Eksempler på barneekteskapssaker:

• Et barn som bor i Norge gifter seg her i landet eller i utlandet.
• Et barn søker asyl i Norge og er i følge med sin ektefelle, og eventuelt egen familie eller svigerfamilie.
• Et barn søker asyl i Norge og ønsker å bosettes hos ektefelle i Norge.
• Et barn søker asyl i Norge og er gift med ektefelle i utlandet.

Eksempler på mulige barneekteskapssaker:

• Et barn søker asyl i Norge og forteller at hun/han skal bo hos en forlovede, kjæreste eller venn i Norge.
• Et barn søker asyl sammen med en venn, kjæreste eller forlovede.
• Et barn søker asyl sammen med eget barn og barnets andre forelder.
• Du mistenker at personen, som opplyser å være over 18 år og gift eller i et ekteskapslignende forhold, er mindreårig.
• Du har opplysninger om, eller mistenker, at barnet står i fare for å bli gift i nær framtid.

Samtale snarest mulig

Barn som opplever negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap blir ofte utsatt for trusler som har til hensikt å skremme dem fra å søke hjelp. Redsel knyttet til det å be om hjelp fører ofte til at barnet venter til situasjonen er veldig alvorlig før hun/han tar kontakt.

I slike tilfeller involveres barnevernstjenesten først når saken er akutt, og det bør derfor snarest mulig foretas en samtale med barnet.

Samtale i alenerom og på et trygt sted

Det kan være vanskelig for barnet å fortelle hvordan hun eller han har det med foreldrene tilstede. Det kan sette foreldrene i et dårlig lys og/eller kan innebære represalier. Foreldrene kan for eksempel true barnet på morsmålet, med kroppsbevegelser eller andre signaler uten at barnevernstjenesten forstår at det skjer.

Noen ganger har barneverntjenesten grunn til å tro at en samtale alene med barnet vil bli vanskelig eller umulig å få gjennomført hvis barnet og foreldrene er gjort kjent med planene om en slik samtale. I slike tilfeller kan informasjon om planene for samtale med barnet unnlates. Dette må særlig vurderes i saker som handler om æresrelatert vold, negativ sosial kontroll og tvangsekteskap.

Samtalen bør avholdes på et sted hvor barnet føler seg trygg. For mange kan skolen være et slikt sted, mens noen blir utsatt for kontroll, for eksempel av søsken, også der. Barneverntjenesten bør derfor gå ekstra varsomt fram. Barnet bør være med å bestemme hvor samtalen skal finne sted.

Ta barnet på alvor og få fram barnets synspunkter

Konsekvensene ved å be om hjelp, kan være store for barn som blir utsatt for negativ sosial kontroll, æresrelatert vold og/eller tvangsekteskap/barneekteskap. Dette vet ofte barnet godt selv. Terskelen for å be om hjelp er derfor høy, og kan være forbundet med mye frykt og ambivalens.

Barnet kan frykte represalier fra familien, samtidig som han eller hun er redd for å miste familien sin. Ambivalensen og frykten kan derfor prege samtalen og gi forskjellige utslag.

Noen tester ut saksbehandleren før de tør å fortelle den egentlige historien, andre kan dekke over ting eller overdrive. Noen kan være usikre og forsiktige, mens andre kan fremstå som voldsomme og grenseoverskridende. Noen saksbehandlere kan tolke dette som ungdomsopprør og undervurderer æresaspektet, volden og kontrollen som barnet utsettes for. Saksbehandleren må signalisere at barnet og det som han eller hun forteller, tas på alvor.

Tør å spørre

Negativ sosial kontroll og æresrelatert vold kan føles som en fremmed problematikk for mange i hjelpeapparatet. En fare ved det, er at barneverntjenesten enten handler for fort og for inngripende, eller for sent.

Barnet kan på den ene siden oppleve at hun eller han settes i bås, og saksbehandleren kan på den andre siden være redd for å stille direkte spørsmål i fare for å fremstå som diskriminerende eller rasistisk.

Tydelige og konkrete spørsmål kombinert med en utforskende og åpen innstilling, er nødvendig for å kunne avverge kriminelle forhold, vold eller andre former for omsorgssvikt i denne typen saker.

En innfallsvinkel hvis barnet har vanskelig for å fortelle, kan eksempelvis være:
«Noen barn opplever at de ikke får lov til å gjøre det samme som deres klassevenner, og at de ikke får lov til å være ute etter skoletid. Hvordan er det for deg?»

Krysspress

Barn med minoritetsbakgrunn som vokser opp i Norge kan oppleve generasjonskonflikter på grunn av ulike forståelser hos den unge og foreldrene, blant annet når det gjelder hva ungdomstiden er eller bør være.

Barnet møter ulike forventninger fra familien og det norske samfunnet. Det er viktig at saksbehandleren forsøker å forstå hva dette betyr for det enkelte barnet.

Dette krysspresset kan føre til et dobbeltliv, der barnet veksler mellom ulike levesett i forskjellige kontekster. Barnet kan holde ulike deler av livet sitt skjult overfor familien sin, venner og skolen. Barn kan også være lært opp av familien til å skjule forhold som følge av migrasjonsprosessen for instanser i samfunnet (for eksempel egen alder, faktiske slektsbånd og ”reiserute” til Norge).

Hvordan møte barn som er utsatt for negativ sosial kontroll?
Barn og unge som er oppdratt til underordning og lydighet kan føle sterke barrierer mot å søke hjelp utenfor familien. Ved å oppsøke barneverntjenesten kan barnet bli utsatt for sterke represalier fra familie og bekjente.

Dette kan medføre en alvorlig psykisk belastning for barnet, som kan gjøre dem engstelige, forvirret og skyldbetynget. Mange går i en konstant beredskap og evner derfor i liten grad å ta inn informasjon som formidles dem.

Barn og ungdom som har levd med negativ sosial kontroll har opplevd liten grad av selvbestemmelse. Samtidig som barnets sikkerhet må ivaretas, bør barneverntjensten være bevisst nye krav som pålegges barnet av dem og av politiet. Dette kan oppleves som et nytt "fengsel" for barnet og samsvare dårlig med den forestillingen av friheten de håpet på ved å fortelle om forholdene hjemme.

Barneverntjenesten bør være tydelig på de regler og sikkerhetstiltak som iverksettes ovenfor barnet, samtidig som de viser forståelse for de konsekvensene dette får for barnet. Dette bør være et løpende tema med barnet gjennom hele prosessen.

Ta hensyn til politietterforskningen

Ta alltid hensyn til retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og politiet når du samtaler med barn. Det er viktig at barnevernstjenestens behov for å snakke med barnet, i minst mulig grad påvirker opplysninger som er viktige for politiets etterforskning.

Legg en trygghetsplan for barnet

Hvis du vurderer situasjonen slik at barnet kan dra hjem etter samtalen, er det viktig å gjøre en ny avtale. Barnevernstjenesten må nedtegne kontaktinformasjon og legge en plan, sammen med barnet, for hva partene skal gjøre hvis situasjonen blir akutt.

• Barnet bør få kontaktinformasjon til barnevernvakt, politi og Alarmtelefonen.
• Barnevernstjenesten kan informere barnevernsvakten om saken.

Se samtaleguide til samtale med barn som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold.

• Undersøk på forhånd om det er behov for tolk i samtalen.
• Avtal å møte barnet på et sted der hun eller han føler seg trygg.
• Skap tillit gjennom å ta barnet på alvor, lytte aktivt og vise at du ønsker å hjelpe.
• Ta utgangspunkt i barnets egen fortelling og utforsk hendelser, tema og begreper som barnet selv bruker.
• Vær forberedt på at det er vanskelig for barnet å gi god oversikt over situasjonen, og at fortellingen kan endre seg underveis.
• Kartlegg hvor akutt og alvorlig situasjonen er for barnet, inkludert om det foreligger risiko for represalier knyttet frykt for tap av ære.
• Vurdér – sammen med barnet – om det er trygt å dra hjem etter samtalen, eller vurdér eventuelle andre alternativer som finnes.
• Bruk samtaleguiden.
• Utveksle kontaktinformasjon og avtal nytt møte før samtalen avsluttes.
• Gi barnet aktuelle nødnummer (barnevernvakt, politi og Alarmtelefonen), for å benytte hvis situasjonen blir akutt.

Hvis saken omhandler æresrelatert vold, bør en eventuell samtale med foreldrene gjennomføres etter samtalen med barnet, og etter at risikoen er vurdert. Hvis situasjonen tilsier det, bør barnevernstjenesten avvente med å samtale med foreldrene til barnet er i sikkerhet, eller til situasjonen er slik at samtalen kan avholdes uten at det setter barnet i fare. Politiet bør involveres i denne vurderingen.

Hvis foreldrene blir gjort kjent med informasjon som barnet har gitt, kan dette medføre en økt risiko for ulike sanksjoner mot barnet. Vær varsom med å bruke konfronterende samtaler og lignende samtalemodeller i saker om negativ sosial kontroll, æresrelatert vold eller tvangsekteskap.

Foreldrene kan ha en ulik forståelse av situasjonen seg imellom. Dersom det er mulig, bør barnevernstjenesten snakke med foreldrene hver for seg. Er det for eksempel slik at mor opplever det vanskelig å snakke i fars nærvær? Er det mor som er mest opptatt av at datteren skal bli raskt gift, mens far har andre synspunkter på saken?

Ulike fortellinger betyr ikke nødvendigvis at partene snakker usant, men at de har ulik forståelse og ulikt ståsted i konflikten. Derfor er det også viktig at den ene forelderen ikke får fungere som tolk for den andre.

At barnevernstjenestens involverer seg i ”privatlivets sfære” kan i seg selv føre til at familien taper ære og anseelse utad. Familien kan ønske at dette holdes skjult for omgivelsene, noe som ofte viser seg vanskelig. Barnevernstjenesten bør derfor drøfte med familien hvordan undersøkelsen og hjemmebesøk kan gjennomføres slik at færrest mulig får kjennskap til det.

I møte med barnevernstjenesten kan foreldre reagere svært forskjellig. De fleste opplever barnevernstjenestens involvering som svært alvorlig, i noen tilfeller også som krenkende. Dette kan gi seg utslag i at sinne og frustrasjon rettes mot barnevernstjenesten eller mot barnet. Psykisk smerte kan komme til uttrykk som fysiske lidelser. Andre reaksjoner er bekymring og sorg, eller fornektelse av problemene.

Noen ganger nekter foreldrene å samarbeide, mens de andre ganger vil akseptere mye, i håp om at undersøkelsen skal avsluttes og saken henlegges. Foreldre kan også oppleve krysspress, og kan ønske hjelp fra barnevernstjenesten, samtidig som de ikke tør å gi uttrykk for det av hensyn til miljøet sitt.

Når barnevernstjenesten kommer i kontakt med en familie har ofte konflikten pågått en god stund. Familiemedlemmene kan være nedbrutt, redde og slitne. Hvis barnevernstjenesten har hatt samtaler med barnet eller iverksatt tiltak før foreldrene får vite det, kan dette føles svært inngripende. Foreldene kan også være i en form for beredskap, som gjør at de har liten evne til å ta imot informasjon. I dialogen med foreldrene må barnevernstjenesten ta hensyn til dette.

En viktig del av barnevernstjenestens arbeid med å skape tillit vil være å informere foreldrene om hjelpeapparatet og barnevernets rolle. Det er viktig at foreldrene får informasjon om barnevernstjenestens hjelperrolle, samtidig som barnevernstjenesten er tydelig på forbudet mot vold og tvangsekteskap.

Det er også nyttig at barnevernstjenesten har kunnskap om erkjennelseskulturen som eksisterer i deler av den vestlige verden. Erkjennelseskultur går ut på at du skal innrømme noe før du er i stand til å ta i mot hjelp.

Tradisjonelt kan barnevernstjenesten derfor være opptatt av at foreldre må innrømme den æresrelaterte volden hvis det skal være nyttig å sette inn hjelpetiltak eller fortsette dialogen. Å erkjenne en handling som du selv anser som en nødvendig konsekvens eller straff, kan for foreldrene fremstå som en selvmotsigelse. Barnevernet bør derfor være bevisst denne motsetningen, og ikke la det at foreldrene benekter bruk av vold, sette en stopper for dialogen med familien.

Barnevernstjenesten og foreldrene er ofte enige om at målet er å skape en best mulig situasjon for barnet. Uenigheten går på hvordan dette best kan gjøres. Det å fokusere på det som er felles mål og hensikter kan bidra til å skape en god dialog med foreldrene.

• Undersøk på forhånd om det er behov for tolk i samtalen.
• Klargjør med foreldrene om de forstår alt som blir sagt og om barnevernstjenesten har forstått foreldrene rett.
• Vis respekt og vær aktivt lyttende.
• Vær forberedt på at foreldrene kan vise sterke følelsesmessige reaksjoner, fordi barnevernstjenestens involvering kan oppleves som alvorlig og krenkende.
• Legg til rette for at foreldrene får formidle sin opplevelse av situasjonen og konflikten.
• Mor og far kan ha ulike forståelser av situasjonen. Snakk med mor og far hver for seg.
• Bruk samtaleguiden når du snakker med foreldrene.