Oppholdskommunens ansvar i barnevernssaker

Til: Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkeshuset, 6404 Molde

[Barnevernloven § 8-1.]

Deres ref: 2016/7457/FMMRTOTO

Vår ref: 2017/52630-2

Arkivkode: 30

Dato: 12.04.2017

Vi viser til brev av 9. mars 2017, med spørsmål knyttet til oppholdskommunenes ansvar etter barnevernloven § 8-1.

Vi vil innledningsvis bemerke at fylkesmennene i henhold til barnevernloven § 8-3 er gitt myndighet til å avgjøre tvister mellom kommuner om anvendelsen av § 8-1. Dersom kommunen krever det, må Fylkesmannen på selvstendig grunnlag avgjøre slike tvister. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet kan ikke uttale seg om eller på annen måte vurdere saker som bringes inn for fylkesmennene. Vi kan derfor ikke kommentere den konkrete saken som beskrives av Fylkesmannen, men vil på generelt grunnlag redegjøre for de aktuelle bestemmelsene i barnevernloven.

Fylkesmannen stiller tre spørsmål om forståelsen av barnevernloven § 8-1:

• Skal bestemmelsen forstås slik at ansvaret for å gi tiltak og tjenester etter loven flytter seg mellom kommuner etter hvor barnet oppholder seg?
• Er det slik at en kommune som har startet en undersøkelse i en sak ikke har ansvaret for å gi tiltak og tjenester etter loven når barna seinere tar opphold i en annen kommune?
• Har en kommune anledning til å henvise barn og familier til barneverntjenester i andre kommuner, eller er dette i strid med prinsippet om at oppholdskommunen er ansvarlig?

Det rettslige grunnlaget

I henhold til barnevernloven § 8-1 skal barneverntjenesten yte tjenester og tiltak etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. I utgangspunktet gjelder dette også barn som oppholder seg midlertidig i en kommune, og uavhengig av om barnet og/eller foreldrene har bosted i en annen kommune.

Barnevernloven § 8-1 må ses opp mot § 8-4 annet ledd, som gir kommuner adgang til å avtale en annen ansvarsfordeling enn det som følger av § 8-1. Etter ordlyden regulerer § 8-4 bare de tilfellene hvor det er aktuelt å reise sak for fylkesnemnda. I slike tilfeller kan ansvaret for å reise sak ved avtale mellom barneverntjenesten i de berørte kommuner overføres til en annen kommune som barnet har tilknytning til. Hvorvidt barnevernloven § 8-4 skal forstås slik at det bare kan avtales å overføre ansvar for å reise sak for fylkesnemnda, ble berørt av Høyesterett i dom inntatt i Rt. 1999 s 593. Spørsmålet i den saken var om det også kan inngås avtaler om en annen økonomisk ansvarsfordeling enn det som følger av prinsippet om oppholdskommunens ansvar:

Derimot er det ut fra forvaltningsrettslige prinsipper nærliggende at kommuner har adgang til å plassere det økonomiske ansvar gjennom avtaler seg imellom. Endelig kan det pekes på at bestemmelsen om avtaleadgang i annet punktum bare gjelder kompetansen til å «reise sak» om slike konkrete inngrep som § 8-4 første ledd 1.punktum viser til. Men også utenfor disse alvorligste sakene kan det åpenbart være behov for avtaler, for eksempel i tilknytning til undersøkelser etter § 4-3 og til mer tilfeldig bistand og andre typer tjenester etter loven.

Det følger av dommen at det er en viss adgang til å inngå andre avtaler om ansvarsfordeling enn den situasjonen som er omtalt i § 8-4.

Direktoratets vurdering

Som Fylkesmannen gjør rede for er det et sentralt hensyn bak § 8-1 at det ikke skal oppstå uenigheter om hvilken kommune som er ansvarlig, slik at barn får hjelp i den kommunen de til enhver tid oppholder seg. Dette gjelder i utgangspunktet også i de tilfellene barn oppholder seg midlertidig i en kommune, som for eksempel på ferie. Når barneverntjenesten mottar bekymringsfulle opplysninger om et barn må den alltid vurdere hvor alvorlige opplysningene er og om det er behov for hastetiltak, uavhengig av barnets tilknytning til kommunen.

Dersom barnet oppholder seg midlertidig i en kommune, og ikke har noen tilknytning til denne kommunen, vil det i mange tilfeller være til barnets beste at det er bostedskommunen som er ansvarlig for den videre oppfølgingen av saken. I slike tilfeller kan og bør det inngås avtale om at barneverntjenesten i bostedskommunen skal følge opp saken videre.

Hvis det er åpnet en undersøkelsessak og familien flytter til en annen kommune i løpet av undersøkelsen, må det gis informasjon om undersøkelsessaken til barneverntjenesten i tilflyttingskommunen, som må vurdere om det skal åpnes en ny undersøkelse. En eventuell undersøkelse i den nye bostedskommunen vil ha en ordinær undersøkelsesfrist på tre måneder, eventuelt 6 måneder i særlige tilfeller, jf. barnevernloven § 6-9 første ledd. For å unngå de uheldige konsekvensene det kan ha at den samlede undersøkelsestiden blir lang, er det viktig at de involverte kommunene bidrar til, blant annet gjennom samarbeid, at saksbehandlingstiden ikke blir lengre enn nødvendig.⁽¹⁾

I henhold til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 3 er taushetsplikten ikke til hinder for at opplysninger er tilgjengelige for andre tjenestemenn innen organet eller etaten. Alle administrative enheter innenfor barnevernmyndighetene tilhører samme etat, og taushetsplikten er dermed ikke til hinder for at en barneverntjeneste mottar aktuelle opplysninger om barn og foreldre fra barneverntjenesten i en annen kommune hvor barnet og/eller foreldrene tidligere har oppholdt seg.⁽²⁾

Dersom det er reist sak for fylkesnemnda, vil en endring av barnets tilknytning til kommunen i tidsrommet mellom begjæring om tiltak er sendt fylkesnemnda og vedtak er fattet, ikke medføre noen endring i ansvarsforholdet, jf. barnevernloven § 8-4 første ledd. Det samme gjelder hvis det er iverksatt tiltak etter et fylkesnemndsvedtak, eller etter vedtak etter § 4-26, jf. § 8-4 tredje ledd. Bestemmelsen åpner imidlertid for at det kan inngås avtale mellom de berørte kommuner om en annen ansvarsfordeling.

Når det gjelder familier som mottar hjelpetiltak etter § 4-4 og flytter til en annen kommune, kan barneverntjenesten i fraflyttingskommunen avslutte tiltakene. I slike tilfeller må det tas stilling til om barneverntjenesten i tilflyttingskommunen skal informeres om at familien flytter. Dette skal gjøres hvis barneverntjenesten er alvorlig bekymret for barnets omsorgssituasjon, eller av andre grunner anser at barnet og familien også i fremtiden har et klart behov for tiltak etter barnevernloven.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
seksjonssjef

Jan Faller
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Referanser

• Jf. brev av 14.01.2005 fra Barne- og familiedepartementet
• Barnevernet og taushetsplikten opplysningsretten opplysningsplikten, punkt 6.1.5