Innsyn i barnevernsdokumenter etter offentleglova

Til: landets fylkesmenn

[Barnevernloven § 6-7.]

Vår ref: 2016/55641-1

Arkivkode: 041

Dato: 09.10.2016

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet har fått flere spørsmål om utlevering av barnevernsdokumenter til media, når det foreligger samtykke fra enten foreldre eller barn, vil være i strid med barnevernloven § 6-7. Direktoratet har derfor et behov for å presisere reglene for innsyn i barnevernsdokumenter fra media, når det foreligger samtykke.

Rettslige utgangspunkter

En begjæring om innsyn i en barnevernssak fra andre enn barnet eller denne sin partsrepresentant skal behandles etter reglene i offentleglova. Innsynsbegjæring fra partene selv, herunder foreldre og barn eller deres representant, reguleres av forvaltningsloven.

Det fremgår av offentleglova § 3 at hovedregelen er at saksdokument, journaler og liknende register er åpne for innsyn dersom ikke annet følger av lov eller forskrift med hjemmel i lov. Alle kan kreve innsyn i saksdokument, journaler og lignende register.

Taushetsplikten setter imidlertid skranker for hvilke opplysninger som er offentlige. Opplysninger som er underlagt taushetsplikt i lov eller i medhold av lov, jf. offentleglova § 13 første ledd, er unntatt fra offentlighet. Reglene om taushetsplikt går foran reglene om offentlighet. Dersom opplysningene er omfattet av reglene om taushetsplikt, er det ikke aktuelt å gi merinnsyn etter reglene i offentleglova § 11. For at barneverntjenesten skal kunne formidle taushetsbelagte opplysninger til andre, må det være hjemmel for det i lovgivningen eller det må foreligge samtykke.

Reglene om taushetsplikt i barneverntjenesten følger av barnevernloven § 6-7 første og annet ledd, jf. forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Taushetsplikten gjelder for alle som arbeider i eller har et oppdrag for barnevernet. Barneverntjenesten mottar en rekke personlige og sensitive opplysninger om både barn og foreldre, og reglene om taushetsplikt skal hindre unødvendig spredning av slike opplysninger. Taushetsplikten gjelder alle opplysninger om personlige forhold, uavhengig av om de har et sensitivt innhold eller ikke. Taushetsplikten gjelder også for opplysninger som vil kunne bidra til å avsløre hvilke familier som har hatt kontakt med eller mottatt hjelp fra barneverntjenesten. Taushetsbelagte opplysninger skal ikke videreformidles, og barnevernloven § 6-7 innebærer en plikt for barneverntjenesten til aktivt å forhindre at uvedkommende får tilgang til slike opplysninger. Brudd på taushetsplikten kan etter straffeloven § 209 medføre en fengselsstraff på inntil 1 år.

Det fremgår av forvaltningsloven § 13 a nr. 1 at taushetsplikt etter § 13 ikke er til hinder for at opplysninger gjøres kjent for dem som de direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning de som har krav på taushet samtykker. Dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder. Foreldre og barn kan dermed samtykke til frigivelse av barneverntjenestens opplysninger til for eksempel media.

En viktig begrensning i foreldrenes adgang til å frigi taushetsbelagte opplysninger følger imidlertid av barnevernloven § 6-7 femte ledd, hvor det fremgår at dersom et barns interesser tilsier det, kan fylkesmannen eller departementet bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent.

I forarbeidene til barnevernloven er det uttalt at «[f]oreldrene ønsker ofte støtte fra massemedia og tar da mindre hensyn til hvilke følger dette får for barnet. I disse tilfelle mener vi at barnevernsmyndighetene må ha en taushetsplikt som ikke bortfaller på grunn av foreldrenes samtykke. Myndighetene må her ha en sterkt begrenset adgang til å gi opplysninger til pressen m.v. og de bør heller ikke innlate seg i diskusjoner i massemedia om konkrete saker.

[…]

Den alminnelige regelen om at samtykke opphever taushetsplikten må antas å gjelde også i barnevernsaker. Således vil foreldrenes samtykke i prinsippet være tilstrekkelig til å oppheve taushetsplikten for barnets vedkommende – forutsatt at ikke barnet selv har nådd en slik alder og modenhet at det også selv må gi eget samtykke. Denne grensen kan være vanskelig og skjønnsmessig å trekke, og man skal ikke gå nærmere inn på den her.»⁽¹⁾

Etter barnevernloven § 6-3 skal et barn som er fylt 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, informeres og gis anledning til å uttale seg før det tas avgjørelser i sak som berører barnet. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Etter bestemmelsens andre ledd kan et barn som har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder, gjøre gjeldende partsrettigheter. Det fremgår også av bestemmelsen at i saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som kan være utsatt for menneskehandel, skal barnet alltid regnes som part.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurderinger

Barneverntjenesten har taushetsplikt når det gjelder opplysninger om både barn og foreldre i en barnevernssak. Offentleglova, barnevernloven og forvaltningslovens bestemmelser om taushetsplikt, gir vern for både foreldrenes og barnas personverninteresser. Det blir videre et spørsmål om når både barnet og foreldrene må samtykke, og når er det tilstrekkelig med kun foreldrenes eller barnets samtykke.

Når opplysningene gjelder et barn, kreves som en hovedregel samtykke fra den eller de som har foreldreansvaret. Hovedregelen er at mindreårige i barnevernssaker ikke har ikke kompetanse til å frita forvaltningstjenestemenn fra taushetsplikt. Denne kompetansen ligger normalt hos foreldrene. Det er ikke regulert i lovgivningen når det også skal innhentes samtykke fra barnet.

Barn som har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder, og foreldre med foreldreansvar har normalt selvstendige partsrettigheter i en barnevernssak, jf. barnevernloven § 6-3. Dette innebærer at barnet har en selvstendig rett til innsyn i sakens dokumenter med hjemmel i forvaltningsloven § 18. Innsyn med hjemmel i offentleglova kan imidlertid bare gis dersom alle som har en rett til taushet samtykker til at opplysningene videreformidles, jf. offentleglova § 13, jf. forvaltningsloven § 13 a nr 1. Etter barnevernloven vil således både barnets og foreldrenes samtykke være nødvendig når barnet har fylt 15 år. Etter direktoratets syn vil i utgangspunktet barnets samtykke være tilstrekkelig dersom de aktuelle opplysningene bare gjelder barnet.

Opplysninger om et barns opphold på barnevernsinstitusjon eller annen kontakt med barnevernet, er opplysninger som er undergitt taushetsplikt. Selv om opplysningene i utgangspunktet bare omfatter barnet, kan opplysningene likevel være av en slik art at det blir et spørsmål om også barnets foreldre har krav på taushet og dermed må samtykke til opphevelse av taushetsplikten. Opplysninger om et barn som er eller har vært plassert i barneverninstitusjon eller fosterhjem vil være opplysninger som også sier noe om forelderens kontakt med barneverntjenestene. I mange tilfeller vil også en bekreftelse av et klientforhold si noe om foreldrenes omsorgsevne og konsekvensene av denne. Fordi barnevernssaker omhandler svært følsomme personopplysninger om både foreldrene og barn, må barneverntjenesten utvise stor grad av tilbakeholdenhet når det gjelder utlevering av slike opplysninger til media. At opplysningene kommer ut vil ikke bare kunne skade barnet og foreldrene på kort sikt, men også på lengre sikt. Etter direktoratets syn må det som en hovedregel når barnet er over 15 år foreligge samtykke til utlevering av barnevernsdokumenter fra både barn og foreldre, for at det skal kunne gis innsyn etter offentleglova.

Ved spørsmål om innsyn fra media når barnet er under 15 år, er hovedregelen at mindreårige i barnevernssaker ikke har ikke kompetanse til å frita forvaltningstjenestemenn fra taushetsplikt. Det er derfor i utgangspunkt tilstrekkelig med kun foreldrenes samtykke. Det må likevel foretas en vurdering av barnets alder og modenhet, og om dette tilsier at barnet også må gi eget samtykke. For å ivareta barnets interesser er derfor fylkesmannen og departementet gitt myndighet til å bestemme at opplysninger skal være taushetsbelagte, selv om foreldrene har samtykket i at de gjøres kjent, jf. barnevernloven § 6-7 femte ledd. Denne bestemmelsen har sin bakgrunn i at det vil kunne være et motsetningsforhold mellom barnets og foreldrenes interesser om opplysninger offentliggjøres.

Direktoratet påpeker avslutningsvis på at bestemmelsene om taushetsplikt kun regulerer tjenestemenns forhold og ikke foreldrenes egen handlemåte. Regelverket er således ikke til hinder for at partene selv deler opplysninger med media.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
fung. seksjonssjef

Line Orderud Øian
rådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi:

• Fylkesnemndene
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Barne- og likestillingsdepartementet
• Helsetilsynet

Referanser

1. Ot. prp. 2 (1985-1986)