Det grunnleggende prinsippet i barnevernloven er prinsippet om barnets beste ​. Barnekonvensjonens artikkel 3 understreker at barnets beste skal være grunnleggende ved alle handlinger som berører barn. I 2014 ble prinsippet også inntatt i Grunnloven. I Grunnloven § 104 andre ledd går det frem at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn. Barnets beste er både et overordnet prinsipp, en prosedyreregel og en selvstendig rett for barnet. Barnevernstjenesten skal alltid vurdere om handlinger og avgjørelser vil være til barnets beste ​.

Hva som er til barnets beste må avgjøres etter at barnet har fått mulighet til å uttale seg i saken og barnets syn er tatt i betraktning​.

Å ta hensyn til barnets beste i alle vurderinger som berører barn er ikke bare barnevernets ansvar. Dette er en rettighet barnet har, og et ansvar for alle instanser som tar avgjørelser som berører barn.

Les mer om barnets beste i saksbehandlingsrundskrivet.

Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Barns rett til å medvirke i spørsmål som berører dem følger blant annet av:

• Grunnloven § 104
• Barnekonvensjonen artikkel 12 nr. 1
• Barnevernloven §§ 1-6 og 6-3

Barns rett til medvirkning og innflytelse i barnevernssaker er utdypet i Forskrift om medvirkning og tillitsperson.

Barnet bør involveres i hele prosessen

Barnekonvensjonens artikkel 12 sier ikke noe om på hvilket stadium i en sak barn skal medvirke. Retten til å medvirke skal gjelde på alle trinn i en saksbehandling, uansett hva saken gjelder og uavhengig av alvorlighetsgrad eller barnets alder ​. Å la barn medvirke må forstås som en prosess istedenfor som en enkeltstående hendelse ​. Barnevernssaker og straffesaker varer ofte i lengre tid, og barnet bør derfor få mulighet til å medvirke og si sitt syn om saken på alle stadier og helst når barnet selv ønsker det.

Å involvere barnet i hele prosessen vil fremme barnet som aktiv deltaker på en annen måte enn den tradisjonelle enkeltstående samtalen.

Samtale med barn består av flere elementer

Når barnevernet skal snakke med barn som begår lovbrudd, er det viktig å være oppmerksom på at samtalen med barn inneholder flere elementer. I den generelle kommentar nr. 12 til FNs barnekomite beskrives hva de ulike elementene kan bestå i:

1. Forberedelser: Den som skal snakke med barnet må sørge for at barnet får god informasjon om sin rett til å gi utrykk for sin mening, og bli orientert om hvilken betydning det vil ha for utfallet av saken at han eller hun legger frem sine synspunkter.
2. Selve samtalen: Selve samtalen med barnet bør legges opp som dialog og samarbeid, i stedet for en utspørring. De som skal snakke med barn må også vurdere barnets kapasitet. Dersom barnet er i stand til å danne seg egne synspunkter på en selvstendig og fornuftig måte, må også barnets synspunkter vurderes som en viktig faktor når det skal fattes en avgjørelse i saken.
3. Formidlingen av endelig beslutning: Den som snakker med barnet, skal også gi informasjon om utfallet av prosessen. Den skal forklare til barnet hvordan barnets synspunkter har blitt vektlagt.

   Dersom beslutningen ble en annen enn det barnet ønsket, skal det likevel forklares på hvilken måte barnets synspunkter ble tatt hensyn til. Barnets synspunkter og vektleggingen av disse må dokumenteres. Det siste elementet i samtalen med barn er også svært relevant for barn som begår kriminelle handlinger. Det handler om at barnet skal ha tilgang til anke- og klageprosedyrer. I den forbindelse er det nødvendig at de instansene som møter barnet, informerer om muligheten til å klage, og veileder og hjelper barnet med dette.

Involvering av barnet er sentralt for å oppfylle rettigheter

Å la barn som begår lovbrudd medvirke er sentralt for å oppfylle deres rettigheter. I tillegg kan det skape en bedre forståelse av situasjonen og bakenforliggende årsaker til at barnet har begått lovbrudd. Barn som begår lovbrudd har ofte sammensatte vansker og behov, som det er av avgjørende betydning at instansene får vite mer om. På denne måten kan hjelpen bli mer treffsikker, forebygge mot ytterligere lovbrudd og gi bedre framtidsutsikter for barnet.

Det finnes flere ulike måter å ha en barnesensitiv tilnærming til å snakke med og la barn som begår lovbrudd medvirke. For eksempel bistår flere av barnehusene i Norge politiet med gjennomføring av avhør av barn som har begått overgrep.

Det mildeste inngreps prinsipp er et grunnleggende prinsipp i barnevernloven. Det innebærer at det ikke kan treffes mer inngripende vedtak enn det som er nødvendig. For eksempel skal hjelpetiltak i hjemmet vurderes før plassering utenfor hjemmet. Frivillige tiltak skal vurderes fremfor tvang.

Barn i konflikt med loven har et større behov for beskyttelse enn voksne. Barnekonvensjonens artikkel 37 og artikkel 40 gjelder for barn under 18 år som er mistenkt, siktet eller domfelt for straffbare handlinger. Bestemmelsene gjelder både underveis i straffesaken, og hvis barnet blir domfelt og eventuelt skal sone fengselsstraff.

Konvensjonsstatene skal sikre at ingen barn ulovlig eller vilkårlig berøves sin frihet ​. Bestemmelsen samsvarer med

• Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) art. 9
• Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 5.

Frihetsberøvelse av barn som begår lovbrudd kan innebære innbringelse, pågripelse, varetektsfengsling, fengsling og institusjonsplassering.

Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn kan bare benyttes som en siste utvei når alternative tiltak ikke kan benyttes. En slik forståelse av bestemmelsen er også lagt til grunn av FNs Barnekomité.

Etter FNs barnekonvensjon artikkel 37 bokstav c) skal ethvert barn som er berøvet friheten

• behandles med menneskelighet og med respekt for menneskets iboende verdighet og på en måte som tar hensyn til barnets behov i forhold til dets alder
• holdes atskilt fra voksne, med mindre det motsatte anses å være det beste for barnet
• ha rett til å opprettholde forbindelsen med sin familie gjennom brevveksling og besøk, unntatt under særlige omstendigheter