Samarbeid med andre offentlige etater

Barnevernets ansvar faller ikke bort selv om barnet blir involvert i en straffesak. Barnevernloven har imidlertid et grunnleggende annet formål enn strafferettspleien og kriminalomsorgen. Det overordnede målet for barnevernet er hensynet til det enkelte barns beste. Barnevernet har ikke som oppgave å beskytte samfunnet mot barn som begår lovbrudd.

For å ivareta barnets behov og rettigheter når det har begått lovbrudd er det viktig at barnevernet har en helhetlig tilnærming til barnets situasjon. Barnevernet skal bidra med støtte, veiledning og andre tiltak som kan bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Dette kan imidlertid ikke barnevernet få til uten samarbeid med andre instanser. Barn som begår lovbrudd, og spesielt de som begår alvorlige lovbrudd, vil så å si alltid ha behov av langvarig og koordinert innsats fra flere instanser.

Mange barnevernstjenester har lite erfaring med de barna som blir siktet for alvorlig kriminalitet. Det er viktig å understreke at barnevernstjenesten ikke står alene med ansvaret for unge lovbrytere, og at samarbeidet med andre instanser er viktig for å hjelpe barna på best mulig måte.

En av politiets hovedmålsettinger er kriminalitetsforebyggende arbeid. Kriminalomsorgen skal ivareta allmennpreventive og individualpreventive hensyn, samt hensyn til samfunnets sikkerhet.

Samarbeid mellom barnevern, politiet, påtalemyndigheten, konfliktrådene, friomsorgen, kriminalomsorgen og omsorgspersoner er viktig for at barn skal få den hjelpen de trenger for å kunne utnytte egne ressurser. Det er viktig at helsetjenesten involveres så tidlig som mulig.

Godt samarbeid krever et felles mål, gode relasjoner og lav terskel for kontakt mellom de ulike instansene.

Siden mange barnevernstjenester har lite erfaring med barn som begår lovbrudd, har de også lite erfaring med å samarbeide med andre etater om denne gruppen barn. Det finnes likevel både forankrede samarbeidsformer og ulike samarbeidsverktøy tjenestene kan ta i bruk. Et godt koordinert samarbeid kjennetegnes blant annet av kontinuitet, ansvarsfordeling og utnyttelse av eksisterende ressurser og tiltak. Det er også utarbeidet nasjonale retningslinjer for tidlig oppdagelse av barn og unge. Målet med retningslinjen er at anbefalingene skal styrke handlingskompetansen hos ansatte i kommunene slik at barn og unge oppdages tidlig, og får tilpasset hjelp og oppfølging.

Nedenfor beskriver vi noen forskjellige samarbeidsmodeller og gir tips om god møtemetodikk. Modellene kan ha ulike navn og sammensetninger i kommunene, men alle har et tverrfaglig fokus. For alle som deltar gjelder forvaltningslovens og særlovgivningens regler om taushetsplikt og unntak for informasjonsdeling.

Politiet, påtalemyndigheten, kriminalomsorgen og barnevernet bør ha én eller flere faste kontaktpersoner i hverandres tjenester. I barnevernet kan dette være en leder eller saksbehandler hos barnevernstjenesten. Hos påtalemyndighetene kan den faste kontaktpersonen være en politijurist, en ansatt fra det forebyggende politiet eller en person fra ungdomsetterforskningen.

Mange kommuner har etablert tverrfaglige team, kompetanseteam eller samarbeidsgrupper. Tverrfaglige team jobber forebyggende, og har som mål å gjøre en helhetlig vurdering av barns behov og omsorgssituasjon.

Teamene kan ta imot henvendelser fra skoler, skolehelsetjenesten, foreldre og andre som har behov for å drøfte sin bekymring for et barn, før de eventuelt sender bekymringsmelding til det lokale barnevernet. Dersom det ikke er innhentet samtykke fra foreldrene til å drøfte den konkrete saken til et barn, må saken som en hovedregel drøftes anonymt.

De tverrfaglige teamene kan variere i mandat og sammensetning. Noen team er rene rådgivningsteam der saker drøftes anonymt, noen har begrenset mandatet til saker som omhandler vold og overgrep. Andre tverrfaglige team har mer utvidede mandat og jobber med samhandling mellom tjenestene eller rundt det enkelte barn, som ressursteam på skolen.

I teamene kan fagpersoner fra for eksempel barnevernet, kriminalomsorgen, påtalemyndigheten, skolen, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og skolehelsetjenesten delta. Barnevernet får større innsikt i hvordan f.eks. konfliktrådet jobber og samarbeider med barn og foreldre. Møtene kan også brukes til å diskutere andre aktuelle temaer, for eksempel utfordringer i det kriminalitetsforebyggende arbeid.

En ansvarsgruppe er et samarbeidsforum på kommunalt nivå som har ansvar for å planlegge og følge opp tiltak for det enkelte barn. Barnets behov styrer hvem som sitter i en ansvarsgruppe, og hva som diskuteres i møtet. Barn bør få uttale seg om hvem de ønsker skal delta i en slik gruppe. Deltakerne i en ansvarsgruppe kan foruten barnevernet være barnet selv, barnets omsorgspersoner, politiet, friomsorgen, kriminalomsorgen, konfliktråd, skolen, BUP eller PPT.

Målet er å samordne hjelpetiltakene rundt barnet og familien. Kriminalitetsforebygging og oppfølging av dette bør være et sentralt tema i ansvarsgruppen for barn som har begått lovbrudd eller er i risikogruppen for å begå lovbrudd. Gruppen må kontinuerlig vurdere barnets faglige og psykososiale utvikling opp mot de målene som blir satt i gruppen.

For barn som har tiltak etter barnevernloven, bør barnevernstjenesten ta initiativ og koordinere arbeidet i ansvarsgruppen. For barn som gjennomfører fengselsstraff er det naturlig at fengselet ved barnevernsfaglig rådgiver i det tverretatlige teamet kaller inn og koordinerer ansvarsgruppen. Barnevernstjenesten bør likevel følge opp at dette blir gjort, også for de barna som ikke tidligere har hatt kontakt med barnevernstjenesten.

Det lages et mandat for ansvarsgruppen som forplikter partene.

Familieråd er en metode å fatte beslutninger på, som inkluderer familien i beslutningsprosesser i barnevernet.

Familieråd kan være en god arbeidsmåte for å legge til rette for et godt samarbeid mellom barnet, familien, nettverk, barnevernet og andre instanser barnet er i kontakt med. For barn som begår lovbrudd kan det være instanser som konfliktråd, politi, påtalemyndigheten, friomsorgen, kriminalomsorgen, skole, arbeidsplass/praksisplass, skolehelsetjenesten eller andre helsetjenester.

Familieråd kan også gjennomføres som tiltak under soning og etter endt fengselsopphold. Når det gjennomføres familieråd mens barnet gjennomfører fengselsstraff, anses det som et tiltak som en del av barnevernets oppfølging av barnet . Når familieråd benyttes i barnevernet, er det barnevernstjenesten som treffer vedtak og setter tiltaket i gang.

Familieråd kan også brukes som akutt familieråd ved plutselige og uventede løslatelser fra varetekt.

Barnevernstjenesten skal utarbeide en individuell plan for barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester, dersom det anses nødvendig for å skape et helhetlig tilbud for barnet, og det foreligger samtykke. Barnevernstjenesten skal samarbeide om planen med andre instanser barnet mottar tiltak fra, slik som kriminalomsorgen.

Den individuelle planen skal sikre at det til enhver tid er en bestemt tjeneste som har hovedansvar for oppfølgingen av barnet, og som har ansvar for å koordinere tiltakene som barnet mottar fra de ulike tjenestene.

Dersom et barn blir fengslet, vil barnet stort sett ha behov for langvarige og koordinerte tjenester, og ha krav på en individuell plan. Løslatelse og ettervern må også inkluderes i den individuelle planen.

Les mer om individuelle plan i saksbehandlingsrundskrivet.

Barnevernstjenesten skal lage en tiltaksplan når det iverksettes hjelpetiltak eller atferdstiltak. I tiltaksplanen skal det være tydelig hva som er barnets særlige behov, og hvordan disse skal imøtekommes. Tiltaksplanen må utarbeides med tydelige mål. Det kan stå noe om hvilken type samarbeidsmøter som bør avholdes.

Tiltaksplanen bør inkludere tiltak og virkemidler iverksatt av andre instanser, for eksempel påtalemyndigheten, kriminalomsorgen, skolen, skolehelsetjeneste eller PPT. Barnevernstjenesten bør sørge for at barnet og dets omsorgspersoner involveres i utarbeidelsen av tiltaksplanen.

Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig, og det er vesentlig at barnet og foreldrene, og eventuelt andre, tar del i evalueringen. Evalueringen skal dokumenteres skriftlig. Det skal vurderes om det er nødvendig med nye tiltak, og eventuelle endringer skal så langt som mulig gjøres i samarbeid med barnet.

Se også saksbehandlingsrundskrivet for nærmere beskrivelse av arbeidet med tiltaksplaner.

Når barnevernstjenesten overtar omsorgen for et barn, skal det vedtas en omsorgsplan for barnets omsorgssituasjon. Denne planen har et langsiktig perspektiv og skal ikke endres uten at forutsetningene for planen er falt bort.

Omsorgsplanen formidler barnevernstjenestens plan for barnets fremtid når det gjelder hvor barnet skal bo og vokse opp, og barnets relasjon til og kontakt med sin familie. I tillegg tydeliggjør omsorgsplanen om barnet har særlige behov som må følges opp. Både tiltaksplanen og omsorgsplanen skal inneholde opplysninger om nåværende skoletilbud og planer for fremtidig skole og opplæring. Spesielle behov for tilrettelegging av opplæringstilbudet skal fremgå av planene.

Det finnes i dag to forankrede samarbeidsmodeller som skal bidra til å forebygge kriminalitet i lokalsamfunnet. Dette er politiråd og SLT. Politiråd er et formalisert samarbeid mellom øverste ledelse i kommunen og lokalt politi. SLT er en samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus- og kriminalitet, og mellom de kommunale instansene og politiet. Målet med å ha et SLT team i kommunen er at kommunens barn og unge skal få riktig hjelp til riktig tid, av et hjelpeapparat som samarbeider godt på tvers av etater og faggrupper.

Koordineringsgruppen vurderer hvilke lovbrytere som kan egne seg for reaksjonen ungdomsoppfølging og ungdomsstraff. I tillegg skal koordineringsgruppen kartlegge og vurdere hvilke tiltak som kan være aktuelle i den enkelte saken. I hvert politidistrikt er det opprettet minst en koordineringsgruppe. Gruppen består av faste medlemmer. Påtalemyndigheten, politi, barnevern og kriminalomsorg er obligatoriske deltakere. I tillegg kan også andre profesjoner være representert. Gruppen er blant annet et rådgivende organ for påtalemyndigheten som vurderer egnethet og tar beslutning i sakene.

KOG har taushetsplikt og barna må skrive under på samtykkeerklæring før sakene kan diskuteres i KOG. Normalt er det politiet som innhenter samtykke til at saken kan drøftes i KOG.

Les mer om KOG på konfliktrådets egen informasjonsside.

Når et barn har begått ett eller flere ovbrudd, kan barnet blant annet dømmes til ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff hvis det vurderes at tett oppfølging vil kunne forebygge ny kriminalitet.. Dersom barnet skal gjennomføre ungdomsoppfølging eller ungdomsstraff, har et oppfølgingsteam ansvar for å gjennomføre tiltakene fastsatt i ungdomsplanen og følger ungdommen i gjennomføringsperioden.

Oppfølgingsteamet ledes av ungdomskoordinator, og består ellers av ungdommen (domfelte eller siktede), ungdommens verger og andre som har forbindelse med gjennomføringen av ungdomsplanen. Andre med tilknytning til ungdommen kan også anmodes om å delta. Teamet kan for eksempel bestå av personer fra politi, kriminalomsorg, skole, familiekontor, barnevernstjenesten og ungdommens private nettverk. Oppfølgingsteamet skal følge opp ungdommen i hele eller deler av gjennomføringsperioden og sikre kontroll, men også bistand slik at ungdommen mestrer de tiltakene som er ført opp.

Barnevernstjenestens rolle i oppfølgingsteamet vil være

fast deltakelse i møtene (ca. en gang i måneden)
ansvar for et eller flere av tiltakene i ungdomsplanen
dokumentasjon av avtalene som lages med ungdommen
plikt til å rapportere vilkårsbrudd snarlig til ungdomskoordinator mv

Barnevernstjenesten har et ansvar for å delta og stille med tiltak i oppfølgingsteamet når barnet har behov for tiltak fra barnevernstjenesten.

Generelt vil barn som mottar hjelp fra barnevernet ha høyere forekomst av psykiske vansker enn barn ellers i befolkningen . En viktig forutsetning for at barn skal få nødvendig helsehjelp er at behovene fanges opp tidlig.

Når barn er i faresonen for å begå eller har begått lovbrudd, er det viktig at barnets behov for helsehjelp vurderes så raskt som mulig. Denne gruppen barn er spesielt sårbare for å utvikle psykiske vansker eller lidelser. Det at barn begår lovbrudd kan forstås både som en årsak til psykiske vansker, som en konsekvens av psykiske vansker og som et uttrykk for en bakenforliggende sårbarhet.

Hjelp meg slik at jeg får kontakt med psykolog, dersom jeg trenger det.

Bruk av rusmidler er en av de største risikofaktorene knyttet til kriminalitet, både når det gjelder handlinger begått i ruset tilstand og fare for fremtidige lovbrudd. Barn som begynner tidlig med rusmidler har langt større risiko for å utvikle et kriminalitetsproblem enn andre. Barn som ruser seg har ofte andre vansker de strever med. Samtidig kan rus bidra til å forsterke eksisterende eller skape nye problemer, viser statistikk.

Kommunene har organisert sitt tilbud om psykisk helsearbeid til barn på ulike måter. Eksempelvis vil barnet kunne få hjelp fra

skolehelsetjenesten
helsestasjon for ungdom
kommunal psykisk helsetjeneste
enhet for psykisk helsehjelp for barn og unge
psykologtjenesten i kommunen
Rask psykologisk hjelp (RPH)
fastlege
familiesenter
kommunale oppsøkende team
tverrfaglig oppsøkende team
fact-team

Det kan være vanskelig for et barn og foreldre å finne ut av hvilke tjenester som finnes i kommunen. I dialog med barnet og foreldrene er det en viktig oppgave for barnevernstjenesten å opprette kontakt med riktig tjeneste.

Samhandlingsforløp for kartlegging og utredning av psykisk helse og rus hos barn i barnevernet har som mål å sikre barn i barnevernet får nødvendig helsehjelp. Samhandlingsforløpet beskriver ansvar, oppgaver og samarbeid mellom den kommunale barnevernstjenesten, kommunal helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten for barn og unge. Samhandlingsforløpet gir også råd om hvordan samarbeidet kan innrettes, slik at tjenestene sammen sikrer tidlig kartlegging og utredning av barn i barnevernet.

Samhandlingsforløpet skal sikre medvirkning og informasjon til barn og deres familier. Barnets medvirkning i samhandlingsforløpet vil bidra til at tjenestene får en bedre forståelse av situasjonen og bakenforliggende årsaker til eventuelle psykiske vansker, og bidra til målrettet og tilpasset hjelp til rett tid.
For en kartlegging av barnets rett til helsehjelp innen psykisk helsevern for barn og unge, henvises det til Prioriteringsveileder for psykisk helsevern for barn og unge og Pakkeforløp for utredning av psykiske lidelser hos barn og unge.

Et godt samarbeid forutsetter at de som jobber med barn som begår eller er i risiko for å begå kriminalitet har tilstrekkelig kunnskap om taushetsplikt og om muligheten til å dele taushetsbelagt informasjon. Det er viktig at de er kjent med de muligheter som finnes for å innhente samtykke slik at bestemmelsene om taushetsplikt ikke hindrer et nødvendig samarbeid.

Reglene om taushetsplikt for ansatte i barnevernet er regulert i barnevernloven § 6-7 og forvaltningsloven. Taushetsplikten etter barnevernloven er imidlertid noe strengere enn det som følger av de alminnelige reglene i forvaltningsloven.

Taushetsplikt etter barnevernloven omfatter flere opplysninger enn det som omfattes av forvaltningslovens regler.

I tillegg er barnevernets adgang til å formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer snevrere enn etter de alminnelige reglene, jf. barnevernloven § 6-7 tredje ledd. Barnevernstjenesten og barnevernsinstitusjoner har som hovedregel ikke adgang til å gi andre offentlig myndigheter opplysninger i en barnevernssak. De kan imidlertid gi ellers taushetsbelagte opplysninger dersom de etter en konkret vurdering finner at

det er nødvendig for å ivareta tjenestens eller institusjonens omsorgs- og behandlingsoppgaver overfor barnet
det har som formål å forebygge vesentlig fare for barnets eller andres liv og helse

I rundskriv Q-24/2005 kapittel 6 kan du lese mer om adgangen til å dele taushetsbelagte opplysninger med andre offentlige myndigheter.

Unntak fra taushetsplikt – samtykke og opplysningsplikt

Barn og foreldre kan samtykke til at barnevernstjenesten formidler taushetsbelagt informasjon . Dersom det innhentes samtykke, kan ansatte i barnevernet og samarbeidspartnere dele opplysninger når dette er til det beste for barnet. Samtykket må være "informert". Det vil si at den som samtykker skal ha forstått hva det samtykkes til, og konsekvensene av dette. Samtykke bør derfor være skriftlig.

Opplysninger kan bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme barnevernstjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barn eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Opplysninger kan ikke gis utelukkende for å fremme mottakerorganets oppgaver og ansvar.

Det er adgang til å gi andre instanser, for eksempel politiet, opplysninger om et barns omsorgssituasjon dersom barnevernstjenesten etter en konkret vurdering finner at politiets bistand er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne sørge for en tilfredsstillende omsorgssituasjon for barnet.

Taushetsplikt og informasjonsplikt i samarbeidet med konfliktrådet

Konfliktrådsloven § 9 regulerer taushetsplikt for meklere og andre som utfører tjeneste eller arbeid for konfliktrådet, samt for alle som er til stede i et konfliktrådsmøte.

Med mindre noe annet kommer frem av lov, har de som møter i konfliktrådet taushetsplikt. Opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter barnevernloven § 6-4 er en slik lovbestemt plikt som går foran taushetsplikten. Forarbeidene til konfliktrådsloven nevner eksplisitt barnevernloven § 6-4 om opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir utsatt for blant annet for alvorlig omsorgssvikt. Meklere og konfliktrådsledere som gjennom møter i konfliktrådet blir kjent med slike forhold, vil derfor være forpliktet til å melde fra til barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten kan gi opplysninger til andre forvaltningsorgan når det er nødvendig for å fremme «barneverntjenestens eller barneverninstitusjonens oppgaver».

Barn som samtykker til ungdomsstraff og ungdomsoppfølging (les om ungdomsstraff og ungdomsoppfølging i retningslinjens punkt 7.2.2), må signere en samtykkeerklæring som omfatter at oppfølgingsteamet kan dele taushetsbelagte opplysninger om barnet og barnets livssituasjon før og under straffegjennomføringen. Et slikt samtykke er en forutsetning for straffegjennomføringen. Barnevernstjenesten bør være del av oppfølgingsteamet i de fleste saker. Barnevernstjenesten kan derfor dele taushetsbelagte opplysninger om barnet som har betydning for barnets straffegjennomføring.

Les mer om konfliktrådets opplysningsplikt og taushetsplikt.

Se også mer om reglene om barnevernet og taushetsplikten, opplysningsplikten og opplysningsretten, i rundskriv Q-24, mars 2005 og saksbehandlingsrundskrivet kapittel 3.9.

Taushetsplikt og informasjonsplikt i samarbeidet med kriminalomsorgen

Straffegjennomføringsloven pålegger barnevernstjenesten en informasjonsplikt overfor kriminalomsorgen i nærmere bestemte tilfeller. Bestemmelsen innebærer et unntak fra taushetsplikten.

Barnevernstjenesten har plikt til å opplyse om forhold knyttet til det domfelte barnets familieforhold, etter anmodning fra kriminalomsorgen. Plikten gjelder forhold det er nødvendig at kriminalomsorgen er kjent med, for å kunne ivareta barnet og familien under straffegjennomføringen.

Barnevernstjenesten har også plikt til på eget initiativ å opplyse kriminalomsorgen om tilsvarende forhold, uavhengig av en eventuell foregående henvendelse fra kriminalomsorgen.

Når det gjelder de nærmere reglene om barnevernet og taushetsplikten, opplysningsplikten og opplysningsretten, vises det til rundskriv Q-24, mars 2005 og saksbehandlingsrundskrivet.

Kriminalomsorgen har også i samarbeid med Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet utarbeidet rutiner for informasjonsutveksling mellom kriminalomsorgen og barnevernstjenesten.

Barnevernstjenesten er en av kriminalomsorgens og friomsorgens viktigste samarbeidspartnere når barn blir dømt til straff. Både kriminalomsorgen og friomsorgen er avhengig av samarbeid med aktuelle aktører som kan tilrettelegge for tiltak både før, under og etter gjennomføringen av straffen. Dette er også noe av grunnen til at barnevernets ansvar har blitt nærmere presisert i barnevernloven de siste årene.

Fra straffegjennomføringsloven fremgår det at kriminalomsorgen, gjennom samarbeid med andre offentlige etater, skal legge til rette for at domfelte og innsatte i varetekt får de tjenester som lovgivningen gir dem krav på.

Hjelp meg slik at jeg får kontakt med psykolog, dersom jeg trenger det.

Alle relevante tjenester må samarbeide for å hjelpe barnet ut av en vanskelig situasjon, og også for å forhindre nye lovbrudd. Barnevernstjenesten skal ta sin del av ansvaret, som blant annet innebærer å vurdere hvilken hjelp og tiltak barnet kan ha behov for etter endt soning. Barnevernstjenestens taushetsplikt skal ikke være et hinder for godt samarbeid.

Den kommunen hvor barnet oppholder seg har ansvaret for å yte tjenester og tiltak som omfattes av barnevernloven .

Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune. Dette samsvarer med barnevernloven § 8-1 om oppholdskommunens ansvar.

Les mer om dette i saksbehandlingsrundskrivet.

Dersom barnet allerede har tiltak fra barnevernet ved pågripelse, er det den kommune som har iverksatt barneverntiltaket som har ansvar for oppfølgingen under fengselsoppholdet .

Barn med tilhørighet til en annen kommune

I visse tilfeller kan ungdommen ha en sterk tilhørighet til en annen kommune enn pågripelseskommunen. Det kan inngås avtale mellom pågripelseskommunen og den kommunen ungdommen har en særlig tilknytning til om å overføre den enkelte sak. Dersom det er til barnets beste, bør en slik avtale inngås .

Unngå sosial isolasjon - nærhetsprinsippet

For å motvirke sosial isolasjon og legge til rette for kontakt med familie og nærmiljø, praktiserer kriminalomsorgen et nærhetsprinsipp. Dette innebærer at innsatte skal så langt det er mulig gjennomføre straff i nærheten av hjemstedet. Når barn under 18 år må gjennomføre fengselsstraff, er det i mindre grad mulighet for å legge til rette for soning i nærheten av hjemstedet. I Norge finnes det to fengsler for barn under 18 år: Bjørgvin fengsel, Ungdomseininga og Ungdomsenheten øst i Eidsvoll.

Ansvar for barnets utgifter når barnet er fengslet

Dersom barnet blir fengslet, vil det kunne dukke opp spørsmål om hvem som dekker hva av utgifter. Daglige utgifter dekkes av kriminalomsorgen. Kriminalomsorgen dekker også besøk til innsatte under 18 år fra nær familie. Se Kriminalomsorgens retningslinjer for straffegjennomføring for mindreårig innsatte og domfelte under punkt 8.5 om særregler om besøk til barn i fengsel.

Barnet kan imidlertid ha behov for å få dekket andre utgifter til livsopphold, eller utgifter til besøk fra familie og nettverk, som går utover det kriminalomsorgen dekker. Hvorvidt det er barnevernstjenesten eller NAV som har ansvar for å gi økonomisk bistand til barnet , vil være avhengig av hva problemene består i, og hva slags type utgifter det dreier seg om.

Les mer om ansvarsfordeling mellom NAV-kontor og barnevernstjenesten i Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret.

Når en ungdom ønsker å flytte til en annen kommune etter soning

Utgangspunktet er at pågripelseskommunen som har ansvar for å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven, også er ansvarlig for å tilby barnet tiltak og oppfølging etter fengselsoppholdet.

Når fengselsstraffen er gjennomført, kan det for noen barn/ungdom være hensiktsmessig å flytte til en annen kommune enn den som har fulgt opp barnet under fengselsoppholdet. I slike tilfeller kan hjemkommunen/oppfølgingskommunen og den kommunen barnet/ungdommen ønsker å flytte til, inngå en avtale slik at den nye kommunen overtar ansvaret for barnet/ungdommen .

Sist faglig oppdatert 26. november 2020