Barneverntjenestens taushetsplikt når parten ønsker å ha med seg en person som støtte i samtale med barneverntjenesten

Til: Fylkesmannen i Vestland, Postboks 14, 6801 Førde

Vår ref: 2020/52412-2

Arkivkode: 30

Dato: 27.05.2020

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Vestland av 12. mars 2020.

Fylkesmannen har stilt spørsmål om forståelsen av barnevernloven og forvaltningslovens regler om taushetsplikt når barn og/eller foreldre ønsker å ha med seg en person som støtte i samtale med barneverntjenesten.

Fylkesmannens vurdering

Fylkesmannen har i brev av 10. mars 2020 besvart henvendelsen fra barneverntjenesten. Fylkesmannen skriver i sin vurdering at utgangspunktet er at ansatte ikke kan utlevere taushetsbelagt informasjon om part eller om tredjeperson dersom parten har med seg en person som støtte i møte med barneverntjenesten. Fylkesmannen skisser som en løsning å dele samtalen i to deler hvor den ene delen er informasjonsdel fra barneverntjenesten der personen som er med som støtte går ut. Den andre delen er en medvirkningsdel, der parten selv forteller og velger om personen skal være til stede.

Fylkesmannen skriver videre at støttepersonen ikke uten videre kan opptre som en fullmektig på vegne av parten etter forvaltningsloven § 12. Fylkesmannen begrunner dette med at bestemmelsen ikke er ment å omfatte privatpersoner som opptrer som en støtte for involverte i barnevernssaker.

Fylkesmannen skriver også at barn som barneverntjenesten har overtatt omsorgen har rett til å ha med seg en tillitsperson i møter med barnevernet.

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets vurdering

Barneverntjenesten har taushetsplikt etter barnevernloven § 6-7. Taushetsplikten innebærer en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger.

Dersom en part, eller barn som ikke er part, ønsker å ha med seg en person som støtte i møtet med barneverntjenesten, vil personen som utgangspunkt være «uvedkommende», og barneverntjenesten kan ikke videreformidle opplysninger. Dette gjelder uansett om det er opplysninger om parten/barnet selv eller om en tredjeperson.

For at barneverntjenesten skal kunne formidle taushetsbelagte opplysninger til andre må det være hjemmel for det i lovgivningen eller det må foreligge samtykke. Dersom det ikke foreligger annen hjemmel eller samtykke, er det en løsning, som Fylkesmannen skisserer, at samtalen deles i to, og at når det informeres fra barneverntjenesten, så forlater støttepersonen rommet.

Samtykke fra parten

Dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder, jf. forvaltningsloven § 13 a nr. 1. Parten kan samtykke til at en person er med i samtalen med barneverntjenesten, og dermed oppheve taushetsplikten. Et samtykke vil kun gjelde for opplysninger om parten selv. Parten kan ikke samtykke til opphevelse av taushetsplikt for andre personer. Dersom barneverntjenesten skal informere om opplysninger om andre personer enn parten, f.eks. en samværsforelder, vil ikke samtykke være tilstrekkelig. Støttepersonen må da forlate rommet mens slik taushetsbelagte opplysninger blir delt med parten.

Det er viktig at parten gjøres klar over konsekvensene av å samtykke. Kravet til forsvarlig saksbehandling innebærer at et slikt samtykke må være skriftlig. Samtykket kan trekkes tilbake når som helst, og da må støttepersonen forlate rommet umiddelbart.

Fullmektig etter forvaltningsloven

En part kan ha med seg advokat eller annen fullmektig i møte med barneverntjenesten. Etter forvaltningsloven § 12 har parten adgang til å ha med seg advokat eller fullmektig på alle trinn av saken. Etter tredje ledd fremgår det at alle henvendelser i en sak kan gjøres ved fullmektig, og parten har rett til å ha med seg fullmektig når han/hun møter personlig for forvaltningsorganet.

Det kan være bestemt i særlovgivningen at det ikke skal være adgang til å la seg representere av fullmektig. Ut over dette kan det ikke gjøres innskrenkninger i retten etter § 12^[1]. Det foreligger ikke slike unntaksbestemmelser fra forvaltningsloven i barnevernloven. Parten har dermed rett til å ha med seg og bli representert av en fullmektig på alle stadier i en barnevernssak.

Etter forvaltningsloven § 12 andre ledd kan «enhver myndig person eller en organisasjon som vedkommende er medlem av» benyttes som fullmektig. Det fremgår ikke av forvaltningsloven eller dennes forarbeider at det ikke er meningen at privatpersoner, slik som for eksempel en venn eller slektning, kan fungere som fullmektiger for barn og foreldre i barnevernssaker, dersom barnet eller forelderen har partsstatus. Den klare hovedregel vil være at parten selv bestemmer hvem hun eller han vil la seg representere av. Det eneste kravet er at personen må være myndig. En fullmektig kan derfor gjerne være en venn eller en slektning. Det er for eksempel ikke adgang til å avvise en fullmektig, fordi barneverntjenesten ser det som uheldig på grunn av påvirkningen det kan ha overfor parten.

Etter forvaltningsloven § 12 andre ledd annet punktum er det likevel en begrensning i partens rett til å bruke fullmektig som ikke er advokat. Etter bestemmelsen gis barneverntjenesten adgang til å tilbakevise fullmektig som ikke er advokat. Dette er en rett barneverntjenesten har, men den har ingen plikt til å avvise den parten ønsker å ha som fullmektig som ikke er advokat. Bestemmelsens formål er å forebygge at personer uten juridisk embetseksamen eller mastergrad i rettsvitenskap regelmessig og mot vederlag opptrer som fullmektig på andres vegne i forvaltningssaker^[2].

Direktoratet viser i den forbindelse til vår uttalelse av 24. januar 2019 med tittel «Bruken av erfaringskonsulenter». I uttalelsen tydeliggjør vi i hvilken grad barneverntjenesten kan gripe inn ved å tilbakevise fullmektig/«erfaringskonsulenter» som tar seg betalt for å bistå i forbindelse med at det er sak hos barneverntjenesten. Det kommer frem av uttalelsen at den klare hovedregelen er at barneverntjenesten må akseptere at den private part benytter fullmektig. Etter direktoratets syn bør barneverntjenestene benytte muligheten til å avvise fullmektiger med varsomhet. Barneverntjenesten har ikke anledning til å tilbakevise en fullmektig som ikke tar seg betalt, eller som kun opptrer på vegne av private parter i en eller svært få saker.

Dersom personen parten ønsker å ha med seg som støtte i møte med barneverntjenesten opptrer som fullmektig, og har skriftlig samtykke fra parten om dette, kan den delta på alle møter med barneverntjenesten. Barneverntjenestens taushetsplikt gjelder ikke overfor den som opptrer som fullmektig.

Vi vil bemerke at formålet med en fullmektig/advokat etter forvaltningsloven ikke primært er å legge til rett for å ha med seg støttepersoner i møte med det offentlige. En fullmektig kan treffe avgjørelser på vegne av parten, og det er ikke nødvendigvis slik at parten ønsker at en støtteperson skal ha slik fullmakt. Barneverntjenesten bør derfor ikke uten videre oppfordre til en slik løsning med mindre parten selv ønsker og forstår konsekvensene av en slik løsning.

Barneverntjenesten må balansere dette opp mot plikten de har til å gi veiledning til parten, jf. forvaltningsloven § 11.

Tillitsperson for barn som har blitt overtatt omsorgen for

Barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, kan etter barnevernloven § 1-6 gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til i møte med barnevernet. Det stilles flere krav til tillitspersonen, den må for eksempel underskrive taushetserklæring. Dette sikrer at personsensitive opplysninger tillitspersonen får kjennskap til som følge av tillitsperson, ikke spres videre. Reglene om dette følger av forskrift om medvirkning og tillitsperson.

Med hilsen

Anders Henriksen (e.f)
avdelingsdirektør

Line Orderud Øian
seniorrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk og har derfor ikke håndskrevet signatur.

Kopi:

• Landets fylkesmenn Bufetats regioner
• Barne- og familiedepartementet Barneombudet
• Helsetilsynet

Vedlegg

2019-01-24. 52879-2/2018. Bruken av erfaringskonsulenter

Referanser

1. Woxholth, Forvaltningsloven med kommentarer, 2011, s. 256
2. Ot.prp.nr. 38 (1964-1965) s. 52