Forespørsel om forståelsen av Lov om barneverntjenester § 4-23

Til: Fylkesmannen i Nordland, Statens Hus, Moloveien 10, 8002 Bodø

[Barnevernloven § 4-23.]

Vår ref: 2014/62849-2

Arkivkode: 31

Dato: 21.11.2014

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til forespørsel 23.09.2014.

Henvendelsen lyder som følger:

"Kommunen det gjelder er blitt kontaktet av en privat aktør (et firma) som ønsker en uttalelse fra kommunen om barneverntjenesten har kjennskap til noen forhold som kan medføre at et aktuelt hjem ikke bør godkjennes som fosterhjem. Det samme spørsmålet får kommunene ofte fra Bufetat i forbindelse med potensielle fosterhjem som skal delta på PRIDE-kurs. Når Bufetat spør om dette er det uproblematisk – de har en oppgave med å rekruttere og formidle fosterhjem, og kommunene er selvsagt interessert i at evt. lokal kunnskap om potensielle fosterhjem kommer fram så tidlig som mulig. Når samme spørsmål dukker opp fra private aktører er det litt mer problematisk. Kommunene kjenner ikke til hvilken kvalitetssikring som kan forventes av de ulike private aktørene – og kommunene er bekymret for at fosterhjemmene formidles til andre kommuner som "godkjente" fosterhjem.

Vi hos Fylkesmannen undrer oss også over hvordan dette kan forstås i forhold til barnevernloven § 4-23 om forbud om formidling av fosterhjem for privatpersoner. Vi er kjent med departementets tolkning av at dette ikke innebærer et forbud mot at private aktører rekrutterer fosterhjem. Men er det da greit at private aktører opparbeider seg "fosterhjemsbanker" slik at kommunene kan kontakte dem ved behov for plasseringer? Vårt spørsmål er egentlig – Hva ligger i formidlingsforbudet i § 4-23?

Når det gjelder det konkrete spørsmålet fra en av våre kommuner vil jeg anta at kommunen bare kan besvare det dersom den private aktøren har innhentet samtykke fra dem det gjelder. Videre vil jeg forutsette at kommunen i sitt svar må understreke at de ikke har foretatt noen godkjenning, jf. fosterhjemsforskriften § 5."

Direktoratets vurdering

Direktoratet er enig med fylkesmannen i at barneverntjenesten ikke kan gi opplysninger om et aktuelt fosterhjem, uten at de aktuelle fosterforeldrene har avgitt et informert samtykke til at slike opplysninger kan gis til den private aktøren. Dette følger av Lov om barneverntjenester (bvl.) § 6-7, første ledd, jf. tredje ledd.

Det er også viktig at barneverntjenesten, i de tilfellene der de aktuelle fosterforeldrene gir samtykke til utlevering av opplysninger, understreker at dette ikke innebærer at hjemmet er godkjent som fosterhjem.

I henhold til bvl. § 2-3, annet ledd b) har Bufetat ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem.

Barnevernloven av 1953 § 26 fastslo et absolutt forbud for privatpersoner mot å drive formidlingsvirksomhet, uansett om det var med sikte på adopsjon eller ikke. Bvl. § 4-23 oppstiller i dag et absolutt forbud for privatpersoner til å drive formidlingsvirksomhet for plassering av barn uten adopsjon for øye. Organisasjoner trenger bevilling fra departementet for å drive slik virksomhet.

Det er lite veiledning å hente i forarbeidene til loven, i teori og i praksis, hva gjelder forståelsen av § 4-23. Departementet1 har uttalt at bestemmelsen ikke innebærer noe forbud mot at private aktører rekrutterer fosterhjem, da det ikke er noe krav til bevilling for å drive slik virksomhet.

Private aktører har derimot ikke anledning til å plassere barn i fosterhjem, da slik virksomhet anses som en offentlig oppgave. Kommunen kan imidlertid benytte private aktører til å oppfylle forpliktelsen til å gi fosterforeldrene nødvendige råd, veiledning og annen oppfølging.

Departementet presiserer at fosterhjemsavtalen skal inngås direkte mellom barnevernet i omsorgskommunen og fosterhjemmet, uten mellomledd.

Fylkesmannens hovedproblemstilling er knyttet opp mot hva som egentlig er forbudt etter bvl. § 4-23.

Det finnes i dag flere private aktører på markedet som rekrutterer fosterhjem. De samler fosterhjemmene i en fosterhjemsbank. Fosterhjemmene er tilgjengelige for kommunene, og det er den enkelte kommune som deretter godkjenner hvert enkelt fosterhjem ved plassering. Det er ingen bestemmelser som forbyr private aktører å samle rekrutterte fosterhjem i en fosterhjemsbank.

Direktoratet kan ikke se i hvilke tilfeller det i praksis er aktuelt at en privat aktør overtrer formidlingsforbudet i bvl. § 4-23. Det var ikke uvanlig at foreldre, for en del år tilbake, selv kontaktet institusjoner eller private hjem og anmodet om plass til sitt barn. I disse tilfellene betalte foreldrene selv for oppholdet, og barneverntjenesten ble ikke nødvendigvis orientert om plasseringen. Dersom foreldrene ikke lenger var i stand til å betale for plasseringen, kunne de henvende seg til barneverntjenesten, og be om at det offentlige godkjente plasseringen, og betalte for oppholdet.

I dag vil dette neppe være en aktuell problemstilling. Det er riktignok anledning for foreldre til å foreta private plasseringer etter bvl. § 4-7, men det er lite trolig at en privat aktør vil stille et av sine fosterhjem til disposisjon for privatpersoner, uten at hjemmet er godkjent for det enkelte barn av barneverntjenesten. Det er også lite trolig at foreldre vil ha mulighet til å betale for fosterhjemmet til den private aktøren.

Et mulig tilfelle er der hvor en privat aktør gir råd og veiledning i hjemmet, som et hjelpetiltak på vegne av en barneverntjeneste. Dersom den private aktøren og foreldrene er enig i at en omsorgsovertakelse vil være den beste løsningen for barnet, og den private aktøren fremholder et av "sine" fosterhjem som en mulig plassering, kan heller ikke dette sies å innebære en formidling i lovens forstand. Det er fremdeles omsorgskommunen som skal ta stilling til hvilket 1 Brev fra Barne- og likestillingsdepartementet 10.06.2008 fosterhjem som skal velges til barnet, og fosterhjemmet skal godkjennes av fosterhjemskommunen.

Med hilsen

Therese Rieber-Mohn (e.f)
seksjonssjef

Håkon Hake-Steffensen
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi:

• Barne-, likestillings og inkluderingsdepartementet
• Statens helsetilsyn
• Landets fylkesmenn