Praksis rundt flyttinger av barn

Til: Høgskolen i Oslo og Akershus

[Barnevernloven § 4-24 og § 4-17.]

Vår ref: 2016/59038-2

Arkivkode: 30

Dato: 30.01.2017

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til e-post av 19. desember 2016 fra Høyskolen i Oslo og Akershus med spørsmål om praksis når et barn må flyttes fra barneverninstitusjon, fordi institusjonen ikke lenger makter oppgaven. Henvendelsen handlet både om tilfeller hvor barnet er plassert i medhold av barnevernloven § 4-24 og saker hvor barneverntjenesten har overtatt omsorgen i medhold av § 4-12.

Høyskolen reiste blant annet spørsmål om det i disse tilfellene alltid blir ny fylkesnemndsak.

Plassering etter barnevernloven § 4-24

Rettslige utgangspunkter

Det følger av barnevernloven § 4-25 annet ledd at et vedtak etter § 4-24 skal treffes av fylkesnemnda. Videre følger det av barnevernloven § 4-24 fjerde ledd at et vedtak etter første og annet ledd «kan bare treffes dersom institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen.»

Unntaksvis kan det være behov for en rask flytting av barn som bor på institusjon da situasjonen for barnet har blitt uholdbar, og plasseringen ikke fungerer slik barneverntjenesten ønsker. I disse tilfellene er det nødvendig at barneverntjenesten umiddelbart kontakter fylkesnemnda, og raskt får berammet en sak hvor nytt plasseringssted kan vurderes. Det følger av barnevernloven § 7-14 at det skal holdes forhandlingsmøte før vedtak treffes og at et slikt forhandlingsmøte skal holdes snarest, hvis mulig innen fire uker etter at fylkesnemnda mottok saken. Unntaksvis kan det fattes vedtak uten at det er avholdt forhandlingsmøte, jf. barnevernloven § 7-14 annet ledd.

Før det kan legges frem en sak for fylkesnemnda om flytting av barnet må barneverntjenesten ha et forslag om nytt plasseringssted som tilfredsstiller lovens vilkår.

Direktoratets vurdering

Bestemmelsen i barnevernloven § 4-24 fjerde ledd innebærer at det aktuelle tiltaket må vurderes helt konkret opp mot barnets behov for hjelp. Lovgiver har bestemt at det er fylkesnemnda som skal avgjøre både om det er grunnlag for en tvangsplassering av et barn og avgjøre hvilken institusjon som skal benyttes. Lovens krav om at tiltaket skal vurderes opp mot det enkelte barns behov, innebærer at vedtaket må anses å ha gyldighet kun for det tiltaket fylkesnemnda har fattet vedtak om. Det er dermed ikke adgang til å foreta flytting fra en institusjon til en annen, med mindre dette er uttrykkelig hjemlet i fylkesnemndas vedtak. Er det nødvendig å flytte fra en institusjon til en annen må fylkesnemnda først vurdere om den nye institusjonen er egnet. Barneverntjenesten må derfor raskt fremme ny sak for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-24. Fylkesnemnda bør i en slik situasjon prioritere en slik begjæring, og tema i saken bør kunne begrenses til spørsmålet om plasseringsstedets egnethet og hvorvidt en fortsatt institusjonsplassering vil være til barnets beste.

Praksis i denne typen saker er at barneverntjenesten tar kontakt med Bufetat og Nasjonalt inntakssenter som starter arbeidet med å finne et nytt plasseringsted.

Det kan unntaksvis oppstå en situasjon som er så uholdbar at barneverntjenesten vurderer at barnet bør flyttes umiddelbart. Barneverntjenesten har i en slik situasjon ikke anledning til å fatte et akuttvedtak med hjemmel i barnevernloven § 4-25 for å flytte barnet til en ny institusjon med annet behandlingsopplegg. Et slikt vedtak ligger klart utenfor lovens rammer. Institusjonen barnet er plassert ved må i slike tilfeller gjøre det de kan for å tilrettelegge for et godt tilbud for barnet inntil nytt plasseringssted er funnet og fylkesnemnda har fattet vedtak. Dersom det er nødvendig med en tettere oppfølging eller justering av behandlingsopplegget, må institusjonen i samarbeid med barneverntjenesten gjøre nødvendige tilpasninger til barnets situasjon og behov.

Barneverntjenesten har imidlertid anledning til å avslutte en plassering dersom det ikke er til barnets beste med fortsatt plassering ved den aktuelle institusjonen. Barnet blir da skrevet ut av institusjonen og står da uten et reelt behandlingstilbud. I en slik situasjon må barneverntjenesten følge barnet opp tett og i samarbeid med andre instanser vurdere eventuelle andre tiltak som kan settes inn for å gi barnet tilfredsstillende behandling og oppfølging.

Plassering i medhold av barnevernloven § 4-12

Rettslige utgangspunkt

Det fremgår av barnevernloven § 4-12 tredje ledd at fylkesnemnda skal fatte vedtak i de saker hvor barneverntjenesten vurderer at det er nødvendig med en omsorgsovertagelse etter barnevernloven § 4-12. Lovgiver har også vurdert at spørsmålet om hvilket plasseringsalternativ som skal benyttes ved plassering, er av en slik karakter at det skal ligge til fylkesnemnda å bestemme dette, jf. § 4-15. Eksempelvis vil dette kunne være en avgjørelse av om barnet skal plasseres i fosterhjem eller i en institusjon, jf. barnevernloven § 4-14. Dersom barnet ikke kan plasseres i det plasseringsalternativet som fylkesnemnda har fastsatt, må saken forelegges fylkesnemnda for ny behandling av dette spørsmålet, jf. barnevernloven § 4-15 annet ledd.

Etter at barnet er plassert, og dersom endrede forhold gjør det nødvendig eller det vil være til barnets beste, kan barneverntjenesten fatte vedtak om flytting av barnet jf. barnevernloven § 4-17. Et slikt vedtak kan påklages til fylkesnemnda av de som har partsrettigheter. Det skal ved plassering av barn etter barnevernloven være et mål at flytting i størst mulig grad skal unngås. Dette støttes av forarbeidene⁽¹⁾, hvor det fremgår at målet må søkes oppnådd ved at enhver plassering forberedes slik at man allerede fra begynnelsen av kan finne et plasseringssted som tilgodeser barnets behov for stabilitet.

Direktoratets vurdering

Når fylkesnemnda har vedtatt at et barn skal plasseres på institusjon, jf. barnevernloven § 4-12, jf. § 4-14 bokstav b, vil vurderingen av hvilken institusjon barnet skal plasseres ved normalt ligge til barneverntjenesten.

Dersom endrede forhold gjør det nødvendig å fatte vedtak om flytting jf. § 4-17, kan barneverntjenesten både flytte barnet innen samme plasseringsalternativ, fra en institusjon til en annen eller fra et plasseringsalternativ til et annet, eksempelvis fra institusjon til fosterhjem. Bestemmelsen begrenser barneverntjenestens adgang til å flytte barnet etter endelig plassering i fosterhjem eller institusjon etter vedtak om omsorgsovertakelse. Barnet kan bare flyttes dersom det etter plasseringen skjer uforutsette ting som gjør flytting nødvendig, eller flytting vil være til barnets beste.

De tilfeller hvor flytting er uunngåelig, faller utenfor anvendelsen av barnevernloven § 4-17. Dette gjelder de situasjoner hvor det er umulig for barnet å bli boende der det er plassert, eksempelvis fosterhjemmet eller institusjonen sier opp avtalen. Når flytting er uunngåelig, kan ikke fylkesnemnda behandle en klage på hvorvidt det er riktig å flytte barnet eller ikke. Av denne grunn faller alle slike flyttinger utenfor anvendelsesområdet til barnevernloven § 4-17. Det reelle vurderingstema knyttet til om det er nødvendig å fatte et vedtak etter barnevernloven § 4-17, vil være om det er et reelt alternativ at barnet blir boende der det er plassert.

På lik linje med plassering etter barnevernloven § 4-24 vil praksis også i disse sakene være at barneverntjenesten først gjør en jobb med å finne en ny, og egnet institusjon før det fattes vedtak om flytting av barnet.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
fung. seksjonssjef

Ingrid Stokkeland
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
• Statens Helsetilsyn
• Fylkesmannsembeter
• Sentralenheten for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
• Fylkesnemnder
• Bufetats regioner

Referanse

1. Ot.prp. nr. 44 (1991-92) s. 48