< Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger, rundskriv og forløp

Barn i utlandet - retningslinjer om etterlatte barn i utlandet

Om retningslinjene

Om retningslinjene

Disse retningslinjene er ment som et arbeidsverktøy for fagfolk i offentlige instanser når barn blir etterlatt i utlandet. Det er viktig at ulike offentlige instanser kjenner til hverandre, slik at varsling og oppfølging blir best mulig.
Barn og unge som etterlates i utlandet kan befinne seg i en svært vanskelig situasjon. Det er viktig at ulike deler av tjenesteapparatet er klar over dette når man skal følge opp slike saker.

Målet med retningslinjene er at førstelinjetjenestene raskt og effektivt kan finne frem til nødvendig informasjon.

Norske myndigheter kan i begrenset grad yte bistand til barn når de først er etterlatt i utlandet. Retningslinjene understreker derfor særlig at det er viktig å avverge at et barn reiser ut av landet, hvis det er mistanke om at det vil bli etterlatt. Retningslinjene gjennomgår hvordan ulike offentlige instanser skal håndtere en mistanke om at barn skal etterlates, hvordan de skal sørge for oppfølging i egen instans, og hvordan samarbeid på tvers av offentlige instanser skal utføres. Videre gjennomgår retningslinjene hvilken bistand som kan ytes når barnet befinner seg i utlandet og er etterlatt.

Retningslinjene er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i samarbeid med Utenriksdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), Utlendingsdirektoratet (UDI), Politidirektoratet, Helsedirektoratet og Arbeids- og velferdsdirektoratet. De er en oppfølging av Regjeringens handlingsplan fra 2017, Retten til å bestemme over eget liv – handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Et av tiltakene i handlingsplanen er forbedring av de tidligere retningslinjene fra 2002 om samme tema. Det var behov for å revidere disse i tråd med dagens regelverk og rutiner, og de nye retningslinjene erstatter derfor tidligere Retningslinjer for håndtering av etterlatte barn i utlandet (Q-1038 B).

Regelverk
Ressurser
Hvem er de etterlatte barna?

Foreldres ansvar etter barnelova og barns samtykke

Foreldres ansvar etter barnelova og barns samtykke

Foreldre med foreldreansvar har etter lov 4. august 1981 nr.7 om barn og foreldre (barnelova) § 30 plikt til å sørge for at barnet får en forsvarlig oppdragelse, forsørgelse samt at barnet får utdanning. Videre innebærer foreldreansvaret å sørge for at barnet ikke blir utsatt for vold eller på annen måte behandlet slik at barnets fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare. Alle former for vold mot barn er forbudt etter norsk lov.

Det er foreldrene som kan bestemme hvor et barn skal bo. Det følger imidlertid av barnelova § 40 tredje ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til en avgjørelse om å flytte ut av landet eller til å oppholde seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar. Barnet må også samtykke hvis et avtalt utenlandsopphold uten en forelder med foreldreansvar blir forlenget eller endret, for eksempel der barnet blir etterlatt. Videre følger det av barnelova § 41 femte ledd at barn som er fylt tolv år må samtykke til å dra på utenlandsreise uten en forelder med foreldreansvar.

Årsak til opphold i utlandet

Årsak til opphold i utlandet

Det kan være flere og sammensatte grunner til at foreldre tar med eller sender sine barn til utlandet. Eksemplene nedenfor er ikke uttømmende.

Treffe slekt og venner

Mange familier i Norge har tilknytning til et annet land, og motivasjonen for reisen kan være at barnet skal få treffe familiens slekt og venner i utlandet, og å gi barnet mulighet til å tilegne seg språk-, religion- og kulturkunnskap om barnets eller foreldrenes opprinnelsesland.

Ære og kontroll

I familier hvor ære verdsettes høyt, kan utenlandsreisen skyldes at foreldrene ønsker å få kontroll over adferd som vanærer familien eller de kan ønske å disiplinere den unge.

Rus og kriminalitet

Foreldre kan også ta med eller sende barnet til utlandet i et forsøkt på hjelpe barnet ut av rus eller kriminalitet. De kan ha lite kunnskap om hjelpeapparatet i Norge og se en utenlandsreise som eneste løsning.

Skolegang

Foreldrene kan også velge å ta med barnet til utlandet på grunn av skolegang. Enten fordi de er av den oppfatning av at det norske skolesystemet ikke er godt nok, eller at de ønsker en mer religiøs og kulturell tilnærming i barnas skolegang.

Tvangsekteskap

I andre tilfeller kan familiens motivasjon for å reise til utlandet være å gifte bort barnet mot dets vilje. At familien skal besøke slekt og familie kan være en dekkhistorie for å skjule at barnet skal bli tvangsgiftet.

Uavhengig av hva som er foreldrenes motiv for å ta med eller sende barnet til utlandet, kan barnet bli utsatt for omsorgssvikt, vold, kjønnslemlestelse, overgrep og/eller frihetsberøvelse mens hun eller han oppholder seg der. Barnet kan bli holdt tilbake i utlandet og nektet å reise tilbake til Norge.

Avgrensning

Avgrensning

Det kan være en sammenheng mellom etterlatte barn og bortførte barn.

Internasjonal barnebortføring omfatter tilfeller der et barn ulovlig tas ut av landet, eller tilbakeholdes i utlandet, i strid med foreldreansvaret til gjenværende forelder, eller uten samtykke fra barneverntjenesten når det er barnevernstjenesten som har rett til å bestemme hvor barnet skal bo.

Håndteringen av slike saker er omtalt i et eget rundskriv. Det er viktig å være klar over at et bortført barn også kan være et etterlatt barn dersom barnet etterlates i utlandet mot sin vilje, og forelderen som har bortført barnet ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Det er også viktig å vurdere om et etterlatt barn er bortført, slik at regelverket knyttet til internasjonal barnebortføring blir brukt.

Det er også tilfeller der barn etterlates i Norge. Retningslinjene er avgrenset mot disse tilfellene, og handler utelukkende om tilfeller der barn etterlates i utlandet.

Hvordan identifisere om et barn skal bli etterlatt?

Om å identifisere og kartlegge

Om å identifisere og kartlegge

Det kan være utfordrende å avdekke om et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje i en situasjon der foreldrene eller andre omsorgspersoner ikke ivaretar omsorgen for barnet.
Eksempelvis kan barnet være av den oppfatning at han eller hun kun skal på en kortere ferie, for deretter å returnere til Norge. Det kan være uavklart når reisen vil skje. I arbeidet med å finne ut om et barn skal etterlates i utlandet, er det nødvendig å kartlegge barnets situasjon raskt.

Viktige spørsmål i kartleggingen

Har barnet udokumentert fravær fra skolen?

Har barnet udokumentert fravær fra skolen?

Dersom barnet har udokumentert fravær fra skolen, bør følgende prosedyre følges:

  1. Skolen kontakter foreldrene eller hjemmet.
  2. Dersom skolen ikke får kontakt med foreldrene eller hjemmet, bør den
  • skrive et brev eller en e-post til foreldrene, med informasjon om opplæringsplikten og straffeansvar
  • kontakte andre skoler og barnehager, dersom eleven er registrert med søsken eller skolen kjenner annen familie
  • oppsøke hjemmet
  • kontakte foreldrenes arbeidsgiver(e)
  • kontakte folkeregistret for å kontrollere adressen

Den foreslåtte prosedyren bør være gjennomført i løpet av en uke.

Skolen bør dokumentere tiltak, henvendelser og resultater i en sak om udokumentert fravær. Det kan skolen gjøre ved å ta kopier av brev, møtereferater, notater og andre dokumenter. Dokumentasjonen oppbevares på skolen i elevens mappe.

Skolen finner barnet, og han eller hun får opplæring i Norge
Skolen finner barnet i Norge, men han eller hun får ikke opplæring
Skolen finner barnet i utlandet
Skolen finner ikke barnet
Prosedyrer for kommunen
Helsestasjon og skolehelsetjenesten
Hvordan kan helsestasjonen og skolehelsetjenesten forebygge at barn etterlates i utlandet?
Slik kan du hindre at barnet reiser

Kontakt med hjelpeapparat og aktivt samarbeid

Kontakt med hjelpeapparat og aktivt samarbeid

Ved mistanke om at et barn skal bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, er det viktig å prøve å forhindre at barnet faktisk reiser. Det beste er å fraråde utreise. Det er begrenset hva norske myndigheter kan bistå med når et barn først er etterlatt i utlandet.

Etablere kontakt med hjelpeapparatet

Det er nødvendig å etablere kontakt med hjelpeapparatet som har erfaring med slike saker. Avhengig av situasjonen kan både barnevernstjenesten, politi, kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll, og sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 bistå.

Les mer om disse under kapittelet om ressurser

Aktivt samarbeid 

Offentlige instanser som skole, barnehage, helsetjeneste, politi og barnevernstjenesten samt øvrig hjelpeapparat må samarbeide aktivt for å hindre utreise, hvis det er mistanke om at barnet vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet. Hvis det er mistanke om at en utenlandsreise gjør at barnets liv, helse eller frihet er truet, er det viktig å sende bekymringsmelding til barnevernstjenesten og/eller politi.

Les mer i kapittelet om melde- og opplysningsplikt.

Samtale med barnet

Samtale med barnet

Den offentlige instans som er i kontakt med barnet i forkant av mulig utreise, bør opplyse barnet om følgende:

  • Det er svært vanskelig for norske myndigheter å hjelpe barn som blir holdt tilbake mot sin vilje i utlandet.
  • På grunn av sikkerhetssituasjonen og begrenset diplomatisk tilstedeværelse vil være særlig vanskelig for ambassaden å hjelpe barn som oppholder seg i land der det er gitt offisielle reiseråd som tilsier at norske borgere ikke bør reise til området.
  • Norske myndigheter har mye større muligheter for å hjelpe i Norge enn i utlandet.
Gi råd til barn som skal reise

Skolens oppfølging av eleven og foreldrene

Skolens oppfølging av eleven og foreldrene

Det er skolen som har den beste muligheten til å fange opp situasjoner hvor eleven selv ikke ønsker å reise og står i fare for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil ivareta omsorgen for barnet. Opplæringslova § 1-1 første ledd slår fast at det skal være samarbeid mellom skole og hjem. Dette er viktig i hele grunnopplæringen.

Samarbeidet mellom skole og hjem er et gjensidig ansvar, men skolen skal ta initiativ og legge til rette for samarbeidet. Lærere har ikke ansvaret for at foreldre følger opp barnas skolegang på en god måte, men de har ansvar for å drive informasjon og dialog som gjør at foreldre kan ta dette ansvaret selv.

Minoritetsrådgivere

Barnevernstjenesten

Barnevernstjenesten

Barnevernstjenestens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Barnevernstjenesten skal også bidra til at barn møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse, og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstsvilkår.

Hvis barnevernstjenesten, barnet selv eller andre er bekymret for at barnet kan bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, må barnevernstjenesten foreta undersøkelser etter barnevernloven § 4-3. Det kan være vanskelig for barnet å vite hva familien planlegger, og når reisen eventuelt vil skje. Når barnevernstjenesten får melding om risiko knyttet til utenlandsreise og starter en undersøkelsessak, er det derfor viktig at situasjonen kartlegges raskt.

Barnevernstjenesten bør gjøre en helhetlig vurdering av om det er risiko knyttet til barnets reise. Denne vurderingen bør gjøres basert på opplysninger som fremkommer i undersøkelsen, eventuelt i samråd med politiet og andre som har kjennskap til barnet og familien. Politiet bør også kontaktes for å vurdere muligheten for å inndra pass eller nekte utstedelse av pass.

Les mer om reisedokumenter.

Viktige spørsmål i kartleggingen
Barnevernstjenesten bør informere barnet om
Forebygge og forhindre ved å iverksette tiltak
Informasjon til foreldrene

Særlig om reisedokumenter

Særlig om reisedokumenter
Når barnet er norsk borger
Når barnet ikke er norsk statsborger

Opphør av ytelser fra NAV

Opphør av ytelser fra NAV

Barnets foreldre bør informeres om at eventuelle ytelser fra NAV kan opphøre dersom barnet flytter ut av landet eller oppholder seg i utlandet utover kortere ferieopphold, uten en av foreldrene med foreldreansvar.

Les mer om dette under kapittelet om melde- og opplysningsplikt.

Oppfølging når et barn er etterlatt i utlandet

Varsle myndighetene i landet barnet er etterlatt

Varsle myndighetene i landet barnet er etterlatt

Dette følger av Haagkonvensjonen 1996 artikkel 36, og er en forpliktelse Norge påtok seg da konvensjonen ble ratifisert. Det er viktig å merke seg at plikten gjelder uavhengig av hvilket land barnet befinner seg i, om landet har tiltrådt konvensjonen, og uavhengig av barnets statsborgerskap.

Varslingen må opplyse om den aktuelle faren, samtidig må det vises til hvilke tiltak som er truffet eller som blir vurdert i Norge. Det følger av konvensjonsforpliktelsen at plikten til å varsle ved alvorlig fare tilligger de «kompetente myndigheter», det vil si de myndigheter som i henhold til norsk rett har kompetanse til å treffe eller vurdere å treffe beskyttelsestiltak for barnet. Varslingsplikten vil typisk være en plikt for barnevernstjenesten. Eksempelvis vil tilfeller der barnevernstjenesten vurderer å fremme sak for fylkesnemnda om omsorgsovertakelse, eller der det er besluttet å fremme sak om omsorgsovertakelse, innebære en forpliktelse til å sende bekymringsmelding til staten barnet er etterlatt i. Opplysningene kan gis uten hinder av taushetsplikt, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996 § 3.

Det er snevre unntak fra denne plikten. Det følger av artikkel 37 i konvensjonen at det ikke skal gis opplysninger til et annet land dersom det kan antas å sette barnets person i fare, eller utgjøre en alvorlig trussel mot friheten eller livet til et medlem av barnets familie. Det skal dermed mye til for at en stat er fritatt fra plikten til å melde fra om alvorlig fare.

Barneverntjenestens ansvar

Barneverntjenestens ansvar

Som følge av at Norge har tiltrådt Haagkonvensjonen 1996, er barnevernloven § 1-2 endret. Hvilke bestemmelser i loven som kommer til anvendelse vil variere ut fra hvor barnet befinner seg, og i hvilket land barnet har vanlig bosted.

Særlig om barn med vanlig bosted i Norge som oppholder seg i utlandet
Kan barnevernstjenesten fremme sak om omsorgsovertakelse eller plassering i institusjon når barnet befinner seg i utlandet?
Kan barnevernstjenesten fatte akuttvedtak når barnet ikke er i Norge?
Kan barnevernstjenesten tilby hjelpetiltak når barnet ikke er i Norge?
Hva kan barnevernstjenesten ikke gjøre?

Samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre instanser

Samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre instanser

Samarbeid med andre offentlige instanser er nødvendig når et barn er etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Barnevernstjenesten bør ta kontakt med Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996, Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll og Utenriksdepartementet så raskt som mulig for å sikre et samarbeid om håndtering av saken. I enkelte tilfeller kan det også være behov for å kontakte Utlendingsdirektoratet for å avklare barnets rett til opphold i Norge.

Barnevernstjenesten bør også varsle stedlig politi. Når politiet får kunnskap om slike saker vil det bli vurdert å starte etterforskning. Det vil også bli vurdert om det er behov for å iverksette beskyttelsestiltak. Politiet tilrettelegger for en trygg ankomst til Norge i samarbeid med barnevernstjenesten. Politiets representant i Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll bistår med veiledning til lokalt politi.

Både gjennom bekymringssamtale med foresatte og etterforskning vil politiet kunne gi informasjon som kan bidra til at barn returnerer til Norge. Videre vil både bekymringssamtalen og etterforskningen kunne gi grunnlag for å vurdere om det er grunn til bekymring overfor eventuelle øvrige søsken i Norge.

Les mer om taushetsplikt og barnevernstjenestens mulighet til å utveksle informasjon med andre instanser i kapittelet om melde- og opplysningsplikt

Konsulær bistand til etterlatte barn i utlandet

Konsulær bistand til etterlatte barn i utlandet

I saker der et barn er ufrivillig etterlatt i utlandet, eller man mistenker dette, kan utenrikstjenesten kontaktes for råd og veiledning.

Hva er konsulær bistand?
Hvordan varsle utenrikstjenesten?
Hvem kan få konsulær bistand?
Konsulær bistand til etterlatte barn
Taushetsplikt, samarbeid og informasjonsutveksling

Samarbeid

Samarbeid

For at man i denne typen saker skal hjelpe barnet og familien på best mulig måte, er det viktig at de ulike offentlige instansene som er i kontakt med barnet samarbeider. Det vil være viktig å avklare hvordan samarbeidet kan skje, og mulighetene for å utveksle opplysninger innenfor rammene av reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt.

Taushetsplikt etter reglene i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e
Barnevernstjenestens taushetsplikt etter barnevernloven §6-7 annet, tredje og fjerde ledd
Melde- og opplysningsplikt

Om plikten

Om plikten

Alle som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan har en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten uten ugrunnet opphold, og uten hinder av taushetsplikt, når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet, utsatt for alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt.

Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten

Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten

Meldeplikten følger av barnevernloven § 6-4 første ledd bokstav a.

For at opplysningsplikten skal inntre må det være grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet eller utsettes for andre former for alvorlig omsorgssvikt. I saker hvor det er mistanke om at et barn vil bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, og der foreldre eller andre omsorgspersoner ikke vil være i stand til eller vil unnlate å ivareta omsorgen for barnet, vil meldeplikten som regel være oppfylt. Både fysisk og psykisk omsorgssvikt omfattes av bestemmelsen.

Kravet om «grunn til å tro» innebærer at det må foreligge en begrunnet bekymring for at barnet befinner seg i en situasjon som omtalt i bestemmelsen. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt eller sikker viten for å utløse meldeplikt, men det kreves noe mer enn kun en vag mistanke. Meldeplikten inntrer derfor når det foreligger omstendigheter som gir melderen en begrunnet bekymring for barnets situasjon. Opplysningsplikten omfatter også tilfeller hvor barnet for øyeblikket ikke er utsatt for omsorgssvikt, men der det er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for alvorlig omsorgssvikt i nær fremtid.

Offentlige ansatte har plikt til å melde selv om andre har samme kunnskap eller bekymringsmeldinger er sendt tidligere. Meldeplikten er et selvstendig ansvar.

Selv om barnevernstjenesten allerede har opprettet sak på barnet som gjelder andre eller tilsvarende forhold, bør likevel nye opplysninger meldes til barnevernstjenesten for å sikre at den har alle opplysninger i saken. Alle nye bekymringer kan være viktig for å se alvoret i saken.

Plikten gjelder også yrkesutøvere som opptrer i medhold av lov 2. juli 1999 om helsepersonell, lov 2. juli 1999 om psykisk helsevern, lov 24. juni 2011 om helse- og omsorgstjenester m.m., lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og lov 4. juli 2003 om friskolelova. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Les mer om dette i saksbehandlingsrundskrivet.

Opplysningsplikt til barnevernstjenesten ved pålegg

Opplysningsplikt til barnevernstjenesten ved pålegg

Barnevernstjenesten og andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av barnevernloven, kan etter barnevernloven § 6-4 annet ledd gi offentlige myndigheter pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av flere saker etter barnevernloven. Slikt pålegg kan gis i saker om midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner, jf. barnevernloven § 4-6 annet ledd, saker om omsorgsovertakelse etter barnevernloven § 4-12, og i saker etter barnevernloven §§ 4-8,  4-9, 4-10, 4-11, 4-19, 4-20 , 4-21 , 4-24, 4-25, 4-29 og 4-4 tredje ledd.

Også yrkesutøvere som opptrer i medhold av helsepersonelloven, psykisk helsevernloven, helse- og omsorgstjenesteloven, lov 19. juni 1997 nr. 62 om familievernkontorer og friskolelova plikter å gi opplysninger etter pålegg. Det samme gjelder meklere i ekteskapssaker og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune, og de som utfører slike oppgaver på vegne av organisasjoner.

Særlig om skolens og barnehagens plikt til å melde fra og gi opplysninger til barnevernstjenesten
Helsetjenestens plikt til å melde fra og gi opplysninger til barnevernstjenesten
Helsestasjon- og skolehelsetjenesten
Eksempel på melding til barnevernstjenesten
Innholdet i meldingen til barnevernstjenesten
Utlendingsdirektoratets plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten og politiet
Barnevernstjenestens adgang til å informere politiet
Plikt til å varsle politiet
Varsle utenrikstjenesten
Varsle NAV