Barn har en lovfestet og ubestridt rett til å bli hørt i saker som angår dem. (Barnevernloven § 6-3) ​ Barnets mening har en selvstendig betydning uavhengig av andres meninger og oppfatninger på barnets vegne.

Uttaleretten innebærer at det skal tilrettelegges for at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter dersom han eller hun selv ønsker det. Dette vil si at barnet skal oppfordres til å gi uttrykk for sin mening. Samtidig må det formidles tydelig at dette ikke medfører noen plikt til å uttale seg. Uttaleretten må formidles på en så skånsom måte at barnet ikke føler seg presset.

Barnevernstjenesten må alltid undersøke om barnet ønsker å uttale seg. De kan ikke forvente at barnet selv skal ta initiativet til dette. Det å unnlate å høre barnet vil være en saksbehandlingsfeil. 

Retten til å bli hørt gjelder på alle trinn i en saksbehandling, uansett hva saken gjelder og uansett hvor alvorlig saken er. Barnet skal få mulighet til å medvirke og uttrykke sitt syn om saken på alle stadier, og helst når han eller hun selv ønsker det.

Saksbehandler har rett til å snakke med barnet alene i forbindelse med undersøkelsen. (Barnevernloven § 4-3 femte ledd).​ Siden mange barn vegrer seg for å si hva de tenker når foreldrene er til stede, bør barnevernstjenesten som hovedregel snakke med barnet alene i saker der det er bekymring for at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Informasjon til barnet

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til informasjon om sakens innhold og saksbehandlingen. (Barnevernloven 6-3 første ledd). ​ Denne retten er en forutsetning for barnets rett til å uttale seg. Informasjonen må gis på en måte som passer for barnet ut fra barnets alder og modenhet, og bør gjentas for å sikre at den er oppfattet på riktig måte.

For at retten til å uttale seg skal være en faktisk og reell rettighet for barnet, må barnevernstjenesten sørge for at det tilrettelegges for behovet til det enkelte barn. Særlig der barnet forventes å fortelle om vold eller seksuelle overgrep må det stilles krav til rammene for barnets forklaring.

Kompetanse til å snakke med barn

En forutsetning for å kunne ivareta retten til å bli hørt er at den som skal snakke med barnet har grunnleggende kompetanse om hvordan man skal snakke med barn om vold og seksuelle overgrep. Det forutsettes videre god kjennskap til hvordan saken skal følges opp om barnet gir opplysninger om vold eller seksuelle overgrep. Kompetansen bør også inkludere kunnskap om sikkerhetsarbeid og risikovurderinger.

Viktig å trygge barnet

En reell oppfyllelse av barnets rett til medvirkning krever at det legges til rette for at barnet opplever det trygt å fortelle sin historie. Om barnet ikke opplever det trygt å fortelle, øker risikoen for at barnet holder avgjørende deler av sin historie tilbake.

Sikkerhets- og risikovurderinger

FNs barnekomité har understreket at prosesser der barn skal delta eller bli hørt, må være sikre og ta hensyn til at barnets fortelling kan innebære en risiko for at barnet blir satt i en utsatt posisjon. Konkret betyr dette at barnets sikkerhetssituasjon må vurderes både før, under og etter en samtale med barnet om deres omsorgssituasjon.

Den som snakker med barnet, må på forhånd vurdere om det kan innebære en risiko for barnet å fortelle om negative opplevelser, og planlegge hva som skal gjøres dersom det kommer frem informasjon om vold eller seksuelle overgrep. Det må for eksempel tas høyde for at opplysningene barnet gir kan være så alvorlige at barnet bør plasseres utenfor hjemmet, eller at politiet umiddelbart bør kontaktes.

Hvilken informasjon som gis videre til foreldrene kan også være av betydning for barnets sikkerhet. Hvorvidt informasjon skal holdes tilbake, må derfor være en del av vurderingen som gjøres når barnet forteller om vold eller seksuelle overgrep fra sine omsorgspersoner.

Vekten av barnets syn i helhetsvurderingen av barnets beste må vurderes konkret ut fra

• barnets alder og modenhet (Grunnloven § 104 første ledd)​
• hva saken gjelder
• styrken og fastheten av barnets ønske
• konsekvensene av avgjørelsen
• hvor alvorlige konsekvenser vil det vil om barnets mening følges
• hvor sterkt taler andre momenter i barnets beste-vurderingen for en annen løsning enn den barnet ønsker

Barnevernstjenesten skal gi barnet tilbakemelding og informasjon om hvilken vekt de har tillagt barnets synspunkter. Barnet må forklares hvordan hans eller hennes synspunkter har blitt vektlagt. Dersom beslutningen ble en annen enn det barnet ønsket, skal barnevernstjenesten forklare barnet på hvilken måte synspunktene hans eller hennes ble tatt hensyn til. Den som har innhentet barnets mening bør også være den som tar denne samtalen med barnet. 

Krav til begrunnelse av barnets beste-vurderingen

Barnevernstjenestens avgjørelser må inneholde en vurdering av barnets beste. (Barnevernloven §6-3a og Barnekonvensjonen artikkel 3).​ Gjennom begrunnelsen for vedtaket må barnevernstjenesten vise hvordan barnets interesser er vurdert – og det må komme frem av begrunnelsen at hensynet til barnets beste har vært et grunnleggende hensyn.

Dersom avgjørelsen er en annen enn den barnet ønsker, må dette dokumenteres. Begrunnelsen for avgjørelsen må komme tydelig frem. De hensynene som har gått foran må konkretiseres ut fra den aktuelle saken. Det bør redegjøres for hvilken vekt de ulike hensynene er gitt. Det må også begrunnes hvorfor barnets mening ikke var tilstrekkelig til å oppveie de andre hensynene.

En forsvarlig saksbehandling ​(Barnevernloven § 1-4). forutsetter at alle sentrale vurderinger som gjøres i en barnevernssak dokumenteres. Dokumentasjonskravet styrker partenes rettsikkerhet og bidrar til å synliggjøre både faktiske forhold i saken og de vurderingene som har blitt gjort.

Det er spesielt viktig at barnets stemme og synspunkter dokumenteres sammen med de barnevernfaglige vurderingene som gjøres.

Dokumentasjonen skal kunne vise

• hva slags informasjon barnet har fått
• hva barnets mening er
• hvilke vurderinger barnevernstjenesten har gjort

Når barnet gir utrykk for at han eller hun ikke ønsker å benytte seg av retten til å si sin mening, skal dette dokumenteres sammen med en eventuell begrunnelse for standpunktet. Dersom barnevernstjenesten velger å ikke snakke med et barn, skal også dette begrunnes og dokumenteres.