Bruken av erfaringskonsulenter
- Til: Fylkesmannen i Innlandet Postboks 987, 2604 Lillehammer
- Deres ref: 2018/212
- Vår ref: 2018/52879-2
- Arkivkode: 30
- Dato: 24.01.2019
Vi viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Hedmark av 6. april 2018, med spørsmål knyttet til bruken av fullmektig i barnevernssaker. Vi beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.
Fylkesmannen skriver at de er blitt gjort kjent med at det i fylket har etablert seg firmaer, og privatpersoner, som tilbyr rådgivningstjenester til private parter i barnevernssaker. Disse firmaene og privatpersonene har ikke nødvendigvis juridisk eller barnevernfaglig kompetanse, men presenterer seg som «erfaringskonsulenter». De tar seg betalt for rådgivningen, og tilbyr å delta på møter med barneverntjenesten. Barneverntjenestene har henvendt seg til fylkesmannen med bekymring for dette, og viser til at konsulenten kan ha negativ påvirkning på saken og samarbeidet. Barneverntjenestene har derfor stilt spørsmål ved lovligheten av dette og i hvilken grad barneverntjenesten kan gripe inn ved å tilbakevise fullmektig/«erfaringskonsulenter» som tar seg betalt for å bistå i forbindelse med at det er sak hos barneverntjenesten.
Det rettslige grunnlaget
Det følger av lov om behandlingsmåter i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 12 første ledd at en part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen, og at som fullmektig kan man bruke enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av. Forvaltningsloven gjelder også for barneverntjenestens saksbehandling, jf. barnevernloven § 6-1.
Et forvaltningsorgan har imidlertid i noen tilfeller en mulighet til å avvise en fullmektig etter forvaltningsloven § 12 annet ledd annet punktum:
Forvaltningsorganet kan likevel tilbakevise den som uten å være advokat, søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker, men ikke i saker der vedkommende har rett til å yte rettshjelp etter domstolloven § 218.
Bestemmelsen gir forvaltningen adgang til å avvise personer som regelmessig og mot vederlag opptrer som fullmektig på andres vegne. Begrunnelsen for bestemmelsen er at det å opptre som fullmektig i forvaltningssaker kan utgjøre en form for rettshjelp, og at hovedregelen er at man etter domstolloven § 218 må ha advokatbevilling for «erversmessig eller stadig» å yte slik hjelp.[1] Fra denne hovedregelen er det gjort enkelte unntak, blant annet for den som har juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap, jf. domstolloven § 218 andre ledd bokstav a.
Det er videre unntak for den som har bevilling som statsautorisert revisor eller er registrert som revisor. De kan bistå på enkelte særområder, jf. domstolloven § 218 annet ledd bokstav b. Den som har tilfredsstillende utdannelse innen spesielle rettsområder kan av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet gis tillatelse til å yte rettshjelp på sitt område, jf. domstolloven § 218 annet ledd bokstav c. Rettshjelpstiltak som drives av jusstudenter kan også gis tillatelse fra Tilsynsrådet.
Med rettshjelpvirksomhet menes ervervsmessig eller stadig yting av rettshjelp, jf domstolloven § 218 første ledd. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen[2]:
Med "ervervsmessig" menes bl a at rettshjelpsaktiviteten har et økonomisk siktemål og et preg av å være forretningsmessig organisert. Det er ikke nødvendig at det betales vederlag i penger for rettshjelpen, selv om det vil være det vanlige. Også til godtgjørelse i andre former må det tas hensyn. Det må kreves at rettshjelpsaktiviteten har et visst omfang. Det følger både av virksomhetsbegrepet selv og av kravet om at aktiviteten må skje ervervsmessig. Omsetningens størrelse, antall oppdrag og til en viss grad om rettshjelpsaktiviteten har et kontinuerlig preg, vil være relevante momenter i denne forbindelse. Det avgjørende er om den som utad står som yter av rettshjelpen, gjør dette ervervsmessig.
(…)
Alternativet "stadig" fanger opp rettshjelpsaktivitet av noe omfang som ikke skjer ervervsmessig. F eks vil en forening som mer enn sporadisk yter gratis rettshjelp til medlemmene, normalt fanges opp av alternativet "stadig", slik at det dermed foreligger "rettshjelpvirksomhet". En rettshjelpsaktivitet uten økonomisk siktemål må ha et større omfang før den fanges opp av alternativet "stadig", enn en rettshjelpsaktivitet med økonomisk siktemål må ha før den fanges opp av alternativet "ervervsmessig".
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering
Den klare hovedregelen er at barneverntjenesten må akseptere at den private part benytter fullmektig. Men dersom en slik fullmektig ikke har adgang til å drive rettshjelpvirksomhet etter domstolloven § 218, er det i visse tilfeller adgang til å avvise vedkommende etter forvaltningsloven § 12 annet ledd annet punktum. Dette kan være aktuelt dersom fullmektigen søker erverv ved å opptre for andre i forvaltningssaker. Dette forutsetter at det kan påvises at vedkommende opptrer som fullmektig i flere saker og mot betaling. Etter direktoratets vurdering kan dette være tilfelle når personer eller virksomheter har som sitt primære formål å yte bistand til private parter i barnevernssaker. Bestemmelsen vil også kunne gjelde for interesseorganisasjoner. Det vises til juridisk litteratur:
Det er et særlig spørsmål om vinkelskriverbestemmelsen kan ramme interesseorganisasjoners arbeid for sine medlemmer. I alminnelighet må det legges til grunn at den ikke gjør det. Helt klar er saken i tilfelle der organisasjonen yter rettshjelp bare som ledd i en mer omfattende virksomhet. Er det derimot organisasjonens hovedformål å opptre for andre i forvaltningssaker, kan den tilbakevises som fullmektig. I tvilstilfelle kan det være grunn til å legge vekt på om rettshjelpen dekkes gjennom organisasjonens alminnelige medlemskontingent, eller om medlemmet betaler for det enkelte oppdrag. I det sistnevnte tilfellet skal det mindre til for å tilbakevise organisasjonen, jfr Lovavdelingens uttalelse jnr 2571/76E.[3]
Etter direktoratets syn bør barneverntjenestene benytte muligheten til å avvise fullmektiger med varsomhet. Barneverntjenesten har ikke anledning til å tilbakevise en fullmektig som ikke tar seg betalt, eller som kun opptrer på vegne av private parter i en eller svært få saker.
Barneverntjenestens beslutning om ikke å akseptere en fullmektig vil være en prosessuell avgjørelse som ikke kan påklages.
Hvorvidt slik virksomhet som er beskrevet av fylkesmannen er lovlig, vil avhenge av om det utføres ervervsmessig eller stadig rettshjelpsvirksomhet. Dersom dette er tilfellet, og fullmektigen ikke har adgang til å drive slik virksomhet etter domstolloven § 218, vil virksomheten være ulovlig. Etter direktoratets syn vil likevel det å opptre som fullmektig i barnevernssaker som hovedregel ikke være å anse som rettshjelpsvirksomhet. Dette vil først og fremst kunne være en problemstilling dersom en fullmektig opptrer på vegne av privat part i forbindelse med saker som skal behandles i fylkesnemnd eller domstol.
Med hilsen
Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør
Jan Faller
seniorrådgiver
Kopi:
- Landets fylkesmenn Bufetats regioner
- Barne- og likestillingsdepartementet Barneombudet
- Helsetilsynet
Referanser
- «Forvaltningsloven i kommunen. Veiledning og kommentarer» Kyrre Grimstad og Siri Halvorsen 1. opplag, side 266
- Ot.prp. nr. 7 (1990-1991) Om lov om endringer i domstolloven m m (advokatlovgivningen m m)
- Forvaltningsloven [lov av 1967] med kommentarer [2011], 5. utgave Geir Woxholth