Gå til hovedinnholdGå til hovedmeny
Tolkningsuttalelser

Bruk av virkemidler under kroppsvisitasjon og ransaking, rettighetsforskriften §§ 15 og 16

Bufdirs tolkningsuttalelse
  • Til: Fylkesmannen i Telemark, postboks 2603, 3702 Skien
  • Vår ref: 2018/52629-2
  • Arkivkode: 30
  • Dato: 30.11.2018

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Telemark av 16. mars 2018. Fylkesmannen stiller spørsmål om forståelsen av rettighetsforskriften §§ 15 og 16. Konkret bes det om en vurdering av lovligheten av bruk av håndholdt metalldetektor som verktøy under ransaking og kroppsvisitasjon på barneverninstitusjoner.

Fylkesmannens vurdering av saken

Fylkesmannen viser til at det bor ungdom med alvorlig selvskadeproblematikk i barneverninstitusjoner som kan være farlig for seg selv ved at de bruker ulike gjenstander til å skade seg alvorlig. Fylkesmannen stiller spørsmål ved om det ut fra hensynet til forsvarlig omsorg og barnets beste, vil være adgang til å benytte håndholdt metalldetektor etter en konkret vurdering i det enkelte tilfelle under kroppsvisitasjon og ransaking.

Fylkesmannen viser til at det er nødvendig for å sikre rett hjelp og beskytte barn og unge som bor i barneverninstitusjon når de utsetter seg for situasjoner som kan være skadelige for deres trygghet og utvikling. Det presiseres at i de alvorligste tilfellene vil det være av stor betydning å finne farlige gjenstander som beboere svelger eller bruker på annen måte til å skade seg selv. Det anføres at en håndholdt metalldetektor vil kunne gjøre det enklere å finne små gjenstander til det bruk. Fylkesmannen stiller spørsmål ved om det kan tenkes å være mindre belastende og krenkende for en beboer at det brukes et slikt verktøy under en kroppsvisitasjon enn avkledning. Det stilles videre spørsmål om det eventuelt kan være tilrådelig med metalldetektor ved ransaking av rom og eiendeler, men ikke under kroppsvisitasjon. Fylkesmannen fremholder for øvrig at bruk av slikt verktøy ut fra en etisk betraktning kan bety at barneverninstitusjonene vil kunne få mer til felles med fengsel og politi.

Det rettslige grunnlaget

Ved handlinger og avgjørelser som berør barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. Grunnloven § 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3. Det må foretas en vurdering av hva som vil være til det beste for det konkrete barn. Hensynet til barnets beste må ses i sammenheng med barnets rett til å si sin mening og bli hørt etter Grunnloven § 104 første ledd, barnekonvensjon artikkel 12 og barnevernloven § 1-6.

Barnevernloven § 5-9 omhandler rettigheter og bruk av tvang for barn som oppholder seg i barneverninstitusjon. Bestemmelsen fastsetter en klar plikt for institusjonen om å sikre beboernes personlige integritet. Barns personlige integritet er også beskyttet av Grunnloven § 104 tredje ledd og av barnekonvensjonen artikkel 16.

Forskrift om rettigheter og bruk av tvang under opphold i barneverninstitusjoner (rettighetsforskriften)(1) er gitt med hjemmel i barnevernloven § 5-9 fjerde ledd. Rettighetsforskriften inneholder en rekke bestemmelser om hvilke tvangstiltak institusjonen kan benytte overfor beboere i en barneverninstitusjon. Forskriften inneholder videre bestemmelser som har som formål å beskytte den enkelte beboers personlige integritet og rettssikkerhet under institusjonsoppholdet. Det er utarbeidet rundskriv om retningslinjer til forskriften (Rundskriv Q-19/12 av juni 2012)(2).

Formålet med forskriften er å sikre at institusjonen gir beboerne forsvarlig omsorg og behandling. Institusjonens ansvar for å gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi beboerne vern, beskyttelse og tydelige rammer. Det er presisert i rundskriv til rettighetsforskriften at institusjonen skal gi vern og beskyttelse slik at ungdommen ikke utsetter seg selv eller andre for fare.

For å beskytte beboerne gir rettighetsforskriftens §§ 15 og 16 adgang til å kroppsvisitere og ransake rom og eiendeler på bestemte vilkår. For å verne beboernes integritet inneholder bestemmelsene også krav til hvordan kroppsvisitasjon og ransaking skal gjennomføres.

Det fremgår av rettighetsforskriften §12 at andre fremgangsmåte skal være prøvd før bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet.

I tillegg til kravet om at andre fremgangsmåter skal være prøvd først, er det et krav for å kunne gjennomføre kroppsvisitasjon at det må foreligge begrunnet mistanke om at beboeren oppbevarer tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter, samt utstyr til bruk av slikt, jf. forskriftens § 15. Bestemmelsen gir adgang til å foreta kroppsvisitasjon av beboere, uavhengig av plasseringsgrunnlag.

Det følger av forskriftens § 12 at bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet ikke skal benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet. Rettighetsforskriften hjemler således prinsippet om forholdsmessighet, og klargjør at bruk av tvang og andre inngrep i den personlige integritet må stå i forhold til det man ønsker å oppnå, jf. rundskriv Q-19/2012 side 18.

Ved kroppsvisitasjon er det i forskriftens § 15 stilt krav om at undersøkelsen skal gjennomføres så skånsomt som mulig, og slik at beboerens personlige integritet ivaretas i størst mulig grad. Det presiseres i rundskrivet til forskriften at kroppsvisitasjon i form av avkledning er et svært inngripende tiltak og derfor ikke må foretas i større utstrekning enn formålet med bestemmelsen tilsier, og bare dersom slik undersøkelse anses helt nødvendig. Det fremgår videre av forskriften at dersom beboeren eller den ansatte som skal foreta kroppsvisitasjon ønsker det, skal kroppsvisitasjon gjennomføres med to ansatte til stede. Kroppsvisitasjonen skal foretas av en person av samme kjønn som beboeren. Kroppsvisitasjon kan bare omfatte kroppens overflater, munnhulen samt gjennomsøkning av klær, jf. § 15 andre ledd.

Rettighetsforskriften 16 gir adgang til å ransake rom og eiendeler dersom det foreligger begrunnet mistanke om at beboeren besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter, for eksempel dopingmidler, samt utstyr til bruk av rusmidler og andre skadelige medikamenter. Hovedregelen er at ransaking skal foretas mens beboeren er til stede. Ransakingen av beboerens eiendeler kan skje enten eiendelen befinner seg på beboernes rom eller andre steder på institusjonen. Også når det gjelder ransaking er det et krav at andre fremgangsmåter skal være forsøkt først. Ransakingen skal heller ikke benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet og skal skje så skånsomt som mulig, jf. rettighetsforskriften § 12 og § 16 annet ledd siste punktum.

Sivilombudsmannen skriver i sin årsmelding Forebyggingsenheten for 2016(3) at når det gjelder metode for kroppslig undersøkelser, er det begrenset informasjon å hente i norsk regelverk, og at dette gjenspeiles i varierende praksis ved institusjonene forebyggingsenheten har besøkt.

Det henvises til at Den europeiske torturforebyggingskomiteen (CPT) i flere av sine rapporter har anbefalt å benytte så skånsomme metoder som mulig for å forhindre at personen blir nedverdigende behandlet, og videre til at dette inkluderer bruk av såkalt to-trinnsavkledning der man først kler av seg på overkroppen, får tilbake disse klærne og deretter kler av seg nedentil. Videre skriver Sivilombudsmannen i årsmeldingen at i mange tilfeller vil bruk av teknologiske hjelpemidler være tilstrekkelig for å oppnå formålet ved en undersøkelse, og henviser til at de har observert bruk av metalldetektor og røntgengjennomsøking av klær og vesker. Sivilombudsmannen viser videre til at blant annet Mandela reglene(4)oppfordrer til bruk av slike tiltak som alternativer til kroppslig undersøkelse.

I brev datert 16. mai 2008 til Helse Fonna HF (lokalt helseforetak eid av Helse Vest RHF)(5)svarer Helsedirektoratet på spørsmål om det er adgang til å benytte metalldetektor i tilfeller der personalet har begrunnet mistanke eller visshet om at det har kommet inn en gjenstand som kan brukes som våpen med hjemmel i Lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.

Fra brevet siteres:

«Vi viser til at bruk av metalldetektorer kan oppleves som svært negativt av pasientene, og at det er viktig å unngå at pasienter i det psykiske helsevernet opplever å bli stigmatisert. Videre bør det tas stilling til om tiltaket kan ha uheldig innvirkning på pasientens behandlingssituasjon.

I tilfeller der det er truffet vedtak om undersøkelse av pasientens rom og eiendeler samt kroppsvisitasjon etter § 4-6 er det neppe juridiske hindre for å benytte metalldetektor for å lokalisere farlige gjenstander, men bruken må begrenses til de tilfeller der dette er hensiktsmessig og nødvendig, jf. over.»

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Den sentrale problemstillingen i denne tolkningsuttalelsen er spørsmålet om gjeldende regelverk gir adgang til å bruke håndholdt metalldetektor som verktøy under ransaking og kroppsvisitasjon på barneverninstitusjoner.

For at institusjonen skal ha lovlig adgang til henholdsvis å gjennomføre ransaking og kroppsvisitasjon må vilkårene for tvangsinngrepene være oppfylt, jf. rettighetsforskriftens §§ 15 og 16. Krav om at det skal foreligge begrunnet mistanke innebærer at kroppsvisitasjon og ransaking ikke kan foretas rutinemessig. Mistanken må være knyttet til den situasjonen det er aktuelt å foreta tvangsinngrepet, og det må være konkrete og individuelle forhold som gir mistanke om at barnet besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller andre skadelige medikamenter. Rutinemessig ransaking vil være ulovlig. I tillegg til begrunnet mistanke er det et krav at andre fremgangsmåter skal være prøvd, jf. rettighetsforskriften § 12. Kravet understreker betydningen av forebyggende arbeid. Institusjonene skal arbeide systematisk for å forebygge situasjoner som kan føre til behov for bruk av tvang.

For å verne barns integritet inneholder forskriften regler om hvordan kroppsvisitasjon og ransaking skal gjennomføres. Bestemmelsene skal forhindre at noen får med seg gjenstander eller preparater som er ulovlige eller farlige inn i institusjonen.

Verken kroppsvisitasjon eller ransaking kan benyttes i større grad enn det som er nødvendig for formålet, jf. rettighetsforskriften § 12.

Av rettighetsforskriften § 15 følger det at kroppsvisitasjon må gjennomføres så skånsomt som mulig, og slik at barnets personlige integritet ivaretas i størst mulig grad. Det presiseres i rundskriv til forskriften at kroppsvisitasjon i form av avkledning er et svært inngripende tiltak og bare kan skje dersom det anses som helt nødvendig. Ut over dette gir hverken forskriften eller rundskrivet nærmere føringer for hvordan en kroppsvisitasjon i praksis skal gjennomføres for å være skånsom og for å ivareta barnets integritet.

Ransaking av rom og eiendeler skal også skje så skånsomt som mulig, jf. rettighetsforskriften § 16. Ransakingen skal foretas mens barnet er til stede, med mindre dette er uforholdsmessig vanskelig fordi barnet har forlatt institusjonen uten samtykke, ikke ønsker å være til stede eller lignende.

Etter direktoratets vurdering er det ingen juridiske hindre for å benytte metalldetektor til å lokalisere farlige gjenstander, såfremt vilkårene for henholdsvis kroppsvisitasjon og ransaking er oppfylt. Tvert imot anser vi en slik fremgangsmåte som mer skånsomt enn avkledning, og mer skånsomt enn det å undersøke i beboeres eiendeler uten metalldetektor. Metalldetektor anses å være den enkleste og minst inngripende formen for å finne gjenstander. I tillegg vil vi fremheve at det å bruke metalldetektor kan være en svært effektiv metode for å finne frem til farlige gjenstander og på den måten hensiktsmessig for institusjonen med tanke på å gi barnet vern og beskyttelse slik at de ikke utsetter seg selv eller andre for fare.

Direktoratet vil presisere at institusjonen i situasjoner der vilkårene for kroppsvisitasjon og ransaking er oppfylt må gi barnet anledning til å uttale seg om ønsket metodebruk. Avgjørelsen av på hvilken måte visitasjon eller ransaking skal skje må videre tas etter en helhetsvurdering av hva som anses som mest skånsomt, og ut fra hva som vurderes å være til det beste for det konkrete barnet, jf. Grunnloven § 104, FNs barnekonvensjon artikler §§ 3 og 12 og rettighetsforskriften § 1. En «barnets beste» vurdering innebærer at det må foretas en konkret og helhetlig vurdering av mulige positive og negative konsekvenser inngrepet vil ha for barnet.

Avgjørelsen må baseres på hva som alt i alt vurderes å være det beste for barnet. Barnets synspunkter er et sentralt moment i hva som er barnets beste.

Direktoratet vil avslutningsvis bemerke at avgjørelser om kroppsvisitasjon og ransaking er inngrep i barnets integritet som krever enkeltvedtak etter forvaltningsloven, i tillegg til at slike avgjørelser må protokollføres, begrunnes og forelegges tilsynsmyndigheten jf. rettighetsforskriften § 26 første ledd. Disse kravene skal bidra til å ivareta barns rettsikkerhet.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Hilde Håland
seniorrådgiver

Kopi til:

  • Barne- og likestillingsdepartementet
  • Landets fylkesmannsembeter
  • Landets fylkesnemnder
  • Sentralenheten for fylkesnemndene
  • Regionene i Bufetat
  • Barne- og familieetaten, Oslo kommune
  • Statens helsetilsyn
  • Barneombudet

Referanser

  1. [FOR-2011-11-15-1103.]
    https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2011-11-15-1103
  2. https://www.regjeringen.no/contentassets/e0c9476c97144f6ab2bf8aa04e0fecb6/rundskriv_om_retningslinjer_til_rettighetsforskriften_20_06_2012.pdf
  3. https://www.sivilombudsmannen.no/aktuelt/tortur-forebygging/ransaking-visitasjon-balanse-sikkerhet-verdighet/
  4. FNs reviderte standard minimumsregler for behandling av innsatte (Mandelareglene)
  5. https://helsedirektoratet.no/Documents/Lovfortolkninger/Psykisk%20helsevernloven/Bruk%20av%20metalldetektor%20i%20psykiatrisk%20avdeling.pdf