Det er et mål at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. De skal møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Alle barn skal få gode og trygge oppvekstsvilkår​. Dette gjelder også barn som begår lovbrudd. Barnevernlovens bestemmelser om tjenester og tiltak gjelder for alle barn som har vanlig bosted eller oppholder seg i Norge. Det er imidlertid flere tiltak etter barnevernloven som ikke kan iverksettes overfor barn som kun oppholder seg i Norge, og som ikke har vanlig bosted her. Det gjelder blant annet tiltak etter barnevernloven §4- 12 og 4-24.

Retningslingslinjen handler om barn som står i fare for å begå lovbrudd og barn som begår lovbrudd. Det må være en viss risiko for at barnet vil begå kriminalitet, for å være i målgruppen for denne retningslinjen. Dette er imidlertid en sammensatt gruppe barn. Det er ikke uvanlig at barn som begår lovbrudd har opplevd omsorgssvikt i oppveksten. De kan ha rusproblemer, psykiske vansker og mangelfull skolegang. Barn med omfattende og sammensatte utfordringer og behov har ofte erfaring med gjentatte flyttinger mellom hjem, fosterhjem og institusjoner. De vil ha et særskilt behov for stabil og tett oppfølging fra blant annet barnevernet, helsetjenesten og kriminalomsorgen. Det er svært viktig at de instansene som treffer disse barna forstår de bakenforliggende årsakene til at et barn begår lovbrudd.

Lovstridige handlinger er av svært ulik karakter, og barna som begår lovbrudd har ulik bakgrunn og erfaring. Et barn som eksempelvis begår seksuelle overgrep mot andre barn, enten direkte eller via nettet, utfører nødvendigvis ikke andre lovbrudd. Disse barna har antagelig behov for en helt annen hjelp enn et barn som utøver vold, selger ulovlige rusmidler og er knyttet til et gjengmiljø. Barnevernet har ansvar for å gi hjelp til alle barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av hvordan type straffbar handling de har begått. Hvilken hjelp og tiltak barnevernet skal tilby overfor de ulike barna må gå ut fra en konkret vurdering av barnets helhetlige behov for hjelp.

Retningslinjene handler ikke om generelle barnevernstiltak som i et lengre perspektiv vil kunne forebygge at barn og unge begår kriminalitet.

Retningslinjene er først og fremst et redskap for ansatte i kommunale barnevernstjenester og i barnevernsinstitusjoner. Retningslinjene beskriver derfor primært barnevernets ansvar overfor barna. Samtidig vil retningslinjene beskrive andre instansers rolle der det er nødvendig for å avklare og tydeliggjøre arbeidsfordeling mellom barnevernet og disse instansene, og der det er nødvendig for å tydeliggjøre hva som er barnevernets ansvar. Andre tjenester som har et ansvar overfor barn som begår lovbrudd, slik som påtalemyndigheten, kriminalomsorgen og helsetjenesten, vil også ha nytte av retningslinjen.

I arbeidet med retningslinjene satte vi sammen en arbeidsgruppe med representanter fra barnevernstjenestene, kriminalomsorgen og politiet. Arbeidsgruppen har bidratt med innspill om hva de mener er nødvendig å ha med i retningslinjene.

I tillegg har vi snakket med barn, unge og ansatte i tre fengsler. De innsatte vi snakket med var både over og under 18 år. Ungdommene har gitt verdifulle bidrag til innholdet i retningslinjene og deres råd til barnevernet er med i retningslinjene.

Andre bidragsytere har vært representanter fra Barneombudet, det kriminalitetsforebyggende råd, sekretariatet for konfliktrådene og Bufdirs brukerråd innen barnevernet, som alle har gitt nyttige råd om temaer som bør innlemmes i retningslinjene.

Ansatte i den kommunale barnevernstjenesten har et forvaltningsmessig ansvar overfor barn og familier etter lov om barneverntjenester av 17. juli 1992 nr. 100 (barnevernloven).

Barnevernstjenestens saksbehandling bygger på flere sentrale hensyn, og er forankret i internasjonale konvensjoner og grunnleggende samfunnsverdier og normer. Enkelte hensyn er i mange sammenhenger omtalt som prinsipper. Begrepet prinsipp har ingen klart definert rettslig betydning, men brukes om normer som det er enighet om over tid, på tvers av skiftende rettsordninger og samfunnsforhold.

Det er viktig å understreke at i tillegg til å ha en retningslinjekarakter, kan prinsipper inneholde lovpålagte plikter barnevernstjenesten må forholde seg til. Eksempler på dette er barnevernstjenestens plikt til å ivareta barns rett til medvirkning og innflytelse, og barnevernstjenestens plikt til å vektlegge barnets beste i alle avgjørelser som berører barnet.

Når det står «skal» eller «må» i retningslinjen, betyr det at noe er lov- eller regelfestet eller så klart faglig forankret at det sjelden vil være forsvarlig ikke å gjøre som anbefalt. Ellers er anbefalingene ikke rettslig bindende, men faglig normerende for hva man anser fremmer kvalitet, god praksis og likhet i tjenestene på utgivelsestidspunktet.