Bruk av ufrivillige turer som terapeutisk virkemiddel i behandlingen på barneverninstitusjoner

• Til: Statens Helsetilsyn, Postboks 231 Skøyen, 0213 Oslo
• Deres ref: 2018/1674 1 HAK
• Vår ref: 2018/55424-3
• Arkivkode: 30
• Dato: 31.03.2019

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Helsetilsynet av 11. juli 2018.

Helsetilsynet stiller spørsmål om ufrivillige «motivasjonsturer» eller «utluftingsturer» kan hjemles i rettighetsforskriften § 22. Helsetilsynet viser til at det er viktig at både fylkesmannsembetene, Bufetats godkjenningsmyndigheter og institusjonene har lik forståelse av hvilke tilfeller det er tillatt å bruke tur som et terapeutisk virkemiddel i behandlingen, og om det er adgang til å fatte vedtak etter rettighetsforskriften § 22 når beboeren motsetter seg å være med på tur. Det er Sivilombudsmannens uttalelser i rapport fra besøk på Klokkegården-kollektivet (nå Bakkekollektivet) 6.- 8. juni 2017 og i brev av 25. april 2018 som er bakgrunnen for at flere fylkesmenn tar opp spørsmålet om ufrivillige turer kan hjemles i rettighetsforskriften § 22.

Dersom direktoratet mener ufrivillige turer kan hjemles i rettighetsforskriften § 22, ber Helsetilsynet om en presisering av i hvilken grad forskriftens § 22 gir hjemmel til å isolere ungdommen fra ungdomsgruppen/de andre voksne og grensedragningen mot forbudet mot isolasjon i rettighetsforskriften § 13.

Helsetilsynet ber direktoratet klargjøre hvilke tiltak, som i kraft av omsorgsansvaret og hensynet til felleskapet trygghet og trivsel, kan anses som «oppmuntring, motivasjon og overbevisning» for å få med seg en ungdom på tur, jf. rundskriv til rettighetsforskriften § 7.

Det bes også om at grensedragningen for når en tur anses som frivillig etter rettighetsforskriften § 7 og når tiltakene faller inn under forbudet mot bruk av tvang og makt etter rettighetsforskriften § 13 presiseres.

Helsetilsynet ønsker avslutningsvis en vurdering av om det omfattes av ordlyden i rettighetsforskriften § 22 å ta med ungdommen på en godkjent hytte og der begrense ungdommens bevegelsesfrihet.

Helsetilsynets vurdering

Helsetilsynet viser til at Sivilombudsmannen i rapport fra besøk på Klokkegården- kollektivet (nå Bakkekollektivet) 6.- 8. juni 2017 og i brev av 25. april 2018 uttaler at rettighetsforskriften § 22 ikke gir adgang til å treffe vedtak om at beboerne skal være med på turer som en del av behandlingsopplegget, og at det heller ikke andre steder i rettighetsforskriften åpnes for at ungdom kan tas med på turer som en del av behandlingen, som straff eller ved bruk av tvang. Helsetilsynet er enig i Sivilombudsmannens vurdering.

Det rettslige grunnlaget

Direktoratet finner grunn til å gi en grundig gjennomgang av det rettslige grunnlaget for de problemstillingene som skal avklares.

Barns rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon er regulert både i Grunnloven, internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, herunder FNs barnekonvensjon, barnevernloven § 5-9 og forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjon (rettighetsforskriften). Barne- og likestilingsdepartementet har utarbeidet rundskriv om retningslinjer til forskriften (rundskriv Q-19/12 av juni 2012).

Formålet med rettighetsforskriften er å sikre at institusjonen gir beboerne forsvarlig omsorg og behandling, at deres rettsikkerhet ivaretas og at de blir behandlet hensynsfullt og med respekt for den enkeltes integritet.

Alle tjenester og tiltak etter barnevernloven skal være forsvarlige, jf. barnevernloven 1-4. Forskrift om krav til kvalitet og internkontroll i barneverninstitusjoner⁽¹⁾ (kvalitetsforskriften) § 2 stiller også krav til at institusjoner skal ha en definert målgruppe og en formulert målsetting for sin faglige virksomhet. Faglige metoder som anvendes ved institusjonen skal være faglig og etisk forsvarlige og tilpasset institusjonens målgruppe og målsetting. Faglige metoder som anvendes må så langt som mulig må være basert på dokumentert kunnskap og resultater, og ikke på antagelser og forventninger om effekter. Metoder som innebærer integritetskrenkelser eller som baserer seg på straff eller trusler om straff, vil aldri være faglig eller etisk forsvarlig.⁽²⁾

Kravet til forsvarlige tjenester må også ses i sammenheng med prinsippet om barnets beste. Det følger både av Grunnloven, FNs barnekonvensjon, barnevernloven og rettighetsforskriften at ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.⁽³⁾ Barnets perspektiv og meninger skal inkluderes i hva som er barnets beste.⁽⁴⁾ Barnets rett til medvirkning betyr ikke at barnet har vetorett eller rett til å bestemme. Barnets synspunkter og mening skal vektlegges ut fra alder og modenhet, og er et av flere momenter som må vurderes når beslutninger og avgjørelser skal treffes til barnets beste. Barnets medvirkning skal dokumenteres.⁽⁵⁾

Barn har rett til vern av sin personlige integritet, jf. Grunnloven § 104 tredje ledd. Institusjoner skal drives slik at beboernes personlige integritet blir ivaretatt, jf. rettighetsforskriften § 7 første ledd. Sentrale sider av den personlige integritet omfattes av et grunnleggende vern som ikke kan fravikes uten lovhjemmel.⁽⁶⁾ Bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet skal skje så skånsomt som mulig, og ikke benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet. Andre fremgangsmåter skal være prøvd først, jf. rettighetsforskriften § 12. Krav om at inngrep må ha et legitimt formål, være nødvendig og forholdsmessig (proporsjonalt) følger også av den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 nr. 2.

Den enkelte beboer skal selv kunne bestemme i personlige spørsmål så langt dette lar seg forene med formålet med plasseringen og institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte, herunder forenelig med alder og modenhet.

Bestemmelsesretten skal la seg forene med institusjonens ansvar for driften, herunder ansvar for trygghet og trivsel for alle på institusjonen, jf. barnevernloven 5-9 første ledd og rettighetsforskriften § 7 andre ledd.

Det fremgår av retningslinjene at institusjonen i kraft av omsorgsansvaret for den enkelte og hensynet til felleskapets trygghet og trivsel kan beslutte at beboeren skal være med på tur. Det er presisert at det ikke er anledning til å bruke fysisk tvang, trussel om tvang eller gi andre konsekvenser som har karakter av straff for å få ungdommen med på slike turer. Her som ellers i all omsorgsutøvelse og behandling, må oppmuntring, motivasjon og overbevisning brukes for å få med ungdom som vegrer seg.

Det må ikke benyttes tiltak som har elementer av straff eller isolasjon. Barnevernloven og rettighetsforskriften gjelder fullt ut på slike turer, herunder ivaretagelse av barnets personlige integritet. Dersom institusjonen benytter hytte, hus, eller lignende som en del av sitt institusjonstilbud, må denne være godkjent og kvalitetssikret. Det fremgår av presiseringer gitt av departementet⁽⁷⁾ at det kan stilles vilkår til bruken, for eksempel at den skal benyttes til bestemte formål, at oppholdet skal ha en begrenset varighet, foregå en viss tid på året osv. De materielle kravene må da være tilpasset vilkår satt for bruken av tilbudet. Tiltaket kan ikke benyttes dersom det ikke er godkjent/kvalitetssikret som en del av institusjonstilbudet.

Barna skal ha rett til å bevege seg både i og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som fastsettes av hensyn til behovet for trygghet og trivsel, jf. barnevernloven § 5-9 andre ledd første punktum. Bestemmelsen er presisert i rettighetsforskriften § 9 hvor det fremgår at beboeren har rett til å bevege seg fritt innenfor og utenfor institusjonens område, med de begrensninger som kan fastsettes ut fra institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte og ansvaret for trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

I retningslinjene er det vist til at dersom en ungdom møter opp ruset på institusjonen, kan institusjonen vise vedkommende til sitt eget rom dersom det er nødvendig for å skjerme de andre beboerne. En ungdom som har brukt vold i fellesrom kan nektes å oppholde seg der en periode, dersom det er nødvendig for å skape trygghet og trivsel for de andre på institusjonen. I konkrete tilfeller kan situasjonen tilsi at det ikke er tilstrekkelig å vise barnet til sitt eget rom, for eksempel ved gjentakende rusing, rømming og vold. Dersom det er nødvendig ut fra omsorgsansvaret for den enkelte og ansvaret for trygghet og trivsel for alle, kan institusjonen benytte hus, leilighet eller lignende som er godkjent eller kvalitetssikret som en del av avdelingen. Det er presisert at slike tiltak må benyttes med varsomhet og ikke medføre at barnet isoleres fra de andre barna eller ansatte. Slike opphold kan ikke ha lengre varighet.⁽⁸⁾

I tilfeller der en persons autonomi allerede er begrenset, ser Den europeiske menneskerettsdomstol strengt på tiltak som ytterligere begrenser autonomien, og har uttalt at det er behov for større granskning av tiltak som fjerner den lille personlige autonomien som er igjen, i vurderingen av om tiltaket har tilstrekkelig hjemmel i lov, er nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet.⁽⁹⁾

I rettighetsforskriften kapittel 4 er det gitt flere særregler som gir utvidet adgang til å begrense barnets personlige frihet og selvbestemmelse når grunnlaget for opphold på institusjon er observasjon, undersøkelse og behandling for alvorlige atferdsvansker, jf. barnevernloven §§ 4-24 og 4-26. Bakgrunnen er at barn som blir plassert i atferdsinstitusjoner kan ha behov for strengere rammer enn barn som har opphold på institusjon som frivillig hjelpetiltak eller etter vedtak om omsorgsovertagelse. Det følger av rettighetsforskriften § 21 at bestemmelsene i kapittel 1, 2, 3 og 5 gjelder tilsvarende overfor beboerne som er plassert etter § 4-24 og § 4-26, med de særregler som følger av kapittel 4.

For barn som er plassert på grunnlag av vedtak eller samtykke som nevnt i § 4-24 eller § 4-26, kan institusjonen begrense adgangen til å forlate området i den utstrekning det er nødvendig etter vedtakets formåI, jf. barnevernloven § 5-9 andre ledd andre punktum. Tilsvarende følger av rettighetsforskriften § 22. Etter bestemmelsen kan institusjonen begrense beboerens adgang å forlate institusjonsområdet og til å bevege seg fritt innenfor institusjonsområdet i den utrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen. Vedtak kan treffes for inntil 14 dager av gangen, men skal ikke opprettholdes lenger enn nødvendig. Institusjonen må fortløpende vurdere om vedtaket skal opprettholdes.

Det er vist til at enkelte institusjoner, som alternativ til å nekte beboeren å forlate institusjonen, benytter såkalt voksenfølge. Dette innebærer at en ansatt i perioder følger beboeren tett når han eller hun er utenfor institusjonen. I slike sitasjoner må det treffes vedtak.

Ved begrensning i bevegelsesfriheten innenfor institusjonens område, er det lagt til grunn at hus, leilighet eller lignende som er godkjent/kvalitetssikret som en del av avdelingen, og hvor denne delen benyttes som et individuelt behandlingstiltak i en periode, så må det treffes enkeltvedtak. Det er det understreket at begrensninger i bevegelsesfriheten innenfor institusjonens område må bygge på solide faglig fundament og bli brukt med varsomhet og kun så lenge det er nødvendig. Videre må adgangen ikke benyttes på en slik måte at barnet isoleres.

Det følger av barnevernloven § 5-9 tredje ledd bokstav a at det ikke er tillatt å refse barn fysisk eller bruke innlåsing i enerom eller lignende tvangstiltak med mindre det er tillatt i forskrifter gitt av departementet.

Etter rettighetsforskriften § 13 er fysisk refsing, isolasjon eller annen bruk av fysisk tvang eller makt ikke tillatt. Det gjelder uavhengig av om formålet er oppdragelse, behandling eller straff.

I retningslinjene er det vist til, at barneloven § 30 som omfatter forbud mot fysisk og psykisk vold⁽¹⁰⁾ og retter seg direkte mot foreldre, gir rammer og veiledning for institusjonsansattes adgang til å bruke av tvang og makt overfor beboerne.

I FN`s barnekomites generelle kommentar nr. 13 (2011) om barns rett til frihet fra alle former for vold fremgår det at plassering i ensomhet eller isolasjon eller frihetsberøvelse under ydmykende eller nedverdigende forhold er omfattet av psykisk vold. Tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff omfatter vold i alle former for å presse frem tilståelser, straffe utenomrettslig for ulovlig eller uønsket atferd, eller for å tvinge barn til å være med på aktiviteter mot sin vilje. FN har utviklet egne regler for beskyttelse av mindreårige fratatt friheten (Havanareglene) som understreker at disiplinære tiltak som utgjør grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling skal være strengt forbudt. Det inkluderer plassering i en mørk celle, lukket eller ensom inneslutning eller annen straff som kan kompromittere den fysiske eller mentale helsen til ungdommen.

Rettighetsforskriften § 13 gir adgang til å anvende mindre inngripende fysisk tvang og makt, som for eksempel kortvarig fastholding eller bortvisning fra fellesrom, når dette er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg for den enkelte eller av hensyn til trygghet og trivsel for alle på institusjonen.

I retningslinjene fremgår det at andre former for mindre inngripende fysisk tvang kan være fysisk leding, det å ta en beboer i hånden, eller å stille seg i veien for en ungdom for å markere en grense når det er åpenbart nødvendig (obstruksjon).

Det er presisert at mindre inngripende fysisk tvang og makt bare kan anvendes dersom miljøterapeutiske virkemidler ikke fører frem. Grensene for dette vil avhenge av den konkrete situasjonen. Det er vist til at sentrale momenter i en helhetsvurdering vil være barnets alder og modenhet, tidligere erfaringer og konsekvensen av å unnlate gripe inn. Det er lagt til grunn at institusjonene, ved å arbeide forebyggende og benytte gode faglige metoder med stor vekt på kommunikasjon, vil kunne håndtere de fleste konflikter uten bruk av makt.⁽¹¹⁾

Rettighetsforskriften § 14 om bruk av tvang i akutte faresituasjoner bygger på straffelovens alminnelige regler om nødrett og nødverge⁽¹²⁾, og har til felles en nødsituasjon som gjør det berettiget å foreta handlinger som ellers ville ha vært ulovlige. Nærmere regler om isolering av barn i akutte faresituasjoner fremgår av § 14 tredje ledd. Dersom situasjonen gjør det nødvendig å isolere barnet, skal minst en av personalet alltid være tilstede i rommet eller i naborom med ulåst dør. Isolering av barnet er bare tillatt i rom med vindu og minst 8m2 gulvflate, og kan bare besluttes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt. I retningslinjene er det presisert at slik isolering kun er tillatt der dette er absolutt nødvendig for å hindre skade på person eller vesentlig skade på eiendom, og at tiltak som innebærer innlåsing i enerom ikke er tillatt i andre situasjoner enn i akutte faresituasjoner. Tiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget.⁽¹³⁾

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Motivasjonsturer benyttes av ruskollektivene som et individuelt behandlingstiltak, og innebærer at ungdommen i en begrenset periode forlater eller ikke returnerer til institusjonsavdelingen der ungdommen bor. Ungdommen oppholder seg i denne perioden på en hytte eller i et hus som er godkjent som en del av institusjonen, men som ligger i lengre geografisk avstand fra institusjonsavdelingen der ungdommen bor.

Motivasjonstur iverksettes når en ungdom har behov for ro, individuelle samtaler, bearbeiding av enkeltsituasjoner eller har en vedvarende negativ utvikling.

Motivasjonsturer har som mål å stoppe eller forebygge destruktiv adferd og gi ungdommen ny innsikt i egen situasjon og egne atferdsmønstre⁽¹⁴⁾, og benyttes som strategi ved håndtering av rus, rømming og vold.⁽¹⁵⁾

Begrensninger i adgangen til å beveges seg utenfor institusjonens område

Etter rettighetsforskriften § 22 kan institusjonen begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.

Bestemmelsen gir adgang til å hindre eller holde tilbake en ungdom som vil dra eller rømme fra institusjonen når formålet er å forebygge videre problemutvikling, beskytte og behandle. Bestemmelsen må sees i sammenheng med rettighetsforskriftens § 20 om adgangen til å tilbakeføre beboeren til institusjonen ved rømming, om nødvendig mot beboerens vilje, når grunnlaget for plassering er § 4-24 og § 4-26 med avtalt tilbakeholdsrett.⁽¹⁶⁾

Rettighetsforskriften § 22 gir hjemmel til å begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet, og det følger av retningslinjene at institusjonen som alternativ til å begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet, kan treffe vedtak om å begrense eller kontrollere beboerens bevegelser utenfor institusjonsområdet. For eksempel kan institusjonen treffe vedtak om at beboeren bare får forlate institusjonsområdet i følge med personal (fotfølging).

Bestemmelsen gir ikke adgang til å treffe vedtak om at beboeren skal være med på tur som ledd i behandlingsopplegget. Det betyr at institusjonen, som et alternativ til å begrense beboerens adgang til å forlate institusjonsområdet, ikke kan treffe vedtak etter § 22 om at beboeren som ledd i behandlingen skal oppholde seg på en hytte eller et hus utenfor institusjonsområdet.

Institusjonen har derfor ikke adgang til å treffe vedtak om å ta beboeren med på motivasjonstur utenfor institusjonsområdet med hjemmel rettighetsforskriften § 22.

Begrensninger i adgangen til å bevege seg innenfor institusjonens område

Etter rettighetsforskriften § 22 er det adgang til å begrense beboerens bevegelsesfrihet innenfor institusjonsområdet i den utstrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen.

Dersom en institusjon har hus, leilighet eller lignende som er godkjent/kvalitetssikret som en del av avdelingen, så kan denne delen benyttes som et individuelt behandlingstiltak, for eksempel for å stoppe, avgrense og forebygge gjentakende rusing, rømming og vold.

Direktoratet legger til grunn at en institusjon kan bestå av flere institusjonsavdelinger. En institusjonsavdeling kan bestå av flere bygg, for eksempel hovedbygning med separat leilighet og tilhørende hus som for eksempel stabbur, ombygd låve eller lignende. En institusjonsavdeling består av den samlede bygningsmassen med egnede utearealer, som oftest sammenfallende med tomtegrensen, og utgjør institusjonens område. To institusjonsavdelinger kan også ha et institusjonsområde, for eksempel ved å ha felles uteareal.

Motivasjonsturer gjennomføres som oftest på en hytte eller i et hus som er godkjent som en del av institusjonen, men som ligger utenfor institusjonens område.

Forutsatt at elementer av behandlingstiltaket «motivasjonstur» benyttes til å begrense beboerens bevegelsesfrihet i en leilighet, hus eller lignende som ligger innenfor institusjonsområdet, vil direktoratet bemerke at begrensning i beboerens bevegelsesfrihet som et individuelt behandlingstiltak bare kan foretas i den utrekning det er nødvendig ut fra formålet med plasseringen. Begrensninger innenfor institusjonsområdet må bygge på solid faglig fundament og blir brukt med varsomhet og kun så lenge det er nødvendig.

Når et individuelt behandlingstiltak som innebærer en begrensning i beboerens bevegelsesfrihet, besluttes som følge av brudd på «hovedregler» eller rutinemessig, som konsekvens av uønsket atferd som for eksempel rusing, rømming eller vold, foretas ingen konkret og individuell vurdering. Et slikt vedtak kan aldri fattes med hjemmel i rettighetsforskriften § 22.

Konkrete og individuelle vurderinger skal sikre at det treffes beslutninger som er til barnets beste, ved at barnets synspunkter blir vektlagt i samsvar med alder og modenhet, og at mindre inngripende fremgangsmåter blir vurdert og prøvd først, og at begrensningen som iverksettes er forholdsmessig (proporsjonal).

Når begrensninger i bevegelsesfriheten iverksettes rutinemessig, uten konkret og individuell vurdering, vil behandlingstiltaket også kunne ha karakter av straff.

Tilnærminger som vektlegger regelorienteringer og fokus på føyelighet basert på straff og negative konsekvenser synes heller ikke å gi positive resultater.⁽¹⁷⁾ Miljøterapeutiske virkemidler i behandlingen som innebærer integritetskrenkelser eller som baserer seg på straff eller trusler om straff, kan aldri være faglig eller etisk forsvarlig.

Det følger av rettighetsforskriften § 13 at det ikke lov til å iverksette tiltak som innebærer isolasjon. Det gjelder selv om formålet er behandling.

Når institusjonen beslutter begrensning i bevegelsesfriheten og benytter en leilighet eller et hus på institusjonens område som et individuelt behandlingstiltak etter forskriftens § 22, og dette fører til at beboeren ikke får oppholde seg i fellesareal som benyttes av alle, kan det reises spørsmål om bevegelsesbegrensningen kan være isolasjon.

Etter direktoratets vurdering vil ikke beboeren være isolert om leiligheten eller huset er innredet og har et hyggelig preg, og det blir lagt til rette for at beboeren kan få tilgang til det sosiale felleskapet (andre beboere og ansatte). Det forutsettes også at beboeren i en slik periode kan fortsette sine gjøremål, som å gå på skole og delta på fritidsaktiviteter mv.

Etter rettighetsforskriften § 13 andre punktum er det kun adgang til å benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt, dersom det er åpenbart nødvendig som ledd i institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg til den enkelte eller av hensyn til trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Bestemmelsen åpner ikke opp for å benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt for å iverksette en beslutning etter § 22.

Institusjonen har derfor ikke hjemmel å benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt for å få iverksatt en beslutning om å begrense beboerens bevegelsesfrihet innenfor institusjonsområdet som et individuelt behandlingstiltak.

Oppmuntre, motivere og overbevise ungdom om å være med på tur

Motivasjonsturer er først og fremst et individuelt behandlingstiltak, men begrunnes også ut fra behov for å opprettholde positiv kultur og sosial kontroll, for å unngå negativ påvirkning mellom beboerne.⁽¹⁸⁾

Etter rettighetsforskriften § 7 kan institusjonen begrense beboerens rett til å bestemme i personlige spørsmål. Det fremgår av retningslinjene at institusjonen, i kraft av omsorgsansvaret for den enkelte og hensynet til fellesskapets trygghet og trivsel, kan beslutte at beboeren skal være med på tur.

Det er ikke anledning til å bruke fysisk tvang, trussel om tvang, eller andre konsekvenser som kan ha karakter av straff for å få beboeren med på slike turer. Hvis beboeren vegrer seg, kan bare oppmuntring, motivasjon og overbevisning benyttes.

Det er heller ikke adgang til å benytte mindre inngripende fysisk tvang eller makt etter § 13 for å få iverksatt beslutning om tur etter § 7. Bestemmelsen sett i sammenheng forskriftens § 9, som gir institusjonen adgang til å begrense beboerens bevegelsesfrihet innenfor institusjonens område i kraft av omsorgsansvaret for den enkelte eller hensynet til trygghet og trivsel for alle, taler også for dette. Det vil aldri bli åpenbart nødvendig å iverksette en tur utenfor institusjonsområdet ved å bruke mindre inngripende fysisk tvang eller makt, når institusjonen kan gjøre det mindre, ved å begrense beboerens bevegelsesfrihet innenfor institusjonens område.

Institusjonen kan derfor ikke benytte tiltak som har elementer av tvang eller makt i seg for å få iverksatt en motivasjonstur etter § 7. Institusjonen kan for eksempel ikke stille seg i veien (obstruksjon), holde fast, vise bort eller benytte seg av fysisk ledning, selv om maktutøvelsen er kortvarig, for å få iverksatt en motivasjonstur etter § 7. Heller ikke trussel om tvang eller straff kan benyttes, for eksempel at beboeren må være på rommet eller et annet sted, inntil vedkommende har ombestemt seg. Heller ikke utilbørlig press, som for eksempel å true med å begrense beboerens rettigheter, kan anses som «oppmuntring motivasjon og overbevisning».

Motivasjonsturer, uavhengig av om formålet er behandling, omsorg for den enkelte eller trygghet og trivsel for alle på institusjonen, må basere seg på beboerens frivillighet.

Adgangen til å benytte rettighetsforskriften § 22 når ungdommen frivillig er på motivasjonstur

I og med at det ikke er hjemmel for å ta med ungdommen ufrivillig på motivasjonstur etter rettighetsforskriften § 22, er forutsetningen for spørsmålet, at beboeren har kommet til hytta eller huset utenfor institusjonsområdet frivillig, og at ungdommen ønsker seg tilbake til institusjonens område.

Etter direktoratets vurdering har ikke institusjonen hjemmel til å begrense beboerens bevegelsesfrihet utenfor institusjonsområdet etter § 22. Det betyr at dersom beboeren befinner seg utenfor institusjonsområdet, og vil tilbake til institusjonsavdeling han/hun bor, så må institusjonen legge til rette for at beboeren får returnere.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Birgitte Olsen
seniorrådgiver

Kopi til

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Landets fylkesmannsembeter
• Landets fylkesnemnder
• Sentralenheten for fylkesnemndene
• Regionene i Bufetat
• Barne- og familieetaten, Oslo kommune
• Statens helsetilsyn
• Barneombudet

Referanser

1. Forskrift av 10. juni 2008 nr. 580
2. Brev av 11. november 2004 fra daværende Barne- og familiedepartementet om godkjenning og kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner – presiseringer av regelverket
3. Jf. Grunnloven § 104 andre ledd, FNs barnekonvensjon artikkel 3, barnevernloven § 4-1 og rettighetsforskriften § 1 tredje ledd og § 7 tredje ledd bokstav a
4. Jf. Forskrift om medvirkning og tillitsperson av 1. juni 2014 nr. 697§ 6
5. Jf. Forskrift om medvirkning og tillitsperson av 1. juni 2014 nr. 697§ 7
6. Jf. Grunnloven § 113 (legalitetsprinsippet)
7. Brev av 11. november 2004: Godkjenning og kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner – presiseringer av regelverket.
8. Jf. Rundskriv om retningslinjer til rettighetsforskriften s. 15
9. Munjaz mot Storbritannia, klagenr. 2913/06, 17 juli 2012 avsnitt 80 «…when a person`s personal autonomy is already restricted, greater scrutiny (will) be given measures which remove the little personal autonomy that is left”.
10. Jf. Ot. Prp. nr 104 (2008-2009)
11. Jf. Rundskriv om retningslinjer til rettighetsforskriften s. 19 og 20
12. Jf. Straffeloven § 17 og § 18
13. Jf. Rundskriv om retningslinjer til rettighetsforskriften s. 20 og 21
14. Fagartikkel i tidsskrift for norsk psykologforening 2013: Behandlingselementer i ruskollektiv for ungdom (Kolltveit og Lange Nielsen)
15. Rapport utarbeidet for Samarbeidsforum for norske ruskollektiver: Felles miljøterapeutiske virkemidler i ruskollektiver for mindreårige (Kolltveit 2011)
16. Når barn rømmer fra barneverninstitusjon - Retningslinjer om oppgave- og ansvarsfordeling mellom barneverninstitusjon, kommunal barneverntjeneste og politi punkt 7.3.
17. Higgings, Silverman og Heil, 2007
18. Fagartikkel i tidsskrift for norsk psykologforening 2013: Behandlingselementer i ruskollektiv for ungdom (Kolltveit og Lange Nielsen)