Barnevernsinstitusjonens og ansattes adgang til å politianmelde ungdom

Vår ref: 78366-3/2023
Arkivkode: 3.6.1
Dato: 22.02.2024

[Barnevernsloven§ 13-1]

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til felles henvendelse fra Bufetat region øst og region nord, mottatt den 27. juni 2023.

Regionene ber om avklaring på om det er adgang til å anmelde ungdom med opphold på institusjon som legger ut filmer, bilder el. av ansatte på internett uten samtykke, eller deler påstander i sosiale medier om at ansatte skal ha begått straffbare forhold (for eksempel vold, seksuelle krenkelser ol.). Videre ber regionene om avklaring på hvorvidt ansatte som rammes av slike forhold selv har adgang til å anmelde det.

Bufetat region øst og nord sin vurdering av saken

Regionene erfarer at publisering av bilder og video, gjerne sammen med anklager om ansattes voldsutøvelse el. kan utgjøre en stor belastning for den ansatte det gjelder. Regionene mener det er adgang til å anmelde ungdom for slike forhold, dersom ungdommen nekter å slette det som er publisert. Anmeldelse kan i slike tilfeller begrunnes i hensynet til å ivareta den ansatte, og den ansattes rett til personvern.

Regionene mener det er et arbeidsgiveransvar å vurdere om det er nødvendig å gi opplysninger til politiet, og at institusjonens ansatte i utgangspunktet skal forholde seg til institusjonsleders vurdering av om forholdet skal anmeldes. Samtidig mener regionene at det er en viss adgang for ansatte til på egenhånd å anmelde lovstridige krenkelser, der leder ikke følger opp eller er uenig i den ansattes vurdering av at anmeldelse er nødvendig.

Det rettslige grunnlaget

Alle har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon, og sin personlige integritet, jf. Grunnloven (Grl.) § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) art 8. Samtidig er retten til ytringsfrihet vernet i Grl. § 100 og i EMK art 10.

Straffebud

Det er gitt flere formelle straffebestemmelser som griper inn i ytringsfriheten av hensyn til personvern og personlig integritet, blant annet;

Etter åndsverkloven § 104 første ledd kan i utgangspunktet ikke fotografi som avbilder en person, gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Overtredelse av bestemmelsen kan straffes med bot eller fengsel i inntil 1 år, jf. § 79.

Etter straffeloven § 267 straffes den som gjennom offentlig meddelelse krenker privatlivets fred, med bot eller fengsel inntil 1 år. Blant annet kan en persons relasjoner til bestemte personer, om en person er kriminelt belastet og lignende, være forhold som hører til «privatlivets fred». At formidlingen «krenker» privatlivets fred innebærer at formidlingen, ut fra måten den har kommet frem på og omstendighetene ellers, må anses å være rettsstridig. Hvis det for eksempel foreligge samtykke, eller vilkårene for nødrett/nødverge er oppfylt, vil handlingen ikke være rettsstridig.⁽¹⁾

Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som uberettiget gjør tilgjengelig for en annen bilde, film eller lydopptak av krenkende eller åpenbart privat karakter, for eksempel av noens seksualliv eller intime kroppsdeler, noen som utsettes for vold eller andre ydmykelser, eller noen som befinner seg i en svært sårbar eller utsatt situasjon, jf. straffelovens § 267 a.

«Krenkende eller åpenbart privat karakter» innebærer at det skal en del til før materialet er vernet av bestemmelsen – det er ikke tilstrekkelig at materialet har en viss grad av sensitivitet. Det har ingen betydning om den avbildede selv opplever materialet som krenkende eller åpenbart privat, dersom det etter en objektiv vurdering ikke er av en slik karakter.(2)

Taushetspliktbestemmelser

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter barnevernsloven har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e, jf. barnevernsloven § 13-1 første ledd. Taushetsplikten er begrunnet i hensynet til personvern og personlig integritet, og hensynet til tillitsforholdet mellom den enkelte og det offentlige.

Taushetsplikten omfatter alle «opplysninger om noens personlige forhold», jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 1. Taushetsplikten etter barnevernsloven er strengere enn den forvaltningsrettslige, idet også opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted er omfattet, jf. barnevernsloven § 13-1 annet ledd.

Barnevernet har ikke adgang til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til påtalemyndigheten etter forvaltningslovens § 13 b nr. 6 når det finnes ønskelig av allmenne hensyn, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd siste setning. I forarbeidene til barnevernsloven(3) er dette begrunnet med at barnevernet, på grunn av sitt arbeid med utsatte, ofte vil sitte med opplysninger om lovbrudd begått av barn og unge. Dersom slike opplysninger kan gis til politi og påtalemyndighet etter samme vilkår som andre offentlige myndigheter, kan det vanskeliggjøre barnevernets oppfølging av barn og ungdom som trenger barnevernets bistand.

Barnevernet (også barnevernsinstitusjoner) kan likevel anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politi og påtalemyndighet, når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. § 13-1 tredje ledd første setning. I barnevernslovens forarbeider(4) er det lagt til grunn at adgangen til å gi opplysninger for å ivareta barnevernets oppgaver også omfatter en adgang til å anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd «når det er nødvendig for å ivareta egne ansatte. Barnevernets taushetsplikt er derfor ikke til hinder for at barnevernsansatte anmelder vold- eller seksuallovbrudd de har blitt utsatt for i tjenesten».

I saksbehandlingsrundskrivet(5) er dette presisert ytterligere:

«Hvis lovbruddet retter seg mot institusjonen/omsorgssenteret eller de ansatte, må det anses å ha en naturlig sammenheng med institusjonen/omsorgssenterets oppgaver å anmelde lovbruddet…

Den ansatte må også kunne anmelde lovbrudd mot seg selv, for eksempel om man er blitt utsatt for vold i tjenesten…

Om det foreligger en situasjon hvor en anmeldelse er nødvendig for å fremme institusjonens oppgaver, eller en anmeldelse kan forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade på noens helse, vil bero på en konkret og individuell vurdering.

Institusjonen vil uansett ikke kunne formidle mer informasjon enn det som er nødvendig for å gi politiet og påtalemyndigheten grunnlag for å behandle saken.»

Barnevernet har ingen plikt til å gi opplysninger etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd. I vurderingen av om opplysninger skal gis, og i hvilket omfang, må det gjøres en vurdering av hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering
At barn publiserer bilde, lyd- eller videoopptak av en ansatt uten samtykke, kan være straffbart etter åndsverkloven § 104, jf. § 79. Mer alvorlige tilfeller, hvor barn uten samtykke deler bilde, lyd- eller videoopptak av krenkende eller åpenbart privat karakter, eller utsagn som krenker privatlivets fred, kan rammes av straffelovens § 267 a eller § 267.

Institusjonen kan ikke anmelde barn for slike lovbrudd, ut fra allmenne hensyn, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd siste setning. Det ville være brudd på taushetspliktreglene.

Institusjonen har imidlertid adgang til å anmelde barn for slike lovbrudd, hvis det vurderes å være nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning.

Adgangen til å anmelde lovbrudd fordi det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven, omfatter også tilfeller hvor anmeldelse vurderes nødvendig for å ivareta egne ansatte. For eksempel kan det anses å ha en naturlig sammenheng med barnevernets oppgave å anmelde lovbrudd som er direkte rettet mot egne ansatte.

Den ansatte som utsettes for slike lovbrudd har selv adgang til å anmelde. Det innebærer samtidig at institusjonens leder ikke kan instruere den ansatte til å la være å anmelde.

Taushetspliktreglene etter barnevernsloven § 13-1 innebærer et personlig ansvar for alle som utfører tjeneste og arbeid etter barnevernsloven. Det betyr at ansatte som ønsker å anmelde slike lovbrudd, må foreta en vurdering av om taushetspliktreglene i det konkrete tilfellet gir adgang til det, og i så tilfelle om lovbruddet skal anmeldes. Dette på samme måte som institusjonens leder må foreta vurderingene, dersom lederen vurderer å anmelde lovbruddet på vegne av institusjonen.

Det foreligger ingen plikt til å anmelde, selv om unntaket fra taushetsplikten etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning er oppfylt. Hvorvidt det er nødvendig å anmelde lovbruddet for å ivareta oppgaver etter barnevernsloven (herunder ivareta ansatte), og i så tilfelle om opplysninger skal gis og i hvilket omfang, beror på en konkret vurdering.

Sentralt i vurderingen er hensynet til barnets beste, jf. barnevernsloven § 1-3.

Flere momenter kan tenkes aktuelle i den konkrete vurderingen av om det er rettslig adgang til å anmelde lovbruddet etter barnevernsloven § 13-1 tredje ledd første setning, og i så tilfelle om det skal anmeldes. Aktuelle momenter kan blant annet være:

• Forhold ved barnet som har begått lovbruddet herunder; alder, plasseringsgrunnlag, særlige forhold ved barnet eller barnets situasjon, og om anmeldelse vil kunne ha individualpreventiv effekt for barnet.
• Hvilke konsekvenser anmeldelse, avhør, politietterforskning ol. vil ha for barnet.
• Handlingens (lovbruddets) grovhet.
• Om det foreligger fare for at barnet gjentar lovbruddet.
• Hvorvidt det er andre tiltak enn anmeldelse som kan ivareta oppgavene etter barnevernsloven, eller den ansatte.

Institusjonen eller dens ansatte vil uansett ikke kunne formidle mer opplysninger enn det som er nødvendig for å gi politi og påtalemyndighet grunnlag for å behandle saken.

Med hilsen

Charlotte Stokstad (e.f.)
avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og familiedepartementet
• Statsforvalteren i Agder
• Statsforvalteren i Innlandet
• Statsforvalteren i Møre og Romsdal
• Statsforvalteren i Nordland
• Statsforvalteren i Oslo og Viken
• Statsforvalteren i Rogaland
• Statsforvalteren i Troms og Finnmark
• Statsforvalteren i Trøndelag
• Statsforvalteren i Vestfold og Telemark
• Statsforvalteren i Vestland
• Sentralenheten for barneverns- og helsenemnda
• Barneverns- og helsenemnda i Agder
• Barneverns- og helsenemnda i Innlandet
• Barneverns- og helsenemnda i Møre og Romsdal
• Barneverns- og helsenemnda i Nordland
• Barneverns- og helsenemnda i Oslo og omegn
• Barneverns- og helsenemnda i Rogaland
• Barneverns- og helsenemnda i Vestland
• Barneverns- og helsenemnda i Trøndelag
• Barneverns- og helsenemnda i Troms og Finnmark
• Barneverns- og helsenemnda i Vestfold og Telemark
• Barneverns- og helsenemnda i Østfold
• Barneverns- og helsenemnda i Buskerud og omegn
• Statens helsetilsyn
• Oslo kommune Barne- og familieetaten
• Barneombudet

Referanser

1. Ot. Prop. Nr. 22 (2008-2009) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28, merknader til § 67 og Norsk lovkommentar note 1705-1708
2. Prop 159 L (2020-2021) Endringer i straffeloven mv. (deling av krenkende bilder mv) merknader til § 167 a.
3. Prop 222 L (2020-2021) Endringer I barnevernloven mv. (tverrfaglig helsekartlegging), pkt. 12.6.2
4. Prop 222 L (2020-2021) Endringer I barnevernloven mv. (tverrfaglig helsekartlegging), pkt. 12.1
5. Saksbehandlingsrundskrivetpunkt 16.3.2.2