< Veiledere, retningslinjer, faglige anbefalinger, rundskriv og forløp

CRPD-  veiledning til FN konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Denne veilederen er laget for deg som fatter vedtak som berører personer med funksjonsnedsettelse, for deg som jobber på tjenestenivå og for deg som jobber i administrasjon eller ledelsen i kommunen. I dette materialet får du lære mer om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Om CRPD

Om CRPD

Menneskerettighetsopplæring for kommuner i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. (UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities – CRPD). CRPD ble vedtatt av FNs generalforsamling i 2006 og trådte i kraft i 2008. Hovedmålet til konvensjonen er å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får oppfylt sine menneskerettigheter. Norske myndigheter har vært forpliktet til å følge konvensjonen siden Norge ratifiserte den i 2013.

Alle barn har rett til store drømmer og like muligheter

Bakgrunn for konvensjonen

Bakgrunnen for konvensjonen er en erkjennelse av at mennesker med funksjonsnedsettelse ikke får ivaretatt sine menneskerettigheter på lik linje med andre. Det var derfor behov for en egen konvensjon for å sørge for at rettighetene blir gjennomført på en likestilt måte for personer med funksjonsnedsettelse. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Den skal sikre likestilt respekt for gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Respekt, verdighet og like rettigheter
Et endret samfunn
Sist faglig oppdatert 20. august 2021
Ansvar og forpliktelser

Kommunens ansvar

Kommunens ansvar

Grunnlovens § 92 pålegger myndighetene å sikre menneskerettighetene. Denne plikten gjelder både for kommunale og statlige myndigheter. Kommunene har et hovedansvar for å gi gode tjenester til innbyggerne sine, og de har en sentral rolle som utøver av nasjonal og lokal politikk.

Likeverdige tjenester

Det er et nasjonalt mål at tjenestene skal være likeverdige. Kommunenes arbeid og virksomhet står derfor helt sentralt i gjennomføringen av Norges samlede forpliktelser etter CRPD. Hvordan kommunene planlegger, tilrettelegger og tilbyr tjenestene sine, avgjør om mennesker med funksjonsnedsettelser har mulighet til å delta i samfunnet på lik linje med andre. Det er i den enkelte kommune innbyggerne får rettigheter i praksis. 

Lover og regler innenfor helse og omsorg, sosiale tjenester, opplæring og plan og bygg gir som regel kommunene et handlingsrom for hvordan reglene skal utøves i praksis. Siden regelverket skal sikre at menneskerettighetene blir fulgt i norsk forvaltning, bør kommunene se til konvensjonen når de skal vurdere ulike handlingsalternativer. I mange tilfeller vil det være best i overenstemmelse med forpliktelsene etter konvensjonen at en velger det handlingsalternativet som i størst grad oppfyller målsettingene i CRPD.

Opplæring av ansatte i kommunen
Kommunale og fylkeskommunale råd

Norges forpliktelser

Norges forpliktelser

Som følge av at Norge har undertegnet og ratifisert CRPD, er norske myndigheter både folkerettslig og politisk forpliktet til å følge konvensjonens bestemmelser. Dette følger også av Grunnloven § 92, som slår fast at alle myndighetene skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de blant annet er nedfelt i konvensjoner som Norge har sluttet seg til.

Norske myndigheter skal ivareta konvensjonens forpliktelser i all politikkutforming og i alle former for myndighetsutøvelse på alle nivåer, både nasjonalt, i fylker og i kommuner. Ikke bare kollegiale organer har ansvar etter konvensjonen; også den enkelte ansatte må forventes å følge konvensjonens krav. For å ivareta menneskerettighetene, bør norske kommuner å jobbe helhetlig med tjenesteutvikling for å sikre grunnleggende rettigheter for personer med funksjonsnedsettelse.

CRPD innarbeidet i norsk lovverk via transformasjon
Rapportering og overvåking av norske myndigheters oppfyllelse
Politiske mål
Hvordan skal konvensjonen brukes?

Konvensjonens prinsipper, rettigheter og plikter

Konvensjonens prinsipper, rettigheter og plikter

MicrosoftTeams-image (4).png
Konvensjonen gir uttrykk for åtte sentrale prinsipper, som også er nærmere omtalt nedenfor. Rettighetene for den enkelte og pliktene for offentlige myndigheter er nærmere regulert i ulike bestemmelser i artiklene 4 til og med 32. En kan si at disse bestemmelsene operasjonaliserer prinsippene i form av mer spesifikke krav.

Flere av bestemmelsene stiller forholdsvis detaljerte krav til hva myndighetene skal eller bør gjøre av hensyn til personer med nedsatt funksjonshemming (eksempelvis artikkel 9 om tilgjengelighet). Andre bestemmelser har en mer overordnet karakter (blant annet artikkel 3 om generelle forpliktelser for myndighetene). Enkelte artikler er formulert som plikter for offentlige myndigheter (eksempelvis artikkel 31 om statistikk), mens andre gir direkte uttrykk for rettigheter for den enkelte (eksempelvis artikkel 17 om vern om personlig integritet).

Konvensjonens generelle forpliktelser
Konvensjonens generelle prinsipper
Egen ekspertgruppe i FN skal overvåke

 

Tolkning og praktisk bruk av konvensjonen

Tolkning og praktisk bruk av konvensjonen

Bestemmelsene i konvensjonen må leses – og de må tolkes for å vite hva de inneholder av rettigheter og plikter både generelt og i enkeltsaker. Det kan være krevende å forstå hva konvensjonen gir av rettigheter for den enkelte og hvilke forpliktelser offentlige myndigheter har etter konvensjonen, både fordi bestemmelsene er omfattende og fordi språket her – som ellers – ikke alltid er klart nok til å gi svar på alle spørsmål. Da må bestemmelsene ikke bare leses: Innholdet i dem må fastlegges ved tolking.

Les hver artikkel i samsvar med konvensjonens artikkel 1 til 4
Les konvensjonen sammen med annet norsk regelverk
Kilder
Artikkel 19: Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet

Om artikkel 19

Om artikkel 19

selvstendig liv crdp.png

Artikkel 19 i CRPD berører flere områder som kommunen jobber med. Bestemmelsen understreker at mennesker med funksjonsnedsettelse har samme rett som andre til å leve i samfunnet og ha de samme valgmulighetene. Bestemmelsen skal sikre retten til å leve selvstendige, frie og uavhengige liv.

Funksjonshemmedes frihet og selvbestemmelse kan blant annet begrenses at sterke bindinger eller avhengighet av familie, venner eller offentlige myndigheter. TryggEst-prosjektet i Bufdir. viser at mange utsatte voksne har vansker med å si fra om utnytting og vold fordi de står i et avhengighetsforhold til voldsutøver.  Redsel for å miste offentlige tjenester som sikrer et verdig liv kan gjøre det vanskelig å ytre seg kritisk om tjenestene eller si tydelig ifra om egne preferanser og behov.

Organiseringen av kommunale tjenester kan påvirke innbyggernes muligheter for selvbestemmelse. Dersom bolig, omsorgstjenester og arbeid/dagaktivitet er organisatorisk eller geografisk knyttet sammen kan det gjøre det vanskelig for den enkelte å bytte jobb/dagaktivitet uten samtidig å miste bolig og assistenter, eller flytte uten å miste jobb og omsorgstjenester.  

Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet
Article 19 - Living independently and being included in the community
Myndighetene skal iverksette effektive og hensiktsmessige tiltak
Kommunens ansvar og plikt

 

 

Selvbestemmelse i boligforhold

Selvbestemmelse i boligforhold

Det å kunne velge bosted, hvor og med hvem en skal bo, er grunnleggende for å kunne leve et fritt og selvstendig liv og delta i samfunnet. Gode boliger og bomiljøer er viktige for at man skal være selvhjulpen og ikke avhengig av andre, og for å kunne delta aktivt i samfunnet.

Pensjoner med funksjonsnedsettelse er en sammensatt gruppe med ulike ønsker og behov.  Eksempelvis kan mange med lettere utviklingshemming kjøpe en selvstendig bolig, mens andre med større behov bor i mer tilrettelagte løsninger i et bofellesskapDet er derfor viktig å ha et variert boligtilbud i kommunen. Det er ikke bistandsbehovet som skal være styrende for hvor man skal bo. Kommunene kan bidra til å normalisere boliganskaffelsesprosessen, og gi nødvendig hjelp til å ta reelle valg når det gjelder bolig.

Ingen personer i Norge kan, uten at det er fattet en tvangsbeslutning, pålegges å bo et bestemt sted, eller i en bestemt form. En del personer med funksjonsnedsettelse trenger imidlertid hjelp til å skaffe bolig, tilrettelagt bolig, eller helse- og omsorgstjenester i hverdagen.

For å beskytte og fremme retten til et selvstendig liv, er det avgjørende at kommunen gir bistand i boligsaker, yter omsorg og praktisk bistand på en måte som ivaretar den enkeltes rett til selvbestemmelse.

Ny strategi for den sosiale boligpolitikken
Tilskudd til kommunale utleieboliger
Investeringstilskudd til omsorgsboliger og sykehjem
Bistand til å skaffe bolig i enkeltsaker
Kommunale boligtilskudd, tilskudd til tilpasning og etablering
Medvirkning

 

Individuell bistand til å bo og delta i samfunnet

Individuell bistand til å bo og delta i samfunnet

For at personer med funksjonsnedsettelse skal ha rett til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet på lik linje med andre, må myndighetene sørge for at det treffes effektive og hensiktsmessige tiltak for at de får tilgang til nødvendige støttetjenester i eget hjem og personlige bistand, jf. CRPD artikkel 19 bokstav b. I helse- og omsorgstjenesteloven brukes betegnelsen «personlig assistanse» om denne typen tjenester (Helse- og omsorgstjenesteloven §3-2). Hjelpemidler regnes også som en støttetjeneste i konvensjonen.

Hvordan sørge for individuell støtte i tråd med CRPD?
Kommunen plikter å tilby personlig assistanse
Utgangspunkt i eget ønske
Ulike former for personlig støtte

Tilgjengelige tjenester, varer og tilbud

Tilgjengelige tjenester, varer og tilbud

For å fremme retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet, skal kommunene jobbe for at tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, se CRPD artikkel 19 bokstav c.

Plikten i CRPD artikkel 19 til å sikre tilgjengelige tjenester og tilbud er gjennomført i norsk lov blant annet gjennom bestemmelser i likestillings- og diskrimineringsloven. Manglende generell og individuell tilrettelegging kan være diskriminering i strid med loven.

Tilgjengelighet er ett av de grunnleggende prinsippene i CRPD (artikkel 3 bokstav f). I norsk sammenheng understreker likestillings- og diskrimineringsloven at manglende tilgjengelighet kan være diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse. Loven pålegger blant annet kommunene å sikre universell utforming og individuell tilrettelegging for å sikre likestilling.  I CRPDs artikkel 9 vektlegges også rimelig tilrettelegging og personlig service på alle områder, så fremst det ikke innebærer en utilbørlig eller uforholdsmessig byrde.

Tilgjengelighet kan bety både universell utforming (generell tilgjengelighet) eller tilrettelegging for den enkelte (individuell tilgjengelighet). CRPD definerer "universell utforming" som utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester slik at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig uten behov for tilpasning og en spesiell utforming (artikkel 2 siste ledd).

Tilgjengelig informasjon og IKT
Tilgjengelig transport
Universell utforming og tilgjengelighet ved bygg og uteområder
Artikkel 24: Utdanning

Om artikkel 24

Om artikkel 24

skole crdp.png

Retten til utdanning er kommet til uttrykk i en rekke menneskerettskonvensjoner som Norge har sluttet seg til, blant annet FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 13, FN-konvensjonen om barns rettigheter (BK) artikkel 28 og 29 og Den europeiske menneskerettskonvensjons (EMKs) første tilleggsprotokoll artikkel 2. Også Grunnloven § 109 gir uttrykk for retten for enhver til utdanning. Retten til utdanning for personer med funksjonsnedsettelse i CRPD er tatt inn i norsk lov ved bestemmelser i opplæringsloven. 

CRPD artikkel 24 sier hovedsakelig at retten til utdanning for personer med funksjonsnedsettelse skal gjennomføres ved 

  • en inkluderende lokalskole for alle 
    tilrettelegging 
  • individuell støtte og undervisning i ulike språkformer 
  • riktig kompetanse, undervisningsmetoder og undervisningsmateriell
  • tilgang til høyere utdanning og livslang læring 

Les artikkel 24 i samsvar med de generelle prinsippene (artikkel 3) og de generelle forpliktelsene (artikkel 4) av CRPD. 

 

Innholdet i artikkel 24
Hva er inkludering?
Hva innebærer plikten?
Hva skal det legges til rette for?

Hvordan sørge for lik rett til utdanning?

Hvordan sørge for lik rett til utdanning?
Inkludering i hele utdanningsløpet
Bygge ned fysiske, juridiske og organisatoriske barrierer (generell tilrettelegging)
God faglig kvalitet på undervisningen
Individuell tilrettelegging og støtte

 

Kommunene må jobbe for at alle skoler er inkluderende

Kommunene må jobbe for at alle skoler er inkluderende

Tidlig innsats handler om å sette inn tiltak og tilpasse opplæringen med en gang en elev har behov for tilrettelegging, istedenfor å vente å se. Behovet for tidlig innsats kan oppstå gjennom hele utdanningsløpet. Derfor er det avgjørende at læreren systematisk kartlegger elevenes behov og setter inn egnede tiltak på bakgrunn av det.

Tiltakene kan være av større eller mindre omfang, og av kortere eller lengre varighet.  Dersom tiltak blir satt inn tidlig nok kan det bidra til å forhindre at utfordringer vokser seg større og blir et hinder for elevenes læring.

Barns rett til å bli hørt

Barns rett til å bli hørt

For å sikre et inkluderende og godt opplæringstilbud er det viktig at elever med nedsatt funksjonsevne blir hørt når tilbudet skal utformes og planlegges.. I norsk rett har barnet rett til å bli hørt etter Grunnlovens § 104, FN`s barnekonvensjon artikkel 12 og Forvaltningslovens § 17, og barnets syn skal tillegges vekt. Dette er også i samsvar med artikkel 12 i FNs barnekonvensjon, som er norsk lov, og Grunnloven § 104 første ledd annet punktum. Å ta med barnet på råd når det gjelder opplæringstilbud, er også i samsvar med prinsippene som CRPD bygger på. Det følger også av opplæringsloven § 5-4 at elevene skal høres før kommunen fatter vedtak om spesialundervisning.  Ifølge opplæringsloven § 5-4 skal skolen utforme spesialundervisningen i samarbeid med eleven og foreldrene. Det betyr at skolen må legge til rette for stor grad av deltakelse fra elevens side, tilpasset eleven.

Kommunen skal sørge for at elevene blir hørt i alle forhold som berører dem. Det skal sikre at det fattes riktige og gode løsninger når det gjelder opplæringen i sin helhet. Barn har en unik kunnskap om sitt liv, sine behov og bekymringer. Dette er kunnskap som kan ha betydning for den tilrådningen PPT gir i sakkyndig vurdering. Det betyr at PPT må høre elevene før de gir sin tilrådning.

Det er viktig å huske på at retten til å bli hørt også  gjelder små barn. Ungdom som har fylt 15 år har partsstatus i forvaltningssaker, med de rettighetene det innebærer (Veiledning til bruk av barnekonvensjonen i
saksbehandlingen)

Overganger i skole- og utdanningsløp

Overganger i skole- og utdanningsløp

Gode overganger fra barnehage og skole og mellom skoletrinn og skolenivå er svært viktig for å sikre et inkluderende og forsvarlig skole- og utdanningsløp og et godt utbytte for den enkelte. Forskning viser at det ofte er i overgangene det svikter når det gjelder barn og unge med funksjonsnedsettelse. Dette får ofte store konsekvenser for den enkeltes mulighet til å gjennomføre et effektivt og godt opplæringssløp som sikrer senere deltakelse i arbeid og i samfunnet generelt. Å sikre gode overganger kan bidra til å forebygge varig utenforskap. Det er derfor viktig å starte arbeidet med og planleggingen av overganger tidligst mulig.

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet gode veiledere for overganger som kan benyttes.

Høyere utdanning og livslang læring

Høyere utdanning og livslang læring

Ingen har rett til høyere utdanning, men utdanningsinstitusjonene er etter universitets og høyskoleloven forpliktet til å legge til rette for studenter med nedsatt funksjonsevne. Alle studenter som er tatt opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer, har etter universitets- og høyskoleloven § 4-2 rett til å få en individuell utdanningsplan. Utdanningsplanen skal sikre et tettere og mer forpliktende forhold mellom utdanningsstedet og studenten, og skal vise hvordan utdanningsstedet legger til rette for at studenten kan komme gjennom et definert læringsmål på normert tid, samtidig som den skal synliggjøre studentens ansvar for å oppfylle studiekravene utdanningsstedet stiller.

Det er ikke gitt detaljerte nasjonale regler om hva tilretteleggingen kan eller skal innebære. Det er institusjonene som står nærmest til å vurdere hvilken tilrettelegging som er mest hensiktsmessig for den det gjelder. Institusjon og student må samarbeide om gode og hensiktsmessige løsninger.

Ung.no har laget en informasjonsside rettet mot studenter med nedsatt funksjonsevne hvor det står mer om rettigheter som student