Barneverntjenestens ansvar for barn som oppholder seg i kommunen, herunder enslige mindreårige asylsøkere
Til: Alle landets kommuner v/kommunedirektøren og barnevernstjenesten
Vår referanse: 2024/56429-2
Dato: 14.10.2024
Barnevernsloven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som skader deres helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid, jf. barnevernsloven § 1-1.
Lovens virkeområde reguleres av barnevernsloven § 1-2 hvor det fremgår at loven også gjelder for «barn som oppholder seg i Norge og er flyktninger eller internasjonalt fordrevne». Barnevernsloven gjelder følgelig for alle barn som oppholder seg i Norge, også enslige mindreårige asylsøkere.
Samtlige av lovens bestemmelser gjelder, noe som blant annet innebærer at barnevernstjenesten må gjennomgå bekymringsmeldinger, undersøke saker på vanlig måte, og treffe alle typer barnevernstiltak for denne gruppen barn dersom vilkårene i barnevernsloven er oppfylt. Dette gjelder uavhengig av om det er fattet et vedtak om å bosette barnet, eller ikke. Videre gjelder dette uavhengig av om barnet bor i privat eller statlig omsorgssenter. Videre gjelder barnevernsloven også for enslige mindreårige asylsøker mellom 15 og 18 år som enten bor i mottak med eller uten følgeperson, eller utenfor mottak med eller uten følgeperson. Barnevernstjenesten kan med andre ord ikke la være å gå inn i en sak med begrunnelse om at barnet ikke er bosatt i kommunen, at UDI har omsorgsansvaret el..
Det vises i den sammenheng til at det er den kommunen der et barn oppholder seg som har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak etter barnevernsloven, jf. barnevernsloven § 15-4 første ledd. Bestemmelsen slår fast prinsippet om at det er den kommunen der barnet til enhver tid oppholder seg, som i utgangspunktet har ansvaret for å yte tjenester og iverksette tiltak som omfattes av loven. Dette gjelder selv om barnet oppholder seg i kommunen rent midlertidig, for eksempel i forbindelse med ferieopphold. En oppholdskommune har ikke adgang til å vise et hjelpetrengende barn til bostedskommunen. Formålet med ansvarsregelen er å hindre at barn som har behov for hjelp, blir "kasteball" mellom kommuner. Bestemmelsen er derfor ment å sikre at barnet får hjelp der hen oppholder seg til enhver tid.1
Bufdir har i flere tolkningsuttalelser presisert dette, sist i tolkningsuttalelse 30.03.2023, hvor det fremgår at det følger både direkte av loven og av forarbeidene til loven, at oppholdskommuneprinsippet gjelder i alle tilfeller, også i saker hvor barnet har en aktiv sak i en annen kommune. Hvis en kommune fatter akuttvedtak, kan imidlertid oppholdskommunen avtale med barnets bostedskommune at saken overføres dit, slik at bostedskommunen blir ansvarlig for å reise sak for barneverns- og helsenemnda. En forutsetning for å inngå en slik avtale er at barnet har tilknytning til kommunen, jf. barnevernsloven § 15-4 tredje ledd og § 15-5 femte ledd. Vilkåret om at barnet må ha tilknytning til kommunen, vil som regel være oppfylt for barnets bostedskommune.
Det vises også til tolkingsuttalelsen datert 12. april 2017 om oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker, og 7. april 2017 om bruk av akuttvedtak og omsorgsovertakelse overfor enslige mindreårige asylsøker som bor på asylmottak.
At kommunen også skal yte tjenester og tiltak til enslige mindreårige asylsøkere som bor i omsorgssenter fremgår også tydelig at forarbeidene til barnevernsloven. I Prop. 133 L (2020-2021) Lov om barnevern (barnevernsloven) og lov om endringer i barnevernloven kap. 17.4.4. fremgår følgende:
"Bufetat kan imidlertid kontakte den kommunale barnevernstjenesten der et barn har rusproblemer eller andre alvorlige atferdsproblemer, der det er mistanke om menneskehandel eller der et barn trenger ekstra omsorg på grunn av lav alder. Dette vil i hovedsak være barn som er helt små og har et omsorgsbehov som ikke kan tilstrekkelig ivaretas på omsorgssenteret. Bruk av tiltak fra barnevernet skal for øvrig være begrunnet i at barnet trenger et tilbud utover ren omsorg, og skal være motivert ut fra hensynet til barnets beste. Barnevernstjenestens ansvar vil i så fall være det samme som for andre barn med tilsvarende problemer. Det vises også til at andre sektormyndigheter, som helsesektoren, også vil ha et ansvar for å ivareta behovene til denne gruppen barn".
Tilsvarende gjelder når det er et barn mellom 15-18 som bor i et mottak. Dersom det oppstår uenighet om hvilken kommunal barnevernstjeneste som er ansvarlig, viser vi til de øvrige bestemmelsene i barnevernsloven § 15-4.
Bufdir vil presisere nærmere barnevernstjenestens ansvar overfor enslige mindreårige asylsøkere i saksbehandlingsrundskrivet ved neste revisjon av rundskrivet.
Med hilsen
Charlotte Stokstad (e.f.)
avdelingsdirektør
Hanne Stavenes Børing
seniorrådgiver
Kopi:
Landets statsforvaltere
Referanser
1 Prop. 133 L (2020-2021) merknad § 15-4 jf. Ot.prp. 144 (1991-1992) kapittel 8.1 og merknad til § 8-1. Se også Saksbehandlingsrundskrivet punkt 12.6.1