< Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger, rundskriv og forløp

Lovbrudd: Retningslinjer for barnevernets ansvar for barn som begår lovbrudd

1. Om retningslinjene

Om retningslinjene

Om retningslinjene

Retningslinjene skal bidra til å gi kunnskap om barnevernstjenestens og barnevernsinstitusjonenes ansvar for barn som begår lovbrudd.

Retningslinjene tar for seg både barnevernets forebyggende rolle overfor barn som er i risikosonen for å begå lovbrudd, og barnevernets ansvar når et barn allerede har begått lovbrudd.

Retningslinjene handler om barnevernets ansvar for barn både over og under den kriminelle lavalder.

Målsetting og målgruppe
Hvem er barna som begår lovbrudd?
Metode og brukermedvirkning
Retningslinjenes rettslige stilling
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
2. Rettigheter for barn som er i konflikt med loven

Barn har et lovfestet krav på omsorg

Barn har et lovfestet krav på omsorg

Menneskerettighetene gjelder for alle i Norge, uansett alder, hvem de er, hvor de bor og hva de har gjort. Reglene er fastsatt i internasjonale konvensjoner. FNs barnekonvensjon er den sentrale konvensjonen til beskyttelse av barns rettigheter. Barnekonvensjonen gjelder som norsk lov, og behandlingen av barn som begår lovbrudd skal være i overensstemmelse med barnekonvensjonens regler.

Barn som begår lovbrudd skiller seg fra voksne lovbrytere ved at de har et lovfestet krav på omsorg.

Barn er også spesielt sårbare i møte med politiet, påtale og kriminalomsorgen. Barn kjenner ikke alltid til sine egne rettigheter og har ikke nødvendigvis mulighet til å ivareta disse. Når barn begår lovbrudd er det derfor viktig at tjenestene som blir involvert informerer barnet om rettighetene det har, og hva de ulike tjenestene må gjøre for at barnets rettigheter blir ivaretatt.

2.1 Barnets beste
2.2 Barnets rett til å medvirke
2.3 Minste inngreps prinsipp
2.4 Særskilt for barn som er i konflikt med loven
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
3. Samarbeid med andre offentlige etater

Samarbeid med andre offentlige etater

Samarbeid med andre offentlige etater

Barnevernets ansvar faller ikke bort selv om barnet blir involvert i en straffesak. Barnevernloven har imidlertid et grunnleggende annet formål enn strafferettspleien og kriminalomsorgen. Det overordnede målet for barnevernet er hensynet til det enkelte barns beste. Barnevernet har ikke som oppgave å beskytte samfunnet mot barn som begår lovbrudd.

For å ivareta barnets behov og rettigheter når det har begått  lovbrudd er det viktig at barnevernet har en helhetlig tilnærming til barnets situasjon. Barnevernet skal bidra med støtte, veiledning og andre tiltak som kan bidra til positiv endring hos barnet eller i familien. Dette kan imidlertid ikke barnevernet få til uten samarbeid med andre instanser. Barn som begår lovbrudd, og spesielt de som begår alvorlige lovbrudd, vil så å si alltid ha behov av langvarig og koordinert innsats fra flere instanser.

Mange barnevernstjenester har lite erfaring med de barna som blir siktet for alvorlig kriminalitet. Det er viktig å understreke at barnevernstjenesten ikke står alene med ansvaret for unge lovbrytere, og at samarbeidet med andre instanser er viktig for å hjelpe barna på best mulig måte .

En av politiets hovedmålsettinger er kriminalitetsforebyggende arbeid. Kriminalomsorgen skal ivareta allmennpreventive og individualpreventive hensyn, samt hensyn til samfunnets sikkerhet.

3.1. Ulike samarbeidsverktøy
3.2. Psykisk helsehjelp til barnet
3.3. Taushetsplikt ved samarbeid
3.4. Tverrfaglig samarbeid og ansvarsfordeling når barn blir dømt til fengselsstraff eller alternativ til fengselsstraff
3.5. Hvilken kommune er ansvarlig for oppfølgingen av barnet etter pågripelse
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
4. Kriminalitetsforebyggende arbeid i barnevernet

Kriminalitetsforebyggende arbeid i barnevernet

Kriminalitetsforebyggende arbeid i barnevernet
4.1. Oppdage og forebygge – tidlig innsats
4.2. Bekymringsmeldinger til barnevernstjenesten om barn som begår lovbrudd
4.3. Tiltak barnevernstjenesten kan benytte overfor barn som begår lovbrudd
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
5. Anmeldelse av barn som begår lovbrudd

Anmeldelse av barn som begår lovbrudd

Anmeldelse av barn som begår lovbrudd

Barnevernstjenesten og barnevernsinstitusjoner har som hovedregel ikke adgang til å anmelde straffbare forhold begått av barn til politiet. Barnevernstjenestens adgang til å gi opplysninger til andre forvaltningsorganer, og til å anmelde eller gi melding om lovbrudd til påtalemyndigheten, kommer frem av reglene om barnevernstjenestens taushetsplikt. Les mer om dette i retningslinjens kapittel 3.3. Regelen begrunnes blant annet med hensynet til tilliten til barnevernstjenestens og institusjonenes behandlingsoppgaver. Se rundskriv Q-24/2005 kaptittel 6.

Barnevernstjenesten og barnevernsinstitusjoner kan imidlertid anmelde barn dersom de etter en individuell vurdering finner at

Barnevernstjenesten og institusjonen må de ta hensyn til barnets beste sammenholdt med den allmenne rettsoppfatning i vurderingen av om barnet skal anmeldes.

Barnevernsinstitusjoner kan derfor ikke utarbeide generelle rutiner, praksis, ordensregler, eller lignende som innebærer at mistanke om straffbare forhold hos beboerne blir anmeldt til politiet. Dette inkluderer for eksempel oppbevaring eller omsetning av rusmidler eller vold eller trusler om vold.

Det er viktig å være klar over at anmeldelser til politiet ikke nødvendigvis betyr straffeforfølgelse eller at det skader relasjonen mellom barnevernstjenesten og barnet. Dersom barnevernstjenesten har en for restriktiv praksis til politianmeldelser risikerer barnet å bli ekskludert fra kriminalforebyggende og gjenopprettende tiltak fra justissektoren.

For mange barn som begår lovbrudd kan det være til deres beste at flere tjenester samarbeider, fordi de har ulike forebyggingstiltak å tilby og kan samarbeide om gi de tiltakene som er best egnet.

Det er utarbeidet egne retningslinjer for vurdering av anmeldelse av beboere på institusjon.

I rundskriv Q-24/2005 punkt 6.2.5, er adgangen til å anmelde beboere på barnevernsinstitusjoner nærmere beskrevet.

Politidirektoratet og Bufdir arbeider med å utarbeide egne retningslinjer for samarbeid i saker om vold og seksuelle overgrep mot barn. Dersom det dreier seg om et barn som har utsatt et annet barn for vold eller seksuelle overgrep, kan du lese mer om anmeldelse av slike saker i disse retningslinjene.

5.1. Avvergeplikt
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
6. Oppfølging mens straffesaken blir behandlet

Oppfølging mens straffesaken blir behandlet

Oppfølging mens straffesaken blir behandlet

Barn under 18 år bør ikke pågripes eller kreves varetektsfengslet hvis det ikke er særlig nødvendig .

6.1. Slik foregår en straffesak
6.2. Oppfølging mens straffesaken blir behandlet
6.3. Møteplikt i fengslingsmøter
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
7. Straffereaksjon som kan benyttes overfor barn

Straffereaksjon som kan benyttes overfor barn

Straffereaksjon som kan benyttes overfor barn
7.1. Oppfølging og ansvar ved alternative straffereaksjoner
7.2. Oppfølging og ansvar ved alternativ til fengselsstraff
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
8. Barnevernets ansvar for barn i fengsel

Barnevernets ansvar for barn i fengsel

Barnevernets ansvar for barn i fengsel

Personer under 18 år bør ikke pågripes eller varetektsfengsles dersom det ikke er særlig nødvendig . Etter FNs barnekonvensjonens artikkel 37 skal pågripelse og fengsling bare benyttes for et kortest mulig tidsrom. FNs barnekomité anbefaler at barn løslates fra varetekt så snart som mulig, om nødvendig på bestemte vilkår. Overfor personer under 16 år bør det i stedet for fengsling forsøkes andre tiltak, for eksempel midlertidig plassering i institusjon. Se punkt 7.2.1.

Hvis et barn blir fengslet, har kriminalomsorgen ansvar for barnets omsorgssituasjon så lenge barnet er i varetekt eller gjennomfører fengselsstraff. Fengsling av barn må gjennomføres på en måte som tar tilstrekkelig hensyn til alderen og behovet for tilrettelegging og oppfølging.

Se kriminalomsorgens retningslinjer om straffegjennomføring for mindreårige innsatte og domfelte.

Den kriminelle aktiviteten kommer ofte i tillegg til andre omfattende problemer, for eksempel omsorgssvikt i hjemmet, skolefrafall, rusproblemer eller psykiske problemer. Det er derfor viktig at de ulike instansene i hjelpeapparatet følger opp sine ansvarsområder når barnet kommer i en slik kritisk situasjon som fengsling er . Barnevernstjenesten har derfor et ansvar for å følge opp barnet til tross for at det er fengslet.

8.1. Barnevernstjenestens rolle og ansvar for barn i varetekt
8.2. Fengselsstraff - barnevernets ansvar for oppfølging under soning
8.3. Forberedelse til løslatelse
Sist faglig oppdatert 26. november 2020
9. Ettervern for barn som har begått lovbrudd

Ettervern for barn som har begått lovbrudd

Ettervern for barn som har begått lovbrudd

Formålet med ettervern er å tilrettelegge for en god overgang til et selvstendig voksenliv. Barn som har vært under barnevernets omsorg, og særlig de som har vært på institusjon eller fengslet over lengre periode, kan ha et mindre nettverk enn andre ungdommer. De har derfor et særskilt behov for at barnevernstjenesten følger dem opp i etterkant.

I utgangspunktet kan alle typer tiltak etter barnevernloven iverksettes. Hvilke tiltak som det vil være aktuelt å iverksette for barnet/ungdommen, må barnevernstjenesten vurdere på individuelt grunnlag. Formålet med ettervernet står sentralt i denne vurderingen.

Vær kreative og fleksible når det gjelder hvordan type ettervernstiltak dere kan tilby.

Noen barn/ungdommer vil ha behov for råd og veiledning slik at de kan klare overgangen til en selvstendig voksentilværelse. Andre kan ha behov for konkrete tiltak, f.eks. hjelp til å finne hybel, søke på skoleplass eller jobb, eller kontakt med NAV og annet hjelpeapparat. Konfliktrådets tilbud om gjenopprettende prosesser kan også være et tiltak som kan brukes.

Barnevernstjenesten må være oppmerksom på at ungdommer som har uttalt at de ikke ønsker å ha kontakt med barnevernstjenesten, kan ombestemme seg. Det er derfor viktig å holde jevnlig kontakt med ungdom som takker nei, og fortsette å spørre dem om de ønsker hjelp i form av ettervern.

Selv om jeg har takket nei til ettervern, spør meg om igjen. Kanskje jeg ombestemmer meg.
9.1. Særskilt om oppfølging etter opphold i institusjon
9.2. Særskilt om oppfølging etter fengselsopphold
9.3. Tiltak etter at ungdommen har fylt 18 år
Sist faglig oppdatert 26. november 2020