Bruk av barnevernsinstitusjon som varetektssurrogat

Til: Bufetat, region øst, Postboks 2233, 3103 Tønsberg

[Barnevernloven § 3-5 og § 5-1]

Vår ref: 2019/58233-9

Arkivkode: 311

Dato: 18.11.2020

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser til henvendelse fra Bufetat, region øst, av 18. desember 2018. Bufdir vil beklage den lange saksbehandlingstiden.

Bufetat, region øst har fått en henvendelse om varetektssurrogat fra Nord-Fron kommune, hvor politiet ber kommunen om å vurdere hvilke alternativer barnevernet kan ha til fengsling av barn. Bufdir er også kjent med at andre kommuner har blitt spurt av politiet om finne barnevernsinstitusjon som kan benyttes som varetektssurrogat.

Bufetat, region øst, viser til det som står skrevet om varetektssurrogat i retningslinjer til rettighetsforskriften, hvor det kommer frem at barnevernsinstitusjoner kan benyttes som varetektssurrogat i enkelte tilfeller. Bufetat, region Øst ber Bufdir konkretisere når dette kan være aktuelt.

Rettslig utgangspunkt

Pågripelse, frihetsberøvelse eller fengsling av et barn skal skje på lovlig måte, skal benyttes som en siste utvei, og for et kortest mulig tidsrom. Det fremgår av FNs barnekonvensjon art. 37 bokstav b).

Varetekt er et alvorlig tvangsmiddel, og innebærer en frihetsberøvelse uten at straffeskyld er påvist. Det stilles derfor strenge krav til bruk av dette tvangsmiddelet. Vilkårene for varetektsfengsling fremgår av straffeprosessloven §§ 171,172 og 184. Det må være mistanke om at den mistenkte har begått et lovbrudd med strafferamme på minst seks måneder. I tillegg må ett av fire alternative vilkår være oppfylt; det må være fare for at mistenkte unndrar seg straff, bevisforspillelse, gjentakelsesfare, eller dersom den mistenkte begjærer det selv. Hvis vilkårene ikke er oppfylt, kan varetektsfengsling likevel benyttes hvis det kan støte allmenhetens rettsfølelse eller skape utrygghet dersom vedkommende er i frihet mens etterforskningen pågår.

Noen ganger kan formålet med varetektsfengsling oppnås ved surrogater, som er mindre inngripende, jf. straffeprosessloven § 188. Domstolen kan beslutte plassering i institusjon eller kommunal boenhet i stedet for fengsling, dersom institusjonen eller kommunen samtykker. Ved eventuelle varetektsplasseringer i statlige barnevernsinstitusjoner, skal Bufetat, som eier av institusjonen, samtykke til plasseringen⁽¹⁾. Varetektsfengsling kan kun besluttes dersom formålet med varetektsplasseringen ikke kan oppnås ved tiltak som nevnt i straffeprosessloven § 188⁽²⁾. I vurderingen må det gjøres en forholdsmessighetsvurdering, og om varetektsfengsling kan unngås dersom det foreligger et reelt alternativ til slik fengsling.

Når det gjelder varetektsfengsling av barn, er det i tillegg til de generelle vilkårene, et særskilt krav at varetektsfengslingen er «tvingende nødvendig»⁽³⁾. Etter forarbeidene⁽⁴⁾ skal det stilles et «absolutt krav om at det ikke finnes noe alternativ til varetektsfengsling». Det medfører en økt aktivitetsplikt for domstolen og påtalemyndigheten til å undersøke mulighetene for alternative tiltak.

Terskelen for å varetektsfengsle barn er derfor særlig høy, og antas å kunne benyttes kun på de mest alvorlig kriminelle handlingene. For å varetektsfengsle barn, må fengsel være det eneste alternativet som ivaretar formålet med varetekten.

Barnevernlovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernloven § 1-1. Loven skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse og at alle barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår.

I fengslingsmøter for barn har barneverntjenesten en plikt til delta og uttale seg om behovet for tiltak etter barnevernloven, jf. barnevernloven § 3-5. Det gjelder uavhengig av om barneverntjenesten kjenner barnet fra før av. Bakgrunnen for denne møteplikten er for å sikre at barnevernstjenesten raskt bringes i kontakt med barn som skal fengsles. I forarbeidende til barnevernloven er det presisert at bestemmelsen er ment å sikre at nødvendige undersøkelser gjøres, mulige varetektssurrogater vurderes, relevante tiltak iverksettes, og at barnet får nødvendig oppfølging under varetekten⁽⁵⁾.

I forarbeidene⁽⁶⁾ til straffeprosessloven fremgår det at barnevernsinstitusjoner kan benyttes som varetektssurrogat, så lenge det er forenelig med barnevernloven og rettighetsforskriften. Bruk av fengslingssurrogater er i praksis svært begrenset for barn. Et alternativ som skal kunne erstatte bruk av varetektsfengsling av barn, må kunne ivareta de samme hensyn som begrunner varetekten.

I retningslinjer til rettighetsforskriften⁽⁷⁾ kommer det frem at hovedregelen er at barnevernsinstitusjoner ikke skal benyttes som varetektssurrogat. Barnevernsinstitusjoner er som regel lite egnet til dette formålet, og det er kun i spesielle enkelttilfeller at dette er aktuelt. Det konkretiseres ikke i hvilke tilfeller dette kan være. Hvis det ikke er mulig å overholde rettighetsforskriftens bestemmelser i det konkrete tilfellet, kan ikke barnevernsinstitusjonen benyttes som varetektssurrogat.

Direktoratets vurdering

Påtalemyndigheten kan, dersom det foreligger samtykke fra barnevernsinstitusjonen og kommunen, foreslå at varetekten skal gjennomføres i en barnevernsinstitusjon. En forutsetning for at retten kan beslutte dette, er at institusjonen eller kommunen samtykker. Bufetat må også godkjenne en slik plassering.

I enkelte saker vil alternativer til varetektsfengsling komme frem under behandlingen i retten, som da kan beslutte varetekt i et nærmere angitt surrogat. Som regel finnes imidlertid ikke et slikt alternativ ved tidspunkt for fengslingsmøte, og domstolens adgang til å beslutte plassering i barnevernsinstitusjon benyttes derfor sjelden.

Selv om det ikke finnes varetektssurrogat i fengslingsmøtet, kan politiet imidlertid fortsette å lete etter surrogat som kan ivareta de hensyn som begrunnet varetekt. Hvis et tilfredsstillende alternativ blir funnet, kan politiet løslate før tiden på visse betingelser, eller barnet kan overføres til et varetektssurrogat.

Bufetats regioner opplyser til oss at det ikke har vært benyttet varetektssurrogat på barnevernsinstitusjon de siste tre årene.

Det er en klar forutsetning for at varetektssurrogat kan benyttes at det ikke kommer i konflikt med barnevernloven og rettighetsforskriften. Etter vår vurdering kan det vanskelig gjennomføres varetektssurrogat i tråd med vilkårene for varetekt, samtidig som barnevernloven og rettighetsforskriftens formål ivaretas. Barnevernloven har et grunnleggende annet formål enn justissektoren. Det overordnede målet for barnevernet er hensynet til det enkelte barns beste. Barnevernet har ikke som oppgave å beskytte samfunnet mot barn som begår straffbare handlinger. Det er justissektor som skal ivareta allmennpreventive og individualpreventive hensyn, samt hensyn til samfunnets sikkerhet.

En overføring av barnet fra kriminalomsorgen til barnevernsinstitusjon innebærer at institusjonen får ansvaret for et felt som faller innenfor justissektorens arbeidsområde. Dette kan komme i konflikt med de grunnleggende hensynene i barnevernloven.

Institusjonens ansvar er å gi forsvarlig omsorg og behandling til barn som bor på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 1. Institusjonen kan ikke pålegges å følge straffegjennomføringslovens regler, og kan ikke instrueres til å utøve tvang utover de grensene rettighetsforskriften setter. Hvis det ikke er mulig å gjennomføre straffen i overensstemmelse med rettighetsforskriften, må gjennomføringen skje i en annen institusjon enn en barnevernsinstitusjon, eller i fengsel.

Dersom barnevernsinstitusjon skal benyttes som varetektssurrogat, må institusjonen etter Bufdirs vurdering være egnet til å hindre bevisforspillelse, unndragelse og nye straffbare forhold, samt ivareta hensynet til andre beboeres sikkerhet. Dette innebærer normalt at institusjonen må kunne benytte låste dører, fysisk tvang og streng kontroll. Dette kommer i konflikt med rettighetsforskriften. Varetektssurrogat i barnevernsinstitusjon vil derfor alltid være problematisk når varetektsplasseringen er begrunnet i etterforskningstekniske hensyn og samfunnsvern. Formålene i barnevernloven, rammer for institusjonene og regelverket for rettigheter og bruk av tvang i barnevernsinstitusjoner, tar ikke høyde for å ivareta slike hensyn.

Dette gjør at det etter Bufdirs vurdering vil være vanskelig å se for seg situasjoner hvor plassering i barnevernsinstitusjon som varetektssurrogat vil være aktuelt.

Bufdir vil avslutningsvis påpeke at da forarbeidene til endringene i straffeprosessloven, samt retningslinjene til rettighetsforskriften ble utarbeidet, var situasjonen ved varetektsfengsling av barn i Norge annerledes enn den er i dag. Det var før oppstart av de to ungdomsfengslene Norge har i dag, som ble etablert i henholdsvis 2015 og 2016. Før den tid ble barn plassert i ordinære fengsler sammen med voksne kriminelle, ofte på delte celler med voksne. Norge fikk kritikk fra FNs barnekomité i 2010 på grunn av at barn ble plassert i fengsel sammen med voksne. Det var svært uheldig at barn tidligere ble plassert sammen voksne kriminelle, og behovet var dermed større for å plassere barnet i et varetektssurrogat den gang enn det er i dag.

Rettsutviklingen på området har også de senere årene blitt endret i tråd med barnekonvensjonen på flere områder. Terskelen for å fengsle barn er betydelig skjerpet, både når det gjelder bruk av fengselsstraff⁽⁸⁾ og bruk av varetektsfengsling. Tilleggsvilkåret om at barn under 18 år ikke skal varetektsfengsling med mindre det er tvingende nødvendig, trådte i kraft i 2012. I 2015 trådte ytterligere endringer i kraft innenfor strafferettspleien som omhandler ivaretakelse av barn i strafferettspleien, for eksempel ble det innført skjerpende vilkår for varetektsfengsling av barn. Det er også forskriftsfestet at ungdomsfengslene skal ha en tverrfaglig basisbemanning, med om lag halvparten fengselsbetjenter og halvparten tilsatte med miljøterapeutisk, barnefaglig eller annen sosialfaglig bakgrunn⁽⁹⁾. Barn i fengsel har også krav på hyppigere kontakt, både telefonkontakt og besøk, med nær familie. Kriminalomsorgens ansvar for at hensyn til barnets beste blir ivaretatt har også blitt særskilt forskriftsfestet⁽¹⁰⁾.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Line Orderud Øian
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi:

• Bufetats regioner
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Barne- og familiedepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Politidirektoratet
• Barneombudet
• Sentralenhetene for fylkesnemndene
• Statens helsetilsyn

Referanser

1. Prop. 135 L (2010-2011) 7.8.5.4
2. straffeprosessloven § 184 andre ledd
3. straffeprosessloven § 184 andre ledd andre punktum
4. prop. 135 L (2010 - 2011) s. 171
5. prop. 106 L (2012 - 2013)
6. prop. 135 L (2010 - 2011) s. 70
7. https://www.regjeringen.no/contentassets/e0c9476c97144f6ab2bf8aa04e0fecb6/rundskriv_om_retningslinjer_til_rettighetsforskriften_20_06_2012.pdf
8. I straffeloven § 33 fremgår det at ubetinget fengselsstraff kan bare idømmes den som var under 18 år på gjerningstidspunktet hvis det er «særlig påkrevd»
9. Forskrift om straffegjennomføring § 3-1a.
10. Forskrift om straffegjennomføring § 3-1b