Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny
Tolkningsuttalelser

Barneverntjenestens bruk av lydopptak i samtale med barn

Bufdirs tolkningsuttalelse

Til: Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Postboks 8111, Dep 0032 Oslo

[Barnevernloven § 4-3]

Deres ref: 2015/6549S-BFS

Vår ref: 2016/53140-2

Arkivkode: 30

Dato: 26.06.2016

Vi viser til brev av 20. april 2016, hvor Fylkesmannen ber om en vurdering av om det er anledning til å ta opp samtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre har samtykket til dette.

Fylkesmannen vurderer at spørsmålet trolig kan løses under henvisning til barnevernloven § 4-3 femte ledd om barneverntjenestens anledning til å snakke med barnet alene, uten foreldrenes samtykke. Videre vurderer fylkesmannen at bestemmelsen i barnevernloven § 4-3 annet ledd om at undersøkelsen skal gjennomføres slik at den minst mulig skader noen den berører, og at den ikke skal gjøres mer omfattende enn formålet tilsier, er av betydning. Fylkesmannen vurderer at å ta opp en samtale på bånd vil kunne anses for å være til barnets beste i et rettssikkerhetsperspektiv, og gi bedre muligheter for innsyn i samtalens innhold og gjennomføring. Fylkesmannen vurderer videre at å snakke med barna uten det forstyrrende element det er å måtte nedtegne det som sies vil gjøre samtalene tryggere og mer naturlige for barnet. Fylkesmannen er av den oppfatning at det å ta opp samtaler på lydbånd i seg selv ikke kan anses å være mer inngripende enn å skrive ned det barna sier.

Regelverket

Når barneverntjenesten har åpnet en undersøkelse kan det være nødvendig for barneverntjenesten å snakke med barnet alene, uten at foreldrene er til stede. Det kan blant annet være aktuelt når det foreligger indikasjoner på voldsbruk eller andre former for overgrep. Barnevernloven § 4-3 femte ledd gir barneverntjenesten rett til å gjennomføre enesamtaler med barnet uten foreldrenes samtykke. Hensynet til barnet kan også tilsi at foreldre ikke blir orientert om at det skal gjennomføres en slik samtale. Barneverntjenestens plikt til å gjennomføre en forsvarlig undersøkelse tilsier at hensynet til barnets beste noen ganger må gis forrang for hensynet til privatlivets fred(1). Hensynet til en forsvarlig saksbehandling tilsier videre at barneverntjenesten skal dokumentere en slik samtale.

Avhør av barn i straffesaker

I straffesaker var det tidligere slik at foreldre skulle varsles også når et barn ble avhørt som vitne i forbindelse med etterforskning der en forelder var mistenkt. Reglene om avhør av barn er endret fra 2. oktober 2015 og det er gitt ny forskrift(2). Justisdepartementet omtalte i Prop. 112 L (2014-2015) lovendringene slik:

Departementet har kommet til at ansvaret for tilrettelagte avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner bør overføres fra domstolene til politiet og at dommeren ikke lenger skal være til stede ved avhørene. Departementet vil videre foreslå at mistenkte som hovedregel ikke lenger automatisk skal få status som siktet når det blir tatt tilrettelagt avhør. Det innebærer at mistenkte i utgangspunktet ikke skal bli varslet i forkant av det første avhøret. Det skal heller ikke oppnevnes forsvarer på dette tidspunktet.

Tilrettelagte avhør dokumenteres ved hjelp av videoopptak(3). I forskrift om tilrettelagte avhør er også inntatt en rekke bestemmelser blant annet om rammen for avhøret og hva som skal nedtegnes i tillegg til opptaket.

Personopplysningsloven og lydopptak

Personopplysningslovens utgangspunkt er at behandling av personopplysninger krever samtykke fra den registrerte(4). Samtykke kreves allikevel ikke dersom personopplysningene må samles for å utføre lovpålagte oppgaver(5). Barnevernloven hjemler behandling av personopplysninger uten samtykke fra den registrerte. Personopplysningslov og forskrift inneholder ikke spesifikke bestemmelser om bruk av lydopptak av samtaler med barn.

Å gjøre et lydopptak i en undersøkelse er å regne som behandling av sensitive personopplysninger på lik linje med andre dokumentasjonsformer og registreringer. Det vil derfor være generelle personvernprinsipper som setter rettslige skranker for hva som kan registreres og i hvilken form det kan skje. Hva som kan registreres styres av det lovbestemte formålet med behandlingen av personopplysningene. Ulike dokumentasjonsformer kan i varierende grad oppleves som inngripende og det vil være et av flere moment ved valg av dokumentasjonsformat.

Direktoratets vurdering

Utgangspunktet for barneverntjenestens arbeid er frivillighet basert på samtykke og samarbeid med foreldre og barn. Dette gjelder også ved samtaler mellom barneverntjenesten og berørte familier i en undersøkelse. I noen tilfeller er barneverntjenesten av hensyn til barnets beste gitt adgang til bruk av pålegg og tvang. Enesamtaler med barn i en undersøkelse uten at foreldre har samtykket til dette er et slikt tilfelle. Slike samtaler kan også gjennomføres uten at foreldrene er orientert på forhånd. Spørsmålet som er reist av Fylkesmannen er om en slik samtale kan dokumenteres gjennom et lydopptak, eller om barneverntjenesten må nøye seg med å dokumentere samtalen skriftlig.

Direktoratet vil bemerke at barneverntjenesten ved mistanke om vold og andre former for overgrep er avhengig av å innhente sikrest mulig kunnskap om hva som faktisk har skjedd. Normalt skjer dette i tett samarbeid med politiet. I slike saker kan det imidlertid være aktuelt for barneverntjenesten å snakke med barnet uten at foreldrene er orientert om samtalen.

Barneverntjenesten har et ansvar for å beskytte barn mot vold og overgrep, og barnets beskrivelser av egen situasjon kan utløse både en akuttplassering og være starten på en straffesak. Sikker dokumentasjon av hvilke spørsmål som er stilt og hva barnet faktisk har fortalt, vil derfor være av stor betydning for barneverntjenestens videre oppfølgning.

Barne- og familiedepartementet har i januar 2000 omtalt bruken av lydopptak og video i et brev til Fylkesmannen i Nord-Trøndelag:

«Slik Barne- og familiedepartementet ser det, kan barneverntjenesten ikke bruke tekniske hjelpemidler ved undersøkelser etter § 4-3 med mindre den private part samtykker til slik bruk. Formålet med undersøkelser etter § 4-3 er å avdekke om barn lever under forhold som gjør det nødvendig å iverksette tiltak etter barnevernloven, ikke å "sikre bevis" for en eventuell senere fylkesnemndssak. Fotografering og lydbåndopptak av privatpersoner og/eller deres private hjem er å anse som inngrep i den private rettssfære som krever samtykke eller klar lovhjemmel.

Vi finner grunn til å bemerke at gjennomføring av undersøkelser med det siktemål å "sikre bevis", neppe er heldig med tanke på å oppnå et godt samarbeid med den aktuelle familien, verken med tanke på selve undersøkelsen eller eventuelle senere tiltak. Etter vår oppfatning er det viktig at undersøkelser, så langt det lar seg gjøre, skjer i samarbeid med familien, både fordi dette gir de beste forutsetninger for å få saken best mulig belyst og for å kunne samarbeide om eventuelle senere tiltak.

Vi vil for øvrig tilføye at vi vanskelig kan se at eventuelle fotografier, videoopptak eller lignende kan ha avgjørende betydning i en eventuell sak for fylkesnemnda eller domstolene. Vi antar videre at det også når det gjelder slike "bevis" kan oppstå en etterfølgende uenighet mellom partene om tilblivelsen av "beviset" og om i hvilken grad dette gir et dekkende bilde av familiens situasjon.»

Departementets uttalelse setter skranker for barneverntjenestens bruk av fotografering og lydopptak for å dokumentere forholdene i hjemmet eller samtaler med foreldrene i en undersøkelse. Dette krever samtykke fra den det gjelder. Uttalelsen viser ikke til konkrete bestemmelser i regelverket, men til en generell betraktning om at bruk av «tekniske hjelpemidler» i en undersøkelse innebærer et inngrep i den private rettssfære som krever særskilt lovhjemmel. For øvrig ble det vist til viktigheten av samarbeid og at opplysninger framskaffet ved slike hjelpemidler kan være usikre.

Når barneverntjenesten velger å gjennomføre enesamtale med barn uten foreldres samtykke vil neppe bruk av lydopptak i samtalen være det som sperrer for et senere samarbeid. Det vil være selve gjennomføring av samtalen som oppleves som inngripende. Direktoratet har vanskelig for å se at et lydopptak i en slik situasjon representerer et uforholdsmessig inngrep i privat rettssfære, veiet opp mot verdien av en bedre dokumentasjon av hva barnet uttrykker i samtalen. Hensynet til barnet og en bedre rettssikkerhet for foreldrene trekker i samme retning.

Direktoratet forutsetter at barnet, med utgangspunkt i sin alder og modenhet, informeres om at samtalen tas opp og gis en reell mulighet til å komme med innsigelser mot dette. Dersom barnet motsetter seg lydopptak skal samtalen gjennomføres uten bruk av lydopptak.

Direktoratet vurderer med bakgrunn i dette at bruk av lydopptak i enesamtaler med barnet kan være hensiktsmessig, og at det kan ligge innenfor de fullmakter barneverntjenesten er gitt i kraft av barnevernloven § 4-3.

Lydopptak vil være et saksdokument etter forvaltningsloven, og må behandles og arkiveres i henhold til gjeldende lovverk.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
fung. seksjonssjef

Svein Berg
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi til:

  • Barne- og likestillingsdepartementet
  • Statens Helsetilsyn
  • Fylkesmannsembeter
  • Sentralenheten for fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker
  • Fylkesnemnder
  • Bufetats regioner

Referanser

  1. Ot. prp. nr. 44 (1991-1992) side 29
  2. Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør)
  3. Forskrift om avhør av barn og andre særlig sårbare fornærmede og vitner (tilrettelagte avhør), § 3
  4. Personopplysningsloven § 2 Definisjoner: 2) Behandling av personopplysninger: enhver bruk av personopplysninger, som f.eks. innsamling, registrering, sammenstilling, lagring og utlevering eller en kombinasjon av slike bruksmåter
  5. Personopplysningsloven § 8 og 9 b