Dekning av advokatutgifter – barnevernloven § 4-4
Til: Fylkesmannen i Troms, Postboks 6105, 9291 Tromsø
[Barnevernloven § 4-4.]
Deres ref: 2017/3048
Vår ref: 2017/54182-2
Arkivkode: 30
Dato: 26.06.2017
Vi viser til brev av 8. mai 2017, med spørsmål om barneverntjenestens dekning av advokatutgifter i undersøkelsessaker.
Fylkesmannen har mottatt en klage fra foreldre som har fått avslag på en anmodning om dekning av advokatutgifter. Fylkesmannen har lagt til grunn at en eventuell dekning av advokatutgifter i saker som ikke er aktuelle for behandling i fylkesnemnda, er basert på en beslutning om økonomisk støtte på linje med for eksempel økonomisk støtte/delvis dekning av utgifter i forbindelse med samvær. Dette er dermed ikke et ordinært hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4, og en avgjørelse om ikke å dekke slike utgifter er ikke et enkeltvedtak som gir klageadgang etter barnevernloven § 6-5.
Fylkesmannen understreker at dersom denne type støtte er å anse som et hjelpetiltak som kan påklages, vil en behandling av slike klager være utfordrende for klageinstansen da slik bistand normalt ikke er begrunnet i barnets særlige behov, men for å bedre samarbeidet mellom tjenesten og foreldre.
Rettslig bakgrunn
I saker som skal behandles av fylkesnemnda, skal den private part være representert av advokat, jf. barnevernloven § 7-8. Etter Lov om fri rettshjelp (rettshjelploven) § 17 har de private partene rett til fri sakførsel uten behovsprøving, og foreldrene får dekket utgifter til advokat i forbindelse med en fylkesnemndsbehandling, uavhengig av inntekt. Også advokatens forberedende arbeid i forbindelse med saken dekkes. Forberedelse til sak for fylkesnemnda må anses å ha startet når den som er part i saken er blitt orientert om at barneverntjenesten har bestemt seg for å fremme sak for fylkesnemnda.
Lov om fri rettshjelp er subsidiær med hensyn til andre ordninger som dekker utgifter til eller erstatter behovet for juridisk bistand, jf. rettshjelploven § 5. Et eksempel på andre ordninger som ivaretar den enkeltes behov for bistand er det offentliges opplysnings- og veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11.
Definisjonen av enkeltvedtak følger av forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b, og er avgjørelser som gjelder «rettigheter og plikter til en eller flere bestemte personer». Etter barnevernloven § 6-1 gjelder forvaltningsloven for barneverntjenestens saksbehandling «med de særregler som er fastsatt i denne loven». Etter bestemmelsens annet ledd skal avgjørelser «som gjelder ytelser og tjenester etter denne loven» regnes som enkeltvedtak. I henhold til barnevernloven § 6-5 kan barneverntjenestens enkeltvedtak påklages til fylkesmannen.
Direktoratets vurdering
Problemstillingen som reises i Fylkesmannens henvendelse, er om en beslutning om å dekke utgifter til advokat i en undersøkelsessak er en avgjørelse «som gjelder ytelser og tjenester» etter barnevernloven. I så fall er slike avgjørelser et enkeltvedtak som kan påklages til Fylkesmannen.
Hjelpetiltak for barnet og familien iverksettes når barnet på grunn av forholdene i hjemmet eller av andre grunner har særlig behov for det. Den klare hovedregelen er at alle avgjørelser om tiltak etter barnevernloven § 4-4 er enkeltvedtak. Dette gjelder også dersom det besluttes å ikke iverksette tiltak som barn eller foreldre ønsker.
Barne- og likestillingsdepartementet ga i 2016 nye retningslinjer for hjelpetiltak. Dekning av advokatutgifter er ikke omtalt i retningslinjene. Et tiltak som omtales, og som kan være relevant i denne sammenheng, er økonomisk stønad:
Barneverntjenesten kan yte økonomisk stønad som hjelpetiltak for barnet. Økonomisk stønad kan gis til konkret hjelp for barnet i enkelte tilfeller, for eksempel som tilskudd til fritidsaktiviteter, ferieopphold o.l. Det må likevel understrekes at slik stønad ikke skal ytes som erstatning for økonomisk sosialhjelp etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette er presisert i forarbeidene til barnevernloven. Det bør derfor ikke ytes stønad til dekning av husleie, strøm, telefon eller andre utgifter til familiens livsopphold etter barnevernloven. Økonomisk stønad etter barnevernloven kan bare ytes som hjelpetiltak for barnet direkte. Stønaden må derfor ha et konkret formål som kommer barnet til gode, og skal ikke dekke livsnødvendige behov verken for barnet eller familien(1).
Etter direktoratets syn kan dekning av advokatutgifter anses som en form for økonomisk stønad. Det er imidlertid vanskelig å se at dette er et hjelpetiltak som ytes direkte for barnet. I mange tilfeller vil det antagelig også være vanskelig å se det vil være barnets særlige behov som er begrunnelsen for å dekke advokatutgifter i en undersøkelsessak. På den annen side understreker departementet at barneverntjenesten bør utvise fleksibilitet og kreativitet ved valg av hjelpetiltak, og står fritt til å velge tiltak ut fra barnets og familiens individuelle behov. Dette må innebære at det ikke er noe i veien for at barneverntjenesten dekker advokatutgifter som et hjelpetiltak etter barnevernloven § 4-4.
Et neste spørsmål er om avgjørelser om å dekke eller ikke dekke advokatutgifter som ikke er hjemlet i barnevernloven § 4-4, er et enkeltvedtak. Fylkesmannen viser til at barneverntjenesten i Tromsø ikke fatter vedtak etter denne bestemmelsen, men anser dette som en beslutning som ikke gir klageadgang. Direktoratet er kjent med at også andre kommuner har en slik praksis.
Etter vårt syn er det ikke avgjørende for vurderingen av om det foreligger et enkeltvedtak at beslutningen er hjemlet i barnevernloven § 4-4. Også avgjørelser som ikke er hjemlet i denne bestemmelsen kan etter sitt innhold være et enkeltvedtak. Etter direktoratets syn vil barneverntjenestens avgjørelse om å dekke eller ikke dekke advokatutgifter dreie seg om en ytelse eller tjeneste etter barnevernloven. Det følger av barnevernloven § 6-1annet ledd at det da er et enkeltvedtak, uavhengig av om det er hjemlet i § 4-4 eller ikke.
Direktoratet vil understreke at dette ikke har noen betydning for vurderingen av om og hvor ofte barneverntjenesten bør dekke advokatutgifter i en undersøkelsessak. Som nevnt har barneverntjenestene etter forvaltningsloven § 11 en alminnelig veiledningsplikt. Formålet med veiledningen skal være å gi parter og andre adgang til å vareta sine interesser på best mulig måte. Det må legges til grunn at denne veiledningsplikten i de fleste saker utøves på en slik måte at det ikke vil være behov for advokatbistand i en undersøkelsessak. Hovedregelen er at foreldre som ønsker å la seg bistå av advokat i andre barnevernssaker enn de som behandles av fylkesnemnda, må dekke utgiftene selv(2).
Med hilsen
Anders Henriksen (e.f)
seksjonssjef
Jan Faller
seniorrådgiver
Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.
Kopi til:
- Landets fylkesmenn
- Barne- og likestillingsdepartementet
- Helsetilsynet
- Landets fylkesnemnder
- Sentralenheten for fylkesnemndene
- Regionene i Bufetat
- Barne- og familieetaten, Oslo kommune
Referanser
- Retningslinjer om hjelpetiltak, punkt 4.3.5
- Saksbehandlingsrundskrivet, punkt 1.1.2.8