Bistandsplikt ved akuttplassering på grunnlag av samtykke etter barnevernloven § 4-26
Til: Bufetat, region nord, Postboks 2233, 3103 Tønsberg
[Barnevernloven § 2-3.]
Vår ref: 2018/58583-3
Arkivkode: 30
Dato: 14.12.2018
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (direktoratet) viser til henvendelse fra Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat), region nord av 23. oktober 2018. Region nord stiller spørsmål om forståelsen av bistandsplikten knyttet opp mot plassering av ungdom med hjemmel i barnevernloven § 4-26.
Region nords vurdering
Bakgrunnen for henvendelsen fra region nord er at Fylkesmannen i Nordland har konstatert brudd på bistandsplikten etter barnevernloven § 2-3 annet ledd i to saker. Begge sakene handlet om tilfeller hvor barneverntjenesten ba om institusjonsplass til en ungdom med alvorlige atferdsvansker som samtykket til plassering etter barnevernloven § 4-26. I begge tilfeller hastet det med å plassere ungdommen.
Region nord ba barneverntjenesten om å benytte tvangshjemmelen i barnevernloven § 4-25 for å sette Bufetat i stand til å tilby hjelp i den akutte situasjonen. Regionen viste til at det kun er barnevernloven § 4-25 annet ledd som hjemler akuttplassering av barn med alvorlige atferdsvansker. Det ble videre pekt på at plasseringer basert på samtykke skal vurderes og godkjennes av Nasjonalt inntaksteam, og derfor ikke kan tilbys i en akuttsituasjon.
Region nord har referert Fylkesmannens vurdering, som lyder:
«Selv om barna fikk nødvendig hjelp i rett tid oppfylte ikke Bufetat bistandsplikten sin på en forsvarlig måte da barneverntjenesten måtte benytte en tvangshjemmel for å få hjelp i en situasjon der det forelå samtykke. Dette er brudd på Bufetats bistandsplikt, jf. §§ 2-3 andre ledd, jf. § 1-4».
Bufetat, region nords begrunnelse for at tilbudet om akutt frivillig plassering i institusjon for barn med alvorlige atferdsvansker ikke finnes, er knyttet til at det ikke er hensiktsmessig å plassere barn i ordinær atferdsinstitusjon uten å ha foretatt en målgruppedifferensiering. For Fylkesmannen var det uklart hvorfor slike plasseringer ikke kan gjennomføres ved de samme akuttinstitusjoner som tilbyr plass etter § 4-25. Fylkesmannen vurderte videre at slik Bufetat i dag har organisert tilbudet sitt, innebærer det at samtykke til atferdshjelp i akutte situasjoner er diskvalifiserende for å få slik hjelp.
Det rettslige grunnlaget
Bistandsplikten fremgår av barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav a. Bufetat har etter anmodning fra kommunen plikt til å bistå barneverntjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet.
Rekrutteringsansvaret i barnevernloven § 2-3 andre ledd bokstav b innebærer at Bufetat må sørge for at det til enhver tid finnes et tilstrekkelig antall institusjonsplasser, at plassene er tilstrekkelig differensiert og at de er tilgjengelig til rett tid.
Bistandsplikten gjelder ved plassering av barn både i institusjon og fosterhjem. Den gjelder både ved midlertidige vedtak i akutte situasjoner og ved mer langvarige plasseringer. Bistandsplikten omfatter også frivillige plasseringer etter barnevernloven § 4-26.
Innholdet i bistandsplikten må sees i sammenheng med kravene til forsvarlighet i barnevernloven § 1-4. Kravene til forsvarlighet omfatter både innholdet i tiltaket og hvor raskt Bufetat plikter å finne et egnet plasseringssted til det aktuelle barnet.
Barnevernloven § 4-25 annet ledd, jf. § 4-24 gir barneverntjenesten hjemmel til å plassere et barn, som har vist alvorlige atferdsvansker, midlertidig i institusjon.
Det følger av barnevernloven § 4-26 første ledd at et barn med alvorlige atferdsvansker kan tas inn i en institusjon som omfattes av § 4-24 på grunnlag av samtykke. Normalt vil dette være planlagte plasseringer hvor det ikke er nødvendig å raskt flytte barnet ut av hjemmet. Hjemmelen kan imidlertid også benyttes i situasjoner hvor barnet må plasseres umiddelbart uten at dette er planlagt, og hvor barnet befinner seg i en alvorlig situasjon. Hensynet til det minste inngreps prinsipp tilsier at plassering på grunnlag av samtykke alltid skal vurderes som alternativ til å treffe et tvangsvedtak. I akutte situasjoner vil dette være aktuelt dersom barneverntjenesten vurderer at en frivillig plassering er forsvarlig og til barnets beste. I en slik situasjon skal det ikke fattes vedtak om tvangsplassering på institusjon med hjemmel i barnevernloven § 4-25.
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering
Plasseringer med hjemmel i barnevernloven § 4-26 er normalt planlagte plasseringer, og ikke løsningen på akutte krisesituasjoner.
Direktoratet er likevel enig i Fylkesmannens lovforståelse slik den er sitert i henvendelsen fra region nord.
Direktoratet har i tolkningsuttalelsen av 4. desember 2015(1) avklart tilsvarende problemstilling når det gjelder forholdet mellom frivillige omsorgsplasseringer med hjemmel i barnevernloven § 4-4 og vedtak om bruk av tvang med hjemmel i barnevernloven § 4-6 annet ledd. I tolkningsuttalelsen ble det tydeliggjort at hjemmelsgrunnlaget ikke kan være styrende for kommunens mulighet for å få tiltak av Bufetat i en situasjon hvor barnet har et umiddelbart behov for plassering utenfor hjemmet.
Tilsvarende resonnement må også gjelde i forholdet mellom tvangsbestemmelsen i barnevernloven § 4-25 og den frivillige hjemmelen for atferdsplasseringer i barnevernloven § 4-26. I hvilken grad region nord oppfatter § 4-26 som en «akutthjemmel» eller ikke er uten betydning. Når kommunen ber om bistand til umiddelbar plassering av et barn, forutsetter en forsvarlig utøvelse av bistandsplikten at Bufetat gjør en konkret vurdering av barnets behov for en rask plassering, uavhengig av hjemmelsgrunnlaget.
Organiseringen av Bufetats tiltaksapparat skal ikke være styrende for kommunens valg av hjemmelsgrunnlag. En forsvarlig utøvelse av bistandsplikten forutsetter at det er barnets situasjon og behov for hjelp i en akutt situasjon som er avgjørende for hvor raskt Bufetat må tilby tiltaket.
Bufetat er ikke i enhver situasjon forpliktet av barneverntjenestens vurdering av behovet for å fremskaffe et tiltak umiddelbart. Ved uenighet mellom Bufetat og kommunen om behovet for en umiddelbar plassering med hjemmel i barnevernloven § 4-26, må Bufetat foreta en selvstendig vurdering av barnets behov for å flytte ut av hjemmet på kort varsel eller om det kan brukes lengre tid på å fremskaffe en institusjonsplass. Bufetats vurdering skal bygge på opplysninger fra kommunen om barnets situasjon, og må dokumenteres. Dersom kommunen mener Bufetats utøvelse av bistandsplikten ikke er forsvarlig, kan kommunen påklage Bufetats vurdering til Fylkesmannen.
For en nærmere redegjørelse av bistandsplikten, se direktoratets tolkningsuttalelse av 23. mars 2018.(2)
Med hilsen
Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør
Vårin Jarnæss
seniorrådgiver
Kopi til:
- Barne- og likestillingsdepartementet Landets fylkesmannsembeter Landets fylkesnemnder Sentralenheten for fylkesnemndene Regionene i Bufetat
- Barne- og familieetaten, Oslo kommune Statens helsetilsyn
- Barneombudet
Referanser
- https://www.bufdir.no/fagstotte/regelverk/tolkningsuttalelser/56252-2-2015
- https://www.bufdir.no/fagstotte/regelverk/tolkningsuttalelser/53879-4-2017