Hva handler veilederen om

Bekymring for at barn og unge er utsatt for vold og overgrep krever handling. Denne veilederen er et hjelpemiddel for kommuner og virksomheter i arbeidet med å lage en plan for å forebygge og håndtere bekymring for at ansatte har utsatt barn for vold eller seksuelle overgrep. Veilederen er en oppdatert versjon av tidligere veileder for krisehåndtering (2003). Den reviderte veilederen er utarbeidet av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet med bistand fra Utdanningsdirektoratet.

Saker der ansatte er mistenkt for å ha utsatt barn for vold eller seksuelle overgrep på arbeidsplassen er alvorlige og kompliserte å håndtere. I slike saker må ansvarlig ledelse ivareta hensynet til flere parter, og følge opp barnet, foresatte, den ansatte og kolleger på arbeidsplassen. For å kunne håndtere slike saker på en god måte er det viktig med forebyggende arbeid og en plan for håndtering av akutte situasjoner.

Målgruppen for veilederen er kommuner og virksomheter som skal utarbeide en plan for å håndtere bekymring for at ansatte har utsatt barn for vold eller seksuelle overgrep. Veilederen er særlig rettet mot

offentlige og private barnehager
offentlige skoler og friskoler, inkludert skolefritidsordninger
offentlige og private barnevernsinstitusjoner.

Også andre virksomheter og tilbud for barn og unge kan benytte veilederen til å utarbeide en plan for håndtering av bekymring. Eksempler på aktuelle tilbud kan være kulturskoler og fritidstilbud, idrettslag og frivillige lag og foreninger for barn og unge, avlastningstiltak, omsorgsboliger, mottak for flyktninger og asylsøkere, eller institusjoner i helse- og omsorgssektoren.

Tilbud til barn og unge som drives i private hjem

Familiebarnehager, avlastnings- og fosterhjem og andre tilbud til barn og unge som drives i private hjem, har særskilte utfordringer knyttet til saker der det er mistanke om vold og overgrep fra voksne. Veilederen kan også være nyttig for slike tilbud, men de arbeidsrettslige rammene vil være annerledes for disse tilbudene. Rutiner for forebygging og håndtering av mistanke om fysiske seksuelle overgrep i fosterhjem gir nyttige råd som kan benyttes for hjemmebaserte tilbud og tiltak.

Kommuner og virksomheter har ansvar for å forebygge og håndtere vold og overgrep mot barn. Kommunens øverste administrative og politiske ledelse har, etter folkehelseloven §4, ansvar for å fremme god helse, forebygge sykdom og skade, og beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ virkning på deres helse. Kommuneledelsen har også ansvar for at deres virksomheter bidrar til tidlig oppdagelse og oppfølging av utsatte barn gjennom tilstrekkelig kompetanse, rutiner og tverretatlig samhandling, i tråd med nasjonal retningslinje for tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge.

Offentlige barnehager og skoler eies av kommuner og fylkeskommuner (videregående skoler). Private barnehager og skoler eies av private aktører som selskap, stiftelser eller foretak. Barnevernsinstitusjoner kan eies av stat, kommune eller private og ideelle aktører. For private virksomheter kan offentlige myndigheter ha et ansvar som følge av driftsavtaler, kjøp av plasser eller som godkjennings- eller tilsynsmyndighet.

Utarbeidelsen av en lokal plan bør alltid være forankret hos eier. Eier har ansvar for at virksomheten drives i samsvar med lover og forskrifter.

Aktuelle sektorlover er

opplæringsloven
friskoleloven
lov om barnehager
barnevernloven

De sektorspesifikke lovene må ses i sammenheng med kommuneloven og forvaltningsloven. Eier bør sikre at utarbeidelse av en plan for håndtering er forankret i lovverket og plikten til å ivareta barns rettigheter, og at planen er tilpasset virksomhetens systemer for internkontroll og beredskap.

Både eier og virksomhetsleder har et ansvar for å forebygge, forhindre og håndtere situasjoner der barn kan være utsatt for vold og overgrep. I arbeidet med en lokal plan er det viktig å beskrive hvor ansvar for konkrete faser og aktiviteter ligger, og hvilket ledernivå som skal foreta vurderinger og fatte beslutninger i saken.

Eiere og virksomhetsleder har et ansvar overfor barn og foresatte. Dersom det oppstår bekymring for at ansatte har utsatt barn for vold eller seksuelle overgrep er det avgjørende å forhindre nye overgrep, og sørge for at barnet og foresatte får god informasjon og nødvendig hjelp. Barns rett til medvirkning skal ivaretas.

Eier har også et ansvar overfor den ansatte som bekymringen retter seg mot. Den ansatte har krav på oppfølging og skal ivaretas på en riktig og forsvarlig måte av arbeidsgiver. Utarbeidelse av en plan for å håndtere bekymring skal sikre at ansvaret for både barnet og arbeidstakeren ivaretas. Dersom det oppstår en konflikt mellom eiers arbeidsgiveransvar og ansvaret for å ivareta barnets interesser, skal hensynet til barnets beste veie tyngst.

Veilederen skal først og fremst bidra til at kommuner, fylkeskommuner og virksomheter lager gode planer for å forebygge at ansatte utøver vold eller seksuelle overgrep mot barn, og for å håndtere bekymring og akutte saker på forsvarlig måte.

Veilederen omfatter bekymring for vold og/eller seksuelle overgrep, som faller inn under straffelovens bestemmelser, der bekymringen retter seg mot en ansatt. Dette kan være fysisk, psykisk eller seksuell vold eller krenkelser, eller digitale seksuelle overgrep og krenkelser. Veilederen er også aktuell i saker som omhandler grenseoverskridende atferd og annen uakseptabel oppførsel. Selv om forholdet ikke rammes av straffelovens bestemmelser, kan det i slike tilfeller være behov for å vurdere arbeidsrettslige sanksjoner.

Veilederen omhandler ikke

bekymring for at ansatte eller andre barn og unge utsetter barn for krenkelser etter opplæringsloven kap. 9A og barnehageloven kap. VIII.
saker der en er bekymret for at barn eller ungdommer har utsatt andre barn eller unge for vold eller overgrep.
vold og overgrep mot barn begått av voksne i barnets familie og nettverk, eller andre voksne som ikke er ansatt i virksomhetene.

I de to siste tilfellene vises det til meldeplikten til barnevernstjenesten. “Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan” har meldeplikt til kommunens barnevernstjeneste, jf. barnevernloven § 13-2 opplæringsloven § 15-3, barnehageloven § 46 og friskoleloven § 7-4.

Barn

Begrepet «barn» brukes i denne veilederen om barn og ungdom under 18 år, samt om unge over 18 år som er elever i videregående eller benytter tilbud som omfattes av veilederen eller en lokal plan for håndtering av bekymring.

Bekymring

"Bekymring" brukes om en skjønnsmessig vurdering basert på beskyttelses- og risikofaktorer og tegn som gir grunnlag for bekymring. Begrepet bekymring brukes her gjennomgående, også der en med vanlig språkbruk ville bruke begrepet “mistanke”. Begrepet defineres annerledes etter barnevernloven, hvor det vises til kriterier for meldeplikten til barnevernet ved bekymring.

Konkret begrunnet bekymring

Med "konkret begrunnet bekymring" vises det til saker der det foreligger opplysninger av en viss troverdighet om art og omfang av et mulig straffbart forhold, og helst noen avgrensninger knyttet til når og hvor handlingen skal ha skjedd.

Vold og seksuelle overgrep

"Vold og seksuelle overgrep" benyttes i denne veilederen som en samlebetegnelse for de ulike typene volds- og seksuallovbrudd som er definert i straffeloven kapittel 25 og 26. Det er imidlertid ikke opp til virksomheten å vurdere om forholdet rammes av straffelovens bestemmelser. Ved tvil ligger denne vurderingen til politiet.

Grenseoverskridende eller uakseptabel adferd

Med "grenseoverskridende eller uakseptabel adferd" menes i denne veilederen handlinger som ikke rammes av straffelovens bestemmelser, men som kan føre til arbeidsrettslige sanksjoner.

Melding til politiet

"Melding til politiet" brukes i denne veilederen som erstatning for begrepet anmeldelse. Dette fordi Riksadvokaten har presisert at anmeldelsesbegrepet skal forbeholdes saker der politiet har vurdert at en melding eller varsel til politiet om et mulig straffbart forhold, faktisk gir grunnlag for politietterforskning.

Barnekonvensjonen inneholder grunnleggende rettigheter som gjelder alle barn, og som må ivaretas når det skal foretas en handling eller avgjørelse som berører barnet. Barnekonvensjonen er del av norsk lov, og barns rettigheter er også hjemlet i Grunnloven. Rettighetene gir ikke barn krav på en bestemt type tjeneste, handling eller avgjørelse, men de er avgjørende for hvordan man skal gå frem når man skal ta avgjørelser eller iverksette tiltak som berører barn.

Artikkel 3 og artikkel 19 i barnekonvensjonen omhandler barn utsatt for vold, overgrep eller omsorgssvikt.
I artikkel 19 slås det fast at: «Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner».
I artikkel 3 står det: «Handlinger som angår barn som foretas av myndigheter og organisasjoner skal først og fremst ta hensyn til barnets beste. Staten skal sørge for at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for omsorgen eller vernet av barn, har den standard som er fastsatt, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner så vel som overoppsyn».

Andre artikler i barnekonvensjonen har også betydning for arbeidet med å forebygge og håndtere at barn eller unge blir utsatt for vold eller seksuelle overgrep i en virksomhet.

Barn har rett til å si sin mening og bli hørt, og har også rett på informasjon i forbindelse med retten til å uttale seg fritt (artikkel 12). Denne rettigheten omtale ofte som retten til å medvirke, også kalt brukermedvirkning. God og alderstilpasset brukermedvirkning er også en rettighet hjemlet i en rekke sektorspesifikke lovverk.
Barn har også rett til helse (artikkel 24) og sosialtjenester (artikkel 26)
Barnet har rett på privatliv (artikkel 16)

Ressurser

Barneombudets nettsider gir en god innføring i barns rettigheter og hva de betyr i praksis.
Utdanningsdirektoratet har utarbeidet en veiledning til bruk av barnekonvensjonen som kan være til støtte for skoler og barnehager.

Barnehager, skoler og barnevernsinstitusjoner har ansvar for å samarbeide med foresatte og holde dem løpende informert, slik at de som har omsorgsansvaret på best mulig måte kan ivareta barnets trygghet og interesser. Foreldresamarbeid er regulert i barnehageloven, opplæringsloven, lov om friskoler og barnevernloven. Foresatte skal få viktig informasjon om barnet hvis ikke opplysningene er underlagt taushetsplikt. Foreldreansvaret må ses i sammenheng med bestemmelsene i barneloven §§ 31 -33 som regulerer barnets rett til medbestemmelse og selvbestemmelse.