Gjentatte begrensninger i barns rettigheter på barneverninstitusjon

Til: Fylkesmannen i Buskerud, Postboks 1604, 3007 Drammen

[Barnevernloven § 4-24.]

Vår ref: 2016/56184-2

Arkivkode: 30

Dato: 19.02.2018

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Buskerud av 4. oktober 2016. Direktoratet beklager at det har tatt tid å besvare henvendelsen.

Fylkesmannen i Buskerud viser til at enkelte barn som har utført alvorlige kriminelle handlinger og hvor det er fare for gjentagelse, kan utsettes for omfattende tvang over lang tid under opphold i barneverninstitusjon. Noen barn kan være farlig for seg selv og andre, og det kan være fare for hevn og represalier mot barnet fra personer utenfor institusjonen.

Fylkesmannen ser at det for noen barn rutinemessig skrives likelydende tvangsprotokoller med to ukers mellomrom uten at det er synlig endring eller fremgang i behandlingsopplegget. Fylkesmannen erfarer også at rettighetsforskriften §§ 22, 23 og 24 ofte benyttes samtidig slik at det totalt sett foretas omfattende begrensninger i barnas rettigheter. Dette innebærer at det både foretas begrensninger i bevegelsesfriheten utenfor institusjonen, i kontakten med jevnaldrende og i bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Fylkesmannen stiller spørsmål ved hvorvidt slik rutinemessig tvang kan gjennomføres med hjemmel i rettighetsforskriften når tvangen vedvarer uten at formålet med plasseringen nås etter barnevernloven § 4-24.

Fylkesmannen i Buskerud ber direktoratet om mulig å klargjøre Fylkesmannens tilsynsrolle i saker som beskrevet over. Direktoratet viser her til Statens helsetilsyn som overordnet tilsynsmyndighet og rett instans til å avklare dette spørsmålet.

Fylkesmannens vurdering

I tilfeller der bruk av omfattende tvang vedvarer over tid uten at formålet med institusjonsoppholdet nås, vurderer Fylkesmannen at det kan være brudd på rettighetsforskriften ved at tvangen er rutinemessig. Samtidig peker Fylkesmannen på at det noen ganger ikke er alternativer til begrensningene da faren for gjentakelse og barnets egen sikkerhet kan være stor. Fylkesmannen gir samtidig uttrykk for at begrensningene kan være destruktive, og på mange måter ikke formålstjenlige, sett opp mot målsetningen med behandlingen. Fylkesmannen fremholder at i ytterste konsekvens kan det utøves uforholdsmessig mye tvang i form av begrensninger i bevegelsesfrihet, og at det kan stilles spørsmålstegn ved om tiltaket er egnet til å ha barnet plassert. Samtidig peker Fylkesmannen på at det i slike situasjoner ofte ikke finnes plasseringsalternativer.

Fylkesmannen ser at dagens regelverk ikke alltid ivaretar unge lovbrytere under den kriminelle lavalder som trenger omsorg, behandling og sikring, og at noen barn som har begått alvorlige kriminelle handlinger ikke kan ivaretas på hensiktsmessig måte i barneverninstitusjoner.

Rettslig grunnlag

Etablering av institusjonsopphold

Barnevernloven § 4-24 til og med § 4-28 hjemler og regulerer tiltak for barn med atferdsvansker. For å iverksette tiltak etter disse bestemmelsene er det et krav at barnet «har vist alvorlige atferdsvansker». Atferdsvanskene må ha kommet til uttrykk ved alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller på en annen måte.

Med «alvorlig» kriminalitet i barnevernloven § 4-24 første ledd menes i første rekke de tilfeller hvor det foreligger volds- eller sedelighetsforbrytelse av alvorlig karakter. Ved «gjentatt kriminalitet» er blant annet tenkt på de tilfelle hvor barnet har gjort seg skyldig i serie av tyverier eller hærverk».⁽¹⁾

Alternativet «på annen måte» vil omfatte prostituerte og de såkalte gatebarn. Videre omfattes annen form for utpreget normløs atferd.⁽²⁾ Alternativet fanger opp mer sammensatte problemer, som også vil kunne ha i seg elementer av kriminalitet og rusmisbruk uten at lovens kriterier på disse punktene isolert er oppfylt.⁽³⁾

Det er i forarbeidene⁽⁴⁾ understreket at atferdstiltak skal være til barnets beste. Det er en klar forutsetning at det ikke er barnevernets oppgave å verne samfunnet mot unge lovbrytere. Bruken av atferdstiltak skal være motivert ut fra barnas behov for hjelp.

Barnevernloven § 4-24 andre ledd regulerer plassering i institusjon for mer langvarig behandling. Loven krever at det må være trolig at det foreligger behov for mer langvarig behandling. Vedtak kan treffes for inntil 12 måneder. I særlige tilfelle kan plasseringen forlenges med opptil 12 nye måneder.

Det er et vilkår etter barnevernloven § 4-24 at institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp sett i forhold til formålet med plasseringen. Bestemmelsen innebærer at fylkesnemnda må foreta en konkret vurdering av tiltaket opp mot barnets behov for hjelp. Vilkåret innebærer at institusjonstilbudet må være klarlagt ved fylkesnemndas behandling av saken⁽⁵⁾, og det er ikke adgang til å foreta flytting til en annen institusjon etter fylkesnemndas vedtak, med mindre noe annet er uttrykkelig fastsatt i vedtaket. Dersom det vurderes som nødvendig å flytte barnet til en institusjon eller tiltak som ikke omfattes av fylkesnemndas vedtak, må barneverntjenesten fremme ny sak for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-24.⁽⁶⁾

I forarbeidene⁽⁷⁾ fremgår det at plassering etter barnevernloven § 4-24 også kan skje i andre institusjoner enn barneverninstitusjoner, for eksempel i institusjon etter lov om psykisk helsevern.

Ved plassering etter barnevernloven § 4-24 skal barneverntjenesten fortløpende følge opp plasseringen. Tiltaket skal vurderes på nytt når plasseringen har vart i seks måneder.⁽⁸⁾ Ved behandling av saken i fylkesnemnda, og etter vedtak om plassering i institusjon i henhold til barnevernloven §§ 4-24, skal barneverntjenesten sørge for at det utarbeides en tiltaksplan i tråd med forutsetningene for vedtaket, jf. barnevernloven § 4-28. Når plassering skjer med bistand fra Bufetat, skal Bufetat etter anmodning fra barneverntjenesten, bistå barneverntjenesten med utarbeidelse av tiltaksplanen, jf. 4-28 tredje ledd. I saksbehandlingsrundskrivet⁽⁹⁾ punkt 10.6 er det redegjort nærmere for krav til tiltaksplaner.

Gjennomføring av institusjonsopphold

Det følger av barnevernloven § 5-9 første ledd at institusjoner skal drives slik at barna selv kan bestemme i personlige spørsmål og ha samvær med andre som de ønsker, så langt dette er forenelig med barnets alder og modenhet, formålet med oppholdet og med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel. For barn som er plassert etter barnevernloven § 4-24, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate området i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formål, jf. barnevernloven § 5-9 andre ledd.

Rettighetsforskriften regulerer nærmere barns rettigheter, begrensninger i rettigheter og bruk av tvang i institusjon, herunder bestemmelser om vern av personlig integritet og adgang til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonens område, samvær med andre og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Formålet med rettighetsforskriften er å sikre at institusjonen gir barna forsvarlig omsorg og behandling, at de blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, og at deres rettsikkerhet blir ivaretatt, jf. rettighetsforskriften § 1. Formålsbestemmelsen omtaler nærmere hva som ligger i forsvarlig omsorg. Institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi barnet vern og beskyttelse, tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling, oppfølging av skole- og opplæringstilbud og fritidsaktiviteter, stabil og god voksenkontakt, opplevelse av mestring og å bli sett og hørt, samt å lære barnet respekt og toleranse. Hva som er forsvarlig omsorg vil blant annet avhenge av barnets alder og modenhet og formålet med plasseringen. Videre skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barnet.

Barn med alvorlige atferdsvansker har ofte behov for både barnevern- og helsetjenester. Barneverntjenestene og helsetjenestene har en lovbestemt plikt til å samarbeide med andre tjenester, herunder med hverandre, ut fra barnets behov. Plikten til å samarbeide innebærer en plikt til å bistå slik at barn får dekket behov for tjenester, og en plikt til å etablere og gjennomføre samarbeid.⁽¹⁰⁾

For å ivareta barnets rett til nødvendig helsehjelp kan barnevernleder henvise barnet til spesialisthelsetjenesten.⁽¹¹⁾ Videre plikter institusjonen å sørge for at barnet får tilgang til nødvendig helsehjelp. Institusjonen skal ha rutiner som ivaretar barnets rett til medisinsk tilsyn og behandling. Rutine skal være tilpasset institusjonens målgruppe.⁽¹²⁾

Det følger av rettighetsforskriften § 12 at bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet ikke skal benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet. Andre fremgangsmåter skal være prøvd først.

Barn har rett til å bevege seg innenfor og utenfor institusjonen, motta besøk og ha samvær med andre, og benytte elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Ut fra sitt ansvar for å gi det enkelte barn forsvarlig omsorg har institusjonen imidlertid adgang til å foreta begrensninger i disse rettighetene, jf. rettighetsforskriften §§ 9, 10 og 11. I rundskriv Q-19/2012 er det presisert at institusjonen utøver den daglige omsorgen i foreldrenes sted, og derfor både har rett og plikt til å sette nødvendige grenser for å ivareta det enkelte barn. Institusjonen må følge den enkeltes utvikling nøye, og det kan være nødvendig å begrense barnets rettigheter ved flere anledninger for å beskytte barnet.

For barn som er plassert etter barnevernloven §§ 4-24 og 4-26 har institusjonen utvidet adgang til å begrense barnets rettigheter, jf. rettighetsforskriften kapittel 4. Institusjonen kan begrense barnets adgang til å forlate institusjonsområdet og bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen, jf. rettighetsforskriften § 22. I rundskriv Q-19/2012 fremgår det at vedtak og planer rundt barnet er viktig for forståelsen av hva som er formålet med plasseringen. Det er vist til at når barn er plassert i institusjon på grunn av alvorlige atferdsvansker vil det kunne være i samsvar med formålet med plasseringen å kontrollere barnets bevegelser og aktiviteter utenfor institusjonen. Hvor omfattende kontrollen skal være må imidlertid vurderes og begrunnes ut fra den enkeltes situasjon og behov.

Institusjonen kan også nekte barnet besøk hvis det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen, jf. rettighetsforskriften § 23. Det vil særlig være aktuelt å nekte barnet besøk av personer fra miljøer som vil kunne ha en uheldig innvirkning på behandlingen. I rundskriv Q-19/2012 er det vist til at dette er en unntaksregel som skal anvendes med forsiktighet, og det påpekes at det uansett ikke adgang til å nekte barnet besøk dersom det vil være urimelig i det konkrete tilfellet.

Videre kan institusjonen nekte barnet å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler dersom det er nødvendig av hensynet til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen, jf. rettighetsforskriften § 24. Institusjonen kan også inndra det elektroniske kommunikasjonsmiddelet dersom barnet ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. I rundskriv Q-19/2012 er det vist til at bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler er en viktig og stor del av de fleste barn og unges hverdag, og at det vil kunne oppleves som inngripende å bli nektet å bruke mobiltelefon, pc og lignende. Det er derfor viktig at institusjonen anvender god faglig metode og legger vekt på å få ungdommene til å forstå hvorfor det er nødvendig å sette inn slike begrensninger. Det må være hensynet til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen som begrunner institusjonens vedtak om å nekte barnet denne typen kontakt med omverdenen. Denne adgangen går lenger enn de begrensninger som kan foretas ut fra omsorgsansvaret.

Vedtak etter rettighetsforskriften §§ 22 og 23 kan treffes for inntil 2 uker av gangen, og vedtak etter § 24 kan treffes for inntil 4 uker ved inntak, og deretter for maksimum 2 uker av gangen⁽¹³⁾. Vedtak hjemlet i rettighetsforskriften §§ 22, 23 og 24 skal ikke opprettholdes lenger enn nødvendig, og institusjonen må fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

Avgjørelsene regnes som enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og må i tillegg protokollføres og forelegges tilsynsmyndigheten, jf. rettighetsforskriften 26 første ledd. Det følger av Q-19/2012 at dersom det ved vedtaksperiodens utløp er nødvendig å fortsette med begrensningen, må det treffes nytt vedtak, eventuelt flere nye vedtak. Det er vist til at det ikke kan gis noen absolutt grense for hvor lenge begrensninger etter §§ 22, 23 og 24 kan opprettholdes, da dette må vurderes opp mot det enkelte barns situasjon. For enkelte barn kan det være grunn til å opprettholde begrensningen over en relativt lang periode. Betydningen av godt, faglig arbeid og behovet for å vurdere ulike behandlingsformer og tilnærmingsmetoder er understreket dersom en metode ikke gir ønsket effekt.

Direktoratets vurdering

Direktoratet vil først vurdere institusjonens adgang til å foreta begrensninger i barnets rettigheter begrunnet i fare for represalier/hevn fra personer utenfor institusjonen. Slike begrensninger må hjemles i institusjonens ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg.

Vi vil deretter vurdere institusjonens adgang til å foreta begrensninger i barnets rettigheter når begrensningene er begrunnet i hensynet til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen.

Direktoratet vil understreke viktigheten av at barn med alvorlige atferdsvansker som bor i en barneverninstitusjon, har riktig hjemmel som grunnlag for plassering. Uavhengig av om barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barnet eller ikke, skal barneverntjenesten vurdere hvorvidt vilkårene er oppfylt, og om det vil være til barnets beste å fremme en sak for fylkesnemnda om plassering med hjemmel barnevernloven § 4-24.

Begrensninger begrunnet i fare for represalier/hevn mot barnet

Institusjonen har uavhengig av plasseringshjemmel rett og plikt til å gi barnet forsvarlig omsorg, herunder vern og beskyttelse. Dette gjelder også når barnet er plassert etter barnevernloven 4-24, jf. rettighetsforskriften § 21. Hjemmel for å foreta begrensninger i kraft av omsorgsansvaret følger blant annet av rettighetsforskriften §§ 9, 10 og 11. Begrensninger i bevegelsesfrihet, samvær og besøk og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler kan gjøres dersom formålet er å beskytte barnet, på tilsvarende måte som foreldre ellers har anledning til.

I vurderingen av om en begrensning ligger innenfor omsorgsansvaret, må det ses hen til rettighetsforskriften § 12. Alle inngrep må være forholdsmessig og andre fremgangsmåter må være prøvd først. I vurderingen av om inngrepet er til barnets beste, må det legges vekt på barnets mening i samsvar med alder og modenhet. Videre må det gjøres en vurdering av konsekvensene av inngrepet opp mot konsekvensene av at inngrepet ikke blir iverksatt.

God omsorg innebærer at institusjonen skal beskytte barnet mot fare og overgrep. Beskyttelseshensynet er tungtveiende. Dette gjelder særlig i situasjoner der barnet har et ekstra behov for beskyttelse. Det kan derfor ligge innenfor omsorgsansvaret å begrense barnets bevegelsesfrihet, kontakt med andre og bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler.

Om institusjonen kan foreta begrensninger i barnets rettigheter i kraft omsorgsansvaret vil alltid bero en konkret og individuell vurdering. Det gjelder også hvilken varighet og omfang begrensningene kan ha. Slike begrensninger kan derfor ikke foretas rutinemessig.

Rettighetsforskriften stiller ikke krav til at det må treffes enkeltvedtak og/eller at protokoll må forelegges fylkesmannen når begrensninger besluttes etter rettighetsforskriften §§ 9, 10 eller 11. Institusjonen må likevel foreta en skriftlig nedtegnelse av sentrale begrensninger i døgnrapporten eller lignende. Det kan utledes av fra kravet til forsvarlighet, jf. barnevernloven § 1-4, at institusjonen skal dokumentere sentrale faglige vurderinger, beslutninger og handlinger.

Begrensninger begrunnet i hensynet til behandlingsopplegget og formålet med plasseringen

Det er en nær sammenheng mellom grunnlaget for plassering i barneverninstitusjon og adgangen til å begrense barnets rettigheter etter rettighetsforskriften. I rettighetsforskriften kapittel 4 er institusjonen gitt en utvidet adgang til å foreta begrensninger i barnets rettigheter når grunnlaget for plassering er barnevernloven § 4-24.

Formålet med plassering etter barnevernloven § 4-24 andre ledd er langvarig behandling for alvorlige atferdsvansker. I tillegg til å begrense, forhindre eller stanse negativ atferd, skal barnet få hjelp til å få kontroll over negativ atferd. Det betyr at plasseringen skal bidra til positiv utvikling med mål om endring i atferden slik at negativ atferd reduseres eller avtar helt eller delvis. Formålet med plasseringen kan aldri være vern av samfunnet.

Ved plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24 må fylkesnemnda vurdere det enkelte barns behov for hjelp, og om institusjonen faglig og materielt er i stand til å tilby barnet tilfredsstillende hjelp i forhold til formålet med plasseringen. Det skal utarbeides tiltaksplan for det enkelte barn som blant annet skal inneholde mål og delmål for plasseringen. Utkast til tiltaksplan skal foreligge når fylkesnemnda behandler saken, og endelig tiltaksplan skal utarbeides snarest mulig etter at fylkesnemndas vedtak foreligger.

Begrensninger hjemlet i rettighetsforskriften §§ 22, 23 og 24 kan bare foretas dersom det er nødvendig av hensyn til behandlingsopplegget eller formålet med plasseringen. Begrensningene kan ikke være begrunnet i vern av samfunnet. Både fylkesnemndas vedtak og barnets tiltaksplan er sentrale kilder for hva som er formålet med plasseringen.

Ved vurderingen av om det er grunnlag for å foreta begrensninger etter rettighetsforskriften §§ 22, 23 og 24 må institusjonen alltid foreta en konkret og individuell vurdering om det er nødvendig ut fra hensynet til behandlingsopplegget og formålet med plasseringen. Vedtak etter rettighetsforskriften §§ 22 og 23 kan treffes for inntil 2 uker av gangen, og vedtak etter § 24 kan treffes for inntil 4 uker ved inntak, og deretter for maksimum 2 uker av gangen. Vedtak kan uansett ikke opprettholdes lenger enn nødvendig, og institusjonen må derfor fortløpende vurdere om det er grunnlag for å opprettholde begrensningene. Det må treffes nytt vedtak dersom det er behov for å opprettholde begrensningen. Det må da foretas en ny konkret og individuell vurdering av om vilkårene etter §§ 22, 23 og 24 er tilstede. Det betyr at begrensinger hjemlet i rettighetsforskriften § 22, 23 og 24 ikke kan foretas rutinemessig.

Tiltak og tjenester etter barnevernloven skal til enhver tid være forsvarlig og til barnet beste. Institusjonen har ansvar for at behandlingen er faglig forsvarlig og at tvang utøves i henhold til regelverket. Kommunal barneverntjeneste har ansvar for løpende å følge opp det enkelte barn som er plassert, og vurdere om tiltaket er forsvarlig herunder om formålet med plasseringen nås. Barneverntjenesten og institusjonen må ha tett dialog om behovet for justeringer og endringer til barnets beste. Behovet for justeringer og endringer vil kunne være større jo mer omfattende og varig begrensningene i barnets rettigheter er. Omfattende og varige begrensinger stiller også strengere krav til barneverntjenestens oppfølgning og faglige vurderinger av plasseringen. Ved behov må barneverntjenesten og institusjonen samarbeide med helsetjenesten for å sikre at barnet får nødvendig helsehjelp.

Når plasseringen har vart i 6 måneder skal barneverntjenesten vurdere tiltaket på nytt. Det betyr at barneverntjenesten skal foreta en konkret vurdering av om det er grunnlag for å opprettholde plasseringen. En plassering kan ikke opprettholdes dersom den ut fra en faglig vurdering ikke er egnet til å oppnå formålet med plasseringen. En plassering kan heller ikke opprettholdes dersom den reelt sett er begrunnet i å beskytte samfunnet. Den samlede tvangsbruken overfor barnet må vurderes, herunder omfang og varighet. Omfattende tvang og bruk av tvang over tid, kan indikere at tiltaket ikke er egnet til å oppnå formålet med plasseringen. Det er likevel ikke slik at bruk av omfattende tvang og bruk av tvang over tid er avgjørende for om tiltaket er uegnet. Det kan det likevel vurderes at formålet med plasseringen vil nås. Det kan for eksempel være dersom det forventes at barnet vil kunne vise positiv utvikling og endring av atferdsvanskene på et senere tidspunkt.

Alle faglige vurderinger av om plasseringen er forsvarlig, herunder om formålet med plasseringen nås, skal dokumenteres, jf. barnevernloven § 1-4.

Dersom det vurderes som nødvendig å flytte barnet til en institusjon, eller et tiltak som ikke omfattes av fylkesnemndas vedtak, må barneverntjenesten fremme ny sak for fylkesnemnda etter barnevernloven § 4-24. Det er ikke adgang til å fremme, eller behandle, en sak som bare gjelder nytt plasseringssted, idet valg av plasseringssted må vurderes opp mot barnets situasjon på vedtakstidspunktet.⁽¹⁴⁾

Det kan være behov for å samarbeide med andre tjenester for å finne frem til egnet tiltak. For eksempel kan det være aktuelt å samarbeide med helsetjenesten for å vurdere behov for døgnopphold etter lov om psykisk helsevern. Det kan også være aktuelt å samarbeide med helsetjenesten om plassering i psykisk helsevern med hjemmel i barnevernloven § 4-24.

Barneverntjenestens leder må vurdere om det er nødvendig å benytte retten til å henvise barnet til spesialisthelsetjenesten.⁽¹⁵⁾ Henvisningen må inneholde de opplysninger som er nødvendig for at spesialisthelsetjenesten skal kunne vurdere behovet for helsehjelp, og hvilken helsehjelp som er nødvendig. Beslutning om at barnet ikke har rett på nødvendig helsehjelp kan påklages til Fylkesmannen. ⁽¹⁶⁾ Det følger av barneverntjenestens ansvar å bidra til at barnets klagerettigheter ivaretas.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
Seksjonsleder

Charlotte Stokstad
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet
• Sivilombudsmannen v/forebyggingsenheten

Referanser

1. Ot. prp. nr. 44 (1991-92) side 114
2. NOU 1985:18 s. 188 pkt 11.10.2
3. Kari Ofstad og Randi Skar: Barnevernloven med kommentarer s. 251
4. Ot. prp. nr. 44 (1191-92) s. 28 og 59, og Innst. O. nr. 80 (1991-92) s. 29
5. Barne-, ungdom- og familieetaten skal etter anmodning fra kommunen bistå barneverntjenesten i kommunen med plassering utenfor hjemmet, jf. barnevernloven § 3-2, og statlig regional barnevernmyndighet skal utpeke hvilke institusjoner som skal ta imot barn på grunnlag av vedtak etter §§ 4-24 og 4-26, jf. § 4-27.
6. Kari Ofstad/Randi Skar: Barnevernloven med kommentarer s. 258
7. Ot. prp. nr. 44 (1991-92) s. 60
8. Jf. barnevernloven § 4-24 andre ledd tredje punktum
9. Rundskriv for barnevernstjenestens saksbehandling (Saksbehandlingsrundskrivet)
10. Rundskriv Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste kapittel 3
11. Rundskriv Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste kapittel 6
12. Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon § 8 og forskrift om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner § 7
13. Rettighetsforskriften § 24 første ledd er endret med ikrafttredelse 1. januar 2018
14. Kari Ofstad og Randi Skar: Barnevernloven med kommentarer s. 258
15. Rundskriv Samarbeid mellom barneverntjenester og psykiske helsetjenester til barnets beste punkt 6.3
16. Lov om pasient- og brukerrettigheter § 7-2