Oppholdskommunes adgang til å avtale bort hele eller deler av sitt ansvar til en annen kommune etter barnevernloven

Til: Fylkesmannen i Rogaland, Postboks 59, 4001 Stavanger

[Omhandler barnevernloven § 8-4.]

Deres ref: 2015/13863

Vår ref: 2015/58295-2

Arkivkode: 30

Dato: 01.03.2016

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til brev av 23. desember 2015 fra Fylkesmannen i Rogaland, samt vårt foreløpige svar av 7. januar 2016. Fylkesmannen ber Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet om en avklaring og en fortolkning av oppholdskommunens adgang til å overføre ansvaret for hele eller deler av en barnevernsak til en annen kommune. Bakgrunnen for henvendelsen fra Fylkesmannen i Rogaland er flere henvendelser fra barneverntjenester i fylket om å overføre hele eller deler av en barnevernssak til en annen kommune som barnet ikke har tilknytning til. Grunnene til dette kan blant annet være at det foreligger samarbeidsproblemer mellom oppholdskommunen og foreldrene.

Fylkesmannen legger til grunn at oppholdskommunens adgang til å avtale bort sitt ansvar etter barnevernloven § 8-4 til en annen kommune «som barnet har tilknytning til», er svært vid. Det vises i den forbindelse til bl.a. Rt. 1999 s. 539. Fylkesmannen finner ingen rettskilder som sier noe direkte om hva som skal til for at barnet har «tilknytning» til en annen kommune, men mener at det er et absolutt minstekrav at familien/barnet har bodd i denne kommunen. Fylkesmannen anser at den mest nærliggende tolkning er at barnevernloven § 8-4 uttømmende regulerer kommunens adgang til å inngå avtaler om ansvarsfordeling, og kun der tilknytningskriteriet er oppfylt.

Fylkesmannen ber videre om Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering av om det er hensiktsmessig å utvide to kommuners adgang til å overføre ansvaret for deler av en barnevernssak fra en oppholdskommune til en kommune som ikke har noen tilknytning til barnet. Fylkesmannen anser en slik adgang kan være til barnets beste, for eksempel til saker hvor barnet har mistet all tillitt til oppholdskommunen og dette vanskeliggjør gjennomføringen av hjelpetiltak som er til barnets beste, uten at barneverntjenesten av den grunn er inhabil.

Regelverket

Etter barnevernloven § 8-1 er det barnets oppholdskommune som har ansvar å yte tjenester og tiltak etter barnevernloven. En oppholdskommune har ikke adgang til å vise et hjelpetrengende barn til bostedskommunen. Ved tvist mellom kommunene om anvendelsen av barnevernloven § 8-1 er det fylkesmannens oppgave etter barnevernloven § 8-3 å avgjøre hvem som har ansvaret for barnet, dersom kommunene krever det. Formålet med regelverket er å skape klare ansvarsforhold med hensyn til hvem som skal ivareta barnet, gi nødvendig hjelp til rett tid og unngå tvister mellom kommunene på dette området.⁽¹⁾

Dersom en oppholdskommune har startet en undersøkelsessak og barnet flytter til annen kommune, er det barnets nye oppholdskommune som blir ansvarlig for å undersøke barnets omsorgssituasjon. Kommunen som først startet undersøkelsessak plikter i slike tilfeller å melde fra til barneverntjenesten i ny oppholdskommune. Ved flytting etter at det er iverksatt hjelpetiltak opphører normalt første kommunes ansvar, og ny oppholdskommune bør undersøke og vurdere om den finner grunn til å iverksette hjelpetiltak.⁽²⁾

Barnets oppholdskommune har også ansvar for å reise fylkesnemndssak, på samme måte som den har ansvar for å yte tjenester og tiltak etter § 8-1, jf. barnevernloven § 8-4 første ledd første punktum. Ved avtale mellom barneverntjenestene i de berørte kommuner kan ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum.

Et unntak fra hovedregelen om at oppholdskommunen er ansvarlig følger av barnevernloven § 8-4 tredje ledd. Bestemmelsen fastslår at den kommunen som har reist en fylkesnemndssak også har ansvaret for gjennomføring, oppfølging og kontroll. Dette ansvaret faller ikke bort dersom barnets tilknytning til kommunen endrer seg. Opprinnelig oppholdskommune beholder derfor ansvaret hvis et barn blir flyttet for eksempel ved fosterhjemsplassering etter omsorgsovertakelse eller blir flyttet som følge av atferdstiltak. Tilsvarende ansvar har oppholdskommunen når den har fattet vedtak etter om plassering utenfor hjemmet som et hjelpetiltak etter § 4-4 fjerde ledd og frivillig atferdsplassering etter § 4-26, jf. barnevernloven § 8-4 tredje ledd siste punktum. Siden vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4 fjerde ledd og plassering etter § 4-26 treffes av barneverntjenesten selv, dreier det seg ikke om å «reise sak» som nevnt i første ledd, og nevnes derfor uttrykkelig i bestemmelsen.

Barnevernloven § 8-4 fikk et nytt annet ledd ved lov 21. juni 2013 nr. 63, som presiserer at sak anses reist fra det tidspunkt begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda. En endring i barnets tilknytning til kommunen i tidsrommet frem til vedtak er fattet medfører altså ingen endring i ansvarsforholdet mellom kommunene, jf. barnevernloven § 8-4 annet ledd første punktum. Dersom den kommunen som har reist sak for fylkesnemnda ikke får medhold, er det barnets nye oppholdskommune (tilflytningskommunen) som har ansvaret for å gi nødvendig hjelp og evt. reise sak etter første ledd, jf. barnevernloven § 8-4 annet ledd annet punktum.⁽³⁾ Dette er i samsvar med prinsippet om oppholdskommunens ansvar. Dersom den kommune som har reist sak for fylkesnemnda får medhold i fylkesnemnda, er det denne kommunen som har ansvaret for gjennomføringen av vedtaket, samt videre oppfølging og kontroll i forhold til det barnet vedtaket gjelder for, så lenge vedtaket opprettholdes, jf. barnevernloven § 8-4 tredje ledd første punktum.

Ved avtale mellom barneverntjenestene i de berørte kommuner kan også dette ansvaret overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til, jf. barnevernloven § 8-4 annet ledd annet punktum og tredje ledd annet punktum.

Barnevernloven § 1-4 stiller krav til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige når det gjelder kvalitet, omfang og når tjenesten ytes. Barnekonvensjonen artikkel 3 krever at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som gjelder barn. Dette gjelder også ved avtaler om overføring av ansvar fra en kommune til en annen.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Barnevernloven har lagt avgjørende vekt på å ha klare regler om hvilken kommune som skal ha ansvaret og det er hensynet til barnet som begrunner dette. Regelverket åpner imidlertid opp for at kommunene kan inngå avtaler som fraviker lovens utgangspunkt, dersom dette anses hensiktsmessig i det enkelte tilfelle. Det stilles imidlertid vilkår i barnevernloven § 8-4 om at barnet må ha en tilknytning til den kommunen saken skal overføres til.

Dersom barnets eller foreldrenes bopelskommune er en annen enn oppholdskommunen, kan det ofte være praktisk å overføre en sak til bopelskommunen etter barnevernloven § 8-4. Det vil eksempelvis kunne være naturlig når barnet blir født på en fødeklinikk i en annen kommune enn den foreldrene bor i, og når foreldrene flytter med barnet fra en kommune til en annen mens en undersøkelsessak pågår i den kommunen familien flytter fra, jf. barnevernloven § 8-4 første ledd annet punktum. I slike situasjoner har barnet en klar tilknytning til en annen kommune, og denne kommunen vil som regel har bedre kjennskap til barnets situasjon og familien. Frem til slik avtale er inngått, er det den kommune der barnet oppholder seg som har ansvaret for saken, både når det gjelder evt. undersøkelse, iverksetting av hjelpetiltak m.m.⁽⁴⁾

Det er ikke uvanlig at barn har foreldre som bor hver for seg. Dette kan omfatte barneverntjenester i flere kommuner. I slike tilfeller anses barnet å ha tilknytning til begge kommunene. Dette innebærer at begge kommunene kan få ansvar etter barnevernloven alt etter hvor barnet befinner seg når saken oppstår. Dette gjelder uansett om barnet bor fast hos den ene av foreldrene og har samvær med den andre av foreldrene, eller om barnet har delt fast bosted hos foreldrene i to kommuner. Uavhengig av hvor barnet befinner seg, og om det er barnets bosted- eller oppholdskommune som mottar en bekymringsmelding, er det behov for samarbeid og koordinering mellom kommunene. Fordi ansvaret for å gi hjelp etter barnevernloven er lagt til den kommunen som barnet til enhver tid oppholder seg, vil imidlertid også samværskommunen ha et ansvar for at barnet får nødvendig hjelp og beskyttelse. I en del tilfeller kan situasjonen tilsi at samværskommunen må følge opp bekymringsmeldingen på en annen måte en ved å oversende den til bostedskommunen. For eksempel kan det hende at samværskommunen på bakgrunn av en bekymringsmelding må fatte et midlertidig akuttvedtak etter barnevernloven § 4-6 annet ledd.⁽⁵⁾

Som regel vil det i mange tilfeller være naturlig at bosteds- og samværskommunen samarbeider om barnets totale omsorgssituasjon. Kommunene må uansett hurtig avklare ansvarsforholdet og kan avtale seg imellom om hvilken kommune som skal ha ansvar for å følge opp saken etter barnevernloven § 8-4.⁽⁶⁾

Kommunene anses også i tillegg til å ha en ulovfestet adgang til å inngå avtaler om gjennomføringen av undersøkelsen, mer tilfeldig bistand og andre typer tjenester, når barnet har tilknytning til flere kommuner.⁽⁷⁾

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet er enig med fylkesmannen i at oppholdskommunens adgang til å avtale bort sitt ansvar etter barnevernloven til en annen kommune som barnet har tilknytning til, er vid. Det må imidlertid foreligge en klar avtale mellom de berørte kommunene om overføring. Dette betyr at oppholdskommunen ikke er fri for sitt ansvar før annen kommune har sagt seg villig til å overta ansvaret for saken. Av avtalen må det fremgå klart hvilken kommune som er ansvarlig for hva, for eksempel sakens gjennomføring, oppfølging og kontroll. Tilsvarende gjelder den økonomiske siden av saken.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet finner ikke at barnevernloven åpner opp for at kommunen ved avtale kan overføre saker til andre kommuner, uten at barnet har tilknytning til denne kommunen. Hva tilknytningen kan bestå i vil være en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle.

Ved en avtale om overføring av en barnevernsak fra en kommune til en annen bør denne vurderingen tydeliggjøres og dokumenteres.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet registrerer Fylkesmannens vurdering av at det er behov for å utvide kommunenes adgang til å overføre ansvaret for deler av en barnevernssak fra en oppholdskommune til en kommune, som ikke har noe tilknytning til barnet. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet finner imidlertid ikke at barnevernloven gir hjemmel til dette i dag.

Med hilsen

Anders Henriksen
fung. seksjonssjef

Hanne S. Børing
seniorrådgiver

Kopi til:

• Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
• Statens Helsetilsyn
• Fylkesmannsembeter
• Sentralenheten for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
• Fylkesnemnder
• Bufetats regioner

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Referanser

1. Prop. 106 L (2012-2013) kapittel 27
2. Brev fra BFD 09.02.1996, ref. 95/06043
3. Prop. 106 L (2012-2013) kapittel 7 og kapittel 31 merknader til enkelte paragrafene, se § 8-4
4. Brev fra BFD 26.11.1996, ref. 96/03208
5. Veileder om barnevernets rolle ved mistanke om overgrep under samvær (Q-1121 B), kapittel 7
6. Veileder om forholdet mellom barnevernloven og barneloven (Q-1211B), kapittel 8
7. Norsk Retstidende 1999:593