Bistandsplikt ved rømming – barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a

• Til: Bufetat, region vest, Postboks 2233, 3103 Tønsberg
• Vår ref: 2017/59177-10
• Arkivkode: 30
• Dato: 22.08.2019

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Bufetat, region vest i brev av 28. november 2017 og 29. januar 2019.

Henvendelsen gjelder tilfeller hvor et barn rømmer fra en barneverninstitusjon, og tilbakeføring ikke er mulig før etter noen timer, neste dag eller over helgen. Når barnet blir funnet vil det, før det kan følges tilbake til institusjonen, kunne ha behov for midlertidig opphold på en annen barneverninstitusjon der det befinner seg.

Region vest ber direktoratet avklare hvorvidt en forespørsel om midlertidig opphold på en annen barneverninstitusjon, i påvente av tilbakeføring, utløser Bufetats bistandsplikt.

Bufetat, region vests vurdering

Bufetat, region vest vurderer at bistandsplikten ikke utløses av slike forespørsler, fordi barnet allerede er plassert utenfor hjemmet i henhold til gjeldende vedtak. Region vest vurderer at så lenge det ikke er fattet et nytt vedtak om plassering med hjemmel i barnevernloven eller om flytting etter barnevernloven § 4-17, så vil ikke Bufetat ha plikt til å bistå med ny plassering utenfor hjemmet.

Det rettslige grunnlaget

Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) skal etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten med plassering utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a.

Ifølge forarbeidene⁽¹⁾ innebærer bistandsplikten et ansvar for å bistå kommunen med å finne frem til en egnet institusjonsplass eller fosterhjem for det enkelte barn ut fra barnets behov.

Bistandsplikten inntrer kun etter at kommunen har forespurt om slik bistand. Det er den kommunale barneverntjenesten som avgjør hvilket tiltak et barn har behov for, og Bufetat kan ikke avvise å gi kommunen et tilbud om institusjonsplass eller fosterhjem når kommunen anmoder om det. Dersom kommunen anmoder om bistand til å finne egnet institusjonsplass, har imidlertid Bufetat det avgjørende ordet om hvilken institusjonsplass som skal tilbys.

I tolkningsuttalelser av 23. mars 2018⁽²⁾ og 20. mai 2019⁽³⁾ har direktoratet presisert innholdet i bistandsplikten nærmere. Bistandsplikten kommer til anvendelse både i akuttsituasjoner og ved planlagte flyttinger, og gjelder ved plasseringer basert på samtykke og plasseringer etter tvangshjemlene i barnevernloven. Loven oppstiller ingen formkrav til kommunens anmodning, men kravet til forsvarlig saksbehandling innebærer normalt et krav til skriftlighet og hvilke opplysninger en slik anmodning minimum bør inneholde.

Det kan ikke kreves skriftlige anmodninger i en akuttsituasjon. For å ivareta bistandsplikten i akuttsituasjoner må Bufetat være tilgjengelig uansett når på døgnet anmodningen kommer. Videre må etaten ha slik kapasitet at barn får plass innen rimelig tid, det vil si raskt nok ut fra barnets situasjon.

Tilsvarende følger det av direktoratets tolkningsuttalelse av 11. juni 2016⁽⁴⁾ at kommunal barneverntjeneste skal ha en døgnkontinuerlig akuttberedskap. Det er den kommunen hvor barnet til enhver tid oppholder seg som har ansvar for å yte tjenester og tiltak som omfattes av loven, jf. barnevernloven § 8-1. Det følger av forarbeidene under merknadene til bestemmelsen⁽⁵⁾ at det også ved mer midlertidig opphold vil være oppholdskommunen som skal gi hjelp etter loven, og at det i slike tilfeller ikke er adgang til å henvise et barn til bostedskommunen.

Institusjonen barnet rømmer fra har et hovedansvar ved rømming.⁽⁶⁾ Institusjonen skal varsle barneverntjenesten, foreldrene og politiet, iverksette nødvendige tiltak for å finne barnet og sørge for at det bringes tilbake til institusjonen så raskt som mulig, jf. rettighetsforskriftens § 20. Direktoratet har i brev av 19. juni 2012⁽⁷⁾, lagt til grunn at barn som rømmer, i unntakstilfeller og når det er helt nødvendig, kan plasseres på en annen institusjon i medhold av eksisterende vedtak dersom det er tale om opphold av nødvendig kort varighet (for eksempel over natten). Dette gjelder også i de tilfeller det er fattet vedtak etter barnevernloven § 4-24.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Direktoratet vurderer at bistandsplikten etter barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a utløses, når barneverntjenesten anmoder om bistand til å finne en egnet institusjonsplass for midlertidig opphold for et barn som har rømt.

Midlertidig opphold på annen institusjon ved rømming skjer på grunnlag av vedtaket for oppholdet i institusjonen barnet har rømt fra.⁽⁷⁾ Det er unntaksvis åpnet for slike midlertidig plasseringer når institusjonen barnet har rømt fra står uten reelle muligheter til å ivareta barnet, for eksempel på grunn av stor geografisk avstand. Barnet må i slike tilfeller sikres nødvendig omsorg og beskyttelse, og midlertidig opphold på en annen institusjon kan være til det beste for barnet, jf. barnevernloven § 1-1 og § 4-1.

Institusjonen som barnet har rømt fra må varsle barneverntjenesten i den kommunen barnet blir funnet.⁽⁸⁾ Siden barnet står uten omsorg og beskyttelse, har barneverntjenesten i oppholdskommunen et ansvar for å hjelpe barnet inntil institusjonen hvor barnet bor får muligheter til å ivareta det igjen, jf. barnevernloven § 8-1.

Det avgjørende for om det foreligger bistandsplikt i slike tilfeller er at oppholdskommunen vurderer at barnet, i påvente av tilbakeføring, har behov for omsorg og beskyttelse i en institusjon, og anmoder Bufetat om bistand til å finne en midlertidig institusjonsplass. Bufetat har i kraft av det overordnede ansvaret for å forvalte tiltaksapparatet på vegne av alle barneverntjenester i Norge, god oversikt over tilgjengelige tiltak og kvaliteten på disse.

Bistandsplikten vil på denne måten sikre at det finnes tilgjengelige og egnede institusjonsplasser hvor barnet kan gis midlertidig omsorg og beskyttelse, dersom det er behov for det i en rømningssituasjon. En annen forståelse av bistandsplikten vil kunne være i strid med Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen.

Adgangen til midlertidig opphold på en annen institusjon strekker seg ikke utover en kortvarig tidsramme. Institusjonen som barnet har rømt fra, må parallelt med at barnet ivaretas av oppholdskommunen og den midlertidige institusjonen, fortsette arbeidet med å tilbakeføre barnet så raskt som mulig.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Prop. 106 L (2012-2013) s. 106 og 112
2. Tolkningsuttalelse av 23. mars 2018 – Innholdet i bistandsplikten og ansvaret til stat og kommune
3. Tolkningsuttalelse av 20. mai 2019 – Innholdet i bistandsplikten, barnevernloven § 2-3 annet ledd bokstav a
4. Tolkningsuttalelse av 11. juni 2016 om Akuttberedskap i kommunalt barnevern
5. Ot.prp. nr. 44 (1991-1992) s. 118
6. Rundskriv Q-19/012 s. 28
7. Når barn rømmer fra barneverninstitusjon. Retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi punkt 7.1
8. Når barn rømmer fra barneverninstitusjon. Retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi pkt. 4.1.3.