Barnevernloven § 6-5 – rettslig klageinteresse

• Til: Fylkesmannen i Vestfold og Telemark, Postboks 2076, 3103 Tønsberg
• Deres ref: 2019/10225
• Vår ref: 2019/56450-2
• Arkivkode: 37
• Dato: 08.10.2019

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til brev av 21. august 2019, med spørsmål om klageadgang over enkeltvedtak etter barnevernloven § 6-5. Problemstillingen som reises gjelder forståelsen av begrepet rettslig klageinteresse i forvaltningsloven § 28.

I henvendelsen vises det til en konkret sak, hvor en far ønsker å klage over at barneverntjenesten har avsluttet et hjelpetiltak hos mor. Barnet saken gjelder bor fast hos mor, men har samvær med far. Etter gjeldende rett vil samværsforelder ikke være part i en sak om hjelpetiltak i det hjemmet hvor barnet har fast bosted, med mindre tiltaket direkte berører samværsforelder.⁽¹⁾

Fylkesmannen stiller spørsmål om samværsforelder likevel kan ha rettslig klageinteresse, og viser til at dette er et begrep som favner videre en partsbegrepet. Det vises i den sammenheng til punkt 7.1 i saksbehandlingsrundskrivet:

Etter forvaltningsloven § 28 første ledd kan enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse. I en barnevernssak vil sjelden andre enn sakens parter ha rettslig klageinteresse. I særlige tilfeller kan det imidlertid tenkes at fosterforeldre kan ha klagerett uten at de er å anse som parter i saken. Dette vil kunne være vedtak som berører fosterforeldrene i stor grad. Det kreves ikke like sterk tilknytning til saken for å oppnå klagerett som det kreves for å oppnå partsrettigheter, jf. forvaltningsloven § 28.

Uttalelsen gjelder fosterforeldre, men Fylkesmannen stiller spørsmål ved om ikke dette i like stor grad bør gjelde den av barnets foreldre som har foreldreansvar og samværsrett, men som barnet ikke har fast bosted hos. Fylkesmannen mener dette særlig gjelder hvis man anser det for å være til barnets beste at begge foreldrene engasjerer seg i forhold rundt barnet, og at det da kan tenkes tilfeller der samværsforelderen bør få klagerett på vedtak rettet mot bostedsforelderen i kraft av rettslig klageinteresse.

Det rettslige grunnlaget

Adgangen til å klage over enkeltvedtak fattet av barnevernstjenesten følger av barnevernloven § 6-5. Hvem som har klagerett reguleres i forvaltningsloven, som gjelder for barneverntjenestens saksbehandling «med de særregler som er fastsatt i denne lov», jf. barnevernloven § 6-1. Etter forvaltningsloven § 28 kan et vedtak påklages av en part eller «annen med rettslig klageinteresse» til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket. Hvem som er part i en sak følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e, og er den en «avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder».

I punkt 16.4 i høringsnotatet om forslag til ny barnevernslov, beskriver Barne- og familiedepartementet gjeldende rett på følgende måte:

Hvorvidt en person er part i en forvaltningssak må avgjøres etter en konkret vurdering. Utgangspunktet for spørsmålet om hvem som er part i en barnevernssak er hvilken tilknytning vedkommende har til barnet. Denne vurderingen vil være forskjellig ut fra hvilken fase saken er i og hva slags tiltak barnevernstjenesten vurderer som nødvendig.

Departementet viser i den videre gjennomgangen til saksbehandlingsrundskrivet, hvor det fremgår at det i forbindelse med frivillige hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4 normalt bare er den av foreldrene som tiltaket retter seg mot som har partsrettigheter. Dette gjelder selv om barnet har delt bosted etter reglene i barneloven. Dersom hjelpetiltaket berører begge foreldre direkte, vil de begge ha partsrettigheter.

Hvorvidt foreldre eller andre som ikke er part i en barnevernssak kan ha rettslig klageinteresse er lite omtalt i aktuelle rettskilder. Som Fylkesmannen viser til, og som sitert over, er fosterforeldres klagerett kort omtalt i saksbehandlingsrundskrivet punkt 7.1 om klage på enkeltvedtak. At fosterforeldre i særlige tilfeller kan ha klagerett, følger av Ot.prop nr. 44 (1991-1992). I proposisjonen kommenteres spørsmålet om fosterforeldres klagerett på vedtak om flytting etter barnevernloven § 4-17 på følgende måte:

Etter departementets oppfatning bør spørsmålet om fosterforeldrenes klagerett også i saker vedrørende flytting av barnet, vurderes konkret i hver enkelt sak. Tilknytningen mellom barnet og fosterforeldrene, og varigheten av plasseringen, bør være sentrale vurderingstema i denne sammenheng.

Fosterforeldre kan også unntaksvis ha klagerett i samværssaker, for eksempel der det tas sikte på en samværsordning som er svært omfattende, og som i stor grad berører fosterfamiliens praktiske gjennomføring av dagliglivet. Hvorvidt fosterforeldrene skal få klagerett, vurderes av fylkesnemnda i det enkelte tilfelle.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Bakgrunnen for at samværsforeldre ikke anses som part i en sak om hjelpetiltak hos bostedsforelder, er at slike vedtak normalt ikke retter seg mot eller direkte berører bostedsforelder. Spørsmålet er om samværsforeldre i visse tilfeller likevel kan ha «rettslig klageinteresse» med hensyn til vedtak etter barnevernloven.

Uttrykket «rettslig klageinteresse» må som utgangspunkt tolkes til å omfatte minst det samme som uttrykket «rettslig interesse» i tvistemålsloven § 54. Utgangspunktet er at klageren har rettslig klageinteresse dersom han har en viss aktuell tilknytning til saken og saksutfallet.

Klagerens interesse i saken må ha en slik art og styrke at det er rimelig å gi klagerett.⁽²⁾ I tvisteloven § 1-3 nr. 2 er dette utrykt som at den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.

Fylkesmannen viser til Woxholts kommentarutgave til forvaltningsloven, og noen av de momentene som her angis som relevante i vurderingen av hvem som har rettslig klageinteresse. Fylkesmannen fremhever særlig klagers/saksøkers tilknytning til saken, som av Woxholth formuleres som et spørsmål om vedkommende har en viss interesse i å få medhold i saken. I denne vurderingen har det tradisjonelt blitt lagt betydelig vekt på nærhet i den interessen som klager eller saksøker har til klage/søksmålsgjenstanden. Dette innebærer for det første at klageren ikke kan kreve klagen behandlet, dersom den er fremsatt for å ivareta andres interesser. For det andre ligger det i dette at klageren må være nærmere til å klage enn folk flest.⁽³⁾

I et tilfelle som beskrevet av Fylkesmannen, vil klagen være fremsatt fordi klager mener det er til barnets beste at et tiltak ikke avsluttes hos bostedsforelder. Klagen er dermed fremsatt for å ivareta andres interesser. Klager kan likevel sies å ha en nærhet til klagegjenstanden, forutsatt at klager har del i foreldreansvaret for barnet, og dermed en plikt etter barneloven § 30 til å «gje barnet forsvarleg omsorg og forsyting». Det er også åpenbart at samværsforelder vil være nærmere til å klage over vedtak om hjelpetiltak hos bostedsforelder enn folk flest.

Det kan på denne bakgrunn argumenteres for at klager har tilstrekkelig tilknytning til saken til at det er rimelig å gi en klagerett. Vi vil imidlertid bemerke at Woxholts redegjørelse for rettslig klageinteresse henter eksempler fra andre rettsområder en barnevernet. Rettslig klageinteresse i barnevernssaker er heller ikke, så vidt vi kan se, berørt i uttalelser fra Sivilombudsmannen eller Lovavdelingen i Justisdepartementet. Høyesterett har i noen dommer vurdert spørsmålet om fosterforeldres partsstatus og klageadgang, men ikke om andre enn fosterforeldre kan ha rettslig klageinteresse i barnevernssaker.

Direktoratet mener det er gode grunner til at samværsforeldre ikke bør ha adgang til å påklage vedtak om hjelpetiltak hos bostedsforelder. I henhold til barneloven § 37 kan bostedsforelder ta avgjørelser som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet. Det er lagt til grunn at hjelpetiltak hos bostedsforelder faller inn under det bostedsforelder kan ta beslutning om etter denne bestemmelsen, forutsatt at slike tiltak ikke berører samværet med den andre forelderen.

Fylkesmannen viser til at klagerett for samværsforelder kan være en fordel dersom man anser det for å være til barnets beste at begge foreldrene engasjerer seg i forhold rundt barnet. Dette er i mange saker et viktig hensyn, men forholdet mellom foreldrene er i noen saker preget av sterk konflikt. Det er grunn til å tro at samarbeidet mellom foreldre som er i konflikt ikke blir bedre dersom samværsforelder gis mulighet til å klage over vedtak om hjelpetiltak hos bostedsforelder.

Dersom samværsforelder gis mulighet til å klage over vedtak om å avslutte hjelpetiltak hos bostedsforelder, og barnevernstjenesten eller Fylkesmannen gir klager medhold, ville dette innebære at hjelpetiltaket skal opprettholdes. Siden hjelpetiltak forutsetter samtykke, vil tiltaket likevel ikke kunne videreføres dersom bostedsforelder ikke ønsker det. Klageadgangen for samværsforelder vil derfor i en slik situasjon ikke være reell. Dersom bostedsforelder ønsker at tiltaket skal opprettholdes, kan vedkommende selv klage over vedtaket om avslutning av tiltaket.

En klageadgang for samværsforelder ville også innebære at samværsforelder kan klage over vedtak om å iverksette et tiltak hos bostedsforelder. Hvis klager i et slikt tilfelle gis medhold, vil et hjelpetiltak bostedsforelder ønsker og mener det er behov for, ikke kunne iverksettes. Dette er etter vårt syn ingen ønskelig rettstilstand.

Direktoratets konklusjon er at samværsforeldre normalt ikke har og heller ikke bør ha rettslig klageinteresse når det gjelder hjelpetiltak hos bostedsforelder

Med hilsen

Jan Faller seniorrådgiver

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Bufdirs saksbehandlingsrundskriv punkt 3.2.1
2. Tolkningsuttalelse fra lovavdelingen av 18.10.2006
3. Geir Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer, 5. utgave 2011