Mange av foreldrene som er i kontakt med barnevernstjenesten

• har vanskelige levekår – dårlig økonomi og dårlige boforhold
• står utenfor arbeidslivet og mottar sosiale ytelser
• har utfordringer knyttet til rus
• har mange konflikter med partner og utfordringer knyttet til vold
• har psykiske eller fysiske helseproblemer
• mangler et godt sosialt nettverk
• har få nære venner eller familiemedlemmer å støtte seg til

(Slettebø 2009)

Aleneforsørgere (først og fremst mødre) er overrepresentert blant foreldre som blir fratatt omsorgen. Samtidig vet vi at aleneforsørgere også er overrepresentert i fattigdomsstatistikken, og at mange av dem har lite sosialt nettverk. Noen av foreldrene som mister omsorgen for barna har levd lenge uten spesielle utfordringer, men har havnet i en krevende livssituasjon som gjør at de ikke er i stand til å ivareta barnet sitt. Dette kan være midlertidig eller varig.

"...Så jeg kan vel si at jeg ble fratatt omsorgen på grunn av rus, men det ville være langt fra den fulle og hele sannheten. Jeg har slitt med udiagnostisert ADHD hele livet, noe som har ført til omsorgssvikt på flere plan. En mamma som slet med humørsvingninger, mental uro, dårlig økonomi som førte til dårlige boforhold, lite forutsigbarhet og fullstendig manglende evne til å møte mine barn følelsesmessig. Rutiner og struktur var et fremmedord, kaoset var med andre ord det eneste som var komplett." (Sitat fra forelder)

Mye tyder på at denne foreldregruppen har hatt flere traumatiske opplevelser i barndommen og oppveksten enn resten av befolkningen. Ingen studier har eksplisitt undersøkt denne sammenhengen, men i familievernets møte med disse foreldrene forteller mange om en vanskelig oppvekst.

Mange foreldre har

• vokst opp i familier med omfattende rusmisbruk
• vært vitne til eller utsatt for vold og overgrep
• vært utsatt for mobbing
• vært barnevernsbarn

Noen av dem har dårlige erfaringer med det offentlige hjelpeapparatet fra sin egen oppvekst. Foreldre som har denne typen erfaringer, kan ha behov for hjelp til å bearbeide dem.

Å bli fratatt omsorgen for barnet sitt, er en av de største krisene foreldre kan oppleve. Dette gjelder både når flyttingen er planlagt og i hastesaker. Det gjelder spesielt når foreldrene ikke er enige i at barnet skal flyttes, men også i saker der foreldrene samtykker til flyttingen.

Saker der foreldrene ikke har fått forberedt seg på det som skal skje, er spesielt vanskelige. Selv om barnevernstjenesten legger vekt på å hente barnet på en så skånsom måte som mulig, opplever foreldrene hentingen i mange tilfeller som dramatisk. Dette er vanlige reaksjoner blant foreldre:

• Sjokk, krise, angst og panikk
• Sinne og aggresjon
• Verre fysisk helse, som problemer med mat og søvn
• Tristhet, sorg, savn, gråt, hjelpeløshet, depresjon eller apati
• Tanker om døden, selvmord eller en frykt for å bli gal

(Falch-Eriksen 2016) og  (Slettebø 2009)

Sinne og aggresjon mot barnevernet

Mange foreldre opplever at det er barnevernet som har påført dem krisen ved å hente barnet ut av hjemmet. De uttrykker derfor sinne og aggresjon mot barnevernet, og noen ganger mot det offentlige hjelpeapparatet generelt. Mange foreldre har en følelse av avmakt og av å være misforstått og oversett av barnevernet. Erfaring viser at mange foreldre i denne situasjonen tar kontakt med familievernet.

Det er viktig at du som terapeut er bevisst på at aggresjon eller andre følelser foreldrene viser, ikke trenger å være et karaktertrekk ved foreldrene, men kan være utløst av situasjonen de er i.

Dårligere økonomi

Mange foreldre opplever at økonomien blir dårligere når barnet flyttes ut av hjemmet, fordi de mister ytelser som følger barnet. I noen tilfeller krever også barnevernet bidrag fra foreldrene. Foreldrene kan oppleve slike økonomiske belastninger som en straff.

• Noen foreldre klarer ikke å følge opp jobben sin etter omsorgsovertakelsen, og de mister dermed den vanlige inntekten sin.  
• Mange mister derfor det sosiale nettverket på jobben og den strukturen på hverdagen som en jobb gir.
• Noen får problemer med å betale regningene sine, enten fordi de mangler penger, eller fordi de ikke orker å åpne posten sin eller å ta tak i regninger som må betales.
• Mange pådrar seg derfor inkassosaker, betalingsanmerkninger og økende gjeld.  
• Noen må flytte fordi de ikke lenger kan betale husleia.

Problemer med å mestre hverdagen og livene sine

Konsekvensene av omsorgsovertakelsen kan gjøre det vanskeligere for foreldrene å mestre hverdagen og livene sine, minske deres kapasitet til å være konstruktive i samarbeidet med barnevernet eller gå ut over deres evne til å se barnas behov, for eksempel i forbindelse med samvær.

Det er liten forskjell i omsorgstiltak mellom barn med innvandrerbakgrunn og resten av befolkningen. At foreldrene har innvandrerbakgrunn kan likevel medføre noen ekstra utfordringer.

En del innvandrere har begrenset forståelse for hva barnevernet er og gjør. Mange vet ikke hva som forventes av foreldre i Norge og hvordan det norske velferdssamfunnet fungerer. Dette gjelder særlig de som ikke har bodd lenge i Norge.

Mange med kort botid i Norge har ikke rukket å utvikle et godt sosialt nettverk eller har utfordringer knyttet til språk, både når det gjelder lesing av dokumenter og muntlig i møter og samtaler.

Noen kan ha traumer etter å ha opplevd krig, fangenskap og/eller flukt eller har opplevd maktmisbruk i eget hjemland, som kan gjøre det vanskelig å ha tillit til det offentlige i Norge.

Vi vet at kulturkompetansen i hjelpeapparatet i Norge ikke alltid er god nok. Noen kan ha opplevd diskriminering.

• Myter og realiteter - innvandreres møter med barnevernet (NTNU samfunnsforskning)

Det føres ikke statistikk over hvor mange foreldre som ikke lenger har omsorgen for barna sine, men det finnes tall på hvor mange barn det gjelder. Statistikken er komplisert, men grovt regnet er foreldrene til omtrent 16 000 barn ​(hvorav noen er søsken) i prinsippet i målgruppen for familievernets tilbud til foreldre fratatt omsorgen (tall fra 2016).

Omsorgsovertakelser

Ved utgangen av 2016 var rundt 9 000 barn under 18 år under barnevernets omsorg (plassert med hjemmel i barnevernloven § 4-12 og § 4-8 annet ledd).

Antallet nye barn med vedtak om omsorgsovertakelse har de siste årene holdt seg relativt stabilt på rundt 1 650 barn i året. De fleste omsorgsovertakelsene skjer når barna er små, og disse blir ofte værede i barnevernets omsorg i flere år.

Andre tiltak

Mange barn blir plassert utenfor hjemmet som andre tiltak enn omsorgsovertakelser. Det kan for eksempel være:

• frivillig hjelpetiltak (plassering etter § 4-4 sjette ledd)
• midlertidig akuttvedtak (§ 4-6 annet ledd, og § 4-25 jf. § 4-24)
• ved alvorlig atferdsvansker hos barnet (§ 4-24 og § 4-26)

Ved utgangen av 2016 var 6 785 barn plassert etter disse hjemlene.

Midlertidig akuttvedtak

Hvert år blir mellom 1500 og 1600 barn plassert etter et midlertidig akuttvedtak. Barneverntjenesten kan treffe midlertidige akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet hvis et barn eller ungdom er i en utsatt situasjon og trenger hjelp umiddelbart. I en del av disse sakene har barneverntjenesten vært inne med hjelpetiltak en periode før akuttplasseringen, mens det i andre saker ikke har vært kontakt mellom foreldre og barnevern før barnet flyttet.