Prosedyrer for rusmiddeltesting av barnets omsorgspersoner

[Barnevernloven § 4-4 tredje ledd.]

Vår ref: 2016/55406-3

Arkivkode: 32

Dato: 05.01.2017

Vi viser til Helsedirektoratets e-post av 15. august 2016 hvor henvendelse fra Lebesby kommune ble videreformidlet til Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som rette instans. Kommunen har anmodet om en tolkning av prosedyrer for rusmiddeltesting av barns omsorgspersoner, etter barnevernlovens regelverk. Direktoratet beklager den lange saksbehandlingen.

De konkrete problemstillingene som reises er knyttet til hvilket regelverk og rutiner som skal anvendes når urinprøvekontroll skal gjennomføres, og hvem som skal dekke kostandene ved slike kontrolltiltak.

Rettslig utgangspunkt

Hjelpetiltak etter § 4-4 skal som en hovedregel være frivillig. Urinprøvetaking som kontrolltiltak er av en så inngripende karakter at det er nødvendig at det avgis et frivillig, informert samtykke. Dersom det er ønskelig å gjennomføre urinprøvekontroll av barnets omsorgspersoner, på frivillig grunnlag, er det derfor viktig at den som avgir prøven, forstår hva samtykket innebærer og rekkevidden av det. Konkret bør det inngås en avtale hvor det fremgår at kravene til gyldig samtykke er ivaretatt, hva formålet med prøvetakingen er, varighet av avtalen og hva konsekvensen av eventuelle positive prøvesvar, uteblivelse fra prøvetaking eller manipulering av prøven vil være.

Barnevernloven § 4-4 tredje ledd, åpner etter en lovendring i 2016, for anvendelse av pålegg om urinprøver for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg. Målet med slike kontrolltiltak, er å kontrollere at barn ikke utsettes for overgrep eller mishandling. Barneverntjenesten har på denne måte en mulighet til å iverksette tiltak i hjemmet, før situasjonen er blitt så alvorlig at omsorgsovertakelse er nødvendig.⁽¹⁾

Bestemmelsen om at hjelpetiltak kan iverksettes ved pålegg innebærer et unntak fra prinsippet om frivillighet. Hjelpetiltak kan som hovedregel ikke settes inn ved pålegg dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet med frivillige hjelpetiltak. Det følger av det minste inngreps prinsipp at man skal velge det minst inngripende tiltaket, dersom det vil være tilstrekkelig for å gi barnet en tilfredsstillende omsorgssituasjon. Fordi vedtaket er et tvangsvedtak, og derfor krever særlig betryggende saksbehandling er vedtakskompetansen lagt til fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker.

Pålegg av kontrolltiltak er et inngrep i privat- og familielivet, jf. EMK artikkel 8. Hensynet til barnets beste må imidlertid i visse tilfeller gå foran inngrep i foreldrenes privatliv. Barneverntjenesten må derfor vurdere om pålegg av kontrolltiltak er forholdsmessig og nødvendig i den enkelte sak. Pålagte hjelpetiltak kan kun opprettholdes inntil ett år fra vedtakstidspunktet.

Kvalitetskrav for rusmiddeltesting ved hjelp av urinprøver

Ved gjennomføring av rusmiddeltester er det lagt opp til ulike krav til prosedyrer avhengig av formålet med prøvene. Prosedyrene er beskrevet i rundskriv IS-2231 fra Helsedirektoratet. Rundskrivet erstatter tidligere IS-13/2002 (kvalitetskrav ved medisinske prøver) og IS-14/2002 (kvalitetskrav ved sanksjonære prøver).

Medisinske prøver brukes når formålet er diagnose/kartlegging av rusmiddelbruk, behandling av pasienter med ruslidelse etc. Eksempler på prøver som anses som medisinske er prøver som inngår i vurdering av tap av førerkort og bæretillatelse av våpen.

Med sanksjonære prøver menes prøver hvor positivt analyseresultat alene kan føre til alvorlige sanksjoner eller til tap av tilbud eller rettigheter. Dette gjelder eksempelvis i kriminalomsorgen, i yrkeslivssammenheng og for politiet. Som følge av dette er prosedyrene for sanksjonære prøver strengere og mer omfattende enn ved medisinske prøver. Det skal blant annet foreligge skriftlig avtale med prøvegiver og kontrollert prøvetaking. Etter rettstoksikologiske prinsipper skal prøvesikringskjeden følges fra prøvetaking til endelig resultat.

Direktoratets vurdering

Kontrolltiltak kan forekomme både som frivillige- og pålagte hjelpetiltak. Gjennomføring av rusmiddeltesting og urinprøvekontroll er imidlertid alltid å anse som særlig inngripende, også der tiltaket er basert på samtykke, fordi frivilligheten ikke nødvendigvis oppleves som reel. Dette innebærer at terskelen for inngrep skal være høy og at slike tiltak kun bør benyttes når det er nødvendig for å sikre barnets omsorgssituasjon. Barneverntjenesten skal ha en sterk mistanke om rusmisbruk dersom pålegg av urinprøver vurderes som hjelpetiltak. Hensynet til barnets beste skal alltid være et grunnleggende hensyn ved vurdering av om et tiltak om å iverksette urinprøver skal iverksettes.

Iverksettelse av pålagte kontrolltiltak vil aldri være noen garanti mot at barnet utsettes for forsømmelser, overgrep eller mishandling. Det er derfor viktig at barneverntjenesten holder seg løpende orientert om hvordan det går med barnet og foreldrene, jf. barnevernloven § 4-5. Det er også viktig at det stilles krav til hyppigheten av rustestingen. Prøvene må avlegges så hyppig at de gir en reell mulighet for å avdekke eventuelt rusmisbruk. Det er svært viktig at rutiner som hindrer manipulering av prøven følges.

Resultatet av positive urinprøver kan få store konsekvenser for avgjørelser om barnets fremtidige omsorgsituasjon. Direktoratet legger til grunn at man ved pålagte urinprøver som hjelpetiltak i barnevernssaker, må følge prosedyrer som ivaretar de berørtes rettsikkerhet på en forsvarlig måte. I lovforarbeidene viser Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til at retningslinjer for kvalitetskrav for rusmiddeltesting ved hjelp av urinprøver følger av Helsedirektoratets rundskriv IS 14-2002, og ellers at urinprøver skal håndteres i samsvar med helsemyndighetenes til enhver tid gjeldende retningslinjer.⁽³⁾ Rundskriv IS-14/2002 (kvalitetskrav ved sanksjonære prøver) er nå erstattet av Prosedyrer for rusmiddeltesting IS-2231⁽⁴⁾. Direktoratet anser at det ikke foreligger noen plikt for barneverntjenestene om å rekvirere urinprøver etter de utvidede sikkerhetsprosedyrer som er knyttet til sanksjonære prøver. De generelle prosedyrer for medisinske prøver, som er beskrevet i Prosedyrer for rusmiddeltesting IS-2231, anses langt på vei å være tilstrekkelig trygge til at resultatene kan benyttes som indikatorer på om det er inntatt rusmidler eller ikke. Bevisverdien slike prøver vil ha ved behandling i fylkesnemnda eller domstolen vil likevel kunne være ulik avhengig av hvilke prosedyrer som er fulgt.

Dersom screeninganalyse har gitt positivt resultat, anser direktoratet det likevel nødvendig å gjennomføre en bekreftelsesanalyse, dvs. analyse som gir sikker identifikasjon og evt. mengde av det rusmiddel eller de rusmidler som er i prøven. Bekreftelsesanalyser skal utføres ved bruk av spesifikk metodikk (for eksempel kromatografi).

De samme krav til prosedyrer må følges også om slike urinprøver gjennomføres med grunnlag i samtykke.

Kommunen har det økonomiske ansvaret for sine oppgaver, herunder å dekke kostnadene til hjelpetiltak i hjemmet. Kostnader knyttet til gjennomføring av kontrolltiltak som for eksempel urinprøvekontroll, skal således dekkes av barneverntjenesten uavhengig av om tiltaket er pålagt eller basert på samtykke.

Med hilsen

Anders Henriksen
fung. Seksjonssjef

Lars Due-Tønnessen
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

• Barne- og likestillingsdepartementet
• Helsedirektoratet
• Statens Helsetilsyn
• Utdanningsdirektoratet
• Landets fylkesmannsembeter
• Sentralenheten for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
• Landets fylkesnemnder
• Bufetats regioner

Referanser

1. Prop. 72 L (2014-2015) Endringer i barnevernloven (utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak). Lovendringen trådte i kraft 1. april 2016

3. Prp. 72 L (2014-2015) Endringer i barnevernloven (utvidet adgang til å pålegge hjelpetiltak)

4. Utgitt 01.11.2014