Om retningslinjene

Disse retningslinjene er ment som et arbeidsverktøy for fagfolk i offentlige instanser når barn blir etterlatt i utlandet. Det er viktig at ulike offentlige instanser kjenner til hverandre, slik at varsling og oppfølging blir best mulig.
Barn og unge som etterlates i utlandet kan befinne seg i en svært vanskelig situasjon. Det er viktig at ulike deler av tjenesteapparatet er klar over dette når man skal følge opp slike saker.

Målet med retningslinjene er at førstelinjetjenestene raskt og effektivt kan finne frem til nødvendig informasjon.

Norske myndigheter kan i begrenset grad yte bistand til barn når de først er etterlatt i utlandet. Retningslinjene understreker derfor særlig at det er viktig å avverge at et barn reiser ut av landet, hvis det er mistanke om at det vil bli etterlatt. Retningslinjene gjennomgår hvordan ulike offentlige instanser skal håndtere en mistanke om at barn skal etterlates, hvordan de skal sørge for oppfølging i egen instans, og hvordan samarbeid på tvers av offentlige instanser skal utføres. Videre gjennomgår retningslinjene hvilken bistand som kan ytes når barnet befinner seg i utlandet og er etterlatt.

Retningslinjene omhandler barn under 18 år som er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldrene eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. De omhandler også tilfeller der det mistenkes at et barn vil bli etterlatt. I hovedsak vil dette gjelde saker med barn som har vanlig bosted i Norge.

Barnet kan være etterlatt hos slektninger, venner av familien, andre bekjente eller på institusjoner som skole.

Det er flere ulike typetilfeller av etterlatte barn. Retningslinjene retter seg mot alle tilfeller der barn etterlates i utlandet i henhold til beskrivelsen over, uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i og uavhengig av oppholdets varighet.

Retningslinjene er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i samarbeid med Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. De er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan fra 2017, Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Et av tiltakene i handlingsplanen er forbedring av de tidligere retningslinjene fra 2002 om samme tema. Det var behov for å revidere disse i tråd med dagens regelverk og rutiner, og de nye retningslinjene erstatter derfor tidligere Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet (Q-1038 B).

Barneloven

Lov om barn og foreldre av 8. april 1981 nr. 7 (barneloven) regulerer blant annet foreldres plikter ovenfor barn, barns rettigheter i saker som gjelder dem selv og foreldres rett til innsyn i opplysninger om barnet. Uenighet mellom foreldrene om fast bosted, foreldreansvar og samvær skal løses etter reglene i barneloven. Loven inneholder også bestemmelser om forholdet mellom foreldrene og barnet, og om saksbehandlingen ved foreldretvister.

Barnevernloven

Lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 (barnevernloven) er sammen med forvaltningsloven, den sentralen loven for barnevernstjenestens saksbehandling. Loven har regler om barnevernstjenestens ansvar og organisering, og inneholder en rekke saksbehandlingsregler. Barnevernloven stiller blant annet krav til saksbehandlingstid og kvaliteten på barnevernstjenestens arbeid. Loven har også særskilte regler om gjennomføring av undersøkelser, særlige tiltak, taushetsplikt og barnevernstjenestens plikt og mulighet til å gi informasjon til meldere og andre offentlige etater. Videre regulerer barnevernloven saksbehandlingen i saker for fylkesnemndene for barnevern og sosiale saker.

Straffeloven

Lov om straff av 20. mai 2005 (straffeloven) inneholder blant annet bestemmelser om straffbare handlinger begått av norske borgere i utlandet. Videre inneholder loven bestemmelser om tvang, tvangsekteskap og barneekteskap, mishandling i nære relasjoner, omsorgsunndragelse og kjønnslemlestelse.

Haagkonvensjonen 1996 og lov om Haagkonvensjonen 1996

Norge sluttet seg i 2016 til Haagkonvensjonen 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (Haagkonvensjonen 1996). Dette er en internasjonal konvensjon om beskyttelse av barn, som per 1. august 2018 er tilsluttet av 48 land, herunder alle EU-landene. Konvensjonen trådte i kraft i Norge 1. juli 2016, og har gitt nye muligheter for internasjonalt samarbeid i barnevernssaker.

Konvensjonen gir blant annet regler om hvilke lands myndigheter som kan treffe beskyttelsestiltak for barn (jurisdiksjon), og om samarbeid og informasjonsutveksling mellom konvensjonslandene. Konvensjonen inneholder regler om plassering av barn i fosterhjem eller institusjon i et annet land, og prosedyrer og vilkår for å overføre ansvaret for en sak fra et konvensjonsland til et annet.

Som følge av norsk tilslutning til konvensjonen er det foretatt endringer blant annet i barnevernloven, og det er vedtatt en lov om gjennomføring av Haagkonvensjonen 1996, Lov om gjennomføring av konvensjon 19. oktober 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn (lov om Haagkonvensjonen 1996 med tilhørende forskrift). Det er videre gitt merknader til forskriften.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er norsk sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996.

Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963

Norge er part i Wien-konvensjonen om konsulært samkvem av 1963 (konsulærkonvensjonen). Konsulærkonvensjonen legger til rette for at en konsulær stasjon kan yte bistand til sine statsborgere i utlandet. Dette innebærer at utenlandske utenriksstasjoner i Norge kan bistå egne borgere i møte med norske myndigheter. Konsulær bistand er først og fremst en rett for borgerne av en fremmed stat, og ikke en rett for utenlandske myndigheter som sådan.

Konvensjonen inneholder blant annet bestemmelser om når utenriksstasjonen skal varsles om tiltak som gjøres overfor en av deres borgere.

Utenriksstasjoners muligheter til å ivareta egne borgeres interesser i Norge må skje innenfor rammen av norsk lov.

Passloven

Lov om pass av 19. juni 1997 (passloven) inneholder regler om retten til å få utstedt norsk pass. Pass utstedes i Norge av politiet, og i utlandet av utenriksstasjoner som har fått særlig myndighet til det. Loven inneholder bestemmelser om pass til mindreårige og personer som er fratatt rettslig handleevne, passhindring og vilkårene for innlevering og beslag av pass.

Haagkonvensjonen 1980 og barnebortføringsloven

Norge er tilsluttet Konvensjon av 25. oktober 1980 om de sivile sider ved internasjonal barnebortføring (Haagkonvensjonen av 25. oktober 1980). Konvensjonen er gjennomført i norsk rett ved Lov om anerkjennelse og fullbyrding av utenlandske avgjørelser om foreldreansvar mv og tilbakelevering av barn 8. juli 1988 nr. 72 (barnebortføringsloven).

Haagkonvensjonen 1980 regulerer tilfeller der en av foreldrene, eventuelt besteforeldrene eller annen slektning, ulovlig bortfører et barn til utlandet. Hovedregelen i Haagkonvensjonen 1980 er at et barn som er ulovlig bortført eller tilbakeholdt straks skal tilbakeleveres, dersom barnet umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen hadde bosted i en stat som er tilsluttet Haagkonvensjonen 1980, jf. barnebortføringsloven § 11 første ledd og Haagkonvensjonen 1980 artikkel 1 bokstav a og 12 første ledd.

En bortføring eller tilbakeholdelse er ulovlig dersom den er i strid med rett til foreldreansvar etter loven i den staten barnet bodde umiddelbart før bortføringen eller tilbakeholdelsen, og foreldreansvaret faktisk ble utøvd i samsvar med dette, jf. barnebortføringsloven § 11 annet ledd bokstav a. Å ta et barn ut av landet i strid med barnevernloven § 4-31 innebærer også en ulovlig bortføring i konvensjonens forstand.
Justis- og beredskapsdepartementet er norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1980.

Ekteskapsloven

Lov om ekteskap av 4. juli 1991 (ekteskapsloven) har regler om hvem som kan gifte seg og hvordan man blir skilt. Man må være fylt 18 år for å inngå et ekteskap i Norge, og kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Loven inneholder blant annet regler om beviskrav ved vurderingen av om ekteskapsvilkårene er oppfylt, gyldigheten av et inngått ekteskap, og anerkjennelse av ekteskap inngått i utlandet.

FNs barnekonvensjon

FNs konvensjon om barnets rettigheter av 20. november 1989 (barnekonvensjonen) er det mest sentrale internasjonale regelverket vi har til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen er gjort til norsk lov gjennom Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven), se lovens § 2. Ved motstrid mellom barnekonvensjonen og annen lovgivning har barnekonvensjonen forrang, jf. menneskerettsloven § 3.

Norge er etter konvensjonen forpliktet til å beskytte alle barn som oppholder seg i Norge. Konvensjonen slår fast viktige prinsipper om barns rettigheter, herunder at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle avgjørelser som involverer barn, og barns rett til å bli hørt i alle saker som berører dem selv. Konvensjonen åpner for at barn unntaksvis kan flytte til fosterhjem eller institusjon, eller adopteres mot foreldrenes vilje, hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste.

Barnevernstjenestens hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får rett hjelp og omsorg til rett tid. I tillegg skal barnevernstjenesten bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Ansvaret og arbeidsoppgavene til barnevernstjenestene er regulert i barnevernloven med tilhørende forskrifter.

Finn nærmeste barneverntjeneste.

Barnevernsvakten er barnevernstjenestens akuttberedskap. Primæroppgavene er å bistå barn, unge og familier i akutte situasjoner. Barnevernsvaktene skal først og fremst sikre at barn og ungdom har det trygt.

Barnevernsvaktene i Norge er ulikt organisert. Enkelte tar kun imot akutte henvendelser og åpner når barnevernstjenestens kontor stenger. Andre er åpne på dagtid og tar også imot og følger opp bekymringsmeldinger som ikke er akutte. I tillegg er det noen barnevernstjenester som har en bakvaktordning. Mange av disse er interkommunale, dette betyr at en og samme barnevernsvakt betjener flere kommuner.

Sjekk om du har en barnevernsvakt som dekker din kommune og kontaktinfo.

Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har integreringsrådgivere utstasjonert ved fire utvalgte utenriksstasjoner i land hvor større innvandrergrupper i Norge kommer fra, herunder i Ankara, Amman, Islamabad og Nairobi. Integreringsrådgiverne jobber blant annet med enkeltsaker innenfor tematikken negativ sosial kontroll ved sine respektive ambassader.

Lenker til ambassadenes hjemmesider:

Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold er et nasjonalt tverretatlig fagteam som bistår hjelpeapparatet i konkrete saker som dreier seg om tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller andre former for æresrelatert vold.

Kompetanseteamet veileder både første- og andrelinjetjenestene, for eksempel politi, barnehager, skoler, asylmottak, helsestasjon, barnevernstjenester, krisesentre, norske utenriksstasjoner og UDI. De kan også kontaktes av enkeltpersoner som er utsatt for tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, æresrelatert vold eller negativ sosial kontroll.

Teamet består av representanter fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDI), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet (POD), Arbeids- og velferdsdirektoratet (AVdir) og Helsedirektoratet (Hdir).

Kompetanseteamets kontaktinformasjon er:

Telefon: 478 090 50 (mandag-fredag kl. 09:00-15:00)
E-post: kompetanseteamet@bufdir.no

Kompetanseteamet har også en egen nettside

Minoritetsrådgivere tjenestegjør ved et utvalg skoler i flere av landets fylker. De har spesiell kompetanse om problemstillinger knyttet til tvangsekteskap og æresrelatert vold. Minoritetsrådgiverne gir blant annet råd til enkeltelever, bidrar til tettere samarbeid mellom skolen, det offentlige hjelpeapparatet og frivillige organisasjoner, og har samtaler med foreldre i enkeltsaker og i grupper.

Hvis noens liv eller helse står i fare, må du umiddelbart melde fra til politiet.

Kontakt politiet der du er på telefon 02800
Nødnummer: 112

I saker der barn er etterlatt i land som er tilsluttet konvensjonen, som f.eks. Tyrkia, Marokko, Russland og Spania, kan sentralmyndigheten bistå for å få til et samarbeid med myndighetene i det aktuelle landet.

Barne- ungdoms og familiedirektoratet er utpekt som norsk sentralmyndighet for Haagkonvensjonen 1996. Sentralmyndigheten skal samordne og koordinere kontakten mellom nasjonale og utenlandske myndigheter og mellom myndigheter og privatpersoner. Sentralmyndigheten skal påse at konvensjonens bestemmelser blir oppfylt, og skal fungere som en samarbeidende og koordinerende instans i forholdet mellom konvensjonsstatene.

Sentralmyndigheten skal bistå barnevernstjenesten i internasjonale barnevernssaker, ved å formidle henvendelser på tvers av landegrenser. Videre bistår sentralmyndigheten med å veilede barnevernstjenesten om konvensjonen og hvilke muligheter denne gir i barnevernssaker der barn har tilknytning til flere land.

Kontaktinformasjon til Sentralmyndigheten:

Telefon: 466 15 000
E-post: SentralmyndighetHaag1996@bufdir.no

Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen sin nettside

Utlendingsdirektoratet (UDI) er den sentrale etaten i utlendingsforvaltningen.

UDI behandler søknader om beskyttelse (asyl), oppholdstillatelser, visum, statsborgerskap og reisedokumenter. UDI fatter også vedtak om bortvisning og utvisning. I tillegg har UDI ansvar for at alle asylsøkere får tilbud om et sted å bo mens de venter på å få behandlet søknadene sine, og for å finne gode løsninger for de som vil reise tilbake til hjemlandet sitt.

Kontaktinformasjon til UDI.

Utenrikstjenestens hovedoppgave er å ivareta og fremme norske interesser i forholdet til utlandet. Utenrikstjenesten skal yte nordmenn råd og hjelp overfor utenlandske myndigheter, personer og institusjoner. I tillegg gir utenrikstjenesten bistand til norske borgere i utlandet, herunder bistand i forbindelse med straffeforfølging, ulykker, sykdom og dødsfall.

Se oversikt over norske utenriksstasjoner i utlandet.

Utenriksdepartementets operative senter (UDops)

Utenriksdepartementets operative senter (UDops) er i drift 24 timer i døgnet 365 dager i året. En av senterets viktigste oppgaver er å håndtere nødsamtaler som rettes til utenriksstasjonene utenfor ordinære åpningstid.

Kontaktinformasjon Utenriksdepartementets operative senter:
Telefon: +47 23 95 00 00
E-post: UDops@mfa.no