Barnevernstjenesten

Barnevernstjenestens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal også bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår.

Hvis barnevernstjenesten, barnet selv eller andre er bekymret for at barnet kan bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, må barnevernstjenesten foreta undersøkelser etter barnevernloven § 4-3. Det kan være vanskelig for barnet å vite hva familien planlegger, og når reisen eventuelt vil skje. Når barnevernstjenesten får melding om risiko knyttet til utenlandsreise og starter en undersøkelsessak, er det derfor viktig at situasjonen kartlegges raskt.

Barnevernstjenesten bør gjøre en helhetlig vurdering av om det er risiko knyttet til barnets reise. Denne vurderingen bør gjøres basert på opplysninger som fremkommer i undersøkelsen, eventuelt i samråd med politiet og andre som har kjennskap til barnet og familien. Politiet bør også kontaktes for å vurdere muligheten for å inndra pass eller nekte utstedelse av pass.

Er det planlagt en reise til utlandet?
Er det fastsatt reisedato, reisemål og returdato? Er billetter og reisedokumenter gjort klart? Er det kjøpt returbillett for barnet?
Er barnet kjent med planer om at det skal etterlates i utlandet eller giftes bort?
Uttrykker barnet bekymring knyttet til en kommende reise?
Har barnet gjort noe som innebærer risiko for ærestap, som kan være bakgrunn for reiseplanene? (for eksempel kjæreste, sex før ekteskap)
Har barnet vært involvert i rusrelatert eller kriminell atferd, og har foreldrene fått kjennskap til det?
Har andre i barnets familie blitt sendt til opprinnelseslandet for å endre atferd slik at den skal bli i tråd med storfamiliens kultur?
Har foreldrene kjennskap til eventuelle rykter om kjæresteforhold?
Er det en konflikt i familien og har denne eskalert?
Har det vært snakket om ekteskap og eventuelle ekteskapskandidater?
Hva er vanlig alder for ekteskap i familiens opprinnelsesland (som kan være tidligere enn den offisielle aldersgrensen for ekteskap)?
Har barnet eller søsken tidligere hatt ufrivillige utenlandsopphold?
Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens involvering fremskynde planene om utenlandsreise?
Kan foreldrenes kjennskap til barnevernstjenestens involvering skade barnet på andre måter?
Hva er barnets oppholdsstatus? Er barnet norsk statsborger? Har barnet dobbelt statsborgerskap?
Har andre i familien blitt giftet bort mot sin vilje?
Både praktiske og lovmessige hindringer gjør det svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe barn som befinner seg i utlandet.

at norsk lov og norske myndigheter har begrenset virkeområde
sikkerhetssituasjonen i det aktuelle landet og om utenriksdepartementet har utstedt et reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise til området
at sikkerhetssituasjonen kan også medføre begrenset diplomatisk tilstedeværelse
at barnet kan ha dobbelt statsborgerskap. Dette vanskeliggjør norske myndigheters tilgang til personene fordi de blir betraktet som borgere av det aktuelle landet
at i saker som angår barn er det foreldrene som bestemmer hvor barnet skal bo (merk likevel utreiseforbudet i barnevernloven § 4-31 )
at barn som har fylt tolv år må samtykke til flytting til et annet land, eller til langvarig utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 40 tredje ledd, og at barn som har fylt tolv år også må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 41 femte ledd
at norske myndigheter har begrensede muligheter til å bistå barn i utlandet med hjelp til hjemreise, hvis foreldrene ikke samtykker
at utsatte i utlandet ikke kan forvente å få hjelp av et hjelpeapparat tilsvarende det norske
at den permanente oppholdstillatelsen i Norge kan være bortfalt fordi de har oppholdt seg for lenge i utlandet, eller deres midlertidige tillatelse er utløpt og de ikke har fornyet denne eller fyller ikke vilkårene for en ny tillatelse

For å forebygge og forhindre at barnet reiser ut av landet, kan barnevernstjenesten iverksette hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4. Dette kan for eksempel være i form av råd og veiledning til foreldrene. Det er viktig at barnevernstjenesten i disse sakene tidlig jobber målrettet mot å etablere et samarbeid med familien, for å sikre at hjelpetiltakene som fattes er treffende og har ønsket effekt i familien og for barnets situasjon. Hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 skal som utgangspunkt være frivillig og iverksettes med samtykke fra foreldrene og barnet dersom det har fylt 15 år, jf. barnevernloven § 6-3 annet ledd.

Barnevernstjenesten har imidlertid anledning til å fremme sak om pålegg av hjelpetiltak til fylkesnemnda, dersom den vurderer det som nødvendig, jf. barnevernloven § 4-4 tredje ledd. Fylkesnemnda kan beslutte at kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner. Dette kan være opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende . Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg kan fylkesnemnda gi pålegg om tilsyn, meldeplikt og urinprøver. På samme vilkår kan fylkesnemnda gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. De tiltakene som brukes skal være faglig og etisk forsvarlige og bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag.

Dersom foreldrene selv har plassert barnet utenfor hjemmet, eller det er fattet et frivillig hjelpetiltak om plassering utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd, kan barnevernstjenesten vedta et flytteforbud jf. barnevernloven § 4-8 første ledd, jf. § 4-9 første ledd. Et flytteforbud kan treffes dersom foreldrene vil ha barnet hjem og barnevernstjenesten vurderer at det ikke foreligger en rimelig grunn for det, eller at det er skadelig for barnet.

Et vedtak om flytteforbud kan vare opptil tre måneder og skal fremmes for fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 4-8 første ledd. Det presiseres at formålet med bestemmelsen er å sikre at barnets situasjon forblir uendret i tidsperioden for flytteforbudet. Barnevernstjenesten bør i denne perioden jobbe aktivt mot at barnet kan flytte hjem igjen til familien, og jobbe med familien for å sikre at de ikke reiser ut av landet med barnet. Flytteforbudet innebærer ikke at barnevernstjenesten overtar omsorgen for barnet, og foreldreansvaret begrenses ikke utover det forhold at den daglige omsorg for barnet utøves av andre enn foreldrene.

Dersom det er overveiende sannsynlig at en flytting tilbake til foreldrene vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i barnevernloven § 4-12 første ledd, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-8 annet ledd. Selv om vilkårene etter § 4-12 ikke er tilstede, kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse dersom plasseringen har vart i mer enn to år, og barnet har fått slik tilknytning til mennesker og miljø der det er, at det etter en samlet vurdering må antas at flyttingen kan føre til alvorlige problemer for barnet, jf. barnevernloven § 4-8 tredje ledd.

Dersom barnevernstjenesten vurderer at de iverksatte tiltakene ikke avhjelper situasjonen, og at foreldrene uansett vil ta med barnet ut av landet, kan barnevernstjenesten fatte et midlertidig vedtak om plassering av barnet utenfor hjemmet etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.

Vedtaket kan bare treffes dersom skaderisikoen er akutt, og at barnet vil bli vesentlig skadelidende om det ikke straks flyttes. Dette kan være tilfeller hvor barnet selv har gitt uttrykk for at familien skal reise, og barnevernstjenesten står uten andre alternativer enn å plassere barnet utenfor hjemmet. Et slikt vedtak kan fattes uten foreldrenes samtykke, og skal vurderes som den siste utveien for å sikre barnets situasjon.

Barnevernstjenesten bør være oppmerksom på at reisen med barnet kan fremskyndes dersom foreldrene får kjennskap til at barnevernstjenesten er bekymret for at barnet skal etterlates i utlandet.

Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll kan kontaktes for veiledning, dersom det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet.

Les mer om dette under kapittelet om ressurser

Barnets foreldre bør informeres om at det er et krav etter barnelova § 40 tredje ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til en avgjørelse om å flytte ut av landet eller til å oppholde seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar. Barnet må også samtykke hvis et avtalt utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar blir forlenget eller endret. Det bør også informeres om at barn som er fylt tolv år må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar, jf. barnelova § 41 femte ledd.

Foreldrene, eventuelt annen familie, bør også bli informert om at det for norske borgere eller personer som er bosatt i Norge, er straffbart å begå handling som anses som barneekteskap, tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse, også når disse handlingene foretas i utlandet. Det følger av straffeloven § 5.

Videre bør foreldrene få informasjon om hvilke muligheter de har for å få oppfølging og bistand i Norge. De bør samtidig bli informert om hvilke skadevirkninger barnet potensielt kan få ved å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, i en situasjon der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet, og om konsekvensen av tapt skolegang og det å være ute av samfunnet for en lengre periode. Konsekvenser for barnets oppholdsstatus ved utreise bør formidles. Foreldrene bør også informeres om norske myndigheters begrensning til å yte bistand når barnet befinner seg i utlandet.