Bakgrunnen for konvensjonen er en erkjennelse av at mennesker med funksjonsnedsettelse ikke får ivaretatt sine menneskerettigheter på lik linje med andre. Det var derfor behov for en egen konvensjon for å sørge for at rettighetene blir gjennomført på en likestilt måte for personer med funksjonsnedsettelse. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse. Den skal sikre likestilt respekt for gjeldende sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

Konvensjonen skal fremme respekten for den iboende verdigheten til personer med funksjonsnedsettelse og er et betydelig skritt i retning av et endret syn på funksjonshemming. Konvensjonen har en  menneskerettslig forståelse av funksjonshemming, altså at personer med funksjonsnedsettelse ikke som utgangspunkt skal være underlagt andre personers omsorg og formynderi, men være selvstendige og likestilte rettighetsbærere.

Funksjonshemming oppstår som resultat av et samspill mellom forutsetningene hver enkelt har og innretninger, krav fra miljøet rundt. Årsaken til utenforskap og diskriminering ligger for en stor del i hvordan vi har innrettet samfunnet vårt. Derfor er vi forpliktet til både å endre holdninger og virkemidler generelt i samfunnet og å gi hver enkelt person med nedsatt funksjonsevne bistand og støtte. Menneskerettigheter kan aldri begrenses. på grunnlag av funksjonsnedsettelse. Bestemmelsene i konvensjonen pålegger statene å iverksette strukturelle tiltak for å tilrettelegge og endre hvordan omgivelsene innrettes og samtidig støtte de personer som har nedsatt funksjonsevne.

De færreste med arbeid og oppgaver i offentlig sektor går inn for å diskriminere personer med nedsatt funksjonsevne. Men det kan være vanskelig å vite om vi ubevisst begrenser menneskerettighetene på en måte som ikke er i samsvar med konvensjonens krav. En tommelfingerregel for arbeidet med å gjennomføre konvensjonen – både generelt og i enkeltsaker – er å spørre deg selv om du hadde akseptert samme situasjon hvis det gjaldt deg selv. Tenk også over om du ville godtatt samme betingelser for andre personer uten funksjonsnedsettelser. Dersom svaret er nei, kan det tyde på at her er det noe som ikke er som det skal. I så fall må tiltak iverksettes for å oppfylle de kravene konvensjonen setter til utøvelse av offentlig virksomhet.

Kilder:

• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
• Skarstad, Kjersti (2019) Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Fra prinsipper til praksis. Universitetsforlaget

Poenget med konvensjonen er å sikre at allerede anerkjente menneskerettigheter også blir effektivt gjennomført for funksjonshemmede. CRPD er ikke norsk lov som sådan. Konvensjonen ble i stedet innarbeidet i norsk rett det norske lovverket via såkalt transformasjon, som vil si at allerede eksisterende lovgivning ble vurdert og tilpasset til konvensjonen uten at bestemmelsene i CRPD i seg selv ble gjort til norsk lov. Ved denne gjennomføringen la lovgiver til grunn at det norske lovverket på de fleste områdene allerede gjennomførte og oppfylte forpliktelsene etter konvensjonen.

Regjeringen ønsker et likestilt samfunn hvor alle kan delta. Regjeringen ønsker at kommunene skal ha mer kunnskap om innholdet og forpliktelsene i konvensjonen både for å kunne ivareta konvensjonen og som et ledd i arbeidet med likestilling av personer med funksjonsnedsettelse.

CRPD-komiteen har ansvar for å overvåke at norske myndigheter gjennomfører konvensjonen. Denne overvåkingen skjer i form av at komiteen gjennomgår statenes periodiske rapporter om hvordan statene selv mener de oppfyller konvensjonen. Norge rapporterer hvert fjerde år til CRPD-komiteen om hvordan de oppfyller kravene i konvensjonen. Komiteen vurderer så denne rapporten og kommer med synspunkter på Norges gjennomføring og anbefalinger om forbedringer (i form av såkalte avsluttende merknader til rapportene). Komiteen vil også kunne se hen til innspill til Norges rapportering som kommer fra andre aktører.

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) har fått i oppgave å overvåke den nasjonale gjennomføringen av konvensjonen (CRPD artikkel 33). LDO har laget en rapport som et vedlegg til den første rapporten fra Norge til CRPD-komiteen.

Sivilt samfunn (og særlig funksjonshemmedes organisasjoner) har laget en rapport om hvordan norske myndigheter oppfyller forpliktelsene i konvensjonen.

På bakgrunn av Norges rapport, LDOs rapport og rapporten fra organisasjonene, samt CRPD-komiteens formelle dialog med partene, utarbeider CRPD-komiteen anbefalinger til hva norske myndigheter bør arbeide med i tiden frem til neste rapportering.

Les alle rapportene

Selv om mennesker med funksjonsnedsettelse formelt sett har de samme menneskerettighetene som andre, er det store utfordringer med å sikre like rettigheter i praksis. Det kan være ulike årsaker til dette. I noen tilfeller har kan myndighetene som skal respektere, beskytte og fremme rettighetene og befolkningen generelt ha manglende forståelse av hva like rettigheter innebærer for personer med funksjonsnedsettelse.

Spørsmål knyttet til livssituasjonen og rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse har ofte blitt forstått som helsetematikk snarere enn likestillingsspørsmål. I andre tilfeller kan det være at økonomiske rammebetingelser legger begrensninger.

Generelt gjelder det imidlertid at en må være bevisst de særskilte utfordringene som personer med nedsatt funksjonsevne står overfor, og dette er et krav som følger av CRPD. Det fremgår av artikkel 4 nr. 1 bokstav i) at myndighetene skal fremme opplæring for de som arbeider med mennesker med nedsatt funksjonsevne slik at de lettere kan sørge for den bistand og de tjenester som konvensjonen krever.

CRPDs ulike bestemmelser om rettigheter og plikter utdyper hva myndighetene er forpliktet til å gjøre for at personer med funksjonsnedsettelse skal få like rettigheter, og skal kunne leve en likestilt tilværelse i praksis. Det er derfor viktig at offentlige myndigheter har kunnskap om CRPD og at kommunene vet hvordan de kan jobbe med menneskerettigheter i praksis.

Ved at alle som jobber i kommunene får opplæring i konvensjonens rettigheter og plikter, kan de sørge for at bistand og tjenester er i tråd med de krav som CRPD stiller (CRPD artikkel 4 bokstav i ). Det er også viktig å bevisstgjøre alle innbyggere om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse for å bekjempe stereotypier og fordommer.

Alle kommuner og fylkeskommuner skal ha et råd for personer med funksjonsnedsettelse (Kommuneloven § 5-2). Det kommunale rådet er et rådgivende organ for kommunene. Rådet har rett til å uttale seg i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse, og komme med forslag og anbefalinger i slike saker. Rådet kan også ta opp saker på eget initiativ. Kommunale råd kan være en pådriver for økt kunnskap om CRPD i kommunene.

• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
• Regjeringens strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse
• Regjeringens handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse 2020–2025
• Sivilsamfunnets alternativrapport til FN Alternative report to the UN Committee on The Rights of Persons with Disabilities
• Likestillings- og diskrimineringsombudets rapporter og innspill til norske myndigheter
• Skarstad, Kjersti (2019) Funksjonshemmedes menneskerettigheter. Fra prinsipper til praksis. Universitetsforlaget
• Det gjelder livet. Oppsummering av landsomfattende tilsyn i 2016 med kommunale helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming. Helsetilsynet, rapport 2/2017.
• NOU 2016:17 På lik linje
• FNs spesialrapportørs rapport om rettighetene til funksjonshemmede i Norge
• Regjeringens strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse
• Stortingsmelding om utviklingshemmedes menneskerettigheter
• Statlig styring av kommuner og fylkeskommuner - med retningslinjer for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren, veileder fra kommunal- og moderniseringsdepartementet

Regjeringen ønsker et likestilt samfunn hvor alle kan delta. Regjeringen ønsker at kommunene skal ha mer kunnskap om innholdet og forpliktelsene i konvensjonen både for å kunne ivareta konvensjonen og som et ledd i arbeidet med likestilling av personer med funksjonsnedsettelse.

Artikkel 4 fastslår hvilke generelle forpliktelser staten har for hvordan rettighetene i konvensjonen skal gjennomføres.

Norge er forpliktet til å sikre og fremme full gjennomføring av alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter for funksjonshemmede, uten diskriminering av noe slag på grunn av nedsatt funksjonsevne blant annet ved å:

«… treffe alle lovgivningsmessige, administrative og andre tiltak som er hensiktsmessige for å virkeliggjøre konvensjonens rettigheter»

Et eksempel på et hensiktsmessig lovmessige tiltak, kan være å etablere en koordinator i kommunen med særskilt ansvar for at rettighetene følges.

Et annet eksempel, er at kommuner og fylkeskommuner er forpliktet til å opprette råd for personer med funksjonsnedsettelse. Dette følger av kommuneloven § 5-12.  

«… ta hensyn til at menneskerettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse skal vernes om og fremmes i all politikk og alle programmer»

På et overordnet nivå er det viktig at rettigheter, deltakelse, inkludering og likestilling for alle innbyggere er tydeliggjorte i overordnede mål for kommunen, f.eks. ved å ha målsettinger om menneskerettigheter for personer med funksjonsnedsettelse i kommunale planer og styringsdokumenter.

«… sikre at offentlige myndigheter og offentlige institusjoner handler i tråd med konvensjonen»

Dette skjer først og fremst gjennom å vedta nasjonale lover som skal sikre at menneskerettighetene ivaretas. Et godt lovverk er imidlertid ikke tilstrekkelig. Statene skal sikre at rettighetene ivaretas i praksis, ved praktiseringen av regelverket både i kommunal og statlig sektor. For å oppnå dette er det viktig med tiltak som sikrer god kompetanse om blant annet CRPD og likestilling og som sikrer høye faglige og etiske standarder i tjenestene.

I tillegg blir tilsyns- og kontrollmekanismer særlig viktig for å sikre at rettigheter reelt innfris.

«… treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at ingen personer, organisasjoner eller private foretak diskriminerer mennesker på grunn av funksjonsnedsettelse»

Også dette er i første rekke en plikt rettet mot lovgiver, men plikten innebærer selvsagt også aktiv etterlevelse av lovreglene. Likestillings- og diskrimineringsloven slår fast at diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse er forbudt. Denne loven ble vedtatt før konvensjonen ble ratifisert og gjennomfører deler av konvensjonens forpliktelser. I tillegg til å forby diskriminering, pålegger loven kommunene å jobbe aktivt for likestilling av blant annet funksjonshemmede i all sin virksomhet både som myndighetsutøver og arbeidsgiver[4].

«… iverksette eller fremme forskning på og utvikling av varer, tjenester, utstyr og anlegg som er universelt utformet, og som bør kreve minst mulig tilpassing og lavest mulige kostnader,

«… iverksette eller fremme forskning på og utvikling av ny teknologi, og å fremme tilgjengelighet og bruk av disse, herunder informasjons- og kommunikasjonsteknologi, mobilitetshjelpemidler, utstyr og tekniske hjelpemidler som er hensiktsmessig, med prioritet på teknologi til en overkommelig pris»

Kommunene driver en rekke forsknings- og utviklingsprosjekter knyttet til blant annet utvikling av tjenester til funksjonshemmede, velferdsteknologi, bolig og annet som kan bidra til økt likestilling av personer med funksjonsnedsettelse og å oppfylle forpliktelsene etter CRPD.[5]

«…gi personer med funksjonsnedsettelse informasjon i en tilgjengelig form om mobilitetshjelpemidler, utstyr og tekniske hjelpemidler, herunder ny teknologi, samt andre former for bistand, tjenester og andre ressurser»

Etter helse- og omsorgstjenesteloven §§ 3-1 og 3-2 skal kommunene blant annet tilby nødvendige helse- og omsorgstjenester som behandling, habilitering og rehabilitering og skal ha knyttet til seg blant annet ergoterapeut. Kommunens ansvar er tydeliggjort i forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator.[6]

«… fremme opplæring i de rettigheter som er nedfelt i denne konvensjon, for fagfolk og personale som arbeider med mennesker med nedsatt funksjonsevne, slik at de lettere kan sørge for den bistand og de tjenester som garanteres gjennom disse rettigheter.»

Kommunens ansatte skal kjenne til CRPD og bruke den.

«… aktivt trekke inn og rådføre seg inngående med personer med funksjonsnedsettelse, også barn, gjennom de organisasjoner som representerer dem.»

Kommuneloven § 5-2 bestemmer, som nevnt over, at alle kommuner og fylkeskommuner skal ha et råd for personer med funksjonsnedsettelse. Men det er også mulig å involvere og rådføre seg med representanter for organisasjoner som arbeider for personer med funksjonsnedsettelse utover dette.

CRPD artikkel 3 slår fast åtte prinsipper som konvensjonen bygger på og gir uttrykk for. De ulike rettighetene og pliktene i konvensjonen skal tolkes i lys av disse prinsippene.

Prinsippene er:

1. Selvbestemmelse
2. Ikke-diskriminering
3. Deltakelse og inkludering
4. Respekt for forskjeller
5. Like muligheter
6. Tilgjengelighet
7. Likestilling mellom menn og kvinner
8. Respekt for utviklingsmulighetene og identiteten til barn

Som for de andre av FNs menneskerettighetskonvensjoner, er det opprettet en egen ekspertgruppe i FN som skal overvåke at statene gjennomfører konvensjonen. CRPD-komiteens virksomhet er beskrevet i artiklene 34 til 39 i konvensjonen. Komiteen lager blant annet såkalte generelle kommentarer om hvordan de ulike rettighetene i konvensjonen skal forstås. Disse kommentarene kan du lese på FNs nettside. De gir uttrykk for komiteens oppfatninger av hvordan ulike rettigheter og plikter i konvensjonen best kan gjennomføres av myndighetene. På noen områder kan de gi nyttig informasjon om innholdet i konvensjonen, men heller ikke disse generelle kommentarene gir svar på alle aktuelle spørsmål.

Når du bruker konvensjonen, er det viktig at du ikke bare leser det som står i hver enkelt artikkel, men at du leser det som står der blant annet i samsvar med konvensjonens artikkel 1 til 4. Disse kan gi deg god veiledning og forståelse av betydningen av konvensjonen.

• Artikkel 1 sier hva formålene med konvensjonen er
• Artikkel 2 inneholder viktige definisjoner
• Artikkel 3 forklarer de åtte generelle prinsippene
• Artikkel 4 beskriver de generelle forpliktelsene som myndighetene har etter konvensjonen, uavhengig av enkeltbestemmelsene

Du bør lese konvensjonen sammen med annet norsk regelverk som er relevant for de tjenestene, tiltakene eller den saken du jobber med. I utgangspunktet er det norske regelverket ment å være utformet i samsvar med konvensjonens krav, og i mange tilfeller vil det også være slik. Men det er ikke alltid at regelverket har forutsett alle situasjoner, og uansett er det viktig å være kjent med konvensjonens regler, for de skal følges uavhengig av om det samme kommer frem av annet regelverk.

• Veileder for rådene for personer med funksjonsnedsettelse
• Vi må bli hørt og sett. Det handler om respekt. Rapport fra rettighetsseminar for mennesker med utviklingshemming
• FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)
• Eika, Kari (2009). The challenge of obtaining quality care: limited consumer sovereignty in human service, Feminist Economics 15 (1), 2009, 113-137.
• Lid, Inger Marie (2020) Universell utforming og samfunnsdeltakelse. Cappelen Dam.
• NAKUs kunnskapsbank med eksempler og modeller for tjenestene
• Owren (2019) Hvordan kan tjenesteytere bidra til å bygge ned funksjonshemmende barrierer? Tidsskrift for omsorgsforskning 01/2019.

Barn med nedsatt funksjonsevne

1. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne kan nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter fullt ut og på lik linje med andre barn.

2. Ved alle handlinger som berører barn med nedsatt funksjonsevne, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

3. Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter i alle forhold som berører dem, og at deres synspunkter tillegges behørig vekt i samsvar med barnas alder og modenhet, på lik linje med andre barn, og at de har krav på hjelp tilpasset deres nedsatte funksjonsevne og alder for å kunne utøve denne rettigheten.

Children with disabilities

1. States Parties shall take all necessary measures to ensure the full enjoyment by children with disabilities of all human rights and fundamental freedoms on an equal basis with other children.

2. In all actions concerning children with disabilities, the best interests of the child shall be a primary consideration.

3. States Parties shall ensure that children with disabilities have the right to express their views freely on all matters affecting them, their views being given due weight in accordance with their age and maturity, on an equal basis with other children, and to be provided with disability and age-appropriate assistance to realize that right.

• Barnekonvensjonen
• Felles uttalelse fra FNs barnekomité og CRPD-komitéen
• Bossy, D. & Hervie, V. M. (2021). Mellom idealer og praksis - Ivaretakelse av rettighetene til barn med funksjonsnedsettelser. Velferdsforskningsinstituttet NOVA. Rapport 6/2021.
• Hafstad, G. S. & Augusti, E. M. (2020). Barn, ungdom og koronakrisen. En landsomfattende undersøkelse av vold, overgrep og psykisk helse blant ungdom i Norge våren 2020: Delrapport 1 av 3. 2020.
• Veiledning fra FN om barnets beste-vurdering

FNs konvensjon om barns rettigheter pålegger myndighetene å sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje. Unntaket er når kompetente myndigheter, som er underlagt rettslig prøving, beslutter at slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Det må da være i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler.

At barnet har en funksjonsnedsettelse, kan ikke begrunne en krenkelse av retten til å vokse opp i familien, sammen med foreldre og søsken. Statene plikter, på samme måte som for andre barn, å legge til grunn et minste inngreps prinsipp og iverksette alle hensiktsmessige tiltak for å støtte foreldrene og opprettholde familien.

For å oppfylle menneskerettighetene til barn med funksjonsnedsettelse skal kommunen, i vedtak om tjenester til barn med funksjonsnedsettelse eller familier som har barn med funksjonsnedsettelse, alltid gjøre en tydelig vurdering av barnets beste. Det skal også gjøres en vurdering av mulighetene for tiltak som kan støtte familielivet.

Kommunen er selv nærmest til å påse at hensynet til barnets beste vurderes og vektlegges i tjenester og ordninger for barn med funksjonsnedsettelse og deres familier. For at kommunene skal kunne vurdere og overvåke sin egen saksbehandling er det viktig at barnets beste fremgår i kommunens skriftlige vurderinger og synliggjøres i enkeltvedtak.

I saksbehandlingen og vedtakene bør kommunen forklare hvordan man har vurdert barnets beste, hvilke momenter man har tatt inn i vurderingen og hvordan disse er vektlagt i den konkrete vurderingen. Dersom kommunen bruker retningslinjer og maler for saksbehandlingen, bør slike vurderinger innarbeides i standardene.

Følgende momenter kan være relevante i vurderingen av «barnets beste»:

• Barnets syn. Hva mener barnet om saken? Kommunene skal legge til rette for at små barn, barn som har behov for tolk, og barn som uttrykker seg på ikke-verbale måter skal få mulighet til å uttrykke seg. Spørsmålet barnet skal ta stilling til må formidles til barnet på en måte barnet forstår.

• Dersom barnet ikke tydelig kan gi uttrykk for sin vilje kan det være relevant å legge vekt på det som må oppfattes som barnets grunnleggende mål og ønsker. I vurderingen av barnets grunnleggende ønsker er det relevant å se hen til barnets identitet, karaktertrekk og egenskaper (i vid forstand) f.eks. barnets personlighet, kulturell identitet, nasjonal tilhørighet, religion, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

• Hva som er best for å ivareta familiemiljø og nære relasjoner

• Hva som er best for å beskytte barnet mot vold og vanskjøtsel. Og sikre omsorg og sikkerhet

• Hva som er best for å sikre utvikling og god psykisk og fysisk helse

FNs barnekomité har utarbeidet omfattende veiledning for myndighetenes vurderinger av barnets beste, som kommunene kan tilpasse og anvende i sin praksis.

Barnets rett til medvirkning skal gjelde i alle forhold som vedrører barn. Det innebærer at barnet skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser som berører barnet. Informasjonen skal tilpasses barnets forutsetninger. Barnets synspunkter skal alltid tas med i vurderingen og bidra til at avgjørelser som fattes er til barnets beste.

Retten til å uttale seg i egne saker er en av de helt sentrale rettighetene i FNs barnekonvensjon. Medvirkning innebærer mer enn å få si sin mening. Det handler om å få bruke egen kunnskap og innsikt til å påvirke sin egen fremtid. Dersom barnet får uttale seg og får anledning til å medvirke i egen sak, er det lettere at hensynet til barnets beste blir ivaretatt.

Artikkel 7 i CRPD slår fast at retten til å gi uttrykk for sine meninger og medvirke i egen sak gjelder også for barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Nedsatt funksjonsevne skal ikke være til hinder for at barn og unge blir hørt. Dersom det er behov for hjelpemidler, tolk, alternativ eller supplerende kommunikasjon (ASK), assistent eller liknende, må aktuell tjeneste sørge for dette.

For at barn skal kunne gi uttrykk for sine meninger, så må kommunen sørge for at ansatte har kunnskap om barns rettigheter og positive holdninger til medvirkning. Det må være rutiner og systemer på plass som sikrer at barns beste blir tatt med i vurderingene, og at ASK blir tatt i bruk ved behov på alle arenaer. Barn må lære å uttrykke seg og påvirke omgivelsene, og omgivelsene må være påvirkbare.

For å passe på at barnet har fått anledning til å medvirke kan kommunene vurdere følgende:

• Har barnet fått informasjon om saken, ikke bare foreldrene eller verge?

• Er informasjonen tilpasset barnets alder, modenhet og funksjonsnedsettelse?

• Har kommunen vurdert om det er behov for hjelp til kommunikasjonen, som tolk?

• Har kommunene tilrettelagt for at barnet bruker alternativ supplerende kommunikasjon (ASK)?

• Har barnet selv deltatt på møter med saksbehandler i kommunen?

• Har barnet fått mulighet til fritt å si hva hen mener?

Mange barn med funksjonsnedsettelser opplever at tjenestetilbud og sykdom diskuteres med foreldrene, fremfor dem selv. Kommunen skal påse at retten til privatliv, og konfidensialitet rundt helse og personlige forhold ivaretas på lik linje for barn med funksjonsnedsettelser som for andre barn.

Generelle regler for informasjon til foreldre er at foreldrene eller andre som har foreldreansvaret har rett til å få informasjon om barnets helse og om den helsehjelpen som gis til barnet når barnet er under 16 år, og i visse tilfeller opp til 18 år. Er barnet mellom 12 og 16 år skal informasjonen ikke gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når barnet av grunner som bør respekteres, ikke ønsker dette. Uavhengig av barnets alder skal informasjon ikke gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret dersom tungtveiende hensyn til barnet taler mot dette. For at barn skal fortelle om forhold, kan det være en forutsetning at de får vite at det de forteller ikke automatisk blir videreformidlet. Informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal likevel gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når barnet er under 18 år. Barnet skal orienteres om at informasjonen gis.

Likhet for loven

1. Partene bekrefter at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til overalt å anerkjennes som en person i rettslig henseende.
2. Partene skal erkjenne at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rettslig handleevne på lik linje med andre, på alle livets områder.
3. Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne tilgang til den støtte de kan trenge for å kunne utøve sin rettslige handleevne.
4. Partene skal sikre at alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Slike beskyttelsesmekanismer skal sikre at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser, at det ikke foreligger noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, at de er forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter, og at de gjelder for kortest mulig tid og gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans. Beskyttelsesmekanismene skal stå i forhold til i hvilken grad tiltakene berører vedkommendes rettigheter og interesser.
5. Med forbehold for bestemmelsene i denne artikkel skal partene treffe alle tiltak som er hensiktsmessige og effektive for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har lik rett til å eie eller arve eiendom, til å kontrollere sine egne økonomiske forhold, og til lik tilgang til banklån, pantelån og andre former for kreditt, og skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke vilkårlig blir fratatt sin eiendom.

Equal recognition before the law

1. States Parties reaffirm that persons with disabilities have the right to recognition everywhere as persons before the law.
2. States Parties shall recognize that persons with disabilities enjoy legal capacity on an equal basis with others in all aspects of life.
3. States Parties shall take appropriate measures to provide access by persons with disabilities to the support they may require in exercising their legal capacity.
4. States Parties shall ensure that all measures that relate to the exercise of legal capacity provide for appropriate and effective safeguards to prevent abuse in accordance with international human rights law. Such safeguards shall ensure that measures relating to the exercise of legal capacity respect the rights, will and preferences of the person, are free of conflict of interest and undue influence, are proportional and tailored to the person's circumstances, apply for the shortest time possible and are subject to regular review by a competent, independent and impartial authority or judicial body. The safeguards shall be proportional to the degree to which such measures affect the person's rights and interests.
5. Subject to the provisions of this article, States Parties shall take all appropriate and effective measures to ensure the equal right of persons with disabilities to own or inherit property, to control their own financial affairs and to have equal access to bank loans, mortgages and other forms of financial credit, and shall ensure that persons with disabilities are not arbitrarily deprived of their property.

CRPD-komiteen, «General Comment no. 1 (Article 12: Equal recognition before the law)”, 2014

Gjermestad et al., “Everyday life of persons with intellectual disability living in residential settings: a systematic review of qualitative studies”, 2017, https://www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/09687599.2017.1284649

Helsedirektoratet, «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming»: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/gode-helse-og-omsorgstjenester-til-personer-med-utviklingshemming

Helsedirektoratet, Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer, https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/pasient-og-brukerrettighetsloven-med-kommentarer/alminnelige-bestemmelser/definisjoner

Helsedirektoratet, Psykisk helsevernloven med kommentarer, https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/psykisk-helsevernloven-med-kommentarer

Helsedirektoratet, Rettssikkerhet ved bruk av tvang og makt overfor enkelte personer med psykisk utviklingshemming, https://www.helsedirektoratet.no/rundskriv/rettssikkerhet-ved-bruk-av-tvang-og-makt-overfor-enkelte-personer-med-psykisk-utviklingshemming

Linde, Sølvi, «Beslutningsstøtte for personer med utviklingshemming - En oppsummering av kunnskap», 2022: https://omsorgsforskning.brage.unit.no/omsorgsforskning-xmlui/handle/11250/2997370

Linde, S., Demic, S. og Gjermestad, A. (2023) "Beslutningsstøtte som rettighet " [nettdokument]. Trondheim: Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU). Sist faglig oppdatert 8. april 2023, lest 29. august 2023. Tilgjengelig fra https://naku.no/kunnskapsbanken/beslutningsstøtte-som-rettighet

Linde, S., Demic, S. og Gjermestad, A. () "Modeller og eksempler for beslutningsstøtte" [nettdokument], 2023, Trondheim: Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (NAKU). Sist faglig oppdatert 30. mars 2023, lest 31. august 2023. Tilgjengelig fra https://naku.no/kunnskapsbanken/modeller-og-eksempler-beslutningsstøtte

Likestillings- og diskrimineringsombudet, “Retten til selvbestemmelse», 2021 https://www.ldo.no/globalassets/_ldo_2019/_bilder-til-nye-nettsider/rapporter/ldo_retten_til_selvbestemmelse_elektronisk_utgave.pdf

Norges institusjon for menneskerettigheter, Inkorporering av CRPD i norsk rett, 2022, https://www.nhri.no/rapport/inkorporering-av-crpd/?showall=true

Nonnemacher og Bambara (2011), "I'm supposed to be in charge": self-advocates' perspectives on their self-determination support needs”, https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/21905826/ Sivilrettsforvaltningen, «Vergemål», https://www.sivilrett.no/vergemal, nedlastet 08.08.23

Lov om vergemål (vergemålsloven), LOV-2010-03-26-9

Lov om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven), LOV-1999-07-02-63

Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester m.m. (helse- og omsorgstjenesteloven) L24.06.2011 nr. 30

Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse og omsorgstjenesten, FOR-2016-10-28-1250

Prop. 106 S (2011–2012), «Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne»

NOU 2019: 14, «Tvangsbegrensningsloven — Forslag til felles regler om tvang og inngrep uten samtykke i helse- og omsorgstjenesten»

Prop. 141 L 2021-2022, «Endringer i vergemålsloven mv. (vergemål som frivillig støttetiltak mv.)»

Beslutningsstøtte omfatter et bredt spekter av støtteprosesser. Det kan for eksempel være å forklare alternativer, gi enkle råd, tilrettelagt veiledning, strukturert og planmessig hjelp eller formaliserte beslutningsstøtteordninger. Dersom kommunen yter god beslutningsstøtte i den vanlige kontakten med innbyggerne, vil dette kunne minske behovet for mer formaliserte støttetiltak som vergemål (se under).

Tjenesteytere kan tilby støtte i valget som skal tas, og støtte til å sette beslutningen ut i live. Hvilken støtte som gis, avhenger av beslutningen som skal tas og behovet for støtte. Eksempler på beslutningsstøtte som strukturert hjelp, er tiltaksplanlegging, tilbud om koordinator for personer med behov for langvarige og koordinerte tjenester, habilitering, individuell plan og individuell opplæringsplan (IOP). Andre former for strukturert beslutningsstøtte kan ytes gjennom tildeling av personlig assistanse, herunder praktisk bistand, opplæring og støttekontakt. Mange personer med funksjonsnedsettelse har verge, som skal gi hjelp til rettslige handlinger innenfor sitt mandat. Du kan lese mer om ulike modeller for beslutningsstøtte på NAKUS nettsider. Her beskrives en generell modell for beslutningsstøtte, og en modell som er rettet mot personer med dyp grad av utviklingshemming. Les også mer om beslutningsstøtte i Helse- og omsorgsdirektoratets veileder «Gode helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming».

Ordet beslutningsstøtte brukes ikke i norsk lovgivning, men det er flere bestemmelser som gir innbyggerne rett til veiledning, medvirkning og selvbestemmelse. God og tilrettelagt veiledning er en grunnleggende form for beslutningsstøtte. Alle kommunale organer har plikt til å gi veiledning på sitt saksområde (jf. forvaltningsloven § 11). Veiledningsplikten omfatter for eksempel skoler og opplæringsinstitusjoner kommunen driver, de kommunale helse- og omsorgstjenestene, lokale NAV-kontorer og folkevalgte organer i kommunen. Veiledning overfor enkeltpersoner skal være tilpasset de konkrete behovene for informasjon som den enkelte har. Kommunale organer skal gi veiledning overfor enkeltpersoner når de spør om det. I tillegg skal kommunale organer gi veiledning på eget initiativ dersom det er grunn til å tro at det er behov for det. Kommunale organer bør bistå enkeltpersoner med å fylle ut skjemaer, dokumenter og utforme klager når det synes å være behov for slik hjelp (forvaltningslovforskriften § 3).

Kommunen har en generell plikt til å gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer (jf. sosialtjenesteloven § 17).

Hvis en person er part i en sak som behandles av forvaltningen, har man lov til å få hjelp av og bli representert av en annen person. Dette kan være en advokat eller en som har fått en fullmakt til å representere personen (forvaltningsloven § 12). Man kan også få hjelp av en organisasjon.

Rett til medvirkning og informasjon når man mottar helse- og omsorgstjenester

Personer som mottar helse- og omsorgstjenester har rett til å medvirke til sitt eget tjenestetilbud så langt det er mulig (jf. Pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl) § 3-1 (1) 1. pkt). De har blant annet rett til å medvirke ved valg mellom tilgjengelige og forsvarlige tjenesteformer og undersøkelses- og behandlingsmetoder. Dette innebærer ikke at pasienten eller brukeren gis rett til å velge hvilken metode som skal benyttes dersom helsepersonellet mener en annen metode er bedre egnet (pbrl § 3-1 (1) 2. pkt).

Medvirkningens form skal tilpasses den enkeltes evne til å gi og motta informasjon (pbrl § 3-1 (1) 3. pkt). For at det skal være mulig å utøve reell medvirkning, stilles det derfor krav til at helsepersonellet gir god informasjon om alternativene på en måte personen kan forstå, og aktivt utforsker hva som er personens vilje og ønsker. En del av medvirkningsretten er at pasienten eller brukeren også får mulighet til å gi sin vurdering av tjenestetilbudet i ettertid, og at informasjonen tas videre. Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med pasient eller bruker, og det skal legges stor vekt på hva pasienten eller brukeren mener ved utforming av tjenestetilbud (pbrl § 3-1 (2)). Dersom den som mottar helse- og omsorgstjenester er vurdert å ha nedsatt beslutningskompetanse, har også pårørende rett på å medvirke og motta informasjon (pbrl. §§ 3-1 og 3-3).

Alminnelig vergemål

Vergemål uten fratakelse av rettslig handleevne kalles alminnelig vergemål, og skal fungere som en type formell beslutningsstøtte. Alminnelig vergemål er en frivillig støtteordning for personer som trenger og ønsker bistand til å håndtere økonomiske eller personlige forhold. Personer som har verge, har samme rett som alle andre til tilpasset veiledning og informasjon. De har også samme rett til å ta valg og bestemme over seg selv. Det er vergens oppgave å bidra til å styrke personens selvbestemmelse. Kommunen skal legge til rette for samarbeid mellom kommunen, personen som har verge og vergen i samsvar med vergens mandat. Les mer om vergemål på nettsidene til Statens Sivilrettsforvaltning.

Kunnskap om personen

Gode relasjoner mellom tjenesteytere og tjenestemottaker er en viktig faktor for selvbestemmelse. I møte med personer med kognitiv, intellektuell eller psykisk funksjonsnedsettelse må tjenesteyterne forstå hvilke utfordringer og behov personen har for å kunne gi riktig og tilstrekkelig beslutningsstøtte. Det kan innebære kjennskap til den enkeltes egenskaper, ferdigheter, livshistorie, preferanser, hva personen liker og misliker. Tjenesteyter må ha kunnskap om den enkeltes muligheter og utfordringer og på hvilken måte og i hvilken grad det har innvirkning på evnen til å delta i beslutningsprosesser. Det kan være nyttig å snakke med og involvere familie og nettverk for å få en bedre forståelse av personens vilje. Samtidig må personvernet til den enkelte ivaretas.

Opplæring i å ta en beslutning og til å avslutte støtten

Ved å øve på å ta og stole på egne beslutninger, bygger man tillit til egen dømmekraft. På denne måten kan man erfare at ens egne meninger er viktige og bør lyttes til av andre. Personer som trenger støtte til å ta beslutninger, bør få opplæring og øvelse gjennom barne- og ungdomsårene, slik at de som voksne kan uttrykke viljen sin og ta selvstendige valg. Det er viktig at både ansatte i skolen og i velferdstjenestene for øvrig, hjelper personer som har behov for det i å trene på å ta egne valg.

Beslutningsstøtte skal gis i den grad og i det tidsrommet personen som mottar støtten ønsker det. Det innebærer at personen må lære seg og øve på å si nei til støtte. Personen må også lære seg å avslutte aktive støttemekanismer.

Å konkretisere valg

Det kan være nødvendig å konkretisere valg ved å øve eller prøve dem ut i praksis. For personer som har utfordringer knyttet til blant annet abstrakt tekning kan det være vanskelig å forestille seg konsekvensene av et valg. Det er derfor viktig å gjøre valget mest mulig konkret. Dette gjelder særlig komplekse valg, som hvor man vil bo, hvilken utdanning man skal ta eller valg knyttet til arbeid. Venner og familie er viktige støttespillere og kan være med å klargjøre hva som er personens vilje. Eksempler på konkretisering kan være å gå på besøk til en skole personen kan begynne på eller å prøvebo i en leilighet personen vurderer å leie.

Tilpasset kommunikasjon

Alle offentlige myndigheter skal kommunisere på et klart språk som er tilpasset målgruppen. Dette er slått fast i språklova § 9. Personer som mottar helse- og omsorgstjenester, har rett til å få tilpasset informasjon slik at man kan forstå den. Det er viktig å få tid til å tenke over spørsmål og tid til å svare. Tjenesteyterne skal så langt som mulig sikre seg at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av informasjonen. Kommunen har plikt til å legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelse som helt eller delvis mangler tale og har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK), kan få bruke egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i helse- og omsorgstjenesten. Eksempler på tilpassing kan være kommunikasjon gjennom tekst, tegn, ved bruk av gjenstander, bilder eller bevegelse. Personer med dyp utviklingshemming kommuniserer mest kroppslig. Tjenesteytere i kommunen må ha tilstrekkelig kompetanse til å lytte til kroppslige uttrykk og forstå hva som menes med disse, for å kunne støtte i å realisere personenes ønsker og preferanser. Helse- og omsorgsdirektoratets veileder om gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming har et kapittel om hvordan kommunene kan legge til rette for bruk av ASK for personer med utviklingshemming.

Holdninger

Det er viktig at kommunen jobber aktivt for å motvirke fordommer og stereotypiske holdninger til personer med funksjonsnedsettelse blant tjenesteytere. Fordommer eller stereotypiske holdninger mot personer med funksjonsnedsettelse kan føre til diskriminerende praksis, og er en barriere mot likestilling. For eksempel kan lave forventninger til hva personer med funksjonsnedsettelse klarer eller forstår, være et hinder for at personen får utøvd selvbestemmelse. Kommunen kan jobbe aktivt med holdningsarbeid gjennom målrettede tiltak og ved å jevnlig vurdere egne rutiner.

Kommunen må sørge for nødvendig etisk kompetanse og bevissthet hos tjenesteyterne, slik at de kan foreta nødvendige etiske avveiinger i hverdagen. Du kan lese mer om arbeid med kompetanseheving på etisk refleksjon i relasjon til personer med utviklingshemming i veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming».

Kommunens ansatte bør også motta opplæring i menneskerettighetene. Opplæringen bør ruste de ansatte til å vurdere om menneskerettighetene til tjenestemottakerne er berørt, og øke kompetansen til å foreta vurderinger ved inngrep i rettigheter. Norges institusjon for menneskerettigheter har et nettbasert kurs i menneskerettigheter for kommunalt ansatte. Bufdir har også et kurs i CRPD for kommunalt ansatte som du finner under overskriften «Ressurser i arbeidet» i denne veilederen.

Hovedregelen er at selvbestemmelse og rettslig handleevne skal ivaretas. Eventuelle inngrep i rettslig handleevne kan bare skje unntaksvis, dersom beslutningsstøtte ikke fører frem. Inngrep i rettslig handleevne er underlagt strenge restriksjoner og rettssikkerhetsmekanismer, og krever hjemmel i lov.

Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne

Vergemål med fratakelse av rettslig handleevne innebærer en begrensning av retten til å bestemme over egen økonomi og/eller personlige forhold på bestemte områder. Dette er til forskjell fra alminnelige vergemål, som ikke innebærer fratakelse av rettslig handleevne (les mer om alminnelig vergemål under). Fratakelse av rettslig handleevne må skje ved dom, og forekommer sjelden. Vilkårene for når en kan frata rettslig handleevne er strenge, og domstolen kan bare frata noen rettslig handleevne dersom det ikke finnes mindre inngripende tiltak. Norge tolker CRPD-konvensjonen slik at «konvensjonen tillater fratakelse av rettslig handleevne eller bistand til å utøve rettslig handleevne og/eller tvungent vergemål der slike tiltak er nødvendige, som en siste utvei og underlagt kontrollmekanismer» (Norges tolkningserklæring til CRPD artikkel 12). Les mer om tolkningen av art. 12 i NIMs rapport «Inkorporering av CRPD i norsk rett».

Bortfall av samtykkekompetanse når man mottar helse- eller omsorgstjenester

Som hovedregel kreves det samtykke fra personen som skal motta helsetjenester jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1. Det kreves lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke.

I noen særlige tilfeller åpner norsk lov for at man kan gi helsehjelp uten samtykke fordi man vurderer at personen ikke er samtykkekompetent. Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis hvis pasienten «på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter», jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 andre ledd. Reduksjon av samtykkekompetanse følger ikke av diagnosen, men må vurderes individuelt i hvert tilfelle. Les om vurderingen av samtykkekompetanse i Helsedirektoratets rundskriv til pasient- og brukerrettighetsloven og psykisk helsevernloven. Om en person vurderes å ha redusert eller bortfalt samtykkekompetanse, har både personen selv og pårørende rett på informasjon og medvirkning når personen mottar helse- eller omsorgstjenester, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-1 og 3-3.

Retten til et selvstendig liv og til å være en del av samfunnet

Konvensjonspartene erkjenner at alle mennesker med nedsatt funksjonsevne har samme rett som andre til å leve i samfunnet, med de samme valgmuligheter, og skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal kunne gjøre full bruk av denne rettighet, og bli fullt inkludert og delta i samfunnet, blant annet ved å sikre:

a. at mennesker med nedsatt funksjonsevne har anledning til å velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform,

b. at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til ulike støttetjenester i eget hjem og i særskilte boformer, samt annen samfunnsservice, herunder den personlige bistand som er nødvendig for å kunne bo og være inkludert i samfunnet og for å hindre isolasjon eller segregering,

c. at samfunnets tjenester og tilbud for befolkningen generelt er tilgjengelig på lik linje for mennesker med nedsatt funksjonsevne, og tar hensyn til deres behov.

Living independently and being included in the community

States Parties to this Convention recognize the equal right of all persons with disabilities to live in the community, with choices equal to others, and shall take effective and appropriate measures to facilitate full enjoyment by persons with disabilities of this right and their full inclusion and participation in the community, including by ensuring that:

a. Persons with disabilities have the opportunity to choose their place of residence and where and with whom they live on an equal basis with others and are not obliged to live in a particular living arrangement;

b. Persons with disabilities have access to a range of in-home, residential and other community support services, including personal assistance necessary to support living and inclusion in the community, and to prevent isolation or segregation from the community;

c. Community services and facilities for the general population are available on an equal basis to persons with disabilities and are responsive to their needs.

• CRPD-komiteens forklaring av innholdet i artikkel 19 (general comment)
• Foredrag av Professor Eilionoir Flynn (University of Galway) om artikkel 12 og 19
• Regjeringens boligsosiale strategi «Alle trenger et trygt hjem»
• Husbanken
  • Forskrift om tilskudd til utleieboliger fra Husbanken
  • Forskrift om investeringstilskudd fra Husbanken
  • Boliger til personer med utviklingshemming: etablere borettslag
• Utviklingshemmetes bosituasjon 2021. Rapport fra NTNU Samfunnsforskning
• Bufdirs veiledning om universell utforming
• Besøk til boliger for personer med utviklingshemming. Sivilombudets rapporter

God bolig- og arealplanlegging i kommunen er viktig for at personer med funksjonsnedsettelse, skal kunne leve selvstendige liv og delta i samfunnet på lik linje med andre. Viktige nasjonale mål for den kommunale planleggingen er blant annet å sikre en bærekraftig samfunnsutvikling, et tilgjengelig og effektivt transportsystem og byer og tettsteder der det er godt å bo og leve for alle. Flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Gode boforhold skal bidra til at alle inkluderes i skole, arbeid og samfunn.

For å bidra til at flere personer med funksjonsnedsettelser kan eie egen bolig, må kommuner arbeide systematisk med dette. Det er avgjørende at kommunens arbeid er forankret i planverket. Dette innebærer forankring i hele planhierarkiet fra planstrategien, kommunens samfunns- og arealdel ned til eventuelle fagplaner på området, som omsorgsplan, folkehelseplan og boligplan. Uten forankring i planverket er det vanskelig å få gjennomslag for en helhetlig og systematisk politikk på området.

Planverket bør inneholde mål og strategier for bærekraftige lokalsamfunn, universell utforming og tilgjengelighet, god infrastruktur, samferdsel, informasjon, tilgang til lokale tilbud slik at lokalsamfunnet gjøres tilgjengelig, på lik linje, for hele mangfoldet av befolkningen.

For å oppfylle forpliktelsene etter artikkel 19 bør kommunene igangsette en prosess for å avskaffe eventuelle eksisterende boformer med institusjonslinkende trekk, og hindre at nye etableres.

For å sikre at funksjonshemmede har selvbestemmelse i boligforhold bør kommunene ha god oversikt over hvilke boligbehov innbyggerne vil ha i fremtiden, og hvor mange som vil trenge hjelp til å skaffe seg bolig. Kommunen bør planlegge langsiktig og kartlegge fremtidige behov og ønsker. Særskilt for ungdom bør det utarbeides individuelle planer for flytting til egen bolig.

Det er en rekke kommunale og nasjonale virkemidler som kan stimulere til et økt og variert botilbud. Husbankens støtte- og låneordninger skal blant annet gjøre det mulig for personer med lav inntekt å kjøpe bolig. Kommunene har også forskjellige tilskuddsordninger, som tilskudd til etablering i egen bolig og tilskudd til tilpasning av bolig. Disse ordningene er forankret i Bustøttelova §§ 14 og 15, og inngår i kommunenes rammetilskudd. Dette betyr at kommunen må avsette midler til disse ordningene i kommunens økonomi- og budsjettplan.

For å kunne veilede og bistå personer med funksjonsnedsettelse og pårørende, må kommunen ha god kjennskap til de ulike støtteordningene for bolig. Dette kan f.eks. handle om hvilke ordninger som kan brukes for å realisere forskjellige boløsninger, hva en oppnår av kostnadsreduksjoner, krav til egenfinansiering m.m. Når kommunene kjenner de ulike ordningene godt, kan de gi god veiledning om hvilke muligheter som finnes for å kjøpe eller leie en god og egnet bolig.

For å sikre retten til å være en del av lokalsamfunnet, bør kommunene jobbe for universell utforming av boliger, og av publikums- og arbeidsbygg. Ved utbygging av nye boligområder bør kommunen sørge for god og tilgjengelig infrastruktur og tilgjengelige områder for friluft og aktivitet.

For en del funksjonshemmede er universell utforming og tilgjengelighet avgjørende for muligheten til å velge bolig. Kommunen kan stille krav om universell utforming av nye bygg i kommuneplanens arealdel, jf. plan- og bygningsloven § 11-9. Kommunene kan også stille krav om at alle boligfunksjoner i nye boliger er på inngangsplanet, jf. Plan- og bygningsloven §12-7. Dette kan gi økte valgmuligheter.

For å sikre deltakelse i lokalsamfunnet, bør kommunen ha en plan for oppgradering til universell utforming av eksisterende kommunale arbeids- og publikumsbygg. Kommunen har plikt til å sikre universell utforming av publikumsbygg etter likestillings- og diskrimineringsloven § 17, og en plikt til å jobbe aktivt for likestilling, herunder universell utforming, etter §§ 24 og 26.

Universell utforming og god infrastruktur vil bidra til å oppfylle FNs bærekraftsmål 10.2 og 11.1. FNs bærekraftsmål 10.2 handler om å sikre myndiggjøring og fremme sosial, økonomisk og politisk inkludering av alle, uavhengig av alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion eller økonomisk eller annen status. FNs bærekraftsmål 11.1 handler om å sikre at alle har tilgang til tilfredsstillende og trygge boliger og grunnleggende tjenester til en overkommelig pris.

En del personer med funksjonsnedsettelse leier bolig av kommunen. Både fysiske, psykiske, kognitive og sensoriske funksjonsnedsettelser kan være årsak til at en person har vanskeligheter med å finne en egnet bolig, og derfor har behov for å leie kommunal bolig. For dem som ikke kan eller vil kjøpe sin egen bolig, skal leie av bolig være et godt og trygt alternativ.

Norske kommuner bygger hovedsakelig to typer boliger for personer med funksjonsnedsettelser som har behov for kommunale utleieboliger. Den ene typen er omsorgsboliger for personer med vedtak om heldøgns helse- og omsorgstjenester. den andre typen er kommunale utleieboliger for personer som ikke har mulighet for å skaffe seg eller opprettholde et tilfredsstillende boforhold.

Utformingen og plasseringen av kommunale boliger er sentralt for om den enkelte får oppfylt retten til å bli fullt inkludert og delta i samfunnet. Enkelte boformer kan redusere den enkeltes muligheter for selvbestemmelse, og kan dermed komme i konflikt med CRPD.

FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter (CRPD-komiteen) mener det er i strid med menneskerettighetene (art. 19) dersom personer bor på institusjoner eller i institusjonsliknende boformer på grunn av funksjonsnedsettelse. Om boligene formelt sett defineres som institusjon, er ikke avgjørende.

Når vi vurderer om samlokaliserte boliger anses som institusjoner, ser vi på forskjellige faktorer. Dette inkluderer blant annet hvor avsidesliggende stedet er, hvor mange boenheter som er samlet og i hvilken grad beboerne har kontroll over daglige beslutninger. I tillegg vurderer vi hvor strenge rutiner og regler er, hvorvidt alle deltar i de samme aktivitetene uavhengig av individuelle behov og preferanser, og om det er en uforholdsmessig høy andel mennesker med funksjonsnedsettelse som bor på samme sted.

CRPD-komiteen begrunner blant annet vurderingen med at:

• Å bo på institusjon vil begrense den enkeltes mulighet til frihet og selvbestemmelse, som er helt grunnleggende menneskerettigheter.
• Å bli ekskludert fra lokalsamfunnet skaper avhengighet, isolasjon og segregering. Dette kan føre til vold, utnytting og mishandling.

I Norge har Sivilombudet gjennomført besøk ved flere bofellesskap for personer med utviklingshemming for å undersøke om grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt for personer som er berøvet friheten.

Sivilombudet skriver at «utformingen av boligtilbudet til flere av beboerne i seg selv kan bidra til isolasjon, forverring av eksisterende helseplager og inngripende bruk av fysisk makt. Det gikk fram at tvangsbruk kunne ha vært unngått dersom beboerne hadde hatt bedre tilrettelagt bolig.»

Både helse- og omsorgstjenesten i kommunene og kommunal arbeids- og velferdsforvaltning har en lovpålagt plikt til å medvirke til å skaffe boliger til personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 [1] og sosialtjenesteloven § 15. Det er viktig at den enkeltes rett til selvbestemmelse respekteres og ivaretas når kommunen yter slik hjelp. Det er få som kan velge «fra øverste hylle» når det gjelder bolig. Kommunene bør likevel etterstrebe en valgfrihet på linje med resten av befolkningen gjennom å presentere ulike alternativer for bolig og gi den enkelte veiledning og støtte i valget mellom å leie eller å eie.

Kommunen bør vurdere hvordan den enkeltes selvbestemmelse skal ivaretas på en tilfredsstillende måte dersom boligen er samlokalisert med andre boliger for personer med funksjonsnedsettelser, eller knyttet til omsorgstjenester, dagaktivitet eller arbeid. Særlig ved en felles organisering av arbeid og bolig kan dette redusere tjenestemottakers frihet. Et mål for HVPU-reformen var: «Tjenestene skal knyttes til den enkelte person, og yrkesutøverne skal ansettes i kommunen, ikke boligen».

Eventuelle leieforhold bør gi trygghet og forutsigbarhet for leietakeren på lik linje med det som gjelder for andre.

[1] § 3-7 i helse- og omsorgstjenesteloven er foreslått opphevet, og det er foreslått at det i § 15 i sosialtjenesteloven skal stå at kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til å skaffe boliger etter reglene i lov om kommunens ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet

Retten til medvirkning er et grunnleggende prinsipp i CRPD, og må også ivaretas i spørsmål som gjelder bolig. Dette gjelder både i planlegging og ved bygging av kommunale boliger og i enkeltsaker. Det er viktig at kommunene involverer rådet for personer med funksjonsnedsettelse (kommuneloven § 5-2) i areal- og boligplanlegging. Samarbeid med interesseorganisasjonene, brukere og pårørende er også viktig. Kommunene bør legge til rette for brukerkompetanse og å mobilisere brukerne. Dette kan være krevende, men brukerne har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere. I enkeltsaker om bolig har den enkelte rett til å medvirke etter pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.

Det er viktig at kommunen har et tydelig, overordnet mål om at tjenester og ordninger for individuell støtte skal gi muligheter for et selvstendig liv og til å være en del av lokalsamfunnet. Et viktig grep kan være å synliggjøre dette i kommuneplanen.

Kommunen skal sørge for at helse- og omsorgstjenestene er faglig forsvarlige. Faglig forsvarlighet innebærer blant annet at helse- og omsorgspersonell skal ta hensyn til menneskerettighetene i utøvelsen av yrket. Ansatte bør ha kjennskap til menneskerettslige forpliktelser, blant annet CRPD. De må vite hvordan arbeidet kan utføres i tråd med menneskerettighetene, blant annet at personlig assistanse og opplæring skal gis i tråd med den enkeltes vilje, interesser, ønsker og behov, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1 andre ledd. Kompetanse i denne sammenheng innebærer også at de som skal utføre tjenestene må kjenne dem de skal hjelpe. Det kan ta tid å bli kjent, og å finne ut av hvordan en best kan hjelpe den enkelte. Dimensjonering av tjenestene og planer må fremme muligheter for selvstendig liv og deltakelse.

I enkeltsaker om personlig assistanse og hjelpemidler er det viktig å tenke på

• Hvilken løsning vil, på best mulig måte, bidra til at personen får et selvstendig og aktivt liv i tråd med egen vilje, preferanser og ønsker?
• Hva skal til for å sikre likestilte muligheter til å delta i lokalsamfunnet?
• Har det vært, og er det, god dialog med personen?

Målet om deltakelse, selvstendighet og likestilling bør styre utmålingen av timer og innhold. Bistanden bør romme deltakelse i lokalsamfunnet, som å delta i skole/ utdanning, delta i arbeid, gå på butikken eller delta i fritidsaktiviteter, ikke bare nødvendig omsorg og pleie i hjemmet. Kommunen skal gi et tilbud som er faglig forsvarlig, helhetlig og verdig. Kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at ansatte som utfører tjenestene er i stand til å overholde de lovpålagte pliktene sine. For å sikre likestilling skal kommunene tilrettelegge de kommunale tjenestene til den enkelte (jf. likestillings- og diskrimineringsloven §20).

I planleggingen av helse- og omsorgstjenestene bør kommunen rådføre seg med rådet for personer med funksjonsnedsettelse. Funksjonshemmedes representanter kan være særlig viktige for å belyse systematiske utfordringer i kommunen som kan være i strid med CRPD. Rådene bør brukes aktivt i et bredt anlagt saker som gjelder bygg, arbeid, skole, helse- og omsorgstjenester etc.

Det er ikke mulig å gi støtte og personlig assistanse uten at den tar utgangspunkt i hva den enkelte ønsker og har behov for. Personen som skal ha, og som mottar assistanse, må derfor ta del i all planlegging og oppfølging av tjenestene. Personlig assistanse krever god kjennskap til vedkommende, særlig i de tilfeller der personen har kommunikasjonsvansker. For personer med kommunikasjonsvansker kan tilrettelagt informasjon, støtte, eller alternativ og supplerende kommunikasjon være nødvendig for å kartlegge ønsker og preferanser. Det kan være viktig å snakke med pårørende og andre representanter som kjenner personen, i tillegg til personen selv.

For å sikre medvirkning bør kommunene blant annet sørge for at

• personen som trenger bistand selv deltar på møter og i dialog med kommunen, og ikke bare er representert ved foreldre, verge eller andre (også barn under 18 år)
• personen som trenger bistand, har fått tilpasset og forståelig informasjon om tjenestetilbudet og mulighetene for støtte.
• personen som trenger bistand, har fått nødvendig støtte til å kommunisere ønsker og preferanser.

Fysisk tilgjengelighet til bygg og uteområder i kommunen er avgjørende for at personer med funksjonsnedsettelse kan leve et selvstendig liv og ha likestilt tilgang til lokalsamfunnets tjenester og tilbud. Dette gjelder tilgjengelighet til både offentlige og private tilbud.

Plikten i CRPD artikkel 19 til å sikre tilgjengelige tjenester og tilbud er gjennomført i norsk lov blant annet gjennom bestemmelser i likestillings- og diskrimineringsloven og krav i plan- og bygningsloven. Kommunene har en plikt etter likestillings- og diskrimineringsloven og plan- og bygningsloven til å sikre at egne bygninger og uteområder er universelt utformet. Kommunen har også en plikt til å bidra til tilgjengelighet til private fasiliteter, med mindre dette innebærer en uforholdsmessig byrde. Viktige kommunale bygg er for eksempel skoler, legekontorer, sykehjem, rådhus og kulturhus. Opparbeidet uteareal for publikumsbygg, arbeidsbygg og uteareal for allmennheten skal også være universelt uformet. Dette kan være parker, torg, lekeplasser mm.

Dersom det ikke er mulig å sikre full universell utforming av fysiske forhold på grunn av kostnader, sikkerhetshensyn, vernehensyn eller lignende, skal kommunen allikevel jobbe for å sikre tilgjengelighet i størst mulig grad for personer med funksjonsnedsettelse. Dette følger av den generelle plikten i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 til å jobbe aktivt for likestilling.

Det offentlige jobber for å digitalisere en rekke tjenester rettet mot befolkningen. Også private aktører tilbyr i større grad tjenester på digitale plattformer. Dersom de digitale løsningene ikke er universelt utformet og tilgjengelige for alle, kan dette hindre deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse både i samfunnet generelt og i lokalsamfunnet. § 18 i likestillings- og diskrimineringsloven pålegger private og offentlige virksomheter en plikt til universell utforming av ikt-løsninger. Kommunen har blant annet plikt til å sikre universell utforming av kommunens nettsider, søknader og innloggingsløsninger på nett og ikt som brukes i skolen (læringsplattformer, nettsider og læremidler). Kommunene skal jobbe aktivt for universell utforming av fysiske forhold og ikt i tråd med §§ 19 og 19a, og redegjøre for arbeidet med universell utforming av ikt.

Universell utforming av infrastruktur (stasjoner og venteplasser), kollektivtransport, reiseplanleggere/billett-apper mm. er en forutsetning for at mange personer med funksjonsnedsettelse skal kunne delta i lokalsamfunnet uten å være avhengig av bistand. Universell utforming av transport er en målsetting i Nasjonal transportplan for å oppnå FNs bærekraftsmål. Kommunen har ansvar for drift og vedlikehold av kommunalt veinett og gang- og sykkelveier. Det er viktig at kommunen sørger for godt vedlikehold hele året, spesielt at en sørger for brøyting av gangveier om vinteren. Det er en forutsetning for at f.eks. rullestolbrukere og personer med bevegelseshemming kan komme seg fra egen bolig til stasjoner og holdeplasser. Det er også viktig at kommunen sørger for at ansatte som jobber med vedlikehold av gangveier og uteområder har god kompetanse om universell utforming.

Artikkel 21 – Ytringsfrihet og meningsfrihet, og tilgang til informasjon

Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan utøve retten til ytringsfrihet og meningsfrihet, herunder frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, på lik linje med andre, og ved alle former for kommunikasjon etter eget valg, som definert i artikkel 2 i denne konvensjon, inkludert ved:

a) å sørge for at informasjon som er beregnet på allmennheten, gis til mennesker med nedsatt funksjonsevne i tilgjengelige formater og ved hjelp av teknologi tilpasset ulike former for nedsatt funksjonsevne, i rett tid og uten ekstra kostnader,

b) å godta og legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne i samhandling med det offentlige kan bruke tegnspråk, punktskrift, alternativ og supplerende kommunikasjon, og alle andre tilgjengelige kommunikasjonsformer, -midler og -formater etter eget valg,

c) å oppfordre private virksomheter som yter tjenester til allmennheten, herunder via Internett, om å gi informasjon og yte tjenester i formater som er tilgjengelige og brukbare for mennesker med nedsatt funksjonsevne,

d) å oppmuntre mediene, herunder leverandører av informasjon via Internett, til å gjøre sine tjenester tilgjengelige for mennesker med nedsatt funksjonsevne,

e) å anerkjenne og fremme bruken av tegnspråk.

Article 21 – Freedom of expression and opinion, and access to information

States Parties shall take all appropriate measures to ensure that persons with disabilities can exercise the right to freedom of expression and opinion, including the freedom to seek, receive and impart information and ideas on an equal basis with others and through all forms of communication of their choice, as defined in article 2 of the present Convention, including by:

a) Providing information intended for the general public to persons with disabilities in accessible formats and technologies appropriate to different kinds of disabilities in a timely manner and without additional cost;

b) Accepting and facilitating the use of sign languages, Braille, augmentative and alternative communication, and all other accessible means, modes and formats of communication of their choice by persons with disabilities in official interactions;

c) Urging private entities that provide services to the general public, including through the Internet, to provide information and services in accessible and usable formats for persons with disabilities;

d) Encouraging the mass media, including providers of information through the Internet, to make their services accessible to persons with disabilities;

e) Recognizing and promoting the use of sign languages.

• Arbeidstilsynet, «Virksomheten skal ha rutiner for intern varsling»
• Digdir, “Rettleiar om klarspråk i utvikling av digitale tenester»
• Helsedirektoratet, "Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming»
• IMDi, «Hva sier tolkeloven?»
• Morlandstø og Sandvin, Universitetet i Nordland, «Fra bollebaking til demokratisk deltakelse»
• NIM, ”Funksjonshemmedes ytringsfrihet- åtte utfordringer»
• NOVA, «Nasjonal trygghetsundersøkelse 2020»
• Olsen, Terje og Vedeler, Janikke Solstad, Norlandsforskning, «Hatytringer. Resultater fra en studie av funksjonshemmedes erfaringer»
• Språkrådet, klarspråk
• Tyldum, Guri «Holdninger til diskriminering, likestilling og hatprat i Norge», Fafo-rapport 2019:26
• NOU 2001:22, «Fra bruker til borger»
• NOU 2022:9, «En åpen og opplyst offentlig samtale- Ytringsfrihetskommisjonens utredning»

En av årsakene til at mennesker med funksjonsnedsettelser unngår å ytre seg i offentligheten er risikoen for å bli utsatt for diskriminering, trakassering, og hatefulle ytringer. Med hatefulle ytringer mener man ytringer som er hatefulle eller diskriminerende fordi mottakeren tilhører en minoritetsgruppe. Noen hatefulle ytringer er forbudt etter straffeloven § 185, men også hets som ikke er straffbar kan ha alvorlige konsekvenser for de som blir utsatt for dem og for samfunnsdebatten som helhet. Offentlige myndigheter og undervisningsinstitusjoner har et ansvar for å aktivt forebygge hatefulle ytringer og for å følge opp mennesker som utsettes for trakassering eller hatefulle ytringer.

I en undersøkelse fra 2016 oppga en av tre med funksjonsnedsettelser at de har blitt utsatt for hatefulle ytringer. Undersøkelser peker på at unge med funksjonsnedsettelser er mer utsatt for hatefulle ytringer enn eldre, og at det særlig forekommer hatprat på nett. En undersøkelse fra 2019 viser at personer med funksjonsnedsettelse er også mer utsatt for hatefulle ytringer om man tilhører flere minoritetsgrupper, for eksempel at man både har en funksjonsnedsettelse og er en lhbt+-person. Konsekvensene av å bli utsatt for hatytringer er alvorlige. Rundt 30 prosent av de som har opplevd hatytringer sier dette fører til at de lar være å uttale seg offentlig, ifølge en rapport fra FAFO fra 2019.

I 2022 publiserte Velferdsforskningsinstituttet NOVA en nasjonal trygghetsundersøkelse. Kartleggingen viser at i overkant av dobbelt så mange respondenter som har funksjonsnedsettelse oppgir å ha opplevd hatkriminalitet (7 prosent), sammenlignet med respondenter uten funksjonsnedsettelse (3 prosent). Forskerne finner en langt høyere prosentandel som har opplevd hatkriminalitet enn hva anmeldt hatkriminalitet i offentlige registre viser og konkluderer med at mørketallene trolig er svært høye.

I en rapport fra Nordlandsforskning fra 2016 trekkes blant annet skolen frem som en arena der det personer med funksjonsnedsettelse blir utsatt for krenkende ytringer og ubehagelige opplevelser. Kommunene skal jobbe aktivt og systematisk mot mobbing av mennesker med funksjonsnedsettelse i skolen. I følge CRPD artikkel 8 har statens myndigheter en plikt til å iverksette tiltak for å bekjempe fordommer og stereotypier mot personer med funksjonsnedsettelse. Også i Likestillings- og diskrimineringsloven § 24 fremkommer det en plikt for offentlige myndigheter til å arbeide aktivt for å forhindre trakassering og stereotypisering.

Noen personer med funksjonsnedsettelser rapporterer at de lar være å ytre seg fordi de er redde for at dette kan føre til negative reaksjoner eller gjengjeldelse fra andre rundt seg. Et eksempel kan være dersom man er redd for å miste støtte eller hjelp dersom man kritiserer hjelpetilbudet, eller at man skal få det verre på jobb om man klager på manglende tilrettelegging. I en undersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter kommer det frem at det er særlig i arbeidslivet, i forbindelse med BPA og i møte med helsetjenestene at personer med funksjonsnedsettelse lar være å si ifra om kritikkverdige forhold. Noen er redde for å bli sett på som brysom på arbeidsplassen dersom man sier ifra eller redde for å komme i konflikt med legen eller assistenten sin. Noen er også redde for gjengjeldelse, for eksempel gjennom tap av BPA-timer eller tap av spennende arbeidsoppgaver på arbeidsplassen.

Alle arbeidsplasser med mer enn fem ansatte er pliktige å ha en varslingsordning for kritikkverdige forhold, ifølge arbeidsmiljøloven § 2A-6. Arbeidstilsynet har informasjon om dette på sine nettsider, og kan hjelpe med å utarbeide varslingsrutiner for bedrifter.

Kommunene bør i alle ledd, og særlig på tjenestenivå, informere om at det foreligger barrierer for personer med funksjonsnedsettelse å uttale seg ærlig om sin egen livssituasjon, og da særlig om hjelpetilbudet, BPA-tilbudet og tilretteleggingen på arbeidsplassen eller skolen. Kommunene bør innføre varslingsrutiner som er tilgjengelige, effektive og anonyme der de kommer i kontakt med innbyggerne, for eksempel i skolen, i helsesystemet eller i tjenesteutøvelsen. Kommunene bør sørge for at varslingsrutiner for kritikkverdige forhold er godt kjent, og at personer med funksjonsnedsettelse får god informasjon om hva som er prosessen videre dersom de varsler. Når varsler undersøkes i kommunen, bør det tas hensyn til at mennesker som er i et avhengighetsforhold til den det varsles om, for eksempel dersom det gjelder en assistent eller en lege, er i en særlig sårbar situasjon og må beskyttes mot gjengjeldelse. Kommunene kan også ta opp denne særlige sårbarheten for personer med funksjonsnedsettelser i møte med private arbeidsgivere i kommunen.

Dersom man har en funksjonsnedsettelse kan man bli hindret fra å få samme informasjon som andre dersom nettsider, apper, podkaster eller liknende, ikke er universelt utformet. En app kan for eksempel være rotete og vanskelig å forstå eller ha for lav kontrast mellom tekst og bakgrunn slik at bokstavene er utydelige. En nettside kan mangle forklarende tekst til bilder og figurer som kan leses av med skjermleser.

Kommunens ikt-løsninger som er rettet mot innbyggerne skal være universelt utformet. Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger har detaljerte krav som må være oppfylt for at nettsider, automater eller mobilapper skal være universelt utformet. På både UU-tilsynets nettsider og Digitaliseringsdirektoratets nettsider finnes det råd og veiledning for universell utforming av IKT og godt tjenestedesign.

For å kunne fullt ut bruke ytringsfriheten, er det en forutsetning å kunne være med på den offentlige samtalen der den skjer. Å kunne være med på foredrag på biblioteket, se kunstutstillingen på museet og delta på bystyremøtet er viktig for å kunne være med å forme samfunnet. Det er derfor viktig at lokaler og infrastruktur ikke hindrer mennesker med funksjonsnedsettelser fra å delta. CRPD artikkel 9 slår fast at myndighetene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne på lik linje med andre får tilgang til det fysiske miljøet, til transport, til informasjon og kommunikasjon. Plikten til tilgjengelighet i artikkel 9 er videre enn plikten til universell utforming i likestillings- og diskrimineringsloven § 17, og inkluderer blant annet å innføre tiltak for opplæring i tilgjengelighet og å sørge for nødvendig assistanse fra mennesker og dyr.

Universelt utformede lokaler på steder der det gis informasjon til borgerne, er med og gir ytringsfrihet for personer med funksjonsnedsettelse. Med universell utforming menes det at omgivelsene, produktene og tjenestene er planlagt på en slik måte at hovedløsningen kan brukes av så mange som mulig. Dette kan innebære at dersom kommunen skal arrangere et politisk møte eller et foredrag, skal dette legges til et bygg som er tilgjengelig. Det er også viktig at kollektivtransporten er tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelse, slik at det er mulig å komme seg frem til debattlokalet, foredraget eller allmøtet. Bufdir har utviklet en veileder som gir råd om hvordan man kan lage et universelt utformet møte eller arrangement.

I likestillings- og diskrimineringsloven stilles det krav til at alle virksomheter som retter seg mot allmennheten skal ha universelt utformede fysiske områder, med mindre tiltakene medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift (TEK17) stiller krav om universell utforming av nye bygg og ved søknadspliktige endringer av bygg, innenfor nærmere bestemte regler. Med universell utforming menes det at omgivelsene, produktene og tjenestene er planlagt på en slik måte at hovedløsningen kan brukes av så mange som mulig. Likestillings- og diskrimineringsloven pålegger offentlige virksomheter å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten.

For noen vil det ikke være mulig å delta på fysiske arrangementer, selv med universelt utformede lokaler. Det kan være nødvendig med tilrettelegging utover den rent fysiske utformingen av bygget, for eksempel ved å ha personale i rommet som kan gi informasjon og assistere ved behov. Strømming over nett eller å gi ut arrangementer som podkast eller over radio kan også gjøre informasjonen tilgjengelig for de som må være hjemme.

Universell utforming dreier seg om å ta hensyn til ulike funksjonsnedsettelser, ikke bare fysiske. Det skal også tas høyde for psykiske, kognitive, intellektuelle og sensoriske funksjonsnedsettelser. Blinkende lys eller høyt støynivå kan skape hindre for deltakelse for noen. Personer med nedsatt hørsel opplever ofte utfordringer med lokaler hvor det er vanskelig å høre hva som blir sagt, og i noen lokaler føles det som om støyen overdøver alt som blir sagt.

Å gi god informasjon i forkant om hvordan et lokale er tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelse, er viktig når det skal arrangeres et fysisk arrangement eller møte. På denne måten kan personer med funksjonsnedsettelser være sikre på at de får muligheten til å delta, og kan planlegge rundt dette. Dette kan være å informere på nett, plakater eller e-post der det inviteres til arrangementet om det er tilgjengelig med rullestol, tilrettelagt for hørselshemmede, om foredraget vil simultantekstes eller om det vil være andre tiltak for å bedre tilgjengeligheten.

For at det skal være lett å forstå informasjonen som gis, er det viktig å bruke et klart språk, en tydelig struktur og god visuell utforming. Klart språk er nyttig for alle innbyggere, og for noen personer med funksjonsnedsettelser er det særlig viktig for å forstå innholdet i teksten. Det er viktig å tenke på klarspråk helt ifra oppstarten til teksten eller prosjektet som skal lages. Når man skal utvikle et nytt produkt bør man brukerteste produktet tidlig for å være sikker på at strukturen, setningene og ordvalgene er lette å forstå.

Digitaliseringsdirektoratet har utviklet en praktisk veileder for bruk av klarspråk i utvikling av digitale tjenester. Språkrådet har også råd for klarspråk for bokmål, nynorsk og engelsk på sine nettsider.

Noen personer med utviklingshemming har behov for lettlest informasjon. Det vil si at informasjonen skrives med enkel tekst og enkelt innhold. Et eksempel på bruk av lettlest språk er avisen Klar Tale, som skriver nyhetssaker på lettlest språk for å gjøre nyhetene mer tilgjengelige. For noen er det også nyttig med fremstilling gjennom visuell utforming, symboler eller bilder.

Tilstrekkelig assistanse og individuell tilrettelegging er en forutsetning for å få tilgang på informasjon, kunne ytre seg og delta i den offentlige samtalen for noen personer med funksjonsnedsettelse.

Dette kan for noen innebære praktisk hjelp til transport til arrangementslokaler, assistanse til å finne frem til bøker eller nyheter på lettlest språk eller en døvblindtolk i møte med myndighetene. For noen er det viktig at informasjon gis flere ganger eller på et språk som er lett å forstå. Kommunene har, etter helse- og omsorgstjenesteloven, en plikt til å sørge for at de som oppholder seg i kommunen og har behov for det, mottar personlig assistanse som en del av helse- og omsorgstjenestene. Loven har som formål å sikre at den enkelte kan ha et aktivt og meningsfullt liv, får mulighet til å leve og bo selvstendig og ha en aktiv og meningsfull tilværelse i felleskap med andre. Ifølge kvalitetsforskriften skal tjenestene gis med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverdi og livsførsel.

Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ organisering av praktisk og personlig hjelp for personer med funksjonsnedsettelse som har behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet.

Det er viktig at de som er innlagt på sykehus eller institusjon eller bor på eldrehjem eller i bofellesskap får tilgang på samme informasjon som andre. Dette innebærer at det bør være internett på steder der personer oppholder seg, slik at de kan lese nyheter, høre på radio og kan delta i diskusjoner på nettet. Det bør også være tilgang på papiraviser til de som ikke kan eller ønsker å være på internettet. For de som er i behandling eller selv ikke kan dra ut, bør det settes inn særlige tiltak slik at personene kan få tilgang på informasjon. Kommunene kan for eksempel inngå samarbeid med biblioteket i kommunen for å lage en utlånsordning av bøker og magasiner til sykehus, sykehjem og institusjoner der folk selv ikke kan dra på biblioteket.

Medvirkning er et grunnleggende prinsipp i CRPD. Medvirkning innebærer å få en plass til å ytre seg og bli lyttet til. Ved å legge til rette for medvirkning fra mennesker med funksjonsnedsettelse, kan man innrette samfunnet og myndighetenes tjenester på en slik måte at de effektivt besvarer de ønskene og behovene som folk har. Myndighetene må derfor aktivt skape arenaer der de kan ta imot tilbakemeldinger, behov og ønsker fra personer med funksjonsnedsettelse. De bør også samarbeide med interesseorganisasjoner og pårørendegrupper.

Kommunene skal involvere rådet for personer med funksjonsnedsettelse i alle saker som angår funksjonsnedsettelse, jf. kommuneloven § 5-12. For at rådene skal få reell påvirkning er det viktig at rådene blir involvert på et tidlig stadium beslutningsprosessen, og at rådet får all nødvendig informasjon å komme med innspill. Bufdir har laget en veileder for kommunale råd.

Det kreves øvelse og trening for å dyrke frem og argumentere for egne meninger. Det å kunne ytre seg og kunne si sin mening må trenes på helt fra tidlig barndom, med støtte og tilrettelegging fra voksne rundt. Som alle andre, må barn med funksjonsnedsettelse få demokratiopplæring i skolen og muligheten til å se på seg selv som en aktiv meningsytrer og deltaker i demokratiet.

Samtidig er barn og vokse med funksjonsnedsettelse underrepresentert i media. En studie gjennomført ved Universitetet i Nordland, har undersøkt i hvilken grad personer med utviklingshemming i mediene kommer til orde i saker av politisk karakter. Her kommer det fram at dette i liten grad skjer, men at mediesakene i stedet handler om hverdagsliv, kultur og fritid.

En undersøkelse fra Norges institusjon for menneskerettigheter viser at personer med funksjonsnedsettelse opplever seg usynliggjort i media. Personer med funksjonsnedsettelse møter også barrierer når de prøver å fremme saker som de ønsker å sette på dagsordenen. Kunnskapsgrunnlaget tyder på at de sakene som omhandler funksjonsnedsettelse i media ofte omhandler lovfestede rettigheter, og sjeldent omtaler diskriminering eller vold mot personer med funksjonsnedsettelse. Mediaundersøkelser peker også på at sakene om personer med funksjonsnedsettelse i media ofte er individorienterte, istedenfor å ta for seg strukturell og samfunnsbasert ekskludering. Høy grad av representasjon i media innenfor alle temaer, kan påvirke hvordan personer med funksjonsnedsettelse ser på sin egen mulighet til å ytre seg fritt, og kan være med på å bekjempe stereotyper og fordommer.

Retten til å bestemme selv er et menneskerettslig prinsipp som handler om å ta egne avgjørelser og bestemme over sitt eget liv. Personer med funksjonsnedsettelser kan oppleve at beslutninger blir tatt for dem, og ikke av dem. Noen personer med funksjonsnedsettelse har erfaringer med å bli usynliggjort eller behandlet som om de ikke selv vet best hva som er godt og viktig for dem i eget liv.

Kommunen skal legge til rette for selvbestemmelse for de som mottar kommunens tjenester. All beslutningsstøtte må ta utgangspunkt i personens kommunikasjonsmåte. Personer som er avhengig av hjelpetjenester i hverdagen er særlig sårbare for å miste selvbestemmelse. Helse- og omsorgstjenesten må sammen med barnehage og skole, dagtilbud og tilrettelagte arbeidsplasser og andre arenaer, gjennom beslutningsstøtte legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelse får utøve selvbestemmelse og leve i tråd med egne ønsker og behov.

For personer med behov for tjenester for å få hverdagen til å gå opp er det særlig viktig å få tid, rom og mulighet til å ytre seg fritt og bestemme over eget liv.

Personer som helt eller delvis mangler tale eller som har utfordringer med å forstå det som blir kommunisert gjennom talespråk, kan ha behov for alternative kommunikasjonsformer. Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som erstatter talen fullstendig, og andre trenger kommunikasjonsformer som støtter utydelig, forsinket eller svak tale.

Alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) er sentralt for at en del personer med funksjonsnedsettelse får uttrykke vilje og preferanser, og dermed få ivaretatt retten til selvbestemmelse. Kommunen har plikt til å sørge for formidling av nødvendige hjelpemidler og for å tilrettelegge miljøet rundt den enkelte. Kommunen, i samarbeid med Hjelpemiddelsentralen, må legge til rette for at prosessen med søknad, tildeling og opplæring i ASK er effektiv og god. Det vil ofte være behov for et bredt, tverrfaglig samarbeid for å sikre tilstrekkelig kompetanse i bruk av ASK for personen det gjelder og de hen kommuniserer med.

Helsedirektoratet har utviklet veilederen Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, som gir mer informasjon om kommunens plikter for tilrettelegging for bruk av ASK.

Det er viktig personer som bruker ASK eller andre alternative kommunikasjonsformer får tilstrekkelig tid til dialog i møte med det offentlige, gitt at alternative kommunikasjonsformer kan ta mer tid enn tradisjonelt talespråk.

Ifølge kringkastingsloven plikter NRK, samt andre riksdekkende kanaler med mer enn 5% av de samlede seertallene, å tekste programmer innen nærmere bestemte regler. Det er også krav om å tilby et visst omfang av fjernsynsprogrammer med tegnspråktolking, på norsk tegnspråk og med synstolking. Likestillings- og diskrimineringslovens § 18 om universell utforming av IKT gjelder også for mediene. Mediene har, etter disse bestemmelsene, en plikt til universell utforming av IKT rettet mot allmennheten. Dette inkluderer for eksempel nettaviser, magasiner på nett og strømmeplattformer.

Kommunene kan i tillegg til dette, arbeide for at medietilbyderne i kommunen gjør innholdet sitt mer tilgjengelig. Kommunen kan gå i dialog med lokalavisen for å gi informasjon om hvordan for eksempel avisens nettside kan gjøres universelt utformet. Kommunen kan samarbeide med lokalavisen for å lage et innstikk i avisen på lettlest språk, eller utvikle en fast spalte på lettlest språk.

Norsk tegnspråk er både morsmål, kulturuttrykk og identitetsbærer, og er et fullverdig språk på linje med norsk og samisk.

Norske myndigheter skal anerkjenne og oppmuntre til bruk av tegnspråk. På flere samfunnsområder er bruk av tegnspråk regulert, for eksempel i skolesektoren, i barnehager og i domstolene. I tillegg og utover dette har offentlige organer en plikt til å verne og fremme norsk tegnspråk, ifølge språklova § 1 bokstav c.

Plikten til å verne norsk tegnspråk innebærer at offentlige organ skal arbeide for at mennesker ikke blir hindret fra eller diskriminert for å bruke tegnspråk. Myndighetene har også en plikt til å aktivt styrke norsk tegnspråk. Offentlige myndigheter bør også arbeide for at tegnspråk blir brukt mer i samfunnet og for at tegnspråkbrukerne lettere skal kunne lære og bruke språket sitt.

Kommunen skal sørge for tolk for døve, hørselshemmede eller døvblinde der dette er pålagt gjennom lov eller nødvendig for å ivareta hensynet til rettsikkerhet eller for å yte forsvarlig hjelp og tjeneste, ifølge tolkeloven § 6. Ifølge tolkeloven § 9 skal offentlige organer som jevnlig bruker tolk ha retningslinjer for bestilling og bruk av tolk. Integrerings- og mangfoldsdirektoratet har utviklet en veileder til tolkeloven.

Artikkel 22 – Respekt for privatlivet

1. Ingen person med nedsatt funksjonsevne skal, uansett bosted eller boform, utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i privat- eller familieliv, hjem eller korrespondanse eller andre former for kommunikasjon, eller ulovlige angrep på ære eller omdømme. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til lovens beskyttelse mot slike inngrep eller angrep.
2. Partene skal beskytte personopplysninger og opplysninger om helse og rehabilitering for mennesker med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med andre.

Article 22 – Respect for privacy

1. No person with disabilities, regardless of place of residence or living arrangements, shall be subjected to arbitrary or unlawful interference with his or her privacy, family, home or correspondence or other types of communication or to unlawful attacks on his or her honour and reputation. Persons with disabilities have the right to the protection of the law against such interference or attacks.
2. States Parties shall protect the privacy of personal, health and rehabilitation information of persons with disabilities on an equal basis with others

• NOU 2023:13 «På høy tid — Realisering av funksjonshindredes rettigheter»
• NOU 2019:10 «Åpenhet i grenseland — Bilder, film og lydopptak i helse- og omsorgstjenesten, barnevernet, skolen og barnehagen»
• NOU 2016:17 «På lik linje — Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming»
• Meld.St.45 (2012–2013) «Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming»
• Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023-2026)
• Bufdirs veileder «Hatytringer – hjelp, råd og kunnskap»
• Helsedirektoratets rundskriv «Helsepersonelloven med kommentarer» og «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer»
• Helsedirektoratets nasjonale veileder «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming»
• Datatilsynet.no: «Hva er personvern?»
• Eggebø, Stubberud og Anderssen (2019). «Skeive livsløp. En kvalitativ studie av levekår og sammensatte identiteter blant lhbtis-personer i Norge». Bodø: Nordlandsforskning
• Olsen, Vedeler, Eriken, Elvegår (2016). «Hatytringer – resultater fra en studie av funksjonshemmedes erfaringer» Bodø: Nordlandsforskning

«Privatliv» er et bredt begrep, og kan forstås som vernet om en privat sfære som man selv kontrollerer, og hvor man kan handle fritt uten vilkårlige eller ulovlige inngrep. Vernet av privatlivets fred eller «privatsfæren» handler om at det finnes en grense for andres blikk og inngripen. Dette knytter seg først og fremst om vern mot inngrep fra det offentlige, skjerming mot innsyn og vern mot offentliggjøring av private forhold. Ansatte som yter støtte til personer med funksjonsnedsettelse, må få opplæring i viktigheten av å verne om beboernes privatliv, herunder taushetsplikten og vernet om spredning av opplysninger.

For brukere av tjenester som for eksempel brukerstyrt personlig assistent (BPA) og beboere i omsorgsboliger eller på sykehjem, vil tilgangen til og innretningen av tjenestetilbudet ha betydning for den enkeltes mulighet til å ha et privatliv. Mange personer med funksjonsnedsettelse er mottakere av omfattende og sammensatte tjenester, som kan være organisert som boligbaser med ansatte som yter tjenester til bofellesskapet. I bofellesskap kan det være et betydelig antall tjenesteytere som beboere må omgås hele eller store deler av døgnet. Ved behov for eksempelvis bistand til stell og pleie forventes det at tjenesteyterne slippes inn i intime og personlige sider av livet. Kommuner bør forsøke å begrense gjennomtrekk av personal, og sørge for at antallet tjenesteytere som tjenestemottaker møter holdes til et antall som tjenestemottaker er komfortabel med. Bygningsmasse bør legge til rette for at personer i samlokaliserte boliger kan motta og ha besøk uten at dette må deles med andre.

Velferdsteknologi kan være med på å forbedre en persons mulighet til å mestre egen hverdag, og redusere behovet for innblanding i privatlivet. Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse, som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet.
Kommunene må videre sørge for at ikke bare hjemmet, men også offentlige bygg, er tilstrekkelig universelt utformet. På denne måten vil personer med funksjonsnedsettelse ha mindre behov for tjenesteytere i private situasjoner, for eksempel toalettbesøk. Universell utforming vil på denne måten også være med på å fremme blant annet retten til et selvstendig liv etter CRPD artikkel 19. Se mer om dette i Bufdirs veileder til artikkelen.

Begrepet «privatliv» omfatter også frihet fra krenkelse av fysisk og psykisk integritet. Bruk av tvang og makt er regulert i blant annet CRPD artikkel 14.

I retten til privatliv ligger også retten til å utvikle sin egen identitet og til å bestemme over eget liv, jf. CRPD artikkel 3. Selvbestemmelse innebærer blant annet respekt for menneskers iboende verdighet, uavhengighet og individuelle selvstendighet med rett til å treffe egne valg.

Størst mulig grad av autonomi i eget liv er viktig for personlig utvikling og god psykisk helse. Dette innebærer at enkeltpersoner står fritt når det gjelder valg av utdanning og yrkesvei, helse, politiske oppfatninger og mulighet til å uttrykke sin personlighet gjennom hår-, kles- og forbruksstil. Personlig autonomi kan videre knytte seg til etnisitet, navn og andre måter å identifisere personer på, og retten til personlig utvikling.

Aktører som yter tjenester til personer med funksjonsnedsettelse, bør legge til rette for medvirkning fra tjenestemottakere med hensyn til aktivitetsønsker. De bør også forsøke å legge til rette for stabil bemanning og turnusordninger som tillater at tjenestemottakere i begrenset grad behøver å tilpasse hverdagen til vaktskifter.
Gode relasjoner, opplæring, tilrettelegging og beslutningsstøtte kan bidra til å øke mulighetene for å utøve selvbestemmelse. Begrepet beslutningsstøtte omfatter enhver prosess som gjør en person i stand til å ta egne beslutninger og/eller å uttrykke egne ønsker og behov. Helse- og omsorgstjenesten må sammen med barnehage og skole, dagtilbud, tilrettelagte arbeidsplasser og øvrige arenaer, legge til rette for at tjenestemottaker får leve mest mulig i tråd med egne ønsker og behov. Virksomhetsledere må sørge for at tjenesteyterne har kompetanse på å yte beslutningsstøtte, at de er kjent med den enkelte tjenestemottakers måte å kommunisere på og at støttende beslutningstaking gis på en måte som respekterer individets privatliv. Les mer om beslutningsstøtte under Bufdirs veileder til CRPD artikkel 12.

Retten til privatliv omfatter retten til å velge, samt synliggjøre, sin kjønnsidentitet, seksuell orientering og seksualliv. Skeive personer med funksjonsnedsettelse er blant gruppene som scorer lavest på levekår og livskvalitet. Forskning viser at de har erfaringer med negativ oppmerksomhet, mobbing og diskriminering. Kommunen har derfor en viktig oppgave knyttet til å skape aksept, økt forståelse og åpenhet rundt seksuelt mangfold.

Undersøkelser viser at både unge med funksjonsnedsettelse og helsepersonell vegrer seg for å snakke om seksuell helse. Tjenesteytere har ansvar for å legge til rette for at kjønns- og seksualitetsmangfold er et tema som blir vektlagt, og må møte tjenestemottakere uten fordommer. Det er viktig at tjenesteytere har kompetanse i å tilrettelegge for en selvstendig og trygg seksualitet som ivaretar hensynet til selvbestemmelse, privatliv og nødvendig beskyttelse. For enkelte handler det om behov for praktisk rådgivning, for andre om å opparbeide seksuell selvtillit og å være trygg i egen seksualitet og identitet. Tjenesteyter må selv vurdere sin egen kompetanse til å gi tilpasset opplæring og råd, og vurdere når det er behov for kompetanse fra habiliteringstjenesten.

Kommunen bør videre være særlig oppmerksomme på å tilby undervisning om kjønns- og seksualitetsmangfold til personer med funksjonsnedsettelse. Undervisningen må være tilpasset målgruppens kognitive funksjon og informasjonsbehov. Flere personer med utviklingshemming mangler tilgang på nødvendig kunnskap og informasjon for å utvikle en selvstendig og sunn seksualitet, og opplever negative holdninger fra samfunnet. Personer med utviklingshemming kan videre ha vansker med å forstå egen seksuelle identitet og/eller kjønnsidentitet eller seksualitet, noe som kan være utfordrende for selvbildet og eierskap til egen seksualitet og identitet.

En studie knyttet til seksuell orientering og utviklingshemming viser at denne gruppa har særlige utfordringer med å treffe andre i samme situasjon, og det er derfor behov for trygge arenaer hvor en kan dele erfaringer og lære av hverandre. Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI) i Oslo og Viken har etablert tilbudet PUST UT hvor lesbiske, homofile, bifile, panfile eller transpersoner med utviklingshemning kan møtes og snakke fritt om kjønn og seksualitet. PUST UT har også utarbeidet en metodebok for helsepersonell om utviklingshemming og seksualitet.

For mer informasjon om seksuell helse se Bufdirs veileder til CRPD artikkel 25 og 26 om helse, habilitering og rehabilitering.

Privatliv omfatter ikke bare den innerste private sfære, men også retten til å etablere og utvikle kontakt med andre mennesker samt rett til å få være i fred når det gjelder private forhold.

En persons hjem bør være et sted hvor man har mulighet til å oppleve gode relasjoner, vise gjestfrihet og motta besøk av venner og familie. Enkelte som bor i boligbaser opplever restriksjoner knyttet til besøk av venner og kjærester, uten at dette er hjemlet i vedtak. Institusjonelle regler for et hjem skal ikke gå foran tjenestemottakers individuelle behov og mulighet for et privatliv.

For mer om retten til familieliv, herunder samboerskap etc., se punkt i Bufdirs veileder til artikkel 23.

Hjemmet er en særlig viktig arena for utøvelse og utvikling av sitt privat- og familieliv. Med «hjem» forstås vanligvis det stedet personen bor. Retten til respekt for eget hjem har to primære aspekter; retten til å få bo i sitt eget hjem uten forstyrrelser og retten til beskyttelse mot inngrep i sitt eget hjem gjennom undersøkelser, beslag, overvåkning og lignende.

For personer som mottar tjenester fra kommunen kan det være utfordrende å etablere og bevare private sfærer, og vanskelig å verne om sine private opplysninger. Behov for hjelp i hjemmet kan gjøre det vanskelig å regulere hvem og når andre skal ha tilgang til hjemmet.

Det er sentralt at kommunens tjenester, særlig bo- og tjenestesituasjonen, utformes og utføres slik at det legges til rette for privatliv. For eksempel bør personalrom og lignende arealer i bofellesskap ikke undergrave hensynet til at boligen skal være et privat hjem for de som bor der. For å ivareta funksjoner som kjennetegner et hjem, bør ansatte for eksempel ringe på og be om tillatelse til å komme inn i boligen, samt ta av skoene. Spritdispensere ved inngangsdører er et eksempel på forhold som er med på å tydeliggjøre at noen sitt hjem er andre sin arbeidsplass. Kommunen bør derfor sørge for nødvendige vurderinger av hensiktsmessigheten av slike helse- og sikkerhetsregler.

Videre bør kommunene sørge for at koordinering av arbeid ikke skjer parallelt med det miljøterapeutiske arbeidet i tjenestemottakerens hjem. Hvis tjenestemottakere skal få individuelle tjenester og være den viktigste personen i sitt eget hjem, bør botjenester utvikle praksiser der arbeidsplassens behov for koordinering, organisering og kommunikasjon ivaretas på andre måter, slik at respekten for tjenestemottakers rett til å ha en privat sfære i eget hjem uten unødvendige forstyrrelser ivaretas.

For informasjon om selvbestemmelse i boligforhold, herunder utforming og plassering av kommunale boliger, se Bufdirs veileder til CRPD artikkel 19.

Personer som bor i fellesskap, kan ha liten autonomi knyttet til deres eget hverdagsliv som følge av strenge husregler. Forskning har vist at omfattende bruk av ordensregler utover husleieloven kan virke negativt på beboernes trivsel og retten til å bestemme i sitt eget hjem.

Kommunen må ha en oversikt over husregler i bofellesskap og vurdere disse etter minste inngreps prinsipp, slik at de ikke ulovlig begrenser den enkeltes rett til privatliv.

Kommunikasjon med andre er viktig for et sosialt liv i et samfunn. Kommunikasjon handler om alle måter å kommunisere på, og inkluderer fysiske brev, e-post, SMS, chat, bilder, telefonsamtaler og andre former for webbasert kommunikasjon. Retten til respekt for sin kommunikasjon omhandler først og fremst rett til beskyttelse fra overvåkning av ens kommunikasjonsmidler.

Ansatte har eksempelvis ikke anledning til å sjekke en beboers tekstmeldinger eller andre chatte-tjenester, eller på andre måter regulere mediebruk, uten at dette er hjemlet i lov eller samtykke. Kommunens ansatte må for eksempel respektere den retten tjenestemottaker har til å ikke dele informasjon om sin samhandling med andre personer.

Myndighetene plikter etter CRPD artikkel 22 å hindre angrep på ære og omdømme til personer med funksjonsnedsettelse.

Det fremgår av en rapport fra 2016 at 36 prosent av respondentene i en spørreundersøkelse hadde opplevd krenkende ytringer rettet mot personer med funksjonsnedsettelse. Diskriminerende og hatefulle ytringer kan være straffbart etter straffelovens paragraf 185, og trakassering på grunn av funksjonsnedsettelse er forbudt etter likestillings- og diskrimineringslovens paragraf 13. Også andre lover har bestemmelser som kan ramme negative og krenkende ytringer rettet mot personer med funksjonsnedsettelse.

Myndighetene, herunder kommunen, har i henhold til CRPD artikkel 8 plikt til å iverksette tiltak for å bekjempe fordommer og stereotypier mot personer med funksjonsnedsettelse. Også i likestillings- og diskrimineringsloven paragraf 24 fremkommer det en plikt for offentlige myndigheter til å arbeide aktivt for å forhindre trakassering og stereotypisering. Alle skoler plikter etter opplæringslova sin paragraf 9 A-3 å sørge for nulltoleranse mot krenking som mobbing, vold, diskriminering og trakassering.

Saker om vern av en persons ære og omdømme drøftes ofte med utgangspunkt i ytringsfrihetsbestemmelser. Hets, trakassering og hatefulle ytringer er noen av årsakene til at personer med funksjonsnedsettelse ikke får ytret seg fritt. For mer informasjon om hvordan arbeide mot trakassering og hatefulle ytringer, og hvordan sikre ytringsfriheten for personer med funksjonsnedsettelse, se Bufdirs veileder til CRPD artikkel 21. Se også Bufdirs veileder «Hatytringer – hjelp, råd og kunnskap».

Etter CRPD artikkel 22 plikter statens myndigheter å sikre at personer med funksjonsnedsettelse ikke utsettes for vilkårlige eller ulovlige inngrep i sitt familieliv. Kjernen i retten til beskyttelse av familielivet er retten til å leve sammen slik at familierelasjonene kan utvikles på en naturlig måte.

Utvikling av parforhold forutsetter ofte at man har en privat arena, hvor man selv har kontroll over hvem som kommer og går. Bo- og tjenestesituasjonen i omsorgsboliger, både innen eldreomsorg, samtidig rus- og psykisk lidelse, og boliger for personer med utviklingshemming, kan gjøre det utfordrende å skape private sfærer, fordi beboerne omgås personale, familie eller andre tjenestemottakere store deler av dagen. Videre kan strenge husregler være av stor betydning for tilgangen til privatliv og utvikling av nære relasjoner. I tillegg kan vaktordninger skape utfordringer for at personer som har behov for personlig assistanse kan etablere nære relasjoner fordi tjenesteyter må forholde seg til arbeidstid. Dette kan du lese mer om under fanene «personlige relasjoner», «hjemmet» og «husregler».

For mer informasjon om retten til familieliv, se Bufdirs veiledning til CRPD artikkel 23.

Personvernbegrepet innebærer vern av enkeltpersoners rett til å ha innflytelse på bruk og spredning av personopplysninger om seg selv. Tilbydere av tjenester til personer med funksjonsnedsettelse håndterer en stor mengde opplysninger om personlige forhold. Det er viktig at tjenestemottaker har tillit til at opplysningene ikke spres til uvedkommende og ikke brukes til andre formål enn de er avgitt for.

Personopplysningsloven regulerer innsamling og bruk av personopplysninger, og er én av flere reguleringer som sikrer tjenestemottakers tillit til at personlige opplysninger ikke spres. Loven gir virksomheter en rekke plikter samtidig som den gir enkeltpersoner rettigheter. Dette innebærer blant annet rett til innsyn, sletting, retting og begrensning.

Kommunene må være bevisste ved bruk av personopplysninger i kunstig intelligens, som gjerne omfatter store mengder data. Det er viktig å behandle personopplysningene i tråd med regelverket. For eksempel innebærer prinsippet om dataminimering å begrense mengden innsamlede personopplysninger til det som er nødvendig for å realisere formålet med innsamlingen.

Personvernet reguleres også av blant annet helseregisterloven og pasientjournalloven. For mer informasjon om hvilke rettigheter personvernregelverket gir, se Datatilsynets hjemmesider.

Alle som yter tjenester på vegne av kommunen eller et annet forvaltningsorgan har en generell taushetsplikt om personlige forhold de får vite om, jf. forvaltningsloven paragraf 13. Taushetsplikten til kommunalt ansatte følger av helse- og omsorgstjenesteloven paragraf 12-1. Bestemmelsen er særlig viktig for helsepersonell i administrative stillinger som blir kjent med pasientopplysninger, og andre som arbeider i tilknytning til helsetjenesten.

Taushetsplikten til de som arbeider i helsetjenesten følger videre av profesjonslover, og lover knyttet til arbeidssted og arbeidsoppgaver. Helsepersonell har en særlig streng taushetsplikt når det gjelder pasientens helse, sykdom, behandling og andre personopplysninger jf. pasient- og brukerrettighetsloven og helsepersonelloven. De generelle taushetspliktsbestemmelsene er omfattet av helsepersonelloven kapittel 5. Av pasient- og brukerrettighetsloven paragraf 3-6 følger det også at opplysninger om legems- og sykdomsforhold samt andre personlige opplysninger skal behandles med varsomhet og respekt for integriteten til den som opplysningene gjelder.

Enkelte forhold gjør at hensynet bak taushetsplikten må vike til fordel for hensynet om å gjøre opplysninger kjent for andre.

Hovedregelen om taushetsplikt om personlige forhold modifiseres for det første av reglene om samtykke fra personen til å bringe opplysninger videre. I den grad personen selv samtykker til eller godtar at opplysningene bringes videre, er retten til privatliv ikke tilsidesatt. For at et samtykke skal være gyldig kreves det at vedkommende har fått informasjon om hvilke opplysninger det gjelder, hvordan disse skal anvendes og eventuelle konsekvenser av dette. Det må videre være gitt under omstendigheter som sikrer at det har skjedd frivillig, etter moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene.

Uavhengig av samtykke finnes det for det andre unntak fra taushetsplikten ved opplysningsrett, opplysningsplikt, meldeplikt eller vitneplikt. Forvaltningsloven paragraf 13 er eksempelvis ikke til hinder for at opplysningene er tilgjengelige for andre tjenestepersoner innen organet eller etaten, såfremt det trengs for å løse arbeidsoppgavene på en hensiktsmessig måte, eller for å bruke i veiledning.
Gjennom tjenesteytingen får ansatte kunnskap om mange sider av en beboers liv. Noe av denne kunnskapen er nødvendig for å løse oppgaver og organisere tjenestene på en hensiktsmessig måte. Andre opplysninger som de ansatte får kunnskap om er av mer personlig art. Kommunens ansatte må skille mellom hvilke opplysninger som er nødvendige for å yte tjenesten og kan bringes videre til kolleger, og hva som er av privat karakter uten interesse for tjenesten, og som dermed er taushetsbelagt.

For mer om helsepersonells taushetsplikt, se Helsedirektoratets rundskriv «Helsepersonelloven med kommentarer», «Pasient- og brukerrettighetsloven med kommentarer» og veilederen «Gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming».

Artikkel 23 – Respekt for hjemmet og familien

1. Partene skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak for å avskaffe diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne i alle saker som gjelder ekteskap, familie, foreldrerollen og personlige relasjoner, slik at de behandles på lik linje med andre, med sikte på å sikre:
   a. anerkjennelse av den rett som tilkommer alle mennesker med nedsatt funksjonsevne som er i gifteferdig alder, til å inngå ekteskap og stifte familie på basis av de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke,
   b. anerkjennelse av den rett som tilkommer mennesker med nedsatt funksjonsevne, til fritt og ansvarlig å treffe beslutning om antall barn og avstand mellom barnefødsler, og til tilgang til alderstilpasset opplysning og opplæring om reproduksjon og familieplanlegging, samt at de midler som er nødvendige for at de kan utøve disse rettighetene, skaffes til veie,
   c. at mennesker med nedsatt funksjonsevne, herunder barn, beholder sin fruktbarhet på lik linje med andre.
2. Partene skal sikre de rettigheter og det ansvar som tilkommer mennesker med nedsatt funksjonsevne i forbindelse med vergemål, formynderskap, omsorg, adopsjon av barn eller liknende institutter når disse finnes i intern lovgivning; hensynet til barna skal i alle tilfeller komme i første rekke. Partene skal gi mennesker med nedsatt funksjonsevne hensiktsmessig hjelp til å utøve ansvaret for oppfostring av barn.
3. Partene skal sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har lik rett som andre til familieliv. Med sikte på å virkeliggjøre denne retten, og for å hindre at barn med nedsatt funksjonsevne holdes skjult, blir forlatt, forsømmes eller isoleres, skal partene forplikte seg til å sørge for at barn med nedsatt funksjonsevne og deres familier på et tidlig tidspunkt mottar omfattende informasjon, tjenester og støtte.
4. Partene skal sikre at et barn ikke blir skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetent myndighet, som er underlagt rettslig overprøving, beslutter i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler at en slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Et barn skal ikke i noe tilfelle bli skilt fra foreldre fordi enten barnet eller en eller begge foreldre har nedsatt funksjonsevne.
5. Partene skal, når den nærmeste familie ikke er i stand til å ha omsorgen for et barn med nedsatt funksjonsevne, gjøre sitt ytterste for å sørge for omsorgsplassering i familien for øvrig, og om det ikke lykkes, i et familiemiljø i lokalsamfunnet.

Article 23 – Respect for home and the family

1. States Parties shall take effective and appropriate measures to eliminate discrimination against persons with disabilities in all matters relating to marriage, family, parenthood and relationships, on an equal basis with others, so as to ensure that:
   a. The right of all persons with disabilities who are of marriageable age to marry and to found a family on the basis of free and full consent of the intending spouses is recognized;
   b. The rights of persons with disabilities to decide freely and responsibly on the number and spacing of their children and to have access to age-appropriate information, reproductive and family planning education are recognized, and the means necessary to enable them to exercise these rights are provided;
   c. Persons with disabilities, including children, retain their fertility on an equal basis with others.
2. States Parties shall ensure the rights and responsibilities of persons with disabilities, with regard to guardianship, wardship, trusteeship, adoption of children or similar institutions, where these concepts exist in national legislation; in all cases the best interests of the child shall be paramount. States Parties shall render appropriate assistance to persons with disabilities in the performance of their child-rearing responsibilities.
3. States Parties shall ensure that children with disabilities have equal rights with respect to family life. With a view to realizing these rights, and to prevent concealment, abandonment, neglect and segregation of children with disabilities, States Parties shall undertake to provide early and comprehensive information, services and support to children with disabilities and their families.
4. States Parties shall ensure that a child shall not be separated from his or her parents against their will, except when competent authorities subject to judicial review determine, in accordance with applicable law and procedures, that such separation is necessary for the best interests of the child. In no case shall a child be separated from parents on the basis of a disability of either the child or one or both of the parents.
5. States Parties shall, where the immediate family is unable to care for a child with disabilities, undertake every effort to provide alternative care within the wider family, and failing that, within the community in a family setting.

• Meld. St. 8 (2022–2023) «Menneskerettar for personar med utviklingshemming - Det handlar om å bli høyrt og sett»
• Meld.St.24 (2015–2016) «Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter»
• Prop. 73 L (2016–2017) «Endringer i barnevernloven (barnevernsreform)»
• NOU 2023:29 «Abort i Norg»
• Ekspertutvalgets utredning om inkorporering av CRPD i norsk lov
• NOU 2013:13 «Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi»
• NOU 2021:11 «Selvstyrt er velstyrt — Forslag til forbedringer i ordningen med brukerstyrt personlig assistanse»
• Joint Statement The rights of children with disabilities, Committee on the Rights of the Child and Committee on the Rights of Children with Disabilities
• Barne- og familiedepartementets rundskriv «Retningslinjer om hjelpetiltak, jf. barnevernloven § 4-4»
• Bufdirs kurs for foreldre med barn med spesielle behov
• Helsedirektoratets veileder «Gode helse – og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming»
• Helsedirektoratets veileder «Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier»
• Halvorsen (2016) «Lovregler om samtykke til helsehjelp»
• Tøssebro, Jan et al. (2014) Foreldre med kognitive vansker i møte med barnevernet. NTNU Samfunnsforskning
• Tilstandskartleggingen 2021 (uloba.no)

Personer med funksjonsnedsettelse skal sikres retten til et familieliv, på lik linje med andre. Familieliv forstås som samliv (ekteskap og samboerskap), foreldreskap, og å bo sammen med oppvekstfamilien.

For enkelte personer med funksjonsnedsettelse som bor i boligbaser, for eksempel samlokaliserte boliger eller bofellesskap, er det begrensede muligheter til å bytte bolig og samtidig beholde tjenesteytere. Dette kan utgjøre en barriere mot at par flytter sammen. Enkelte omsorgsboliger tillater ikke samboerskap, fordi kommunen ikke har tilrettelagt for dette. Artikkel 19 i CRPD og regjeringens boligsosiale strategi slår fast at mennesker med funksjonsnedsettelse har rett til å velge bosted, og «hvor og med hvem de vil bo» på lik linje med andre. Kommunen må derfor i størst mulig grad forsøke å organisere tjenestene sine slik alle innbyggere, uansett funksjonsnedsettelse, gis mulighet å bo med hvem de vil. Les mer om artikkel 19 i Bufdirs veileder til artikkelen.

Personer med utviklingshemming lever i større grad alene enn resten av befolkningen. Det sosiale nettverket til mennesker med utviklingshemming kan ofte være begrenset til familie, tjenesteytere og få valgte relasjoner. Unge med utviklingshemming er ofte mindre sammen med jevnaldrende, og har mindre tilgang til arenaer med sjekking og utprøving av egen seksualitet. Enkelte kan ha problemer med å ta del i det sosiale spillet for å etablere en kjæresterelasjon, og kan trenge hjelp til å utvikle og bevare relasjoner til potensielle partnere. Å leve i parforhold kan dessuten være krevende. Kommunene må derfor ha oppmerksomhet om at personer med utviklingshemming kan ha behov for tilrettelagte samlivskurs.
Retten til familieliv er også vernet av CRPD artikkel 22. For mer informasjon se Bufdirs veileder til bestemmelsen.

Alle myndige personer, uavhengig av funksjonsnedsettelse, har lik rett til å inngå ekteskap og stifte familie.

Ekteskapsloven gir alle lik rett til å inngå ekteskap forutsatt at kravene om rettslig handleevne er innfridd. Dersom en av partene har en verge må denne gi samtykke til å inngå ekteskap, dersom det faller inn under vergens mandat. Statsforvalteren kan imidlertid gi samtykke dersom det ikke er noen rimelig grunn til nektelse.

Det kreves gyldig prøvingsattest fra folkeregistermyndigheten for at en vigsler skal kunne vie, jf. ekteskapsloven § 14. En gyldig prøvingsattest innebærer at prøvingsmyndigheten ikke har funnet grunn til å tvile på at begge brudefolkene har rettslig handleevne. Selv om det foreligger en gyldig prøvingsattest fra folkeregistermyndigheten har alle med vigselsrett, også kommunale vigslere, en selvstendig handleplikt dersom vedkommende kjenner til eller har grunn til å tro at ekteskapsvilkårene ikke er oppfylt.

Dersom vigsel blir nektet kan imidlertid hver av partene klage til statsforvalteren. Statsforvalteren kan pålegge vigsleren å foreta vigsel, jf. ekteskapsloven § 14.

Personer med funksjonsnedsettelse skal få informasjon om reproduktiv helse, familieplanlegging og støtte, deres rettigheter og relevante tjenester på lik linje med befolkningen ellers. Enkelte personer med funksjonsnedsettelse har behov for tilrettelagt og konkret opplæring og veiledning om kropp, seksualitet, seksuell helse og kjønnsidentitet. Det er viktig at kommunens helsestasjoner, ansatte i skolen, skolehelsetjenesten, fastlegen, habiliteringstjenesten og andre som yter arbeidet med personer med funksjonsnedsettelse har et bevisst forhold til temaet, og møter vedkommende med respekt og åpenhet. Opplæring i seksuell og reproduktiv helse må tilbys fra et tidlig tidspunkt.

Videre må virksomhetsleder sørge for at tjenesteytere fanger opp når det er behov for spesialisert kompetanse. Ved behov for bistand fra spesialisthelsetjenesten, som for eksempel veiledning, opplæring og beslutningsstøtte knyttet til ulike former for prevensjon, samtaler om det å bli gravid eller om å bli foreldre, seksualtekniske hjelpemidler mm., må kommunen i samarbeid med fastlegen sørge for henvisning til habiliteringstjenesten.

Les mer om seksuell helse i Bufdirs veileder til artikkel 22 og til artikkel 25 og 26.

Alle mennesker har rett til å selv bestemme om, hvor mange og når de ønsker barn. Retten til å få beholde sin fruktbarhet på lik linje med andre handler om at samfunnet skal avstå fra inngrep som hindrer muligheter man innenfor lovverket har til å få barn.

Enkelte personer med funksjonsnedsettelse kan oppleve at andre prøver å bestemme over deres fruktbarhet. Sterilisering og abort er inngrep som i særlig grad berører retten til selvbestemmelse, privatliv, fysisk og psykisk integritet og frihet fra tortur, tvang og overgrep. Temaet er tett knyttet til CRPD artikkel 17 som fastslår at ethvert menneske med funksjonsnedsettelse har rett til respekt for sin fysiske og psykiske integritet.

Ingen personer med funksjonsnedsettelse kan tvinges til å bruke prevensjon mot sin vilje. Ansatte kan eksempelvis ikke gi p-piller til beboere uten at beboeren kjenner til det og har samtykket til dette.

Ufrivillig medisinsk behandling, både sterilisering og abort, skal også skje i samsvar med et fritt og informert samtykke uansett type funksjonsnedsettelse og alvorlighetsgrad. I enkelte tilfeller bør den rettslige handleevnen kunne utøves eller overtas av andre for å sikre en reell og likestilt tilgang. Den kompetansen abortloven og steriliseringsloven gir til å begrense selvbestemmelsesretten til personer med funksjonsnedsettelse, må imidlertid kun utøves dersom det er nødvendig som en siste utvei. Både abort og sterilisering er inngripende tiltak, som krever notoritet og grundig saksbehandling. Innhenting av samtykke og vurdering av manglende samtykkekompetanse må begrunnes og dokumenteres. Det er svært viktig at kommunens ansatte i tilfeller som nevnt over yter beslutningsstøtte. Les mer om beslutningsstøtte i Bufdirs veileder til artikkel 12.

Se nærmere om abort og sterilisering under.

Abort skal fremsettes av den gravide selv. Dersom den gravide har en utviklingshemming skal vergen etter dagens regelverk gis anledning til å uttale seg, med mindre særlige grunner taler mot det. Har vergen uttalt seg mot abort, kan det kun foretas om statsforvalteren samtykker.

Er den gravide «alvorlig sinnslidende eller psykisk utviklingshemmet i betydelig grad» kan vergen fremsette begjæringen, jf. abortloven § 4. Den gravides samtykke skal likevel innhentes, så fremt det antas at hun har evne til å forstå betydningen av inngrepet. Det er med andre ord en lav terskel for samtykkekompetanse. Dersom samtykket ikke innhentes, må statsforvalteren samtykke. Samtykke kan kun gis om dette er i «kvinnens klare interesse». Lege eller nemd skal gi opplysninger om inngrepets art og medisinske virkning, tilrettelagt den gravides individuelle forutsetning for å kunne forstå informasjonen, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 3-5. Informasjonen skal nedtegnes i journalen.

Dersom kvinnen motsetter seg inngrepet, kan abort kun tvinges gjennom dersom de strenge kumulative vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4 A-3 er oppfylt. Det vil dermed kunne gjennomføres abort dersom gjennomføring av svangerskapet vil medføre vesentlig skade for den gravide.

Abortutvalget fikk i oppdrag å gjennomgå abortloven, og leverte NOU 2023:29 desember 2023. Les om selvbestemmelse for voksne med redusert beslutningskompetanse i utredningens kapittel 24.

Kvinner og menn over 25 år kan sterilisere seg når de selv begjærer det. Dette gjelder imidlertid ikke for personer som har «alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket». Disse kan etter søknad til steriliseringsnemnda få tillatelse til sterilisering dersom svangerskap eller fødsel vil føre til betydelig fare for liv eller helse, dersom omsorg for et barn vil sette søker i en vanskelig posisjon, dersom det er fare for alvorlig sykdom hos barnet eller dersom søkeren ikke vil kunne ha omsorg for et barn på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming. Det kreves videre samtykke fra vergen.

En verge kan fremsette søknad på vegne av en person dersom denne har en så «alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes», jf. steriliseringsloven § 4. Tillatelse skal likevel kun gis dersom sterilisering fremstår som det beste alternativet for å forebygge svangerskap. Vedkommende skal gis informasjon om inngrepets art, risiko og medisinske virkninger, som er tilpasset personens individuelle forutsetninger for å forstå informasjonen, jf. pasient og brukerrettighetsloven § 3-5. Informasjonen skal nedtegnes i journalen.

Som følge av de strenge vilkårene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4 A-3, kan inngrepet ikke utføres dersom personen motsetter seg sterilisering. For mer informasjon om praktiseringen av steriliseringsloven, se steriliseringsloven med kommentarer fra Helsedirektoratet.

Personer med funksjonsnedsettelse skal ha lik rett til å være foresatte for sine barn. Kommunen må sikre at personer med funksjonsnedsettelse har like rettigheter som andre i forbindelse med vergemål, omsorg, adopsjon eller liknende.

Dette innebærer blant annet at personer med funksjonsnedsettelse skal utøve foreldreansvar for sine barn. Foreldreansvar er den rett og plikt foreldre har til å bestemme for barnet i personlige forhold. Ansvaret skal utøves i samsvar med barnets behov og interesser. Regler om foreldreansvar står i barneloven kapittel 5.

Å bli forelder vil være en situasjon hvor særlig mennesker med utviklingshemming ofte vil ha behov for omfattende støtte for å sikre at barnets beste ivaretas. Manglende tilrettelegging av opplæring og bistand kan føre til at familien ikke får den bistanden de har behov for og rett på. Kommunen må sørge for å styrke kompetansen om foreldre med utviklingshemming i hjelpeapparatet, slik at tiltak er godt tilpasset målgruppen. Habiliteringstjenesten i kommunen bør tilby foreldreopplæringsprogram til personer med utviklingshemming. Kommunen må videre sørge for at barnevernet har god kompetanse om barnevernfaglig arbeid til personer med kognitive utfordringer, slik at de gis lik mulighet som andre til å være foresatte for sine barn.

Kommunen skal etter CRPD artikkel 23 gi mennesker med funksjonsnedsettelse hensiktsmessig hjelp til å utøve ansvaret for oppfostring av barn. En plikt til å hjelpe foreldre med deres omsorgsansvar følger også av blant annet Barnekonvensjonen artikkel 18 nr. 2. Familier som har utfordringer skal få riktig hjelp til rett tid, og familier som har behov for særskilt støtte eller oppfølging skal få dette.

Etter CRPD artikkel 19 plikter kommunene å sørge for at det treffes effektive og hensiktsmessige tiltak for at personer med funksjonsnedsettelse får tilgang til nødvendige støttetjenester i eget hjem og personlig bistand. Brukerstyrt personlig assistent (BPA) er et verktøy som kan gjøre det mulig for en person med assistansebehov å utføre foreldrerollen på samme vilkår som andre foreldre. I en undersøkelse utført av Uloba oppga mange foreldre med funksjonsnedsettelse at de ble informert om barnevernet da de søkte kommunen om brukerstyrt personlig assistanse (BPA), noe som resulterer i at mange lar være å søke om nødvendig assistanse og hjelp. Det er i utgangspunktet ingen sammenheng mellom assistansebehov og omsorgsevne, og de fleste foreldre vil med rettmessig assistanse kunne ivareta sine barn på en god måte. Kommunen må derfor ha klare retningslinjer for saksbehandlere som innvilger BPA, som omfatter foreldre med assistansebehov.

Når foreldrene ikke strekker helt til, kan foreldrenes omsorgsevne styrkes gjennom ulike tiltak. Forebygging av omsorgssvikt handler i stor grad om familiestøtte. Med familiestøttende arbeid menes innsats som bidrar til å styrke barns omsorgssituasjon. Kommunen har det overordnede ansvaret for at det finnes tilgjengelige foreldrestøttetiltak på alle forebyggingsnivåer.

Familiestøtte kan omfatte foreldreveiledning og endringsarbeid for å øke foreldres oppmerksomhet om barns behov og bevissthet om egen rolle som omsorgsperson og oppdrager. Det kan også omfatte praktisk hjelp og enkle tiltak som bidrar til å redusere belastninger i familien. Helsestasjoner, familievernet og barnevernet har et særskilt ansvar i det familiestøttende arbeidet, men er avhengige av tett samarbeid med barnehager, skoler, NAV-kontorer og andre aktører. Samarbeidet må innrettes slik at de det gjelder opplever tjenestetilbudet som samordnet og godt koordinert.

Kommunene må etablere gode lokale tilbud som gjør at barn og familier får den hjelpen de trenger på et tidlig tidspunkt. Hjelpen som gis bør bygge på bred kjennskap til barnas og familienes situasjon.

For mer informasjon, se Bufdirs nettside om arbeid med foreldrestøtte i kommunen.

I alle saker som angår barn, skal barnets beste komme først. CRPD artikkel 7, barnekonvensjonen artikkel 3 og Grunnloven § 104 bestemmer at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle handlinger og beslutninger som berører barn.

Hensynet til barnets beste er en rettighet, et grunnleggende hensyn og en saksbehandlingsregel. Det bør etableres klare rutiner i tjenestene slik at de setter ivaretakelse av rettighetene til barn med funksjonsnedsettelse i sentrum for beslutninger som berører barna og deres familier. Det må foretas en konkret og individuell vurdering av hva som er til barnets beste. Vurderingen må gjøres på en måte som sikrer at barn det angår blir informert, konsultert og oppnår medbestemmelse i enhver beslutningsprosess knyttet til deres situasjon.

Kommunen skal i vedtak og handlinger som berører barn med funksjonsnedsettelse gjøre en tydelig vurdering av barnets beste og mulighetene for tiltak som kan støtte familielivet. Det betyr at hensynet til barnets beste alltid skal vurderes i alle vedtak.
For mer informasjon om vurderingen av barnets beste se Bufdirs veileder til CRPD artikkel 7.

Artikkel 7 i CRPD slår fast at retten til å gi uttrykk for sine meninger og medvirke i egen sak, skal sikres på lik linje for barn og unge med funksjonsnedsettelse. Barns rett til å bli hørt fremgår videre av barnekonvensjonen artikkel 12, og barnets mening skal «tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling», jf. Grunnloven § 104 og forvaltningsloven § 17 første ledd.

Barnet skal informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser i saker som berører barnet. Utgangspunktet at barnet skal høres direkte. Kommunene må på en systematisk måte legge til rette for at barn med funksjonsnedsettelse får møte de personene som tar beslutninger som påvirker livene deres. I disse møtene må barna få informasjon tilpasset dem, og fagpersoner bør tydeliggjøre at barna kan uttrykke synspunkter om tjenesten de mottar.

Kommunen bør sikre at barna med funksjonsnedsettelse er utstyrt med og satt i stand til å bruke enhver kommunikasjonsmåte som er nødvendige for å uttrykke deres synspunkter, herunder tegnspråk, punktskrift, og alternative og supplerende kommunikasjonsmåter (ASK). For å fremme en trygg relasjon mellom disse fagpersonene og barna bør kommunen vurdere og prioritere opplæring i ulike hjelpemidler, som for eksempel «Tegn til tale», til sine ansatte som arbeider innenfor feltet.

Barnets synspunkter skal alltid hensyntas i vurderingen og bidra til at alle avgjørelser som angår dem er til barnets beste. Mange barn med funksjonsnedsettelse opplever at tjenestetilbud og sykdom diskuteres med foreldrene, fremfor dem selv. Kommunen skal påse at retten til privatliv, og konfidensialitet rundt helse og personlige forhold, ivaretas på lik linje for barn med funksjonsnedsettelse som for andre barn.

For mer informasjon om barns rett til medvirkning se Bufdirs veileder til CRPD artikkel 7.

Å være forelder til barn med en funksjonsnedsettelse kan være utfordrende. Foreldre til barn med omfattende og sammensatte tjenestebehov kan oppleve å måtte bruke mye tid og ressurser på å finne og koordinere hjelpen som blir gitt dem, og familier må selv ta stort ansvar for å få hjelp og koordinere tjenestene.

Kommunen må sørge for at barn med funksjonsnedsettelse og deres familier på et tidlig tidspunkt mottar nødvendig informasjon og støtte. Dette omfatter tiltak som sikrer at foreldre får informasjon og riktige tjenester til rett tid, som avlastingstjenester, fritidsassistenter og støttetjenester. Kommunen bør sammen med foreldrene finne ut hva de kan tilby av pårørendestøtte, i form av veiledning, opplæring og avlasting. Kommunen plikter dessuten å tilby omsorgsstønad til privatpersoner med særlig tyngende omsorgsarbeid i hjemmet.

Det følger av barnevernlovens kapittel 3 at barnevernstjenesten skal tilby og sette i verk hjelpetiltak for barn og foreldre når barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp. Når det gjelder barn med funksjonsnedsettelse gjelder vilkåret om særlig behov for hjelp på samme måte som overfor andre barn. Barnet må ha et behov for hjelp utover funksjonsnedsettelsen. Årsaken til barnets særlige behov for hjelp kan være forholdene i hjemmet, for eksempel foreldrenes omsorgsevne, sosiale problemer, økonomi eller boforhold. Andre grunner enn forholdene i hjemmet kan være forhold knyttet til barnet selv, som atferdsvansker eller sosial mistilpasning. Tiltak og tjenester for å avhjelpe særlige funksjonsnedsettelser skal først og fremst ivaretas av andre tjenester enn barneverntjenesten.

Støtte til foreldre med barn med funksjonsnedsettelse kan gis gjennom eksempelvis praktisk gjennomføring av juridiske rettigheter til koordinerte tjenester. Navigering i tjenestene kan være spesielt vanskelig for foreldre og personer som nylig har ankommet Norge og ikke har kunnskap om hvilke velferdstjenester som finnes, eller språkkompetanse i norsk til å be om det. Kommunen bør aktivt og systematisk avlaste foreldre i søknadsprosesser og hjelpe dem med å ha oversikt over tjenester og ytelser, søknader, vedtak og dokumentasjonskrav. Kommunens søknadsprosesser må i tillegg være organiserte og enkle.

Kommunen skal også bidra til at mindreårige søsken som pårørende følges opp med tilpasset informasjon og støtte, jf. helsepersonelloven § 10 a. Bufdir har laget et kurs for foreldre med barn med funksjonsnedsettelse som heter «Hva med oss» og «Hva med meg». Se også Bufdirs veileder «Barn med nedsatt funksjonsevne – Veileder barnevern og helse- og omsorgstjenester».

Kommunen må sørge for at hjelpeapparatet er koordinert. Barnevernstjenesten og helse- og omsorgstjenesten har ansvaret for ulike oppgaver når det gjelder tilbudet til barn og unge med funksjonsnedsettelse og deres familier. Et godt samarbeid er nødvendig for å sikre et tilpasset og likeverdig tjenestetilbud til alle. En viktig forutsetning for å samhandle er kunnskap og forståelse av eget ansvar og oppgaver, og hvor grensene mellom ansvarsområdene går.

Kommunen har en lovfestet plikt til å oppnevne barnekoordinator til familier som har eller som venter barn med funksjonsnedsettelse, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a. Barnekoordinator skal blant annet koordinere tjenestetilbudet til familier som har eller venter barn med alvorlig sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse, og som vil ha behov for langvarige og sammensatte eller koordinerte helse- og omsorgstjenester og andre velferdstjenester.

Kommunene må sørge for at barnekoordinatorstillingen fungerer innenfor en hensiktsmessig ordning, med rutiner for samarbeid internt og på tvers av tjenester. Nødvendige ressurser, kompetanse og organisering må tilføres.

Les mer om koordinering av tjenester i Helsedirektoratets nasjonale veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier. For mer informasjon om retten til individuell plan og koordinator se Bufdirs veiledning til CRPD artikkel 25 og 26.

Foreldre med «et særlig tyngende omsorgsarbeid» for barn med funksjonsnedsettelse kan ha rett på avlastning. Kommunene er etter helse- og omsorgstjenestelovens § 3-6 pkt. 2 lovpålagt å tilby dette til pårørende. Avlastning kan tilbys i eget hjem, i et annet privat hjem, på avlastningsbolig eller som BPA og støttekontakt.

En undersøkelse av helse- og omsorgstjenester til barn med funksjonsnedsettelse gjennomført av Riksrevisjonen i 2021 fant at det var store variasjoner mellom kommunene i bruken av avlasting og i tildelingen av andre tjenester til barn med funksjonsnedsettelse. Flere foreldre ønsker at barn bor hjemme, men på grunn av mangel på tilrettelagte tilbud kan barnegruppebolig fremstå som eneste alternativ. Kommunen må sørge for tjenester som er stabile, og har god kvalitet slik at barnet blir ivaretatt ut fra sine individuelle behov. Tjenestene må tilpasses barnet og familien, og brukermedvirkningen må være reell.

Barn med funksjonsnedsettelse, som bor eller mottar avlastning i gruppehjem, tilbringer en større eller mindre del av barndommen på institusjon. Kommunen må sørge for at slike institusjoner har tilstrekkelig faglig styring og god kvalitet på tjenesten. Dette innebærer å ha systemer og rutiner som sørger for at institusjonsoppholdet bidrar til en god oppvekst og et godt familieliv for personen som er på avlastning, og for familien som blir avlastet.

Kommunen har en plikt til å sikre at barn med funksjonsnedsettelse får et egnet individuelt tilrettelagt barnehagetilbud, og skal fatte vedtak om tilrettelegging av barnehagetilbudet til disse barna. Kommunens tilretteleggingsplikt etter barnehageloven gjelder tiltak som er nødvendige for at det enkelte barn skal kunne nyttiggjøre seg av barnehageplassen. Det er barnets assistansebehov som skal legges til grunn, ikke foreldrenes. Dette gjelder også tildeling av brukerstyrt personlig assistent (BPA) i barnehage.

For informasjon om barn med funksjonsnedsettelse under opplæringspliktig alder se Bufdirs veileder til CRPD artikkel 24.

Utgangspunktet er at barn skal vokse opp hos sine foreldre. Også i familier med funksjonsnedsettelse blir barn best tatt hånd om og gitt omsorg i sitt eget familiemiljø, forutsatt at familien har ressurser og får den støtten den trenger i alle henseende.
Kommunen plikter, på samme måte som for andre barn, å legge til grunn et minste inngreps prinsipp og iverksette alle hensiktsmessige tiltak for å støtte foreldrene og opprettholde familien. Dette betyr at inngrep, som omsorgsovertakelse, ikke må iverksettes før andre hjelpetiltak etter barnevernsloven kapittel 3 er forsøkt.

Vedtak om å overta omsorgen for et barn kan treffes «dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon» i ett eller flere av de tilfeller som barnevernlovens § 5-1 oppstiller. Tilfellene beskriver situasjoner med omsorgssvikt eller risiko for omsorgssvikt. Vilkårene for tiltak omfatter ikke barn med et hjelpebehov som følger av andre årsaker enn barnets omsorgssituasjon eller atferdsproblemer.

Ansatte hos barnevernet skal i alle tilfeller behandle familier med funksjonsnedsettelse på lik linje som andre. Dette innebærer blant annet at en vurdering av omsorgsevne må tas på bakgrunn av barnets omsorgssituasjon og foreldrenes evne til å dra omsorg for barnet, og ikke begrunnes i en funksjonsnedsettelse.

Barn skal ikke bli skilt fra sine foreldre mot deres vilje, unntatt når kompetent myndighet, beslutter i samsvar med gjeldende lover og saksbehandlingsregler at en slik atskillelse er nødvendig av hensyn til barnets beste. Som beskrevet over vil en omsorgsovertakelse i enkelte tilfeller likevel være nødvendig av hensyn til barnets beste.

Når den nærmeste familie ikke er i stand til å ha omsorgen for et barn, skal kommunen gjøre sitt ytterste for å sørge for omsorgsplassering i familien for øvrig, dersom omsorgsovertakelse besluttes. Om det ikke lykkes, skal barnet plasseres i et familiemiljø i lokalsamfunnet.

Se mer informasjon om barnevern og omsorgsovertakelse.

Utdanning

1. Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til utdanning. Med sikte på å virkeliggjøre denne rettigheten uten diskriminering, og på basis av like muligheter, skal partene sikre et inkluderende utdanningssystem på alle nivåer, samt livslang læring, som tar sikte på:

a. at menneskets potensial og forståelsen av dets verdighet og egenverdi utvikles fullt ut, og at respekten for menneskerettighetene, de grunnleggende friheter og det menneskelige mangfold styrkes,

b. at mennesker med nedsatt funksjonsevne får utvikle sin personlighet, sine anlegg og sin kreativitet, så vel som sine psykiske og fysiske evner, fullt ut,

c. at mennesker med nedsatt funksjonsevne blir i stand til å delta effektivt i et fritt samfunn.

2. For å virkeliggjøre denne rettighet skal partene sikre

a. at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ute fra det allmenne utdanningssystemet på grunn av nedsatt funksjonsevne, og at barn med nedsatt funksjonsevne ikke stenges ute fra obligatorisk og gratis grunnskoleundervisning eller fra videregående opplæring på grunn av sin nedsatte funksjonsevne,

b. at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til inkluderende, god og gratis grunnutdanning og videregående opplæring i sitt lokalsamfunn, på lik linje med andre,

c. rimelig tilrettelegging ut fra den enkeltes behov,

d. at mennesker med nedsatt funksjonsevne får nødvendig støtte, innenfor rammen av det allmenne utdanningssystemet, slik at det legges til rette for en effektiv utdanning,

e. effektive støttetiltak tilpasset den enkeltes behov, i et miljø som gir størst mulig faglig og sosial utvikling, i tråd med målet om full inkludering.

3. Partene skal gjøre det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å lære praktiske og sosiale ferdigheter slik at de lettere kan delta fullt ut i undervisningen på lik linje med andre, og som medlemmer av samfunnet. For dette formål skal partene treffe hensiktsmessige tiltak, herunder:

a. å legge til rette for innlæring av punktskrift, alternativ skrift, alternative og supplerende kommunikasjonsformer, -midler og -formater, orienterings- og mobilitetsferdigheter, samt legge til rette for likemannsarbeid og mentorvirksomhet,

b. å legge til rette for innlæring av tegnspråk og fremme av døvesamfunnets språklige identitet,

c. å sikre at undervisningen av blinde, døve og døvblinde personer, og især barn, finner sted på de språk og i de kommunikasjonsformer og med de kommunikasjonsmidler som er best tilpasset den enkelte, og i et miljø som gir størst mulig faglig og sosial utvikling.

4. Med sikte på å bidra til å virkeliggjøre denne rettighet skal partene treffe hensiktsmessige tiltak for å ansette lærere som kan tegnspråk og/eller punktskrift, herunder lærere med nedsatt funksjonsevne, og å lære opp fagfolk og personale som arbeider på alle nivåer i utdanningssystemet. Opplæringen skal omfatte bevisstgjøring om funksjonshemming og bruk av hensiktsmessige alternative og supplerende kommunikasjonsformer, -midler og -formater, samt undervisningsmetoder og undervisningsmateriell som er til hjelp for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

5. Partene skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til høyere utdanning, yrkesrettet opplæring, voksenopplæring og livslang læring uten diskriminering og på lik linje med andre. For dette formål skal partene sikre rimelig tilrettelegging for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Education

1. States Parties recognize the right of persons with disabilities to education. With a view to realizing this right without discrimination and on the basis of equal opportunity, States Parties shall ensure an inclusive education system at all levels and life long learning directed to:

a. The full development of human potential and sense of dignity and self-worth, and the strengthening of respect for human rights, fundamental freedoms and human diversity;

b. The development by persons with disabilities of their personality, talents and creativity, as well as their mental and physical abilities, to their fullest potential;

c. Enabling persons with disabilities to participate effectively in a free society.

2. In realizing this right, States Parties shall ensure that:

a. Persons with disabilities are not excluded from the general education system on the basis of disability, and that children with disabilities are not excluded from free and compulsory primary education, or from secondary education, on the basis of disability;

b. Persons with disabilities can access an inclusive, quality and free primary education and secondary education on an equal basis with others in the communities in which they live;

c. Reasonable accommodation of the individual's requirements is provided;

d. Persons with disabilities receive the support required, within the general education system, to facilitate their effective education;

e. Effective individualized support measures are provided in environments that maximize academic and social development, consistent with the goal of full inclusion.

3. States Parties shall enable persons with disabilities to learn life and social development skills to facilitate their full and equal participation in education and as members of the community. To this end, States Parties shall take appropriate measures, including:

a. Facilitating the learning of Braille, alternative script, augmentative and alternative modes, means and formats of communication and orientation and mobility skills, and facilitating peer support and mentoring;

b. Facilitating the learning of sign language and the promotion of the linguistic identity of the deaf community;

c. Ensuring that the education of persons, and in particular children, who are blind, deaf or deafblind, is delivered in the most appropriate languages and modes and means of communication for the individual, and in environments which maximize academic and social development.

4. In order to help ensure the realization of this right, States Parties shall take appropriate measures to employ teachers, including teachers with disabilities, who are qualified in sign language and/or Braille, and to train professionals and staff who work at all levels of education. Such training shall incorporate disability awareness and the use of appropriate augmentative and alternative modes, means and formats of communication, educational techniques and materials to support persons with disabilities.

5. States Parties shall ensure that persons with disabilities are able to access general tertiary education, vocational training, adult education and lifelong learning without discrimination and on an equal basis with others. To this end, States Parties shall ensure that reasonable accommodation is provided to persons with disabilities.

Filmer

• Mangfold i skolen
• Overgang fra barnehage til skole
• Alle barn bør få gå på nærskolen
• Kartlegging av universell utforming i grunnskolen
• Universell utforming av skolebygg - en film av Morten Skau
• Academic abelism - Jay Dolmage

Veiledere

• Veileder om spesialpedagogisk hjelp - Utdanningsdirektoratet
• Veileder for tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging - Utdanningsdirektoratet

Annet

• Informasjon om universell utforming av barnehage- og skolebygg - Utdanningsdirektoratet
• Om universell utforming - Bufdir

At skolene er fysisk tilgjengelige og brukbare for hele mangfoldet av elever er en klar forutsetning for likeverdig inkludering i skolen. Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven pålegger en plikt til å sikre universell utforming av eksisterende bygg. Det følger av plan- og bygningsloven § 29-3 og Byggteknisk forskrift (TEK17) at alle nye skoler skal være universelt utformet.

Kommunene har en viktig oppgave med å sikre at eksisterende skolebygg oppgraderes slik at disse blir tilgjengelige for alle. Universell utforming av barnehager og skoler handler om at bygningene og uteområdene skal kunne brukes av alle, uavhengig av funksjonsevne.

Utdanningsdirektoratet har laget en veileder om universell utforming av barnehage og skolebygg.

Er skolen universelt utformet? Se film om hvordan en kan kartlegge universell utforming i grunnskolen.

Alle barn har lik rett til opplæring og utdanning av god kvalitet, uavhengig av funksjonsevne. Opplæring og utdanning skal tilpasses den enkelte elevs behov og forutsetninger. Det betyr at for eksempel hjemmesider, digitale læringsplattformer og digitale læremidler skal være utformet på en slik måte at de kan brukes av alle, uavhengig av vedkommendes funksjonsevne. Plikten til universell utforming av ikt i skolen følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 18.

Denne plikten gjelder blant annet for private og offentlige grunnskoler, videregående skoler, universiteter, høyskoler, fagskoler og folkehøyskoler. Manglende universell utforming av ikt-løsninger kan være diskriminering. Digitaliseringsdirektoratet v/ uutilsynet fører tilsyn med at utdanningssektoren og andre etterlever plikten til universell utforming av ikt. Gjennom uubloggen blogger uutilsynet om universell utforming av ikt i skole og utdanning.

Både tilpasning av den ordinære undervisninga i klassefellesskapet og individuelle tilretteleggingstiltak er nødvendig for å oppfylle CRPD. Hva som kan tilrettelegges innenfor det ordinære tilbudet og hva som skal gis som spesialundervisning må vurderes konkret.

Opplæringslova pålegger skolene å tilpasse det ordinære tilbudet til elevmangfoldet, slik at det ivaretar alle elevers ulike forutsetninger. Behovet for spesialundervisning henger sammen med skolens evne til å gi mangfoldet av elever en sosial og faglig utvikling innenfor rammen av den ordinære opplæringa. I en skole som tilrettelegger for mangfoldet, kan det være mindre behov for spesialundervisning enn i en skole som i mindre grad tilrettelegger for mangfoldet.

Inkludering handler om å tilpasse læringsmiljøet til mangfoldet blant barn og elever, og gi alle reell mulighet til å delta i det faglige, fysiske og sosiale fellesskapet. Inkludering innebærer at alle har en opplevelse av sosial tilhørighet, og at det pedagogiske tilbudet er tilpasset den enkeltes behov og forutsetninger, slik at alle gis mulighet til menneskelig og faglig utvikling.

Inkluderingsbegrepet kan deles inn i en objektiv og en subjektiv side. Objektivt handler inkludering om hvordan læringsmiljøet er tilrettelagt for fysisk/organisatorisk inkludering, sosial inkludering og faglig/kulturell inkludering. Subjektivt handler inkludering om hvordan barnets og elevens opplevelse av læringsmiljøet er med tanke på fysisk/organisatorisk, sosial og faglig/kulturell inkludering.

Begge tilnærmingene til inkludering skal ivaretas i en inkluderende skole.

Et inkluderende læringsmiljø omtales også som universelt utformet pedagogikk. Universell utformet pedagogikk handler blant annet om at:

• Undervisningen gis på flere måter, og i ulike formater
  • variasjon i tid – mellom korte og lange undervisnings- og konsentrasjonsbolker
  • variasjon i rom – undervisningen skjer i store og små rom, ute eller inne
  • variasjon og valgfrihet i gruppestørrelse og sammensetning
  • undervisningsmateriell som tekst, tale, bilder, lettlest, opplest tekst, video etc.

• Elevene gis anledning til å demonstrere sin kunnskap på flere ulike måter
  • skriftlig prøve – kort eller lang
  • muntlig presentasjon eller samtale
  • gruppearbeid
  • praktisk demonstrasjon av ferdigheter, etc.

• Skolen benytter flere ulike metoder for å motivere elevene

For å sikre et inkluderende og godt opplæringstilbud er det viktig at kommunene og skolene involverer elever med funksjonsnedsettelse når utdanningstilbudet skal utformes og planlegges. I norsk rett har barnet rett til å bli hørt etter Grunnloven § 104, FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12, opplæringslova og læreplanverket. Barnets syn skal tillegges vekt. Å ta med barnet på råd når det gjelder opplæringstilbud, er også i samsvar med prinsippene som CRPD bygger på.

Elever med funksjonsnedsettelse har verdifull innsikt i hvilke hindringer de opplever for likestilt deltakelse på skolene. For å få til gode løsninger er det avgjørende å være i dialog med eleven og lytte til elevens synspunkter.

Skolene har også plikt til å gi individuell tilrettelegging både etter opplæringslova §§ 11-4, 11-5 og 11-6 og etter likestillings- og diskrimineringsloven § 21. individuell tilrettelegging og støtte skal bidra til en effektiv utdanning og størst mulig faglig og sosial utvikling.

Tilrettelegging kan dreie seg om:

• format (tekst, lyd, video, digitale løsninger)
• hvordan eleven demonstrerer sin kunnskap
• rom og sted for undervisning (sitte nær lærer, stillerom, aktivitetssone)
• tid og tidspunkter – undervisning eller prøver
• hjelpemidler til planlegging

Se også punktet om universelt utformet pedagogikk.

Et generelt tips for å tilnærme seg en universelt utformet pedagogikk, som er tilpasset mangfoldet av elever i skolen, er å innarbeide de tilrettelegginger som gjøres for enkeltelever som en ordinær variasjon av undervisningen.

Skolen skal, etter opplæringslova, ha vurdert og eventuelt prøvd ut tiltak innenfor det ordinære opplæringstilbudet, før det fattes vedtak om individuelt tilpasset opplæring (tidligere spesialundervisning). Det skal innhentes samtykke fra eleven eller fra foreldrene til eleven. Eleven har ingen plikt til å motta individuelt tilpasset opplæring.

Tilbud om individuelt tilpasset opplæring skal så langt det er mulig, utformes i samarbeid med eleven og foreldrene til eleven, og det skal legges stor vekt på deres syn, se opplæringslova § 11-7. En sentral retningslinje når det gjelder individuelt tilrettelagt opplæring, er likeverdsprinsippet. Dette prinsippet innebærer at elever med rett til individuelt tilrettelagt opplæring skal ha et opplæringstilbud som er likeverdig med tilbudet andre elever får. Individuelt tilrettelagt opplæring er likeverdig når en elev med rett til individuelt tilrettelagt opplæring får de samme mulighetene for å nå målene som andre elever har for å realisere sine mål innenfor det ordinære tilbudet.

Utdanningsdirektoratet har utarbeidet veiledere for rettigheter og saksgang når en elev har behov for tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging eller spesialpedagogisk hjelp

Et sentralt mål i norsk skole er inkludering, noe som innebærer at også elever med behov for tilpasset opplæring og individuell tilrettelegging skal kunne delta mest mulig i et faglig og meningsfullt klassefellesskap. Mange lærere kan imidlertid oppleve at det er utfordrende å tilby en faglig felles og deltakende undervisning når det er store forskjeller i forutsetningene til disse elevene og resten av klassen. Dette kan innebære at det ofte settes likhetstrekk mellom individuelt tilrettelagt opplæring og undervisning utenfor klassefellesskapet. Men individuelt tilrettelagt opplæring kan også tilbys innenfor klassefellesskapet hvis man legger til rette for det og har kjennskap til ulike metoder, virkemidler og tiltak for å få dette til. individuelt tilrettelagt opplæring som gis innenfor klassens rammer, kan både bidra til sosial tilhørighet, mestring og en større opplevelse av sammenheng med innholdet i opplæringen til resten av klassen.

Statped har utarbeidet en rapport som gir tips om hvordan individuelt tilrettelagt opplæring kan gis innenfor rammen av ordinær klasse.

At elever med funksjonsnedsettelse får tilgang til hjelpemidler til skolegangen, kan være et viktig tiltak for å sikre likestilte muligheter for utdanning. Kommunale helse- og omsorgstjenester og PPT bør bistå elevene og familiene med å søke om gode og relevante hjelpemidler fra NAV.

Skolene har, på sin side, plikt til å sikre at undervisningsmateriell og det pedagogiske opplegget i skolen er kompatibelt med de hjelpemidlene som tildeles av NAV. All IKT og digitale læremidler som benyttes i skolene skal være universelt utformet. Kravet til universell utforming innebærer bant annet et krav om at IKT og læremidler skal kunne leses av digitale hjelpemidler.

Elever med funksjonsnedsettelse som har behov for skyss, har med iht. opplæringslova § 7-3 rett til gratis skyss mellom hjem og skole, til og fra skolefritidsordningen, eller dersom de har behov for å reise hjem før skoledagen er over. Det er fylkeskommunen som har ansvaret for skyss til og fra skolen. Elever som ikke kan reise alene, har rett på reisefølge. Hvis elevene har behov for det, har de også rett til tilsyn hvis de må vente før eller etter skolen.

Tidlig innsats handler om å sette inn tiltak og tilpasse opplæringen med en gang en elev har behov for tilrettelegging, istedenfor å vente å se. Behovet for tidlig innsats kan oppstå gjennom hele utdanningsløpet. Tiltakene kan være av større eller mindre omfang, og av kortere eller lengre varighet.  Dersom tiltak blir satt inn tidlig nok kan det bidra til å forebygge at utfordringer vokser seg større og blir et hinder for elevenes læring. Med tidlig innsats kan barnehage og skole forebygge skeivutvikling, sosiale vansker, lærevansker, frafall og utenforskap i arbeidsliv og på andre arena.

Mange opplever dessverre at det går for lang tid før de får hjelp. Derfor er det avgjørende at læreren systematisk kartlegger elevenes behov og setter inn egnede tiltak på bakgrunn av dette tidlig i forløpet. Statped har laget ressurser for tidlig innsats i barnehagen. I tillegg har de laget et e- læringskurs om tidlig innsats i barnehage og skole.

Det følger av opplæringslova § 5-4 at elevene skal høres før kommunen fatter vedtak om spesialundervisning. Ifølge opplæringsloven § 5-4 skal skolen utforme spesialundervisningen i samarbeid med eleven og foreldrene. Det betyr at skolen må legge til rette for stor grad av deltakelse fra elevens side, tilpasset eleven.

Kommunen skal sørge for at elevene blir hørt i alle forhold som berører dem. Det skal sikre at det fattes riktige og gode løsninger når det gjelder opplæringen i sin helhet. Barn har en unik kunnskap om sitt liv, sine behov og bekymringer. Dette er kunnskap som kan ha betydning for den tilrådningen PPT gir i sakkyndig vurdering. Det betyr at PPT må høre elevene før de gir sin tilrådning.

Det er viktig å huske på at retten til å bli hørt også gjelder små barn. Ungdom som har fylt 15 år har partsstatus i forvaltningssaker, med de rettighetene det innebærer.

For en del personer med funksjonsnedsettelse kan opplæring i dagliglivets gjøremål bidra til selvbestemmelse og deltakelse i samfunnet. God opplæring i aktiviteter i dagliglivet kan styrke den enkeltes muligheter for selv å ta hånd om husarbeid, matlaging, fysisk helse, demokratisk deltakelse og deltakelse i lokalsamfunnet. For kommunene vil opplæring i selvstendighet dermed kunne bidra til bærekraftige velferdstjenester.

Helse- og omsorgstjenesteloven pålegger kommunene å tilby opplæring. Dette vil ofte dreie seg om nettopp opplæring i dagliglivets gjøremål, eller bruk av hjelpemidler.

Elever med individuell opplæringsplan kan trenge ADL-trening for å nå fastsatte mål i utdanningen, og oppnå økt inkludering i skolen. Denne ADL-treningen kan dermed regnes som opplæring i opplæringslovens forstand, selv om aktiviteten kan regnes som helse -og omsorgstiltak i andre sammenhenger. ADL-trening som gis under skolens ansvar og ledelse vil være en del av den individuelle opplæringsplanen og hjemlet i enkeltvedtaket om spesialundervisning.

CRPD pålegger også myndighetene å sikre opplæring i alternative kommunikasjonsformer for å sikre inkludering i utdanning og i samfunnet. ASK er sentralt for at en del personer med funksjonsnedsettelse får uttrykke vilje og preferanser, og dermed få ivaretatt retten til selvbestemmelse som er i kjernen av konvensjonen.

Barn, unge og voksne som helt eller delvis mangler tale, kan ha behov for alternative kommunikasjonsformer for å gjøre seg forstått eller for selv å forstå. Noen vil ha behov for kommunikasjonsformer som erstatter talen fullstendig. Dette kalles alternativ kommunikasjon. Andre trenger kommunikasjonsformer som støtter utydelig, forsinket eller svak tale. Dette kalles supplerende kommunikasjon.

Nødvendig opplæring i å bruke alternativ og supplerende kommunikasjon regnes som spesialundervisning. Elever som helt eller delvis mangler funksjonell tale og/ eller har vansker med språkforståelsen slik at de har behov for ASK, skal få benytte egnede kommunikasjonsformer og nødvendige kommunikasjonsmidler i opplæringen (jf. opplæringslova §§ 2-16, 3-13, 4A-13 og privatskolelova § 3-14).

Alle lærere og annet personale bør få nødvendig teoretisk og praktisk opplæring til å tilegne seg de kjerneverdier og den kompetanse som kreves for å kunne legge til rette for inkluderende læringsmiljøer.

Spørsmål som kommunene og den enkelte skole kan vurdere:

• Har skolen tilstrekkelig kompetanse på inkluderende undervisning i tråd med CRPD?

• Hvordan sikrer vi at denne kompetansen deles til hele lærer kollegiet på skolen?

• Hvordan bruker vi PPT for å sikre at undervisningen er tilpasset mangfoldet?

• Hvordan legger skolens regler og rutiner til rette for en inkluderende undervisning?

Hver kommune og fylkeskommune skal ha en pedagogisk psykologisk tjeneste (PPT). Tjenesten skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge opplæringen bedre til rette for elever med særlige behov. Den skal også sørge for at det blir gjort en sakkyndig vurdering i de tilfeller der loven krever det. Tjenesten skal arbeide systemrettet i skoler og bistå barnehager med å sikre at alle barn og unge med behov for særskilt hjelp og støtte får ta del i gode utviklings- og læringsprosesser.

Statped er en statlig støttetjeneste for kommuner og fylkeskommuner i deres arbeid for at barn, unge og voksne med varige og/eller omfattende behov for særskilt tilrettelegging får gode, tilpassede barnehage- og opplæringstilbud i inkluderende fellesskap. Statped skal gi tjenester og kompetanse på små og spesialiserte fagområder og i særlig komplekse saker. Statpeds fagområder er definert som syn, hørsel, ervervet hjerneskade, kombinerte sansetap og døvblindhet, tegnspråk og alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). I tillegg kan Statped gi tjenester i særlig komplekse saker innenfor fagområdene sammensatte lærevansker og språk/talevansker (jf. FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD)– Norges første rapport)

Gode overganger fra barnehage og skole og mellom skoletrinn og skolenivå er svært viktig for å sikre et inkluderende og forsvarlig skole- og utdanningsløp og et godt utbytte for den enkelte. Forskning viser at det ofte er i overgangene det svikter når det gjelder barn og unge med funksjonsnedsettelse. Dette får ofte store konsekvenser for den enkeltes mulighet til å gjennomføre et effektivt og godt opplæringsløp som sikrer senere deltakelse i arbeid og i samfunnet generelt.

Å sikre gode overganger kan bidra til å forebygge varig utenforskap. Det er derfor viktig å starte arbeidet med og planleggingen av overganger tidligst mulig.

Se casefilm om overgang fra barnehage til skole her.

Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 pålegger kommunene å tilby nødvendig opplæring. En del personer med funksjonsnedsettelse kan, etter endt skolegang, ha behov for opplæring i dagliglivets gjøremål. Dette kan styrke den enkeltes muligheter for selv å ta hånd om husarbeid, matlaging, fysisk helse, demokratisk deltakelse og deltakelse i lokalsamfunnet. For kommunene vil opplæring i selvstendighet dermed kunne bidra til bærekraftige velferdstjenester.

Personer med funksjonsnedsettelse kan også ha behov for opplæring i bruk av hjelpemidler.

Konvensjonen fastslår at funksjonshemmede har likestilte rettigheter til livslang læring. Dette innebærer blant annet at personer med funksjonsnedsettelse skal ha samme rett til opplæring og kompetanseutvikling i yrkeslivet, delta i videreutdanning etc som andre arbeidstakere. Kommunale arbeidsgivere skal tilrettelegge for likestilte muligheter til karriereutvikling. Dette fremgår blant annet av likestillings- og diskrimineringsloven § 26.

Helse

Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får tilgang til helsetjenester som tar hensyn til de to kjønns egenart, herunder helserelatert rehabilitering. Partene skal særlig:

a) sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne tilbys helsetjenester og -programmer, kostnadsfritt eller til en overkommelig pris, som dekker det samme spekteret og holder den samme kvalitet og standard som hva som tilbys andre, også med hensyn til seksuell og reproduktiv helse og folkehelsetiltak rettet mot befolkningen,

b) sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne får de helsetjenester som de trenger spesielt på grunn av sin nedsatte funksjonsevne, herunder tidlig utredning og inngripen, samt tjenester for å begrense og forhindre ytterligere funksjonsnedsettelser, også blant barn og eldre,

c) sørge for at mennesker med nedsatt funksjonsevne tilbys slike helsetjenester så nær hjemstedet som mulig, også i distriktene,

d) kreve at medisinsk personell gir mennesker med nedsatt funksjonsevne like god behandling som den som gis til andre, herunder at behandlingen skal skje på grunnlag av fritt og informert samtykke, blant annet ved bevisstgjøring om menneskerettighetene, verdigheten, selvbestemmelsesretten og behovene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, gjennom opplæring og iverksettelse av etiske standarder for offentlige og private helsetjenester,

e) forby diskriminering av mennesker med nedsatt funksjonsevne med hensyn til tilbud om helseforsikring, og livsforsikring når slik forsikring er tillatt etter nasjonal lovgivning, som skal tilbys på en rettferdig og rimelig måte,

f) hindre diskriminerende nektelse av helse- og omsorgstjenester, eller mat og drikke, på grunn av nedsatt funksjonsevne.

Habilitering og rehabilitering

1. Partene skal treffe effektive og hensiktsmessige tiltak, herunder gjennom likemannsarbeid, slik at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan oppnå og beholde størst mulig selvstendighet, utnytte sitt fysiske, mentale, sosiale og yrkesmessige potensial fullt ut, og oppnå full inkludering og deltakelse på alle livets områder. For det formål skal partene opprette, styrke og videreutvikle brede habiliterings- og rehabiliteringstjenester og -programmer, særlig på områdene helse, sysselsetting, utdanning og sosiale tjenester, på en slik måte at disse tjenester og programmer:

a) begynner på et så tidlig stadium som mulig, og er basert på en tverrfaglig vurdering av den enkeltes behov og ressurser,

b) støtter deltakelse og inkludering i lokalsamfunnet og på alle samfunnsområder, er frivillige, og tilbys mennesker med nedsatt funksjonsevne så nær lokalmiljøet som mulig, også i distriktene.

2. Partene skal fremme utviklingen av grunn- og etterutdanningen av fagfolk og personell som arbeider i habiliterings- og rehabiliteringstjenestene.

3. Partene skal fremme tilgangen til, kunnskapen om og bruken av tekniske hjelpemidler og teknologi utviklet for habilitering og rehabilitering av mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Health

States Parties recognize that persons with disabilities have the right to the enjoyment of the highest attainable standard of health without discrimination on the basis of disability. States Parties shall take all appropriate measures to ensure access for persons with disabilities to health services that are gender-sensitive, including health-related rehabilitation. In particular, States Parties shall:

a) Provide persons with disabilities with the same range, quality and standard of free or affordable health care and programmes as provided to other persons, including in the area of sexual and reproductive health and population-based public health programmes;

b) Provide those health services needed by persons with disabilities specifically because of their disabilities, including early identification and intervention as appropriate, and services designed to minimize and prevent further disabilities, including among children and older persons;

c) Provide these health services as close as possible to people’s own communities, including in rural areas;

d) Require health professionals to provide care of the same quality to persons with disabilities as to others, including on the basis of free and informed consent by, inter alia, raising awareness of the human rights, dignity, autonomy and needs of persons with disabilities through training and the promulgation of ethical standards for public and private health care;

e) Prohibit discrimination against persons with disabilities in the provision of health insurance, and life insurance where such insurance is permitted by national law, which shall be provided in a fair and reasonable manner;

f) Prevent discriminatory denial of health care or health services or food and fluids on the basis of disability.

Habilitation and rehabilitation

1. States Parties shall take effective and appropriate measures, including through peer support, to enable persons with disabilities to attain and maintain maximum independence, full physical, mental, social and vocational ability, and full inclusion and participation in all aspects of life. To that end, States Parties shall organize, strengthen and extend comprehensive habilitation and rehabilitation services and programmes, particularly in the areas of health, employment, education and social services, in such a way that these services and programmes:

a) Begin at the earliest possible stage, and are based on the multidisciplinary assessment of individual needs and strengths;

b) Support participation and inclusion in the community and all aspects of society, are voluntary, and are available to persons with disabilities as close as possible to their own communities, including in rural areas.

2. States Parties shall promote the development of initial and continuing training for professionals and staff working in habilitation and rehabilitation services.

3. States Parties shall promote the availability, knowledge and use of assistive devices and technologies, designed for persons with disabilities, as they relate to habilitation and rehabilitation.

• Committee on the Rights of Persons with Disabilities (2019). Concluding observations on the initial report of Norway
• Committee on Economic, Social and Cultural Rights. General Comment No. 14: The Right to the Highest Attainable Standard of Health (Art. 12)
• Meld. St. 8 (2022–2023) Menneskerettar for personar med utviklingshemming — Det handlar om å bli høyrt og sett
• Meld. St. 26 (2014–2015) Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet
• NOU 2016:17 På lik linje — Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming
• Likestillings- og diskrimineringsombudet (2021). Retten til selvbestemmelse – Fra vergemål til beslutningsstøtte

Et sunt kosthold kombinert med fysisk aktivitet er viktig for vekst, utvikling og god helse, og reduserer risikoen for sykdom.

Kommunene må sørge for at de ansatte i helse- og omsorgstjenestene har kunnskap om ernæring. Kunnskap om hva som danner grunnlag for et sunt kosthold, og viktigheten av dette for helsen, bør videreformidles til tjenestemottaker. Videre bør kommunene sørge for at tjenestemottaker har mulighet til å velge sunne og næringsrike måltider. For eksempel bør mattilbudet på sykehjem og helsehus sikre riktig ernæring. Kostrådene fra Helsedirektoratet og retningslinjene i Kosthåndboken bør danne utgangspunkt for dette arbeidet.

Kommunen må videre legge til rette for at personer med funksjonsnedsettelse, i alle aldre, kan være fysisk aktive. Se Helsedirektoratets nasjonale faglige råd for fysisk aktivitet. En måte å fremme fysisk aktivitet kan være å inngå avtaler med idrettslag og frivillige organisasjoner om tilrettelagte treningstilbud. Deltakelse i aktiviteter og idrett er en kilde til god helse, i tillegg til glede, overskudd og mestring, og kan være en viktig brikke ved habilitering og rehabilitering. Retten til helse bør derfor også sees i sammenheng med CRPD artikkel 30 om deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett.

Det er viktig at ansatte i helse- og omsorgssektoren ivaretar en persons rett til medvirkning og selvbestemmelse ved tilrettelegging for god ernæring og bevegelse. Ved å tilby kurs om ernæring og fysisk aktivitet til gruppen, kan personen på egenhånd bli i stand til å ta informerte, selvstendige valg.

Psykiske lidelser er en av de store helse- og samfunnsutfordringene i Norge. Kommunene må sørge for utforming og tilrettelegging av tiltak som er egnet til å forebygge, begrense utvikling og behandle psykiske lidelser.

Stabilitet og forutsigbarhet, stor grad av selvbestemmelse og hjelp til å takle nye situasjoner kan bidra til å hindre utvikling av psykisk sykdom. Kunnskap om ulike barrierer for mestring og deltagelse vil kunne være et utgangspunkt for tiltak og innsatser som har som mål å understøtte befolkningens psykiske helse og trivsel. Kommunene må videre fokusere på gode pasientforløp.

Somatisk og psykisk helse henger sammen på flere måter. Det er derfor et stort behov for en helhetlig tilnærming for å sikre god helse for personer med funksjonsnedsettelse. Kompetente, tilgjengelige tjenester i kommunene øker muligheten for å tilby tidlig og god hjelp.

Seksuell helse er viktig for god livskvalitet, og er også en viktig målsetting internasjonalt. FNs bærekraftsmål 5.6 skal «sikre allmenn tilgang til seksuell og reproduktiv helse samt reproduktive rettigheter». Dette skal blant annet gjøres gjennom å sikre allmenn tilgang til tjenester knyttet til seksuell og reproduktiv helse, herunder familieplanlegging og tilhørende informasjon og opplæring.

Personer med funksjonsnedsettelse kan imidlertid møte barrierer når det gjelder å kunne leve ut sin seksualitet åpent og trygt. Kommunene må sørge for å utarbeide og fremme strategier som gir økt kunnskap og åpenhet om seksuell helse. Dette vil innebære tilrettelagt og konkret opplæring og veiledning om kropp, seksualitet, seksuell helse og kjønnsidentitet. For ytterlige tips til hvordan seksuelt helsearbeid kan implementeres i kommunen, se Helsedirektoratets veileder «Lokale folkehelsetiltak – veiviser for kommunen».

Fysisk tilgjengelighet til bygg i kommunen er avgjørende for at personer med funksjonsnedsettelse får mulighet til å benytte kommunens tjenester og tilbud. Viktige kommunale bygg, som bidrar til å sikre retten til helse, er for eksempel skoler, legekontorer og sykehjem.

Kommunene har en plikt etter likestillings- og diskrimineringsloven og plan- og bygningsloven til å sikre at bygninger og uteområder beregnet for allmennheten er universelt utformet. Kommunen har også en plikt til å bidra til tilgjengelighet til private fasiliteter, med mindre dette innebærer en uforholdsmessig byrde.

God helse sikres også gjennom tilgang til uteområder og natur. Kommunene bør derfor jobbe for at stier og skogsveier, badestrender, transport til utfluktssteder, parker og steder for lek og rekreasjon er tilrettelagt for alle innbyggere i kommunen. Områdene bør være fremkommelige, godt merket, gi muligheter for pauser og hvile etc.

Dersom det ikke er mulig å sikre full universell utforming av fysiske forhold på grunn av kostnader, sikkerhetshensyn, vernehensyn eller lignende, skal kommunen likevel jobbe for å sikre tilgjengelighet i størst mulig grad for personer med funksjonsnedsettelse. Dette følger av den generelle plikten i likestillings- og diskrimineringsloven § 24 til å jobbe aktivt for likestilling.

Kommunene må sørge for at personer med funksjonsnedsettelse ikke diskrimineres i møte med kommunehelsetjenesten, herunder ved habilitering- og rehabiliteringstilbud.

Tjenestetilbudet må være av samme kvalitet som det som tilbys resten av befolkningen. I tillegg framhever artikkel 25 og 26 i konvensjonen at myndighetene skal motvirke diskriminering ved nektelse av helse- og omsorgstjenester eller nektelse av mat og drikke på grunn av funksjonsnedsettelse.

Forebygging og tidlig innsats er nødvendig for å forebygge sykdom og funksjonsnedsettelse, og innebærer innsats i tidlig alder og tidlig i sykdomsforløpet. Forebyggende helsearbeid kan i tillegg til å spare den enkelte for unødige lidelser, spare samfunnet for kostnader.

Forebygging kan sikres gjennom tiltak for å sikre god ernæring, fysisk aktivitet samt god psykisk og seksuell helse. Videre vil regelmessig helsekontroll som helseforebyggende tiltak, kunne medføre at symptomer og funn behandles før de gir helseskader og funksjonstap. For eksempel bør personer med utviklingshemming tilbys helsekontroll hos fastlegen minst en gang årlig, i tillegg til ved behov.

Tidlig innsats innebærer dessuten at kommunens ansatte i andre tjenester, for eksempel lærere, må være egnet til å fange opp personer som vil kunne ha behov for å benytte seg av kommunens helsetjenester. På denne måten vil aktuelle tjenester bli involvert tidlig i livet. Dersom tiltak settes inn tidlig nok kan det bidra til å forebygge skjevutvikling, sosiale vansker, lærevansker, frafall og utenforskap i arbeidsliv og på andre arena.

Mange personer med funksjonsnedsettelse får kjennskap om og tilgang til relevante tjenester med bistand fra pårørende. Kommunen må imidlertid sørge for at ansatte i helse- og omsorgstjenestene aktivt jobber for at personer med funksjonsnedsettelse kjenner til tjenestene sine, og ikke er avhengig av aktive pårørende. Se Helsedirektoratets veileder «Helsekompetanse – kunnskap og tiltak». Dette er det særlig viktig å være oppmerksom på ved personer med lettere grad av kognitive funksjonsnedsettelser, som ikke nødvendigvis har blitt gitt en klar diagnose og tilhørende rettigheter.

For å kunne veilede og bistå personer med funksjonsnedsettelse og pårørende, må kommunen ha god kompetanse og oversikt over aktuelle tjenester. Kommunen bør sørge for opplæring til ansatte i helse- og omsorgstjenestene, slik at de har god kjennskap til hvilke offentlige tjenester som er tilgjengelig og aktuelle, og slik at de evner å videreformidle kunnskapen.

Kommunene skal fremme tilgangen til, kunnskapen om og bruken av, tekniske hjelpemidler og teknologi utviklet for habilitering og rehabilitering av personer med funksjonsnedsettelse. Kommunens ansvar for å sørge for nødvendige hjelpemidler følger også av forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator § 9.

Velferdsteknologi er egnet til å bidra til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen.

Virksomhetsledere i helse- og omsorgstjenesten må sørge for kartlegging og oppfølging av teknologi som er utviklet for habilitering og rehabilitering, samt kjennskap til lovverket knyttet til feltet. Kommunens ansatte, herunder særlig ergoterapeuter, må ha innsikt i og oversikt over hvilken teknologi som finnes.

Personer med motoriske vansker, nedsatt hørsel, kognitive vansker, nedsatt syn, vansker med tale og språk eller lese- og skrivevansker, kan ha rett på hjelpemidler fra NAV som kan gjøre det enklere å delta i ulike aktiviteter. Kommunene skal bistå i veiledning og søknad om slike hjelpemidler, og oppfølging etter at hjelpemiddelet er tatt i bruk.

Kommunene har, etter helse- og omsorgstjenesteloven, en plikt til å sørge for at de som oppholder seg i kommunen og har behov for det, mottar personlig assistanse som en del av helse- og omsorgstjenestene. Det følger av kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene at personlig assistanse skal gis med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverdi og livsførsel.

Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ organisering av praktisk og personlig hjelp for personer med funksjonsnedsettelse som har stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg større ansvar for organisering og innhold i forhold til sine behov. Brukere som ikke er i stand til å påta seg ansvaret selv, kan får hjelp av en medarbeidsleder. Selvstyrt personlig assistanse kan lette gjennomføring av opplæring og opptrening i henhold til CRPD artikkel 26 om habilitering og rehabilitering.

Å ha et sosialt liv og en meningsfull fritid er viktig for god helse. En støttekontakt kan gjøre at en person med funksjonsnedsettelse får deltatt på aktiviteter som bidrar til dette. Det kan være snakk om å delta på organisert trening, gå tur, gå på konserter, delta på idrettsarrangementer, gjøre ting i hus og hage eller drive med andre sosiale aktiviteter.

Personer med funksjonsnedsettelse kan ha rett til støttekontakt etter helse- og omsorgstjenesteloven. Støttekontakttjenesten kan organiseres som individuell støttekontakt, deltakelse i en aktivitetsgruppe eller et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon.

Personer med funksjonsnedsettelse er personer med ulike ønsker og behov. Det er brukeren selv som skal bestemme hvilke aktiviteter han eller hun ønsker å bruke støttekontakttimene til, jf. pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.

Dersom man ikke fullt ut er i stand til å klare seg selv i hverdagen, eller har behov for helsehjelp, er det opp til den enkelte å oppsøke hjelp. Det kan være vanskelig for enkeltpersoner å sette seg inn i hvilke tjenester som finnes og hva man har krav på, og hvordan man skal gå frem kan variere fra kommune til kommune. Særlig personer med utviklingshemming kan ha vanskelig for å si ifra om helseplager, og undersøkelser tyder på at fastlegeordningen ikke fungerer godt nok for personer som ikke selv oppsøker fastlegen, og som har vanskelig for å oppdage egen helsesvikt. Kommunen må derfor legge til rette for at tjenestene når personer som i for liten grad etterspør tjenester.

FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheter skriver i sin anbefaling til Norge at det bør iverksette tiltak for å gi personer med funksjonsnedsettelse informasjon i tilgjengelige formater om tilgjengelige helsetjenester og fasiliteter.

Offentlige organer har en veiledningsplikt etter forvaltningsloven. Kommunen må derfor sørge for at personer med funksjonsnedsettelser får nødvendig informasjon på tilgjengelige måter om relevante helse- og omsorgstjenester, herunder deres rettigheter. Videre må kommunens ansatte i helse- og omsorgstjenestene være oppmerksomme på personer med funksjonsnedsettelse i deres arbeid, og informerer dem om hvilke tjenester som er tilgjengelig for dem. Ettersom fastlegen gjerne er en inngang til andre deler av helsetjenesten og til NAV, har fastleger en særlig viktig rolle når det gjelder å sikre god informasjon og kommunikasjon.

I Helsedirektoratets veileder «Gode helse- og omsorgstjenester for personer med utviklingshemming» anbefales det at tjenestemottaker bør gis bistand ved bestilling av årlige helsekontroller, og i tillegg nødvendige legekonsultasjoner.

For at et samtykke skal anses som informert, må personer med funksjonsnedsettelse ha mottatt tilgjengelig informasjon om art, formål, konsekvenser og risiko ved den tiltenkte bistanden. Manglende tilrettelegging, herunder eksempelvis tolkning, hindrer imidlertid en person i å kunne gi et fritt og informert samtykke.

Kommunen må sørge for at helsetjenester og fasiliteter tilgjengeliggjøres for personer med funksjonsnedsettelse. All informasjon om omsorg, behandlinger, generelle helsefremmende tiltak og folkehelseprogrammer skal være tilgjengelig, herunder tilbys i tilgjengelige formater. Kommunen må for eksempel sikre at informasjonen om kommunens helsetjenester er lettlest, at det er informasjon i bilder, og at det er enkelt å orientere seg på informasjonssidene.

Det offentlige jobber for å digitalisere en rekke tjenester rettet mot befolkningen. Dersom de digitale løsningene ikke er universelt utformet og tilgjengelige for alle, kan dette hindre tilgang til helsetjenester, rehabilitering og habilitering. Paragraf 18 i likestillings- og diskrimineringsloven pålegger private og offentlige virksomheter en plikt til universell utforming av hovedløsninger for IKT. Kommunen må derfor sikre universell utforming av kommunens nettsider, søknader og innloggingsløsninger på nett.

Det er videre behov for bedre tilrettelegging av kommunikasjon med helsepersonell for mennesker med sansetap og kognitive funksjonsnedsettelser slik at tilgangen til helsetjenesten bedres. God kommunikasjon kan blant annet oppnås ved opplæring i bruk alternative og supplerende kommunikasjonsformer (ASK).

Enkelte personer vil ha behov for bistand for å kunne avgi et fritt og informert samtykke i tråd med CRPD artikkel 25. Norge er, etter CRPD artikkel 12, forpliktet til å sikre at personer med funksjonsnedsettelse får tilgang til den støtten de trenger for å kunne utøve sin rettslige handleevne.

Undersøkelser viser imidlertid at særlig personer med utviklingshemming sine synspunkter er lite etterspurt av tjenesteytere, og at deres meninger og ønsker har liten innvirkning på kommunens beslutninger. Det er dermed et stort behov for økt kunnskap og bevissthet om særlig utviklingshemmedes erfaringer og rettigheter.

Med riktig støtte og tilrettelegging vil også personer som har vanskeligheter for å ta informerte valg på egenhånd, være hovedaktører i eget liv. Selvbestemmelse kan sikres ved tilbud om beslutningsstøtte til personer som har behov for dette. Tilgang til beslutningsstøtte vil styrke mulighet til å få de tjenester de selv ønsker og har krav på. Støtte til å ta en beslutning er noe grunnleggende annet enn å bli bestemt over. En annen person skal aldri ta en beslutning på vegne av en person med funksjonsnedsettelse.

Virksomhetsledere i helse- og omsorgstjenesten skal sørge for kompetanse, rutiner og opplæring som setter ansatte i stand til å forstå betydning av en persons selvbestemmelse. Ansatte i helse- og omsorgstjenesten må sørge for at personer med funksjonsnedsettelse blir hørt i saker om omhandler dem selv.

Retten til medvirkning er et grunnleggende prinsipp i CRPD, og skal ivaretas ved utforming og gjennomføring av helsetjenester. Rett til medvirkning ved utforming og gjennomføring av et tjenestetilbud følger også av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-1.

Personer med funksjonsnedsettelse skal involveres i utformingen av helsetilbudet, herunder habilitering eller rehabilitering. Dette innebærer at kommunens ansatte må drøfte behandlingsalternativer, herunder legemiddelbruk, med tjenestemottaker. Tjenestene skal ta utgangspunkt i den enkeltes ønsker og behov, og personen må selv ta del i planlegging og oppfølging av tjenestene. Kommunen skal sørge for at virksomheter som yter helse- og omsorgstjenester, etablerer systemer for å hente inn personens egne erfaringer og synspunkter iht. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-10, og er etter kvalitetsforskrift for pleie- og omsorgstjenestene § 3 pålagt å ha prosedyrer som sikrer medbestemmelse og medvirkning i utformingen av tjenestetilbudet.

Dersom en person har behov for personlig assistanse for å i tilstrekkelig grad kunne medvirke ved utforming og gjennomføring av tjenestene, krever dette god kjennskap til vedkommende, særlig i de tilfeller der personen har kommunikasjonsvansker. For personer med kommunikasjonsvansker kan tilrettelagt informasjon, støtte, eller alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) være nødvendig for å kartlegge ønsker og preferanser. Det kan være viktig å snakke med pårørende og andre representanter som kjenner personen, i tillegg til personen selv.

Videre bør kommunen involvere rådet for personer med funksjonsnedsettelse, jf. kommuneloven § 5-12. De kommunale rådene for personer med funksjonsnedsettelse skal bidra med å sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse. Rådene er en viktig ressurs for kommunene for å fremme et inkluderende og likestilt samfunn. Bufdir har laget en veileder for kommunale råd.

I FN-komiteen for funksjonshemmedes rettigheters anbefalinger til Norge uttrykker komiteen bekymring over mangelen på bevissthet om rettighetene til personer med funksjonsnedsettelse blant medisinsk fagfolk. Slik bevissthet må økes blant personer som tilbyr tjenester til personer med funksjonsnedsettelse.

Helsepersonell skal ha opplæring i menneskerettigheter for personer med funksjonsnedsettelse og deres behov. Det bør gis grunnkurs til ansatte uten formell kompetanse. Opplæringen bør ha en menneskerettighetsbasert tilnærming til funksjonsnedsettelse. Det bør tilbys videre- og etterutdanning for ansatte med opplæring i menneskerettighetene til personer med funksjonsnedsettelse samt hvordan arbeidet kan utføres i tråd med disse rettighetene.

Statistikk tyder på at særlig personer med utviklingshemming mottar helsehjelp, habiliteringstjenester og praktisk bistand fra ansatte uten formelle kvalifikasjoner, og som heller ikke har mottatt tilstrekkelig opplæring. Personer med utviklingshemming må ofte forholde seg til et stort antall ansatte i løpet av dagen og uken, og det er omfattende bruk av vikarer i tjenestene. Dette vil kunne redusere tjenesten som ytes, og bidra til mindre forutsigbarhet og trygghet for personen som mottar tjenesten. Manglende kompetanse blant personell kan videre gjøre at endringer i en persons helsetilstand ikke fanges opp, eller fanges opp sent i sykdomsforløpet.

Kjennskap til gruppen og mulig økt forekomst av bestemte fysiske sykdommer hos personer med funksjonsnedsettelse er nødvendig. Kommunens ledelse må sørge for at alle ansatte som arbeider med personer med funksjonsnedsettelse har tilstrekkelig med kunnskap, gjennom tilbud om kurs og etterutdanning til sine ansatte. Allmennleger må tilegne seg kunnskap om typiske psykiske og somatiske lidelser hos pasienter med utviklingshemming for å være i stand til å avdekke og ta tak i utfordringene.

Flere private virksomheter leverer helse-, habilitering- og rehabiliteringstjenester til personer med funksjonsnedsettelse etter avtale med kommunen. Derfor må kommunene sørge for at også slik privat virksomhet har tilstrekkelig kompetanse om både menneskerettigheter og de unike utfordringene en funksjonsnedsettelse kan innebære.

Personer som mottar tjenester fra kommunen, har rett til et helhetlig og koordinert tjenestetilbud. Et helhetlig tjenestetilbud er viktig for kvaliteten i tilbudet og for god ressursutnyttelse. For å oppnå dette må kommunen sørge for oppfølging på tvers av tjenester, stabilitet i overganger, god informasjonsformidling og sammenhengende tjenester. Dette gjøres ved samhandling med spesialisthelsetjenesten, tverrfaglig kartlegging og ansvars- og oppgavefordeling.

Kommunen skal samarbeide med andre tjenesteytere om planen for å bidra til et helhetlig tilbud iht. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-1. Kommunen må sørge for gode rutiner for samarbeid med spesialisthelsetjenesten, og ta selvstendig ansvar for at alle gis et helhetlig tilbud med få kontaktpunkter.

Kommunen må også sørge for gode habilitering- og rehabiliteringsforløp ved samhandling mellom helsesektoren og opplæringssektoren, samhandling med fastleger og NAV samt effektive henvisningsrutiner. Videre må kommunen sørge for å bidra til tydeliggjøring av ansvarsfordelingen mellom de ulike tjenestetilbyderne, herunder bidra til forventningsavklaring overfor spesialisthelsetjenesten når det gjelder kommunens handlingsrom. Kommunen må videre sørge for å fremme tverrfaglig samarbeid for personer med flere typer funksjonsnedsettelser og et sammensatt behov.

For personer med langvarige og koordinerende tjenester, skal kommunen utarbeide en individuell plan, se forskrift om individuell plan ved ytelse av velferdstjenester. Videre skal kommunen etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 tilby koordinator som sørger for nødvendig oppfølging, samordning av tjenestetilbudet og framdrift i arbeidet med individuell plan.

Familier med barn som venter på eller har alvorlig sykdom, skade eller funksjonsnedsettelse, og som trenger langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, kan be kommunen om en barnekoordinator. Dette følger lovens § 7-2, og det er opp til foreldrene eller den som gir samtykke på vegne av barnet å avgjøre om de ønsker en slik koordinator. Helsedirektoratet har utarbeidet en nasjonal veileder for samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Kommunen skal ha en koordinerende enhet for habiliterings- og rehabiliteringsvirksomhet og som har overordnet ansvar for arbeidet med individuell plan og koordinator jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 7-3.

For å realisere kravet om et helhetlig og koordinert tjenestetilbud må kommunene sørge for at det eksisterer ressurser, herunder tilgjengelig tiltak, og rutiner for og kapasitet til å følge disse opp.

Arbeid og sysselsetting

1. Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til arbeid på lik linje med andre; dette omfatter muligheten til å tjene til livets opphold ved et arbeid som man selv fritt velger eller påtar seg i et arbeidsmarked og arbeidsmiljø som er åpent, inkluderende og tilgjengelig for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Partene skal trygge og fremme virkeliggjøringen av retten til arbeid, også for dem som får nedsatt funksjonsevne mens de er i arbeid, ved å treffe hensiktsmessige tiltak, også i lovs form, blant annet for

a) å forby diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i alle spørsmål som angår enhver type arbeidsforhold, herunder rekrutteringsvilkår, ansettelsesvilkår, arbeidsvilkår, opprettholdelse av arbeidsforhold, karriereutvikling og trygge og sunne arbeidsforhold,

b) å verne om den rett som mennesker med nedsatt funksjonsevne har, på lik linje med andre, til rettferdige og gode arbeidsforhold, herunder like muligheter og lik lønn for arbeid av lik verdi, og trygge og sunne arbeidsforhold, herunder vern mot trakassering og oppreisning for urett,

c) å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan utøve sine arbeidstaker- og fagforeningsrettigheter på lik linje med andre,

d) å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til effektiv tilgang til arbeidsrettede veiledningsordninger, arbeidsformidling, yrkesopplæring og etter- og videreutdanning,

e) å fremme mulighetene for sysselsetting og karriereutvikling for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsmarkedet, så vel som hjelp til å finne, skaffe seg, holde på og komme tilbake til et arbeid,

f) å fremme mulighetene for å drive egen næring, være entreprenør, danne kooperativer og starte egen virksomhet,

g) å ansette mennesker med nedsatt funksjonsevne i offentlig sektor,

h) å fremme ansettelse av mennesker med nedsatt funksjonsevne i privat sektor gjennom hensiktsmessige strategier og tiltak, som kan omfatte positiv særbehandling, stimuleringstiltak og andre tiltak,

i) å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får rimelig tilrettelegging på arbeidsplassen,

j) å arbeide for at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal få arbeidserfaring på det åpne arbeidsmarkedet,

k) å fremme yrkesrettet og faglig rehabilitering, bevaring av arbeidsforhold og reintegrering i arbeidslivet for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

2. Partene skal sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke holdes i slaveri eller trelldom, og vernes mot tvangsarbeid eller annet påtvunget arbeid, på lik linje med andre.

Work and employment

1. States Parties recognize the right of persons with disabilities to work, on an equal basis with others; this includes the right to the opportunity to gain a living by work freely chosen or accepted in a labour market and work environment that is open, inclusive and accessible to persons with disabilities. States Parties shall safeguard and promote the realization of the right to work, including for those who acquire a disability during the course of employment, by taking appropriate steps, including through legislation, to, inter alia:

a) Prohibit discrimination on the basis of disability with regard to all matters concerning all forms of employment, including conditions of recruitment, hiring and employment, continuance of employment, career advancement and safe and healthy working conditions;

b) Protect the rights of persons with disabilities, on an equal basis with others, to just and favourable conditions of work, including equal opportunities and equal remuneration for work of equal value, safe and healthy working conditions, including protection from harassment, and the redress of grievances;

c) Ensure that persons with disabilities are able to exercise their labour and trade union rights on an equal basis with others;

d) Enable persons with disabilities to have effective access to general technical and vocational guidance programmes, placement services and vocational and continuing training;

e) Promote employment opportunities and career advancement for persons with disabilities in the labour market, as well as assistance in finding, obtaining, maintaining and returning to employment;

f) Promote opportunities for self-employment, entrepreneurship, the development of cooperatives and starting one’s own business;

g) Employ persons with disabilities in the public sector;

h) Promote the employment of persons with disabilities in the private sector through appropriate policies and measures, which may include affirmative action programmes, incentives and other measures;

i) Ensure that reasonable accommodation is provided to persons with disabilities in the workplace;

j) Promote the acquisition by persons with disabilities of work experience in the open labour market;

k) Promote vocational and professional rehabilitation, job retention and return-to-work programmes for persons with disabilities.

2. States Parties shall ensure that persons with disabilities are not held in slavery or in servitude, and are protected, on an equal basis with others, from forced or compulsory labour.

Flere personer med funksjonsnedsettelse enn i dag kunne vært tilknyttet arbeidslivet med tilstrekkelig støtte og kartlegging av behov. Kommunene må jobbe aktivt og strategisk for å få flere i jobb. Dette vil både kunne styrke den økonomiske selvstendigheten og levekårene for hvert enkelt individ, i tillegg til at samfunnet og virksomheter får utnytte den kompetansen og arbeidskraften som personer med funksjonsnedsettelse besitter.

Det kan vises særlig til fire barrierer som hindrer personer med funksjonsnedsettelser å delta i arbeidslivet; diskriminering, kostnader, produktivitet og informasjons- og holdningsbarrierer. Kommunene må bidra i arbeidet med å bekjempe disse barrierene og iverksette tiltak for å skape et inkluderende og åpent arbeidsmarked.

Det er i første rekke NAV som har ansvaret for å etablere arbeidsmarkedstiltak som skal hjelpe mennesker i arbeid, men offentlige aktører har et særlig ansvar for å sørge for at personer med funksjonsnedsettelse får arbeid i offentlig sektor. Kommunesektoren er landets største offentlige arbeidsgiver og kommunen som arbeidsgiver har derfor en sentral rolle ved realiseringen av CRPD artikkel 27.

Gjennom aktivitets- og redegjørelsespliktene (ARP) er alle offentlige myndigheter lovpålagt å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering, både som arbeidsgiver og i tjenester, oppgaver og forvaltning.

• Bufdirs veileder for arbeidet med likestilling som arbeidersgiver
• Veileder for arbeidet med likestilling i tjenester, oppgaver og forvaltning

• CRPD-komiteens forklaring av innholdet i artikkel 27 (general comment)
• NOU (2016:17) På lik linje - Åtte løft for å realisere grunnleggende rettigheter for personer med utviklingshemming
• Bufdirs veileder om aktivitets- or redegjørelsesplikt (ARP) for arbeidsgivere.
• Arbeidsdepartementet (2011-2012). Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne.
• NAV – Arbeids- og velferdsetaten (2012). Rundskriv til Lov om sosiale tjenester i NAV.
• Arbeidstilsynets temasider.
• Bjørnshagen, V. & Østerud, K.L. (2021). Diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet – funn fra et felteksperiment og oppfølgingsintervjuer. Søkelys på arbeidslivet

Rekrutteringsprosesser kan være lite tilgjengelige for enkelte personer med funksjonsnedsettelse, og manglende universell utforming av nettsteder til bruk ved rekruttering utgjør et mulig diskriminerende hinder. Videre kan rekrutteringsprogramvare for kunstig intelligens og partiske algoritmer innebære risiko for diskriminering.

Kommunene kan hindre diskriminering under rekrutteringsprosesser ved å sikre at informasjonen om stilling og søknadsprosess er lettlest og at det er enkelt å orientere seg på informasjonssidene.

Manglende universell utforming av digitale løsninger kan også medføre at personer med funksjonsnedsettelse ikke får tatt del i en rekrutteringsprosess på lik linje som andre. Paragraf 18 i likestillings- og diskrimineringsloven pålegger private og offentlige virksomheter en plikt til universell utforming av hovedløsninger for ikt rettet mot eller stilt til rådighet for bruker. Kommunen har blant annet plikt til å sikre universell utforming av kommunens nettsider, søknader og innloggingsløsninger på nett.

Kommunens virksomheter vil ha stor nytte av å ha medarbeidere med større bredde i bakgrunn og livserfaring. Fordommer og manglende kunnskap er imidlertid én av faktorene som bidrar til at enkelte arbeidsgivere kan være tilbakeholdne med å ansette personer med funksjonsnedsettelse.

Det eksisterer en rekke fordommer knyttet til personer med funksjonsnedsettelse. Dette kan knytte seg til fordommer om at personer med funksjonsnedsettelse har lavere kapasitet, lavere produktivitet og mer sykefravær. For å bekjempe fordommer og stereotypier er det viktig at kommunen arbeider aktivt med holdningsskapende arbeid. Se Bufdirs oversikt over forskning om holdninger til personer med funksjonsnedsettelse.

En undersøkelse utført av Funksjonshemmede Fellesorganisasjon viser at svært få bedrifter kjenner til hvordan de kan legge til rette for ansatte med funksjonsnedsettelse, og at de heller ikke kjenner til hvilke tilretteleggingstiltak de kan få støtte til. Det er derfor viktig at kommunene formidler kunnskap om plikter og hvilket mulighetsrom som finnes, både til sine ansatte og sine innbyggere.

Personer med funksjonsnedsettelse, pårørende samt interesseorganisasjoner bør involveres i utvikling og gjennomføring av arbeid for et inkluderende arbeidsmarked.

Kommunen må sikre at personer med funksjonsnedsettelse beskyttes, på lik linje med andre, mot tvangsarbeid eller annet påtvunget arbeid, utnyttelse og trakassering på arbeidsplassen.

Tvangsarbeid krenker menneskerettighetene og verdigheten til mennesker, bidrar til å opprettholde fattigdom og er en hindring på veien mot målet om anstendig arbeid for alle. Forbudet mot tvangsarbeid dreier seg om en av menneskets grunnleggende rettigheter.

Statistikk viser et vedvarende lønnsgap mellom personer med og personer uten funksjonsnedsettelse på internasjonalt nivå. Lønnsveksten for personer med funksjonsnedsettelse er lavere enn for den øvrige norske befolkningen. En av årsakene til lønnsgapet skyldes at en rekke personer med funksjonsnedsettelse arbeider i skjermet bedrift, hvor lønn ofte er under minstelønn. Videre kan arbeidsgivere ha begrenset bevissthet og kunnskap om evner og ferdigheter blant personer med funksjonsnedsettelse.

Ved å aktivt arbeide for å forhindre faktorene som bidrar til lønnsgapet, kan kommunen sikre at personer med funksjonsnedsettelse ikke blir utsatt for lønnsdiskriminering. For eksempel bør kommunen sørge for at personer med funksjonsnedsettelse ikke får utbetalt mindre enn minstelønnen, en oppfordring som også er gitt av FNs komité for mennesker med nedsatt funksjonsevne. I tillegg til å bidra til økt likestilling, vil en rettferdig lønn kunne være en god motivasjon for å få personer med funksjonsnedsettelse ut i arbeid.

FNs komité for mennesker med nedsatt funksjonsevne har også understreket at personer med funksjonsnedsettelse ikke skal miste sin uføretrygd ved å ta på seg arbeid.

Trakassering på grunn av funksjonsnedsettelse er forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har som formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Beskyttelsen mot vold og trakassering på arbeidsplassen er også regulert i ILOs volds- og trakasseringskonvensjon.

Alle arbeidsgivere i Norge har en plikt til å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å skape mer likestilling og hindre diskriminering på arbeidsplassen (aktivitets- og redegjørelsesplikten). Aktivitets- og redegjørelsesplikten omfatter også å dokumentere og redegjøre for arbeidet. For å eliminere diskriminerende holdninger mot personer med funksjonsnedsettelser må arbeidsgiver i samarbeid med ansatte kartlegge og analysere forhold i arbeidssituasjonen som kan føre til risiko for trakassering eller vold. Kommunen må utarbeide retningslinjer samt risikovurderingsverktøy som tar hensyn til spesifikke situasjoner en person med funksjonsnedsettelse kan komme opp i.

Kommunen må videre iverksette nødvendige tiltak for å forebygge samt håndtere vold og trakassering i arbeidslivet. Viktige elementer er tilgjengelighet av informasjon, opplæringsmateriell og kurs. Instruksjonsmateriell om vold og trakassering bør utarbeides og gjennomføres på alle nivåer av utdanning og yrkesopplæring. Kommunene bør også sørge for bevisstgjøring hos sine ansatte om uakseptabel vold og trakassering samt adressere diskriminerende holdninger slik at stigmatisering av ofre, klagere, vitner og varslere forhindres.

I tillegg må arbeidsgiver håndtere situasjoner som oppstår. Dette innebærer å ha gode varslingsrutiner hos arbeidsgivere og utdanningsinstitusjoner i kommunen, samt følge opp utsatte arbeidstakere i etterkant.

Kommunene skal sørge for at personer med funksjonsnedsettelse kan utøve sine arbeidstaker- og fagforeningsrettigheter på lik linje med andre.

For å sikre at personer med funksjonsnedsettelse kan kreve sine rettigheter i arbeidsforholdet må kommunen som arbeidsgiver støtte opprettelse av fagforeninger og sørge for at arbeidstakere er kjent med retten til å organisere seg.

En større inkludering av personer med funksjonsnedsettelse i fagforeninger vil ikke bare være i samsvar med CRPD artikkel 27, men kan også føre til økt oppmerksomhet om spørsmål knyttet til arbeidstakere med funksjonsnedsettelse hos arbeidsgivere. Dette kan videre bidra til inkludering av relevante kriterier i kollektive forhandlingsavtaler, og dermed økt beskyttelse mot diskriminering på grunn av funksjonsnedsettelse.

Det er et gap mellom samfunnets krav til kvalifikasjoner og reelt utdanningsnivå hos mange personer med funksjonsnedsettelse. At personer med funksjonsnedsettelse sikres en kvalitativt god og inkluderende skolegang er derfor en forutsetning for økt arbeidsdeltakelse, og grunnlaget legges gjennom god og målrettet opplæring i grunnskolen og videregående skole. Se Bufdirs veileder til artikkel 24 om utdanning samt Bufdirs statistikksider om utdanning for personer med funksjonsnedsettelse.

Opplæringslova pålegger skoler å tilpasse det ordinære tilbudet til elevmangfoldet, slik at det ivaretar alle elevers ulike forutsetninger. Kommunene har et særlig ansvar for at ansatte i skoler og videreutdanninger har tilstrekkelig kunnskap og retningslinjer for å sikre inkluderende opplæring. Inkluderende opplæring og inkluderende yrkesopplæring bør ta sikte på å utvikle elevenes kapasitet og selvtillit. Lærerne må gi elevene rimelig tilrettelegging, herunder legge til rette for at prøver og eksamener avlegges på en måte som er tilpasset eleven. Elevers evner og prestasjoner må kartlegges på lik linje med andre.

Personer med funksjonsnedsettelse bør i tillegg til faglig utdanning få opplæring i arbeidsrelaterte og sosiale ferdigheter, slik at de blir bedre rustet til arbeidslivet. En effektiv måte å sørge for slik opplæring er deltakelse i arbeidsplassbaserte læringsordninger, som eksempelvis praksisordninger.

Kommunen bør også tilby praktiske opplæringskurs som kan gjøre personer med funksjonsnedsettelse bedre rustet til å ta selvstendig valg knyttet til yrke. Det kan være IT-kurs, praktisk opplæring i yrkesfag eller generell yrkesveiledning.

Enkelte personer med funksjonsnedsettelse opplever barrierer i overgangen fra utdanning til arbeid. En høy andel av 18- og 19-åringer med utviklingshemming mottar uføretrygd. Elever med funksjonsnedsettelse må få støtte slik at de sikres en effektiv overgang fra læring på skolen til yrkesutdanning og høyere utdanning, og videre ut i arbeid.

For å lette overgangen fra til arbeidslivet bør kommunen sørge for å knytte kontakt mellom fremtidige arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse og utdanningsinstitusjoner samt potensielle arbeidsgivere, allerede på grunnskolenivå. Selv om fylkeskommunen er ansvarlig for lærlingplasser knyttet til videregående opplæring, er det viktig at kommunene også er i tett og god dialog med elever med funksjonsnedsettelse. Slik blir det en bedre sammenheng mellom lærlingtilbud/praksistilbud og en fremtidig varig arbeidsplass.

Det er også viktig at kommunen sørger for samarbeid mellom ansatte på skoler og NAV.

Kommunene bør videre sørge for tilstrekkelig med ressurser til å bistå personer med funksjonsnedsettelse under jobbsøkerprosessen, blant annet ved utarbeidelse av søknadsdokumenter og andre forberedelser.

Alle som ønsker å komme i arbeid har rett til å få vurdert hvilket bistandsbehov man har. Kommunen må sørge for at det gjennomføres grundige og reelle arbeidsevnevurderinger av alle personer med funksjonsnedsettelse. Se arbeids- og velferdsforvaltningsloven § 14a.

Det skal gjøres en individuell vurdering av den enkeltes ønsker, interesser og bistandsbehov ved hjelp av samtaler og eventuell kartlegging gjennom NAV eller skole/helsevesen. En persons ressurser og mulighet for arbeid må vektlegges fremfor diagnose og helsemessige begrensninger. De som kan og ønsker å jobbe må få mulighet til det. Det krever at NAV, helsevesenet og utdanningssektoren samarbeider slik at kommunen får arbeidsgivere som er villig til å gi mennesker en mulighet, med på laget.

Ansatte på de lokale NAV-kontorene må gis grundig opplæring slik at de har god kompetanse om hvordan man vurderer arbeidsevnen til personer med ulike funksjonsnedsettelser, inkludert ulike grader av utviklingshemming. Kommunen har ansvaret for å gi nødvendig opplæring til alle ansatte ved NAV-kontoret som yter tjenester og utfører oppgaver etter sosialtjenesteloven § 6. Dette kan være både kommunalt og statlig ansatte. Se rundskriv til Lov om sosiale tjenester i NAV.

Kommunens plikt til å sørge for tilrettelagt arbeid kan oppfylles på flere ulike måter, for eksempel med plass i varig tilrettelagt arbeid (VTA) i skjermet virksomhet, sysselsetting i kommunal sektor, og kjøp av tjenester fra private aktører eller ordinære arbeidsgivere. Ved anskaffelse av arbeid må kommunen sørge for at personer med funksjonsnedsettelse får utøve medvirkning og innflytelse.

Den enkelte skal ha meningsfulle arbeidsoppgaver ut fra egne ønsker og evner, og arbeidsplassen skal være fysisk adskilt fra den ansattes hjem. FNs komité for mennesker med nedsatt funksjonsevne har påpekt at stater i henhold til konvensjonen er pålagt å gå bort fra skjermet og segregert arbeid. Arbeid bør derfor fortrinnsvis fremmes på andre måter enn ved arbeid i skjermet bedrift. Når arbeid i skjermet bedrift benyttes, bør det skje under vilkår som er rettferdige og gunstige.

En lav andel av personer med utviklingshemming i yrkesaktiv alder er i arbeid, og av disse deltar de fleste i et arbeidsmarkedstiltak. Varig tilrettelagt arbeid (VTA) er det vanligste tiltaket, og et stort flertall av disse arbeider i skjermede virksomheter. Likevel er det slik at tiltaket i stor grad tilbys personer med psykiske og sosiale vansker, tidligere rusproblem eller ADHD. For mange er dette et egnet tilbud, men flere av de som i dag er i VTA i skjermet virksomhet, kunne arbeidet i ordinære virksomheter, forutsatt varig tilrettelegging og støtte. Videre er det slik at en rekke aktiviteter som utføres på kommunale dagtilbud kan ligge tett opp til arbeidet som utføres i skjermede virksomheter. En stor andel av personer som benytter seg av kommunens tilbud kunne derfor vært ansatt på tiltak i skjermet eller ordinær virksomhet.

Det følger av tiltaksforskriften at muligheten for overføring til andre arbeidsrettede tiltak, utdanning eller ordinært arbeid skal vurderes jevnlig. Det må derfor arbeides systematisk med å prøve ut arbeid i ordinær virksomhet. Kommunene må sørge for at veiledere på de lokale NAV-kontorene har kunnskap om alternative rammer for VTA samt tiltaksforskriftens innhold. På denne måten kan flere overføres fra VTA-tiltak til ordinært arbeid.

Kommunene skal fremme mulighetene for sysselsetting og karriereutvikling for personer med funksjonsnedsettelse i arbeidsmarkedet, så vel som hjelp til å finne, skaffe seg, holde på og komme tilbake til arbeid. Dette innebærer blant annet å ansette personer med funksjonsnedsettelse i offentlig sektor. Kommunene er en stor arbeidsgiver som vil ha mulighet for å etablere stillinger innenfor egen virksomhet.

Kommunene må treffe effektive tiltak for å oppmuntre og sikre ansettelse av personer med funksjonsnedsettelse, også i privat sektor. Kommunen disponerer ulike virkemidler, som vilkår for innkjøp og etablering, som kan stimulere private arbeidsgivere til å opprette tilrettelagte arbeidsplasser. Kommunen må sørge for å bidra til at private foretak som kommunen samarbeider med har tilstrekkelig med kunnskap om rettighetene personer med funksjonsnedsettelse har, herunder sikrer verdig arbeid og rimelig tilrettelegging.

Videre må positive holdninger til inkludering i ordinært arbeidsliv fremmes. I en slik sammenheng bør en være særlig oppmerksomme på personer som kan møte diskriminering på grunnlag av flere forhold. Dette kan være blant annet kvinner med funksjonsnedsettelse eller personer med minoritetsbakgrunn.

Det er viktig å sikre at personer med funksjonsnedsettelse støttes gjennom insentiver til å bli selvstendig næringsdrivende, gründere og starte egen virksomhet.

Næringsutvikling og andre lignende tjenester som tilbys av kommunen og som støtter selvstendig næringsvirksomhet og entreprenørskap, bør inkludere personer med funksjonsnedsettelse. Dette vil blant annet innebære tilgang til universelt utformet materiell, informasjon, kurs og finansieringsverktøy, inkludert mikrofinans.

Rett til arbeid på like vilkår krever at arbeidsplassen er tilgjengelig for arbeidstaker. Arbeidsgivers plikt til å gjøre arbeidsplassen tilgjengelig for ansatte med funksjonsnedsettelse er også hjemlet i arbeidsplassforskriften § 2-4. Målsettingen er at arbeidstakere med funksjonsnedsettelser har adgang til alle virksomhetens arbeidsplasser eller arbeidslokaler, ved tilstrekkelig dimensjonering og innredning.

Dersom arbeidsplassen er rettet mot allmennheten, og ved nybygg og hovedombygging, gjelder det regler om universell utforming, jf. plan- og bygningsloven § 29-3 og byggteknisk forskrift (TEK 17) kapittel 12. Det er den som driver virksomhet rettet mot allmennheten som er ansvarlig for å oppfylle kravene til universell utforming. Ved nybygging, ombygging og bruksendringer må det legges særlig vekt på tilrettelegging som ivaretar også arbeidstakere med blant annet nedsatt bevegelighet, syns- og orienteringshemning og hørselshemning.

Personer med funksjonsnedsettelse har krav på rimelig tilpasning i arbeidshverdagen, som bør sikres gjennom målrettede tiltak. Arbeidsgivers plikt til individuell tilrettelegging for arbeidssøker og arbeidstaker med funksjonsnedsettelse følger også av likestillings- og diskrimineringsloven § 22.

Individuell støtte kan eksempelvis være tilgang til nødvendige hjelpemidler. Artikkel 27 må også sees i sammenheng med konvensjonens artikkel 19 som forutsetter at mennesker med nedsatt funksjonsevne skal ha tilgang til støttetjenester i eget hjem. Fravær av støttetjenester som personlige assistenter kan skape en stor barriere for personer med funksjonsnedsettelse, og kommunene må derfor sørge for tilstrekkelig med ressurser på dette området.

Videre bør personer med funksjonsnedsettelse få mulighet for varig og tett oppfølging samt individuell støtte i ordinært arbeid. Bruk av jobbcoach eller annen individuell støtte, kan være et effektivt tiltak for økt deltakelse av eksempelvis personer med intellektuelle eller psykososial funksjonsnedsettelse i ordinært arbeid. Tilpasning og oppfølging av praktiske oppgaver der oppgavene deles opp og repeteres, kan være nyttig, og utforming av arbeidsoppgaver ut fra mestring og interesser vil kunne bidra til større arbeidsglede.

Konkrete tilretteleggingstiltak kan også gå ut på å legge til rette for fleksibel arbeidstid eller muligheter for å jobbe deltid. Men kommunen som arbeidsgiver må også iverksette tiltak for at en person skal kunne velge og utføre jobb på samme vilkår som andre.

Hjelpemiddelsentralene gir råd og veiledning om hjelpemidler og tilrettelegging av det fysiske miljøet på arbeidsplasser. Kommunen må derfor sørge for at arbeidsgivere enkelt kan henvende seg til det lokale NAV-kontoret ved spørsmål knyttet til tilrettelegging for ansatte med funksjonsnedsettelse.

Artikkel 29 – Deltakelse i det politiske og offentlige liv
Partene skal garantere mennesker med nedsatt funksjonsevne politiske rettigheter og mulighet til å nyte disse på lik linje med andre, og skal forplikte seg til:

a) å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan delta fullt ut og på en effektiv måte i det politiske og offentlige liv på lik linje med andre, enten direkte eller gjennom fritt valgte representanter, herunder ved at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett og mulighet til å avgi stemme og bli valgt, blant annet ved:

i. å sikre at framgangsmåter, lokaler, utstyr og materiell som benyttes i forbindelse med valg, er hensiktsmessige, tilgjengelige og lette å forstå og bruke,

ii. å verne om den rett mennesker med nedsatt funksjonsevne har til hemmelig stemmegivning uten trusler ved valg og folkeavstemning, og til å stille til valg, og på en effektiv måte ivareta offentlige verv og utføre alle offentlige oppgaver på alle nivåer i forvaltningen, og legge til rette for bruk av ny teknologi og tekniske hjelpemidler når det er hensiktsmessig,

iii. å garantere at mennesker med nedsatt funksjonsevne fritt får gi uttrykk for sin vilje som velgere, og for dette formål, når det er nødvendig og de ber om det, tillate at en person de selv velger, hjelper dem med å stemme,

b) å arbeide aktivt for å fremme et miljø der mennesker med nedsatt funksjonsevne fullt ut og på en effektiv måte kan delta i ivaretakelsen av offentlige anliggender, uten diskriminering og på lik linje med andre, og oppmuntre til at de deltar i offentlige anliggender, herunder:

i. deltar i frivillige organisasjoner og sammenslutninger som er opptatt av landets offentlige og politiske liv, og i politiske partiers virksomhet og administrasjon,

ii. oppretter og slutter seg til organisasjoner av mennesker med nedsatt funksjonsevne som skal representere mennesker med nedsatt funksjonsevne på internasjonalt, nasjonalt, regionalt og lokalt nivå.

Article 29 – Participation in political and public life
States Parties shall guarantee to persons with disabilities political rights and the opportunity to enjoy them on an equal basis with others, and shall undertake:

a) To ensure that persons with disabilities can effectively and fully participate in political and public life on an equal basis with others, directly or through freely chosen representatives, including the right and opportunity for persons with disabilities to vote and be elected, inter alia, by:

i. Ensuring that voting procedures, facilities and materials are appropriate, accessible and easy to understand and use;

ii. Protecting the right of persons with disabilities to vote by secret ballot in elections and public referendums without intimidation, and to stand for elections, to effectively hold office and perform all public functions at all levels of government, facilitating the use of assistive and new technologies where appropriate;

iii. Guaranteeing the free expression of the will of persons with disabilities as electors and to this end, where necessary, at their request, allowing assistance in voting by a person of their own choice;

b) To promote actively an environment in which persons with disabilities can effectively and fully participate in the conduct of public affairs, without discrimination and on an equal basis with others, and encourage their participation in public affairs, including:

i. Participation in non-governmental organizations and associations concerned with the public and political life of the country, and in the activities and administration of political parties;

ii. Forming and joining organizations of persons with disabilities to represent persons with disabilities at international, national, regional and local levels.

Bjørnshagen, Vegar og Østerud, Kaja Larsen, Diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet – funn fra et felteksperiment og oppfølgingsintervjuer

Bliksvær, Trond, Andersen, Jan, Langeland, Fredrik, Olesen, Esben S.: Medvirkining gjennom råd- en kartleggingsundersøkelse av kommunale og fylkeskommunale råd for personer med funksjonsnedsettelse

Bufdir, Levekårsstatus for personer med nedsatt funksjonsevne- Deltakelse og fritid

Bufdir, Levekårsstatus for personer med nedsatt funksjonsevne- Trygghet og rettssikkerhet

Helsedirektoratet, Kommunens ansvar for hjelpemidler og ergonomiske tiltak
Kommunal- og distriktsdepartementet, Valghåndboken

Kulturdepartementet, Et samfunn for alle - Likestilling, demokrati og menneskerettigheter. Regjeringens handlingsplan for likestilling av personer med funksjonsnedsettelse 2020-2030

Norges institusjon for menneskerettigheter, Funksjonshemmedes ytringsfrihet- Åtte utfordringer

Oftung, Oda ved Unge funksjonshemmede, Til Maktens Korridorer- Rapport om politisk deltakelse blant unge med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom
Valgdirektoratet: Veileder for tilgjengelige valg

For at alle mennesker skal ha mulighet til å stemme, må valglokalene være universelt utformede. Med universell utforming menes det at omgivelsene, produktene og tjenestene er planlagt på en slik måte at hovedløsningen kan brukes av så mange som mulig. I en sak for diskrimineringsnemda i 2019 ble manglende universell utforming av et stemmelokale ansett å utgjøre diskriminering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 17 jf. § 12.

Det er en rekke praktiske hensyn som må tas for at valglokalene skal være tilgjengelige. Kommunene må sørge for at det er gode reisemuligheter med kollektivtransport til valglokalet, at det er mulig å parkere på en dedikert plass for personer med funksjonsnedsettelse, at gulvene er sklisikre og at det er god belysning innendørs. Det må være god plass til å komme inn i lokalet, og til å bevege seg rundt omkring inne i valglokalet. I tillegg må det være godt skiltet til lokalet og gode merkinger om hvor man skal gå når man kommer inn i lokalene. Valgdirektoratet har laget en praktisk veileder med sjekkliste som kan benyttes ved valg av lokaler og praktisk forberedelse av valglokalene.

Alle kommuner kan legge inn informasjon om tilgjengeligheten til valglokalene i kommunen på www.valglokaler.no. Informasjonen kan også oppgis på kommunens nettsider eller i lokalavisen.

Valgavlukker, urner og skiltprogram kan bestilles fra Valgdirektoratet før et valg. Disse er utformet slik at de skal være mulig å bruke for så mange personer som mulig. Dersom kommunen ikke ønsker å bruke dette utstyret, må de velge annet materiell som kan brukes av personer med funksjonsnedsettelse. For eksempel må avlukket ha plass til at man kan manøvrere i en elektrisk rullestol. Valgurnen må ikke plasseres for høyt, slik at alle kan nå den.

Valgforskriften har detaljerte krav til hvordan stemmesedler skal trykkes opp for å sikre blant annet god lesbarhet. Det er et krav at blinde og svaksynte kan stemme i valgavlukket uten hjelp. Valgdirektoratet sender ut valgsedler med punktskrift til alle kommuner før valg. Disse har imidlertid kun partinavnet i punktskrift, og man kan ikke gi personstemmer gjennom disse stemmesedlene.

For noen er det en utfordring å komme seg til stemmelokalene med kollektivtransport. Personer med funksjonsnedsettelser opplever oftere hindringer når de skal bruke kollektivtransport enn andre.

Det er et hovedmål i Nasjonal transportplan er at transportsystemet skal bli universelt utformet. Kunnskapsgrunnlaget viser at det enda er langt igjen før kollektivsystemet er tilgjengelig for personer med funksjonsnedsettelse. Universelt utformede transportløsninger som omfatter holdeplasser, stasjoner og knutepunkt, billettløsninger og formidlingen av informasjon før og under reisen. Tiltak for universelt utformede reisekjeder kan også omfatte utbedring og fjerning av hindringer ved kryssingssteder, atkomster, gang- og sykkelanlegg, ferjeleier og rasteplasser.

Personer som har en langvarig funksjonsnedsettelse som gjør at de ikke kan bruke kollektivtransport og som ikke selv kjører bil, kan søke til Fylkeskommunen om tilrettelagt transport (TT-kort). Slik kan de få dekket utgifter til transport med drosje inntil en bestemt sum.

Kommunene bør bruke klarspråk når de informerer om valget, for eksempel hvis det skal annonseres i lokalavisen om hvor valglokalene er og hvordan man kan komme seg dit. Hvis kommunen henger opp plakater eller trykkes opp pamfletter bør disse ha tydelig skrift, være på en ensfarget bakgrunn og ha god kontrast mellom bokstaver og bakgrunn.

Dersom man har en funksjonsnedsettelse kan man bli hindret fra å få samme informasjon som andre dersom nettsider, apper, podkaster eller liknende, ikke er universelt utformet. En app kan for eksempel være rotete og vanskelig å forstå, ha for lav kontrast mellom tekst og bakgrunn slik at bokstavene er utydelige, eller at det ikke er forklarende tekst til bilder og figurer som kan leses av med skjermleser.

Kommunens ikt-løsninger som er rettet mot innbyggerne skal være universelt utformet. Forskrift om universell utforming av IKT-løsninger har detaljerte krav som må være oppfylt for at nettsider, automater eller mobilapper skal være universelt utformet. På både UU-tilsynets nettsider og Digitaliseringsdirektoratets nettsider finnes det råd og veiledning for universell utforming av IKT og godt tjenestedesign.

Digitaliseringsdirektoratet har utviklet en praktisk veileder for bruk av klarspråk i utvikling av digitale tjenester. Språkrådet har også råd for klarspråk for bokmål, nynorsk og engelsk på sine nettsider.

Noen personer med utviklingshemming har behov for lettlest informasjon. Det vil si at informasjonen skrives med enkel tekst og enkelt innhold. For å sikre at alle får informasjon om valget og avstemmingsprosessen, bør kommunen tilby lettlest informasjon.

Ikke alle har mulighet til å avlegge sin stemme i et valglokale, og disse må ha mulighet til å stemme der de er. Kommunen har plikt til å avholde forhåndsavstemning på alle helse- og omsorgsinstitusjoner i kommunen. Dersom det er omsorgsboliger i umiddelbar nærhet til helse- og omsorgsinstitusjonen når det skal avholdes forhåndsavstemming, kan man også ta imot stemmer hjemme hos disse beboerne.

De personene som ikke har mulighet til å forlate hjemmet sitt på grunn av sykdom, kan søke til kommunen om at å få stemme hjemmefra gjennom ambulerende stemmegivning. Kommunen vil da sende to valgfunksjonærer til å ta imot stemmen i private hjem. Valgstyret i kommunen setter ned en frist for når søknad om ambulerende stemmegivning må være kommet inn til kommunen. Det er viktig at kommunen informerer bredt til sine innbyggere om hvordan man søker om å få stemme hjemmefra, og fristen for dette. Dette kan for eksempel gjøres ved å informere i lokalradioen og lokalavisen, henge opp plakater på samlingspunkter og publisere det på kommunens nettside og sosiale medie-kanaler.

Valgloven stiller ingen krav til formen på søknaden om ambulerende stemmegivning. Søknaden kan i utgangspunktet være muntlig eller skriftlig, og det kreves ikke at man dokumenterer at man har en sykdom som gjør at man ikke kan komme seg til stemmelokalet. For at alle skal ha muligheten til å stemme er det viktig at det er lett for innbyggerne å søke om ambulerende stemmegivning. Det bør være flere måter å søke om ambulerende stemmegivning på, f.eks. over telefon, på e-post og ved å sende et brev.

Undersøkelser viser at mennesker med funksjonsnedsettelser er mer utsatt for trusler og vold enn andre i befolkningen. Denne særlige sårbarheten for psykisk og fysisk vold kan skyldes at personer med funksjonsnedsettelser oftere har en mer isolert livssituasjon eller er avhengige av hjelp fra andre personer. Dette kan bidra til å gjøre personer med funksjonsnedsettelse ikke kan delta i samfunnet eller delta i den offentlige samtalen på lik linje som andre.

Det er viktig at kommunene arbeider kontinuerlig for å skape bevissthet rundt vold mot personer med funksjonsnedsettelse og arbeider aktivt for å beskytte dem mot utilbørlig påvirkning, trusler og vold.

For at det i praksis skal være mulig for personer med funksjonsnedsettelse å ha offentlige verv eller stillinger, må stedene der møter, diskusjoner og arbeid foregår være utformet på en slik måte at flest mulig kan bruke dem.

I likestillings- og diskrimineringsloven stilles det krav til at alle virksomheter som retter seg mot allmennheten skal ha universelt utformede fysiske områder, med mindre tiltakene medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten. Plan- og bygningsloven og byggteknisk forskrift (TEK17) stiller krav om universell utforming av nye bygg og ved søknadspliktige endringer av bygg, innenfor nærmere bestemte regler. Med universell utforming menes at omgivelsene, produktene og tjenestene er utformet på en slik måte at hovedløsningen kan brukes av så mange som mulig.

Det er en forutsetning for likestilt deltakelse i det offentlige liv at de fysiske forholdene som for eksempel møterom, toaletter og inngangspartier er tilgjengelige for personer med ulike funksjonsnedsettelser. Det er viktig å jobbe med det fysiske miljøet før behovet inntreffer. Tilgjengelighet for alle bør være hovedløsningen, og ikke tilpasses den enkelte personen som har en funksjonsnedsettelse.

Det bør være lett å finne informasjon om lokalene er tilgjengelige, slik at man kan planlegge rundt dette. Dette kan for eksempel gjelde hvor man skal kjøre til og parkere, om man kan bruke toalettene i bygget eller hvordan man kan delta digitalt om man har behov for det.

Å få tilgang på all relevant informasjon er nødvendig når man skal ha et offentlig verv eller en stilling. I bystyret og i kommunepolitikken bør for eksempel sakspapirene være digitalt tilgjengelige i et format som kan leses av med skjermleser. For noen personer med funksjonsnedsettelse krever det mer tid å sette seg inn i sakspapirene. Det kan skape utfordringer om man som del av saksgrunnlaget viser en figur på en skjerm i møtet eller deler ut informasjon i eller rett før møtet. Ved møter bør man sørge for at sakspapirer og all relevant informasjon gis ut i tilstrekkelig tid til at alle kan sette seg inn i saken, og ha den samme informasjonen.

Hvis man skal avholde et møte, er det viktig å ha pauser, og at pausene er lange nok. Når pausene vil komme og hvor lange de vil være, bør fremkomme av agendaen, slik at de som har behov for hvile, til å ta medisiner eller trenger pauser av andre grunner kan planlegge for dette.

For å kunne ha offentlige stillinger eller ta imot tillitsverv vil det for noen være nødvendig å få tilgang på hjelpemidler for å kunne løse oppgavene. Alle personer som har et langvarig behov for hjelpemidler, kan søke om støtte til dette fra hjelpemiddelsentralen. Kommunene har ansvar for å bistå den enkelte i å skaffe nødvendige hjelpemidler, og til å tilrettelegge behovet rundt den enkelte.

Helsedirektoratet skriver om kommunens ansvar i veilederen Rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. Ved behov for hjelpemidler på jobb, kan det være nyttig å se på løsninger for hjelpemidler i samarbeid mellom den ansatte, bedriftshelsetjenesten og arbeidsgiver.

Kommunen skal opplyse personer med funksjonsnedsettelse om hvilke hjelpemidler som finnes og skal bidra i å avdekke behov for hjelpemidler. Kommunen skal også tilby bistand i søknadsprosessen, opplæring i bruk og service av hjelpemidlene og reparasjon av hjelpemidlene.

Medvirkning er et grunnleggende prinsipp i CRPD. Ved å legge til rette for medvirkning fra personer med funksjonsnedsettelse, kan man innrette samfunnet og myndighetenes tjenester på en slik måte at de effektivt besvarer de ønskene og behovene som folk har.

Det er viktig at kommunene aktivt involverer rådet for personer med funksjonsnedsettelse, jf. kommuneloven § 5-12. De kommunale rådene for personer med funksjonsnedsettelse skal bidra med å sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse. Kommunens råd for personer med funksjonsnedsettelse er en viktig kilde til kunnskap om hvordan møtelokalene er utformet og møtene avholdes.

Interesseorganisasjonene for personer med funksjonsnedsettelse er viktige samarbeidspartnere for kommunen for å identifisere barrierer og løsninger for å øke likestillingen av personer med funksjonsnedsettelse.

De kommunale rådene for personer med funksjonsnedsettelse skal bidra til å sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse. For at rådene skal få reell påvirkning er det viktig at rådene blir involvert på et tidlig stadium i beslutningsprosessen, og at rådet får all nødvendig informasjon til å komme med innspill. Rådene er en viktig ressurs for kommunene for å fremme et inkluderende og likestilt samfunn.

Både kommunestyret og kommunens administrasjon kan invitere til dialog med rådet om likestillingsspørsmål i kommunen knyttet til personer med nedsatt funksjonsevne. Rådet kan for eksempel inviteres til kommunestyret for å holde foredrag om universell utforming. Alle rådsmedlemmene bør gis folkevalgtopplæring, slik at de kan forstå rollen de har og prosessene i kommunen.

For å få innspill som representerer de reelle behovene i kommunen, er det viktig at det kommunale rådet er bredt sammensatt. Det er underrepresentasjon av unge personer i rådene, kun 1 % er under 25 år ifølge en rapport fra 2022. Rådet bør være representativt for kommunens innbyggere med funksjonsnedsettelse. Det kan være gjennom sammensetningen av rådet, eller, hvis det er få funksjonsnedsettelser representert i rådet, at de som er med i rådet prøver å ivareta interessene til den funksjonsvariasjonen som er i kommunen. Rådet bør også være representativt med tanke på alder, etnisitet, kjønn og representasjon av lhbt+-personer. På denne måten kan man få medvirkning som representerer hele bredden av kommunens befolkning.

Det er forbudt å diskriminere noen på grunn av funksjonsnedsettelse. Med diskriminering mener vi at noen blir behandlet dårligere fordi de har en funksjonsnedsettelse, og forskjellsbehandlingen ikke er saklig, nødvendig og forholdsmessig. Det er også diskriminering om det finnes en regel, praksis eller et system som i utgangspunktet gjelder likt for alle, men som i praksis gjør man kommer dårligere ut av det fordi man har en funksjonsnedsettelse. Det er ulovlig å diskriminere på grunn av at man tror at noen har en funksjonsnedsettelse, selv om dette ikke stemmer. Det er også ulovlig å diskriminere noen fordi de er omsorgspersoner for noen med funksjonsnedsettelse. Brudd på plikten til universell utforming og manglende tilrettelegging av kommunale tjenester kan også være diskriminerende.

Dobbelt så mange personer med funksjonsnedsettelse oppgir at de har opplevd diskriminering som personer uten funksjonsnedsettelse. Diskriminering hindrer deltakelse i samfunnet på like vilkår, skaper utenforskap og forskjeller. Det kan hindre personer med funksjonsnedsettelser i å ha de samme jobbene og oppgavene som andre, og gjøre det vanskelige å engasjere seg i det offentlige livet.

Personer med funksjonsnedsettelser diskrimineres på det norske arbeidsmarkedet. En studie viser at for å bli innkalt til intervju, må rullestolbrukere sende nesten dobbelt så mange jobbsøknader som søkere uten funksjonsnedsettelser, selv med identiske kvalifikasjoner. En annen studie viser at jobbsøkere med psykiske lidelser må søke på 1,4 ganger så mange jobber som likt kvalifiserte søkere uten psykiske lidelser, for å bli innkalt til intervju.

Kommunene bør i møte med bedrifter i kommunen, diskutere hvordan bedriftene kan sikre at de ikke diskriminerer på grunn av funksjonsnedsettelse. Det er viktig at private bedrifter både har kunnskap og systemer om faren for diskriminering, slik at dette kan forebygges. De må også være godt kjent lovene som beskytter mot diskriminering av personer med funksjonsnedsettelse.

Å engasjere seg i politiske parti, organisasjoner eller interesseorganisasjoner er en rettighet etter CRPD artikkel 29. Dette gjelder for eksempel muligheten til å påta seg et verv i et politisk parti, delta i en dyrevernsorganisasjon eller være styremedlem i sanitetsforeningen.

Kommunene kan bruke allerede eksisterende samarbeidsarenaer til å snakke med sivilsamfunnet om hvordan de kan arbeide med å inkludere personer med funksjonsnedsettelse. De kan også dele egne erfaringer med universell utforming i kommunen og tilgjengeliggjøre disse på kommunens nettsider. Dette kan for eksempel være råd om hvordan organisasjonene kan arrangere et godt universelt utformet arrangement. Det kan også være råd om hvordan man kan sende ut mest mulig tilgjengelige møteinnkallelser, sakspapirer eller annen informasjon. Rådene kan også omhandle hvor ofte og hvor lenge man bør ha pauser i møter.

Kommunens kommunale råd for personer med funksjonsnedsettelse kan være en god kilde til informasjon om hva slags saker det er mest aktuelt å gå i dialog med sivilsamfunnet om, for å sørge for likestilt deltakelse i organisasjonslivet.

Alle offentlige myndigheter er lovpålagt å jobbe aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering i tjenester og forvaltning gjennom aktivitets- og redegjørelsesplikten. Det betyr at kommunene skal vurdere situasjonen, iverksette tiltak og jobbe forebyggende for likestilling og mot diskriminering, selv om det ikke er avdekket at noen har blitt diskriminert. Kommunene har også plikt til å rapportere på arbeidet med likestilling i årsberetningen.

Det aktive og forebyggende arbeidet med likestilling bør gjøres til en del av det vanlige arbeidet til kommunen, ved at dere i alle handlinger vurderer og tar hensyn til mulige konsekvenser for likestilling og risiko for diskriminering. Det kan for eksempel gjøres ved å oppdatere arbeidsprosesser eller rutiner, slik at dere blir minnet på å vurdere og iverksette tiltak for likestilling i det daglige arbeidet. Bufdir har laget en veileder for offentlige myndigheter om aktivitets- og redegjørelsesplikten.

Deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett

1. Partene erkjenner at mennesker med nedsatt funksjonsevne har rett til å delta i kulturlivet på lik linje med andre, og skal treffe alle hensiktsmessige tiltak for å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne

a. har tilgang til kulturmateriale i tilgjengelige formater,

b. har tilgang til fjernsynsprogrammer, filmer, teateroppsetninger og andre kulturaktiviteter, i tilgjengelige formater,

c. har tilgang til steder som tilbyr kulturell framføring eller kulturelle tjenester, slik som teatre, museer, kinoer, biblioteker og reiselivstjenester, og så langt det er mulig har tilgang til minnesmerker og steder av nasjonal kulturell betydning.

2. Partene skal treffe hensiktsmessige tiltak for å gi mennesker med nedsatt funksjonsevne mulighet til å utvikle og utnytte sitt kreative, kunstneriske og intellektuelle potensial, ikke bare av hensyn til seg selv, men også til berikelse for samfunnet.

3. Partene skal treffe alle hensiktsmessige tiltak i samsvar med folkeretten for å sikre at lovverk som beskytter åndsverk, ikke utgjør en urimelig eller diskriminerende barriere for at mennesker med nedsatt funksjonsevne kan få tilgang til kulturmateriale.

4. Mennesker med nedsatt funksjonsevne skal på lik linje med andre ha rett til anerkjennelse av og støtte til sin spesielle kulturelle og språklige identitet, herunder tegnspråk og døvekultur.

5. For å gjøre det mulig for mennesker med nedsatt funksjonsevne å delta på lik linje med andre i fritids-, fornøyelses- og idrettsaktiviteter, skal partene treffe hensiktsmessige tiltak for:

a. å oppmuntre til og fremme deltakelse for mennesker med nedsatt funksjonsevne i vanlige idrettsaktiviteter på alle nivåer, så langt det overhodet er mulig,

b. å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har mulighet for å arrangere, utvikle og delta i idretts- og fritidsaktiviteter spesielt beregnet på dem, og for dette formål oppmuntre til at de tilbys hensiktsmessig instruksjon, trening og ressurser, på lik linje med andre,

c. å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til arenaer for idrettsaktiviteter, fritidsaktiviteter og reiseliv,

d. å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne har samme mulighet som andre barn til å delta i lek, fornøyelser, fritidsaktiviteter og idrettsaktiviteter, også de aktiviteter som finner sted i skolen,

e. å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne har tilgang til tjenester fra dem som har ansvar for å organisere fritids-, reiselivs-, fornøyelses- og idrettsaktiviteter.

Participation in cultural life, recreation, leisure and sport

1. States Parties recognize the right of persons with disabilities to take part on an equal basis with others in cultural life, and shall take all appropriate measures to ensure that persons with disabilities:

a. Enjoy access to cultural materials in accessible formats;

b. Enjoy access to television programmes, films, theatre and other cultural activities, in accessible formats;

c. Enjoy access to places for cultural performances or services, such as theatres, museums, cinemas, libraries and tourism services, and, as far as possible, enjoy access to monuments and sites of national cultural importance.

2. States Parties shall take appropriate measures to enable persons with disabilities to have the opportunity to develop and utilize their creative, artistic and intellectual potential, not only for their own benefit, but also for the enrichment of society.

3. States Parties shall take all appropriate steps, in accordance with international law, to ensure that laws protecting intellectual property rights do not constitute an unreasonable or discriminatory barrier to access by persons with disabilities to cultural materials.

4. Persons with disabilities shall be entitled, on an equal basis with others, to recognition and support of their specific cultural and linguistic identity, including sign languages and deaf culture.

5. With a view to enabling persons with disabilities to participate on an equal basis with others in recreational, leisure and sporting activities, States Parties shall take appropriate measures:

a. To encourage and promote the participation, to the fullest extent possible, of persons with disabilities in mainstream sporting activities at all levels;

b. To ensure that persons with disabilities have an opportunity to organize, develop and participate in disability-specific sporting and recreational activities and, to this end, encourage the provision, on an equal basis with others, of appropriate instruction, training and resources;

c. To ensure that persons with disabilities have access to sporting, recreational and tourism venues;

d. To ensure that children with disabilities have equal access with other children to participation in play, recreation and leisure and sporting activities, including those activities in the school system;

e. To ensure that persons with disabilities have access to services from those involved in the organization of recreational, tourism, leisure and sporting activities.

• Universell utforming av kulturarenaer - Norske kulturarrangører
• Universelt utformet møte/konferanse - Bufdir
• Tilgjengelighetsmerket - Norske kulturarrangører
• Arrangementer som funker - Press - Redd Barna Ungdom og NHFU
• Hvordan gjøre museet mer tilgjengelig for alle- Museene i Sør-Trøndelag MiST
• Kompetanseaktører og verktøy for mangfold i kulturlivet - Kulturrådet
• Urfolk med nedsatt funksjonsevne - Likestillingssenteret KUN

Ledsagerbevis er en ordning som brukes i mange kommuner. Ledsagerbeviset blir utstedt av kommunen og skal gi personer med nedsatt funksjonsevne med behov for bistand, samme mulighet til å delta i samfunnet som den øvrige befolkningen, uten å måtte betale billett for to personer. Ledsagerbeviset fungerer som et bevis på bistandsbehovet. Ordningen er frivillig for kommunene, og ikke lovfestet, men er siden 2001, etablert i svært mange kommuner. Både offentlige og private aktører innen kultur og idrett godtar vanligvis ledsagerbeviset og gir fribillett til ledsager. Den som har fått ledsagerbevis skal kunne bruke det over hele landet. Det godtas også av en del aktører i transportsektoren, men ingen flyselskap.

Kommunene kan fra 2024 ta i bruk digitale ledsagerbevis, slik at brukeren ha ledsagerbeviset tilgjengelig på telefonen. Ledsagerbeviset kan også vises på nett. Det er lagt inn funksjonalitet slik at foreldre eller verge kan hjelpe med administrering, for dem det er aktuelt for.

Les mer om hvordan din kommune kan begynne å tilby digitale ledsagerbevis hos KS Digitale fellestjenester AS (DIF): Fiks digitalt ledsagerbevis. På Ledsagerbevis.no hos DIF ligger informasjon rettet mot innbygger. På Ledsagerbevis, som forvaltes av Bufdir, ligger informasjon rettet både mot brukere og kommuner.

Kommunene bør sikre at egne lokaler for kulturformidling og kulturell aktivitet er universelt utformet og tilgjengelig for alle. De fleste kommuner eier og driver kulturhus, kulturskoler, kinoer og folke- og skolebibliotek. Når kommunene arrangerer eller iverksetter kulturaktiviteter, bør aktiviteten legges til et bygg som er tilgjengelig for alle innbyggere i kommunen. Det er viktig å være bevisst på at alle skal ha muligheter for å delta, og tilrettelegge for hele mangfoldet i befolkningen, på møter, konserter eller andre arrangementer i kommunal regi, både fysiske og digitale arrangementer.

Både likestillings- og diskrimineringsloven og plan- og bygningsloven (byggteknisk forskrift (TEK 17)) stiller krav om universell utforming av lokaler som er rettet mot allmennheten, og nye bygg. Likestillings- og diskrimineringsloven pålegger offentlige virksomheter å arbeide aktivt og målrettet for å fremme universell utforming innen virksomheten.

Dersom det ikke er mulig å sikre full universell utforming av fysiske forhold på grunn av kostnader, sikkerhetshensyn, vernehensyn eller lignende, skal kommunen allikevel jobbe for å sikre tilgjengelighet i størst mulig grad for personer med funksjonsnedsettelse. Dette følger av den generelle plikten i likestillings- og diskrimineringsloven til å jobbe aktivt for likestilling.

Universell utforming dreier seg om å ta hensyn til ulike funksjonsvariasjoner, ikke bare fysiske. Det skal også tas høyde for psykiske, kognitive, intellektuelle og sensoriske funksjonsnedsettelser. Mennesker med nedsatt hørsel opplever ofte utfordringer med lokaler hvor det er vanskelig å høre hva som blir sagt, og i noen lokaler føles det som om støyen overdøver alt som blir sagt.

Koronapandemien har vist at deltakelse i, og formidling av, idretts- og kulturaktiviteter kan gjøres på nye måter og gjennom andre kanaler. Museer la om til digitale omvisninger, konserter ble strømmet på nett og treningstimene ble tilbudt på applikasjoner.

For at retten til deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett i praksis etterleves, kan kommunene legge til rette for å tilby kultur- og idrett i flere formater. Kan opplesning på biblioteket strømmes? Hva med digitale omvisninger på lokale kunstutstillinger? Bør rådhuset inneholde kunst som tilbyr ulike sensoriske opplevelser, både billedkunst, lyd og skulpturer? Kommunene kan også oppfordre og stimulere til at private arrangører tilbyr kultur og idrett på flere måter.

Kommunens sørge for ansvar for tilgang og deltakelse på kulturaktiviteter innebærer også at det skal være installert teleslynge, at det benyttes tegnspråktolk eller annet utstyr til hjelp for hørselshemmede, at det er installert heis og egne plasser for rullestolbrukere. Aktivitetene skal også være tilrettelagt for blinde.

Når det gjelder tilrettelagt litteratur, er Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek (NLB) en statlig virksomhet som produserer og låner ut folkebiblioteklitteratur, inkludert aviser, og studielitteratur til personer med nedsatt funksjonsevne som har vansker med å lese trykt tekst.

Det offentlige jobber for å digitalisere en rekke tjenester rettet mot befolkningen. Også private tilbyr i større og større grad tjenester på digitale plattformer. Dersom de digitale løsningene ikke er universelt utformet og tilgjengelige for alle, kan dette hindre informasjon til og deltakelse for personer med funksjonsnedsettelse både i samfunnet generelt og i lokalsamfunnet.

Tilgjengelig informasjon om tilbudet er en forutsetning for en likestilt tilgang til kultur og idrett. Mange kommuner har egne nettsider som informerer om det lokale idrettstilbudet, lokale kulturarrangementer og lokale idrettsarrangementer. Likestillings- og diskrimineringsloven pålegger kommunene å sikre at nettsider rettet mot allmennheten er universelt utformet, både informasjonssider, søknadsskjemaer og innloggingsløsninger på nett. Kommunene skal legge til rette ved for eksempel å sikre at informasjonen om det lokale tilbudet er lettlest, at det er informasjon i bilder, og at det er enkelt å orientere seg på informasjonssidene.

Private kultur- og idrettstilbydere har også plikt til å sikre at sider rettet mot allmennheten er universelt utformet. Kommunene kan bidra til at denne plikten etterleves gjennom informasjon, opplæring og samarbeid.

Fra 2023 skal alle virksomheter i offentlig sektor ha publisert en tilgjengelighetserklæring på sine sider. Kommunen skal ha en tilgjengelighetserklæring på sitt nettsted eller sin app. Du kan lese mer om erklæringen på uutilsynet sine nettsider.

God informasjon om arrangementer og lokaler kan bidra til å gjøre kultur tilgjengelig for flere. Personer med fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser kan være forsiktige med å oppsøke arrangementer dersom de er usikre på fysisk tilgjengelighet, eller mangler kunnskap om hva de kan forvente seg på selve arrangementet. TK-appen, tilgjengelig kultur, kan gi en indikasjon på hvilke opplysninger som bør formidles i tilknytning til et arrangement.

Mange kommuner gir tilskudd til private og frivillige aktører, lag og stiftelser for å arrangere utstillinger, konserter, opptredener, kamper etc.

Ved tildelingen av tilskudd bør kommunene stille som vilkår for, eller prioritere tiltak som sikrer et inkluderende tilbud for hele mangfoldet av lokalbefolkningen. Ved tildelingen av tilskudd bør kommunene stille som vilkår for tilskuddet at det er inkluderende, eller prioritere tiltak som sikrer et inkluderende tilbud for hele mangfoldet av lokalbefolkningen.

Kan kommunen f.eks. stille krav om at konserter og arrangementer skal arrangeres i universelt utformede lokaler? Eller at det skal skrivetolkes?

Kommunene har etter opplæringslova plikt til å tilby kulturskole for barn og unge. For å sikre retten til deltakelse i kulturliv, fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett er det helt sentralt at kulturskolen er et tilbud til hele mangfoldet av barn og unge i kommunen. Kommunene bør derfor sikre at:

• lokalene for kulturskolen er universelt utformet
• de som underviser på kulturskolen, har kompetanse i å undervise hele mangfoldet av barn og unge i kommunen
• det er et variert tilbud
• kommunen tilbyr hjelpemidler til barn som trenger dette
• barn og unge får nødvendig assistanse, tolk, bistand og transport for å delta i kulturskolen

Norges Musikkorps Forbund (NMF) har utviklet en veileder som kan bidra til at flere får tilpasset opplæring, og kan delta aktivt, oppleve mestring og tilhørighet sammen med andre barn, unge og voksne i korps.

Mange private foreninger, lag og stiftelser tilbyr undervisning i musikk, drama, maling og andre kunstfag. Både løpende gjennom året eller som sommerskole.

Mange kommuner gir tilskudd til slike tilbud, og mange får tilskudd fra lokalt næringsliv. Kommunene kan stille vilkår eller ta inn kriterier for prioritering i egne tilskudd som kan bidra til at de private tilbudene inkluderer og er tilrettelagt for hele befolkningen i kommunen. Kommunen kan f.eks. stille som vilkår at informasjonen om tilbudet skal være tilgjengelig, at tilbudet gis i tilgjengelige lokaler, eller at det er tilrettelagt for bruk av hjelpemidler eller assistent. Kommunene kan være i dialog med private bidragsytere for å stimulere til et likestilt tilbud for hele befolkningen.

Mange personer med funksjonsnedsettelser har behov for kommunale helse- og omsorgstjenester. Innretningen på disse tjenestene kan ha stor betydning for den enkeltes mulighet til å ivareta og vedlikeholde sin kulturelle tilhørighet. Dialogen mellom kommunene og tjenestemottaker bør også handle om hvordan tjenestene kan innrettes med tanke på å bevare og vedlikeholde kulturell identitet. For personer som ikke selv kan forklare sitt behov, skal pårørende, foreldre eller verge medvirke på vegne av personen, jf veileder for gode helse- og omsorgstjenester til personer med utviklingshemming, kapittel 5.

For å sikre likestilte muligheter for å delta i idrett bør det lokale idrettstilbudet være åpent og tilgjengelig. Dette kan sikres på flere måter:

• Ordinære idrettslag bør være inkluderende og tilgjengelige for flest mulig
• Det helhetlige idrettstilbudet bør være variert og imøtekomme ulike behov
• Det bør etableres egne, spesialiserte tilbud for personer som ikke kan delta i ordinære tilbud, selv om disse er mest mulig inkluderende

Kommunene bør ha et helhetlig blikk på det lokale idrettstilbudet, og vurdere konkret hvordan kommunene kan bistå i å skape inkludering og mangfold. Tilbud på treningssenter, eller individuelle idretter kan passe for de som ikke kan delta på lagidrett. Kanskje kommunen kan gi opplæring og støtte til lokale lag og stiftelser, trenere og lagledere i hvordan de kan tilrettelegge for mangfoldet? Kan kommunen finansiere trenerassistent, der dette er nødvendig for å tilby et inkluderende tilbud? Eller bidra med transport? Et inkluderende tilbud kan bidra til å redusere behovet for personlig assistanse eller støttekontakt.

Artikkel 30 gir barn med funksjonsnedsettelse en rett til å delta i fysisk aktivitet på skolen. Det å kunne delta i fysisk aktivitet på skolen, er viktig for vennskap, helse, mestring og utvikling, og kan bidra til at det blir enklere å melde seg inn i ulike fysiske aktiviteter på fritiden. En undersøkelse fra NTNU om generell inkludering i skolen, viser at elever som i større grad deltar i ordinær klasse i større grad inkluderes i fritidsaktiviteter og sosialt samvær.

Norges idrettsforbund (NIF) har en sentral rolle for å oppnå deltakelse i idrettsaktiviteter på lokalt nivå for personer med funksjonsnedsettelse. NIF har et særlig ansvar for å inkludere personer med funksjonsnedsettelse i all idrett. Norges idrettsforbund har vedtatt at alle særidretter skal ha et helhetlig ansvar for alle utøvere som ønsker å ta del i deres idrett.

For å få fart på arbeidet med å inkludere personer med funksjonsnedsettelse i idretten, har NIF laget en gjennomgripende og helhetlig parastrategi. Den skal fungere som et rammeverk for nettopp å kunne legge bedre til rette for rekruttering, deltakelse, utvikling og mestring. For de som ønsker det, tilrettelegger den også for prestasjoner på toppnivå.

Informasjon om det lokale idrettstilbudet blir ofte formidler gjennomskolen, i klasserommet eller i foreldregrupper på sosiale medier. I kommuner som har atskilte klasser eller skoler for elever med funksjonsnedsettelser kan segregeringen forplante seg fra skolen til fritiden. I disse kommunene er det særlig viktig å være oppmerksom på at informasjon om idrett og fritid gis til alle barn og unge på samme alder, ikke bare de som går i ordinære klasser.

På samme måte som for tilskudd til kulturaktiviteter (se over) bør kommunen ha et bevisst forhold til hvordan utformingen av kommunale tilskudd kan bidra til likestilte muligheter for deltakelse i idrett.

Kommunene kan stille vilkår eller ta inn kriterier for prioritering i egne tilskudd som kan bidra til at de private tilbudene inkluderer og er tilrettelagt for hele befolkningen i kommunen. Kommunen kan f.eks. stille som vilkår at informasjonen om tilbudet skal være tilgjengelig, at tilbudet gis i tilgjengelige lokaler, eller at det er tilrettelagt for bruk av hjelpemidler eller assistent. Kommunene kan være i dialog med private bidragsytere for å stimulere til et likestilt tilbud for hele befolkningen.

For en del personer med funksjonsnedsettelse er det ikke mulig å delta i ordinær idrett. For å sikre likestilte muligheter til å delta i idrett for personer med funksjonsnedsettelse, og likestilte muligheter til god helse i tråd med konvensjonens art. 25, bør kommunen legge til rette for eller opprette egne tilrettelagte idrettstilbud, der det er behov for dette.

Mange kommuner har utlånssentraler som låner ut fritidsutstyr til innbyggerne i kommunen. For å sikre likestilt tilgang til idrett og friluftsliv bør kommunene vurdere mulighetene for å låne ut tilrettelagt utstyr for idrett og friluftsliv. Dette kan åpne for at personer med funksjonsnedsettelse, på lik linje med andre, kan prøve ut ulike aktiviteter uten å få tildelt mer varige aktivitetshjelpemidler fra hjelpemiddelsentralen.

Personer med motoriske vansker, nedsatt hørsel, kognitive vansker, nedsatt syn, vansker med tale og språk eller lese og skrive vansker, kan ha rett på hjelpemidler fra NAV som kan gjøre det enklere å delta i ulike aktiviteter. NAV tilbyr også tolketjeneste til døve, døvblinde eller hørselshemmede. Kommunene skal bistå i veiledning og søknad om slike hjelpemidler.

Barn og unge med funksjonsnedsettelse som er under 26 år kan gjennom folketrygdloven få hjelpemidler uten egenandel til trening og stimulering, for å opprettholde og bedre motorisk og kognitiv funksjonsevne. For personer over 26 år er det en liten egenandel.

Universell utforming av idrettsanlegg er viktig for å oppnå deltakelse i idrett for personer med funksjonsnedsettelse i kommunen. Kulturdepartementet har laget en veileder for hvordan universell utforming av idretts- og nærmiljøanlegg kan oppnås.

For å sikre en likestilt deltakelse i natur- og friluftsliv bør kommunene jobbe for at stier og skogsveier, badestrender, transport til utfluktssteder, parker og steder for lek og rekreasjon er tilrettelagt for alle innbyggere i kommunen. Områdene bør være fremkommelige, godt merket, gi muligheter for pauser og hvile etc.

Muligheten for medvirkning er et grunnleggende prinsipp i CRPD (Artikkel 3 bokstav c) og må også ivaretas i planlegging og bygging av kulturinstitusjoner, idrettsanlegg mm.

Det er viktig at kommunene involverer rådet for personer med funksjonsnedsettelse (kommuneloven § 5-12). De kommunale rådene for personer med funksjonsnedsettelse skal bidra med å sikre en bred, åpen og tilgjengelig medvirkning i saker som gjelder personer med funksjonsnedsettelse. Rådene er en viktig ressurs for kommunene for å fremme et inkluderende og likestilt samfunn. Bufdir har laget en veileder for kommunale råd.

Samarbeid med interesseorganisasjonene, brukere og pårørende er også viktig. Kommunene må legge til rette for brukerkompetanse og å mobilisere brukerne. Dette kan være krevende, men brukerne har rett til å medvirke, og tjenestene har plikt til å involvere.

For mange personer med funksjonsnedsettelse kan tilgang til personlig assistanse være avgjørende for å få realisert retten til å delta i kultur og fritidsaktiviteter, fornøyelser og idrett. Kommunene har, etter helse- og omsorgstjenesteloven, en plikt til å sørge for at de som oppholder seg i kommunen og har behov for det, mottar personlig assistanse som en del av helse- og omsorgstjenestene. Helse- og omsorgstjeneste skal være faglige forsvarlige. Ifølge kvalitetsforskriften skal tjenestene gis med respekt for det enkelte menneskets selvbestemmelsesrett, egenverdi og livsførsel.

Brukerstyrt personlig assistanse er en alternativ organisering av praktisk og personlig hjelp for personer med funksjonsnedsettelse som har stort behov for bistand i dagliglivet, både i og utenfor hjemmet. Brukeren har rollen som arbeidsleder og påtar seg større ansvar for organisering og innhold i forhold til sine behov. Brukere som ikke er i stand til å påta seg ansvaret selv, kan får hjelp av en medarbeidsleder.

En viktig tjeneste for å kunne delta i fritidsaktiviteter, er støttekontakt. Personer med funksjonsnedsettelse kan ha rett til støttekontakt etter helse- og omsorgstjenesteloven. Støttekontakt er en person som får godtgjørelse fra kommunen for å hjelpe et annet menneske, slik at han eller hun kan ha et sosialt liv og en meningsfull fritid. Aktiviteter kan være å trene eller delta på organisert trening, gå tur, gå på konserter eller kino, delta på idrettsarrangementer, gjøre ting i hus og hage eller drive med andre sosiale aktiviteter. Det sentrale i støttekontaktordningen er at det er brukeren selv som skal bestemme hvilke aktiviteter hun ønsker å bruke støttekontakttimene til.

Organiseringen av støttekontaktordningen varierer fra kommune til kommune. Støttekontakttjenesten kan organiseres som individuell støttekontakt, deltakelse i en aktivitetsgruppe eller et individuelt tilbud i samarbeid med en frivillig organisasjon.

Den vanligste formen for støttekontakt er individuell støttekontakt. Mens fritidskontakt er en type støttekontakt som har ansvaret for flere brukere samtidig. Typiske arbeidsområder for en fritidskontakt kan være å trene et idrettslag eller jobbe på en fritidsklubb.

Personer med funksjonsnedsettelse er personer med ulike ønsker og behov. Det sentrale i støttekontaktordningen, er at det er brukeren selv som skal bestemme hvilke aktiviteter han eller hun ønsker å bruke støttekontakttimene til utfra sine ønsker og behov jf. brukermedvirkning etter lov om pasient og brukerrettigheter § 3-1.

Personlig assistanse er grunnleggende for å virkeliggjøre funksjonshemmedes rett til selvbestemmelse og skal ta utgangspunkt i personens egne ønsker, interesser, verdier og livsmål. Personlig assistanse bør ikke knyttes til særskilte boformer eller steder. Innen de timerammer som kommunens vedtak om praktisk bistand angir, kan brukeren i prinsippet styre hvem han/hun vil ha som hjelper(e), hva assistenten(e) skal gjøre, hvor og til hvilke tider hjelpen skal gis. Personen som har fått vedtak om BPA, kan derfor også benytte assistenten for å kunne delta i fritidsaktiviteter.

Ledsagerbevis er en ordning som brukes i mange kommuner. Ledsagerbeviset blir utstedt av kommunen og skal gi personer med nedsatt funksjonsevne med behov for bistand, samme mulighet til å delta i samfunnet som den øvrige befolkningen, uten å måtte betale billett for to personer. Ledsagerbeviset fungerer som et bevis på bistandsbehovet. Ordningen er frivillig for kommunene, og ikke lovfestet, men er siden 2001, etablert i svært mange kommuner. Både offentlige og private aktører innen kultur og idrett godtar vanligvis ledsagerbeviset og gir fribillett til ledsager. Den som har fått ledsagerbevis skal kunne bruke det over hele landet. Det godtas også av en del aktører i transportsektoren, men ingen flyselskap.

Kommunene kan fra 2024 ta i bruk digitale ledsagerbevis, slik at brukeren ha ledsagerbeviset tilgjengelig på telefonen. Ledsagerbeviset kan også vises på nett. Det er lagt inn funksjonalitet slik at foreldre eller verge kan hjelpe med administrering, for dem det er aktuelt for.

Les mer om hvordan din kommune kan begynne å tilby digitale ledsagerbevis hos KS Digitale fellestjenester AS (DIF): Fiks digitalt ledsagerbevis. På Ledsagerbevis.no hos DIF ligger informasjon rettet mot innbygger. På Ledsagerbevis, som forvaltes av Bufdir, ligger informasjon rettet både mot brukere og kommuner.