Tilbakeføring av barn ved rømming – rettighetsforskriften § 20 og § 26

Til: Statsforvalteren i Nordland, Postboks 1405, 8002 Bodø

[Barnevernloven §§ 5-9 og 6-8 og rettighetsforskriften §§ 20 jf 26]

Vår ref: 2021/56837-3
Arkivkode: 30
Dato: 14.07.2022

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Statsforvalteren i Nordland av 3. september 2021. Vi beklager lang saksbehandlingstid.

Statsforvalteren ber direktoratet avklare hvilket handlingsrom institusjonen har ved tilbakeføring av et barn som har rømt, etter rettighetsforskriften § 20. Statsforvalteren ønsker også avklaring på spørsmålet om når et barn må anses å være tilbakeført mot sin vilje, slik at kravet om protokollføring etter rettighetsforskriften § 26 tredje ledd annen setning inntrer.

Bakgrunnen for henvendelsen

Statsforvalteren opplyser om at det er praksis blant institusjonene for å dokumentere hendelser hvor barn uteblir fra institusjonen i døgnrapporten for det enkelte barn. I tillegg utarbeides såkalt "rømningsprotokoll eller rømningslogg", som beskriver hendelsen hvor barnet uteble, hva som gjør at uteblivelsen er vurdert å være rømming, og hvilke aktiviteter som er utført for å finne barnet og bringe det tilbake til institusjonen.

Ifølge statsforvalteren er det kun unntaksvis at institusjonene vurderer en tilbakeføring å være mot barnets vilje og dermed skriver protokoll. Institusjonens vurderinger kan avhenge av om det er ansatte eller politiet som tilbakefører barnet. Det kan også avhenge av om politiet tilbakefører barnet etter eget initiativ, etter varsel og eventuelt forespørsel om hjelp fra institusjonen, eller etter krav fra barnevernadministrasjonens leder om bistand etter barnevernloven § 6-8.

Statsforvalteren opplyser også om hendelser der barn som har rømt har havnet i en akutt faresituasjon når barnet blir funnet av institusjonen. Det har hendt at ansatte har tatt barnet ut av den farlige situasjonen for deretter å føre barnet til bil for transport til institusjonen ved bruk av tvang etter rettighetsforskriften § 14, fordi det er grunn til å tro at barnet igjen vil oppsøke den farlige situasjonen om tvangsbruken opphører.

Stasforvalteren mener det er behov for avklaringene, for å sikre at det ikke utføres ulovlig tvang i forbindelse med rømminger, og for å sikre tilstrekkelig og nødvendig dokumentasjon.

Det rettslige grunnlaget

Barnevernloven § 5-9 regulerer barns rettigheter under opphold på barnevernsinstitusjon. I rettighetsforskriften⁽¹⁾ er det gitt utfyllende regler om barns rettigheter, adgang til å begrense rettigheter, og utføre tvang og andre inngrep i barnets personlige integritet under institusjonsoppholdet. I ny barnevernslov som trer i kraft 1. januar 2023 er sentrale bestemmelser i rettighetsforskriften tydeliggjort og flyttet inn i lovens kapittel 10.

Når et barn forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake etter fravær, skal institusjonen prøve å bringe barnet frivillig tilbake til institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 20 første og tredje ledd. Dersom plasseringsgrunnlaget gir adgang til det, kan barnet om nødvendig bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje, jf. rettighetsforskriften § 20 fjerde ledd. Det følger av barnevernloven § 6-8 at barnevernadministrasjonens leder kan kreve bistand fra politiet til tilbakeføring av barn med opphold i institusjon som følge av vedtak hjemlet i barnevernloven §§ 4-6 annet ledd, 4-8, 4-9, 4-12, 4-24 og 4-25 annet ledd og 4-29⁽²⁾.

Det er i utgangspunktet ikke tillatt for institusjonen å bruke fysisk tvang eller makt, verken for å straffe barnet eller for å gi barnet omsorg eller behandling, jf. rettighetsforskriften § 13 første setning⁽³⁾.

Hvis det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg eller for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen, kan institusjonen bruke mindre inngripende fysisk makt, for eksempel ved å holde barnet kortvarig fast, jf. rettighetsforskriften § 13 annen setning⁽⁴⁾. Å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi vern og beskyttelse slik at barnet ikke utsetter seg selv eller andre for fare, jf. rettighetsforskriften § 1. Hva som er forsvarlig omsorg, avhenger av barnets alder og modenhet, særlige behov, og formålet med plasseringen. Hensynet til barnets beste skal ligge til grunn for omsorgsutøvelsen⁽⁵⁾.

Mer inngripende fysisk tvang kan bare benyttes dersom det i en akutt faresituasjon er strengt nødvendig, for å avverge skade på barnet eller andre personers liv eller helse eller vesentlig skade på eiendom, jf. rettighetsforskriften § 14. Det er en forutsetning at mindre inngripende midler er forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Tvangsbruken kan ikke overstige det som er nødvendig for å avverge skaden, og må opphøre straks skaden eller faren er avverget, jf. § 14 annet ledd⁽⁶⁾.

Dokumentasjonskrav⁽⁷⁾

Barnevernloven § 1-4 stiller krav om forsvarlige tjenester, herunder forsvarlig saksbehandling. Forsvarlig saksbehandling forutsetter at alle vesentlige faktiske opplysninger, og barnevernfaglige vurderinger som gjøres, må dokumenteres. Dette gjelder uavhengig av om beslutningen anses som et enkeltvedtak etter forvaltningsloven eller ikke⁽⁸⁾.

Ved hver tilbakeføring etter rettighetsforskriften § 20 skal det skrives rapport om forholdet, hvor barnet skal få anledning til å uttale seg. Tilbakeføring mot barnets vilje skal i tillegg protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes barneverntjenesten og forelegges statsforvalteren, jf. rettighetsforskriften § 26 tredje ledd.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Hvilket handlingsrom har institusjonen til å tilbakeføre et barn som har rømt?

Miljøterapeutiske virkemidler, motivasjon og oppmuntring

Når et barn forlater institusjonen uten tillatelse eller uteblir ved fravær, har institusjonen et hovedansvar for å forsøke å bringe barnet frivillig tilbake til institusjonen. Dette gjelder uavhengig av hvilken plasseringshjemmel som er grunnlaget for barnets opphold på institusjonen.

For å få barnet med seg frivillig tilbake til institusjonen må institusjonen bruke miljøterapeutiske virkemidler, oppmuntring og motivasjon. Institusjonen må ta i bruk gode faglige metoder og ivareta barnets rett til medvirkning. Institusjonen skal om mulig samarbeide med foreldre og barneverntjenesten om å motivere og bringe barnet frivillig tilbake til institusjonen.

Mild fysisk makt ut fra omsorgsansvaret

Ansatte på barneverninstitusjoner har i utgangspunktet ikke adgang til å bruke fysisk makt ovenfor barn. Dersom miljøterapeutiske virkemidler, motivasjon og oppmuntring ikke fører frem, kan institusjonen likevel bruke mindre inngripende fysisk makt for å få med seg barnet tilbake til institusjonen, dersom det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg, jf. rettighetsforskriften § 13 annen setning. En sentral del av institusjonens omsorgsansvar er å beskytte og verne barnet, og et barn som har rømt kan være eller raskt komme i en sårbar og utrygg situasjon.

Mindre inngripende fysisk makt omfatter kun milde former for fysisk makt som er allment akseptert i oppdragelsen av barn ut fra barnets alder og modenhet. Det kan innebære at ansatte tar barnet i hånden, på skulderen eller ryggen i forsøk på å lede barnet med seg⁽⁹⁾. Institusjonen kan for eksempel ikke i kraft av omsorgsansvaret fysisk dra et barn motvillig med seg. Dersom ansatte tar sikte på å føre barnet med seg tilbake til institusjonen i bil, må det foretas en risikovurdering av om dette er sikkerhetsmessig forsvarlig, jf. barnevernloven § 1-4. Dersom det ikke er mulig å få med seg barnet ved å bruke mild makt for eksempel ved å lede barnet, er ikke maktbruken egnet til å oppnå formålet, og maktbruken må opphøre.

Mild makt kan bare brukes dersom det er åpenbart nødvendig. Det innebærer at institusjonen først må ha forsøkt mindre inngripende tiltak uten at det har ført frem, som for eksempel kommunikasjon, motivasjon og overbevisning.

Institusjonen kan bare bruke fysisk mild makt for å få barnet med seg tilbake til institusjonen dersom det vurderes å være til det beste for barnet. Relevante momenter i vurderingen er hvilke fordeler og ulemper maktbruken har for barnet, erfaringer fra tidligere situasjoner hvor barnet har uteblitt fra institusjonen, og konsekvensen av at institusjonen unnlater å gripe inn. Institusjonen må ivareta barnets medvirkning, og barnets synspunkter er relevant i vurderingen av hva som er til barnets beste.

Mer inngripende fysisk tvang kan kun benyttes i akutte faresituasjoner

Rettighetsforskriften § 13 annen setning om mindre inngripende fysisk maktbruk, oppstiller yttergrensene for hva slags maktbruk institusjonen kan benytte for å føre et barn som har rømt tilbake til institusjonen.

Dersom barnet befinner seg i en akutt faresituasjon, eller situasjonen tilspisser seg til en slik akuttsituasjon når institusjonen finner barnet, kan de ansatte bruke mer inngripende fysisk tvang etter rettighetsforskriftens § 14 dersom det er strengt nødvendig for å avverge skade på barnet eller andre personers liv eller helse, eller vesentlig skade på eiendom.

Det spesielle med en akuttsituasjon er tidsmomentet; det er behov for rask handling for å avverge fare. Det må foreligge en konkret og reell fare for at skade vil oppstå i umiddelbar nærhet. I henvendelsen fra statsforvalter er det vist til eksempler med at barnet setter seg ned på en trafikkert vei, eller går inn i en togtunnel.

I akutte faresituasjoner kan institusjonen holde barnet fast, legge barnet ned, fysisk forflytte barnet eller frata barnet gjenstander dersom det er egnet for, og strengt nødvendig for å avverge skaden. At det må være strengt nødvendig innebærer at andre mindre inngripende tiltak og alternativer til tvang skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Tvang vil kunne benyttes selv om andre tiltak ikke er forsøkt, dersom det er anses strengt nødvendig ut fra tidsmomentet og skadepotensialet.

Tvangsbruken skal gjennomføres på en så skånsom og kortvarig måte som mulig, og tvangsbruken skal opphøre straks faren eller skaden er avverget.

Hvis det oppstår en akutt faresituasjon når institusjonen finner barnet, vil den akutte og nærliggende faren ofte være avverget før barnet er tilbakeført til institusjonen, og så snart faren er avverget vil det ikke lenger være grunnlag for å bruke fysisk tvang etter § 14. Å tilbakeføre et barn som motsetter seg det i bil ved bruk av fysisk tvang etter § 14, vil også ut fra en forsvarlighetsvurdering være svært sikkerhetsmessig betenkelig.

Når barnet motsetter seg tilbakeføring

Dersom barnet ikke vil bli med frivillig tilbake til institusjonen, enten etter at oppmuntring og overtalelse og eventuelt mild maktbruk er prøvd, eller etter at en akutt faresituasjon er avverget, kan barnet bringes tilbake til institusjonen mot sin vilje hvis plasseringsgrunnlaget gir adgang til det.

Institusjonen må i slike situasjoner samarbeide tett med barneverntjenesten. Det er bare barnevernadministrasjonens leder som kan vurdere om det er nødvendig å kreve bistand fra politiet til å tilbakeføre barnet etter barnevernloven § 6-8.

Dersom institusjonen vurderer at det umiddelbart er behov for bistand fra politiet i forbindelse med en akutt faresituasjon og eventuell påfølgende tilbakeføring, vil politiet vurdere bistand etter egne hjemler.

Direktoratet understreker at institusjonen og barneverntjenesten så langt som mulig må søke å unngå at situasjonen utvikler seg slik at fysisk maktutøvelse og bistand fra politiet blir påkrevd. Bruk av politi må alltid være siste utvei etter at andre muligheter for en tilbakeføring uten fysisk maktutøvelse eller bruk av mild fysisk maktbruk er forsøkt eller vurdert⁽¹⁰⁾.

Ivaretakelse av barnets medvirkning er i denne sammenheng viktig, både når institusjonen forsøker å få med seg barnet tilbake ved bruk av miljøterapeutiske virkemidler og overtalelse, og når den vurderer eller forsøker å få barnet med seg ved bruk av mild makt ut fra omsorgsansvaret, jf. barnevernloven § 1-6. Barnets rett til medvirkning gjelder også i en akuttsituasjon, selv om tidsmomentet og skadepotensialet kan sette begrensninger for involveringen i forkant av en avgjørelse⁽⁶⁾.

Dokumentasjonskrav

Det er kun når barnet tilbakeføres av politiet etter at barnevernadministrasjonens leder har krevd politibistand etter barnevernloven § 6-8, at barnet regnes å være tilbakeført mot sin vilje slik at kravene til protokollføring etter rettighetsforskriften § 26 tredje ledd annet setning inntrer. Dette er presisert i ny barnevernslov § 10-14 fjerde ledd om krav til protokoll, som viser ny barnevernslov § 10-12 annet ledd om adgangen til å kreve politibistand til tilbakeføring. Ved tilbakeføring mot barnets vilje, skal det i protokollen fremgå hvilke faktiske forhold og faglige vurderinger som begrunner beslutningen, barnets medvirkning og vurderinger av barnets beste⁽¹¹⁾.

Men også ved enhver annen tilbakeføring av et barn som rømmer, skal institusjonen i henhold til krav om forsvarlig saksbehandling dokumentere alle vesentlige faktiske opplysninger og barnevernfaglige vurderinger, jf. barnevernloven § 1-4. Også barnets medvirkning og vurderinger av barnets beste skal dokumenteres⁽¹¹⁾.

Avgjørelser om bruk av tvang i akutte faresituasjoner etter rettighetsforskriften § 14 regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og det skal gis en skriftlig og etterfølgende begrunnelse, jf. forvaltningsloven §§ 24 og 25. Institusjonen må redegjøre for at vilkårene i § 14 er oppfylt, herunder at inngrepet var nødvendig for formålet, og hvilke andre tiltak som er prøvd eller har vært vurdert først. Det må fremgå av vedtaket hva som var barnets mening og hvilken vekt den ble tillagt, samt hvordan hensynet til barnets beste er vurdert.

Etter rettighetsforskriften § 27 kan barn og foreldre klage til statsforvalter dersom de mener det er begått brudd på rettighetsforskriften. Klageretten er ikke begrenset til enkeltvedtak, eller til tilfeller hvor barnet er tilbakeført mot sin vilje. For eksempel kan det klages på måten en tilbakeføring ble gjennomført på, at institusjonen har brukt ulovlig tvang eller makt, eller at institusjonen har handlet utenfor grensene av omsorgsansvaret ved en tilbakeføring.

Med hilsen

Charlotte Stokstad (e.f.)
avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og familiedepartementet Landets statsforvaltere
• Landets fylkesnemnder Sentralenheten for fylkesnemndene Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon
2. Rundskriv Q-19/2012 Retningslinjer til rettighetsforskriften og Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven pkt. 16.1.1.2
3. Se ny barnevernslov § 10-5
4. Se ny barnevernslov § 10-3
5. Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven punkt 16.1.4.2
6. Se ny barnevernslov § 10-7 og Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven punkt 16.1.4.9
7. Se ny barnevernslov § 10-14
8. Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven punkt. 18 og tolkningsuttalelse av 27.5.2015 om barnevernloven § 6-8 - bistand fra politiet
9. Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven punkt 16.1.4.5
10. Retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi punkt. 4.2.2
11. Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven punkt 16.1.4.16