Foreldrene kan ha dårlige erfaringer fra møter med det offentlige hjelpeapparatet eller at de har blitt møtt med fordømmelse eller blitt urettferdig behandlet i tidligere møter med hjelpesystemet.

..."Jeg var nemlig en slik mamma, en tigermamma på jakt etter å finne de ansvarlige som tok mine barn fra meg. Men jeg var heldig, jeg ble etterhvert møtt av en barnevernsansatt som forstod min frustrasjon og som ikke var redd for å kjenne på min smerte. Henne skylder jeg alt, for uten henne hadde jeg sannsynligvis blitt en aktiv barnevernaktivist som stod øverst på barrikadene og ropte for å bli sett og hørt". (Sitat fra forelder)

Du bør fremstå som trygg, ekte og åpen i møte med foreldrene. I det første møte med foreldrene på familievernkontoret, er det viktig at de føler seg velkomne og møter terapeuter som fremstår som interesserte, ekte og trygge.

Bekreft overfor foreldrene at det er naturlig å ha mange vanskelige følelser.  Du trenger ikke å vurdere om foreldrenes historier er «sanne», men anerkjenn deres opplevelser.

Mange foreldre vil oppleve trygghet og normalisering dersom du forteller dem at du har møtt andre foreldre i samme situasjon, som også sliter med vanskelige følelser. Det kan være lurt å formidle at du vet noe generelt om at det er normalt å ha disse følelsene i en slik situasjon. Samtidig bør du være åpen på at du ikke kan vite hvordan akkurat den du snakker med opplever situasjonen.

Dersom du opplever at forelderen er i krise, bør du være forsiktig med å åpne opp for mye for historien deres, da dette kan virke retraumatiserende.

Ved å gi noen eksempler og så spørre hvordan den enkelte opplever det, kan man gi et utgangspunkt som gjør at det er lettere å beskrive hvordan det er akkurat for denne forelderen.

Eksempel på hva du kan si:

• Mange foreldre som er fratatt omsorgen forteller at de sliter med både sinne og fortvilelse på en gang. Ofte forteller de at det er vanskelig å sove, at de strever med å konsentrere seg eller at de gruer seg til å møte folk. Hvordan er det for deg?
• Ofte beskriver foreldre jeg har møtt at de kjenner seg ensomme og ikke har noen å snakke med etter omsorgsovertagelsen. Har du noen du snakker med i nettverket ditt eller er det vanskelig for deg også?
• Jeg har møtt foreldre som er i samme situasjon som deg og forstått at det er en veldig vond situasjon å være i, samtidig som det kan være forskjellig fra person til person. Derfor vil jeg gjerne høre hvordan du har det?

En del foreldrene har erfart at de ikke kan stole på fagfolk. Derfor er det viktig at du ikke lover noe som du ikke kan holde. Vær åpen på at du ikke alltid vet eller forstår.

"Hun utstråler så mye godhet og trygghet at jeg bestemmer meg for å dele hele min historie, uten sensur og bortforklaringer. Måten hun håndterte min historie på kan ikke beskrives med ord, men jeg kan si at jeg aldri har angret på at jeg valgte nettopp henne og dele den med. Dette er mye av forklaringen på hvorfor jeg ikke har fått riktig hjelp, jeg har ikke hatt tillit nok til å dele min historie og dermed ofte fått feil hjelpetiltak". (Sitat fra forelder)

Eksempler på hva du kan si:

• Jeg vil gjerne høre hvordan du har det slik at vi sammen kan finne ut hva som kan være til hjelp for deg.
• Jeg kan nok ikke forstå fullt ut hvordan du har det. Det kan kanskje bare andre som har opplevd det samme, men jeg er glad for at du forteller meg dette og vil gjerne forstå mer.
• Dette vet jeg ikke nok om, men jeg skal prøve å finne ut av det
• alternativt: dette kan advokaten din nok mer om, har du en grei dialog med ham/henne eller? eller alternativt; skal vi se på nettet hva det står om foreldres rettigheter i slike situasjoner?

Foreldrenes erfaringer med barnevernet kan vekke undring hos deg, og du kan føle at foreldrene har blitt behandlet urettferdig.  Din oppgave er ikke å dømme barnevernet, men å anerkjenne foreldrenes opplevelser.

Forslag til innfallsvinkler:

• Jeg skjønner godt at du opplevde det vanskelig, fortell litt mer om hvordan det var for deg å oppleve.
• Jeg har ingen myndighet til å endre på noe barnevernet har bestemt, men vi kan snakke om hvordan du kan få sagt fra til dem om at du opplever deg urettferdig behandlet.
• Familievernet kan ikke bestemme hva barnevernet skal gjøre, men hvis det er nyttig for deg så kan vi invitere dem til et møte her slik at vi sammen kan se på mulighetene for å få til.
• Vi kan ikke gjøre noe med barnevernets beslutning, men vi kan snakke sammen om hvordan du kan håndtere vanskelige følelser og tanker slik at hverdagen din kan bli lettere.

Når foreldrene har vært i kontakt med barnevernstjenesten, er det blitt pekt på forhold som foreldrene ikke har lykkes med. Derfor er det viktig du forsøker å løfte frem hva de har fått til i livet sitt, om deres interesser og kompetanseområder.

Bruk litt tid sammen med forelderen til å reflektere rundt forskjellige alternative måter å bedre situasjonen på. Det er ofte slik at forelderen har flere ressurser enn du i utgangspunktet hadde trodd. Det kan være myndiggjørende å hjelpe foreldrene selv til å handle i retning. Du kan hjelpe foreldrene til å hjelpe seg selv for å bedre sin egen livssituasjon, eventuelt i samarbeid med deg. Dette må du vurdere i hvert enkelt tilfelle.

Det er viktig å anerkjenne og vektlegge at foreldrene kan ha erfaringer som er nyttige både for deg som terapeut og for andre. Dette er ofte en ny og motiverende opplevelse for foreldrene. Spør for eksempel foreldrene om de kan tenke seg å dele sine erfaringer med andre som er i en tilsvarende situasjon. 

Skill mellom ditt behov for å hjelpe og foreldrenes behov

Noen ganger kan møtet med foreldrene og deres historier skape vanskelige følelser hos deg som terapeut. Dette kan for eksempel være følelser av urettferdighet og oppgitthet. Det kan også være tungt å romme at det ikke er alt vi kan hjelpe med. Slike følelser kan få deg til å handle for raskt fremfor å hjelpe forelderen med det de trenger hjelp til der og da-  for eksempel at de ofte trenger å ha noen som vil lytte til hva de har å si.

• Skill mellom ditt ønske om å hjelpe og bøte på urettferdighet, og det som er foreldrenes behov. Dette er også noe som du kan drøfte med foreldrene.
• Tenk på hva foreldrene kan gjøre selv for å bedre sin livssituasjon, fremfor å finne løsninger for dem.
• Alle kan komme i utfordrende dilemmaer. Det kan være nyttig å for eksempel be om veiledning av en kollega på kontoret eller i ressursmiljøet for oppfølging av foreldre med barn i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i din region.

Tune deg inn på foreldrenes situasjon

Når du skal forberede deg til samtalen, må du forsøke å «tune-deg-inn» på hvordan det er å være foreldre i denne situasjon. Mange foreldre har vært opplevd at barnet har blitt hasteflyttet og hentet hjemme med politiet, eller at barnet ikke har kommet hjem fra skolen. For foreldrene har det ofte vært en dramatisk situasjon som gjør at de kanskje er i en alvorlig krise og traumatiserte.

Foreldrene kan ha mange spørsmål

Vi vet at en del av foreldrene som oppsøker familievernet selv har henvendt seg til barnevernet og bedt om hjelp. De har vært åpne om problememene sine, men har opplevd at resultatet har blitt at barna måtte flytte ut av hjemmet. De har opplevd at åpenheten er blitt brukt mot dem og at dette føles urettferdig og uforståelig.

Spørsmål foreldrene kan ha er: Vil det samme skje på familievernkontoret? Er familievernet en del av barnevernet? Foreldrene kan ha blitt henvist til familievernet av barnevernet. Kan foreldrene da stole på familievernet? Hvordan er det for foreldrene å oppsøke familievernet?

Vær forberedt på foreldrenes mange følelser

Du må forvente at foreldrene kommer til familievernet med stor grad av skepsis, utrygghet, fortvilelse, skam, sorg, sinne, angst og redsel. Samtidig er det noen foreldre som har opplevd flyttingen av barnet som en lettelse. Hvordan er det for foreldre å føle flyttingen av barnet som en lettelse? Denne gruppen foreldre kan også føle skam over ikke å ha barnet boende hjemme og sørger over å ha mistet den daglige kontakten med barnet. Som terapeut må du være forberedt på at foreldrene kan ha mange ulike følelser samtidig.

Reflekter over følgende:

• Hvordan ville du selv ha opplevd at barna dine ble plassert i et fosterhjem og uten at du forsto hvorfor det skjedde?
• Hvordan ville du selv ha opplevd å bli underkjent som forelder? At barna får andre omsorgspersoner fordi du ikke har vært god nok, enda hvor glad du har vært i dem?

Familievernets tilbud til foreldre med barn i fosterhjem og institusjon er frivillig. I det første møtet handler din rolle som terapeut mye om å skape trygghet, slik at foreldrene kan utvikle tillit, utforske egne hjelpebehov og eventuelt få fortelle sin historie.

Følgende er nyttig å avklare i første møte:

• Befinner foreldrene seg i en akutt krise?
• Hva ønsker foreldrene hjelp til eller informasjon om?
• Gi informasjon om hva familievernet kan tilby og ikke
• Avklar forventninger
• Vil det være mest nyttig for foreldrene med et individuelt eller gruppetilbud, eventuelt begge deler?
• Hva har foreldrene av positive styrker og ressurser som individ og i nettverket?
• Taushetsplikt og opplysningsplikt
• Er foreldrene i akutt krise?

Kontakten mellom deg som terapeut og foreldrene skal bygge på foreldrenes aktive medvirkning. Det betyr at de selv skal ta stilling til hva de ønsker hjelp til. Ulike foreldre har ulike hjelpebehov, og behovene deres er ofte sammensatte. En viktig oppgave for deg som terapeut, er derfor å avklare hjelpebehov sammen med foreldrene.

• Noen foreldre kommer med en klar bestilling, mens andre ikke vet hva de trenger hjelp til.
• Noen ganger kommer foreldre til familievernet for å se om dette er et egnet sted for dem å søke hjelp.
• Foreldre kan ha behov for informasjon om hva familievernet kan tilby og ikke.
• Enkelte gir først uttrykk for hva de ønsker hjelp til etter at de er blitt kjent med terapeuten og vet hva familievernet kan tilby av hjelp. Foreldrenes behov for hjelp, kan derfor komme frem senere i kontaktforløpet.

Mange foreldre har behov for å klargjøre hva som er forskjellen på barnevernstjenesten og familievernet, og hva forholdet er mellom de to, særlig når det gjelder taushetsplikt og informasjon. Derfor er det viktig at du som terapeut er tydelig på hva familievernet ikke kan hjelpe til med. For eksempel at familievernet ikke har myndighet til å endre barnevernstjenestens beslutninger. Foreldrene må ikke få falske forhåpninger til hva familievernet kan bidra med.

Utforsk, sammen med foreldrene, hvilke behov de har og hvilke muligheter som finnes. Gjør dette etter at du har gitt foreldrene informasjon om familievernets hjelpetilbud og hva andre foreldre i tilsvarende situasjon har opplevd som nyttig. Du skal ikke «gjøre noe med dem», men ved å lytte til deres fortellinger og stille utforskende spørsmål, kan de få en større bevissthet om sin egen livssituasjon og sine behov. Foreldrene kan da få en opplevelse av mestring og av å være herre i eget liv.

Det er viktig med en individuell tilpasning av språk og spørsmål til den enkelte forelder. For noen kan utforskende og refleksive spørsmål være nyttige. For andre er det mer nyttig med et mer konkret språk, der du som terapeut i større grad gjør kvalifiserte gjetninger for å finne ut av foreldrenes behov og muligheter.

Eksempler på utforskende og refleksive spørsmål

• Når du vet at jeg ikke kan hjelpe deg med å endre barnevernets beslutninger, er det andre ting du tenker at jeg kunne hjelpe deg med?
• Hva ville gjort at du følte deg litt bedre akkurat nå?
• Hvis du tenker deg tre måneder frem i tid, og at oppfølgingen ved familievernet hadde vært nyttig for deg, hva ville ha vært annerledes da?
• På en skala fra 1 til 10, hvor mye håp og tro har du på at denne forandringen kan skje?
• Hva ville vært annerledes for deg hvis du hadde beveget deg ett skritt opp på denne skalaen?
• Hvis vi tenker oss at å komme hit til familievernkontoret er første skritt på veien mot å få det bedre, hva er det med deg som gjør at du har klart å ta dette viktige skrittet?

Eksempler på kvalifisert gjetning

• Mange foreldre forteller at de har behov for at noen å snakke med som er interessert i hvordan de har det, fordi de føler seg så alene. Har du noen du kan snakke med om omsorgsovertagelsen, eller ønsker du å bruke litt tid på det her?
• Noen foreldre forteller at de trenger hjelp til hvordan de skal snakke med barnevernstjenesten / fosterforeldrene, hadde det vært nyttig for deg?
• Mange foreldre forteller at de ikke får sove på grunn av vanskelige tanker og følelser, er det noe du kan kjenne igjen?
• Ofte når man er så sint, er det fordi man føler seg så hjelpeløs eller er veldig lei seg. Hvordan er det for deg?
• Mange syns det er vanskelig å forstå Fylkesnemndas avgjørelse. Ofte har vedtaket mange faguttrykk, og man kan trenge hjelp til å forstå hva det egentlig betyr. Kjenner du igjen noe av dette?
• En del foreldre synes det er vanskelig med samvær, både fordi savnet etter barnet er så stort, og fordi det kan være vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg. Har noe av dette vært utfordrende for deg?

Når foreldrene har en konkret bestilling og vet hva de trenger hjelp til, skal du ta utgangspunkt i det. De fleste foreldre opplever imidlertid et kaos i tanker og følelser, og det gjør det vanskelig for dem å få med seg informasjon og jobbe målrettet med en problemstilling de trenger hjelp til.

Det er derfor ikke tilstrekkelig bare å gi informasjon. Du må også sørge for at den er mottatt og forstått. En god måte å gjøre det på, er å gjenta og gi informasjon kontinuerlig. Dette vil i særlig grad gjelde foreldre som befinner seg i en krise.

Husk at KOR (Klient- og resultatstyrt praksis) kan være et godt verktøy i terapien.

Tips til en god avslutning:

Avslutt ti minutter før tiden er ute: Begynn å avslutte samtalen ti minutter før tiden er ute. Ofte tar det lengre tid enn du tror. I avslutningen av samtalen er det viktig at du bekrefter betydningen av de temaene foreldrene har tatt opp, og oppsummerer de viktigste temaene dere har snakket om.

La foreldrene si noe avslutningsvis: I avslutningsfasen kan det være aktuelt å spørre om det er noe annet foreldrene opplever er viktig å si før timen avsluttes. Hvis forelderen fortsatt har det følelsesmessig svært vanskelig, må du sjekke om de har noen de kan snakke med når de kommer hjem. Det kan også være en god idé å ringe forelderen litt senere for å sjekke at hun/han har det bra.

Debrif med en kollega i etterkant: Møtet med foreldrene og historiene de forteller deg, vil ofte berøre deg personlig. Det kan være vanskelig å ta inn over seg all den smerten og kanskje urettferdigheten foreldrene har opplevd. Det kan derfor være lurt å debrife med en kollega etter en vanskelig samtale. Det finnes også ressursmiljøer med terapeuter som har en særlig kompetanse på dette området som du kan ta kontakt med.

Sentrale vurderinger for hjelperen i de første møtene

• Hvem kan være brobygger inn i denne familien? Trengs kulturtolk?
• Hva er familiens stresshåndteringsstil og verdisett?
• Skal terapeuten være rådgiver eller mer emosjonell støttespiller?
• Hvem er det som blir glemt når de som ber om hjelp definerer krisen?
• Skal hjelpen fokuseres på enkeltpersoner eller en større gruppe?

Erfaring viser at det ofte er noen som kommer i skyggen når man definerer hvem som er offer. Hvem i denne krisen trenger et ekstra fokus? Det kan for eksempel være søsken, tause fedre eller andre slektninger som bor sammen med familien.

Ha en mer tilbaketrukket rolle i begynnelsen

Din kompetanse som hjelper er ikke irrelevant, men det kan være fornuftig å ha en mer tilbaketrukket rolle, spesielt i de tidlige, avklarende faser. I denne perioden kan du utforske hvordan den andres verdisett kan kombineres med å arbeide ut i fra din forståelse. Ved å ta utgangspunkt i den andres forståelse av årsaker og meninger om hva som kan hjelpe, får du et godt fundament for å legge inn gode råd som kan være basert på ditt eget faglige ståsted.

Tilpass din arbeidsmetodikk

Når du blir kjent med en familie er det flere ting du bør se etter når du skal tilpasse din arbeidsmetodikk etter deres behov.

Foreldre som kommer fra en kollektivistisk kontekst blir ofte engasjerte hvis du trekker inn krisens betydning for deres nære. Du kan for eksempel spørre: Hvordan er situasjonen for din mor? Hvis spørsmålet gir energi, kan det tenkes at klienten har sterke familieverdier. Individualister vil være mindre begeistret og lede samtalen tilbake til egne utfordringer.

• Bruk et bilde i samtalen: jordskjelv, storm, mørke – man legger raskt merke til om metaforer treffer.
• Legg inn et verbalt sukk: dere har et vanskelig liv og en vond skjebne – får man kontakt gjennom slike kommentarer? Da kan en fatalistisk tilnærming være viktig hvor man vektlegger ekstern kontroll heller enn indre kontroll over livet i hjelpen man gir.

Hvordan reagerer klientene på handlinger? Måten du serverer te på? Kanskje ord er mindre viktig, men heller ansiktsuttrykk, fysisk nærhet og varme. Hvordan reagerer familien på råd? Er det noe man setter pris på?

Vitalitet i kontakt

Vitalitet i kontakt er varemerke på kvalitet, mens tunge samtaler, lang taushet og korte svar kan tyde på at du ikke har funnet en relevant fremgangsmåte i møte med familien.

Prinsippet om kultursensitiv praksis handler om å - i størst mulig grad - tilby hjelp innenfor den andres verdisett. Noen ganger er forståelsen som familien har selv tilstrekkelig for å håndtere krisen, og hjelperen trenger kun å støtte deres mestringsform.

Ofte vil foreldrenes tillit til terapeuten øke etter noen samtaler. Dermed kan det etter hvert bli lettere fore deg som terapeut å bruke egen kompetansen på kriser og din egen psykologiske forståelse.

I mange hjelpeinstanser er det vanlig å informere foreldrene om formaliteter som roller og regelverk allerede i første samtale. Mye tid går med til å beskrive hva man kan tilby og ikke, begrensninger i taushetsplikten etc. før man kommer i gang med å snakke om det klientene er kommet for.

I mange tilfeller bygger denne praksisen mer på byråkratiske og formelle behov mer enn på familiens behov. Denne praksisen vil kunne ødelegge for oppbygging av relasjonen med klienten. Vurder om du kan korte ned på begrunnelser for reglene, og bare beskrive essensen i enkle ord. Du kan også spare formalitetene til slutten av samtalen.

Når relasjonen er mer utviklet, kan formalitetene gjerne utdypes, gjentas og avklares. Jo mer familien tilhører en kulturell kontekst hvor den personlige tilliten er avgjørende, jo viktigere er det å nedtone den byråkratiske praksisen i den innledende fasen.

Du kan for eksempel si:

•  “Jeg har ikke lov å fortelle videre det du forteller meg. Hvis vi møtes på butikksenteret så hilser jeg ikke på deg hvis ikke du hilser på meg først - for vår kontakt er hemmelig»
• “Jeg kan komme i fengsel om jeg ikke holder på taushetsplikten”
• “Barnevernet har alltid lov å spørre meg om informasjon. Det er viktig at du vet.”

I kontorsamtaler begrenser terapeuten ofte den løse samtalen til spørsmål som "dere fant fram til kontoret?"  Så går mange rett på sak: "Hva trenger du hjelp til?" Mange foreldre foretrekker imidlertid å bli litt kjent med hjelperen gjennom prat om løst og fast. Samtaler om vær er norskforankret «small talk», hos andre kan det være familie, mat og helse.

Følg den naturlige flyten i samtalen og legg til side en rask målrettet avklaring av samarbeid. Vent til samtalen har oppnådd en energi og naturlig kontakt før “det egentlige” tematiseres.

Vent med å ta opp tabuiserte tema til tillit er etablert. Tillit er der når man opplever energi og kontakt i samtalen preget av gjensidighet mer enn enveis kommunikasjon.

Foreldre kan ha behov for akutt helsehjelp hvis han eller hun:

• bare gråter og snakker usammenhengende
• er tydelig forvirret, og det han eller hun sier gir ikke mening
• er stille og bare svarer med utrykk som
• «orker ikke mer»
• «vil ikke leve»
• «det er for mye»
• «ingenting gir mening mer, ingen vil savne meg»
• «det nytter ikke»
• «jeg har gitt opp»
• utrykker svært sterkt raseri, og klarer ikke å roe seg ned eller høre på hva du sier

Spør foreldrene om de har noen i familien eller nettverket som kan være sammen med dem. Spør om du skal ringe dem. Familie og nettverk kan være et viktig supplement til andre hjelpeinstanser, men ikke overlat ansvaret for å sikre at foreldrene får nødvendig helsehjelp til venner og familie.

Som offentlig ansatt har du taushetsplikt og skal ikke gi fra deg opplysninger om noens personlige forhold som du har mottatt i forbindelse med tjenesten eller arbeidet ditt. Hvis du skal gi taushetsbelagte opplysninger videre, må du enten ha samtykke fra forelderen eller lovhjemmel som gir rett eller plikt til å gjøre dette

Mer om taushetsplikt

Først bør du informere foreldrene om at du ønsker å kontakte lege. Bruk gjerne en tydelig formulering, som for eksempel: «Nå kontakter vi fastlegen din. Er det greit for deg?» Hovedregelen er at du skal ha samtykke fra foreldrene for å kontakte andre.

I noen tilfeller kan foreldrene motsette seg oppfølging fra lege, selv om de er i en alvorlig krise og du mener at de trenger oppfølging av helsepersonell. Det kan for eksempel være tilfelle i en akutt selvmordsituasjon, eller hvis klienten er truende eller voldelig.

1. Hold kontakten med forelderen, mens noen andre ringer den aktuelle hjelpeinstansen, hvis det er mulig.
2. Sjekk om noen i forelderens nettverk kan komme og være sammen med forelderen til hjelpeapparatet kommer.

Hvem kan du kontakte?

Fastlegen:

• Prøv først å kontakte fastlegen.
• Fastlegen vil vurdere videre helseoppfølging, og kan for eksempel henvise forelderen videre til psykisk helsevern eller andre relevante tjenestetilbud.
• Dersom forelderen ikke vet hvem fastlegen er, eller du ikke får tak i fastlegen, kan du ringe kommuneoverlegen/bydelsoverlegen.

Legevakten

• Kontakt legevakten hvis det er nødvendig med akutthjelp utenom fastlegens eller kommuneoverlegens/ bydelsoverlegens åpningstid.
• Legevakten har myndighet til å fatte vedtak om tvungen legeundersøkelse.
• Legevakten kan også konsultere Distriktpsykiatriske Senter (DPS) utenom kontortid.

Distriktspsykitatrisk senter (DPS)

• DPS har vakttelefon på dagtid og kan kontaktes direkte.
• Noen foreldre kan allerede være i kontakt med DPS, og kan derfor få en rask vurdering og eventuell oppfølging.

Kommunal psykisk helsetjeneste

• Du kan kontakte kommunal psykisk helsetjeneste direkte.
• I flere kommuner er det døgnåpne kontakttelefoner for psykisk helse.

Prøv å finne ut hvorfor klienten ikke ønsker kontakt med helsevesenet, og oppklar eventuelle misforståelser.

Er du er usikker på om forelderens helsetilstand oppfyller kravene for unntak fra taushetsplikten, kan du ringe kommuneoverlegen/bydelsoverlegen og beskrive personen og situasjonen uten å oppgi navn på forelderen, og be om veiledning der. Legen kan hjelpe deg å vurdere hvor alvorlig klientens helsetilstand er, men du må selv vurdere om unntak fra taushetsplikten foreligger. Du har en plikt til å hjelpe dersom det er åpenbar fare for at noen vil miste livet eller bli påført betydelige skader (straffeloven § 287). I slike situasjoner er du ikke bundet av taushetsplikten, og kan kontakte nødetaten.

Hvis det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å kontakte andre instanser uten samtykke fra klienten, kan du informere om alternative døgnåpne tilbud, som for eksempel hjelpetelefoner el. Prøv også å avtale et nytt møte med familievernet så snart som mulig.

Hvis det er tilstrekkelig grunnlag for å kontakte andre uten samtykke:

• Kontakt klientens fastlege. Hvis du ikke vet hvem dette er, kan du ringe kommuneoverlegen/bydelsoverlegen. Opplys om at forelderen ikke samtykker til at du kontakter dem, men at du vurderer at situasjonen tilsier at du likevel skal gjøre det.
• Kommuneoverlegen eller bydelsoverlegen har da plikt til å vurdere saken, eventuelt i samråd med fastlegen, og kan gi deg veiledning om hva du bør gjøre videre.
• Kommuneoverlegen eller bydelsoverlegen vil vurdere behovet for tvungen legeundersøkelse (jf. psykisk helsevernloven § 3-3) og eventuelle videre tiltak.
• Du må journalføre hvilke opplysninger du gir til andre instanser. Det kan også være hensiktsmessig å journalføre vurderingene knyttet til utlevering av taushetsbelagt informasjon.

Du har plikt til å hjelpe dersom det er en åpenbar fare for at noen vil miste livet eller bli påført betydelig skader (hjelpeplikt etter straffeloven § 287). I noen tilfeller kan dette innebære å kontakte politiet eller andre nødetater. Dette gjelder for eksempel dersom du har grunn til å tro at det er akutt fare for at klienten vil ta sitt eget liv. Hjelpeplikten går foran reglene om taushetsplikt.

Du har plikt til å kontakte politiet eller på annen måte avverge alvorlige straffbare handlinger som du anser som sikkert eller mest sannsynlig vil finne sted (avvergeplikten i straffeloven § 196). Denne plikten gjelder alvorlige straffbare handlinger som grov vold, voldtekt, drap ol. Avvergeplikten går foran reglene om taushetsplikt.

• Kirkens SOS (hele døgnet): 224 00 040
• Mental Helses Hjelpetelefon (hele døgnet):116 123

Informer foreldrene om at det finnes døgnåpne krisetelefoner i regi av frivillige organisasjoner.

Krisetelefonene er åpne for alle som trenger noen å snakke med.

Krisetelefonene bemannes av ansatte eller frivillige som har erfaring med å snakke med mennesker i krise.