Dersom barnevernstjenesten mottar en bekymringsmelding som gir rimelig grunn til å tro at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter barnevernloven, skal barnevernstjenesten snarest, og senest innen tre måneder, undersøke forholdene. I særlige tilfeller kan fristen være seks måneder.

Selv om vanlige prosedyrer for undersøkelse skal følges, er det viktig at barnevernstjenesten er klar over at tidsaspektet er av stor betydning i saker der barn begår lovbrudd. Disse barna befinner seg ofte i en «glippsone» før hun/han får en straffereaksjon, eksempelvis at saken overføres til konfliktrådet. Det kan ta tid med etterforskning og en del saker skal behandles av domstolen, noen i flere instanser, før endelig straffereaksjon blir gitt. Barnevernstjenesten kan spille en viktig rolle i denne fasen – og det kan være nødvendig å handle raskt. En undersøkelse som strekker seg over flere måneder kan forspille muligheter til å hjelpe barn i en svært sårbar fase.

Barnevernstjenestens undersøkelse er grunnlaget for en beslutning om et barn har behov for tiltak etter barnevernloven, og hvilket tiltak barnevernstjenesten/fylkesnemnda bestemmer at barnet skal ha.

Dersom barnevernstjenesten først blir kjent med barnet i et fengslingsmøte, kan informasjon fra møtet medføre at de har plikt til å undersøke forholdene.

Les mer om fengslingsmøter i kapittel 6.3.

Det er barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov som er gjenstand for barnverntjenestens undersøkelser. Når barn står i fare for å begå eller har begått lovbrudd, er den helhetlige vurderingen av barnets behov grunnleggende. Som nevnt er ofte barnets behov og vansker sammensatte når det står i fare for å begå eller har begått lovbrudd. Det å ta utgangspunkt i barnets behov og finne de bakenforliggende årsakene til at et barn har det så vanskelig at det begår lovbrudd, er et godt utgangspunkt for å gi mer treffsikker hjelp. For å få til dette er det viktig at barnet fritt får fortelle om sin opplevelse av situasjonen.

Bruk tid på å skape tillit

Barnevernstjenesten må bruke tid på å skape tillit. Arbeid med barn i risikosonen må ha som utgangspunkt at barnet skal få tillit til at samfunnet vil dem vel. For å få til en god kontakt med barnet, må barnevernstjenesten ha hyppig og direkte kontakt med barnet. Barnet må få medvirke og bli hørt når det gjelder hvilke tiltak som skal iverksettes.

Unge lovbrytere har ofte sammensatte og omfattende utfordringer og behov. Det er ikke uvanlig at de har opplevd å være kasteballer mellom ulike hjelpetjenester, og også opplevd en rekke flyttinger mellom hjem, fosterhjem og barneverns- og behandlingsinstitusjoner.

Dette kan føre til brutte relasjoner, manglende tilknytning til stabile omsorgspersoner over tid, og grunnleggende fravær av trygghet. Disse erfaringene kan føre til at barnet har en voldelig og truende atferd, og at han/hun har manglende tillit til voksne og hjelpeapparatet. Mange barn kan derfor nekte åsamtykke til tiltakene som barnevernstjenesten tilbyr ​.

Selv om jeg ikke synes du er så kul å henge med, og at det nesten er litt flaut å henge med deg, så vær der likevel.

Barnevernstjenesten må derfor i mange tilfeller bruke tid på å skape tillit og forklare barnet hvorfor det er viktig at barnevernstjenesten er involvert i barnets liv.

Les mer om barnevernstjenestens undersøkelse i saksbehandlingsrundskrivet.

Barnevernstjenestens har plikt til å gi den som har sendt melding til barnevernstjenesten tilbakemelding senest innen tre uker etter at bekymringsmeldingen er mottatt. Tilbakemeldingen skal bekrefte at meldingen er mottatt.

Dersom bekymringsmeldingen kommer fra en melder som omfattes av barnevernloven § 6-4 første og sjette ledd, skal barnevernstjenesten i tillegg informere melder om det er åpnet undersøkelsessak.

Hvis det er åpnet undersøkelse, skal melder få ny tilbakemelding fra barnevernstjenesten innen tre uker etter at undersøkelsene er avsluttet, med informasjon om saken er henlagt eller om barnevernstjenesten følger opp saken videre.

Plikt til å underrette politiet

Dersom barnevernstjenesten får en sak om et lovbrudd begått av et barn under 15 år, er barnevernstjenesten forpliktet til å underrette politiet om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke ​.

Les mer om samarbeid mellom ulike etater når et barn har begått en kriminell handling i kapittel 3.4

Barnevernloven § 4-4 regulerer hjelpetiltak for barn og familier. Grunnvilkåret for å sette inn hjelpetiltak er at barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har et særlig behov for hjelp. Barn som begår lovbrudd i barne- og ungdomstiden er i risikosonen for å begå nye lovbrudd i fremtiden.

Vær kreative og fleksible når det gjelder hvordan type ettervernstiltak dere kan tilby.

Det er ingen begrensning i hvilke hjelpetiltak som kan benyttes, så lenge formålet med hjelpetiltaket er å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Et slikt hjelpetiltak må være frivillig, og foreldrene må samtykke. Dersom barnet er over 15 år må også barnet samtykke ​. Når barnevernstjenesten skal planlegge og finne ut av hvilket tiltak som er best egnet for å bidra til positiv endring, er det av avgjørende betydning at barnet får si noe om sin egen situasjon og synspunkter om tiltakene barnevernstjenesten planlegger. Tiltakene som settes inn overfor det enkelte barn skal være til barnets beste. En avgjørelse om hva som er til barnets beste må avgjøres etter at barnet har fått mulighet til å uttale seg i saken.

Det som er særlig viktig for å forebygge og hjelpe barn til å ikke begå lovbrudd, er at det må være samsvar mellom alvorlighetsgraden, hvor bekymret barnevernstjenesten er for barnet, og hvilke tiltak som settes inn. Tiltakene skal iverksettes med barnets behov som utgangspunkt. Det innebærer også å innse alvoret i situasjonen og sette inn tiltak som er tilstrekkelige for å bidra til positiv endring hos barnet og i familien. Å iverksette tiltak med utgangspunkt i barnets behov, handler om å ha et helhetlig fokus, og ikke la bestemte temaer som vold, rusmisbruk eller kriminalitet overskygge annen alvorlig bekymring knyttet til barnets grunnleggende behov​. For barn som begår lovbrudd handler det blant annet om å se og forstå bakenforliggende årsaker til at barn begår lovbrudd.

Et barn med rusproblematikk kan for eksempel få oppfølging fra barnevernet gjennom ulike former for oppfølgingstiltak. Det kan være samtaler og urinprøver eller spesialiserte hjelpetiltaksprogram som MST, gjennom henvisning til spesialisthelsetjenesten, eller gjennom institusjonsbehandling i barnevernet eller psykisk helsevern. Tiltakene kan gi hjelp til deltagelse i fritidsaktiviteter og bruk av ressursene barnet har. Det kan være viktig for å forhindre utenforskap og eskalering av negativ atferd. Barnevernstjenestens kompenserende tiltak som fritidstilbud, støttekontakt og leksehjelp er også eksempler på dette.

Jeg trenger hjelp og tiltak fra barnevernstjenesten tilpasset meg. Alle ungdommer som begår lovbrudd trenger ikke de samme tiltakene.

Barnevernstjenesten har en viktig rolle når det gjelder å fremme forståelse for barnets behov, og også forhindre at andre voksne (for eksempel lærere og andre i barnets familie og nettverk) bidrar til ytterligere ekskludering som følge av negativ atferd. Det å forstå negativ atferd som nødvendige mestringsstrategier i vanskelige livssituasjoner, kan fremme empati og omsorg for barna. Kompetanseprogram som Handlekraft og Traumesensitivt barnevern er særlig viktig i arbeid med barn som har utfordrende atferd.

Det kan iverksettes tiltak som kan styrke samspill og tilknytning mellom barn og foreldre, samt å styrke foreldrenes kognitive og sosiale utvikling. Det kan også settes inn tiltak som er utformet for å redusere kriminalitet, rus og vold blant barn. Disse tiltakene henvender seg i hovedsak, der hensikten er å bedre foreldrenes kvalitet på omsorgsutøvelsen.

Barnevernet kan også tilby flere foreldrestøttende hjelpetiltak i hjemmet som retter seg mot familier med barn som har atferdsproblemer. Tiltakene kan være egnet for foreldre som har barn under 12 år, og som styrker samspill og tilknytning og kognitiv og sosial utvikling. Eksempler på tiltak som styrker tilknytning og samhandling mellom barn og foreldre:

• Circle of Security (COS)
• Marte MEO
• Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR)
• Parent Management Training – Oregon
• Foreldreveiledning ICDP

Det finnes flere tiltak som kan benyttes for å redusere kriminalitet, rus og vold blant barn. Dette er blant annet:

• Multisystemisk terapi (MST)
• Funksjonell familieterapi (FFT)
• MST-CAN
• Agression Replacement Training (ART)
• Familieråd

Familieråd er ikke utformet for å redusere kriminalitet, men kan også benyttes til dette formålet, og er et tiltak som er med på å finne mer ut av den helhetlige situasjonen til barnet.

Barnevernstjenesten må alltid foreta individuelle vurderinger, det ikke er alltid de nevnte tiltakene er de som best egnet for barnet.

Frivillig plassering utenfor hjemmet som hjelpetiltak

Dersom barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov, og behovene ikke kan løses ved andre hjelpetiltak, kan barnevernstjenesten også formidle plass i fosterhjem, institusjon eller omsorgssenter for mindreårige​.

Hvis barnevernstjenesten er av den oppfatning at foreldrene i lengre tid ikke vil være i stand til å gi barnet forsvarlig omsorg, bør barnevernstjenesten vurdere å overta omsorgen for barnet med en gang etter § 4-12 første ledd, fremfor frivillig plassering etter barnevernloven § 4-4.

Plassering etter barnevernloven § 4-4 sjette ledd kan bare skje hvis foreldrene samtykker til plasseringen. Dersom barnet er over 15 år må også barnet samtykke til slik frivillig plassering.

Plasseringsalternativene ved frivillig plassering etter § 4-4 sjette ledd er ikke begrenset til plasseringsalternativene etter vedtak om omsorgsovertakelse ​. Dette innebærer at barnet også kan plasseres i institusjon eller tiltak som hører under andre lover uten at vilkårene i § 4-14 bokstav c) er til stede.

Pålegg fra fylkesnemnda om hjelpetiltak i hjemmet

Hjelpetiltak kan som hovedregel bare settes i verk dersom familien samtykker. Når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner, kan fylkesnemnda pålegge hjelpetiltak. ​

Barnevernloven § 4-4 tredje til femte ledd regulerer fylkesnemndas adgang til å pålegge hjelpetiltak, for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner.

Kompenserende tiltak

Fylkesnemnda kan, når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller av andre grunner, beslutte at opphold i barnehage eller andre egnede dagtilbud, opphold i besøkshjem eller avlastningstiltak, leksehjelp, fritidsaktiviteter, bruk av støttekontakt eller andre lignende kompenserende tiltak skal settes i verk ved pålegg til foreldrene.

Kontrollerende tiltak

Fylkesnemnda kan også treffes vedtak om kontrollerende tiltak når det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg. Slike kontrollerende tiltak er tilsyn i hjemmet, vedtak om meldeplikt og urinprøver.

Omsorgsendrende og foreldrestøttende tiltak

Når det er nødvendig for å sike barnet tilfredsstillende omsorg, kan fylkesnemnda som en tredje type tiltak gi pålegg om omsorgsendrende tiltak. Omsorgsendrende tiltak er ulike typer foreldreveiledning som skal bidra til å hjelpe foreldrene til å utøve omsorgen på en måte som gir positiv utvikling hos barnet.

Hensikten er å forhindre at problemer eskalerer, og at barnet utvikler blant annet avvikende atferd.

Pålegg om hjelpetiltak kan også dreie seg om foreldrestøttende tiltak. Tiltak etter barnevernloven § 4-4 femte ledd er tvangsvedtak som kan rette seg direkte mot barnet og kan vedtas uten barnets samtykke ​.

Vilkåret for å pålegge slike tiltak er at barnet har vist «alvorlig atferdsvansker» eller er i ferd med å utvikle slike alvorlige atferdsvansker. Barnets atferd må være av en slik art at det er sannsynlig at alternativet på sikt vil være institusjonsplassering.

Det er ikke bra med for mye fritid. Hjelp meg med å finne noe meningsfylt når jeg kommer ut av fengselet.

Krav om nødvendighet

Pålegg om hjelpetiltak er inngripende for familien det gjelder. Det er derfor et krav om at hjelpetiltaket er nødvendig.

Nødvendighetskravet innebærer at barnets situasjon ikke kan avhjelpes ved å iverksette mindre inngripende tiltak, slik som frivillig hjelpetiltak.

Hjelpetiltak kan derfor ikke pålegges dersom en tilfredsstillende omsorgssituasjon kan oppnås i samarbeid med foreldrene.

Bekymringssamtalen med politiet

Dersom det er grunn til å tro at et barn år har begått et lovbrudd, kan politiet pålegge barnet og foreldre å møte for politiet for å forebygge ytterligere lovbrudd ​.

Politiet bør ta kontakt med barnevernstjenesten forut for bekymringssamtalen. Barnevernstjenesten bør vurder om det er hensiktsmessig å delta i bekymringssamtalen. Å delta kan være ressursbesparende for både barnevernstjenesten og politiet. Det kan også bli en mindre påkjenning for barnet og familien med færre samtaler.

En bekymringssamtale med politi og barnevernstjenesten kan også benyttes som tiltak for å forhindre nye lovbrudd, også overfor barn under den kriminelle lavalder.

Dersom barnevernstjenesten vurderer at barnet og familien vil få best hjelp ved å flytte barnet ut av hjemmet, så vil det være ulike muligheter for hvor barn kan bo og få oppfølging og hjelp.

Det finnes ulike typer barnevernsinstitusjoner i Norge, og de fleste er rettet mot ungdom:

• Omsorgsinstitusjoner for ungdom
• Institusjoner for ungdommer med alvorlige atferdsvansker
• Akutt- og utredningsinstitusjoner

Når barn har vist alvorlige atferdsvansker ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vil det i mange tilfeller være aktuelt å benytte atferdshjemlene i barnevernloven. Barnet kan plasseres og tilbakeholdes i barnevernsinstitusjon dersom de øvrige vilkår er oppfylt.

Det finnes flere ulike institusjoner og plasseringsalternativer for barn som er involvert i alvorlig kriminalitet:

• MultifunC
• TFCO
• Andre institusjoner som er godkjent for barn som er plassert etter atferdsparagrafene

Formålet med plassering etter barnevernloven er å gi barnet omsorg og behandling basert på hensynet til barnets beste. Samfunnets behov for beskyttelse, allmennpreventive hensyn eller hensynet til etterforskningen i en straffesak inngår ikke barnevernets formål. Vedtak om å plassere barn på institusjon skal ikke være ut fra samfunnets behov for beskyttelse, men ut fra barnets behov for behandling. Dette innebærer i praksis at den barnevernstjenesten må ta dette i betraktning hver gang de tar stilling til om det er til barnets beste og forsvarlig å plassere ungdom som har begått lovbrudd i en barnevernsinstitusjon.

Når ungdommene bor på barnevernsinstitusjonen, deltar de i dagliglivet på institusjonen, går på vanlig skole og deltar på fritidsaktiviteter. De aller fleste har kontakt og samvær med egen familie.

I mange tilfeller er det nær sammenheng mellom sviktende omsorg og det at barnet utvikler alvorlig atferdsproblemer.

Barn og ungdom som begår lovbrudd har ofte sammensatte behov, og det er viktig at institusjonene samarbeider med andre instanser for å gi best mulig hjelp. Barnevernstjenesten og ansatte i institusjoner må blant være en pådriver for at helsetjenesten gir barn får den helsehjelpen de har krav på.

Rettighetsforskriften

Etter barnekonvensjonen artikkel 20 er Norge forpliktet til å yte særlig beskyttelse og bistand til barn og unge som er under offentlig omsorg. Barn som bor på institusjon skal i størst mulig grad ha et normalt liv. Når et barn er plassert på institusjon med hjemmel i barnevernloven, har institusjonen et ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg og behandling ​. Rettighetsforskriften omhandler barnets rettigheter når det oppholder seg på barnevernsinstitusjon, samt institusjonens adgang til bruk av tvang overfor barnet.

Les mer om rettighetsforskriften i retningslinjer til rettighetsforskriften.

Et akuttvedtak innebærer at barnet må plasseres umiddelbart. Hvis et barn kommer i en alvorlig krisesituasjon på grunn av sin egen atferd, kan det treffes vedtak om midlertidig vedtak om plassering utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 4-25 annet ledd. Vilkårene for at det kan treffes et slikt midlertidig vedtak er at

• vilkårene i barnevernloven § 4-24 er til stede
• det er en akutt fare for at barnet blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet

Formålet med en hasteplassering er å avverge en akutt fare. Det er ikke tilstrekkelig at vilkårene om atferdsvansker i barnevernloven § 4-24 er oppfylt. Det må i tillegg være oppstått en tilspisset situasjon som innebærer akutt fare for at barnet vil bli vesentlig skadelidende dersom det ikke tas hånd om straks, jf. barnevernloven § 4-25 annet ledd, jf. § 4-6 annet ledd.

Det er barnevernstjenestens leder eller påtalemyndigheten som kan treffe slike midlertidige vedtak.

Et midlertidig vedtak etter § 4-25 annet ledd annet punktum kan være direkte foranlediget av kriminell aktivitet eller mistanke om slik virksomhet. Særlig når vedtaket er fattet av påtalemyndigheten kan det lett fremstå som en umiddelbar reaksjon på lovbrudd. Det er klart uttrykt i lovens forarbeider at tiltak etter barnevernloven skal ha som formål å verne barnet, og ikke samfunnet. Vedtak om å plassere barn på institusjon skal ikke være ut fra samfunnets behov for beskyttelse, men ut fra barnets behov for behandling.

Det midlertidige vedtaket skal godkjennes av lederen i fylkesnemnda, om mulig innen 48 timer etter at fylkesnemnda har mottatt saken. Det er mulig å klage på vedtak fra fylkesnemnda ​.

Hvis det gjøres hastevedtak om å plassere barnet midlertidig utenfor hjemmet på grunn av barnets atferd, må begjæringen om tiltaket sendes fylkesnemnda snarest og senest innen to uker ​. Dersom saken ikke er sendt til fylkesnemnda innen fristene som nevnt i fjerde ledd, faller vedtaket bort, jf. § 4-6 femte ledd.

Barnevernstjenesten kan også la være å sette i verk hastevedtaket, dersom forholdene tilsier det. Fylkesnemnda skal da varsles. Dersom vedtaket ikke er satt i verk innen seks uker, faller vedtaket bort. Dette følger av barnevernloven § 4-25 tredje ledd.

Et barn med alvorlige atferdsvansker kan også tas inn i en institusjon på grunnlag av samtykke fra barnet og de som har foreldreansvar for barnet. Har barnet fylt 15 år, er barnets samtykke tilstrekkelig ​.

Når et barn blir tatt inn i en institusjon på grunnlag av samtykke, kan institusjonen sette som vilkår at barnet holdes tilbake i institusjonen i opptil tre uker regnet fra inntaket. Ved inntak i en institusjon med sikte på behandling eller opplæring i minst tre måneder, kan det også settes som vilkår at barnet kan holdes tilbake i opptil tre uker etter at samtykket uttrykkelig er trukket tilbake.

Barnets samtykke skal være skriftlig og skal gis til institusjonsledelsen senest når oppholdet begynner. Før samtykke blir gitt, skal barnet gjøres kjent med eventuelle vilkår som nevnt i annet ledd.