Barneverntjenesten tar stilling til om det er mulig eller anses som hensiktsmessig at barnet flyttes til personer i familie eller nettverk, som det selv uttrykker at de vil være hos en periode. Beslutningsmodellen Akutt familieråd er anbefalt som metode for å kartlegge mulige plasseringsalternativer i slekt eller nettverk. Det er barnevernets 1.linjetjeneste som tar stilling til om dette er hensiktsmessig i den enkelte enkelt sak. Akutt familieråd kan arrangeres både før plassering og i løpet av en uke etter plassering.

Sped- og småbarn bør som hovedregel flyttes direkte i egnede og godkjente fosterhjem. Dersom barnet har spesielle behov, eller det er usikkerhet knyttet til dette, for eksempel ved utredning av ruseksponerte spedbarn, alvorlig tilknytningsproblematikk og mistanke om utviklingsforstyrrelser o.a., bør barnet mellomplasseres i beredskapshjem, med tanke på å sikre et godt utredningsarbeid knyttet til barnets fremtidige behov. Når yngre barn skal plasseres alene bør det tilstrebes at barnet har med seg en person barnet har tillit til, en støtteperson.

Ved akuttplassering av ungdom med omfattende rusproblemer eller tegn på psykose skal det etableres samarbeid med kommunal og statlig helsetjeneste for å sikre at ungdommen får riktig oppfølging.

Når den akutte krisesituasjonen for barnet har stabilisert seg, vil det faglige fokuset skifte fra å sikre akutt krisebearbeiding og stabilisering, til en mer normalisering av hverdagen preget av større grad av forutsigbarhet. Ved opphold i akuttiltak utover seks uker, vil hovedfokus i arbeidet være å sikre at barnet får god omsorg inntil videre omsorgssituasjon er avklaret. God omsorg innebærer tilgang på varme, trygge og kompetente voksne, fysisk og emosjonell ivaretagelse, tilpasset helsetilbud, oppfølging av skole/barnehage, tilretteleggelse for fritidsaktiviteter og kontakt med betydningsfulle personer i barnets slekt og nettverk.

Akuttiltaket skal i samarbeidsmøte i slutten av fase to gi en vurdering og eventuell tilrådning til barneverntjenesten om det videre forløp for barnet; utskriving eller forberedelse av flytting til annet tiltak.

I tiltaket må barnet få informasjon om hva som har skjedd i forbindelse med flyttingen og om hva som nå skal skje i tiltaket. Informasjonen må gis på en måte som passer for barnet og må gjentas for å sikre at den er oppfattet.  Informasjonen må gis på en støttende og tålmodig, men samtidig mest mulig åpen og direkte måte, slik at den gir hjelp til forståelse av egen situasjon. Et mål er å møte barnet på en måte som gjør akuttsituasjonen så lite dramatisk, og så forutsigbar som mulig.

Barnet må kunne påvirke hverdagene i tiltaket. Det gjelder skole, aktivitet og i planlegging for tiden som kommer. Barnet må få mulighet for innflytelse på en slik måte at det oppleves som trygt, troverdig og samtidig motiverende for barnet. Avhengig av alder skal barnet skal medvirke i utarbeidelse av egne oppholdsplaner og ukeplaner. Barnet skal også gjøres kjent med innholdet i tiltakets rapport til barneverntjenesten

Barnet må også underveis få gi tilbakemelding på sin opplevelse av oppholdet, hva som er god hjelp og hva som kan gjøres annerledes. Dette gjøres som del av samtaler, dagrapporter eller på andre måter som gjør at det oppleves trygt for barnet.

Samtalene med barn/foresatte under oppholdet i tiltaket krever fysisk og psykososial tilrettelegging. De ansatte må være kvalifisert for å kunne gi en sensitiv og respektfull tilnærming til barnet/den unge. Det vil også være viktig at de ansatte har en kultursensitiv tilnærming og at tiltaket har tilstrekkelig tilgang på kvalifiserte tolker. 

Om foresatte følger barnet inn i tiltaket må personalet kunne bistå foresatte i deres kommunikasjon med barnet, uten å overta deres rolle som ansvarlige for sitt barn. Samtidig må personalet kunne imøtekomme og ivareta deres opplevelse av situasjonen slik at foresatte igjen kan romme og håndtere sine barns reaksjoner.

Ved akuttplasseringer i institusjon skal tiltaket sørge for at barnet raskt får en kontaktperson som det i utgangspunktet kan ha tillit til, med et spesielt ansvar for å sikre at det individuelle opplegget følges i hverdagen. Kontaktpersonen må innenfor rammen av akuttforløpet, vektlegge gjensidig tillit.

Måten barnet og eventuelt foresatte blir møtt på i tiltaket, har stor betydning. Inntaksfasen skal bære preg av omsorg, trygghet og stabilisering for barnet. Det skal legges vekt på tålmodighet og på sensitivitet for ulike måter å reagere og uttrykke sorg på. Det er viktig å vise medfølelse for barnet i denne vanskelige situasjonen.

I akuttsaker vil det variere hvilken informasjon som foreligger om barnet.  Det bør ikke igangsettes strukturert kartlegging eller utredning de to første uker av oppholdet. Tiltaket skal likevel sørge for å få så god kjennskap som mulig til barnets fungering og hvilke behov barnet har. Dette kan dreie seg om vaner, rutiner, fritidsinteresser, kontakt med foreldre, søsken og venner, forhold til skole eller barnehage etc. Der foreldre deltar i inntaket, inviteres de til å uttrykke sine tanker om barnets behov.  Foreldrene bør også få hjelp og støtte til å beholde sin posisjon som viktig for barnet.

I tillegg til behovet for fysisk og emosjonell trygghet er det viktig å bidra til at barnet/den unge får en opplevelse av kontroll og forutsigbarhet. Daglige rutiner for barnet og i tiltaket er vesentlig for å oppnå dette.  Det samme er behandling og omsorg preget av positiv oppmuntring. Å forebygge konfrontasjoner og bruk av tvang bidrar til å styrke barnets / den unges opplevelse av trygghet og forutsigbarhet (se også kvalitetsmål 7).

De aller minste barna er særlig sårbare for skifte av omsorgspersoner og brudd i rutiner. Noen spedbarn kan ha reguleringsvansker.  I beredskapshjemmet må det legges til rette for at spedbarnet etablerer en døgnrytme som ivaretar barnets behov for hvile og søvn, stimulering og samspill og fysisk kontakt. Særlig urolige, stressede sped- og småbarn bør skjermes for overveldende stimuli.

Opplevelse av trygghet avhenger av at det etableres en så god relasjon mellom barnet og de ansatte som det er mulig å få til. Barn i institusjon skal få tildelt en hovedkontakt ved starten av oppholdet.  

Å etablere en trygg relasjon kan være særlig krevende overfor barn som enten er mistenksomme og unnvikende eller påfallende ukritiske i sin omgangsform med fremmede. Dette kan også gjelde foresatte. Anerkjennelse, vennlighet, tålmodighet, varme og humor formidlet av trygge, ærlige og kompetente voksne kan bidra til at det skapes en god relasjon mellom barnet/foresatt og barnevernsarbeiderne. En best mulig relasjon til foresatte – positiv og støttende, vil styrke den foresattes mulighet for å være sensitiv overfor barnets behov i situasjonen. Det vil dessuten legge et godt grunnlag for senere samarbeid.

For sped- og småbarn er det nødvendig at de opplever beredskapshjemmet som en trygg base. Det innebærer at beredskapshjemmet i sitt samspill med barnet må utvise særlig sensitivitet og forståelse for barnets ulike uttrykksformer selv om disse kan være uhensiktsmessige strategier inn i en ny relasjon.

Barn som ikke har opplevd en trygg omsorgssituasjon, kan ha problemer med å regulere sine følelser og impulser. I en akuttsituasjon vil slike problemer forsterkes. Barnet har behov for utøvere som kan hjelpe dem med å få sine følelser forstått, bekreftet og samregulert. Det fordrer at de ansatte er «aktive lyttere» og legger til rette for at barnet kan reflektere over opplevelser og sette ord på følelser.

Barn (eventuelt foresatt) med minoritetsbakgrunn skal bli møtt med sensitivitet og respekt for kulturelle uttrykk.  Det kan være nødvendig å få bistand fra en kulturoversetter og/eller benytte seg av tolk, også der hvor barnet/ungdommen/foresatt behersker norsk.

Bruk av fysisk tvang er i institusjon og omsorgssenter regulert i Rettighetsforskriften §§ 13, 14 og 22. Bruk av fysisk tvang kan bare benyttes når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg eller av hensyn til trygghet og trivsel for alle i institusjonen. Bruk av fysisk tvang vil således alltid knytte seg til en bestemt situasjon, og rutinemessig isolasjon skal aldri benyttes ved akuttplasseringer. Heller ikke Rettighetsforskriftens § 22 skal brukes til å hjemle isolasjon.

Tvang i akutte faresituasjoner må begrunnes i en nødrett- eller nødvergesituasjon. Rettighetsforskriften gjelder ikke for statlige fosterhjem. Bruk av fysisk tvang og makt overfor barn i fosterhjem må også være begrunnet i en nødrett- eller nødvergesituasjon. Barnevernsarbeidere skal ha en egen opplæring i bruk av tvang.

Det vil kunne være aktuelt å bruke tvangsmidler i tiltak overfor barn som rømmer, utagerer, bruker rusmidler mv. Ved bruk av tvangsmidler i myndighetsutøvelse og omsorgsarbeid, skal alltid plikten til aktsomhet følges. Tvang påfører de involverte, både barnet og barnevernsarbeiderne, stressbelastninger og kan gjøre det mer utfordrende å opparbeide relasjoner som er nødvendige for god omsorg. Det skal derfor arbeides aktivt for å forebygge og søke alternativer for bruk av tvang i akuttiltak.

I alle faser av akuttforløpet er det viktig å kommunisere aktivt og tydelig med barnet, foresatte og andre involverte hva som er hensiktene med tvang og konsekvenser av den.  Barnevernsarbeiderne må forutsette at denne informasjonen kan være vanskelig å forstå og akseptere, og den må derfor gjentas flere ganger. Det er viktig at informasjonen kommuniseres på en nøytral måte. Akuttiltaket skal utarbeide avtaler med barnet om hvordan det vil bli møtt i situasjoner med aggresjon, rømming eller rusing.

Akuttiltaket skal som hovedregel samarbeide nært med barnets familie og nettverk. Akuttiltaket skal i samarbeid med barnet kartlegge hvilke personer som er viktige i barnet liv. Barneverntjenesten har i samarbeid med tiltaket ansvar for å utarbeide en plan for barnets kontakt med foreldre, søsken, øvrig familie eller andre som er viktige for barnet/den unge.  Hvis det er mulig og forsvarlig av hensyn til barnet skal det avtales kontakt med betydningsfulle andre (foreldrene, søsken, øvrig familie, andre voksne, venner) allerede neste dag. Det er akuttiltaket ansvar å legge til rette for gjennomføring av samvær og kontakt mellom barnet og andre.

Innenfor de beslutninger som er fattet av barneverntjenesten, skal foreldrene spille en så stor rolle i barnas liv som de er i stand til. Foreldrenes rolle under akuttplasseringen skal være vurdert ut i fra årsak til akuttplassering, hva som er bra for barnet hva barnet selv ønsker og hva som praktisk lar seg gjennomføre med hensyn til akuttplasseringens varighet. Dette kan for eksempel dreie seg om å delta på foreldremøter i skole eller barnehage, deltagelse på bursdag etc.

Akuttiltakene kan på forespørsel fra barneverntjenesten påta å veilede foreldrene og/eller andre viktige personer for barnet samt bistå barnet for å gjennomføre forsvarlig samvær. Målet med samværene er å opprettholde viktige relasjoner. Kontakten kan også bidra til å bedre hverdagen for barnet i akuttforløpet på ulike vis, samtidig som involvering av familie og nettverk kan også ha betydning for planlegging av et videre forløp etter at akuttforløpet er avsluttet.

Et hovedmål må være å opprettholde skole- eller barnehagetilbud. Om barnets opprinnelige opplæringstilbud kan videreføres vil allikevel avhenge av avstand, årsak til flytting (sikkerhet, sperret adresse) med mer. Eventuelle kompenserende tiltak skal drøftes på avklaringsmøte (jf. krav 2). Det skal imidlertid tilstrebes at barnets opprinnelige barnehage/skoleplass eller opplæringstilbud videreføres.

Det er viktig å lytte til barnets uttrykte behov for kontakt med sin skole eller barnehage og så langt det lar seg gjøre imøtekomme det. Hvis dette ikke er mulig skal barnet informeres om hvorfor og om når eventuell kontakt kan opprettes. Barnet skal også kunne påvirke hvordan klassekamerater (og andre) blir forklart barnets fravær og være godt informert om hvordan og hva som er sagt på barnets skole eller barnehage.

Akuttiltaket skal sørge for at barnet har mulighet til å motta og benytte seg av barnehage/skole/opplæringstilbudet. Videre skal tiltaket sørge for at barnet får nødvendig og tilpasset hjelp til å gjennomføre oppgaver knyttet til barnehage, skole og opplæringstilbud. Der det er aktuelt skal akuttiltaket samarbeide med andre instanser barnet trenger bistand fra for eksempel PP- Tjenesten.