Krisesenterloven

Kommunens krisesentertilbud reguleres av krisesenterloven. Loven gir alle kommuner en likelydende plikt til å sørge for et helhetlig krisesentertilbud for kvinner, menn og barn utsatt for vold i nære relasjoner (§1). De enkelte bestemmelsene i krisesenterloven omhandler:

• Formålet et med krisesenterloven (§1)
• Hva krisesentertilbudet skal inneholde (§2)
• Individuell tilrettelegging av tilbudet (§3)
• Samordning av tjenester (§4)
• Taushetsplikt (§5)
• Opplysningsplikt til barneverntjenesten (§6)
• Krav om politiattest (§7)
• Kommunens internkontroll (§8)
• Statlig tilsyn (§9)

Krisesenterloven (lovdata)

Veileder til krisesenterloven

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet

Å gi voldsutsatte beskyttelse mot ny vold inngår i hovedformålet med krisesentertilbudet. Det er derfor utarbeidet en forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet. Forskriften med kommentarer konkretiserer lovens krav og omhandler:

• virkeområde og formål for forskriften (§1)
• kommunens ansvar for den fysiske sikkerheten i krisesentertilbudet (§2)
• krav til fysisk sikring av krisesentrenes lokaler (§3)
• sikkerhetstiltak for den enkelte bruker (§4)

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet

Tilsyn med kommunen etter krisesenterloven

Statsforvalter skal føre tilsyn med om kommunen oppfyller sine pålagte plikter etter krisesenterloven (§ 9). Tilsynet er avgrenset til

• § 2 om innhold i tilbudet
• § 3 om individuell tilrettelegging
• § 4 om samordnet oppfølging
• § 8 om internkontroll

Statsforvalter fører tilsyn med kommunen, men må også ha tilgang til krisesentertilbudet kommunen benytter.

Statsforvalter står fritt til å velge metode for tilsynet, men det skal skje etter gjeldende regler for tilsyn i kommunelovens kapittel 10 a.

Hvis statsforvalter avdekker lovbrudd, skal reaksjoner rettes mot kommunen, som har ansvar for at eventuelle pålegg følges opp.

Les mer om Statsforvalterens tilsyn med krisesentertilbudet her.

Kommunens krisesentertilbud skal etter krisesenterloven (§ 2) omfatte fire hovedelementer:

1. Trygt og midlertidig botilbud

• Botilbudet skal være gratis og tilgjengelig hele døgnet, hele året.
• Botilbudet skal være midlertidig
• Botilbudet skal være trygt

2. Samtaletilbud (dagtilbud)

Krisesenteret skal gi tilbud om samtaler, som en selvstendig del av tilbudet. Tilbudet skal være gratis. Samtaler er særlig aktuelt for:

• voldsutsatte som ikke har behov for beskyttelse i botilbudet, men trenger informasjon, råd og veiledning
• som oppfølging i reetableringsfasen, etter et opphold på krisesenter

3. Telefontilbud

Voldsutsatte skal kunne henvende seg på telefon til krisesenteret for å få råd og veiledning hele døgnet, hele året.

4. Tilbud om oppfølging i reetableringsfasen

Oppfølging i reetableringsfasen kan være både

• fortsatt hjelp fra krisesenteret
• oppfølging fra andre tjenester brukeren trenger hjelp fra

Oppfølgingen skal være samordnet og helhetlig, og kan foregå gjennom bruk av individuell plan (krisesenterloven § 4).

Krisesenteret som lavterskeltilbud

Utsatte for vold i nære relasjoner skal kunne henvende seg direkte til krisesenteret, uten henvisning eller timeavtale (krisesenterloven § 2). De skal i utgangspunktet ikke avvises, men få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. Oppholdsstatus i Norge og kommunetilhørighet skal i følge krisesenterlovens forarbeider ikke inngå i vurderingen av om voldsutsatte som henvender seg skal få tilbud om hjelp.

Tilrettelagt krisesentertilbud

Enkelte voldsutsatte kan ha vansker med å nyttiggjøre det det ordinære krisesentertilbudet. Hvis det ikke er mulig å gi et tilbud innenfor det ordinære krisesenteret, forutsetter loven et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2)

Innhold i tilbudet til brukerne

Råd og veiledning

Krisesenteret skal gi den enkelte bruker støtte, råd og veiledning (krisesenterloven § 2). Dette innebærer at samtaler utgjør det viktigste arbeidsredskapet. Nettopp samtaler med ansatte, med kompetanse om vold i nære relasjoner, verdsettes høyt av brukerne.

Ett sentralt tema i samtalene må være kartlegging og veiledning når det gjelder den enkeltes sikkerhet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 4a).

Samordning av tjenester

Kommunen skal sørge for at voldsutsatte får helhetlig oppfølging (krisesenterloven § 4), gjennom samordning av tjenester fra krisesenteret og fra andre instanser. Den enkelte bruker skal få hjelp til å ta kontakt med andre tjenester (§ 2). Kommunen skal sørge for at barn får oppfylt de rettigheter de har etter annet lov- og regelverk (§ 3). Samordning av tjenester kan foregå ved bruk av individuell plan (§ 4). Samordning av tjenester forutsetter:

• konkrete samhandlingsmodeller i kommunen
• rutiner for tverretatlig samarbeid i oppfølging av voldsutsatte, på tjenestenivå og i enkeltsaker

Kravet om samordning av tjenester gjelder uavhengig av om krisesenteret er lokalisert i egen eller annen kommune. Samarbeidsrutiner kan gjerne inngå i samarbeidsavtalen mellom kommunene. Les mer om samarbeid mellom kommuner om krisesentertilbud.

Systematisk oppfølging – kontaktperson

For å sikre systematisk oppfølging av den enkelte bruker, både ved krisesenteret og når det gjelder kontakt med andre tjenester, er det en fordel at den enkelte har egen kontaktperson/ hovedkontakt blant de ansatte. Dette verdsettes også som oftest av brukerne. Det bør foreligge en rutinebeskrivelse for hva ansvaret som kontaktperson omfatter.

Forelder og barn bør ha hver sin kontaktperson. Kontaktpersonen skal ivareta brukerens interesser, og i enkelte situasjoner kan foreldre og barnet ha motstridende interesser. Det er derfor viktig at begge parter har en egen kontaktperson blant de ansatte.

Organiseringen av arbeidet bør i tillegg sikre at den enkelte beboer får hjelp og omsorg også når kontaktpersonen ikke er på jobb, enten det skyldes turnus, sykdom, ferieavvikling eller annet fravær.

Når kjemien ikke stemmer

For å etablere tillit og å kunne snakke om sensitive temaer, er det nødvendig at brukeren og kontaktpersonen har en god relasjon.

"Jeg kan ikke snakke med min kontaktperson om at jeg ikke liker måten hun snakker til meg på … Jeg trenger noen å prate med, men jeg har ikke god kjemi med min kontaktperson. Jeg vet ikke hvem andre jeg kan fortelle det til, heller."

I enkelte tilfeller forholdet oppleves som vanskelig. Det er viktig at krisesenteret kan fange opp dette og tilby brukeren en annen kontaktperson, uten at noen av partene opplever dette som dramatisk.

"Hadde jeg kommet til feil menneske, hadde det ikke gått bra. Da hadde jeg vært ute igjen. Det skjedde på det forrige stedet."

Nettverksarbeid, samarbeid med frivillige organisasjoner

Brukere av krisesentertilbudet – både voksne og barn – har i en del tilfeller behov for å styrke sitt nettverk. Frivillige organisasjoner kan her spille en viktig rolle. Krisesenteret kan innlede samarbeid med organisasjoner lokalt, som kan tilby:

• deltakelse i organisasjonens ordinære aktiviteter
• nettverksaktiviteter særlig rettet mot krisesenterets brukere

Les veileder til krisesenterloven

Krisesenterlovens forpliktelser gjelder for alle kommuner. De fleste kommuner samarbeider med kommuner om driften av et krisesenter, enten det er lokalisert i egen kommune eller ikke. Det er en fordel at dette samarbeidet er fundert på en mest mulig konkret avtale.

Samarbeidsavtale om krisesentertilbud

Samarbeidet mellom kommunene om krisesentertilbudet bør ta utgangspunkt i en mest mulig konkret samarbeidsavtale. En samarbeidsavtale legger til rette for:

• forutsigbare driftsforhold for krisesenteret
• samordnet oppfølging av den enkelte voldsutsatte

Viktige elementer i en samarbeidsavtale:

1. Formål for samarbeidet: et helhetlig krisesentertilbud

Krisesenterlovens formål (§ 1) er å sikre at utsatte for vold i nære relasjoner får et helhetlig krisesentertilbud, gjennom samordning av tjenester fra krisesenteret og fra andre instanser i kommunen (§ 4). Formålet om et helhetlig krisesentertilbud kan gjerne framgå eksplisitt i samarbeidsavtalen.

2. Lovhjemmel for samarbeidet

Samarbeidet mellom kommuner om krisesentertilbudet kan være basert på ulike lovhjemler. Prinsipper for styring og drift vil være knyttet til det konkrete lovgrunnlaget for samarbeidet. Les mer om samarbeid mellom kommuner i veileder til krisesenterloven (s. 30)

3. Kommunens økonomiske bidrag

Det varierer hvordan enkeltkommuners bidrag til drift av krisesentertilbudet fastsettes. En samarbeidsavtale bør klargjøre hvilke prinsipper som ligger til grunn for utregning av kommunens del av driftsutgifter og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.

4. Krisesenterets plikt til å informere kommunene om driften

For å ivareta sitt ansvar for krisesentertilbudet, er det viktig at alle involverte kommuner har god kjennskap til både driften av krisesenteret, samarbeidet med kommunene og særlige utfordringer i arbeidet. Avtalen kan gi konkret beskrivelse for hvordan involverte kommuner skal holdes orientert og hyppighet av dette.

5. Kommunens plikt til å informere om krisesentertilbudet

Kommunen har en lovpålagt plikt til å aktivt informere om sine tjenester (kommuneloven § 4). Plikten omfatter informasjon om kommunens hjelpetilbud, inkludert krisesentertilbudet. Kommunens forpliktelser til å informere om sitt krisesentertilbud, både overfor innbyggerne generelt og ansatte i relevante tjenester i kommunen, bør derfor framgå eksplisitt i avtalen.

6. Forpliktelser til samarbeid

Krisesenterlovens forpliktelser (§ 4) om å gi voldsutsatte samordnet oppfølging forutsetter:

• hjelp fra krisesenteret
• nødvendig hjelp fra andre tjenester, i den utsattes kommune

Kommunens forpliktelser går dermed utover selve krisesenteret. Voldsutsatte vil i mange tilfeller ha behov for hjelp knyttet til utfordringer som bolig, økonomi, helse, sikkerhet, barnevern og barnehage/skole. Dette forutsetter at:

• kommunens tjenester deltar i oppfølging av voldsutsatte
• det foreligger rutiner for hvordan tjenestene skal samarbeide i enkeltsaker

7. Samarbeid på tjenestenivå: Samarbeidsavtalen for drift av krisesentertilbudet bør omfatte overordnede forpliktelser for kommunens tjenester til å delta i samarbeid med krisesenteret. Det kan for eksempel være regelmessige møter mellom tjenesteledere (barnevern, NAV, kommunalt psykisk helsevern) og krisesenteret. Avtalen bør omfatte hvilke tjenester som skal delta i samarbeidet og hyppighet av møter.

8. Rutiner for samarbeid i enkeltsaker: For å sikre voldsutsatte samordnet oppfølging, bør det foreligge rutiner for samarbeid i oppfølgingen av den enkelte bruker. Sentrale tjenester er for eksempel NAV, barnevern, boligkontor, kommunale helsetjenester, forebyggende innsatser, etc. Rutinene bør klargjøre hvilke instanser som skal bidra, konkret hva de er forpliktet til å bidra med, innenfor hvilke tidsfrister, og i ulike deler av et saksforløp.

Rutinene kan gjerne være et vedlegg som det henvises til i samarbeidsavtalen mellom kommunene. Dette gir rom for at rutinene tilpasses de enkelte tjenestene, at ansatte i tjenester og krisesenteret kan involveres bredt i utarbeidelse og revisjon av rutinene, samtidig som det sikrer at rutinene har formell legitimitet. Rutinene bør inngå i stillingsbeskrivelsene, både i de kommunale tjenestene og på krisesenteret. Rutinene kan gjerne også omfatte konkret navn og kontaktinformasjon for kontaktpersoner på krisesenteret og tjenestene i de ulike kommunene.

9. Bolig for voldsutsatte

Utfordringer knyttet til ny bolig medvirker til at en del beboere blir på krisesenteret lengre enn nødvendig. Kommunen skal medvirke til å skaffe bolig til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet (sosialtjenesteloven § 15).

Rutiner for hvordan krisesenteret varsler kommunen når beboere har behov for ny bolig, og konkret hva kommunen skal gjøre for å fremskaffe bolig, bør inngå i samarbeidsrutinene.

10. Undervisning og skoleskyss

Barn på krisesenter har rett til skolegang. I tilfeller med utfordringer knyttet til sikkerhet eller avstand til skolen, kan det være behov for tilrettelagt undervisning eller skoleskyss. Hvilke tiltak kommunen skal gjøre for å sikre barn på krisesenter skolegang, kan fremgå av avtalen.

Samarbeidsavtalen mellom kommunene kan også omfatte gjensidige forpliktelser til å delta i erfaringsutveksling og kompetanseheving. Ansatte på krisesenteret har nyttig kunnskap om vold i nære relasjoner, om hvordan vold arter seg og om voldsutsattes behov for hjelp, kunnskap som kan trekkes inn i kompetanseheving for kommunale tjenester. Kommunale tjenester kan bidra i kompetanseheving på krisesenteret.

11. Tilbud til voldsutsatte med særlig behov for oppfølging

En voldsutsatt har utfordringer som kan gjøre det vanskelig å nyttiggjøre det det ordinære krisesentertilbudet. Dette gjelder særlig utsatte med funksjonsnedsettelser eller med alvorlige utfordringer knyttet til psykiske lidelser eller rusmisbruk. Hvis det ikke er mulig å gi et tilbud innenfor det ordinære krisesenteret, peker krisesenterloven på et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2).

Samarbeidsavtalen bør omhandle både kommunens og krisesenterets forpliktelser for å sikre et krisesentertilbud for utsatte med særlig behov for tilrettelegging.

Rutinene bør omfatte konkret ansvarsfordeling i tilfeller der voldsutsatte ikke kan nyttiggjøre seg ordinært krisesentertilbud, slik at utsatte sikres:

• et trygt botilbud
• oppfølging fra relevante instanser som habiliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern

Frivillige organisasjoner i lokalmiljøet kan ha flere typer tiltak som voldsutsatte kan dra nytte av. Det kan for eksempel være:

• deltakelse i organisasjonens ordinære aktiviteter
• nettverksaktiviteter særlig rettet mot krisesenterets brukere
• tiltak for å ta vare på brukernes kjæledyr under oppholdet

Nettverksarbeid

Brukere av krisesentertilbudet – både voksne og barn – har i en del tilfeller behov for å styrke sitt nettverk. Frivillige organisasjoner kan her spille en viktig rolle. Krisesenteret kan innlede samarbeid med organisasjoner lokalt.

Deltakelse i ordinære aktiviteter

Lokale organisasjoner kan ha ordinære aktiviteter som voldsutsatte kan ha nytte og glede av å delta på. Krisesenteret kan gjerne ha oversikt over:

• kontaktpersoner i lokale organisasjoner
• relevante tiltak og aktiviteter som kan anbefales overfor brukerne

Aktiviteter rettet mot barn og voksne på krisesenter

Enkelte frivillige organisasjoner samarbeider med sitt lokale krisesenter for å gi tilbud om aktiviteter særlig rettet mot barn eller voksne på krisesenteret. Det kan være aktiviteter som foregår på krisesenteret, eller at brukerne blir tatt med på aktiviteter utenfor senteret. Brukere vurderer ofte slike aktiviteter positivt. Sosiale aktiviteter kan være spesielt viktig for mannlige beboere og barn som kommer med far, siden de ofte oppholder seg aleine i botilbudet.

Tilbud om pass av kjæledyr

Ved de fleste krisesentre er det ikke mulig for beboere å ha med seg kjæledyr. For voldsutsatte med kjæledyr, kan frykten for hva som vil skje med dyret være en avgjørende barriere mot å søke hjelp.

Enkelte krisesentre har innledet samarbeid med bedrifter, som sponser opphold i kennel for hunder mens eier oppholder seg på krisesenteret.

Krisesenteret kan også innlede samarbeid med frivillige organisasjoner lokalt, som kan bistå med å rekruttere familier som kan ta vare kjæledyr mens eier befinner seg på krisesenteret.

Hvis krisesenteret kan tilrettelegge slik at kjæledyr kan ivaretas under oppholdet, er det viktig at dette inngår eksplisitt i utadrettet informasjon om tilbudet.

Krav til frivillige

Voldsutsatte er i utgangspunktet i en sårbar situasjon og har krav på beskyttelse. Samarbeidet med frivillige organisasjoner bør derfor konsentreres om organisasjoner som har etablerte rutiner for rekruttering, opplæring og kvalitetssikring av frivillige. Kravene til frivillige må som et minimum omfatte:

• å delta på grunnleggende opplæring om vold i nære relasjoner, konsekvenser av vold og sikkerhet
• å signere taushetserklæring vedr. hvem som oppholder seg på krisesenteret og informasjon om brukerne
• å forevise politiattest

For at krisesenteret skal være et tilgjengelig lavterskeltilbud for voldsutsatte som trenger hjelp, må det være kjent blant kommunens innbyggere og i instanser som møter utsatte.

Kommunen har en lovpålagt plikt til å aktivt informere om sine tjenester (kommuneloven § 4). Plikten omfatter informasjon om kommunens hjelpetilbud, inkludert krisesentertilbudet. Informasjon er derfor ikke omtalt i krisesenterloven.

Skal være enkelt å finne

De fleste søker informasjon på nett. Det bør derfor være informasjon om krisesentertilbudet på kommunens nettsider om sine tilbud og på egen nettside for krisesenteret.

Det kan gjerne også være plakater og visittkort man kan ta med seg med kontaktinformasjon til krisesenteret på legekontorer, helsestasjon, NAV-kontor, etc. Det er ofte en akutt krisesituasjon som fører til at utsatte tar kontakt med krisesenteret. Det må derfor være lett å finne fram til krisesenterets kontaktinformasjon:

• nettsider
• telefonnummer
• e-postadresse

Informasjon på ulike språk

Informasjon om tilbudet bør foreligge på de viktigste språkene blant innvandrere i kommunen. En stor andel av krisesentertilbudets brukere har innvandrerbakgrunn: noe over 60 prosent av beboerne og omtrent halvparten av dagbrukerne.

Illustrasjoner og bilder

Det er en vanlig oppfatning at krisesenteret retter seg mot kvinner og i særlig grad brukes av kvinner med minoritetsbakgrunn. I informasjonsmateriell er det derfor viktig å synliggjøre – ikke bare i tekst, men også gjennom bruk av illustrasjoner og bilder – at tilbudet retter seg mot både kvinner og menn, voksne og barn, personer med funksjonsnedsettelser og utsatte med ulik etnisk bakgrunn og hudfarge, inkludert personer uten innvandrerbakgrunn.

Informasjonen skal være universelt utformet

Kommunens informasjon skal være utformet i tråd med kravene til universell utforming av informasjon (Forskrift om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologiske (IKT)-løsninger). Dette sikrer at informasjonen også kan være tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelser.

Innhold i informasjonen:

Har ansatte i lokale tjenester kunnskap om kommunens krisesentertilbud?

Ansatte i lokale tjenester møter voldsutsatte i sitt arbeid. En stor del av krisesentrenes brukere har vært i kontakt med andre instanser før de søker hjelp på krisesenteret. Ansatte i tjenestene trenger derfor kunnskap om vold i nære relasjoner og om kommunens krisesentertilbud, for å kunne avdekke vold, informere om og anbefale krisesenteret og bistå den utsatte i å opprette kontakt.

Kunnskap om kommunens krisesentertilbud er spesielt viktig for ansatte i tjenester for personer som har en særlig risiko for å utsettes for vold i nære relasjoner. Dette gjelder for eksempel:

• NAV
• rusomsorgen
• psykisk helsevern
• habiliteringstjenester/ hjemmetjenesten
• eldreomsorgen
• botiltak
• tilrettelagt arbeid

Det er derfor viktig at informasjon om kommunens krisesentertilbud inngår i opplæring av nyansatte generelt i kommunen og i opplæring for ansatte i tjenester som møter personer med særlig risiko for å utsettes for vold.

Er lokale brukerorganisasjoner informert?

Det kan være lokale interesse- og brukerorganisasjoner som for innbyggerne i kommunen som kan ha særlig nytte av informasjon om krisesenteret. Det kan være organisasjoner for personer med kroniske sykdommer, personer med funksjonsnedsettelser eller andre typer organisasjoner lokalt.

Kommunen er pliktig til å ha et helhetlig krisesentertilbud for både kvinner og menn (krisesenterloven § 1). Dette innebærer at kravene til innhold også gjelder tilbudet for menn (§ 2). I tillegg har loven et krav om individuell tilrettelegging (§ 3), der kjønn er en sentral dimensjon. Krisesentertilbudet til menn er ofte mindre kjent enn tilbudet til kvinner, noe som peker på behovet for et systematisk informasjonsarbeid i kommunen.

Styrking av samtale- og gruppetilbud for menn

Forekomststudier viser at menn utsettes for vold i nære relasjoner i et betydelig omfang, og i særlig grad psykisk vold. Dette kan tyde på at menn, i noe mindre grad enn kvinner, har behov for fysisk beskyttelse som krisesenterets botilbud gir.

Å snakke med noen om volden man opplever, og å bli trodd når man forteller om krenkende erfaringer, trekkes fram som svært viktig for voldsutsatte, uavhengig av kjønn. Mannlige beboere på krisesenter kan i tillegg oppleve ensomhet og savner det å treffe andre i samme situasjon, nettopp det kvinner gjennom hele krisesentrenes historie har opplevd som positivt ved tilbudet.

Å styrke samtaletilbudet for menn står på denne bakgrunnen sentralt i et krisesentertilbud tilrettelagt for menn (jf. krav om individuell tilrettelegging, krisesenterloven § 3). Dette kan omfatte

• enesamtaler
• grupper for menn

For å gjøre samtaletilbudet tilgjengelig er det nødvendig med målrettet informasjon om tilbudet, både overfor potensielle mannlige brukere og ansatte i tjenester som møter utsatte menn i sitt arbeid. Det er også nødvendig med et systematisk arbeid for å rekruttere deltakere og å etablere og drifte grupper for utsatte menn.

Botilbud for menn

Kommunens krisesentertilbud skal også omfatte et trygt botilbud for menn (krisesenterloven § 2). Dette forutsetter fysisk sikre lokaler og at botilbud for kvinner og menn er fysisk atskilt.

Botilbudet til menn kan innrettes på flere ulike måter. Regionale tilbud for menn eller skjerma boenheter i tilknytning til eksisterende botilbud kan være ressurseffektivt, både med tanke på lokaler, fysiske sikkerhetstiltak og personalressurser. Krisesentrene peker for eksempel på at botilbud for menn er ubenyttet i perioder.

Et godt tilbud til barn som kommer med far

Utformingen av krisesentertilbudet til menn må ta høyde for at barn skal ha et helhetlig krisesentertilbud, uavhengig av om de kommer med far eller mor.

Regionale/sentraliserte botilbud for menn

Regionale/sentraliserte botilbud for menn kan dekke større områder, og er mest egnet for sentrale strøk. Når det gjelder kvalitet i tilbudet, gjelder de samme krav og anbefalinger som for tilbudet som helhet, inkludert tilbudet til barn.

Skjerma boenheter i tilknytning til eksisterende botilbud

Skjerma boenheter i tilknytning til eksisterende botilbud kan være egne hybler/leiligheter atskilt både fra hverandre og fra det ordinære botilbudet. Dette gjør det mulig med mer fleksibel bruk av lokalene. Enkelte av boenhetene må kunne romme forelder med barn, og det forutsetter et tilrettelagt tilbud for evt. barna.

Boenhetene må

• være separat fra det ordinære botilbudet for kvinner
• ha eget bad og kjøkken
• være lokalisert slik at det er lett tilgang på personale
• kunne tilrettelegge for møteplasser hvis det er flere menn

Er krisesentertilbudet for menn kjent?

Krisesentertilbudet til menn er i mange tilfeller mindre kjent enn tilbudet til kvinner. For at tilbudet skal være reelt sett tilgjengelig, må det være kjent, både blant kommunens innbyggere og ansatte som i sitt arbeid møter berørte av vold i nære relasjoner. Dette gjelder særlig ansatte i barnevernet, familieverntjenesten, politiet og helsepersonell, noe som kan medvirke til flere brukere av tilbudet.

Informasjon om kommunens krisesentertilbud til menn, både samtaletilbudet og botilbudet, må eksplisitt inngå i kommunenes informasjon om sine tilbud.

Egne personalressurser til utvikling og informasjon om tilbudet til menn?

Ved de fleste krisesentrene er det de samme ansatte som følger opp både mannlige og kvinnelige beboere. For å sikre et systematisk arbeid for å videreutvikle kvaliteten i tilbudet til menn, anbefales det egen stillingsandel avsatt til dette. Det kan også være nødvendig med et systematisk informasjonsarbeid. Hovedansvaret kan for eksempel være

• å utforme det konkrete innholdet i krisesentertilbudet tilrettelagt for menn
• rekruttering til og drift av samtalegrupper for menn
• utadretta informasjonsarbeid lokalt om krisesentertilbudet til menn

Lovens krav til tilbudet

Barn utgjør en stor del av beboerne på krisesenter: årlig er det over 1500 barn som oppholder seg på krisesenter. Krisesenterloven understreker at barn er selvstendige brukere, på lik linje med kvinner og menn (§1). Dette innebærer at alle lovens krav til innhold i krisesentertilbudet (§2), inkludert tilbud om oppfølging i reetableringsfasen (§ 2), krav om tilgang til kvalifisert tolk (§3) og samordning av hjelpen (§4), også gjelder for barn.

Det er i tillegg flere bestemmelser i krisesenterloven som særlig omhandler tilbudet til barn:

• Kommunen skal sørge for at barn ivaretas på en måte som er tilpasset deres særlige behov, og skal i tillegg sørge for at barn rettigheter etter annet regelverk er oppfylt mens de oppholder seg på krisesenteret (§3).
• Ansatte på krisesenteret er ilagt opplysningsplikt til barnevernstjenesten (§6)

Barnekonvensjonen

Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk lov. Kommunen har derfor et ansvar for at krisesentertilbudet ivaretar forpliktelsene etter Barnekonvensjonen. Særlig aktuelle artikler er:

• artikkel 2 – om ikke-diskriminering
• artikkel 3 – om barnets beste
• artikkel 12 – om barnets rett til å gi uttrykk for sin mening
• artikkel 19 – om forebygging av misbruk/vold/forsømmelse
• artikkel 24 – om helse
• artikkel 28 – om utdanning
• artikkel 31 – om hvile/fritid/lek
• artikkel 34 – om vern mot seksuell utnytting

Lokaler tilrettelagt for barn og unge

Et krisesentertilbud godt tilrettelagt for barn stiller krav til lokalene.

Mer om tilrettelegging av lokaler for barn og unge

Kompetanse

Kvalitet i tilbudet til barn forutsetter at krisesenteret har tilstrekkelig bemanning og ansatte med relevant kompetanse om barn generelt og om barn som lever med vold i nære relasjoner. Barnefaglig ansvarlig bør ha barnefaglig/barnevernfaglig kompetanse, mens alle som har ansvar for oppfølging av barn bør ha bred kompetanse på området.

Et helhetlig tilbud til barn

Et krisesentertilbud tilrettelagt for barn betyr at barna blir godt ivaretatt, både som barn flest og som barn med erfaringer med vold. Dette omfatter oppfølging av krisesenteret, samordnet med oppfølging fra andre instanser som barnet kan ha behov for og rett til (krisesenterloven §§ 1, 3, 4 og 6).

Å vokse opp med vold kan ha skadelige konsekvenser, både på kort og lengre sikt. Et helhetlig krisesentertilbud for barn har derfor også et viktig forebyggende siktemål.

En del av barna har gjennom oppveksten flere opphold på krisesenter, noe som kan ha negative konsekvenser for psykisk helse, for viktige relasjoner i barnets liv og for skolegang. Å utforme et helhetlig tilbud for barn og familier, som bidrar til å unngå nye opphold for barn, bør derfor være et sentralt mål.

Noen voldsutsatte kan ha særskilte behov for tilrettelegging for å kunne dra nytte av krisesentertilbudet. Det kan for eksempel gjelde personer med nedsatt funksjonsevne, kronisk syke, personer med alvorlige psykiske lidelser eller rusmisbrukere. Enkelte kan ha vanskelig for å nyttiggjøre seg et opphold ved ordinært krisesenter.

Å være utsatt for vold ha føre til skader som gir funksjonsnedsettelser eller bidrar til å utvikle psykiske problemer eller rusmisbruk. Personer med slike utfordringer kan samtidig ha en særlig risiko for å utsettes for vold i ære relasjoner. Dette understreker det særlige behovet for tilrettelegging av krisesentertilbudet.

Krav om individuell tilrettelegging, innen ordinært eller tilsvarende krisesentertilbud

Kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet så langt råd er tilrettelegges for brukerens individuelle behov (krisesenterloven § 3). Individuell tilrettelegging kan være nødvendig for at det skal være et likeverdig tilbud.

Krisesenterlovens forarbeider trekker fram funksjonsevne og voldserfaringer som eksempler på kriterier for tilrettelegging. Hvis det ikke er mulig å gi et tilbud innenfor det ordinære krisesenteret, forutsetter loven et «tilsvarende tilbud» (krisesenterloven § 2).

Individuell tilrettelegging kan gjøres på flere måter:

• tilrettelegging av ordinært krisesenter
• etablering av egne, tilrettelagte krisesentertilbud

Hvordan kan kommunen etablere et tilrettelagt krisesentertilbud?

Tilrettelegging av krisesentertilbudet for voldsutsatte med særskilte behov for oppfølging kan gjøres på ulike måter, avhengig av hvilke brukergrupper det skal tilrettelegges for. Uavhengig av både målgruppe og hvilken modell som velges, er det erfaringsvis tre elementer som står sentralt:

• tilrettelegging av lokaler
• samarbeidsrutiner
• kompetanse

Tilrettelegging av lokaler

Tilrettelegging for personer med funksjonsnedsettelser kan i mange tilfeller innebære utbedring av krisesenterets lokaler. Mange krisesentre holder til i eldre bygninger, som ikke er bygget for formålet. Viktig tilrettelegging vil være:

• universell utforming av lokalene
• skjerma boenheter

Rutiner for samarbeid

Voldsutsatte med funksjonsnedsettelser eller alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rusmisbruk vil ofte også ha behov for – og rett til – hjelp etter annet lovverk. Dette kan være NAV, hjemmetjenester, habliliteringstjenester, rusomsorg og psykisk helsevern. Noen får allerede hjelp fra en eller flere tjenester, mens andre kan ha behov for å etablere slik kontakt.

Krisesenterloven § 4 pålegger kommunen å sørge for samordning av tjenestene gjennom tverretatlig samarbeid, og peker særlig på individuell plan som samarbeidsverktøy. Å gi et krisesentertilbud til utsatte med alvorlige utfordringer i tillegg til volden, stiller særlige krav til samarbeid mellom flere tjenester. Å utvikle et tilrettelagt krisesentertilbud for personer med slike typer utfordringer, må derfor omfatte:

• Kartlegging av hvilke tilbud og tjenester som finnes lokalt i regi av kommunen, spesialisthelsetjenesten eller andre aktører. Det kan være allmenne helsetjenester (i kommunen), spesialisthelsetjenester (statlig psykisk helsevern eller rusomsorg), NAV, tilrettelagt arbeid og tiltak i regi av frivillige.
• Etablere og prøve ut nye former for samarbeid mellom tilbud og tjenester. Hvordan samarbeidet organiseres, bør stå i forhold til hvilke brukergrupper tilbudet rettes mot og hvilke modeller for tilrettelegging som benyttes.

Samarbeidet mellom involverte tjenester bør være nedfelt i ordinære samarbeidsavtaler og rutiner. Det kan i tillegg være behov for egne avtaler og rutiner mellom ulike tjenester og krisesenteret knyttet til å gi et tilbud for utsatte med særskilte behov for tilrettelegging av tilbudet.

For å legge til rette for god informasjonsflyt og koordinerte tjenester for den enkelte, kan det opprettes en ansvarsgruppe med representanter fra deltakende tjenester, i tillegg til den utsatte selv.

Voldsutsatte med funksjonsnedsettelser eller alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rusmisbruk kan ha særlig behov for individuell plan. Erfaring viser samtidig at enkelte brukere ikke ønsker en slik plan, fordi de frykter «å miste råderetten» over eget liv. Dette peker på behovet for enkel og tilrettelagt informasjon om hva individuell plan er.

Kompetanse

Hvordan krisesentertilbudet tilrettelegges for disse brukergruppene, har konsekvenser for hvilken kompetanse som er nødvendig, både ved krisesenteret og i kommunale tjenester. Det er nødvendig at ansatt i krisesentertilbudet har:

• overordnet kunnskap om rusmisbruk og psykiske lidelser, for å kunne gjenkjenne de viktigste symptomene og vurdere behov for hjelp fra annen instans
• kunnskap om særlige krenkelser personer med funksjonsnedsettelser eller utfordringer knyttet til alvorlige psykiske lidelser/rusmisbruk kan utsettes for
• ved behov for beskyttelse: kunne vurdere om enkeltbrukere kan nyttiggjøre seg krisesenterets ordinære botilbud og bo sammen med andre
• kunnskap om barn som pårørende
• kompetanse i samtaler om vold med utsatte som har alvorlige utfordringer knyttet til psykisk helse eller rusmisbruk

For å gi et tilrettelagt krisesentertilbud for disse brukergruppene, er det nødvendig med et minimum av felles kompetanse på tvers av de involverte tjenestene. Det gjelder grunnleggende kunnskap om:

• vold i nære relasjoner og om krenkelser som særlig rammer personer med funksjonsnedsettelse, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser
• konsekvenser av å utsettes for vold og krenkelser
• funksjonsnedsettelse, rusmisbruk og alvorlige psykiske lidelser som risikofaktorer for å utsettes for vold.
• sikkerhetsarbeid for voldsutsatte
• om hverandres tjenester, slik at de vet hva andre kan tilby og hvordan man kan få kontakt med dem

Både ansatte på krisesenteret og i andre involverte tjenester kan ha behov for kompetanseheving. Felles kompetansetiltak kan legge til rette for bedre samarbeid. Ansatte ved krisesentrene har også kompetanse om vold i nære relasjoner som andre tjenester lokalt kan dra nytte av.

Regionale ressurssentre om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) har som oppdrag å bistå kommunene med kompetanseheving om vold i nære relasjoner og selvmordsforebygging for tjenester lokalt, samt å legge til rette for lokalt og regionalt samarbeid.

Det er sju regionale kompetansesentre for rus som kan bistå med kompetanseheving

Modeller for tilrettelegging av krisesentertilbudet

I arbeidet med å etablere et tilrettelagt krisesentertilbud kan ulike modeller være hensiktsmessige, avhengig av hvilke brukergrupper det dreier seg om. Her skisseres tre hovedmodeller, som ikke er gjensidig utelukkende. For å kunne tilby et helhetlig krisesentertilbud, vil det være nødvendig å kombinere aspekter ved flere av modellene.

Suksesskriterier i arbeid for å til rette krisesentertilbudet

Krisesentertilbudet skal være tilgjengelig og trygt hele døgnet og hele året. Kommunen skal sørge for kvalitet i tilbudet, blant annet ved tilstrekkelige personalressurser og at ansatte har kompetanse til å ivareta brukernes særskilte behov (krisesenterloven § 2).

Anbefalt minimumsbemanning

Kommunens krisesentertilbud skal være tilgjengelig og trygt hele døgnet og hele året (krisesenterloven § 2). Kommunen plikter å sikre at det er ansatte tilgjengelig hele døgnet, for å ivareta brukernes trygghet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2).

For å være et tilgjengelig og trygt krisesentertilbud, er det nødvendig med døgnbemanning (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2). Dette forutsetter at krisesenteret har personale med nødvendig kompetanse og som kan dekke en døgnturnus over lengre tid, i henhold til ordinære krav i arbeidsmiljøloven.

Et forsvarlig krisesentertilbud vil kreve tilstrekkelige personalressurser til døgnbemanning over tid, i tillegg til ledelse, dvs. minimum seks til syv årsverk i brukerrettede stillinger. Døgnbemanning krever erfaringsvis minimum seks årsverk. For å sikre et tilrettelagt tilbud for barn, bør minst ett av årsverkene avsettes til barnefaglig kompetanse. Det vil også være behov for omtrent en fulltidsstilling til ledelse og ekstra tilstedeværelse på dagtid, for at ansatte skal kunne delta i samarbeid med andre instanser (for eksempel eksterne møter) i ordinær arbeidstid. For å kunne ivareta brukerne på en god måte både i akuttsituasjoner (for eksempel ved ankomst) og i systematisk oppfølging, bør det på dag- og kveldstid etterstrebes at det er to ansatte til stede.

Hvis krisesenteret ikke har døgnbemanning i perioder uten beboere, må det foreligge sikre bakvaktordninger for dette (kommentarer til forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 2).

Kompetansebehov

Kvalitet i krisesentertilbudet er nært knyttet til ansattes kompetanse. Kommunen skal sørge for at ansatte har nødvendig kompetanse til å ivareta brukernes særskilte behov (krisesenterloven § 2). Krisesenteret trenger kompetanse innen en rekke temaer:

Ulik grad av kompetanse

Ansatte på krisesenter må på noen felt ha spesielt god kompetanse, som for eksempel hva vold i nære relasjoner er (fenomenforståelse), samtale med voldsutsatte, kartlegging av vold og trusler, konsekvenser av å leve med vold, veiledning i sikkerhet og tverretatlig samarbeid. Dette gjelder både for barn og voksne.

På andre områder bør ansatte på krisesenteret ha oversiktskunnskap, samtidig som det er nødvendig å kjenne til hvem som har spisskompetanse. Dette gjelder for eksempel andre tjenesters regelverk, juridisk kunnskap og lignende.

Alle ansatte ved krisesenteret kan ikke ha god kunnskap innenfor alle nødvendige områder. Det er en fordel at alle har en overordnet basiskompetanse om de ulike temaområdene beskrevet ovenfor. På krisesentre med en viss størrelse, kan enkelte medarbeidere få ansvar for å ha særlig kompetanse på utvalgte felt. Ansvaret kan for eksempel omfatte:

• å holde seg oppdatert på feltet
• å videreformidle nødvendig ny kunnskap til andre ansatte
• å være senterets ekspert på feltet og veilede andre ansatte og brukere innen sitt felt

Hvordan kan krisesenteret sikre nødvendig kompetanse?

For å få oversikt over om krisesenteret innehar nødvendig kompetanse, bør det gjøres en kartlegging av ansattes kompetanse. De fleste krisesentre har ansatte med bred kompetanse, både når det gjelder formelle kvalifikasjoner og erfaring fra arbeid med voldsutsatte (realkompetanse). En kartlegging vil vise på hvilke områder krisesenteret har lite eller mangler kompetanse.

Ledelsen kan i neste omgang utarbeide en plan for hvordan senteret kan erverve seg, opprettholde og videreutvikle nødvendig kompetanse. Ferieavvikling, sykdom, annet fravær og at medarbeider slutter i jobben, kan medvirke til at krisesenteret mangler kompetanse.

For å videreutvikle krisesenterets kompetanse, er det flere aktuelle tiltak:

• kompetanseoverføring mellom ansatte ved senteret
• medarbeidere hospiterer ved krisesentre man vet har god kompetanse innenfor spesifikke temaer
• delta på relevante opplæringstiltak lokalt
• gi ansatte muligheter til å delta i relevante etter- og videreutdanninger
• delta på opplæringstiltak særlig rettet mot ansatte ved krisesentrene, i regi av Regionale sentre mot vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS)
• stille krav til relevant erfaring, kompetanse eller kvalifikasjoner ved nyansettelser

Det er også andre aktører som arrangerer kompetansehevingstiltak spesielt rettet mot ansatte på krisesenter:

• Krisesentersekretariatet
• ROSA-prosjektet

Ivaretakelse av ansatte

Arbeid med voldsutsatte innebærer en rekke belastninger.

Belastningene i arbeidet peker på et særlig viktig mottiltak: at arbeidsgiver legger til rette for rutinemessig ekstern veiledning. Veiledningen kan foregå individuelt og/eller i gruppe. Særlig krevende saker eller spesielle belastninger i privatlivet kan medføre behov for individuell veiledning. Det er viktig at veileder har god kunnskap om vold, traumer og reaksjoner på vold og traumer, gjerne også kunnskap om utfordringer og belastninger i andre typer helse- og sosialfaglig arbeid.

Krisesenteret skal gi brukerne et trygt botilbud (krisesenterloven § 2). Fysisk sikkerhet er derfor avgjørende.

Det foreligger en egen forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet (lovdata.no). Forskriften stiller konkrete krav til sikkerhet ved krisesenteret.

Skallsikring

kallsikring er tiltak for å sikre krisesenterets utvendige fasade. Formålet er å forhindre eller forsinke uvedkommende i å ta seg inn i lokalet. Dette kan gjøre det mulig for politi og/eller vaktselskap å nå fram til krisesenteret før uvedkommende klarer å ta seg inn.

Krisesenteret skal etter forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3 ha følgende minstestandard for skallsikring:

• porttelefon og overvåkningskamera ved dør
• sikre dører med sikkerhetslås
• sikra vinduer som bare kan åpnes og låses innenfra
• innbruddsalarm
• skjerma innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområde

Med sikker dør menes klassifiserte dører i enten stål eller tre med forsterkede dørkarmer som er solide slik at de tåler kraftig press (jf. kommentarene til forskriften). Det er viktig med sikker inngangsdør, men det bør også vurderes om det er behov for sikre dører inne i krisesenteret. Kravet om sikre vinduer kan ses i sammenheng med bør-kravet om å vurdere behov for slagsikkert eller hærverkshemmende glass (se neste avsnitt).

Kommunen skal i tillegg gjøre en risikovurdering av om følgende tiltak også bør foreligge (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet § 3):

• utvidet inngangsparti eller sluse ved inngang til krisesenteret
• oversiktlig og skjermet atkomst med lys og bevegelsessensorer tilpasset bygningstype og lokalisering
• oversiktlig, opplyst og skjermet uteområde. Uteområde tilrettelagt for brukere bør være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig.
• hærverkshemmende eller innbruddsikre sikkerhetsglass

Standarden på de fysiske sikkerhetstiltakene skal velges ut fra både en risikovurdering og en vurdering av hva som er mulig å gjennomføre av tiltak i den bygningsmassen krisesenteret har (jf. kommentarene til forskriften).

I forskriftens kommentarer (til § 3) anbefales det å vurdere sluseinngang, det vil si et lite rom mellom inngangsdør og ny dør. Dette kan være et ekstra hinder for uvedkommende å komme inn i krisesenteret. I tillegg pekes det på elektronisk adgangskontroll med kort og kode for ansatte ved krisesenteret. Dette kan også gi mulighet til å koble sensorer på vinduer og dører, slik at man får signal om de er åpne.

Det bør gjennomføres tiltak for å hindre innsyn til krisesenteret fra gateplan og nærområder (jf. kommentarene til forskriftens § 3). Dette kan være å sørge for tette gardiner, enveisvinduer, vegetasjon som skjermer uteområdet og hindrer innsyn i det uteområdet som er tilgjengelig. Uteområdet bør også være utformet slik at uønsket inntrenging ikke er mulig.

Prosedyrer for å sjekke sikkerhetstiltakene

For å sikre at de fysiske sikkerhetstiltakene hele tiden er i funksjon, er det nødvendig med faste prosedyrer for å sjekke dem, helst gjennom daglig kontroll. Det gjelder for eksempel:

• dører
• låser
• vinduer
• alarmer
• andre elektroniske sikkerhetstiltak
• brannvarslingssystem

Midlertidige fysiske endringer kan påvirke sikkerheten. Det gjelder for eksempel stillas på utsiden av bygget eller endringer i beplantningen ved skifte av årstid.

Atskilte botilbud for kvinner og menn

Krisesenterloven § 2 stiller krav om fysisk atskilte botilbud, det vil si at kvinner og menn ikke skal bo sammen eller ha felles oppholdsrom.

Åpen eller skjermet adresse?

Det er ulik praksis hvorvidt krisesentrenes tilholdssted og adresse er åpen eller skjermet. Det er fordeler og ulemper ved begge alternativer:

Hvis krisesenteret velger skjult adresse, kan det forebygge truende situasjoner som at voldsutøver oppsøker tilbudet. Dette kan styrke trygghetsfølelsen både hos beboere og ansatte. Samtidig må man ta i betraktning at utenforstående uansett vil kunne få kjennskap til senterets lokalisering. Det gjelder for eksempel rengjøringspersonale, håndverkere, ansatte i hjelpeapparatet, tolker, drosjesjåfører, etc. Det er umulig å opprettholde en fullstendig hemmelig adresse over tid.

Skjult adresse kan sette barn i krevende situasjoner, fordi de ikke kan fortelle venner, klassekamerater og andre hvor de bor. Skjermet adresse forutsetter derfor at dette følges opp grundig i arbeidet med sikkerhet for barna som oppholder seg på krisesenteret.

Åpen adresse gjør det enklere for voldsutsatte å oppsøke tilbudet. Det bidrar også til trygghet ved at naboer eller andre kan være mer oppmerksomme og varsle hvis ukjente personer oppholder seg i nærheten.

Det kan være både en fordel og en ulempe at drosjesjåfører vet hvor krisesenteret befinner seg. De kan bringe personer som trenger hjelp dit. Samtidig kan beboere være redde for at familiemedlemmer, slektninger og kjente som kjører drosje skal fortelle det til voldsutøver hvis de er observert ved senteret.

Åpen adresse innebærer en større risiko for at uvedkommende oppsøker krisesenteret, som for eksempel voldsutøver.

Ansattes sikkerhet

Arbeid med utsatte for vold i nære relasjoner og menneskehandel kan innebære risiko også for ansatte. Manglende håndtering av trusler og vold mot ansatte kan ha negativ effekt for den enkelte arbeidstaker, for arbeidsmiljøet og for brukerne.

Forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet har som formål å sikre både brukere og ansatte (§§ 1 og 3). Forskriften pålegger kommunen å jevnlig sørge for risikovurderinger av de ansattes behov for fysisk sikring (§ 4 d). Dette vil i særlig grad handle om fysisk sikring av lokaler/ skallsikring (§ 3).

Ivaretakelse av ansattes sikkerhet inngår i arbeidsgivers forpliktelser etter arbeidsmiljøloven § 3-2. Ansvaret omfatter informasjon om risiko, opplæring, øvelse og nødvendig instruksjon. Arbeidstakere skal også, så langt som mulig, beskyttes mot vold, trusler og uheldige belastninger som følge av kontakt med andre (arbeidsmiljøloven § 4-3).

Krisesenterets lokaler må støtte opp under den hjelpen som skal gi, det vil si et trygt og midlertidig botilbud og råd og veiledning gjennom samtaler (krisesenterloven § 2). Lokalene må tilpasses brukere med ulike behov (§ 3), samtidig som det gir ansatte gode arbeidsforhold.

Fysisk sikre lokaler

Krisesenteret skal gi brukerne beskyttelse gjennom et trygt botilbud (krisesenterloven § 2). Kommunen har en plikt til å ivareta både brukernes og ansattes sikkerhet (forskrift om fysisk sikkerhet i krisesentertilbudet).

Lokaler egnet til beboelse

Beboere på krisesenter framhever ofte det å bo sammen og å bli kjent med andre i samme situasjon som positivt ved et opphold. Brukere verdsetter også at krisesenteret ofte ligner på et vanlig hjem, og ikke er ikke utformet som institusjoner. Samtidig befinner beboerne seg i en krevende fase i livet, og har behov for å kunne trekke seg tilbake, hvile og ha et privatliv. Botilbudet må omfatte:

• beboelsesrom i ulike størrelser
• felles oppholdsrom som legger til rette for møtesteder mellom beboere
• muligheter for å lage mat

Atskilte botilbud for kvinner og menn

Lovens forarbeider trekker fram to hensyn:

1. Det ene hensynet er at voldens kjønna karakter krever et særlig vern for kvinner. Det er uten tvil kvinner som utsettes mest for vold med en alvorlighetsgrad gjør at de frykter for sitt liv, og det er som oftest er mannlig voldsutøver. De fleste beboerne i krisesentertilbudet er kvinner som har vært utsatt for alvorlig vold fra mannlig partner.
2. Det andre hensynet er til kvinner med bakgrunn fra kjønnssegregerte samfunn. Dette er en gruppe godt representert blant beboerne i krisesentertilbudet.

Kravet om atskilte botilbud legger føringer for videreutvikling av botilbudet for menn.

Kapasitet i botilbudet

Krisesenterets botilbud skal være et lavterskeltilbud, noe som forutsetter tilstrekkelig kapasitet i form av antall rom og senger. Som lavterskeltilbud skal utsatte kunne henvende seg direkte (krisesenterloven § 2) og få en individuell vurdering av sin situasjon og sine hjelpebehov. I vurderingen av hva som er tilstrekkelig kapasitet i botilbudet, er det flere viktige hensyn:

• at voldsutsatte som henvender seg og har behov for beskyttelse kan få et øyeblikkelig tilbud i botilbudet.
• at beboerne kan bli værende på krisesenteret til en varig løsning når det gjelder bolig og nødvendig oppfølging fra andre tjenester er på plass, slik at nye, midlertidige løsninger unngås.

Lokaler tilrettelagt for samtaler

Råd og veiledning til voldsutsatte er ett av hovedformålene med krisesentertilbudet (krisesenterloven § 2). Å kunne komme til krisesenteret kun for en samtale (dagtilbudet), utgjør etter loven en selvstendig del av krisesentertilbudet (§ 2). Samtaler er dermed det viktigste arbeidsverktøyet ansatte på krisesenteret har. I enkelte tilfeller kan den som ønsker en samtale også utgjøre en risiko, noe som gjør det nødvendig at det er andre ansatte i nærheten. Disse forholdene forutsetter at krise-senteret har samtalerom

• som er fysisk atskilt fra botilbudet, for å kunne ivareta anonymiteten både til beboerne og personer som kommer til samtale (dagbrukere)
• hvor det ikke er mulig å overhøre for andre hva det snakkes om (jf. taushetsplikten, (krisesenterloven § 5)
• som er tilrettelagt for barn og for voksne (krisesenterloven § 3)
• som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser
• som er lett tilgjengelige med offentlig kommunikasjon
• hvor ansattes sikkerhet er ivaretatt

Lokaler tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser

Lokaler tilrettelagt for barn og unge

En stor del av krisesenterets beboere er barn, omtrent 1500 årlig (sammenlignet med omtrent 1800 – 2000 voksne beboere). Et krisesentertilbud godt tilrettelagt for barn stiller krav til lokalene. Barns lek er viktig både for å bearbeide og for å få en mental pause fra voldserfaringer. Muligheter for lek, både innendørs og utendørs er derfor viktig, i tillegg til muligheter til å være sammen med venner. Barn trenger også muligheter for å konsentrere seg om skolearbeid. Krisesenteret bør derfor ha:

• rom tilrettelagt for lek og aktiviteter for barn i ulike aldergrupper
• rom tilrettelagt for samtaler med barn
• rom hvor barn kan invitere venner
• rom tilrettelagt for skolearbeid (inkl. nettilgang)
• trygg plass å leke utendørs

Lokaler tilrettelagt for ansatte

Ansatte på krisesenter har som arbeidstakere rett på et fysisk arbeidsforhold som oppfyller arbeidsmiljølovens krav (§ 4-4 om) til det fysiske arbeidsmiljøet.

Ansatte vil ha behov for å møtes, både i grupper, hele personalgruppen samlet, i tillegg til møter med eksterne samarbeidspartnere. Derfor er det viktig med tilgang til tilstrekkelig og egnede møterom.

Tilrettelegging for brukere med kjæledyr eller tjenestedyr

Når det utøves vold i nære relasjoner, omfatter det i noen tilfeller også vold mot kjæledyr, tjenestedyr eller husdyr. Voldsutsatte kan finne det vanskelig å forlate kjæledyr. De er ofte sterkt knyttet til dyret, og kan frykte at det vil bli mishandlet.

Å ha ansvar for dyr kan være en barriere mot å søke hjelp. Hvis krisesenteret kan tilrettelegge slik at kjæledyr kan ivaretas under oppholdet, er det derfor viktig at dette inngår eksplisitt i utadrettet informasjon om tilbudet.

Det er vanskelig for beboere å ha med seg kjæledyr til krisesenteret, uten at det legges til rette for det. Dette skyldes eventuelle allergier hos andre beboere/ansatte og at de kan være redde for dyr. Det er flere måter krisesenteret kan legge til rette for å ivareta utsattes kjæledyr under et opphold:

• ha egen bod i uteområdet, hvor hunder/katter eller andre kjæledyr kan oppholde seg
• ha skjerma boenheter i tilknytning til krisesenteret, hvor beboere kan ha med tjenestedyr/kjæledyr
• etablere samarbeid med frivillige organisasjoner lokalt, som kan rekruttere og følge opp frivillige som kan ta vare på kjæledyr mens eier oppholder seg på krisesenteret.

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet utgir årlig statistikk fra krisesentertilbudet. Her kan du også finne tall for det enkelte krisesenter.

Statistikken er basert på krisesentrenes registering av:

• innholdet i tilbudet senteret gir
• brukerne av tilbudet: beboere og dagbrukere, voksne og barn

Rapporteringen gjennomføres ved hjelp av Sentio Research, på oppdrag fra Barne-, ungdoms og familiedirektoratet.

Statistikken gir svært nyttig kunnskap om nasjonale trender og utviklingstrekk, både når det gjelder krisesentrenes tilbud og brukerne. Alle krisesentre oppfordres derfor til å delta i registreringen.

Det enkelte krisesenter får tilsendt skjemaer som skal fylles ut, før de registreres på webskjema. Sentrene får også tilgang til oppdatert statistikk over egne brukere.

Ved spørsmål knyttet til registrering, kontakt: fredrik@sentio.no eller: marie@sentio.no

Kommunenes rapportering til Statistisk sentralbyrå

Kommunene rapporter rutinemessig til Statistisk sentralbyrå om sine tjenester, inkludert krisesentertilbudet, i KOSTRA. Rapporteringen omfatter:

• om kommunen har handlingsplan mot vold i nære relasjoner,
• om kommunen har koordinator for arbeidet mot vold i nære relasjoner
• om kommunen har samarbeidsavtaler mellom kommunens tjenester og krisesentertilbudet
• kommunens bidrag til drift av krisesentertilbud
• lokalisering av krisesenteret
• om kommunen har et system for internkontroll av sitt krisesentertilbud

På nettsidene til Statistisk sentralbyrå kan du finne informasjon om disse temaene, både for din egen, andre kommuner og landet som helhet.

For å sikre den enkelte bruker god oppfølging en systematisk kartlegging og oppfølging, er det nødvendig med en enkel journalføring. Krisesenteret har ingen lovpålagt journalplikt.

Systematikk i oppfølgingen

Helhetlig oppfølging av den enkelte bruker forutsetter en systematisk kartlegging og en plan for oppfølging som flere ansatte ved krisesenteret har tilgang til. Dette krever en eller annen form for journalføring. Journalføring gjør også arbeidet mindre personavhengig og sårbart ved sykdom, ferie og annet fravær.

Viktig dokumentasjon for brukeren

God dokumentasjon av den utsattes livssituasjon, volden og oppfølgingsarbeidet kan også ha stor betydning for brukeren. Det dokumenterer at livssituasjonen endrer seg, i mange tilfeller til det bedre, noe som kan være motiverende og styrke håpet om et godt liv uten vold i fremtiden.

Informasjonen kan i tillegg være viktig dokumentasjon for brukeren på flere måter. Den utsattes egne fortellinger om hva som har skjedd bør derfor sikres gjennom journalføring. Opplysningene også ha en sentral rolle senere:

• ved søknad om opphold i Norge
• ved søknad om voldsoffererstatning
• når det skal gis opplysninger til barnevernstjenesten
• i rettssaker om samvær og omsorg for barn
• i straffesaker mot voldsutøver

Registrering av personopplysninger kan kun skje etter samtykke fra bruker. Samtykket bør være skriftlig.

Forklar hva journal og samtykke er

Det kan ofte være vanskelig for brukere å forstå hva samtykke til journalføring er og hva det innebærer i starten av oppholdet, når samtykke ofte innhentes. Manglende kunnskap om systemer og det å være i akutt krise, kan gjøre det vanskelig å forstå informasjonen du prøver å gi. Det er derfor viktig at du informerer grundig og enkelt om:

• hvorfor det er hensiktsmessig å ha en journal (brukeren slipper å fortelle og forklare til alle ansatte som skal bistå, det kan gi mer systematisk og god hjelp)
• hva informasjonen skal brukes til: i tillegg til best mulig hjelp her og nå, kan det være viktige opplysninger i seinere faser (søknader, rettssaker, etc.)
• hvem som kan lese opplysningene og ikke

Dette bør inngå i journalen

Vesentlige momenter som bør inn i en journal, kan for eksempel være:

• opplysninger fra ankomstsamtalen
• samtykkeskjemaer
• kartleggingsskjema
• plan for oppfølging
• plan for sikkerhet
• relevante dokumenter fra og viktige beslutninger fra møter med andre instanser
• oppsummering av vesentlige momenter fra oppfølgingssamtaler
• oppsummering av vesentlige momenter fra andre typer samtaler, grupper, etc.
• vesentlige oppdateringer eller endring i sak

Journal for barn

Barn regnes i krisesenterloven som selvstendige brukere (§ 1), og deres interesser kan i enkelte tilfeller stå i strid med forelders interesse. Barn bør derfor ha sin egen journal, som barnets kontaktperson er hovedansvarlig for.

Foreldre med foreldreansvar vil normalt ha rett til innsyn i barnets journal. Dette gjelder imidlertid ikke hvis hensynet til barnets helse eller sikkerhet tilsier at det ikke skal gis (§ straffeloven § 17 om nødrett).

Slik oppbevarer du personopplysninger

Opplysningene og dokumentene i journalen vil inneholde strengt sensitiv informasjon. Journalen må derfor, enten det gjøres på papir eller elektronisk, oppbevares i tråd med regler for behandling av personopplysninger, gitt i personvernopplysningsloven og tilhørende forskrift.

Krisesenteret kan oppbevare personopplysningene etter at bruker har forlatt senteret. Det er bruker som selv gir samtykke til hvor lenge journalen skal oppbevares. Journalen skal makuleres når det ikke lenger foreligger samtykke til oppbevaring.