Barnevernet har på grunn av foreldrenes manglende omsorgsevne overtatt omsorgen for en gutt med nedsatt funksjonsevne. Han er plassert på barnevernsinstitusjon, som utøver den daglige omsorgen for gutten.
På grunn av sin funksjonsnedsettelse har han behov for flere helse- og omsorgstjenester, og han mottar hjelp fra habiliteringstjenesten. I dette tilfellet er samtykke til deling av informasjon mellom tjenestene innhentet. Gutten har utagerende atferd flere ganger på institusjonen og de ansatte må bruke tvang for å få roet ned situasjonen. Siden gutten bor på barnevernsinstitusjon er hjemmelen for tvangsutøvelsen å finne i rettighetsforskriften. Habiliteringstjenesten har imidlertid ikke informasjon om tvangsbruken og utageringen.
Utfordring
Habiliteringstjenesten får ikke informasjon som er viktig for dem i forbindelse med helsehjelp til gutten.
Anbefaling
De ulike aktørene har en plikt til å på selvstendig grunnlag vurdere hvilke opplysninger andre tjenester har behov for. Det vil si opplysninger som kan være av vesentlig betydning for at andre instanser skal kunne gjøre gode vurderingen og gi et forsvarlig tilbud. I dette tilfellet har institusjonen, som er guttens omsorgsbase, en plikt til å vurdere om situasjoner som oppstår på institusjonen, herunder utagering, tvangsbruk osv. er av vesentlig betydning for at gutten får riktig vurdering, og dermed riktig tiltak frahabiliteringstjenesten. Spesialisthelsetjenesten har en lovpålagt veiledningsplikt ovenfor helse- og omsorgstjenesten i kommunen, og kan i slike tilfeller veilede ansatte på institusjonen for å forebygge utagering og bruk av tvang. Det er viktig at spesialisthelsetjenesten har tilstrekkelig informasjon for å kunne gi et forsvarlig helsetilbud til gutten, og gode faglige råd til ansatte, samt veiledning til omsorgspersoner rundt gutten.
Det anbefales å lage en individuell plan etter barnevernloven § 3-2 a.