Statlig regionale barnevernmyndigheters plikt til å formidle fosterhjem

Til: alle Bufetats regioner

[Barnevernloven § 2-3 annet ledd.]

Vår ref: 2014/59281-2

Arkivkode: 342

Dato: 02.02.2015

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har mottatt flere henvendelser fra statlig regionale barnevernmyndigheter knyttet til bistandsplikten og ansvaret for formidling av fosterhjem til kommunalt barnevern. Det har særlig blitt stilt spørsmål ved hvor langt plikten til å tilby nye fosterhjem strekker seg dersom kommunen gjentatte ganger takker nei til de fosterhjem som er tilbudt.

Regelverket

Barnevernloven regulerer ansvarsfordelingen mellom det kommunale barnevernet og statlig regionale barnevernmyndigheter. Det følger av barnevernloven § 2-3 annet ledd at statlig regionale barnevernmyndigheter har ansvar for rekruttering og formidling av fosterhjem til kommunalt barnevern. Etter anmodning fra kommunen skal statlig regionale barnevernmyndigheter bistå barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet. Bistandsplikten gjelder både ved plassering i fosterhjem og i institusjon.

Oppgave- og ansvarsfordelingen mellom stat og kommune er nærmere presisert i rundskriv Q-06/2007. I rundskrivet utdypes statens ansvar på fosterhjemsområdet. Det fremgår at statlig regionale barnevernmyndigheter har ansvar for at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall forskjellig typer fosterhjem som kan ivareta barn med ulike behov. Videre tydeliggjøres det at statlig regionale barnevernmyndigheter har ansvar for å sørge for formidling av fosterhjem etter søknad fra kommunen. Problemstillingen om hvor langt bistandsplikten strekker seg på fosterhjemsområdet er verken problematisert i lovens forarbeider eller i rundskrivet. Det er imidlertid presisert at det er kommunen som har det avgjørende ordet ved valg av fosterhjem.

Direktoratets vurdering

Det er kommunen som avgjør om et barn har behov for tiltak etter barnevernloven. Dersom det er nødvendig å plassere et barn utenfor hjemmet er det også kommunen som bestemmer hva slags tiltak som vil være til barnets beste. Vurderer kommunen at det vil være til barnets beste å bli plassert i fosterhjem, er det kommunen som har det avgjørende ordet ved valg av fosterhjem for det aktuelle barnet.

Statlig regionale barnevernmyndigheter skal ved utøvelsen av bistandsplikten bygge på kommunens vurderinger og faglige grunnlag. Hvis dette ikke er tilstrekkelig, vil statlig regionale barnevernmyndigheter som ledd i en faglig dialog ha anledning til å be kommunen om tilleggsopplysninger. Det kan imidlertid ikke kreves ytterligere opplysninger. Bistandsplikten skal utøves på en «forsvarlig måte», og statlig regionale barnevernmyndigheter skal ikke være «rene utførere» av kommunens bestillinger av tiltak. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet finner allikevel grunn til å understreke at den faglige dialogen mellom stat og kommune skal skje på en måte som ikke er egnet til å skape tvil om at det er kommunen som har ansvar og myndighet til å velge hvorvidt man vil plassere barnet i det fosterhjemmet som er tilbudt.

Bistandsplikten forutsetter at statlig regionale barnevernmyndigheter på kommunens anmodning tilbyr et forsvarlig fosterhjem for det aktuelle barn. Det finner ingen holdepunkter i regelverket for at det kan settes noen fast grense for antall fosterhjem statlig regionale barnevernmyndigheter plikter å tilby kommunen. Direktoratet har forståelse for at det i enkelte tilfeller kan være krevende å finne et fosterhjem som kommunen aksepterer. På tross av dette gjelder bistandsplikten i utgangspunktet til det er funnet et fosterhjem som kommunen aksepterer for det aktuelle barn.

Fylkesmannen har tilsynsansvar både ovenfor statlig regionale barnevernmyndigheter og kommunalt barnevern. Bistandsplikten og kravet til forsvarlighet i barnevernlovens § 1-4 er viktige deler av Fylkesmannens tilsyn. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil bemerke at en forsvarlig saksbehandling forutsetter at alle sentrale vurderinger som gjøres i en barnevernssak dokumenteres. Dette gjelde både for statlig og kommunalt barnevern. Statlig regionale barnevernmyndigheter bør derfor dokumentere sine vurderinger av egnethet og kvalitet til det enkelte fosterhjem som er tilbudt kommunen. Vurderingene må alltid være knyttet til det aktuelle det aktuelle barn. Tilsvarende krav til dokumentasjon av de vurderinger som er gjort må gjelde for kommunalt barnevern i de situasjoner hvor man velger å takke nei til tilbudte fosterhjem. For å lette arbeidet med å finne et fosterhjem som tilfredsstiller kommunens krav bør kommunens avslag begrunnes og formidles skriftlig til statlig regionale barnevernmyndigheter.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet vil peke på at dersom kommunalt barnevern gjentatte ganger takker nei til fosterhjem som tilbys fra statlig regionale barnevernmyndigheter vil dette kunne få konsekvenser for det berørte barn. Barn som fremdeles bor hjemme vil måtte leve lengre i en situasjon med alvorlig omsorgssvikt, og barn som allerede er plassert vil få en midlertidig situasjon av lengre varighet. Barnevernlovens ansvarsfordeling mellom stat og kommune fordrer derfor at alle aktører etterstreber et godt samarbeid og en god dialog om valg av fosterhjem for det enkelte barn. I de tilfellene hvor det viser seg særlig vanskelig å finne et egnet fosterhjem, blir det enda viktigere med et godt samarbeid for å sikre tilstrekkelig informasjon om hva kommunen ønsker, sett opp mot tilgjengelige fosterhjem.

Med hilsen

Hege H Malterud (e.f.)
avdelingsdirektør

Anders Henriksen
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Alle Fylkesmannsembeter
• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
• Statens helsetilsyn