Barnevernloven § 4-4 annet ledd – Barnets samtykke ved hjelpetiltak for foreldre
Til: Fylkesmannen i Nordland, Postboks 1405, 8002 Bodø
[Barnevernloven § 4-4 annet ledd.]
Vår ref: 2016/54963-2
Arkivkode: 30
Dato: 18.10.2016
Barne-, ungdoms- og familedirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Nordland 12. juli 2016.
Fylkesmannen ber om en gjennomgang av reglene for frivillige hjelpetiltak hva gjelder innholdet i kravet om samtykke fra barn over 15 år. Fylkesmannen ønsker en avklaring av om regelverket er å forstå slik at ungdom over 15 år skal kunne motsette seg at foreldrene mottar enhver form for hjelpetiltak, herunder råd og veiledning.
Direktoratet presiserer at Fylkesmennenes anmodning om tolkningsuttalelser fra direktoratet bør inneholde en redegjørelse av problemstillingen og avsenders egen vurdering av hvordan regelverket bør forstås.
Rettslig grunnlag
Grunnvilkåret for å sette inn hjelpetiltak er at barnet har et særlig behov for hjelp. Barnets behov må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Samarbeid og frivillighet anses som sentrale elementer for at hjelpetiltak skal bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. barnevernloven § 4-4 første ledd.
Barns rett til medvirkning og medbestemmelse er sentrale prinsipper etter barnekonvensjonen artikkel 12. Hvor stor vekt man skal tillegge den meningsytring barnet kommer med, må avveies mot en rekke momenter, hvor blant annet barnets alder og utvikling er sentralt. Disse prinsippene er lovfestet i barnevernloven § 6-3 hvor barnet også gis selvstendige partsrettigheter når det har fylt 15 år og forstår hva saken gjelder.
Hvem som er part i en forvaltningssak følger ellers av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav e. Etter barnevernloven § 6-1 første ledd gjelder forvaltningsloven med de særregler som følger av barnevernloven. For å kunne ta stilling til når foreldre og/eller barn har partsstatus i en sak om tiltak etter barnevernloven, må man følgelig se hen til både forvaltningsloven og barnevernloven.
Etter forvaltningsloven § 2 bokstav e defineres en part som person som en avgjørelse retter seg mot eller som saken ellers direkte gjelder. Hvem saken direkte gjelder, må etter vanlige forvaltningsrettslige tolkningsprinsipper vurderes ut fra praksis og vedtakets karakter, rettsvirkninger og formål, med utgangspunkt i den problemstillingen de aktuelle rettsreglene reiser, og hvilke interesser som er relevante ved sakens avgjørelse. Hvem som skal regnes som part, må også i noen grad avhenge av hvilken type rettsregler partsbegrepet får betydning for, hvilke interesser som er sentrale ved den aktuelle type avgjørelse og om reelle hensyn ved den aktuelle sakstype og i det konkrete tilfelle taler for en vid eller snever ramme for hvem som skal regnes som part.
At barnet har selvstendige partsrettigheter når det har fylt 15 år medfører at barnets samtykke er nødvendig for at frivillige tiltak etter § 4-4 skal kunne iverksettes. I en barnevernsak vil barnets (og foreldrenes) mening likevel kun være et moment i den helhetsvurderingen som må foretas. Hvor alvorlig situasjonen er og hvilke tiltak det er aktuelt å vurdere, vil være av betydning for om en har anledning til å tilsidesette barnets mening.
Direktoratets vurdering
Prinsippet om at det ikke skal iverksettes mer inngripende tiltak enn nødvendig, tilsier at frivillige tiltak skal vurderes, og eventuelt forsøkes, før det fattes vedtak om å gjennomføre tiltak mot barnets vilje. Samtidig kan en tenke seg situasjoner der et hjelpetiltak er mindre direkte rettet mot barnet, og dermed også er mindre inngripende enn tiltak der barnet i større omfang selv er involvert. Dette kan for eksempel være at foreldre mottar relevant rådgivning eller veiledning for å styrke deres foreldrekompetanse. I slike situasjoner kan en stille spørsmål om det er hensiktsmessig at tiltak som en ellers vurderer å være til barnets beste, kan hindres av barnets vilje.
Lovgiver er tydelig på at det skal mye til for å fravike hovedregelen om samtykke.
Dette kommer klart til uttrykk i barnevernloven § 4-4 femte ledd, som fungerer som en sikkerhetsventil ved de alvorlige sakene. Bestemmelsen legger begrensninger for medbestemmelsesretten og frivillighet når barnet har utvist alvorlige atferdsvansker, eller er i ferd med å utvikle slike alvorlige atferdsvansker. Når saken er alvorlig nok og det ikke anses mulig eller hensiktsmessig å oppnå et varig samtykke, er det gitt anledning til å iverksette foreldrestøttende tiltak som har som formål å redusere barnets atferdsvansker, uten barnets samtykke. At tilsidesettelse av barnets rett til å nekte å samtykke er et unntakstilfelle, understrekes ytterligere ved at vedtakskompetansen for iverksetting av foreldrestøttene tiltak uten samtykke er lagt til fylkesnemnda. Begrunnelsen for at fylkesnemnda er gitt denne kompetansen, er at slike avgjørelser av rettssikkerhetsmessige grunner bør undergis en særlig betryggende saksbehandling.
§ 4-4 femte ledd gjelder foreldrestøttende tiltak generelt, i bestemmelsens forarbeider(1) brukes imidlertid MST-behandling som eksempel på tiltak som kan iverksettes uten samtykke(2). Barne- og likestillingsdepartementet presiserte at selv om tiltaket først og fremst retter seg mot foreldrene, og at barnet således i liten grad vil bli berørt, legges det til grunn at foreldrestøttende tiltak som her foreslått er å anse som et inngrep i barnets privatliv i henhold til EMK artikkel 8.
Departementet legger videre til grunn at «hjelpetiltak som etableres i barnets hjem forutsetter et utstrakt samarbeid mellom hjelpeapparatet og de private parter. Tiltak i hjemmet mot partenes vilje vil ofte være vanskelig å gjennomføre. Hovedregelen er derfor at slike tiltak bare kan iverksettes på grunnlag av samtykke fra sakens parter, det vil si foreldre og barn over 15 år». Det presiseres imidlertid til dette at «hjelpetiltak som har som formål å styrke foreldrenes omsorgsevne innebærer imidlertid ikke nødvendigvis involvering av barnet selv og forutsetter derfor heller ikke alltid samarbeid eller samtykke fra barnets side selv om barnet er over 15 år og har selvstendige partsrettigheter».
Konklusjon
Direktoratet konkluderer etter dette med at dersom barneverntjenesten ønsker å iverksette et hjelpetiltak etter § 4-4, etter at barnet har fylt 15 år, må det gjøres en vurdering av om i hvilken grad hjelpetiltaket involverer eller direkte gjelder barnet, for å avklare om man må innhente samtykke fra barnet. Dette vil normalt være nødvendig. Siden barnevernloven bygger på barnet som en forutsetning for anvendelse av regelverket, tilsier rettsreglenes karakter at det legges til grunn en vid forståelse av partsbegrepet for barnets del.
Dersom hjelpetiltaket er av en karakter som gir barnet partsstatus, og tiltaket ikke kan begrunnes i alvorlige atferdsvansker, er samtykkeregelen ufravikelig.
Særlig om veiledningsplikt
I Barne- og likestillingsdepartementets retningslinjer om hjelpetiltak(3), pekes det på at barneverntjenesten etter barnevernloven § 4-4 første ledd, kan gi barn og foreldre råd og veiledning i stedet for, eller i tillegg til, konkrete hjelpetiltak. Departementet presiserer at slik veiledning kan barneverntjenesten gi for å bygge på foreldrenes ressurser som omsorgspersoner, slik at foreldrene i størst mulig grad blir i stand til å ivareta sine foreldrefunksjoner, uten at det blir nødvendig å sette inn andre tiltak. Veiledningsplikten etter § 4-4 første ledd kommer i tillegg til den alminnelige veiledningsplikt som følger av forvaltningsloven § 11. Departementet understreker at det ikke oppstilles vilkår for å gi råd og veiledning etter § 4-4 første ledd. Det er således ikke noe vilkår for å gi råd og veiledning at barnet har et særlig behov for tiltak etter barnevernloven § 4-4.
Direktoratet vil imidlertid understreke at det i praksis vil være svært begrenset rådgivning og veiledning som vil kunne gis før man i realiteten har iverksatt et hjelpetiltak. Hensynet til vernet mot inngrep i barnets privatliv tilsier at barneverntjenesten må gjøre en konkret vurdering av i hvor stort omfang slik rådgivning og veiledning kan gis, før man i realiteten har iverksatt et hjelpetiltak. Dersom barnet har fylt 15 år er det selvsagt ikke anledning til å begrense eller uthule barnets partsrettigheter ved å unnlate å fatte vedtak om hjelpetiltak, fordi man mangler samtykke fra barnet.
Med hilsen
Anders Henriksen
fung. seksjonssjef
Lars Due-Tønnessen
Seniorrådgiver
Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.
Kopi til:
- Barne- og likestillingsdepartementet
- Statens Helsetilsyn
- Utdanningsdirektoratet
- Landets fylkesmannsembeter
- Sentralenheten for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
- Landets fylkesnemnder
- Bufetats regioner
Referanser
- Innst. O. nr. 2 (2006-2007) s. 110
- Jfr. Tolkningsuttalelse 2015-03-11. 65114-2/2014 om Barns partstatus og krav til samtykke ved MST-behandling
- Rundskriv av 06.04.2016 - Nr: Q-0982