Adgangen til å beslaglegge eller frata barnet e-sigaretter, tobakksvarer, og filmer og spill med 18-års grense etter rettighetsforskriften § 7 og § 17

Til: Statsforvalteren i Nordland, Postboks 1405, 8002 Bodø

Vår ref: 2019/56004-6

Arkivkode: 30

Dato: 20.05.2021

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til brev fra Statsforvalteren i Nordland datert 19. juli 2019 og 20. august 2019. Vi beklager sent svar.

Statsforvalteren stiller spørsmål om institusjonene har adgang til å beslaglegge e-sigaretter og andre tobakksvarer, som sigarettrøyk og snus, etter rettighetsforskriften § 17. Det stilles også spørsmål om adgangen til å beslaglegge er begrenset til tilfeller hvor gjenstanden er funnet under ransaking eller kroppsvisitasjon.

Statsforvalteren ønsker også avklart om institusjonene har adgang til å frata barn e- sigaretter, tobakksvarer, og filmer og spill med 18-års grense, på grunnlag av omsorgsansvaret eller ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen etter rettighetsforskriften § 7, jf. § 1.

Statsforvalterens vurdering av saken

Statsforvalteren mener det er adgang til å beslaglegge etter rettighetsforskriften § 17, uavhengig av hvordan gjenstanden blir funnet. Etter Statsforvalterens vurdering omfattes ikke tobakksvarer av «farlige gjenstander», «rusmidler» eller «andre skadelige medikamenter» som kan beslaglegges etter rettighetsforskriften § 17. Statsforvalteren vurderer at forbud mot bruk av tobakksvarer, filmer og spill med 18 års-grense både kan handle om trygghet og trivsel for alle barna på institusjonen, og være en del av institusjonens omsorgsansvar for den enkelte.

Det rettslige grunnlaget

Barnevernloven § 5-9 regulerer barns rettigheter under opphold i institusjon. I rettighetsforskriften er det gitt utfyllende regler om barns rettigheter, adgang til å fastsette begrensninger i disse og adgang til bruk av tvang under institusjonsoppholdet.

Formålet med rettighetsforskriften er å sikre at institusjonen gir barna forsvarlig omsorg og behandling, at deres rettsikkerhet ivaretas, og at de blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet, jf. rettighetsforskriftens § 1. Å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi vern og beskyttelse slik at det enkelte barn ikke utsetter seg selv eller andre for fare, og tydelige rammer for å sikre barnets trygghet og gode utvikling. Hva som er forsvarlig omsorg vil avhenge av barnets alder og modenhet, og hva som er formålet med plasseringen. Barnets beste skal ligge til grunn for utøvelsen av omsorgen.

Barn som bor på barneverninstitusjon skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er forenelig med institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg, med barnets alder og modenhet og formålet med oppholdet, og med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel, jf. barnevernloven § 5-9 første ledd og rettighetsforskriften § 7 annet ledd.

Innenfor rammene av omsorgsansvaret og ansvaret for trygghet og trivsel for alle, skal institusjonen blant annet sørge for at barnet får delta ved utformingen av institusjonens daglige liv og ved avgjørelsen av andre forhold som berører barnet, og tilrettelegge for at barnet får ivaretatt sine personlige interesser, jf. rettighetsforskriften § 7, 3 ledd bokstav a og b. Institusjonen skal legge til rette for at barnet får større frihet og økt medbestemmelse i takt med barnets alder og modenhet.

Alle barn skal fritt kunne bruke elektroniske kommunikasjonsmidler under institusjonsoppholdet. Institusjonen kan likevel begrense og i enkelttilfeller nekte bruken i kraft av omsorgsansvaret og ansvaret for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 11. Institusjonen kan ikke frata barnet eller nekte barnet bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler i lengre perioder, på grunnlag av omsorgsansvaret eller ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen⁽¹⁾.

Ansatte på institusjon har i utgangspunktet ikke adgang til å bruke fysisk tvang eller makt overfor barna på institusjonen. De ansatte kan imidlertid bruke mindre inngripende fysisk tvang eller makt, når dette er åpenbart nødvendig for å gi forsvarlig omsorg eller ivareta ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. rettighetsforskriften § 13 andre punktum. Kortvarig fastholding, bortvisning fra fellesrom, fysisk leding, å ta et barn i hånden eller stille seg i veien for barnet er eksempler på mindre inngripende fysisk tvang eller makt⁽¹⁾.

Også når institusjonen vurderer begrensninger i barnets rettigheter ut fra omsorgsansvaret og ansvaret for alles trygghet og trivsel, er krav som følger av rettighetsforskriften § 12, og som kan utledes av menneskerettighetsbestemmelser⁽²⁾ relevante. Begrensningene må være egnet til å oppnå formålet, og de må være nødvendige og forholdsmessige. Begrensningene må ivareta hensynet til barnets beste, jf. rettighetsforskriften § 1 og Barnekonvensjonen art 3. For å kunne treffe en avgjørelse som er til barnets beste, må institusjonen høre barnet, og vektlegge barnets mening i samsvar med dets alder og modenhet, jf. barnevernloven § 1-6 og Barnekonvensjonen art 12.

Institusjonen skal beslaglegge farlige gjenstander, rusmidler, andre skadelige medikamenter, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter som blir funnet ved inntak eller under opphold i institusjon, jf. rettighetsforskriften § 17. Dopingmidler er nevnt som eksempel på andre skadelige medikamenter. I retningslinjene til rettighetsforskriften er øl, vin eller sprit nevnt som eksempler på lovlige rusmidler, mens narkotika er nevnt som eksempel på ulovlig rusmiddel. Hva som er å anse som en farlig gjenstand må ifølge retningslinjene vurderes konkret i det enkelte tilfelle.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Kan institusjonen beslaglegge e-sigaretter og tobakksvarer etter rettighetsforskriften § 17?

Adgangen til å beslaglegge farlige gjenstander, rusmidler, andre skadelige medikamenter eller brukerutstyr er ikke begrenset til tilfeller hvor funnet blir gjort ved kroppsvisitasjon eller ransaking. Rettighetsforskriften § 17 viser til funn som blir gjort «ved inntak eller under oppholdet», og formålet med bestemmelsen er blant annet å forhindre at det er farlige eller skadelige gjenstander i omløp på institusjonen. Når slike gjenstander først blir funnet, er det uten betydning hvordan de blir funnet. Da skal de beslaglegges.

Spørsmålet er om e-sigaretter og tobakksvarer (sigarettrøyk og snus) kan beslaglegges som «rusmidler», «utstyr til bruk av rusmidler» eller «farlige gjenstander» etter rettighetsforskriften § 17.

De eksempler på «rusmidler» som er gitt i retningslinjene til rettighetsforskriften; øl, vin, sprit og narkotika, har det til felles at de kan gi en opplevelse av rus, og at inntak kan endre bevisstheten, svekke konsentrasjonen, hukommelsen og andre hjernefunksjoner.

E-sigarett omtales ofte som elektronisk sigarett med varmeelement som ved innånding lager damp av en væske. Cannabisolje er ett av flere produkter som kan framstilles av cannabisplanten, og kan inntas ved bruk av e-sigaretter ⁽³⁾. Cannabisolje fremstilles fra plantesaften gjennom en kjemisk prosess/harpiksen, og både cannabis og cannabisharpiks regnes som narkotika⁽⁴⁾. Beholder eller væske av cannabisolje er derfor klart et «rusmiddel» som skal beslaglegges etter rettighetsforskriften § 17. Også e-sigaretten skal da beslaglegges som «utstyr til bruk av rusmidler».

Nikotin er et stoff som finnes naturlig i tobakksplanter. Også væsken som benyttes i e-sigaretter kan inneholde nikotin. Legemiddelhåndboka⁽⁵⁾ klassifiserer ikke nikotin som et rusmiddel selv om det er avhengighetsskapende. Bare dersom virkningen av stoff etter inntak gir merkbare endringer i atferd og/eller mental funksjon, regnes det som rusmiddel. Etter vår vurdering kan ikke nikotin anses som «rusmidler» etter rettighetsforskriften § 17. Virkningen av nikotin kan gi mild rusfølelse og følelse av velbehag, men gir ikke merkbare endringer i atferd og/eller mental funksjon, som inntak av alkohol og narkotika⁽⁵⁾. E-sigarett med nikotin og tobakksvarer (sigarettrøyk og snus) kan derfor ikke beslaglegges som «rusmiddel» etter § 17.

Hva som er å anse som «farlig gjenstand» må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Farlige gjenstander kan omfatte både gjenstander som er farlige i seg selv og gjenstander som kan brukes på en farlig måte mot andre eller barnet selv. I retningslinjene⁽¹⁾ er pistol og speiderkniv nevnt som eksempler.

All bruk av tobakk medfører risiko for helsen, og bruk av sigaretter medfører høyere risiko for flere lidelser enn snusbruk⁽⁶⁾. E-sigaretter, både med og uten nikotin, er omfattet av tobakksskadeloven fordi det finnes stoffer i e-sigarettene som kan medføre helseskader og plager, og fordi eksponering for dampen kan innebære helserisiko for enkelte sårbare grupper⁽⁷⁾. På nåværende tidspunkt er det forbudt å produsere, importere og omsette e- sigaretter med nikotin i Norge, men forbudet er besluttet opphevet og får trolig virkning i løpet av 2021⁽⁷⁾.

Selv om tobakk og e-sigaretter både med og uten nikotin er helseskadelig, kan det etter vår vurdering ikke anses som «farlige gjenstander» ut fra en naturlig språklig forståelse av ordlyden i rettighetsforskriften § 17. Bruk av tobakk og e-sigaretter gir ingen umiddelbar helseskade, men gir skade ved bruk over tid. Å anse tobakk og e-sigaretter som farlige gjenstander vil være en utvidende tolkning som strekker seg for langt. Blant annet vil det åpne for inngripende tiltak som kroppsvisitasjon etter rettighetsforskriften § 15, ved begrunnet mistanke om oppbevaring av for eksempel snus.

Kan institusjonen frata barna e-sigaretter, tobakksvarer, og filmer og spill med 18-års grense på grunnlag av omsorgsansvaret eller ansvaret for trygghet og trivsel?

Barnets rett til å bestemme i personlige spørsmål gjelder ikke uforbeholdent, og kan begrenses både dersom det er nødvendig ut fra omsorgsansvaret, og ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. barnevernloven § 5-9 første ledd og rettighetsforskriften § 7 annet ledd.

Omsorgsansvaret

Institusjonen har både rett og plikt til å ivareta omsorgen for barnet i det daglige. Vern og beskyttelse av barnet, slik at det ikke utsetter seg selv eller andre for fare, er en sentral del av institusjonens omsorgsansvar. Filmer og spill med 18-års grense kan inneholde store mengder grove og detaljerte voldshandlinger og virke angstskapende på barn. Det ligger klart inn under institusjonens omsorgsansvar å beskytte barn mot å utsette seg for slike skadevirkninger, og mot helseskader som bruk av tobakksvarer og e-sigaretter med og uten nikotin kan medføre. Institusjonen kan derfor som en del av omsorgsansvaret, begrense barnets rett til selv å bestemme når det gjelder bruk av tobakksvarer og e-sigaretter, og filmer og spill med 18-års grense.

Dette innebærer at institusjonen kan bestemme at barnet ikke får benytte seg av tobakksvarer og e-sigaretter, og filmer og spill med 18-års grense, og at institusjonen kan be barnet levere fra seg dette dersom det er nødvendig for å sikre at barnet ikke bruker det.

Hvorvidt institusjonen skal begrense det enkelte barns rettigheter i kraft av omsorgsansvaret, vil alltid bero på en konkret og individuell vurdering, og vil avhenge av barnets alder og modenhet, særlige behov, og hva som er formålet med plasseringen. For eksempel kan det vurderes å være et lite formålstjenlig og egnet tiltak å kreve at en 17 åring som er til behandling for vedvarende misbruk av tyngre narkotiske stoffer, skal levere fra seg en boks med snus. Samtidig kan det være forsømmelse av omsorgsansvaret, dersom institusjonen ikke griper inn ovenfor en 13 åring som begynner med bruk av tobakk.

Alle begrensninger i barnets rettigheter må være nødvendige og forholdsmessige for å ivareta barnets behov, herunder må det vurderes andre mulig fremgangsmåter og hvorvidt det er samsvar mellom begrensningene og formålet som ønskes oppnådd.

Begrensningene skal ivareta hensynet til barnets beste. Det innebærer også at det må foretas en interesseavveining, og at det må vurderes hvilke positive og negative konsekvenser avgjørelsen vil få for barnet. Institusjonen skal høre barnet, og barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Det kan for eksempel gi større motivasjon hos et barn til å slutte med bruk av tobakk, dersom barnet får innvirke i samarbeid med institusjonen om en plan, for eksempel en nedtrappingsplan. Et mål med omsorgen er å gi hjelp som skal bidra til varige og positive endringer i barnets liv.

Ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen

Institusjonen kan også sette individuelle begrensninger i et barns rett til å bestemme over bruk av e-sigaretter, andre tobakksvarer, og filmer og spill med 18-års grense, når det er nødvendig og forholdsmessig for å ivareta ansvaret for at alle barn og ansatte på institusjonen trives og er trygge. For eksempel kan institusjonen vurdere det som nødvendig at barnet leverer fra seg snus eller e-sigarett fordi barnet erfaringsvis låner eller gir dette bort, eller bruker det sammen med andre barn på institusjonen. I forholdsmessighetsvurderingen må barnets interesser veies opp mot de andre barnas interesser. Det må vurderes hvilke fordeler og ulemper avgjørelsen vil få, og det må tilstrebes å finne en rimelig løsning som på best måte ivaretar alle de berørte.

Gjennomføring av begrensninger

Institusjonen skal benytte miljøterapeutiske og tillitsskapende virkemidler som oppmuntring og motivasjon for å få barnet til å samarbeide om de begrensninger som fastsettes.

Utgangspunktet er at ansatte på barneverninstitusjoner ikke har anledning til å bruke fysisk tvang eller makt for å få barnet til å samarbeide. Etter rettighetsforskriften § 13 andre punktum vil enkelte former for mindre inngripende maktbruk likevel kunne benyttes hvis det er helt nødvendig og forholdsmessig i situasjonen, for eksempel å kortvarig holde barnet i armen med mild maktbruk for å ta tobakksvaren eller e-sigaretten fra hånden.

Bestemmelsen hjemler kun mild maktbruk som er allment akseptert i oppdragelsen i lys av barnets alder og modenhet. Der maktbruk vurderes for å ivareta omsorgsansvaret må barnets ulike interesser veies mot hverandre. Fordeler og ulemper for barnet, erfaringer fra tidligere konflikter og konsekvensen for barnet både av å gripe inn og å unnlate å gripe inn vil være sentrale momenter i vurderingen av om institusjonen kan benytte mild fysisk tvang eller makt.

Dersom institusjonen vurderer å bruke mindre inngripende fysisk tvang eller makt på grunnlag av ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, for eksempel for å frata barnet spill med 18-års grense for å hindre at det brukes også av andre barn på institusjonen, må barnets interesser og interessene til de berørte barna veies opp mot hverandre. Maktbruken må stå i et rimelig forhold til de interessene som skal vernes.

Særlig om filmer og spill på elektroniske kommunikasjonsmidler

I dag vil som oftest barna ha tilgang til filmer og spill på egne mobiler, nettbrett, PC eller lignende.

Institusjonen har ikke adgang til å føre kontroll med barnas korrespondanse, jf. rettighetsforskriften § 18. Dette innebærer også at institusjonen ikke har adgang til kontroll med e-post, tekstmeldinger eller ulike chattetjenester på sosiale medier.

Dersom institusjonen kjenner til at barnet har ulike filmer eller spill med 18-års grense på mobil el., kan institusjonen imidlertid begrense, og i enkelttilfeller nekte barnet bruken av elektroniske kommunikasjonsmidler for en avgrenset periode, dersom det er nødvendig og forholdsmessig ut fra omsorgsansvaret eller ansvaret for trygghet og trivsel for alle, jf. rettighetsforskriften § 11.

Dette innebærer at institusjonen kan be barnet fjerne spillet eller filmen fra mobilen. Institusjonen har imidlertid ikke hjemmel i barnevernloven eller rettighetsforskriften til å foreta sletting av innhold på barnets elektroniske kommunikasjonsmidler. Institusjonen kan også i samarbeid med barneverntjenesten og barnets foreldre begrense barnets tilganger tilknyttet ulike tjenester på mobil, nettbrett eller PC, eller om mulig innstille aldersbegrensninger dersom den aktuelle tjenesten åpner for det. Institusjonen kan også avtale med barnet, eller om nødvendig be barnet levere fra seg mobiltelefon om natten, dersom barnet benytter seg av spillet eller filmen nattestid.

Begrensninger i bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler for å ivareta omsorgsansvaret må vurderes konkret ut fra barnets alder og modenhet, særlige behov og formålet med plasseringen. Desto mer inngripende begrensningen er for barnet, desto større krav stilles at begrensningen er nødvendig og forholdsmessig.

Med hilsen

Charlotte Stokstad (e.f)
avdelingsdirektør

Hanne Bjørnstad
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og familiedepartementet
• Landets statsforvaltere
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Rundskriv Q-19/2012 - retningslinjer til forskrift 15. november 2011 om rettigheter og bruk av tvang under opphold på barneverninstitusjon (rettighetsforskriften)
2. Den europeiske menneskerettighetskonvensjon art. 8 og art. 5
3. Fakta om cannabis ved Oslo Universitetssykehus og Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisertrusbehandling
4. Forskrift om narkotika
5. Norsk legemiddelhåndbok G13 Rusmiddelbruk og avhengighetstilstander
6. Nasjonal faglig retningslinje - røykeavvenning - ved Helsedirektoratet, punkt 4
7. Helsedirektoratets nettside om e-sigaretter, fordampere og e-væske