Politi og barnevern - nasjonale retningslinjer for samhandling

Skriv ut veileder

Samtaler med barn og barnets medvirkning

Samtaler med barn: Samhandling mellom barnevern og politi

I saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn er det å snakke med barnet en sentral oppgave både for barnevernstjenesten og politiet.

For politiet er barnet en viktig kilde til informasjon for å avklare om det er skjedd en straffbar handling. For barnevernstjenesten kan informasjonen fra barnet være avgjørende for å kartlegge omsorgssituasjonen.

Barnevernstjenesten kan alltid gjennomføre samtaler med barnet for å avklare barnets omsorgssituasjon. Dette gjelder også etter at politiet har igangsatt etterforskning, og når politiet har besluttet å gjennomføre et tilrettelagt avhør.

Når politiet har iverksatt etterforskning og barnevernstjenesten har behov for å snakke med barnet bør de involvere politiet. Av etterforskningsmessige hensyn kan politiet ha behov for å ha en dialog med barnevernstjenesten om tidspunkt for gjennomføring av samtalen og innhold i denne.

Dersom barnets omsorgssituasjon ikke påvirkes negativt av at barneverntjenestens samtale med barnet utsettes, bør barnevernstjenesten vente med samtalen til politiet har gjennomført tilrettelagt avhør. Dersom samtalen, etter en barnevernfaglig vurdering, ikke kan vente, bør barnevernstjenesten ha en dialog med politiet om temaene for samtalen. Spørsmål knyttet til omsorgssituasjonen kan også berøre straffesaken, og bør derfor avklares med politiet.

Samtalen skal foregå med utgangspunkt i det barnet forteller. Barnet skal få anledning til å snakke fritt og om de temaene som han eller hun ønsker, uten å bli avbrutt. Barnevernstjenesten skal i samtalen følge opp de temaene barnet introduserer ved å stille åpne spørsmål som er nødvendige for å belyse barnets omsorgssituasjon. Det innebærer blant annet at det ikke introduseres konkrete personer, handlinger, steder osv.

En upåvirket forklaring fra barnet kan bidra til et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere barnets omsorgssituasjon og sikre barnets rettsvern.

Når barneverntjenesten mottar en melding eller informasjon om vold eller overgrep vil det alltid være en mulighet for at saken på et tidspunkt kan bli en straffesak. Det betyr at alle aktiviteter som gjennomføres i en undersøkelse vil kunne påvirke en eventuell senere etterforskning.

Dokumentasjon av hvilke spørsmål som er stilt og hva barnet faktisk har fortalt, kan være av stor betydning for barnevernstjenestens videre oppfølgning av barnet, for politiets etterforskning og for å belyse barnets medvirkning. Dersom barnevernstjenesten har mistanke om vold og seksuelle overgrep, skal de alltid sikre dokumentasjon fra samtalen. Det bør blant annet fremkomme:

Hva barnet har fortalt under samtalen og eventuelt hva som er opplyst forut for denne.
Hvilke spørsmål har blitt stilt og hvordan har spørsmålsstillingen vært
Barnets reaksjoner og uttrykksmåter ellers

Dokumentasjonen kan gjøres skriftlig eller ved lydopptak.

Ved bekymring for at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep av en eller begge foreldrene, er det som regel nødvendig at barnevernstjenesten gjennomfører en eller flere samtaler med barnet alene, uten at foreldrene er informert (Barnevernloven § 4-3 femte ledd)

Dette kan gi barnevernstjenesten rom for å vurdere om det er behov for å iverksette akuttiltak eller andre kompenserende tiltak, og om politiet skal varsles.

Hensynet til barnet beste veier i slike tilfeller tyngre enn foreldrenes behov for informasjon.

Politiet kan snakke med barn både i form av en samtale og gjennom et tilrettelagt avhør.

Politiets samtaler med barn

Politiet snakker med barn, blant annet i forbindelse med ordensoppdrag. Formålet med disse samtalene er å avklare om det har en skjedd en handling som innebærer at politiet skal iverksette etterforskning. Riksadvokaten har gitt føringer for denne typen samtaler.

Politiets avhør av barn (tilrettelagt avhør)

Politiets avhør av barn gjennomføres som del av etterforskningen, og er en systematisk informasjonsinnhenting for å belyse straffesaken.

Barnevernstjenestens samtaler med barn kan gi viktig informasjon til politiet, og politiets avhør av barnet kan gi viktig informasjon til barnevernstjenesten.

Etatenes involvering av hverandre ved å gi informasjon der det er anledning til det, kan gi et bedre kunnskapsgrunnlag for å vurdere barnets omsorgssituasjon og sikre barnets rettsvern.

Barns medvirkning i barnevernets undersøkelse

Barns medvirkning og innflytelse i barneverntjenestens undersøkelser er av avgjørende betydning for å sikre gode vurderinger av hva som vil være til barnets beste.

Barnet har en rett, men ikke en plikt til å medvirke.

Barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som har betydning for barnet etter barnevernloven. (Barnevernsloven § 1 - 6). Retten til å medvirke gjelder gjennom hele beslutningsprosessen.

Barns rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker er utdypet i forskrift om medvirkning og tillitsperson

Mer i saksbehandlingsrundskrivet om

barns rett til medvirkning og innflytelse
barnets medvirkning og tillitsperson for barnet

Barn har en lovfestet og ubestridt rett til å bli hørt i saker som angår dem. (Barnevernloven § 6-3) Barnets mening har en selvstendig betydning uavhengig av andres meninger og oppfatninger på barnets vegne.

Uttaleretten innebærer at det skal tilrettelegges for at barnet kan gi uttrykk for sine synspunkter dersom han eller hun selv ønsker det. Dette vil si at barnet skal oppfordres til å gi uttrykk for sin mening. Samtidig må det formidles tydelig at dette ikke medfører noen plikt til å uttale seg. Uttaleretten må formidles på en så skånsom måte at barnet ikke føler seg presset.

Barnevernstjenesten må alltid undersøke om barnet ønsker å uttale seg. De kan ikke forvente at barnet selv skal ta initiativet til dette. Det å unnlate å høre barnet vil være en saksbehandlingsfeil.

Retten til å bli hørt gjelder på alle trinn i en saksbehandling, uansett hva saken gjelder og uansett hvor alvorlig saken er. Barnet skal få mulighet til å medvirke og uttrykke sitt syn om saken på alle stadier, og helst når han eller hun selv ønsker det.

Saksbehandler har rett til å snakke med barnet alene i forbindelse med undersøkelsen. (Barnevernloven § 4-3 femte ledd). Siden mange barn vegrer seg for å si hva de tenker når foreldrene er til stede, bør barnevernstjenesten som hovedregel snakke med barnet alene i saker der det er bekymring for at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Informasjon til barnet

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til informasjon om sakens innhold og saksbehandlingen. (Barnevernloven 6-3 første ledd). Denne retten er en forutsetning for barnets rett til å uttale seg. Informasjonen må gis på en måte som passer for barnet ut fra barnets alder og modenhet, og bør gjentas for å sikre at den er oppfattet på riktig måte.

For at retten til å uttale seg skal være en faktisk og reell rettighet for barnet, må barnevernstjenesten sørge for at det tilrettelegges for behovet til det enkelte barn. Særlig der barnet forventes å fortelle om vold eller seksuelle overgrep må det stilles krav til rammene for barnets forklaring.

Kompetanse til å snakke med barn

En forutsetning for å kunne ivareta retten til å bli hørt er at den som skal snakke med barnet har grunnleggende kompetanse om hvordan man skal snakke med barn om vold og seksuelle overgrep. Det forutsettes videre god kjennskap til hvordan saken skal følges opp om barnet gir opplysninger om vold eller seksuelle overgrep. Kompetansen bør også inkludere kunnskap om sikkerhetsarbeid og risikovurderinger.

Viktig å trygge barnet

En reell oppfyllelse av barnets rett til medvirkning krever at det legges til rette for at barnet opplever det trygt å fortelle sin historie. Om barnet ikke opplever det trygt å fortelle, øker risikoen for at barnet holder avgjørende deler av sin historie tilbake.

Sikkerhets- og risikovurderinger

FNs barnekomité har understreket at prosesser der barn skal delta eller bli hørt, må være sikre og ta hensyn til at barnets fortelling kan innebære en risiko for at barnet blir satt i en utsatt posisjon. Konkret betyr dette at barnets sikkerhetssituasjon må vurderes både før, under og etter en samtale med barnet om deres omsorgssituasjon.

Den som snakker med barnet, må på forhånd vurdere om det kan innebære en risiko for barnet å fortelle om negative opplevelser, og planlegge hva som skal gjøres dersom det kommer frem informasjon om vold eller seksuelle overgrep. Det må for eksempel tas høyde for at opplysningene barnet gir kan være så alvorlige at barnet bør plasseres utenfor hjemmet, eller at politiet umiddelbart bør kontaktes.

Hvilken informasjon som gis videre til foreldrene kan også være av betydning for barnets sikkerhet. Hvorvidt informasjon skal holdes tilbake, må derfor være en del av vurderingen som gjøres når barnet forteller om vold eller seksuelle overgrep fra sine omsorgspersoner.

Vekten av barnets syn i helhetsvurderingen av barnets beste må vurderes konkret ut fra

barnets alder og modenhet (Grunnloven § 104 første ledd)
hva saken gjelder
styrken og fastheten av barnets ønske
konsekvensene av avgjørelsen
hvor alvorlige konsekvenser vil det vil om barnets mening følges
hvor sterkt taler andre momenter i barnets beste-vurderingen for en annen løsning enn den barnet ønsker

Barnevernstjenesten skal gi barnet tilbakemelding og informasjon om hvilken vekt de har tillagt barnets synspunkter. Barnet må forklares hvordan hans eller hennes synspunkter har blitt vektlagt. Dersom beslutningen ble en annen enn det barnet ønsket, skal barnevernstjenesten forklare barnet på hvilken måte synspunktene hans eller hennes ble tatt hensyn til. Den som har innhentet barnets mening bør også være den som tar denne samtalen med barnet.

Krav til begrunnelse av barnets beste-vurderingen

Barnevernstjenestens avgjørelser må inneholde en vurdering av barnets beste. (Barnevernloven §6-3a og Barnekonvensjonen artikkel 3). Gjennom begrunnelsen for vedtaket må barnevernstjenesten vise hvordan barnets interesser er vurdert – og det må komme frem av begrunnelsen at hensynet til barnets beste har vært et grunnleggende hensyn.

Dersom avgjørelsen er en annen enn den barnet ønsker, må dette dokumenteres. Begrunnelsen for avgjørelsen må komme tydelig frem. De hensynene som har gått foran må konkretiseres ut fra den aktuelle saken. Det bør redegjøres for hvilken vekt de ulike hensynene er gitt. Det må også begrunnes hvorfor barnets mening ikke var tilstrekkelig til å oppveie de andre hensynene.

En forsvarlig saksbehandling (Barnevernloven § 1-4). forutsetter at alle sentrale vurderinger som gjøres i en barnevernssak dokumenteres. Dokumentasjonskravet styrker partenes rettsikkerhet og bidrar til å synliggjøre både faktiske forhold i saken og de vurderingene som har blitt gjort.

Det er spesielt viktig at barnets stemme og synspunkter dokumenteres sammen med de barnevernfaglige vurderingene som gjøres.

Dokumentasjonen skal kunne vise

hva slags informasjon barnet har fått
hva barnets mening er
hvilke vurderinger barnevernstjenesten har gjort

Når barnet gir utrykk for at han eller hun ikke ønsker å benytte seg av retten til å si sin mening, skal dette dokumenteres sammen med en eventuell begrunnelse for standpunktet. Dersom barnevernstjenesten velger å ikke snakke med et barn, skal også dette begrunnes og dokumenteres.

Enkelte ganger vil barnets reelle rett til påvirkning av egen sak kunne utfordres av andre sterke hensyn, for eksempel når situasjonen tilsier at beskyttelsestiltak må iverksettes hurtig.

Barnet må i stor grad få medvirke også i akutte situasjoner, selv om det ikke alltid er mulig å ivareta medvirkningen fullt ut.

Barnevernstjenesten må tilpasse barnets rett til medvirkning til situasjonen, slik at ivaretakelse av rettigheten ikke kommer i konflikt med behovet for rask handling. Det er derfor viktig at barnet også i etterkant av et vedtak får tilstrekkelig informasjon og mulighet til å uttale seg og medvirke i den videre prosessen.

Barns rettigheter (medvirkning) under politiets etterforskning

Når barn er fornærmet i saker om vold og seksuelle overgrep skal barnets rettigheter (medvirkning) ivaretas i tråd med straffeprosessloven og internasjonale konvensjoner.

Fornærmede i straffesaker har spesielle rettigheter.

Straffeprosessloven kapittel 8a

For fornærmede under 18 år er det vergen (som regel foreldrene) som ivaretar barnets rettigheter. (Straffeprosessloven § 93 g). Er vergene uenige seg imellom om utøvelsen av rettighetene, skal det oppnevnes en midlertidig verge. I straffesaker der en eller begge foreldrene har status som mistenkt, vil politiet be fylkesmannen oppnevne en midlertidig verge for barnet. (Vergemålsloven § 27)

Dersom barnet har fylt 15 år og er uten kognitive nedsettelser, kan han eller hun utøve sine prosessuelle rettigheter som fornærmet selv, som for eksempel å velge bistandsadvokat eller søke om erstatning.

Politiet sørger for å oppnevne en bistandsadvokat for barnet. (Straffeprosessloven § 107a). Bistandsadvokaten og barnets verge skal ivareta barnets medvirkning sammen.

I forbindelse med tilrettelagte avhør tas det stilling til flere spørsmål , for eksempel om barnet har plikt å forklare seg og om det skal besluttes klinisk rettsmedisinsk undersøkelse. Bistandsadvokaten og vergen bistår barnet. Barn over 15 år uten kognitive nedsettelser kan utøve disse rettighetene og pliktene selv, med hjelp fra bistandsadvokaten.

Barn som avhøres gjennom tilrettelagt avhør har i de fleste tilfeller forklaringsplikt.Første gang fornærmede avhøres, skal politiet informere om deres rettigheter i saken. (Straffeprosessloven § 93 e)

Barnets rett til å bli hørt omfatter også gjennomføring av ordinær medisinsk undersøkelse, tannhelseundersøkelse, samt oppfølging og behandling ved barnehuset.

Mer om forklaringsplikt hos regjeringen.no

Politiet og påtalemyndigheten skal orientere barnet via bistandsadvokat om straffesakens utvikling og fremdrift. (Straffeprosessloven § 92 e)

Informasjonen gir barnet med hjelp fra bistandsadvokaten, blant annet mulighet til å

klage på påtalemyndighetens avgjørelse
fremme oppreisnings- og erstatningskrav
anke

Samhandling mellom politi og barnevern

Barnevernet: Varsel og anmeldelse til politiet

Dersom barnevernet vurderer at det er nødvendig for å hjelpe og beskytte barnet, skal de varsle/anmelde saken til politiet.

Når barnevernstjenesten skal gi opplysninger til politiet skal det skje skriftlig gjennom å sende et "varsel om mulig straffbart forhold" (tidligere anmeldelse). Politiets videre håndtering av saken er den samme som før.

Når barnevernstjenesten vurderer hvorvidt de skal varsle politiet skal dette gjøres på bakgrunn av en konkret begrunnet bekymring om at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Videre skal beslutningen om å varsle være basert på en barnevernfaglig vurdering. Denne vurderingen skal være helhetlig, og skal blant annet bygge på

konkrete forhold ved det aktuelle barnet (barnets beste)
barnets mening
barns generelle rettsvern

Barnevernstjenesten kan dele taushetsbelagte opplysninger med politiet dersom dette fremmer barnevernstjenestens oppgaver. (Barnevernloven § 6-7)

I saker der det er mistanke om at et barn er utsatt for vold og seksuelle overgrep, vil det i de fleste tilfeller være nødvendig å varsle politiet for å fremme barneverntjenestens oppgaver.

Når barnevernstjenesten har en konkret begrunnet bekymring, enten fordi de har mottatt en melding eller selv får en mistanke om at et barn blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep, skal barnevernstjenesten alltid foreta en vurdering av om saken skal varsles til politiet.

Det bør foreligge opplysninger av en viss troverdighet om art og omfang av det straffbare forholdet, og helst noen avgrensninger knyttet til når og hvor handlingen skal ha skjedd.

Etterforskingsrundskrivet (nr. 3/99)

Vurderinger knyttet til konkret begrunnet bekymring

For å kunne vurdere om det foreligger en konkret begrunnet bekymring/mistanke bør barneverntjenesten blant annet vurdere

hva barnet har sagt. Har barnet fortalt historien med egne ord?
om det finnes informasjon som styrker eller svekker barnets forklaring
barnets adferd sett opp mot barnets utviklingsnivå. Viser barnet i tillegg symptomer som tilsier at det kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep?
om det har vært endringer i barnets atferd (matlyst, isolasjon, uforklarlig utagerende atferd, osv.)
informasjon om barnet
informasjon om familien

Dersom barnevernstjenesten anser at det ikke er tilstrekkelig grunnlag til å varsle, skal det fortløpende vurderes om nye opplysninger gir et slikt grunnlag.

Forskning viser entydig at all vold, både fysisk og psykisk, kan være skadelig for barn. Alle former for og grader av vold mot barn, er straffbart. Det er derfor viktig å unngå å generalisere alvorlighetsgrad ut fra voldsform. Slik generalisering kan medføre utilsiktede virkninger som kan gi inntrykk av at enkelte former for vold ikke er straffbart.

Gjør helhetsvurderinger i hver enkelt sak

Både i saker som omhandler vold i nære relasjoner og saker som omhandler seksuelle overgrep skal det gjøres en konkret helhetsvurdering basert på momenter i den enkelte sak, som for eksempel:

Voldens eller overgrepets form, omfang og/eller kompleksitet
Barnets mening/barnets beste
Familiesituasjonen for øvrig
Risikoen for nye volds- eller overgrepshandlinger

En slik helhetsvurdering er særlig viktig fordi voldsutøvelsen kan være mer omfattende og kompleks enn det den i utgangspunktet fremstår som, både i art og omfang. Det som kan fremstå som bagatellmessige enkelthandlinger, kan samlet sett i realiteten være systematisk mishandling. Dette poenget var viktig for Stortinget å presisere ved innføring av bestemmelsene om mishandling i nære relasjoner. (Straffeloven §§ 282-283)

Barnevernstjenesten og politiet skal løpende vurdere om de handlinger de gjør, og de avgjørelser de tar, vil være til barnets beste. Som en del av vurderingen av barnets beste må barnet få mulighet til å medvirke ved å få uttale seg, eller på annen måte uttrykke sine meninger. (Barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1, Grunnloven § 104 annet ledd, barnevernsloven § 4-1)

Barnets rett til medvirkning gir barnet rett til å uttale seg fritt i alle spørsmål som vedrører ham eller henne. (Barnekonvensjonen artikkel12). Barnets mening skal tillegges vekt tilpasset hans eller hennes alder og utvikling. (Grunnloven § 104 første ledd).

Gjør helhetsvurderinger i hver enkelt sak

Både i saker som omhandler vold i nære relasjoner og saker som omhandler seksuelle overgrep skal det gjøres en konkret helhetsvurdering basert på momenter i den enkelte sak, som for eksempel:

Voldens eller overgrepets form, omfang og/eller kompleksitet
Barnets mening/barnets beste
Familiesituasjonen for øvrig
Risikoen for nye volds- eller overgrepshandlinger

I saker som ikke omfattes av avvergingsplikten, har barnevernstjenesten et handlingsrom når de vurderer å varsle en sak til politiet. Vurderingen skal omfatte både barns generelle rettsvern og konkrete forhold ved det aktuelle barnet.

Momenter i vurderingen kan blant annet være:

Barnets omsorgssituasjon
Barnets interesse
Barnets medvirkning

Bedre opplysning av barnevernssaken: Når barnevernstjenesten varsler politiet, vil politiets etterforskning kunne bidra til flere opplysninger i barnevernssaken.
Bedre grunnlag for å vurdere barnets sikkerhet: Politiets informasjon satt i sammenheng med barnevernstjenestens informasjon, kan gi et mer helhetlig bilde av barnets sikkerhetssituasjon. Politiets informasjon kan for eksempel avdekke at voldsutøver tidligere har vært etterforsket for tilsvarende forhold.
Bedret beslutningsgrunnlag for bruk av virkemidler og tvangsmidler: Når barnevernstjenesten varsler politiet vil både barnevernstjenesten og politiet få bedre grunnlag for å iverksette tiltak. Politiets bruk av tvangsmidler og beskyttelsestiltak vil kunne påvirke hvilke tiltak og virkemidler barnevernstjenesten trenger å iverksette for å ivareta omsorgssituasjonen (minste inngripens prinsipp). Barnevernstjenestens tiltak vil på samme måte kunne påvirke politiets grunnlag for å iverksette beskyttelsestiltak. En akuttplassering av barnet vil for eksempel kunne påvirke både vilkårene for besøksforbud eller varetektsfengsling.

Verne det konkrete barnet mot å bli utsatt for straffbare handlinger fra gjerningspersonen(e).
Verne andre barn ved å straffeforfølge gjerningspersonen(e).

Last ned mal for varsel om mulig straffbart forhold

Det er viktig at barnevernstjenesten ikke informerer foreldrene om at de vurderer å varsle saken til politiet. Dersom foreldrene blir informert på forhånd, skaper dette en risiko for at bevis blir fjernet eller manipulert, og/eller at barnet kan bli instruert eller truet.

Dersom barnevernstjenesten varsler en sak, bør de avklare med politiet hva de skal formidle til foreldrene og barnet til hvilket tidspunkt.

Barnevernstjenesten oppfordres til å gi utfyllende informasjon slik at politiet får et best mulig grunnlag for sine vurderinger. (Norsk Retstidende 2013:323)

Barnevernstjenesten skal ikke gjøre en selvstendig vurdering av om det foreligger en straffbar handling.

Barnevernet: Anonym drøfting med politiet

Dersom barnevernet er usikre på om et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, eller hvordan de bør gå frem for å avklare bekymringen, kan de diskutere saken med politiet.

Hensikten med drøftingen er å belyse saken gjennom generelle politifaglige råd som kan gi retning for barneverntjenestens videre undersøkelse og ivaretakelse av barnet. Det vil også kunne bidra til en bedre samordning av de barnevernrettslige og strafferettslige hensynene som kan dukke opp.

Det skal være en lav terskel for barneverntjenesten å drøfte saker med bekymring om vold og seksuelle overgrep mot barn med politiet.

Politiet skal ikke gi råd om den aktuelle saken skal varsles (anmeldes) eller ikke, men kan gi generell informasjon om blant annet

hvordan politiet arbeider etter å ha mottatt/opprettet et varsel
hva som skal til for at politiet starter en etterforskning
hvordan politiet ønsker at samhandlingen med barnevernstjenesten skal være i den videre prosessen
hvordan politiet ønsker at barneverntjenesten skal forholde seg til en eventuell etterforskning
hvor lang tid det vil ta fra et varsel til et tilrettelagt avhør
hva slags type volds- og overgrepshandlinger som omfattes av straffeloven
innholdet i avvergingsplikten etter straffeloven
hvilke opplysninger barnevernstjenesten bør opplyse om i et varsel

For å sikre at man får rask tilgang til riktig kompetanse, bør gjennomføring av anonyme drøftinger være regulert i en lokal samhandlingsavtale mellom politiet og barnevernstjenesten.

Akutte situasjoner: Samhandling mellom politi og barnevern

Akutte situasjoner krever rask og effektiv samhandling mellom etatene for å ivareta både barn og foreldre som er i krise.

En akutt situasjon er når politiet eller barnevernstjenesten mottar informasjon eller en bekymringsmelding om vold og/eller seksuelle overgrep som er så alvorlig at de må vurdere om de skal iverksette tiltak umiddelbart.

Politiet skal bistå barnevernstjenesten når det er behov ved gjennomføring av undersøkelse og ved iverksetting av vedtak i akutte situasjoner.
Barneverntjenesten kan bistå politiet med å ivareta barnets beste under et politioppdrag.

Politiet og barnevernstjenesten skal utføre alt akuttarbeid på en så skånsom måte som mulig. (Politiloven § 6 annet ledd, barnevernstjenestens saksbehandlingsrundskriv 1.1.1.4)

For barnevernet gjelder prinsippet om mildeste effektive inngrep.

Når politiet og barnevernstjenesten samhandler må de også ha fokus på at selve samhandlingen skal være forholdsmessig. Alt arbeidet som gjøres skal vurderes opp mot belastningen det vil medføre for barnet og familien. Så fremt det er tid og mulighet skal tidspunkt, sted og praktisk gjennomføring, planlegges med tanke på å redusere belastningen.

Om traumeforståelse (RVTS)

Enkelte ganger vil barnets reelle rett til påvirkning av egen sak kunne utfordres av andre sterke hensyn, for eksempel når situasjonen tilsier at beskyttelsestiltak må iverksettes hurtig.

Barnet må i stor grad få medvirke også i akutte situasjoner, selv om det ikke alltid er mulig å ivareta medvirkningen fullt ut.

Dersom det kommer inn meldinger om vold og seksuelle overgrep og må barnevernstjenesten og politiet umiddelbart vurdere om de trenger bistand fra den andre etaten for å løse situasjonen. (Barnevernloven § 6-8). I disse situasjonene må etatene avklare hvilken informasjon som er relevant å dele med hverandre. Ved å dele informasjon, kunnskap og vurderinger med hverandre kan begge etatene lettere utføre sine oppgaver til det beste for barnet.

Eksempler på relevante informasjonsdelingspunkter

Har etatene kjennskap til familien fra før og er det kjente forhold i familien som kan være av betydning?
Er saken en pågående barnevernssak og/eller etterforskningssak?
Hvilken rolle skal etatene ha? Hvem skal være den ledende part ved ankomst? Er det behov for at politiet er med inn i situasjonen?
Er det hensiktsmessig at politiet opptrer i uniform, eller i sivilt?
Er det behov for tolk?

Politiet skal alltid vurdere hvorvidt informasjon som gis til barnevernstjenesten er av en karakter som må holdes tilbake for foreldrene. Vurderer politiet at det finnes slike opplysninger, kan de påleggebarnevernstjenesten taushetsplikt. (Politiregisterloven § 35. jf § 23)

Når politiet og barneverntjenesten samhandler i en akutt situasjon må etatene være bevisste på hva oppdraget innebærer for å kunne avklare rollefordeling. Oppdragenes art og formål vil påvirke rollefordelingen.

For eksempel kan politiets oppdrag være et ordensmessig oppdrag, etterforskning eller bistand til barnevernstjenesten. (Barnevernloven § 6-8). Barnevernstjenestens oppdrag kan for eksempel være å undersøke forholdene i hjemmet, samtaler med barn i barnehage/skole eller å yte bistand til politiet i deres oppdrag.

Etatene må ha fokus på at arbeidet som utføres kan påvirke og være relevant for den andre etaten. Både politiet og barnevernstjenesten må ha en bevisst tilnærming som ikke får negative virkninger for den andre etatens arbeid. Her må etatene involvere hverandre gjennom god kommunikasjon slik at etatene blir satt i stand til å forstå hva som er viktig for den andres mandat.

Når politiet er først på stedet bør de blant annet ta ta hensyn til følgende i forhold til barnevernstjenestens mandat:

Trygge situasjonen for barnet.
Skjerme barnet, for eksempel ved å ta barnet til side i eget rom.
Tilkalle barnevernstjenesten, eventuelt barnevernstjenestens akuttberedskap (barnevernvakt eller lignende), umiddelbart.

Når barnevernstjenesten er først på stedet bør de ta blant annet ta hensyn til følgende for å ivareta politiets mandat:

Trygge situasjonen mest mulig uten å starte samtale om det som har skjedd.
Om mulig ta barnet til side i eget rom slik at de voksne ikke snakker med barnet om saken (for å forhindre påvirkning av hva barnet forteller).
Om mulig forhindre at de voksne snakker om saken.
Bevege seg minst mulig på adressen og berøre minst mulig for ikke å ødelegge spor.

Ved konkret mistanke om vold og seksuelle overgrep bør barnevernstjenesten umiddelbart snakke nærmere med politiet om hvilke særlige hensyn som bør tas.

Barnevernstjenesten kan kreve bistand av politiet i særlige tilfeller. (Barnevernloven § 6-8). Det er barnevernleder som skal treffe denne beslutningen.

Vurderingene og fremgangsmåtene er ulike dersom bistanden kreves i forbindelse med

gjennomføring av undersøkelse
fullbyrdelse av vedtak

Barneverntjenesten bør ha en tett dialog med politiet om hvordan bistanden skal gjennomføres, slik at det blir minst mulig belastende for barnet.

Barnets rett til medvirkning gir barnet rett til å uttale seg fritt i alle spørsmål som vedrører ham eller henne. (Barnekonvensjonen artikkel 12).

Barnets mening skal tillegges vekt tilpasset hans eller hennes alder og utvikling.(Grunnloven § 104 første ledd)

Barneverntjenestens akuttberedskap kan be om bistand fra politiet i forbindelse med sine oppdrag. Det er bare barnevernleder som kan kreve slik bistand. Når barnevernleder ikke er tilgjengelig vil bistand fra politiet være basert på sedvane, og politiet må vurdere den konkrete situasjonen.

Før arbeidet på stedet avsluttes, bør barnevernstjenesten og politiet lage en konkret plan for eventuell videre samhandling. Begge instansene bør holde hverandre orientert om sitt videre arbeid og eventuelt avklare spørsmål om kontaktperson.

Samhandling etter varsel (anmeldelse)

Når barnevernstjenesten har varslet politiet om et mulig straffbart forhold, vil den videre samhandlingen være ulik, avhengig av hvordan politiet vurderer varselet.

Når politiet mottar et varsel om en mulig straffbar handling kan saken få to utfall:

Politiet vurderer om det er rimelig grunn til å starte en etterforskning på bakgrunn av opplysningene de har fått. Dersom det ikke er grunnlag for å iverksette etterforskning avslutter politiet saken.

Dersom politiet vurderer at varselet ikke gir grunnlag for iverksettelse av etterforskning, bør barnevernstjenesten få melding og begrunnelse for vurderingen.

Selv om politiet ikke iverksetter etterforskning av saken, kan barnevernstjenesten likevel diskutere videre oppfølging av barnevernssaken med politiet ved behov.

Dersom barnevernstjenesten får nye opplysninger som gir grunnlag for en konkret begrunnet bekymring, skal de vurdere å varsle politiet på nytt.

Politiet vurderer om det er rimelig grunn til å starte en etterforskning på bakgrunn av opplysningene de har fått. Dersom det er grunnlag for å igangsette etterforskning, anmelder politiet saken (offentlig påtale).

Dersom politiet igangsetter etterforskning, er det viktig at barnevernstjenesten får melding om dette, som en del av samhandlingen.

Politiet henlegger saken

For å kunne ta ut tiltale må påtalemyndigheten kunne føre bevis utover enhver rimelig tvil. Dersom dette beviskravet ikke er oppfylt vil politiet henlegge saken.

Dersom politiet henlegger saken, bør barnevernstjenesten få melding og begrunnelse for vurderingen.

Selv om politiet ikke iverksetter etterforskning av saken, kan barnevernstjenesten likevel diskutere videre oppfølging av barnevernssaken med politiet ved behov.

Dersom barnevernstjenesten får nye opplysninger som gir grunnlag for en konkret begrunnet bekymring, skal de vurdere å varsle politiet på nytt.

Straffeskyld må kunne bevises i retten

Påtalemyndigheten må for å utferdige tiltale eller treffe en annen positiv påtaleavgjørelse være overbevist om siktedes straffeskyld og være av den oppfatning at straffeskylden kan bevises i retten.

Dette innebærer at påtalemyndigheten skal legge samme strenge bevisterskel til grunn som den domstolene anvender for å avsi fellende dom når tiltalespørsmålet vurderes, og i tillegg vurdere om det er mulig å føre nødvendige bevis for retten.

Dersom avgjørende bevis ikke vil kunne føres, skal tiltale ikke utferdiges selv om påtalemyndigheten er overbevist om mistenktes skyld.

Kilde: Riksadvokaten

I saker der barnevernstjenesten har sendt varsel om mulig straffbart forhold til politiet, og politiet har besluttet å etterforske saken, bør etatene så langt det er mulig avtale en felles plan for videre samhandling, som for eksempel omhandler:

Informasjonsdeling
Samtaler med barnet og foreldrene
Sikkerhets- og beskyttelsestiltak
Tilrettelagt avhør
Kontaktpersoner for videre gjensidig informasjonsutveksling

For å ivareta samhandlingen mellom etatene er det nødvendig å informere og involvere hverandre underveis. Slik samhandling kan fremme både barnevernssaken og straffesaken.

Både politiet og barnevernstjenesten må ha en metodisk tilnærming til sitt arbeid, for å unngå negative virkninger for den andre etatens oppgaver.

Gjennomføring av undersøkelsessaken, f.eks. samtaler med foreldre og barn, hjemmebesøk, medisinsk undersøkelse og sakkyndig utredning
Konklusjon i undersøkelsessaken, for eksempel vedtak om henleggelse av undersøkelsessak, vedtak om frivillige hjelpetiltak og begjæring om tiltak til fylkesnemnda
Vedtak om akuttplassering, for eksempel plassering i institusjon, beredskapshjem, osv.
Tilbakeføring av barnet til foreldre/omsorgsperson
Vedtak om henleggelse av barnevernssaken

Vurdering av varsel, for eksempel opprettelse av straffesak (etterforskning) eller henleggelse utenfor straffesak (politiets undersøkelsessak)
Vurdering av om det skal gjennomføres tilrettelagt avhør
Gjennomføring av tilrettelagt avhør, samrådsmøte, følging av barnet til og fra avhør og informasjon til barnet og foreldrene
Beslutning om pågripelse/ varetekt/ løslatelse/ siktelse
Beslutning om ilagt besøksforbud
Påtaleavgjørelse, for eksempel henleggelse av straffesaken eller tiltale
Dom

Politiets beviskrav i en straffesak innebærer at de må bevise at det har skjedd noe straffbart utover enhver rimelig tvil. Barnevernstjenesten på sin side har krav om sannsynlighetsovervekt i sin saksbehandling.

Dette innebærer at det er ulike krav til hvordan etatene innhenter informasjon. Når politiet er i etterforskning kan muligheten for samhandling med barnevernstjenesten derfor innskrenkes. Dette gjelder spesielt der faren for påvirkning av bevis er stor.

Politiet og barnevernstjenesten har tilgang på ulike virkemidler for å ivareta barnets sikkerhet. Ved at politiet og barnevernstjenesten samhandler i den enkelte sak vil dette gi et helhetlig kunnskapsgrunnlag for å kunne vurdere den mest optimale beskyttelsen av barnet.

Barneverntjenesten bør kontakte lokalt politi når de blir kjent med situasjoner som krever beskyttelsestiltak.

Utveksle informasjon om sikkerhet- og beskyttelsestiltak

Barneverntjenesten og politiet bør involvere hverandre når de vurderer spørsmålet om iverksettelse av sikkerhets- og beskyttelsestiltak.

Når politiet har gjort nødvendige undersøkelser, bør de informere barnevernstjenesten om hvilke sikkerhetstiltak og beskyttelsestiltak de vurderer å iverksette for barnet.

Tiltakene politiet iverksetter kan påvirke hvordan barnevernstjenesten vurderer barnets omsorgssituasjon, og hvilke barnevernstiltak som er nødvendige.

På samme måte kan tiltakene barneverntjenesten iverksetter ha betydning for politiets vurdering av om vilkårene for beskyttelsestiltak er oppfylt. Barnevernstjenesten bør derfor også informere politiet om hvilke beskyttelsestiltak de iverksetter.

Akuttplassering
Tilsyn i hjemmet
Sperret/skjult adresse ved akuttplassering

Besøksforbud (herunder i eget hjem)
Mobil voldsalarm
Begjære varetektsfengsling (besluttes av domstolen)

Bistand ved beslutning om adressesperre (kode 6 og 7)
Kontaktforbud
Omvendt voldsalarm (kontaktforbud med elektronisk kontroll)

Den ene etaten kan avgjøre sin sak før den andre har fått tatt stilling til sin. Det kan føre til at politiets og barneverntjenestens samhandling på et tidspunkt endres eller opphører. Det er viktig at etatene informerer hverandre om beslutninger som fører til at samhandlingen opphører.

Selv om politiet er varslet, vil barnevernstjenestens frister noen ganger medføre at undersøkelsen må konkluderes før politiet har sluttført sin etterforskning.

Barnevernet kan gjenåpne saken

Dersom barnevernstjenesten henlegger saken før politiet har gjennomført tilrettelagt avhør, kan politiet, dersom de anser det av betydning at barnevernstjenesten er til stede under det tilrettelagte avhøret, sende underretning om bekymringen. Barnevernstjenesten vil da måtte ta stilling til om de skal gjenåpne saken.

En eventuell henleggelse av saken i politiet skal ikke være avgjørende for barnevernstjenestens vurdering av videre undersøkelse/oppfølging av barnet.

Barnevernstjenesten skal gjøre egne vurderinger av om det er grunnlag for å iverksette tiltak etter barnevernloven, uavhengig av politiets vurderinger.

På samme måte skal en eventuell henleggelse av saken i barnevernstjenesten ikke legge føringer for politiets oppfølging av straffesaken.

At politiet ikke finner grunnlag for iverksettelse av etterforskning eller henlegger straffesaken, betyr ikke at barnet ikke kan ha vært utsatt for en straffbar handling.

Straffeloven og barnevernloven har ulike beviskrav:

Påtalemyndigheten i politiet må kunne føre strafferettslig bevis utover enhver rimelig tvil.
Barnevernstjenesten følger sivilrettslige beviskrav hvor hovedregelen er sannsynlighetsovervekt.

Avhør på barnehuset (tilrettelagt avhør)

Når politiet etterforsker vold og seksuelle overgrep mot barn, foretar de tilrettelagte avhør av barnet på barnehuset.

Tilrettelagte avhør gjennomføres normalt ved Statens barnehus, som er en del av politiet. For at et tilrettelagt avhør skal kunne gjennomføres må barnevernstjenesten ha varslet om en sak, og politiet ha anmeldt forholdet og startet etterforskning.

Det er politijuristen som beslutter om og når barnet skal avhøres ved et tilrettelagt avhør.

Statens barnehus er underlagt og styres av politimesteren i det politidistriktet barnehuset er lokalisert.

Barnehuset bistår politiet med tilrettelegging i forbindelse med den praktiske gjennomføringen av det tilrettelagte avhøret og er en viktig fasilitator for samarbeidet mellom barneverntjenesten og politiet.

Det er ulike frister for gjennomføring av tilrettelagte avhør. (Straffeprosessloven § 239 e).

Et tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest mulig og innen en uke i saker ved mistanke om drap, seksuallovbrudd, mishandling i nære relasjoner, kroppsskade og kjønnslemlestelse når

fornærmede skal avhøres om en handling som skjedde for mindre enn to uker siden
fornærmede som skal avhøres har gitt en umiddelbar og fullstendig beretning om forholdet
det er grunn til å tro at forklaringen er nødvendig for å beskytte fornærmede eller vitnet.

Et tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest mulig og innen to uker i saker ved mistanke om drap, seksuallovbrudd, mishandling i nære relasjon, kroppsskade og kjønnslemlestelse når

vitnet er under seks år eller
vitnet har status som fornærmet i straffesaken

Et tilrettelagt avhør skal gjennomføres snarest mulig og innen tre uker i alle andre tilfeller

Fristen forlenges med en uke dersom politiet har foretatt

tidkrevende etterforskingsskritt før fristen gikk ut
forberedelser som er nødvendige av hensyn til vitnet eller avhørets kvalitet

Det samme gjelder dersom avhørsleder og barnehuset er enige om at det klart er til barnets beste at avhøret utsettes.

Mer om frister for tilrettelagte avhør: Tilrettelagte avhør - direktiver og retningslinjer, punkt 2 (Riksadvokaten 2015)

Samrådsmøtet er en viktig arena for samhandling mellom barnevernstjenesten og politiet (Forskrift om tilrettelagt avhør § 7), og avholdes i forkant av avhørsdagen. Her planlegges den praktiske gjennomføringen av et tilrettelagt avhør, som for eksempel avklaring av:

om det finnes en tiltroperson/tillitsperson
hvem som skal følge barnet til og fra avhør
barnets behov for tilrettelegging i gjennomføringen av avhøret

Følgende aktører gis anledning til å delta i samrådsmøtet:

avhørsleder
barnehuset
avhører
barnets verge
barnets bistandsadvokat
barnevernstjenesten

Et tilrettelagt avhør er en del av politiets etterforskning, og politiet har derfor det overordnede ansvaret for at barnet blir fulgt til og fra avhør på barnehuset på en barnefaglig forsvarlig måte.

Politiet avgjør hvem som skal følge barnet, men vil normalt ha behov for bistand til dette oppdraget. Den som følger barnet bør være en person barnet kjenner, er trygg på og har tillit til.

Barnet skal ikke påføres nye traumer ved gjennomføring av et tilrettelagt avhør. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 7)

Dersom barnets omsorgspersoner er mistenkt vil disse normalt ikke følge barnet. I slike tilfeller ønsker politiet å benytte for eksempel

en lærer
en barnehageansatt
andre tillitspersoner
barnevernstjenesten

Spørsmålet om følgeperson bør avklares mellom barnevernstjenesten og politiet i samrådsmøtet.

I de tilfeller der politiet ikke kan benytte en person barnet kjenner, er trygg på og har tillit til, vil det ofte være behov for at barnevernstjenesten følger barnet til og fra avhør.

Det bør lages en lokal avtale om samhandling ved gjennomføring av tilrettelagt avhør.

Barnet skal få riktig og god informasjon slik at han eller hun forstår hva som skjer. All informasjon som gis til barnet skal klareres med politiet på forhånd.
Barnet skal trygges i følgesituasjonen, og gis svar på spørsmål. Spørsmål og svar bør nedtegnes i egen rapport.
Hvis det er avtalt med avhører, kan barnet i forkant av avhøret få lese politiets informasjonsskriv om gjennomføring av tilrettelagt avhør.
Politiet har ansvar for å informere omsorgspersoner om straffesaken, mens barnevernstjenesten har ansvaret for å informere om barnevernssaken. Etatene må samhandle om hvilken informasjon som kan gis og på hvilket tidspunkt.
Barnevernstjenesten bør være til stede når barnet kommer hjem fra avhør, eller gjennomføre et hjemmebesøk så fort som mulig i etterkant av avhøret, for å observere og ivareta barnevernfaglige oppgaver.

På selve avhørsdagen gjennomføres det først et formøte før selve avhøret av barnet.

Dersom avhørslederen bestemmer det, kan barnevernstjenesten være til stede på formøtet og under gjennomføringen av det tilrettelagte avhøret i tilstøtende rom. Hovedregelen er at barnevernstjenesten deltar.

Avhørsrommet

Skal delta

Barnet
Avhører

Kan delta

Tiltroperson
Tolk

Tilstøtende rom

Skal delta

Avhørsleder (ansvarlig for avhøret)
Barnets bistandsadvokat
Siktedes forsvarer , hvis det kan skje uten at det er til skade eller fare for vitnet eller etterforskingen. (Første avhør gjennomføres i all hovedsak uten at mistenkte er varslet og uten at forsvarer er til stede)

Kan delta

Barnehuset
Barnevernstjenesten
Verge/midlertidig verge
Ytterligere representanter for påtalemyndigheten eller politiet
Andre avhørsleder mener det er hensiktsmessig at følger avhøret

Formøte på barnehuset

Avhørsleder avholder et formøte like i forkant av avhøret. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 8). I formøtet avklares blant annet straffeprosessuelle spørsmål og spørsmål aktørene ønsker å stille til barnet.

Avhører har i forkant av avhøret laget en plan for gjennomføringen med blant annet spørsmål til barnet. Planen blir presentert i formøtet. Avhørsleder kan gi barnevernstjenesten og barnehuset anledning til å delta i formøtet. Vanligvis deltar begge.

Barnehusets rolle er definert i egen forskrift. Barnehuset skal blant annet bidra med å gi avhørsleder barnefaglige råd.

Den mistenkte må ikke få kjennskap til saken. Dette kan utsette barnet for risiko og det kan føre til at barnet eller saken påvirkes. Barneverntjenesten og politiet må derfor samhandle om hvilken informasjon de kan dele.

Ettermøte

Avhørsleder avholder et ettermøte like etter avhøret. (Forskrift om tilrettelagt avhør § 12)

I ettermøtet drøftes det og tas stilling til for eksempel

om det er behov for at barnet følges opp og ivaretas videre
samhandling om videre oppfølging av barnet – barnevernstjenesten og politiet bør for eksempel legge en plan for iverksettelse av tiltak for å ivareta barnet etter avhøret
hvem som evt. skal ha ansvaret for oppfølgingen (barnehuset og/eller barnevernstjenesten)
hvilken informasjon barnevernstjenesten kan gi til barnet, foreldrene og eventuelt andre om saken

Avhørsleder skal normalt gi barneverntjenesten anledning til å delta i ettermøtet.

Avhører avslutter avhøret og følger barnet tilbake til følgepersonen. Det er svært viktig at både barnet og følgepersonen vet hvor de kan henvende seg ved behov. Dette fordi barnet i etterkant av et avhør kan komme på ting det ønsker å fortelle politiet, eller at det er noe i forklaringen sin det vil rette på.

Dersom avhørsleder beslutter det gjennomføres en klinisk rettsmedisinsk undersøkelse (Felles retningslinjer for Statens barnehus 5.2.6) og/eller en tannhelseundersøkelse (Felles retningslinjer for Statens barnehus 5.2.7) på barnehuset.

Der det ikke er behov for bevissikring i straffesaken skal barnet med status som fornærmet i vold og seksuelle overgrepssaker istedenfor tilbys en ordinær medisinsk undersøkelse på barnehuset. (Felles retningslinjer for Statens barnehus 5.2.8) Dette gjennomføres dersom det foreligger samtykke fra verge/midlertidig verge.

Som ledd i den helhetlige ivaretakelsen av barnet er det en av barnehusets oppgaver å sørge for oppfølging av barnet i etterkant av det tilrettelagte avhøret. For å sikre en helhetlig oppfølging til barnets beste, koordinerer barnehuset tverrfaglig og tverretatlig samhandling.

Barnehuset gjennomfører en kartleggingssamtale med barnet i etterkant av avhøret for å avklare barnets behov for oppfølging og behandling. Formålet med kartleggingen er å vurdere eventuelle hjelpebehov og hvilket tilbud barnet skal gis og av hvem. (Felles retningslinjer for Statens barnehus pkt. 2.3)

Oppfølgingstiltak kan omhandle

kriseintervensjoner
stabiliserende tiltak
praktisk støtte
opplæring
nettverksarbeid

Ved behandling (Felles retningslinjer for Statens barnehus pkt. 5.3.2) skal barnehuset primært henvise til det lokale hjelpeapparatet, men i særlige tilfeller kan barnehuset selv gi behandling, som for eksempel

ved behov for akutt korttidsbehandling
i påvente av oppstart av annet hjelpetilbud
i situasjoner der barnets motivasjon eller alliansen med barnehuset tilsier det
for å forebygge ny utsatthet og potensielle framtidige psykiske helseplager

Statens barnehus skal koordinere involverte aktører som kan ha en rolle i å bistå barnet både før, under og etter et tilrettelagt avhør.

Barnehusets tilbud og tjenester kan inngå som ledd i en individuell plan (Barnevernloven § 3-2a) og etter annen særlovgivning (Felles retningslinjer Statens barnehus pkt. 2.4).

Barnehusets samrådsmøte

Barnehusets samrådsmøte gjennomføres en tid etter at barnet er avhørt. Hensikten er å samle etater og instanser som samarbeider om ivaretagelse av barnet for å sikre en helhetlig oppfølging. I samrådsmøtet kan det også fanges opp forhold i saken som krever ytterligere samhandling mellom politiet og barnevernstjenesten.

Formålet med barnehusets samrådsmøte er å sikre videre informasjonsflyt, arbeidsdeling og koordinering. Videre gir det mulighet for evaluering av oppfølging og behandling av barnet. Det er barnehuset som er ansvarlig for å kalle inn og lede samrådsmøtet.

Mer om individuell plan i barnevernets saksbehandlingsrundsskriv

I tiden etter det tilrettelagte avhøret kan det fremkomme nye opplysninger som gjør at det blir behov for å gjennomføre et supplerende avhør (Straffeprosessloven § 239c), blant annet med bakgrunn i at

forsvarer begjærer nytt avhør på vegne av siktede
påtalemyndigheten beslutter nytt avhør
bistandsadvokaten begjærer nytt avhør på vegne av barnet

Ved et supplerende avhør vil etatene måtte samhandle på samme måte som ved gjennomføringen av det første avhøret.

Systematiser samarbeidet: Lokale samhandlingsavtaler

For at barnet skal bli best mulig ivaretatt er det viktig at barnevernet og politiet har gode rutiner for samhandling.

Samhandling i vold og overgrepssaker kan by på mange utfordringer og prinsipielle spørsmål.
For å få til god samhandling, bør politiet og barnevernstjenesten etablere felles arenaer for diskusjon og samhandling.

Eksempler på slike arenaer kan være

faste samhandlingsmøter
seminarer/konferanser
politiråd
konsultasjonsteam

Politiet og barnevernstjenesten bør ha lokale samhandlingsavtaler som gir klare føringer og ansvarsfordeling for etatenes samhandling i saker vedrørende vold og seksuelle overgrep mot barn.

Samhandlingsavtalen bør

forplikte etatene til å avholde jevnlige samhandlingsmøter
avklare etatenes roller og ansvar
koordinere og strukturere etatenes samlede kompetanse og virkemidler

Statens barnehus må involveres i utarbeidingen av rutiner knyttet til tilrettelagt avhør. Barnevernstjenestens akuttberedskap, for eksempel barnevernvakt, må involveres i utarbeiding av rutiner knyttet til akuttberedskap.

Det bør lages rutiner om blant annet

hvem som skal kontaktes (fast kontaktpunkt i begge etater)
anonym drøfting
varsling (anmeldelse)
samhandling etter varsel
gjennomføring av tilrettelagte avhør
barnevernets akuttberedskap
akutte situasjoner
bistand fra barnevernstjenesten, for eksempel ved utrykninger
bistand fra politiet, for eksempel ved akuttplasseringer

Samhandlingsavtalene skal tilpasses lokale forhold som for eksempel størrelsen på politidistriktet og barnevernstjenesten.

Avtalen bør gi mulighet til å evaluere og forbedre samhandlingen ut fra enkelthendelser og bør revideres jevnlig.

Både politiet og barnevernstjenesten har plikt til å samarbeide etter egen lovgivning. (Politiloven § 2 og barnevernloven § 3-2)

Samhandling mellom politiet og barnevernstjenesten skjer i utgangspunktet når det er mistanke om brudd på straffelovens bestemmelser om volds- og seksuallovbrudd. Ofte vil grensene mellom straffbare og ikke-straffbare handlinger være uklare. I uklare tilfeller bør samhandling iverksettes av hensyn til barnets beste for å avklare om det har skjedd noe straffbart. Slik avklaring kan skje gjennom anonym drøfting eller varsling til politiet.

Mer om samarbeid mellom barnevernstjenesten og andre offentlige etater i barnevernstjenestens saksbehandlingsrundskriv.

Det kan fort oppleves å være motstridende interesser mellom en etterforskning og en barnevernssak.

Det er for eksempel forskjell på

å undersøke en barnevernssak og å etterforske en straffesak
å dokumentere omsorgssvikt og å bevise en kriminell handling
å ivareta barns omsorgsbehov og å tilfredsstille samfunnets straffebehov

Hvis det er uenighet mellom politiet og barnevernstjenesten, skal etatene forholde seg til retningslinjene for samhandling mellom politi og barnevern, som gir nasjonale føringer for hvordan myndighetene ønsker at samhandlingen skal skje lokalt.

Etatene har et felles samfunnsansvar for å gi barnet et best mulig og helhetlig tjenestetilbud. Ved samhandling vil man kunne oppnå:

bedre ivaretakelse av barnets omsorgssituasjon
bedre beskyttelse av barnet
styrke barnets og den mistenktes rettssikkerhet
minske risikoen for at etatenes arbeid får uheldige virkninger for den andres oppgaver og mandat
trygghet knyttet til roller, ansvarsfordeling og prosesser i begge etater

Samarbeid og samhandling er med andre ord avgjørende for å sikre både barnets og samfunnets interesser.

Samhandling innebærer at etatene utfører sine respektive oppgaver med en bevissthet om at det man gjør vil ha innvirkning på den andre etatens ivaretakelse av sine oppgaver.

Etatene må kunne samhandle om konkrete oppgaver og de må ta hensyn til at den andre etaten må forholde seg til sitt eget regelverk, sine tidsfrister og andre særlige plikter:

Når politiet iverksetter etterforskning må de være bevisste på at denne kan påvirke barnevernssaken. Politiet må i så stor grad som mulig legge til rette for at etterforskningen tillater at barnevernstjenesten gjennomfører sin undersøkelse.
Når barnevernstjenesten igangsetter en undersøkelse må de være bevisste på at undersøkelsen kan påvirke en eventuell politietterforskning og bevisene i en eventuell straffesak. Barnevernstjenesten må i så stor grad som mulig legge til rette for at undersøkelsen ikke skader etterforskningen.

Samhandling innebærer ikke at den ene etaten skal/kan overlate noen av sine arbeidsoppgaver til den andre. Barnevernstjenesten skal ivareta de barnevernfaglige oppgavene og politiet skal ivareta de strafferettslige oppgavene.

Etatenes roller og ansvar

Barnevernet: Slik jobber politiet med vold og seksuelle overgrep mot barn

Når barnevernet og politiet samhandler i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn er det en forutsetning at de forstår hvordan den andre etaten jobber.

Det enkelte politidistrikt har ansvar for å drive etterretning, forebygging og etterforskning av vold og seksuelle overgrep i sitt geografiske område.

Politiets saksgang kan deles inn i ulike faser:

I tilfeller hvor barnevernstjenesten er bekymret for at et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep, kan politiet kontaktes for anonym drøfting av hvordan barnevernet kan og bør gå frem for å avklare mistanken.

Hensikten med drøftingen er å belyse saken gjennom generelle politifaglige råd som kan gi retning for barneverns tjenestens videre undersøkelse og ivaretakelse av barnet.

Politiets saksgang kan deles inn i ulike faser:

Dersom politiet vurderer at varselet ikke gir grunnlag for iverksettelse av etterforskning, avslutter de saken. Politiet bør informere barnevernstjenesten om avgjørelsen.

Dersom det er grunnlag for å igangsette etterforskning, anmelder politiet saken (offentlig påtale).
For å sikre god samhandling mellom etatene i den videre prosessen, bør politiet informere barnevernstjenesten om avgjørelsen så snart som mulig.

Formålet med etterforskingen er en systematisk innhenting av informasjon for å belyse hva som har skjedd, og eventuelt danne grunnlaget for tiltale. (Straffeprosessloven § 224)

Informasjon fra etterforskningen kan også gi barnevernstjenesten viktige opplysninger til vurderingen av om det skal iverksettes tiltak etter barnevernloven. (Straffeprosessloven § 226 første ledd, bokstav e)

Politiet og barnevernstjenesten skal informere hverandre om aktiviteter og iverksettelse av tiltak
Politiet kan etterspørre relevant informasjon fra barnevernstjenesten for å belyse spørsmålet om skyld
Politiet skal dele informasjon som er relevant for barnevernssaken
Barnevernstjenesten bør delta når politiet gjennomfører tilrettelagt avhør av barnet
Politiet kan ha behov for å avhøre ansatte i barnevernstjenesten

Når politiet vurderer at saken er ferdig etterforsket overføres saken til påtalemyndigheten i politiet for påtaleavgjørelse. Politiet bør informere barnevernstjenesten om dette.

Statens barnehus er en del av politiet. Barnehusene er underlagt og styres av politimesteren i det politidistriktet de er lokalisert, og bistår politiet med tilrettelegging i forbindelse med den praktiske gjennomføringen av tilrettelagte avhør. (Straffeprosessloven §§ 239-239f)

Statens barnehus er etablert som et tilbud til barn og andre særlig sårbare grupper ved mistanke om at disse er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Barnehuset samler involvert fagpersonell, og bidrar til å redusere behovet for at barnet må fortelle sin historie gjentatte ganger. Ved gjennomføring av tilrettelagte avhør, skal barnehuset sikre at barnet ikke utsettes for unødige belastninger.

Barnehuset skal sørge for at barnet får god og koordinert oppfølging fra andre relevante instanser.

Barnehuset skal tilrettelegge for avhør og medisinske undersøkelser, gi oppfølging av målgruppen og i noen tilfeller tilby behandling. De skal bidra til at brukerne blir møtt med høy faglig kompetanse i trygge og tilrettelagte omgivelser.

For at barnehuset skal involveres er det en forutsetning at forholdet er anmeldt og politijuristen har besluttet at det skal gjennomføres et tilrettelagt avhør.

Barnehusets oppgaver i Felles retningslinjer for Statens barnehus pkt. 2.

Når politiet anser saken som ferdig etterforsket er det påtalemyndigheten i politiet sin oppgave å vurdere og avgjøre saken. (Straffeprosessloven §249)

Da kan utfallene være:

Dersom påtalemyndigheten vurderer at det straffbare forholdet er bevist, tar de ut tiltale. Tiltalen oversendes til domstolen.
Dersom påtalemyndigheten vurderer at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for at den mistenkte vil bli dømt, henlegger de saken .

Politiet informerer om avgjørelsen. (Politiregisterloven § 30, jf. forskriften § 9-6 nr 7)

I straffesaker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn er hovedregelen at statsadvokaten eller riksadvokaten avgjør spørsmålet om tiltale. Når statsadvokaten eller riksadvokaten vurderer bevisene i saken, kan utfallene være:

Dersom de vurderer at saken bør etterforskes mer, sender de den tilbake til politiet
Dersom de vurderer at det straffbare forholdet er bevist tar de ut tiltale. Tiltalen oversendes domstolen.
Dersom de vurderer at det ikke finnes tilstrekkelig bevis for at den siktede vil bli dømt, henlegger de saken.

Politiet informerer om avgjørelsen. (Politiregisterloven § 30, jf. forskriften § 9-6 nr. 7)

Når tiltalen er oversendt domstolen for behandling, vil tingretten fastsette et tidspunkt for gjennomføring av hovedforhandling (rettssak).

Under hovedforhandlingen skal påtalemyndigheten legge frem de relevante bevisene i saken. Tingrettens oppgave er å vurdere om bevisene er tilstrekkelige til å dømme den tiltalte. Da kan utfallene være:

Frifinnelse
Domfellelse

Både en frifinnelse og en domfellelse kan ankes til en høyere rettsinstans (lagmannsretten).

Barnevernstjenesten bør informeres om dommen.

Barnevernstjenesten kan drøfte risikobildet med politiet. Ved behov kan de anmode politiet om å foreta en risikovurdering og be om et risikosammendrag. Anmodningen skal skje skriftlig, og barnevernstjenesten må opplyse om kjente relevante risiko- og sårbarhetsfaktorer relatert til barnet.

Dersom barnevernstjenesten ber om risikovurdering, kan dette utløse offentlig påtale.

Uskyldpresumpsjonen

Det er et grunnleggende prinsipp at en person er uskyldig inntil han/hun er endelig dømt. (Grunnloven § 96 andre ledd og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 6.2)

Objektivitetsprinsippet

Politiet skal søke etter spor og informasjon som både taler for og imot den mistenktes skyld. (Straffeprosessloven § 226, 3 ledd)
Politiet må være åpen for alternative hendelsesforløp og unngå tunnelsyn i etterforskningen.

Forholdsmessighet

Et tvangsmiddel kan bare brukes når det er tilstrekkelig grunn til det. Tvangsmidlet kan ikke brukes når det etter sakens art og forholdene ellers ville være et uforholdsmessig inngrep. Straffeprosessloven § 170a)
Politiet skal ikke ta i bruk tiltak uten at mindre inngripende tiltak har vært vurdert og forsøkt. De tiltak som anvendes, må være nødvendige og stå i forhold til situasjonens alvor, tjenestehandlingens formål og omstendighetene for øvrig. (Politiloven § 6 andre ledd)

Barnets beste/barnets medvirkning

FNs barnekonvensjon og Grunnloven § 104 stiller krav til barnets medvirkning. Dette ivaretas i straffesaken ved at barnet er gitt særlige rettigheter i straffeprosessloven kapittel 8a.

Beviskrav

Enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. (Grunnloven § 96 andre ledd)

Politiet: Slik jobber barnevernet med vold og seksuelle overgrep mot barn

Når politiet og barnevernet samhandler i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn er det en forutsetning at de forstår hvordan den andre etaten jobber.

Kravet til forsvarlige tjenester i barnevernloven innebærer blant annet at barn i krise skal få hjelp så tidlig som mulig. Derfor må kommunene ha tilstrekkelig beredskap og riktig kompetanse tilgjengelig, også utenfor vanlig kontortid.

Kommunen bestemmer selv hvordan den vil organisere beredskap og sikre rett kompetanse, også utenfor vanlig kontortid. Uavhengig av organisering har kommunen et ansvar for alle akutte barnevernssaker utenfor normal arbeidstid.

Når akutte situasjoner oppstår skal barnevernet påse at barnas omsorgssituasjon er godt nok ivaretatt den første dagen eller kvelden. Dette innebærer å snakke med barn og foreldre, vurdere barnets omsorgssituasjon, vurdere behov for beskyttelse og om det skal settes inn tiltak.

Akuttberedskapen må ofte håndtere alvorlige og uforutsette hendelser hvor barnevernstjenesten er avhengige av å ha et tett samarbeid med politiet for å ha kontroll på situasjonen. Ved alvorlige hendelser må barnevernstjenesten sikre at politiet er til stede.

Når barnevernslederen ikke er tilgjengelig, for eksempel utenfor kontortid, er det påtalemyndigheten som har myndighet til å fatte akuttvedtak. (Barnevernloven §§ 4-6 annet ledd og § 4-25)

Alarmtelefonen for barn og unge 116 111 er et tillegg til eksisterende akuttberedskap for barn og unge. Oppringninger til Alarmtelefonen går direkte til den nærmeste av de store barnevernvaktene i deres åpningstid, eller til Alarmtelefonens hovedkontor i Kristiansand.

En barnevernssak kan deles inn i fire faser.

En barnevernssak starter med en melding til barnevernstjenesten i den kommunen der barnet oppholder seg.

Barnevernstjenesten skal avklare om meldingen skal følges opp med en undersøkelse eller om det ikke er grunnlag for bekymring slik at meldingen henlegges.

Dersom bekymringen er meldt fra politiet, skal barnevernstjenesten gi politiet tilbakemelding om utfallet av saken (henleggelse eller resultat av undersøkelsen). (Barnevernloven § 6-7a)

Frist for avklaringen

Snarest mulig og innen en uke. (Barnevernloven § 4-2)

Barnevernstjenesten skal kartlegge barnets omsorgssituasjon når det er grunn til å anta at familien og barnet har behov for hjelp. Omfanget av undersøkelsen og hvilke tiltak som er aktuelle, avhenger av forholdene i den enkelte saken.

Barnevernstjenesten kan, som en del av undersøkelsen, gjennomføre hjemmebesøk og kreve å snakke med barnet alene. Ved mistanke om at barnet blir mishandlet eller utsatt for andre alvorlige overgrep i hjemmet kan barnevernstjenesten gi pålegg om at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for medisinsk undersøkelse. (Barnevernloven § 4-3 femte ledd). Et slikt pålegg bør benyttes med varsomhet.

En undersøkelse skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ikke være mer omfattende enn nødvendig. Barnet må alltid få muligheten til å medvirke i prosessen. Undersøkelsen kan gjennomføres selv om foreldrene ikke ønsker det.

Mer om barns medvirkning i en helseundersøkelse

Barnevernstjenesten kan pålegge politiet å utlevere taushetsbelagte opplysninger når dette er nødvendig for å vurdere, forberede eller behandle saken.

Barnevernstjenesten kan kontakte politiet for anonym drøfting dersom de er usikre på om et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, eller hvordan de bør gå frem for å avklare mistanken.

Hensikten med drøftingen er å belyse saken gjennom generelle politifaglige råd som kan gi retning for barneverntjenestens videre undersøkelse og ivaretakelse av barnet.

Når barnevernstjenesten vurderer hvorvidt de skal varsle politiet skal dette gjøres på bakgrunn av en konkret begrunnet bekymring om at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep.

Videre skal beslutningen om å varsle være basert på en barnevernfaglig vurdering. Denne vurderingen skal være helhetlig, og skal blant annet bygge på

konkrete forhold for det aktuelle barnet (barnets beste)
barnets mening
generelle rettssikkerhetsprinsipper

Politiet og barnevernstjenesten informerer hverandre om aktiviteter og iverksettelse av tiltak
Barnevernstjenesten og politiet deler informasjon som er relevant for barnevernssaken og etterforskningen
Barnevernstjenesten deltar når politiet gjennomfører tilrettelagt avhør
Politiet kan be om relevant informasjon fra barnevernstjenesten til bruk i etterforskningen
Politiet kan ha behov for å avhøre ansatte i barnevernstjenesten

Når barnevernstjenesten skal gjennomføre en undersøkelse, skal den skje så raskt som mulig, og innen tre måneder (i særlige tilfeller er fristen seks måneder). (Barnevernloven § 6-9)

Resultatet av undersøkelsen kan være at barnevernstjenesten

iverksetter hjelpetiltak
iverksetter akuttvedtak
forbereder sak for Fylkesnemnda om omsorgsovertakelse
henlegger saken fordi det ikke er behov for tiltak
henlegger saken fordi familien får hjelp fra en annen instans
henlegger saken fordi foreldrene takker nei til hjelpetiltak

Barnevern: Taushetsplikt, informasjonsdeling og avvergeplikt

Barnevernets taushetsplikt overfor politiet

Når barnevernet samarbeider med politiet gir reglene om taushetsplikt rammer for hvilke opplysninger de kan dele.

Ansatte i barnevernstjenesten har taushetsplikt om opplysninger han eller hun får vite om i forbindelse med tjenesten eller i sitt arbeid. (Barnevernloven § 6-7)

Taushetsplikten gjelder uavhengig av om opplysningene gis muntlig eller skriftlig

Taushetsplikten gjelder

barnevernstjenestens ansatte
personer som utfører tjeneste eller arbeid for barnevernstjenesten (for eksempel sakkyndige, tilsynsførere, støttekontakter og talspersoner)

Taushetsplikten gjelder også etter at tjenesten eller arbeidet er avsluttet.

Taushetsplikten gjelder generelt, også overfor andre i kommunal og statlig barnevernstjeneste, med mindre opplysningene har sammenheng med vedkommendes arbeidsoppgaver. (Forvaltningsloven § 13b første ledd nr. 3) En barnevernstjeneste kan for eksempel motta aktuelle opplysninger om barn og foreldre fra barnevernstjenesten i en annen kommune hvor barnet og/eller foreldrene tidligere har oppholdt seg.

Generelt om barnevernstjenestens taushetsplikt i saksbehandlingsrundskrivet

Muligheten for å utveksle informasjon og opplysninger er en forutsetning for samhandling mellom politiet og barnevernstjenesten. Selv om taushetsplikten etter barnevernloven (§ 6-7 tredje ledd) er mer omfattende enn taushetsbestemmelsene i forvaltningsloven (§ 13 a, 13 b), åpner lovverket for informasjonsutveksling som stimulerer til slik samhandling. Taushetsplikten skal ikke hindre nødvendig samarbeid mellom barneverntjenesten og politiet i oppfølgingen av det enkelte barn. (Kilde: Prop 106 L (2012-2013) punkt 5.1.1)

Barnevernstjenesten kan dele ellers taushetsbelagte opplysninger dersom det er nødvendig for å

fremme den konkrete barnevernssaken
forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Når barnevernstjenesten vurderer om de har rett til å dele opplysninger med andre, skal det alltid gjøres en konkret vurdering av om slik informasjonsdeling er til barnets beste.

I de fleste tilfeller der barnevernstjenesten er bekymret for at et barn er utsatt for vold eller seksuelle overgrep, kan de varsle politiet uten hinder av taushetsplikten. I slike saker vil vilkåret om at det å dele opplysninger er oppfylt. (Kilde: Prop. 106 L (2012-2013) pkt. 5.1.1)

Det å gi opplysninger til politiet vil kunne

bidra til å få klarhet i hva barnet faktisk har opplevd
bidra til å hjelpe og beskytte barnet

Barnevernstjenesten er avhengig av å få tilgang til relevant informasjon fra politi, skole, barnehage, osv. for å kunne gjennomføre sine oppgaver.

Barnevernstjenesten må sette disse etatene i stand til å vurdere hvilken informasjon som er relevant for barnevernssaken. Dette innebærer at det kan være hensiktsmessig å dele ellers taushetsbelagt informasjon med den aktuelle etaten.

Barnevernstjenesten skal ikke gi politiet eller andre etater opplysninger utelukkende i den hensikt å fremme disse etatenes oppgaver og ansvar.

Når politiet etterforsker en straffesak foretas en systematisk informasjonsinnhenting. I denne prosessen vil de kunne ha stor nytte av informasjon som barnevernstjenesten besitter.

Når barnevernstjenesten varsler (anmelder) en sak til politiet skal de gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal gis. De skal i utgangspunktet ikke gi flere opplysninger enn det som er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver. Informasjon som er egnet til å belyse spørsmålet om straffeskyld er likevel ikke underlagt taushetsplikt når barnevernstjenesten har valgt å varsle forholdet. (Norsk retstidende 2013: 323)

Politiet bør så langt som mulig konkretisere hvilke opplysninger det søkes om tilgang til (inkludert hvilken type opplysninger og i hvilket omfang). De skal ikke søke om tilgang til større mengde opplysninger enn nødvendig for å oppfylle formålet med etterforskningen. Begjæringen skal være skriftlig.

Taushetsplikten til ansatte i barnevernstjenesten gjelder også dersom de blir innkalt som vitne under politiets etterforskning eller ved domstolsbehandling av straffesaker.

Den ansatte kan derfor i utgangspunktet bare forklare seg dersom det foreligger et samtykke fra de som har krav på taushet (Forvaltningsloven § 13 a nr. 1), eller om det foreligger fritak etter søknad til fylkesmannen.

Barnevernstjenesten har forklaringsplikt om forhold de har blitt kjent med i arbeidet sitt dersom dette kan skje uten å bryte taushetsplikten. (Straffeprosessloven § 230 første ledd) Dette gjelder informasjon som ikke omhandler personopplysninger, for eksempel informasjon om rutiner og generelle arbeidsprosesser.

Dersom politiet ønsker å avhøre en ansatt i barnevernstjenesten og samtykke fra den som har krav på taushet ikke foreligger, må politiet søke om fritak fra taushetsplikten for den enkelte barnevernsansatte. (Straffeprosessloven § 118)

Politiet kan søke om fritak fra barnevernstjenestens taushetsbelagte opplysninger når det er behov for at

ansatte i barnevernstjenesten gir forklaring til politiet
ansatte i barnevernstjenesten gir forklaring i retten
politiet får innsyn i dokumenter i en barnevernssak (Tvisteloven § 22-3)

Søknaden skal sendes til den aktuelle barnevernstjenesten. Dersom søknaden kommer inn til barnevernstjenesten uten at spørsmålet om samtykke er reist, bør dette avklares før barnevernstjenesten sender søknaden videre til fylkesmannen.

Mer om prosedyrene for fritakelse fra taushetsplikten hos Fylkesmannen i Oslo og Viken

Gir Fylkesmannen fritak for taushetsplikten, får den ansatte i barnevernstjenesten status som vitne med plikt til å forklare seg. (Straffeprosessloven § 108)

Dersom Fylkesmannen ikke finner å kunne frita den ansatte, kan retten ved kjennelse likevel beslutte at vedkommende skal uttale seg. (Straffeprosessloven § 108 annet ledd)

I enkelte saker kan det være nødvendig å holde tilbake opplysninger av hensyn til politiets etterforskning. Da kan påtalemyndigheten i politiet pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt. (Politiregisterloven § 35)

Pålegget om taushetsplikt skal meddeles skriftlig og angi hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten. (Forskrift til politiregisterloven § 11-5)

Politiet skal alltid vurdere om den informasjonen de gir til barnevernstjenesten er av en slik karakter at den må holdes tilbake fra foreldrene.

Avhørsleder (politijuristen) kan pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt om opplysninger som kommer frem under et tilrettelagt avhør av barnet. (Straffeprosessloven § 239 d, 5. ledd)

Pålegg om taushetsplikt må loggføres av avhørsleder og skal komme frem i avhørsprotokollen. Pålegget bør også inneholde spesifisering av varighet, og skal opphøre straks det ikke lenger er behov for det.

Mer om taushetsplikt og tilrettelagte avhør i Riksadvokatens direktiv og retningslinjer om tilrettelagte avhør – 21.10.2015, punkt 16

Avvergeplikt: Samhandling mellom politi og barnevern

Både politiet og barnevernet har en lovpålagt plikt til å avverge vold og seksuelle overgrep mot barn, og bør samhandle for å best mulig ivareta barnet.

Både offentlige ansatte og private har en plikt til å avverge alvorlige straffbare handlinger. (Straffeloven § 196) Denne avvergingsplikten kan ivaretas ved å melde fra til enten politiet eller barnevernstjenesten. Begge etater har selvstendig myndighet til å iverksette tiltak for å avverge handlingen.

I de tilfeller der barnevernstjenesten får opplysninger som omfattes av avvergingsplikten har de plikt til å varsle politiet, dersom de ikke selv kan avverge handlingen med egne virkemidler. (Straffeloven § 196).

Når barnevernstjenesten har avverget en alvorlig handling, må de likevel vurdere om politiet skal varsles for å forebygge fremtidige handlinger. Dette gjelder også dersom barnevernstjenesten får informasjon om at en alvorlig handling allerede er gjennomført.

Vurderingen av om politiet skal varsles skal være helhetlig, og ha fokus på ivaretakelse og oppfølging av det konkrete barnet. Hvorvidt andre barn kan bli utsatt for liknede handlinger bør også vektlegges. I de fleste tilfeller hvor avvergingsplikten er vurdert bør politiet varsles.

Politiet har plikt til å underrette barnevernstjenesten når de får bekymring for at et barn utsettes for lovbrudd. (Politiregisterforskriften § 10-3). Underretning sendes av eget initiativ.

Underretningsplikten gjelder uavhengig av om foreldre eller omsorgsperson ønsker det.

Selv om det er meldt om bekymring til barneverntjenesten tidligere, er politiet likevel pliktig til å underrette på nytt dersom de får informasjon som gir grunn til fortsatt eller ny bekymring.

Politiet og barnevernstjenesten har ulike virkemidler som kan bidra til å avverge en straffbar handling

Politiet kan benytte straffeprosesslovens bestemmelser om tvangsmidler, for eksempel

besøksforbud
pågripelse
varetektsfengsling

Politiets virkemidler er imidlertid av midlertidig karakter.

For å avverge en konkret alvorlig straffbar handling kan barnevernstjenesten for eksempel

plassere barnet utenfor hjemmet frivillig
akuttplassere barnet midlertidig

Barnevernstjenesten har mulighet til å iverksette tiltak av mer langvarig karakter for å avverge at handlingen gjentas.

I en avvergesituasjon er barnevernstjenesten fritatt fra taushetsplikten de har etter barnevernloven. (Straffeloven § 196 annet punkt)

Når barnevernstjenesten varsler på bakgrunn av avvergingsplikten må de likevel gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger i barnevernssaken som skal deles med politiet. Opplysninger fra saken som ikke har relevans for avvergingssituasjonen vil fremdeles være omfattet av barnevernstjenestens lovpålagte taushetsplikt.

plikt.no

Barnevernet: Begrense foreldres innsyn i barnevernssaken

I saker som omhandler vold eller seksuelle overgrep mot barn kan det være nødvendig å begrense eller nekte foreldrene partsinnsyn. Dette for å ivareta barnets beste, barnevernets oppgaver og politiets etterforskning.

Barnevernstjenesten skal på eget initiativ informere foreldrene når de har iverksatt en undersøkelse og bakgrunnen for dette, uavhengig av om foreldrene er part i saken.

Foreldre med partsrettigheter kan også be om innsyn i sakens dokumenter. (Forvaltningsloven § 18). Innsynsretten er begrunnet i foreldrenes rett til å kunne ivareta sine interesser i saken, og mulighet til å imøtegå sakens bakgrunnsopplysninger (kontradiksjon).

Ved bekymring for at barnet er utsatt for vold eller seksuelle overgrep av en eller begge foreldrene, kan det være avgjørende å holde tilbake informasjon inntil barnet er gitt tilstrekkelig beskyttelse og/eller nødvendig dokumentasjon er sikret.

I slike saker har barnevernstjenesten behov for tid til å avklare hvordan saken skal håndteres, og om politiet skal varsles.

Barnevernstjenesten kan derfor, i en begrenset periode, holde tilbake opplysninger fra foreldrene. Hensynet til å verne barnet må i slike situasjoner veie tyngre enn foreldrenes rett til kontradiksjon.

Å utsette innsynsrett er en inngripende beslutning. Det bør derfor være en konkret mistanke av en viss styrke mot vedkommende forelder, før innsyn nektes. I tillegg skal minst ett av følgene hensyn ligge til grunn for vurderingen:

Barnevernstjenesten har anledning til å holde tilbake opplysninger fra foreldrene dersom det er reell grunn til å tro at

innsyn kan påvirke forelderens atferd ovenfor barnet negativt (Forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav d)
barnet vil kunne bli utsatt for skade om opplysningene blir gjort kjent (Forvaltningsloven § 19 andre ledd bokstav b)

Dette kan for eksempel være tilfelle når barnet er kilden til informasjon om mulige straffbare forhold.

Barnevernstjenesten må gjøre en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal unntas av hensyn til barnet. Vanligvis vil det være aktuelt å holde tilbake det barnet konkret har sagt om hva som har skjedd og vurdering av egen situasjon, for eksempel hvordan barnet har det.

Barnevernstjenesten kan også nekte foreldrene innsyn i opplysninger av hensyn til politiets etterforskning og faren for bevisforspillelse. (Politiregisterloven § 35, straffeprosessloven § 239 d, 5. ledd og forvaltningsloven § 20 første ledd andre punktum). Det kan for eksempel være viktig for politiet å få muligheten til å avhøre foreldrene før barnevernstjenesten deler informasjon om saken med dem.

Barnevernstjenesten kan beslutte å utsette foreldrenes innsynsrett så lenge undersøkelsen pågår. (Forvaltningsloven § 20 første ledd andre punktum). Utsatt innsynsrett kan gjennomføres når det vurderes å være en fare for at innsyn vil kunne vanskeliggjøre eller umuliggjøre videre undersøkelse av saken.

For å utsette innsyn er det tilstrekkelig at det anses å være en mulighet for at foreldrene vil søke å motarbeide den videre utredningen av saken. Det stilles altså ikke krav om at det foreligger konkrete indikasjoner på at foreldrene har slike hensikter.

Barnevernstjenesten kan i spesielle tilfeller også holde tilbake opplysninger fra foreldene for å beskytte en eller flere kilder. (Forvaltningsloven § 19 annet ledd bokstav b).

Om det for eksempel er grunn til å tro at en melder vil bli utsatt for trusler fra foreldrene, vil det være aktuelt å anonymisere vedkommende. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller gjøre en konkret interesseavveining mellom foreldrenes behov for kjennskap til melderen, og melderens behov for å forbli anonym.

Foreldrenes rett til å kunne ivareta sine interesser er ikke alltid forenlig med hva som vil være barnets beste. Barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn i vurderingen av om det skal gis innsyn i opplysninger som kan unntas.

Av hensyn til parten vil det i de fleste tilfeller være riktig å praktisere størst mulig åpenhet. Barnevernstjenesten må imidlertid både vurdere hvilke opplysninger som skal deles med foreldrene, og på hvilket tidspunkt de skal dele opplysningene. Dersom foreldrene ber om innsyn, må barnevernstjenesten alltid gjøre en vurdering av om de bør unnta enkelte opplysninger i en kortere eller lengre periode.

Barneverntjenesten har i noen tilfeller plikt til å forelegge foreldrene nye opplysninger uten at de har bedt om det. (Forvaltningsloven § 17). For eksempel vil dette være aktuelt når det har kommet nye opplysninger som enten direkte står i strid med det foreldrene selv har anført, eller som taler til foreldrenes disfavør. Også slike opplysninger kan holdes tilbake fra foreldrene i en begrenset periode dersom hensynet til barnet, etterforskningen, kildene eller muligheten for å gjennomføre videre undersøkelse tilsier det.

Barneverntjenesten har anledning til å avvente med å informere foreldrene om at de iverksetter undersøkelse, dersom de vurderer at partsinnsyn kan motvirke muligheten for å få saken avklart. Dette kan være særlig aktuelt dersom politiet i nær fremtid skal gjennomføre etterforskningsskritt som kan påvirkes av at foreldrene får kjennskap til at det åpnes en undersøkelse, for eksempel gjennomføre tilrettelagt avhør.

I enkelte saker kan det være nødvendig for politiet å holde tilbake opplysninger av hensyn til bevisforspillelsesfare i etterforskning. Da kan påtalemyndigheten i politiet pålegge barnevernstjenesten taushetsplikt.

Når et barn står i fare for å bli vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet kan barnevernstjenesten fatte midlertidig vedtak om å plassere barnet utenfor hjemmet. Vedtaket må begrunne hvorfor det har vært nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet. (Barnevernloven § 4-6 annet ledd).

En akuttplassering er et alvorlig inngrep, og foreldrene skal så raskt som mulig få overlevert vedtaket. Vedtaket skal umiddelbart etter iverksettingen sendes til godkjenning i Fylkesnemnda. (Barnevernloven § 7-22)

Når barnevernstjenesten fremmer sak for Fylkesnemnda, skal foreldrene ha tilgang til alle opplysninger i saken, slik at de settes i stand til å ivareta sine interesser. (Barnevernloven § 7-4 annet ledd)

Opplysninger som er underlagt taushetsplikt fra politiet kan ikke brukes i barnevernstjenestens begrunnelse for akuttvedtaket, uten at politiet opphever taushetsplikten. Dette fordi foreldrene skal ha tilgang til de opplysningene som ligger til grunn for akuttvedtaket, og som er fremlagt for Fylkesnemnda. (Barnevernloven § 7-4 annet ledd).

Barnevernstjenesten må derfor vurdere om akuttvedtaket kan forankres i andre opplysninger, som ikke er taushetsbelagt.

Fylkesnemnda prøver lovligheten av barnevernstjenestens akuttvedtak. Vurderingen av tvangstiltakets lovlighet skal baseres på innholdet i vedtaket. Opplysningene i vedtaket må derfor være konkrete og omfattende nok til å vurdere om vilkårene i loven er oppfylt.

Fylkesnemnda må ha tilgang til de opplysningene som underbygger faren for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet.

Dersom Fylkesnemnda ikke har tilgang til relevante opplysninger, øker risikoen for at nemnda må oppheve akuttvedtaket og at barnet flyttes hjem til foreldrene.

Samhandling når akuttvurderingen baserer seg på taushetsbelagte opplysninger

Dersom barnevernstjenestens akuttvurdering i hovedsak er basert på opplysninger som er underlagt taushetsplikt fra politiet, må taushetsplikten for de opplysningene som er nødvendige for å underbygge akuttvedtaket oppheves før de kan brukes.

Politiet og barneverntjenesten har en felles målsetning om å ivareta barnets sikkerhet, og hindre at barnet blir utsatt for gjentatte overgrep. Det er derfor viktig at etatene samhandler med tanke på å finne en løsning som kan ivareta barnets omsorgssituasjon og politiets etterforskning på en tilfredsstillende måte.

Avklaringspunkter kan for eksempel være:

Barnevernstjenestens vurdering av hvor akutt situasjonen er for barnet, inkludert hvilken risiko det er ved å vente med plasseringen
Barnevernstjenestens vurdering av om barnet midlertidig kan ivaretas på annen måte
Når det er planlagt tilrettelagt avhør og avhør av foreldrene
Om politiet kan iverksette andre typer tiltak for å ivareta barnets sikkerhet, for eksempel pågripelse eller fremstilling for varetektsfengsling av den siktede

Foreldrene kan klage på et akuttvedtak. Klagebehandlingen gjennomføres i et nemndsmøte hvor barnevernstjenesten må redegjøre for grunnlaget for akuttplasseringen. Foreldrene vil i nemndsmøtet få innsyn i alle relevante opplysninger.

Det bør i forkant av klagebehandlingen være en dialog mellom politiet og barnevernstjenesten, for å avklare hvilke opplysninger det er hensiktsmessig å legge frem i nemdsmøtet.

Dersom foreldrenes innsyn kan påvirke etterforskningen, kan nemndsleder på eget initiativ foreta en konkret vurdering av hvor detaljerte opplysninger om volden eller overgrepene det er nødvendig å få belyst.

Politi: Taushetsplikt og informasjonsdeling

Politiets rett og plikt til å dele informasjon med barnevernet

Når politiet skal dele opplysninger med barnevernet, må de forholde seg til reglene om opplysningsrett, meldeplikt, opplysningsplikt og underretningsplikt.

I saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn, har både barnevernstjenesten og politiet ansvar for å ivareta barnets ulike interesser. Politiets opplysninger kan gi barnevernstjenesten nødvendig grunnlag til å kartlegge barnets omsorgssituasjon, og eventuelt iverksette nødvendige tiltak.

etter eget initiativ (opplysningsrett - Politiregisterloven § 19)

Politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten

etter eget initiativ (meldeplikt - Barnevernloven § 6-4 første ledd)
etter pålegg (opplysningsplikt - Barnevernloven § 6-4 andre ledd)

Opplysningsplikten etter barnevernloven går foran politiets taushetsplikt.

Opplysningsrett innebærer at den som sitter med opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte likevel har adgang til å gi opplysningene videre. Politiets opplysningsrett (Politiregisterloven § 19) innebærer at politiet kan gi opplysninger til barnevernstjenesten etter eget initiativ.

Politiet kan for eksempel utlevere opplysninger som i utgangspunktet er taushetsbelagte når det

er nødvendig for å avverge et lovbrudd eller forebygge kriminalitet (Politiregisterloven § 27)
er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens arbeid (Politiregisterloven § 30 jf politiregisterforskriften § 9-6 nr. 7)
foreligger samtykke fra den som har krav på taushet (Politiregisterloven § 24 nr. 1)

Politiets meldeplikt (Barnevernloven § 6-4 første ledd) innebærer at politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten etter eget initiativ. Meldeplikten inntrer for eksempel når det er grunn til å tro at et barn

blir eller vil bli mishandlet
blir utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt

Meldeplikten gjelder informasjon ansatte blir kjent med i egenskap av å være ansatt, og er et selvstendig og personlig ansvar. Det betyr at det er den enkelte ansattes ansvar å formidle informasjonen han eller hun har blitt kjent med til barnevernstjenesten. Denne plikten gjelder selv om politiet setter inn egne tiltak for å avhjelpe situasjonen.

Meldeplikten går foran politiets taushetsplikt.

Når politiet sender en underretning (bekymringsmelding) til barnevernstjenesten, betyr det at de ber barnevernstjenesten om å undersøke barnets omsorgssituasjon nærmere.

Politiet trenger ikke sikker informasjon eller sannsynlighetsovervekt for å sende en underretning til barnevernstjenesten. Det kreves ikke faktisk viten om at det foreligger en alvorlig situasjon for barnet, men politiet må ha noe mer enn en vag mistanke.

Ved tvil om barnets situasjon er så alvorlig at den utløser en plikt til å melde fra til barnevernstjenesten, kan det være nyttig å diskutere saken anonymt med barnevernstjenesten.

Når politiet etter loven har plikt til å gi opplysninger til barnevernstjenesten kan politiet gi dette uten samtykke fra foreldrene.

Dersom det kommer frem ny informasjon i arbeidet med straffesaken som gir grunnlag for fortsatt eller ny bekymring skal politiet på ny vurdere om det er hjemmel for å dele opplysningene med barnevernstjenesten. Politiet skal derfor fortløpende foreta nye vurderinger av om barnevernstjenesten skal varsles. (Politiregisterforskriften §10-3)

Politiets opplysningsplikt (Barnevernloven § 6-4 annet ledd) innebærer at politiet skal gi opplysninger til barnevernstjenesten etter pålegg.

Barnevernstjenesten kan pålegge politiet å gi taushetsbelagte opplysninger på alle stadier i en barnevernssak. Pålegg kan gis når det er nødvendig i forbindelse med vurdering, forberedelse og behandling av saker etter barnevernloven, for eksempel ved

midlertidig plassering av barn utenfor hjemmet i akuttsituasjoner (Barnevernloven §4-6, annet ledd)
medisinsk undersøkelse og behandling (Barnevernloven § 4-10)
omsorgsovertakelse (Barnevernloven § 4-12)
skjult adresse (Barnevernloven § 4-19)

Barnevernstjenesten skal, så langt det er mulig, konkretisere hvilke opplysninger de har behov for å motta. Hjemmelen for pålegget skal oppgis.

Det er viktig at politiet foretar en en grundig vurdering av hvilke opplysninger de sender til barnevernstjenesten. Det skal ikke gis flere opplysninger enn det som er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver. (Politiregisterforskriften § 9-6 andre ledd). Det skal heller ikke foreligger informasjon om andre personer i dokumentene

Politiet kan klage over pålegget til Fylkesmannen dersom de mener de ikke har plikt eller lovlig adgang til å gi opplysninger. Dersom barnevernstjenesten har et umiddelbart behov for opplysningene, kan politiet pålegges å gi opplysningene før klagen er ferdigbehandlet.

Mer om innhenting av opplysninger og opplysningsplikt ved pålegg i barnevernets saksbehandlingsrundskriv.

Politiets taushetsplikt overfor barnevernet

Når politiet samarbeider med barnevernet, gir reglene om taushetsplikt begrensninger for hvilke opplysninger de kan dele.

Ansatte i politiet har taushetsplikt om opplysninger han eller hun får vite om i forbindelse med tjenesten eller i sitt arbeid. (Politiregisterloven §§ 23- 35 og forvaltningsloven §§ 13 – 13f.) Denne taushetsplikten gjelder også personer som utfører tjeneste eller arbeid for politiet.

Taushetsplikten gjelder fortsatt etter avsluttet tjeneste eller arbeid, og gjelder også overfor andre i politiet og påtalemyndigheten.

Politiets taushetsplikt setter grenser for politiets adgang til å dele opplysninger med barnevernstjenesten.

Både opplysninger som gis muntlig og skriftlig er omfattet av taushetsplikten.

Det er viktig at politiet gjør en konkret vurdering av hvilke opplysninger som skal gis. Det skal ikke gis flere opplysninger enn det som er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens oppgaver. (Politiregisterforskriften § 9-6 andre ledd)

Muligheten for å utveksle informasjon og opplysninger er en forutsetning for samhandling mellom barnevernet og politiet.

Politiet kan gi opplysninger til barnevernstjenesten, for eksempel når det er nødvendig for å forebygge kriminalitet eller for å fremme barnevernstjenestens arbeid.

Politiets underretningsplikt (bekymringsmelding) til barnevernet

Dersom politiet er bekymret for et barns omsorgssituasjon krever underretningsplikten at de sender en bekymringsmelding til barnevernet.

Når politiet får kjennskap til eller mistanke om at et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av foreldre, foresatte eller andre som barnet bor sammen med, skal de straks underrette barnevernstjenesten. (Politiregisterforskriften § 10-3)

Politiet skal skrive en egen bekymringsmelding uavhengig av om barnevernet har vært til stede på oppdraget hvor bekymringen oppstod.

Politiet skal ikke vurdere om situasjonen krever tiltak fra barnevernstjenesten. Dersom de har behov, kan politiet eventuelt drøfte grunnlaget for en bekymringsmelding med barnevernstjenesten.

mal-underretning-om-bekymring-til-barnevernstjenesten.docx

Når politiet vurderer at partene ikke bør få kjennskap til opplysninger av ettforskningsmessige hensyn eller av hensyn til barnets eller foreldrenes sikkerhet, skal de ikke skrive disse opplysningene i bekymringsmeldingen til barnevernstjenesten før det er avklart med etterforsker.

Dersom politiet vurderer at det kan være forhold som gjør at foreldrene ikke bør få innsyn i saken, skal de kontakte barnevernstjenesten samtidig med at de sender bekymringsmeldingen. Når barnevernstjenesten mottar meldingen skal de, i samråd med politiet, vurdere hvorvidt foreldrene skal få innsyn i meldingen eller om det er opplysninger som skal unndras fra partsinnsyn.

Dersom det kommer frem ny informasjon i arbeidet med straffesaken som gir grunnlag for fortsatt eller ny bekymring, skal politiet dele opplysningen med barnevernstjenesten. Det er derfor viktig at politiet fortløpende foretar nye vurderinger av om barnevernstjenesten skal varsles.

Når barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding fra politiet, kontakter de politiet for utfyllende opplysninger. Barnevernstjenesten ser meldingen i sammenheng med eventuelle tidligere bekymringsmeldinger og opplysninger i saken.

Barnevernstjenesten skal sende skriftlig tilbakemelding til den aktuelle politienheten som har sendt meldingen. Tilbakemeldingen skal inneholde:

bekreftelse om at bekymringsmeldingen er mottatt (Barnevernloven § 6-7 a)
informasjon om hvorvidt saken er henlagt eller om det er iverksatt undersøkelse (Barnevernloven § 4-3)

Tilbakemelding om barnevernstjenestens vurdering av meldingen skal sendes straks beslutningen er tatt.

Dersom barnevernstjenesten iverksette en undersøkelse skal de sende en ny tilbakemelding når undersøkelsen er gjennomført. Tilbakemeldingen skal inneholde opplysninger om hvorvidt saken er henlagt, eller om barnevernstjenesten følger opp saken videre.

Tilbakemelding skal sendes innen tre uker etter at undersøkelsen er gjennomført.

Om retningslinjene

Bakgrunn og rammer for retningslinjene

Retningslinjene om samhandling mellom politi og barnevern gir nasjonale anbefalinger for hvordan etatene skal samarbeide ved bekymring om at barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep av omsorgspersonene sine.

Tekstene er skrevet med fokus på samhandling. De er ikke uttømmende retningslinjer for den enkelte etats arbeidsprosesser.

Å sikre at barn ikke utsettes for vold og seksuelle overgrep er et felles mål både for politiet og barnevernstjenesten.

I tiltaksplanen "En god barndom varer livet ut" (2014-2017) fikk Politidirektoratet (POD) og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) i oppdrag å etablere rutiner for samarbeid mellom politiet og barnevernstjenesten ved utrykning i saker om vold i nære relasjoner.

Med bakgrunn i et allerede pågående utredningsarbeid om barnevernstjenesten vurderinger av anmeldelse av vold og seksuelle overgrep til politiet, ble rammene for retningslinjene utvidet til å inkludere samhandling også utenfor utrykningstilfellene.

Retningslinjene omfatter samhandling i saker hvor det er mistanke om et barn kan være utsatt for vold eller seksuelle overgrep av omsorgspersoner. Føringene som gis vil likevel også kunne gi retning for samhandlingen mellom politiet og barnevernstjenesten i andre situasjoner.

Retningslinjene er utarbeidet med en tydelig føring om at terskelen for kontakt mellom barnevernstjenesten og politiet må senkes. Retningslinjene er utarbeidet i samarbeid mellom Bufdir og POD.

Målgruppen for retningslinjene er ansatte i politiet og barnevernstjenesten. Samhandlingen mellom disse etatene i volds- og overgrepssaker er kompleks og omfattende. Det er derfor behov for å behandle disse problemstillingene særskilt.

Skole, barnehage, helsevesen og andre har også en rolle i saker hvor det er bekymring for at et barn utsettes for vold eller seksuelle overgrep. Samhandling med disse etatene ligger imidlertid utenfor mandatet til disse retningslinjene. Andre etater kan likevel ha nytte av kunnskap om politiets og barnevernstjenestens mandat, oppgaver og samhandling i slike saker.

Målet med retningslinjene er å gi barnevernstjenesten og politiet en bedre forståelse av hverandres roller. Retningslinjene skal gi etatene veiledning om hvordan de kan jobbe sammen for å ivareta både barnets omsorgssituasjon og hensynet til politiets etterforskning.

Retningslinjene skal tydeliggjøre

ansvarsfordelingen mellom etatene
hvordan politiets og barnevernstjenestens regelverk påvirker hverandre
hvilke muligheter og begrensinger etatene står overfor i samhandlingen

Retningslinjene er ment å gi føringer for forsvarlig samhandling i sakene og inneholder lovpålagte oppgaver der det finnes. Utover dette gis en beskrivelse av anbefalte rutiner for samhandling. I tillegg anbefales det å lage lokale samhandlingsrutiner.

Hvis det er uenighet mellom politiet og barnevernstjenesten lokalt, skal etatene forholde seg til de nasjonale anbefalingene i disse retningslinjene.

Retningslinjene beskriver lovpålagte oppgaver. Utover dette gir retningslinjene politiet og barnevernstjenesten nasjonale anbefalinger om god praksis for samhandling i saker som omhandler vold og seksuelle overgrep mot barn.

Retningslinjenes anbefalinger kan ha stor betydning for fylkesmannens tilsyn av om kravet til forsvarlig saksbehandling i barnevernstjenesten er oppfylt.

I retningslinjene er vold og seksuelle overgrep definert av det som er straffbart, inkludert psykisk vold. (Straffeloven kapittel 25 og 26)

Når grensene mellom straffbare og ikke-straffbare handlinger er uklare, bør samhandling iverksettes av hensyn til barnets beste for å avklare om det har skjedd noe straffbart. Slik avklaring kan skje gjennom anonym drøfting eller varsling til politiet.

Mer om vold mot barn hos NKVTS

Retningslinjene setter rammer og retning for hva barnevernstjenestens vurderinger skal bygge på når de skal beslutte om de skal varsle politiet om mulige straffbare handlinger mot barn. Utover dette er ikke disse vurderingene utdypet i retningslinjene.

I høringen av retningslinjene kom det klare tilbakemeldinger om at det er behov for føringer på dette området. Arbeidsgruppen har derfor anbefalt at det utarbeides en egen faglig veileder for barnevernstjenesten, med relevante vurderingskriterier for varsel om mulig straffbart forhold mot barn.

I retningslinjene omtales anmeldelse nå som varsel om et mulig straffbart forhold (varsel).

Bakgrunnen for begrepsendringen bygger særlig på to forhold:

Det er ikke noe krav i barnevernloven om at barnevernstjenesten skal gi informasjon til politiet i form av en anmeldelse
Når barnevernstjenesten gir opplysninger til politiet, kan hvilket begrep man bruker (varsel eller anmeldelse) ha konsekvenser for det videre samarbeidet mellom barnevernstjenesten og familien. Ved å endre fra «anmeldelse» til «varsel» er målet at forholdet mellom barnevernstjenesten og familien skal belastes i minst mulig grad av at barnevernstjenesten velger å involvere politiet i barnevernssaken.

I flere høringsinnspill ble det etterlyst en aktiv bruk av eksempler for å illustrere relevante problemstillinger og hvordan de skal ivaretas.

Innenfor saksfeltet vold og seksuelle overgrep mot barn er det mange krevende vurderinger som må gjøres i hver enkelt sak. Ved å fremheve noen enkelttilfeller kan imidlertid virkningen bli at andre tilfeller blir mindre synlige. Når det rettes fokus mot ett tilfelle, kan dette bli gjort om til/tatt til inntekt for å være en standard, og det nyanserte bildet kan bli borte.

Retningslinjene er utarbeidet i samarbeid mellom Bufdir og POD.

Det har blitt avholdt flere innspillsmøter med representanter fra barnevernstjenesten, politiet, og ulike brukerorganisasjoner. POD har i tillegg benyttet en innspillsgruppe med representanter fra politiet, herunder Statens barnehus.

Retningslinjene har vært på offentlig høring, og 88 høringsinnstanser kom med skriftlige innspill til utkastet.

I tillegg har retningslinjene blitt brukertestet av relevante representanter fra begge etater, både på innhold og navigasjon.

Riksadvokatembetet har vært konsultert og har kommet med synspunkter på de deler av retningslinjene som berører riksadvokatens ansvarsområde.

Retningslinjene vil bli revidert ved behov. Innspill og endringsforslag kan sendes direktoratenes postmottak eller ved å benytte «fant du det du lette etter»-funksjonen nederst på siden.