Adgangen til å velge to fosterhjem for ett barn ved samlivsbrudd mellom fosterforeldre, barnevernloven § 4-22

Til: Fylkesmannen i Trøndelag, Postboks 2600, 7734 Steinkjer

Vår ref: 2020/56953-5

Arkivkode: 311

Dato: 14.12.2020

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til brev fra Fylkesmannen i Trøndelag av 14. september 2020, med spørsmål om hvordan barneverntjenesten kan gå frem ved samlivsbrudd i fosterhjem.

Spørsmålet er om det er adgang til å etablere en ordning med to likeverdige fosterhjem for ett barn, dersom barneverntjenesten vurderer at det vil være til barnets beste å bo hos begge fosterforeldrene etter samlivsbrudd, og i så fall på hvilke vilkår ordningen skal etableres.

Fylkesmannens vurdering av saken

Fylkesmannen viser til at kravene til godkjenning, veiledning, oppfølging, kontroll og tilsyn av fosterhjemmet i forskrift om fosterhjem, og hensynet til barns behov for stabilitet, taler imot at et barn bor i to fosterhjem. Fylkesmannen viser også til at fosterhjemsavtalen legger opp til at barnet skal ha ett fosterhjem. Samtidig vurderer Fylkesmannen at barnevernloven § 4-22 og forskrift om fosterhjem ikke er til hinder for at det unntaksvis opprettes to likeverdige fosterhjem for ett barn, dersom det vil være til barnets beste og det er mulig å følge opp fosterhjemmet på forsvarlig måte.

Det rettslige grunnlaget

I barnevernloven § 4-22 er det gitt regler om fosterhjem, blant annet valg av, og godkjenning av fosterhjem. Spørsmål om etablering av to fosterhjem samtidig for ett fosterbarn, er ikke omtalt i barnevernloven § 4-22 eller i forarbeidene til bestemmelsen.

Med hjemmel i barnevernloven § 4-22 fjerde ledd er det i forskrift om fosterhjem gitt utfyllende regler om fosterhjem. Forskriften suppleres av retningslinjer for fosterhjem. Heller ikke forskrift om fosterhjem eller retningslinjene for fosterhjem, omtaler direkte spørsmål om etablering av to likeverdige fosterhjem for ett fosterbarn.

I forskrift om fosterhjem § 4, er det gitt nærmere regler om valg av fosterhjem for det enkelte barn, og de konkrete kravene som fosterforeldrene må oppfylle. Det er barneverntjenesten i omsorgskommunen som foretar valg av fosterhjem. Barneverntjenesten skal ved valget legge avgjørende vekt på hensynet til barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1. Barneverntjenesten må foreta en individuell vurdering av om fosterforeldrene har de nødvendige forutsetninger til å ivareta det enkelte barns særlige behov, blant annet sett i lys av barnets egenart, formålet med plasseringen, plasseringens forventede varighet og barnets behov for samvær og annen kontakt med familie. Barneverntjenesten skal ta tilbørlig hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, jf. forskrift om fosterhjem § 4 første ledd.

Det fremgår av forskrift om fosterhjem § 4 tredje ledd at «fosterhjemmet bør bestå av to fosterforeldre». Ifølge retningslinjer for fosterhjem pkt. 6.8 er grunnen til dette at det kan være en krevende oppgave å være fosterforeldre, og at de fleste fosterbarn har behov for mer enn en voksenperson. I de fleste tilfeller vil det derfor være til barnets beste å bli plassert i et fosterhjem med to fosterforeldre.

Enslige fosterforeldre kan velges dersom barnevernet finner at dette vil være til det aktuelle barnets beste, jf. forskrift om fosterhjem § 4 tredje ledd, annet punktum. I retningslinjen til fosterhjem er det uttalt at plassering hos enslige stiller ekstra store krav til vedkommende som fosterforelder, samtidig som enslige kan ha ressurser som gjør dem særlig godt egnet for oppgaven. Det er viktig at barneverntjenesten finner fosterforeldre som i størst mulig grad ivaretar det aktuelle barnets behov.

Barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, skal informeres og gis anledning til å uttale seg før fosterhjem velges, og barnets mening skal tillegges vekt etter alder og modenhet, jf. forskrift om fosterhjem § 4 femte ledd. Barnets foreldre skal også om mulig gis anledning til å uttale seg om valg av fosterhjem, jf. § 4 fjerde ledd.

Barneverntjenesten i fosterhjemskommunen har ansvaret for å godkjenne fosterhjemmet, jf. forskrift om fosterhjem § 5. Fosterhjemmet kan bare godkjennes dersom barneverntjenesten har undersøkt fosterhjemmet, og funnet at fosterforeldrene oppfyller de generelle kravene etter forskrift om fosterhjem § 3, og at plassering i fosterhjemmet er til barnets beste, jf. forskriftens § 4 første ledd.

Etter forskrift om fosterhjem § 6 skal barneverntjenesten i omsorgskommunen og fosterhjemmet inngå skriftlig avtale om barneverntjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser. Ved plassering i fosterhjem etter vedtak om omsorgsovertakelse skal fosterhjemsavtalen benyttes, jf. § 6 annet ledd, første punktum. Fosterhjemsavtalen skal benyttes så langt den passer ved fosterhjemsplassering etter beslutning om hjelpetiltak, eller når privat plassering blir godkjent som fosterhjem, jf. forskrift om fosterhjem § 6 annet ledd, annet punktum.

Etter fosterhjemsavtalen punkt 5.9 faller avtalen bort ved samlivsbrudd mellom fosterforeldrene. Det fremgår videre at «Barneverntjenesten kan inngå ny avtale om plassering med en av fosterforeldrene dersom det anses som barnets beste….Hvis det inngås ny avtale med en avfosterforeldrene, må barneverntjenesten vurdere om fosterbarnet skal ha kontakt med den andre fosterforelderen, og eventuelt hvor mye og hva slags kontakt det skal være….»

Barneverntjenesten i omsorgskommunen skal følge opp, og føre kontroll med hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet og gi fosterforeldrene nødvendig råd og veiledning, jf. forskrift om fosterhjem § 7 første og annet ledd. Barneverntjenesten skal besøke fosterhjemmet så ofte som nødvendig for å oppfylle oppfølgings- og kontrollansvaret, og minst 4 ganger årlig, jf. § 7 tredje ledd. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med at barnet får forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og at forutsetningene som ble lagt til grunn for plasseringen blir fulgt opp, jf. forskrift om fosterhjem § 8 første og annet ledd. Fosterhjemskommunen skal føre tilsyn med barnet så ofte som nødvendig, og minimum 4 ganger i året.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Spørsmålet om det er adgang til å velge, og godkjenne, to likeverdige fosterhjem for ett fosterbarn er ikke direkte regulert i barnevernloven § 4-22, barnevernlovens forarbeider, forskrift om fosterhjem eller retningslinjene for fosterhjem.

Ordlyden i forskrift om fosterhjem § 4 tredje ledd; «fosterhjemmet bør bestå av to fosterforeldre», tilsier at det klare utgangspunktet er at barneverntjenesten i omsorgskommunen velger, og at fosterhjemskommunen godkjenner, ett fosterhjem bestående av to voksenpersoner.

Ved valg av fosterhjem skal det legges avgjørende vekt på hensynet til barnets beste. En ordning med kun ett fosterhjem vil som oftest være det beste for barnet, fordi det tilrettelegger for at barnet får et stabilt miljø, stabil voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen. Det kan også tenkes det beste for barnet med hensyn til at situasjonen vil være mer oversiktlig og dermed gi barneverntjenesten i omsorgskommunen og fosterhjemskommunen bedre forutsetninger for å gjennomføre oppfølging, kontroll og tilsyn av fosterhjemmet.

Ordlyden «bør» i forskrift om fosterhjem § 4 tredje ledd utelukker imidlertid ikke andre løsninger. Det kan heller ikke utelukkes at det unntaksvis ved samlivsbrudd mellom to fosterforeldre, vil være til barnets beste at begge fosterforeldrene velges og godkjennes som to likeverdige fosterhjem for barnet. Barnet kan ha sterk tilknytning til begge fosterforeldrene, og en slik løsning kan medføre at barnet unngår nye relasjonsbrudd. Barnet kan også ha en så sterk tilknytning til eventuelle biologiske barn i fosterhjemmet (fostersøsken), at det vil være til det beste for barnet å inngå i den ordningen som etableres for de biologiske barna ved samlivsbruddet, for eksempel fast bosted hos begge fosterforeldrene.

Det må foretas en konkret helhetsvurdering av om barnets interesser tilsier en ordning med to likeverdige fosterhjem. Barnets egen mening og ønsker vil være sentralt i vurderingen av hva som er barnets beste. Også barnets biologiske foreldres mening skal inngå i barneverntjenestens vurdering av om en slik løsning totalt sett vil være den beste løsningen for barnet.

Andre aktuelle momenter som kan inngå i helhetsvurderingen, utover tilknytning til fosterforeldre og fostersøsken, er fosterforeldrenes omsorgsevne hver for seg. Videre kan fosterforeldendes nye bosted være et moment. Ved en ordning med to likeverdige fosterhjem for barnet, bør fosterforeldrene bo med en nærhet til hverandre slik at fosterbarnet enkelt kan opprettholde kontakt med venner og fritidsaktiviteter fra begge hjem.

Som et viktig moment kan til slutt nevnes konfliktnivå mellom fosterforeldrene, og fosterforeldrenes evne til å samarbeide med hverandre og med barneverntjenesten. Hensynet til barnets beste tilsier at det ikke må være konflikter av betydning mellom fosterforeldrene, og at de bør ha svært gode samarbeidsevner. Det kan være en krevende oppgave å være fosterforeldre ved en ordning med kun ett fosterhjem, og oppgaven blir ikke mindre krevende dersom to fosterforeldre skal dele ansvaret i to likeverdige fosterhjem etter et samlivsbrudd.

Oppsummert er vår vurdering at det som hovedregel skal velges og godkjennes ett fosterhjem for barnet, men at to fosterforeldre ved samlivsbrudd i unntakstilfeller kan velges og godkjennes som to likeverdige fosterhjem for barnet. Dette forutsetter at hver av fosterforeldrene oppfyller de generelle og de konkrete kravene etter forskrift om fosterhjem § 3 og § 4, og at ordningen med to likeverdige fosterhjem etter en helhetlig vurdering av barnets interesser vil være den beste løsningen for barnet totalt sett.

En slik løsning vil innebære en utvidet forståelse av ordlyden i fosterhjemsavtalens punkt 5.9, som åpner for ny avtale med en av fostreforeldene. I unntakstilfeller hvor barnets beste tilsier at begge fosterforeldrene bør velges og godkjennes som to likeverdige fosterhjem, kan vi imidlertid ikke se at det er hindringer i lov eller forskrift for å inngå fosterhjemsavtaler med begge fosterforeldrene. Ved en slik ordning er det naturlig at fosterhjemsgodtgjøring avtales med hver av fosterforeldrene, prosentvis etter hvor mye barnet skal bo hos hver av dem, se fosterhjemsavtalens punkt 6. Det er også naturlig at avtalene ivaretar en fordeling av barnetrygden mellom fosterforeldrene.

Dersom det etableres ordning med to likeverdige fosterhjem for barnet vil det være å anse som to ulike fosterhjem. Begge fosterhjemmene vil være gjenstand for oppfølging, kontroll og tilsyn etter reglene om forskrift om fosterhjem § 7 og § 8. Dette innebærer at det skal utføres oppfølging, kontroll og tilsyn med det antallet som er fastsatt i forskriftens bestemmelser, i hvert av hjemmene.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet