer store deler av dagen sin på disse arenaene, og at barn i barnevernet ofte vil ha særlige behov for tilrettelegging og støtte.

At barnevernet uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre forvaltningsorganer i tilfeller der det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven innebærer at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter kan gi de opplysninger som er nødvendige for at andre offentlige tjenester som for eksempel barnehage, skole, og helsestasjon skal kunne gi barnet et «best mulig og helhetlig tjenestetilbud». (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 19.1.4.3)

Bestemmelsen omfatter også formidling av opplysninger mellom barnevernstjenester i ulike kommuner. (Prop. 64 L (2022-2023) punkt 3).

Barnevernet har ingen plikt til å gi opplysninger til andre myndigheter etter disse bestemmelsen. Hensynet til barnets beste er et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn. I vurderingen av om opplysninger skal gis, og i hvilket omfang, må det derfor gjøres en vurdering av hensynet til barnets beste. Departementet legger i Prop. 222 L (2020-2021) til grunn at det å gi opplysninger om barnevernets vedtak og om en families tilknytning til barnevernet til andre velferdstjenester, i de fleste tilfeller vil ivareta hensynet til barnets beste. I tillegg følger det av det generelle forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 at opplysninger bare kan gis dersom dette er forsvarlig.

I forbindelse med innhenting av opplysninger under saksforberedelse vil det for eksempel i mange tilfeller være nødvendig å gi noe informasjon om saken til den eller de en uttalelse innhentes fra. Så langt det er nødvendig for å få opplysninger i barnevernssaken, kan det for eksempel gis opplysninger til barnehagelærer eller lærer for å få opplysninger om hvordan barnet fungerer i barnehagen eller på skolen. Det vil også kunne være nødvendig å gi noe informasjon til for eksempel helsesykepleier for at helsestasjonen på best mulig måte skal kunne følge opp et mindre barn med særlige behov.

16.1.8.1 Meldingsfasen

I meldingsfasen vil barnevernstjenesten ofte ha behov for å kontakte den som har sendt bekymringsmeldingen for å avklare det nærmere innholdet i meldingen. Dette gjelder både offentlige meldere med opplysningsplikt til barnevernet og privatpersoner som har meldt bekymring fordi de er bekymret for barnets omsorgssituasjon. I den forbindelse kan barnevernstjenesten uten hinder av taushetsplikt gi de opplysninger som er nødvendige for å avklare innholdet i meldingen. For å kunne gi opplysninger til privatpersoner er det forvaltningsloven § 13 b nr. 2 som kommer til anvendelse. Les om unntak fra taushetsplikt etter denne bestemmelsen i punkt 16.1.4.

16.1.8.2 Undersøkelsesfasen

I undersøkelsesfasen vil det ofte være behov for å gi opplysninger for å avklare barnets omsorgs- og livssituasjon, og for å koordinere barnevernstjenestens og andre myndigheters oppgaver og ansvar. Barnevernstjenesten har rett og plikt til å åpne en undersøkelsessak dersom det er rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Gjennom sin kontakt og kjennskap til barnet og foreldrene vil andre tjenester ofte sitte med kunnskap og opplysninger som barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Dette gjelder uavhengig av om meldingen har kommet fra den aktuelle tjenesten eller fra andre.

Barnevernstjenesten kan etter nærmere bestemte vilkår innhente opplysninger ved pålegg, jf. barnevernsloven § 13-4. I den forbindelse vil barnevernstjenesten ofte måtte formidle enkelte opplysninger slik at den aktuelle tjenesten skal kunne vite hvilke opplysninger barnevernstjenesten har behov for i undersøkelsen. Videre vil det i mange tilfeller være relevant å vurdere barnets behov for hjelp og støtte fra andre tjenester som en del av undersøkelsen. Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten gir andre tjenester de opplysninger som er nødvendig for at undersøkelsen kan gjennomføres på en god måte. Les mer om innhenting av opplysninger i undersøkelsesfasen i punkt 20.8.5.

16.1.8.3 Tiltaks- og oppfølgingsfasen

I tiltaks- og oppfølgingsfasen vil behovet for å formidle opplysninger til andre offentlige tjenester i stor grad avhenge av forholdene i den enkelte saken og av hvilke tiltak som er iverksatt. Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten formidler opplysninger til fosterforeldrene, institusjonen, tilsynsføreren eller støttekontakten, slik at de kan ivareta og følge opp barnet på en god måte, på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene.

16.1.9 Anmeldelse eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndighet eller vedkommende kontrollmyndighet

Barnevernet kan anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten eller andre kontrollorgan når dette er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven. Dette følger av barnevernsloven § 13-1 siste ledd

Du kan lese mer om varsling (anmeldelse) til politiet i samhandlingsrutinene mellom politi og barnevern.

16.1.10 Når det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse

Barnevernstjenesten kan dele taushetsbelagte opplysninger med andre hvis det er nødvendig for å unngå fare for liv eller helse, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 7. Bestemmelsen lovfester en adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger som også følger av nødretten. Etter bestemmelsen skal opplysningene kunne deles med «andre». Delingsadgangen er dermed ikke knyttet til bestemte mottakere. Det vil kunne være aktuelt å dele de taushetsbelagte opplysningene med enhver, også privatpersoner, som kan gripe inn eller medvirke på en måte som gjør at faren for liv eller helse unngås. Det er et vilkår om at delingen er «nødvendig». Det medfører at opplysningene ikke kan deles i større utstrekning enn det som er nødvendig for at faren for liv eller helse kan unngås. Dette gjelder både for hvilke og hvor mange opplysninger som deles, og for hvem de deles med. Dette alternativet kommer til anvendelse uavhengig av hvem det er som er utsatt for fare eller skade. En fare for liv eller helse kan oppstå i en rekke ulike situasjoner og skyldes mange ulike forhold, som for eksempel straffbare handlinger, naturkatastrofer og andre ulykker. Bestemmelsen er ment som en nokså snever unntaksregel, som bare skal åpne for deling i nødrettslignende tilfeller, jf. Prop. 166 L (2020-2021) punkt 5.

Bestemmelsen pålegger ingen opplysningsplikt. Det kan derimot følge en opplysnings- eller handleplikt på andre grunnlag, for eksempel avvergingsplikten i straffeloven § 196.

Barnevernstjenesten har uten hinder av taushetsplikten en plikt til i visse tilfelle å sende melding til barnevernstjenesten i en annen kommune, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. (Bestemmelsen trådte i kraft 1.1.24. (Prop. 64 L (2022-2023) punkt 3). Bakgrunnen for bestemmelsen er å sikre at informasjon om utsatte barn blir overført mellom kommuner.

Det følger av bestemmelsen at barnevernstjenesten i barnets tidligere oppholdskommune skal sende melding til barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune dersom barnevernstjenesten antar at det er behov for videre undersøkelser etter § 2-2 eller oppfølging utover frivillige hjelpetiltak etter § 3-1.

Varslingsplikten er begrenset til de tilfeller der barnevernstjenesten vurderer at det er behov for videre undersøkelser av om det er behov for mer inngripende tiltak enn frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Det er viktig å legge til rette for at familier selv kan ta kontakt med barnevernstjenesten og be om hjelp. I tilfeller der en familie som mottar frivillige hjelpetiltak fra barnevernstjenesten flytter, er utgangspunktet at det er opp til familien selv om de ønsker å henvende seg til barnevernstjenesten i den kommunen de har flyttet til.

Bestemmelsen vil særlig være aktuell i de tilfellene der en familie flytter fra en kommune til en annen mens det pågår en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon etter barnevernsloven § 2-2. Bestemmelsen kan i enkelte tilfeller også være aktuell i meldingsfasen og i tiltaks- og oppfølgingsfasen. For eksempel dersom barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding, men ikke rukket å vurdere om meldingen skal følges opp med videre undersøkelser etter barnevernsloven § 2-1 før familien flytter til en ny kommune. Et annet eksempel kan være i tilfeller når barnevernstjenesten har henlagt saken fordi foreldrene ikke har samtykket til anbefalte hjelpetiltak, men det er fastsatt i vedtaket at det skal gjennomføres en ny undersøkelse inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, jf. barnevernsloven § 2-5 tredje ledd.

Barnevernstjenesten kan uten hinder av taushetsplikten gi opplysninger til andre forvaltningsorganer og til helsepersonell når det er nødvendig for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte sak. Dette følger av barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Bestemmelsen omfatter også formidling av opplysninger mellom barnevernstjenester i ulike kommuner. Se punkt 16.1.8.

16.2.1 Oppfølging av meldingen

Dersom en barnevernstjeneste mottar en melding fra en annen barnevernstjeneste etter § 13-5 første ledd, skal meldingen følges opp på samme måte som andre bekymringsmeldinger, jf. barnevernsloven § 2-1. Reglen om tilbakemelding til melder, jf. barnevernsloven § 13-3 gjelder også i disse tilfellene.

Barnevernstjenesten må vurdere behovet for å innhente opplysninger, jf. blant annet bestemmelsen i § 13-4 om adgang til å innhente opplysninger ved pålegg.

16.2.2 Forholdet mellom varslingsplikt, meldeplikt og adgang til å gi opplysninger

Barnevernstjenestenes plikt til å varsle andre barnevernstjenester er ikke ment å erstatte den generelle meldeplikten i mer alvorlige tilfeller som følger av barnevernsloven § 13-2. Varslingsplikten vil supplere den generelle meldeplikten. Dersom barnevernstjenesten vurderer tilfellet som så alvorlig at vilkårene for meldeplikt i barnevernsloven § 13-2 andre ledd er oppfylt, er det derfor den bestemmelsen som skal anvendes.

Varslingsbestemmelsen vil gjelde i de tilfellene der barnevernstjenesten vurderer at det bør undersøkes om barnet har behov for mer inngripende tiltak enn frivillige hjelpetiltak, men at saken ikke vurderes som så alvorlig at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. Les mer om meldeplikten i kapittel 18.

Barnevernstjenesten har i noen tilfeller en lovpålagt plikt til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, uten hinder av taushetsplikt. I andre tilfeller har de en adgang (ikke plikt) til å dele opplysninger. Det følger av barnevernsloven § 13-5 femte ledd at barnevernet skal gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette følger av annen lov eller forskrift.

16.3.1 Helse- og omsorgstjenesten når en gravid misbruker rusmidler

Barnevernstjenesten har en plikt til å gi opplysninger til helse- og omsorgstjenesten i kommunen når det er grunn til å tro at en gravid misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Barnevernstjenesten plikter å gi slike opplysninger både av eget tiltak og etter pålegg fra de organer i kommunen som er ansvarlig for å undersøke denne type saker.

16.3.2 Påtalemyndigheten

Selv om en antatt gjerningsperson er under den straffbare lavalder, har politiet en plikt til å etterforske saken. Hvis noen som er mellom 12 og 15 år har begått en ellers straffbar handling, kan påtalemyndigheten beslutte at saken skal overføres til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten skal da underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke (straffeprosessloven § 71 b). Dette følger også av barnevernsloven § 13-5 tredje ledd.

16.3.2.1 Avvergingsplikt

Den generelle avvergingsplikten er regulert i straffeloven § 196. Det følger av bestemmelsen at enhver har en generell plikt til å søke å hindre visse former for alvorlige forbrytelser gjennom å anmelde forholdet til politiet eller på annen måte avverge forholdet. Avvergingsplikten omfatter enhver, herunder ansatte i barnevernet. Den generelle avvergeplikten går foran lovbestemt taushetsplikt.

De straffbare handlingene som er omfattet av avvergingsplikten, er blant annet voldtekt, seksuelt misbruk av barn eller grov menneskehandel. For barnevernstjenesten er nok likevel bestemmelsen som omhandler mishandling i nære relasjoner (straffeloven § 282) den mest aktuelle.

Barnevernstjenestens avvergingsplikt utløses når tjenesten får kunnskap om at en konkret straffbar handling vil skje, eller anser det som sannsynlig at handlingen vil skje. Barnevernstjenestens plikt til å varsle politiet inntrer dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. Det er viktig å være klar over at avvergingsplikten er en personlig plikt. Det er ikke nok å «ha meldt fra» til for eksempel overordnede eller annen instans dersom disse ikke gjør tilstrekkelig for å avverge den straffbare handlingen.

Er den straffbare handlingen allerede gjennomført, har man plikt til å anmelde forholdet til politiet hvis anmeldelsen er nødvendig for å forebygge nye alvorlige forbrytelser.

I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten de har etter barnevernsloven (straffeloven § 196 annet punkt). Det følger også av barnevernsloven § 13-5 femte ledd, som pålegger barnevernstjenesten en plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når det følger av annen lov eller forskrift.

Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten, må de likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført. En varsling til politiet må i disse tilfellene hjemles i barnevernsloven § 13-1 tredje ledd.

Unnlatelse av å oppfylle avvergingsplikten kan straffes med bøter eller inntil ett års fengsel.

16.3.2.2 Anmeldelse av barn med opphold på barnevernsinstitusjon

Barnevernet har ikke adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet om lovbrudd etter forvaltningslovens § 13 b nr. 6 selv om når det finnes ønskelig av allmenne hensyn, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd siste setning. Barnevernet kan kun anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning.

Dette innebærer at barnevernsinstitusjoner og omsorgssentre bare har adgang til å gi opplysninger eller anmelde et lovbrudd begått av barn med opphold på institusjon/omsorgssenter hvis det er nødvendig for å ivareta institusjonens/omsorgssenterets oppgaver etter barnevernsloven. Institusjonens/omsorgssentrets oppgaver etter barnevernsloven er å gi det enkelte barn forsvarlig omsorg, og eventuelt behandling, jf. barnevernsloven § 10-1.

Hvis lovbruddet retter seg mot institusjonen/omsorgssenteret eller de ansatte, må det anses å ha en naturlig sammenheng med institusjonen/omsorgssenterets oppgaver å anmelde lovbruddet. Den ansatte som utsettes for lovbruddet har også selv adgang til å anmelde forholdet. For eksempel kan en ansatt som er utsatt for vold i tjenesten anmelde forholdet. Se Prop. 222 L. (2020 – 2021) pkt. 12.1 og retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd punkt 5.

Hvorvidt det er nødvendig å anmelde lovbruddet for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, og om og i hvilket omfang opplysninger skal gis, beror på en konkret og individuelle vurdering. Institusjonene har derfor ikke anledning til å etablere generelle rutiner, praksis, ordensregler, eller lignende som innebærer at mistanke om straffbare forhold hos barna, for eksempel oppbevaring/omsetting av rusmidler eller vold/trusler om vold, blir anmeldt til politiet.

Selv om unntaket fra taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning er oppfylt, foreligger det ingen plikt til å anmelde. Institusjonen/omsorgssenteret vil uansett ikke kunne formidle mer informasjon enn det som er nødvendig for å gi politiet og påtalemyndigheten grunnlag for å behandle saken. Du kan lese mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.

Barnevernet (institusjonen og omsorgssenteret) kan også anmelde eller dele opplysninger til politiet hvis det er vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 7. Hvorvidt det foreligger vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, vil bero på en konkret og individuell vurdering. Du kan lese mer om det i punkt 16.1.10.

16.3.2.3 Fengslingsmøter av barn under 18 år

Når et barn under 18 år fengsles, skal påtalemyndigheten varsle barnevernstjenesten, jf. straffeprosessloven § 183 tredje ledd. Barnevernstjenesten har i utgangspunktet plikt til å møte i fengslingsmøtene, jf. barnevernsloven § 15-10 første ledd. I fengslingsmøtene skal barnevernstjenesten blant annet

• uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernsloven kapitler 3, 5 og 6
• gi informasjon om arbeidet med å iverksette tiltak

I tillegg kan barnevernstjenesten gi retten en vurdering av om tiltak i barnevernet er aktuelt som alternativ til varetektsfengsling (varetektssurrogat).

Taushetsplikten er ikke til hinder for at barnevernstjenesten uttaler seg i fengslingsmøtene. Les mer om dette i punkt 12.11.2.1.

Les mer om barnevernstjenestens ansvar og rolle i forbindelse med fengslingsmøter i retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd kapittel 6.3.

16.3.2.4 Plikt til å gi informasjon til politiet om vedtak om skjult adresse

Hvis det er fattet et vedtak om skjult adresse i samsvar med barnevernsloven, har barnevernstjenesten en plikt til å gi informasjon om dette til politiet så snart som mulig. Barnevernstjenestens taushetsplikt er ikke til hinder for at de kan dele denne informasjonen med politiet. Dette følger av barnevernsloven § 13-5 andre ledd.

16.3.3 Kriminalomsorgen

Kriminalomsorgen kan kreve å få nærmere bestemte opplysninger fra barnevernstjenesten om innsatte som soner straff eller sitter i varetekt, eller er underlagt andre strafferettslige reaksjoner som samfunnsstraff og forvaring. Det kan kreves opplysninger om innsattes barne- og familieforhold som er nødvendige for å ivareta hensynet til barnet og den øvrige familien under straffegjennomføring, ved permisjon, ved løslatelse og ved overføring til andre gjennomføringsformer enn fengsel med høyt sikkerhetsnivå, jf. straffegjennomføringsloven § 7a.

Barnevernstjenesten har også plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter, slik som kriminalomsorgen, når dette følger av annen lov eller forskrift, jf. barnevernsloven § 13-5 femte ledd.

Barnevernstjenesten har også en viss adgang til å gi opplysninger til kriminalomsorgen på eget initiativ. Dette kan være aktuelt når barnevernstjenesten skal iverksette eller har iverksatt tiltak som det er nødvendig at kriminalomsorgen får kjennskap til. Dette kan for eksempel dreie seg om begrensninger i retten til samvær og kontakt for en innsatt, eller spesielle hensyn som må ivaretas under gjennomføringen av samvær. Slike hensyn og begrensninger i forbindelse med samvær og kontakt vil kunne være avgjørende for beslutninger som tas av kriminalomsorgen.

Det er gitt et rundskriv om rutiner og regler for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og barnevernstjenesten (KDI 10/25).

For informasjon om øvrig samarbeid med kriminalomsorgen og plikten til å delta i fengslingsmøter vises det til kapittel 46.

16.3.4 Folkeregisteret

Når barn er under barnevernets omsorg, skal barnevernstjenesten gi melding om dette til folkeregisteret. Les mer om dette i kapittel 11.

16.3.5 Utlendingsmyndighetene

Et organ som behandler en sak etter utlendingsloven, kan kreve opplysninger fra barnevernstjenesten om utlendinger, eller andre utlendingsloven gjelder for, dersom det anses nødvendig. Det følger av utlendingsloven § 84, jf. barnevernsloven 13-5 femte ledd. Det er det organet som behandler den aktuelle saken som skal vurdere om opplysningene er nødvendige. Barnevernstjenesten skal med andre ord ikke foreta en selvstendig vurdering for å avgjøre konkret hvilke opplysninger som skal utleveres i den enkelte saken.

Politiet kan kreve opplysninger fra barnevernstjenesten om utlendingers navn og adresse i forbindelse med iverksetting av vedtak om bortvisning eller utvisning fra riket. Videre kan politiet, Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda kreve å få utlevert «nødvendige opplysninger» i forbindelse med behandlingen av en rekke nærmere angitte saker. Det kan kreves opplysninger om hjelpetiltak, akuttiltak, omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar, adopsjon og samvær som berører søkeren, søkerens familiemedlemmer eller andre personer i søkerens husstand i sak om blant annet visum, oppholdstillatelse på grunn sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, familieinnvandring og utvisning, jf. utlendingsforskriften § 17-7d.

16.3.6 Tilbakemelding til melder

Barnevernstjenestens plikt til å gi tilbakemelding til den som har sendt melding til barnevernstjenesten er regulert i barnevernsloven § 13-3. Les mer om dette i punkt 19.15 og punkt 20.14.

16.3.7 Andre lands myndigheter

Hvis et barn er bortført fra barnevernet og til en annen stat, skal barnevernstjenesten gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat, hvis det er forsvarlig og til barnets beste. Det følger av barnevernsloven § 13-5 fjerde ledd.

Hvilke regler som gjelder for om barnevernstjenesten formidle opplysninger til andre lands myndigheter i andre saker, avhenger av hvorvidt det andre landet er tilsluttet Haagkonvensjonen av 1996 eller ikke. Dette er omtalt i kapittel 54.

16.3.8 Media

På samme måte som andre offentlige og private instanser, kan barnevernstjenesten ha behov for å imøtegå uberettiget kritikk og feilaktig omtale av sitt arbeid i mediene. Barnevernstjenesten er også avhengig av legitimitet og tillit fra familier som har behov for bistand fra barnevernstjenesten og befolkningen ellers. Fordi barnevernssaker ikke bare omhandler følsomme personopplysninger om foreldrene, men også om en tredjepart, nemlig barnet, må barnevernstjenesten utvise stor grad av tilbakeholdenhet når det gjelder utlevering av slike opplysninger til media. At opplysningene kommer ut vil ikke bare kunne skade barnet på kort sikt, men også på lengre sikt. Les tolkningsuttalelse om innsyn i barnevernsdokumenter etter offentlighetsloven.

16.3.8.1 Samtykke fra sakens parter til frigivelse av opplysninger

Foreldrene, kan samtykke til frigivelse av barnevernstjenestens opplysninger til media. Les tolkningsuttalelse om innsyn i barnevernsdokumenter etter offentlighetsloven.

16.3.8.2 Taushetsplikten gjelder selv om saken allerede er omtalt

Selv om en sak er omtalt i media, har barnevernstjenesten taushetsplikt. Taushetsplikten er likevel ikke til hinder for at opplysningene brukes når ingen berettiget interesse tilsier at de holdes hemmelig, for eksempel når de er allment kjent eller allment tilgjengelig andre steder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 3, se punkt 16.1.3. Denne bestemmelsen åpner for at barnevernstjenesten i visse tilfeller kan ha adgang til å kommentere enkeltsaker som er omtalt i media.

Hvilke opplysninger barnevernstjenesten i så fall kan gå ut med, må vurderes i det enkelte tilfellet. Barnets situasjon og hvilke opplysninger som allerede er offentlig kjent må inngå i denne vurderingen. Barnevernstjenesten vil vanligvis kunne korrigere rene feil ved faktiske opplysninger som er offentliggjort. Det understrekes imidlertid at det må utvises forsiktighet med å gå ut i media med nye konkrete opplysninger. Dette bør bare gjøres i de tilfellene der det er helt klart at ingen berettiget interesse tilsier at opplysningene hemmeligholdes.

16.3.8.3 Generelle kommentarer i konkret sak

Hvis barnevernstjenesten kommer til at en sak ikke skal kommenteres i media, kan det likevel gis uttrykk for at det er sider ved saken som ikke er kommet frem. Det er i slike tilfeller også viktig at barnevernstjenesten gir generelle opplysninger om regelverket og barnevernstjenestens saksbehandling, om vilkårene for det aktuelle tiltaket og om de skjønnsmessige vurderingene loven forutsetter. Ved å møte konkrete forespørsler om en sak med generell informasjon, kan barnevernstjenesten få ut viktig informasjon om barnevernstjenestens arbeid for i å ivareta barns beste, både i den konkrete saken og mer generelt.

Vi viser ellers til veilederen Gode råd om mediekontakt.

16.3.9 Fosterforeldre, institusjoner, tilsynspersoner, støttekontakter og lignende

Fosterforeldre eller institusjonen skal utøve omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten. Dette innebærer at det er en nokså vid adgang til å formidle opplysninger til fosterforeldre, slik at den daglige omsorgen for barnet kan ivaretas på en god måte. Hjemmelen for dette er forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2, som sier at opplysningene kan brukes for å oppnå det formål de er gitt eller innhentet for. Dette åpner for at barnevernstjenesten kan gi de opplysninger som er nødvendige til fosterforeldrene eller institusjonen for at de skal kunne ivareta omsorg for barnet på en god måte.

Hva slags informasjon fosterforeldrene bør få er omtalt i fosterhjemsavtalen. Les mer om dette kapittel 42.9.

Hvilke opplysninger tilsynspersoner bør få er omtalt i veilederen Tilsyn med barn i fosterhjem. Barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen har ansvar for at tilsynspersoner har tilstrekkelig med informasjon om barnet for å kunne utføre sitt oppdrag. De skal jevnlig gi tilsynspersonen informasjon om barnet under hele oppdraget og om endringer som har innvirkning på barnets situasjon på kort eller lang sikt. Det kan for eksempel være endring av samværsavtalen, endring av tiltaks- eller omsorgsplan, eller endring i vedtak fra barneverns- og helsenemnd eller domstol.

Barnevernstjenesten skal også gi de opplysninger som er nødvendige til støttekontakter for at de skal kunne utføre sitt oppdrag på best mulig måte og kunne ivareta barnets interesser.

Det er ikke adgang til å formidle opplysninger ut over det som er nødvendig og forsvarlig for arbeidet med den aktuelle saken. De som får kjennskap til opplysningene, må gjøres oppmerksom på taushetsplikten. Både ansatte i institusjoner, fosterforeldre, tilsynspersoner og støttekontakter er selv pålagt barnevernets strenge taushetsplikt, jf. barnevernsloven § 13-1 første ledd.

16.3.10 Ansvarsgruppemøter og lignende fora

Ansvarsgruppemøte eller tverrfaglige koordineringsmøter er en samarbeidsform hvor aktuelle aktører møtes for å samordne tjenester og tiltak for personer med sammensatte behov. I dette punktet omtales samarbeidsformer som opprettes i konkrete saker, hvor det ikke er mulig å dele anonymiserte opplysninger.

Taushetsplikten er ikke til hinder for at det etableres slike grupper, men som hovedregel bør utveksling av taushetsbelagt informasjon i møtene bygge på samtykke fra den eller de som opplysningene gjelder. Dette bidrar til et mest mulig åpent og tillitsfullt samarbeid med barnet og foreldrene, og til en hensiktsmessig utveksling av informasjon og samarbeid innad i gruppen. Et samtykke må omfatte alle opplysninger det kan være aktuelt å diskutere i teamet, for alle de tilstedeværende.

Hvis det ikke foreligger samtykke fra dem opplysningene gjelder, må barnevernstjenesten i hver enkelt sak vurdere hvilke opplysninger som kan formidles til hvem og på grunnlag av hvilken hjemmel. Det kan innebære at det ikke er adgang til å diskutere hele saken med alle medlemmene av gruppen, men at enkelte deler av saken bare kan diskuteres med enkelte medlemmer.

I enkelte kommuner er det etablert konsultasjonsteam eller lignende fora, som anonymt drøfter saker hvor det er bekymring for om barn og unge kan være, eller står i fare for å bli utsatt for vold, seksuelle overgrep og alvorlig omsorgssvikt. Slike team finnes også tilknyttet Statens Barnehus. Teamene tar imot henvendelser fra alle som i sin yrkesutøvelse kommer i kontakt med barn og unge. Dette omfatter ansatte i offentlige tjenester som politi, barnevern, barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker, institusjoner, skolehelsetjeneste, skoler og barnehager med mer. I slike fora hvor saker drøftes anonymt, oppstår ingen utfordringer med hensyn til taushetsplikt. Les om anonymiserte opplysninger i punkt 16.1.2.

Barnevernstjenesten har adgang til å anmelde eller gi opplysninger til politiet når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. Å anmelde eller gi opplysninger til politiet i en sak der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre alvorlige overgrep i hjemmet, vil i slike alvorlige saker i de fleste tilfeller være nødvendig for å fremme barneverntjenestens oppgaver. Hvis barnevernstjenesten etter en konkret vurdering finner at anmeldelse er nødvendig for å hjelpe barnet, skal barnevernstjenesten derfor anmelde forholdet.

Hvis barnevernstjenesten er bekymret for at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, enten fordi de har mottatt en melding eller selv får en mistanke om dette, skal barnevernstjenesten alltid gjøre en vurdering av om de skal varsle politiet. Hvis barnevernstjenesten mistenker at barnet er utsatt for vold eller overgrep av foreldrene, vil opplysninger til politiet kunne bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd og dermed ivareta barnevernstjenestens oppgaver etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere hva som vil være til barnets beste når de vurderer om de skal dele opplysningene.

Det kan også være aktuelt å varsle politiet hvis det er vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse. I slike situasjoner vil det kunne inntre en avvergingsplikt, som etter straffeloven § 196 gjelder enhver. Et varsel til politiet vil oppfylle avvergingsplikten. Les mer om avvergingsplikten i kapittel 16.2.2.1.

Hvis barnevernstjenesten har varslet politiet, vil informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld ikke være underlagt taushetsplikt (Norsk Retstidende 2013: 323).

Vi viser for øvrig til nasjonale retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

16.4.1 Mistanke om at en barnevernsansatt kan ha begått overgrep mot barn

Ved mistanke om at en ansatt eller oppdragstaker i barnevernet kan ha begått overgrep mot barn, er det viktig å være klar over at taushetsplikten ikke er til hinder for adgangen til å formidle opplysninger mellom ulike barnevernsmyndigheter på kommunalt og statlig nivå. Alle administrative nivå innenfor barnevernmyndighetene tilhører samme etat. Les mer om dette i punkt 16.1.5.

Formidling av opplysninger til andre barnevernsmyndigheter vil kunne være nødvendig for å forhindre at den mistenkte begår flere overgrep mot det aktuelle barnet eller andre barn.

Barnevernstjenesten kan etter § 13-4 pålegge offentlige myndigheter og organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering av eller forberedelse og behandling av nærmere spesifiserte saker i barnevernsloven. De aktuelle sakene er oppramset i bestemmelsens første ledd bokstav a-n og andre ledd. Barnevernstjenestens mulighet til å gi pålegg etter barnevernsloven § 13-4 inntrer når det vurderes at saken er så alvorlig at det fremstår som en mulighet at en sak vil bli fremmet for barneverns- og helsenemnda.

Adgangen til å gi pålegg omfatter «de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av barnevernloven». Dette innebærer at også statlige barnevernmyndigheter som statsforvalter og barneverns- og helsenemnda i gitte tilfeller kan gi pålegg om å gi opplysninger. Videre er det presisert i tredje ledd at adgangen til å gi pålegg om innhenting av opplysninger også gjelder ved rettslig prøving av nemndas vedtak. Dette innebærer at også domstolene både kan pålegge andre myndigheter å gi opplysninger og at de kan motta taushetsbelagte opplysninger uavhengig av om disse tidligere er blitt fremlagt for nemnda eller ikke.

Nødvendighetskravet i § 13-4 første ledd omfatter både hvilke tilfeller opplysninger kan innhentes ved pålegg, og hvilke opplysninger pålegget omfatter.

Før barnevernstjenesten innhenter opplysninger ved pålegg, må den ta stilling til hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. Dette betyr ikke at barnevernstjenesten må konkludere med at vilkårene for å anvende den enkelte bestemmelse er oppfylt. Det er dette innhentingen av opplysninger skal bidra til å avdekke.

Det skal opplyses i pålegget hvilken eller hvilke bestemmelser i barnevernsloven som er bakgrunnen for pålegget. I den grad det er mulig bør det også konkretiseres hvilke opplysninger som skal gis.

Som et utgangspunkt kan barnevernstjenesten bare innhente opplysninger som gjelder barnet, barnets foreldre og andre primære omsorgspersoner. Men hvis andre i vesentlig grad deltar i utøvelsen av omsorgen for barnet, kan barnevernstjenesten også innhente opplysninger om disse. Les mer om dette i denne tolkningsuttalelsen.

Ved innhenting av opplysninger er det barnevernstjenesten som vurderer om vilkårene for å gi pålegget er oppfylt. Videre er det barnevernstjenesten som definerer hvilke opplysninger det er nødvendig og relevant å innhente. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av hva som er relevant i det aktuelle tilfellet, og i tråd med dette formulere spørsmål som barnevernstjenesten ønsker ytterligere opplysninger om. I denne vurderingen må det tas utgangspunkt i de opplysningene barnevernstjenesten allerede har, og den bekymringen som foreligger. Det er ikke tilstrekkelig å bruke en rekke standardspørsmål uten nærmere vurdering.

Den som blir pålagt å gi opplysninger må selv ta stilling til hvilke opplysninger som oppfyller pålegget. Barnevernstjenesten kan for eksempel ikke kreve utlevert en fullstendig pasientjournal. Det er fordi de ikke på forhånd kan vite om alle opplysninger i journalen er av betydning for saken. Både barnevernstjenesten og den som blir pålagt å gi opplysninger har et ansvar for å unngå at taushetsbelagt informasjon blir videreformidlet i et større omfang enn nødvendig.

Adgangen til å gi pålegg er begrenset til opplysninger den som skal gi opplysninger allerede har. Den som pålegges å gi opplysninger kan derfor ikke pålegges å innhente nye opplysninger på vegne av det påleggende organet i barnevernet.

Den som pålegges å utlevere opplysninger har rett til å klage over pålegget til statsforvalteren hvis vedkommende mener at det ikke foreligger plikt eller lovlig adgang til å gi opplysningene, jf. forvaltningsloven § 14. Hvis barnevernstjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan vedkommende pålegges å gi opplysningene før klagen er behandlet ferdig.

Så langt det er mulig, skal opplysninger innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende får kjennskap til at opplysningene innhentes. Sakens parter skal få informasjon om pålegget og hva det innebærer, hvis ikke slik informasjon kan hindre eller vanskeliggjøre at barnevernstjenesten får gitt barnet tilstrekkelig hjelp, jf. barnevernsloven § 13-4 siste ledd. Unntak fra dette er hvis det kan hindre eller vanskeligjøre at barnet får tilstrekkelig hjelp. Dette vil særlig være tilfellet i saker som på det tidspunktet pålegget gis fremstår som alvorlige, og der det å informere partene kan hindre barnevernet i å ivareta barnets behov for beskyttelse og omsorg. Dette unntaket er særlig relevant i saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for mishandling eller andre former for alvorlige overgrep. I slike tilfeller kan det være nødvendig både å innhente opplysninger og å sikre at barnet er beskyttet og tilstrekkelig ivaretatt før foreldrene blir informert.

Hvis det i løpet av undersøkelsen oppstår behov for å kontakte andre instanser enn det var planlagt, skal familien også i slike tilfeller som utgangspunkt ha informasjon om dette før man tar slik kontakt.

(Prop. 169 L (2016-2017) merknad til § 6-4)

For å kunne ivareta sine oppgaver, er barnevernstjenesten helt avhengig av at andre som kjenner barnet og som er bekymret for barnet melder fra til den kommunale barnevernstjenesten.

Manglende meldinger til barnevernstjenesten kan få svært alvorlige konsekvenser for det enkelte barnet. Det er antakelig de mest utsatte og sårbare barna med størst behov for samfunnets beskyttelse som også er mest avhengig av at noen melder fra om sin bekymring til barnevernstjenesten.

Meldeplikten skal bidra til at barnevernstjenesten får opplysninger om barn som er i en vanskelig livssituasjon, slik at den kan vurdere om det er behov for tiltak i familien.

Offentlige myndigheter, en rekke yrkesutøvere med profesjonsbestemt taushetsplikt, samt organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, har plikt til å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Dette kapittelet handler om hvem som har meldeplikt og når plikten inntrer.

Meldeplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a, b, c og e, og når et barn har vist alvorlige atferdsvansker jf. bokstav d. Se mer om dette i punktene 18.3 og 18.4.

Selv om vilkårene for meldeplikt ikke er oppfylt, kan offentlige myndigheter og yrkesutøvere alltid kontakte barnevernstjenesten når de er bekymret for et barns omsorg eller atferd, hvis foreldrene samtykker.

Som privatperson har man ikke meldeplikt, men en privatperson kan alltid kontakte barnevernstjenesten hvis vedkommende er bekymret for et barns omsorg eller atferd. Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding, skal den gi tilbakemelding til melder om at den har mottatt meldingen innen tre uker etter at meldingen er mottatt, jf. barnevernsloven § 13-3 første ledd. Hvilken informasjon barnevernstjenesten kan dele med melder utover dette, avhenger av om det er en privat eller offentlig melder. Les mer om dette i kapittel 19 om mottak av meldinger.

Privatpersoner kan melde anonymt. Se kapittel 19.14 om beskyttelse av kilder.

Barnevernstjenesten har plikt til å vurdere alle opplysninger den mottar, uavhengig av om de omtales som en bekymringsmelding eller ikke. Det har ingen betydning hvordan barnevernstjenesten blir kjent med opplysningene, eller om de er skriftlige eller muntlige.

Her er lenke til nasjonal portal for bekymringsmeldinger

Meldeplikten gjelder for alle offentlige instanser og tjenester, i tillegg til organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, kommune eller fylkeskommune. Dessuten har en rekke yrkesgrupper med profesjonsbestemt taushetsplikt, meldeplikt til barnevernstjenesten. Det gjelder blant annet leger, psykologer og helsesykepleiere, som har meldeplikt etter helsepersonelloven § 33. Advokater, dommere og prester er ikke omfattet av meldeplikten i barnevernsloven § 13-2. (Kjennelse av 23. juni 2009 fra Høyesteretts kjæremålsutvalg og Prop. 169 L (2016-2017) punkt 14.2.3)

Ansatte og andre som utfører oppgaver etter barnevernsloven er omfattet av meldeplikten. Dette gjelder blant annet ansatte hos statsforvalteren, i Bufetat og i departementet. Barnevernstjenesten har også meldeplikt for et barn som er bosatt i en annen kommune. Taushetsplikten gjelder imidlertid ikke mellom de ulike tjenestene, det vil si mellom ulike barnevernstjenester og mellom de ulike nivåene i barnevernet. Se punkt 16.1.5. Dette innebærer at vilkårene for meldeplikt ikke trenger å være oppfylt for at for eksempel barnevernstjenesten i én kommune melder fra om bekymring for et barn til barnevernstjenesten i en annen kommune. Barnevernsmyndighetene har dermed mulighet til å utveksle informasjon ved lavere grad av bekymring enn det vilkårene i barnevernsloven § 13-2 viser til. For eksempel bør barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen melde fra til tilflyttingskommunen hvis de vurderer at barnet fortsatt har et klart behov for oppfølging. Se tolkningsuttalelse fra Bufdir om oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker. Barnevernstjenesten har også i visse tilfeller en plikt til å sende melding til barnevernstjenesten i en annen kommune, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Les om varslingsplikten i kapittel 16.2.

Meldeplikten følger av barnevernsloven § 13-2, og det er også egne bestemmelser om meldeplikt i de særlovene som gjelder for de ulike offentlige tjenestene og yrkesutøverne. Meldeplikten følger av barnehageloven § 46, opplæringsloven § 15-3, privatskoleloven § 7-4, sosialtjenesteloven § 45, folketrygdloven § 25-11, integreringsloven § 49, helsepersonelloven § 33, familievernkontorloven § 10, ekteskapsloven § 26 a og av krisesenterloven § 6.

Særlovene inneholder i tillegg en lovfestet plikt til å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenestens side. Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller plikt til å formidle opplysninger til barnevernstjenesten. Men ved å være oppmerksom, kan tjenestene oppdage forhold som utløser meldeplikten.

Meldeplikten er en personlig og selvstendig plikt som er pålagt den enkelte som utfører arbeid eller tjeneste for det offentlige. Vurderingen av om melding skal sendes til barnevernstjenesten, kan verken overlates til andre tjenester eller til andre ansatte i den enkelte tjenesten. At plikten påligger den enkelte, er likevel ikke til hinder for at det kan etableres rutiner som sier at det er nærmeste leder eller andre som skal ta bekymringen videre til barnevernstjenesten. Slike rutiner må ikke føre til forsinkelser og kan ikke gi adgang til å overprøve om vilkårene for meldeplikt foreligger. Den enkelte fritas likevel ikke for ansvar ved å melde fra om sin bekymring til ledelsen internt. Dette innebærer at den enkelte uavhengig av slike praktiske rutiner har et selvstendig ansvar for at opplysningene blir formidlet til barnevernstjenesten når vedkommende etter sin egen faglige vurdering har kommet til at vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Meldeplikten gjelder informasjon som ansatte blir kjent med som ansatt. Meldeplikten går foran hensynet til personvern og tillitsforholdet til den aktuelle tjenesten, og plikten gjelder uavhengig av om informasjonen er mottatt i fortrolige samtaler.

Opplysninger som den enkelte blir kjent med utenfor arbeidsforholdet, utløser ikke den lovpålagte opplysningsplikten. I slike tilfeller vil det imidlertid ikke gjelde noen taushetsplikt, og den som blir kjent med opplysninger som gir grunn til bekymring, kan ta kontakt med barnevernstjenesten som enhver annen privatperson.

Meldeplikten kan likevel i noen tilfeller utløses også når man mottar opplysninger utenfor arbeidstiden. Hvis opplysningene gis nettopp fordi man har det ansettelsesforholdet man har, fordi man for eksempel er lærer, barnehageansatt eller jobber i helsevesenet, kan dette innebære at man har meldeplikt.

Meldeplikten er begrenset til de alvorlige tilfellene. At et barn ikke lever under optimale forhold, vil ikke være nok til å utløse meldeplikten. Offentlig ansatte med meldeplikt skal ikke vurdere om situasjonen kvalifiserer for tiltak fra barnevernstjenestens side, men er forpliktet til å melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er oppfylt.

Meldeplikten gjelder også i situasjoner der barnevernstjenesten allerede har kontakt med familien.

Bestemmelsen om meldeplikt i barnevernsloven § 13-2 er ikke avgrenset til forholdene i «hjemmet». Dette tydeliggjør at meldeplikten ikke er knyttet til et bestemt sted, men til barnets situasjon og behov for beskyttelse og ivaretakelse. Meldeplikten omfatter også tilfeller der barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt fra andre primære omsorgspersoner, herunder fra fosterforeldre. (Prop. 169 L (2016-2017, merknad til § 6-4),

Meldeplikten er knyttet til fem forskjellige situasjoner eller forhold;

a) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt,

b) når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling,

c) når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring,

d) når et barn har vist alvorlige atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd, ved problematisk bruk av rusmidler, eller ved å ha vist annen form for utpreget normløs atferd,

e) når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel.

18.3.1 Alvorlige mangler ved den daglige omsorgen, mishandling og annen alvorlig omsorgssvikt

Det er ikke mulig å gi en uttømmende beskrivelse av hva som omfattes av begrepet «alvorlig omsorgssvikt». Vurderingen vil alltid avhenge av konkrete faglige vurderinger av forholdene rundt det enkelte barnet, melders egen faglige vurdering og det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon. I en del tilfeller vil det være klart at barnet befinner seg i en situasjon som utløser plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. I andre tilfeller vil dette være vanskeligere å vurdere. Alvorlighetsgraden må vurderes blant annet med utgangspunkt i hva manglene ved barnets omsorg er og om forsømmelsene er sporadiske eller vedvarende.

Alvorlig omsorgssvikt innebærer en betydelig sviktende ivaretakelse av barnets grunnleggende behov for stimulering, oppfølging og beskyttelse. Det omfatter blant annet seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og menneskehandel.

Begrepet «mishandling» omfatter alvorlig fysisk eller psykisk krenkelse som kan ha vart over tid. Alvorlige mangler ved den personlige kontakt og trygghet som barnet trenger etter sin alder og utvikling, omfattes også av alternativene i bokstav a. Negativ sosial kontroll, høyt skolefravær og skolevegring kan være former for, eller resultater av alvorlig omsorgssvikt, men det må i alle tilfelle gjøres en konkret vurdering ut fra opplysningene i saken.

Skolefravær vil alene ikke være tilstrekkelig som grunnlag for å utløse meldeplikten. Heller ikke uteblivelse fra rutinekontroll i helsetjenesten, for eksempel på helsestasjonen eller hos tannlegen. Det er et grunnleggende premiss for meldeplikt også i disse tilfellene at det er grunn til å tro at barnet utsettes for alvorlig omsorgssvikt.

Den enkelte skole eller helsetjeneste kan for eksempel ikke ha standardiserte rutiner for å melde bekymring, for eksempel i tilfeller hvor skolefravær overstiger en viss grense.

Det kan være vanskelig å vurdere om vilkårene for meldeplikt er oppfylt når det oppstår en bekymring knyttet til barn med ulike diagnoser, kognitive skader etc. Også i slike tilfeller er det et grunnleggende premiss at bekymringen for barnet på en eller annen måte gjelder foreldrenes oppfølgning eller manglende oppfølgning av barnet.

Meldeplikten omfatter også tilfeller der et barn for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid. Et eksempel er ved mistanke om et barn kan bli utsatt for tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse.

18.3.2 Alvorlige atferdsvansker

Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten på bakgrunn av barnets eller ungdommens egen atferd, er knyttet til de formene for atferdsvansker som kan gi grunnlag for plassering i institusjon etter barnevernsloven § 6-2. Plikten til å melde fra til barnevernstjenesten på grunn av barnets egen atferd etter bokstav d er begrenset til ungdom med visse former for alvorlige atferdsvansker. Den omfatter ikke mer introvert atferd som selvskading og spiseforstyrrelser. Dette innebærer at begrepet «atferdsvansker» i denne sammenhengen er ment å forstås noe snevrere enn slik begrepet atferdsvansker benyttes i enkelte andre sammenhenger. Som et utgangspunkt vil barn med denne type utfordringer forventes å bli fulgt opp av det øvrige hjelpeapparatet i samarbeid og dialog med foreldrene.

Atferdsvansker hos barn i barnehagen vil heller ikke omfattes av denne delen av bestemmelsen, uavhengig av om barnet utviser en atferd som fremstår som svært alvorlig, og som gir grunn til stor bekymring for barnets situasjon. En slik bekymringsfull atferd hos et barn kan imidlertid være en indikasjon på at barnet er utsatt for ulike former for omsorgssvikt. Hvis det er grunn til å tro at barnets atferd har sammenheng med alvorlig omsorgssvikt, skal det meldes fra til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a. Dette innebærer at barnets atferd i slike tilfeller må vurderes med utgangspunkt i om den gir grunn til å tro at barnet kan være utsatt for fysisk eller psykisk mishandling, seksuelle overgrep, eller andre former for alvorlig omsorgssvikt.

I bokstav d vises det til tre ulike former for alvorlige atferdsvansker. Kriteriet «alvorlig [...] lovbrudd» er i første rekke ment å omfatte volds- og sedelighetsforbrytelser av alvorlig karakter, mens «gjentatt lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier og hærverk. Kriteriet «problematisk bruk av rusmidler» omfatter ikke enhver form for rusmiddelbruk. Det er forutsatt at misbruket har vært relativt omfattende. Dette må likevel til en viss grad vurderes i lys av barnets alder. Bestemmelsen omfatter både misbruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika. Melderen vil ikke alltid ha forutsetninger for å kunne vurdere om misbruket av rusmidler har vært omfattende, hverken i omfang eller vært vedvarende. Dette er noe barnevernstjenesten må vurdere i sin oppfølgning av meldingen. (Prop. 133 L (2020-2021).

Kriteriet «annen form for utpreget normløs atferd» omfatter blant annet prostitusjon, men også mer sammensatte livsutfordringer som kan gi seg utslag i en kombinasjon av kriminalitet, rus, ugyldig skolefravær og ungdom i drift og utenfor voksenkontroll kan omfattes. Grunnvilkåret om at barnet må ha vist alvorlige atferdsvansker, gjelder også ved anvendelse av dette kriteriet.

18.3.3 Manglende oppfølging av behov for undersøkelse, behandling eller opplæring

Meldeplikten etter bokstav b utløses når det er grunn til å tro at et barn har en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade og ikke kommer til undersøkelse eller behandling. Dette alternativet vil blant annet kunne omfatte tilfeller der foreldrene ikke sørger for at barn eller ungdom med alvorlig selvskading eller spiseforstyrrelsesproblematikk kommer til undersøkelse og behandling. Meldeplikt etter bokstav c utløses når det er grunn til å tro at et barn med nedsatt funksjonsevne eller et spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket sitt særlige behov for behandling eller opplæring.

18.3.4 Menneskehandel

Meldeplikten kan også utløses når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utnyttet til menneskehandel, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav e). Menneskehandel er en form for alvorlig omsorgssvikt, og vil også omfattes av bokstav a. Det er likevel enkelte særtrekk ved menneskehandel som gir grunn til eksplisitt å nevne at mistanke om at et barn blir eller kan bli utnyttet til menneskehandel utløser meldeplikt.

Meldeplikten inntrer når det er «grunn til å tro» at det foreligger en situasjon som nevnt i barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a, b, c og e, og når et barn har vist alvorlige atferdsvansker jf. bokstav d.

Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller at melder er sikker på at situasjonen er så alvorlig som antatt, men det kreves noe mer enn en vag mistanke. Meldeplikten inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring om barnets situasjon. Bekymringen kan være forankret i konkrete tegn eller signaler hos barnet, foreldrene eller andre som har den daglige omsorgen. Opplysningene må gi grunn til å tro at barnet er utsatt for eller lever i en alvorlig situasjon.

Når det gjelder meldeplikt i forbindelse med alvorlig atferdsvansker inntrer plikten når den som melder mener barnet «har vist» alvorlige atferdsvansker. Det betyr ikke at melder må være sikker, men at vedkommende finner det sannsynlig at barnet/ungdommen har vist alvorlige atferdsvansker. Ordet «har vist» innebærer at det er en høyere terskel enn «grunn til å tro».

Om det foreligger meldeplikt, er avhengig av konkrete vurderinger av barnets situasjon. I noen tilfeller vil det være klart at meldeplikten foreligger, mens det i andre tilfeller ikke er åpenbart. Det er den enkelte fagpersons vurdering av hvordan barnets situasjon antas å være som er grunnlaget for å avgjøre om meldeplikten er utløst. Utgangspunktet for vurderingen er en kombinasjon av vedkommende sine egne faglige vurderinger og observasjoner, samt det som er tilgjengelig av opplysninger og dokumentasjon om barnets situasjon. Hvis det er tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser meldeplikten, kan det være nyttig å legge frem saken anonymt og diskutere den med andre fagpersoner eller barnevernstjenesten.

Den som etter en faglig vurdering har vurdert vilkårene for meldeplikt som oppfylt, og sendt melding til barnevernstjenesten, har ikke brutt taushetsplikten selv om det viser seg at situasjonen ikke var så alvorlig som antatt.

Det er viktig å være klar over at offentlig melder kan sende en melding til barnevernstjenesten i samarbeid med foreldrene. Hvis det foreligger et samtykke fra foreldrene, kan den offentlige instansen kontakte barnevernstjenesten, også i tilfeller som ikke utløser vilkårene for meldeplikt Dette følger av forvaltningsloven 13 a nr. 1.

Når noen som har meldeplikt vurderer at et barn er i en situasjon som utløser denne plikten, skal vedkommende varsle den kommunale barnevernstjenesten. Når vilkårene for meldeplikt er oppfylt, finnes det med andre ord ingen andre handlingsalternativer som kan erstatte melding, og meldeplikten faller ikke bort selv om vedkommende selv forsøker å avhjelpe situasjonen.

Bestemmelsen presiserer at melding skal sendes «uten ugrunnet opphold» jf. § 13-2 første ledd. Som et utgangspunkt skal meldingen sendes barnevernstjenesten straks etter at bekymringen som er grunnlaget for å sende meldingen har oppstått. Dette innebærer at det ikke er meningen at vedkommende skal å foreta ytterligere undersøkelser for å bekrefte eller avkrefte innholdet i sin bekymring når opplysningsplikten foreligger. Det er barnevernstjenesten som har ansvaret for å gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å avklare barnets omsorgssituasjon og behov for barneverntiltak.

Det kan likevel tenkes tilfeller der det er hensiktsmessig og samtidig fullt ut forsvarlig å ikke sende meldingen straks bekymringen oppstår. Her siktes det særlig til tilfeller der det av hensyn til barnet er grunn til å planlegge meldingstidspunktet. Det kan være aktuelt å høre med barnet om dette. Departementet understreker i forarbeidene til bestemmelsen at vilkåret «uten ugrunnet opphold» er ment å tolkes strengt, og at den praktiske hovedregelen fremdeles skal være at meldingen skal sendes til barnevernstjenesten umiddelbart. Bestemmelsen åpner bare for mer kortvarige utsettelser.

Det er en forutsetning for oppfyllelse av meldeplikten at den som sender meldingen gir seg til kjenne, slik at barnevernstjenesten kan vurdere innholdet i bekymringsmeldingen og behovet for å innhente ytterligere opplysninger. Plikten kan dermed ikke oppfylles ved å sende melding anonymt. Meldingen må også inneholde nødvendige opplysninger om barnets identitet og hva bekymringen går ut på.

Bestemmelsen stiller imidlertid ingen krav til hvordan bekymringsmeldingen skal være utformet. Dette innebærer at meldingen i utgangspunktet kan formidles både muntlig og skriftlig, og at barnevernstjenestens plikt til å vurdere innholdet i meldingen gjelder uavhengig av hvordan meldingen er utformet. Muntlige bekymringsmeldinger bør likevel dokumenteres og sendes til barnevernstjenesten skriftlig i etterkant.

Mange instanser eller tjenester legger stor vekt på samarbeid med barn og familier. De skal imidlertid ikke på dette stadiet foreta en nærmere vurdering av om det ut fra hensynet til barnet og familien er best å gi opplysningene videre til barnevernstjenesten eller ikke. Når meldeplikten først foreligger, kan vedkommende melder med andre ord ikke velge om opplysningene skal gis eller ikke. Melding skal sendes til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er til stede.

Som et generelt utgangspunkt bør både barn og foreldre med del i foreldreansvaret orienteres om at barnevernstjenesten vil bli kontaktet, og bakgrunnen for dette. Når det gjelder helse- og omsorgstjenester, følger det av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-6 tredje ledd at hvis helsepersonell utleverer opplysninger som er undergitt lovbestemt opplysningsplikt, skal den opplysningene gjelder, så langt forholdene tilsier det, informeres om at opplysningene er gitt og hvilke opplysninger det dreier seg om.

Uavhengig av hva barnet eller foreldrene mener om en slik deling av informasjon, må instansen melde fra til barnevernstjenesten når vilkårene for meldeplikt er til stede. Da skal meldingen sendes straks bekymringen oppstår. Som nevnt i punkt 18.5 kan det likevel i særlige tilfeller, av hensyn til barnet, være aktuelt å planlegge meldetidspunktet, og da kan det være aktuelt å høre med barnet om dette. Bestemmelsen åpner imidlertid kun for mer kortvarig utsettelser.

I enkelte tilfeller kan det være et selvstendig og vesentlig poeng at den som har sendt meldingen overlater til barnevernstjenesten og eventuelt politiet å vurdere når og på hvilken måte foreldrene og barnet skal informeres. Bakgrunnen for dette er dels at det å informere foreldrene i visse tilfeller kan hindre barnevernstjenesten i å gi barnet tilstrekkelig beskyttelse, dels at tidlig informasjon kan svekke sentrale bevis i saken. Eksempler på særlig aktuelle tilfeller er ved mistanke om at et barn er utsatt for seksuelle overgrep, at et barn eller noen som står barnet nær er utsatt for alvorlig vold eller overgrep, samt tilfeller der det å gi en orientering på det aktuelle tidspunktet vurderes å kunne medføre fare for noens liv eller helse.

Det er viktig for barn og familier at meldinger håndteres forsvarlig og etter grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Barnevernstjenesten skal gjennomgå innkomne bekymringsmeldinger snarest, og senest innen en uke etter at de er mottatt. Dette følger av barnevernsloven § 2-1 første ledd. Barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding skal følges opp med en undersøkelse etter § 2-2. Barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging.

Barnevernsloven § 2-1 skal hindre at meldinger blir liggende ubehandlet. Ordet «snarest» viser til at barnevernstjenesten har plikt til å vurdere meldinger fortløpende.

Det er ikke definert i loven hva som er å anse som en melding. Enhver henvendelse til barnevernstjenesten som gjelder bekymring for et barn skal regnes som en «bekymringsmelding» i barnevernslovens forstand. Alle opplysninger barnevernstjenesten mottar kan etter omstendighetene anses som en melding, uavhengig av om henvendelsen omtales som en bekymringsmelding eller ikke. Det har heller ingen betydning hvordan barnevernstjenesten blir kjent med opplysningene. Barnevernsloven § 2-1 gjelder uavhengig av om meldingen er fremsatt skriftlig eller muntlig, og uansett hvem meldingen kommer fra og om meldingen er fremsatt anonymt. Bestemmelsen gjelder også for henvendelser fra barn og foreldre dersom opplysningenes karakter gir grunnlag for bekymring for et barn. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 8.1.1.2). Det er avgjørende at barnevernstjenesten har et system som sikrer at meldinger behandles innen fristen, og at tjenesten har en plan for hvem som skal vurdere innkomne meldinger.

Fristen for å avklare en melding gjelder uavhengig av om meldingen er skriftlig eller muntlig, og uavhengig av om den som melder er offentlig ansatt, yrkesutøvere med profesjonsbestemt meldeplikt eller som privatperson.

Barnevernstjenesten skal for hver melding de mottar, registrere dato for når den er mottatt og når den er gjennomgått på fristskjema som er utarbeidet av Barne- og familiedepartementet.

Det er særlige hensyn som gjør seg gjeldende når barn og foreldre selv tar kontakt med barnevernstjenesten. Henvendelser fra barn og foreldre må alltid tas på alvor. Når barnevernstjenesten mottar en henvendelse fra barn og foreldre med ønske om bistand, og det ikke allerede er en pågående undersøkelse eller en aktiv tiltakssak, skal henvendelsen registreres som en melding, og barnevernstjenesten skal undersøke forholdet og vurdere om det er grunnlag for å fatte vedtak om tiltak, jf. barnevernsloven kapittel 3 til 6. En henvendelse kan være formulert som en søknad eller et ønske om bistand og/eller tiltak. Henvendelsen kan være både skriftlig og muntlig.

Hvis søknaden eller henvendelsen antas å ikke kunne bli besvar innen én måned etter at den er mottatt, skal det snarest sendes et foreløpig svar, jf. forvaltningsloven § 11 a andre ledd.

Anonyme meldinger skal vurderes på lik linje med andre meldinger. Barnevernstjenesten må imidlertid vurdere om den anonyme meldingen kan være fremsatt for å sjikanere eller krenke noen. Se punkt 19.14 om beskyttelse av kilder.

Når barnevernstjenesten mottar en melding, må de sjekke om de allerede har informasjon om barnet.

Barnevernstjenesten må se nye meldinger i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger om barnet og familien. Barnevernstjenesten må dokumentere vurderingene. Les mer om barnevernstjenesten sin dokumentasjonsplikt i punkt 3.3.

Barnevernstjenesten har ansvaret for å «sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal være tilgjengelig til enhver tid, jf. barnevernsloven § 15-3 fjerde ledd. Dette betyr i praksis at barnevernstjenesten må ivareta dette ansvaret hele døgnet, året rundt.

Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernsloven § 1-7 tilsier at alle kommuner må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid. Barnevernslovens regler gjelder uavhengig av om kommunen har organisert tjenesten med en bakvaktsordning eller som en kommunal eller interkommunal barnevernsvakt. Barnevernsvakten/bakvakten er en del av kommunens ordinære barnevernstjeneste, og kan ikke anses som en egen enhet. Meldinger som kommer til barnevernsvakt/bakvakt er derfor å anse som at de er mottatt av ordinær barnevernstjeneste. Les mer om barnevernstjenesten sitt akuttarbeid her og om organiseringen av akuttberedskapen i kommunen i punkt 12.4.1.

Det er ikke særskilte regler for barnevernstjenestens arbeid utenfor ordinær arbeidstid. Det betyr at barnevernstjenesten også utenfor ordinær arbeidstid må håndtere meldinger etter reglene i barnevernsloven kapittel 2 og de øvrige punktene i rundskrivets kapittel 19. Når barnevernsvakten/bakvakten mottar en melding, er fristen for meldingsgjennomgang én uke fra det tidspunktet vakten mottar meldingen, jf. barnevernsloven § 2-1. Vakten må vurdere innholdet i meldingen, herunder vurdere om det er en akuttsak som må følges opp med det samme, eller om det er en melding som kan følges opp av barnevernstjenestens ordinære drift.

For å sikre en forsvarlig meldingsgjennomgang må meldingen kunne vurderes opp mot eventuelle tidligere registrerte opplysninger om barnet og familien. Se punkt 19.4

Dersom barnevernsvakten/bakvakten vurderer at det er behov for å ta kontakt med familien, for eksempel ved hjemmebesøk, anses det å være en inngripende handling som krever hjemmel i lov, (selv om dette gjøres kun for å avklare saken). Hvis barnevernsvakten/bakvakten tar kontakt med familien, er dette derfor å anse som at undersøkelse er åpnet, jf. barnevernsloven § 2-2 og rundskrivets punkt 19.6. Den videre håndtering av saken følger av barnevernslovens ordinære regler. Les om undersøkelser i kapittel 20.

Barnevernstjenesten har et særlig ansvar for å beskytte barn mot alle former for omsorgssvikt og overgrep, jf. barnekonvensjonens artikkel 3 og 19. Derfor er det viktig at innholdet i meldingen undersøkes grundig.

På meldingsstadiet kan barnevernstjenesten kontakte melder for å avklare innholdet i meldingen. Barnevernstjenesten kan ikke kontakte andre for å avklare om meldingen gir grunnlag for å åpne undersøkelse. Hvis barnevernstjenesten vurderer at det er nødvendig å kontakte andre, for ytterligere informasjon, er de over i undersøkelsesfasen. Dette gjelder også kontakt med foreldrene.

Av hensyn til rettsikkerheten og en forsvarlig saksbehandling, defineres slike aktiviteter som en del av undersøkelsen.

19.6.1 Hvordan håndterer barnevernstjenesten en melding/underretning fra politiet?

Politiet har som andre offentlige instanser meldeplikt til barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd.

Politiet har i tillegg egne bestemmelser som pålegger dem å varsle barnevernstjenesten.

Politiet skal straks underrette kommunens barnevernstjeneste når politiet setter i gang etterforsking mot en person under 18 år og saken ikke er av bagatellmessig art. Hvis barnet er i institusjon, skal institusjonen også underrettes. Dette følger av straffeprosessloven § 232 a og politiregisterforskriften § 10-2 første ledd.

Politiet skal også underrette barnevernstjenesten straks, når de får kjennskap til eller mistanke om at et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, jf. politiregisterforskriften § 10-3.

Alle meldinger barnevernstjenesten mottar fra politiet, skal registreres som meldinger og følges opp etter reglene i barnevernloven [barnevernsloven] § 2-1. Dette gjelder uavhengig av om politiet kaller dette for en melding eller en underretning.

19.6.2 Hvilke meldinger skal følges opp med undersøkelse?

Barnevernstjenesten skal snarest undersøke meldingen nærmere hvis den inneholder opplysninger som gir rimelig grunn til å anta at det er grunnlag for tiltak etter barnevernloven jf. barnevernloven [barnevernsloven] § 2-2 første ledd. Det er altså tilstrekkelig at barnevernstjenesten har rimelig grunn til å anta at forholdene i hjemmet eller andre grunner, gjør at det er behov for tiltak. Av hensynet til barnet er terskelen for å åpne undersøkelse lav. Dersom det kommer en melding fra en offentlig instans, har denne instansen allerede vurdert at terskelen for meldeplikt oppfylt. Det bør derfor som et klart utgangspunkt åpnes undersøkelse i disse sakene. Det må likevel alltid gjøres en konkret vurdering. Det er viktig at barnevernstjenesten dokumenterer skriftlig hvordan de har vurdert informasjonen de har fått.

Hvis barnevernstjenesten velger å iverksette en undersøkelse, kan ikke foreldrene/barnet klage på dette. Beslutningen er ikke et enkeltvedtak og derfor er det ikke mulig å klage på beslutningen, eller bringe inn for retten. (Norsk Rettstidende 2003:301)

Les mer om barnevernstjenestens undersøkelse i kapittel 20.

Hvis barnevernstjenesten har mottatt en bekymringsmelding, men ikke rekker å vurdere om meldingen skal følges opp med videre undersøkelser etter barnevernsloven § 2-1 før familien flytter til en ny kommune, må barnevernstjenesten vurderer om plikten til å varsle ny kommune er oppfylt, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Les mer om varslingsplikten i punkt 16.2.

Hvis barnevernstjenesten henlegger meldingen uten undersøkelse, skal dette begrunnes skriftlig og journalføres på barnets sak, jf. barnevernsloven § 2-1 andre ledd. Begrunnelsen skal inneholde faglige vurderinger.

Avgjørelsen om å henlegge en melding er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages.

19.7.1 Åpenbart grunnløse meldinger

Barnevernstjenestene behandler en rekke sensitive personopplysninger. Av hensyn til de personene opplysningene gjelder, er det et grunnleggende prinsipp at det ikke registreres flere slike opplysninger enn strengt nødvendig, og at de ikke oppbevares lenger enn strengt nødvendig.

Henleggelse av åpenbart grunnløse meldinger skal ikke begrunnes, jf. barnevernsloven § 2-1 andre ledd siste setning. Dette skal være en snever unntaksregel. Ifølge forarbeidene vil bestemmelsen for eksempel gjelde for meldinger som er klart ubegrunnet, for eksempel fremsatt i sjikanehensikt, og meldinger som klart angår forhold som faller utenfor barnevernslovens anvendelsesområde.

Hvilke meldinger som er å anse som åpenbart grunnløse er en konkret vurdering som må gjøres i hvert enkelt tilfelle. Det må fremstå som helt klart for barnevernstjenesten at meldingen er åpenbart grunnløs dersom den skal kunne henlegges uten begrunnelse. Dersom barnevernstjenesten er i tvil om en melding er å anse som åpenbart grunnløs skal henleggelsen begrunnes skriftlig. (Prop. 133L punkt 8.1.4.4)

Når barnevernstjenesten mottar meldinger som faller utenfor barnevernloven, følger det av god forvaltningsskikk at det tas kontakt med den eller de meldingen gjelder, for å høre om det er ønskelig at informasjonen videreformidles til rette instans.

Når barnevernstjenesten skal vurdere om en melding skal henlegges eller følges opp med en undersøkelse, skal det gjøres ut fra barnevernsfaglige vurderinger. Vurderingene skal dokumenteres skriftlig, av hensyn til en forsvarlig saksbehandling.

Dokumentasjon har stor betydning i saksforløpet, særlig for foreldrene og barnet. Det er viktig for deres rett til kontradiksjon.

Hvis det ikke foreligger skriftlige vurderinger i saken, er det heller ikke mulig for barneverns- og helsenemnda eller barnevernstjenesten selv å få kunnskap om hvordan tjenesten vurderte innholdet i meldingen og hvorfor beslutningen ble som den ble. Dette kan utfordre både kravet til forsvarlig saksbehandling og rettsikkerheten til barn og familier som er i kontrakt med barnevernet.

Om foreldrene skal informeres om innkomne meldinger som blir henlagt, må vurderes i hvert enkelt tilfelle. En praksis med åpenhet i alle ledd av barnevernstjenestens saksbehandling vil kunne bidra til økt tillit. På den andre siden vil informasjon om denne type meldinger også kunne bidra til økt konfliktnivå og uro i enkelte familier. Kravene til god forvaltningsskikk og barnevernlovens krav til forsvarlig saksbehandling innebærer ikke at foreldrene alltid skal informeres. Hva som antas å være til barnets beste, må være et sentralt moment i vurderingen av om foreldrene skal få informasjon om henlagte meldinger.

Meldinger som henlegges uten at det er satt i gang en undersøkelsessak, skal oppbevares i fem år i barnevernstjenestens saksbehandlingssystem og deretter overføres til langtidslagring. Dette forutsetter at det ikke har kommet inn nye opplysninger som gir grunn til å foreta undersøkelse. Les mer om arkivplikt i punkt 5.2.

Åpenbart grunnløse meldinger skal ikke oppbevares, se punkt 19.7.1.

Barnevernsloven gjelder i utgangspunktet bare for barn som er født, jf. barnevernsloven § 1-2 første ledd. Se punkt 2.1.3.

Hvis barnevernstjenesten mottar meldinger og henvendelser om gravide og ufødte barn er det imidlertid lagt til grunn at barnevernstjenesten, eventuelt sammen med andre deler av hjelpeapparatet, kan samarbeide med foreldrene også før barnet er født. Det er også lagt til grunn at det ikke er noe i veien for at barnevernstjenesten setter inn ulike former for hjelpetiltak etter samtykke fra den gravide kvinnen. Departementet understreker betydningen av samarbeid med de mest sårbare mødrene for å forebygge at omsorgssvikt oppstår etter fødselen, og at det i mange tilfeller vil være nyttig om barnevernstjenesten kommer tidlig inn og etablerer et samarbeid med den gravide kvinnen. (Prop. 64L (2022-2023)).

Det fremgår eksplisitt av barnevernsloven § 2-4 at barnevernstjenesten i visse tilfeller kan åpne en barnevernssak uten den gravides samtykke. Bestemmelsen viser til tilfeller der kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke er tatt inn og holdes tilbake på en statlig helseinstitusjon, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd. Les mer om dette i punkt 19.11.1. Det er også presisert at barnevernstjenesten kan tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødselen.

Utover denne bestemmelsen det ikke hjemlet noe ansvar for det ufødte liv i barnevernsloven, og barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger knyttet til ufødt liv er ikke særskilt regulert i bestemmelsen om barnevernstjenestens gjennomgang av meldinger.

Dette betyr at når barnevernstjenesten får en bekymringsmelding om et ufødt barn, kan det ikke åpnes undersøkelsessak eller iverksettes barnevernstiltak uten den gravides samtykke.

Hvis den gravide samtykker, kan imidlertid barnevernstjenesten iverksette ulike former for veiledning og frivillige hjelpetiltak.

Når barnevernstjenesten mottar meldinger og henvendelser om gravide og ufødte barn skal meldingen registreres, og det må vurderes om meldingen gir grunnlag for bekymring for det ufødte barn. Barnevernstjenesten må i så fall kontakte den gravide for å undersøke muligheten for å tilby hjelp. Barnevernsloven § 13-6 første ledd gir barnevernstjenesten (og andre organer som utfører oppgaver etter loven) en adgang til å behandle personopplysninger i saker som gjelder ufødte barn.

19.11.1 Særlig om melding om gravid rusmiddelavhengig som tilbakeholdes i institusjon

Hvis barnevernstjenesten mottar melding fra kommunen om at en gravid rusmiddelavhengig tilbakeholdes i institusjon etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, kan barnevernstjenesten åpne barnevernssak uten den gravides samtykke, jf. barnevernsloven § 2-4.

Barnevernstjenesten kan etter denne bestemmelsen åpne barnevernssak. Bestemmelsen gir imidlertid ikke rettslig grunnlag for å gjennomføre en undersøkelsessak, eller for at barnevernstjenesten kan pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi ellers taushetsbelagte opplysninger uten den gravide kvinnens samtykke. På bakgrunn av den mottatte informasjonen må en resterende kontakt og dialog mellom barnevernstjenesten og den gravide baseres på frivillighet og et reelt og informert samtykke fra kvinnens side.

Barnevernstjenesten kan gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel selv om den gravide ikke samtykker til at det settes i gang en undersøkelse.

Selv om den gravide samtykker, har ikke barnevernstjenesten plikt til å iverksette tiltak. Ordlyden sier at barnevernstjenesten «kan» gi råd og veiledning, «tilby» frivillige hjelpetiltak og «vurdere» behovet for å iverksette tiltak etter fødsel.

Det er viktig at barnevernstjenesten informerer den gravide om hvordan barnevernstjenesten kan jobbe med saken etter at barnet er født. Barnevernstjenesten bør formidle at et samarbeid i forkant gir større muligheter for å finne løsninger til barnet og foreldrenes beste.

Hvis barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding på et barn som omfattes av en pågående undersøkelse, skal henvendelsen registreres som en melding, jf. barnevernsloven § 2-1. Det er kun hvis meldingen inneholder opplysninger av en annen karakter enn det barnevernstjenesten allerede har informasjon om, at er det grunnlag for å utvide undersøkelsestemaet/ undersøkelsen. Undersøkelsen skal gjennomføres innen fristene i loven. Dersom barnevernstjenesten på grunn av de nye opplysningene ikke kan gjennomføre undersøkelsen på en forsvarlig måte innen fristen på tre måneder, må barnevernstjenesten vurdere om undersøkelsestiden skal utvides med hjemmel i barnevernsloven § 2-2 andre ledd.

Hvis det er foreldrene eller barnet som i løpet av undersøkelsen fremsetter ønske/søker om tiltak, er det ikke naturlig å registrere ønsket/søknaden som en innkommet bekymringsmelding. Barnevernstjenesten må imidlertid som del av undersøkelsen utrede om barnet har et særlig behov for det/de tiltak det søkes om. Avgjørelsen er å regne som et enkeltvedtak som kan påklages.

Hvis barnevernstjenesten mottar bekymringsmelding i en tiltakssak, vil dette som hovedregel kunne anses som opplysninger i en pågående sak, men meldingen skal likevel registreres som melding, og det må vurderes om innholdet i meldingen gir grunnlag for å åpne en ny undersøkelse. Det er viktig at alle meldinger som barnevernstjenesten mottar blir registrert. Barnevernstjenesten må sende tilbakemelding til melder også i disse tilfellene. Les mer om tilbakemelding til melder i punkt 19.15.

I tillegg gir det også et riktig statistisk bilde av innkomne meldinger.

Søknader/ønsker om tiltak fra foreldre og barn, der barnet allerede har en aktiv tiltakssak, skal ikke registreres som melding. Om det skal åpnes en undersøkelse må vurderes konkret i hver enkelt sak.

Barnevernstjenesten blir ofte kontaktet av personer som ønsker å gi opplysninger om enkeltpersoner eller familier som trenger hjelp fra barnevernstjenesten. Det hender at de som vil gi slike opplysninger ønsker å være anonyme. Dersom opplysningene er gitt i anonym form, og barnevernstjenesten faktisk ikke vet hvem som har formidlet opplysningene, vil vedkommende forbli anonym.

Hvis barnevernstjenesten vet hvem som har gitt opplysningene, er likevel utgangspunktet at identiteten ikke skal synliggjøres i saken. Det er kun i de tilfeller barnevernstjenesten ikke kan følge opp saken uten å avsløre identiteten, at det kan være nødvendig å synliggjøre identiteten. I slike tilfeller må barnevernstjenesten gi beskjed til den som ønsker å være anonym at det ikke er mulig å holde identiteten skjult.

Hvis det blir nødvendig for barnevernstjenesten å fremme en sak for barneverns- og helsenemnda, vil melders identitet ikke kunne unntas partsinnsyn jf. barnevernsloven § 14-6. Et unntak fra dette er der barnet bor på skjult adresse, eller det er fremmet krav om at barnet bor på skjult adresse. Om opplysninger om identiteten til anonyme vitner, kan bidra til å avsløre barnets adresse, kan identiteten unntas partsinnsyn jf. barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

Offentlige ansatte og flere yrkesgrupper har en personlig lovpålagt meldeplikt, jf. barnevernloven [barnevernsloven] § 13-2. Det er uforenlig med en slik meldeplikt å melde anonymt. En del offentlige instanser har imidlertid etablert rutiner som medfører at det er leder eller andre som skal viderebringe bekymringen til barnevernstjenesten. I et slikt tilfelle kan det tenkes at navnet på den offentlig ansatte, som har funnet grunnlag for meldeplikt, ikke står i bekymringsmeldingen. Innholdet i bekymringsmeldingen vil nok likevel, i de fleste tilfeller, kunne identifisere hvem som har observert og/eller har fått opplysninger som medfører at det er vurdert å være grunnlag for opplysningsplikt til barnevernstjenesten.

Opplysninger om melders identitet, inkludert offentlig ansatte og yrkesutøvere med opplysningsplikt, kan unntas partsoffentlighet etter forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b når det er særlige grunner til at opplysningene ikke bør meddeles videre. Et eksempel på en slik situasjon kan være at det er grunn til å frykte at en melder vil bli utsatt for alvorlige represalier. Det er et vilkår at det ikke er av vesentlig betydning for parten å gjøre seg kjent med hvem som har meldt bekymring. I vurderingen må det foretas en avveining mellom behovet for hemmeligholdelse og partens behov for innsyn.

Hvis det er grunn til å tro at opplysningene er fremsatt i sjikanehensikt eller er svært løst fundert, vil det være mindre grunn å beskytte melder. Det kan likevel være grunn til å beskytte melder selv om det viser seg at opplysningene ikke er riktige, dersom vedkommende hadde saklig grunn til å gi opplysningene videre til barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten har taushetsplikt overfor de som melder bekymring for et barn. Likevel skal barnevernstjenesten gi tilbakemelding om at meldingen er mottatt, jf. barnevernsloven § 13-3. Dette skal skje innen tre uker etter at meldingen er mottatt. Både privatpersoner og til offentlige myndigheter skal få tilbakemelding. Hvis meldingen kommer fra en offentlig myndighet som har opplysningsplikt, skal det opplyses om det er åpnet undersøkelsessak etter barnevernsloven § 2-2.

I de tilfellene der barnevernstjenesten vurderer meldingen som ny informasjon i en pågående undersøkelse, skal det også gis tilbakemelding til melder etter reglene i barnevernsloven § 13-3.

Barnevernstjenesten trenger ikke å gi tilbakemelding i de tilfellene der meldingen er åpenbart grunnløs, eller der andre særlige hensyn taler mot å gi tilbakemelding. Dette kan være ved sjikanøse meldinger eller meldinger som faller utenfor barnevernstjenestens ansvarsområde. Unntakene gir barnevernstjenesten anledning til ut fra sitt faglige skjønn selv å avgjøre om tilbakemelding skal gis, eller om en slik tilbakemelding vil kunne være til skade for barnet og familien.

Hvis vilkåret for å sette i gang undersøkelse er oppfylt, har barnevernstjenesten rett og plikt til å undersøke. Det vil si at verken foreldre eller barn kan motsette seg at undersøkelse gjennomføres. Se vilkår for å åpne undersøkelse i kapittel 19.6.2.

Formålet med en undersøkelse er å undersøke om barnet lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling. Gjennom undersøkelsen kan barnevernstjenesten skaffe seg grunnlag til å vurdere om barnet og familien har behov for barnevernstiltak etter kapittel 3 til 6, jf. barnevernsloven §§ 2-2 og 1-1. Barnevernstjenesten er tillagt et særskilt ansvar for å beskytte barn mot alle former for omsorgssvikt og overgrep, jf. FNs barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 og 19. Derfor er det viktig at forholdene undersøkes med tilstrekkelig grundighet.

Det å åpne undersøkelse er et inngrep i både barn og foreldres rett til vern om sitt privat- og familieliv, jf. blant annet EMK artikkel 8. Barnevernstjenesten har imidlertid et vidt skjønnsmessig spillerom til å åpne undersøkelse dersom vilkårene for dette er oppfylt. Fordi en undersøkelse innebærer inngripende myndighetsutøvelse stilles strenge krav til saksbehandlingen og forståelse av grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper.

Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelser er svært viktig fordi det er i denne fasen grunnlaget for barnevernets videre hjelp til utsatte barn og familier legges. Gode vurderinger av barns behov i undersøkelsesfasen er en forutsetning for at barnevernet skal kunne gi barnet nødvendig hjelp til rett tid.

Vedtak etter barnevernsloven må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha tilfredsstillende begrunnelse. Se HR-2020-661-S, avsnitt 171. Hvordan undersøkelsen gjennomføres og dokumenteres får betydning for om en sak kan sies å bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag.

En avgjørelse om å gjennomføre en undersøkelse er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang. Les om vedtak i kapittel 4.

20.1.1. Forsvarlighetskravet og minste inngreps prinsipp

Det følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste at undersøkelsen skal omfatte alle relevante forhold i den enkelte sak og være grundig nok til at barnevernstjenesten kan vurdere hva som er barnets behov for tiltak.

Det følger samtidig av det minste inngreps prinsipp at i tilfeller der bekymringstemaet anses å være mindre alvorlig, kan også undersøkelsen være mindre omfattende. En undersøkelse skal avsluttes så snart det er grunnlag for å konkludere. En undersøkelse skal derfor avsluttes etter kort tid hvis det tidlig kan konkluderes med at det ikke er grunn til å tro at barnet har behov for tiltak etter barnevernsloven.

En undersøkelse er et inngrep i retten til privatliv, og mange barn og foreldre vil oppleve en undersøkelse som belastende. Undersøkelsen skal av denne grunn gjennomføres så skånsomt som mulig. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Ordlyden «så skånsomt som mulig» innebærer at undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen den berører, at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier og at kunnskap om undersøkelsen ikke spres unødig. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2).

20.1.2 Barnevernets plikt til å samarbeide med barn og foreldre

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstart av undersøkelsen tilstrebe å samarbeide med barn og foreldre og behandle dem med respekt. Dette følger av barnevernsloven § 1-9.

Et godt samarbeid med barn og foreldre kan både bidra til bedre innsikt i barnets og familiens behov, og legge til rette for at foreldre og barn med behov for hjelp ønsker å motta tiltak. Det er viktig at det tilrettelegges for at barnet og foreldrene får god anledning til å opplyse saken. Les om kontradiksjon i punkt 2.4.9. Et godt samarbeid vil ofte være en avgjørende forutsetning for at barnevernstjenesten får iverksatt virkningsfulle tiltak. Også i de tilfeller der konklusjonen blir å henlegge saken, er det vesentlig at barn og foreldre har hatt et mest mulig positivt møte med barnevernet gjennom undersøkelsen. Dette er viktig for å skape tillit til barnevernet generelt, men ikke minst at det for mange vil kunne oppstå nye vansker og nye meldinger til barnevernet med påfølgende undersøkelser. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med barn og foreldre i punkt 2.4.4.

20.1.3 Medvirkning og hensynet til barnets beste

Det er viktig at barnevernstjenesten sørger for at barnet og foreldrene får mulighet til å medvirke i hele undersøkelsesprosessen, jf. barnevernsloven §§ 1-4 og 1-9. Les om barnets rett til å medvirke i punkt 2.4.2 og foreldrenes rett til medvirkning i punkt 2.4.4.

Hensynet til hva som anses å være barnets beste skal være førende for alle beslutninger som tas, inkludert ligge til grunn for hvilke undersøkelsesaktiviteter som barnevernstjenesten beslutter å gjennomføre. Dette følger av barnevernsloven § 1-3.

Formålet med barnets medvirkning er å få frem barnets synspunkter om egen situasjon. I tillegg er medvirkning viktig for å bidra til at de avgjørelser barnevernet fatter i en undersøkelsesfase er til barnets beste.

20.1.4 Dokumentasjonsplikt

Barnevernstjenesten har plikt til å føre en journal for hvert enkelt barn. Det følger av barnevernsloven § 12-4.

Journalplikten gjelder i alle ledd av barnevernets saksbehandling, inkludert for undersøkelsesfasen.

Journalen skal inneholde alle vesentlige faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som barnevernet bygger sin saksbehandling på og som kan ha betydning for de beslutninger og vedtak som treffes.

Les mer om dokumentasjonsplikt i kapittel 5.

20.1.5 Begrensninger i partsinnsyn i undersøkelsesfasen

Partene i en barnevernssak har i utgangspunktet rett til å gjøre seg kjent med alle sakens dokumenter etter reglene i forvaltningsloven §§ 18 til 19, og de har rett til å bli forelagt opplysninger, jf. forvaltningsloven § 17. Dette følger eksplisitt av barnevernsloven § 12-6 første ledd. Partsinnsyn gjelder både under forberedelsen av en sak og etter at det er truffet vedtak i saken. Retten til partsinnsyn inntrer fra barnevernstjenesten har igangsatt en undersøkelse. Det er imidlertid bestemmelser i forvaltningsloven som gir mulighet til å unnta opplysninger fra partsinnsyn.

Partene kan videre nektes innsyn i sakens dokumenter hvis innsyn kan hindre at barnevernstjenesten kan få gjennomført en undersøkelse etter § 2-2. Begrensningene i innsyn gjelder bare så lenge undersøkelsen pågår. Dette følger av barnevernsloven § 12-6 tredje ledd. Les mer om partsinnsyn i punkt 15.4.

20.2.1 Hvem er sakens parter?

Det er viktig at barnevernet innledningsvis i undersøkelsen tar stilling til hvem som er part i saken og informerer om partsrettigheter. Les mer om dette i kapittel 6.

20.2.2 Undersøkelsen må settes raskt i gang

Når barnevernstjenesten har bestemt seg for å åpne en undersøkelse, er det viktig av hensyn til barnet og familien og forsvarlig fremdrift, at undersøkelsen kommer raskt i gang. En undersøkelse skal gjennomføres snarest og senest innen de frister barnevernsloven § 2-2 andre ledd setter. Les mer om dette i punkt 20.12.1. Innholdet i bekymringen vil være avgjørende for hvor raskt undersøkelsen må settes i gang.

Snarest mulig etter at barnevernstjenesten har bestemt seg, må barn og foreldre få informasjon om at undersøkelsen er i gang og årsaken til dette.

20.2.3 Plan for undersøkelsen

Undersøkelsen må gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Det følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd andre punktum.

For at undersøkelsen skal bli systematisk og tilstrekkelig grundig, må den planlegges. Det følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd at barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen. En undersøkelsesplan sikrer at arbeidet med undersøkelsen er systematisk, og kan bidra til at alle relevante forhold undersøkes og aktuelle personer og offentlige instanser involveres. Planen skal sikre fremdrift i forhold til frister og kommunikasjon med familien og barnet, samt plan for innhenting av informasjon.

Utarbeiding av undersøkelsesplan bør skje i samarbeid med barn og foreldre.

Planen bør evalueres underveis for å sikre at undersøkelsen blir treffsikker. Hvis det er nødvendig å endre planen, bør familien informeres om det.

En skriftlig undersøkelsesplan synliggjør barnevernstjenestens arbeid og gir dermed mulighet for innsyn, diskusjon og justeringer. En undersøkelsesplan kan være et viktig utgangspunkt for åpenhet, involvering og samarbeid. En slik praksis legger i neste omgang grunnlag for større tillit og fører til økt legitimitet for barnevernet i befolkningen. Innenfor en tjeneste der mange er ambivalent til å motta hjelp, er denne åpenheten og tydeligheten særlig viktig.

Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Den enkelte barnevernstjeneste må tilpasse hver undersøkelse til de faktiske forhold og bekymringstema i den enkelte sak.

En undersøkelse av barnets helhetlige omsorgssituasjon vil vanligvis omfatte flere aspekter i barnets liv, blant annet momenter som barnets hjemmeforhold, atferd og emosjonelle behov, helse og utvikling, forhold i barnehage eller skole, fritidsaktiviteter og andre forhold av betydning. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2.) Hvilke forhold som bør inngå i den enkelte undersøkelse, vil måtte bero på en konkret vurdering av den enkelte sak.

Undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter barnevernsloven. Undersøkelsen skal videre gjennomføres så skånsomt som mulig. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. I tillegg skal undersøkelsen være forsvarlig, jf. barnevernsloven § 1-7. Utover dette er det ikke nærmere regulert i barnevernsloven hvor omfattende en undersøkelse skal være. Hvor omfattende den behøver å være, avhenger av de konkrete omstendighetene i saken. Momenter som alvorlighet, kompleksitet og hvor mye saken haster har betydning for hvor grundig barnevernstjenesten skal undersøke. Barnevernstjenesten må gjøre en avveiing av utredningsplikt, forsvarlighetskravet og minste inngreps prinsipp. Hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i vurderingen.

En undersøkelse skal omfatte alle relevante forhold i den enkelte sak og være grundig nok til at barnevernstjenesten kan vurdere hva som er barnets behov for tiltak. Omfanget av undersøkelsen må stå i forhold til de faktiske forhold og bekymringstemaets innhold, omfang og alvor i den enkelte sak. Jo mer komplekst og omfattende problemet antas å være, jo mer nødvendig er det med en grundig og omfattende undersøkelse. Dette følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste. Det følger samtidig av minste inngreps prinsipp at i tilfeller der bekymringstemaet anses å være mindre alvorlig, må også undersøkelsen være mindre omfattende (Se Prop. 133L 2020-2021 punkt 8.2.5.1)

20.3.1 Nærmere om tema for undersøkelsen

Hvilke tema en undersøkelse skal omfatte, må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle med utgangspunkt i de opplysninger som kommer frem i bekymringsmeldingen, sammenholdt med eventuell tidligere kjennskap til familien og foreløpige vurderinger av situasjonen. Barnevernstjenesten må i hver enkelt sak gjøre seg opp en mening om hva undersøkelsen skal inneholde og hvilket omfang den skal ha. Undersøkelsen skal klargjøre barnets behov og helhetlige omsorgssituasjon. Undersøkelsen skal kartlegge relevante faktiske forhold, men ikke være mer omfattende enn nødvendig.

Temaene i bekymringsmeldingen er ikke en begrensning i hva undersøkelsen skal omfatte. Det kan komme frem opplysninger gjennom undersøkelsen som vil kunne påvirke undersøkelsens innhold og omfang. Dette innebærer at barnevernstjenesten helt fram til undersøkelsen avsluttes, må vurdere hvilke undersøkelsesaktiviteter som er nødvendige i den enkelte saken. Det er viktig at barnevernstjenesten ikke for tidlig i undersøkelsen fokuserer på en bestemt konklusjon.

Først etter at undersøkelsen er gjennomført skal barnevernstjenesten konkludere. Dette utelukker ikke at barnevernstjenesten kan iverksette tiltak i undersøkelsesperioden hvis det anses nødvendig for å sikre barnet en forsvarlig omsorgssituasjon, se punkt 20.6.

Barnets situasjon og behov må være det sentrale utgangspunktet for undersøkelsen. Foreldrenes behov og vansker må ikke ta fokuset bort fra barnet, og hva som er barnets behov. Undersøkelsesaktivitetene skal avklare barnets omsorgssituasjon og behov og foreldrenes omsorgsevner.

20.3.2 Opplysninger fra tidligere barnevernssak

Meldingen som skal undersøkes, må sees i sammenheng med eventuell annen informasjon barnevernstjenesten har om barnet og familien fra før. Opplysninger fra tidligere meldinger eller undersøkelser om barnet må vurderes og vektlegges i planleggingen av den aktuelle undersøkelsen.

20.3.3 Barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov

Det er viktig at barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov for barnevernstiltak vurderes nøye i undersøkelsesfasen.

En undersøkelse skal, med barnets behov i sentrum, vurdere barnets situasjon når det gjelder barnets utvikling, foreldrenes omsorg, familie og miljø. Kunnskapsmodellen «Barnets behov i sentrum» oppstiller under hver av disse tre hovedkategoriene flere temaer som kan være relevante for å fatte forsvarlige beslutninger i undersøkelsens sluttfase, herunder bidra til at det blir gitt rett hjelp til rett tid. Les mer om Kunnskapsmodellens inspirasjonskilder ved svenske og danske modeller.

Relevante områder å undersøkelse vil først og fremst være; barnets hjemmeforhold, atferd, emosjonelle behov, helse og utvikling.

I tillegg må barnevernstjenesten undersøke hvordan barnet fungerer på de andre arenaene hvor det oppholder seg; i barnehagen, på skolen, på fritidsaktiviteter og på andre aktuelle arenaer. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2.)

Barnets «helhetlige omsorgssituasjon» omfatter begge foreldrenes hjem i tilfeller der barna har foreldre som ikke bor sammen, se nærmere omtale i punkt 20.4.

I undersøkelsesfasen kan involvering av barnets familie og nettverk både bidra til å opplyse saken på en god måte, og bidra til å finne gode løsninger for det enkelte barn. Allerede i undersøkelsesfasen skal barnevernstjenesten ta hensyn til barnets kulturelle, etniske, språklige og religiøse bakgrunn. En kultursensitiv tilnærming kan i mange saker bidra til bedre forståelse av hva som er barnets og familiens behov i den enkelte sak. Les mer om involvering av barnets familie og nettverk i punkt 2.4.4.2 og hensynet til barnets kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn i punkt 2.4.5.

I mange tilfeller vil det være behov for informasjon fra andre tjenester, som for eksempel skole, barnehage, helsetjenester og NAV. Opplysninger om barnets levekår (familiens boforhold og økonomiske situasjon) kan være viktig for å forstå familiens utfordringer og barnets behov.

Det vil ofte også være viktig å innhente opplysninger om barnets helse. Se nærmere omtale av dette i punkt 20.3.4.

20.3.4 Oppmerksomhet på barnets helse i undersøkelsen

Det er viktig at barnevernstjenesten, når den undersøker et barns omsorgssituasjon eller atferdsvansker, også er opptatt av barnets helse. Det kan være viktig å få klargjort om barnets atferd og utvikling er en reaksjon på omsorgssvikt eller overgrep, og/eller er knyttet til helseutfordringer hos barnet. Å være oppmerksom på barnets helse er også viktig for å bidra til at barn som har behov for det, får nødvendig helsehjelp i rett tid.

Hvis barnevernstjenesten i undersøkelsesfasen finner grunn til å tro at barnet har behov for helsehjelp, og barnet/familien samtykker, skal barnevernstjenesten kontakte helse- og omsorgstjenesten. Det er helsetjenesten som skal utføre kartleggingen som Nasjonalt forløp – Barnevern – kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus legger opp til. Innen 12 uker etter at barnevernstjenesten har besluttet undersøkelse skal de skriftlig dokumentere hvorfor/hvorfor ikke forløpet er startet. Les om barnevernstjenestens ansvar for å sikre helsehjelp i kapittel 30. Les også om innhenting av opplysninger i undersøkelsen i punkt 20.8.5.

20.4.1 Foreldre

Når barnevernstjenesten åpner en undersøkelse, skal barnets helhetlige omsorgssituasjon undersøkes på en forsvarlig måte, jf. barnevernsloven §§ 1-7, jf. 2-2.

En undersøkelse skal rette seg mot barnets helhetlige omsorgssituasjon, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Bor foreldre sammen, blir begge foreldrene del av undersøkelsen. Hvis barnet har to hjem (fast bosted to steder), må barnevernstjenesten undersøke forholdene i begge hjemmene for at barnets helhetlige omsorgssituasjon blir undersøkt. Bor barnet fast hos en av foreldrene og har samvær med den andre, vil en undersøkelse av barnets helhetlige omsorgssituasjon som regel omfatte både hjemmet der barnet bor fast og samværshjemmet.

Hvor omfattende undersøkelser som gjennomføres i samværshjemmet, må blant annet ses i sammenheng med omfanget av samværet, hva bekymringen gjelder og annen informasjon som kommer frem i forbindelse med undersøkelsen. Undersøkelsen skal ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier. Dette vil også gjelde for vurderingen av i hvilket omfang det skal undersøkes i samværshjemmet, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-2.)

Hvis barnevernstjenesten vurderer at undersøkelsen unntaksvis kun skal rette seg mot hjemmet der barnet bor fast, må de likevel som den klare hovedregel informere samværsforelder om at det er åpnet undersøkelse og hva som er bakgrunnen for dette. Barnevernstjenesten må som regel også innhente opplysninger fra samværsforelder for å sikre at saken blir tilstrekkelig og forsvarlig utredet. Dette handler også om å finne frem til ressursene rundt barnet.

Det kan tenkes tilfeller der barnevernstjenesten ikke bør informere den andre forelderen om at det er åpnet undersøkelse. Dette vil for eksempel være aktuelt dersom barnet bor på sperret adresse, og ellers helt unntaksvis der en slik løsning vurderes som nødvendig ut fra hensynet til barnets beste. Les mer i tolkningsuttalelse om informasjon om opprettelse av undersøkelse og tolkningsuttalelse om barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldrene er informert. Unntak må begrunnes konkret i den enkelte sak. Begrunnelsen må synliggjøre hvorfor det antas å være til skade om opplysningene gis ut.

20.4.2 Andre omsorgspersoner

Barnets helhetlige omsorgssituasjon kan også omfatte andre enn foreldre, hvis barnet har andre primære omsorgspersoner enn foreldrene. Hvis for eksempel barnet bor sammen med steforeldre eller helt eller delvis bor hos besteforeldre, må disse involveres i undersøkelsen.

20.4.3 Søsken

Når barnevernstjenesten mottar bekymring for ett barn, er det nødvendig å vurdere om andre barn i familien skal omfattes av undersøkelsen.

Selv om andre instanser har kontakt med familien, kan ikke barnevernstjenesten unnlate å undersøke forholdene med begrunnelse i at andre instanser, som f.eks. familievernet, BUP eller politi, har kontakt med familien.

Som hovedregel skal det først etter at undersøkelsen er gjennomført konkluderes med om det er behov for å sette inn tiltak. Barnevernstjenesten må imidlertid alltid vurdere om det er nødvendig å iverksette tiltak før undersøkelsen er avsluttet. Barnets situasjon og behov er utgangspunktet for denne vurderingen. Å iverksette tiltak før undersøkelsen er avsluttet forutsetter samtykke og bør bare skje unntaksvis. Hvis barnevernstjenesten iverksetter tiltak på dette stadiet, må de likevel følge de vanlige reglene til enkeltvedtak. Se nærmere om dette i kapittel 4.

Hvis undersøkelsen rettes mot begge foreldres hjem, og foreldrene bor i hver sin kommune, kan det oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal undersøke. I samsvar med oppholdskommuneprinsippet i barnevernsloven § 15-4, vil begge kommunene kunne ha ansvar alt etter hvor barnet oppholder seg når saken oppstår. Les mer om oppholdsprinsippet i punkt 12.6.

Som regel vil det være barnets bostedskommune som har best forutsetninger for å vurdere om det er grunnlag for å åpne undersøkelsessak og gjennomføre en undersøkelse. Hvis barnet har fast bosted hos begge foreldrene vil det være naturlig at de to kommunene samarbeider om å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon. Et samarbeid vil i mange tilfeller også være naturlig mellom barnets bostedskommune og samværskommune.

Det er ikke regulert i loven hva en undersøkelse konkret skal inneholde. Det viktigste er at undersøkelsen er grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig med tiltak etter barnevernsloven, og hvilke tiltak det eventuelt er behov for. Barnevernstjenesten må i hver enkelt sak vurdere hvilke undersøkelsesskritt og vurderinger som må foretas for at undersøkelsen skal bli «grundig nok». Fristene setter tidsrammer for undersøkelsen, men det må være faglige vurderinger som ligger til grunn for hvor omfattende den skal være.

Undersøkelsesaktivitetene må være av en slik art og et slikt omfang at de samlet sett er egnet til å gi best mulig innsikt i barnets situasjon og behov. Om bekymringen kan undersøkes ved alternative aktiviteter, må barnevernstjenesten velge de minst inngripende. Det er viktig at alternative forklaringer og hypoteser undersøkes når det er grunn til dette.

Kravet om at undersøkelsen ikke skal gjøres mer omfattende enn nødvendig begrenser hva barnevernstjenesten kan gjøre uten foreldrenes samtykke. Det er imidlertid viktig at hensynet til privatlivets fred ikke fører til at saken ikke blir tilstrekkelig undersøkt og dermed hindrer at barn får nødvendig hjelp fra barnevernstjenesten.

I møte med barn og unge med avvikende utvikling og/eller atferd bør alle mulige årsaker til barnets væremåte vurderes og eventuelt utredes. Et vesentlig spørsmål er om barnets utvikling/atferd kan være knyttet til funksjonsvansker hos barnet, og/eller om de er reaksjoner på omsorgssvikt eller overgrep.

Selv om loven ikke stiller krav til innholdet i undersøkelsen, gir barnevernsloven § 2-2 hjemmel for mulige undersøkelsesaktiviteter som griper særlig inn i retten til privatliv, jf. EMK art 8 og barnekonvensjonen art 16. Les mer om dette i kapittel 1. Dette gjelder blant annet at barnevernstjenesten kan dra på hjemmebesøk, kan kreve å samtale med barnet alene og kan engasjere sakkyndig. I tillegg er det hjemmel for at barnevernstjenestens leder kan vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse dersom det er mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet.

Barnevernet må alltid vurdere nøye om det er behov for å bruke tolk når de i undersøkelsen skal ha samtale med foreldre og barn. Les mer om bruk av tolk i kap. 10.

Beslutninger om å iverksette undersøkelsesaktiviteter som ledd i undersøkelsessaken, for eksempel beslutninger om å innhente informasjon, er ikke enkeltvedtak som gir klagerett. (Høyesteretts kjennelse Rt. 2003 s. 301)

20.8.1 Samtaler med foreldre

En undersøkelse bør som regel starte med at foreldrene innkalles til en samtale for å gjennomgå meldingen/den bekymringen som ligger til grunn for saken. For å etablere et godt samarbeid og for å sikre medvirknings- og kontradiksjonsretten er det viktig å ha samtaler med foreldrene tidlig i saken, og under hele undersøkelsen. I noen tilfeller bør barnevernstjenesten snakke med barnet som første undersøkelsesaktivitet. Se mer om dette i punkt 20.8.2. Foreldrene er, sammen med barnet, i utgangspunktet de viktigste informantene i undersøkelsen, og de vil i de fleste tilfeller bidra til innsikt i barnets og familiens situasjon og behov. Barnevernstjenesten har en plikt til å samarbeide med foreldrene, jf. barnevernloven § 1-7. Les mer om foreldres rett til medvirkning i punkt 2.4.4 og kontradiksjon i punkt 2.4.9.

Forelder som anses som part i undersøkelsessaken har partsrettigheter. Det er viktig at barnevernstjenesten informerer om disse rettighetene i løpet av den første samtalen. Les mer om partsstatus og partsrettigheter i kapittel 6.

20.8.2 Samtaler med barnet

20.8.2.1 Barnet som informant og barnets medvirkningsrett

Barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 andre ledd.

En sentral kilde til opplysninger er barnet selv, og det er viktig at det etableres et best mulig samarbeid med barnet. En god relasjon til barnet vil bidra til at barnet oppfatter barnevernstjenestens bistand som en hjelp og støtte. Innsikt i barnets egen opplevelse av situasjonen er nødvendig for å kunne vurdere hva som er det beste for barnet. Grunnlaget for dette samarbeidet legges i undersøkelsesfasen. Ofte vil det være hensiktsmessig å snakke med barnet tidlig i prosessen, men dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. (Prop. 113 L (2020-2021) [Prop. 133 L (2020-2021)] pkt. 8.2.5.3)

Samtaler med barnet i undersøkelsesfasen vil på den ene siden ha som formål å kartlegge faktum og barnets opplevelser av sin livssituasjon. I tillegg skal samtalene bidra til å oppfylle barnets medvirkningsrett, jf. barnevernsloven § 1-4. Dette innebærer at barnevernstjenesten gjennom samtaler med barnet skal få kjennskap til barnets synspunkter på de forhold undersøkelsen retter seg mot. Barnets synspunkter er viktige som del av beslutningsgrunnlaget som skal ligge til grunn for barnevernets konklusjon på undersøkelsen.

I mange tilfeller er det viktig at barnevernstjenesten snakker med barnet uten at foreldrene er til stede, og noen ganger er det også nødvendig at samtalene gjennomføres uten at foreldrene er informert om samtalen i forkant. Dette må alltid vurderes konkret. Les mer om dette i punkt 20.8.2.4.

20.8.2.2 Hvor langt strekker barnevernets plikt til å snakke med barnet?

Dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal barnevernstjenesten, med mindre hensynet til barnets beste tilsier noe annet, alltid snakke med det barnet meldingen handler om.

Barnet har imidlertid ikke en plikt til å snakke med barnevernstjenesten. Slike samtaler kan bare gjennomføres hvis barnet selv ønsker dette. FNs barnekomité understreker at barnet "fritt" skal kunne gi uttrykk for sine synspunkter, og at det innebærer at det skal gjøres uten press, manipulering eller utilbørlig påvirkning, og at barnet selv velger om han/hun vil benytte seg av retten til å bli hørt. (FNs barnekomité, Generell kommentar nr. 12 (2009), Barnets rett til å bli hørt)

Barnets rett til å medvirke innebærer at barnevernstjenesten ikke uten videre kan legge til grunn at barnet ikke ønsker å snakke med dem i tilfeller der denne informasjonen kommer via foreldrene. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller be om å få kontakte barnet direkte for å spørre om barnet ønsker samtale.

20.8.2.3 Planlegging og gjennomføring av samtalen

Barnevernstjenesten må ut fra bekymringens karakter, og barnets modenhet og alder vurdere hvordan en samtale bør gjennomføres. Samtalene med barna skal ikke bare dreie seg om å innhente informasjon. Det er viktig at samtalen legges opp slik at barnet, så langt det er mulig, får gitt uttrykk for sine synspunkter og sine behov.

For å trygge barnet og for å gi det grunnlag for å uttale seg, må barnevernstjenesten gi barnet tilstrekkelig og tilpasset informasjon om saken, herunder informere om hva som skal skje.

Hvis barnets alder og modenhet tilsier det, bør barnet få informasjon om innholdet i meldingen.

Det er viktig at samtalen legges opp slik at barnet, så langt det er mulig, får gitt uttrykk for sine synspunkter og sine behov.

For mange barn er det vanskelig å snakke åpent med barnevernstjenesten. Den viktigste faktoren for å få barnet til å snakke fritt, er at det har tillit til den eller de som skal gjennomføre samtalene. Dette kan barnevernstjenesten best oppnå ved at saksbehandler har god kompetanse til å snakke med barn, og er bevisst på viktigheten av å skape en god relasjon til barnet.

I mange saker vil det være nødvendig å snakke med barna flere ganger i løpet av undersøkelsen.

Barnevernstjenesten må legge til rette for at samtaler finner sted under trygge rammer. I den forbindelse er det viktig å ta stilling til om retten til partsinnsyn i undersøkelsessaken kan og bør begrenses, jf. barnevernsloven § 12-6 andre og tredje ledd. Foreldre vil etter denne bestemmelsen kunne nektes innsyn i sakens dokumenter hvis innsyn kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade, eller det er fare for at innsyn vil kunne vanskeliggjøre eller hindre videre undersøkelse av saken. Et eksempel på når denne bestemmelsen kan brukes, er hvis det er grunn til å tro at et barn ikke vil være åpen i samtaler med barnevernstjenesten hvis foreldrene etterpå får innsyn i hva barnet har sagt.

Begrensningene i innsyn gjelder så lenge undersøkelsen pågår. For å skjerme barna og bidra til at saken blir godt opplyst er terskelen lav. (Se Prop. 133L (2020-2021) punkt 18.4.4.2) Barnevernstjenesten må informere barna om muligheten for å nekte foreldrene innsyn, og så langt som mulig forklare hva informasjonen skal brukes til og hvem som kan få vite hva som blir sagt, se barnevernsloven § 1-4 andre ledd.

Barnevernstjenesten må trygge barnet på at det som fortelles ikke nødvendigvis umiddelbart videreformidles til foreldrene, og at de vil gjøre det de kan for at barnet blir beskyttet for eventuelle negative reaksjoner fra foreldrenes side.

Les mer om begrensninger i partenes rett til dokumentinnsyn i punkt 15.4.

20.8.2.4 Samtaler uten foreldre til stede

Barnevernstjenesten, og sakkyndige som den har engasjert, kan overfor foreldrene kreve å få snakke med barnet uten at foreldrene til stede, jf. barnevernsloven § 2-2 femte ledd. I mange saker vil det være viktig. Bestemmelsen må imidlertid brukes med forsiktighet, og behovet for samtaler med barnet alene må alltid vurderes konkret. I vurderingen skal det blant annet legges vekt på om barnet ønsker dette og om foreldrene samtykker. At foreldrene setter seg imot, kan i noen tilfeller gjøre barnevernstjenesten mer bekymret, og kan tale for å gjennomføre samtale. Det må legges vekt på hvilken virkning det antas å ville ha for barnet å gjennomføre samtalen hvis foreldrene motsetter seg dette. (Prop 133 L (2020-2021) punkt 8.2.5.3)

Barnevernstjenesten må legge til rette for enesamtaler dersom det anses nødvendig for å få saken godt nok opplyst. Det er viktig at barnevernstjenesten nøye vurderer hvor slike enesamtaler skal gjennomføres. Forskning viser at mange barn opplever det utrygt og stigmatiserende at barnevernstjenesten kommer på skolen for å gjennomføre samtaler. (se «Barnevernets undersøkelsesarbeid – fra bekymring til beslutning»)

Foreldrene skal som hovedregel informeres dersom barnevernstjenesten vil snakke med barnet. Å snakke med barnet alene mot foreldrenes vilje, vil være et inngrep i retten til familie- og privatliv. Hovedregelen er at foreldrene informeres om slike samtaler og gis mulighet til å samtykke. Det følger forutsetningsvis av § 2-2 femte ledd.

En undersøkelse vil også være mer inngripende dersom barnevernstjenesten samtaler med barna uten at foreldrene er kjent med dette. At barnevernstjenesten som hovedregel snakker med foreldrene i forkant av en samtale med barnet, vil videre være viktig for å etablere tillit og samarbeid med foreldrene. Foreldre kan ofte gi verdifull informasjon om hvordan barnet vil reagere på en samtale med barnevernstjenesten og hvordan samtalen best kan tilrettelegges.

Barnevernstjenesten kan i enkelte særlige tilfeller unnlate å informere foreldrene før slike samtaler. Det vil først og fremst være i alvorlige saker der det er mistanke om vold eller overgrep mot barn. Bestemmelsen må i en slik situasjon tolkes i lys av Norges forpliktelser i barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 2 (om at barn har rett til «omsorg og beskyttelse») og formålsbestemmelsen i barnevernsloven § 1-1. I slike tilfeller vil det å snakke med barnet uten foreldrenes viten kunne være nødvendig og avgjørende for å beskytte barnet for ytterligere vold og overgrep. (Prop 133L (2020-2021) punkt 8.2.5.3).

Uavhengig av hvordan barnevernstjenesten vurderer situasjonen, har barn alltid, hvis de selv ønsker det, rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres på forhånd. Dette følger av barnevernsloven § 1-4 første ledd. Se mer om denne bestemmelsen i punkt 2.4.2.

Les mer om hvilke avveininger som må gjøres for å følge en slik fremgangsmåte i tolkningsuttalelse om barnevernstjenestens samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre er informert.

20.8.2.5 Adgang for barnet til å ha med seg en tillitsperson

Det kan være utrygt for barn å snakke med barnevernstjenesten alene. Det kan derfor noen ganger være viktig at barnet har med seg en person som barnet er trygg på. Et barn kan i møter med barnevernet gis anledning til å ha med seg en person som barnet har særlig tillitt til i alle faser av en barnevernssak, jf. barnevernsloven § 1-4 tredje ledd. Tillitspersonen skal være en støtte for barnet og bidra til at barnets perspektiv og opplevelse av situasjonen kommer tydelig frem. Les mer om tillitsperson i punkt 2.4.1.1.

20.8.3 Hjemmebesøk og observasjon

Foreldrene eller den barnet bor hos, kan ikke motsette seg at barnevernstjenesten gjennomfører besøk i hjemmet som en del av undersøkelsen, jf. barnevernsloven § 2-2 femte ledd. Selv om foreldrene motarbeider undersøkelsen, har barnevernstjenesten dermed en mulighet til å skaffe seg kunnskap om hjemmeforholdene ved å oppsøke hjemmet.

Barnevernstjenesten må vurdere om det er nødvendig å dra på hjemmebesøk, ut fra undersøkelsens tema og alvorlighetsgrad. Barnevernstjenesten må også vurdere om besøket skal varsles på forhånd eller ikke. Les om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

Målet med hjemmebesøk er som regel at barnevernstjenesten skal kunne observere samspillet i familien i naturlige omgivelser og/eller å observere barnets boforhold. Hjemmebesøk, i den grad familien ønsker det, kan også brukes som arena for samtaler.

Ett eller flere hjemmebesøk vil ofte være nødvendig for å få undersøkt saken tilstrekkelig.

Hvis foreldrene ønsker å ha en støtteperson til stede under besøket, kan barnevernstjenesten ikke motsette seg dette, jf. forvaltningsloven § 15. Dette gjelder bare når dette ikke medfører en vesentlig ulempe eller hindrer formålet med besøket, noe som kan være aktuelt ved uanmeldte hjemmebesøk.

Barnevernstjenesten kan kreve bistand av politi til gjennomføring av undersøkelser, hvis det er nødvendig og til barnets beste, jf. barnevernsloven §§ 12-10, jf. 1-3. Les mer om hvilke vurderinger som må gjøres i punkt 20.11.

20.8.4.Pålegg om å bringe barnet til medisinsk undersøkelse

Barnevernstjenestens leder kan vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse i saker der det er mistanke om at barnet er mishandlet eller utsatt for andre alvorlige inngrep i hjemmet. Det innebærer at barnevernstjenesten selv kan bringe barnet til undersøkelsen. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 femte ledd.

Kortvarig undersøkelse, vil si en undersøkelse som ikke forutsetter innleggelse. Hvis en slik kortvarig undersøkelse gir grunnlag for mer inngående undersøkelser, eventuelt mer langvarig behandling, må dette hjemles i andre bestemmelser i loven, for eksempel i barnevernsloven § 3-7 om vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling.

Barnevernstjenesten har mulighet til å kreve bistand av politiet i situasjoner der det er nødvendig, jf. barnevernsloven § 12-10. Gjennomføringen må likevel aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket etter barnevernsloven. Les mer om hvilke vurderinger som må gjøres i punkt 20.11.

20.8.5. Innhenting av opplysninger

En viktig del av undersøkelsen vil som regel være å innhente opplysninger fra instanser og private som kjenner barnet og familien.

Innhenting av opplysninger forutsetter at barnevernstjenesten videreformidler opplysninger om parter i barnevernssaken, som ellers er taushetsbelagte. Å videreformidle opplysninger som er taushetsbelagte krever lovhjemmel. Les mer om dette i kapitlene 16 og 17.

Opplysninger som barnevernstjenesten ønsker å innhente fra ulike instanser vil også kunne være taushetsbelagte. Taushetsplikten innebærer at informasjonsutveksling er avhengig av samtykke, eller av at det finnes annen hjemmel i lovgivningen for dette.

20.8.5.1 Opplysninger fra Folkeregisteret

For innhenting av opplysninger fra Folkeregisteret har barnevernstjenesten, uten hinder av taushetsplikten, en egen hjemmel for dette, jf. barnevernsloven § 13-4 sjette ledd. Barnevernet har etter denne bestemmelsen adgang til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret når det er nødvendig for å utføre oppgaver etter barnevernsloven. I forbindelse med oppfølging av meldinger og i undersøkelser kan barnevernet for eksempel ha behov for grunnleggende opplysninger om hvem som har foreldreansvar for barnet, om foreldrene har flere barn og om adopsjon. Behovet for opplysninger kan også oppstå i saker hvor det er aktuelt å igangsette frivillige hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. (Prop. 78 L (2018-2019) punkt 4.2)

20.8.5.2 Opplysninger innhentes basert på samtykke

Et samtykke til å innhente opplysninger fra den opplysningene gjelder, opphever taushetsplikten både etter forvaltningsloven og etter de lover som nevnes i barnevernsloven § 13-2 andre ledd. Et samtykke er dermed et lovlig grunnlag for å innhente opplysninger. Taushetsplikten oppheves imidlertid kun så langt samtykket rekker.

Barnevernstjenesten bør så langt som mulig søke å oppnå samarbeid og dialog med partene om hva som er nødvendige ledd i saksbehandlingen, herunder om behovet for å trekke inn, og videreformidle opplysninger til, andre instanser og tjenester. Barnevernstjenesten kan imidlertid ikke la et eventuelt manglende samtykke være avgjørende for spørsmålet om innhenting og videreformidling av opplysninger. Selv om hensynet til foreldrene kan tilsi at opplysningene ikke videreformidles, skal det legges avgjørende vekt på hva som er nødvendig av hensyn til barnet. Les mer om barnevernstjenestens mulighet til å pålegge offentlige myndigheter om å gi taushetsbelagte opplysninger i kapittel 17.

Der samtykke skal innhentes, må dette foretas under omstendigheter som sikrer at det skjer frivillig og slik at personen har oversikt over konsekvensene. Personen må opplyses om hva samtykket innebærer, herunder; hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og hva opplysningene skal brukes til.

Samtykket bør væreskriftlig der det er praktisk mulig. Skriftlighet vil bidra til å sikre at både personen opplysningene gjelder og barnevernstjenesten tenker nøye gjennom spørsmålet om formidling av opplysningene. Skriftlighet sikrer dessuten barnevernstjenesten dokumentasjon for at samtykke faktisk er gitt.

Et samtykke kan når som helst, helt eller delvis, trekkes tilbake.

Hovedregelen er at det er den opplysningene gjelder som kan samtykke i at opplysningene gis ut. Dersom opplysningene gjelder flere personer, for eksempel i en familie, må alle personene samtykke.

Når opplysningene gjelder et barn kreves som hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret for barnet. Det er ikke regulert i lovgivningen når det også skal innhentes samtykke fra barnet. Etter barnevernsloven § 12-3 har imidlertid barn egne partsrettigheter fra de har fylt 15 år. Etter barnevernloven vil derfor både barnets og foreldrenes samtykke være nødvendig når barnet har fylt 15 år. Dersom de aktuelle opplysningene bare gjelder barnet, vil i utgangspunktet barnets samtykke være tilstrekkelig.

20.8.5.3 Opplysninger etter pålegg

Hvis partene ikke samtykker, kan barnevernstjenesten likevel innhente opplysninger når vilkårene i barnevernsloven § 13-4 er oppfylt. Denne bestemmelsen gir barnevernstjenestens og andre barnevernsmyndigheter, hvis nærmere bestemte vilkår er oppfylt, adgang til å pålegge offentlige myndigheter, yrkesutøvere og private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige å gi opplysninger til barnevernet. Skole, barnehage, pedagogisk-psykologisk tjeneste, helsetjenester, NAV og politi er eksempler på instanser som i mange tilfeller vil kunne bidra til å opplyse saken.

Opplysninger skal primært innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. barnevernsloven § 13-4 fjerde ledd.

Les mer barnevernstjenestens adgang til å innhente opplysning etter pålegg i kapittel 17.

20.8.5.4 Innhenting av opplysninger fra tidligere barnevernssak i annen kommune

Barnevernstjenesten bør alltid undersøke om det har vært barnevernssak i andre kommuner der familien har bodd, og hvis det er tilfelle vurdere om de skal innhente opplysninger fra barnevernstjenesten(e) i den/de aktuelle kommunen(e).

20.8.6 Bruk av sakkyndige

For å utrede saken, kan barnevernstjenesten benytte seg av sakkyndig i undersøkelsesarbeidet, jf. barnevernsloven §§ 2-2 fjerde ledd og 12-7. En sakkyndig er en fagkyndig person som tar oppdrag med å utrede et saksforhold eller et begrenset tema etter et gitt mandat.

Sakkyndige benyttes på flere stadier i en barnevernssak. De kan engasjeres av barnevernstjenesten i undersøkelsen, eller de kan oppnevnes av barneverns- og helsenemnda eller domstolen. Også private parter kan engasjere en sakkyndig, men må da som hovedregel dekke kostandene selv.

Les mer om bruk av sakkyndige i Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i saker etter barnevernloven (Veilederen er foreløpig ikke oppdatert etter ny barnevernslov).

20.8.6.1 Sakkyndiges uavhengighet og nøytralitet

Det er viktig at den sakkyndige har en uavhengig rolle, slik at sakens parter kan ha tillit til at det gjøres en objektiv vurdering. For å sikre uavhengighet til parter og andre som kan ha interesser i barnevernssaken, og for å styrke åpenheten ved det sakkyndige arbeidet, bør den sakkyndige levere en skriftlig egenerklæring til oppdragsgiver. Barne- og familiedepartementet har gitt retningslinjer om bruk av egenerklæringer fra sakkyndige i barnevernssaker.

Det er viktig at de sakkyndige som oppnevnes for å utrede saker for den kommunale barnevernstjenesten oppleves som uavhengige og nøytrale av den private part. Det skal derfor tilstrebes at den sakkyndige som engasjeres er en som foreldrene og barnevernstjenesten kan være enige om. Hvis barnevernstjenesten og foreldrene i en barnevernssak er uenige om hvilken sakkyndig som skal utrede saken, har departementet bedt statsforvalteren om å bistå med å utpeke sakkyndig. Statsforvalteren bør som hovedregel utpeke en sakkyndig fra registeret over sakkyndige i barne- og familiesaker, men det kan tenkes tilfeller der det er behov for særlig kompetanse om en tematikk som ikke finnes blant de som står oppført i registeret.

20.8.6.2 Mandat

Mandatet er oppdragsgivers bestilling til den sakkyndige. Mandatet legger rammene for det sakkyndige arbeidet, blant annet hva den sakkyndige skal vurdere, hvem den sakkyndige kan kontakte, og hvilke metoder som skal benyttes.

Det er barnevernstjenesten som har ansvar for å utforme mandatet, men partene og den sakkyndige bør gis anledning til å gi innspill.

Mandatet vil i de fleste tilfeller ta utgangspunkt i de spørsmålene som beskriver hva den sakkyndige skal utrede. Den sakkyndige skal ikke ta stilling til juridiske vurderingstemaer i saken, for eksempel om kommunen skal overta omsorgen for barnet etter barnevernsloven § 5-1. Derimot skal den sakkyndige gi en barnefaglig vurdering av hvilke konsekvenser ulike tiltak vil ha for barnet. Den sakkyndige må blant annet identifisere og veie de ulike hensynene opp mot hverandre. Et eksempel på dette kan være en avveining mellom konsekvensene ved et brudd med biologisk familie opp mot behovet for en ny trygg omsorgsbase.

Barnevernstjenesten kan ikke be den sakkyndige om å utrede foreldrenes eller barnets psykiske helse ved å stille diagnoser. Derimot kan de be den sakkyndige om å vurdere foreldres og/eller barns fungering, og hvordan dette påvirker forelderens evne til å ivareta barnets omsorgsbehov. Disse vurderingene må basere seg på den sakkyndiges observasjoner og øvrige opplysninger i saken.

20.8.6.3 Bruk av informanter (komparentopplysninger)

Det er barnevernstjenesten som har ansvar for at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, jf. barnevernsloven § 2-2 tredje ledd. Derfor er det barnevernstjenesten som beslutter hvilke andre informanter enn barnet og barnets omsorgspersoner (informanter) den sakkyndig kan ta kontakt med i utredningsarbeidet

Skulle det vise seg at det er et større behov for kontakt med komparenter underveis i arbeidet enn hva som fremgår av mandatet, må den sakkyndige avklare dette med barnevernstjenesten. Eventuelle ytterligere komparenter bør oppgis skriftlig i et tillegg til mandatet.

20.8.6.4 Kvalitetssikring av rapporten (Barnesakkyndige kommisjon)

Den sakkyndiges rapport skal være forelagt og vurdert (kvalitetssikret) av barnesakkyndig kommisjon før den legges til grunn for en beslutning, jf. barnevernsloven § 12-8 og forskrift om Barnesakkyndig kommisjon. Sakkyndighetsbevis kan bare legges til grunn av barneverns- og helsenemnda om det har vært vurdert av Barnesakkyndig kommisjon, jf. barnevernsloven § 14-18. Uttalelsen fra Barnesakkyndig kommisjon bør ligge som vedlegg til begjæringen om tiltak når kommunen legger frem sakkyndige utredninger for nemnda.

Bufdir har også gitt Veileder for sakkyndig utredningsarbeid i saker etter barnevernloven (Veilederen er foreløpig ikke oppdatert etter ny barnevernslov).

20.8.7 Særlig om undersøkelse av barn i alder 0-6 år

Barnevernstjenesten kan på visse vilkår be om utredning av omsorgssituasjonen til barn mellom 0-6 år fra Bufetat. Det fremgår av barnevernsloven § 2-2 fjerde ledd annet punkt.

Vilkåret for å kunne be Bufetat om bistand er at det er stor usikkerhet ved om et barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd bokstav a.

Det er i de alvorligste tilfellene barnevernstjenesten kan be Bufetat om å utrede omsorgssituasjonen. Formålet skal være å avklare barnets omsorgssituasjon. Utredninger i regi av Bufetat er ikke ment å omfatte utredninger av om det er behov for hjelpetiltak, eller eventuelt hvilket hjelpetiltak familien har behov for.

Det er i tillegg et krav for slik utredning at barna som skal utredes er i alderen 0-6 år. Hvis det dreier seg om familier med eldre barn, er disse familiene i utgangspunktet avskåret fra utredninger i Bufetats regi, med mindre det er yngre søsken mellom 0-6 år. Avgrensningen er likevel ikke til hinder for særskilte løsninger for å forhindre ekskludering av familier med flere barn, og hvor noen av barna er over seks år gamle. Hvis Bufetat tilbyr barnevernstjenesten utredning av barn mellom 0-6 år som må ha med seg eldre søsken under utredningsoppholdet, skal utredningen rette seg mot og omhandle foreldrenes omsorgsevne og omsorgsbehovet til barnet som er i aldersspennet 0-6 år. (Prop. 73 L (2016-2017) punkt 14.5) og Tolkningsuttalelse – Utredning i senter for foreldre og barn når barnet mellom 0-6 år har med seg eldre søsken)

Bufetat kan tilby både døgnbasert utredning på senter for foreldre og barn, men også hjemmebaserte eller polikliniske utredninger utført av senteret. For at barnevernstjenesten skal kunne vedta døgnbasert utredningsopphold kreves det samtykke fra foreldrene.

Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldrene ved hjemmebasert utredning

Foreldrene eller den barnet bor hos kan verken motsette seg at undersøkelse gjennomføres ved hjemmebesøk, eller ved at utreder snakker med barnet alene. Dette følger av barnevernsloven § 2-2 sjette ledd hvor det står at § 2-2 femte ledd første og andre punktum også gjelder for utredning etter § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Sjette ledd vil bare ha praktisk betydning for hjemmebaserte og polikliniske utredninger. Adgangen til å foreta undersøkelse ved besøk i hjemmet er forbeholdt offentlige myndigheter som barnevernstjenesten eller Bufetat. Ved bruk av sakkyndige må besøket i hjemmet foretas sammen med barnevernstjenesten, dersom foreldrene motsetter seg besøket. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25 merknad til § 2-2)

Det er en forutsetning for gjennomføringen av vedtaket at Bufetat tilbyr slik utredning. Barnevernstjenesten kan derfor ikke fatte vedtak før det er avklart om Bufetat i det konkrete tilfellet tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn.

Les mer om Bufetats adgang til å utrede denne barnegruppen i punkt 13.3.2. Les mer om døgnutredning i punkt 20.8.7.1.

Når utredning tilbys som del av barnevernstjenestens undersøkelse, jf. § 2-2, skal utredningen gjennomføres innenfor barnevernstjenestens frist på tre måneder med mindre særlige grunner tilsier at fristen kan utvides til seks måneder, jf. § 2-2 andre ledd. (Prop. 73 L (2016-2017) merknad til § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a)

20.8.7.1 Døgnutredning på senter for foreldre og barn

20.8.7.1.1 Døgnbasert utredning basert på samtykke

Når det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av et barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt, og samtykke foreligger, kan barnevernstjenesten vedta utredning av barnets omsorgssituasjon i senter for foreldre og barn. Dette følger av barnevernsloven § 2-3 første ledd.

Nødvendighetskravet viser her til minste inngreps prinsipp, og hvis omsorgssituasjonen kan avklares på annen måte, kan ikke barnevernstjenesten be om slik bistand.

I tillegg er det altså et krav om at foreldre som skal utredes samtykker til utredningen i senter for foreldre og barn. Det er ikke nødvendig med samtykke fra foreldre som ikke omfattes av utredningen, det kommer frem av Prop. 73 L (2016-2017).

Hvis Bufetat har gitt tilbud, vilkårene er oppfylt og foreldrene har samtykket, må barnevernstjenesten fatte vedtak om at slik utredning kan foregå i senter for foreldre og barn. Dette skiller seg dermed fra andre undersøkelsesaktiviteter, hvor det er tilstrekkelig med prosessledende beslutning.

20.8.7.1.2 Døgnbasert utredning uten samtykke

Barneverns- og helsenemnda kan vedta døgnbasert utredning uten at partene har samtykket til det. Slikt pålegg kan vedtas for inntil tre måneder. Dette følger av barnevernsloven § 2-3 andre ledd. Å pålegge foreldre en døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn mot deres vilje, er mer inngripende enn hvis foreldrene samtykker. Dette må vektlegges i nødvendighetsvurderingen.

Forholdsmessighetskravet innebærer at det bare kan settes i verk tiltak dersom slik utredning anses som et rimelig og hensiktsmessig tiltak i den enkelte sak, og det ikke kan benyttes mindre inn gripende tiltak. Det må derfor foretas en grundig vurdering av om pålagt utredning i senter for foreldre og barn er egnet i det enkelte tilfellet. (Prop. 133 L (2020-2021) merknad til § 2-3)

Les mer om hvilke krav som stilles når barnevernstjenesten skal avklare omsorgssituasjonen til et barn i alderen 0-6 år i Kunnskapsbasert retningslinje for utredning av omsorgssituasjonen for barn 0-6 år.

20.8.8. Frivillig rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner

Barnevernsloven § 2-2 femte ledd angir enkelte undersøkelsesaktiviteter som foreldrene ikke kan motsette seg. Rusmiddeltesting er ikke nevnt i denne sammenheng, og det foreligger ikke andre hjemmelsgrunnlag for å pålegge rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner i en undersøkelsessak. Det er dermed klart at barnevernstjenesten i undersøkelsessaken ikke har adgang til å kreve at barnets omsorgspersoner gjennomfører rusmiddeltesting.

Barnevernstjenesten kan iverksette frivillig rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner i en undersøkelsessak. Frivillig rusmiddeltesting forutsetter at det foreligger samtykke. Samtykket må være skriftlig, og det er viktig at samtykke er reelt og at barnets omsorgspersoner ikke føler seg presset. For å kunne samtykke, må barnets omsorgspersoner ha fått grundig informasjon om formålet med testingen, hvordan testingen foregår og hva som kan skje når prøvesvar foreligger. Samtykke til rusmiddeltesting kan når som helst trekkes tilbake. Det er tilstrekkelig at samtykke trekkes muntlig.

Kravet til forholdsmessighet begrenser handlingsrommet barnevernstjenesten har, og det er i forarbeidene til barnevernsloven lagt til grunn at undersøkelsesaktiviteten må være egnet til å avdekke den konkrete bekymringen/mistanken, samt at barnevernstjenesten skal søke å velge de minst inngripende midler i sin undersøkelse. Se pkt 20.8. Frivillig rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner kan dermed bare foretas dersom det foreligger konkret mistanke om rusmiddelbruk som går utover barnets omsorgssituasjon, og at slik mistanke ikke kan undersøkes ved mindre inngripende tiltak enn frivillig rusmiddeltesting. Tidsperioden og hyppighet for rusmiddeltesting må også være forholdsmessig. Dette innebærer at tidsperioden og hyppighet må være egnet til å avdekke mistanke om rusmiddelbruk, samtidig som verken varighet eller hyppighet er mer omfattende enn nødvendig. Det vises i denne sammenheng til frist for å gjennomføre undersøkelser. Se pkt. 20.12.1.

Barnevernstjenesten har ikke i undersøkelsessaken adgang til å kreve at barnets omsorgspersoner gjennomfører rusmiddeltesting.

Se tolkningsuttalelse om Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak.

Hvis foreldrene og/eller barnet ikke vil samarbeide med barnevernstjenesten i en undersøkelsessak, vil det være utfordrende, og noen ganger umulig, å få undersøkt barnets omsorgssituasjon tilstrekkelig. Hvis foreldrene for eksempel ikke møter opp til samtaler de er innkalt til, eller ikke åpner opp eller tillater barnevernstjenesten å komme på hjemmebesøk, vil det være vanskelig å få opplyst saken tilstrekkelig. Barnevernstjenesten må da bruke de andre mulighetene de har for å få undersøkt bekymringen nærmere. Barnevernstjenesten vil i slike tilfeller alltid ha hjemmel til å innhente opplysninger fra andre instanser, jf. barnevernsloven § 13-4, og det må vurderes om det er nødvendig og mulig å få snakket med barnet alene. Barnevernstjenesten må ut fra de konkrete opplysningene i saken vurdere om det er nødvendig å benytte seg av politibistand for å få gjennomført hjemmebesøk. Se mer om dette i punkt 20.11.

Det er viktig at barnevernstjenesten, når foreldrene ikke vil samarbeide, likevel gjennomfører en forsvarlig undersøkelse. Det er i slike tilfeller viktig at det dokumenteres hva som er forsøkt og hvorfor relevante undersøkelsesaktiviteter ikke er gjennomført.

Dersom barnevernstjenesten etter ordinær prosedyre ikke lykkes å komme i kontakt med familien, bør de vurdere hva som er nødvendig og hensiktsmessig fremgangsmåte i den enkelte sak. Barnevernloven oppstiller strenge krav til at en barnevernssak rent faktisk blir undersøkt. Det vil i enkelte tilfelle være helt nødvendig med skriftlige innkallinger og varsler om møter og hjemmebesøk, men det kan ikke anses for tilstrekkelig i saker der bekymringsmelding indikerer en alvorlig barnevernssak. Det vil i slike saker som regel være nødvendig med ett eller flere uanmeldte hjemmebesøk, og det bør vurderes om det skal gjennomføres uanmeldte besøk på ettermiddag/kveldstid. Dersom barnevernstjenesten heller ikke nå lykkes, vil de måtte vurdere å etablere samarbeid med andre instanser (eksempelvis skole, barnehage, folkeregister og NAV) for på den måten om mulig komme i kontakt med familien. Barnevernstjenesten vil i slike tilfeller ha adgang til å gi de øvrige instansene visse opplysninger om saken uten hinder av taushetsplikten, jf. barnevernsloven § 13-1, jf. forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 5. Les mer om taushetsplikt i kapittel 14 og om barnevernstjenestens adgang til å dele opplysninger med andre forvaltningsorgan i punkt 16.1.8.

Hvis barnevernstjenesten har åpnet undersøkelsessak og familien flytter til en annen kommune i løpet av undersøkelsen, skal barnevernstjenesten sende melding til barnevernstjenesten i barnets nye oppholdskommune hvis barnevernstjenesten antar at det er behov for videre undersøkelser etter § 2-2. Dette følger av barnevernsloven § 13-5 første ledd. Les mer om varslingsplikten i punkt 16.2.

Den nye oppholdskommunen må vurdere om det er grunnlag for å åpne ny undersøkelse. En eventuell undersøkelse i den nye bostedskommunen vil ha en ordinær undersøkelsesfrist på tre måneder, eventuelt seks måneder i særlige tilfeller, jf. barnevernsloven § 2-2 andre ledd. For å unngå de uheldige konsekvensene det kan ha at den samlede undersøkelsestiden blir lang, er det viktig at de involverte kommunene bidrar til, blant annet gjennom samarbeid, at saksbehandlingstiden ikke blir lengre enn nødvendig. (brev av 14. januar 2005 fra Barne- og familiedepartementet)

Hvis familien flytter til ukjent adresse, har barnevernstjenesten et ansvar for å gjøre det de kan for å spore opp familien, inkludert følge med på om familien blir registrert på ny bostedsadresse i folkeregisteret.

I noen tilfeller oppholder barnet og/eller foreldrene seg over lengre tid i utlandet. Les mer om barnevernstjenestens ansvar i slike tilfeller i kapittel 54.

20.11.1 Vilkår for bruk av politibistand

Når det er nødvendig, kan barnevernstjenestens leder kreve at politiet bistår ved gjennomføring av en undersøkelse, jf. barnevernsloven § 12-10. Det er en ren barnevernfaglig beslutning som skal legges til grunn, og politiet har ikke anledning til å overprøve beslutningen. Politiet bestemmer imidlertid selv på hvilken måte bistanden skal ytes.

Bruk av politi for å gjennomføre undersøkelser er et dramatisk virkemiddel som bare bør benyttes i unntakstilfeller, og det er derfor viktig at barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger før muligheten benyttes (Ot.prop. nr 71 (1993-94) punkt 3.2). Om politibistand er nødvendig og forholdsmessig og hva som er til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den enkelte sak. Har barnevernstjenesten kunnskap som tilsier at barnet er spesielt sårbart vil det være et moment som står sentralt i denne vurderingen.

20.11.2 Gjennomføringen av politibistand

Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføring av undersøkelsen. Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

20.11.3 Samarbeid med politiet

Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet. Barnevernstjenesten kan kontakte Statens barnehus for anonym drøfting av en sak med tanke på barnefaglige problemstillinger når disse sammenfaller med barnehusets sakstyper. Hva gjelder vurderinger om hvorvidt en sak skal anmeldes til politiet eller ikke, er dette en vurdering som innebærer politifaglige vurderinger og skal dermed tas direkte med politiet.

En beslutning om å ikke varsle politiet ved slik bekymring, skal begrunnes og dokumenteres.

Politiet avgjør om det skal gjennomføres et tilrettelagt avhør av barnet. Avhøret gjennomføres ved Statens barnehus. Det er en forutsetning at det etableres et godt samarbeid mellom politi og barnevernstjeneste i forbindelse med planlegging og gjennomføring av avhør. Se mer om dette i kapittel 50 om samarbeid med politiet, i retningslinje for samarbeid mellom politi og barnevern og i felles retningslinjer om Statens barnehus.

20.11.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand

En beslutning om å kreve bistand fra politiet vil være en avgjørelse som stiller strenge krav til at barnevernstjenesten dokumenterer sine vurderinger. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å dokumentere i kapittel 5.

Ved avslutning av en undersøkelse må det gjøres en faglig oppsummerende vurdering av om undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om undersøkelsen skal henlegges. Alle relevante opplysninger fra undersøkelsen må inngå i vurderingsgrunnlaget.

Vurderingen og analysen i denne fasen er avgjørende for at barnet og familien skal gis riktig hjelp.

Barnevernstjenesten må dokumentere sin oppsummerende vurdering. Dette følger av barnevernsloven § 12-4 om journalplikt. Les mer om dokumentasjonsplikt i punkt 5.1.

Barnevernsloven § 2-5 inneholder i første ledd en presisering av når en undersøkelse er å anse som avsluttet: Barnevernstjenestens undersøkelse er avsluttet når den har foretatt en samlet vurdering av saken og gjort ett av følgende:

• vedtatt å henlegge saken
• vedtatt å henlegge saken med mulighet for ny undersøkelse etter tredje ledd
• vedtatt å iverksette tiltak
• sendt begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.

Hvis barnevernstjenesten konkluderer undersøkelsen med at barnet ikke har et særlig behov for tiltak fra barnevernet, skal undersøkelsen henlegges.

Hvis undersøkelsen avdekker at barnet har særlig behov for hjelpetiltak, og foreldrene, og eventuelt barnet samtykker, skal aktuelle hjelpetiltak vedtas og iverksettes. Les mer om hjelpetiltak i kapittel 21 og i Tjenestekatalogen for hjelpetiltak.

Hvis undersøkelsen avdekker at barnet har særlig behov for hjelpetiltak, men foreldrene og eventuelt barnet ikke samtykker til anbefalte tiltak, har barnevernstjenesten følgende alternative muligheter:

• Saken henlegges fordi vilkårene for å pålegge hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse ikke er til stede.
• Det er bekymring for barnets omsorgssituasjon, men ikke i så alvorlig grad at grunnlaget for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda om tvangstiltak vurderes oppfylt. I slike tilfeller kan barnevernstjenesten fastsette i vedtaket at ny undersøkelse gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt, dersom vilkårene etter § 2-2 fortsatt er oppfylt. Foreldrene skal informeres om vedtaket, og skal informeres dersom ny undersøkelse igangsettes. Dette følger av § 2-5 tredje ledd. Se mer om dette i punkt 20.13.
• Barnets omsorgssituasjon eller atferd gjør det nødvendig å fremme sak for barneverns- og helsenemnda om pålegg av hjelpetiltak. Les mer om pålegg om hjelpetiltak i kapittel 21.2.
• Barnets omsorgssituasjon har alvorlige mangler, eller barnet har så alvorlige atferdsproblemer at det er nødvendig å fremme sak for barneverns- og helsenemnda med forslag om omsorgsovertakelse eller atferdstiltak.

Barnevernstjenestens arbeid med undersøkelsen, inkludert barnevernstjenestens vurderinger og konklusjon, skal dokumenteres i et enkeltvedtak, eventuelt i en begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda.

Barnevernstjenestens plikt til å dokumentere sine vurderinger og konklusjoner i et enkeltvedtak gjelder uavhengig av undersøkelsens konklusjon, jf. forvaltningsloven § 2 e og barnevernsloven § 2-5 andre ledd. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om krav til begrunnelse og klageadgang kommer til anvendelse. Det skal i begrunnelsen vises til de regler vedtaket bygger på, de faktiske forhold som vedtaket bygger på og de hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn. Dette følger av forvaltningsloven § 25. Det vises til nærmere omtale av krav til dokumentasjon i kapittel 5 og begrunnelse av enkeltvedtak i punkt 4.3.2.

20.12.1 Frist for å gjennomføre undersøkelser

En undersøkelse skal gjennomføres snarest, og skal avsluttes senest innen tre måneder etter at fristen på en uke i § 2-1 første ledd er utløpt. I særlige tilfeller kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsestiden til inntil seks måneder totalt. (se punkt 20.12.1). Dette følger av barnevernsloven § 2-2 andre ledd. Tremåneders-, eventuelt seksmånedersfristen, regnes fra dato til dato.

Undersøkelsesfristen skal ivareta barnets behov, men er også begrunnet i hensynet til forutsigbarhet for familien og fordi det kan oppleves som en påkjenning å være i barnevernets søkelys over lengre tid.

Selv om barnevernstjenesten har en frist på tre, eventuelt seks måneder, skal undersøkelsen gjennomføres snarest. Det betyr at undersøkelsen skal avsluttes så snart den er forsvarlig utredet, selv om ikke fristene er utløpt. Hvor lang tid som kan brukes må vurderes opp mot å få saken tilstrekkelig opplyst slik at beslutningsgrunnlaget er forsvarlig.

20.12.1.1 Når kan barnevernstjenesten utvide undersøkelsesfristen

I særlige tilfeller kan fristen utvides utover tre måneder. Fristen kan maksimalt utvides til seks måneder, jf. § 2-2 andre ledd. Barnevernstjenesten skal likevel ikke bruke mer tid enn det som er nødvendig.

Barnevernstjenesten må begrunne hvorfor det foreligger "særlige tilfeller" som gjør at undersøkelsesfristen må utvides. For at barnevernstjenesten skal kunne utvide fristen, må det være behov for særlig omfattende og tidkrevende undersøkelser som ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder.

Dette kan for eksempel være aktuelt hvis en sakkyndig utredning ikke lar seg gjennomføre innen tre måneder, eller hvis familien unndrar seg kontakt med barnevernstjenesten eller tar et lengre ferie-/utenlandsopphold. Hvis det viser seg at utenlandsoppholdet blir langvarig, vil et alternativ være å avslutte undersøkelsen med begrunnelse i at familien har reist ut av landet. Det kan også vurderes om det grunnlag for å henlegge undersøkelsen med bekymring, jf. barnevernsloven § 2-5 tredje ledd. Les mer om dette i punkt 20.13.

Forhold knyttet til barnevernstjenesten, som for eksempel stor saksmengde, ferieavvikling, sykdom med videre vil ikke være en gyldig begrunnelse for en utvidet frist. Kapasitetsproblemer (i barnevernstjenesten eller hos samarbeidsparter), at barnevernstjenesten har kommet sent i gang med undersøkelsen, manglende dokumentasjon, ikke mottatt opplysninger fra andre instanser og lignende, er heller ikke holdbare begrunnelser for å utvide undersøkelsen. Uholdbare begrunnelser vil Statsforvalteren endre til fristoversittelse.

Det er heller ikke en holdbar begrunnelse for utvidelse at barnevernstjenesten har anmeldt saken, og avventer politiets arbeid. Barnevernstjenesten kan ikke vente på politiet, men må gjøre de aktiviteter som er mulig å få til, og beskrive dette i beslutningen. Se retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevern.

Det er barnevernstjenesten selv som må ta stilling til om det foreligger særlige tilfeller som gjør det berettiget å benytte inntil seks måneder. Barnevernstjenestens konkrete vurdering skal være skriftlig og dokumentert i saken. Barn og foreldre skal informeres om utvidelsen av fristen og årsaken til dette.

Beslutning om utvidet undersøkelse anbefales tatt i undersøkelsens første halvdel, gjerne i midtveisvurderingen. Dersom en oppdager sent ut i undersøkelsen at det er nødvendig med mer tid, må beslutningen gjøres da. Dersom vurderingen ikke er tatt før fristen er utløpt, blir det en fristoversittelse.

For å føre kontroll med at fristene overholdes skal barnevernstjenesten for hver enkelt sak registrere dato for mottak av melding og datoer for videre oppfølging av saken. Dette er regulert i Forskrift om statsforvalterens adgang til å ilegge kommuner mulkt ved oversittelse av fristene i barnevernsloven § 17-6.

Fristskjema utarbeidet av Barne- og likestillingsdepartementet skal benyttes.

Barnevernstjenesten skal sende rapporter til Statsforvalteren hvert kvartal. Barnevernstjenesten må gi tilstrekkelige opplysninger slik at Statsforvalteren kan vurdere om fristutvidelsen er innenfor rammen av barnevernsloven § 2-2 andre ledd eller ikke. Selv om barnevernstjenesten ber om fristutsettelse, har ikke statsforvalteren anledning til å gi forhåndsgodkjenning. Ved gjentatte fristoverskridelser eller alvorlig fristoversittelse av en enkelt frist, og hvis råd og veiledning ikke har ført frem, kan statsforvalteren ilegge kommunen mulkt.

Barnevernstjenesten kan gjennomføre flere undersøkelser i en familie. Hvis det kommer inn en ny melding til barnevernstjenesten etter at en undersøkelse er avsluttet, må barnevernstjenesten vurdere om vilkårene for å åpne en ny undersøkelse er oppfylt. Det følger forutsetningsvis av kravet om å avslutte en undersøkelse, at barnevernstjenesten som hovedregel ikke kan åpne ny undersøkelsessak på grunnlag av de samme omstendighetene som i den første undersøkelsen.

Dette innebærer likevel ikke at det aldri vil være aktuelt å åpne ny undersøkelse i familien. I enkelte saker kan det skje noe etter at saken er henlagt som setter saken i et nytt lys. Det kan for eksempel være at det oppdages feil i undersøkelsen, eller at en gjennomgang av saker i forbindelse med tilsyn eller internkontroll viser behov for grundigere undersøkelse. En undersøkelse kan åpnes dersom det er "rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven".

Det er ikke noe krav til når vilkårene skal foreligge, eller hvilke opplysninger eller omstendigheter som tilsier at vilkårene er oppfylt. Det er heller ikke noe krav om at det må foreligge en bekymringsmelding fra andre aktører eller personer. Det følger klart av forarbeidene at de opplysninger som foranlediger en undersøkelse kan barnevernstjenesten ha skaffet seg ved egne observasjoner, eller ved informasjon/meldinger fra skole, helsevesen, politi, privatpersoner mv. Det kan derfor heller ikke utledes noe krav om at det etter at en undersøkelse er henlagt må komme inn en ny bekymringsmelding eller nye opplysninger i saken utenfra, for at barnevernstjenesten skal kunne undersøke barnets situasjon på nytt. Hvis barnevernstjenesten mener at opplysningene i saken, slik de fremstår ved den nye vurderingen, gir rimelig grunn til å anta at det vil kunne være behov for barnevernstiltak, har de rett og plikt til å undersøke forholdene.

Det er videre en viss adgang til å planlegge å gjenåpne en undersøkelsessak etter en henleggelse selv om det ikke foreligger nye opplysninger; såkalt henleggelse med bekymring. Se barnevernsloven § 2-5 tredje ledd.

En planlagt gjenåpning innebærer i praksis at undersøkelsen ikke avsluttes fullt ut ved henleggelsen.

Før barnevernstjenesten kan henlegge en undersøkelse med bekymring, må foreldrene informeres nøye om vurderinger av hjelpebehovet.

Adgangen til å planlegge en ny undersøkelse ved henleggelsen forutsetter videre at foreldrene ikke har samtykket til anbefalte hjelpetiltak, og at barnevernet har forsøkt å oppnå dialog med foreldrene om hvilke tiltak det er aktuelt å samtykke til. Det kan bety mye for barnets omsorgssituasjon at barnevernstjenesten er inne i saken, selv om barnevernstjenesten ikke får gitt det tiltaket/de tiltakene som i utgangspunktet vurderes som best egnet til å avhjelpe barnets situasjon. Adgangen til å starte en ny undersøkelse omfatter også situasjoner der foreldrene umiddelbart trekker samtykket eller ikke bidrar til å gjennomføre tiltaket.

Barnevernstjenestens bekymring må være knyttet til situasjonen når undersøkelsen avsluttes. Dette kan være hvis barnevernstjenesten fortsatt har en bekymring for barnet, men der bekymringen ikke er så alvorlig at det er grunnlag for å fremme sak om omsorgsovertakelse for barneverns- og helsenemnda. Det er også vilkår at barnevernstjenesten har gitt tilbud om et hjelpetiltak det anses å være behov for, men at foreldrene har avslått dette. Det kan også være situasjoner der barnevernstjenesten ikke får medhold i barneverns- og helsenemnda om å pålegge hjelpetiltak.

Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering om en sak skal henlegges med bekymring eller ikke. Adgangen skal ikke benyttes i alle tilfeller der foreldre ikke samtykker til hjelpetiltak. Barnevernstjenesten skal informere foreldrene om at undersøkelsen kan gjenåpnes og at de skal varsles dersom det skjer. Dette innebærer at det bør fremgå av henleggelsesvedtaket at det gis mulighet for gjenåpning innen seks måneder.

Den etterfølgende undersøkelsen må gjennomføres inntil seks måneder etter at saken ble henlagt. Dette følger av barnevernsloven § 2-5. Barnevernstjenesten kan åpne den planlagte undersøkelsen inntil seks måneder etter at undersøkelsessaken ble henlagt. Den ytre fristen er satt av hensyn til forutberegnelighet for familien. Foreldrene skal informeres om at barnevernstjenesten har fastsatt i henleggelsesvedtaket at ny undersøkelse vil bli vurdert innen seks måneder etter henleggelsen. Foreldrene skal informeres dersom ny undersøkelse åpnes. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Seks måneder kan være lang tid for et barn, og barnevernstjenesten må ta hensyn til dette når de vurderer hvor lenge de skal vente med å eventuelt undersøke saken på nytt.

Barnevernstjenesten bør bare gjenoppta en undersøkelsessak etter en henleggelse én gang. Hvis foreldrene avslår tilbud om hjelpetiltak i etterkant av to undersøkelser, bør barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om å pålegge hjelpetiltak. I motsatt fall bør saken henlegges på vanlig måte, av hensyn til familiens behov for forutsigbarhet og fordi det kan oppleves som en påkjenning å være i barnevernets søkelys over lengre tid. Dersom det fremkommer nye opplysninger i saken, kan det åpnes ny undersøkelse. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 8.2.5.7)

Hvis barnevernstjenesten mottar, eller selv blir kjent med, nye opplysninger i saken, kan barnevernstjenesten imidlertid åpne ny undersøkelse.

Hvis det åpnes en ny undersøkelse, vil de ordinære fristene for gjennomføring av en undersøkelse gjelde. Fristen starter på nytt i det den nye undersøkelsen starter. Undersøkelsen er videre underlagt den samme regulering som følger av barnevernsloven § 2-2.

Hvis bekymringsmeldingen som utløste undersøkelsen kom fra offentlig meldere eller yrkesutøvere etter § 13-2, skal barnevernstjenesten, innen tre uker etter at undersøkelsen er avsluttet, gi tilbakemelding om hvorvidt den følger opp barnet og familien videre. Barnevernstjenesten skal også gi tilbakemelding om hvordan barnet og familien følges opp, dersom det er nødvendig av hensyn til melderens videre oppfølging av barnet. Dette følger av barnevernsloven § 13-3 andre ledd.

Informasjon om barnevernstjenestens tiltak kan være viktig for å sørge for at for eksempel skole eller barnehage kan gi barnet og familien en god og helhetlig oppfølgning. Det er barnevernstjenesten som må vurdere om det er nødvendig å gi opplysningene i det enkelte tilfelle.

Barnevernsloven § 13-3 gir ikke barnevernstjenesten en plikt til å informere offentlig melder om hvorfor en undersøkelse er henlagt. Tilbakemeldingen bør imidlertid inneholde en oppfordring om å ta kontakt igjen hvis bekymringen vedvarer, eller det kommer fram nye opplysninger i saken. Melder kan for øvrig ikke gi opplysninger til barnevernstjenesten uten at det er et rettslig grunnlag for å fravike taushetsplikten; det vil si

• et samtykke til at skolen gir opplysninger til barnevernstjenesten eller
• at vilkårene for meldeplikt er oppfylt. Se punkt 18.3.

Se for øvrig punkt 19.15 om tilbakemelding til melder etter mottatt melding.

Barnevernstjenesten har en plikt til å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. I utgangspunktet skal barn få hjelp i sin egen familie. Dette følger både av Norges menneskerettslige forpliktelser og av Grunnloven. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.1.1. Hjelpetiltak skal bidra til at barn og familier får den støtten de trenger før utfordringer i hverdagen vokser til alvorlige problemer, og skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller familien. Et godt samarbeid med barn og foreldre er viktig for at foreldrene skal ønske å få hjelp fra barnevernstjenesten. Les mer om dette i punkt 2.4.4.

Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 ut et omfattende rundskriv om hjelpetiltak. Det vises også til Bufdirs Tjenestekatalog for hjelpetiltak.

21.1.1 Vilkår for frivillige hjelpetiltak

Barnevernstjenesten skal, når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, tilby og sette i verk hjelpetiltak for barnet og foreldrene, jf. barnevernsloven § 3-1. Et sentralt mål med hjelpetiltak er å gi barnet og familien støtte og bistand før utfordringene blir så store at det er nødvendig med mer inngripende tiltak. For at barnevernstjenesten skal ha plikt til å iverksette hjelpetiltak, stilles det likevel krav om at hjelpebehovet må ha et visst omfang. Kravet om «særlig behov» innebærer at hjelpebehovet må være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.1.4.1). Hvis dette vilkåret er oppfylt, har barnet rett til nødvendige tiltak. Vilkårene er skjønnsmessige, og hva som er et særlig behov forutsetter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Mange foreldre vil kunne ha behov for hjelp og støtte uten at vilkårene for hjelpetiltak etter barnevernsloven er oppfylt. Lavterskeltiltak som kan støtte opp om familier som opplever utfordringer i hverdagen, hører med i kommunens helhetlige forebyggende ansvar, jf. barnevernsloven § 15-1. Slike tilbud kan gis uten at det fattes vedtak om barnevernstiltak. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 9.1.4.1)

21.1.2 Hvilken type hjelpetiltak skal settes inn

Hjelpetiltak skal være egnet til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd annet punktum. Hjelpetiltaket må være til barnets beste. Videre skal barnets rett til medvirkning ivaretas når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak. Barnets synspunkter vil være et viktig moment når barnevernstjenesten skal vurdere om hjelpetiltaket er til barnets beste. Hjelpetiltaket som velges må dessuten være forsvarlig.

Hvilken type hjelpetiltak som skal settes inn, og omfanget av hjelpetiltak, vil ha sammenheng med barnets og familiens behov. Det er derfor et krav om at hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Noen hjelpetiltak kan være direkte knyttet til barnet, mens andre vil rette seg mot foreldrene. Ofte vil det være nødvendig med en kombinasjon av tiltak for å hjelpe barnet og familien på best mulig måte. Hjelpetiltak kan settes inn for kortere og lengre perioder, alt etter hva som er hensiktsmessig for den enkelte familie.

Barnevernstjenesten har hjemmel til å iverksette frivillig rusmiddeltesting som hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Se tolkningsuttalelse om Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak.

Det er viktig at barnet involveres i tilstrekkelig grad i planlegging, gjennomføring og evaluering av hjelpetiltakene. I de mer alvorlige sakene må det ved vurderingen av hvilke tiltak som anses egnet, legges vekt på at riktige hjelpetiltak kan bidra til å forebygge mer inngripende tiltak, som for eksempel omsorgsovertakelse. Det er en forutsetning for å fatte vedtak om omsorgsovertakelse at hjelpetiltak har vært vurdert eller forsøkt, jf. barnevernsloven § 5-1. Se mer om vilkårene for omsorgsovertakelse i kapittel 23.

21.1.3 Ansvaret som ligger til andre sektorer enn barnevernet

Tjenester og tiltak barnet får fra andre velferdstjenester, kan være viktige for å redusere familiens behov for flere eller mer omfattende tiltak fra barnevernet. Barnevernstjenesten har kun ansvar for å iverksette hjelpetiltak når barnets eller familiens behov for hjelp har en sammenheng med barnets omsorgssituasjon eller atferd. Barnevernstjenesten skal ikke overta ansvaret som ligger til andre sektorer. Eksempelvis skal barnevernstjenesten ikke tilby helsehjelp eller iverksette tiltak for å avhjelpe utfordringer primært knyttet til funksjonsnedsettelser. Barnevernstjenestens ansvar er heller ikke å kompensere for levekårsutfordringer, eller å sette inn tiltak for å løse utfordringer som ligger innenfor skolens ansvarsområde. Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra barnevernet, og samtidig har utfordringer som skal løses av andre sektorer, må barnevernstjenesten bistå familien med å opprette kontakt med rett hjelpeinstans.

21.1.4 Samarbeid med andre instanser

Et godt samarbeid med andre instanser kan være avgjørende for at barnet og familien får riktig hjelp. Mange familier som kommer i kontakt med barnevernet vil ha sammensatte utfordringer og behov for hjelp fra flere instanser. Barnevernstjenesten skal derfor samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8 om samarbeid. Samarbeidsplikten beskrives nærmere i kapittel 47.

21.1.5 Samtykke til hjelpetiltak

Hovedregelen er at hjelpetiltak er frivillig. Dette innebærer at den/de tiltaket retter seg mot må samtykke for at barnevernstjenesten kan sette inn hjelpetiltak i familien. Barneverns- og helsenemnda har imidlertid adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak. Dette er det gjort nærmere rede for under punkt 21.2.

Samtykket bør være skriftlig.

Uavhengig av om det er nødvendig med samtykke fra barnet, skal et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, jf. barnevernsloven § 1-4. Barnevernstjenesten må vurdere hvorvidt det er hensiktsmessig å iverksette tiltak som barnet klart motsetter seg.

Dersom barnet er over 15 år og tiltaket også involverer eller direkte gjelder barnet, må også barnets samtykke innhentes for at frivillige tiltak etter barnevernsloven § 3-1 skal kunne iverksettes. Les mer i tolkningsuttalelse om barnets samtykke til hjelpetiltak for foreldrene. Dersom barnet er over 15 år og vedtaket ikke berører foreldrene direkte, kan det unntaksvis være tilstrekkelig med samtykke fra barnet for å iverksette hjelpetiltak. Eksempelvis vil dette kunne være aktuelt dersom barnet ønsker samtaler og veiledning av barnevernstjenesten, oppfølgning av støttekontakt eller hjelp med skolearbeid.

Ved tiltak for barn med atferdsvansker etter barnevernsloven § 6-1 har barnet partsrettigheter uavhengig av alder, jf. barnevernsloven § 12-3. Barnet må derfor alltid samtykke til en slik plassering. Er barnet over 15 år, er det i en slik sak tilstrekkelig med samtykke fra barnet for at barnevernstjenesten kan fatte et slikt vedtak, jf. barnevernsloven § 6-1. Barn vil også alltid ha partsrettigheter ved behandlingstilbudet Multisystemisk terapi (MST). MST-behandling kan bare gjennomføres dersom barnet samtykker til tiltaket, med mindre barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å pålegge MST som et foreldrestøttende tiltak.

Barneverns- og helsenemnda har adgang til å pålegge enkelte hjelpetiltak. I slike tilfeller kan hjelpetiltak iverksettes selv om foreldrene ikke ønsker tiltaket. Hvilke hjelpetiltak som kan pålegges og vilkårene for dem fremgår av § 3-4. Dette er beskrevet nærmere i de neste punktene.

For at hjelpetiltak skal kunne pålegges, er det videre et vilkår at hjelpetiltaket er nødvendig. Hjelpetiltak kan derfor ikke pålegges dersom formålet med tiltaket kan oppnås i samarbeid med foreldrene. På den annen side kan manglende samarbeidsvilje fra foreldrene innebære at det er nødvendig å pålegge hjelpetiltak. Det er også et vilkår at tiltaket er til barnets beste, jf. § 1-3.

Pålagte hjelpetiltak kan opprettholdes i inntil ett år fra vedtakstidspunktet. Denne tidsbegrensningen gjelder likevel ikke for pålegg om opphold i barnehage eller lignende dagtilbud.

Pålegg om hjelpetiltak kan rettes mot både foreldre som barnet bor fast sammen med, og foreldre som har samvær med barnet. Hvilke hjelpetiltak som skal pålegges i samværshjemmet, må vurderes konkret. Det følger imidlertid av § 3-1 at hjelpetiltaket må være egnet til å ivareta barnets behov. Hjelpetiltak skal ikke kunne pålegges dersom tiltak kan iverksettes i samarbeid med samværsforelder. Iverksettelse av et pålagt hjelpetiltak vil ikke kunne gjennomføres med politibistand. Bruk av politi for å få gjennomført et slikt vedtak vil ikke være til det beste for barnet.

21.2.1 Omsorgsendrende hjelpetiltak i hjemmet § 3-4 bokstav a)

Omsorgsendrende tiltak innebærer ulike former for foreldreveiledning og retter seg mot foreldrenes omsorgsevne. Slike tiltak kan bare pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Det ligger i nødvendighetskravet at det er et vilkår at barnet ikke vil få en tilfredsstillende omsorg dersom pålegget ikke blir gitt. I tillegg krever loven at de omsorgsendrende tiltakene som anvendes, skal være faglig og etisk forsvarlig og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

21.2.2 Kompenserende tiltak § 3-4 bokstav b)

Den andre kategorien av hjelpetiltak som det kan gis pålegg om omtales gjerne som kompenserende tiltak. Slike tiltak kan iverksettes når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon eller av andre grunner. Det kan gis pålegg om

• opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud
• opphold i besøkshjem eller avlastningshjem
• leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak.

Listen er uttømmende, noe som betyr at det bare kan gis pålegg om de tiltakene som er nevnt eller «lignende kompenserende tiltak». Målet med tiltaket vil være å redusere belastninger hos barnet i tillegg til å sikre barn stimulering og deltakelse i aktiviteter.

21.2.3 Tilsyn og kontrollerende tiltak – § 3-4 bokstav c)

Den tredje tiltakskategorien omtales gjerne som kontrollerende tiltak, og kan bare pålegges når det er nødvendig for å sikre barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Tiltak i denne kategorien er tilsyn, meldeplikt og rusmiddelprøve av biologisk materiale. Målet med disse tiltakene er å kontrollere at barn ikke utsettes for overgrep eller mishandling.

21.2.4 Opphold i senter for foreldre og barn. § 3-4 andre ledd

Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg og det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon det vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om opphold i senter for foreldre og barn. Dette står i barnevernsloven § 3-4 andre ledd. Det er risikoen i barnets omsorgssituasjon her og nå, sett i sammenheng med foreldrenes potensiale for positiv endring, som skal vurderes.

Adgangen til å pålegge hjelpetiltak i sentre for foreldre og barn beror på om to vilkår:

• gjelder bare familier som er i en situasjon med reell risiko for alvorlig omsorgssvikt. Familier med mindre alvorlig problembelastning skal ikke omfattes.
• vilkårene for omsorgsovertakelse er ikke sannsynliggjort.

Formålet med et slikt hjelpetiltak er å veilede foreldrene slik at de kan utføre sine omsorgsoppgaver på en måte som gir positiv utvikling hos barnet, og på denne måten forebygge omsorgsovertakelser.

I tilfeller der det er aktuelt å vurdere å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i etterkant av en utredning i senter for foreldre og barn, vil den foregående utredningen gi et solid faglig grunnlag for å vurdere om et pålagt etterfølgende hjelpetiltak vil være til barnets beste i det enkelte tilfellet.

Barneverns- og helsenemndas vedtak vil ikke utløse noen bistandsplikt fra Bufetat for denne type tiltak. Dette innebærer at barnevernstjenesten må ha en dialog med Bufetat før barneverns- og helsenemndsbehandlingen, for å undersøke om det finnes aktuelle og tilgjengelige plasser i et senter for foreldre og barn.

21.2.5 Tidsbegrensning

Pålegg om hjelpetiltak er inngripende for familier som er berørt, og det er derfor tidsbegrenset hvor lenge det er anledning til å pålegge hjelpetiltak. For stort sett alle tiltak som kan pålegges, gjelder en tidsavgrensning på ett år.

Når det gjelder barnehage og andre egnede dagtilbud er det ikke satt noen tidsbegrensning, da dette anses som tiltak som kan gjennomføres uten særskilt deltakelse fra foreldre.

Pålegg om hjelpetiltak i senter for foreldre og barn kan vedtas for inntil tre måneder.

På grunn av tiltakenes inngripende karakter, er det særskilt viktig at barnevernstjenesten evaluerer tiltakene jevnlig, jf. barnevernsloven § 8-1.

For barn som har vist alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernsloven § 6-2, eller som er i ferd med å utvikle slike alvorlige atferdsvansker, kan barneverns- og helsenemnda vedta foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke, jf. § 3-5. Tiltaket har som formål å redusere barnets atferdsvansker. Foreldrestøttende tiltak uten barnets samtykke kan ikke opprettholdes utover seks måneder fra nemndas vedtak. Slike tiltak kan også iverksettes som ledd i avslutningen av et institusjonsopphold som er hjemlet i barnevernloven § 6-2. Begjæring med forslag om det aktuelle tiltaket må da fremmes for nemnda når institusjonsoppholdet nærmer seg slutten.

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om pålegg av hjelpetiltak etter en forenklet behandling selv om partene ikke samtykker, jf. barnevernsloven § 14-3 fjerde ledd og § 14-16 tredje ledd. Saken kan avgjøres av nemndleder alene etter en skriftlig behandling. Det er en forutsetning for en slik behandling at det vil være ubetenkelig hensett til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet, og hensynet til en forsvarlig behandling. Se mer om forenklet behandling i punkt 43.2.4.

Barnevernloven inneholder ingen tidsfrist for når et vedtak om hjelpetiltak må være iverksatt, men det følger av lovens system at barnevernstjenesten, som et utgangspunkt, må kunne iverksette det vedtatte tiltaket ganske raskt etter vedtakstidspunktet. Når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak vil det være basert på en vurdering av at barnet har et særlig behov for et slikt tiltak. Sett hen til lovens formål, om å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid, må derfor tiltaket kunne iverksettes raskt.

Det vil ikke alltid være mulig for barnevernstjenesten å tilby det konkrete tiltaket umiddelbart etter vedtakstidspunktet. Det må imidlertid kunne forventes at barnevernstjenesten har en klar formening om det aktuelle tiltaket vil kunne fremskaffes innen rimelig tid, og at det jobbes aktivt og fortløpende for å fremskaffe tiltaket.

Dersom barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak som på vedtakstidspunktet ikke er tilgjengelig, må det snarest tas stilling til barnets situasjon og behov i vurderingen av hvor lenge det kan sies å være forsvarlig å vente på tiltaket. Viser det seg vanskeligere enn antatt å fremskaffe det vedtatte tiltaket, må barnevernstjenesten ta stilling til om barnets særlige behov for tiltak må avhjelpes midlertidig eller erstattes med annet tilgjengelig tiltak.

Det er barnets behov for hjelp og alvorligheten i barnets situasjon som avgjør hvor raskt tiltak må tilbys.

Hjelpetiltak skal være egnet til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Det er derfor viktig med gode rutiner for å evaluere effekten av tiltakene. Barnevernstjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om tiltaket som er satt inn hjelper. Dersom det ikke går bra med barnet, må barnevernstjenesten vurdere om det må settes inn andre hjelpetiltak eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 8-1.Les mer om oppfølging av hjelpetiltak i kapittel 33.

Trekker en av partene sitt samtykke til et hjelpetiltak, må barnevernstjenesten avslutte tiltaket. Barnevernstjenesten skal også avslutte tiltaket dersom de vurderer at det er feil tiltak eller at tiltaket ikke gir ønsket effekt. Avslutning av tiltak skal skje ved at det fattes et enkeltvedtak som kan klages på etter regler i forvaltningslovens kapittel VI. Les mer om vedtak i kapittel 4. Det skal i vedtaket opplyses om muligheten til å klage. Ved avslutning av tiltak på grunn av manglende samtykke skal barnevernstjenestens vurdering av barnets situasjon komme frem tydelig av vedtaket.

Dersom avslutning av hjelpetiltak fører til alvorlige mangler i barnets omsorgssituasjon, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak eller omsorgsovertagelse for barneverns- og helsenemnda. (Les mer om omsorgsovertakelse i kapittel 23.)

Når barnevernstjenesten fatter vedtak om hjelpetiltak, er de også forpliktet til å finansiere tiltaket. Se mer om dette i punkt 12.7.

Hvis familien flytter fra kommunen, er det den nye kommunen som er ansvarlig for å gi hjelpetiltak. Det er ingen automatikk i at tiltakene blir videreført av ny oppholdskommune. Hvis barnevernstjenesten i fraflyttingskommunen antar at det er behov for oppfølging utover frivillige hjelpetiltak etter § 3-1, må den melde fra til tilflyttingskommunen, jf. barnevernsloven § 13-5 første ledd. Se mer om plikten til å varsle ny barnevernstjeneste om flytting i punkt 16.2. For å sikre kontinuitet i oppfølgningen av familien, bør barnevernstjenesten i samarbeid med familien raskt avtale et samarbeidsmøte med barnevernstjenesten i ny kommune. Se Bufdirs tolkningsuttalelse 52630-2/2017 om Oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker.

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i enkelte tilfeller tilby barnevernstjenesten hjelpetiltak. Som utgangspunkt skal da også Barne-, ungdoms- og familieetaten finansiere hjelpetiltaket, jf. barnevernsloven § 16-5.

21.10.1 Hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan tilby hjelpetiltak til familier med barn i alderen 0-6 år når det er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd. Slike hjelpetiltak kan tilbys i etterkant av at Barne-, ungdoms- og familieetaten har utredet omsorgssituasjonen til barn der det er stor usikkerhet ved om det er alvorlige mangler ved denne.

Barnevernstjenesten kan også be Bufetat om hjelpetiltak for familier selv om Bufetat ikke har bistått med utredning av omsorgssituasjonen i forkant av hjelpetiltaket. I disse tilfellene må barnevernstjenesten finansiere tiltaket selv.

Bufetat kan bare tilby hjelpetiltak der det vurderes å være nødvendig. Hjelpetiltak fra Bufetat kan være aktuelt der det kreves kompetanse og tiltak som ikke kan forventes at kommunene har, og der statlig bistand eller tilbud vurderes som en forutsetning for at barnet skal få forsvarlig hjelp. Hvis kommunen kan gi annen hjelp til barnet, og barnet kan gis forsvarlig hjelp et annet sted, er ikke vilkårene for at Bufetat skal bistå kommunen oppfylt. I vurderingen av om tiltaket er nødvendig, skal det legges vekt på om utredningen har avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at barnet og familien i en periode etter utredningen vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjelpetiltak enn kommunen vanligvis kan tilby.

Barnevernstjenesten må også i disse tilfellene fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Bufetats bistandsplikt omfatter ikke hjelpetiltak etter § 16-3 andre ledd. Det bør derfor i forkant av vedtaket ha vært en dialog mellom Bufetat og barnevernstjenesten om Bufetat kan tilby et slikt hjelpetiltak.

21.10.2 Spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet

Bufetat kan også tilby barnevernstjenesten spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet, jf. barnevernsloven § 16-3 fjerde ledd. Bufetats tilbud skal gjelde tiltak som kommunene i liten grad vil kunne tilby for denne målgruppen. Bufetat kan tilby slike spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre at barnet blir plassert utenfor hjemmet. Det innebærer at tiltak kan tilbys i forbindelse med at kommunen ber om bistand til plassering utenfor hjemmet, for eksempel som alternativ til plassering i institusjon etter barnevernsloven § 6-2. Tiltaket kan også tilbys dersom kommunen, uten å be om bistand om plassering utenfor hjemmet, ber om slikt tiltak for å forhindre en alvorlig problemutvikling som vil kunne føre til plassering utenfor hjemmet.

Formålet med tiltakene er behandling eller intensivt endringsarbeid, som krever sertifiserte terapeuter. Tiltakene kjennetegnes av at de er kunnskaps- eller forskningsbaserte. Det betyr at de har dokumentert effekt, forutsatt at de benyttes i tråd med forutsetningene.

Det statlige tilbudet består i dag hovedsakelig av behandlingstiltakene Multisystemisk terapi (MST), Funksjonell familieterapi (FFT) og Parent Management Training – Oregon (PMTO), som alle er forskningsbaserte tiltak rettet mot barn med alvorlige atferdsvansker. Det statlige tilbudet vil for øvrig avhenge av fagutviklingen på feltet, slik at tiltaksporteføljen kan endre seg over tid.

Barnevernstjenesten må også i disse tilfellene fatte vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1. Bufetat har ikke plikt til å tilby spesialiserte hjelpetiltak, noe som betyr at det er Bufetat som avgjør om det skal gis tilbud om slike tiltak. Barnevernstjenesten bør derfor ha vært en dialog med Bufetat om før det fattes vedtak om slike hjelpetiltak.

Akuttvedtak brukes i situasjoner hvor det ikke er mulig å sikre barnets trygghet på annen måte enn å flytte barnet ut av hjemmet, og det ikke er tid til å vente på ordinær saksbehandling. Et akuttvedtak innebærer at barnet må plasseres umiddelbart. Barnet kan plasseres hos slekt og nettverk, i beredskapshjem eller i institusjon. Barnevernstjenesten er forpliktet til å vurdere muligheten for at barnet kan flytte til slekt eller nære nettverk, jf. barnevernsloven § 9-4.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har gitt en faglig veileder for akuttarbeid i det statlige barnevernet, som skal medvirke til en likeverdig og god praksis i akuttiltak. I veilederen for akuttarbeidet finnes også Verktøy for akuttplasseringer.

Å flytte et barn akutt ut av hjemmet er et av de mest inngripende tiltak barnevernet kan iverksette, og beslutningene kan oppleves som svært belastende for de som berøres. Barn og foreldres rettssikkerhet er ekstra utsatt ved akuttplasseringer fordi slike plasseringer skjer med liten tid til forberedelse og planlegging, og kan fattes på kort varsel av barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten, uten å først bli behandlet i barneverns- og helsenemnda.

Akuttplasseringer kan likevel være nødvendig for å beskytte barn i risiko. Situasjoner hvor det må foretas akutte vurderinger, beslutninger og handlinger kan oppstå i ulike faser av barnevernstjenestens arbeid. Akutte flyttinger av barn skal kun skje når det ikke er mulig å sikre barnets trygghet på noen annen måte.

Hvis den akutte situasjonen bortfaller, skal barnet snarest tilbakeføres til hjemmet. Barnevernstjenesten har et løpende oppfølgingsansvar i disse sakene, og må til enhver tid vurdere om hjelpetiltak kan avhjelpe den akutte situasjonen. Les om oppfølging av akuttvedtak i kapittel 32.

Barns rett til medvirkning gjelder også i akuttsaker. Som følge av at akuttvedtakene er av så inngripende karakter, er det svært viktig at barnet får god informasjon og så langt det er mulig får anledning til å bli hørt. Medvirkning i forkant vil kunne bidra til at vedtaket kan gjennomføres på en mest mulig skånsom måte. Blant annet kan barnet ha forslag til kortsiktige overnattingssteder, som både kan ivareta barnets behov for beskyttelse og som samtidig vil være mindre inngripende og dramatisk enn å bli plassert for eksempel i et ordinært beredskapshjem.

Av hensyn til barnets beste må det gjøres en tilpasning av hvordan barnets rett til å medvirke skal gjennomføres i en akuttsituasjon. Medvirkning må ikke gå på bekostning av barnets sikkerhet. Når den umiddelbare medvirkningen må vike på grunn av hastemomentet og sikkerhetsvurderinger, må barnevernstjenesten tilrettelegge for at barnet får mulighet til å medvirke så snart som mulig. (Prop. 169 L (2016-2017) punkt 6.4.)

Det må komme tydelig frem av akuttvedtaket hvordan barnevernstjenesten har vurdert andre og mindre inngripende tiltak for barnet. Det bør komme frem hvorfor disse tiltakene ikke er aktuelle. Det må også komme frem av vedtaket hvordan barnets behov er vurdert og hva situasjonen betyr for barnet, og det må tydeliggjøres at det er vurdert hva som vil være til barnets beste i akuttsituasjonen. Se mer om barnets beste i punkt 2.4.1.

Les om barnevernstjenestens beslutningsgrunnlag i kapittel 3

22.3.1 Midlertidig vedtak i akuttsituasjoner når barnet er uten omsorg barnevernsloven § 4-1

Hvis et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller barnet er uten omsorg av andre grunner, skal barnevernstjenesten sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten en handleplikt. Plikten går ut på å sikre at barn uten omsorg, blir ivaretatt på en betryggende måte ved tiltak etter barnevernsloven § 3-1. Det er ikke et vilkår at det er noe i veien med foreldrenes omsorgsevne for å sette i verk tiltak i slike situasjoner. Et barn er «uten omsorg» når ingen tar seg av det. Er barnet ivaretatt av andre enn foreldrene, kan ikke barnet sies å være uten omsorg. Det kan dreie seg om situasjoner der barnet er uten omsorg fordi foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, situasjoner der foreldrene er ute av stand til å ta vare på barnet fordi de har blitt akutt syke eller er i rus, eller der barnet selv har rømt eller på andre måter har kommet bort fra foreldrene. (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 34 og 108 og Innst. O. nr. 80 (1991-92) side 16-17).

Barnevernsloven § 4-1 kommer bare til anvendelse i tilfeller der foreldrene, eller barn over 15 år, ikke motsetter seg tiltak. Dette medfører at tiltak kan iverksettes i situasjoner der foreldrene er fysisk eller psykisk ute av stand til å samtykke. Når foreldre og/eller barn over 15 år motsetter seg tiltak, må det vurderes om det er grunnlag for tvangstiltak etter barnevernsloven § 4-2.

Kjerneområdet for vedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-1 er situasjoner der barn er uten omsorgspersoner. Hvis det er mangler i foreldrenes omsorgsevne som gjør at barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende, skal normalt barnevernsloven § 4-2 om akuttvedtak om omsorgsovertakelse benyttes.

Har andre enn foreldrene den daglige omsorgen for barnet, gjelder bestemmelsen tilsvarende overfor den som har omsorgen.

22.3.1.1 Aktuelle tiltak

Når barn er uten omsorg slik barnevernsloven § 4-1 beskriver, skal barnevernstjenesten etter bestemmelsens ordlyd sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige. Det må vurderes konkret hvilke hjelpetiltak som skal benyttes i det enkelte tilfellet, og tiltaket må følges opp og vurderes fortløpende, jf. barnevernsloven § 8-1. Se retningslinjer for hjelpetiltak punkt 2.4. Barnevernstjenesten må forsøke å finne frem til løsninger som er mest mulig skånsomme for barnet. Hvis foreldrene er ute av stand til å ta hånd om barnet, må barnevernstjenesten plassere barnet utenfor hjemmet, for eksempel hos barnets slektninger eller nettverk eller i institusjon/beredskapsfosterhjem. Når barnet har kommet bort fra foreldrene, må barnevernstjenesten sørge for at barnet blir brakt tilbake til foreldrene.

Tidsbegrensning

Barnevernstjenesten må aktivt følge opp tiltak og avvikle dem når behovet ikke lenger er til stede. Dette betyr at barn som er akuttplassert utenfor hjemmet, umiddelbart skal flyttes hjem når grunnlaget for plasseringen ikke lenger foreligger. Det er ikke angitt noen tidsbegrensning for varigheten av tiltak etter barnevernsloven § 4-1, men det ligger i tiltakets midlertidige karakter at det her er snakk om kortvarige tiltak for å avhjelpe den akutte situasjon som har oppstått. Ved behov for tiltak utover den akutte situasjonen, må det fattes ordinært vedtak om hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1.

Hvis foreldre og/eller barn over 15 år motsetter seg at tiltaket opprettholdes, og barnevernstjenesten mener at akuttsituasjonen fortsatt består, må et hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1 eventuelt avløses av et tvangstiltak etter § 4-2.

22.3.1.2 Beslutningsform

Det er ikke nødvendig at barnevernstjenesten fatter akuttvedtak hvis det kun er behov for å ivareta barnet en kort periode, inntil det kan bli ivaretatt av andre. Hvis situasjonen ikke kan løses raskt, slik at barnet må ha et botiltak, skal det fattes et vedtak. Ved behov for tiltak utover den akutte situasjonen, må det fattes ordinære hjelpetiltak etter § 3-1.

22.3.2 Frivillig plassering – barnevernsloven § 3-2

Normalt vil vedtak etter barnevernsloven § 3-2 være planlagte plasseringer. Hvis det imidlertid oppstår en akutt situasjon som nødvendiggjør umiddelbar flytting av barn ut av hjemmet fordi barnet er uten omsorg eller er i umiddelbar fare for å bli vesentlig skadelidende, kan § 3-2 også benyttes hvis foreldre som er part i saken og barn over 15 år samtykker. Det må i tillegg vurderes at en slik plassering er forsvarlig og til barnets beste. En slik akuttsituasjon vil kunne avhjelpes ved en frivillig plassering utenfor hjemmet etter § 3-2, og ivareta hensynet til prinsippet om mildeste effektive inngrep

22.3.3 Tvangsplassering selv om det samtykkes til plassering

Selv om foreldrene samtykker til en frivillig akuttplassering etter barnevernsloven § 3-2 eller ikke motsetter seg en plassering etter § 4-1, kan det være grunn til å vurdere om det likevel må fattes et akutt tvangsvedtak etter § 4-2. Det kan være aktuelt dersom foreldrenes samtykke fremstår som lite reelt, og det er grunn til å tro at samtykket vil bli trukket tilbake før den akutte situasjonen er tilstrekkelig avklart.

Barnevernstjenesten må i slike situasjoner foreta en konkret vurdering av hvilken løsning som umiddelbart synes å være den beste for barnet.

22.3.4 Samvær mens barnet er frivillig akuttplassert

Når barnevernstjenesten fatter et midlertidig vedtak etter barnevernsloven § 3-2, om å flytte et barn utenfor hjemmet, kan det etter omstendighetene vurderes om det også skal fattes vedtak om samvær. Siden forutsetningen for plasseringen er at den er basert på foreldrenes samtykke, vil også samværsomfanget være er en del av hva det skal samtykkes til.

22.4.1 Ved fare for at barnet blir vesentlig skadelidende

Hvis det er fare for at et barn blir vesentlig skadelidende dersom et akuttvedtak ikke gjennomføres straks, kan barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten fatte midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet, jf. barnevernsloven § 4-2 første ledd. Akuttvedtak om omsorgsovertakelse kan fattes uavhengig av om barnet befinner seg i det hjemmet barnet har fast bosted, eller om barnet for eksempel er på samvær hos samværsforelder, på reise eller på et annet midlertidig oppholdssted.

Ordlyden «vesentlig» legger opp til en høy terskel for å fatte et slikt vedtak. Det uttrykkes i forarbeidene (Ot.prp. nr.44 (1991-1992) s. 108) til barnevernloven av 1992 at det må foreligge en viss skaderisiko for barnet dersom det blir boende hjemme. Skaderisikoen må være akutt i den forstand at den ikke kan fjernes på annen måte. Det er et krav om at vedtaket er nødvendig. I det ligger og en henvisning til mildeste inngreps prinsipp. Det må alltid vurderes om mindre inngripende tiltak kan avhjelpe situasjonen.

I vurderingen av om det skal fattes et akuttvedtak eller ikke må det foretas en risikoavveining. I denne avveiningen må det også vurderes om skaderisikoen ved å bli værende i hjemmet kan reduseres til et akseptabelt nivå, for eksempel ved bruk av andre tiltak enn å flytte barnet, inntil saken kan behandles av barneverns- og helsenemnda på vanlig måte. Eksempler på slike risikoreduserende tiltak kan være at en av foreldrene flytter ut, eller at det iverksettes tilsyn i hjemmet.

Situasjonen må være akutt. Men vilkårene for å fatte akuttvedtak kan være oppfylt selv om barnets situasjon har vedvart over tid og derfor ikke er utløst av en akutt eller plutselig krisesituasjon. Det avgjørende er om barnet vil bli vesentlig skadelidende ved å forbli under foreldrenes omsorg. Er situasjonen alvorlig nok, som for eksempel der barnet utsettes for alvorlig vold eller overgrep i hjemmet eller lever under andre skadelige forhold, kan akuttvedtak fattes selv om dette er noe barnet har opplevd over tid. Dette gjelder selv om barnevernstjenesten har kjent til eller burde ha kjent til forholdene fra tidligere. At barnevernstjenesten tidligere har forsømt seg ved ikke å gripe inn, endrer ikke barnets rett til beskyttelse. (se Ofstad/Skar s. 112).

Et midlertidig vedtak etter § 4-2 forutsetter at begrunnelsen for vedtaket er rettet mot foreldrefunksjonen. Skyldes krisesituasjonen alvorlige atferdsvansker hos barnet, skal det eventuelt fattes midlertidig vedtak etter § 4-4.

22.4.1.1 Plasseringsalternativer

Plasseringsalternativene i akuttsaker er på samme måte som ved ordinær behandling i Barneverns- og helsenemnda begrenset til å gjelde de alternativer som omfattes av lovens §§ 5-3 første ledd og 6-2. Innenfor denne rammen er det opp til barnevernstjenesten å beslutte hvor det enkelte barn skal plasseres.

For å gjøre en akuttplassering så skånsom som mulig for barnet, må barnevernstjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Dette følger av barnevernsloven § 9-4.

Det følger av fosterhjemsforskriften § 5 at barn kan plasseres i et fosterhjem som ikke er godkjent dersom godkjenning før barnet flytter inn ikke lar seg gjennomføre. Dette vil typisk være aktuelt ved akuttplassering hos noen i barnets familie eller nære nettverk. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller følge opp prosessen med godkjenning så snart som mulig i etterkant av plasseringen.

22.4.1.2 Samvær etter akuttvedtak

Når det er fattet midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet, kan det også fattes midlertidig vedtak om samvær mellom barnet og foreldrene Dette følger av barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. § 7-2. Det kan også fattes vedtak om at det ikke skal være samvær. Barnevernstjenesten må fortløpende vurdere samværsvedtaket, og fatte nytt vedtak hvis det er grunnlag for det. Vedtaket må til enhver tid vurderes ut fra forholdene.

22.4.1.3 Behov for skjult- og eller sperret adresse ved midlertidig omsorgsovertakelse

Dersom barnevernstjenesten vurderer at det er en risiko for at barnet kan bli utsatt for fare eller skade, eller det er fare for at barnet kan bli bortført, kan de iverksette ulike beskyttelsestiltak.

Når det foreligger sterke og spesielle grunner, kan samværet skal begrenses sterkt eller falle helt bort. Tilsvarende kan barnevernsleder også bestemme at foreldrene ikke skal ha rett til å vite hvor barnet er og treffe midlertidig vedtak om skjult adresse. Dette følger av barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. § 7-2 tredje ledd.

Et midlertidig vedtak om skjult adresse kan følges opp av en beslutning om sperret adresse i folkeregisteret. Vilkåret for at adresseopplysninger kan graderes i folkeregistret er at er at det vil kunne forårsake skade eller betydelig skade for barnet at adressen blir kjent for uvedkommende. Dette følger av folkeregisterloven § 10-4, jf. beskyttelsesinstruksen § 4 andre ledd.

Et vedtak om hemmelig adresse er svært inngripende. Barnevernstjenesten må derfor fortløpende vurdere om det er behov for å opprettholde beskyttelsestiltaket. Behovet for å sikre barnet de første dagene etter at et vedtak er fattet, vil ofte falle bort etter kort tid, når situasjonen har roet seg og er mer oversiktlig. Les om skjult- og sperret adresse i kapittel 11.

22.4.2 Vedtak om midlertidig flytteforbud

Når barnet bor utenfor hjemmet med samtykke fra foreldrene og foreldrene ønsker å flytte barnet hjem, eller til et annet sted, kan barnevernstjenesten vurdere om et brått miljøskifte være til skade for barnet, slik at barnets behov må gå foran foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet skal bo. Barneverntjenestens leder kan treffe vedtak at et barn ikke skal flyttes i en slik situasjon dersom det er sannsynlig at flyttingen vil være til skade for barnet, jf. barnevernsloven § 4-3 første ledd. Bestemmelsen kan komme til anvendelse både når barnevernstjenesten har medvirket til å plassere barnet utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak og når foreldrene har plassert barnet på egen hånd. Bestemmelsen kan brukes uavhengig av hva som er årsaken til at barnet ble plassert utenfor hjemmet og kan vedtas både når foreldrene ønsker å flytte barnet tilbake til seg, og når foreldrene vil flytte barnet til annet fosterhjem eller institusjon.

Formålet med et vedtak om flytteforbud er å forhindre at et barn brått må flyttes fra et tilvent miljø, der dette kan være uheldig for barnet. Et vedtak om flytteforbud tar derfor særlig sikte på tilfeller der barnet har vært atskilt fra foreldrene i en lengre periode. Et vedtak om flytteforbud er likevel ikke begrenset til langvarige plasseringer.

Flytteforbud kan vedtas for en periode på inntil tre måneder. I løpet av denne perioden skal barnevernstjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet, jf. § 4-3 andre ledd.

Med utgangspunkt i minste inngreps prinsipp må barnevernstjenesten foreta en risikovurdering av om skaderisikoen kan reduseres til et akseptabelt nivå gjennom mindre inngripende tiltak. Vurderingen av behovet for et flytteforbud må også inkludere barnets beste og barnets rett til medvirkning.

Bestemmelsene om flytteforbud åpner ikke for å fastsette begrensninger i foreldrenes rett til å ha samvær med barnet.

22.4.2.1 Vedtak om omsorgsovertakelse samtidig som det er vedtak om flytteforbud

Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at barnet ikke kan flyttes, kan det treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse dersom vilkårene for dette er oppfylt.

Et slikt vedtak kan bare treffes dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom akuttvedtaket ikke gjennomføres straks. Barnevernstjenesten må da i løpet av seks uker sende begjæring til barneverns- og helsenemnda om omsorgsovertakelse eller annet tiltak. Dette følger av barnevernsloven § 4-3 tredje ledd.

Vedtaket om flytteforbud består til saken er avgjort av nemnda. Les mer om vedtaksmyndighet og saksgang i punkt 22.5.

22.4.3 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn

Barnevernstjenesten kan fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn, etter samme vilkår som andre akuttvedtak og omsorgsovertakelser. Dette gjelder uavhengig av om barnet er født på et sykehus, men ikke er flyttet hjem til foreldrene, eller om barnet er hjemme med foreldrene sine. Les om omsorgsovertakelse i kapittel 23.

Ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen. Dette fremgår av barnevernsloven § 4-2 første ledd annet punktum. Formålet med denne presiseringen er å tydeliggjøre at det i saker som gjelder nyfødte barn er nødvendig å foreta noen særskilte vurderinger. Det er likevel ikke ment å høyne terskelen eller endre de materielle vilkårene for å treffe et akuttvedtak. Nyfødte barn er særlig sårbare, og har krav på samme vern og beskyttelse i akuttsituasjoner som andre barn. (Prop.133 L (2020-2021) pkt. 10.1.2.3) Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn er primært aktuelt i noen ekstraordinære typetilfeller:

• Der foreldrene er tungt belastede rusmiddelavhengige, og av den grunn ute av stand til å ivareta omsorgen for barnet
• Der barnet er født med abstinenssymptomer på grunn av, mors bruk av rusmidler under svangerskapet, noe som ofte innebærer at barnet vil ha et særlig behov for oppfølgning og pleie.
• Der foreldrene har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet.

22.4.4 Akuttvedtak om plassering av barn med alvorlige atferdsvansker i institusjon

Adgangen til å fatte akuttvedtak overfor barn med alvorlige atferdsvansker er regulert i barnevernsloven § 4-4. Grunnvilkåret for å fatte vedtak er at barnet har vist alvorlige atferdsvansker. jf. § 6-2. Se mer om vilkårene for atferdsplassering i kapittel 27. I tillegg må det foreligge en tilspisset situasjon som innebærer akutt fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende hvis det ikke tas hånd om straks.

Dersom barnevernstjenesten mener det er behov for videre tiltak, må akuttvedtaket følges opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i atferdsinstitusjon etter § 6-2. En slik begjæring må sendes innen to uker fra vedtakstidstidspunktet, ellers faller akuttvedtaket bort. Dette følger av barnevernsloven § 4-4 andre ledd.

22.4.5 Akuttvedtak ved fare om utnyttelse av barn til menneskehandel

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan fatte akuttvedtak dersom det «er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel.», jf. § 4-5 første ledd. I tillegg er det et vilkår at plasseringen er nødvendig for å beskytte barnet. En slik plassering kan derfor kun benyttes i situasjoner mindre inngripende tiltak har vært vurdert, men ikke funnet formålstjenlig.

Det er ikke et vilkår for akuttvedtaket at politiet har foretatt en trusselvurdering. Det fremgår likevel av forarbeidene (Prop. 43 L (2011-2012) kapittel 8) til bestemmelsen at politiets vurderinger av faren for utnyttelse og beskyttelsesbehov kan ha stor betydning for spørsmålet om det er behov for å fatte et akuttvedtak. Videre bør leder for barnevernstjenesten kontakte politiet om dette er praktisk mulig uten å sette barnet i fare.

Dersom barnevernstjenesten mener det er behov for videre tiltak, må akuttvedtaket følges opp med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i institusjon etter § 6-6. En slik begjæring må sendes innen to uker fra vedtakstidstidspunktet, ellers faller akuttvedtaket bort. Dette følger av barnevernsloven § 4-5 andre ledd.

22.5.1 Hvem har kompetanse til å fatte akuttvedtak?

Det er barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten som har kompetanse til å fatte akuttvedtak om omsorgsovertakelse, og plassering i institusjon etter barnevernsloven §§ 4-2, 4-4 og 4-5.

Vedtaksmyndighet for midlertidig flytteforbud etter § 4-3 er lagt til barnevernstjenestens leder eller lederens stedfortreder.

Vedtaksmyndigheten er lagt til barnevernstjenestens leder personlig, eller lederens stedfortreder. At barnevernsloven har lagt visse former for myndighet direkte til barnevernslederen eller stedfortreder, innebærer at den myndigheten som følger av disse bestemmelsene ikke kan delegeres til andre, verken internt i barnevernstjenesten eller til andre i kommunen. Det er ikke slik at det bare er en person som kan fungere i barnevernlederens fravær. Det avgjørende er at barnevernleder til enhver tid må sørge for at det er en utpekt en navngitt stedfortreder i sitt fravær.

Påtalemyndighetens myndighet er subsidiær og i utgangspunktet begrenset til de tider på døgnet hvor barnevernstjenestens leder eller dennes stedfortreder ikke er tilgjengelig.

22.5.1.1 Midlertidige samværsvedtak

Det er barnevernleder, eller lederens stedfortreder som har beslutningsmyndighet til å fatte midlertidige samværsvedtak. Dette fremkommer av barnevernsloven § 4-2 andre ledd, jf. §§ 7-2 og 7-3. I de tilfeller det er påtalemyndigheten som har fattet selve akuttvedtaket, må et eventuelt vedtak om samvær avventes inntil barnevernsleder eller stedfortreder er tilgjengelig og kan ta stilling til spørsmålet. Det samme gjelder for eventuelle vedtak om skjult adresse etter barnevernsloven, og for beslutninger om sperret adresse etter folkeregisterloven. Se kapittel 11. Foreldrene har likevel ikke nødvendigvis rett til å få vite hvor barnet plasseres, eller til å ha samvær med barnet i tidsrommet frem til barnevernsleder har fattet vedtak. Selve tvangsvedtaket om at barnet plasseres utenfor hjemmet begrenser foreldrenes rett til å ha kontakt med barnet. Samvær, og samvær uten tilsyn, kan være uforenlig med begrunnelsen for og formålet med selve akuttvedtaket. Påtalemyndighetens myndighet etter andre ledd må også innebære myndighet til rent midlertidig å nekte foreldrene kontakt med barnet. Det er imidlertid viktig at barnevernleder snarest fatter vedtak om dette.

Et midlertidig vedtak om samvær eller sperret adresse etter barnevernsloven § 4-2 andre ledd krever ikke godkjenning fra barneverns- og helsenemnda.

Nemnda er imidlertid klageinstans når det er fattet midlertidig samværsvedtak.

For å endre samvær som nemnda har vedtatt i en klagesak, må det i ettertid ha kommet frem opplysninger som nemnda ikke var kjent med da samværet ble fastsatt. Kommunens endrede samværsvedtak kan påklages til nemnda på vanlig måte.

22.5.2 Frist for å få akuttvedtaket godkjent i barneverns- og helsenemnda

Et akuttvedtak etter barnevernsloven §§ 4-2, 4-4 første ledd og 4-5 skal sendes barneverns- og helsenemnda umiddelbart etter at det er iverksatt, jf. barnevernsloven § 14-22. Vedtaket skal snarest, og om mulig innen 48 timer etter at nemnda mottok saken, godkjennes av nemnda.

22.5.3 Klage på akuttvedtaket

Foreldrene og/eller barnet hvis det er part i saken, kan klage på vedtaket. Klagen skal sendes direkte til barnevernsbarneverns- og helsenemnda, jf. barnevernloven [barnevernsloven] § 14-23. Hvis barnevernstjenesten mottar en slik klage, tilsier veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11 at barnevernstjenesten umiddelbart skal informere foreldrene eller deres prosessfullmektige om at nemnda er riktig adressat for klagen. God forvaltningsskikk og sakens alvor tilsier også at barnevernstjenesten selv umiddelbart bør videreformidle klagen til nemnda. Nemnda skal ta stilling til klagen innen en uke etter at den ble mottatt, jf. barnevernsloven § 14-23.

22.5.4 Frist for å sende begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda

Det er ulike frister for hvor raskt barnevernstjenesten skal sende begjæring til barneverns- og helsenemnda. Hvilken hjemmel som er brukt for å fatte akuttvedtaket har avgjørende betydning. Ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-2 skal begjæring om eventuelle videre tiltak sendes til nemnda snarest, og senest innen 6 uker a, jf. § 4-2 tredje ledd.

Når det er fattet vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3 er fristen for begjæring til nemnda 6 uker, jf. § 4-3 tredje ledd.

Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon etter § 4-4 må følges opp med en begjæring om plassering i atferdsinstitusjon innen 2 uker, jf. § 4-4 andre ledd.

Ved akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel etter § 4-5, er fristen 2 uker, jf. § 4-5 andre ledd. Hvis en sak ikke er sendt til barneverns- og helsenemnda innen disse fristene, faller vedtaket bort.

Det framgår av barnevernsloven § 4-2 fjerde ledd at for barn som oppholder seg i Norge, men som har vanlig bosted i en annen stat jf. barnevernsloven § 1-2 tredje ledd, gjelder de samme fristene, men det er ulik adressat for rettsmidlet. Barnevernstjenesten må i disse sakene enten fremme anmodning til bostedsstaten om å fatte nødvendige beskyttelsestiltak, eller fatte vedtak om å få overført jurisdiksjon til Norge etter lov om Haagkonvensjonen av 1996 § 5.

Et midlertidig akuttvedtak etter i et slikt tilfelle kan ikke vare utover 6 måneder. Dersom barnevernstjenesten ikke får noen avklaring fra bostedsstaten om hvordan barnet skal følges opp videre, eller får overført jurisdiksjon, innen seks måneder fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Barnevernstjenesten skal fortløpende vurdere om vilkårene for akuttvedtaket er oppfylt, og oppheve vedtaket dersom vilkårene ikke lenger er til stede.

Les mer om barnevern over landegrenser i kapittel 54.

22.5.5 Oppfølging av akuttvedtak

Akuttvedtak skal være midlertidige. Dette innebærer at vedtakene enten skal oppheves raskt eller følges opp av barnevernstjenesten med begjæring om videre tiltak sendes til barneverns- og helsenemnda. Minstekravene til en slik begjæring fremgår av barnevernsloven § 14-9. Les mer om oppfølging av akuttiltak i kapittel 34.

22.5.6 Politiets bistandsplikt

Politiet har plikt til å bistå barnevernet i situasjoner der dette vurderes som nødvendig, jf. barnevernsloven § 12-10. Barnevernstjenestens leder kan kreve bistand fra politiet til å fullbyrde blant annet akuttvedtak om omsorgsovertakelse etter § 4-2, vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3, akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon etter § 4-4 og akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel etter § 4-5. Les mer om bruk av politibistand ved fullbyrdelse av vedtak i punkt 29.6 .

22.5.7 Barn plassert etter en omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1

Barnevernsloven har egne regler for flytting av barn som er under barnevernstjenestens omsorg. Slik flytting vil være aktuelt når endrede forhold gjør det nødvendig eller det må anses til beste for barnet, jf. barnevernsloven § 5-5.

Dersom barnet er under barnevernstjenestens omsorg etter en omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 kan det imidlertid ikke utelukkes at det kan være behov for å fatte et akuttvedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-4. Dette vil være aktuelt dersom rammene for omsorgsovertakelsen ikke er tilstrekkelig til å ivareta barnet og barnet står i fare for å bli vesentlig skadelidende på grunn av alvorlige atferdsvansker.

Dersom et barn er plassert i institusjon eller fosterhjem i medhold av tvangsvedtak etter § 5-1 eller § 6-2, kan barnet hentes tilbake til institusjonen eller fosterhjemmet etter en rømming i medhold av tvangs-vedtaket. Det skal derfor i slike tilbakehentingssituasjoner ikke fattes midlertidig vedtak etter § 4-2. Tilsvarende gjelder også der det er gitt samtykke til tilbakehold i institusjonen på bakgrunn av samtykke, jf. § 6-1.

22.5.8 Barn plassert etter en omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 6-2

Dersom barnevernstjenesten etter iverksettelse av en plassering med hjemmel i barnevernsloven § 6-2 vurderer at plasseringsstedet ikke er egnet til å ivareta og behandle barnet, kan barnevernstjenesten ikke uten videre flytte barnet til en annen institusjon. Barnevernstjenesten har heller ikke anledning til å fatte et akuttvedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-4 for å flytte barnet til en institusjon med strengere rammer eller at annet behandlingsopplegg. Et slikt vedtak ligger klart utenfor lovens rammer. Det må forutsettes at barn som er plassert med hjemmel i et vedtak etter barnevernsloven § 6-2 skal ivaretas innenfor rammene av en slik plassering. Dersom det er nødvendig med tettere oppfølgning eller justering av behandlingsopplegget skal institusjonen, i samarbeid med barnevernstjenesten, gjøre nødvendige tilpasninger til barnets situasjon og behov. Barnevernstjenesten kan imidlertid avslutte en slik plassering dersom den ikke er til barets barnets beste, og videre plassering derfor ikke er aktuell.

Vurderer barnevernstjenesten at plasseringsstedet ikke er faglig og materielt egnet til å gi barnet forsvarlig behandling og oppfølgning, må det fremmes en ny sak for barneverns- og helsenemnda med hjemmel i barnevernloven § 6-2 om endring av plasseringssted. Nemnda bør i en slik situasjon prioritere en slik begjæring, og tema i saken vil kunne begrenses til spørsmålet om plasseringsstedets egnethet.

Enkelte enslige mindreårige vil kunne ha et omsorgs- eller hjelpebehov som strekker seg ut over det omsorgssenteret kan ivareta. Dette kan for eksempel gjelde der et barn har rusproblemer eller andre alvorlige atferdsproblemer, eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder eller spesielle behov. Det samme kan gjelde dersom et barn ikke ønsker opphold på omsorgssenteret, eller det oppstår mistanke om at et barn kan være utsatt for menneskehandel. I slike tilfeller skal omsorgssenteret trekke inn den kommunale barnevernstjenesten slik at den kan vurdere om det bør iverksettes særlige tiltak etter barnevernsloven kapittel 5.

I barnevernsloven 4-2 femte ledd er det presisert at de plasseringsalternativene som fremgår av første ledd i § 5-3 om valg av plasseringssted etter en omsorgsovertakelse, også gjelder ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Dette innebærer at barnet kan plasseres i et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Videre kan barnet plasseres i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne. I særskilte tilfeller kan barnet plasseres i et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere. Barnevernstjenesten har adgang til å fatte vedtak med hjemmel i barnevernsloven § 4-2 og § 6-2 i gitte situasjoner overfor enslige mindreårige asylsøkere som bor på asylmottak. Les mer om dette her.

Det klare utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Det følger av norsk rett og menneskerettslige forpliktelser. Vilkårene for omsorgsovertakelse er derfor strenge. Noen barn opplever imidlertid vold, mishandling eller annen alvorlig omsorgssvikt som gjør det nødvendig å flytte barnet ut av hjemmet. Utgangspunktet er at omsorgsovertakelsen skal være midlertidig og at barnevernstjenesten skal arbeide for at barn og foreldre kan gjenforenes.

Se nærmere om overordnede vurderinger i saker om omsorgsovertakelse i (Prop. 133 L. 2020-2021) punkt 11.2.4.1)

Når et barn mottar hjelpetiltak fra barnevernstjenesten, har barnevernstjenesten en plikt til å følge med på hvordan det går med barnet og vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 8-1. Se kapittel 33 om oppfølging av hjelpetiltak.

23.1.1 Barnevernstjenestens plikt til å reise sak om omsorgsovertakelse

Barneverns- og helsenemnda kan vedta å overta omsorgen for et barn dersom vilkårene i barnevernloven [barnevernsloven] § 5-1 er oppfylt. For at barneverns- og helsenemnda skal kunne fatte vedtak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten ha reist sak om omsorgsovertakelse for nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8 første ledd. Initiativet til å reise sak om omsorgsovertakelse, må altså komme fra barnevernstjenesten. Når barnevernstjenesten skal avgjøre om den skal reise sak om omsorgsovertakelse, må barnevernstjenesten først vurdere om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt.

23.1.2 Vilkårene for omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-1

Barnevernsloven § 5-1 angir en uttømmende liste over de tilfeller der barneverns- og helsenemnda har anledning til å treffe vedtak om omsorgsovertakelse. Det er imidlertid en forutsetning for omsorgsovertakelse at det er vurdert at mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet, og at omsorgsovertakelse er nødvendig ut fra barnets situasjon. Barnevernsloven § 5-1 bokstav a til c omfatter tilfeller som gjelder aktuell omsorgssvikt, og bokstav d til f gjelder fremtidig omsorgssvikt.

23.1.2.1 Omsorgsovertakelsen må være nødvendig

Vedtak om omsorgsovertakelse kan ikke fattes dersom situasjonen kan avhjelpes med et mindre inngripende tiltak. Vedtak om omsorgsovertakelse kan derfor ikke fattes dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Dette står i § 5-1 og er et utslag av "minste inngreps prinsipp", som er lovfestet i § 1-5 andre ledd.

Nødvendighetskravet innebærer at det ved vurderingen av om det skal fattes vedtak om omsorgsovertakelse, må skje en balansert avveining av hensynet til barnets behov for beskyttelse opp mot hensynet til barnets og foreldrenes rett til familieliv. Risikoen for barnet ved å bli værende i hjemmet må vurderes opp mot belastningen det er for barnet og foreldrene at barnet blir tatt ut av hjemmet. Det må vurderes om omsorgsovertakelse vil bedre barnets situasjon. Det må foretas en reell avveining av de motstridende interesser. Hvis omsorgsovertakelse er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste.

I tillegg skal nemnda foreta en samlet vurdering av om omsorgsovertakelse er til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3.

Ved vedtak om omsorgsovertakelse er barnets rett til medvirkning viktig. Barnet skal bli lyttet til og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet, se barnevernsloven § 1-4. (Prop. 133 L. 2020-2021) punkt 11.2.4.1)

23.1.2.2 Alvorlige mangler i omsorgen

Bokstav a omfatter tilfeller der «det er alvorlige mangler ved den omsorgen barnet får, herunder den personlige kontakt og trygghet, sett hen til det barnet trenger etter sin alder og utvikling».

Bestemmelsen gjelder der det er alvorlige mangler ved den daglige praktiske omsorgen, for eksempel der foreldrene ikke sørger for at barnet får tilstrekkelig mat og klær eller at barnet ikke kommer seg på skolen. Bestemmelsen gjelder også der det er alvorlige mangler i den emosjonelle og psykiske kontakten mellom barn og foreldre. Både den praktiske og emosjonelle omsorgen barnet får må vurderes ut fra barnets individuelle behov, alder og utvikling.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for omsorgssvikt enn at det ikke blir det.

23.1.2.3 Barnet får ikke dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring

Bokstav b gjelder tilfeller der foreldrene ikke sørger for at et barn som er sykt, har nedsatt funksjonsevne eller er spesielt hjelpetrengende, får dekket sitt særlige behov for behandling og opplæring. Det er en forutsetning for omsorgsovertakelse etter bokstav b, at det foreligger en svikt i foreldrefunksjonen. Det vil si at foreldrene ut fra hva det i alminnelighet kan ventes av foreldre, ikke gjør sitt til at barnet får den nødvendige hjelp.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for omsorgssvikt enn at det ikke blir det.

23.1.2.4 Mishandling eller alvorlige overgrep

Bokstav c gjelder tilfeller der «barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet». Vilkåret omfatter både fysisk og psykisk mishandling, seksuelle overgrep og psykisk sjikane, trakassering, eller vedvarende mindre overgrep.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, som innebærer at det må være mer sannsynlig at barnet blir utsatt for omsorgssvikt enn at det ikke blir det.

23.1.2.5 Barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet

Bokstav d omfatter tilfeller der «det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadet fordi foreldrene vil være ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet».

Det er foreldrenes personlige forutsetninger for å kunne ta seg av barnet i fremtiden som er det sentrale vurderingskriterium etter denne bestemmelsen. Bestemmelsen vil blant annet kunne gi hjemmel til å overta omsorgen når foreldrene er psykisk utviklingshemmet, eller har psykiske vanskeligheter som påvirker evnen til å ta seg av barn fremover i tid. Se Rt. 1982 s. 764, Rt. 1986 s. 1189, Rt. 1991 s. 624 og Rt. 1994 s. 568.

I denne bestemmelsen er det et krav om at det er «overveiende sannsynlig» at barnets helse og utvikling kan bli skadet i fremtiden, dersom barnet får bli i hjemmet. Det er altså et strengere beviskrav. Det er tilstrekkelig at det foreligger en slik skaderisiko på sikt, og det er ikke nødvendig å dokumentere at de forhold som skaper en slik risiko allerede er til stede. Se mer om dette i forarbeidene til bestemmelsen: NOU 1985:18s. 157 og 158, Ot. prp. nr. 44 (1991-1992) s. 111 og Innst. O. nr. 80 (1991-1992) s. 23.

Kravet om overveiende sannsynlighet i bokstav d innebærer at det må kreves en forholdsvis klar sannsynlighetsovervekt for at barnet vil bli påført alvorlig skade som følge av foreldrenes manglende evne på sikt til å ha omsorgen for det. Det må også være overveiende sannsynlig at slik skade vil påføres uansett om barnevernstjenesten forsøker å hindre dette gjennom andre tiltak etter barnevernsloven.

23.1.2.6 Barn som ble akuttplassert som nyfødt kan bli alvorlig skadet

Bokstav e omfatter tilfeller «det er overveiende sannsynlig at et barn som ble akuttplassert som nyfødt etter § 4-2, vil komme i en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c eller d».

Dette er tilfeller der det er truffet akuttvedtak i løpet av barnets første levedager, jf. barnevernsloven § 4-2. Dette gjelder akuttvedtak av nyfødte før barnet er flyttet hjem fra sykehus og fødestuer, men også der akuttvedtaket er truffet etter at foreldre har hatt det nyfødte barnet hjemme i noen få dager. Bestemmelsen får også anvendelse der barnet er akuttplassert få dager etter en hjemmefødsel.

I bokstav e innebærer beviskravet «overveiende sannsynlig». At beviskravet her er «overveiende sannsynlig» skal tydeliggjøre at hjemmelen gjelder tilfeller der det er lite tvil om at foreldrene ikke vil kunne ivareta omsorgen for barnet. Typiske tilfeller er der foreldrene er belastede rusmiddelavhengige, har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet, men også i andre situasjoner kan vilkårene være oppfylt. Hvis det foreligger tvil om foreldrenes omsorgsevne, må barnevernstjenesten uansett iverksette tiltak slik at barnets helse og utvikling sikres.

(Prop. 133 L (2020-2021) kap. 25)

23.1.2.7 Barn som er plassert frivillig utenfor hjemmet kan bli alvorlig skadet ved å flytte

Bokstav f gjelder tilfeller der «det er overveiende sannsynlig at flytting av et barn som med foreldrenes samtykke bor utenfor hjemmet, vil føre til en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c, eller d».

Omsorgsovertakelse etter denne bestemmelsen vil særlig være aktuelt i de tilfeller foreldrene har formidlet at de ønsker å flytte barnet, men vedtak om omsorgsovertakelse kan fattes også når foreldrene ikke har gitt uttrykk for ønske om å flytte barnet.

Beviskravet denne bestemmelsen for dette alternativet er at det er «overveiende sannsynlig» at flytting vil føre til en situasjon for barnet som nevnt i bokstav a, b, c, eller d. Beviskravet er høyere enn det som gjelder der vedtak fattes etter bokstav a til c.

23.1.2.8 Barnet har blitt så knyttet til mennesker og miljø, at flytting kan føre til problemer for barnet

Bokstav g gjelder tilfeller der «barnet har bodd utenfor hjemmet i mer enn to år med foreldrenes samtykke, og barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet». Vurderingstemaet er det samme som i barnevernsloven § 5-7 første ledd annet punktum om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Ved omsorgsovertakelse etter bokstav f, er det ikke foreldrenes omsorgsevne som vurderes, men barnets tilknytning til mennesker og miljøet der det er. I slike tilfeller er det altså ikke nødvendig at vilkårene i bokstav a til c er oppfylt.

Vedtak om omsorgsovertakelse må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha tilfredsstillende begrunnelse. Det skal fremgå av nemndas vedtak hva som er barnets mening, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også fremgå av vedtaket, jf. § 14-20 tredje ledd. Dette innebærer at det blant annet må komme klart frem av vedtaket hvorfor situasjonen er så alvorlig at det er nødvendig å overta omsorgen for å beskytte barnet, og hvorfor situasjonen ikke kan avhjelpes med mindre inngripende midler. Det bør også fremgå hvilke hjelpetiltak som eventuelt har vært tilbudt foreldrene fra barnevernstjenesten, eventuelt hvilke andre hjelpeinstanser barnevernstjenesten har formidlet kontakt med. Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.2.4.1. Når barnevernstjenesten legger frem sak om omsorgsovertakelse for nemnda, er det viktig at deres beslutningsgrunnlag, vurderinger og begrunnelse fremgår av begjæringen.

Utgangspunktet er at vedtak om omsorgsovertakelse er midlertidige. Etter en omsorgsovertakelse er den overordnede målsetningen å oppnå tilbakeføring, gjenforening av barn og foreldre (HR-2020-661-S, avsnitt 143). Dette betyr at barnevernstjenesten jevnlig må vurdere både barnets og foreldrenes utvikling og situasjon, og den må gjøre det den kan for at barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Dersom barnevernstjenesten vurderer at ikke vilkårene for omsorgsovertakelse lenger er oppfylt, skal de fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.4.4.1 ).

Målsetningen om en tilbakeføring, og plikten til å legge til rette for det, er likevel ikke ubegrenset. Det er ikke noe krav om å gjøre endeløse forsøk på å gjenforene barn og foreldre. Etter praksis i EMD og Høyesterett kan gjenforeningsmålet forlates dersom foreldrene er særlig uegnet. Foreldrene kan heller ikke kreve iverksatt tiltak som er til skade for barnets helse og utvikling. Gjenforening kan også være utelukket dersom det er gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. Dette innebærer at det ikke alltid kan tillegges avgjørende vekt at foreldrene har tilegnet seg tilfredsstillende omsorgsevner (HR-2020-661). Se for øvrig kapittel 35 om oppfølging av barn og foreldre etter en omsorgsovertakelse. Når barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, skal de fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda.

Hovedregelen er at barneverns- og helsenemnda skal oppheve vedtak om omsorgsovertakelse og at barnet skal tilbakeføres foreldrene, når det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, jf. barnevernsloven § 5-7 første ledd. Hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3, må også tas med i vurderingen av om barnet skal tilbakeføres, se punkt 24.1.3.

I vurderingen av om grunnvilkåret om forsvarlig omsorg er oppfylt, skal det foretas en samlet vurdering av foreldrenes evne til å ivareta grunnleggende materielle behov og deres emosjonelle kompetanse, jf. Ot.prp. nr. 69 (2008–2009) Det skal både ses hen til om foreldrene kan ivareta de ytre rammene for forsvarlig omsorg, slik som bolig, klær, hygiene og nødvendig oppfølging i forhold til skole og fritid, og om foreldrene kan ivareta barnets behov for følelsesmessig kontakt og trygghet. Det skal foretas både en nåtids- og en fremtidsvurdering, og hva som er forsvarlig omsorg må vurderes ut fra hva det enkelte barn har behov for. Dersom barnet har særlige omsorgsbehov, vil ikke alminnelige omsorgsevner nødvendigvis være tilstrekkelig. Samtidig må det ses hen til om eventuelle tiltak kan avhjelpe situasjonen og om foreldrene er villige til å benytte seg av slike. Dette siste er et utslag av minste inngreps prinsipp, som loven bygger på.

Hvis barnet vurderes som særlig sårbart, vil det kreves tilsvarende mer med hensyn til foreldrenes omsorgsevner. I slike tilfeller må det beskrives og dokumenteres hva barnets særlige sårbarhet konkret består av, og hva dette har å si for den omsorgen det har behov for.

24.1.2 Krav om overveiende sannsynlighet

For at en tilbakeføring skal kunne skje, må foreldrenes omsorgsevne være stabil. Det er derfor et vilkår at det må være overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg. I kravet om «overveiende sannsynlig» ligger at det kreves «høy grad av sannsynlighet» for at barnet vil få forsvarlig omsorg ved en tilbakeføring (Ot.prp. 69 (2008-2009), side 82).

Et forhøyet beviskrav innebærer at foreldrene ikke vil kunne få tilbake omsorgen selv om det er mest sannsynlig at de har tilstrekkelig omsorgsevne. Bakgrunnen for bestemmelsen er barnets behov for ro og stabilitet. Ved å kreve en høy grad av sannsynlighet for at omsorgsevnen er tilstrekkelig, reduserer man risikoen for at barnet kan bli flyttet frem og tilbake mellom hjemmet og plasseringsstedet. Høyesterett i HR-2020-1788-Aavsnitt 42 uttalte at dette kravet innebærer at en kortsiktig eller usikker bedring i omsorgskompetansen ikke vil være tilstrekkelig til at grunnvilkåret er oppfylt. I den samme avgjørelsen, avsnitt 46 og 49, vurderte Høyesterett at beviskravet ikke er i strid med EMK artikkel 8. Høyesterett uttalte at beviskravet bidrar til å sikre kontinuitet i omsorgen for barnet, noe som er et sentralt punkt i en vurdering av barnets beste. Høyesterett la videre til grunn at beviskravet innebærer at hensynet til stabilitet og ro for barn løftes frem, uten at det rører ved gjenforeningsmålsetningen, det biologiske prinsipp eller minste inngreps prinsipp. Departementet la på denne bakgrunn til grunn at beviskravet ikke er i strid med EMK artikkel 8. (Prop. 133 (2020-2021) punkt 11.4.4.2)

24.1.3 Hensynet til barnets beste

Ved vurderingen av tiltak etter loven skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Hensynet til barnets beste kan tilsi tilbakeføring selv om beviskravet "overveiende sannsynlig" ikke er oppfylt. Se LH-2013-137283 hvor Lagmannsretten kom til at det ikke var overveiende sannsynlig at mor ville klare å gi barnet forsvarlig omsorg. Etter en konkret vurdering av barnets beste kom retten likevel til at omsorgen skulle oppheves. Det ble lagt særlig vekt på de usikkerhetene som gjorde seg gjeldende vedrørende omsorgen i fosterhjemmet.

Barnevernsloven § 1-3 om barnets beste erstatter imidlertid ikke bestemmelsens øvrige vilkår. Dersom barneverns- og helsenemnda eller domstolen kommer til at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi barnet forsvarlig omsorg, slik at vilkårene for tilbakeføring er oppfylt, er det neppe adgang til å komme til et annet resultat ved anvendelsen av barnevernsloven § 1-3. (Se Ofstad/Skar side 218.)

Hvis det konkluderes med at det er overveiende sannsynlig at foreldrene kan gi forsvarlig omsorg, må det i tillegg alltid vurderes hvilke konsekvenser en tilbakeføring vil få for barnet. Hvis barnet er blitt så knyttet til mennesker og miljøet der det er, at flytting kan føre til alvorlige problemer for barnet, kan vedtaket likevel ikke oppheves. Dette står i barnevernsloven § 5-7 første ledd annet punktum. I denne vurderingen må det blant annet tas hensyn til barnets tilknytning til fosterforeldrene og miljøet der det bor, barnets alder og hvor lenge det har bodd i fosterhjemmet. Selv om vurderingen først og fremst skal knyttes til barnets situasjon og tilknytningen til fosterforeldrene, kan også forhold ved foreldrene ha betydning. Hvor mye og hvor god kontakt det har vært mellom barnet og foreldrene må tas med i betraktningen, og også foreldrenes omsorgsevner kan tillegges vekt. Jo bedre deres omsorgsevne er, desto bedre vil de være i stand til å håndtere eventuelle problemer barnet kan få ved en tilbakeføring.

At barnet har fått en trygg og god tilknytning til fosterhjemmet er ikke i seg selv en tilstrekkelig grunn til at en tilbakeføring ikke kan skje. Det er kun der flytting kan medføre alvorlige problemer for barnet at en omsorgsovertakelse ikke skal oppheves. Dette innebærer at det må være grunn til å tro at barnet vil få alvorlige vansker over tid, som klart overstiger den uro og bekymring som de fleste barn vil føle ved skifte av omsorgsbase. Det er lagt til grunn i flere Høyesterettsavgjørelser at det avgjørende er om barnet ved en tilbakeføring utsettes for «reell fare for skadevirkninger av betydning på lengre sikt». Det skal i så fall ikke skje noen tilbakeføring med mindre dette likevel vil være til barnets beste, jf. blant annet HR-2020-1788-A med videre henvisninger.

Høyesterett har i den nevnte dommen slått fast at spørsmålet om tilbakeføringsvansker ikke skal tas i betraktning ved spørsmålet om foreldrene har god nok omsorgsevne, men kun hører hjemme i vurderingen av tilknytningsunntaket.

Barnevernstjenesten kan ikke selv oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse, men må legge spørsmålet frem for barneverns- og helsenemnda, også i de tilfellene det er enighet mellom partene om at omsorgen skal tilbakeføres.

Det er lagt til grunn av Høyesterett i Rt. 2012 s. 967 at nemnda ikke kan avvise en begjæring om tilbakeføring etter barnevernsloven § 5-7 under henvisning til at tilbakeføring faktisk allerede hadde funnet sted.

Et vedtak om å oppheve en omsorgsovertakelse har stor betydning for barnet og foreldrene og vil bero på krevende vurderinger, også i saker der partene er enige. Sterke rettssikkerhetsmessige hensyn taler for at sakene skal behandles av en uavhengig instans som barneverns- og helsenemnda. En uavhengig instans vil sikre en objektiv vurdering der barnets og partenes mening i større grad synliggjøres.

En sak om tilbakeføring der foreldrene og barnevernstjenesten er enige om at barnet bør tilbakeføres, vil kunne være er en sakstype som kan være egnet for forenklet behandling etter § 14-16 annet og tredje ledd. Vilkårene i § 14-16 annet og tredje ledd må vurderes konkret i den enkelte sak. Dette innebærer blant annet at forenklet behandling må vurderes som forsvarlig i det enkelte tilfelle. (Prop. 133L (2020-2021) punkt 11.4.4.2)

Før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves, skal fosterforeldrene gis rett til å uttale seg. Dette står i barnevernsloven § 9-8 første ledd.

Partene kan bare kreve at en sak om tilbakeføring skal behandles av barneverns- og helsenemnda hvis det har gått mer enn 12 måneder siden nemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken., jf. barnevernsloven § 5-7 andre ledd.

Sperrefristen løper fra endelig eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Nemndas vedtak i en sak er å anse som endelig når ingen av partene har krevet rettslig overprøving av vedtaket innen fristen i § 14-25. En dom er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler, jf. tvisteloven § 19-14 første ledd.

Dersom privat part krever ny behandling for nemnda, men trekker saken før nemnda avsier vedtak, løper sperrefristen fra det tidspunktet saken heves. Dersom privat part krever rettslig overprøving av nemndas vedtak eller fremsetter anke over dom, men trekker saken før avgjørelse avsies, vil sperrefristen løpe fra hevingskjennelsen er rettskraftig.

For de tilfeller hvor saken behandles ved samtaleprosess, vil sperrefristen regnes fra det tidspunktet det foreligger et vedtak i saken, enten vedtaket treffes etter forenklet behandling etter samtykke fra partene, eller etter ordinær behandling. Dersom saken trekkes i forbindelse med samtaleprosess, løper sperrefristen fra det tidspunktet saken heves. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.4.5)

Denne bestemmelsen innebærer at barneverns- og helsenemnda eller domstolen kan avvise å behandle en sak hvis det har gått kortere tid. men Nemnda kan likevel ta en sak til behandling før det har gått 12 måneder, noe som kan være aktuelt hvis det foreligger nye opplysninger som tilsier at saken bør tas til behandling. Dette innebærer at barnevernstjenesten ikke kan la være å fremme sak om tilbakeføring ved å vise til at det ennå ikke har gått ett år. Barnevernstjenesten skal kontinuerlig følge utviklingen til barnet og foreldrene, se kapittel 35 om oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse. Hvis barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for omsorgsovertakelse ikke lenger er oppfylt, plikter den å fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda, selv om det er mindre enn ett år siden det ble avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken.

24.5.1 Krav om «vesentlige endringer i barnets situasjon» når tilbakeføring tidligere har vært avvist på grunn av tilknytningsunntaket

En viktig begrensning i retten til å kreve oppheving av et vedtak om omsorgsovertakelse følger av barnevernsloven § 5-7. Hvis et krav om tilbakeføring i forrige vedtak ikke er tatt tilfølge fordi barnet har fått en slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering kan føre til alvorlige problemer for barnet om der å bli flyttet, kan ny behandling bare kreves dersom det dokumenteres at det har funnet sted vesentlige endringer i barnets situasjon.

Gjenforeningsmålet og det biologiske prinsipp tilsier at vilkåret «vesentlige endringer» ikke kan tolkes særlig strengt. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 11.4.4) og HR-2020-1788-As. 45.) Hvis det legges til grunn en høy terskel her, vil det kunne innebære et brudd på de materielle og prosessuelle prinsippene etter EMK artikkel 8 om retten til familieliv.

Vesentlige endringer i barnets situasjon kan både være knyttet til barnets forhold til fosterforeldrene, og til foreldrene. Endringer i foreldrenes situasjon, for eksempel en bedring av deres omsorgsevne, vil i disse tilfellene ikke ha selvstendig betydning. Det er barneverns- og helsenemnda som må ta stilling til om det har funnet sted slike vesentlige endringer i barnets situasjon som tilsier at saken skal tas til ny behandling. (Ot.prp. nr. 76 (2005-2006) punkt 6.14). Barnevernstjenesten har ansvar for å legge frem et tilstrekkelig godt beslutningsgrunnlag for nemnda i sin forberedelse av saken. Se mer om dette i kapittel 3.

24.5.2 Det er kommunen som må fremme sak om tilbakeføring for barneverns- og helsenemnda

Sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse innledes ved at kommunen utarbeider en begjæring og sender denne til barneverns- og helsenemnda. Et krav fra foreldrene om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, må fremmes for barnevernstjenesten i kommunen. Kommunen skal forberede og sende saken til nemnda snarest mulig og senest innen tre måneder etter at kommunen mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder. Dette står i barnevernsloven § 14-8 tredje ledd. At det er behov for en sakkyndig utredning er normalt ikke nok til at det foreligger et særlig tilfelle som kan utvide fristen. Det er bare unntaksvis og når det er behov for særlig tidkrevende utredninger at fristen kan utvides til seks måneder. Barnevernstjenesten kan ikke avvise foreldrenes krav med den begrunnelse at det er gått mindre enn ett år siden saken sist ble avgjort.

24.5.3 Bortfall av vedtak om omsorgsovertakelse

Vedtak om omsorgsovertakelse faller automatisk bort når barnet fyller 18 år (jf. barnevernsloven § 1-2, og når det blir gitt adopsjonsbevilling. I disse tilfellene er det derfor ikke nødvendig at barneverns- og helsenemnda fatter vedtak om å oppheve et vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7.

Når det fattes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet og skal gi barnet forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten skal ta avgjørelser som har betydning for barnets dagligliv, og har også avgjørelsesmyndighet etter andre lover, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Det er fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, som utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten, innenfor de rammene som barnevernstjenesten fastsetter, jf. barnevernsloven § 5-4 andre ledd. Les mer om barnevernets beslutningskompetanse ved omsorgsovertakelse i kapittel 35.7

Som regel beholder barnets foreldre et begrenset foreldreansvar etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-4 tredje ledd. Barneverns- og helsenemnda kan vedta at foreldrene skal fratas foreldreansvaret dersom det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse og dersom det foreligger særlige grunner som tilsier at det er nødvendig for å ivareta barnet, jf. barnevernsloven § 5-8 første ledd. Det er barnevernstjenesten som må bringe dette spørsmålet inn for nemnda.

Foreldre som har foreldreansvar for barnet er part i sak om fratakelse av foreldreansvar, også selv om de ikke bor fast sammen med barnet. Les mer om partsbegrepet og hvem som er part i kapittel 6.

Vedtak om fratakelse av foreldreansvar fattes ofte i sammenheng med en sak om adopsjon, men kan også ha andre formål enn å åpne for adopsjon. Behovet kan for eksempel oppstå når foreldrenes utøvelse av foreldreansvaret skaper problemer for barnet, eller foreldrene nekter å fatte beslutninger som er nødvendige for å ivareta barnet.

Vedtak om fratakelse av foreldreansvar kan fattes samtidig med vedtak om omsorgsovertakelse, eller senere.

For at barneverns- og helsenemnda skal kunne fatte vedtak om fratakelse av foreldreansvar, er det et vilkår at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, jf. barnevernsloven § 5-8 første ledd. Det må foreligge særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet. Fratakelse av foreldreansvaret må også være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3. Dette innebærer at det må være bedre for barnet at det fattes vedtak om fratakelse av foreldreansvar enn at det bare fattes vedtak om omsorgsovertakelse. Videre må et vedtak om fratakelse av foreldreansvar være nødvendig. Dette følger av minste inngreps prinsipp og av nødvendighetskravet i barnevernsloven § 1-5 andre ledd og EMK artikkel 8.

Det må vurderes konkret i den enkelte sak om det er grunn til å fremme forslag om fratakelse av foreldreansvar. Særlige grunner kan for eksempel være der foreldrene ikke ønsker å utøve foreldreansvaret eller motsetter seg å ta nødvendige beslutninger om barnet. I denne type situasjoner bør det vurderes om det vil være tilstrekkelig å oppnevne en midlertidig verge for barnet. Det kan også være nødvendig å frata foreldreansvaret hvis barnet ikke skal ha samvær med foreldrene og lever på skjult adresse, og det derfor er behov for navneendring.

Ved fratakelse av foreldreansvaret mister foreldrene all beslutningsmyndighet overfor barnet, også i de spørsmål som gjelder de mest grunnleggende personlige forhold. Fordi tiltaket er så inngripende, gjelder det et skjerpet krav til begrunnelse i disse sakene. Det er viktig at begrunnelsen dokumenteres.

Etter vedtak om fratakelse av foreldreansvar står barnet uten verge. Det er barnevernstjenesten som må informere statsforvalteren at barnet står uten verge. Tidligere lå dette ansvaret til barneverns- og helsenemnda, men er nå lagt til barnevernstjenesten. Begrunnelsen for endringen er at barnevernstjenesten normalt har bedre forutsetninger til å gi statsforvalter relevant informasjon om vergespørsmålet. Det er også barnevernstjenesten som har ansvar for å følge opp barnet, og som har best kunnskap om barnets situasjon og behov.

Det er statsforvalteren som skal oppnevne ny verge for barnet etter reglene i vergemålsloven.

Selv om foreldreansvaret er fratatt foreldrene, plikter barnevernstjenesten i utgangspunktet å jobbe for at barnet skal bli tilbakeført til foreldrene. Det vil ikke være krav om å jobbe for tilbakeføring dersom gjenforeningsmålsetningen er forlatt, se kapittel 35.4. Vedtak om fratakelse av foreldresvar skal oppheves dersom det ikke lenger foreligger særlige grunner som tilsier at vedtaket er nødvendig for å ivareta barnet, jf. barnevernsloven § 5-9 første ledd. Avgjørelser om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar skal være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3.

Det løper en sperrefrist for behandling av ny sak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar, jf. barnevernsloven § 5-9 andre ledd, slik det også gjør for saker om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7 andre ledd.

Sperrefristen innebærer at sakens parter ikke kan kreve en sak om oppheving av et vedtak om fratakelse av foreldreansvar behandles av barneverns- og helsenemnda dersom en slik sak har vært behandlet av nemnda eller domstolen de siste tolv måneder.

Sperrefristen løper fra endelig eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Dersom privat part krever ny behandling for nemnda, men trekker saken før nemnda avsier vedtak, løper sperrefristen fra tidspunktet hvor saken heves. Dersom privat part krever rettslig overprøving av nemndas vedtak eller fremsetter anke over dom, men trekker saken før avgjørelse avsies, vil sperrefristen løpe fra hevingskjennelsen er rettskraftig. I de tilfellene hvor saken behandles ved samtaleprosess, vil sperrefristen regnes fra tidspunktet hvor det foreligger vedtak i saken. Dersom saken trekkes i forbindelse med samtaleprosess, løper sperrefristen fra tidspunktet hvor saken heves.

I utgangspunktet er det foreldrene selv som kan samtykke til at et barn kan adopteres bort, jf. adopsjonsloven § 10. Dette gjelder også i de tilfeller foreldrene er fratatt omsorgen for barnet etter barnevernsloven. Det er imidlertid gjort unntak fra dette i barnevernsloven § 5-10, der barneverns- og helsenemnda er gitt adgang til å fatte vedtak om tvangsadopsjon.

Les mer om adopsjon på bufdir.no.

26.1.1 Barnevernsloven

Etter å ha vedtatt omsorgsovertakelse, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om adopsjon dersom følgende vilkår i barnevernsloven § 5-10 er oppfylt:

• Det må regnes som sannsynlig at foreldrene varig ikke vil kunne gi barnet forsvarlig omsorg eller barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det kan føre til alvorlige problemer for barnet om det blir flyttet.
• Adopsjonssøkerne har vært fosterforeldre for barnet og har vist seg egnet til å oppdra barnet som sitt eget, og utøvd omsorgen for barnet på en god måte
• Vilkårene for å innvilge adopsjon etter adopsjonsloven må være oppfylt.
• Det foreligger særlig tungtveiende grunner som tilsier at adopsjon vil være til barnets beste.

At vilkårene i adopsjonsloven må være oppfylt betyr blant annet at:

• Kun ektefeller og samboere kan adoptere sammen. En søker som er gift, separert eller samboende kan bare adoptere sammen med ektefellen eller samboeren jf. adopsjonsloven § 6. Enslige kan adoptere dersom de har forutsetninger for å ha eneomsorgen for et barn, jf. adopsjonsloven § 7.
• Bare personer som har fylt 25 år, kan adoptere. En søker som har fylt 20 år, kan likevel adoptere hvis søkeren og barnet allerede er sterkt knyttet til hverandre, jf. adopsjonsloven § 8.
• Det er krav til barnets deltakelse og samtykke til adopsjon, jf. adopsjonsloven § 9. Barn som har fylt 12 år må samtykke til å bli adoptert.

Før barnet kan samtykke skal det gis informasjon om hva det innebærer å bli adoptert. Samtykket skal være skriftlig. Barneverns- og helsenemnda skal sørge for at samtykket foreligger før vedtak om adopsjon etter barnevernsloven § 5-10 første eller andre ledd fattes. Bufdir har utarbeidet et eget skjema for innhenting av barnets samtykke ved søknad om adopsjon. Skjemaet finner du her.

Også der foreldrene samtykker til adopsjon av barnet, må de nevnte vilkårene være oppfylt, jf. barnevernsloven § 5-10 andre ledd.

26.1.2 Kravet om særlig tungtveiende grunner

Adopsjon som barnevernstiltak skiller seg fra andre tiltak barnevernet kan iverksette, ved at tiltaket ikke er midlertidig og ikke kan endres. En adopsjon innebærer at de rettslige båndene mellom barnet og foreldre og øvrig familie brytes, og er et sterkt inngrep i barn og forelders rett til familieliv etter barnekonvensjonen og etter EMK artikkel 8. Menneskerettsdomstolen i Strasbourg har lagt til grunn at inngrep som bryter båndene med barnets familie bare kan iverksettes når det foreligger «very exceptional circumstances», som i norsk rettspraksis er omtalt som spesielle og sterke grunner.

Utgangspunktet er at en omsorgsovertakelse skal være midlertidig og at barnevernstjenesten skal arbeide for at barnet og foreldrene skal gjenforenes. I storkammeravgjørelsen HR2020-661-Savsnitt 146 og 147 uttaler Høyesterett at det er avgjørende at myndighetene gjør det de kan for å oppnå tilbakeføring, men at gjenforeningsmålsettingen kan oppgis i følgende tilfeller:

• der foreldrene er særlig uegnet
• hvis gjenforening kan skade barnets helse og utvikling
• når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening.

Vedtak om adopsjon må være godt begrunnet, og må bygge på et bredt og oppdatert beslutningsgrunnlag. Mulige alternative tiltak må være vurdert, og det må gjøres en grundig vurdering av hva som er det beste for barnet og hvordan barnets interesser er veid opp mot foreldrenes rett til familieliv. Ved vurderingen av hva som er barnets beste, må de langsiktige følgene av at barnet kan miste kontakten med foreldrene og slekten tas i betraktning, noe som er særlig aktuelt dersom barnet har en annen kulturbakgrunn.

Manglende bånd eller tilknytning mellom barnet og foreldrene vil i mange saker være et argument som taler for en adopsjon. Dette argumentet svekkes dersom den manglende tilknytningen skyldes at barnevernstjenesten ikke har oppfylt sin forpliktelse til å legge til rette for en tilbakeføring. Sagt på en annen måte, hvis myndighetene må bære hele eller deler av ansvaret for at foreldrene har mistet kontakten med barnet, kan ikke en manglende tilknytning brukes som et argument som støtter en adopsjon.

Kravet er tatt inn i lovbestemmelsen for å synliggjøre kravet som følger av rettspraksis og EMD.

Barnevernloven stenger ikke for at det kan fattes vedtak om adopsjon selv om et barn har sterk tilknytning til et annet land, for eksempel ved statsborgerskap. Barnets tilknytning til et annet land vil imidlertid være et sentralt moment i vurderingen av om adopsjon er nødvendig og til barnets beste, sett hen til blant annet barnets språk, kultur og religion. Det følger av adopsjonsloven § 45 at det i vurderingen av barnets beste skal legges vekt på om adopsjonen også vil bli anerkjent i et land som søkeren eller barnet har så sterk tilknytning til at det ville medføre betydelig ulempe for barnet dersom adopsjonen ikke blir anerkjent der. Barn med utenlandsk statsborgerskap som adopteres av en norsk statsborger blir statsborger ved adopsjonen dersom barnet er under 18 år på adopsjonstidspunktet.

Det bør ikke fremmes sak som adopsjon mot foreldrenes vilje når barnet og foreldrene ikke har permanent oppholdstillatelse eller varig oppholdsrett i Norge.

Når barnevernstjenesten fremmer saken for barneverns- og helsenemnda, skal adopsjonssøknaden fra fosterforeldrene følge med som vedlegg. Kravene til søknaden fremgår av forskrift om adopsjon § 3. Fosterforeldrene må benytte søknadsskjema fastsatt av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Søknad om adopsjon.

En adopsjonssøknad må i tillegg inneholde:

• fødselsattest eller kopi av gyldig pass
• adressehistorikk fra folkeregisteret
• egenerklæring om helse på et skjema fra Bufdir, egenerklæring om helse for adopsjonssøker
• legeerklæring på et skjema fra Bufdir, legeerklæring for adopsjonssøker
• uttømmende politiattest
• utskrift av det siste grunnlaget for skatt
• vigselsattest når søkerne er ektefeller
• utskrift fra folkeregisteret som dokumenterer statsborgerskap

Dokumentasjonen som skal ligge vedlagt adopsjonssøknaden skal være originaldokumenter som ikke er eldre enn seks måneder. Fødselsattest, vigselsattest og pass kan framlegges i kopi som er bekreftet av offentlig tjenesteperson eller advokat. Fødselsattesten og utskriften av det siste grunnlaget for skatt kan være eldre enn 6 måneder. Skjemaene kan lastes ned fra Bufdirs nettsider om adopsjon.

Barnevernstjenesten skal under saksforberedelsen varsle foreldrene om saken, jf. forvaltningsloven § 16. Forhåndsvarslet skal gi foreldrene informasjon om hva saken gjelder og ellers inneholde det som er nødvendig for at parten på forsvarlig måte skal kunne ivareta sine interesser. Les om forhåndsvarsel i kapittel 4.2.1. Barnevernstjenesten skal gi foreldrene informasjon om adopsjon, blant annet om de rettslige virkninger av en adopsjon.

Skjer adopsjonen med foreldrenes samtykke etter barnevernsloven § 5-10 andre ledd, må foreldre med del i foreldreansvaret for barnet samtykke til adopsjonen, jf. adopsjonsloven § 10 første ledd. Hvis en forelder med foreldreansvar er forsvunnet eller åpenbart ikke er i stand til å forstå hva et samtykke til adopsjon innebærer, er det tilstrekkelig at den andre forelderen samtykker. Er begge foreldrene forsvunnet eller uten samtykkekompetanse, må barnets oppnevnte verge samtykke til adopsjonen. Foreldre uten del i foreldreansvaret skal gis anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. adopsjonsloven § 10 fjerde ledd.

Skjer adopsjon mot foreldrenes vilje etter barnevernsloven § 5-10 første ledd, skal begge foreldrene få anledning til å uttale seg i forbindelse med adopsjonssaken jf. forvaltningsloven § 16 og adopsjonsloven § 10 fjerde ledd. Hvis andre enn foreldrene er oppnevnt som barnets verge, eller hvis barnets far eller mor selv har verge, skal barnevernstjenesten innhente uttalelse fra vergen i samsvar med adopsjonsloven § 10 femte ledd.

Barnevernstjenesten skal benytte skjemaene Bufdir har utarbeidet til dette, enten Erklæring ved søknad om adopsjon fra den som har foreldreansvaret for barnet eller Erklæring ved søknad om adopsjon fra barnets mor/far som ikke har del i foreldreansvaret.

Hvis en av foreldrene (eller begge) oppholder seg på ukjent adresse, må det gjøres forsøk på å lokalisere vedkommende. Hvis det ikke oppnås kontakt, må det dokumenteres i saken hva som er gjort for å finne foreldrene.

Se mer om adopsjon på bufdir.no. Her finner du også de aktuelle skjemaene.

Barnevernstjenesten skal ikke fremme en adopsjonssak for barnevernsbarneverns- og helsenemnda før en eventuell farskapssak er endelig avsluttet.

Det er viktig at barnets familierettslige identitet er avklart før en adopsjonssøknad behandles. Det sikrer at begge foreldrene får mulighet til å uttale seg om spørsmålet om adopsjon av barnet. Det sikrer også at barnet kan få opplysninger om sin bakgrunn og hvem de biologiske foreldre er, jf. adopsjonsloven § 39 og barnekonvensjonen artikkel 7.

Barneloven § 5 fastslår at det offentlige har ansvaret for å få fastsatt farskapet. Oppgaven er lagt til Arbeids- og Velferdsetaten (NAV). NAV skal opplyse barnets mor om barnets rett til å kjenne begge sine foreldre og om at hun har plikt til å oppgi hvem som kan være barnets far.

En farskapssak er avsluttet når den som er oppgitt som far har erkjent farskapet, vedtatt et farskapsforelegg, når farskapet er fastsatt ved rettskraftig dom eller når farskapssaken er henlagt med endelig virkning.

Når vedtaket om adopsjon etter barnevernsloven er rettskraftig, skal barnevernstjenesten oversende saken til det regionskontoret i Bufetat hvor fosterforeldrene er bosatt. Barnevernstjenesten må ha rutiner for dette.

Kommunen skal kun oversende de dokumentene som er nødvendige for at Bufetats region kan utstede adopsjonsbevillingen til fosterforeldrene. De aktuelle dokumentene er barneverns- og helsenemndas vedtak om adopsjon og eventuelt den rettskraftige avgjørelsen fattet av domstolen. I tillegg skal søknaden fra fosterforeldrene med vedlegg oversendes regionen.

Fosterhjemsgodtgjørelsen opphører fra det tidspunktet adopsjonen ble endelig eller rettskraftig. Det vil være datoen for når barneverns- og helsenemndas adopsjonsvedtak ikke lenger kan påklages, eventuelt datoen for når domstolens avgjørelse om adopsjon ikke lenger kan ankes.

Bufetat skal på bakgrunn av de oversendte dokumentene fra kommunen, kontrollere om det foreligger en endelig eller rettskraftig avgjørelse. Når adopsjonsavgjørelsen er endelig, skal Bufetat utstede adopsjonsbevillingen, jf. barnevernsloven § 5-10 tredje ledd og adopsjonsloven § 12 andre ledd.

Hvis Bufetat vurderer at vesentlige vilkår i adopsjonsloven ikke er oppfylt, har de ikke kompetanse til å vurdere hvilke rettsvirkninger feilen skal få eller kjenne vedtaket ugyldig. Bufetat bør i slike tilfeller gjøre barneverns- og helsenemnda oppmerksom på feilen i et eget brev. Brevet bør sendes i kopi til kommunen, som skal varsle partene i saken. Bufetat bør vente med å utstede adopsjonsbevilling til nemnda har tatt stilling til hvilke rettsvirkninger feilen skal få. Barneverns- og helsenemnda kan vurdere å omgjøre vedtaket etter forvaltningsloven § 35.

Bufetat skal datere bevillingen til det tidspunkt nemnda traff vedtaket, eventuelt tidspunktet for domstolens avgjørelse der det er domstolen som gir samtykke til adopsjon.

Dokumentene skal arkiveres i den enkelte region, slik at adoptivbarnet kan få opplysninger om sine biologiske foreldre, jf. adopsjonsloven § 39 første ledd.

Når Bufetat har utstedt adopsjonsbevillingen, skal adopsjonen registreres i det sentrale adopsjonsregisteret. Melding om adopsjonen skal sendes til folkeregisteret, jf. adopsjonsloven § 27.

Barneverns- og helsenemnda kan fastsette at det skal være kontakt mellom barnet og dets biologiske foreldre dersom noen av partene krever det og adoptivsøkerne samtykker til slik kontakt, jf. barnevernsloven § 5-11. Da besøkskontakt ble tatt inn i barnevernloven i 2010, ble det i forarbeidene lagt til grunn at besøkskontakt kun ville være aktuelt i et svært begrenset antall saker. Hvis en begrenset besøkskontakt etter adopsjonen er til barnets beste, skal nemnda vedta det og fastsette omfanget av kontakten. Formålet med å fastsette besøkskontakt er å gi barnet anledning til å ha en viss kontakt med de biologiske foreldrene og dermed få kunnskap om sitt opphav, samtidig som barnet får den stabilitet, sikkerhet og varighet i omsorgssituasjonen som en adopsjon gir.

Adgangen til å fatte vedtak om plassering i barnevernsinstitusjon av barn som har vist alvorlige atferdsvansker, uten at barnet eller de som har foreldreansvar samtykker, er regulert i barnevernsloven § 6-2.

Barnevernsloven § 6-1 regulerer vedtak om opphold i barnevernsinstitusjon av barn som har vist alvorlige atferdsvansker, etter samtykke fra barnet selv. Dersom barnet er under 15 år, kreves også samtykke fra de som har foreldreansvar.

Akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon av barn som har vist alvorlige atferdsvansker er regulert i barnevernsloven § 4-4.

I sak som gjelder tiltak for barn som har vist alvorlige atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, vil barnet alltid kunne opptre som part og gjøre partsrettigheter gjeldende, jf. barnevernsloven § 12-3. Les mer om barn som part i kapittel 6.3.

Barnevernstjenesten må i sin saksbehandling ivareta barnets rett til medvirkning på alle stadier i saken, jf. barnevernsloven § 1-4. Les om barnets rett til medvirkning punkt 2.4.2.

27.2.1 Barnevernstjenestens rolle ved vedtak om atferdstiltak

Vedtak om plassering etter § 6-2 kan fattes uten at barnet eller den som har foreldreansvar for barnet samtykker. Det er barneverns- og helsenemnda som har kompetanse til å fatte vedtak om slik tvangsplassering, jf. barnevernsloven § 6-2 første ledd.

Når barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for plassering etter § 6-2 er oppfylt, må saken legges frem for barneverns- og helsenemnda. Se kapittel 43 og 44.

Barnevernstjenesten har hovedansvaret for saksforberedelse og tilrettelegging av saken for barneverns- og helsenemnda. Barnevernstjenesten skal sørge for at det utarbeides et utkast til plan for tiltaket og oppfølgingen av barnet. Utkast til plan skal foreligge når nemnda behandler saken. Så snart som mulig etter at nemnda har truffet vedtak i saken, skal barnevernstjenesten ferdigstille planen. Se barnevernsloven § 8-4 fjerde ledd. Les mer om oppfølging av atferdstiltak i kapittel 37 og om oppfølging av barn på institusjon i kapittel 40. Når barneverns- og helsenemnda fatter vedtak etter § 6-2, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg og behandling. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket eller iverksette ytterligere tiltak for barnet, jf. § 8-4 første ledd. Barnevernstjenesten skal vurdere vedtaket på nytt senest når barnet har oppholdt seg i institusjonen i seks måneder, jf. § 6-2 tredje ledd.

Barnevernstjenesten kan la være å iverksette et vedtak om plassering etter § 6-2 dersom forholdene tilsier det. Hvis det skjer, skal de varsle barneverns- og helsenemnda om det. Hvis barnevernstjenesten ikke har iverksatt vedtaket innen seks uker, faller det bort, jf. barnevernsloven § 6-2 siste ledd.

27.2.2 Vilkår for plassering

Plassering i barnevernsinstitusjon uten samtykke regnes både etter internasjonal og norsk rett som frihetsberøvelse. Frihetsberøvelse er et alvorlig inngrep, og krever derfor hjemmel i nasjonal lov. EMK tillater frihetsberøvelse av barn i enkelte tilfeller, men det er en høy terskel og strenge vilkår for at et barn kan plasseres mot sin eller foreldrenes vilje. En frihetsberøvelse av barn er gyldig blant annet ved «oppdragerformål», jf. EMK art. 5.

27.2.2.1 Alvorlige atferdsvansker

Vilkårene for plassering uten samtykke i barnevernsinstitusjon er at barnet har vist alvorlige atferdsvansker ved «alvorlige eller gjentatte lovbrudd», «vedvarende problematisk bruk av rusmidler» eller «ved annen form for utpreget normløs atferd», jf. barnevernsloven § 6-2 første ledd. Det er en forutsetning for plassering at grunnvilkåret «alvorlige atferdsvansker», og minst ett eller flere av de nevnte tilleggsvilkårene er oppfylt.

27.2.2.2 Alvorlige eller gjentatte lovbrudd

«Alvorlige eller gjentatte lovbrudd» omfatter volds- og seksuallovbrudd av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier, ran og hærverk Prop 133L (2020-2021) punkt 12.1.4.2).

Les om barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd i Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd, kapittel 4.

27.2.2.3 Vedvarende problematisk bruk av rusmidler

«Vedvarende problematisk bruk av rusmidler» forutsetter at bruken har vært relativt omfattende både i tid og i omfang. Dette må blant annet vurderes i lys av hvor lenge barnet har brukt rusmidler, hvor ofte barnet bruker rusmidler og hva slags type rusmidler barnet bruker, samt barnets alder. Av betydning for vurderingen vil også være om bruken er eskalerende og ukritisk, og barnets tilknytning til rusmiljøer. Bestemmelsen omfatter bruk av både legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika (Prop. 133 L punkt. 12.1.4.2).

27.2.2.4 Ved annen form for utpreget normløs atferd

Kriteriet «ved annen form for utpreget normløs atferd» omfatter prostitusjon og manglende tilknytning til normalt livsmønster for barn i tilsvarende aldersgruppe. Det vil også kunne omfatte tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som blant annet kan gi seg utslag i en kombinasjon av rusbruk, kriminalitet, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesituasjoner. Et av disse livsmønstrene vil ikke nødvendigvis alene kvalifisere til plassering. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av barnets atferd. Atferden må være alvorlig og skadelig for å kunne kvalifisere til institusjonsplassering. (Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 12.1.4.2)

Innadvendte atferdsproblemer som først og fremst rammer den det gjelder, som selvskading og spiseforstyrrelser, omfattes ikke alene av vilkåret «alvorlige atferdsvansker». Barn med slike utfordringer, kan ha rett til helsehjelp fra helsetjenesten. Barnevernstjenesten vil imidlertid ha et ansvar for å bidra til kontaktetablering med helsetjenesten.

27.2.2.5 Nødvendighetskriteriet

For at barneverns- og helsenemnda skal kunne fatte vedtak om atferdstiltak, og barnevernstjenesten skal kunne gjennomføre atferdstiltaket, er det et vilkår at tiltaket er nødvendig, jf. EMK art 5. Før det blir gjort vedtak etter barnevernsloven § 6-2, skal barnevernstjenesten ha vurdert om barnets behov kan ivaretas ved hjelpetiltak etter barnevernslovens kapittel 3, eller om det er grunnlag for frivillig plassering etter § 6-1. Dette følger av § 6-2 femte ledd, nødvendighetskravet og minste inngreps prinsipp. Les om minste inngreps prinsipp i punkt 2.4.3.

27.2.2.6 Barnets beste

Det er også et vilkår for vedtak etter barnevernsloven § 6-2 at det er til det enkelte barns beste. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste. Les om barnets beste i punkt 2.4.1.

27.2.3 Krav til plasseringens innhold og varighet

27.2.3.1 Observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling

Når vilkårene etter § 6-2 første ledd er oppfylt, kan barnet plasseres for observasjon, undersøkelse eller korttidsbehandling i inntil fire uker.

Bestemmelsen gir ikke hjemmel for å utrede om barnet har alvorlige atferdsvansker. Forarbeidene forutsetter at plasseringen brukes til planlegging, med sikte på å finne et egnet opplegg for fortsatt behandling i og utenfor institusjon (Ot. prp.nr.44 (1991-1992) punkt 4.22.1).

Barneverns- og helsenemnda kan forlenge plasseringstiden med inntil fire nye uker, i nytt vedtak. Vedtak om forlengelse må foreligge før det første vedtaket utløper, og det innebærer at barnevernstjenesten har et kort tidsrom til å fremme forslag om forlengelse til nemnda.

27.2.3.2 Langvarig behandling

Dersom barnet har behov for mer langvarig behandling, kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om at barnet skal plasseres i institusjonen inntil 12 måneder. Behandlingsbehovet må ut fra en faglig vurdering fremstå som nærliggende eller sannsynlig.

I særlige tilfeller kan barneverns- og helsenemnda fatte vedtak om at oppholdet skal forlenges med inntil 12 nye måneder. Sak om forlengelse må være fremmet av barnevernstjenesten på et tidspunkt som gjør det mulig at saken blir behandlet av nemnda før det første vedtaket er utløpt. Forlengelse kan kun skje rent unntaksvis. Fra forarbeidene (Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 12.1.4.3) fremgår det at vedtak om forlengelse er begrenset til tilfeller der

• behandlingsopplegget har kommet i gang,
• barnet ser ut til å nyttiggjøre seg tilbudet, og
• planen med en forlengelse er å videreføre en etablert behandlingsprosess.

Barneverns- og helsenemnda må foreta en konkret vurdering av om forlengelse vil være forholdsmessig tiltak ovenfor det enkelte barnet, jf. EMK art 5.

Plasseringstiden etter § 6-2 første og andre ledd regnes fra vedtaket iverksettes, eventuelt fra vedtaksdato hvis vedtaket kan iverksettes umiddelbart. Plasseringstiden ved eventuelt opphold etter første ledd, skal ikke medregnes som en del av den totale plasseringstiden etter andre ledd. (Rt. 2011 s. 662)

27.2.4 Krav til institusjonen

Barnevernstjenesten må redegjøre for sitt syn på valg av plasseringssted for barnet i begjæringen om tiltak, jf. § 5-3 andre ledd. Barneverns- og helsenemnda kan bare fatte vedtak etter § 6-2 hvis den vurderer at institusjonen er faglig og materielt i stand til å gi det konkrete barnet forsvarlig hjelp, jf. § 6-2 fjerde ledd. Dette innebærer at vedtaket kun er gyldig for det institusjonstiltaket som omfattes av vedtaket. Barnet kan ikke flyttes til et annet institusjonstiltak eller avdeling med mindre det er uttrykkelig hjemlet i vedtaket. Hvis det er behov for å flytte barnet til en institusjon eller institusjonsavdeling som ikke er omfattet av nemndas vedtak, må barnevernstjenesten fremme ny sak etter § 6-2. Nemnda må da gjøre en ny samlet vurdering av barnets totale situasjon og behov for tiltak. Les mer om dette i tolkningsuttalelse om praksis rundt flytting av barn.

Det kan bare fattes vedtak om plassering i institusjoner som er godkjent av Barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter § 6-2. Det kan også benyttes institusjoner som faller inn under annet lovverk, for eksempel institusjoner innenfor psykisk helsevern eller institusjoner for rusmiddelmisbrukere etter helse- og omsorgstjenesteloven. (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) punkt 4.22)

27.2.5 Atferdstiltak etter fylte 18 år

Det er ikke adgang til å videreføre en plassering uten samtykke etter § 6-2, etter at ungdommen har fylt 18 år. I de tilfeller en behandling i barnevernsinstitusjon fungerer godt og ønskes videreført av ungdom som fyller 18 år, kan ungdommen samtykke til fortsatt behandling i institusjon, jf. § 3-6.

27.2.6 Forholdet til omsorgsovertakelse

Vedtak etter § 6-2 regnes ikke som en omsorgsovertakelse, men innebærer at omsorgen utøves av andre enn foreldrene så lenge plasseringen varer.

Hvis vilkårene for atferdstiltak er oppfylt, kan plassering etter barnevernsloven §§ 6-1 og 6-2 være aktuelt for barn som allerede er under barnevernets omsorg eller samtidig som det fattes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1. Det er viktig at barn som er under barnevernets omsorg, og som oppfyller vilkårene etter §§ 6-1 eller 6-2 og dermed trenger et tilbud utover ren omsorg, plasseres i atferdstiltak.

Er barn som har vist alvorlige atferdsvansker kan samtykke til opphold på institusjon etter § 6-1. En forutsetning for opphold etter § 6-1 er at barnet har vist alvorlige atferdsvansker ved «alvorlige eller gjentatte lovbrudd», «vedvarende problematisk bruk av rusmidler» eller «ved annen form for utpreget normløs atferd». Barnet kan bare få tilbud om plass på institusjon som er godkjent av Barne-, ungdoms- og familieetaten til å ta imot barn på grunnlag av vedtak etter § 6-1.

27.3.1 Krav til samtykke

Hvis barnet har fylt 15 år, er det tilstrekkelig at kun barnet samtykker. For barn under 15 år må de som har foreldreansvar samtykke i tillegg til barnet. Oppholdet kan ikke gjennomføres på grunnlag av samtykke fra de som har foreldreansvar alene, dersom barnet ikke samtykker.

Samtykket skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykket gis må barnevernstjenesten gjennomgå hva samtykket omfatter og hva en plassering i atferdstiltak innebærer, slik at barnet og de som har foreldreansvar forstår hva det samtykkes til. Barnet må gjøres kjent med at samtykket kan trekkes tilbake, med de begrensninger som kan følge dersom institusjonen har satt vilkår om at barnet kan holdes tilbake etter § 6-1 andre ledd.

Drøfting og avklaring av formål med og forutsetning for oppholdet, er en vesentlig forutsetning for at samtykket skal være reelt. Barnets og eventuelt foreldrenes samtykke må også omfatte tiltaksplanen, jf. barnevernsloven § 8-4 tredje ledd. Det samme gjelder eventuelle endringer i tiltaksplanen.

27.3.2 Tilbakehold når samtykket trekkes tilbake

Institusjonen kan sette som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker regnet fra barnet har flyttet inn. Dersom oppholdet er ment å gi behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i inntil tre uker etter at samtykket er trukket tilbake, jf. § 6-1 andre ledd.

Det er ikke tilstrekkelig at barnet utviser passivitet, motvilje og lite samarbeidsvilje for at samtykket skal anses trukket tilbake.

Hvis barnet rømmer, og blir brakt tilbake innen tre uker, kan barnet holdes tilbake i tre uker fra tidspunktet det ble brakt tilbake til institusjonen, jf. § 6-1 tredje ledd.

Tilbakeholdsretten er kun gyldig dersom institusjonen har gjort vilkårene gjeldene for barnet og den med foreldreansvar på tidspunktet for inntaket, jf. § 6-1 første ledd siste setning. Eventuelle vilkår om tilbakeholdsrett bør fremgå uttrykkelig av samtykkeerklæringen.

Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan fatte akuttvedtak om plassering i institusjon av barn som har vist alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernsloven § 4-4. Vedtak kan bare fattes dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende. Dette omtales nærmere i kapittel 22 om akuttvedtak.

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om plassering i institusjon hvis politiets vurderinger og øvrige opplysninger tilsier at det er nærliggende og alvorlige fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel, jf. barnevernsloven § 6-6 første ledd. Formålet med en slik plassering er å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg.

Barneverns- og helsenemnda kan fatte vedtak om slik plassering i inntil seks uker, jf. barnevernsloven § 6-6 tredje ledd. Nemnda kan fatte nye vedtak om forlengelse i inntil seks nye uker av gangen, men samlet plasseringstid kan ikke overstige seks måneder.

Hvis det er nødvendig for å hindre at barnet får kontakt med personer som det er fare for kan utnytte det til menneskehandel, kan det i vedtaket fastsettes beskyttelsestiltak som kan innskrenke barnets adgang til å:

• motta besøk,
• kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr,
• bevege seg fritt utenfor institusjonsområdet.

Beskyttelsestiltakene kan også omfatte begrensninger for hvem som skal vite hvor barnet er. Beskyttelsestiltakene kan ikke fastsette begrensninger som hindrer barnet i å ha kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende.

Mindreårige ofre for menneskehandel – veileder for barnevernet omtaler hvordan ansatte i kommunal barnevernstjeneste skal identifisere og gi oppfølging til antatte mindreårige ofre for menneskehandel.

27.5.1 Midlertidig vedtak ved akutt fare for utnyttelse til menneskehandel

Hvis det er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at det kan bli det, kan barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten fatte akuttvedtak om å plassere barnet i institusjon, jf. § 4-5 første ledd. Akuttvedtak kan bare treffes når det er nødvendig for å beskytte barnet. Nærmere omtale av dette i kapittel 22 om akuttvedtak.

Når en ungdom samtykker skal barnevernstjenesten videreføre igangsatte tiltak, eller erstatte disse med nye tiltak for ungdommer som har fylt 18 år, jf. barnevernsloven §§ 1-2 første ledd og 3-6. Tiltak kan gis frem til ungdommen fyller 25 år.

At tiltaket «skal» videreføres eller erstattes dersom vilkårene ellers er oppfylt, innebærer en plikt for barnevernstjenesten til å tilby ettervernstiltak, og en tilsvarende rett for ungdommen til ettervern jf. barnevernsloven § 1-6.

Tiltak etter loven kan også gis selv om ungdommen i en periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernet.

Avgjørelser om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre er enkeltvedtak som kan påklages.

Formålet med ettervern er å ivareta ungdommer som fortsatt trenger bistand og støtte etter nådd myndighetsalder. Ettervernet skal bidra til at ungdom med barnevernserfaring får nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse.

Det er et vilkår for ettervern at ungdommen har hatt tiltak fra barnevernet før fylte 18 år. Dette gjelder både hjelpetiltak, omsorgstiltak eller atferdstiltak. Det er også et grunnvilkår at ungdommen selv samtykker.

Det er videre et vilkår at ungdommen har behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet. Det skal tas utgangspunkt i at en ungdoms behov for fortsatt hjelp og støtte, vanligvis vil ha sammenheng med det tidligere behovet for tiltak fra barnevernet. Det må imidlertid foretas en konkret vurdering, se punkt 28.4

Vilkåret om at det er ungdommens behov som er avgjørende for retten til ettervern, innebærer at barnevernstjenesten har ikke anledning til å stille vilkår for å motta ettervern, og avslutte tiltakene dersom ungdommen ikke innfrir disse vilkårene.

Ettervern kan være svært viktig for ungdommens muligheter for en god fremtid, og spørsmålet om ettervern skal tas opp til drøfting i god tid før ungdommen fyller 18 år. Dette for å skape forutsigbarhet og nødvendig dialog om temaet så tidlig som mulig, og gi grunnlag for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak. Overgangen mellom ungdom og voksen kan være en sårbar fase, og barnevernstjenesten plikter å tilrettelegge best mulig ut fra ungdommens forutsetninger og behov.

Barnevernstjenesten skal kontakte alle som mottar barnevernstiltak i god tid før ungdommen fyller 18 år, for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak. Hva som er «god tid før» må vurderes konkret, og vil avhenge av hva slags tiltak det er aktuelt å videreføre, erstatte eller iverksette.

Når barnevernstjenesten kontakter ungdommen for vurdering av ettervern, er det viktig at dialogen også omfatter generell informasjon om hva ettervern er.

Barnevernstjenesten skal ta utgangspunkt i at en ungdoms behov for fortsatt hjelp og støtte, vanligvis vil ha sammenheng med det tidligere behovet for tiltak fra barnevernet. Dersom hjelpebehovet primært har andre årsaker, vil det ikke være barnevernstjenesten som har plikt til å ivareta ungdommens hjelpebehov. I ettervernsfasen vil spørsmålet om barnevernstjenestens ansvar i større grad måtte vurderes opp mot hvilken type tiltak barnet har behov for og om det er hjelp fra barnevernet, og ikke andre hjelpeinstanser, som ungdommen trenger. Det er dette formuleringen «behov for hjelp fra barnevernet» er ment å gi uttrykk for. En viktig oppgave for barnevernstjenesten i ettervernsarbeidet vil ofte være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder også ved avslutning av ettervern. Det vises her til barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre instanser, jf. § 15-8 og barnevernstjenestens oppfølgingsansvar jf. § 8-5. Se også punkt 28.9.

Barnevernsloven § 3-6 første ledd annet punktum presiserer at tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Det innebærer at det ikke er krav om kontinuitet i tiltak. Ungdommen kan avslå tilbud om ettervern, og siden ombestemme seg og søke på nytt. Perioden med avbrudd kan være både før og etter fylte 18 år. Det er ingen tidsfrist for når eller hvor lenge etter forrige tiltak ungdommen kan søke om ettervernstiltak. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil likevel være en del av vurderingsgrunnlaget når barnevernstjenesten skal vurdere om vilkårene for ettervern er oppfylt. Jo lengre tid som har gått fra kontakten med barnevernet opphørte, desto mindre naturlig vil det være å etablere barnevernstiltak på nytt. Dette gjelder særlig hvis tiltakene før fylte 18 år var lite omfattende. Samtidig må det ikke brukes mot en ungdom at vedkommende ønsket å prøve seg på egenhånd. Behovet for tiltak må avgjøres konkret ut fra omstendighetene i den enkelte sak.

Retten til nødvendige barnevernstiltak, jf. § 1-6 gjelder også tiltak etter 18 år. Det er presisert i forarbeidene til bestemmelsen at den også gjelder rett til ettervernstiltak.

Avgjørelse om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre, er enkeltvedtak. Kravene til begrunnelse av vedtak står i barnevernsloven § 12-5. Denne bestemmelsen stiller krav om at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets mening og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Siden dette dreier seg om vedtak til ungdom over 18 år, er det ungdommens behov og synspunkter som skal beskrives. Det må videre fremgå av begrunnelsen hvordan det er vurdert at tiltaket bidrar til å møte ungdommens behov for hjelp til å lette overgangen til voksenlivet.

Kravene til begrunnelse gjelder både der tiltak videreføres, erstattes eller opphører, jf. barnevernsloven § 3-6 andre ledd annet punktum. Dette innebærer at vedtaket også skal begrunnes dersom ungdommen ikke ønsker å videreføre eller erstatte tidligere barnevernstiltak.

Avgjørelsen er et enkeltvedtak som kan påklages av ungdommen til statsforvalteren.

Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar hjelpetiltak etter at de har fylt 18 år. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om tiltaket bør opphøre. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for tiltakene og oppfølgingen av ungdom. Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen skal endres dersom ungdommens behov tilsier det.

Dette følger av barnevernsloven § 8-5.

Les mer om dette i kapittel 38 om oppfølging av hjelpetiltak til ungdom over 18 år.

Det er den kommunen som har iverksatt tiltak etter barnevernsloven før ungdommen fylte 18 år som er ansvarlig for eventuelt å opprettholde disse tiltakene eller erstatte dem med andre tiltak. Hvis en ungdom i aldersgruppen 18–25 år som har tiltak etter barnevernsloven flytter til en annen kommune, vil det i utgangspunktet være fraflyttingskommunen som er ansvarlig for å opprettholde tiltakene. Dette gjelder uavhengig av om ungdommen har vært under barnevernets omsorg eller om vedkommende kun har hatt hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-1.

Barnevernet har et omsorgsperspektiv i sin oppfølging, og vil i større grad enn andre tjenester kunne ivareta ungdommens utviklings- og omsorgsbehov. Formålet med ettervern, som er å gi ungdommen hjelp til å håndtere overgangen til voksenlivet, gir veiledning for hvilke tiltak som skal iverksettes. Mange ungdommer med barnevernserfaring har et mer sårbart familienettverk enn ungdommer flest og kan ha behov for hjelp, støtte og veiledning som andre ungdommer får fra foreldre og nettverk. Kjernen i ettervernstilbudet handler derfor om å gi støtte, råd og veiledning. Noen ungdommer vil kunne ha behov for å fortsette å bo i et barnevernstiltak, for eksempel et fosterhjem etter fylte 18 år, eller få støtte til å bo på egenhånd. Også ungdom som har flyttet hjem til foreldrene, kan være i en vanskelig livssituasjon på grunn av tidligere behov for barnevernstiltak, for eksempel kan det være behov for å hjelpe ungdommen med å avklare relasjonen til foreldrene.

Et vedtak om omsorgsovertakelse er et inngrep i foreldreansvaret og vedtaket opphører derfor automatisk når barnet fyller 18 år. Videreføring av fosterhjemstiltak er mulig når det vurderes som til ungdommens beste og det foreligger samtykke fra ungdommen.

Bufetat har et økonomisk ansvar for barn under 20 år og dekker derfor utgifter til institusjonstiltak hvis kostnaden overstiger kommunens egenandel. Hvis det vurderes som ungdommens beste at tiltaket videreføres utover fylte 20 år, kan tiltaket videreføres. Bufetat har da ikke lenger det økonomiske ansvaret og kommunen må dekke utgiftene selv, jf. barnevernsloven § 16-5. Les mer i tolkningsuttalelse om statens ansvar for ettervern.

Når det gjelder videreføring av opphold i institusjon som ettervernstiltak, må det foretas en vurdering av om vilkårene for ettervern er oppfylt. Departementet har lagt til grunn at det ikke vil være i tråd med ettervernets formål at det iverksettes opptrapping av barneverntiltak etter at barnet har nådd myndighetsalder (Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet 22. mai 2012). Et nytt institusjonsopphold med formål om å behandle alvorlige atferdsvansker må anses som et opptrappingstiltak. Det er derfor ikke adgang til å etablere institusjonsopphold med hjemmel i barnevernloven [barnevernsloven] §§ 3-6, jf. 6-1, som nytt ettervernstiltak. Les mer om dette i tolkningsuttalelsen- Institusjonsopphold som ettervernstiltak.

Ungdom med erfaring fra barnevernet vil ofte ha behov for hjelp fra ulike instanser. Et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten, NAV, helse- og/eller skolesektoren vil ofte være nødvendig for å kunne gi helhetlig hjelp og oppfølging. For eksempel vil NAV-kontoret gi arbeidsrettet oppfølging og eventuelt dekke ungdommens utgifter til husleie, mens barnevernstjenesten kan gi tiltak som oppfølging av miljøarbeider, eller råd og veiledning. I mange tilfeller vil det fortsatt være behov for at barnevernstjenesten er inne i saken selv om ungdommen mottar tiltak fra andre tjenester. Det kan være av stor betydning at saksbehandler i barnevernstjenesten fortsatt følger opp ungdommen. Barnevernstjenesten vil kunne tilby tiltak som ungdommen har behov for, og som ikke andre tjenester har ansvar for. Les om samarbeid mellom barnevernstjenesten og Nav- kontoret i veilederen: Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret

Det vil i mange tilfeller være en viktig oppgave for barnevernstjenesten å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder også når ungdom ikke ønsker videre tiltak fra barnevernstjenesten, og ved avslutning av ettervern, for å sikre en god overgang fra barnevernet til andre hjelpeinstanser.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, jf. barnevernsloven § 15-8. Samarbeidsplikten gjelder også når ungdom mottar ettervernstiltak. Hvis tiltak ikke skal opprettholdes etter fylte 18 år, må barnverntjenesten i samråd med ungdommen undersøke om det er behov for tiltak eller tjenester som ligger under andre lover. Hvis ungdommen ønsker det, må barnevernstjenesten informere øvrige tjenester om ungdommens behov og eventuelt bistå med å finne frem til aktuelle tiltak. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenester i kapittel 47.

Se også Rundskriv Q-13/2011, Tiltak etter barnevernloven for ungdom over 18 år, fastsatt av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet 22. juni 2011.

Hvis ungdommen selv ikke ønsker tiltak fra barnevernstjenesten etter fylte 18 år, skal ungdommen bli gjort oppmerksom på at han eller hun kan ombestemme seg, og at tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Det innebærer at det ikke er krav om kontinuitet i tiltak. Ungdommen kan avslå tilbud om ettervern, og siden ombestemme seg og søke på nytt. Perioden med avbrudd kan være både før og etter fylte 18 år. Det er ingen tidsfrist for når eller hvor lenge etter forrige tiltak ungdommen kan søke om ettervernstiltak. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil likevel være en del av vurderingsgrunnlaget når barnevernstjenesten skal vurdere om vilkårene for ettervern er oppfylt.

Barnevernstjenesten bør forsøke å få til en avtale om at det skal opprettholdes kontakt også med dem som ikke ønsker videre tiltak. Ungdom som har takket nei til tiltak bør under enhver omstendighet kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de nå likevel ønsker å motta tiltak.

Barnevernstjenesten har ansvaret for å iverksette vedtak som er fattet av barneverns- og helsenemnda og avgjørelser truffet av en domstol. Vedtaket eller dommen iverksettes ved at barnet plasseres eller tiltaket som pålegges settes inn slik som barneverns- og helsenemnda eller domstolen har bestemt.

Hvis barnet ikke kan plasseres som forutsatt i vedtak eller dom, må saken fremlegges for barneverns- og helsenemnda eller domstolen på nytt, jf. barnevernsloven § 5-3 andre ledd.

Et vedtak om omsorgsovertakelse skal settes i verk så snart som mulig og senest innen seks uker, jf. barnevernsloven § 5-2. Bestemmelsen pålegger barnevernstjenesten en iverksettelsesplikt. Vedtaket kan iverksettes straks det er fattet. Det er ikke nødvendig å vente til fristen for å ta ut søksmål er ute. Dette følger forutsetningsvis av forvaltningsloven § 42.

Hvis en domstol treffer avgjørelse om omsorgsovertakelse, vil dommen om omsorgsovertakelse ha foregrepet rettskraft. Det vil si at avgjørelsen kan iverksettes straks den er avgjort. Dette følger av tidligere rettsavgjørelser (se særlig avsnitt 34 og 35). Hvis en slik dom ikke skal ha foregrepet rettskraft, må det uttrykkelig fastsettes av retten. Fristen for iverksettelse vil også for en slik dom være seks uker i samsvar med regelen i § 5-2.

Hvis vedtaket eller dommen ikke er iverksatt innen seksukersfristen, faller det bort. Vedtaket eller dommen faller bort selv om årsaken for at vedtaket ikke er iverksatt, ikke kan lastes barnevernstjenesten. Dette er forutsatt i forarbeidene (Ot.prp. nr. 44 (1991-92) punkt 4.13. )

29.1.1 Fristforlengelse

Forutsatt at barnevernstjenesten ber om det, kan barneverns- og helsenemndas leder forlenge fristen når særlige grunner tilsier det, jf. barnevernsloven § 5-2 første ledd siste punktum. Det kan for eksempel være når barnet holdes skjult av foreldrene for å hindre iverksettelse, og barnevernstjenesten ikke kjenner barnets tilholdssted. Det må legges til grunn at fristen må forlenges før den er utløpt. Kompetansen til å treffe beslutning om å forlenge fristen for iverksettelse ligger barneverns- og helsenemnda, også når avgjørelsen om omsorgsovertakelse er truffet av domstolen. (Prop. 133 L (2020-2021) kap. 25)

Hvis vedtaket bortfaller fordi det ikke er iverksatt innen fristen, og fristen ikke er forlenget, må saken fremmes på nytt for nemnda hvis barnevernstjenesten mener at det skal treffes vedtak om omsorgsovertakelse.

29.1.2 Når er vedtaket iverksatt?

Vedtaket er iverksatt når barnevernstjenesten har «kontroll» over barnet selv om barnet ennå ikke er plassert slik vedtaket forutsetter, jf. Rt. 1998 s. 1835. Et eksempel er at barnet i en overgangsperiode bor dels hos foreldrene og dels hos fosterforeldre eller på institusjon. Se NOU 1985:18 pkt. 11.6. Et annet eksempel er at barnet plasseres midlertidig i beredskapshjem eller på institusjon i påvente av endelig plassering, for eksempel i fosterhjem. Et vedtak om omsorgsovertakelse anses iverksatt også i slike tilfeller, selv om endelig plassering ikke har skjedd innen seksukersfristen. Dette ble fastslått av Høyesteretts kjæremålsutvalg i en kjennelse inntatt i Rt. 1998 s. 1835. Det samme standpunkt ble også lagt til grunn i forarbeidene (se Ot.prp.nr. 61 (1997-1998) punkt 2.5.)

Hvis barnet er midlertidig plassert med hjemmel i barnevernsloven §§ 4-2 eller 4-4 på tidspunktet for barneverns- og helsenemndas vedtak, anses vedtaket som iverksatt. Vedtaket er iverksatt når det offentlige rent faktisk har omsorgen for barnet, selv om nemnda ikke har tatt stilling til spørsmålet om endelig plassering. Nemndas vedtak vil i en slik situasjon ikke falle bort etter seks uker.

29.1.3 Utvidet frist i barnebortføringssaker

Hvis et vedtak eller en dom om omsorgsovertakelse etter § 5-1 ikke er mulig å iverksette fordi foreldrene eller andre har bortført barnet, vil vedtaket om omsorgsovertakelse gjelde for ett år fra vedtakstidspunktet. Dette følger av § 5-2 andre ledd. Les om barnebortføringssaker i kapittel 54.

Fristforlengelsen følger direkte av loven og krever ingen beslutning fra barneverns- og helsenemnda. Det kreves imidlertid at barnevernstjenesten har varslet politiet, har sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1980 eller har sendt en anmodning om å få vedtaket anerkjent eller fullbyrdet til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.

Barneverns- og helsenemndas leder kan forlenge fristen for iverksettelse av vedtaket ytterligere. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller henvende seg til nemnda før ettårsfristen er gått ut, eventuelt før en tidligere avgjørelse om fristforlengelse er gått ut, slik at vedtaket ikke faller bort. Det er ingen begrensning i for hvor lenge eller hvor mange ganger fristen for iverksetting kan forlenges.

Et vedtak eller en dom om atferdstiltak etter § 6-2 faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker. Dette følger av § 6-2 sjette ledd. Seksukersfristen er absolutt. Det er ikke som ved vedtak om omsorgsovertakelse adgang til å forlenge fristen.

Barnevernstjenesten kan la være å sette vedtaket i verk om forholdene tilsier det. Lovens ordlyd «om forholdene tilsier det» gir barnevernstjenesten stort rom for å revurdere situasjonen og la være å sette vedtaket ut i livet. Dersom barnevernstjenesten ikke iverksetter vedtaket, skal barneverns- og helsenemnda varsles om dette.

Tilsvarende gjelder for nemndas vedtak om plassering i institusjon grunnet fare for menneskehandel, jf. barnevernsloven § 6-6 femte ledd.

Vedtak etter barnevernsloven § 6-2 regnes som iverksatt fra det tidspunktet barnet rent faktisk blir plassert i institusjonen som er navngitt i barneverns- og helsenemndas vedtak. Unntaksvis kan vedtak regnes som iverksatt også selv om barnet rent faktisk ikke er plassert, hvis barnet har unndratt seg faktisk plassering og barnevernstjenesten aktivt har iverksatt tiltak med sikte på faktisk plassering.

Les mer om når vedtak anses iverksatt i Bufdirs tolkningsuttalelse.

Ved vedtak om adopsjon etter barnevernsloven § 5-10, iverksettes vedtaket ved at barnevernstjenesten sender sakens dokumenter til Bufetat, som utsteder adopsjonsbevillingen. Se punkt 26.6.

Iverksettelsesfristen løper fra vedtakstidspunktet, det vil si fra tidspunktet nemndsvedtaket eller dommen er datert.

29.5.1 Vilkår for bruk av politibistand

Hvis det er nødvendig for å sikre barnet nødvendig hjelp, omsorg og trygge oppvekstsvilkår, kan barnevernstjenestens leder kreve at politiet bistår ved fullbyrdelse av vedtak etter barnevernsloven §§ 3-7, 3-8, 4-2, 4-3, 4-4, 4-5, 5-1, 5-5, 6-2 og 6-6.Dette følger av barnevernsloven § 12-10.

Bestemmelsen gir en uttømmende oppregning av hvilke vedtak som kan gjennomføres med bistand fra politiet. Dette gjelder i hovedsak alle tvangsvedtak, både de vedtak som treffes av barneverns- og helsenemnda, og de som treffes av barnevernstjenesten.

Det er gjort ett unntak fra fullbyrdelse av tvangsvedtak med bistand fra politiet. Barneverns- og helsenemndas vedtak om pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4 kan ikke gjennomføres med politibistand. I forarbeidene er det vist til at dette er tiltak som for å kunne fungere i størst mulig grad må skje i forståelse med familien, og at en gjennomføring av slike tiltak derfor vil kunne føre til større skade enn hjelp hvis de gjennomføres med tvang.

Adgangen til å kreve politibistand ved gjennomføring av vedtak, omfatter også adgang til å kreve bistand fra politiet for å bringe barnet tilbake, hvis barnet urettmessig blir flyttet eller selv rømmer etter at vedtaket er iverksatt. Det kommer frem av forarbeidene (Ot.prp. nr. 71 (1993-94) punkt 3).

Bestemmelsen om politibistand innebærer at barnevernstjenesten, i de tilfeller barnets foreldre eller foresatte motsetter seg gjennomføring av en undersøkelse eller et tvangsvedtak, kan anmode politiet om bistand. Politiet kan ikke nekte å yte bistand, jf. lovens ordlyd «kreve bistand».

Bruk av politi er et svært dramatisk virkemiddel og bør derfor bare benyttes i unntakstilfeller og det er viktig at barnevernstjenesten gjør grundige vurderinger før muligheten benyttes. Om politibistand er nødvendig og til barnets beste må vurderes konkret for det enkelte barn ut fra forholdene i den enkelte sak. Har barnevernstjenesten kunnskap som tilsier at barnet er spesielt sårbart vil det være et moment som står sentralt i vurderingen.

29.5.2 Kompetanse til å beslutte politibistand

Det er bare barnevernstjenestens leder som kan treffe beslutning om bruk av politibistand.

29.5.3 Gjennomføring av politibistand

Det vil være opp til politiet i det enkelte tilfellet å vurdere på hvilken måte bistanden skal gis. Det følger av lovens forarbeider. Politibistand skal gjennomføres på en forsvarlig måte og til det beste for barnet, jf. barnevernsloven §§ 1-7 og 1-3, og barnevernstjenesten må alltid være med som ansvarlig for gjennomføringen av tiltaket. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten må ha en tett dialog med politiet om hvordan de kan bistå slik at plasseringen blir minst mulig belastende for barnet.

Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

Politiet er selv ansvarlig for å dekke egne utgifter når de bistår barnevernstjenesten etter barnevernsloven §12-10.

29.5.4 Dokumentasjonskrav ved bruk av politibistand

En avgjørelse om å kreve politibistand er ikke et enkeltvedtak. Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier imidlertid at barneverntjenestens vurderinger av nødvendigheten av å benytte politibistand skal dokumenteres. Les mer om barnevernstjenestens dokumentasjonsplikt i kapittel 5.1.

29.5.5 Barnets rett til medvirkning

Barns rett til medvirkning gjelder alle faser i en barnevernssak etter barnevernsloven § 1-4 og skal følgelig også ivaretas i den grad det er mulig når barnevernstjenesten vurderer om det er nødvendig å be om bistand fra politiet. Les mer om barnets rett til medvirkning i punkt 2.4.2

For barn under 16 år har foreldrene eller andre med foreldreansvaret som hovedregel rett til å samtykke til helsehjelp, og avgjøre spørsmål om medisinsk behandling og undersøkelse på barnets vegne, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4.

Hvis det er grunn til å tro at et barn lider av en livstruende eller annen alvorlig sykdom eller skade, og hvis foreldrene ikke sørger for at barnet kommer til undersøkelse eller behandling, kan barneverns- og helsenemnda vedta at barnet med bistand fra barnevernstjenesten skal undersøkes av lege, eller bringes til sykehus for å bli undersøkt. Dette følger av barnevernsloven § 3-7. Det er imidlertid ikke adgang for barnevernstjenesten til å fatte hastevedtak etter barnevernsloven § 3-7. Bestemmelsen kan derfor ikke anvendes i akuttsaker, se Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) kapittel 4.9, hvor det fremgår at ved akuttsituasjoner må det vurderes etter nødrettsbetraktninger. Nødrett må kunne anvendes av både helsepersonell og barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten har plikt til sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1. Det medfører at dersom et barn har behov for helsehjelp, og barnets foreldre ikke sørger for at barnet får dette, har barnevernstjenesten et ansvar for at barnet kommer til undersøkelse eller medisinsk behandling. Dette gjelder både barnets psykiske helse, somatiske helse og tannhelse.

Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernsloven §§ 4-2 eller 5-1, har barnevernstjenesten rett til å samtykke til helsehjelp, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd. Hvis barnet har behov for helsehjelp, både psykisk-, somatisk- eller tannhelsehjelp, har barnevernstjenesten ansvar for å sikre at barnet kommer i kontakt med fastlegen eller tannlege, slik at helsetjenestene kan gi barnet forsvarlig helsehjelp. Se barnevernsloven kapittel 8 om oppfølging av barn etter omsorgsovertakelse.

På enkelte områder er det utviklet egne ordninger/prosesser for å sikre at barnet får hjelp fra de nødvendige tjenestene.

Det nasjonale forløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste, den fylkeskommunale tannhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Forløpet gir også råd til hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet.

Formålet med nasjonalt forløp for barnevern er å bidra til at barn i barnevernet blir kartlagt og utredet for psykiske og somatiske helseplager, tann og munnhelseproblemer, samt seksuelle helseproblemer og rusproblemer, slik at de sikres nødvendig helsehjelp når de har behov for det, i kombinasjon med riktig tiltak fra barnevernet. Forløpet skal bidra til en helhetlig ivaretakelse av barnets helsebehov.

Nasjonalt forløp for barnevern skal ivareta medvirkning og informasjon til barn og deres familier. Barnets medvirkning i forløpet bidrar til at tjenestene får en bedre forståelse av bakenforliggende årsaker til eventuelle helseproblemer, og bidrar til mer målrettet og tilpasset hjelp.

Nasjonalt forløp starter når kriterier for å starte forløpet er oppfylt. Les om det nasjonale forløpet her.

Det er utarbeidet rundskriv om samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste.

Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter barnevernstjenesten og psykiske helsetjenester har for å samarbeide til beste for barn og unge. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og plikt til å samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Hvis barnevernstjenesten har besluttet å fremme sak for barneverns- og helsenemnda eller nemnda har truffet vedtak om plassering utenfor hjemmet etter §§ 5-1 eller 6-2, eller ved vedtak om frivillig plassering etter §§ 3-2 eller 6-1, kan Bufetat tilby barnevernstjenesten tverrfaglig helsekartlegging. Dette følger av barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav d.

Stortinget har også bestemt at barnevernstjenesten skal ha plikt til å be om helsekartlegging av barn i samme målgruppe, med mindre det er åpenbart at helsekartlegging er unødvendig, jf. barnevernsloven § 2-6 (ikke trådt i kraft).

Barnevernstjenesten må innhente nødvendig samtykke fra barnet eller foreldrene før de ber Bufetat om tverrfaglig helsekartlegging. Tverrfaglig helsekartlegging skal ikke gjennomføres hvis barnet motsetter seg det. Det gjelder uavhengig av hvem som må samtykke til kartleggingen.

Det varierer hvem som må samtykke til helsekartleggingen:

• Barn over 15 år må selv samtykke til tverrfaglig helsekartlegging
• Foreldre samtykker for barn under 15 år som er plassert etter barnevernsloven §§ 3-2, 6-1 eller 6-2.
• Barnevernstjenesten samtykker for barn under 15 år som er plassert etter barnevernsloven §§ 4-2 og 5-1.

For at samtykket skal være gyldig, må den eller de som skal samtykke vite hva det samtykkes til. Det innebærer at før samtykket kan gis, skal vedkommende være informert om hvilke opplysninger som innhentes i forkant av helsekartleggingen, hvilke opplysninger som oversendes Bufetat, hvilke tester som skal utføres, hvordan tester gjennomføres, hvem som utfører testene, at kartleggingen skal ende opp i en kartleggingsrapport og hva rapporten skal brukes til, mv.

Samtykket kan når som helst trekkes tilbake, enten helt eller delvis, også under selve kartleggingsdagen.

Før § 2-6 har trådt i kraft, kan kommunen velge om de vil be Bufetat om en tverrfaglig helsekartlegging av barn. Barnevernstjenesten vurderer behovet ut fra informasjonen de har om barnet og innhenter nødvendig samtykke. Når nødvendig samtykke til kartleggingen foreligger, må barnevernstjenesten sikre at de har alle relevante opplysninger om barnet for å kunne oppnå formålet med kartleggingen.

Opplysningene oversendes til postmottaket i Bufetat sammen med henvisnings- og samtykkeskjemaet. Hvis kartleggingsteamet i Bufetat vurderer det som nødvendig med ytterligere informasjon, må teamet be barnevernstjenesten innhente slik informasjon. Det er kun barnevernstjenesten som kan innhente informasjon om barnet, etter reglene for dette i barnevernsloven og forvaltningsloven.

Se mer om tverrfaglig helsekartlegging på bufdir.no.

30.3.1 Formål med tverrfaglig helsekartlegging

Det er et mål at barn og unge som flyttes ut av hjemmet skal få tilpasset hjelp og oppfølging, god stabilitet og redusert risiko for flyttinger og brudd i plasseringer. Tverrfaglig helsekartleggingen har som formål å skaffe barnevernet tilstrekkelig informasjon om barnets hjelpe- og helsebehov for å bidra til mer treffsikker hjelp og oppfølging av barn som flyttes ut av hjemmet.

Tverrfaglig helsekartlegging skal bidra til å identifisere hjelpe- og helsebehov hos barn som flyttes ut av hjemmet. Formålet med tverrfaglig helsekartlegging er å skaffe barnevernet tilstrekkelig informasjon om barnet. Tilstrekkelig informasjon om barnets hjelpe- og helsebehov vil bidra til mer treffsikker hjelp og oppfølging av barn som flyttes ut av hjemmet. Målet er at god og riktig hjelp skal bidra til en mer stabil plassering som reduserer risikoen for utilsiktede flyttinger og brudd i plasseringen.

Et viktig prinsipp for kartleggingstilbudet er at det skal være så skånsomt som mulig for barnet. Retten til medvirkning og hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for vurderingene og gjennomføringen av tverrfaglig helsekartlegging.

Barn og foreldres rett til familieliv er en grunnleggende menneskerett, og det er et klart utgangspunkt at det er best for barn å vokse opp i sin egen familie. Etter en omsorgsovertakelse er det derfor en målsetning at barn og foreldre skal kunne gjenforenes. Etter en omsorgsovertakelser har barnevernstjenesten en plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes og utvikles, slik at gjenforening kan være mulig. Samvær er viktig i den sammenheng, og skal som utgangspunkt bidra til å fremme målsettingen om gjenforening. Også i de tilfellene hvor gjenforening ikke er mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet.

Formålet med samvær er å utvikle, opprettholde og styrke relasjonen mellom barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten må legge til rette for en samværsordning som bidrar til dette, også når målet om å gjenforene barn og foreldre er oppgitt.

Fastsettelse av samvær skal gjøres ut fra en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Kunnskapsbasert retningslinje for vurdering av samværsordning ved omsorgsovertakelse skal bidra til at barnevernstjenestene gjør gode og grundige vurderinger av hva som er riktig samværsordning ved omsorgsovertakelse.

Etter et vedtak om omsorgsovertakelse har barn og foreldre, hvis ikke annet er bestemt av barneverns- og helsenemnda eller domstolen, rett til samvær med hverandre, jf. barnevernsloven § 7-1. Med samvær menes fysiske møter, mens begrepet kontakt omfatter andre typer møter og kontakt per telefon, digitale plattformer, sosiale medier, post, eller liknende. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25.1. Les mer om dette i punkt 31.9.

Når det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse, skal nemnda eller domstolen ta stilling til hvor ofte og hvor lenge barnet og foreldrene har rett til å møtes og være sammen, jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd. Samværet må fastsettes etter en konkret vurdering i den enkelte sak, jf. barnevernsloven § 7-2 andre ledd. Det kan også settes vilkår for samværet, og som regel vil dette være i form av tilsyn. Nemnda eller domstolen kan også bestemme at foreldrene ikke skal få vite hvor barnet bor. Les mer om sperret adresse i kapittel 11. Hvis det foreligger sterke og spesielle grunner, kan det besluttes at samværet skal være svært begrenset eller at det ikke skal være samvær, jf. barnevernsloven § 7-2 tredje ledd.

Barnevernstjenesten kan ikke redusere eller stanse samværet, med mindre dette er helt nødvendig for å beskytte barnet. I slike tilfeller må det så snart som mulig fremmes sak for barneverns- og helsenemnda med begjæring om endringer i samværsordningen (se mer om dette under punkt 31.8).

Barnevernstjenesten kan utvide samværet, og legge til rette for samvær med andre enn de som er gitt rett til samvær, hvis dette anses som barnets beste. Les mer om dette i punkt 31.4.

Selv ved langvarige omsorgsovertakelser hvor gjenforeningsmålsettingen er forlatt, skal samvær være utgangspunktet. Å bevare familiebånd har en egenverdi, så lenge det ikke er til skade for barnet, se HR-2020-661-S.

Andre enn foreldrene kan i visse tilfeller kreve at barneverns- og helsenemnda avgjør om de skal ha rett til samvær med barnet og hvor omfattende samværet skal være. For det første gjelder det dersom andre enn foreldrene har ivaretatt den daglige omsorgen for barnet før omsorgsovertakelsen. Dette omfatter personer som har ivaretatt omsorgen for barnet samtidig med foreldrene. Dette kan eksempelvis være steforelder eller besteforeldre som har bodd med barnet i deler av tiden forut for omsorgsovertakelsen. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 14.4.4.) Videre gjelder denne muligheten for andre som barnet har nær tilknytning til, men kun dersom enten en av eller begge foreldrene er døde, eller dersom det er fastsatt at barn og foreldre ikke skal ha samvær med hverandre eller svært begrenset samvær. Dette følger av barnevernsloven § 7-3.

Hva som regnes som «svært begrenset samvær» må ses i sammenheng med samværshyppighet og samværenes lengde. Høyesterett har i en dom fra juli 2021 lagt til grunn at seks samvær i året av tre timers varighet er svært begrenset (HR-2021-1437-A).

Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet gjennom samvær og kontakt kan opprettholde og styrke bånd til søsken og andre som har et etablert familieliv og nære personlige bånd til barnet. Det følger av barnevernsloven § 7-5.

Søsken som har et familieliv med hverandre forut for en omsorgsovertakelse, har rett til å opprettholde familiebånd også etter omsorgsovertakelsen. Dette følger også av Grunnloven § 102 og av EMK artikkel 8, slik bestemmelsen er tolket i EMDs praksis. Søsken er imidlertid ikke gitt en ubetinget rett til samvær.

I barnevernsloven er det to vilkår som må oppfylles for at søsken og andre nærstående kan få samvær med barnet. De må både ha hatt et etablert familieliv med barnet, og de må ha personlige bånd til barnet. Fra EMD praksis er det det tolket i kravet om et «etablert familieliv», at søsknene har bodd sammen en viss periode. Retten til samvær etter artikkel 8 gjelder også hvis det har eksistert et faktisk familieliv over en viss tid og det foreligger nære personlige bånd, selv om det ikke er biologiske relasjoner.

Samvær med søsken vil kunne innebære kontinuitet og bevaring av (slekts)tilhørighet. En god søskenrelasjon kan også være en viktig beskyttelsesfaktor. Samtidig er det viktig at ingen presses til samvær med søsken. Begrepet søsken omfatter hel-, halv-, adoptiv- og stesøsken.

Barnevernstjenesten skal bare legge til rette for samvær hvis hensynet til barnet taler for det. Det er krav om at samvær skal være til barnets beste, jf. barnevernsloven § 7-5.

I noen tilfeller vil barnet treffe søsken i forbindelse med samvær med foreldrene. Hvis barnet ønsker å se søsken oftere enn ved slike samvær, eller ønsker en annen type samvær, bør det legges en plan for dette, i tillegg til den planen som skal legges for samvær med foreldrene.

Kravene til en forsvarlig saksbehandling tilsier at barnevernstjenesten skal dokumentere sine vurderinger dersom det ikke anses å være til barnets beste å ha samvær med søsken.

Barnevernstjenesten kan innvilge mer samvær enn det nemnda har fastsatt etter barnevernsloven § 7-2 eller § 7-3, hvis det ikke er i strid med forutsetningene i nemndas vedtak, et besøksforbud eller annen restriksjon Barnevernstjenesten skal med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre samværet.. Dette følger av barnevernsloven § 7-6 andre ledd. Bestemmelsen innebærer at foreldre som har fått fastsatt samvær etter § 7-2, eller andre nærstående som nemnda har gitt samvær etter § 7-3, kan få innvilget mer samvær av barnevernstjenesten. Barnets mening må tillegges stor vekt, og samværet må være til barnets beste, jf. barnevernsloven §§ 1-3 og 1-4.

Det kan også legges til rette for samvær med andre enn dem som har rett til samvær. Barnevernstjenesten må kartlegge hvem i familien og andre nærstående barnet har en trygg og støttende relasjon til, og som barnet bør ha kontakt med etter omsorgsovertakelsen.

Barnevernstjenesten må legge vekt på barnets egen mening om hvem det ønsker kontakt med.

Alt samvær skal reguleres i barnevernstjenestens plan, og den totale samværsbelastningen for barnet må ses under ett når barnevernstjenesten åpner for utvidet samvær. Dette betyr at alt samvær, både hver for seg og sammenlagt, må være til barnets beste. Vurderingen av om samværet er til barnets beste kan endre seg over tid. Se punkt 31.10. Situasjoner kan oppstå som gjør at barnet i perioder ikke lenger bør ha samvær med enkelte som er oppført i planen. Slike vurderinger av hva som utgjør et godt og hensiktsmessig samvær for barnet må gjøres fortløpende av barnevernstjenesten, og justeres i takt med barnets vekst, utvikling og behov, og i samarbeid med dem det gjelder. Dersom barnevernstjenesten mener at samværet som er satt av nemnda ikke lenger er til barnets beste, må det fremmes ny sak for nemnda for å justere samværet. (Prop. 133 L) (2020-2021) merknad til bestemmelse.)

Omfang av samvær må fastsettes etter konkrete vurderinger i den enkelte saken, sett hen til både det beste for barnet og hensynet til målsettingen om gjenforening. Omfanget må være bestemt ut fra omstendighetene i hvert tilfelle, og samværsomfanget og frekvensen kan endre seg over tid.

Høyesterett har lagt til grunn at når målet om en gjenforening ikke er lagt bort, må det fastsettes så mye samvær som mulig uten å tilsidesette hensynet til barnets beste (HR-2021-474-A). På den annen side skal samværsomfanget ikke fastsettes slik at barnet utsettes for urimelige belastninger, hverken på kort eller lang sikt (HR-2021-475-A). Det er videre lagt til grunn at samværsomfanget ikke skal legges nært opp til grensen mot det som vil utgjøre en urimelig belastning for barnet (HR-2020-1967-A). Hva som er en urimelig belastning, må vurderes konkret. Vurderingen må være tilstrekkelig bred og balansert, og reflekteres i begrunnelsene og dokumentasjonen.

Det er mange forhold som kan ha vekt når det skal avgjøres hvor mye, og hva slags samvær det skal være. Høyesterett har uttalt at barnets egen mening vil være helt sentral, og har i tillegg pekt på følgende

• barnets sårbarhet og hvordan det påvirkes av kontakt med foreldrene
• barnets behov mer generelt og hvordan barnet klarer seg etter omsorgsovertakelsen
• styrken i barnets tilknytning til sine biologiske foreldre
• foreldrenes funksjon
• bakgrunnen for omsorgsovertakelsen og foreldrenes utvikling i ettertid
• kvaliteten på samværene og muligheten for å veilede foreldrene
• om det er sterk konflikt mellom biologiske foreldre og barnevernet/fosterforeldrene, og om barna utsettes for lojalitetspress.
• om fosterforeldrene har et annet språk eller en annen kulturell bakgrunn enn de biologiske foreldrene
• hensynet til at barnet får en trygg og god relasjon til fosterhjemmet, og at samlet belastning for fosterfamilien kan bli så stor at fosterhjemmet ikke klarer omsorgsoppgaven overfor barnet

Hvis det foreligger sterke og spesielle grunner, kan det besluttes at samværet skal være svært begrenset eller at det ikke skal være samvær. At barnets helse og utvikling vil ta skade av å møte foreldrene, kan utgjøre en slik sterk og spesiell grunn.

Barneverns- og helsenemnda og domstolen kan stille vilkår for samværet, jf. barnevernsloven § 7-2 første ledd. Det kan for eksempel være at det skal være tilsyn under samværene, eller at de skal foregå på et nøytralt sted. Det kan også settes som vilkår at foreldrene ikke er ruspåvirket under samvær.

Barnets rett til å opprettholde personlig forbindelse og direkte og regelmessig kontakt med begge foreldrene etter en atskillelse, med mindre dette er i strid med barnets beste, følger også av Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 3. Tilsyn er et inngrep i denne retten, og barnevernstjenesten må gi en grundig og konkret begrunnelse for hvorfor det er nødvendig med tilsyn. Begrunnelsen kan ikke baseres på generelle betraktninger, men må være knyttet til konkrete forhold eller opplysninger i saken. Barnet og foreldrene må få si hva de mener om behovet for tilsyn, og hvordan tilsynet kan tilrettelegges.

Forhold som kan begrunne et behov for tilsyn kan for eksempel være at

• foreldrene har utsatt barnet for vold eller seksuelle overgrep
• fare for at foreldrene vil skade, skremme eller true barnet under samvær
• foreldrene har aktive rusproblemer eller psykiske lidelser som kan gjøre det vanskelig å gjennomføre samvær
• fare for at foreldrene bortfører barnet under samvær

Tilsyn skal ikke være mer inngripende eller opprettholdes lenger enn nødvendig. Hvilken form tilsynet skal ha, og hvor omfattende det skal være, må stå i forhold til den risikoen som skal avverges. Det må gis en begrunnelse for hvorfor mindre inngripende tiltak, som veiledning av foreldrene eller at barnet har med seg en trygghetsperson, ikke er tilstrekkelig.

Høyesterett har i en dom fra mars 2020 understreket at barnevernstjenesten, så langt det er mulig, har en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet (HR-2020-661-S). Så lenge gjenforening er målet, skal samvær ikke bare sikre at barnet vet hvem foreldrene er, men også bevare muligheten for gjenforening. Dette stiller krav til samværenes hyppighet og kvalitet. Og selv når gjenforening ikke er mulig, har det en egenverdi å bevare familiebånd dersom dette ikke er til skade for barnet.

Både etter norsk rett og EMK er den overordnede målsettingen å oppnå en gjenforening av barn og foreldre. Staten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette må innebære at barnevernstjenesten kontinuerlig følger utviklingen. Samvær og hjelpetiltak er her viktig. Så lenge gjenforening er målet, skal samvær bygge opp om dette. Myndighetene har så langt det er mulig en plikt til å sørge for at samværene har god kvalitet. Fungerer ikke samværene, må man prøve ut justeringer eller alternativer, som for eksempel samvær et annet sted, eller med veiledning.

Barnevernstjenesten kan gripe inn og stanse samvær som utsetter barnet for en urimelig belastning, eller hvis samværet kan skade barnets helse og utvikling. Hjemmelsgrunnlaget vil være nødrett, som gir adgang til, i nødsituasjoner, å foreta handlinger som ellers ville vært ulovlig.

Når barnevernstjenesten griper inn og stanser samvær, og det anses som uforsvarlig å gjennomføre ytterligere samvær slik det er bestemt, må det så raskt som mulig fremmes begjæring om å stanse samværet for barneverns- og helsenemnda.

Å stanse et pågående samvær vil være en handling. Hvis barnevernstjenesten beslutter at det heller ikke kan være samvær i tiden frem til saken behandles i nemnda, vil dette være et enkeltvedtak som kan påklages til statsforvalteren etter barnevernsloven § 12-9 (uttalelse fra Sivilombudet av 3. september 2021).

Med mindre barneverns- og helsenemnda eller domstolen har satt begrensinger, har barn og foreldre fri adgang til å ha kontakt over telefon, digitale plattformer, sosiale medier, post og lignende. Den som har den daglige omsorgen for barnet, fosterforeldrene eller institusjonen, kan likevel sette enkelte begrensninger for slik kontakt. De har myndighet til å bestemme over barnet i daglige gjøremål på samme måte som om de var barnets foreldre, sett hen til alder og modenhet. Dette gjelder også tilgang til telefon og datamaskin, og som ledd i den daglige omsorgen kan det settes grenser for bruken av sosiale medier og nettspill (HR-2020-1967-A).

Mer omfattende innskrenkninger i kontakten mellom barnet og foreldrene eller forbud mot slik kontakt kan bare besluttes av barneverns- og helsenemnda eller domstolen.

Når barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om samvær, skal barnevernstjenesten ut fra en konkret vurdering av barnets behov utarbeide en plan for gjennomføring av samvær og kontakt med foreldre, søsken og andre nærstående, jf. §§ 7-2, 7-3 og 7-5.

Det følger av barnevernsloven § 7-6.

Planen er ikke et enkeltvedtak som kan påklages. Dette følger av barnevernsloven § 7-6 første ledd.

Planen kan gi en oversikt over hvilke dager samværet skal skje, hyppighet, tid og sted og eventuelt andre kriterier for samværet.

Barnet har rett til å medvirke i utformingen av samværsplanen, jf. barnevernsloven § 1-4.

Barnevernstjenesten må legge til rette for at samværene kan gjennomføres, noe som kan innebære at den må dekke utgifter som er nødvendige for at foreldrene kan gjennomføre samværet. Dette må bero på en konkret helhetsvurdering av den enkelte sak, ut fra hva som anses rimelig ut fra foreldrenes økonomiske situasjon. Hvis foreldrene har liten eller ingen egen inntekt, kan det være rimelig og nødvendig at selv små utgifter dekkes av barnevernet.

Barnevernstjenesten skal med jevne mellomrom undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre samværet, jf. barnevernsloven § 7-6 andre ledd andre setning. Dette ble også slått fast i HR-2020-662-S. Høyesterett understreker plikten til aktivt å følge opp den enkelte sak for å vurdere om det er grunnlag for å endre syn på tiltakene som er besluttet. Dette gjelder også for samværstiltak og samværsordninger.

Slike vurderinger av hva som utgjør et godt og hensiktsmessig samvær for barnet må gjøres fortløpende av barnevernstjenesten, og justeres i takt med barnets vekst, utvikling og behov, og i samarbeid med dem det gjelder. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25)

Dersom barnevernstjenesten mener at det er nødvendig å redusere det samværet som er fastsatt av barneverns- og helsenemnda, må det fremmes sak om dette. Endring i samværsomfang kan være aktuelt dersom barnevernstjenesten vurderer at det er nødvendig å begrense samværet eller sette inn tilsyn under samværet.

Barnevernstjenesten må avvente nemndas vedtak før rammene for samværet kan endres.

Hvis barnevernstjenesten finner det nødvendig av hensyn til barnet å stanse foreldrenes samvær før det er behandlet av nemnda, må det gjøres under henvisning til nødrettsbetraktninger, jf. straffeloven § 17. Se mer om dette under punkt 31.8.

Alle bestemmelsene om barnevernstjenestens oppfølging av barn og foreldre etter at tiltak er iverksatt, er samlet i et eget kapittel 8 i barnevernsloven. Bestemmelsene i kapittelet er utdypet i blant annet Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 14 og Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 9.

Oppfølging av barn og foreldre er viktig for å vurdere om iverksatte barnevernstiltak fungerer etter hensikten, eller om det er behov for ytterligere eller andre tiltak. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om det ikke lenger er behov for tiltaket, eller om tiltaket bør erstattes med et mindre inngripende tiltak. Barnevernstjenesten plikter å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og foreldrene, og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger.

Planen er en av barnevernstjenestens viktigste verktøy ved oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planer bidrar både til at barnevernstjenestens vurderinger blir dokumentert, og til at barnevernstjenestens arbeid med oppfølgingen blir strukturert. En god plan vil legge til rette for at det systematisk og regelmessig blir foretatt vurderinger av tiltaket barnevernet har iverksatt. Planer representerer en skriftliggjøring av en systematisk arbeidsform i barnevernet. At arbeidet er systematisk betyr at det er preget av bevisst refleksjon, at det er sammenheng mellom de ulike elementene i arbeidet, at arbeidet følger en hensiktsmessig fremdrift og at nødvendige justeringer foretas underveis.

Planen er en del av oppfølgingen. En plan har i seg selv liten verdi, dersom den ikke følges opp og fortløpende endres i tråd med barnevernstjenestens vurderinger av barnets behov.

Barnevernstjenesten må arbeide systematisk for å oppnå et godt samarbeid med barn og foreldre. Hvordan barnevernet konkret skal samarbeide med barnet og foreldrene vil blant annet avhenge av omstendighetene i den enkelte sak, hvilke tiltak som er iverksatt og hvilke forutsetninger som ligger til grunn for et vedtak. Videre vil samarbeidsviljen hos barn og foreldre ha betydning. Ivaretakelse av barnets rett til medvirkning er helt sentralt for å sikre god oppfølgingen av barnet. Ved å la barnet få uttrykke sin mening, får man frem barnets perspektiv i saken, og dette er viktig for å finne ut hva som er barnets beste.

Ved all oppfølging og utarbeidelse av planer er det viktig at barnevernstjenesten involverer og samarbeider med både barn og foreldre, jf. barnevernsloven § 1-4 og § 1-9. Det er imidlertid ikke et krav i loven om at planen skal underskrives av foreldre og barn over 15 år. Det er viktig at barnet og foreldrene også tar del i evalueringen av hjelpetiltaket og det videre arbeidet med planen.

Les mer om barnets rett til å medvirke i kapittel 2.4.2. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med barn og foreldre i kapittel 2.4.4

Etter at vedtak om hjelpetiltak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan det går med barnet og foreldrene. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-1 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.3.

Oppfølgingen er viktig for å vurdere om det er satt inn riktig hjelpetiltak eller om det er behov for tilpasninger eller andre tiltak, og for å unngå at barn over tid mottar hjelpetiltak som ikke fungerer etter sitt formål. I oppfølgingen ligger også at barnevernstjenesten skal vurdere om tiltaket kan erstattes med mindre inngripende tiltak, eller om det ikke lenger er behov for hjelpetiltak. Hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov og til å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernsloven § 3-1 første ledd. Kravet om at hjelpetiltaket skal være «egnet» understreker at barnevernstjenesten også underveis må vurdere om tiltaket er riktig innrettet, og at det gjøres nødvendige tilpasninger for å sørge for at tiltaket fortsetter å være «egnet» for barnet og familien. Hjelpetiltak som er tilpasset barnets og familiens behov kan forebygge mer inngripende tiltak, og god oppfølging er helt sentralt for å oppnå dette.

Hvis tiltaket ikke fører til en tilstrekkelig bedring av barnets situasjon, og det antas at heller ikke andre hjelpetiltak vil føre til ønsket endring, må det vurderes om det skal fremmes sak om tvangstiltak for barneverns- og helsenemnda.

Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket som er iverksatt, må vurderes konkret i den enkelte sak, basert på hvilke hjelpetiltak som er satt inn samt barnets og foreldrenes behov. Forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 gjelder for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak.

Det vil ofte være nødvendig for barnevernstjenesten å snakke med barnet alene for å kunne vurdere om tiltaket som er iverksatt fungerer etter hensikten. Barnets rett til medvirkning vil ikke alltid være reell dersom foreldrene er til stede når barnevernstjenesten snakker med barnet. Det følger av barnevernsloven § 1-4 at barnet i alle faser av en sak har en selvstendig rett til å medvirke. Dette innebærer at barnet har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger til barnevernstjenesten. Det presiseres i bestemmelsen at "barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd." Hvis barnet ønsker å dele sine erfaringer med barnevernstjenesten, uten at foreldrene er til stede, kan ikke foreldrene motsette seg en slik samtale. Barnet har rett til å ha med seg en tillitsperson. Les om barnets adgang til å ha med seg en tillitsperson i punkt 2.4.2.2 og punkt 20.8.2.5.

I noen tilfeller vil råd og veiledning om andre tjenester, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV, inngå som del av hjelpetiltaket eller være en del av råd og veiledning som gis i undersøkelsesfasen. I andre tilfeller kan behovet for kontakt med øvrige hjelpeinstanser komme frem i forbindelse med oppfølgingen av hjelpetiltaket. I slike tilfeller bør barnevernstjenesten bidra med å formidle slik kontakt.

Hvis samarbeid med andre offentlige instanser og andre tjenesteytere er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud, har barnevernstjenesten en samarbeidsplikt, jf. barnevernsloven § 15-8. I oppfølgingen av barnet kan barnevernstjenesten derfor ha plikt til å samarbeide med andre tjenester. Les mer om samarbeidsplikten i kapittel 47 og i veilederen Samarbeid om tjenester til barn og deres familier.

Det kan være behov for å innhente informasjon fra andre tjenester som en del av oppfølgingen og for å vurdere hvordan tiltakene fungerer. Det vil være reglene i barnevernsloven kapittel 13 om barnevernstjenestens taushetsplikt som gir rammene for dette.

Når barnevernstjenesten treffer vedtak om hjelpetiltak, skal den utarbeide en plan for tiltakene og for oppfølgingen av barn og foreldre. Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-1 andre ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop.133 L (2020-2021 punkt 14.4.3).

Planen er et viktig verktøy i oppfølgingen av hjelpetiltak og for å vurdere om tiltaket fungerer. Planen skal gi en oversikt over hvilke tiltak som skal settes i verk, og tidsperspektiv for videre oppfølging av tiltakene. Planen er ikke et enkeltvedtak og kan ikke påklages. Barnevernsloven forutsetter at planen skal foreligge samtidig med vedtaket slik at innholdet kan danne premisser for vedtaket (Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 34). Det bør komme frem av vedtaket at det er utarbeidet en plan.

Tiltakene i planen skal evalueres systematisk og regelmessig. Planen skal til enhver tid være oppdatert i henhold til disse vurderingene. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov skal forstås vidt, og må også omfatte vurderinger av behovet til foreldrene, se barnevernsloven § 3-1 om hjelpetiltak. I tillegg til at planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, hva de skal inneholde, og hvor lenge de er ment å vare, bør også planen omfatte en beskrivelse av hvordan evalueringen skal skje. Den første evalueringen bør skje innen kort tid.

Når det er iverksatt hjelpetiltak i hjemmet, har foreldrene fortsatt omsorgen for barnet. l alle avgjørelser på vegne av barnet ligger dermed til foreldrene.

Hvis barnet bor i fosterhjem eller på institusjon som et frivillig hjelpetiltak etter barnevernsloven § 3-2, utøver fosterhjemmet eller institusjonen omsorgen for barnet på vegne av foreldrene. Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor kan dermed avgjøre spørsmål som gjelder utøvelsen av den daglige oppfølgingen av barnet. Fosterforeldrene eller institusjonen har både rett og plikt til å sette nødvendige grenser for å ivareta barnet. Fosterforeldrene eller institusjonen må i kraft av sitt omsorgsansvar sette de begrensninger for barn og unges bevegelsesfrihet, adgang til bruk av elektronisk kommunikasjonsmidler og samvær med andre, som gode og forsvarlige omsorgspersoner ellers ville ha gjort. Fosterforeldrenes og institusjonens adgang til å begrense disse rettighetene vil blant annet være avhengig av barnets alder og modenhet. Se mer i veileder til rettighetsforskriften om hvilket ansvar som ligger til institusjonen.

Barnevernsloven gir i kapittel 4 hjemmel til å fatte ulike typer midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Vilkårene for akuttvedtak omtales i dette rundskrivets kapittel 22. Dette kapittelet handler om barnevernstjenestens plikt til å følge opp tiltak som iverksettes etter slike vedtak. Dette gjelder også akuttvedtak om hjelpetiltak.

Det er spesielt viktig at barn og foreldre følges tett opp etter at det er fattet akuttvedtak. Et slikt vedtak er svært inngripende for både foreldre og barn. En god oppfølging vil kunne bidra både til at barnet har det så bra som mulig i den akutte situasjonen, og til at barnet så snart som mulig kan flytte hjem igjen. Det kan også hjelpe barna å vite at foreldrene blir ivaretatt. Se Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 9.4.2.

Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn og foreldre etter akuttvedtak om plassering i barnevernsinstitusjon på grunn av alvorlig atferdsvansker, er omtalt i kapittel 37 om oppfølging av atferdsplasseringer og oppfølging av barn som bor på institusjon i kapittel 36.

Etter at et akuttvedtak er iverksatt, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten skal vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Dette følger av barnevernsloven § 8-2 første ledd. Barnevernstjenesten skal også følge med på, og vurdere om den akutte situasjonen ikke lenger er til stede. Vedtaket skal da oppheves. Dette gjelder likevel ikke dersom barnevernstjenesten vurderer situasjonen slik at barnet ikke bør tilbakeføres til foreldrene, men at det i stedet bør settes inn mer langvarige tiltak som forutsetter vedtak i barneverns- og helsenemnda. Dersom dette er tilfellet, må barnevernstjenesten snarets mulig og senest innen seks uker, sende begjæring om tiltak til nemnda. Se mer om dette i kapittel 23.1.

Vurderinger av endringer i tiltak eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet boforhold, samvær, oppfølging av barnet i det daglige, kontakt med andre tjenester, men også vurdering av nye barnevernstiltak, for eksempel omsorgsovertakelse.

Oppfølgingsplikten innebærer at barnevernstjenesten må innhente informasjon fra beredskapsforeldrene eller institusjonen der barnet er plassert, og fra andre aktører som er involvert i barnets liv. Barnevernstjenesten må så lenge plasseringen varer være i tett dialog med beredskapshjemmet eller institusjonspersonalet for å få fortløpende informasjon om barnets situasjon og behov. Dette er svært viktig for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sitt oppfølgingsansvar.

Barnevernstjenesten må også være i tett dialog med barnet for å høre hvordan det går og ellers bli oppdatert på hvordan barnet opplever sin hverdag på institusjonen eller i beredskapshjemmet. Det er viktig at barnets rett til å medvirke blir ivaretatt på en god måte. Les mer om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

Barnevernstjenesten skal også følge opp foreldrene etter at et akuttvedtak er iverksatt. Dette følger av barnevernsloven § 8-2 andre ledd. God oppfølging og veiledning av foreldrene, kan føre til at grunnlaget for akuttplasseringen faller bort, slik at barn og foreldre kan gjenforenes. Barnevernstjenesten skal følge med på foreldrenes situasjon og utvikling, og den skal kort tid etter at et akuttvedtak er truffet, kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. I utgangspunktet vil det være ønskelig å ha et møte med foreldrene. Dette gjelder også selv om foreldrene har formidlet at de ikke ønsker slik kontakt. Noen ganger kan foreldrene trenge litt tid før de ønsker kontakt med og oppfølging fra barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten etter litt tid kontakter foreldrene på ny for å høre om de har ombestemt seg.

Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Aktuelle hjelpeinstanser kan for eksempel være familievernkontor, kommunale helse- og omsorgstjenester, NAV eller Husbanken.

I den første kontakten med foreldrene er det viktig at barnevernstjenesten gir informasjon om vedtaket og hvilke rettigheter foreldrene har.

Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten gi foreldrene informasjon om hvordan barnet har det, og også snakke med dem om gjennomføring av eventuelle samvær og hva slags veiledning og oppfølging som kan være aktuelt. Det er også viktig å snakke med foreldrene om hvordan barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn kan ivaretas på hensiktsmessig måte.

Barnevernstjenesten må i akuttperioden jobbe aktivt for å opprettholde et godt samarbeid med både barn og foreldre, jf. barnevernsloven § 1-9. Les mer om samarbeid med foreldre i kapittel 2.4.4.

Når det er truffet et akuttvedtak, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for videre undersøkelser, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-2 tredje ledd.

Å utarbeide en plan etter akuttvedtak er en naturlig del av barnevernstjenestens oppfølging. Planen vil være et viktig verktøy for å arbeide systematisk med blant annet å gjennomføre undersøkelser, vurdere behovet for andre tiltak, vurdere samvær og kontakt med foreldre og andre nære personer og om oppfølgingen av barnet i det daglige.

For å kunne foreta en forsvarlig vurdering av om akuttvedtaket skal bortfalle eller erstattes med andre tiltak, må barnevernstjenesten basere sine vurderinger på undersøkelser, og dette bør det være en plan for. Planen vil kunne være viktig for at det iverksettes riktig tiltak for barnet etter en akuttplassering. Ved akuttplasseringer, hvor plasseringen skjer raskt og plutselig, er det et særlig stort behov for forutsigbarhet for dem vedtaket gjelder. En plan vil kunne gi både barnet og foreldrene større grad av forutsigbarhet. Barnevernstjenesten skal så langt det er mulig utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. barnevernsloven § 1-9. Det nærmere innholdet og omfanget av planen må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt. 14.4.5.)

Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet, jf. barnevernsloven § 5-4. Denne bestemmelsen, som handler om ansvaret for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse, gjelder også for akuttvedtak om omsorgsovertakelser (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 10.4.3). Les derfor mer om dette i kapittel 37.5.

Etter at det er fattet vedtak om midlertidig plassering, har institusjonen eller beredskapsforeldrene rett til å motta barnetrygden så lenge barnet bor der. Foreldrene mister da denne økonomiske støtten. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd. Les mer om dette i kapittel 12.8.4.

Barn har i utgangspunktet rett til å få omsorg i sin familie. Menneskerettighetene pålegger statene en forpliktelse til å legge til rette for at barn kan vokse opp med sine foreldre. Dette følger både av FNs barnekonvensjon og Menneskerettskonvensjonen, og har kommet til uttrykk i Grunnloven § 104 tredje ledd som sier at staten skal legge til rette for barnets utvikling, «fortrinnsvis i egen familie». EMD har gjentatte ganger slått fast at omsorgsovertakelse i utgangspunktet skal være midlertidig og at gjenforening mellom barn og foreldre skal være et overordnet mål etter en omsorgsovertakelse. Gjenforeningsmålet er nært knyttet til retten til familieliv, jf. EMK artikkel 8 nr. 2. Staten plikter å beskytte familielivet også etter en omsorgsovertakelse. Barnevernstjenesten må derfor som den klare hovedregelen jobbe for at barnet skal tilbakeføres til sine foreldre etter en omsorgsovertakelse (Prop. 169 L (2016-2017) s. 65 og Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.1). Les mer om plikten til å vurdere å oppheve vedtak om omsorgsovertakelse i kapittel 35.4. Hensynet til målet om gjenforening må likevel avveies mot hensynet til barnets beste og behov for beskyttelse.

Barnevernstjenesten har omsorgsansvaret for barnet etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Det er barnevernstjenesten sitt ansvar å sikre at barnet får tilstrekkelig omsorg og beskyttelse. En vesentlig del av oppfølgingen er derfor å følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg, jf. barnevernsloven § 8-3 første ledd. Barnevernstjenesten må derfor sørge for å ha tilstrekkelig kunnskap om hvordan barnet har det under plasseringen, gjennom blant annet samtaler med barnet og fosterhjemmet eller institusjonen hvor barnet bor. Barnevernstjenesten må ha tett kontakt med fosterhjemmet eller institusjonen for å kunne følge opp barnet. For å ivareta barnets behov under plasseringen, må også barnevernstjenesten samarbeide med andre instanser og aktører. (Prop. 133 L. (2020-2021) kapittel 14.4.)

Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om vedtaket om omsorgsovertakelse kan oppheves jf. barnevernsloven § 8-3 tredje ledd. Dette omfatter også å vurdere om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. Forsvarlighetskravet i barnevernsloven § 1-7 gjelder også for vurderingen av hvor ofte det skal foretas evalueringer av tiltak. (Prop. 133 L. (2020-2021) punkt 14.4.)

En del av oppfølgingen er også å vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas på en tilfredsstillende måte.

Barnevernstjenesten skal også følge opp foreldrene etter at vedtak om omsorgsovertakelse er iverksatt. Barnevernstjenesten skal følge med på foreldrenes situasjon og utvikling, og den skal kort tid etter omsorgsovertakelsen kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-3 andre ledd.

Når hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om vedtak om omsorgsovertakelse kan oppheves (barnevernsloven § 8-3 tredje ledd).

Barnevernstjenesten har en positiv plikt til aktivt å arbeide for at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes, og at de kan gjenforenes. Dette innebærer at barnevernstjenesten kontinuerlig må følge utviklingen til barnet og foreldrene og gjøre det de kan for å oppnå gjenforening. Barnevernstjenesten må aktivt arbeide for å styrke foreldrenes omsorgsevne, for eksempel ved å tilby råd og veiledning eller sette inn andre foreldrestøttene tiltak og regelmessig vurdere om det er grunnlag for å opprettholde omsorgsovertakelsen eller om barnet kan tilbakeføres til foreldrene. Barnevernstjenesten må vurdere om den selv har egnede tiltak til rådighet eller om det er nødvendig å involvere andre instanser, for eksempel spesialisthelsetjenesten eller NAV. Dersom tiltak som er satt inn ikke har ønsket effekt, må det vurderes hvilke endringer som kan gjøres i tiltaket eller om andre tiltak må settes inn. Videre må barnevernstjenesten bidra til at relasjonen mellom barn og foreldre opprettholdes ved blant annet å legge til rette for gode samvær, for eksempel ved å gi foreldrene tilbud om råd og veiledning i tilknytning til gjennomføring av samværene. (Prop. 133 L. (2020-2021) punkt 14.4.4.) Les mer om samvær i kapittel 31.

Familievernet har et særskilt ansvar. Familievernet kan tilby foreldrene hjelp til å håndtere den nye livssituasjonen og utvikle foreldreferdigheter med tanke på mulig fremtidig omsorgsrolle. Familievernet kan også tilby veiledning i forbindelse med samvær. Barnevernstjenesten skal sikre at foreldre får informasjon om dette tilbudet.

Mange foreldre synes det er vanskelig å samarbeide med barnevernet etter en omsorgsovertakelse, noe som gjør det særlig viktig at barnevernstjenesten formidler kontakt med øvrige hjelpeinstanser.

Arbeidet med tilbakeføring kan ikke gå på bekostning av barnets behov for beskyttelse. Avveiningen mellom hensynet til gjenforening og hensynet til barnets behov for beskyttelse må foretas ut fra de retningslinjer som er gitt av Den europeiske menneskerettsdomstol i Strasbourg (EMD) og Høyesterett. Målet om gjenforening gjelder helt frem til en grundig og konkret vurdering eventuelt gir grunnlag for å oppgi dette målet. Gjenforeningsmålsettingen kan for det første oppgis der de biologiske foreldrene er særlig uegnet. For det andre kan foreldrene ikke kreve iverksatt tiltak som kan skade barnets helse og utvikling. I tillegg kan gjenforening være utelukket når det har gått betydelig tid siden omsorgsovertakelsen, slik at barnets behov for stabilitet veier tyngre enn hensynet til gjenforening. (Prop 133 L. (2020-2021) punkt 14.4.4).

Så snart som mulig etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om omsorgsovertakelse, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene. Planen skal blant annet beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan bidra til at foreldrene kan får tilbake omsorgen for barnet. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Dette står i barnevernsloven § 8-3 fjerde ledd.

Barnevernstjenesten må så langt som mulig samarbeide med både barnet og foreldrene ved utformingen av planen, jf. barnevernsloven § 1-9 om samarbeid med barn og foreldre og § 1-4 om barns rett til medvirkning. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.)

Planen skal beskrive barnets fremtidige omsorgssituasjon, hvor barnet skal bo og vokse opp. Det skal utarbeides en egen plan for gjennomføring av samvær og kontakt, jf. barnevernsloven § 7-6.

Planen skal inneholde forutsetninger for tilbakeføring til hjemmet. Ettersom omsorgsovertakelser som utgangspunktet er midlertidige, må det forventes at planen, så langt det er mulig, klargjør hvilke endringer som må skje i foreldrenes omsorgsutøvelse og/eller livssituasjon før barnet kan tilbakeføres. Dersom barnevernstjenesten vurderer at oppfølging med sikte på tilbakeføring ikke lenger anses aktuelt, slik at gjenforeningsmålsettingen forlates, må dette fremgå og begrunnes i planen. Dersom det på et senere tidspunkt vurderes å være til barnets beste at gjenforeningsmålsetningen gjenopptas, må barnevernstjenesten endre planen i henhold til dette. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.)

Omsorgsovertakelser er i utgangspunktet midlertidige. Det kan likevel i enkelte saker være hensiktsmessig, av hensyn til forutsigbarhet for barnet og foreldrene, å innta noe i planen om vurderinger knyttet til den sannsynlige varigheten av plasseringen. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.) Les mer om gjenforeningsmålsettingen i punkt 35.1.

Planen er ikke et enkeltvedtak. Den er ikke bindende eller bestemmende utover de føringene som framkommer av barneverns- og helsenemndas vedtak. Planen kan derfor ikke påklages eller overprøves. Statsforvalteren har imidlertid ansvar som tilsynsmyndighet med å føre kontroll med at barnevernstjenesten utarbeider en plan for barnet. Det er opp til statsforvalteren å avgjøre hvordan kontrollen skal foregå. Se Ot.prp. nr. 76 (2005-2006).

For barn som flytter i fosterhjem vil også fosterhjemsavtalen og eventuelle vedlegg til den beskrive hvordan barnet skal følges opp.

For barn som flytter til barnevernsinstitusjon er oppfølgingen og innholdet i planen nærmere beskrevet i forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn på barnevernsinstitusjon. Se nærmere omtale i kapittel 40.

I god tid før barnet fyller 18 år, skal barnevernstjenesten i samarbeid med barnet vurdere om plasseringen skal opprettholdes eller om barnet skal motta andre hjelpetiltak etter fylte 18 år, jf. barnevernsloven § 3-6 andre ledd. Hvis barnet samtykker, skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for framtidige tiltak, jf. barnevernsloven § 8-5 andre ledd. Les mer om ettervern i kapittel 28.

35.7.1 Barnevernstjenesten har omsorgsansvaret for barnet

Etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, har barnevernstjenesten omsorgsansvaret for barnet. Barnevernstjenesten skal gi barnet forsvarlig omsorg. Barnevernstjenesten skal ta avgjørelser som har betydning for barnets dagligliv, blant annet om barnet skal være i barnehage, benytte skolefritidsordning eller delta i fritidsaktiviteter. Barnevernstjenesten har også avgjørelsesmyndighet etter andre lover. Dette står i barnevernsloven § 5-4 første ledd.

Hva som er «avgjørelser som har betydning for barnets dagligliv» kan være vanskelig å vurdere. Eksemplene som er gitt i loven sier likevel noe om hvilke typer avgjørelser som barnevernstjenesten kan avgjøre.

Barnevernstjenestens avgjørelsesmyndighet avgrenses både av foreldrenes rett til å ta avgjørelser, se punkt 35.7.3, og barnets selvråderett. Barnets selvråderett er regulert i barneloven, og gjelder uavhengig av om barnet er under barnevernets omsorg eller ikke.

Barnevernstjenesten avgjørelsesmyndighet er på enkelte områder regulert i andre lover. Dette gjelder for eksempel retten til helsehjelp etter helselovgivningen, retten til spesialundervisning/spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven, og samtykke til utstedelse av pass.

35.7.2 Fosterforeldrene eller institusjonen utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten

Fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, utøver omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten og innenfor de rammene som barnevernstjenesten fastsetter. Dette står i barnevernsloven § 5-4 andre ledd.

35.7.3 Foreldrene beholder et begrenset foreldreansvar

Som regel beholder foreldrene et begrenset foreldreansvar etter at det er fattet vedtak om omsorgsovertakelse. For at barneverns- og helsenemnda skal kunne treffe vedtak om fratagelse av foreldreansvar, må barnevernstjenesten bringe dette spørsmålet inn for nemnda.

Foreldrenes foreldreansvar er begrenset til avgjørelser om barnets grunnleggende personlige forhold, som valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn. Dette står i barnevernsloven § 5-4 tredje ledd.

Etter en omsorgsovertagelse er det fremdeles foreldre med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16. Med mindre noe annet er bestemt, handler vergen på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold og hvor det ellers følger av annen lovgivning, jf. vergemålsloven § 17 første ledd. Hvis foreldrene fratas foreldreansvaret, skal statsforvalteren oppnevne verge for barnet, jf. vergemålsloven § 16.

Barnevernstjenesten har et ansvar for at foreldre som har foreldreansvar for barnet blir forelagt spørsmål som faller inn under det begrensede foreldreansvaret.

35.7.4 Særlig om avgjørelser knyttet til økonomiske forhold

Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9. Barnets verge handler på den mindreåriges vegne i økonomiske forhold, jf. vergemålsloven § 17 første ledd. Hvis barnets formue er større enn to ganger folketrygdens grunnbeløp (G), er det statsforvalteren som styrer den umyndige sine midler. Det følger av vergemålsloven §§ 48 og 49. Det finnes unntak fra hovedregelen om at mindreårige ikke har rådighet over egne midler. Den umyndige har selv rådighet over egne midler han/hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år, eller som vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet, samt normal avkastning av slike midler. Dette følger av vergemålsloven § 12.

En mindreårig som har fylt 15 år kan inngå avtale om betalingstjenester i tilknytning til betalingsmidler han eller hun har rett til å disponere over etter reglene i vergemålsloven. Når avtalen innebærer opprettelse av konto for slike betalingsmidler, kan den mindreårige selv disponere over kontoen. Dette følger av finansavtaleloven § 4-52.

Etter en omsorgsovertagelse er det fremdeles foreldrene med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16. Barnevernstjenesten, fosterforeldre eller institusjon har ikke adgang til å disponere over fosterbarnets økonomiske midler. Dette innebærer at barnevernstjenesten må trekke inn foreldrene når det gjelder forvaltning av barnets formue, og andre avgjørelser av økonomisk betydning for barnet.

Barnevernstjenestens kompetanse til å opprette konto for en mindreårig reguleres av finansavtaleforskriften § 4-2, jf. finansavtaleloven § 4-52 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen kan barnevernstjenesten inngå kontoavtale og avtale om betalingstjenester for en mindreårig som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for etter barnevernsloven. Barnevernstjenesten kan gi den mindreårige rett til å disponere over denne kontoen, og kontoen inngås i den mindreåriges navn. Dersom det er oppnevnt en verge for barnet, kan det ikke inngås slik avtale. Barnevernstjenesten kan etter bestemte vilkår gi fosterforeldrene eller barnevernsinstitusjon der den mindreårige har opphold, fullmakt til å inngå en slik avtale på vegne av den mindreårige, da gjelder de samme vilkårene for når barnevernstjenesten selv kan inngå avtale. Dette følger av finansavtaleforskriften § 4-2 tredje ledd.

Hvis foreldrene ikke ivaretar ansvaret til beste for barnet, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om fratakelse av foreldreansvar. Har ingen foreldreansvar for den mindreårige eller barnet er uten fungerende verge, må det oppnevnes verge. Hvis barnet er uten fungerende verge, skal statsforvalteren oppnevne ny eller midlertidig verge, jf. vergemålsloven § 16. Dette kan være aktuelt i saker der det ikke er mulig å oppnå kontakt med foreldrene, eller det av andre grunner ikke er mulig å oppnå et samarbeid til beste for barnet.

35.7.5 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang

Når det gjelder avgjørelser knyttet til skolegang for barn som barnevernstjenesten har omsorgen for, er dette regulert i opplæringsloven § 15-6 og i privatskoleloven § 7-7. Hovedregelen er at barnevernstjenesten kan ta beslutninger på vegne av barnet.

Barnevernstjenesten kan blant annet samtykke til spesialundervisning, søke om en annen offentlig skole enn nærskolen og ta avgjørelser om skyss eller innlosjering. Det er videre barnevernstjenesten som tar beslutninger og opptrer på vegne av barnet i alle typer skolesaker som er en del av den daglige oppfølgingen av barnet. Du kan lese mer om avgjørelser knyttet til skolespørsmål for barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for i rundskriv fra utdanningsdirektoratet- «Avgjerder i skolespørsmål for barn under barnevernet si omsorg Udir-2-2016»

35.7.6 Særlig om samtykke til helsehjelp på vegne av barnet

Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen etter barnevernsloven §§ 4-2 eller 5-1, har barnevernstjenesten rett til å samtykke til helsehjelp på vegne av barn under 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd.

Når barnet er plassert utenfor hjemmet, har institusjonen eller fosterforeldrene rett til å motta barnetrygden så lenge barnet er plassert der. Foreldrene mister da denne økonomiske støtten. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan i kraft av sitt oppfølgingsansvar melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd.

Les mer om barnevernstjenestens ansvar knyttet til barnetrygd i kapittel 12.8.4.

Når det er besluttet tilbakeføring av et barn, er det viktig at barnevernstjenesten legger en plan for hvordan barnet skal tilbakeføres, herunder hvordan foreldrene skal følges opp i forbindelse med tilbakeføringen. Det kan også være gitt føringer om dette i nemndas vedtak. I de tilfellene det er behov for hjelpetiltak etter en tilbakeføring, vil disse følges opp på vanlig måte. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4.4.1.

Hvis foreldrene ikke vil ha bistand fra barnevernstjenesten etter at barnet har flyttet hjem igjen, kan barnevernstjenesten som utgangspunkt ikke iverksette hjelpetiltak for familien. Hvis barnevernstjenesten vurderer at vilkårene for pålegg om hjelpetiltak er til stede, kan barnevernstjenesten vurdere om de skal fremme sak for barneverns- og helsenemnda.

Les mer om tilbakeføring etter omsorgsovertakelse i kapittel 24. Les mer om hjelpetiltak i kapittel 21. Les mer om pålegg av hjelpetiltak i kapittel 21.2.

Etter at det er truffet vedtak om opphold i atferdsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-1 eller vedtak om plassering i atferdsinstitusjon etter barnevernsloven § 6-2, skal barnevernstjenesten følge med på hvordan barnet utvikler seg, og om det får forsvarlig omsorg og behandling. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket, eller om det er nødvendig å iverksette ytterligere tiltak for barnet. Dette står i barnevernsloven § 8-4 første ledd. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 169 L (2016-2017) kapittel 9.4.3.

Vurderinger av endringer eller ytterligere tiltak kan gjelde blant annet

• boforhold
• samvær
• oppfølgingen av barnet i det daglige
• behovet for kontakt og hjelp med andre tjenester
• eventuelt behov for andre barnevernstiltak

Barnevernstjenestens oppfølging skal være løpende, og forutsetter regelmessig kontakt med barnet gjennom besøk og samtaler. Oppfølgingsansvaret innebærer videre at barnevernstjenesten må være i tett kontakt med institusjonen og andre aktører som er involvert i barnets liv, for å være oppdatert om barnets situasjon.

En viktig del av oppfølgingen er å vurdere om oppholdet fungerer etter sitt formål. Her vil planen være et sentralt verktøy. En del av barnevernstjenestens oppfølging er å vurdere om barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas på en tilfredsstillende måte. Dette gjelder også ivaretakelse av samiske barns språk og kultur.

Barnevernstjenesten skal vurdere tiltaket på nytt når plasseringen har vart i seks måneder, jf. barnevernsloven § 6-2 tredje ledd annet punktum. Det er viktig at barnevernstjenesten også vurderer tiltaket før det har gått seks måneder. Se mer om dette i kapittel 27.2.

Kort tid etter at vedtaket er truffet, skal barnevernstjenesten kontakte foreldrene og gi dem tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i barnevernsloven § 8-4 andre ledd.

Forskning (Se Whittaker, J. mf.fl, Therapeutic Redidental Care for Children and Youth – Developing Evidence-based International Practice. 2014) viser at et institusjonsopphold alene ikke er tilstrekkelig for barn og unge med alvorlige atferdsvansker, det er også behov for foreldrerettet støtte. Det er derfor viktig å følge opp foreldre mens barnet oppholder seg på institusjon for at familien skal fungere godt når barnet flytter hjem. Det må kunne forventes en viss aktivitet, og at barnevernstjenesten forsøker å få foreldrene på banen også i de tilfeller der foreldrene ikke ønsker oppfølging mens barnet oppholder seg på institusjon. Barnevernstjenesten må vurdere konkret hva slags oppfølging og veiledning som vil være egnet for foreldrene. For eksempel kan det være aktuelt å benytte metoder som familieråd for å diskutere og finne løsninger for hvordan tilbakeføringen bør gjennomføres, hva som trengs av oppfølging når barnet har flyttet hjem igjen etc.

Dersom det er behov for omfattende oppfølging eller veiledning om foreldres omsorgsrolle må barnevernstjenesten vurdere om det i stedet skal iverksettes hjelpetiltak overfor foreldrene. Barnevernstjenesten kan også vurdere at det er behov for hjelpetiltak etter endt opphold på barnevernsinstitusjon, jf. barnevernsloven § 3-1.

Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar overfor foreldrene må avgrenses mot de tiltak eller de institusjoner som involverer foreldrene som en del av metoden for behandling av alvorlige atferdsvansker. Barnevernstjenesten må i slike saker utarbeide gode rutiner for å innhente informasjon fra og samarbeide med institusjonen om hvordan barn og foreldre skal følges opp.

I en sak om frivillig opphold i institusjon etter barnevernsloven § 6-1 skal barnevernstjenesten utarbeide en plan for tiltaket og oppfølgingen av barnet. Planen skal om mulig foreligge før barnet er plassert i institusjonen. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnet og foreldre med foreldreansvar skal samtykke til planen og til eventuelle endringer i planen. Dersom barnet har fylt 15 år, er det tilstrekkelig at barnet samtykker. Dette står i barnevernsloven § 8-4 tredje ledd.

I en sak om plassering i institusjon uten samtykke etter barnevernsloven § 6-2 skal barnevernstjenesten utarbeide et utkast til plan for tiltaket og oppfølgingen av barnet som skal foreligge når barneverns- og helsenemnda behandler saken. Så snart som mulig etter at nemnda har truffet vedtak i saken, skal barnevernstjenesten ferdigstille planen. Planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. dette står i barnevernsloven § 8-4 fjerde ledd.

37.3.1 Bistand fra Bufetat til utarbeidelse av tiltaksplanen

Ved atferdsplasseringer skal Bufetat etter anmodning fra barnevernstjenesten, bistå barnevernstjenesten med å utarbeide planen, jf. barnevernsloven § 8-4 femte ledd.

Når det er fattet vedtak med hjemmel i barnevernsloven § 6-1 eller § 6-2, har foreldrene fortsatt omsorgsansvaret for barnet. Dette innebærer at foreldrene beholder den beslutningsmyndigheten som følger av foreldreansvaret. Den daglige omsorgen av barnet blir imidlertid ivaretatt av institusjonen på vegne av foreldrene. Institusjonen der barnet bor kan avgjøre spørsmål som gjelder den daglige omsorgen. Institusjonen utøver den daglige omsorg for barnet i foreldrenes sted, og må dermed kunne fastsette enkelte begrensninger for å ivareta omsorgen for barnet. Institusjonen har derfor både rett og plikt til å sette nødvendige grenser for å ivareta den enkelte beboer. På samme måte som gode omsorgspersoner ellers ville ha gjort, kan institusjonen sette nødvendige begrensninger for barn og unges bevegelsesfrihet og begrense adgang til bruk av elektronisk kommunikasjonsmidler og samvær med andre. Institusjonens adgang til å begrense disse rettighetene i kraft av omsorgsansvaret vil blant annet være avhengig av barnets alder og modenhet. Institusjonen skal, på samme måte som foreldre, gi barna større frihet i takt med økende alder og modenhet. Se mer i veileder til rettighetsforskriften om hvilket ansvar som ligger til institusjonen.

37.4.1 Særlig om barnets økonomiske forhold ved atferdsplassering

Hovedregelen er at den mindreårige ikke har rådighet over egne midler, jf. vergemålsloven § 9. Barnevernstjenesten eller institusjonen har ikke adgang til å disponere over barnets økonomiske midler. Etter en atferdsplassering er det fremdeles foreldrene med forelderansvar som er barnets verge, jf. vergemålsloven § 16.

Les mer om reglene knyttet til barnets økonomiske forhold i punkt 35.7.4, om oppfølging etter omsorgsovertakelse. Regelverket er tilsvarende for barn plassert etter atferdsbestemmelse som når det er omsorgsovertatt.

37.4.2 Særlig om avgjørelser knyttet til skolegang

Når et barn bor på institusjon på grunn av egen atferd, har fremdeles foreldrene omsorgsansvaret. Da er det foreldrene som tar alle beslutninger som ligger til forelderansvaret på vegne av barnet, inkludert avgjørelser knyttet til skolegangen. Foreldrenes rett til avgjørelse i forbindelse med skolesammenheng begrenses til barn under 15 år. Barn over 15 år står fritt til å velge utdanning de selv ønsker, jf. barneloven § 32.

Når barn bor på institusjon, mister foreldrene retten til å motta barnetrygd. Barnetrygden skal i stedet utbetales til institusjonen så lenge barnet bor der. Barnevernstjenesten må informere foreldrene om dette. Hvis barnet flytter hjem igjen, bør barnevernstjenesten bistå foreldrene med å søke om barnetrygd på nytt. Barnevernstjenesten kan melde fra til Nav om at barnet har flyttet i institusjon eller fosterhjem, samt om at barnet har flyttet tilbake til foreldrene. Foreldrene må likevel selv søke om barnetrygd.

Les mer om barnevernstjenestens ansvar i denne forbindelse i kapittel 12.8.4.

Et av grunnlagene for plassering på institusjon etter barnevernsloven § 6-1 og § 6-2, er at barnet har vist alvorlig atferdsvansker ved å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd. Det er utarbeidet en egen retningslinje for barnevernets ansvar for de barna som er i konflikt med loven, og omhandler også hvordan barnevernstjenesten skal følge opp barn som er plassert på institusjon på grunn av kriminalitetsvilkåret. Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som er i konflikt med loven.

Oppfølging av vedtak om hjelpetiltak til ungdom over 18 år er regulert i barnevernsloven § 8-5. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 133 L (2020-2021) punkt 14.4 6. Oppfølgingen av ungdommen og tiltakene som gis er en viktig del av ettervernet.

Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar hjelpetiltak etter at de har fylt 18 år. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om tiltaket bør opphøre. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette står i § 8-5 første ledd.

Kjernen i ettervernstiltaket ofte være å gi støtte, råd og veiledning. I mange tilfeller vil en viktig del av tiltaket være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Det gjelder også ved avslutning av ettervern, for å sikre en god overgang fra barnevernet til andre hjelpeinstanser. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for tiltakene og oppfølgingen av ungdom som mottar hjelpetiltak etter fylte 18 år, jf. barnevernsloven § 8-5 andre ledd første punktum. Dette må ses i sammenheng med bestemmelsen om ettervern der det heter at barnevernstjenesten i god tid før ungdommen fyller 18 år, skal ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak jf. barnevernsloven § 3-6.

Planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen skal endres dersom ungdommens behov tilsier det, jf. § 8-5 andre ledd annet punktum. Forutsigbarhet for ungdommen tilsier at barnevernstjenesten skal presisere hvor lenge tiltakene er ment å vare. Dersom barnevernstjenesten vurderer tidspunktet som fastsettes i planen som usikkert, bør dette fremgå av planen. Hvor lenge tiltaket er ment å vare kan også være fastsatt i vedtaket. Barnevernstjenesten skal uansett systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller tiltaket bør opphøre, jf. § 8-5 første ledd.

Det vil ofte være naturlig og viktig å involvere fosterforeldrene i utarbeidelse av planen. Imidlertid skal planen gjelde fra ungdommen er myndig. En involvering av fosterforeldrene må derfor være et ønske fra ungdommen selv.

Barnevernstjenesten skal følge opp tiltaket og skal i samarbeid med politiet vurdere om tiltaket fortsatt er nødvendig for å beskytte barnet, eller om det kan opphøre. Dette står i barnevernsloven § 8-6.

Vedtak om plassering i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel er regulert i barnevernsloven § 6-6. Bestemmelsen er utdypet i Prop. 43 L (2011-2012) kapittel 8.

Akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel er regulert i barnevernsloven § 4-5.

På tilsvarende måte som ved andre plasseringer i institusjon, er det barnevernstjenesten som har omsorgen for barnet når barnet er plassert i institusjon når det er fare for menneskehandel. Bestemmelsen skal sikre at plasseringen er til barnets beste og at den opphører dersom det i løpet av plasseringsperioden viser seg at barnet kan gis tilstrekkelig omsorg og beskyttelse med mindre inngripende tiltak. Det er barnevernstjenesten som ut fra sin faglige vurdering og kjennskap til barnet kan beslutte at plasseringen skal opphøre. Barnevernstjenesten må informere og gi politiet anledning til å uttale seg om utnyttelsesfare og beskyttelsesbehov. Politiets faglige vurdering skal tillegges stor vekt.

Barnevernstjenesten kan flytte barnet til en annen institusjon. Barnevernstjenesten kan imidlertid bare flytte barnet dersom endrede forhold gjør dette nødvendig eller dersom flytting anses til beste for barnet. På tilsvarende måte som ved opphør, skal politiet informeres og gis anledning til å uttale seg før barnet flyttes, jf. barnevernsloven § 8-6 andre punktum.

Barnevernsinstitusjonen skal gi barn forsvarlig omsorg og behandling, se barnevernsloven § 10-1. Institusjonen utøver omsorgen på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene. Barnevernstjenesten har derfor en lovfestet plikt til å følge opp barn i barnevernsinstitusjon. Oppfølgingsplikten følger av de ulike tiltaksbestemmelsene i barnevernsloven kapittel 8. Manglende oppfølging fra barnevernstjenestens side kan få store konsekvenser for det enkelte barn. Det kan innebære at barnet ikke får den hjelpen det trenger, særlig etter endt opphold i institusjonen.

I tillegg til at institusjonen skal ivareta den daglige omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten et ansvar for å følge opp både barn og foreldre når et barn flyttes på institusjon. Det er barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har oppfølgingsansvaret, se barnevernsloven § 10-19.

Barnevernstjenestens oppfølgingsplikt følger av flere ulike bestemmelser i barnevernsloven:

For barn som bor på barnevernsinstitusjon som et frivillig hjelpetiltak etter § 1-3, følger oppfølgingsplikten av § 8-1. For barn som bor på institusjon etter vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 5-1, følger oppfølgingsplikten av § 8-3. For barn som bor på institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker etter § 6-1 eller § 6-2, følger oppfølgingsplikten av § 8-4. Når det er truffet akuttvedtak etter barnevernsloven kapittel 4, følger oppfølgningsplikten av § 8-2.

En sentral del av oppfølgingsansvaret er å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling gjennom hele institusjonsoppholdet, og å vurdere hvorvidt barnet får hjelp i henhold til hva som er målsettingen med oppholdet, eller om det er behov for endringer i tilbudet. Dette forutsetter at barnevernstjenesten opprettholder sin relasjon med barnet gjennom hele institusjonsoppholdet, og at barnevernstjenesten og institusjonen samarbeider tett.

Hva som forventes av barnevernstjenesten når det gjelder oppfølging av barn på institusjon er nærmere regulert i forskrift om barnevernstjenestens oppfølging av barn på barnevernsinstitusjon (oppfølgingsforskriften). Forskriften omfatter alle barn som oppholder seg i en barnevernsinstitusjon. Formålet med forskriften er at barnevernstjenesten ivaretar sitt løpende og helhetlige ansvar for å følge opp barn på institusjon, jf. oppfølgingsforskriften § 1. Forskriften skal også bidra til at barnevernstjenesten har god kunnskap om barnets omsorgssituasjon og utvikling gjennom hele institusjonsoppholdet. Forskriften skal også bidra til at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig vurderer om barnet får hjelp, omsorg og behandling tilpasset det enkelte barnets behov, eller om det er behov for endringer eller ytterligere tiltak.

Forskriften inneholder blant annet bestemmelser som regulerer barnevernstjenestens plikt til regelmessig oppfølging, besøk og kontakt med barnet (§ 3), om barnets kontaktperson (§ 4), om samarbeid mellom barnevernstjenesten og institusjonen (§ 5), om plan for oppfølgning av barnet (§ 6), om barnevernstjenestens ansvar ved oppstart og avslutning av institusjonsoppholdet(§7) og om barnevernstjenestens ansvar for oppfølging av barn ved akuttvedtak (§8).

Det er viktig at institusjonsoppholdet oppleves stabilt og trygt for barnet. Barnevernstjenesten er ansvarlig for at barnet så tidlig som mulig får tilpasset og tilrettelagt informasjon om hvorfor barnet bor på institusjon og hva som er målsettingen med oppholdet, jf. oppfølgingsforskriften § 7 andre ledd. Barnet må gis størst mulig forutsigbarhet i hva som skjer under oppholdet på institusjonen, samt om hva som følger tiden etter institusjonsoppholdet. Forutsigbarhet er også en forutsetning for at institusjonen kan jobbe målrettet med det enkelte barns utfordringer og behov. Det er også en forutsetning for å sikre gode overganger når barn skal over i en mer varig omsorgsbase eller en selvstendig tilværelse. Barnevernstjenesten skal senest tre måneder før planlagt utflytting, gjennomføre et overgangsmøte med institusjonen og barnet for å forberede og legge til rette for barnets utflytting, jf. oppfølgingsforskriften § 7 tredje ledd.

Barnevernstjenesten skal holde særlig tett kontakt med barnet og institusjonen den første og siste tiden av oppholdet, jf. oppfølgingsforskriften § 7 fjerde ledd.Barnevernstjenesten skal ivareta barnets utviklingsmuligheter gjennom god planlegging av barnets forløp i barnevernet.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for barnets institusjonsopphold. Forskriften § 6 handler om innholdet i planen, samarbeidet om utarbeidelse av planen og evaluering av planen. Planen skal ha klart definerte og konkrete mål, og bidra til å gi barnet forutsigbarhet om hva som skal skje både under og etter oppholdet. Planen skal inneholde en foreløpig vurdering av hvor barnet skal bo etter institusjonsoppholdet. Institusjonen skal bygge på barnevernstjenestens plan i sitt arbeid.

Planen bør foreligge når barnet flytter inn, og senest innen fire uker etter institusjonsoppholdets oppstart. I planarbeidet skal barnevernstjenesten samarbeide med institusjonen, og så langt som mulig samarbeide med barnet, barnets foreldre og andre i barnets nettverk. Barnevernstjenesten skal aktivt arbeide for at barnet får eierskap til planen og målsettingene for oppholdet.

Barnevernstjenesten skal i samarbeid med barnet og institusjonen, evaluere planen regelmessig og endre den dersom barnets behov tilsier det. Evaluering og justering av planen skal dokumenteres. Det skal også fremgå av planen hvordan barnet har fått medvirke og hvilken vekt barnets mening er blitt tillagt.

Noen barn bor alene i institusjon på bakgrunn av Bufetats beslutning om enetiltak, og noen barn bor alene av andre grunner, ofte tilfeldige, uten at det er begrunnet i barnets særskilte behov eller andre barns og ansattes sikkerhet. Når barn bor alene i institusjonen må barnevernstjenesten være særlig oppmerksom på om barnet har behov for tett oppfølging og kontakt med barnevernstjenesten, se oppfølgingsforskriften § 3. For å vurdere om barnet får hjelp, omsorg og behandling, eller om det er behov for endringer eller ytterligere tiltak, må barnevernstjenesten også vurdere behov for tett samarbeid og informasjonsutveksling mellom barnevernstjenesten og institusjonen, herunder hyppige møter og annen kontakt, se oppfølgingsforskriften §§ 5 og 6. I oppfølgingen av barn som bor alene, bør barnevernstjenesten ha særlig oppmerksomhet rettet mot barnets relasjon til ansatte på institusjonen, barnets kontakt med jevnaldrende, og om det samlede omfanget og varigheten av institusjonens begrensninger (§ 10-2) og innskrenkinger (§ 10-9) overfor barnet kan være uforholdsmessig. Samarbeid om og ivaretagelse av barnets rett til tjenester og ytelser etter annet lov- og regelverk er også viktig når barn bor alene i institusjon.

Barn som fyller 18 år i løpet av institusjonsoppholdet, vil gå over i en ettervernsfase. Du kan lese mer om ettervern i kapittel 28.

I god tid før ungdommen fyller 18 år, skal barnevernstjenesten ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes av andre tiltak, jf. barnevernsloven § 3-6 andre ledd.

Det er også viktig å følge opp foreldrene når barn er på institusjon. Foreldrene skal få god informasjon og motta nødvendig støtte for på best mulig måte å kunne ivareta barnet både under og etter oppholdet. Det er viktig at barnevernstjenesten tilrettelegger for velfungerende familierelasjoner, uansett om barnet blir boende over tid på institusjonen, hvis barnet skal flytte til en ny omsorgsbase, flytter hjem eller over i en mer selvstendig tilværelse.

Barnevernstjenesten skal så langt som mulig samarbeide med barnets foreldre i arbeidet med plan for oppfølging. Planen skal blant annet inneholde en oversikt over involvering av barnets foreldre, familie og nettverk. Dette følger av oppfølgingsforskriften § 6 andre og tredje ledd.

Barn som har behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Det kommer frem av barnevernsloven § 15-9. Har barnet rett på en individuell plan, har barnevernstjenesten plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet.

Retten til å få utarbeidet individuell plan er begrenset til tilfeller der barnet har behov for langvarig tiltak. Fra forarbeidene legges det til grunn at med «langvarige» menes at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. Kravet til varighet må ses i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare strekker seg over noen måneder, eller det er snakk om få tjenester, kan behovet for en strukturert planprosess gjøre at individuell plan er et egnet verktøy. (Prop. 100 L (2020-2021) kap. 11.2).

Avgjørelse om individuell plan etter barnevernsloven § 15-9 kan påklages til statsforvalteren jf. barnevernsloven § 12-9 første ledd.

Det er fastsatt en felles forskrift om individuell plan ved ytelser av velferdstjenester. Forskriften har blant annet regler om tjenestemottakerens rettigheter, innholdet i individuell plan, ansvarsavklaring og samarbeid mellom de ulike velferdstjenestene.

Formålet med å utarbeide og bruke en individuell plan er å

• bidra til at barnet eller ungdommen får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud
• sikre at det til enhver tid er én tjenesteyter som har hovedansvaret for oppfølgingen av barnet eller ungdommen
• kartlegge barnets eller ungdommens mål, ressurser og behov for ulike tjenester
• vurdere og koordinere tiltak som kan bidra til å dekke barnets eller ungdommens tjeneste- og bistandsbehov
• styrke samhandlingen mellom tjenesteyter og barnet eller ungdommen og eventuelt pårørende
• styrke samhandlingen mellom ulike tjenesteytere
• bidra til at tjenestene tilbys tverrfaglig og planmessig

Dette følger av forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 3.

Hvis barnevernstjenesten har plikt til å utarbeide individuell plan for et barn, har de også plikt til å samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra, jf. barnevernsloven § 15-9 første ledd andre punktum.

Det står i forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 4 at tjenestemottakeren har rett til å delta i arbeidet med sin individuelle plan, og ansvarlig tjenesteyter skal legge til rette for dette. Dersom tjenestemottakeren er et barn, og barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter om utarbeidelse av individuell plan og innholdet i planen, har barnet rett til å medvirke i alle faser i arbeidet med dets individuelle plan.

Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og gis mulighet til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Barnet skal bli lyttet til, og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Les om barnets rett til medvirkning i kapittel 2.4.2.

Les om foreldres rett til medvirkning og plikten til å samarbeide med foreldre i kapittel 2.4.4.

Individuell plan skal ikke utarbeides uten samtykke fra tjenestemottakeren eller den som har rett til å samtykke på vegne av tjenestemottakeren, jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 5. Utarbeidelse av planen forutsetter derfor at foreldrene eller barnet samtykker til dette. Det er normalt barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til individuell plan når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernsloven § 12-3. Når barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel også tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide en individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Hvis barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, overtar barnevernstjenesten foreldrenes kompetanse til å samtykke til planen, og det er dermed tilstrekkelig at barnevernstjenesten samtykker til planen. (Prop. 100 L (2020-2021) kapittel 11.2)

Den individuelle planens innhold og omfang skal tilpasses behovene til det enkelte barnet. Det skal under utarbeidelsen tas hensyn til barnets kulturelle og språklige bakgrunn. jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 9 første ledd.

Det er gitt en liste over hva planen blant annet skal inneholde i forskriften § 9 tredje ledd. Listen er ikke uttømmende.

Den individuelle planen skal holdes oppdatert, jf. forskriften § 9 andre ledd.

Alle som deltar i arbeidet med planen har en selvstendig plikt til å bidra til at den er oppdatert til enhver tid. Tjenesteyteren som har hovedansvaret for den individuelle planen etter forskriften § 7 eller 8 vil imidlertid også ha et hovedansvar for å holde planen oppdatert.

Både kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen, helse- og omsorgstjenesten og barnevernstjenesten har en selvstendig plikt til å sørge for at arbeidet med individuell plan blir satt i gang. Plikten gjelder uavhengig av om de er kjent med at barnet eller ungdommen får eller har fått tjenester fra andre tjenesteytere. Dette følger av forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 6.

For hvert barn skal det bare utarbeides én individuell plan, jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 9 andre ledd. Barnevernstjenestens plikt til å utarbeide individuell plan må derfor ses i sammenheng med andre etater og tjenesters plikt til å utarbeide individuell plan, for eksempel helsetjenesten.

Hvis barnet eller ungdommen har behov for tjenester fra tjenesteytere som ikke har en selvstendig plikt til å sette i gang arbeid med individuell plan, men som har plikt til å medvirke til arbeidet med individuell plan (etter barnehageloven § 2b første ledd, opplæringsloven § 15-8 første ledd, krisesenterloven § 4 første ledd, privatskoleloven § 3-6a første ledd eller integreringsloven § 50 første ledd), skal barnevernstjenesten kontakte disse for å opprette et samarbeid. Les mer om barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre etater og tjenester i saksbehandlingsrundskrivets kapittel 43.

Alle tjenester som gir tiltak til barnet, og som har en plikt til å tilby individuell plan, har en selvstendig plikt til å vurdere om barnet har behov for individuell plan. Både barnevernstjenesten og andre tjenester må undersøke om det allerede foreligger en individuell plan for barnet. Det vil være naturlig at den tjenesten som er mest sentral for barnet er den som har hovedansvaret for oppfølgingen av planen. I tilfeller der barnevernstjenesten har dette ansvaret, vil planen ha utgangspunkt i barnevernsloven. Tjenesten må avtale hvilken velferdstjeneste som skal ha hovedansvaret for utarbeidelse og oppfølgning av den individuelle planen. Ved uklarhet eller uenighet skal kommunen avklare hvilken velferdstjeneste som har hovedansvaret for utarbeidelse og oppfølging av den individuelle planen, jf. forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester § 7. Hvis en barnevernstjeneste har overtatt omsorgen for et barn, er det barnevernstjenesten i den kommunen som har reist sak, som har ansvar for den individuelle planen og oppfølgingen av denne. Dette ansvaret kan ved avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernloven § 15-5 femte ledd.

En avgjørelse om individuell plan etter § 15-19 regnes ikke som et enkeltvedtak, men avgjørelsen kan likevel påklages til statsforvalteren. Dette følger av barnevernsloven § 12-9.

Les mer om individuell plan i veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Reglene om fosterhjem er samlet i kapittel 9 i barnevernsloven og i fosterhjemsforskriften. Ved inngåelse av fosterhjemsavtale skal mal for fosterhjemsavtale benyttes. Malen er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Et fosterhjem defineres som et privat hjem som ivaretar omsorgen for barn på grunnlag av vedtak etter barnevernloven, jf. barnevernsloven § 9-1.

Det finnes ulike typer fosterhjem; ordinære fosterhjem, spesialiserte fosterhjem, hjem som tar imot barn på kort varsel som følge av en akuttsituasjon/beredskapshjem og fosterhjem med særlige forutsetninger. Barnevernsloven omfatter alle typer fosterhjem. Fosterhjemsforskriften omfatter i utgangspunktet alle typer fosterhjem, men fosterhjem med særlige forutsetninger står i en særstilling. Se fosterhjemsforskriften § 2.

Fosterhjem brukes som tiltak både ved vedtak om frivillig hjelpetiltak, omsorgsovertakelse og ved akuttvedtak.

42.1.1 Ordinære fosterhjem

Ordinære fosterhjem er fosterhjem som den kommunale barnevernstjenesten har fullt ut ansvar for. De fleste fosterhjem er ordinære fosterhjem. Hjemmet kan motta forsterkningstiltak dersom det er nødvendig. Forsterkningstiltak kan være frikjøp fra annet arbeid, avlastning og veiledning. De ordinære fosterhjemmene har kontrakt med, og følges opp av kommunene.

42.1.2 Spesialiserte fosterhjem

Barne-, ungdoms- og familieetaten kan i særlige tilfeller tilby barnevernstjenesten plass i spesialiserte fosterhjem, jf. barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav c. Spesialiserte fosterhjem omfattes ikke av Bufetats bistandsplikt. Det er derfor Bufetat som avgjør om et slikt fosterhjem skal tilbys kommunen.

Bufetat kan vurdere å tilby spesialisert fosterhjem selv om kommunen ikke har bedt om dette. Det vil være barnevernstjenesten som avgjør om de ønsker å ta imot et tilbud om et spesialisert fosterhjem eller ikke, og kommunen må godkjenne fosterhjemmet for det aktuelle barnet. Bufetat kan ikke tilby et tilgjengelig spesialisert fosterhjem for å oppfylle sin bistandsplikt overfor barn som faller utenfor målgruppen.

Spesialiserte fosterhjem er et tilbud til barn og unge som har et stort hjelpebehov og som trenger mye og langvarig oppfølging, ofte fra ulike hjelpeinstanser. Fosterforeldrene må ha høy kompetanse og god tilgang til veiledning og annen støtte. Fosterforeldrene må være permanent tilgjengelig for fosterbarnet. Oppdraget lar seg derfor ikke kombinere med vanlig, inntektsgivende arbeid. Disse fosterforeldrene har på denne bakgrunn andre rammevilkår enn ordinære fosterhjem. Hjemmene skal bare brukes til barn som har behov for det.

Med «særlige tilfeller» menes barn og unge med et omfattende og langvarig hjelpebehov og som trenger omfattende bistand fra flere hjelpeinstanser. Målgruppen vil typisk være barn med alvorlige utfordringer knyttet til atferdsvansker, emosjonelle vansker, fysisk eller psykisk funksjonsevne eller en kombinasjon av disse. Spesialiserte fosterhjem vil i praksis være aktuelt som alternativ til institusjon. Barn som kan ivaretas på en god måte i et ordinært fosterhjem med forsterkning, faller utenfor målgruppen og skal ikke tilbys spesialisert fosterhjem. Spesialiserte fosterhjem skal kun brukes der ordinære fosterhjem ikke vil gi et tilstrekkelig tilbud til barnet, samtidig som institusjon anses å være et mindre egnet tilbud.

Det er kommunen, og ikke Bufetat, som vil måtte avgjøre hvor lenge barnet skal bo i hjemmet. Opphold i spesialiserte fosterhjem skal ikke være midlertidige dersom dette ikke er til barnets beste. Bufetat har ansvaret for opplæring og oppfølging av spesialiserte fosterhjem, se Prop 73 L (2016-2017) pkt. 10.5.6.

42.1.3 Beredskapshjem

Beredskapshjem er fosterhjem som er engasjert for å ta imot barn og unge på kort varsel som følge av en akuttsituasjon. Beredskapshjemmet skal ha omsorgen for barn og unge i en kort periode inntil en annen og mer varig løsning i fosterhjem eller institusjon er funnet, eller til de flytter tilbake til foresatte. Et beredskapshjem er en familie med eller uten hjemmeboende barn hvor den ene voksne har oppdrag som omsorgsperson på fulltid.

Kommunen kan selv etablere et akuttilbud og inngå avtale med beredskapshjem. Bufetat har etter anmodning fra kommunen plikt til å bistå med plassering av barn utenfor hjemmet når det treffes akuttvedtak, jf. barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav a.

42.1.4 Fosterhjem med særlige forutsetninger

Et fosterhjem med særlige forutsetninger er et alternativ til institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernsloven § 6-3. Fosterhjemmet anses som en institusjon med hensyn til godkjenning og tilsyn, men faller ikke under de generelle institusjonsbestemmelsene. Denne typen fosterhjem anses verken som et fosterhjem eller en institusjon fullt ut.

Det er Bufetat som utpeker og kvalitetssikrer disse fosterhjemmene.

Et barn som bor i fosterhjem skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og det skal behandles hensynsfullt og med respekt for sin integritet. Barnet skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt ved denne vurderingen, jf. barnevernsloven § 9-2.

Fosterforeldre skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem. Fosterforeldre skal ivareta omsorgen for barnet i samsvar med forutsetningene i vedtaket fra barnevernstjenesten eller barneverns- og helsenemnda. Fosterforeldre skal gjennomføre grunnleggende opplæring, jf. fosterhjemskriften § 4 andre ledd. Opplæringen skal være i tråd med nasjonale faglige anbefalinger.

Fosterforeldre må ha god vandel og legge frem uttømmende og utvidet politiattest. Dette følger av barnevernsloven § 9-3 og fosterhjemsforskriften § 4 tredje ledd.

Kravene gjelder alle fosterforeldre og skal vurderes uavhengig av det enkelte barn som skal plasseres. For å ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem må fosterforelderen ha evne til å se barnets behov og gi barnet den oppmerksomhet og kontakt som det trenger. Fosterforeldre må ha tid og overskudd til å ta seg av et barn.

Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. barnevernsloven § 9-4. Barnevernstjenesten plikter å dokumentere disse vurderingene, jf. fosterhjemsforskriften § 5 sjette ledd. At barnevernstjenesten alltid skal vurdere, innebærer at barnevernstjenesten må kartlegge muligheten for at barnet kan bo hos noen barnet kjenner fra før og har en etablert og trygg relasjon til. I utgangspunktet gjelder vurderingsplikten både der medlemmer av barnets familie eller nære nettverk selv ber om å bli vurdert som mulige fosterhjem, og der det ikke blir satt frem noe slikt ønske. I tilfeller der det er åpenbart at barnets familie eller nære nettverk ikke vil kunne godkjennes som fosterforeldre av hensyn til barnets beste, er det ikke nødvendig å bruke mye tid på kartleggingen, men vurderingen må dokumenteres av barnevernstjenesten. Plikten ligger til kommunen. Det betyr at kommunen ikke kan henvende seg til Bufetat for bistand til å finne fosterhjem før de har foretatt denne vurderingen selv. Se høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

Barnevernstjenesten skal ved slike vurderinger legge til rette for bruk av verktøy og metoder for nettverksinvolvering, dersom det er hensiktsmessig. Dette kan for eksempel være familieråd. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av om det er hensiktsmessig å ta i bruk verktøy eller metoder i den enkelte sak.

Når barnevernstjenesten ber om bistand fra Bufetat til å finne et fosterhjem, må de gi en kort redegjørelse av sine vurderinger knyttet til arbeid med å søke etter fosterhjem i barnets familie eller nære nettverk. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.

Det vil kunne være tilfeller hvor det er klart at det ikke er grunnlag for å lete etter fosterhjem i familien, eller at bruk av verktøy eller metoder for nettverksinvolvering ikke vil kunne bidra positivt i arbeidet med å hjelpe barnet. Nettverksinvolvering må skje frivillig, både fra barnet og foreldrenes side, og øvrig familie og nettverk.

Anser barnevernstjenesten at det er en mulighet for at barnets familie eller nære nettverk vil kunne bli godkjent som fosterforeldre, må utredningen av deres egnethet gis samme omfang som for andre potensielle fosterforeldre. Også barnets familie eller nære nettverk må oppfylle de generelle kravene som stilles til fosterforeldre i fosterhjemsforskriften § 4.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å velge et fosterhjem som er egnet til å ivareta det enkelte barns behov, jf. barnevernsloven § 9-5 første ledd. Med «omsorgskommunen» menes den kommunen som har ansvaret for barnevernssaken.

Valg av fosterhjem til det enkelte barn er også regulert i fosterhjemsforskriften § 5 og utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

42.5.1 Barnets beste

Ved valg av fosterhjem skal barnevernstjenesten legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. Barnevernstjenesten skal i sin vurdering ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Barnevernstjenesten må i den enkelte sak gjøre en konkret vurdering av i hvilken grad hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn skal vektlegges ved valg av fosterhjem. Se barnevernsloven §§ 1-3 og 1-8 og fosterhjemsforskriften § 5 første ledd første punktum.

Barnevernstjenesten skal tilstrebe å velge fosterhjem i barnets nærmiljø dersom hensynet til barnet ikke taler mot dette. Barnet skal få forståelig informasjon og gis anledning til å medvirke ved valg av fosterhjem, jf. barnevernsloven § 1-4. Dette står i fosterhjemsforskriften § 5 første ledd annet punktum.

42.5.2 Nødvendige forutsetninger for å ivareta barnets behov

Fosterhjemmet skal ha de nødvendige forutsetninger for å ivareta det enkelte barns særlige behov. Når barnevernstjenesten vurderer dette, må den se særlig hen til momentene som er opplistet i fosterhjemsforskriften § 5 andre ledd:

• Barnets omsorgs- og oppfølgingsbehov
• Barnets behov for å opprettholde kontakt med familie, nettverk og nærmiljø
• Formålet med fosterhjemstiltaket og forventet varighet
• Fosterforldrenes omsorgs- og samarbeidskompetanse
• Fosterforeldrenes familie- og livssituasjon, herunder alder, helse, økonomi, bolig og sosialt nettverk

Det er disse momentene barnevernstjenesten særlig skal se hen til, men også andre forhold som ikke er omfattet av momentlisten kan tillegges vekt.

Når barnevernstjenesten skal vurdere barnets omsorgs- og oppfølgingsbehov, må det gjøres konkrete vurderinger av hva det aktuelle barnet trenger ved valg av fosterforeldre og fosterhjem.

Å vurdere barnets behov for å opprettholde kontakt med familie, nettverk og nærmiljø innebærer for eksempel at et barn som forutsettes å ha mye samvær med sine foreldre bør få et fosterhjem som ligger så nær foreldrehjemmet som mulig. Barnet kan ha behov for tilknytning til sitt hjemsted også uavhengig av kontakt med familie. Barnevernstjenesten må også vektlegge barnets behov for kontakt med venner, skole og annet nettverk. Det er viktig å legge til rette for kontinuitet i skolegangen og for at barnet får et opplæringstilbud tilpasset sine behov. Tilknytning til nærmiljø kan dessuten henge sammen med barnets behov for kontakt med sin etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenesten må vurdere fosterhjemmets geografiske beliggenhet i forhold til hjemstedet.

At det skal sees hen til formålet med plasseringen og plasseringens forventede varighet innebærer at barnevernstjenesten må søke å finne fram til fosterforeldre som er egnet til, og innstilt på, å ta oppdraget ut ifra de forutsetningene som ligger til grunn for plasseringen. For eksempel er det sentralt at fosterforeldrene er forberedt på at plasseringen er midlertidig og kanskje ment for en kortere periode, men samtidig må de være innstilte på at forutsetningene kan endres underveis.

Fosterforeldrenes omsorgsevner er uttrykk for at fosterforeldrenes emosjonelle evner og egenskaper er relevante. At fosterforeldrene har gode emosjonelle evner og egenskaper vil på mange måter være en forutsetning for at de er egnet til å ta seg av et barn. Samtidig kan fosterforeldrene ha særlige egenskaper som kan være sentrale for vurderingen av om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetningene for å ivareta det enkelte barns behov.

Det må foretas konkrete vurderinger av hvordan fosterforeldrenes samarbeidsevner skal vektes opp mot andre egenskaper ved fosterforeldrene. Dessuten kan evne til samarbeid varierer med hvem det skal samarbeides med. Dersom det er til barnets beste å ha samvær og annen kontakt med foreldrene og slekten for øvrig, er det sentralt å vurdere fosterforeldrenes evne og vilje til å samarbeide om slik kontakt. Dersom det er vedtatt at barnet ikke skal ha kontakt med sine foreldre, vil slike samarbeidsevner være mindre relevante. Det vil imidlertid være viktig å vurdere fosterforeldrenes evner og vilje til å samarbeide med barnevernstjenesten og andre offentlige instanser som er involvert i barnets omsorgssituasjon.

Fosterforeldres familie- og livssituasjon, herunder alder, helse, økonomi, bolig og sosialt nettverk er en samlekategori for fosterforeldrenes situasjon. Alle forhold rundt fosterforeldrene som kan påvirke et fosterhjemsoppdrag kan være relevante, jf. "herunder". For eksempel vil det være relevant om det er én eller to fosterforeldre, om de har et stabilt samliv, hvordan familiesituasjonen er ellers (egne barn mv.).

Hva som vil være god nok helse til å være fosterhjem innebærer en skjønnsmessig vurdering, og vil variere med forhold ved det enkelte barnet. Helseutfordringer i seg selv bør ikke medføre at noen automatisk utelukkes som fosterforeldre, for eksempel dersom en av fosterforeldrene er kronisk syk eller gjennomgår medisinsk behandling. Sykdom og plager må vurderes i en totalvurdering av fosterforeldrenes evne til å gi det aktuelle barnet tilstrekkelig omsorg og trygghet. For eksempel vil det ha betydning hvor gammelt barnet er og om barnet har utfordringer som stiller særlige krav til fosterforeldres omsorgsevner. Barnevernstjenestens har plikt til å innhente informasjon om fosterforeldrenes helsetilstand, se fosterhjemsforskriften § 5 tredje ledd.

Når det gjelder fosterforeldrenes økonomi og bolig, stilles det ikke krav verken til størrelse på inntekt eller boligstandard. Spørsmålet er om økonomien og boligforholdene taler sterkt for eller mot en plassering. Boforholdene bør for eksempel ikke være slik at de virker hemmende på barnets utviklingsmuligheter, men i en konkret sak kan et bestemt fosterhjem anses å være til barnets beste til tross for at boforholdene ikke er optimale.

Fosterforeldrenes sosiale nettverk kan ha stor betydning for barnet, både ved plassering hos familie eller hos andre kjente, men også ellers. Det er for eksempel en fordel for mange barn om fosterforeldrene har barn på samme alder i sitt nettverk. Dersom barnet har annen etnisk, kulturell, språklig eller religiøs bakgrunn enn fosterforeldrene, bør barnet, dersom det er vurdert å være til barnets beste, også få anledning til å ha kontakt med personer med samme bakgrunn.

Barnevernstjenesten skal vurdere alle momentene, men det kan variere hvilken vekt de ulike momentene skal ha. Videre må barnevernstjenesten vurdere og begrunne hva de ut fra en konkret avveining mener vil være det beste for barnet.

Barnevernstjenesten skal innhente opplysninger om fosterforeldrenes helsetilstand, jf. fosterhjemsforskriften § 5 tredje ledd. I praksis innebærer det innhenting av en helseattest fra fastlege og eventuelle spesialister.

42.5.3 Valg av fosterhjem utenfor omsorgskommunen

Ved valg av fosterhjem utenfor omsorgskommunen skal barnevernstjenesten undersøke om fosterhjemskommunen har informasjon om fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 5 fjerde ledd.

42.5.4 Barnevernstjenesten skal informere barnets foreldre om mulig valg av fosterhjem

Barnevernstjenesten skal informere barnets foreldre om mulig valg av fosterhjem. Barnets foreldre har rett til å uttale seg om valg av fosterhjem. Foreldrenes mening skal tas med i barnevernstjenestens vurdering, jf. fosterhjemsforskriften § 5 femte ledd. Formålet med bestemmelsen er at foreldrene skal ha en reell mulighet til å påvirke valget av fosterhjem. Foreldrene bør derfor få si sin mening så tidlig som mulig i utvelgelsesprosessen, og senest når barnevernstjenesten har funnet ett eller flere fosterhjem å velge blant. Hvor stor vekt det skal legges på foreldrenes uttalelse vil avhenge av situasjonen i det enkelte tilfellet, og også av om barnet skal bo i fosterhjem som frivillig hjelpetiltak eller etter et tvangsvedtak. Det vil også avhenge av hvilken evne foreldrene har til å sette barnets behov framfor sine egne, og vilje og evne til å samarbeide med barnevernstjenesten og det aktuelle fosterhjemmet. Foreldrenes mening skal inngå i barnevernstjenestens samlede vurdering av hvilket fosterhjem som velges for barnet. Valg av fosterhjem som foreldrene klart motsetter seg, for eksempel av religiøse eller kulturelle grunner, bør unngås dersom det er mulig.

42.5.5 Vurderingene skal dokumenteres

Barnevernstjenestens vurdering av om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem, jf. barnevernsloven § 9-4, skal dokumenteres. Dette fremgår også av fosterhjemsforskriften § 5 sjette ledd.

For at fosterhjem skal kunne godkjennes, må barnevernstjenesten ha undersøkt fosterhjemmet og funnet at fosterforeldrene oppfyller de generelle kravene etter barnevernsloven § 9-3 og fosterhjemsforskriften § 4 og at plassering i fosterhjemmet er til barnets beste etter forskriftens § 5 (valg av fosterhjem til det enkelte barn). Se fosterhjemsforskriften § 6. Fosterhjemmet kan ikke godkjennes dersom det ikke er innhentet helseopplysninger om fosterforeldrene og disse er tatt med i vurderingen av fosterforeldrene, jf. fosterhjemsforskriften § 5 tredje ledd.

En godkjenning av et fosterhjem, eller en avgjørelse om ikke å godkjenne, er ikke et enkeltvedtak som kan påklages.

42.6.1 Tidspunkt for når fosterhjemmet skal godkjennes

Den klare hovedregelen er at fosterhjemmet skal godkjennes før barnet flytter inn. Det er adgang til å gjøre unntak fra denne hovedregelen i noen situasjoner. Dette er når godkjenning ikke lar seg gjennomføre når det treffes akuttvedtak, eller når det i en akuttsituasjon treffes vedtak om frivillig opphold i fosterhjem i familie eller nære nettverk. Godkjenning i slike tilfeller skal skje så snart som mulig etter at barnet har flyttet inn. Dersom barnet flytter etter et akuttvedtak og fosterforeldrene har vært gjennom en rekrutteringsprosess, bør det ikke være behov for å utsette godkjenningen mer enn høyst noen dager.

Dersom godkjenningen utsettes fordi opplæringskravet ikke er oppfylt, bør det snarest mulig fastsettes tid for opplæring og for når godkjenning kan skje. Vurderingene som skal foretas etter § 6 skal gjøres med en gang, slik at utsatt godkjenning ikke omfatter mer enn det som er strengt nødvendig.

Se høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

42.6.2 Ansvaret for godkjenningen

Hovedregelen er at det er barnevernstjenesten i omsorgskommunen som har ansvaret for godkjenningen. Dersom fosterhjemmet ligger i en annen kommune enn omsorgskommunen, kan barnevernstjenestene i de to kommunene inngå avtale om at det er barnevernstjenesten i kommunen der fosterhjemmet ligger, som skal godkjenne fosterhjemmet, jf. barnevernsloven § 9-5 andre ledd. Ved godkjenning av fosterhjem utenfor omsorgskommunen, skal barnevernstjenesten informere fosterhjemskommunen om godkjenningen og fosterhjemsplasseringen, jf. fosterhjemsforskriften § 6 andre ledd.

Oppfølging av fosterhjemmet er regulert i barnevernsloven § 9-6 og fosterhjemsforskriften kapittel 3. Bestemmelsene i fosterhjemsforskriften er utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022

42.7.1 Oppfølging av barnet

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp det enkelt barns situasjon i fosterhjemmet, se barnevernsloven § 9-6 første ledd og fosterhjemsforskriften § 8 første ledd. Ansvaret gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for plasseringen.

Barnevernstjenesten må som en del av sin oppfølging og sitt omsorgsansvar, også være pådriver for, og koordinere, bistand fra andre tjenester som barnet har behov for.

Det er viktig å skille mellom oppfølgingen av barnet, som omsorgskommunen alltid har ansvar for, og oppfølging av fosterfamilien, som ligger til enten kommunen eller Bufetat, avhengig av type fosterhjem. Selv om oppfølging av barnet og oppfølging av fosterhjemmet ikke kan ses helt isolert, er dette to forskjellige oppgaver som krever ulik tilnærming fra barnevernstjenesten.

42.7.1.1 Helhetlig og tilpasset oppfølging

I fosterhjemsforskriften § 8 andre ledd står det at oppfølgingen av barnet skal være helhetlig og tilpasset barnets behov, og ta utgangspunkt i barnevernstjenestens plan for oppfølging av barnet, jf. barnevernslovens kapittel 8. Barnevernstjenesten må ha regelmessig kontakt med barnet, og tett kontakt hvis barnets situasjon tilsier det. Barnet skal få medvirke ved valg av kommunikasjonsform og hyppighet i kontakt med barnevernstjenesten. Kontakten trenger ikke skje ved fysiske besøk. Kontakten må tilpasses behovet, og barnets ønsker.

Med "kontakt" menes ulike former for verbal og skriftlig kommunikasjon, som telefon, SMS, videomøter, e-post o.l. Det må vurderes konkret hvor ofte barnevernstjenesten skal ha kontakt med barnet, men det bør være relativt hyppig kontakt mellom barnevernstjenesten og barnet. Det er viktig at det tas høyde for at det i perioder kan være behov for tettere dialog, mens barnet andre ganger ikke har behov for eller ønske om tett dialog. Barnevernstjenesten må være fleksibel og kunne tilrettelegge for dialog på flere plattformer. Det må avtales med barnet hvordan kontakten med kontaktpersonen skal være. Det er viktig at barnet får uttale seg om hvilken kontakt det ønsker, både med hensyn til hyppighet og kommunikasjonsform. Noen barn vil foretrekke videosamtaler, andre vil foretrekke SMS. Alle barn er forskjellige, og det må tilstrebes at kontakten med barnet skjer på barnets foretrukne måte og med barnets ønskede hyppighet.

Barnevernstjenesten må også ha tett kontakt med fosterhjemmet for å kunne følge opp barnet, jf. fosterhjemsforskriften § 8 andre ledd. Dette gjelder også i de tilfellene hvor det er Bufetat som har ansvaret for å følge opp fosterhjemmet.

Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av det enkelte barns behov for oppfølging, støtte og tilrettelegging, og differensiere oppfølgingen i tråd med dette.

42.7.1.2 Kontaktperson

Hvert barn i fosterhjem skal ha en kontaktperson i barnevernstjenesten. Kontaktpersonen skal aktivt arbeide for å etablere og opprettholde en god relasjon til barnet, og ha kunnskap om barnets sak, jf. fosterhjemsforskriften § 8 tredje ledd.

En god relasjon mellom barnet og kontaktpersonen er viktig for å sikre at barnet har tillit til barnevernstjenesten, og at barnevernstjenesten har god nok kunnskap om barnet til å treffe riktige beslutninger og vedtak. Det er en plikt for barnevernstjenesten å aktivt jobbe med relasjonen til barnet, selv om barnet i noen tilfeller ikke ønsker en slik relasjon. Plikten innebærer ikke at barnet skal tvinges inn i en relasjon, men at barneverntjenesten skal kunne dokumentere hva som er gjort for å etablere, vedlikeholde og bedre relasjonen til barnet gjennom hele oppholdet. Det er naturlig at barnets kontaktperson har en sentral rolle i oppfølgingen av barnet og er med på å utføre de fleste av barnevernstjenestens oppgaver etter forskriften. Dette er likevel ikke et krav. Barnevernstjenesten bør ha anledning til å tilrettelegge oppfølgningen av barnet både ut fra hvordan den enkelte tjeneste er organisert og av hensyn til det enkelte barnet.

Så langt det er mulig bør kommunen tilstrebe å velge en kontaktperson som ikke skal forlate stillingen innen kort tid og ha et bevisst forhold til hvem i barnevernstjenesten som skal følge opp barnet. Forslaget innebærer at barnet og fosterhjemmet til enhver tid skal vite hvem som er barnets kontaktperson og hvordan barnet og institusjonen kan komme i kontakt med vedkommende. Kontaktpersonen må være tilgjengelig for barnet og fosterhjemmet, og besvare henvendelser uten ugrunnet opphold. Det bør oppnevnes en midlertidig kontaktperson dersom barnets kontaktperson blir utilgjengelig for en periode, eksempelvis i forbindelse med lengre ferier, permisjoner eller sykefravær. Barnet og fosterhjemmet skal informeres så raskt som mulig om eventuelle bytter av kontaktperson. Ved bytte av kontaktperson er det særlig viktig at ny kontaktperson prioriterer å besøke barnet så raskt som mulig.

42.7.1.3 Oppfølgingen skal dokumenteres

Barnevernstjenesten skal dokumentere oppfølgingen av barnet og sine vurderinger av om barnet får hjelp og omsorg, jf. fosterhjemsforskriften § 8, fjerde ledd og barnevernsloven § 12-4 om barnevernstjenestens plikt til å føre journal.

Les mer om innholdet i oppfølgingsansvaret i barnevernsloven kapittel 8, og kapittel 33 om oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak, kapittel 34 om oppfølging etter akuttvedtak og kapittel 35 om oppfølging etter vedtak om omsorgsovertakelse.

42.7.2 Oppfølging av fosterfamilien

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for å følge opp fosterfamilien, så lenge barnet er i fosterhjemmet, se barnevernsloven § 9-6 andre ledd og fosterhjemsforskriften § 9 annet og tredje ledd.

Barnevernstjenestens oppfølging av fosterfamilien skal være helhetlig og tilpasset fosterfamiliens behov. Dette innebærer at barnevernstjenesten må se ulike tiltak i sammenheng overfor fosterhjemmet. Barnevernstjenesten må jevnlig vurdere behovene for økonomiske, praktiske og faglige virkemidler. Barnevernstjenesten skal gi nødvendig råd, veiledning og støtte til fosterforeldrene og fosterforeldrenes egne barn. Se fosterhjemsforskriften § 9 andre ledd. Barnevernstjenestens ansvar for å følge opp fosterhjemmet omfatter all veiledning av fosterhjemmet, både individuell og generell veiledning.

Barnevernstjenesten skal lage en plan for oppfølging av fosterfamilien. Planen skal endres ved behov, i samarbeid med fosterforeldrene, jf. fosterhjemsforskriften § 9 tredje ledd. Ved tvangsplasseringer, bør barnevernstjenesten også se hen til plan for gjennomføring av samvær og kontakt som barnevernstjenesten skal lage etter at barneverns- og helsenemnda har truffet vedtak om samvær, jf. barnevernsloven § 7-6. Gjennomføring av samvær berører fosterfamilien i stor grad, og bør derfor være tema i planen for oppfølging av fosterfamilien.

Barnevernstjenestens vurderinger av fosterfamiliens oppfølgingsbehov bør fremgå av planen, samt fosterforeldrenes egne meninger om behov for støtte, veiledning og annen oppfølging. Planen bør inneholde en oversikt over blant annet oppfølgingsbesøk og annen kontakt mellom fosterfamilien og barnevernstjenesten, samt eventuelle forsterkningstiltak. Planen skal endres ved behov, i samarbeid med fosterforeldrene.

Bufetat har ansvar for å følge opp spesialiserte fosterhjem og statlige beredskapshjem, jf. barnevernsloven § 9-6 andre ledd annet punktum. Bufetat må gi nødvendig informasjon til omsorgskommunen, som har ansvaret for å følge opp barnet. Dette står i fosterhjemsforskriften § 9 fjerde ledd.

42.7.3 Oppfølgingsbesøk

Barnevernstjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig, men minimum fire ganger i året, for å kunne oppfylle ansvaret etter fosterhjemsforskriften §§ 8 og 9.Oppfølgingsbesøkene skal skje ved stedlige besøk, jf. fosterhjemsforskriften § 10 første ledd.

Besøkene i fosterhjemmet er avgjørende for å kunne avdekke endringer i barnas behov og for å kunne gi fosterfamilien god veiledning og støtte. Hvor ofte det er nødvendig med oppfølgingsbesøk kan variere. Ved starten av plasseringen, ved oppstart på ny skole eller ved andre større hendelser i barnets, foreldrenes liv eller fosterforeldrenes liv, kan det være behov for hyppigere besøk enn i andre perioder.

Hvis barnevernstjenesten vurderer forholdene i fosterhjemmet som gode, kan barnevernstjenesten vedta at antall besøk skal reduseres til minimum to ganger i året for barn som har vært plassert i fosterhjem i mer enn to år. Barnevernstjenesten skal legge til rette for at barnet og fosterforeldrene får gitt uttrykk for sine meninger, før antall besøk reduseres. Se fosterhjemsforskriften § 10 tredje ledd. Det å redusere antall besøk, som anses som en viktig del av barnevernstjenestens oppfølging av både barnet og fosterhjemmet, bør skje i tett samarbeid med barnet. Det må tas hensyn til barnets alder og modenhet med hensyn til hvordan barnet medvirker, og hvordan barnets mening vektlegges, jf. barnevernsloven § 1-4.

Barnevernstjenesten skal legge til rette for at barnet fritt kan uttale seg om alle sider ved oppholdet i fosterhjemmet, også uten fosterforeldrene til stede, og gi barnet informasjon om hvordan opplysninger fra barnet kan bli benyttet. Barnevernstjenesten skal tilstrebe at samisktalende barn får snakke samisk i møte med den som gjennomfører oppfølgingsbesøk. Dette følger av fosterhjemsforskriften § 10 andre ledd og av barnevernsloven §§ 1-4 og 1-8.

Reglene om oppfølgingsbesøk gjelder tilsvarende for Bufetat når de har ansvar for å følge opp fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 10 fjerde ledd.

42.7.4 Oppfølgingsansvar og opplæringsansvar

Kommunenes oppfølgingsansvar er avgrenset mot Bufetats ansvar for å gi fosterhjem grunnleggende opplæring, jf. barnevernsloven § 16-3 tredje ledd bokstav a. Bufetats opplæringsansvar gjelder all opplæring som fosterforeldre bør gjennomføre for å kunne ivareta sitt oppdrag, både før og etter at fosterbarnet har flyttet inn.

42.7.4.1 Informasjon til barnet og fosterhjemmet

Barnevernstjenestens ansvar for å gi barnet og fosterforeldre nødvendige opplysninger er regulert i fosterhjemsforskriften § 11. Ansvaret følger også av barnevernsloven § 1-4, § 5-4.

42.7.4.2 Informasjon til barnet

Etter fosterhjemsforskriften § 11 første ledd skal barnevernstjenesten gi barnet tilpasset informasjon om hva det vil si å bo i fosterhjem, og om bakgrunnen for at barnet bor i fosterhjem. Barnevernstjenesten skal avklare med fosterforeldrene hvordan barnet skal bli informert.

For å være i stand til å utøve sin rett til å medvirke, er det en grunnleggende forutsetning at barnet forstår hva som skjer i saken, og den informasjonen som blir gitt. Barnevernstjenesten har derfor et ansvar for at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon om bakgrunnen for fosterhjemsoppholdet. Det overordnede målet er at barnet gis anledning til å eie sin egen historie, og at barnet hele veien er informert om hva som skal skje, og hvorfor. God informasjon til barnet vil bidra til at barnet forstår sin egen situasjon, og støttes til å være en aktiv deltager i sin egen barnevernssak. Forståelse for situasjonen vil også bidra til økt forutsigbarhet og en følelse av kontroll for barnet. For å øke tryggheten hos barnet er det av særlig betydning å gi tilrettelagt og forståelig informasjon om saken, og forklare hva som foregår i barnets livssituasjon. Informasjon må tilpasses barnets alder og modenhet.

42.7.4.3 Informasjon til fosterforeldrene

Barnevernstjenesten skal gi fosterforeldrene de opplysninger som er nødvendig for at fosterforeldrene skal kunne ivareta omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten skal ved behov gi opplysninger skriftlig. Dette følger av fosterhjemsforskriften § 11 andre ledd. Fosterforeldre er avhengige av å få informasjon om barnet for å kunne ivareta omsorgen for barnet på vegne av barnevernstjenesten eller foreldrene. Det kan være behov for å gi fosterforeldrene opplysninger blant annet om barnets forhistorie, helseopplysninger, tidligere hjelpetiltak, barnets forhold til familie og nettverk, barnets interesser og ressurser, barnets reaksjon på vedtak om plassering i fosterhjem mv.

Det må alltid gjøres en konkret vurdering av hvilke opplysninger som er nødvendig å gi til fosterforeldrene, for at de skal kunne utøve omsorgen for barnet på en god måte. Opplysninger til fosterforeldre og andre om barnet og barnets familie må ses i lys av at både barnevernstjenesten og fosterforeldre er omfattet av taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1. Taushetsplikten omfatter alle opplysninger om fosterbarnet og om foreldrene. Barnevernstjenesten kan likevel, uten hinder av taushetsplikt, gi fosterforeldrene alle opplysninger som er nødvendige for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sitt ansvar for barnet, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 2 og 4.

Det er ikke et krav om at opplysningene skal forelegges skriftlig for fosterforeldrene. Bakgrunnen er blant annet at det kan være utfordrende for fosterforeldre å oppbevare taushetsbelagte opplysninger på en tilfredsstillende måte. Barnevernstjenesten har et løpende ansvar for at fosterforeldrene har den informasjonen de trenger, av hensyn til barnets omsorgssituasjon. Det innebærer at barnevernstjenesten må sørge for å gi fosterforeldrene den informasjonen som er nødvendig for at fosterforeldrene kan ivareta sitt ansvar for å gi barnet god omsorg.

Barnevernstjenesten skal gi nødvendige opplysninger til barnehage, skole og andre instanser fosterforeldrene skal samarbeide med. Barnevernstjenesten skal orientere fosterforeldrene om at slike opplysninger er gitt og til hvem. Etter avtale med barnevernstjenesten kan fosterforeldrene formidle denne informasjonen. Dette står i fosterhjemsforskriften § 11 tredje ledd.

Barnevernstjenesten skal avklare hvilke opplysninger om barnet som kan gis til fosterforeldrenes egne barn, familie og øvrig nettverk, jf. fosterhjemsforskriften § 11 fjerde ledd.

42.7.4.4 Flytting av barnet fra fosterhjemmet

Barnevernstjenesten kan vedta at barnet skal flytte dersom det er nødvendig på grunn av endrede forhold, eller dersom det er til barnets beste. Barnevernstjenestens vedtak i en sak om flytting kan påklages til barneverns- og helsenemnda. Dette står i barnevernsloven § 5-5. Barnevernstjenesten skal informere fosterforeldrene så tidlig som mulig dersom den vurderer det som aktuelt å flytte barnet ut av fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 12 første ledd.

Fosterforeldre har rett til å uttale seg før det treffes vedtak om flytting etter § 5-5 og før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves etter § 5-7, jf. barnevernsloven § 9-8 første ledd. Barneverns- og helsenemnda kan gi fosterforeldrene adgang til å klage på vedtak om flytting etter § 5-5, jf. bestemmelsens andre ledd. Ved vurderingen av om fosterforeldrene skal få klagerett, skal nemnda blant annet legge vekt på tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, hvor lenge barnet har bodd i fosterhjemmet og årsak til flyttingen, jf. fosterhjemsforskriften § 12 andre ledd.

Det er viktig at det foretas en reell vurdering av om fosterforeldrene skal gis adgang til å klage eller ikke. I prop. 133 L punkt 15.4.5 uttalte departementet følgende:

"Dersom fosterforeldrenes og barnets forhold, etter en konkret vurdering, anses som et familieliv etter EMK artikkel 8, kan dette tilsi at fosterforeldrene gis klageadgang." (… …) "Dersom vedtaket om flytting er begrunnet i forhold i fosterhjemmet, kan dette tale for at fosterforeldrene bør gis klageadgang. Det følger av juridisk litteratur at barnets alder i praksis vil bli tillagt stor vekt, både i vurderingen av tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene og i vurderingen av varigheten av plasseringen. Har barnet bodd kort tid i fosterhjemmet, eller barnet har liten tilknytning til fosterforeldrene, vil fosterforeldrene som et utgangspunkt ikke ha klagerett. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene vil ofte bli sterkere jo lenger barnet har bodd i fosterhjemmet. Ble barnet plassert som spedbarn, kan for eksempel to år i fosterhjemmet bety at det er etablert en sterk tilknytning mellom barnet og fosterforeldrene, mens det kan stilles seg annerledes om barnet var ungdom ved plasseringstidspunktet. Dette må imidlertid alltid vurderes konkret i den enkelte sak. Graden av kontakt mellom barnet og barnets foreldre kan også ha betydning ved vurderingen av om tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene er så sterk at de bør gis klagerett."

42.8.1 Omsorg for barnet

Uavhengig av bakgrunnen for at barnet bor i fosterhjem, er det fosterforeldrene som utøver den daglige omsorgen for barnet. Fosterforeldrene utøver omsorgen for barnet på vegne av foreldrene eller på vegne av barnevernstjenesten. Når fosterhjem benyttes som hjelpetiltak, utøver fosterforeldrene omsorgen på vegne av foreldrene. Når barnevernstjenesten har fattet akuttvedtak, og når barneverns- og helsenemnda har fattet vedtak om omsorgsovertakelse, utøver fosterforeldrene omsorgen på vegne av barnevernstjenesten. Se fosterhjemsforskriften § 13 første ledd første punktum.

Omsorgen skal være forsvarlig og utøves innenfor de rammene barnevernstjenesten fastsetter, og i samarbeid med foreldrene dersom oppholdet er frivillig, jf. barnevernsloven § 5-4 og fosterhjemsforskriften § 13 første ledd annet punktum. Det følger av forarbeidene til barnevernsloven at barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldre også skal avgjøre andre spørsmål enn de spørsmål som gjelder den daglige oppfølgingen av barnet. Rammene som fastsettes må tilpasses det enkelte tilfelle. Ved frivillige opphold i fosterhjem, skal fosterforeldrene samarbeide med foreldrene om utøvelsen av omsorgen.

Ved tvil om hvem som skal ta en avgjørelse som gjelder barnet, skal spørsmålet tas opp med barnevernstjenesten, jf. fosterhjemsforskriften § 13 andre ledd. Spørsmål av større betydning hører inn under barnevernstjenestens ansvar, slik som spørsmål om barnet skal i barnehage, benytte skolefritidsordning eller delta i fritidsaktiviteter, jf. barnevernsloven § 5-4 første ledd. Også hvordan fosterforeldre skal følge opp barnets helse må avklares med barnevernstjenesten. Ved frivillige opphold i fosterhjem, må slike spørsmål avklares med barnets foreldre.

Fosterforeldrene skal legge til rette for at barnet får medvirke i alle forhold som vedrører barnet i fosterhjemmet i henhold til barnevernsloven § 1-4. Fosterforeldrene skal høre hva barnet har å si, og legge vekt på barnets synspunkter i samsvar med dets alder og modenhet. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Barnet skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig, jf. barnevernsloven § 9-2. se fosterhjemsforskriften § 13 tredje ledd.

Fosterforeldre kan ikke utøve tvang, men har rett og plikt til å utøve grensesetting innenfor det som følger av deres ansvar for å utøve omsorgen for barnet. Det forventes at fosterforeldre handler som foreldre flest i grensesettingssituasjoner. De har ikke en snevrere eller videre adgang til grensesetting enn foreldre. Det er ikke adgang til å bruke vold som ledd i oppdragelsen av barnet. Dette følger av barneloven § 30 andre ledd.

42.8.2 Informasjon til barnevernstjenesten og tilgang til fosterhjemmet

Fosterforeldrene må informere barnevernstjenesten om forhold i fosterhjemmet som barnevernstjenesten bør kjenne til. Dette innebærer blant annet at fosterforeldrene skal holde barnevernstjenesten orientert om barnets helse og behov for helsehjelp. Det samme gjelder forhold knyttet til barnets familie og nettverk. Se fosterhjemsforskriften § 14 første ledd.

Hvilke forhold som er relevante må vurderes konkret, og opp mot barnevernstjenestens ansvar for barnet. Ved frivillige opphold i fosterhjem er det viktig at foreldrene informeres om relevante forhold. For eksempel vil forhold vedrørende barnets helse kunne være relevant. Det er viktig at det avklares hvordan fosterforeldrene skal følge opp barnets helsebehov. Barnets helsebehov kan være kjent ved innflytting, eller det kan oppstå særlige behov underveis. Dersom det inntreffer forhold ved barnets helse som har betydning for barnets omsorgssituasjon, er det viktig at fosterforeldrene informerer barnevernstjenesten om dette slik at barnet kan få nødvendig oppfølging. Det er også nødvendig at barnevernstjenesten får opplysninger, for å kunne ivareta sitt omsorgsansvar, i de tilfellene de har overtatt omsorgen for barnet. Fosterforeldrene må holde barnevernstjenesten løpende orientert om barnets helse og eventuelle behov for helsehjelp.

Fosterforeldrene kan for kortere perioder la barnet være hos personer de har tillit til, og barnet kan delta på kortere turer og lignende med slike personer. Feriereiser, barnepass eller lignende utover dette må avklares med barnevernstjenesten. Se fosterhjemsforskriften § 14 andre ledd første og annet punktum. Det er mange forhold som spiller inn i vurderingen av behovet for tett kontakt med og løpende avklaringer mellom barnevernstjenesten og fosterforeldrene, herunder om det holder med generelle avklaringer og når det må avklares fra sak til sak. For eksempel vil det ha stor betydning hvor lenge barnet har bodd i fosterhjemmet og hva som er barnets situasjon. I saker hvor det er bekymring for hvordan barnet fungerer i det daglige, er det særlig viktig at barnevernstjenesten er godt informert om valg fosterforeldre tar for barnet. Det vil også ha betydning hvilken tilknytning barnet har til fosterhjemmet, herunder om barnet bor hos familie eller nettverk. Turer av lengre varighet og turer utenlands vil det være behov for å avklare med barnevernstjenesten. Formålet er å sørge for at barnevernstjenesten har nødvendig oversikt over barnets situasjon og anledning til å kontakte både fosterhjemmet og barnet. Det må også ses i sammenheng med barnevernstjenestens ansvar for å ivareta foreldrenes behov for informasjon. Det vil likevel som regel ikke være naturlig at fosterforeldre informerer om enhver helgetur, men barnevernstjenesten bør være kjent med om fosterfamilien har faste feriesteder eller liknende som de jevnlig besøker. Fosterforeldrene må utvise skjønn, og eventuelt ta det opp med barnevernstjenesten dersom det er tvil om behovet for informasjon.

Fosterforeldrene skal informere barnevernstjenesten i god tid dersom de skal flytte til nytt bosted. Se fosterhjemsforskriften § 14 andre ledd tredje punktum.

Fosterforeldrene skal så tidlig som mulig informere barnevernstjenesten ved samlivsbrudd, og samarbeide med barnevernstjenesten for å ivareta barnet. Barnevernstjenesten må samtidig vurdere om barnet kan fortsette å bo hos en eller begge fosterforeldre, og eventuelt kontakten barnet skal ha med fosterforeldrene. Se fosterhjemsforskriften § 14 tredje ledd.

Fosterforeldrene skal gi barnevernstjenesten og barnets tilsynsperson adgang til hjemmet og til de opplysninger som er nødvendige for å kunne følge opp barnet og fosterfamilien, og føre tilsyn med barnet. Se fosterhjemsforskriften § 14 fjerde ledd.

42.8.3 Fosterforeldres taushetsplikt

Fosterforeldre er omfattet av taushetsplikten etter § 13-1 første og andre ledd i barnevernsloven. Fosterforeldrenes taushetsplikt er ikke nærmere presisert i loven. Fosterhjemsforskriften § 15 gir utfyllende regler.

Fosterforeldre har taushetsplikt om de forhold de får kjennskap til om barnet og barnets familie. Taushetsplikten gjelder også etter at barnet har flyttet fra fosterhjemmet. Dette står i barnevernsloven § 13-1 og i fosterhjemsforskriften § 15 første ledd.

Fosterforeldre kan gi opplysninger til barnehage, skole, andre offentlige instanser og helsepersonell når det er nødvendig for at fosterforeldrene skal kunne utøve omsorgen for barnet i det daglige, jf. fosterhjemsforskriften § 15 andre ledd. Det er ikke nødvendig at slike opplysninger gis i samråd med barnevernstjenesten. Det avgjørende er om videreformidling av opplysninger er nødvendig for fosterforeldrenes utøving av omsorg for barnet.

Barnevernstjenesten må avklare hvilke opplysninger om barnet som uten hinder av taushetsplikten kan gis til fosterforeldrenes familie og øvrig nettverk. Ved frivillige opphold må det i tillegg avklares med barnets foreldre hvilke opplysninger som kan gis. Se fosterhjemsforskriften §15 tredje ledd. Dette er ikke en hjemmel til å dele taushetsbelagte opplysninger, men en presisering av at fosterforeldrene må avklare deling av opplysninger med barnevernstjenesten for å ivareta barnets personvern.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen og fosterforeldrene skal inngå en skriftlig avtale om barnevernstjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser, jf. barnevernsloven § 9-7. Det er barneverntjenestens plikt å sørge for at det inngås en avtale ved plassering av barn i fosterhjem, og bestemmelsen gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for plasseringen. Ved fosterhjemsplasseringer etter vedtak om omsorgsovertakelse skal Fosterhjemsavtalen utarbeidet av Barne- og familiedepartementet benyttes. Ved frivillige plasseringer og akuttplasseringer skal avtalen benyttes så langt den passer.

Ved plassering i fosterhjem som blir tilbudt av Bufetat, må fosterforeldrene inngå en avtale med Bufetat, i tillegg til fosterhjemsavtalen som inngås med kommunen.

42.9.1 Deler av fosterhjemsavtalen er enkeltvedtak

Departementet sendte den 25. september ut et brev hvor de informerer om at deler av fosterhjemsavtalen er å regne som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

BFD har tidligere lagt til grunn at fosterhjemsavtalen er en privatrettslig avtale, og at beslutninger som vedrører avtaleforholdet mellom fosterforeldre og barnevernstjenesten ikke er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Etter en ny juridisk vurdering har departementet kommet til at avgjørelser om økonomisk godtgjøring til fosterforeldre og oppfølging av fosterforeldre (inkludert frikjøp og avlastning) er å regne som enkeltvedtak. Dette innebærer at når barnevernstjenesten tar beslutninger om omfanget av den økonomiske godtgjøringen til fosterforeldre og omfanget av og innholdet i oppfølgingen av fosterforeldre, kommer forvaltningslovens saksbehandlingsregler for enkeltvedtak til anvendelse. Dette er regler om saksforberedelse, krav til selve vedtaket og regler om klage og omgjøring. Statsforvalter er klageinstans for enkeltvedtak som fattes av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten har plikt til å informere fosterforeldre om klageadgangen.

42.9.1.1 Inngåelse av nye fosterhjemsavtaler

Før fosterhjemsavtalen inngås må barnevernstjenesten legge fram for potensielle fosterforeldre hvilke rammer som vil ligge til grunn for fosterhjemsoppdraget, herunder økonomiske rammer og oppfølging fra barnevernstjenesten. Dersom fosterforeldrene ikke aksepterer rammene barnevernstjenesten tilbyr, legger departementet til grunn at det ikke inngås fosterhjemsavtale. Dersom fosterforeldrene aksepterer rammevilkårene, inngås fosterhjemsavtale og barnevernstjenesten fatter vedtak om økonomisk godtgjøring og utgiftsdekning, og oppfølging (herunder evt. frikjøp og avlastning).

Det er ikke av rettslig betydning om avgjørelsene om økonomisk godtgjøring og oppfølging fremgår av fosterhjemsavtalen, eller om det fattes ett eller flere separate vedtak i tillegg. Det vil være naturlig å hjemle vedtakene i barnevernsloven § 9-6 andre ledd, jf. barnevernsloven § 1-7. Det vil også være naturlig å vise til relevante bestemmelser i fosterhjemsforskriften. Se brev fra Barne- og familiedepartementet av 18.10.2023.

42.9.1.2 Om eksisterende fosterhjemsavtaler

Eksisterende avtaler mellom barnevernstjenesten og fosterforeldre om økonomisk godtgjøring og oppfølging anses som enkeltvedtak truffet i form av en avtale. Dette innebærer at det ikke er behov for å fatte nye vedtak dersom det foreligger en inngått fosterhjemsavtale.

Dersom fosterforeldre mener at den økonomiske godtgjøringen eller oppfølgingen (inkludert frikjøp og avlastning) ikke er tilstrekkelig, kan de henvende seg til barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten kan be om at fosterforeldre skriftlig fremsetter en søknad som beskriver det endrede behovet. Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av behovet og kan enten innvilge, delvis innvilge eller avslå søknaden. Avgjørelsen regnes som et enkeltvedtak.

42.9.1.3 Spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som tilbys av Bufetat

For spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som Bufetat tilbyr, er det Bufetat som er fosterforeldrenes oppdragsgiver og som beslutter rammevilkårene for fosterhjemsoppdraget. Bufetats beslutning om godtgjøring til og oppfølging av fosterforeldrene i spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem er et enkeltvedtak. Dette innebærer at Bufetat må følge saksbehandlingsreglene som gjelder for enkeltvedtak. Fosterforeldrene kan klage på Bufetats beslutning om økonomisk godtgjøring og oppfølging, herunder frikjøp og avlastning. Det er Bufdir som er klageinstans for vedtak truffet av Bufetat.

42.9.1.4 Revisjon av fosterhjemsavtalen

I lys av ny barnevernslov, ny fosterhjemsforskrift og ny tolkning som innebærer at deler av fosterhjemsavtalen er å anse som enkeltvedtak er det behov for å revidere fosterhjemsavtalen. Arbeidet er påbegynt av departementet. KS og Fosterhjemsforeningen er involvert i arbeidet.

Fosterhjemsforskriftens bestemmelser om fosterforeldrenes ansvar er utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

Fosterforeldre har i utgangspunktet ikke partsstatus i en barnevernssak. Les mer om fosterforeldres partsrettigheter i kapittel 6.5. Partsrettigheter kan innvilges etter en konkret vurdering i samsvar med forvaltningslovens regler. Det skal mye til før fosterforeldre er å anse som part etter forvaltningsloven i en barnevernssak. Barnevernstjenesten må imidlertid samarbeide tett med fosterfamilien for å kunne kjenne til barnets og fosterfamiliens behov. Fosterforeldrene har viktig kunnskap om barnet, og barnevernstjenesten må som regel innhente deres synspunkter før viktige beslutninger om barnet skal tas.

Fosterforeldre har rett til å uttale seg før det fattes vedtak om opphevelse av omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-7 og før det treffes vedtak om flytting etter barnevernsloven § 5-5, jf. barnevernsloven § 9-8 første ledd.

Barneverns- og helsenemnda kan gi fosterforeldrene adgang til å klage på vedtak om flytting etter barnevernsloven § 9-8 andre ledd.

42.11.1 Tilsyn med barn i fosterhjem

Kommunen der fosterhjemmet ligger, har ansvar for å føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet. Kommunen skal føre tilsyn med hvert enkelt barn i fosterhjemmet fra plasseringstidspunktet og frem til barnet fyller 18 år. Formålet med tilsynet er å kontrollere at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet, og at forutsetningene for plasseringen blir fulgt opp. Kommunen skal sørge for at de som skal utøve tilsynet får nødvendig opplæring og veiledning. Dette følger av barnevernsloven § 9-10 og er utdypet i fosterhjemsforskriften kapittel 5. Fosterhjemsforskriftens bestemmelser om tilsyn er utdypet i høringsnotat om forslag til ny forskrift om fosterhjem 2022.

Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med at barnet får forsvarlig omsorg, og at forutsetningene i vedtaket følges opp. Dette omfatter også tilsyn med at barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn ivaretas på en hensiktsmessig måte, herunder samiske barns særskilte rettigheter, jf. fosterhjemsforskriften § 16 først ledd.

Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barn i fosterhjem fra barnet flytter inn i fosterhjemmet, og frem til barnet fyller 18 år, jf. fosterhjemsforskriften § 16 andre ledd første punktum. Et fosterhjemsopphold kan vare også etter at barnet har fylt 18 år, men det skal ikke føres tilsyn med barnet etter at barnet er blitt myndig.

Det skal gå klart frem av fosterhjemskommunens delegasjonsreglement hvilken instans i kommunen som skal føre tilsynet jf. fosterhjemsforskriften § 16 andre ledd annet punktum. Det er stor frihet for kommunene med hensyn til hvordan de organiserer tilsynet. Kommunene kan for eksempel velge å legge ansvaret for tilsynet til en av de andre tjenestene i kommunen og de kan velge å ansette egne personer til å føre tilsyn. Det er imidlertid viktig at det ved valg av organisasjonsmodell tas hensyn til uavhengighet overfor barnevernstjenesten og fosterforeldrene, slik at det blant annet kan skapes troverdighet i tilsynssituasjonen.

Fosterhjemskommunen og omsorgskommunen kan skriftlig avtale at omsorgskommunen skal føre tilsyn, jf. fosterhjemsforskriften § 16 tredje ledd. Omsorgskommunen overtar i slike tilfeller det ansvaret som forskriften §§ 16 til 19 legger til fosterhjemskommunen.

Det følger av fosterhjemsforskriften § 16 fjerde ledd at omsorgskommunen ved godkjenning av fosterhjemmet, skal orientere både barnet og fosterforeldrene om fosterhjemskommunens ansvar for tilsynet og hvem som skal føre tilsyn. Barnet skal informeres om at det når som helst kan ta opp problemer i fosterhjemmet eller i forholdet til barnevernstjenesten. Barnets foreldre må også få slik informasjon. Dersom det ikke er hensyn som taler mot det, bør foreldrene få informasjon om hvem som skal føre tilsyn. Det skal så langt det er mulig orienteres om hvem som skal føre tilsynet, ikke bare hvilken tjeneste i kommunen som har ansvaret. Bufdir har laget en egen veileder om tilsyn med barn i fosterhjem.

Når det gjelder tilsyn med barn i fosterhjem med særlige forutsetninger, jf. barnevernsloven § 6-3 første ledd, er det statsforvalteren som har ansvar for å føre tilsyn.

42.11.2 Tilsynsperson

Fosterhjemskommunen skal gi tilsynsoppgaver til personer som er egnet til å utføre oppgaven. Det skal legges vekt på om tilsynspersonen kan ivareta oppgaven over tid, jf. fosterhjemsforskriften § 17 første ledd første og annet punktum. Det kan gjøre det lettere for barnet å oppnå tillit og trygghet i tilsynssituasjonen dersom samme person kan utføre tilsynet, og bidra til bedre kvalitet i observasjoner. Det er imidlertid ikke et krav at samme person kan føre tilsynet over tid.

Hva som ligger i egnethetskravet beror på en konkret, skjønnsmessig vurdering. Men ofte vil det i kravet ligge en forutsetning om at den som fører tilsyn har nødvendig erfaring og/eller kunnskap om arbeid med barn. Det er imidlertid ikke et ubetinget krav om forutgående erfaring og kunnskap om arbeid med barn. Det er viktig å se kompetansekravene til tilsynspersonene i sammenheng med kommunens opplærings- og veiledningsansvar. En god opplæring vil sikre nødvendig kompetanse ved utøvelsen av tilsynet.

Tilsynspersonen skal ha en tilstrekkelig uavhengig funksjon overfor barnevernstjenesten og fosterforeldrene, jf. fosterhjemsforskriften § 17 første ledd tredje punktum. Uavhengighet er nødvendig for å etablere legitimitet og troverdighet i tilsynssituasjonen, og er et viktig element ved vurderingen av om tilsynet kan anses som forsvarlig. Dersom barnet for eksempel bor i et fosterhjem i omsorgskommunen, og tilsynspersonen har tilknytning til barneverntjenesten, må uavhengigheten ivaretas ved tilsynspersonen uansett ikke har hatt direkte befatning med barnevernssaken.

Der hensynet til barnet ikke taler mot det, skal det tilstrebes at tilsynspersonen har samme kulturelle eller språklige tilhørighet som barnet, eller har kompetanse i barnets kulturelle eller språklige bakgrunn, jf. fosterhjemsforskriften § 17 første ledd fjerde punktum. Det vil ikke nødvendigvis alltid være slik at en tilsynsperson med samme tilhørighet som barnet, er det barnet selv ønsker. Det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte situasjon, og det må legges til rette for barnets medvirkning, jf. barnevernsloven § 1-4.

Fosterhjemskommunen skal gi tilsynspersonen nødvendig opplæring og veiledning jf. fosterhjemsforskriften §17 andre ledd første punktum. Fosterhjemskommunen er faglig ansvarlig for tilsynspersonene, og må sikre at de får nødvendig opplæring og veiledning før og under tilsynsarbeidet.

Opplæringen skal blant annet omfatte rammene for barnevernstjenestens ansvar for barnet, tilsynsfunksjonen, samtaler med barn, kunnskap om omsorgssvikt, rapportskriving og barnets rettigheter, jf. annet punktum. Opplistingen av hva opplæringen skal omfatte er ikke uttømmende. Hva som er nødvendig opplæring, vil kunne variere ut fra individuelle forutsetninger og behov. Alle tilsynspersoner må imidlertid få en grunnleggende opplæring om blant annet tilsynsfunksjonen, kunnskap om omsorgssvikt, det å samtale med barn, rapportskriving, barnets rettigheter og barneverntjenestens ansvar for barnet. For å kunne gjennomføre gode tilsyn, må tilsynspersonen ha systemforståelse og rolleforståelse kombinert med kunnskap om barn. I nødvendig opplæring ligger det at tilsynspersonen må gis generell kunnskap og kompetanse, blant annet om barns rettigheter, om å samtale med barn i en krevende og utsatt livssituasjon, om omsorgssvikt, om barneverntjenestens ansvar for den enkelte plassering, og om kommunens tilsynsansvar og tilsynsfunksjonen som sådan. Det må også gis tilstrekkelig opplæring til å kunne forstå og samhandle med barn på en god og hensiktsmessig måte. Videre må tilsynspersonen få nødvendig opplæring i å skrive tilfredsstillende rapporter etter tilsynsbesøkene. Kommunen må også sørge for nødvendig veiledning i forbindelse med gjennomføring av tilsyn for det enkelte barn. Kunnskap om barnet og fosterhjemmet er en viktig forutsetning for forsvarlig gjennomføring av tilsyn.

42.11.3 Utføring av tilsyn

Tilsynspersonen skal føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet, og skal ha tilgang til fosterhjemmet så ofte som nødvendig, jf. fosterhjemsforskriften § 18 første ledd.

Tilsynspersonen skal ta kontakt med barnet. Barn som er i stand til å danne seg egne meninger skal fritt kunne gi uttrykk for sitt syn på forholdene i fosterhjemmet. Tilsynspersonen skal legge til rette for samtale med barnet uten at fosterforeldrene er til stede. Barnet skal gis informasjon om videre oppfølging og om hvordan opplysninger fra barnet kan bli benyttet. Dette står i fosterhjemsforskriften § 18 andre ledd.

At barnet fritt skal kunne gi uttrykk for sitt syn på forholdene i fosterhjemmet, er i tråd med barnevernsloven § 1-4 om barnets rett til medvirkning. Det er viktig at barnet må kunne uttrykke seg så åpent og ærlig som mulig om hvordan det har det. Tilsynspersonen må gjennomføre samtaler med barnet på en ivaretakende og barnevennlig måte.

Tilsynspersonen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig, og minimum fire ganger i året. Tilsyn skal skje ved stedlige besøk, jf. fosterhjemsforskriften § 18 tredje ledd første punktum. Å besøke barnet i fosterhjemmet er avgjørende for å kunne gjøre en vurdering av forholdene i fosterhjemmet, og hvordan barnet har det der. Noen ganger kan fire besøk være tilstrekkelig, andre ganger kan det være behov for flere. Det kan for eksempel være behov for hyppigere besøk i starten av et fosterhjemsopphold, eller om det oppstår hendelser som kan gjøre situasjonen ekstra sårbar for barnet. Det er fosterhjemskommunens ansvar til enhver tid å vurdere hvor ofte det er nødvendig å føre tilsyn med barnets situasjon i fosterhjemmet.

Er forholdene i fosterhjemmet gode, og barnet samtykker, kan fosterhjemskommunen vedta å redusere tilsynet til minimum to ganger i året for barn som er fylt 15 år og som har bodd i fosterhjemmet i mer enn to år. Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal samtykke til redusering av antall tilsyn. Dette står i bestemmelsens tredje ledd annet punktum.

42.11.4 Tilsynsrapport

Rapportene som skrives etter hvert tilsynsbesøk, er en svært viktig kilde til informasjon for barnevernstjenesten, både med tanke på oppfølging av fosterhjemmet, og med tanke på om hjemmet fortsatt oppfyller vilkårene for godkjenning. I fosterhjemsforskriften § 19 første ledd er en det en momentliste for hva rapporten skal omtale. Rapporten skal gi en vurdering av barnets situasjon i fosterhjemmet, og omtale forhold vurderingene av barnets situasjon bygger på, hvordan barnet er gitt mulighet til å uttrykke sine synspunkter, om det har vært samtaler med barnet og innholdet i disse, og om det bør innhentes ytterligere informasjon fra miljøer som barnet er i.

Tilsynspersonen skal sende rapporten til fosterhjemskommunen umiddelbart etter den er skrevet. Fosterhjemskommunen skal kontrollere at rapporten gir tilstrekkelig informasjon til at formålet med tilsynet anses ivaretatt. Vurderer fosterhjemskommunen at rapporten har mangler, skal tilsynspersonen skrive en tilleggsrapport, og om nødvendig foreta supplerende vurderinger. Når rapporten er godkjent, skal fosterhjemskommunen videresende rapporten til barnevernstjenesten i omsorgskommunen, og i kopi til barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen. Selv om ansvaret for godkjenning av fosterhjem er flyttet fra fosterhjemskommunen til omsorgskommunen, kan kommunene avtale at fosterhjemskommunen skal godkjenne fosterhjem for det enkelte barn. Det vil for eksempel kunne tenkes tilfeller hvor fosterhjemmet ligger langt fra omsorgskommunen, og at det derfor er mest praktisk at det er fosterhjemskommunen som foretar godkjenning av hjemmet. Rapporten skal derfor også sendes i kopi til barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen. Dersom rapporten viser alvorlige mangler i barnets omsorgssituasjon, skal fosterhjemskommunen sende kopi av rapporten til statsforvalter som har ansvar for tilsyn med barnets omsorgskommune. Se fosterhjemsforskriften § 19 andre ledd.

Barnevernstjenesten i omsorgskommunen skal følge opp rapporten, og umiddelbart følge opp forhold som gir grunn til bekymring. Fosterhjemskommunen skal ved etterfølgende tilsyn kontrollere at forholdene er fulgt opp. Dette står i fosterhjemsforskriften § 19 tredje ledd.

42.12.1 Ordinære fosterhjem

Kommunen har fullt økonomisk ansvar for bruk av ordinære fosterhjem og får ikke refundert utgifter til forsterkningstiltak.

42.12.2 Spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem

Ved bruk av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem skal kommunen betale en egenandel ved bruk av slike hjem. Dette fremgår av barnevernsloven § 16-5 første ledd. Bufetats betalingsansvar gjelder bare for plasser som Bufetat har tilbudt i det enkelte tilfellet, enten ved å tilby institusjonsplassen til kommunen før saken fremmes for barneverns- og helsenemnda eller ved etterfølgende forespørsler, dersom nemnda ikke har godtatt den først fremlagte institusjonsplassen (Se Prop. 133 L (2020-2021) punkt 22.2.4).

Bufetats betalingsansvar for spesialiserte fosterhjem forutsetter at Bufetat har besluttet å tilby et tilgjengelig spesialisert hjem til et barn i samsvar med kriteriene for målgruppen.

42.12.3 Kjøp av fosterhjemstjenester fra private tjenesteytere

Barnevernstjenesten kan ikke plassere barn i et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Dette gjelder ikke fosterhjem spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem som Bufetat tilbyr. Dette står i barnevernsloven § 15-7 fjerde ledd.

Bestemmelsen innebærer at barnevernstjenesten ikke kan plassere barn i fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Bestemmelsen gjelder ikke plasseringer kommunen har gjort før bestemmelsen tredde i kraft 1. juli 2023.

Bestemmelsen gjelder alle tilfeller der kommunen selv, uten bistand fra Bufetat, kjøper et fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Kommunen kan ikke kjøpe det som er vanlig å omtale som "private fosterhjem".

Som det fremgår direkte av bestemmelsen, gjelder forbudet imidlertid ikke fosterhjem Bufetat tilbyr etter § 16-3 andre ledd bokstav a og c. Barnevernsloven § 16-3 andre ledd bokstav a og c handler om Bufetats tilbud av spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem til kommunen. Det er ingen juridisk begrensning i Bufetats adgang til å tilby kommunen spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem tilknyttet private tjenesteytere. I tilfeller der kommunen ber Bufetat om bistand til å finne et beredskapshjem eller Bufetat tilbyr et spesialisert fosterhjem, kan disse hjemmene ha inngått avtale om godtgjøringen og innholdet i fosterhjemsoppdraget med en privat tjenesteyter.

For Bufetat innebærer bestemmelsen at de ikke kan tilby kommunen ordinære fosterhjem som har inngått avtale om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget med en privat tjenesteyter, fordi kommunen ikke kan benytte seg av ordinære fosterhjem som har slik avtale med privat tjenesteyter.

Det som er sagt over innebærer at kommunen ikke kan kjøpe fosterhjem. Bufetat kan kjøpe spesialiserte fosterhjem og beredskapshjem, for så å tilby dette til kommunen.

Det vil fortsatt være lovlig for kommunen å kjøpe enkelttjenester som hjelpetiltak, avlastningstiltak og veiledning i fosterhjem fra private tjenesteytere, jf. § 15-7 om kommunens adgang til å la seg bistå av private i ny barnevernslov.

Når barnets foreldre ikke bor sammen og den forelderen barnet bor fast hos blir fratatt omsorgen for barnet etter reglene i barnevernsloven, kan barnevernsmyndighetene ikke bestemme at barnet skal ha fast bosted hos den andre forelderen. Spørsmålet om hvem barnet skal bo fast hos er regulert i barneloven, og endring av barnets faste bosted må skje etter disse reglene.

Barnevernstjenesten og barneverns- og helsenemnda har en begrenset adgang til å plassere barnet hos den forelderen barnet ikke har bodd fast hos. Dette gjelder både ved omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1 og midlertidig omsorgsovertakelse etter § 4-2. Plassering hos den andre forelderen regnes som en fosterhjemsplassering, og de alminnelige reglene om fosterhjem kommer til anvendelse.

For at en slik fosterhjemsplassering skal kunne foretas, må den av foreldrene som ønsker barnet plassert hos seg, ha tatt de nødvendige skritt til å få bostedsmyndighet for barnet overført til seg etter reglene i barneloven. I tillegg må plasseringen være til barnets beste.

Bakgrunnen for reglene om fosterhjemsplassering hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos er beskrevet i utgått rundskriv Fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre – Q-0835.

42.13.1 Kort om reglene om overføring av bostedsmyndighet i barneloven

Den av foreldrene som barnet ikke har bodd fast hos, og som ønsker bostedsmyndigheten overført til seg, kan oppnå dette på følgende måter:

• Etter avtale: Etter barneloven § 36 kan foreldrene fritt avtale hvor barnet skal bo fast.
• Etter domstolsbehandling: Dersom foreldrene ikke er enige om hvor barnet skal bo fast, kan hver av dem reise sak for retten, jf. barneloven § 36 andre ledd. Etter krav fra en av partene, kan retten treffe midlertidig avgjørelse ved kjennelse om fast bosted inntil rettskraftig avgjørelse foreligger, jf. barneloven § 60. Retten kan også treffe midlertidig avgjørelse før saken er reist, dersom særlige grunner taler for det, jf. § 60 første ledd fjerde punktum.

42.13.2 Nærmere om adgangen til å plassere et barn i fosterhjem hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos

Barnevernstjenesten og barneverns- og helsenemnda kan ikke plassere et barn i fosterhjem hos den andre forelderen som en permanent ordning. Det vil være en klar omgåelse av reglene i barneloven. Formålet med adgangen til å fosterhjemsplassere et barn hos den andre forelderen, er å avhjelpe de situasjoner der det av tidsmessige årsaker ikke er mulig å få avklart hvor barnet skal bo fast etter reglene i barneloven, før barnet må plasseres etter barnevernsloven.

Det er først og fremst i akuttsaker at det vil være aktuelt å plassere et barn i fosterhjem hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos. I saker om omsorgsovertakelse etter barnevernsloven § 5-1, vil det normalt være tilstrekkelig tid til å få enten en endelig eller midlertidig avgjørelse etter reglene i barneloven før omsorgsvedtaket iverksettes.

42.13.2.1 Må ha tatt skritt for å få løst saken etter barnelovens regler før plassering foretas

Det er en forutsetning at den av foreldrene som ønsker barnet plassert hos seg har tatt, eller tar, skritt for å få løst saken etter reglene i barneloven før slik plassering foretas. Hvis ikke vil reglene i barneloven kunne omgås.

I de tilfeller det av tidsmessige grunner ikke har vært mulig å ta nødvendige skritt for å få løst saken etter barnelovens regler før plassering, bør barnevernstjenesten eller nemnda fastsette en frist for når skritt må være tatt. Dette er for å hindre omgåelse av barnelovens regler, og for å sikre at den ordning som etableres ved plasseringen, så raskt som mulig gjøres permanent. Av hensyn til barnet bør omsorgssituasjonen avklares så raskt som mulig. Dersom det ikke iverksettes nødvendige skritt innen den fastsatte fristen, vil dette være grunnlag for å vurdere å flytte barnet til et nytt fosterhjem.

Kravet om at det må være tatt skritt for å få løst saken etter barnelovens regler før plassering, er ikke til hinder for at barnet rent midlertidig, f.eks. i en krisesituasjon, plasseres hos den andre av foreldrene inntil barnet kan flytte hjem igjen til bostedsforelderen. Det kan også tenkes tilfelle der den av foreldrene som ønsker barnet plassert hos seg ikke ønsker å ha barnet boende fast, men likevel ønsker å stille opp i påvente av at barnevernstjenesten skaffer fosterhjem for barnet.

42.13.2.2 Hensynet til barnets beste

Når det treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, skal det etter lovens § 1-3 legges avgjørende vekt på å finne frem til tiltak som er til barnets beste. Det samme følger av fosterhjemsforskriften § 5 om valg av fosterhjem til det enkelte barn.

Ved vurderingen av om det vil være til barnets beste å plassere barnet hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos, må det blant annet legges vekt på hvorvidt en slik plassering vil føre til en forsterket konflikt mellom foreldrene som vil være uheldig for barnet.

42.13.3 De alminnelige reglene om fosterhjem gjelder

Når et barn plasseres i fosterhjem hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos, gjelder i utgangspunktet de alminnelige reglene om fosterhjem i barnevernsloven kapittel 9 og forskrift om fosterhjem.

Dersom det treffes akuttvedtak, og godkjenning ikke lar seg gjennomføre før plassering, kan det gjøres unntak fra kravet om at fosterhjemmet må være godkjent før barnet flytter inn, jf. fosterhjemsforskriften § 6 første ledd. Fosterhjemmet skal i slike tilfeller godkjennes så snart som mulig etter at barnet har flyttet inn.

Det er ikke naturlig at foreldre får fosterhjemsgodtgjøring for å være fosterforeldre for sitt eget barn.

42.13.4 Barnets rett til medvirkning

Etter barnevernsloven § 1-4 har barnet rett til å medvirke i saken. Barnet skal bli lyttet til og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet.

42.13.5 Dekning av advokatutgifter

Foreldre som vil ta rettslig skritt i forbindelse med en foreldretvist, og som på grunn av sin økonomiske situasjon har behov for å få dekket advokatutgiftene sine, må som det klare utgangspunktet søke om dette gjennom fri rettshjelpsordningen. Barnevernstjenesten bør veilede partene om dette.

Barnevernstjenesten bør være forsiktig med å yte tiltak som er ment regulert gjennom annet lovverk. Det er ordningen etter rettshjelpsloven som i utgangspunktet skal dekke advokatutgifter i barnelovssaker. Dekning av advokatutgifter i en sak etter barneloven kan likevel, etter en konkret vurdering være nødvendig for å ivareta barnets behov. Direktoratet vurderer derfor at kommuner i slike tilfeller kan innvilge søknader om dekning av advokatutgifter til saker etter barneloven som et hjelpetiltak etter barnevernsloven. Se tolkningsuttalelsen Barnevernstjenestens dekning av advokatutgifter i forbindelse med saker etter barneloven.

Barneverns- og helsenemnda er et uavhengig og upartisk avgjørelsesorgan. Nemnda avgjør nærmere bestemte saker om tvang etter barnevernsloven og enkelte saker etter helse- og omsorgstjenesteloven og smittevernloven, jf. barnevernsloven § 14-1 første ledd. Hovedtyngden av sakene nemndene avgjør er etter barnevernsloven. Nemndas vedtak kan bare overprøves av domstolene. Det er 10 barneverns- og helsenemnder i Norge.

Tvangsvedtak vil si vedtak som fattes mot den private parts vilje, eller som kan opprettholdes uten den private parts samtykke. De fleste avgjørelser om tvang fattes av barneverns- og helsenemnda i førsteinstans. Nemnda er klageinstans for barnevernstjenestens akuttvedtak om omsorgsovertakelse og barnevernstjenestens vedtak om flytting av barn etter omsorgsovertakelse.

En ordinær nemnd består i den enkelte sak av en nemndsleder med juridisk utdanning som fyller dommerkravene, et medlem fra det fagkyndige utvalg og et medlem som trekkes ut ifra et alminnelig medlemsutvalg. Nemndleder kan beslutte at særlig vanskelige saker skal behandles av en utvidet nemnd. En utvidet nemnd består av fem medlemmer. I tillegg til nemndleder vil da saken bestå av to medlemmer fra det fagkyndige utvalget og to medlemmer fra det alminnelige utvalget, jf. barnevernsloven § 14-3.

Barneverns- og helsenemndas saksbehandling oppfyller alle grunnleggende krav til rettsikkerhet. Saksbehandlingen bygger på tvistelovens regler og er langt på vei lik domstolenes behandling av sivile saker.

Nemnda kan ikke på eget initiativ fatte vedtak, men er avhengig av at kommunen fremmer en sak.

Les mer om barneverns- og helsenemndene.

Det er barnevernstjenestens sitt ansvar å forberede saker for behandling i barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven 15-3 tredje 3 ledd bokstav d. En sak for nemnda innledes ved at kommunen sender en begjæring om tiltak til nemnda, jf. § 14-8. Les mer om dette i punkt 43.2.1.

Etter barnevernsloven § 15-5 første ledd er det barnets oppholdskommune som har ansvaret for å reise sak for nemnda, men ansvaret for å reise sak kan etter avtale overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernsloven § 15-5 femte ledd. Se mer om dette i punkt 12.6.2.

Hvis barnevernstjenesten mottar krav fra private parter om endringer i et tidligere vedtak, skal kommunen forberede og sende saken til nemnda snarest mulig, og senest innen tre måneder etter at kommunen mottok kravet. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder, jf. barnevernsloven § 14-8 tredje ledd.

43.2.1 Kommunens begjæring om tiltak

Hvis barnevernstjenesten beslutter å fremme en sak for barneverns- og helsenemnda, skal kommunen sende en begjæring om tiltak til nemnda, jf. barnevernsloven § 14-8. I begjæringen skal kommunen redegjøre for både prosessuelle og materielle spørsmål.

Begjæringen har samme funksjon som en stevning for domstolene. Barnevernstjenesten vil som regel være representert ved en advokat, men saken kan også prosederes av en jurist uten advokatbevilling. En begjæring til barneverns- og helsenemnda berører en rekke juridiske og prosessuelle problemstillinger, og bør utarbeides av kommunens advokat/jurist i samarbeid med barnevernstjenesten.

43.2.1.1 Krav til kommunens begjæring

I barnevernsloven § 14-9 er det en liste over hva en begjæring om tiltak minst skal inneholde eller som skal legges ved begjæringen. Hvis begjæringen ikke oppfyller kravene, skal nemndsleder gi pålegg om retting og sette en kort frist for dette.

Begjæringen skal minst inneholde:

• navn på nemnda
• navn og adresse på parter, stedfortredere og prosessfullmektiger
• en kort beskrivelse av hvilke tiltak kommunen krever
• en redegjørelse for foreldrenes rettslige og faktiske tilknytning til barnet og en begrunnelse for forslaget om hvem som er sakens parter
• kommunens fremstilling av saken
• en oversikt over de bevisene kommunen vil føre, blant annet oversikt over vitner og sakkyndige, med opplysninger om hva vitneforklaringene og de sakkyndiges forklaring gjelder
• forslag til vedtak med en kort oppsummerende redegjørelse for omstendighetene som begrunner forslaget, og med henvisning til de rettsreglene som gjøres gjeldende
• informasjon om hvorvidt barnet ønsker partsrettigheter etter § 12-3 andre ledd, og kommunens vurdering av om barnet bør innvilges partsrettigheter
• Informasjon om barnet ønsker å bli hørt, og eventuelt hvordan

43.2.1.1.1 Nærmere om innholdet i begjæringen

Begjæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken. Begjæringen skal være utformet slik at de private partene kan ta stilling til kommunens krav om tiltak og forberede saken. Kommunens argumentasjon skal ikke gå lenger enn nødvendig. I begjæringen skal kommunen redegjøre for forhold som kan ha betydning for nemndlederens vurdering av den videre saksbehandlingen, nemndas sammensetning og avgjørelsesform, jf. barnevernsloven § 14-9 andre ledd.

Begjæringen og de vedlagte dokumenter skal gi nemnda mulighet til raskt å sette seg inn i relevant faktum og kommunens sentrale anførsler. Beskrivelsen av faktum og dokumentene bør ligge i kronologisk rekkefølge med en fullstendig dokumentliste som gir en god oversikt. Det bør redegjøres for alle tiltak og hjelp som har vært iverksatt for barnet. Utarbeidelse av støttedokumenter som tidslinje eller lignende som gir oversikt kan legges ved begjæringen.

Barnevernstjenesten skal gi en objektiv beskrivelse av faktum i saken, og sørge for at også opplysninger som taler til partenes fordel legges frem for nemnda. Hvis det har vært forsøkt hjelpetiltak, må barnevernstjenesten redegjøre for hvilke tiltak som har vært satt inn og varigheten av tiltakene, årsaken til at de ble avsluttet og barnevernstjenestens evaluering av de utprøvde hjelpetiltakene.

Når tiltaket forutsetter at barnet skal plasseres utenfor hjemmet, må barnevernstjenesten redegjøre for valg av plasseringssted i det enkelte tilfellet, jf. barnevernsloven § 5-3 andre ledd. I en sak som gjelder tiltak for barn med alvorlige atferdsvansker, må barnevernstjenesten i god tid før forhandlingsmøtet ha skaffet plass i tiltak for barnet, og skriftlig presentert dette for barneverns- og helsenemnda. Nemnda skal i disse sakene vurdere egnetheten til det konkrete plasseringsstedet. Hensynet til kontradiksjon tilsier at partene og nemnda må være kjent med aktuelt plasseringssted i god tid før forhandlingsmøtet.

Vitneførselen skal begrenses til personer som kan bidra til å opplyse saken. Det må i begjæringen kort opplyses om hva det enkelte vitnet skal forklare seg om. Alle vitner skal navngis.

I den oppsummerende redegjørelse av forslag til vedtak skal kommunen gi en kort oversikt over de omstendigheter som begrunner forslaget med henvisning til relevante rettsregler. Oppsummeringen skal ha samme funksjon som et sluttinnlegg i tvistelovens forstand, jf. tvisteloven § 9-10.

43.2.2 Barnevernstjenestens forberedelse av adopsjonssaker for barneverns- og helsenemnda

Hvis barnevernstjenesten mener at det vil være til barnets beste å bli adoptert av fosterforeldrene, og at også de øvrige vilkårene for å innvilge adopsjon er oppfylt, kan det fremmes sak om adopsjon for barneverns- og helsenemnda.

Et vedtak om adopsjon er det mest inngripende tiltaket som kan iverksettes etter barnevernsloven. Dette innebærer at det stilles strenge krav til dokumentasjon og begrunnelse når slike saker skal fremmes for nemnda.

Les mer om adopsjon i kapittel 26.

43.2.3 Prosessuelle spørsmål

43.2.3.1 Sakens parter

Før begjæringen oversendes barneverns- og helsenemnda, skal barnevernstjenesten vurdere hvem som er parter i saken, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav b. Det skal redegjøres for dette i begjæringen. Hvis barnevernstjenesten ikke har klart å komme i kontakt med en person som er å regne som part i saken, må det i begjæringen grundig redegjøres for hva som er gjort for å oppnå kontakt. Se mer om parter i kapittel 6.

43.2.3.2 Barnets medvirkning

Et barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet, jf. barnevernsloven § 1-4. Dette gjelder i hele beslutningsprosessen, også under nemndas behandling av saken.

Nemnda må avgjøre etter en konkret vurdering i den enkelte sak hvordan barnet skal høres under nemndas behandling av saken. Barnet kan uttale seg direkte til nemnda, eller nemnda kan oppnevne en talsperson for barnet eller oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet, jf. barnevernsloven § 14-13.

Kommunens begjæring skal inneholde informasjon om barnet ønsker å bli hørt, og eventuelt hvordan, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav i. Barnet har ikke en plikt til å medvirke, og må selv ønske å medvirke i saken for nemnda.

Utgangspunktet for nemndas vurdering av hvordan barnet skal høres er barnets mening og barnevernstjenestens vurdering av spørsmålet. Barnet må få tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet.

Barnevernstjenesten skal så tidlig som mulig i forberedelsen av saken ha en samtale med barnet om retten til å medvirke og klarlegge om det på grunn av språklige, kulturelle eller andre forhold for eksempel bør oppnevnes en særskilt talsperson eller en talsperson med spesiell kompetanse. Høring av barn i saker for nemda er beskrevet i punkt 44.3.

43.2.3.3 Valg av advokat

Partene kan selv velge advokat når det fremmes en sak for barneverns- og helsenemnda. Hvis parten ikke har valgt advokat og barnevernstjenesten er kjent med at parten tidligere har vært representert av en bestemt advokat, bør kommunen opplyse om dette i begjæringen.

43.2.3.4 Uttalelse fra fosterforeldre i tilbakeføringssaker

I saker om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse har fosterforeldre rett til å uttale seg, jf. barnevernsloven § 9-8. Fosterforeldrenes uttalelse skal innhentes som en del av barnevernstjenestens saksforberedelse. Barnevernstjenestens vurdering av om fosterforeldrene skal forklare seg i forhandlingsmøtet eller om de skal avgi skriftlig uttalelse, bør fremgå av begjæringen.

43.2.4 Forenklet behandling

Enkelte saker kan avgjøres av nemndsleder alene og uten forhandlingsmøte, jf. barnevernsloven §§ 14-3 tredje ledd og 14-16 andre ledd.

Nemndlederen kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte dersom det er forsvarlig, og partene i saken samtykker til det.

Nemndlederen kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte dersom saken gjelder krav om endring av tidligere vedtak eller dom, pålegg om utredning i senter for foreldre og barn etter § 2-3 eller pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4, og nemndlederen finner det ubetenkelig. Vurderingen skal omfatte blant annet sakens tema, vanskelighetsgrad og behovet for fagkyndighet, jf. barnevernsloven § 14-16.

Ved forenklet behandling avgjøres saken etter en skriftlig saksbehandling. En slik behandling vil først og fremst være aktuelt i de saker der privat part ikke har anført nye opplysninger av betydning, og barnevernstjenesten legger ned påstand om at en tidligere avgjørelse skal opprettholdes.

Når saken gjelder forlengelse av barneverns- og helsenemndas vedtak om plassering etter § 6-6, som gjelder vedtak om plassering i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel, skal nemndleder avgjøre saken alene, jf. barnevernsloven § 14-3 femte ledd.

43.2.5 Utvidet nemnd

Nemndlederen kan beslutte at særlig vanskelige saker skal behandles av en utvidet nemnd. En utvidet nemnd skal bestå av nemndlederen, to medlemmer fra det alminnelige medlemsutvalget og to fra utvalget av fagkyndige, jf. barnevernsloven § 14-3 andre ledd.

Hvis barnevernstjenesten mener at sakens vanskelighetsgrad tilsier at saken bør behandles av en utvidet nemnd, bør dette komme frem i begjæringen. Dette kan være aktuelt i saker hvor det er behov for bredere fagkyndig kompetanse eller forskjellige type fagkyndig kompetanse i nemnda. Barnevernstjenestens syn på nemndas sammensetning og ønsket fagkyndig kompetanse bør fremgå av begjæringen.

Barneverns- og helsenemnda avgjør saker som reises av kommunene innenfor nemndas stedlige virksomhetsområde jf. barnevernsloven § 14-1 andre ledd.

Barneverns- og helsenemnda skal fatte riktige vedtak, og saksbehandlingsreglene skal bidra til dette. Saksbehandlingen skal være rettferdig, forsvarlig, rask, effektiv og tillitsskapende, jf. barnevernsloven § 14-5 første ledd. Det er nemndlederens ansvar at saksbehandlingen oppfyller grunnleggende krav til rettssikkerhet. Nemndleder skal påse at saksbehandlingen og ressursbruken er tilpasset tiltaket og sakens art, omfang og vanskelighetsgrad.

Nemnda skal sørge for at partene i saken får argumentere for sin sak og føre bevis, normalt ved muntlige forklaringer direkte for nemnda. Nemnda skal også sørge for at partene skal få mulighet til å imøtegå motpartens argumentasjon og bevis, behandles likeverdig og få nødvendig veiledning.

Nemnda skal sørge for at bevisførselen gir et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag, og skal foreta en selvstendig og reell vurdering av sakens bevis. Nemndas vedtak og andre viktige avgjørelser skal begrunnes.

Kravet om at nemnda skal sørge for at bevisførselen gir et «forsvarlig avgjørelsesgrunnlag», innebærer at vedtakene må bygge på et tilstrekkelig bredt og oppdatert faktisk grunnlag. Dette gjelder særlig ved de mest vidtgående avgjørelsene, og når det anføres at omsorgsevnen har utviklet seg i positiv retning. Det stilles større krav til avgjørelsesgrunnlaget når det for eksempel vurderes svært begrenset samvær, fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Det beror på en konkret og samlet vurdering av forholdene i saken om krav til avgjørelsesgrunnlag er oppfylt. (Prop 133 L (2020-2021 kapittel 25).

Behandlingen i barneverns- og helsenemnda er en partsprosess, men nemnda har et selvstendig ansvar for sakens opplysning, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd. Barnevernsloven § 14-11 tydeliggjør nemndleders ansvar for saksforberedelsen. Nemndleder skal under saksforberedelsen sørge for at hovedprinsippene for saksbehandlingen etter barnevernsloven § 14-5 kan oppnås. Saksforberedelsen skal trekke opp rammene for den videre saksbehandlingen slik at forhandlingsmøtet kan ha hovedfokus på de sentrale temaene. Å avklare hvilke faktiske forhold partene kan være enige om, og dermed hva uenigheten er knyttet til, vil være sentralt. Saksforberedelsen skal sikre at saken blir tilstrekkelig opplyst, at den behandles så raskt som mulig og at forhandlingsmøtet kan gjennomføres uten forsinkelser. Saksbehandlingen skal være basert på de grunnleggende saksbehandlingsprinsippene i tvisteloven og nemndleder skal ha en aktiv saksstyring. (Ot prp. nr. 76 (2005-06).

Har de private partene ikke allerede engasjert advokat, skal barneverns- og helsenemnda oppnevne advokat for de private partene, jf. barnevernsloven § 14-7. Bestemmelsen om oppnevning av advokat for den private part suppleres av rettshjelploven §§ 17 og 22 som fastslår at den private part har krav på dekning av utgiftene til egen advokat. Retten til fritt advokatvalg gjelder også i barneverns- og helsenemnda, og nemnda bør strekke seg langt i å imøtekomme partenes eget advokatønske, samtidig med at hensynet til rask saksavvikling ivaretas.

Advokaten skal straks gjøres kjent med kommunens begjæring om tiltak med vedlagte dokumenter, og gis en frist for tilsvar. Frist for tilsvar er normalt ti dager, jf. barnevernsloven § 14-10. Tilsvaret skal inneholde en redegjørelse for partenes syn på begjæringen og kommunens fremstilling av saken, en oversikt over de bevis private parter vil føre, blant annet oversikt over vitner og sakkyndige, med opplysninger om hva vitneforklaringene og de sakkyndiges forklaring gjelder og en redegjørelse for forhold som kan ha betydning for nemndlederens vurdering av den videre saksbehandlingen, nemndas sammensetning og avgjørelsesform.

Nemnda må avgjøre etter en konkret vurdering i den enkelte sak hvordan barnet skal høres under nemndas behandling av saken. Barnet kan uttale seg direkte til nemnda, eller nemnda kan oppnevne en talsperson for barnet eller oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet, jf. barnevernsloven § 14-13. Utgangspunktet for nemndas vurdering av hvordan barn skal høres må være barnets mening og barnevernstjenestens vurdering av spørsmålet. Kommunens begjæring om tiltak som sendes nemnda skal inneholde informasjon om og eventuelt hvordan barnet ønsker å bli hørt, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav i.

Barnevernstjenesten kjenner barnet og har tett kontakt med det i forbindelse med saksgangen for nemnda. Barnevernstjenesten må foreta en konkret vurdering i hver sak basert på det enkelte barns forutsetninger. Dette kan bidra til en grundigere vurdering av hvordan barn bør høres og gi mulighet for kontradiksjon rundt spørsmålet.

Det er viktig at barnet får tilstrekkelig og tilpasset informasjon om de ulike måtene å medvirke på, slik at barnet kan ta et selvstendig valg om hvordan det ønsker å medvirke, jf. § 1-4. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Barnet skal ikke presses dersom det ikke ønsker å uttale seg. Dersom barnet ikke høres på den måten barnet ønsker, må barnet få en begrunnelse og barnet vil beholde sin selvstendige rett til å uttale seg på annen måte. (Prop. 133 L (2020-2021) punkt 20.4.4.2).

44.3.1 Barn kan uttale seg direkte for nemnda

Nemnda kan velge å høre barn direkte, uavhengig av sakstype og barnets alder. En forutsetning for at nemnda kan høre barnet direkte er at barnet ønsker det og at nemnda vurderer at en slik høring ikke medfører en urimelig belastning for barnet. (Prop.133 L (2020-2021) kapittel 25).

44.3.2 Talsperson for barnet

Én måte barnet kan uttale seg på i en nemndssak er å benytte seg av en talsperson. For de barna som ikke ønsker å møte nemnda direkte eller av andre grunner ikke kan benytte seg av direkte uttalerett, kan talspersonordningen være den beste løsningen. I forskrift om barns medvirkning i barnevernet gis det i §§ 15 og 16 føringer for hvem som kan oppnevnes og hva som er talspersonenes oppgave. Barnets ønske om å få oppnevnt en talsperson skal tillegges stor vekt.

Barnets talsperson har ikke rett til dokumentinnsyn, men kan få et kort sammendrag av saken. Et slikt sammendrag skal utarbeides av barneverns- og helsenemnda og gis talspersonen før samtalen med barnet. Talspersonen kan bli bedt om å utarbeide et kort sammendrag av samtalen med barnet før forhandlingsmøtet.

Talspersonen skal være talerør for barnet, og skal være uavhengig av barnevernstjenesten og barnets foreldre. Talspersonen skal ikke drive egne undersøkelser og skal derfor ikke ha samtale med andre enn barnet i saken. Det er ikke aktuelt å oppnevne talsperson i saker hvor barnet har partsstatus og er representert ved advokat. Les mer om barnets partsstatus i kapittel 6.

44.3.3 Oppnevne sakkyndig til å samtale med barnet

En alternativ måte å høre barn på i nemndssaker er å oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet. Etter gjeldende praksis er det særlig for barn under 7 år at nemnda oppnevner sakkyndig til å snakke med barnet, for eksempel dersom avgjørelsesgrunnlaget ikke i tilstrekkelig grad synliggjør barnets mening. I forarbeidene har departementet uttalt at de mener nemnda i større grad må vurdere konkret om det er behov for å oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet for å opplyse saken. Dette gjelder uavhengig av barnets alder, men særlig i saker som gjelder barn under 7 år og for barn med særlige behov.

I denne sammenheng menes begrepet «sakkyndig» en uavhengig fagperson med god kompetanse i å snakke med barn, som for eksempel en barne- og ungdomspsykolog. Vedkommende kan snakke med barnet som ledd i en ordinær sakkyndig utredning eller engasjeres spesielt for å gjennomføre samtalen som begrenset oppdrag. (Prop. 133 L (2020-2021 punkt 20.4.4.5).

Hvis saken er egnet for det, kan nemndsleder tilby partene å delta i en samtaleprosess som alternativ til ordinær behandling, jf. barnevernsloven § 14-14. Om saken er egnet er en helhetsvurdering av omstendighetene i den enkelte sak og hensynet til barnets beste. Flere momenter vil være relevante i helhetsvurderingen, som forhold ved barnet, sakens inngripende karakter og partenes forutsetninger og holdninger til samtaleprosess. Nemndsleder kan tilby samtaleprosess på ethvert trinn av saken, men har ikke en plikt til å tilby dette.

Formålet med samtaleprosessen er å bedre partenes kommunikasjon og gi dem mulighet til å bli enige om løsninger til barnets beste som hel eller delvis løsning på saken.

Både privat og offentlig part må samtykke til å delta i samtaleprosessen. Partene kan trekke sitt samtykke på ethvert trinn av saken, og kan under samtaleprosessen kreve å få saken behandlet etter ordinær prosess.

Private parter skal representeres av advokat. Dette er en viktig rettssikkerhetsgaranti.

Nemndsleder kan oppnevne en sakkyndig for å bistå i samtaleprosessen. Den sakkyndige skal bistå nemndsleder i samtalemøtet, og kan gis i oppgave å observere og veilede partene ved utprøving av midlertidige ordninger. Den sakkyndige tilfører nemnda barnefaglig kompetanse i disse prosessene, og vil ha en viktig funksjon i ordningen.

Nemndsleder skal påse at hensynet til barnets beste og de private partenes rettssikkerhet blir ivaretatt. Nemndsleder skal legge til rette for dialog mellom partene under samtaleprosessen og skal opptre objektivt og nøytralt. Nemndsleder har et særskilt ansvar for at prosessen ivaretar hensynet til barnet på en betryggende måte.

Nemndsleder kan gi partene anledning til å prøve ut en midlertidig ordning for en nærmere fastsatt tid. Dette innebærer at begjæringen fra kommunen stilles i bero mens den midlertidige ordningen prøves ut.

Nemndsleder kan når som helst avbryte samtaleprosessen og henvise saken til ordinær behandling, og skal gjør dette hvis prosessformen ikke fungerer etter hensikten.

Samtaleprosess kan resultere i enighet om frivillige tiltak slik at kommunen trekker begjæringen om tvangstiltak. Partene kan også nedlegge felles forslag til vedtak og samtykke til at saken avgjøres av nemndleder alene og uten forhandlingsmøte (forenklet behandling). Hvis saken ikke avsluttes etter samtaleprosess, behandles saken som ordinær sak.

I forskrift om samtaleprosess i barneverns- og helsenemnda (samtaleprosessforskriften) er det nærmere redegjort for denne ordningen. Formålet med forskriften er å sørge for en rettssikker behandling av saken, og at hensynet til barnets beste blir ivaretatt gjennom hele prosessen, jf. § 1 i forskriften.

Les mer om samtaleprosess her.

Partene har rett til innsyn i sakens dokumenter og kan kreve kopi av dem, jf. barnevernsloven § 14-6. Reglene om unntak fra partsinnsyn i forvaltningsloven gjelder ikke for dokumenter som fremlegges for barneverns- og helsenemnda, jf. barnevernsloven § 14-6 første ledd andre punktum. Hensynet til kontradiksjon for den private part tilsier full åpenhet.

Partene har ikke rett til innsyn i opplysninger om identiteten til anonyme vitner eller andre opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets adresse i tilfeller der barnet bor på skjult adresse. Det samme gjelder i saker hvor det er fremmet krav om at barnet skal bo på skjult adresse, jf. barnevernsloven § 14-6 andre ledd.

Hvis det oppstår tvil om barneverns- og helsenemndas medlemmer er habile i den enkelte sak, skal spørsmålet avgjøres etter inhabilitetsreglene i domstollovens kapittel 6. At barneverns- og helsenemndas medlemmer er habile, vil si at det ikke foreligger særlige omstendigheter som gir grunn til å trekke medlemmenes objektivitet eller upartiskhet i tvil. Deltagelse ved tidligere behandling av saker med de samme parter eller i samme sakskompleks i barneverns- og helsenemnda, medfører ikke i seg selv inhabilitet, jf. barnevernsloven § 14-4.

I domstolsloven §§ 106 og 107 er det nevnt en del spesielle forhold som fører til inhabilitet, for eksempel nært slektskap eller svogerskap med en part eller hans/hennes advokat. Etter domstolsloven § 108 er dommer eller lagrettemedlem inhabil når det foreligger "andre særegne omstendigheter" som er "skikket til å svekke tilliten til hans uhildethet." Spørsmålet er om det foreligger forhold som er egnet til å svekke tilliten til nemndsmedlemmet, altså hvordan forholdet vil bli oppfattet av partene og allmenheten, og ikke om nemndsmedlemmet faktisk påvirkes av forholdet.

Spørsmålet om habilitet bør tas opp og avklares så tidlig som mulig. Partene får alltid kunnskap om barneverns- og helsenemndas sammensetning og de aktuelle navn på partsrepresentanter, prosessfullmektiger og vitner før forhandlingsmøtet. Hvis prosessfullmektigene blir oppmerksomme på problematikken, bør spørsmålet reises umiddelbart for å unngå forsinkelser. Nemndleder bør ta opp spørsmålet i forkant av forhandlingsmøtet dersom det kan være usikkerhet knyttet til habilitet. Det er nemndleder som har ansvaret for å vurdere egen habilitet og for å hindre at avgjørelser fattes av inhabile medlemmer.

Saker for nemnda skal behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør det mulig, jf. barnevernsloven § 14-16 første ledd. Hvor lang tid det vil ta før forhandlingsmøte holdes i den enkelte sak vil blant annet avhenge av sakens kompleksitet, behovet for å innhente bevis og barneverns- og helsenemndas ressurser. Private parter må få tid til å forberede seg, sette seg inn i saken og innhente dokumentasjon og bevis, slik at de kan imøtegå kommunens påstander og bevis. Det må derfor foretas en avveining mellom behovet for å få saken behandlet raskt av hensynet til barnet og foreldrene, og å ivareta deres rettssikkerhet ved en forsvarlig behandling av saken. Barnevernsloven § 14-6 første ledd gjelder også saker som skal behandles uten forhandlingsmøte. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25).

Det er nemndleder som administrerer og leder forhandlingsmøtet og som påser at møtet gjennomføres i henhold til de fastsatte rammer, jf. barnevernsloven § 14-16 femte ledd. Forhandlingsmøtet i barneverns- og helsenemnda tilsvarer hovedforhandlingen i en sivil sak for domstolene.

Partene skal innkalles til forhandlingsmøtet, jf. barnevernsloven § 14-15. Når privat part er innkalt på riktig måte, kan saken behandles selv om vedkommende uteblir, jf. § 14-15 andre ledd.

Vitneførsel skal skje direkte i forhandlingsmøtet. Reglene om bevis i tvisteloven gjelder så langt de passer, jf. barnevernsloven § 14-18.

De private parter har en rett, og ikke plikt, til å avgi forklaring. I de fleste tilfeller avgir de private parter forklaring.

At tvistelovens regler om vitneplikt og bevis gjelder, betyr blant annet at vitnene normalt har plikt til å avgi forklaring. Opplysningsplikten etter barnevernsloven § 13-4 går foran taushetsplikten som følger av forvaltningsloven og de respektive profesjonslovene. Tvisteloven §§ 22-3 og 22-5 kommer bare til anvendelse dersom barneverns- og helsenemnda ønsker forklaring om forhold som går ut over rammen for opplysningsplikten etter barnevernsloven § 13-4. I en sak for nemnda vil vitnene alltid ha en opplysningsplikt om relevante forhold for nemndas avgjørelse.

Barneverns- og helsenemndas møter holdes for lukkede dører. Nemnda kan likevel beslutte at møtet skal holdes helt eller delvis for åpne dører, når partene begjærer det eller samtykker til det, og nemnda finner det ubetenkelig. jf. barnevernsloven § 14-17.

Hvilken rolle utenriksstasjoner kan ha i barnevernssaker og hvordan barnevernstjenesten og barneverns- og helsenemnda kan forholde seg til utenriksstasjoner som ønsker å være til stede under forhandlingsmøtet er omtalt i egne retningslinjer, Rundskriv Q-42/2015 Retningslinjer om behandlingen av barnevernssaker der barn har tilknytning til andre land. Vi viser for øvrig til kapittel 54 for en omtale av barnevernstjenestens ansvar for barn med tilknytning til andre land.

44.7.1 Skriftlig behandling ved avgjørelse i barneverns- og helsenemnda

Avgjørelse fra barneverns- og helsenemnda avgjøres utgangspunkt etter muntlig forhandlingsmøte. Nemndleder kan treffe vedtak etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte hvis det er forsvarlig, og partene i saken samtykker til det. Det følger av barnevernsloven § 14-16 andre ledd. Nemndleder kan også treffe vedta etter skriftlig behandling uten å ha gjennomført forhandlingsmøte dersom saken gjelder krav om endring av tidligere vedtak eller dom, pålegge om utredning i senter for foreldre og barn etter § 2-3, eller pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4, og nemndleder finner det ubetenkelig. Vurderingen skal omfatte blant annet sakens tema, vanskelighetsgrad og behovet for fagkyndighet, jf. barnevernsloven § 14-16 tredje ledd.

44.7.2 Forhandlingsmøte i klagesak

Akuttvedtak etter barnevernsloven §§ 4-2, 4-4 og 4-5 og vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3, skal straks etter iverksetting sendes til nemnda. Nemndlederen vurderer om vedtaket skal godkjennes. Nemndsleder skal avgjøre saken snarest, og om mulig innen 48 timer etter at nemnda har mottatt den, jf. barnevernsloven § 14- 22.

De private parter kan klage over akuttvedtak etter § 4-2 første og andre ledd og vedtak om midlertidig flytteforbud etter § 4-3 jf. barnevernsloven § 14-23. Akuttvedtak kan klages over skriftlig eller muntlig av den private part direkte overfor nemnda. Klagen behandles av nemndleder alene. I særlige tilfeller kan nemnda settes som en ordinær nemnd, jf. § 14-3. Det skal holdes et kort forhandlingsmøte hvor partene får mulighet til å gjøre rede for sitt syn, og legge frem de bevis som nemndleder tillater.

Vedtak i klagesaken skal treffes innen én uke etter at nemnda mottok saken. Dersom klagen er behandlet av en ordinær nemnd, er fristen for å treffe vedtak to uker etter at nemnda mottok saken. Dette betyr at forhandlingsmøte i disse sakene må berammes raskt.

I utgangspunktet skal alle krav om endring av tidligere vedtak eller dommer (endringssaker) behandles innenfor de alminnelige rammer av et forhandlingsmøte. Nemndleder kan likevel avgjøre denne type saker alene etter en skriftlig saksbehandling, og selv om partene ikke samtykker. Dette er bare aktuelt hvis det er ubetenkelig sett ut ifra hensynet til sakens tema, vanskelighetsgrad, behovet for fagkyndighet og en forsvarlig behandling av saken, jf. barnevernsloven § 14-16 tredje ledd.

Partene kan ikke kreve at en sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse skal behandles på nytt de første tolv månedene etter at barneverns- og helsenemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken, jf. barnevernsloven § 5-7 andre ledd. Tilsvarende sperrefrist på 12 måneder gjelder også ved oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar, jf. barnevernsloven § 5-9 andre ledd.

Hvis barneverns- og helsenemnda eller domstolen tidligere har behandlet et krav om gjenforening, og ikke gitt medhold fordi barnet kan ta skade av å flytte, kan det ikke kreves ny behandling av saken med mindre barnets situasjon er vesentlig endret. Dette følger av § 5-7 andre ledd andre punktum. Nemndas leder kan i slikt tilfelle avvise endringskravet uten at det er avholdt muntlig forhandling i saken, jf. barnevernsloven § 14-12 tredje ledd.

Avgjørelser om saksbehandlingen under saksforberedelsen, også kalt saksstyrende avgjørelser, fattes av nemndleder, jf. barnevernsloven § 14-12. Dette kan være ulike typer avgjørelser, som for eksempel avgjørelser om habilitet, partsstatus, bevis, dokumentinnsyn og behandlingsform.

Nemndleder kan også fatte avgjørelse om å heve eller avvise saken under saksforberedelsen, jf. barnevernsloven § 14-12 tredje ledd.

Avgjørelser om saksbehandlingen kan omgjøres hvis hensynet til lovens formål tilsier det, jf. barnevernsloven § 14-12 andre ledd.

Barneverns- og helsenemndas vedtak fattes på grunnlag av behandlingen i forhandlingsmøtet, jf. barnevernsloven § 14-19. Vedtaket skal fattes snarest mulig og senest to uker etter forhandlingsmøtet er avsluttet, jf. barnevernsloven § 14-20. Hvis fristen ikke er mulig å overholde, skal årsaken til fristoversittelsen oppgis i vedtaket.

Vedtaket skal begrunnes som en dom, barnevernsloven § 14-20 tredje ledd, jf. tvisteloven § 19-6. Det skal komme frem av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også komme frem. Hvordan barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert, skal også fremgå av vedtaket.

Saken avgjøres ved stemmeflertall, jf. barnevernsloven § 14-20 andre ledd, jf. tvisteloven § 19-3 (4).

Nemndas vedtak kan fremmes for tingretten av den private part eller av kommunen jf. barnevernsloven § 14-25 første ledd. Vedtaket skal gjøre parten oppmerksom på adgangen til rettslig prøving.

Kommunen dekker sine egne kostnader for saken, og skal i tillegg dekke utgifter til private parters vitner som er nødvendig i forbindelse med opplysning av saken, jf. barnevernsloven § 15-11. Nemnda skal dekke godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av nemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte. (Prop. 133 L (2020-2021) kapittel 25).

Når det gjelder sakkyndige eller andre som har utført et skriftlig arbeid før nemndsmøtet, og som innkalles for å redegjøre for dette, skal det ikke utbetales eget honorar for at vedkommende møter i barneverns- og helsenemnda. I slike tilfeller skal vedkommende få dekket eventuelle tap av arbeidsinntekter og reisekostnader på linje med andre som møter som vitner. Hvis en sakkyndig som ikke har vært inne i saken tidligere innkalles for å gi en utredning om et særskilt tema, skal dette honoreres som sakkyndig arbeid.

Selv om barneverns- og helsenemnda er et forvaltningsorgan, kan ikke nemndas vedtak påklages etter reglene i forvaltningsloven. Nemndas vedtak kan kun overprøves av de ordinære domstolene.

Barneverns- og helsenemndas vedtak kan overprøves av tingretten etter reglene i tvisteloven kapittel 36, jf. barnevernsloven § 14-25. Vedtaket kan bringes inn for tingretten av privat part eller av kommunen. Søksmålsfristen er én måned fra den dag den som har rett til å reise søksmål fikk melding om vedtaket. Retten kan gi tillatelse til å reise søksmål selv om søksmålsfristen ikke er overholdt, jf. § 14-25 andre ledd.

Søksmål fra privat part skal rettes mot kommunen, jf. tvisteloven § 36-3 (3). Søksmål reises ved at det fremmes krav om rettslig prøving overfor den barneverns- og helsenemnden som har truffet vedtaket, jf. tvisteloven § 36-2 (1). Nemnda skal straks sende kravet om rettslig overprøving og sakens dokumenter til domstolen. Hvis det er kommunen som reiser søksmål, må dette rettes mot de private parter i vedtaket. Det er kommunestyret som har søksmåls- og ankekompetanse på vegne av kommunen, og ordføreren er kommunens rettslige representant. Søksmål og ankekompetanse kan delegeres til barnevernleder. (Norsk Rettstiende 2008: 849).

Det er en forutsetning for rettslig overprøving at barneverns- og helsenemnda har tatt stilling til spørsmålet som partene ønsker at domstolen skal overprøve. Ved en omsorgsovertakelse kan domstolen for eksempel kun prøve spørsmålet om plassering i et konkret fosterhjem hvis det er fremmet krav om dette i barneverns- og helsenemnda. Det må framgå av slutningen i vedtaket om kravet er tatt til følge eller ikke. En avgjørelse om plassering i nær familie kan domstolene kun overprøve hvis nemnda har tatt stilling til et slikt krav. Se avgjørelse fra Høyesterett HR-2011-570-A.

45.2.1 Privat parts adgang til å reise søksmål

Den av foreldrene som barnet har vanlig bosted hos og som vedtaket er rettet mot, har adgang til å reise søksmål. Det samme gjelder også foreldre med foreldreansvar, men der det ikke er avklart hvem barnet skal bo hos hvis for eksempel en omsorgsovertakelse blir opphevet, jf. HR-2021-2353-A.

45.2.2 Barns adgang til å reise søksmål

Et barn som har partsrettigheter kan reise søksmål, jf. barnevernsloven § 14-25 første ledd, jf. § 12-3. Barn over 15 år har partsrettigheter og søksmålskompetanse, mens barn under 15 år kan bare reise sak hvis det følger av særskilt lovbestemmelse, jf. tvisteloven § 36-3 (2). Barn som er plassert utenfor hjemmet grunnet alvorlige atferdsvansker og barn som kan være utsatt for menneskehandel skal alltid regnes som part, og kan selv kreve rettslig overprøving.

45.2.3 Fosterforeldres adgang til å reise søksmål

Fosterforeldre har som hovedregel ikke partsrettigheter, og kan derfor vanligvis ikke reise søksmål. Om fosterforeldre kan anses som part i saken må avgjøres konkret i den enkelte sak. Les mer om fosterforeldres partsrettigheter i punkt 6.5. Fosterforeldrene skal etter barnevernsloven § 9-8 gis anledning til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves og før det treffes vedtak om flytting. Etter barnevernsloven § 9-8 andre ledd kan barneverns- og helsenemnda gi fosterforeldre adgang til å klage på vedtak om flytting. Fosterforeldrenes rettigheter utover dette, er i hovedsak regulert i fosterhjemsforskriften. I saker om adopsjon ivaretas fosterforeldrenes interesser av barnevernstjenesten, som kan bringe saken inn for domstolen for prøving. Forutsetningen er at barnevernstjenesten fortsatt mener at adopsjon vil være til barnets beste og at fosterforeldrene opprettholder adopsjonssøknaden. Det vil være opp til domstolen å vurdere om nemndas vedtak retter seg mot fosterforeldrene i den grad at disse også må anses å ha rettslig interesse i saken.

På samme måte som for andre forvaltningsvedtak, har barneverns- og helsenemndas vedtak umiddelbar rettskraft. At noe har umiddelbar rettskraft vil si at det er bindende for partene og skal iverksettes med en gang. En part kan imidlertid kreve rettslig overprøving og samtidig anmode nemnda eller domstolen om utsatt iverksettelse av vedtaket.

Utsatt iverksettelse innebærer at et vedtak ikke kan gjennomføres før en klage eller en begjæring om rettslig overprøving har blitt behandlet.

En slik anmodning om utsetting skal gjøres snarest mulig. Nemnda eller domstolen kan da beslutte at iverksettingen av nemndsvedtaket skal utsettes til det foreligger endelig dom, jf. forvaltningsloven § 42.

Etter at barnet er flyttet ut av hjemmet, vil ikke privat part ha rettslig interesse i sak om utsatt iverksettelse, og domstolene skal avvise en slik begjæring. Det er imidlertid en adgang til å kreve at et gjennomført tvangsvedtak ikke opprettholdes. (Norsk Retstidende 2009: 261 og 2009: 494)

Hvis privat part får medhold av barneverns- og helsenemnda i en klage på et akuttvedtak eller på et krav om tilbakeføring, skal barnet flyttes hjem til sine foreldre. Fastsetter nemnda et utvidet samvær, skal dette som en hovedregel umiddelbart praktiseres av barnevernstjenesten. Barnevernstjenesten kan be om utsatt iverksettelse av barneverns- og helsenemndas vedtak eller tingrettens dom, jf. forvaltningsloven § 42 og tvisteloven § 36-2 tredje ledd.

Hvis en dom i tingretten går ut på at tvangsvedtaket skal opphøre, får dette virkning straks, jf. tvistelovens § 36-9 første ledd. Hvis det foreligger tungtveiende grunner, har retten anledning til å fravike dette utgangspunktet. En slik avgjørelse kan bare ankes hvis retten har lagt til grunn en uriktig generell lovforståelse, eller fordi avgjørelsen var åpenbart uforsvarlig eller urimelig, jf. tvistelovens § 29-3 tredje ledd.

Rettslig overprøving skal skje ved tingretten i den rettskrets der den private part er ifølge barneverns- og helsenemndsvedtaket, eller der den private parten har alminnelig verneting eller hadde alminnelig verneting før vedtaket ble satt i verk, jf. tvisteloven § 36-2 (2).

Hvis et vedtak er falt bort fordi det ikke er iverksatt innen fristen, kan ikke søksmål reises etter reglene i tvistelovens kapittel 36. Har vedtaket falt bort etter at det er krevd rettslig prøving vil saken bli hevet av domstolen.

Hovedforhandling i en barnevernssak skal berammes straks og prioriteres i domstolen, jf. tvisteloven § 36-5. Retten kan prøve alle sider av saken innenfor den bestemmelsen i barnevernsloven tvangsvedtaket er hjemlet, jf. tvisteloven § 36-5 (3) Retten er ubundet av partenes påstander. Domstolen skal gjøre en nå-vurdering ut fra de faktiske forhold når saken står for tingretten.

Tingretten skal settes med to meddommere, hvorav en fagkyndig og en lekdommer. I særlige tilfeller kan retten settes med fem dommere, hvorav to fagdommere og tre lekdommere, hvorav en eller to skal være fagkyndige, jf. tvisteloven § 36-4 (1).

En hovedforhandling i tingretten tilsvarer i all hovedsak et forhandlingsmøte i barneverns- og helsenemnda, både i gjennomføring og omfang. Det eneste unntaket er nemndas behandling av klager på akuttvedtak som er undergitt en forenklet behandling i nemnda. Tilsvarende regler er ikke gitt for tingrettens behandling av en slik sak. En rettslig overprøving av et slikt vedtak vil derfor kunne bli mer omfattende enn nemndsbehandlingen.

45.5.1 Lukkede dører

Rettsmøtet i tingretten holdes for lukkede dører. Rettsmøtet kan derimot holdes for åpne dører hvis den private part krever det og retten finner det ubetenkelig å etterkomme begjæringen, jf. tvisteloven § 36-7 (2).

De fleste barnevernssaker som bringes videre fra barneverns- og helsenemnda behandles av tingretten som siste instans, men lagmannsretten kan samtykke til anke over tingrettens dom, jf. tvisteloven § 36-10 (3).

Lagmannsretten skal foreta en skjønnsmessig siling av saker. Samtykke til behandling i lagmannsretten kan bare gis når minst ett av forholdene som nevnt i tvisteloven § 36-10 (3) bokstav a-d foreligger. En anke kan behandles av lagmannsretten hvis

• saken reiser overordnede prinsipielle spørsmål eller rettstilstanden er uavklart
• det har framkommet nye opplysninger som kan ha betydning for avgjørelsen
• det er vesentlige svakheter ved tingrettens avgjørelse eller saksbehandling
• dommen går ut på tvang som ikke er vedtatt av barneverns- og helsenemnda. Dette alternativet er aktuelt hvis tingretten har fattet vedtak om tvang som ikke er besluttet av barneverns- og helsenemnda.

Ved anke over avslag på samtykke til lagmannsrettbehandling, kan Høyesterett bare prøve saksbehandlingen. Dette innebærer en full overprøving av om vilkårene i tvistemålsloven § 36-10 tredje ledd er til stede. Anke over kjennelser og beslutninger avgjøres av Høyesteretts ankeutvalg.

Ved anke over rettskraftig dom i lagmannsretten er Høyesterett ankeinstans, jf. tvisteloven § 30-1. Anke over dommer kan ikke fremmes uten samtykke av ankeutvalget i Høyesterett, og samtykke kan bare gis når anken gjelder spørsmål som har betydning utenfor den foreliggende sak, eller det av andre grunner er særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett, jf. tvisteloven 30-4. Samtykket kan begrenses til enkelte krav og enkelte ankegrunner, herunder konkrete påberopte feil i rettsanvendelsen, saksbehandlingen eller det faktiske avgjørelsesgrunnlaget.

Enkeltpersoner kan reise sak for Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) mot staten der de bor hvis de mener at staten har brutt rettighetene som følger av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Dette omfatter også barnevernssaker som er behandlet i det norske rettssystemet. For å få en klage behandlet i EMD, er det en forutsetning at den private parten har benyttet seg av alle nasjonale klage- og ankemuligheter. Klagen til EMD må sendes innen seks måneder etter endelig avgjørelse.

EMD ble opprettet i 1959 og er en del av Europarådet. Domstolen behandler tvister om forståelsen og bruken av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) av 4. november 1950. Finner domstolen at det er handlet i strid med konvensjonen skal den konstatere at brudd har skjedd, videre har EMD kompetanse til å tilkjenne den krenkede en rimelig økonomisk kompensasjon, eller erstatning.

45.8.1 Barnevernstjenestens rolle når norske barnevernssaker behandles av EMD

Når EMD har besluttet å behandle en klagesak mot Norge, er det staten, ved Barne- og familiedepartementet som øverste myndighet for barnevernet, som er ansvarlig for å forberede saken til EMD. Departementet er representert av Regjeringsadvokaten.

En sak for EMD starter ved at den private part sender inn en klage hvor det redegjøres for sakens faktiske sider og hvilke krenkelser av EMK klager mener å ha vært utsatt for. I saker der EMD finner grunn til å stille spørsmål til myndighetene, vil spørsmålene utelukkende være basert på klagerens fremstilling av saken. Domstolens prosess er lagt opp slik at også myndighetene får mulighet til å utdype sitt syn på de faktiske og rettslige spørsmålene i saken. Dette betyr at både klager og myndighetene har dialog med domstolen og det er denne dialogen som gir grunnlag for domstolens avgjørelse.

Ved behandling av norske barnevernssaker i EMD, vil departementet som regel opprette kontakt med ansvarlig kommunal barnevernstjeneste. Det er barnevernstjenesten som kjenner saken best, og barnevernstjenesten må derfor være forberedt på å bistå departementet i forberedelsen av saken. Hva barnevernstjenesten blir bedt om å bistå med vil bero på en konkret vurdering i den enkelte sak. Det kan blant annet være aktuelt å bistå med gjennomgang av sakens faktiske side, delta på møter om saken, samt bidra med skriftlige innspill og merknader.

Det foreligger en rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle faser i en barnevernssak, jf. forvaltningsloven § 12. Retten gjelder uavhengig av hvem som skal dekke kostnadene.

Fri rettshjelp er advokatbistand som helt eller delvis dekkes av staten. Fri rettshjelp omfatter både fritt rettsråd og fri sakførsel. Fritt rettsråd er rettshjelp utenfor domstolene og barneverns- og helsenemnda i form av veiledning og hjelp i juridiske spørsmål. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og i barneverns- og helsenemnda.

Barnevernstjenesten har et ansvar for å gi veiledning til de private parter om hvordan han eller hun kan skaffe seg juridisk bistand og om adgangen til fri rettshjelp, jf. forvaltningsloven § 11. Advokater og andre som kan gi fri rettshjelp har også plikt til å orientere klienten om muligheten for å søke fri rettshjelp. Det følger av rettshjelpsloven § 2.

Barnevernstjenesten skal ikke behandle søknader om fri rettshjelp fra den private part. Slike søknader rettes enten til statsforvalteren eller barneverns- og helsenemnda, avhengig av saken.

46.2.1 Fritt rettsråd

Fritt rettsråd er rettshjelp utenfor domstolene og barneverns- og helsenemnda i form av veiledning og hjelp i juridiske spørsmål. Det er statsforvalteren som avgjør søknad om fritt rettsråd. Fritt rettsråd kan innvilges uten behovsprøving og med behovsprøving.

Fritt rettsråd uten behovsprøving følger av rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2. Søknad om fritt rettsråd for en part innvilges av statsforvalter i saker hvor barnevernstjenesten har fattet vedtak etter barnevernsloven § 4-2 (akuttvedtak om omsorgsovertakelse) og § 4-4 (akuttvedtak om plassering i atferdsinstitusjon). Tilsvarende gjelder dersom barnevernstjenesten har startet forberedelse til sak som skal behandles av barneverns- og helsenemnda etter barnevernsloven kapittel 14, men hvor saken likevel ikke blir oversendt til nemnda.

I saker som ikke hører inn under barneverns- og helsenemndas myndighetsområde, for eksempel i undersøkelsessaker og saker som gjelder frivillige hjelpetiltak, må partene i utgangspunktet selv dekke kostnadene. Den private part kan imidlertid søke statsforvalteren om fri rettshjelp etter behovsprøving.

Fritt rettsråd med behovsprøving følger av rettshjelpsloven § 11 tredje ledd, og kan innvilges etter søknad for barnevernssaker som ikke faller inn under rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2. Det skal vurderes om saken objektivt sett berører søker i særlig sterk grad. Det skal legges vekt på om saken har likhetstrekk med sakene som faller inn under rettshjelpsloven § 11 første ledd nr. 2 og § 17 tredje ledd nr. 2. Se Rundskriv om fri rettshjelp, punkt 6.5.2 bokstav a. Utgangspunktet er at det som hovedregel ikke gis fri rettsråd på undersøkelsesstadiet eller i saker som gjelder frivillige hjelpetiltak. Det begrunnes i at barnevernstjenesten har omfattende opplysnings- og veiledningsplikt i slike saker.

46.2.2 Fri sakførsel

Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene og saker som behandles i barneverns- og helsenemnda. Fri sakførsel innvilges uten behovsprøving i saker som skal behandles etter barnevernsloven kapittel 14. Søknad om fri sakførsel innvilges av den domstol eller det forvaltningsorgan som har saken til behandling, jf. rettshjelpsloven § 19.

Når barnevernstjenesten varsler partene at de har besluttet å fremme tvangssak for barneverns- og helsenemnda trer rett til fri sakførsel etter rettshjelploven inn. Rett til fri sakførsel gjelder selv om saken likevel ikke blir oversendt nemnda for behandling, eller blir trukket før den er tatt opp til behandling. Også når det fattes akuttvedtak eller pålegg om hjelpetiltak vil retten til fri sakførsel foreligge. Partene har også rett til fri sakførsel når barneverns- og helsenemnda skal vurdere om vilkårene for utredning i senter for foreldre og barn etter barnevernsloven § 2-3 andre ledd er oppfylt.

For at barn og unge skal få et godt og helhetlig tjenestetilbud, er det nødvendig at de som yter velferdstjenester, og som møter barn og unge i hverdagen, samarbeider med hverandre.

Barnevernstjenesten må ofte samarbeide tett med andre tjenester. Et velfungerende samarbeid handler om å utnytte hverandres tilgjengelige ressurser, virkemidler og kompetanse.

En rekke av de tiltak barnevernstjenesten ønsker å iverksette kan ikke realiseres uten gjennom samarbeid med andre forvaltningsorganer.

Samarbeidspliktene etter barnevernsloven § 15-8 gjelder i enkeltsaker (individnivå) og samarbeid utover oppfølging av det enkelte barn/ungdom (arbeid på systemnivå).

Det finnes tilsvarende samarbeidsbestemmelser i de andre velferdslovene, blant annet i helselovgivningen, opplæringsloven, familievernkontorloven, barnehageloven, NAV-loven, sosialtjenesteloven og krisesenterloven.

Barnevernstjenesten har en plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere dersom samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud jf. barnevernsloven § 15-8 første ledd.

Plikten til å samarbeide i enkeltsaker er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi konkrete tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. Samarbeidsplikten inntrer når samarbeid er nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at barnevernstjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra det enkelte barnets behov. Barnevernstjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gjelder også for barn som mottar ettervernstiltak. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt. (Prop. 100 L (2020-2021) Les mer om barnevernets adgang til å gi taushetsbelagte opplysninger til andre forvaltningsorganer i kapittel 16.1.8.

I tillegg til å følge opp enkelte barn, skal barnevernstjenesten samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteyterne slik at barnevernstjenesten og de andre tjenesteyterne kan ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift, jf. barnevernsloven § 15-8 tredje ledd. Barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere på systemnivå innebærer en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere både for at barnevernstjenesten og for at de andre tjenesteyterne skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. Samarbeidet kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, er det kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt.

Det er viktig at barnevernstjenesten kjenner de andre tjenestene og deres tilbud godt, slik at de kan veilede barn og familier til rett instans. Det er også viktig at tjenestene samarbeider med hverandre til det beste for barnet.

Det følger av barnevernsloven § 15-1 at kommunen skal fremme gode oppvekstsvilkår for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer. Det er viktig at kommunen ser plikten til å samarbeide på systemnivå sammen med kommunens plikt etter barnevernsloven § 15-1 til å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge. Kommunens plan for det forebyggende arbeidet skal blant annet beskrive hvordan etatene kan samarbeide, og vil være en del av kommunens system for samarbeid på systemnivå.

Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere. I barnevernsloven § 15-8 fjerde ledd er det definert hva som menes med tjenesteyter. «Med tjenesteyter menes kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere, barnehager som får tilskudd etter barnehageloven § 19 og skoler som får statstilskudd etter privatskolelova § 6-1.». Barnevernstjenestens samarbeidsplikt gjelder for eksempel samarbeid med helsetjenesten, skoler, barnehager og politi.

Les mer om samarbeidspliktene i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Kommunen skal samordne tjenestetilbudet til barn som trenger helhetlige og samordnede tjenester. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen. Dette følger av barnevernsloven 15-8 andre ledd. Samordningsplikten gjelder kun når tjenestene har plikt til å samarbeide på individnivå.

Plikten kommunen har til å bestemme hvilken kommunal instans som skal ivareta samordningen gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet. Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen. Hvis familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta samordningsplikten. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen.

Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der. (Prop. 100 L (2020-2021) punkt 11.2)

Les mer om kommunens samordningsplikt i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

Barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har en rett til å få utarbeidet en individuell plan, jf. barnevernsloven § 15-9. Barnevernstjenesten skal samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tjenestetilbud for barnet. En avgjørelse om ikke å tilby individuell plan kan påklages til statsforvalteren, jf. barnevernsloven § 12-9 første ledd. Det er fastsatte en felles forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester.

Les mer om individuell plan i kapittel 41, og i veilederen «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier».

En forutsetning for at barn og unge skal få nødvendig helsehjelp er at behovene for slik hjelp fanges opp. Forskning viser at barn og unge som mottar hjelp fra barnevernet har høyere forekomst av psykiske vansker (ntnu.no) enn barn og unge ellers i befolkningen.

Det er utarbeidet et rundskriv om Samarbeid mellom barnevernstjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste. Formålet med rundskrivet er å vise hvilke muligheter tjenestene har for å samarbeide til beste for barn og unge. Rundskrivet avklarer tjenestenes ansvar, oppgaver og plikt til å samarbeide både generelt og i enkeltsaker innenfor rammen av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Barne- ungdoms og familiedirektoratet og Helsedirektoratet har også samarbeidet om Barnevern- Nasjonalt forløp for kartlegging og utredning av psykisk, somatisk og seksuell helse, tannhelse og rus. Behov for start av forløpet skal vurderes så raskt som mulig, i perioden barnevernstjenesten foretar undersøkelse etter barnevernsloven § 2-2, eller på et senere stadium i barnevernssaken. Les mer om dette i kapittel 31.1.

I noen tilfeller vil det være helsetjenesten som har kompetanse og riktig tiltak for barnet, og dermed også ansvaret for å iverksette tiltak. For eksempel kan spiseforstyrrelser i enkelte tilfeller være et symptom på omsorgssvikt. Selv om barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp som er nødvendig på grunn av omsorgssituasjonen, er det andre tjenester som må sørge for behandling av vansker som selvskading og spiseforstyrrelser.

Barnevernstjenesten plikter å følge opp ethvert tiltak som iverksettes overfor barnet og foreldrene, og skal løpende vurdere om barnet og foreldrene får den hjelpen de trenger, jf. barnevernsloven kap. 8. Som en del av oppfølgingen skal barnevernstjenesten formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser dersom foreldrene ønsker det.

I tilfeller der barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet, har barnevernstjenesten kompetanse til å samtykke til helsehjelp på barnets vegne og samtykke til individuell plan, hvis barnet er under 16 år, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-4 fjerde ledd. Hvis barnevernstjenesten vurderer at barnet kan ha behov for helsehjelp, skal barnevernstjenesten be aktuell helsetjeneste om slik helsehjelp.

Barneverninstitusjonene er pliktig til å ha rutiner som legger til rette for at barnas rett til medisinsk tilsyn og behandling ivaretas, jf. Forskrift om krav til kvalitet og godkjenning av barnevernsinstitusjoner (kvalitet og godkjenningsforskriften) § 10 bokstav c.

Det vil likevel være helsetjenesten som vurderer om barnet har rett til helsehjelp og eventuell hvilken hjelp som skal iverksettes overfor barnet.

Når det gjelder ansvarsforhold for barn som barnevernstjenesten har omsorgen for, men som også har behov for tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven er dette omtalt i brev fra Helsedirektoratet 20.12.2022.

Barnehage og skole er viktige samarbeidsarenaer for barnevernstjenesten. Ansatte i barnehager og skoler skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten jf. barnehageloven § 46 første ledd, opplæringsloven § 15-3 første ledd og privatskoleloven § 7-4 første ledd. Instansene har også meldeplikt til barnevernstjenesten når vilkårene for dette er oppfylt. Dette følger av andre ledd i de samme bestemmelsene. Les er om bestemmelsene om meldeplikt i kapittel 17.

Barnevernstjenesten og skolen skal samarbeide når barn plasseres i barneverninstitusjon eller fosterhjem. Barnevernstjenesten må ha rutiner for hvordan de går frem og samarbeider med skolen og institusjonen eller fosterhjemmet når barnet bytter skole. Når barnet skal starte på en ny skole, bør barnevernstjenesten ta initiativ til et overføringsmøte. På et slikt møte bør de avtale samarbeidsrutiner rundt det enkelte barnet og hva som skal skje når barnet begynner på den nye skolen. Bufdir har en egen nettside som handler om samarbeid mellom skole og barnevern. Her er det blant annet en veileder for samarbeid mellom skole og barnevernsom skal styrke barnevernets og skolens kunnskap om hverandre, og vise hvordan begge kan samarbeide for å gi barn og unge i barnevernet best mulig oppfølging i ulike faser i en barnevernssak.

Når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn har de rett til å ta avgjørelser på vegne av barnet, jf. opplæringsloven § 15-6. Les mer om dette i rundskrivet fra Utdanningsdirektoratet, Avgjerder i skolespørsmål for barn under barnevernet si omsorg Udir-2-2016.

Ved bekymring om vold eller seksuelle overgrep skal barnevernstjenesten vurdere om politiet skal varsles. Barnevernstjenesten kan også drøfte saken anonymt med politiet. Barnevernstjenesten kan kontakte Statens barnehus for anonym drøfting av en sak med tanke på barnefaglige problemstillinger når disse sammenfaller med barnehusets sakstyper. Hva gjelder vurderinger om hvorvidt en sak skal varsles (anmeldes) til politiet eller ikke, er dette en vurdering som innebærer politifaglige vurderinger og skal dermed tas direkte med politiet.

Formålet med Statens barnehus er å sikre at barn og unge som mistenkes utsatt for vold og seksuelle overgrep ikke skal utsettes for unødige belastninger i forbindelse med politiets etterforskning, hindre at barnet må fortelle sin historie flere ganger og samtidig sørge for at de får god og koordinert oppfølging. Målgruppene for statens barnehus er:

1. Barn under 16 år med status som fornærmet/vitne.
2. Barn 16-18 år i saker om incest, søsken incest og seksuell omgang mellom andre nærstående med status som fornærmet.
3. Voksne personer med psykisk utviklingshemming eller annen funksjonsnedsettelse som medfører samme behov (blant annet demens) med status som fornærmet/vitne.
4. Barn under 16 år med status som mistenkt for forhold som rammes av straffelovens kapittel 26.

Les mer om Statens barnehus i felles retningslinjer for Statens barnehus.

Det er også laget retningslinjer for samhandling mellom politi og barnevernstjenesten ved bekymring om vold og/eller seksuelle overgrep mot barn. Les om dette i retningslinjene Politi og barnevern – nasjonale retningslinjer for samhandling.

Når det er nødvendig og til barnets beste, kan barnevernstjenesten kreve at politiet bistår ved gjennomføring av en undersøkelser eller til å fullbyrde et vedtak, jf. barnevernsloven § 12-10. Gjennomføringen av politibistand må aldri overlates til politiet alene. Barnevernstjenesten skal i så stor grad som mulig sette politiet i stand til å håndtere det aktuelle barn så skånsomt som mulig. Barnevernstjenesten må i denne sammenheng gi politiet nødvendig informasjon om barnets situasjon og sårbarhet.

Se mer om bruk av politibistand ved gjennomføring av undersøkelse i punkt 20.11 og ved gjennomføring av tvangsvedtak i punkt 29.6.

Samarbeidsplikten etter barnevernsloven § 15-8 omfatter også barn under straffegjennomføring. Barnevernstjenesten, og andre kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteyterne, er forpliktet til å delta i oppfølgingen av ungdom som gjennomfører ungdomsstraff eller ungdomsoppfølging, se konfliktrådsloven § 26. Ungdomsenhetene i kriminalomsorgen har tverretatlige team som skal ivareta de unges behov under straffegjennomføringen og forberede tiden etter løslatelse, jf. straffegjennomføringsloven § 10 a. Løslatelsesforberedelsene skjer i samarbeid med de kommunale velferdstjenestene i den kommunen den innsatte skal tilbakeføres til. Et godt samarbeid mellom aktørene i straffesakskjeden og øvrige statlige og kommunale velferdstjenester er en forutsetning for å kunne gjennomføre straffereaksjonene og for å forebygge ny kriminalitet etter endt straffegjennomføring. Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd beskriver barnevernstjenestens ansvar og plikter.

Barnevernstjenestens og NAV-kontorets formål og oppgaver grenser mot hverandre, og tjenestene forholder seg ofte til de samme familiene og ungdommene. Det er viktig at tjenestene har tilstrekkelig kunnskap om hverandres ansvar og oppgaver, og at tjenestene etablerer et godt samarbeid.

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon. Hvem som har ansvar for å hjelpe i en konkret situasjon, vil være avhengig av hva problemene består i og hvilke tiltak familien trenger. Ofte vil et samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret være nødvendig og hensiktsmessig for å bistå familier med sammensatte og langvarige behov.

Når barnevernstjenesten er i kontakt med familier som har behov for bistand fra barnevernet, og samtidig har levekårsutfordringer, kan barnevernstjenesten for eksempel bistå familien med å opprette kontakt med NAV. Barnevernstjenesten vil i særskilte tilfeller også kunne iverksette hjelpetiltak som økonomisk hjelp. Det er imidlertid ikke barnevernstjenestens oppgave å iverksette tiltak rettet mot levekårsutfordringer. I tilfeller der barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, vil det likevel være slik at barnevernstjenesten i vurderingen av hvilke tiltak som bør iverksettes må se hen til familiens levekår, ettersom levekårsutfordringer kan virke inn på barnets omsorgsituasjon.

Les mer om samarbeide mellom barnevernstjenesten og NAV i Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret.

Familievernet gir tilbud om rådgivning og behandling til alle som opplever vansker, konflikter eller kriser i familien.

Etter en omsorgsovertakelse har barnevernstjenesten plikt til å følge opp foreldrene. Hvis foreldrene ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser jf. barnevernsloven § 8-3. Les mer om oppfølging av foreldre i kapittel 35.5 om oppfølging av omsorgsovertakelse. Familievernkontoret har et særskilt ansvar for å gi et tilbud til foreldre som har barn i fosterhjem eller i barnevernsinstitusjon.

Ingen barn skal flyttes uten at det er foretatt grundige vurderinger som er basert på relevant, oppdatert og tilgjengelig informasjon. Barnevernstjenesten kan bare vedta at et barn skal flytte dersom det vurderes nødvendig på grunn av endrede forhold, eller dersom det er til barnets beste. For barn under omsorg følger dette direkte av barnevernsloven § 5-5.

Hvis barnevernstjenesten vurderer at det er til barnets beste å flytte, må barnevernstjenesten i vurderingen av hvilket tiltak barnet skal flyttes til (fosterhjem eller institusjon) sikre at all relevant informasjon foreligger, herunder en oppsummering av eventuelle tidligere flyttinger.

Bufetat skal etter anmodning fra kommunen bistå barnevernstjenestene i kommunen med å finne et egnet og forsvarlig plasseringstiltak når barn må flytte ut av hjemmet (bistandsplikt), jf. barnevernsloven § 16-3 andre ledd. Å finne frem til et tiltak som kan ivareta det enkelte barnets behov, krever god samhandling mellom forvaltningsnivåene. Som ledd i bistandsplikten skal Bufetat gi kommunen råd og veiledning om muligheter og alternativer.

Det skal alltid ligge en individuell vurdering til grunn for valget av tiltak til det enkelte barnet. Barnets rett til medvirkning etter barnevernsloven § 1-4 skal ivaretas. Barnets synspunkter skal vektes i vurderingene, og fremgå tydelig av vedtaket. I vedtaket må også de øvrige vurderingene som er gjort dokumenteres tydelig.

Les mer om Bufetats bistandsplikt i pkt. 13.2.

Barnevernstjenesten må planlegge flyttingen sammen med barnet. Videre må det vurderes om det skal settes inn kompenserende tiltak for å minske eventuelle belastninger for barnet eller familien.

Les hvordan barnevernet kan sikre en korrekt beslutningsprosess og et tilstrekkelig og oppdatert beslutningsgrunnlag i kapittel 3 og i Veileder for vurderinger og kompenserende tiltak ved flyttinger i barnevernet

Dette kapittelet er foreløpig ikke oppdatert etter ny barnevernslov. Ny revidert versjon kommer snart.

Inntil videre se Saksbehandlingsrundskrivet – Retningslinjer for barnevernstjenestens saksbehandling 08 / 2022. Versjon 08/2022 er ikke oppdatert til ny barnevernslov.

1. november 2024:

• Nytt punkt 40.2 om Barneverntjenestens oppfølgingsansvar for barn som bor alene i institusjon
• Innholdet i punkt 40.1 og 40.4 tydeliggjort i tråd med oppfølgingsforskriften.

11. oktober 2024:

• Pkt 11.1.5 – utdypende tekst:
  • Presisert at barnevernstjenesten har en plikt til fortløpende å vurdere nødvendigheten og forholdsmessigheten av å opprettholde adressesperre.
  • Presisert at digitale løsninger ikke skal benyttes ved melding om fortrolig/strengt fortrolig adresse til Skattedirektoratet.

1. juli 2024:

• Pkt. 20.11.3 og pkt. 50.1 – utdypende tekst: Barnevernstjenestens samarbeid med Statens barnehus
• Kap. 53 – utdypende tekst: Barnevernstjenestens adgang til å flytte barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse
• Kap. 50 – utdypende tekst: Omtale av, og lenke til forskrift om oppfølging av barn i barnevernsinstitusjon
• Pkt. 35.7.4 – utdypende tekst: Særlig om avgjørelser knyttet til økonomiske forhold
• Pkt. 33.1 – endring – presisering: Foreldre kan ikke motsette seg at barn som ønsker det, deler sine erfaringer med barnevernstjenesten uten at foreldrene er til stede.
• Pkt. 29.2 – tolkningsuttalelse: Iverksettelse av akuttvedtak når barn har vist alvorlige atferdsvansker
• Pkt. 16.3.2.2 – tolkningsuttalelse og utfyllende tekst: Anmeldelse av barn med opphold på barnevernsinstitusjon
• Pkt. 13.2.1 – tolkningsuttalelse: Bufetats bistandsplikt når kommunen anmoder om institusjonstiltak i akuttsituasjoner der ungdom viser alvorlige atferdsvansker

11. juni 2024:

• Pkt. 11.1.3 og pkt. 4.1.1 – utdypende tekst: Presisering – barnevernstjenestens beslutning om adressesperre er å anse som enkeltvedtak med klagerett

1. januar 2024:

• Pkt. 16.2, 19.6.2, 20.10 og 21.9 – lovendring Barnevernsloven § 13-5: Barnevernsloven § 13-5 har fått et nytt første ledd som handler om at barnevernstjenesten får en lovpålagt varslingsplikt når familier flytter til ny kommune
• Pkt. 19.11 – lovendring Barnevernsloven § 13-6 + utfyllende tekst: Barnevernsloven § 13-6 første ledd har fått et nytt andre punkt som gir de organene som utfører oppgaver etter barnevernsloven en adgang til å behandle personopplysninger i saker som omhandler ufødte barn. Lagt inn utfyllende tekst om hvordan barnevernstjenesten skal håndtere bekymringsmeldinger på ufødte barn.
• Pkt. 2.4.2 – forskriftsendring + strukturell og språklige endringer: Ny forskrift om barns medvirkning i barnevernet
• Kap. 42 – forskriftsendring, nytt innhold: Ny forskrift om fosterhjem, og avklaring i brev fra BFD om at fosterhjemsavtalen anses som enkeltvedtak
• Nytt pkt 42.13 – rundskriv om fosterhjemsplassering hos biologiske foreldre er revidert og innarbeidet i nytt punkt i rundskrivet: Fosterhjemsplassering hos den forelderen som barnet ikke bor fast hos.
• Ny del 11 kap. 53 – ny tekst: Om å forebygge flyttinger som ikke er til barnets beste.
• Pkt 6.4 – utdypende tekst: Partsstatus i saker om hjelpetiltak
• Pkt. 11.1.3 – utdypende tekst: Skjult – og sperret adresse
• Pkt. 12.1.1 – utdypende tekst: Plan for det forebyggende arbeidet
• Pkt. 31.4 og 31.10 – utdypende tekst: Barnevernstjenesten kan legge til rette for mer samvær og samvær med andre enn det nemnda har fastsatt. Samværsplanen er ikke et enkeltvedtak.
• Pkt. 7.8.3 – tolkningsuttalelse: Om overføring av barnevernssak til en annen kommune på grunn av inhabilitet.
• Pkt. 12.6 – tolkningsuttalelse: Oppholdskommunens ansvar for å følge opp et akuttvedtak når barnet har en aktiv barnevernssak i bostedskommunen.
• Pkt. 20.8.7 – tolkningsuttalelse: Utredning i senter for foreldre og barn når barnet mellom 0-6 år har med seg eldre søsken.
• Pkt 20.8.8 – tolkningsuttalelse: Rusmiddeltesting av barnets omsorgsperson ved samtykke i undersøkelsessak.
• Kap. 48 – tolkningsuttalelse: Avklaring av ansvarsforhold mellom helse og barnevern.
• Korrekturendringer

Saksbehandlingsrundskrivet, august 2022